Offentlig-privat samarbeid er en måte å organisere og finansiere store statlige utbyggingsprosjekter på. Ved OPS får et privat selskap, ofte opprettet for det aktuelle prosjektet, ansvaret for å bygge, drifte, finansiere og vedlikeholde store prosjekter. Det offentlige er bestiller og skal bestemme kvalitet, omfang og målsettinger for prosjektet. En avtalt leie betales fra prosjektet er på plass.

Det vil si at, ulikt andre samarbeidsmodeller mellom det offentlige og private, vil det her ligge flere elementer hos den private aktøren. Den fulle og hele bestillermyndighet er politisk forankret. Innenfor en slik modell har det offentlige ansvaret for det overordnede og strategiske med tjenesten, men ikke den praktiske planleggingen og etableringen. Det offentlige skal bl.a. definere formålet, kvaliteten og tilgjengeligheten (inkl. prispolitikk) for prosjektet. Det offentlige og den private aktøren kan samarbeide om prosjektutformingen. Fordelingen av ansvarselementer kan variere, og bestemmes nærmere i kontrakten.

Det er en rekke argumenter som taler for at OPS vil være gunstig på en rekke områder innen offentlige prosjekter.

Økonomisk gunstig: OPS kan gi lavere kostnader til utvikling, drift og vedlikehold. Gode anbudsrunder vil gi bedre estimering av de økonomiske konsekvensene. Gjennom OPS vil det hele tiden være et press for effektivisering. Erfaringene viser at dette skjer.

Trygg finansiering: Gjennom at OPS-avtaler varer over lange tidsperioder, typisk 20–30 år, sikrer man forutsigbarhet for dem som mottar en tjeneste. Når kontrakten er inngått, er det en statlig forpliktelse å sørge for finansiering ut avtaleperioden. Skiftende politiske vinder kan ikke overkjøre en slik forpliktelse.

Tidligere igangsetting: Med OPS sin fordeling av kostnadene over tid vil det være mulig å starte opp prosjekter tidligere. Store offentlige inngangsinvesteringer er ikke nødvendig. Tidligere oppstart, og mer økonomisk press for å nå frister, stimulerer effektiv bygging og prosjektgjennomføring.

Langsiktig planlegging: Med OPS sitt livssyklusperspektiv tvinges utbygger til å se bygging, drift og vedlikehold som deler av den samme helhet. Det lønner seg ikke å gjennomføre innsparinger på ett av elementene som vil legge større kostnader på andre.

Vedlikeholdsetterslep unngås: Ved at kontrakter tegnes for lange tidsperioder, unngås at det bygger seg opp store vedlikeholdsetterslep. Finansiering fra det offentlige garanteres, men er bundet opp mot kvalitet og vedlikehold. Vedlikeholdsbeslutninger fjernes fra de årlige politiske prosesser og budsjettforhandlinger. Oppstart av et prosjekt – enten det er bygg, jernbane eller vei – medfører en forpliktelse for den private aktøren til å sørge for godt vedlikehold.

Mindre offentlig byråkrati: OPS kan begrense byråkratiet ved å sette mindre offentlige innsatser inn på å detaljstyre prosjekter, men heller konsentrere seg om de overordnede målsettinger og vilkår for en tjeneste.

Stimulerer innovasjon: Brede anbudsrunder, fokus på kostnader og kvalitet, samt sterkt press for effektivisering i byggeprosessen og reduserte vedlikeholdskostnader stimulerer til innovative og kreative grep for de private selskapene.

Risikofordeling: OPS reduserer risikoen for myndighetene, ved at forsinkede prosjekter ikke medfører kun belastninger på fellesskapet. Det offentlige har ikke betalingsansvar før en tjeneste blir levert (før veien er klar, skolebygget er ferdig, etc.). Kostnads- eller tidsoverskridelser er det den private utbyggeren som har ansvaret for å bære de økonomiske konsekvensene av. Fordelingen av risiko bidrar til at det offentlige ikke rammes av alle byrder det ville ved en tradisjonell organisering. Samtidig skapes det insentivstruktur som kan lede til bedre ressursutnyttelse og mer effektiv bygging.

Profesjonell prosjektering: OPS flytter ansvaret for prosjekteringen av bygget fra en etat som kanskje kun har sporadiske byggeprosjekter, til en bedrift som arbeider kontinuerlig på området. Prosjektering av bygninger er en egen profesjon hvor riktig kompetanse i planleggingsfasen kan spare utbygger for store kostnader i bygge- og driftsfasene.

Det er store variasjoner i hvordan et offentlig-privat samarbeid kan organiseres. I dette dokumentet beskrives den varianten som har vært typisk i Norge. Forslagsstillerne ønsker imidlertid at regjeringen gjennom arbeidet med en nasjonal strategi går igjennom ulike modeller utviklet i andre land med lengre erfaring i bruken av OPS.

Det er selvsagt også noen risikomomenter ved bruk av OPS som må drøftes. Det er blitt påpekt at private aktører som må hente finansieringen i markedet, vil få en høyere rente enn det offentlige opererer med. Dette er imidlertid ikke et stort problem. I effektive kapitalmarkeder vil ikke forskjellen være stor, og den forskjellen som eksisterer, vil være et produkt av annen risikofordeling. I private markeder er det lånepartene som bærer risiko, men ved statlig finansiering er det fellesskapet som belastes for eventuell underprising av risiko (lav rente). Det britiske finansdepartementet har bestridt at det er økte kostnader reelt sett forbundet med OPS.

Å forholde seg til private selskaper vil alltid innebære en form for risiko, ettersom muligheten for konkurs hos en part i en OPS-avtale er til stede. Det offentlige må derfor se på muligheter for å sikre seg mot dette.

Mer omfattende anbudsrunder innebærer også mer omfattende og dyrere prosjekteringer. Høye transaksjonskostnader forbundet med dette forventes å synke over tid. Det har å gjøre med at aktørene blir mer vant med regelverket og lærer seg å bli mer effektive ved utformingen av OPS-kontrakter. Dette stiller strenge krav til myndighetenes bestillerkompetanse. Det offentlige må gjennomføre grundige anbudsrunder, og ha kompetansen som trengs for å tegne gode kontrakter og sikre at de finner den mest hensiktsmessige samarbeidspartner.

Private leverandører er avhengige av å levere et godt og solid tilbud. For å innfri kontrakten, og dermed få leiebetalingen fra det offentlige, kreves det kontinuerlig innsats for å finne de beste og mest effektive løsninger. At aktørene underbudsjetterer for å sikre seg å vinne et anbud, unngås ved at det er den private aktøren selv som bærer det økonomiske ansvaret for slike. Det offentlige avtaler tidlig en leiepris, og eventuelle kostnadsoverskridelser er ikke det offentliges ansvar å dekke inn. Om noe ikke leveres som avtalt, kan vederlaget til den private aktøren bli redusert, ettersom det er snakk om et kontraktsbrudd.

OPS innebærer ingen økning i den samlede ressursrammen. Selv om omfattende anbudsrunder kan være dyrere, vil dette mer enn veies opp av en mer effektiv prosess og bedre kostnadsanslag. At det ikke gis økonomisk kompensasjon til utbygger før tjenesten er levert og produktet er ferdig, legger et stort press på utbygger for å komme i mål innenfor de satte tidsfrister.

Forpliktelser kan binde politikken. Det medfører både fordeler og ulemper. De må veies i de aktuelle tilfeller. Manglende vilje til å følge opp uttalte, men ikke-bindende forpliktelser har resultert i dårlig infrastruktur mange steder i Norge. Vedlikeholdsetterslepet på vei kan begrenses på de veiene som bygges med OPS, gjennom garantert vedlikehold.

OPS vil ikke alltid være hensiktsmessig, men om de viktigste forutsetningene er innfridd, er det et stort potensial. Riktig bruk av OPS medfører effektiviseringer, kostnadsbesparelse og kvalitetsheving.