Til Stortinget
Offentlig sektor er en møteplass. Brukere og tjenesteytere møtes
i et utall ulike situasjoner der et mangfold av tjenester utføres.
I møtet mellom brukere av offentlige tjenester og offentlig ansatte
er det viktig at det ikke er språklige hindringer i forståelsen mellom
partene.
De aller fleste brukere av offentlige tjenester i Norge har norsk
som morsmål, uavhengig av om målformen er bokmål eller nynorsk.
Disse skriftlige målformenes stilling når det gjelder bruk i offentlig tjenesteutøvelse
er regulert i den over 30 år gamle lov om målbruk i offentleg teneste
– lov 11. april 1980 nr. 5 (målbrukslova), og mer detaljert i forskrift
om målbruk i offentleg teneste. I tillegg har man også et eget kapittel
i lov om Sametinget og andre samiske rettsforhold (sameloven) som
regulerer bruken av samiske språk.
Disse lover, med dertil hørende forskrifter, ble vedtatt i en
tid før den historiske økningen i innvandringen siden 2000. Denne
økningen er blitt forsterket etter utvidelsen av Det europeiske
samarbeidsområdet (EØS) østover, i tillegg til asylinnvandring fra ulike
deler av verden, og likeledes familieinnvandring. I de siste årene
har også finanskrisen i flere europeiske land ført mange arbeidstakere
til Norge.
Dette påvirker også sammensetningen av dem som er ansatt for
å yte offentlige tjenester. Brukerne av offentlige tjenester, uavhengig
av hvilke tjenester dette måtte være, forventer å få disse tjenestene
på norsk. Ikke fordi de ikke setter pris på mennesker fra andre
land, men fordi norsk språk må være et felles språk for alle som
bor i Norge, enten de er fastboende eller bor her over lengre perioder.
Forslagsstillerne viser til skriftlig spørsmål fra stortingsrepresentant
Gjermund Hagesæter (FrP) til fornyings-, administrasjons- og kirkeminister
Rigmor Aasrud (Ap), Dokument 15:1766 (2011–2012). Hagesæter stilte
følgende spørsmål:
«Den økende innvandringen til Norge i løpet av de siste 10
årene har ført til en annen sammensetning av ansatte i offentlig
sektor. Mange av disse gjør en utmerket jobb, men det er fremkommet
informasjon som tyder på at en del utenlandske ansatte har sviktende
kunnskaper i norsk språk. Hvilke krav stiller man til norskkunnskaper
hos ansatte (og vikarer) i det offentlige, der vedkommende skal
gi service og informasjon til de som henvender seg til kommunale og
statlige etater?»
I sitt svar slår statsråd Rigmor Aasrud fast at det er den enkelte
statlige virksomhet som er ansvarlig for å rekruttere kvalifiserte
medarbeidere til stillinger i virksomheten. Det er derfor den enkelte
offentlige virksomhet som vurderer hvilke krav som skal stilles til
kunnskaper og erfaringer som kreves for å fylle stillingen. De vil
også vurdere hvilke krav som skal stilles til kunnskaper i norsk
språk.
Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet har, som sentral
arbeidsgivermyndighet i staten, ikke stilt generelle krav til norskkunnskaper
for ansatte i statlige virksomheter. Statsråden betoner at lov og
forskrift kan stille bestemte krav til kompetanse for utøvelse av
visse yrker, i noen sammenhenger, og viser til at enhver etter lov
om målbruk i offentleg teneste (målbrukslova) har krav på å få skriftlig
svar på henvendelser på egen målform, enten det er bokmål eller
nynorsk.
Forslagsstillerne konstaterer at statsråden ikke ser noe behov
for tydeligere språkkrav og heller ikke legger opp til en annen
praksis.
Krav til kompetanse og spesialisering er blitt en stadig viktigere
faktor i offentlig tjenesteyting. Her bidrar mange utenlandske arbeidstakere
hver eneste dag og yter gode tjenester til publikum innen sektorer som
for eksempel spesialisthelsetjenesten, kommunehelsetjenesten, kollektivtransport,
barnehager, barnevern og skole.
Dessverre viser det seg at det kan oppstå situasjoner der det
er kommunikasjonssvikt mellom tjenesteyter og tjenestemottaker.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at dette kan få dramatiske
utslag, noe et oppslag på TV2.no 10. september 2012 vitner omhttp://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/utanlandske-
legar-gjer-flest-feil-paa-legevakten-3872784.html. I dette
oppslaget fremkom det at i mange kommuner arbeider leger av utenlandsk
opprinnelse og som ikke behersker norsk tilstrekkelig, noe som spesielt
i akuttsituasjoner kan skape problemer som følge av språklige misforståelser.
I et annet oppslag på TV2.no 2. oktober 2012http://www.tv2.no/nyheter/innenriks/helse/spraakproblemer-truer-pasientsikkerheten-3890258.html fremkom
det at en av ti legevaktleger har språkproblemer på norsk. I samme
oppslag fastslo en forsker fra Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin at
dette kan gå ut over pasientsikkerheten.
Det er gjennom media og andre kilder fremkommet opplysninger
om at blant annet sviktende kunnskaper i norsk språk hos annet helsepersonell
kan være en forklaring på alvorlige hendelser i både kommunehelsetjenesten
og spesialisthelsetjenesten. Forslagsstillerne viser til at Statens
helsetilsyn tidligere stilte krav om at utenlandske leger blant
annet måtte bestå en språktest før de fikk autorisasjon til å praktisere
i Norge, men dette ble opphevet i 1997http://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/andrepublikasjoner/ansettelse_utenlandske_leger_ik-2753.pdf.
Den enkelte offentlige institusjon har i dag ansvaret for å forsikre
seg om at søkere til legestillinger har den nødvendige kompetanse,
herunder også språk. Forslagsstillerne merker seg også rapporten
«Kunnskap om svikt i tjenester til skrøpelige eldre», gjennomført av
Diakonhjemmets høgskole i 2009, der det også fremkommer at Helsetilsynet
gjennom flere år har vært bekymret for utilstrekkelig språkforståelse
hos helsepersonell, og forskningen som siteres i denne rapporten
viser at et dårlig ordforråd sammen med kulturelle forskjeller kan
føre til misforståelser og feil behandlinghttp://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/
andrepublikasjoner/kunnskap_svikt_jenester_
skroepeligeeldre2009.pdf.
Forslagsstillerne mener at slike opplysninger i seg selv er av
en slik art at disse samfunnsviktige tjenestesektorene trenger en
gjennomgang, for at man skal være sikker på at språklige feil eller
misforståelser ikke skal forårsake personskade eller død. Forslagsstillerne
ønsker derfor en gjennomgang av gjeldende lovverk og en tydeligere
kravstilling og/eller retningslinjer for hva man anser som tilfredsstillende språkkompetanse
hos offentlig ansatte. Spesielt gjelder dette i sektorer der offentlig
ansatte er i direktekontakt med brukere daglig. Forslagsstillerne
forutsetter likevel at nødvendig dispensasjon fra krav til norskkunnskaper
gis der dette anses som hensiktsmessig og nødvendig.
Forslagsstillerne mener krav til kunnskaper i norsk språk er
viktig, uavhengig av hva man arbeider med i offentlig sektor, og
spesielt der man er i kontakt med publikum. Slike krav handler ikke
bare om helsepersonell, men også om andre tjenesteytere. Det bør
kunne forventes et visst nivå i norsk språk for å løse andre arbeidsoppgaver,
slik som for eksempel barnehageansatte, rengjøringspersonell og
bussjåfører.
Kravene som stilles med hensyn til helse, miljø og sikkerhet
(HMS) er blitt strengere og medfører at man er nødt til å sette
seg inn i flere momenter for å løse arbeidsoppgavene sine på en
god måte. En renholdsbetjent må kunne forholde seg til for eksempel hygienekravene
i offentlig sektor, for eksempel på sykehus eller sykehjem.
Enhver offentlig ansatt har en rekke med ulike krav i løpet av
en arbeidshverdag som er blitt mer omfattende enn tidligere, og
der man i samarbeid med andre arbeidskolleger løser opp i ulike
utfordringer og problemstillinger. Dette fordrer god kommunikasjon
og dermed gode kunnskaper i norsk språk.
Det at offentlige tjenesteutøvere ikke har gode nok ferdigheter
i norsk språk er ikke begrenset til helse- og omsorgssektoren eller
utelukkende til statlig sektor. Også innen andre tunge velferdstjenester, som
for eksempel barnehage og barnevern, kan slike problemstillinger
oppstå, og skape utrygghet blant brukere av offentlige tjenester.
Å tilegne seg tilstrekkelig gode ferdigheter i et annet språk
er for mange en livslang læringsprosess, og en av de mest krevende
læringsutfordringer et menneske kan få. Velger man likevel å bosette
seg i Norge, velger man også det norske samfunnet, kulturen og språket.
Inngangsporten til folk flest i Norge er språket, og om man som
utlending viser god språkforståelse, oppnår man både respekt og
kan få muligheter til å virkeliggjøre sine drømmer.
Forslagsstillerne mener det kan være mest hensiktsmessig å måle
kunnskaper i norsk etter det som er definert i Europarådets nivåskalahttp://www.folkeuniversitetet.no/om-folkeuniversitetet/
regioner/folkeuniversitetet-ost/studietilbud/sprak/
europaradets-nivaskala/side-id-10163/ og de norskprøver
som Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk (Vox) utvikler, kvalitetssikrer
og administrererhttp://www.vox.no/Norskopplaring-og-integrering-/
Norskprover/.
Forslagsstillerne vil anta at kravene til kunnskaper kan formuleres
ut fra nivåskalaen, og innarbeides i kompetansekravene til stillinger
i statlige virksomheter. Forslagsstillerne mener det ikke vil være
unaturlig å stille krav om at utenlandske arbeidstakere må ha gjennomført
minimum Norskprøve 3http://www.folkeuniversitetet.no/sider/norsk-spraktest/norskprove-2-og-3/side-id-10158/ for
ansettelse i offentlige stillinger. Dette er det nest høyeste nivået
i norskprøver for voksne innvandrere, men i underkant av kravet
til generell studiekompetanse for opptak ved universitet eller høgskole,
slik dette er definert i universitets- og høgskoleloven § 3-6http://www.lovdata.no/all/hl-20050401-015.html.
Forslagsstillerne mener også at krav til kunnskaper i norsk språk
bør gjøres tydeligere i stillingsutlysninger i offentlig sektor.
Forslagsstillerne antar at krav til kunnskaper i norsk for en
del ansatte i offentlige virksomheter vil medføre behov for videreutdanning
i norsk språk.
Forslagsstillerne mener likevel at en tydeliggjøring av krav
til kunnskaper i norsk språk i det lange løp vil være kostnadsbesparende.
Dette vil kunne føre til at det oppstår færre utfordringer som følge
av manglende kunnskaper i norsk i møte med brukere, og at de som
får ytterligere opplæring i norsk vil bli mer konkurransedyktige
i det norske arbeidsmarkedet.
Forslagsstillerne vil ha økt oppmerksomhet på språkopplæring
for utenlandske borgere som er ansatt i statlig sektor, som for
eksempel egne tilskudd til kurs og obligatoriske prøver, over noen
år. Ved å stille krav til språkkompetanse vil dette medføre kostnader.
Forslagsstillerne mener at dette kan føre til at et eventuelt kompetanseunderskudd
blir identifisert og håndtert på en forsvarlig måte.
Trygge og gode offentlige tjenester forutsetter at offentlig
ansatte og brukere av offentlige tjenester forstår hverandre. Forslagsstillerne
mener kunnskapskravene til personer som ikke har norsk språk som
morsmål må gjøres tydeligere, slik at tillitsforholdet mellom det
offentlige og brukere av offentlige tjenester blir ivaretatt på
en god måte.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber regjeringen fremme
de nødvendige forslag om krav til at utenlandske borgere som ansettes
i offentlig sektor har tilfredsstillende kunnskaper i norsk språk,
slik at de er i stand til å kommunisere på en trygg måte.
2. Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for utenlandske
ansatte i offentlige virksomheter slik at de oppnår et tilfredsstillende
kunnskapsnivå i norsk språk.
6. februar 2013