Til Stortinget
Norge har mer enn 10 000 tvangsinnleggelser i psykiatrien i løpet
av ett år. Dette er et høyt tall. St.meld. nr. 21 (1999-2000) satte
fokus på bruk av tvang blant annet innenfor sosial- og helseområdet. En
SINTEF-rapport fra juni 2007 har dokumentert at bruk av tvang øker
overfor pasientgrupper som psykisk utviklingshemmede, psykisk syke
og demente. Dette er etter forslagsstillernes mening svært bekymringsfullt.
Utgangspunktet for all behandling av pasienter i Norge er at behandlingen
skal være frivillig. Derfor er tvangsbehandling underlagt restriksjoner og
regulert gjennom psykisk helsevernlov.
Norge har ligget på topp i statistikken om bruk av tvang i psykiatrien.
Menneskerettighetene brytes i Norge, og særlig i psykiatrien. Det
blir også brukt tvang mot russmiddelmisbrukere, mot psykisk utviklingshemmede
og mot demente.
Forslagsstillerne mener at det er en grunntanke i et samfunn
at det er borgerne som skal kontrollere staten og ikke staten som
skal kontrollere borgerne. Derfor er tvang som metode uakseptabelt
og bør bare brukes i svært spesielle situasjoner.
Forslagsstillerne understreker det positive i at vi har gode
pasientrettigheter, men at dette i liten grad hjelper folk som blir
utsatt for tvang i psykiatri så lenge pasientene ikke er i stand
til å kjøre en rettsprosess. Tvang blir utført av behandlere i helsevesenet på
mange ulike nivåer, med en svært ulik tilnærming og kjennskap til
lovtekst og menneskerettigheter. Forslagsstillerne er bekymret over
at deler av helsevesenet tilsynelatende har for lite fokus på at
menneskerettighetene ikke skal brytes. Forslagsstillerne tror at
dette må ned på et praktisk nivå på den enkelte arbeidsplass i helsevesenet.
Dette perspektivet, vil etter forslagsstillernes mening, bidra til
å redusere tvangsbruk. Helsepersonell rapporterer at de føler seg
usikre i situasjoner hvor det blir brukt tvang. Derfor trengs det
også trygghet rundt hver situasjon for at tvang der hvor det er
nødvendig, blir brukt minst mulig og på en så forsvarlig måte som
mulig. Det trengs bedre opplæring og større fokus på tvangsbruk
i hele tiltakskjeden.
SINTEF-rapporten tyder på at bruk av tvang er nært knyttet til
fattigdomsproblematikk og bostedsløshet. Mer enn 40 prosent av pasientene
under tvungent psykisk helsevern med døgnopphold har ikke egen bolig.
Dette utgjør om lag 420 personer. I tillegg er det en betydelig
andel av de pasientene med egen bolig som etter behandlernes vurderinger
ikke har egnet bolig eller en tilfredsstillende bosituasjon. Mange har
for eksempel behov for mer hjelp og tilsyn i boligen enn de får.
De pasientene det blir brukt tvang overfor, enten det er tvungent
psykisk helsevern, tvangsbehandling eller tvangsmidler, har dårligere økonomi,
lavere utdanning og svakere sosial tilknytning enn de pasientene
som behandles frivillig.
Mental Helse Norge mener at det kan bety en fornyelse av det
psykiske helsevernet om man fjerner behandlingskriteriet som juridisk
grunnlag for tvangsinnleggelse. I stedet mener Mental Helse Norge
at man skal bruke fagkriteriet i betydningen at pasienten selv utgjør
en fare for seg selv eller andre. Det er all grunn til å lytte til
brukerorganisasjonen på dette punktet. Men det må utvises forsiktighet
slik at man ikke ender opp med å erklære en stor mengde pasienter
som potensielt farlige.
Den amerikanske brukerorganisasjonens navn "World network of
users and survivors of psychiatric care" illustrerer noe av spenningen
som behandlingsfeltet står overfor. Psykiatrien har stor definisjonsmakt
og dermed stor makt over det enkelte behandlingsforløp for den enkelte
pasient. Antallet diagnoser øker hvert eneste år, og det er store diskusjoner
innenfor fagmiljøet.
Det er ulike tilnærminger til bruk av tvang rundt om i landet.
Det er et uttalt mål for alle helseforetak å redusere bruk av tvang.
Man har fokus på samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og
kommunehelsetjenesten, men allikevel fungerer ikke dette tilfredsstillende
i praksis. Det produseres mange utredninger som har fokus på hva
som ikke fungerer i helsevesenet. Forslagsstillerne vil foreslå
at man heller forsøker i en handlingsplan å få frem hva som faktisk
fungerer, slik at ulike fagkulturer kan lære av hverandre. Det
er, som Statens helsetilsyn og Rådet for psykisk helse har påpekt,
store regionale forskjeller når det gjelder bruk av tvang. Det synes
som om ulikheten i tilnærmingen til tvang skyldes fagkultur, siden
ingen annen enkelt faktor i samme grad kan forklare den ulike tilnærming
til bruk av tvang. Alle pasienter som mottar helsetjenester, bor
i en kommune, og det er således kommunene som har mulighet til å
forebygge også psykisk lidelse og sørge for at den enkelte har et
godt tilbud. Det vil sannsynligvis alltid være noen pasienter det
er nødvendig å bruke tvang overfor, men mange tvangsinnleggelser
kunne vært unngått. Man har god oversikt over psykisk syke innenfor
det enkelte helseforetaksområdet, og mange er gjengangere. Derfor
er det etter forslagsstillernes mening mulig å unngå mange tvangsinnleggelser
og tvangsbehandling ved å samarbeide bedre med den enkelte pasient
og ved å styrke det kommunale hjelpeapparatet. Det hevdes fra pasientorganisasjoners side
at det finnes mer enn 700 000 mennesker i Norge med en behandlingstrengende
psykisk lidelse. Lettere psykiske problemer kan forebygges med en
god helsetjeneste der folk bor, og hindre utvikling av psykisk lidelse
for enkelte mennesker.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
1. Stortinget ber Regjeringen utarbeide
en handlingsplan for å redusere tvangsbruk innenfor psykisk helsevern.
Handlingsplanen bør inneholde oppfølging av opptrappingsplanen for
psykisk helse, og klargjøre hvor i helsetjenesten tilgjengelige
ressurser skal nyttes. Handlingsplanen bør redegjøre for hvordan
det enkelte helseforetak, i samarbeid med kommunehelsetjenesten,
kan ta i bruk metoder som erfaringsmessig har redusert bruk av tvang.
Forpliktende samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten
bør vurderes.
2. Stortinget ber Regjeringen legge til rette for å utarbeide
undervisningsmateriell med fokus på menneskerettigheter til bruk
for helsepersonell innenfor omsorg for demente, psykisk utviklingshemmede
og psykisk syke.
9. april 2008