Sykehussektoren er en stor og omfattende sektor som skal gi gode
og nødvendige helsetjenester til alle landets innbyggere. Helsetjenesten
gir i dag et godt tilbud til svært mange pasienter, som følge av
kompetent helsepersonell som daglig gjør sitt ytterste i møte med
sine pasienter.
Norske medier har gjennom alle tider avdekket enkelthendelser
i helsevesenet som medfører at pasientene ikke får det helsetilbudet
de kan forvente. Dette vil trolig alltid være slik.
Forslagsstillerne opplever likevel at det de siste årene har
blitt avdekket mange forhold ved norske sykehus som bør imøtekommes
med konkrete tiltak. Ventelistejuks, sviktende pasientsikkerhet,
omstillingsprosesser ute av kontroll, økende ventelister og omfattende
vedlikeholdsetterslep på bygninger og sykehusutstyr er bare noen
av utfordringene norske sykehus står overfor. Forslagsstillerne
mener det er behov for en total gjennomgang av systemer, strukturer,
lovgivning, kapasitet og ressurser for å imøtekomme de utfordringer
som har vært belyst, med tanke på iverksettelse av tiltak som sikrer
pasientenes beste ved norske sykehus.
Videre ser det ut som om departementet i stadig flere saker skyver
ansvaret for at de overordnede systemene ikke fungerer tilstrekkelig
nedover til de regionale helseforetakene.
Forslagsstillerne understreker at det er Stortingets og deretter
departementets ansvar å sørge for at helsetjenenesten fungerer tilfredsstillende.
På bakgrunn av dette mener forslagsstillerne at det er avgjørende
at Stortinget tar grep om de systemsviktene som er avdekket de siste
årene.
Forslagsstillerne viser i den sammenheng til at det de siste
årene er avslørt flere saker der sykehusene «trikser» med ventelister.
Våren 2010 avslørte flere medier at det ved kirurgisk avdeling
ved Sykehuset Asker og Bærum ble jukset med ventelistene og at det
ikke ble sendt ut standardbrev til pasientene som inneholdt ventelisteopplysninger,
men at det tvert imot ble sendt ut brev som ikke opplyste pasientene
om deres rettigheter. I etterkant av denne avsløringen ble det startet
en intern gjennomgang av rutinene. Allerede på dette tidspunktet
krevde forslagsstillerne at det måtte gjennomføres en ekstern gjennomgang.
Det ble på dette tidspunktet ikke tatt til følge.
Forslagsstillerne noterer seg at det drøyt 2 år senere avsløres
triksing med ventelistene på nytt, denne gangen ved et annet helseforetak
(Oslo universitetssykehus (OUS)), men innenfor samme helseregion, nemlig
Helse Sør-Øst. Videre hevder TV2 at flere helsetopper har bekreftet
at dette skjer ved flere helseforetak. Videre er forslagsstillerne
bekymret for at det i perioder er meldt om bevisst bruk av feil
DRG-koder (diagnoserelaterte grupper) for å sikre eget helseforetaks
økonomi. I den forbindelse mener forslagsstillerne at det kan ha
bidratt til å øke risikoen for triksing med ventelistene da Stortinget
valgte å redusere den innsatsstyrte finansieringen. I en situasjon
der hver pasientkonsultasjon blir en kostnad som blir trukket av
basisfinansieringen, vil det å bruke feil DRG-kode kunne bidra til
at man opprettholder balansen i budsjettene.
Forslagsstillerne mener det er uakseptabelt med en slik praksis,
men mener det er grunnlag for å evaluere om dagens finansieringsnøkkel
medfører økt risiko for slike hendelser.
Forslagsstillerne mener videre at stadig økte ventelister representerer
en annen stor utfordring for norsk helsevesen. Dette viser, etter
forslagsstillernes syn, at det er nødvendig med en fullstendig gjennomgang
av praksisen i norske sykehus knyttet til håndteringen av ventelister.
Forslagsstillerne er bekymret over at ventelistene fortsetter
å vokse. Ved utgangen av 2011 står over 280 000 pasienter på venteliste
til behandling i norsk helsevesen. Størst vekst i ventelistene skjer
i dag i somatikken. Dette skjer i en tid der mange kutt i helseforetakene
gjennomføres, og konsekvensen er at stadig flere pasienter må vente
på behandling. Bare siden 2007 har ventelistene økt fra 233 043
pasienter til 281 589 pasienter ved utgangen av 2011. Dette viser,
etter forslagsstillernes syn, at manglende styring, presset økonomi
og lite forutsigbare rammer til helseforetakene rammer pasientene
i stor grad.
Samtidig mener forslagsstillerne det er et paradoks at dette
skjer i en tid der flere private leverandører, både i Norge og i
våre naboland, kan tilby behandling til disse pasientene. Det er
i mange tilfeller slik at pasientene i dag blir satt ut av arbeidslivet
lenger enn nødvendig med bakgrunn i ventetider, noe som etter forslagsstillernes
syn er lite samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Helsetjenesten, som alle andre sektorer, må kontinuerlig utvikles
og forbedres. Samtidig er helsetjenesten en grunnleggende velferdstjeneste
for alle landets innbyggere. Det er derfor viktig at omstillingsarbeid
gjennomføres på en måte som bidrar til at folk har tillit til de
prosessene som foregår, samt at behovet for kapasitet, kvalitet
og pasientsikkerhet ivaretas.
Forslagsstillerne mener at dette i flere tilfeller har vært en
undervurdert faktor i de omstillingene som foregår. Økonomiske innstramminger
og store endringer mellom ulike sykehus innen samme helseforetak
pågår kontinuerlig. Det er naturlig at slike prosesser pågår løpende,
men det er like fullt grunnlag for å vurdere tempoet slike endringer
skjer i. I dag er det omstillingsprosesser på gang i en rekke helseforetak. Dette
skaper i mange tilfeller uro både blant innbyggerne i de ulike regionene,
men også i fagmiljøene. Det er i den sammenhengen naturlig å vise
til at hovedstadsprosessen har konsekvenser langt utenfor Oslo,
noe som viser at endringer i tilbudet på et helseforetak kan medføre
endringer og økt uro også i andre helseforetak.
Forslagsstillerne understreker at det er avgjørende at man gjennomfører
slike prosesser også på tvers av grensene til de ulike helseforetakene.
Dersom slike prosesser ikke blir satt i en større sammenheng på tvers
av helseforetakene, risikerer befolkningen i enkelte geografiske
områder eksempelvis å få et vesentlig dårligere akutt- og fødetilbud
enn man tidligere har hatt.
I løpet av de siste årene har en rekke helseforetak, med regjeringens
velsignelse, lagt ned flere lokalsykehus eller endret funksjonsfordelingen
i vesentlig grad. Dette har i mange områder i landet medført større
usikkerhet for tryggheten til pasientene. Videre har det vist seg
at dette er svært lite hensiktsmessig med tanke på utnyttelse av
helsepersonell. I februar 2012 sto helsepersonell ved sykehuset
i Nordfjord frem og sa at man som følge av endringer i funksjonsdeling
nå er i en situasjon der man ikke får benyttet sin kapasitet fornuftig.
Dette har medført at en stor del av helsepersonellets hverdag går
med til strikking, løsing av kryssord og kaffedrikking, ifølge sykepleierne
ved sykehuset.
Dette viser, etter forslagsstillernes syn, at man ikke har tilstrekkelig
kontroll med slike prosesser, noe som medfører en enorm sløsing
med offentlige ressurser. Det vises i den sammenheng til Dokument 8:23
S (2009–2010) og Innst. 159 S (2009–2010) om å sikre økonomisk styring
og kostnadskontroll ved helseforetakene.
Forslagsstillerne viser videre til at det har vært en enorm utvikling
av antall byråkrater i helseforetakene. Stadig flere jobber altså
med andre ting enn pasientbehandling i norske sykehus. Tall fra
2007 viser at mens det var ca. 14 000 sengeposter i norske sykehus
og 8 500 leger, var det nærmere 10 500 ansatte som hadde administrativt
arbeid som ikke var pasientrelatert. Dette viser, etter forslagsstillernes
syn, at det er behov for en betydelig slanking av sykehusbyråkratiet
og at det er naturlig å starte med å legge ned de regionale helseforetakene.
Det er, etter forslagsstillernes syn, fortsatt nødvendig å gjennomgå
rutinene for omstillingsprosesser i helseforetakene både med tanke
på kostnadskontroll og pasientsikkerhet.
Spesialisthelsetjenesten er et av de største kapittelområdene
på det årlige statsbudsjettet. Overføringene til de regionale helseforetakene
utgjør for budsjettåret 2012 godt over 100 mrd. kroner.
Denne sektoren har vært og er fortsatt under store omstillinger
og endringer. Det vil alltid være store endringer i denne sektoren,
spesielt sett i lys av tekniske og medisinske fremskritt, samt endringer
i den geografiske og demografiske sammensetningen av befolkningen.
Politiske beslutninger fra år til år vil også være en svært viktig
pådriver med hensyn til hva et sykehus har mulighet til å tilby
av tjenester, vedlikehold og investeringer, enten beslutningene
er av finansiell eller av strukturell art. Dette har, slik forslagsstillerne
ser det, medført at mulighetene for langsiktig planlegging og omstilling
har vært vanskelig å gjennomføre i praksis. En viktig grunn til
dette vil måtte være den meget korte tiden mellom vedtatt statsbudsjett
og budsjettperiodens virketid. Statsbudsjettet blir vedtatt i midten
av desember, med de endringer som der måtte ligge i finansiering
og struktur, mens virketiden for budsjettets periode starter fra
1. januar.
Forslagsstillerne mener det er behov for en egen sykehusproposisjon
som hvert år legges frem i samme periode som kommuneproposisjonen.
Det vil medføre muligheten for, og evnen til, å planlegge de nødvendige
og ønskelige endringer for påfølgende år.
Kommuneproposisjonen har den funksjon at den gir kommunene mulighet
til å ha den langsiktighet i planlegging og strukturendringer som
til enhver tid er nødvendig og ønskelig. Kommuneproposisjonen beskriver
forholdene rundt de finansielle rammene, samt andre utfordringer
som kommunesektoren vil bli stilt overfor i påfølgende år. Dette
er med på å bidra til et endringsforløp i sektoren over et lengre
tidsrom enn hva som hadde vært tilfellet dersom disse signalene
ikke hadde kommet. Dette er selvsagt en fordel for administrativ
ledelse i kommunene, kommunepolitikerne, ansatte i kommunene og
til slutt den enkelte kommunes innbygger. Det er grunn til å anta,
slik forslagsstillerne ser det, at det kommunale tjenestetilbudet
ville ha vært utsatt for større endringer over en kort periode dersom
kommuneproposisjonen ikke hadde eksistert og blitt lagt frem i den tidsperioden
som er blitt praksis.
Forslagsstillerne ser klare paralleller mellom den langsiktighet
som er nødvendig i kommunesektoren og sykehussektoren, blant annet
dersom man ser på omstillingskrav, størrelse på sektoren og ikke
minst innbyggernes krav om en god tjenesteyterrolle.
Sykehusene har vært, er, og vil alltid være under en kontinuerlig
omstillingsprosess. Dette er en naturlig konsekvens av endrede muligheter
på det medisinske området, befolkningsutvikling så vel i alder som
i geografi, og endrede politiske vedtak når det gjelder prioriteringer
og føringer. Problemene knyttet til omstilling blir, slik forslagsstillerne
ser det, forsterket av den korte tidsperioden mellom politisk vedtatte
ramme- og strukturendringer og omstillingsbehovets virkeområde som
trer i kraft 1. januar. Blant annet vil det være vanskelig å planlegge
behovet for endringer i bemanningssituasjonen i løpet av en tidsperiode
av den karakter man har i dag. Dette har blant annet kommet tydelig
frem både i forbindelse med omstillingen ved Oslo-sykehusene og
i forbindelse med nedleggelsen av Nordfjordeid sykehus. Konkret
kan en sykehusproposisjon på dette området bidra til at rekruttering
til ledige stillinger, eventuelt opphør av unødvendige stillinger
for det påløpende år, gjøres enklere. Dagens situasjon med rekrutteringsproblemer
i sektoren, samt en oppsigelsestid på 6 måneder, er faktorer som
ville vært mindre problematiske dersom man på forsommeren året før
budsjettperioden hadde fått de nødvendige signaler til å gjøre de
endringer som kreves for å imøtekomme det bemanningsbehovet man
ser seg tjent med i det kommende år.
Når det gjelder behovet for vedlikehold, nyinvesteringer og strukturendringer
på eksisterende bygningsmasse og utstyr, så vil dette også være
enklere å gjennomføre dersom man får på plass en egen proposisjon
som avspeiler de politiske forventningene til oppnådd resultat det
påfølgende år, noe som igjen vil komme pasientene til gode i form
av at tilbudet som gis avspeiler de forventninger som er i befolkningen. Opprettelse/utvidelse
av nye avdelinger, nytt medisinsk utstyr og flytting av funksjoner
kan være noen av endringene som lettere lar seg gjennomføre dersom
man gir de nødvendige føringer på et tidligere tidspunkt i form
av en egen sykehusproposisjon, noe som igjen vil medføre at prosessene
går på en bedre og smidigere måte, noe som er til det beste for pasientene.
Et annet viktig element er de stadig nye oppgavene som er tillagt
de regionale helseforetakene og det enkelte sykehus. Politiske vedtak
som fattes i desember, for så å gjennomføres fra 1. januar det påfølgende
år medfører store utfordringer for sykehusenes mulighet til langsiktighet
og god økonomistyring. Særlig aktuelt har dette vist seg å være
i forbindelse med samhandlingsreformen. I tillegg bør store sektorer
som rusomsorg og rehabilitering nevnes, da dette er viktige oppgaver
som er tillagt de regionale helseforetakene uten å være fullfinansiert.
Dette er bare noen av eksemplene på nye oppgaver som i løpet av en
kort tidsfrist, fra politisk vedtak til praktisk gjennomføring,
er tillagt sykehusene de siste årene. Det er, slik forslagsstillerne
ser det, uheldig at sykehusene ikke blir gitt det nødvendige tidsrom
til å planlegge for de nye oppgavene, særlig når det ikke medfører
en fullfinansiering fra statens side.
En sykehusproposisjon bør videre inneholde en gjennomgang av
den reelle situasjonen for det inneværende året, utført av et teknisk
beregningsutvalg. Det vises til at det i budsjettrammene blir foretatt
en rekke kostnadsanslag, blant annet når det gjelder lønnsutgifter,
medisinutgifter, øvrige pris- og kostnadsendringer samt pasientanslag.
Et teknisk beregningsutvalg bør derfor opprettes for å påvise hva
de faktiske kostnadene blir, slik at man fra politisk side blir
gitt muligheten for de nødvendige korrigeringer av det løpende års
budsjett. Et aktuelt eksempel på denne problemstillingen er årets
lønnsoppgjør, som kan synes å bli vesentlig høyere enn hva som er
lagt til grunn i årets statsbudsjett, noe som eventuelt vil medføre
svært store ekstrautgifter for sykehusene. Forslagsstillerne vil
peke på at dette er penger som må hentes fra andre tiltak, noe som
sannsynligvis vil måtte bety et redusert tilbud for pasientene dersom det
ikke vedtas en kompensasjonsbevilgning fra Stortingets side.
Forslagsstillerne viser til de vurderinger som representantforslaget
legger til grunn, og mener på denne bakgrunn at det er tungtveiende
grunner til å få på plass en årlig sykehusproposisjon etter modell
av kommuneøkonomiproposisjonen. Dette vil, slik forslagsstillerne
ser det, bidra til en større grad av langsiktighet og økonomisk
handlingsrom for det enkelte foretak, noe som igjen vil medføre
større grad av fleksibilitet og omstillingsmuligheter.
Ambulansetjenesten er en viktig del av totaltilbudet til pasientene.
Men også innenfor styringen av denne tjenesten har det blitt fattet
flere beslutninger som fremstår som lite hensiktsmessige. Eksempelvis har
man i Helse Midt-Norge valgt å hente ambulansetjenesten tilbake
til egenproduksjon til tross for at det angivelig er dyrere enn
alternativ organisering. Dette medfører at ressurser som kunne vært
brukt til pasientbehandling isteden blir brukt til en dyrere ambulansetjeneste,
uten at tilbudet til pasientene blir styrket som følge av dette.
Forslagsstillerne mener også at det er nødvendig å se på de prehospitale
tjenestene for landet under ett, for å sikre gode tjenester over
hele landet. Dette er spesielt aktualisert som følge av endringer
av funksjonsfordelingen mellom de ulike sykehusene. Samtidig vektlegges
det at enkelte områder allerede med dagens struktur har et for svakt
tilbud innen luftambulansetjenesten. Videre har det de siste årene
vært avdekket svakheter i tilbudet til psykiatriske pasienter. Det
vises derfor til Dokument 8:163 S (2009–2010) og Innst. 184 S (2010–2011)
om å innføre et tilbud om psykiatriambulanser i alle landets fylker.
Det er derfor, etter forslagsstillernes syn, nødvendig med en
gjennomgang av de prehospitale tjenestene for å sikre kvalitet og
tilgjengelighet over hele landet.
Forslagsstillerne har over tid uttrykt bekymring for situasjonen
ved Oslo universitetssykehus (OUS). Dette har resultert i flere
representantforslag for å styrke situasjonen i helseforetaket. Det
vises i den sammenheng til Representantforslag 8:70 S (2009–2010)
om å sikre videre drift av Aker sykehus. Videre vises det til Representantforslag
8:24 S (2011–2012) om tiltak for å sikre kvalitet og pasientsikkerhet
ved omstillingsprosessen ved Oslo universitetssykehus.
Forslagsstillerne mener involvering av ansatte er avgjørende
for å lykkes i en omstillingsprosess, og mener derfor det er bekymringsfullt
at bare 1 av 3 ansatte svarer i en undersøkelse gjennomført av Helse Sør-Øst
at man vil lykkes med omstillingsprosessen.
Forslagsstillerne mener det er åpenbart at omstillingsprosessen
medfører økt risiko for pasientene, noe som også Statens helsetilsyn
bekrefter i høringen til kontroll- og konstitusjonskomiteen den
2. mars 2012.
Videre er forslagsstillerne bekymret over at fylkeslege i Oslo,
Petter Schou, under den samme høringen uttaler at det for ham fremstår
som åpenbart at ledelsen ved OUS ikke forstår alvoret i situasjonen
omstillingsprosessen gir for pasientene. Dette viser, etter forslagsstillernes
syn, at det helt uavhengig av de mange medieoppslag som viser urovekkende
situasjoner ved OUS, er nødvendig med en total gjennomgang av departementets
styring med omstillingsprosesser på et overordnet nivå for å sikre
forsvarlig oppfølging og gjennomføring av slike prosesser.
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten har gjennom pasientsikkerhetskampanjen
«I trygge hender» kartlagt at om lag 4 500 pasienter døde etter
pasientskader som følge av behandlingen på norske sykehus i 2010.
Videre viser tallene at 100 000 pasienter skades på sykehusene.
Overlege Ellen Tveter Deilkås ved Kunnskapssenteret uttaler:
«Trolig kunne halvparten av dødsfallene vært unngått med bedre
rutiner, bedre hygiene og høyere prioritering av pasientsikkerhet.»
Forslagsstillerne mener dette er en tydelig indikasjon på at
pasientsikkerhet må prioriteres høyere i helsetjenesten og at det
bør settes i verk konkrete tiltak for å sikre dette. Forslagsstillerne
viser i den sammenheng til Dokument 8:146 S (2009–2010) og Innst.
185 S (2010–2011) samt Innst. 177 S (2011–2012) der en samlet opposisjon
foreslår en rekke tiltak for å bedre pasientsikkerheten.
I 1988 ble Norsk pasientskadeerstatning (NPE) opprettet. Opprinnelig
omfattet den bare somatiske sykehus, men fra 1992 ble også psykiatriske
sykehus og kommunelegetjenesten omfattet av ordningen. Norsk pasientskadeerstatning
er et resultat av en avtale inngått høsten 1987 mellom staten ved
Sosialdepartementet og landets fylkeskommuner. Fra NPE ble opprettet
i 1988 og fram til 2003 ble ordningen administrert av KLP-forsikring.
Fra 1. januar 2003 er NPE organisert som et uavhengig statlig forvaltningsorgan
underlagt Helse- og omsorgsdepartementet.
NPE skulle i utgangspunktet fungere som en midlertidig ordning
i tre år, inntil en lov om pasientskadeerstatning skulle tre i kraft.
Regjeringen Bondevik I la i desember 1998 frem et lovforslag (Ot.prp.
nr. 31 (1998–1999)). Det ble senere fremmet en Tilleggsproposisjon
(Ot.prp. nr. 55 (1999–2000)), og pasientskadeloven ble vedtatt
våren 2001. Fra 1. januar 2003 trådte den nye pasientskadeloven
i kraft, men kun for offentlig helsetjeneste.
Norsk pasientskadeerstatnings hovedoppgaver er:
å avgjøre om erstatningssøker har
krav på erstatning og fastsette erstatningens størrelse
å bygge opp en database som statistisk grunnlag for helsesektorens
arbeid med kvalitetsforbedringer og skadeforebyggelse
å informere om pasientskadeordningen til allmennheten, pasienter
og helsevesen
Siden starten av NPE i 1988 og frem til utgangen av 2010 har
NPE mottatt i overkant av 50 000 erstatningskrav. I 2010 mottok
NPE 4 276 krav og betalte ut over 790 mill. kroner i erstatning.
Videreutvikling av ordningen som ble behandlet i Ot.prp. nr.
31 (1998–1999), Ot.prp. nr. 55 (1999–2000) og Ot.prp. nr. 103 (2005–2006),
bygger på Lødruputvalgets utredning om erstatning ved pasientskader
som er gjengitt i NOU 1992:6.
Fra behandlingen av Ot.prp. nr. 31 (1998–1999) i Innst. O. nr.
68 (2000–2001) uttales det av en samlet sosialkomité:
«Komiteen vil understreke viktigheten av at loven skal
fokusere på pasientens skade. Pasienten må heller ikke bevise at
noen i helsevesenet kan bebreides for at skaden er skjedd. Komiteen
legger til grunn at lovfesting vil gi flere pasienter mulighet til
erstatning både i ordningen og ved domstolene.
Komiteen er enig i at alminnelig erstatningsrett ikke gir tilstrekkelig
vern for personer som skades ved ytelse av helsetjenester, og at
praksis må bygge på en mindre streng uaktsomhetsvurdering.»
Det er, slik forslagsstillerne ser det, liten tvil om at hensikten
med ordningen skal være at pasientenes sikkerhet og trygghet skal
være i fokus, samt at beviskravet ikke skal være så omfattende som
praksisen er i normal rett.
I Ot.prp. nr. 103 (2005–2006) ble ordningen utviklet slik at
også private tjenesteytere ble innlemmet i NPE. Under overskriften
«Proposisjonens hovedinnhold» uttales følgende:
«Pasientskadeloven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten
fra 1. januar 2003. Det uavhengige forvaltningsorganet Norsk Pasientskadeerstatning behandler
erstatningskrav og utbetaler eventuell erstatning. Avgjørelsen kan
påklages til Pasientskadenemda. Pasientskadeloven er gunstigere
for skadelidte enn alminnelige erstatningsrettslige regler både hva
gjelder vilkårene for å få erstatning og behandlingsmåten.»
Mens det i Innst. O. nr. 46 (2006–2007) står følgende:
«Komiteen mener det er viktig å styrke pasientenes erstatningsrettslige
stilling. Komiteen vil vise til at mange pasienter sannsynligvis
ikke er klar over at man i dag vil bli behandlet etter mer fordelaktige
erstatningsrettslige regler dersom pasientskaden er voldt i den
offentlige helsetjenesten. Komiteen mener at dette ikke er en tilfredsstillende
situasjon, og vil vise til at dagens grense mellom offentlig og
privat helsetjeneste både kan være vanskelig å trekke og kan skape
uventede problemer for pasienter. Komiteen støtter på denne bakgrunn
en lovendring som tar sikte på at Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)
overtar erstatningsansvaret for privat helsesektor.»
Forslagsstillerne mener det fortsatt er store behov for forbedringer
i ordningen. Blant annet burde det være en pasients rett å få muligheten
til personlig oppmøte når saken skal vurderes i NPE. Dette vil måtte
bety at det må innarbeides en praksis som sørger for at dette lar
seg gjøre, enten ved transport for pasient, eller ved hjemmebesøk
der dette er det mest naturlige.
Når det gjelder erstatningsutmålinger, viser forslagsstillerne
til NOU 1992:6:
«En skadet pasient kan for det første ha krav på dekning av
sitt økonomiske tap: Påløpne utgifter, lidt inntektstap, utgifter
i fremtiden og tap i fremtidige erverv. Videre peker utvalget på
muligheten for mènerstatning ved varig og betydelig skade av medisinsk art,
samt på at det kan gis oppreisning hvor skadevolder har opptrådt
med forsett eller grov uaktsomhet.»
Forslagsstillerne er kjent med flere tilfeller der dette ikke
synes å være ivaretatt, som en følge av den praksis som benyttes
i NPE, og mener derfor det er behov for en gjennomgang av ordningen
også på dette området.
Forslagsstillerne mener det har vært viktig å få på plass en
helhetlig ordning som i første omgang har som oppgave å sikre pasientenes
rettigheter og trygghet for erstatning når man er blitt utsatt for
skade under behandling i helsevesenet. Forslagsstillerne mener imidlertid
at ordningen ikke er tilfredsstillende på samtlige områder, og at
det dermed er rom for forbedringer som vil styrke den enkelte
pasients muligheter og rettigheter.
Et annet viktig forbedringspotensial er knyttet til å få ned
saksbehandlingstiden. Forslagsstillerne er kjent med at det i mange
tilfeller er svært lang saksbehandlingstid, noe som ofte oppfattes
som en ekstrabelastning for den skadelidte. En revidering og gjennomgang
av NPE-ordningen bør derfor ha klare ambisjoner og tiltak knyttet
til å få redusert saksbehandlingstiden kraftig.
Det har den siste tiden vært en rekke medieoppslag om alvorlige
mangler ved medisinsk utstyr på norske sykehus, samt et stort etterslep
når det gjelder utstyrsinvesteringer og vedlikehold av eksisterende utstyrspark.
Forslagsstillerne, blant andre, har kunnet se og lese om manglende
utstyr, utdatert teknologi og manglende investeringsmuligheter.
Leger og annet fagpersonell har uttrykt sterk bekymring for situasjonen,
og sågar påpekt at pasientsikkerheten er skadelidende som følge
av den prekære og uholdbare situasjonen.
Forslagsstillerne er av den oppfatning at dette er en situasjon
vi ikke kan akseptere, og at man derfor må igangsette tiltak for
å sikre at norske sykehus blir utstyrt med topp moderne utstyr,
til det beste for pasientene. I denne sammenheng ønsker forslagsstillerne
å påpeke at moderne og oppdatert utstyr vil være et viktig bidrag
både i forhold til effektivisering og av kvalitet i helsetjenesten,
noe som igjen kan være en avgjørende faktor for å få redusert ventetider
og helsekøer.
Forslagsstillerne viser til at det allerede i 1998 ble behandlet
en plan for utstyrsinvesteringer ved norske sykehus, jf. St.prp.
nr. 61 (1997–1998). Dette var en 5-årig handlingsplan som var ment
å bedre utstyrssituasjonen i norske sykehus og som forutsatte å
utløse utstyrsinvesteringer i norske sykehus i perioden på 5,3 mrd.
kroner.
Ved Riksrevisjonens undersøkelse av medisinsk-teknisk utstyr
i sykehus, Dokument nr. 3:6 (2005–2006), som var en undersøkelse
av resultatene av handlingsplanen, fant man at lite var endret.
Undersøkelsen viste blant annet at ingen av de prioriterte utstyrsgruppene
fikk gjennomsnittsalderen redusert i perioden 1997–2003. Riksrevisjonen
mente at sentrale målsettinger i utstyrsplanen ikke var nådd med de
konsekvenser det har for blant annet effektiviteten i sykehusdriften.
Situasjonen er fortsatt kritisk når det gjelder utstyrssituasjonen
ved mange norske sykehus. En utredning om medisinsk teknologi i
Helse Sør-Øst, som er omtalt i media, viser at halvparten av utstyret ved
sykehusene i denne helseregionen er utrangert og at prisen for å
erstatte dette utstyret antas å være 3,2 mrd. kroner og økende år
for år. Det antas at for Oslo universitetssykehus er gjenanskaffelseskostnaden
for utrangert utstyr alene 1,8 mrd. kroner.
Gammelt utstyr fører ofte til problemer og brudd i behandlingsprosessen
som kan gi lengre ventetider. I tillegg kan det føre til at Norge
blir hengende etter på forskningssiden på grunn av utdatert utstyr.
Forslagsstillerne mener det store etterslepet på utstyrsinvesteringer
i sykehusene viser at det er behov for en ny investeringsplan for
modernisering av medisinsk utstyr som må følges opp. En langsiktig
og forutsigbar finansieringsplan for nødvendige investeringer må
komme på plass, senest i forbindelse med statsbudsjettet for 2013.
Forslagsstillerne mener videre det er et behov for å gjennomføre
en særskilt øremerket bevilgning for å løse den akutte situasjonen
som kan være en trussel for pasientsikkerheten. I denne sammenheng
bør det derfor gis en ekstrabevilgning på minimum 700 mill. kroner
i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett i juni 2012. Dersom
dette signalet kommer fra Stortinget så raskt som mulig, vil dette
gi sykehusene en forutsigbarhet som medfører at anskaffelse av nødvendig
utstyr kan igangsettes raskt.
Slag er den tredje største dødsårsaken i Norge. Hvert år får
mellom 15 000 og 16 000 nordmenn slag. Forslagsstillerne viser til
at behandlingstiden er svært relevant for slagpasienter. I denne
sammenheng er det svært urovekkende at Statens helsetilsyn har funnet
lovbrudd ved 9 av 29 tilsyn i forbindelse med behandling av denne
pasientgruppen. Forslagsstillerne mener det må igangsettes en evaluering
av situasjonen for slagpasienter i Norge, både når det gjelder behandlingskvalitet,
responstid og andre forhold som potensielt kan forbedres. Det vises
videre til punkt om prehospitale tjenester, hvor responstid og kvalitet
er nærmere omtalt.
I forbindelse med sammenslåingen av sykehusene i Oslo har flere
leger offentlig sagt at det eksisterer en fryktkultur blant leger
og øvrige ansatte ved sykehusene. «Enten så er du med og da gjør
du sånn som du får beskjed om, eller så er du mot og da må du si opp,»
uttalte professor i geriatri, Torgeir Bruun Wyller, til TV2 24. november
2011.
I forbindelse med en høring i Stortinget bekreftet Legeforeningen
at deres medlemmer, over hele landet, har gitt tilsvarende tilbakemeldinger.
Forslagsstillerne mener ansatte ved norske sykehus må stå fritt
til å si hva de mener i forbindelse med ulike problemstillinger
som helsevesenet står overfor. En utbredt fryktkultur vil bidra
til at kritikkverdige forhold holdes skjult, noe som i ytterste
konsekvens kan medføre svikt i pasientbehandlingen. Forslagsstillerne
mener derfor en ekstern gjennomgang, slik det foreslås i dette representantforslaget,
også må gjennomgå den varslings- og åpenhetskultur alle forventer
ved landets sykehus. En forutsetning for en slik gjennomgang er,
slik forslagsstillerne ser det, at det iverksettes konkrete tiltak
dersom gjennomgangen viser at en slik fryktkultur eksisterer.
Alle partier, representert på Stortinget, har hatt et uttalt
mål om å styrke rehabiliteringstjenesten de siste årene. Likevel
slår Riksrevisjonen i Dokument 3:11 (2011–2012) fast at det ikke
er noen målbar forbedring av rehabiliteringstjenesten siden 2005.
Samtidig ser man i dag at stadig flere rehabiliteringstilbud blir
bygget ned i spesialisthelsetjenesten uten at det på forhånd er
bygget opp tilbud for å erstatte disse plassene andre steder i helsetjenesten.
Forslagsstillerne mener dette representerer en risiko for at flere pasienter
får et dårligere tilbud enn tidligere. Dette er også, etter forslagsstillernes
syn, i strid med en del av premissene som ligger til grunn når Stortinget
vedtok samhandlingsreformen. Det er derfor, etter forslagsstillernes
syn, viktig med en gjennomgang av rehabiliteringstjenesten for å
sikre kvalitet og kapasitet i tjenesten.
Flere medier har det siste året beskrevet de mange utfordringene
som er i norsk kreftomsorg. Lange ventetider går på pasientsikkerheten
løs. Helsedirektoratet anbefaler at kreftpasienter maksimalt bør
vente 20 dager før behandlingen startes. Forslagsstillerne viser
til at opposisjonen har fremmet en rekke konkrete forslag til forbedringer
av norsk kreftomsorg. Det vises i denne sammenheng til Dokument
8:51 (2009–2010) og Innst. 204 S (2009–2010), om omdannelse av Radiumhospitalet
til et nasjonalt kompetansesenter. Videre vises det til Dokument
8:102 S (2009–2010) og Innst. 316 S (2010–2011) om forsterket innsats
mot kreft, Dokument 8:130 S (2010–2011) og Innst. 418 S (2010–2011),
om å innføre et såkalt pakkeforløp innen kreftomsorgen, Dokument 8:18
S (2011–2012) om en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter,
Dokument 8:8 S (2011–2012) om å sikre kvinner rask rekonstruksjon
av bryst etter kreftoperasjon, Dokument 8:147 S (2010–2011) og Innst.
65 S (2010–2011) om opprettelsen av spesialiserte diagnosesentre.
Alle disse forslagene som har vært forsøk på å øke kompetanse, kapasitet
og organisering er avvist av regjeringspartiene. I tillegg vises det
til Innst. 11 S (2011–2012) der forslagsstillerne foreslo å styrke
bevilgningene både til pasientbehandling samt investeringer i nytt
medisinsk utstyr. Forslagsstillerne mener det er åpenbart at forbedringer
i norsk kreftomsorg er påkrevet, og mener derfor det er behov for
en total gjennomgang av norsk kreftomsorg for å sikre at effektive
tiltak blir satt i gang så raskt det er mulig.
Norge har stort forbedringspotensial i å ta raskere i bruk nye
innovative legemidler. Dette henger, etter forslagsstillernes syn,
sammen med liten åpning for utprøvende behandling i Norge, samt
at man er redd for økte kostnader knyttet til ny behandling eller
nye legemidler.
Forslagsstillerne har også tidligere tatt til orde for mer utprøvende
behandling og at man må lage en strategi for raskere å ta i bruk
nye innovative legemidler. Til tross for at regjeringen tidligere
har avvist dette behovet, avslørte TV2 den 20. mars 2012 at en ung
mann på 20 år ikke får tilgang til legemiddelet Ipilimumab. Hadde
denne unge mannen bodd i Danmark, ville han fått tilgang til det
samme legemiddelet, noe som kunne gitt mannen bedre prognoser for
å overleve sin kreftsykdom. Forslagsstillerne har fått signal om
at dette gjelder for flere medikamenter i kreftbehandlingen, eksempelvis
med medikamentet Zytiga.
Forslagsstillerne viser videre til at helsedirektør Lars E. Hanssen
sier til TV2 at saksbehandlingstiden for å få ta i bruk nye legemidler
er for lang. Forslagsstillerne mener dette dokumenterer at det er
nødvendig med en rekke tiltak for å effektivisere saksgangen, men
også for å lage en strategi for å ta i bruk mer utprøvende behandling
for pasienter som ikke responderer på ordinær behandling.
Forslagsstillerne mener det er på tide å foreta en gjennomgang
av styringen med sentrale deler av spesialisthelsetjenesten, slik
at man på denne måten får en overordnet vurdering av hvordan den
sentrale organiseringen, styringen og ansvarsdelingen mellom departement,
helseforetak og det enkelte sykehus gir seg praktiske utslag for
pasientene. Videre er det nødvendig med en gjennomgang av organiseringen av
en rekke helsetjenester som det er avdekket store mangler ved, slik
at Stortinget kan sette i verk nødvendige tiltak for å rette opp
i situasjonen.