Til Stortinget
Barnevernet skal sikre at barn og unge som lever under forhold
som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg
til rett tid. For at barna skal få kvalifisert og rask hjelp, trenger
barnevernsfeltet et ressursløft. Det trengs en opptrappingsplan
for kommunalt og statlig barnevern, både når det gjelder antall
ansatte, antall fosterhjem og institusjonsplasser, antall tilsynsførere,
kapasitet i fylkesnemndene og kapasitet i ettervernet.
Forslagsstillerne foreslår en opptrappingsplan for barnevernet
som sikrer full barnevernsdekning innen 2017. Full barnevernsdekning
innebærer nok behandlingskapasitet i det kommunale barnevernet, nok
fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle barn et
tilbud tilpasset den enkeltes behov, nok kapasitet i fylkesnemndene
til å sikre rask saksbehandling, tilstrekkelig antall tilsynsførere,
samt rett til ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter barnevernloven.
Planen må inneholde en forpliktende økonomisk opptrapping. Om nødvendig
bør det også innføres øremerking av midler og bemanningsnorm i det
kommunale barnevernet. Forslagsstillerne ber Regjeringen legge fram
en drøfting av begrepet full barnevernsdekning og operasjonalisere
det i klare mål som skal nås innen 2017.
Organiseringen av barnevernet har gjennomgått en omfattende reform.
Parallelt med opptrappingen må organiseringen av barnevernet videreutvikles
for å sikre at ressursene brukes så effektivt som mulig.
Alle barn har rett til en trygg oppvekst. Barnevernet har en
nøkkelrolle der familien trenger hjelp, men grunnlaget for en trygg
oppvekst legges gjennom ulike politiske områder som familiepolitikken,
skolepolitikken, arealplanlegging, miljøpolitikk, vern om kulturarv
og formidling av verdier og normer til nye generasjoner. Vi må sikre
en trygg oppvekst for alle barn gjennom en satsing på alle disse
områdene.
Forslagsstillerne vil understreke at full barnevernsdekning ikke
betyr at alle utfordringene i barnevernet løses. Utfordringene og
de enkelte sakene kan være svært krevende og komplekse, men målet
for denne opptrappingen er at det ikke skal være kapasiteten i noe
ledd i det offentlige apparatet som begrenser barnevernsbarnas mulighet
til en trygg oppvekst. Barnevernspolitikken gjelder de mest sårbare
barna og kan derfor ikke ha noen lavere ambisjon enn dette.
I barnevernet kan myndighetene gå til det skritt å overta omsorgen
for barna fra foreldrene. Det er et stort ansvar som forplikter
og gjør det uakseptabelt at tjenestene har store flaskehalser som
følge av kapasitetsmangel. Vi kan ikke vedta trygg oppvekst for
alle barn, men vi kan sørge for at barnevernet har nok ressurser
til å hjelpe dem som trenger det.
De siste årene har det vært en jevn stigning i antall meldinger
til barnevernet. I 2008 fikk mer enn 44 000 barn og unge barnevernstiltak,
noe som utgjør 4,1 pst. av alle barn under 18 år. Av disse mottar
flertallet frivillige hjelpetiltak i hjemmet, mens et mindretall
får hjelpetiltak eller omsorgstiltak utenfor hjemmet, ved plassering
i fosterhjem, institusjon, beredskapshjem eller i sentre for foreldre
og barn.
Det kommunale barnevernet er barnevernets førstelinjetjeneste.
Ifølge barnevernloven skal kommunene gjennomgå alle bekymringsmeldinger
innen en uke fra meldingen er mottatt. Dette skjer i 97,5 pst. av tilfellene.
Videre skal det vanligvis ikke gå mer enn 3 måneder fra en undersøkelse
er påbegynt til den er avsluttet. Denne fristen ble brutt i 16 pst.
av undersøkelsessakene i 2008, noe som er en økning på tre prosentpoeng
fra 2007. Fylkesmennene fører tilsyn med barnevernstjenesten i kommunene.
Tilsynsrapportene tyder på at mange saker som burde blitt undersøkt, isteden
er blitt lagt til side. Det samme inntrykket gir rapporten fra Riksrevisjonens
årlige revisjon av statsforvaltningen (Dokument 1).
Fafo-rapport 2009:41 "Det nye barnevernbyråkratiet" viser manglende
kommunal kapasitet i barnevernet. Alle informantene er bekymret
for ressurssituasjonen i kommunene. Kommunene sies å ha for liten
kapasitet, for få ansatte til å løse alle arbeidsoppgavene og for
lite tid og ressurser til å skaffe tilstrekkelig kompetanse. Fagteamene
går da ofte inn på kommunenes ansvarsområde for å hjelpe til. Støtten fra
staten er imidlertid uforutsigbar, både med hensyn til hvilke kommuner
som får støtte, og hvor lenge kommunene kan regne med å få støtten.
I tillegg til at ressurssituasjonen i kommunene ser ut til å medvirke til
uklare ansvarsforhold, fører den til at kontakten mellom kommuner
og fagteam blir anstrengt. Når den kommunale kapasiteten er lav,
får det også konsekvenser for oppfølgingen av de kommunale fosterhjemmene.
NOVA-rapporten "Problemer har ikke kontortid. Akuttberedskap
i barnevernet" viser store mangler når det gjelder døgnkontinuerlig
akuttberedskap. Norge ligger langt framme med gode modeller for akuttberedskap
i barnevernet, men det gjelder dessverre ikke i alle kommuner. Over
halvparten av landets kommuner har ingen organisert beredskap. I
disse kommunene bor en fjerdedel av alle barn i landet. Politiet
som er døgnåpent, må da i første instans alene ta seg av barna i
krisesituasjoner.
Dette illustrerer behovet for mer interkommunalt samarbeid. Man
kan vanskelig kreve at alle kommuner skal ha et tilbud om akuttberedskap,
men man kan kreve at det etableres tiltak gjennom samarbeid mellom
kommuner. Retningslinjer for organisering, oppfølging og kontroll
med akuttberedskapen i barnevernet etter kontortid bør være et statlig
ansvar. Forslagsstillerne mener det trengs et overordnet ansvar for
at alle barn i barnevernets regioner er dekket av en akuttberedskap.
Nasjonale retningslinjer som regulerer opprettelse og kontroll av
akuttberedskap i kommunene, vil være et viktig steg. Mange mindre
kommuner har dessuten for små og sårbare fagmiljøer og for liten
lokal kompetanse i forhold til de vanskelige oppgavene barnevernet
har. Forslagsstillerne mener derfor at interkommunalt samarbeid
bør utvikles i langt større grad enn i dag.
I tillegg til interkommunalt samarbeid mener forslagsstillerne
at tverretatlig samarbeid er avgjørende for å gi et best mulig barnevern.
De vanskeligst stilte barnevernsbarna har ofte en sammensatt problematikk
som krever tett samarbeid mellom de ulike etatene. Hver etat må
ta sitt eget ansvar, men alle må ha felles ansvar for å samarbeide.
I kommuner og bydeler der det er etablert faste lokale samarbeidsrutiner mellom
de ulike etatene, har barnevernsbarna og deres pårørende den beste
muligheten for å få den hjelpen de trenger. I kommuner der etatene
arbeider uten tett formalisert samarbeid, er saksbehandlingen preget
av liten handlekraft og uklare mandater. Taushetsplikt blir håndtert
på en måte som ikke gagner barnet. Lover og forskrifter må derfor
gi klare instrukser om lokalt tverretatlig samarbeid. Tettere samarbeid
mellom blant annet barnehage/skole og barnevern kan også bidra til
at flere ansatte føler seg komfortable med å sende bekymringsmeldinger
til barnevernet.
Regjeringen har inngått en samarbeidsavtale med Kommunenes Sentralforbund
(KS) om utvikling av barnevernsområdet. Avtalen skal bidra til mer
helhetlig arbeid for å nå målet om at utsatte barn og unge skal
få hjelp til rett tid. De kommunale tjenestene for utsatte barn
og unge skal styrkes med bedre kapasitet, samarbeid og kompetanse.
I det ligger en felles forståelse av at tallet på årsverk i barnevernet
må økes.
Forslagsstillerne mener imidlertid at en ambisjon om full barnevernsdekning
krever sterkere grep. God sosialfaglig oppfølging er tidkrevende.
Antall årsverk i det kommunale barnevernet bør økes gjennom en opptrappingsplan.
Om nødvendig bør det også innføres bemanningsnormer innenfor det
kommunale barnevernet. Med tilstrekkelig bemanning i det kommunale
leddet vil ikke barnevernsansatte ha ansvar for et ubegrenset antall
med barn og oppgaver som skal følges opp, og man vil kunne unngå
at bekymringsmeldinger ikke blir fulgt opp slik de burde. I tillegg
vil god kapasitet i det kommunale barnevernet bety en vesentlig
styrking av det forebyggende arbeidet i førstelinjen. Forslagsstillerne
vil understreke betydningen av å styrke det forebyggende arbeidet som
det kommunale barnevernet gjør.
Fylkesnemndene er forvaltningsorgan med vedtaksmyndighet i tvangssaker
etter barnevernloven og sosialtjenesteloven. Ifølge barnevernloven
§ 7-1 skal forhandlingsmøte holdes så snart som mulig, og helst innen
fire uker etter at saken er meldt til fylkesnemnda. Tall fra andre
tertial 2009 viser at saksbehandlingstida er på 55 dager. Det har
vært en jevn vekst i innkomne saker, og veksten var på hele 12 pst.
i 2008. For å sikre raskere saksbehandling må ressursene til fylkesnemndene
økes gjennom opptrappingsplanen.
Statlig regional barnevernsmyndighet har ansvaret for at det
i hver region finnes et nødvendig antall institusjonsplasser som
er tilstrekkelig differensiert i forhold til behovene i regionen.
Det statlige tilbudet må ha tilstrekkelig bredde til å dekke alle
formål som er nevnt i loven, og tiltakene skal være geografisk spredt
med sikte på god tilgjengelighet i alle deler av landet. Det har
vært flere saker i media om barn som har blitt tvunget til å flytte
fordi institusjonen de bor på, blir lagt ned. Forslagsstillerne
mener det er viktig at staten tilbyr gode og langsiktige rammebetingelser for
både private og offentlige institusjoner, samt fosterhjem, slik
at barna får tett oppfølging og en mest mulig stabil hverdag.
Statlig regional barnevernsmyndighet har videre ansvaret for
rekruttering og formidling av fosterhjem, og for at fosterhjemmene
får nødvendig opplæring og generell veiledning. Pr. 31. januar 2009
var det 115 barn og unge med vedtak om plassering i fosterhjem som
ventet på et fosterhjem, og ytterligere 619 barn og unge var meldt
til fosterhjemstjenestene som aktuelle for fosterhjemsplassering.
Ved valg av fosterhjem skal det legges avgjørende vekt på hensynet
til hva som er best for det enkelte barn og i den sammenheng vurdere
om plassering hos biologisk familie er mulig. Jo flere mulige familier
å velge blant, desto bedre grunnlag er det for å få til en god og
varig plassering. Derfor er det viktig at rekrutteringen av fosterhjem
blir bedre gjennom bl.a. økt informasjon og en bedring av rammevilkårene
til fosterhjemmene.
Det skal føres tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjem fra
plasseringstidspunktet fram til barnet fyller 18 år. Formålet med
tilsynet er å føre kontroll med at barnet får tilfredsstillende
omsorg i fosterhjemmet, og at de forutsetninger som ble lagt til
grunn for plasseringen, blir fulgt opp.
Barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen har i dag ansvaret
for at det blir ført tilsyn.
Barnevernstjenesten skal oppnevne en særskilt tilsynsfører til
det enkelte barn ved godkjenning av fosterhjemmet. Det skal legges
vekt på å finne fram til en person som barnet har eller kan få nødvendig tillit
til og som har særlige forutsetninger for å kunne utføre tilsynsoppgaven
med hensyn til det aktuelle barnet. Det skal videre legges vekt
på å finne fram til en person som kan utføre tilsynsoppgaven over
tid og som har en uavhengig rolle i forhold til barnevernstjenesten
og fosterforeldrene. Tilsynsfører skal få adgang til fosterhjemmet
så ofte som nødvendig. Tilsynet skal tilrettelegges slik at barnet
kan ta opp eventuelle problemer med tilsynsfører uten at fosterforeldrene
er til stede.
Rapporteringer fra kommunene til fylkesmennene viser at kommunene
pr. 31. desember 2008 manglet tilsynsførere til 680 barn. 30 pst.
av barna som hadde tilsynsfører, fikk ikke tilsyn i samsvar med
lovens krav. Når fosterbarna ikke har tilsynsfører, svekkes barnas
rettssikkerhet. Forslagsstillerne vil påpeke at lønnsbetingelsene
for tilsynsførere bør gjennomgås, med sikte på å utjevne forskjellene
mellom kommunene og gjøre det lettere å rekruttere tilsynsførere.
Forslagsstillerne mener at barnets behov må være styrende for
hvilke tiltak barnevernet iverksetter, og vil understreke betydningen
av tilstrekkelig kapasitet i både institusjoner og fosterhjem innenfor
alle barnevernsregionene.
Forslagsstillerne vil ha en opptrapping av ressursene til det
statlige barnevernet slik at alle barn som har behov for hjelp,
skal få et best mulig tilbud.
Forpliktende foreldreskap og godt samarbeid mellom foreldrene
også etter samlivsbrudd er avgjørende for barns oppvekst. Barn som
opplever samlivsbrudd, greier seg mye bedre når foreldrene klarer å
samarbeide. Forebyggende familiearbeid kan gjøre at færre barn opplever
samlivsbrudd og styrker muligheten for godt foreldresamarbeid i
etterkant av et brudd. Familievernskontorene ønsker å jobbe forebyggende,
men opplever ofte at forebyggende arbeid taper terreng mot akutte
kriser. Det fører til at ventelistene i familievernet øker, og at
familier dermed opplever at konfliktnivået øker mens de står i kø
for å få hjelp.
Familieterapien i seg selv, både behandling og rådgivning, er
også forebyggende med hensyn til at problemene kan videreutvikle
seg og ende med samlivsbrudd, problemer for voksne og barn i form
av psykiske problemer, rus, behov for barnevernstiltak, mv. Forslagsstillerne
mener familievernet i større grad bør samarbeide med barnevernet,
og at taushetsplikt ikke må være til hinder for samarbeid til barns beste.
Barnevernets omsorg opphører når en ungdom fyller 18 år. Likevel
følger det av barnevernloven § 1-3 at dersom ungdommen samtykker,
kan tiltak som er iverksatt før ungdommen fyller 18 år, opprettholdes
inntil fylte 23 år. Dette medfører at dersom ungdommen selv ønsker
det, kan barnevernstjenesten vedta at fosterhjemsplasseringer som
er iverksatt før ungdommen fyller 18 år, videreføres.
En plassering i fosterhjem som omsorgstiltak går over til å være
et hjelpetiltak når barnet fyller 18 år. Ingen kan med andre ord
være under omsorg etter fylte 18 år, men samme tiltak kan allikevel
fortsette. Mange ungdommer har fått forlenget oppholdet i fosterhjem
eller institusjon som ettervern. Ettervernstiltakene vil kunne ha
et bredt spekter, som for eksempel tilbud om økonomisk støtte, bolig/hybel,
fortsatt opphold i fosterhjem eller institusjon, støttekontakt, terapi,
leksehjelp m.m. Tiltakene kan gis alene eller sammen med andre tiltak.
I 1998 ble barnevernloven endret slik at barnevernet har plikt
til å vurdere om det er behov for ettervern etter fylte 18 år. I
2009 ble barnevernloven endret slik at barnevernstjenesten nå også
har plikt til å begrunne dersom tilbud om ettervern ikke gis unge voksne
over 18 år. På tross av dette er det fortsatt en del som ikke får
ettervern, og Landsforeningen for barnevernsbarn etterlyser en sterkere
lovregulering. Forslagsstillerne vil derfor gi unge med tiltak etter barnevernloven
rett til tiltak fram til fylte 23 år. Det vil gi dem en lovfestet
retrettmulighet til barnevernet.
Mange fosterforeldre og ungdomsinstitusjoner er klar over hvor
tøft det er for ungdom å ikke ha noe rom å komme tilbake til når
ungdomstiden blir vanskelig å takle. Barnevernsbarn har ofte større
behov for en trygg base enn de som har hatt en stabil oppvekst med
trygge og nære relasjoner og omgivelser. Mange opplever å bli kastet
ut i en virkelighet de ikke er forberedt på. Derfor er det mange
som sliter med ulike problemer etter at de har fylt 18 år, i den
såkalte "sviktfasen". Forslagsstillerne ønsker å lovfeste rett til
ettervern for alle barnevernsbarn fram til de fyller 23 år, for
å gi ungdom som har mottatt tiltak fra barnevernet, en bedre start
på voksenlivet.
Mennesket er som regel mest sårbart i begynnelsen av livet og
mot slutten av livet. Barn og deres oppvekstvilkår krever derfor
særlig oppmerksomhet. Barnevern handler om de mest sårbare barna.
Stortinget har tidligere vedtatt opptrappingsplaner på flere områder,
blant annet innenfor psykisk helse. Nå mener forslagsstillerne det
er på tide med en opptrappingsplan for barnevernet. En bieffekt
av en slik plan vil være at samfunnet sparer store utgifter til
psykiatri, rusbehandling og uføretrygd som følge av manglende oppfølging
av barn som lider under omsorgssvikt.
Barnevernspolitikken kan ikke være bekjent av noe mindre mål
enn at flaskehalsene i alle ledd fjernes. Derfor er det, etter forslagsstillernes
oppfatning, viktig å etablere en ambisjon om full barnevernsdekning
og et tidssatt mål for når dette skal være oppfylt.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om en
opptrappingsplan for barnevernet som sikrer full barnevernsdekning
innen 2017. Full barnevernsdekning innebærer:
Nok behandlingskapasitet i det kommunale
barnevernet
Nok fosterhjemsplasser og institusjonsplasser til å gi alle
barn et tilbud tilpasset den enkeltes behov.
Nok kapasitet i fylkesnemndene til å sikre rask saksbehandling.
Tilstrekkelig antall tilsynsførere.
Rett til ettervern fram til 23 år for unge med tiltak etter
barnevernloven.
Planen må inneholde en forpliktende økonomisk opptrapping og
om nødvendig øremerking av midler og innføring av bemanningsnorm
i det kommunale barnevernet.
17. november 2009