Til Stortinget
Den lovbestemte saksgangen i kommunale plan- og arealsaker legger
alvorlige hindringer for den frie utøvelsen av kommunalt
selvstyre. Fylkeskommunen, nabokommuner og fylkesmannen har alle
den samme retten til å fremme innsigelser til planvedtak i
en enkelt kommune. Det er særlig fylkesmennenes detaljrike
innsigelser som oppleves problematisk fra kommunenes side. Innsigelsene
oppfattes som særlig problematiske siden de i praksis fungerer
som et veto. Videre er det problematisk at fylkesmannens administrasjon
legger inn et de facto veto mot det som er skjønnsmessige
beslutninger, fattet av folkevalgte representanter.
Før 1985 fastsatte departementet kommunale arealplaner,
men i plan- og bygningsloven 14. juni 1985 fikk kommunene
selv denne myndigheten. For å sikre at de statlige føringene
for plan- og arealsaker fortsatt ble overholdt, og for å sikre
at andre kommuner og regionale myndigheters interesser ble overholdt, innførte
man samtidig en innsigelsesrett. Fylkeskommunen, nabokommuner og
fylkesmannen er tildelt slik innsigelsesrett mot utlagt arealbruk
etter loven § 20-4 første ledd nr. 1-6,
og mot planbestemmelser etter § 20-4 andre ledd
bokstav a-h. Til reguleringsplan etter § 27-2
første punktum og til bebyggelsesplan etter § 28-2
fjerde ledd. Den samme retten er også gitt statlige fagmyndigheter
slik som Statens vegvesen.
Dersom berørte statlige fagmyndigheter, fylkeskommunen
eller nabokommuner har avgitt innsigelser til kommuneplanens arealdel,
kan ikke kommunen etter loven § 20-5 femte ledd
fatte vedtak uten at det har blitt enighet mellom kommunen og den
som retter innsigelse. Dersom det ikke oppstår enighet, heller
ikke etter megling, så går saken til Miljøverndepartementet
for endelig avgjørelse. Plan- og bygningslovens bestemmelser
om innsigelsesrett er derfor helt klart myndighetsbegrensende for
det kommunale selvstyret.
I utgangspunktet skal organer med innsigelsesadgang vise stor
aktsomhet med å fremme innsigelse, og dermed i realiteten
overprøve kommunale vedtak. Det ligger til det enkelte
organ å avgjøre hva som så er et vesentlig
forhold at innsigelse rettferdiggjøres. I Miljøverndepartementets
rundskriv 5/95 heter det:
"I og med at innsigelsesinstituttet er fylkeskommunenes og
statlige organers virkemiddel for oppfølging av nasjonal
og regional politikk, bør det så langt mulig bare
være viktige konfliktsaker som kommer til avgjørelse
sentralt."
Videre presiseres det at det enkelte kommunestyrets politiske
skjønn så å si skal være enerådende skjønnsbruk:
"Organer med innsigelsesadgang forutsettes å vise stor
varsomhet med å overprøve kommunestyrets politiske
skjønn i lokale forhold."
Samtidig fastslås det at det er kommunene som har ansvaret
for at vedtak i kommuneplanen er i tråd med nasjonale retningslinjer
og etter lovens bestemmelser, samt at det er kommunen som har ansvaret for
at vedtak treffes på en faglig og formelt riktig måte.
Det er med andre ord ikke eksplisitt delegert til fylkesmannen å holde
kontroll med kommunene, ut over eventuelt å behandle lovlighetsklager
i etterkant av kommunale vedtak.
Når kommunene fikk endelig myndighet i plansaker gjennom
plan- og bygningsloven i 1985, ble ordningen med innsigelser innført
for å sikre at statlige, regionale og nabokommuners interesser
ble tilstrekkelig ivaretatt i den enkelte kommunes arealplan. Anledningen
til å fremme innsigelser var altså ikke ment å være
en innordning som de ulike organene i tide og utide kunne bruke
for å demonstrere at de hadde en annen skjønnsoppfatning
enn den enkelte kommune. Det var derimot en ordning som strengt tatt
bare skulle være en konfliktløsningsmodell for
de ytterst få tilfeller der kommuner ikke klarte å behandle
plansaker i tråd med nasjonale retningslinjer.
Forslagsstillerne vil også vise til at to fylker er inne
i en forsøksordning med det såkalte enhetsfylket,
dette er Møre og Romsdal og Hedmark. Disse forsøkene
innebærer at dagens fylkeskommune integreres med fylkesmannsembetet
(inkludert Statens utdanningskontor og fylkeslegeembetene) til ett
regionalt organ.
Intensjonene med den nye enhetsadministrasjonen vil være å ivareta
både tradisjonelt statlige oppgaver - som lovlighetskontroll,
klage og tilsyn - og øvrige oppgaver, som tjenesteyting
og regional utvikling.
En fullstendig samordning mellom fylkeskommunen og fylkesmannsembetet,
inkludert Statens utdanningskontor og fylkeslegen, fremstår
som en "overkommune", og et direkte angrep på det lokale selvstyret.
En slik enhetsadministrasjon skal ivareta både statlige
og fylkeskommunale oppgaver, og derav styres både av departement
og fylkestinget, men med én leder. Dette skaper enormt
vanskelige avveininger mellom forvaltning og myndighet.
Forslagsstillerne vil her vise til den åpenbare faren
for sammenblanding av roller, både hos den administrative
ledelsen og ansatte. Forslagsstillerne vil derfor advare mot denne
type forsøk. Forslagsstillerne mener at en slik samordning
ikke ivaretar rettssikkerheten og øker inntrykket av en
overkommune. Det eneste riktige måtte være at
klage- og tilsynsdelen vedrørende fylkeskommunale vedtak,
ble skilt ut i et eget uavhengig organ. Uansett, slike forsøk
bekrefter nok en gang at lokalt selvstyre ikke prioriteres, men undergraves.
Rådende forhold i plan- og arealsaker er langt fra den
normative beskrivelsen Miljøverndepartementet gir av bruken
av innsigelsesinstituttet i rundskriv 5/95. Erfaringene
fra kommune-Norge er tvert imot at særlig fylkesmennene,
i utpreget grad, fremmer innsigelser langt ut over det som kan forsvares
med bakgrunn i Miljødepartementets rundskriv. Det kommer stadig
rapporter om at fylkesmennene i stadig mer omfattende grad overprøver
det kommunale skjønnet, selv om kommunens fortolkning er
i samsvar med gjeldende nasjonale retningslinjer, og er fundamentert
på lokalpolitisk skjønnsanvendelse. Det er dermed
slik at representanter hos fylkesmennene opptrer som politiske aktører
i saker som for administrativt ansatte uten folkevalgt kompetanse,
burde være fullstendig fremmed i demokratiske land.
Det er Planlovutvalgets uttalte holdning at de kommunale planprosessene
skal være demokratiske, og styres av folkevalgte organ.
Men med stadige innsigelser fra fylkesmennene er det umulig å oppnå denne
målsettingen.
Kommunenes Sentralforbunds (KS) sentralstyre vedtok den 25. mars
2004 enstemmig at dagens fylkesmannsembete må fratas anledningen
til å overprøve lokalpolitisk skjønnsutøvelse,
og at kommunene må tillegges mer beslutningsmyndighet på bekostning
av fylkesmannen.
Det bør bære hevet over enhver tvil at dagens
ordning bakbinder kommunene i plan- og reguleringsvedtak. Fylkesmannen
har en de facto vetorett i alle relevante kommunale vedtak, samtidig
som det er på det rene at fylkesmennene slett ikke er avholdne
med å benytte seg av innsigelsesinstituttet.
Utgangspunktet for innsigelsesadgangen til fylkesmannen er velbegrunnet,
og det finnes uten tvil tilfeller der innsigelser er fremmet med
godt grunnlag. I enkelte reguleringssaker som har en mer interkommunal
betydning, er det sentralt at ikke én kommune kan ødelegge
for sentrale utviklingsplaner. Utbygging av større veitraseer
er et slikt eksempel. Her vil det være uheldig dersom en
kommune ikke ser felles fordeler i det som isolert kan være
en ulempe for dem selv. Men det er allikevel ikke Statens vegvesen,
som er det statlige fagorganet som vil ha innsigelsesrett i et slikt
tilfelle, som representerer det største problemet for lokaldemokratiet.
Det er forslagsstillernes oppfatning, helt i tråd med sentralstyret
i KS, at det er fylkesmennene som ikke har evnet å følge
de retningslinjer som er gitt for innsigelsesinstituttet.
Forslagsstillerne er genuint opptatt av å utvikle det
kommunale selvstyret. Men samtidig må det ikke være
slik at hver og en kommune skal kunne pulverisere norsk lov ved å kunne
vise til det lokale skjønnet. Kommunene må ha
en utbredt anledning til å bruke skjønn, men det
skjønnet må ligge innenfor lovens rammer. Problemet
med fylkesmennenes innsigelser har jo heller ikke knyttet seg til å stoppe
lovbrudd fra kommunenes side, men nettopp overprøving av
skjønn.
På denne bakgrunn mener forslagsstillerne at det fortsatt
må drives lovlighetskontroll av kommunale planvedtak, men
at skjønnsutøvelsen helt og holdent skal ligge
til de lokaldemokratiske funksjonene. For at en lovlighetskontroll
ikke skal omfatte overprøving av skjønn, er det
mest naturlig å legge en slik kontroll til en eventuell
forvaltningsdomstol, forvaltningstilsyn, og ikke til et nytt forvaltningsorgan.
Forslagsstillerne har ikke tatt stilling til dette i forslaget, men
anmoder Stortinget om å be Regjeringen fremme alternative
løsninger når innsigelsesretten fjernes.
Forslagsstillerne anmoder også Stortinget om å be Regjeringen
vurdere kostnadene ved de alternativer som fremmes. Kostnadene må selvfølgelig
sees i sammenheng med at ressursene flyttes fra fylkeskommunen/fylkesmannen.
På denne bakgrunn fremmes følgende
forslag:
I
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget som
fjerner fylkeskommunen/fylkesmannes innsigelsesrett i kommunale
plan- og arealvedtak.
II
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget om en
egen forvaltningsdomstol/forvaltningstilsyn for å behandle
klager etter kommunale planvedtak.
III
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag for Stortinget hvor
klagetilgangen til politiske vedtak i kommunene vurderes.
17. juni 2004