Stortingsmelding om bruk av tvang

Debatten om bruk av tvang i det psykiske helsevernet må opp på den politiske dagsordenen. Det er alvorlige spørsmål som handler om menneskerettigheter og brudd på disse og hvilke grenser det er nødvendig å sette. Det er ikke opp til helsepersonell alene å definere når det er lov å bruke tvang i det psykiske helsevernet. Samtidig er det mange tiltak som bør settes i verk for å redusere bruken av tvang. En stortingsmelding om å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet vil være konstruktivt.

Økt kunnskap om bruk av tvang

Kunnskap er en svært viktig faktor, skal en klare å få løst utfordringene i det psykiske helsevernet. Forslagsstillerne mener det ikke er holdbart at en vet for lite om konsekvensene av bruk av tvang spesielt knyttet til tvangsmedisinering. Det er derfor nødvendig å sette i gang en kartlegging av konsekvensene av tvangsbruk og i hvor stor utstrekning tvang egentlig har blitt brukt de siste årene og blir brukt i dag.

Nasjonale retningslinjer for bruk av tvang

Det er bekymringsfullt at det er store forskjeller i bruk av tvang på ulike institusjoner og fra område til område i landet. Det er tankevekkende at man noen steder har redusert bruken av tvang betraktelig gjennom et møysommelig arbeid. Det burde være et mål at flere steder gjennomfører nye rutiner og går gjennom sin praksis. Det bør opprettes et nasjonalt råd for psykisk helsevern som lager nettopp slike retningslinjer og skaper en felles forståelse for oppfølging og behandling av mennesker med psykiske lidelser.

Plan for videre satsing

Å redusere bruken av tvang er et komplekst tema, men en av forutsetningene for å nå dette målet er at det eksisterer et tilstrekkelig omsorgstilbud. Etter at opptrappingsplanen for psykisk helse opphørte, og midlene til psykisk helsevern ikke lenger skal være øremerket, er det behov for en plan for psykisk helse der kapasitet, videre omstilling og organisering av tjenestene er konkretisert.

Fortsatt øremerking av midler til psykiatri

Da opptrappingsmidlene til psykiatrien opphørte, burde en ha sikret videre øremerking av dette viktige feltet. Det er fare for at psykiatri ikke lenger vil være et høyt prioritert område, og det vil igjen bety et dårligere tilbud til dem som har psykiske lidelser. I det lange løp kan dette føre til mer langvarige og mer alvorlige lidelser fordi lavterskeltilbud og oppfølging ikke blir prioritert pga. et vanskelig kommunebudsjett. Det vil igjen bety behov for mer bruk av tvang, fordi man ikke har kapasitet til å gi den enkelte den hjelpen som trengs.

Forebygging gjennom helsefaglige lavterskeltilbud

Det er svært viktig å forebygge alvorlige psykiske lidelser og sørge for rask og nødvendig hjelp til dem som trenger det på et tidlig tidspunkt. Skolehelsetjenesten møter elever i deres hverdag og kan hjelpe mennesker tidlig og derfor bør skolehelsetjenesten også inneholde en skolepsykolog. Studenthelsetjenestene driver et viktig behandlings- og forebyggingsarbeid, og må få mulighet til å utvide behandlingstid og kapasitet.

Sosiale lavterskeltilbud

Et sosialt nettverk, gjennom et sted å møtes, arrangering av turer og noen å snakke med, er avgjørende for at personer med psykiske lidelser, som hjelp i en prosess gjennom lidelser og tilbake til å delta aktivt i samfunnet igjen, og også for å unngå tilbakefall og ikke minst for å unngå store svingninger. Slike sosiale omsorgstilbud som for eksempel "Huset" i Larvik og "Fontenehusene" må sikres økonomisk finansiering.

Nærhet og forståelse mellom bruker og helsevesen

Tett oppfølging, dialog og felles forståelse mellom bruker og psykisk helsepersonell vil redusere bruken av tvang og forebygge akutte behov. Ambulante psykiatriske team vil kunne hjelpe personer med psykiske lidelser hjemme og unngå innleggelser, og vil kunne erstatte politiet eller bistå politiet ved tvangsinnleggelser.