Til Stortinget
Energi fra avfall er bioenergi og en hovedenergikilde for storskala
utbygging av fjernvarme i Norge. Avfallsenergi er den fornybare
energikilde som best kan konkurrere mot fossile brensler og elektrisk
kraft til oppvarming og industriformål. Det er viktig å skape stabile
og langsiktige rammebetingelser for at markedet skal bli interessert
i å ta tunge investeringer innen "grønt næringsliv", som på sikt
kan være lønnsomme og miljøriktige. Avfallsforbrenning og fjernvarme
er begge deler typiske eksempler på slike investeringer.
Det er et politisk ønske om å utnytte mer av ressursene i avfall,
både gjennom økt gjenbruk og forbrenning. Forbudet mot deponering
av nedbrytbart avfall fra 1. juni 2009 innebærer at en betydelig
del av det avfallet som ikke lenger kan deponeres, vil gå til forbrenning.
Med deponiforbud må 1 million tonn avfall finne nye behandlingsanlegg.
Det har derfor vært forventet at deponiforbudet ville føre til knapphet
på forbrenningskapasitet i Norge.
På bakgrunn av dette har det de siste årene blitt bygget en rekke
anlegg for forbrenning av avfall i Norge. 11 anlegg er for tiden
under bygging eller planlegging med leveranse til fjernvarme, mens
3 anlegg er under bygging eller planlegging med leveranse av industridamp.
Totalt er det foretatt 6–8 milliarder kroner i private og offentlige
investeringer. Myndighetene har klart ønsket og tilrettelagt for utbygging
av fjernvarme. Mange av disse investeringene har skjedd med statlig
støtte. Enova har til og med 2009 gitt nær 2 milliarder kroner i
tilskudd til fjernvarmeutbygging. Halvparten av denne støtten har
gått til anlegg med avfallsvarme som energikilde.
Likevel opplever bransjen nå at myndighetenes rammebetingelser
innen avgiftspolitikken sparker bena under næringen. Dette er uheldig,
og bør rettes opp for å sikre tillit mellom myndigheter og næringsliv
om uttalte politiske mål og tilhørende virkemiddelbruk.
Avgiften på sluttbehandling av avfall ble innført i 1999. Avgiften
består av en avgift på deponering av avfall og en avgift på forbrenning
av avfall. Avgiften skal prise miljøkostnadene ved sluttbehandling
av avfall og dermed stimulere til økt gjenvinning og reduserte avfallsmengder.
Forbrenningsavgiften skal i tillegg stimulere til utsortering av
utslippsintensive avfallsfraksjoner og rensing av utslipp. I 2004
ble forbrenningsavgiften lagt om fra en avgift basert på innlevert
mengde avfall til en avgift direkte på utslipp.
Avfalls- og fjernvarmebransjen har den siste tiden uttrykt bekymring
for lønnsomheten i de forbrenningsanlegg som er under utbygging
de nærmeste årene. Disse anleggene opplever økt konkurranse om avfallet
fra forbrenningsanlegg i Sverige. Årlig eksporteres det minst 20 000
trailerlass med avfall fra Norge til Sverige.
Bransjen har vist til at finanskrisen har gitt en betydelig nedgang
i avfallsmengdene i Sverige. Dette har medført at Sverige ønsker
å importere avfall for å få tilstrekkelig med avfall/råstoff til
fjernvarmeanlegg. Avgiftsforskjellene mellom Norge og Sverige gjør
at svenske aktører har en betydelig konkurransefordel. Bransjen
frykter derfor at de norske avfallsforbrenningsanleggene ikke får
tilgang til nok avfall til en kostnad som kan gi tilstrekkelig lønnsomhet. Bransjen
har derfor bedt om at den norske forbrenningsavgiften fjernes, tilsvarende
det Riksdagen i Sverige vedtok sommeren 2009, med virkning fra 1. september
2010. Etter at Sverige fjernet sin avgift på avfallsforbrenning
har 7 av 8 avfallskontrakter det siste halvåret gått til Sverige.
Forslagsstillerne mener derfor det er nødvendig å fjerne avgiften
for å sikre en videre vekst i fjernvarme, for å oppfylle Regjeringens
fornybarmål, samt utnytte en viktig energiressurs.
Et eksportforbud eller liknende tiltak for å begrense eksporten
for å beskytte det innenlandske markedet er ingen løsning. Det er
et ineffektivt styringsmiddel som på sikt reduserer mulighetene
for positive samordningsfordeler mellom Norge og Sverige. Løsningen
ligger heller i en harmonisering av rammebetingelsene for avfallshåndtering
i de to landene.
For å skape interesse og få frem risikovillig kapital for store
investeringer behøves stabilitet. Uklarhet rundt rammebetingelsene
på dette området er derfor problematisk. Mindre tilgang på avfall
vil kunne medføre stans i fjernvarmesatsingen i de store byene. Dersom
eksisterende anlegg i fjernvarme- og industrisektoren ikke får tilstrekkelig
avfall, vil avfall bli erstattet av fossile brensler som fyringskilde
(tungolje i industrien). Dette vil bidra til å øke Norges klimagassutslipp.
Transport av avfall til Sverige medfører også økte klimagassutslipp.
Videre vil det gi anstrengt økonomi for eiere av anlegg og fjernvarmeselskaper
med frafall av inntekter og økte energipriser. Dette er eiere som
har investert i anlegg i tro på stabile og gode rammebetingelser fra
myndighetene for denne virksomheten, i tråd med de politiske signaler
som er gitt.
Problemene rundt avgiften på forbrenning av avfall illustrerer
mangelen på en helhetlig avfallspolitikk. På den ene siden investeres
det flere milliarder kroner, med betydelig støtte fra ENOVA, i fjernvarmeanlegg
i Norge basert på forbrenning av avfall. På den annen side har vi
en særnorsk avgift som gjør at avfallet transporteres til Sverige,
og de norske anleggene risikerer dermed å stå uten tiltenkt energikilde. Det
er derfor behov for en helhetlig gjennomgang av avfallspolitikken.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen foreta en helhetlig gjenomgang av
avfallspolitikken, og fremme denne for Stortinget på en egnet måte
i løpet av 2010.
II
Stortinget ber Regjeringen, i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
for 2010, fremme forslag om å fjerne sluttbehandlingsavgiften på
avfall for avfall som forbrennes.
17. desember 2009