Monica Nielsen (A) [09:14:36]: Det går godt i norsk økonomi, arbeidsledigheten holder seg stabilt lav, og renta er gått ned, Det betyr mye for folk og for vårt næringsliv. Vårt rød-grønne budsjettforslag er et godt budsjett for by og land. Det er god politikk for hele landet.

Løfter vi blikket ut over våre grenser, ser vi en urolig verden, og at Norge står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Krigen i Ukraina minner oss daglig på at fred, frihet og demokrati ikke kan tas for gitt. På Gaza ser vi store lidelser, Midtøsten preges av terror, og det er borgerkrig i Sudan. Eksemplene er dessverre mange.

Langtidsplanen for Forsvaret, som et enstemmig storting står bak, er viktig for landet og norsk sikkerhet. Vi leverer nå på et historisk løft for norsk forsvarsevne, som vil gi økt nasjonal beredskap, større utholdenhet og bedre evne til å håndtere både kriser og konflikter – hjemme og sammen med våre allierte. Det blir høyere aktivitet og økt tilstedeværelse, særlig i våre viktigste nærområder i nord.

Da vi vedtok langtidsplanen, var vi tydelige på at det ville være behov for å gjøre endringer underveis. I lys av en enda farligere sikkerhetssituasjon er vi allerede i gang med justeringer, og jeg vil i den forbindelse takke samtlige partier i denne sal for samarbeidet så langt, og jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid i 2026.

Vår budsjettenighet tar hensyn til at verden er blitt mer uforutsigbar. I tillegg til å bygge opp norsk forsvar stiller vi opp med bistand til land som har det krevende, og mennesker i nød. Det gjør vi fordi det er rett, men også fordi det er i norske interesser og viktig for norsk sikkerhet. For oss handler ikke norsk sikkerhetspolitikk bare om militære styrker. Det handler også om å ta tak i de underliggende årsakene til konflikt i verden, som å redusere fattigdom, ulikheter i samfunnet og klimaendringer. Dette er i sterk kontrast til FrPs budsjettforslag.

Dersom FrP hadde styrt Norge, ville det ha blitt dramatiske kutt i norsk bistand og fare for en mer ustabil verden. Slike kutt kan svekke Norges egen langsiktige sikkerhet og innflytelse i verden. Jeg er stolt over at vi, partiene på rød-grønn side, har et budsjett som er med på å utgjøre en forskjell, både for folk i Norge, for folk som står i krise og krig, og for økt sikkerhet i våre nærområder.

Etter 100 års norsk suverenitet på Svalbard er tilstedeværelsen og beredskap på øygruppen viktigere enn på lenge. Sikkerhetspolitisk opprettholdelse av det norske samfunnet på Svalbard er avgjørende. Vår svalbardpolitikk bygger opp under det: Den er tydelig, den er langsiktig, og den er ansvarlig. Vi skal sikre norsk suverenitet, stabil tilstedeværelse og et norsk familiesamfunn i Longyearbyen. I vårt budsjettforslag øker vi midlene til Longyearbyen lokalstyre og til Sysselmesteren, og vi har med energistøtte til husholdningene. Dette er konkrete grep som betyr noe i en tid med høye kostnader og økte krav til beredskap.

I tiden vi nå kommer til, blir det også viktig å løse utfordringen med energiforsyning i Longyearbyen. Her er arbeidet med at staten skal ta et større ansvar, startet. Det er også veldig bra at forhandlingene med våre rød-grønne budsjettvenner ga en økning på 1,5 mill. kr til Den norske kirke på Svalbard, ut over regjeringens forslag. Det gjør at de kan opprettholde aktivitet og sikre kirkens rolle som del av beredskapen på Svalbard. Det så vi var viktig under snøskredkrisen som rammet lokalsamfunnet hardt i 2024. Å investere i Svalbard er å investere i norsk tilstedeværelse, trygghet og suverenitet.

Avslutningsvis vil jeg rette en takk til alle som har bidratt på rød-grønn side til budsjettforliket og gjort et godt budsjettforslag til et enda bedre statsbudsjett. Gode eksempler på det er hjelpepakken på 1 mrd. kr til Gaza som kom inn i forhandlingene, og ytterligere styrking av kommuneøkonomien. Sammen har vi et budsjett for 2026 som gir trygghet for økonomien, trygghet for framtiden og trygghet for landet.

Himanshu Gulati (FrP) [09:19:29]: Det er et alvor som preger det utenrikspolitiske bildet. Det har det gjort de siste årene, og det bildet ser ut til å fortsette. Det er krig på vårt eget kontinent, det er konflikt i Midtøsten, og i mange andre områder i verden ser vi også at konfliktene eskalerer. Også det innenrikspolitiske bildet preges i større grad av det som skjer utenfor landets grenser. Frykten øker hos mange, og det vi har pleid å være vant til at skjer langt unna oss, preger i større og større grad også det som er vår nære hverdag her hjemme.

Den viktigste oppgaven for oss politikere er å trygge våre innbyggere gjennom forsvaret av kongeriket. Jeg er glad for at partiene på Stortinget i stor grad står sammen om den støtten som Norge yter til Ukraina i sitt forsvar mot Russlands invasjon av landet. Når det gjelder utenriksbildet i det budsjettet som i dag vedtas her, står vi stort sett sammen om støtten til Ukraina, men også om den kraftige økningen til det norske forsvaret, som er helt nødvendig. Vi trenger flere investeringer, og vi trenger mer penger til opprusting av det norske forsvaret. Det burde strengt tatt ha vært startet for flere år siden, men nå er vi i gang med det arbeidet.

Fremskrittspartiet legger inn 1 mrd. kr ekstra til Forsvaret, øremerket til øving og operativ virksomhet. Der ser vi at midlene trengs, men ikke alt innenfor forsvarsbudsjett og forsvarspolitikk handler om penger. Vi ser også at byråkrati, innsigelsesvesenet og lang saksbehandlingstid er med på å påvirke vår robusthet og vår handlekraft, f.eks. når det gjelder tillatelser til alt fra skytebaner til bygging av ammunisjonsfabrikk og annet, som stanses opp av det som dessverre er et overbyråkratisert norsk forvaltningssystem. Her er vi nødt til å ta inn over oss alvoret og få forenklinger, slik at ikke byråkrati, saksbehandlingstider og den slags står i veien for nødvendige og viktige handlinger og vedtak i Norge.

Fremskrittspartiet har lenge ment at det er på tide å endre norsk utviklingspolitikk, og at det er på tide å ta et oppgjør med den tradisjonelle norske bistandspolitikken. Den har ofte handlet mer om hvor mye man gir, enn om hva pengene går til, og hvilken effekt man får ut av det. Bistand har sjelden hjulpet noen land ut av varig fattigdom. Det som har hjulpet land ut av fattigdom, er handel og økonomisk vekst gjennom aktivitet. Det er det mange gode eksempler på i verden, på samme måte som det dessverre er mange dårlige eksempler på at mange tiår med bistand ikke har gitt en varig økonomisk vekst i flere land.

Vi trenger derfor en politikk for internasjonal utvikling som handler mer om partnerskap, handel og varig økonomisk vekst. Derfor ønsker FrP, slik vi tidligere har tatt til orde for, å redusere bevilgningene til tradisjonell bistand, men heller å fokusere på mer handel. Det har nå de siste årene blitt fokusert mye på både tollsatser og tollmurer, og det er også blitt kritisert av stort sett hele det politiske bildet. Samtidig er jo dette politikk som også vi som nasjon har stått for i flere tiår overfor andre land, og det er på tide at vi også selv følger opp det vi ofte predikerer overfor andre når det gjelder lavere tollbarrierer og mer handel.

Når det er sagt, mener Fremskrittspartiet at det er veldig viktig med humanitær nødhjelp i de katastrofene vi ser, enten det gjelder sultkatastrofer eller andre slags hendelser. Vi foreslår derfor å øke bevilgningen til humanitær nødhjelp med 2,5 mrd. kr, selv om vi foreslår en nedgang i tradisjonell bistand til nærmere det nivået som både FN og de fleste andre land foreslår.

Det er et annet tema som dessverre har preget den siste uken, og som også i like stor grad gjelder Norge som resten av verden, og det er det økte hatet og den økte volden mot jøder. Det tragiske angrepet på det jødiske miljøet i Sydney er noe som har satt preg på oss alle, men dessverre er ikke det noe som er isolert til utlandet. Vi ser også at norske jøder stadig utsettes for trusler og sjikanering og føler på en utrygghet. Jeg vet ikke om noe annet gudshus i dette land bortsett fra synagogen hvor man må ha politibeskyttelse for å besøke sitt sted for å be til Gud, eller om noen annen barnehage i dette land hvor man må ha politibeskyttelse for at små barn skal kunne gå og oppholde seg der. Det er altså realiteten i dette landet, som i altfor mange andre land i Europa og ellers i verden, og noe som dessverre er blitt normalisert.

Den siste ukens angrep er en påminnelse om det viktige arbeidet som vi står overfor når det gjelder å beskytte og trygge norske jøder. De skal føle seg trygge i dette landet på lik linje med alle andre innbyggere, og det arbeidet er langt fra over, men det henger dessverre også altfor tett sammen med det utenrikspolitiske bildet og de debattene som vi har her i salen.

Kirsti Bergstø (SV) [09:25:40]: Jeg har lyst til å starte med å takke regjeringen og de rød-grønne partiene for godt samarbeid rundt budsjettet. Også på området vi diskuterer i dag, har det skjedd endringer til det bedre.

På få år har vi gått fra en situasjon der vi hadde dyp fred, til en sikkerhetspolitisk anspent situasjon i Europa. Etter mange år med nedbygging av det norske forsvaret er vi nå heldigvis enige på Stortinget om å styrke den nasjonale forsvarsevnen.

Forsvarets aller viktigste ressurs er folkene, personellet. Derfor er det personell SV prioriterer i vårt alternative budsjett for Forsvaret og også i arbeidet med langtidsplanen, som SV står bak. Der fikk vi på plass at vi skal ha tiltak som skal stoppe personellflukten, som er veldig alvorlig, og som må følges systematisk opp. Spesielt viktig er det å få på plass en pensjonsordning som vil virke. I vårt alternative budsjett følger vi opp med penger til å løse pensjonsfloken og få flere årsverk i Forsvaret, både militære og sivile. Samtidig øker vi satsingen på øving, trening og seiling i Hæren og Sjøforsvaret. I tillegg til å beholde den verdifulle kompetansen vi har i Forsvaret, trenger vi å rekruttere flere. SV styrker Heimevernet og ønsker å innkalle flere til førstegangstjeneste. Vi trenger også fast ansatte og må stoppe sløsingen med pengebruk til konsulenter.

SV ønsker et sterkt nasjonalt forsvar med evne til å hevde suverenitet både på land, i luften og på sjøen. Det vil bidra til å dempe spenning og stormaktsrivalisering i nærområdet vårt. Norge må bli mindre avhengig av USA og ikke delta i USAs kriger eller økte spenninger rundt om i verden. Forsvaret skal forsvare landet, ikke drive aktivitet først og fremst i andre land. I vårt forslag til budsjett har vi også en innretning som er i tråd med våre prioriteringer.

Det er en alvorlig situasjon verden står i, med kriger som herjer og sivile lidelser. Det gjør behovene store for internasjonal hjelp, for å støtte opp om mennesker i nød og for å kjempe mot de kreftene som bidrar til krig, undertrykking og urettferdighet. Vår erfaring med diplomati og vår uavhengige posisjon utenfor EU gir Norge en mulighet til å bidra til fred, folkerett og nedrustning. Vi vil styrke dette arbeidet for fred. Vi trenger også en opplyst debatt om sikkerhetspolitikk og de humanitære konsekvensene av atomvåpen, og ser behov for den typen nedrustning og kontroll med våpensystemer. Derfor prioriterer vi også organisasjoner som driver fram det arbeidet, og er glad for å ha klart å få på plass penger til dem. Det er vi også når det gjelder den internasjonale straffedomstolen i årets budsjett. Det er viktig. Det er viktig at vi klarer å følge opp de reglene verden skal trygges på, og også ta et oppgjør med den straffefriheten som Israel har. Det gjør vi ved å ta initiativ til at Israel skal betale krigsskadeerstatninger, og også ved at ulovlige bosettinger skal kunne følges ved sin voldsbruk, og ved å si at det ikke skal være lov med import fra bosetterområder. Jeg er også glad for 1 mrd. kr til Gaza. Det er det høyst nødvendig å få på plass. Vi ser at også andre områder trenger mer. Vi ser at Sudan er i en svært alvorlig situasjon og har behov for hjelp i en helt prekær humanitær situasjon.

Det er et spesielt år vi legger bak oss, preget av krig, uro og økt spenning. Jeg er glad for at vi får et budsjett som bidrar litt bedre til å møte situasjonen vi står i.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [09:31:03]: Krigen i Ukraina viser oss en råskap, en forakt for liv og en maktbruk som vi ikke trodde var mulig. Selv om man har lest historie, trodde man ikke at det skulle være mulig at vi skulle oppleve den typen råskap på europeisk jord igjen, men dessverre ser vi nå snart inn på fjerde året at det er en vilje til maktbruk som er helt uforståelig.

Det som har vært viktig for oss i Norge og for Senterpartiet er at vi har klart å stå samlet hele veien om det tunge økonomiske bidraget vi har gjort, gjennom Nansen-programmet, som har en historisk linje til Nansens innsats i Ukraina litt over 100 år tilbake i tid. I budsjettet for neste år er det ganske enorme beløp. Nå setter vi av 85 mrd. kr i Nansen-programmet for neste år, med 70 mrd. kr bare på den militære siden. Jeg tror det er helt avgjørende viktig. Det er en investering i vår alles sikkerhet. For å sette dette litt i perspektiv: I 2021 var det vedtatte forsvarsbudsjett i Norge på 66,3 mrd. kr. Bare den militære bistanden til Ukraina neste år er mer enn det Norge brukte samlet på sitt forsvarsbudsjett i 2021. Det er en betydelig og tung satsing.

Forsvarsbudsjettet som vi skal vedta i år, er på 180 mrd. kr inkludert det som går til Ukraina, med ca. 110 mrd. kr til det norske forsvaret. Jeg har lyst å reflektere litt rundt det. Langtidsplanen som vi la fram, var et historisk løft. Vi skal trappe opp med litt over 4 mrd. kr hvert år, og også med det nye trappetrinnet på 15 mrd. kr., og vi som samfunn må bruke mye ressurser på forsvar. Det er et velferdstap for andre deler av samfunnet. De ressursene kunne vi tidligere bruke på andre ting. Når vi skal bruke så mye penger på forsvar – noe som Senterpartiet mener er avgjørende viktig – er det viktig at vi klarer å få ringvirkninger rundt omkring i hele landet, også i norsk industri. For hvis vi ikke klarer å gjøre den forsvarssatsingen på en måte som gjør at mange lokalsamfunn, og mange industrisamfunn, ser at en får nytte av det, tror jeg det er vanskelig å klare å få til en politisk vilje til å ha et så tungt forsvarsbudsjett om fem, seks, sju, åtte år. Hvis en for noen år tilbake trakk inn den typen perspektiver i forsvarsdebatten, ble en nesten sett litt negativt på – forsvar handler om forsvar og ikke om samfunnet som helhet. Når vi skal bruke så mye penger på forsvar med forsvarsløftet som vi nå skal gjøre, og som det er nødvendig at vi gjør, må vi hele tiden ha en analyse av hvordan vi kan påvirke til en positiv samfunnsutvikling mange steder rundt omkring i Norge.

Hva er det som gjør at vi har mulighet til å ha det forsvarsløftet? Da må vi egentlig takke dem som i 1971 lagde av de ti oljebud, om hvordan vi skulle klare å forvalte våre olje- og gassressurser på en god måte, sånn at det skulle komme kommende generasjoner til gode. Det er mye som er interessant med de ti oljebud, men det siste oljebudet var at man vurderte at de store petroleumsfunnene kom til å påvirke norsk utenrikspolitikk. Det var i det aller siste oljebudet, og dette har vi sett med full kraft de siste årene. For det første så vi det når det gjaldt å være en trygg og stabil gassleverandør, ikke minst til andre europeiske land. For det andre så vi det også i årets budsjettbehandling, der det har vært en av de krevende tingene. Takket være oljeinntektene har vi også fått Statens pensjonsfond utland, som er gedigent. For Senterpartiet er det avgjørende viktig at vi ikke gjør Statens pensjonsfond utland til et utenrikspolitisk virkemiddel. Jeg har opplevd da jeg tidligere var ute og reiste som statsråd, at mange finansministere tok opp om ikke jeg som finansminister i Norge kunne sørge for at fondet investerte i akkurat deres land, til gode formål. Det skjønner jeg godt at de gjorde, men da er det så viktig at vi har en så tydelig linje over tid på hvordan vi forvalter Statens pensjonsfond utland, og sier at sånn fungerer det ikke, og at vi ikke bruker fondet som et utenrikspolitisk virkemiddel. Jeg er glad for at denne budsjettbehandlingen har landet det, trygt og godt. Det skal være gode etiske rammer, og så skal vi kunne bruke de tre prosentene til viktige og gode formål. Et av de virkelig store og viktige, gode formålene vi bruker det til i år, er nettopp å støtte Ukraina, sørge for at vi har handlingsrom til det, uten at vi trenger å ta ned annen velferd i Norge. For det hadde vært en enda mye tøffere og krevende runde hvis vi ikke hadde hatt den forvaltningen, som har stått seg godt over tid.

Bjørnar Moxnes (R) [09:36:02]: Jeg vil starte med å takke budsjettpartnerne for samarbeidet om budsjettet, som ikke minst medfører et veldig viktig bidrag for å hjelpe palestinerne, på 1 mrd. kr til nødhjelp og gjenoppbygging av Gaza. Det er også noen viktige prinsipielle vedtak i forliket, hvor Stortinget for første gang i vedtaks form erkjenner og vedtar at Israel har et erstatningsansvar for ødeleggelsene i Gaza, og også vedtar at Israel har ansvar for den volden bosetterne utsetter palestinerne for, særlig på Vestbredden. Dette er nytt. Det er viktige prinsipielle vedtak, men ikke minst er det også viktig med den milliarden, som vil hjelpe mange som nå sulter og fryser i Gaza.

Vi lever i en urolig tid, i en farlig verdenssituasjon. Stadig flere ser at USA ikke er den sikkerhetsgarantien mange har trodd i veldig mange tiår. Man kan være enig eller uenig om synet på USA, men det som bør og kan forene oss, er en konklusjon om at vi i en sånn urolig verdenssituasjon må sørge for at vi styrker forsvaret av Norge på egne bein, så langt vi kan. Det er også utgangspunktet for at Rødt var med og også er med på forsvarsforliket – en helt gjenoppbygging av en forsvarsevne som ble bygd ned i takt med at Norge deltok stadig mer i «out of area»-operasjoner under USA- og NATO-ledelse, langt utenfor NATOs eget territorium.

Det som ligger til grunn for forsvarsforliket, er sånn sett mer i tråd med det Rødt ønsker, nemlig å styrke den nasjonale forsvarsevnen. Til syvende og sist må ethvert land være i stand til å forsvare eget territorium, hevde suverenitet og på den måten også minske faren for at det kan bryte ut krig og konflikt – at det finnes en terskel en angriper må tenke seg grundig om før vedkommende eventuelt prøver seg på. Derfor har også Forsvaret som sin fremste oppgave å forebygge og forhindre utbrudd av krig og konflikt. Det er bakgrunnen for Rødts støtte til forsvarsforliket.

I vårt alternative statsbudsjett ønsker Rødt – og går tydelig inn for også – å løfte bistanden opp til et nivå der den bør ligge. Mange mennesker er på flukt, og det er store sultkatastrofer i mange land i verden, ikke minst i en del afrikanske land. Dette er derfor kutt Rødt har reversert i vårt budsjettforslag, som vi dessverre ikke har nådd gjennom med i forliket, men hvor det til gjengjeld er en solid, viktig og betydningsfull satsing på Gaza og på støtte til palestinerne.

Rødt ønsker også å styrke Norges innsats og bidrag til internasjonalt arbeid for fred og mot konflikt og har plusset på betydelig i vårt alternative budsjett til de postene. Vi er glade for at det i forliket ligger en del penger til dem som i Norge jobber mot kjernefysisk rustningskappløp, for fred og for fredelig konfliktløsning.

Ikke minst er vi glade for at vi i budsjettforliket bevilger 10 mill. kr til ICC, en domstol som er under kraftige angrep og kraftig press, fra både Russland og USA. Domstolen har arrestordre på både Putin og Netanyahu fra Israel, og den trues med harde sanksjoner fra USA. Det er verdens eneste domstol som kan etterforske og straffe den type krigsforbrytelser det dessverre er altfor mye av i verden. Det er et viktig signal at Norge i vårt budsjettforlik støtter ICC og styrker bevilgningen dit. Det er også viktig prinsipielt at vi viser at vi ønsker en verden hvor folkeretten respekteres og håndheves, uavhengig av hvem det er som måtte stå for folkerettsbrudd. Det vi ikke skal ha, er en situasjon hvor én regel gjelder for oss og våre allierte, og en annen regel for våre alliertes motstandere. ICC er med på å håndheve folkeretten, derfor er det bra at vi støtter ICC.

Arild Hermstad (MDG) [09:41:20]: Det skjer noe farlig i europeisk politikk. Ytre høyre flytter grensene for hva som er akseptabelt, ofte med mer moderate høyrepartier som haleheng. Utsagn som for få år siden hadde blitt møtt med avsky, blir nå møtt med nikk og håndtrykk. I land etter land får høyreradikale partier mer makt og misbruker den til å innskrenke friheten og retten til å leve som man vil.

Norge står i en utenrikspolitisk skvis som har blitt vesentlig trangere de siste årene. Putin truer i øst, og USA er en stadig mer uforutsigbar alliert, noe som vises grotesk tydelig i omtalen av Europa i USAs nye sikkerhetsstrategi. Strategien omtaler behovet for å gjenopprette Europas vestlige identitet og styrke amerikansk makt. Samtidig varsler strategien at USA skal samarbeide med MAGA-allierte bevegelser i Europa, og at USA ikke lenger anser Russland som en direkte trussel. Det er dette utenrikspolitiske landskapet Norge opererer i.

Dette er også det landskapet der Senterpartiet, FrP, KrF, SV og Rødt insisterer på at det fremdeles er lurt for et lite og sårbart land å stå utenfor EU. EU-motstanderne argumenterer langs flere spor. Noen snakker om EU som et Brussel-basert byråkratisk monster som verken bryr seg om eller forstår norske forhold. Noen mener at EU er et slags kynisk, liberalistisk marked til ulykke for arbeidsfolk, den fattige verden og Norge.

De tar feil. EU er ikke perfekt. Det finnes ingen perfekte internasjonale institusjoner, men EU er det internasjonale fellesskapet som står Norge nærmest – geografisk, økonomisk, politisk, kulturelt, historisk og sikkerhetspolitisk. Senest i natt leverer også EU og viser at man klarer å bli enige, denne gangen om et lån til Ukraina på 90 mrd. euro, som sikrer Ukrainas evne til å forsvare seg selv den nærmeste tiden.

På Stortinget er det en verdikonservativ fløy som er mot EU av nasjonalistiske hensyn. På den andre siden er man mot fordi Europa ikke passer inn i den norske venstresidens solidaritetsbegrep. Jeg mener ja-partiene må tørre å ta tydeligere standpunkt og tørre å forsvare EU. Det er bevegelse, og jeg er glad for at Høyre er i ferd med å komme tydeligere på banen. Jeg etterlyser at også Arbeiderpartiet inntar et EU-positivt standpunkt.

MDG har vært gjennom sin første statsbudsjettforhandling, og vi fikk flere utenrikspolitiske seire jeg er svært stolt av. Enigheten resulterte i 2 mrd. kr mer til klimafinansieringsfondet. Disse pengene kan bidra til utslippsreduksjoner tilsvarende 10 pst. av Norges årlige utslipp. Vi fikk en hjelpepakke til Gaza på 1,1 mrd. kr. Etter folkemordet til Israel er de humanitære behovene nå enorme. Disse pengene er ikke nok, men de vil hjelpe mye. Regjeringen skal også ta initiativ til et internasjonalt forbud mot import av bosettervarer.

Langsiktig og forpliktende samarbeid mellom demokratiske stater der menneskerettighetene respekteres er en bunnplanke for Miljøpartiet De Grønnes politikk. Norge må fortsette å forsterke innsatsen vår for avspenning og fredelig konfliktløsning, samtidig som vi avskrekker andre fra å angripe oss ved å styrke vår egen forsvarsevne.

Vi lever i et skjebnefellesskap og er helt avhengig av mer langsiktighet og mer internasjonal solidaritet for å sikre alle et godt liv og en bedre framtid for nålevende og framtidige nordmenn. I vår urolige verden er flere titalls millioner mennesker på flukt. For De Grønne er global solidaritet svaret – først med å forebygge flukt og nød gjennom fredsarbeid, bedre fordeling og kraftfulle miljøtiltak, og så må vi møte dem som må flykte, med medmenneskelighet og et menneskerettighetsbasert system forankret i FN. Å søke trygghet er en menneskerettighet.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen for Norge er den farligste på 80 år. Løsningen på det kan ikke være å være oss selv nok. Løsningen er mer samarbeid – med naboland, med EU og med andre internasjonale institusjoner, om forsvar, om beredskap, om energipolitikk, om helsepolitikk og om klimapolitikk.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [09:46:26]: Som det er blitt sagt veldig mange ganger fra denne talerstolen de siste årene, står vi i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russland fører en brutal angrepskrig i Europa. Stormaktrivaliseringen tiltar. FN og det regelstyrte multilaterale systemet er under kraftig press og i endring. Antallet væpnede konflikter i verden er høyere enn på flere tiår, og de blir stadig mer komplekse og langvarige. Å støtte Ukraina i deres forsvarskamp er ikke bare moralsk rett – det er også viktig for vår egen sikkerhet at Ukraina vinner en fred der landet selv får bestemme sin egen framtid.

Det er bra at alle partiene på Stortinget står samlet om en betydelig militær og sivil støtte til Ukraina i 2026. Kristelig Folkeparti mener samtidig at dette må ses på som et gulv for støtten neste år. Norge står i en økonomisk situasjon som gir oss handlingsrom til å gjøre mer i en helt avgjørende fase for framtiden til sikkerhetsarkitekturen i Europa. Trusselen fra et stadig mer aggressivt Russland og behovet for å rette opp en skeiv byrdefordeling i NATO gjør at vi trenger et sterkere forsvar enn det vi har i dag. En troverdig og avskrekkende forsvarsmakt, mobilisering og samvirke mellom sivile og militære ressurser i totalforsvaret og vår alliansetilknytning er helt grunnleggende for å kunne forsvare demokratiet og friheten vår.

Nedgangen i antallet ekstremt fattige i verden har stoppet opp. 123 millioner mennesker er på flukt, og en ny studie viser at over 22 millioner mennesker, blant dem 5,4 millioner små unger, kan dø unødvendig innen 2030 som følge av store kutt i bistanden fra USA og flere europeiske land. I Sudan, som er i verdens største humanitære krise akkurat nå, har over 20 millioner mennesker – halvparten av befolkningen – akutt mangel på mat.

Når bistanden blir gjort rett, er det ingen poster på statsbudsjettet som gir like mye velferd for hver krone. Et av de tydeligste eksemplene er vaksiner. Gjennom det globale vaksinesamarbeidet Gavi, der Norge har vært en sentral pådriver fra starten, er over 20 millioner liv reddet. Forskning viser at hver krone investert i vaksiner kan gi opp til 54 kr tilbake i samfunnsøkonomisk gevinst.

Utdanning er et annet område hvor effekten av bistand er veldokumentert, både for å redusere fattigdom og for å fremme økonomisk vekst, likestilling og stabilitet i utviklingsland. Akkurat nå står verden i en læringskrise. 250 millioner unger går ikke på skole, og over 600 millioner unger mangler grunnleggende lese- og regneferdigheter. I dette bildet er det uforståelig at Støre-regjeringen, med støtte fra de andre rød-grønne partiene, siden 2021 har kuttet 1,4 mrd. kr av utdanningsbistanden. Dette tilsvarer over 2,6 millioner skoleplasser i de fattigste landene. I stort har vi sett en enorm utvanning av bistandsbudsjettet siden Støre-regjeringen tiltrådte. En analyse fra tankesmien Langsikt konkluderer med at andelen norsk bistand som går til fattigdomsreduksjon og utvikling, aldri har vært lavere.

KrF prioriterer annerledes. I vårt alternative statsbudsjett styrker vi bistandsbudsjettet med 4,5 mrd. kr samlet sett, samtidig som vi har den laveste oljepengebruken av alle partiene på Stortinget. Vi reverserer og øker støtten til utdanningsbistand, Afrika og FN-organisasjoner. Samtidig styrker vi støtten til sivilt samfunn og gjeninnfører posten om sårbare grupper for å kunne nå særlig marginaliserte grupper som personer med nedsatt funksjonsevne, ofre for menneskehandel og unger som blir truet av skadelige skikker som barneekteskap og kjønnslemlestelse.

KrF har aldri vært en bremsekloss for en ambisiøs utviklingspolitikk, men viktigere enn hvor stor andel av BNI som blir godkjent som bistand av OECD, er det at bistanden vi gir, faktisk er effektiv og målrettet. Vi ønsker en mer rettferdig verden, og her er bistanden et helt avgjørende virkemiddel. Samtidig er bistand også en investering i en mer stabil verden, mot migrasjon, ekstremisme og nye pandemier, og det gir økt internasjonal innflytelse for Norge. Det er god verdipolitikk, og det fremmer norske interesser og sikkerhet i en urolig tid.

Abid Raja (V) [09:51:21]: Vi diskuterer utenriks- og forsvarsbudsjettet i en historisk tid. I natt ble EUs statsledere i Brussel enige om noe som er viktig for Ukrainas framtid. De har klart å utløse et lån på ca. 1 000 mrd. kr til et Ukraina som snart går tom for våpen og kjemper en krig for vår sikkerhet. EU ber andre venner av Ukraina bidra; jeg tror EU også sikter til Norge.

Forrige uke behandlet vi i denne sal Venstres forslag om at også Norge må gjøre enda mer for Ukraina. Det ble klart at regjeringen ikke ønsket å rekke EU og Ukraina en hånd når det gjaldt lån. Jeg håper regjeringen er mer offensiv nå når vi ser på hvordan vi kan utløse mer direkte støtte på nyåret, og at regjeringen imøtekommer EUs forventning om økt støtte til Ukraina.

Det som gjør at vi lever i en så historisk tid, skyldes også de radikale endringene i amerikansk politikk. Trumps nye sikkerhetsstrategi framstår som et manifest for ytterliggående høyrepolitikk. I møte med dette vil regjeringen gardere seg, og det er bra. Problemet er bare at regjeringen dropper det som burde vært kjernen i garderingsstrategien: å gjøre Norge til fullverdig medlem av EU.

Det er ikke bare i verdens rikeste land det merkes at Trump på ny er blitt president i USA. De menneskene som i livets lotteri ble født i et land som ikke kan tilby utdanning, helsetjenester og matutdeling uten internasjonal utviklingshjelp, merker det virkelig også. Siden Trump kom til makten, har USA kuttet over 80 pst. av sin bistand og avviklet USAID. Europa følger dessverre etter: Storbritannia har kuttet ned til 0,3 pst., Frankrike har kuttet 35 pst., og Belgia har kuttet 25 pst. Det er en dramatisk utvikling. OECD anslår at Afrika sør for Sahara kan miste 28 pst. av støtten allerede i år. Unicef har estimert at utdanningskutt globalt gjør at seks millioner flere barn står utenfor skolen i 2026 enn i 2023.

Hva gjør så Norge i denne situasjonen? Jo, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødt vedtar et budsjett som reduserer bistandsbudsjettet med rundt 1,3 mrd. kr. En rekke bistandsmottakere og bistandsområder kuttes reelt og betydelig.

Venstresidens budsjett når kanskje prosentmålet, men det vender likevel ryggen til dem som trenger oss mest. Som Kirkens nødhjelp sier: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødts bistandsbudsjett for 2026 nedprioriterer verdens fattigste. Jeg minner om at å redusere ekstrem fattigdom er bistandens kjerneoppdrag. Det er derfor vi har bistand. Et av de kuttene det skuffer meg enormt at de stemmer for, er på utdanningsområdet. «Bare de siste fem årene har norske kutt ført til at 2,6 millioner skoleplasser står tomme», sier UNICEF Norge. Det tallet kommer til å øke med dette budsjettet, som reduserer utdanningsposten med rundt en fjerdedel.

I Venstre har vi gjort det motsatte. Vi har for det første foreslått en økning i bistand generelt på 1,9 mrd. kr. For det andre er utdanning et av de områdene vi har prioritert, fordi vi vet at det er blant de mest effektive tiltakene for å redusere fattigdom. Det handler først og fremst om solidaritet – at vi nordmenn er folk som bruker vår rikdom til å hjelpe dem som er mindre heldige enn oss. Til dem i denne sal som synes nasjonal egeninteresse er mer motiverende, vil jeg si: Vi må ikke være naive. Det er Kina som vil fylle det vakuumet som vestlig bistand etterlater seg i det globale sør, og Kina vil bruke makten de får, til å undergrave demokrati, frihet og alt det vi holder kjært.

Jeg vil avslutte med å si at de store globale kuttene i utviklingshjelp gjør at den globale bistandsarkitekturen er i krise. Etter tiår med vekst ser vi nå at spillereglene endres. Jeg vil kalle det et paradigmeskifte. Norge kan ikke fortsette som om ingenting har hendt. Men krisen er også en mulighet. Vi kan gjøre bistanden bedre, mer effektiv, mer strategisk og mer relevant. Derfor har Venstre foreslått til denne saken at vi trenger en stortingsmelding om en utviklingspolitikk for en ny tid. Jeg håper flere partier ser samme behov og vil vurdere å stemme for dette. Med det tar jeg opp Venstres forslag.

Utenriksminister Espen Barth Eide [09:56:34]: Vi lever, som flere talere har sagt, i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Vi har et tungt og vanskelig år bak oss i 2025, og det er ingen grunn til å tro at 2026 blir noe enklere. Snarere tvert imot: Det er en rekke trender som ser ut til å forsterke seg, og som gjør at våre omgivelser blir mer utrygge, ikke mer trygge. Derfor er det viktig at det er en så bred enighet om en kraftig styrking av Forsvaret og et tungt sikkerhetspolitisk preg rundt hele dette budsjettet, og jeg ønsker velkommen alle dem som har understreket nettopp det poenget.

La meg først si litt om det som skjedde i natt og lånet EU nå gir til Ukraina. Jeg ønsker varmt velkommen at man ble enige om et lån på 1 000 mrd. norske kroner. Det er et stort beløp, og Ukraina trenger de pengene nå, så det er bra at de kom fram til det. Jeg vil legge til at jeg også opplever at måten de valgte å løse dette på, var god, fordi dette er et mer tradisjonelt EU-lån, innenfor det som heter «headspace», hvor alle EU-land, minus tre, garanterer for lånet. Det er fortsatt slik at man ser for seg at Russland en gang i framtiden betaler krigsskadeerstatning, og det sies da at Ukraina ikke skal innfri lånet før det eventuelt er utløst. Men dette er penger som nå forankres i reelle garantier fra medlemslandene, mer i tråd med hvordan EU også ellers tar opp lån. Det tror jeg er en ærlig måte å si det på. Det finnes ikke gratis penger, heller ikke i EU, og jeg er glad de har løst det på denne måten. Det støtter vi varmt.

Det er altså 1 000 mrd. kr som skal brukes over to år. Det er mange penger. Jeg vil likevel minne om at det norske bidraget over to år, hvis vi tar 2025 og 2026, med det budsjettet vi nå ligger an til å vedta, altså er 170 mrd. kr. Det tilsvarer 17 pst. av hele EU-lånet. Det er altså et meget stort bidrag, både i absolutt betydning og relativt til det EU som helhet bidrar med. Det har også den fordelen at det er penger Ukraina får, altså at det er gavebistand. Det skal ikke betales tilbake, det øker ikke Ukrainas gjeldsbyrde, og det vil heller ikke redusere kredittverdighet, slik det gjør å ta opp andre typer lån. Så jeg mener vi kan være svært stolte over det nivået vi har på bistand til Ukraina.

Jeg er også glad for at vi er i stand til å gi det som ekte penger – cash, her og nå – som er det som er aller nyttigst for Ukraina. Samtidig er jeg glad for at EU, som i mindre grad har den type likviditet tilgjengelig, tar opp et stort lån. Det gjør at Ukrainas krigsinnsats vil bli styrket, og det er viktig, særlig fordi alle vi som håper på en snarlig fred, noe ukrainerne er mer opptatt av enn noen, er opptatt av at den freden må være både rettferdig og varig – og da må Ukraina kunne forhandle ut fra styrke.

Så er det et annet gjennomgående tema i dette budsjettet, og det er at vi er utfordret ikke bare sikkerhetspolitisk, men også handelspolitisk. Det blåser stormer på det handelspolitiske havet, og i en slik virkelighet er Europa og vår EØS-avtale, og alt som følger av den, viktigere enn det noen gang har vært. Ferro-saken, som vi diskuterte for ikke lenge siden, viser at vi må fortsette å jobbe enda hardere for å koble oss på det som nå skjer i EU, i en mer krevende tid, innen rammen av vår eksisterende tilknytningsform.

EØS-midlene er et viktig bidrag til å ivareta det verdifellesskapet vi har, for det er i den tiden vi nå lever i, særlig i Europa vi finner likesinnede i forhold til rettsstat, demokrati, minoritetsvern og toleranse. EØS-midlene, som brukes i nært samarbeid med EUs medlemsland, de 15 mindre rike medlemslandene, og ofte i samspill med Europarådet, er et viktig bidrag til det. Jeg er glad for at vi også har romslige bevilgninger der.

Til slutt: For Norge er det viktig at folkeretten respekteres. Derfor vil jeg også slutte meg til dem som har snakket om betydningen av at vi nå står opp for den internasjonale straffedomstolen med mer penger, men også med tydelig politisk støtte. Dette er en domstol som har backing fra 125 land fra alle deler av verden, som alle vestlige land, med unntak av USA og Tyrkia – alle medlemmer av EU, unntatt Ungarn, og alle andre som er naturlige samarbeidspartnere – støtter opp om, men som nå utfordres, både av Russland og dessverre også av vår nære allierte USA, som har begynt å ilegge personlige sanksjoner mot dommere i ICC. Dette er en tid for å stå opp for det internasjonale rettssystemet, også når det blåser som verst.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:23:02]: Vi legger veldig snart bak oss det som trolig har vært det mest dramatiske året for bistand, utvikling og humanitær innsats noensinne. Vi står i en økonomisk krise, med store bistandskutt fra USA, som er det mest kjente eksemplet, men også fra veldig mange andre europeiske land – Sverige, Storbritannia, Tyskland, Nederland, nær sagt alle landene rundt oss.

Vi står også i en politisk krise, med veldig klare angrep på internasjonalt samarbeid, en regelstyrt verden og på mange av de områdene som har vært aller viktigst for oss: menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Aller verst er at vi står i en krise på bakken, med flere mennesker på flukt og i nød. Det er krig på alle verdens kontinenter, og vi har for første gang hungersnød to steder på kloden samtidig. Vi ser hvordan humanitær tilgang brukes som et våpen i krig. Spesielt har vi sett dette i Sudan og i Gaza.

Summen av alt dette gjør verden og derfor også Norge mindre trygt. Arbeiderparti-regjeringen og Norge er en motstemme mot alt dette. Vi fører en aktiv og solidarisk utviklingspolitikk. Vi viderefører et høyt bistandsbudsjett og er nå det eneste vestlige landet som når målet om å gi 1 pst. av inntektene våre til bistand. Vi satser på humanitært diplomati for å hindre at lidelse skal skje, og for å få slutt på lidelse når det er for sent. Vi gjør det vi kan for å stå opp for en regelstyrt verden, med FN-pakten og folkeretten som grunnlaget for vår trygghet og vår frihet.

Jeg er veldig glad for at vi får støtte til dette i Stortinget, og jeg vil bruke denne anledningen til å takke våre budsjettpartnere i Senterpartiet, SV, Rødt og MDG for et veldig godt og solidarisk bistands- og utviklingsbudsjett for 2026 og – dette er egentlig enda viktigere – for at vi i all hovedsak deler syn på hva god utviklingspolitikk er, for utviklingspolitikk handler om veldig mye mer enn bistand.

Dette står i skarp kontrast til hva som hadde vært utfallet dersom det hadde vært et regjeringsskifte i Norge denne høsten. Det ledende opposisjonspartiet, Fremskrittspartiet, har foreslått at Norge over natten skal kutte 16 mrd. kr i bistandsbudsjettet. I utviklingspolitikken er det virkelig store skiller mellom blokkene – mellom oss som står opp for internasjonal solidaritet og en regelstyrt verden, oss som er ledende i den politiske og humanitære støtten til Palestina, og som står opp mot tilbakeslag mot likestilling og menneskerettigheter, og alternativet, som vil gjennomføre enorme bistandskutt, som mener vi engasjerer oss for mye for palestinernes sak og for å få stoppet krigen i Sudan, og som vil strupe FN som organisasjon og fjerne nær sagt all støtte i arbeidet for likestilling og menneskerettigheter.

Alt det som Fremskrittspartiet står for i denne saken, er helt legitime standpunkter, men det hadde rammet millioner av mennesker på dagen, og det hadde heller ikke vært bra for Norge og vår sikkerhet. Jeg er glad det rød-grønne flertallet i dag vedtar et godt budsjett for 2026.

Selv med et solid bistandsbudsjett må vi gjøre tøffe prioriteringer. Vi prioriterer sivil og humanitær støtte til Ukraina. Det er en krig midt på vårt eget kontinent, med enorme menneskelige lidelser. Her er jeg utrolig glad for at vi tverrpolitisk i Stortinget – fra høyre til venstre – står samlet. Det har en enorm verdi og er noe som vi alle har et ansvar for å ta med oss i fortsettelsen.

Noe av det andre vi har prioritert, er støtte til Midtøsten, en region vi har engasjert oss i gjennom mange tiår, og som nå står i brann. Vi øker støtten til arbeidet for likestilling, for dette er det området som rammes aller hardest av kuttene til Trump og den europeiske høyresiden. Vi øker også støtten til kampen mot forskjeller, for vi vet fra vår egen historie hvor viktig kampen mot forskjeller er for utvikling.

Som jeg startet med å si det, står utviklingspolitikken i veldig mange kriser. Vår jobb er å møte dem. Det gjør vi bl.a. gjennom dette budsjettet og med en aktiv politikk tilpasset en veldig dramatisk verden. Jeg håper vi kan ha mange diskusjoner med partiene på Stortinget om hva som skal være våre svar, både i alle de sakene hvor vi er enige, og der det vil være politiske skiller mellom blokkene.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [10:46:24]: Vi er i gang med det første store løftet i langtidsplanen. I inneværende år har vi økt forsvarsbudsjettet med over 15 mrd. kr for å få det Forsvaret vi har, til å virke og legge til rette for videre vekst. Vi er i gang med å øke bemanningen, vi styrker materielldriften, vi bygger opp beholdningen av ammunisjon, reservedeler, drivstoff og materiell. Regjeringen foreslår å øke forsvarsbudsjettet med 4,2 mrd. kr i 2026, til oppfølging av langtidsplanen. Vi følger med dette den økonomiske opptrappingsbanen i planen.

Regjeringen foreslår mer midler til å styrke driften i Forsvaret enn det som lå til grunn i langtidsplanen. Dette er nødvendig på grunn av den sikkerhetspolitiske situasjonen. Vi må bruke mer ressurser på å være aktivt til stede i våre nærområder og på å trene og øve med våre allierte. Driftsbevilgningen til Forsvaret er økt både i 2024 og i 2025. Med regjeringens forslag til 2026 kan Forsvaret videreføre aktivitetsnivået på samme nivå som i 2025. Regjeringens forslag legger til rette for at Forsvaret kan øve og trene med hele virksomheten basert på behov for tilstedeværelse og beredskap. Budsjettforslaget legger også til rette for at utvalgte forsvarsgrener og avdelinger kan øve og trene noe mer enn i 2025. Dette gjelder spesielt i Hæren, Sjøforsvaret og Forsvarets spesialstyrker.

For å lykkes med langtidsplanen må vi legge til rette for et betydelig personell- og kompetanseløft. Regjeringen foreslår en økning på 1,3 mrd. kr til personellopptrapping i forsvarssektoren. Det legger til rette for en økning på 600 fast ansatte, 750 reservister og 700 vernepliktige i Forsvaret i 2026. I tillegg vil regjeringen sette av 470 mill. kr til tiltak for å rekruttere og beholde personell. Vi øker antall utdanningsplaner i 2026. Forsvaret planlegger å øke utdanningskvotene for grunnleggende befalsutdanning med om lag 250 plasser, grunnleggende offisersutdanning med om lag 100 plasser, og videregående offisersutdanning med om lag 100 plasser.

Økningen på 800 mill. kr til styrking av materielldrift i Forsvaret legger til rette for innfasing av minemottiltakskapasitet i Sjøforsvaret og ivaretar driftskonsekvenser av planlagt strukturutvikling i Hæren. Videre styrkes vedlikeholdskapasiteten knyttet til F-35 kampfly og ivaretagelse av videre utvikling av bruken av P-8 maritime patruljefly. Styrkingen vil også ivareta teknisk og operativ tilgjengelighet på en aldrende struktur i Sjøforsvaret gjennom økt vedlikehold på flere fartøyklasser. De neste årene skal det gjøres betydelige investeringer, og Forsvaret skal moderniseres gjennom anskaffelser og strategiske kapasiteter. Til sammen foreslås det å bevilge 34 mrd. kr på posten til materiellinvesteringer i 2026. De største utbetalingene vil gå til nye ubåter, våpen og tiltak knyttet til F-35-programmet, anskaffelse av Seahawk til støtte av Kystvakten, nye stridsvogner til Hæren og artilleriammunisjon med tilhørende systemer. Den planlagte personellopptrappingen, innfasing av nytt materiell og nye systemer i langtidsplanen gir behov for betydelige investeringer innenfor eiendom, bygg og anlegg. Til sammen er forslaget om lag 6 mrd. kr til investeringer i forsvarssektorens eiendom, bygg og anlegg i 2026.

Regjeringens mål er et Ukraina som kan bestemme over egen framtid. Støtte til Ukrainas frihetskamp er nødvendig for at Ukraina kan forsvare seg, men trygger også Norges og Europas sikkerhet. For 2026 videreføres det samlede nivået for sivil og militær støtte, som også utenriksministeren har vært inne på. Norges støtte inngår i et samarbeid mellom allierte og partnere. Norges innsats for 2026 avhenger av både utviklingen på bakken, ukrainske prioriteringer, det internasjonale samarbeidet og aktuelle initiativer. Regjeringen vil fortsatt prioritere å bidra til å dekke Ukrainas høyest prioriterte behov og tiltak der Norge har en særskilt forutsetning for å yte støtte. Det er viktig at det er de ukrainske behovene som er førende for den norske støtten, og at norsk industri bidrar der den kan, samtidig som vi støtter andre innsatslinjer som tar opp deres øvrige behov.

Det må være en bærekraftig balanse mellom investeringer og drift. Vi må både utvikle og fornye Forsvaret samtidig som det skal gjennomføres daglige operasjoner og øvinger. Regjeringen la fram en stortingsmelding om gjennomføring av Forsvarsløftet før sommeren. Der beskrev vi hvordan denne balansen utfordres. Dette er blant de forholdene vi har innledet dialog med Stortinget om hvordan vi skal håndtere framover. Regjeringens forslag til forsvarsbudsjett for 2026 er utformet for å ivareta balansen mellom ulike hensyn på en best mulig måte. Det skal sikre Forsvaret at det kan være til stede der det trengs, at nye kapasiteter kan tas i bruk, og at Norge kan bidra målrettet til alliert sikkerhet og til Ukrainas kamp for selvbestemmelse.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:11:11]: Gjennom nysalderingen av 2025-budsjettet og svalbardbudsjettet for 2026 løser vi mange større saker på Svalbard:

• Vi overfører Svalbard Energi AS fra Longyearbyen lokalstyre til statseide Store Norske Spitsbergen Kulkompani.

• Vi overfører Longyearbyen lokalstyres boliger til Statsbygg.

• Vi styrker Longyearbyen lokalstyre gjennom å øke tilskuddet.

• Vi får startet opprydding i Adventdalen.

• Vi får gitt fullmakt så vi kan starte oppryddingsarbeidet etter kullkraftverket.

Dette er store milepæler for Svalbard og svalbardpolitikken.

Regjeringen pekte ut kurs for veien videre for Svalbard i stortingsmeldingen fra 2024. Denne har to gjennomgående temaer: styrke nasjonal kontroll med Svalbard, bl.a. i form av kritisk infrastruktur, og styrke det norske familiesamfunnet i Longyearbyen, for å bygge opp under målet om norsk samfunn på øygruppen. Dette følger vi nå opp. Med våre forslag til bevilgninger i både nysalderingen av 2025-budsjettet og budsjettet for 2026 kan Svalbard Energi AS overføres fra Longyearbyen lokalstyre til staten ved Store Norske. Overføringen vil skje tidlig i januar. En statlig aktør, Store Norske Spitsbergen Kulkompani, med lang historie på Svalbard, får med det ansvaret for energiforsyningen i Longyearbyen. Vi styrker samtidig nasjonal kontroll med kritisk infrastruktur og får enda bedre verktøy for å styre utviklingen på Svalbard i ønsket retning. Overføringen legger også til rette for at Store Norske kan sette i gang med den omfattende oppgraderingen av energiforsyningen i Longyearbyen. Det vil bl.a. gi økt forsyningssikkerhet.

I våre budsjettforslag legger vi også til rette for at staten ved Statsbygg overtar lokalstyrets boliger. Boligene har et stort rehabiliteringsbehov, og overføringen til Statsbygg skal gi en mer helhetlig og profesjonell forvaltning. Longyearbyen lokalstyre skal leie boliger tilbake fra Statsbygg, og vi foreslår å øke tilskuddet til lokalstyret for å dekke utgiftene til dette. I sum mener vi dette vil gi bedre tjenester og økt forutsigbarhet for Longyearbyens innbyggere og sterkere statlig kontroll med kritisk infrastruktur. Dette bidrar igjen til langsiktig forvaltning av Svalbard, i tråd med svalbardpolitikkens lange linjer.

I forslaget til budsjett for 2026 foreslår vi en vesentlig styrking av Longyearbyen lokalstyre. I tillegg til at staten dekker kostnadene jeg allerede har omtalt, foreslår vi at tilskuddet til lokalstyret økes med over 23 mill. kr årlig. Lokalstyret sitter nærmest utfordringene og mulighetene og vil kunne omsette dette i veldig god lokalpolitikk, som i seg selv er god svalbardpolitikk. Gjennom forslagene til økte bevilgninger vil vi sette lokalstyret i stand til fortsatt å kunne tilby gode tjenester til Longyearbyens innbyggere, og på den måten bidra til at nordmenn fortsatt velger å flytte til og bli boende på Svalbard.

I 2025 har det blitt markert at det er hundre år siden Svalbard ble innlemmet i Kongeriket. Gjennom disse hundre årene har det hele tiden vært sterke nasjonale interesser knyttet til øygruppen. Svalbard er like norsk som alle andre deler av landet. Longyearbyen er like norsk som Lillesand. På samme tid er det slik at forvaltningen av Svalbard må tilpasses den tiden vi lever i. Regjeringen vil videreføre en aktiv virkemiddelbruk i svalbardpolitikken og styrke statlig styring og nasjonal kontroll på Svalbard i tråd med utviklingstrekkene som er beskrevet i stortingsmeldingen om Svalbard som vi la fram i fjor.

Målene for svalbardpolitikken har ligget fast siden behandlingen av svalbardmeldingen fra 1985, og de ligger fast. Dette illustrerer godt at svalbardpolitikken først og fremst er de lange linjers politikk. Vår forvaltning av Svalbard er langsiktig og forutsigbar. Virkemidlene våre må samtidig oppdateres i tråd med samfunnsutviklingen. Dette følger vi bl.a. opp gjennom våre budsjettforslag nå, og det vil vi arbeide videre med i 2026.

Rune Bakervik (A) [11:31:42]: Trygghet og beredskap er hovedprioriteringene i regjeringens budsjettforslag for neste år. Det gjenspeiler den alvorlige tiden vi står i, der grunnleggende verdier som fred, frihet og demokrati igjen blir satt på prøve. For å møte denne tiden tar regjeringen to helt sentrale grep. Vi fortsetter å styrke Forsvaret i tråd med langtidsplanen, og vi fortsetter å gi betydelig militær og sivil støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet. Men dette handler om mer enn kroner og øre. Det handler om hvem vi er som nasjon: et fritt, demokratisk samfunn bygget på fellesskap, tillit og solidaritet. Det handler om å beskytte den livsformen vi står for, og om å støtte dem som kjemper for disse verdiene på europeisk jord.

Russlands brutale krig mot Ukraina er den største sikkerhetspolitiske utfordringen Norge har stått i på 80 år. Hver eneste dag kjemper ukrainere for sin frihet, men også dermed for vår frihet. Derfor er det bra at et samlet storting står støtt i vår støtte til Ukraina, både i krig og fred, når den kommer. Regjeringen foreslår å videreføre støtten gjennom Nansen-programmet med en ramme som nå altså økes til 275 mrd. kr fram til 2030. Det er et uttrykk for langsiktighet, forutsigbarhet og solidaritet. Den sivile støtten økes til 15 mrd. kr i 2026, fordi det er helt avgjørende at hjulene holdes i gang, at kritiske samfunnsfunksjoner opprettholdes, og at folk får tilgang til nødhjelp også nær frontlinjen.

Den militære støtten utgjør 70 mrd. kr neste år, med en betydelig andel øremerket samarbeid med ukrainsk forsvarsindustri og internasjonale initiativer. Alt i alt betyr dette at Norge i 2026 vil bruke om lag 3,4 pst. av BNP på forsvar. Med det tar vi vår del av byrden i NATO, og vi viser at vi bidrar aktivt til alliansens samlede sikkerhet.

Som et lite land er vi avhengig av en verden der regler gjelder, og der samarbeid trumfer maktbruk. Derfor er NATO- og EØS-medlemskap helt grunnleggende for vår trygghet og vår velferd. EØS-avtalen er og blir vår viktigste internasjonale avtale. Den sikrer norsk næringsliv adgang til et marked på 450 millioner mennesker, og over 400 000 norske arbeidsplasser er direkte knyttet til denne markedsadgangen. Det er jobber i industrien, i reiselivet og i distriktet, og det er framtiden for unge mennesker som vil skape verdier i Norge.

Avtalen har tjent oss godt i mer enn 30 år. Derfor er det også viktig at vi nå tar grep for å redusere etterslepet på innlemmelsen av nye EØS-rettsakter. Regjeringen styrker derfor EØS-arbeidet og bygger opp kompetansen i forvaltningen, sånn at Norge kan være en mer aktiv og kompetent partner i det europeiske samarbeidet. Og når Storbritannia under Labour-regjeringen nå igjen ønsker å bli medlem i EUs Erasmus-program, minner det oss på verdien av europeisk samarbeid. At unge mennesker får mulighet til å reise ut, lære språk, bygge vennskap og forstå verden, er i seg selv en investering i fred og forståelse.

Dette budsjettet viser tydelig at Norge tar ansvar – her hjemme, i Europa og i verden. Vi står skulder ved skulder med våre allierte, vi viser solidaritet i handling, og vi bygger trygghet: for landet vårt, for demokratiet og for den framtiden vi ønsker å overlate til neste generasjon.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [11:36:58]: Fra denne talerstolen har jeg tidligere uttalt at innbyggernes sikkerhet er den viktigste oppgaven enhver stat har, men at frihet ikke kommer gratis. Vi står nå, som flere andre har sagt, overfor den mest krevende sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og vi er inne i en ny tid for Norge og Europa, hvor Norge igjen må være forberedt på krig. Krigen raser i Europa. Noen forsøker å begrense alvoret ved å kalle det for konflikten i Ukraina, men det er altså en fullskala krig som foregår på europeisk jord.

Representanten Gulati har tatt noe av det overordnede, og jeg vil derfor foreta et par dypdykk innen forsvar og påpeke noen saker som jeg tror vil kunne bedre norsk forsvarsevne.

Jeg vil innledningsvis sette fokus på en av de ubenyttede militære ressursene vi har i Norge, men som vi ikke benytter noe av i dag. Erfaringer fra Ukraina viser at personellbehovet er stort og tapstallene skremmende høye. Med andre ord: Erstatningsmannskaper og uthvilte avdelinger er mangelvare.

I Norge har vi i dag over 11 000 under 55 år med befalsutdanning som ikke er disponert, og i tillegg over 100 000 som har avtjent verneplikt, som heller ikke er disponert. Når en hærbrigade består av mellom 5 000 og 6 000 personer, undres jeg på hvorfor det tar så lang tid å etablere Brigade Sør som en mobiliseringsbrigade. Den bør ha sitt kompetansemessige og ledelsesmessige utspring fra Hærens våpenskole på Rena, og Camp Rødsmoen egner seg ypperlig til oppsetting, trening og øving av mobiliseringsavdelinger. Med over 11 000 med befalsutdanning burde Forsvaret ha personellmessig dekning til å få på plass denne brigaden med det første. Alt dette befalet burde få tildelt krigstjenestekort, slik man hadde under den kalde krigen. De burde få vite hvor og når de skal møte i forbindelse med krise og krig.

Det bringer meg over til mitt neste poeng, som er behovet for å få utdannet flere vernepliktige. Det er med undring jeg ser at Forsvaret ikke har tatt i bruk Haslemoen leir i Våler kommune i Innlandet. Denne leiren egner seg ypperlig som rekruttskole og kan huse over 500 soldater med nødvendig instruktørstøtte. Leiren brukes i dag som mottak for ukrainske flyktninger og har vært gjenstand for vedvarende oppgraderinger og vedlikehold. Standarden på kasernen er bedre enn de fleste andre leirer. Det er kun de nybygde kasernene som er bedre, noe jeg har sett med egne øyne gjennom mine fire år i Ombudsnemda for Forsvaret. Forsvaret burde snarest leie Haslemoen fra nåværende eiere, for det interessante er at pris for både forlegning og forpleining er betydelig lavere enn det Forsvarsbygg krever i de leirene de drifter. Regjeringen skriver i sin plan for Norge at man bl.a. raskt skal styrke forsvarsevnen, og her er muligheten til å handle og ikke bare prate. Ta Haslemoen i bruk før det er for sent – vis handlekraft!

Vedtaket om forsvarsløftet var bare starten. Det må følges opp, slik at vi får mest mulig forsvarsevne ut av hver eneste krone. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2026 har i sin visdom satt av 1 mrd. kr nettopp for å styrke daglig drift, utdannelse og øvingsvirksomhet – med andre ord mer aktivitet. Det er avgjørende at det forsvaret vi har, virker best mulig, hver eneste dag, slik at det har den krigsforebyggende effekten det er tiltenkt å ha. Det er trist å erfare at f.eks. Telemark bataljon og Forsvarets spesialkommando ikke hadde penger til å kunne delta på årets vinterøvelse på en fullgod måte. I Forsvarets forum kan en i disse dager også lese at Luftforsvaret må gjøre strenge prioriteringer i sin daglige drift.

I denne sammenheng er det verd å merke seg at deltakerne i underholdningsprogrammet Kompani Lauritzen får flere døgn i felt enn mange inne til førstegangstjeneste får i løpet av hele rekruttperioden. Rekruttene tas i altfor stor grad hånd om av fjorårets soldater og yngre befal med varierende kompetanse og erfaring. Disse gjør imidlertid så godt de kan, og ære være dem for det, men her er det betydelig forbedringspotensial. De unge lederne må gis best mulige forutsetninger. Befalsutdannelse må prioriteres.

De vernepliktige fortjener selvfølgelig også det beste, og da er det verdt å merke seg at et underholdningsprogram setter inn betydelig mer ressurser for å lage god tv enn det kan virke som at vi som nasjon er villige til å gi våre kommende soldater, som tross alt utdannes for å kunne fylle en rolle i krig. Det må med andre ord mer penger inn til daglig drift og utdannelse. Den militære kompetansen må bedres, slik at både den enkelte soldat og avdeling framstår med troverdighet, både overfor venner og fiender.

Så over til noe helt annet: Internfakturering i Forsvaret har sine interessante sider. Den nye uniformen, Nordic Combat Uniform, NCU, innføres i disse dager, også i Heimevernet. Dette vil koste Heimevernet 1,6 mrd. kr, og hva betyr det i praksis? Det betyr at når et heimevernsdistrikt skal bytte til ny uniform, så blir det – med nåværende finansieringsmodell – ikke penger igjen til årlig trening.

Dette er en uholdbar måte å drifte på. Det er de samme forsvarspengene som benyttes – det blir verken mer eller mindre av dem – men noen kan flytte dem rundt på regneark, slik at det ser pent ut. Dette er unødvendig byråkrati. Heimevernet og resten av Forsvaret fortjener nye uniformer uten at det går ut over sårt tiltrengt utdannelse og øving. En ny finansieringsmodell må på plass.

Når jeg først er inne på Heimevernet, kan jeg ikke unnlate å nevne HV-staben på Terningmoen. Det finnes, så vidt jeg erfarer, ingen relevante militære grunner til å flytte HV-staben, noe som er anslått til å koste mellom 70 og 100 mill. kr. Pengene må brukes på kuler og krutt, utdanning og øving – og ikke til å flytte avdelinger og staber.

Avslutningsvis: Det er opp til oss her på Stortinget å sørge for at satsingen på forsvaret av Norge får den kraft, retning og tempo som landet fortjener, og som befolkningen forventer.

Peter Frølich (H) [11:44:05]: Det er absolutt ingen grunn til å svartmale dette forsvarsbudsjettet. Det er mange positive grep som tas i Forsvaret om dagen, og viktige nye våpen anskaffes i tråd med vedtak i Stortinget.

Forsvarsbudsjettet har vokst betydelig de siste årene, og det har vært en stor prosentvis økning. Hvis det bare var absolutte tall og prosenter som var avgjørende, skulle alle vært veldig fornøyd, men så vet vi alle sammen i denne sal at det ikke bare er det som gjelder. Det er resultatet og effekten av kronene som brukes, som først og fremst er det avgjørende. Der er det litt mindre grunn til optimisme. Jeg vil si at budsjettdokumentene fra regjeringen selv er ganske befriende ærlig på dette punktet.

I budsjettdokumentet står det svart på hvitt. Vi kjenner til at Forsvaret måles på tre måter. Det første er om man kan forebygge og avskrekke i konflikt. Det andre er å ha nasjonal beredskap og evne til kollektivt forsvar. Det tredje er styrkestrukturens utholdenhet. I budsjettdokumentet står det rett ut at hovedmålet om nasjonal beredskap og evne til kollektivt forsvar anses som mindre tilfredsstillende. Det står videre at styrkestrukturens utholdenhet anses som ikke tilfredsstillende. Alle vi i salen vet at krigen i Ukraina og ekstraordinære leveranser dit er en viktig kontekst og forklarer litt om hvorfor disse målene ikke nås, men vi vet også at nivået på driftsmidler til Forsvaret er en kritisk faktor, og det er for lavt. Det er også grunnen til at Høyre lenge har vært kritisk til underfinansieringen.

Høyere driftsbudsjetter – hva betyr det dypest sett? Det handler jo om den enkelte soldat. Forsvarspolitikken i Norge er ofte preget av store planer, rapporter, kvalitetssikringer og analyser av kapabiliter, kapasiteter, interoperabilitet, redundans, robusthet og resiliens og alt dette. Det er vel og bra og viktig, men oppi alt dette er det noe som kommer litt i skyggen, og det er nettopp den enkelte soldat.

Vi politikere har en hellig forpliktelse overfor den enkelte soldaten som melder seg til tjeneste og ønsker å forsvare landet vårt, til at vi kan utruste hen med det aller mest grunnleggende og viktige. Da vil jeg nevne moderne utstyr og oppdatert trening. Uten disse to overlever man rett og slett ikke lenge på en moderne slagmark i 2025. Dette er grunnen til at Høyre lenge etterlyste en mer offensiv innstilling til den nye dronetrusselen som vi ser i moderne krig. Det er også grunnen til at vi etterlyser mer trening og godt utstyr. Hvis vi ikke sikrer dette for soldatene våre sånn at de har en sjanse til å lykkes i det oppdraget de er satt til, har vi rett og slett ikke gjort jobben vår som politikere.

Over hele landet, fra alle forsvarsgrener, kommer altså tilbakemeldinger om redusert trening, mangel på ammunisjon, mangel på reservedeler, utdatert eller til og med ødelagt utstyr og i noen tilfeller mangel på utstyr i det hele tatt. Det har til og med vært rapporter om at enkelte steder møter soldater opp til heimevernstreninger, men blir dimittert på stedet på grunn av utstyrssituasjonen. Sånn kan det ikke være, og sånn skal det ikke være. Derfor må driftsbudsjettene opp. Det handler dypest sett om å ivareta moralen, evnen og viljen til å gjøre en innsats for Norge. Derfor har Høyre satt av 1,1 mrd. kr ekstra til trening og grunnleggende utstyr i vårt alternative budsjett.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:49:02]: For å lykkes med tryggingen av hele landet må Forsvaret i vesentlig grad, og mer enn i dag, ses i sammenheng med den nasjonale totalberedskapen og samfunnssikkerheten. Jeg vil benytte anledningen til å understreke at evnen til og verdien av at vi som storting står samlet om viktige sikkerhetspolitiske beslutninger, ikke må undervurderes. Dette betyr en klar tanke om et styrket nasjonalt forsvar og en helhetlig tilnærming til nasjonal sikkerhet, inkludert en styrking av evnen til å tenke strategisk, langsiktig og – kanskje det som er mest komplisert – på tvers av sektorer. Skal Norge stå sterkt i møtet med kriser, må vi gjøre det sammen, med hele landet som forsvarsarena og hele samfunnet som beredskapsressurs.

I årene framover skal vi investere i ny teknologi og nytt materiell. Jeg vil likevel understreke betydningen av å styrke grunnmuren. Vi må styrke det Forsvaret vi har her og nå. Det betyr økte satsinger på folk, kompetanse, øving, boliger og kvarter. Vi må bygge volum i alle forsvarsgrener, spesielt i Hæren og Heimevernet.

Veksten i Forsvaret inkluderer ikke minst reservister. Her må Stortinget bli enda tydeligere på sitt mandat til Forsvaret. Vi må etablere en struktur for planlagt oppsetting av reservister. Vi må starte med å ta vare på kompetansen til dem som dimitteres. De må organiseres og gjøres klare. Vi må ta vare på militær infrastruktur som vi ikke disponerer i dag: kaserner, skytebaner og verksteder. Vi må handle før verdiene går tapt.

For første gang på over 20 år skal den norske landmakten styrkes med reservister. Brigade sør blir den første mobiliseringsbaserte brigaden i Norge på over 20 år, og et viktig skritt mot en mer slagkraftig landmakt. Oppbyggingen av Brigade sør er i gang, og nytt utstyr begynner å komme på plass. Brigaden skal utvikles i retning av å bli på rundt 5 000, som er vanlig i en brigade, og vi har heldigvis – som det også er blitt sagt – en god del personell som er utdannet tidligere, og som ikke er disponert i Forsvaret.

Mesteparten av befolkningen bor i sør. Det er hensiktsmessig å ha avdelinger her i sør, både for å kunne operere der hvis det er nødvendig, og som utgangspunkt for å kunne operere i nord, øst eller vest. Hæren skal nær tredobles i størrelse og mer enn det i ildkraft. Det er krevende, og det kreves trening og fasiliteter.

Nils-Ole Foshaug (A) [11:52:16]: Det er vanskelig å måle effekten av Norges bistand alene på aggregert nivå, men det finnes nå en rekke solide studier som viser at bistand bidrar til fattigdomsreduksjon, og at bistand virker aller best når den støtter lokale prioriteringer og styrker institusjonell kapasitet.

Her vil jeg særlig trekke fram resultatene til vaksinealliansen Gavi, som Norge har vært en av de viktigste bidragsyterne til over mange år. Siden oppstarten i 2000 har Gavi bidratt til å vaksinere en hel generasjon, over 1,2 milliarder unger, og forhindret mer enn 20,6 millioner framtidige dødsfall. Over 20 millioner liv er reddet, og barnedødeligheten i 78 lavinntektsland er halvert.

Samtidig er utviklingspolitikk mer enn bistand. Det er også sikkerhets- og utenrikspolitikk. I en urolig verden er internasjonalt samarbeid krevende. Vi prioriterer derfor også tiltak hvor resultatene er mer langsiktige og vanskeligere å måle.

Fremskrittspartiet foreslår igjen store kutt i bistanden. Det framstilles som ansvarlig økonomisk politikk. I realiteten er det det motsatte. Det er kortsiktig, det er naivt, og det er potensielt farlig, både for verden og for Norge. Bistand handler ikke bare om solidaritet, det handler om stabilitet, sikkerhet og innflytelse.

Når vestlige land kutter i bistand, forsvinner ikke behovene. Tomrommet fylles raskt av autoritære stater som Kina og Russland, og de stiller ikke krav om menneskerettigheter, om demokrati eller om åpenhet. De kjøper seg lojalitet, de kjøper seg kontroll og politisk innflytelse. Dette er ikke teori. Vi ser det allerede i deler av Afrika, i Asia og i Midtøsten. Der Vesten trekker seg ut, rykker autoritære aktører inn med lån, med infrastrukturprosjekter og med militært samarbeid. Resultatet er ofte mer gjeld, mindre demokrati og større avhengighet. Det er dårlig nytt for lokalbefolkningen og for en verden som allerede er mer urolig enn på lenge.

For Arbeiderpartiet er bistand også et spørsmål om «soft diplomacy». Norsk bistand gir oss en stemme ved bordet. Det bygger tillit, det bygger partnerskap og langsiktige relasjoner. Det gjør at Norge blir lyttet til i fredsprosesser, i klimaforhandlinger og i kampen mot ekstremisme og konflikt.

Det kan virke som FrP tror at verden stopper ved Norges grenser. Det gjør den ikke. Ustabile stater, økende konflikt og autoritær ekspensjon er ikke andres problem, det er vår felles utfordring.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:55:25]: En av sakene som har vært mye diskutert i Norge, er EUs nye vann- og avløpsdirektiv. Grunnen til at det kommer til å bli en enda større debatt, er kostnadene for folk. Miljødirektoratet lagde en rapport i fjor – eller fikk utarbeidet en rapport tidligere i år – og hva er det den sier? Jo, at hver enkelt husholdning i Agder, Nordland og Finnmark i snitt vil få 3 000 kr mer i kostnader hvis man innfører avløpsdirektivet sånn det nå foreligger – 3 000 kr ekstra i året per husstand. Miljødirektoratet kom med tall på opptil 32,9 mrd. kr – det står det i den rapporten at kostnadene kan være ved å innføre EUs vann- og avløpsdirektiv.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at det er en veldig rar utvikling i forståelsen av EØS at nesten alt som kommer fra EU, blir definert som EØS-relevant. Det har ingenting med handelspolitikk å gjøre hvordan vi skal rense vårt vann og avløp, men det har en enorm kostnad for enkeltpersoner.

For inneværende år valgte regjeringen – eller Senterpartiet og Arbeiderpartiet – å sette ned momsen på vann og avløp fordi vi mente det var et godt tiltak for å redusere kostnadene til folk, men det har nesten ingen betydning sammenlignet med kostnadene i det nye vann- og avløpsdirektivet man vil innføre. Hva er det som skjer? Jo, at man skal ha samme regler for å rense vann og avløp som i Brussel. Det er det som er så meningsløst, for i dag har man sekundærrensing hvis man har over 10 000 innbyggere. Det er klokt. Det er et tiltak som gjør at man får en miljøeffekt, men det er ingen grunn til å ha samme regelverk for bitte små lokalsamfunn rundt omkring i hele landet.

Hvis regjeringen nå kjører dette gjennom og vi skal innføre vann- og avløpsdirektivet i Norge, vil det bli en kostnadsbombe for norske husholdninger fordi man ønsker å være EU-vennlig – ikke fordi man ønsker å gjøre det bedre i lokalmiljøene. Én ting er å innføre et direktiv som man tror reelt sett skal føre til et bedre lokalmiljø, men det tror man ikke. Man hadde aldri innført det regelverket hvis Stortinget selv hadde hatt en diskusjon, men fordi det kommer fra Brussel, er jeg redd for at Arbeiderpartiet sammen med Høyre kommer til å gjøre det de kan for å gjennomføre dette med den kostnadsbomben det blir.

Ifølge rapporten Miljødirektoratet fikk, er det en kommune i Agder som ville fått over 22 000 kr ekstra i kostnader per husstand i kommunen – 22 000 kr ekstra. I Nordland er det ifølge rapporten enkelte kommuner som får over 20 000 kr ekstra per husstand. Jeg er redd for at den forsiktigheten og serviliteten der man bare legger seg helt flat for alt som kommer fra EU, gjør at Arbeiderpartiet kommer til å gjennomføre dette med full kraft og med et støtteapparat fra Høyre. Nå håper jeg stortingsrepresentantene i denne salen begynner å tenke på sine egne folk og ikke bare på hva byråkratene i Brussel tenker.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [11:58:42]: I vår deltok jeg på øvelse Joint Viking. Jeg var ute i felt i sovepose sammen med flere avdelinger og tidligere kollegaer i Brigade Nord. Besøket ble dessverre kortet ned fordi øvelsen ble nedskalert. Intensjonen med besøket var å finne ut hva som kan gjøres raskere, og hva stoda er blant avdelingene i Hæren.

Jeg er bekymret for at lyd og bilde ikke henger sammen. Jeg får mange tilbakemeldinger fra tidligere kollegaer om at flere øvelser utover Joint Viking nedskaleres, og at man ikke får trent i brigaderammen i tilstrekkelig grad.

Jeg er enig i at vi skal fylle opp lagrene, og det er viktig, men jeg er like opptatt av at vi også prioriterer dem som skal bruke lagrene. Ansatte i Forsvaret sier til meg at lyd og bilde ikke henger sammen. De hører oss politikere si at det skal gjennomføres tidenes satsing på forsvar, samtidig som de opplever å ikke få øvd i tilstrekkelig grad på det de skal gjøre. Derfor la Senterpartiet inn økte midler til øving og trening i vårt alternative budsjett.

Når Forsvaret nå skal styrkes, er jeg opptatt av at vi gjør de enkle grepene raskt for å øke kampkraften. Et åpenbart grep er prioriteringen av EBA, som Senterpartiet har pekt på. Det som kan gjøres raskt, bør gjøres raskt i oppfølgingen av langtidsplanen.

Samtidig er jeg opptatt av at vi i større grad legger til rette for økt samhandling mellom Forsvaret og sivil beredskap. Forsvaret skal ikke forsvare landet vårt alene. Det var derfor utrolig viktig at Senterpartiet berget sykehuset i Narvik. De militære stillingene på sykehuset må komme på plass, og man må fortsette å øve i rammen av totalforsvaret, helst i større grad enn før.

Arenaer som Øvelse Nord må etter min mening utvikles til å omhandle militære elementer i større grad. På samme måte mener jeg at man bør inkludere sivile beredskapsorganisasjoner i større grad når Brigade Nord øver og deployerer. Det er som kjent de samlede tiltakene blant alle aktører i Norge som danner vår motstandskraft. Dette må øves på.

Sjef Hæren var nettopp i en podkast hvor han pekte på at å bevare kompetanse og bygge beredskap handler om å øke aktivitetsnivået. Vi må lytte til dem med skoene på og sørge for at lyd og bilde henger sammen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:01:13]: For det første vil jeg takke for en god debatt og si at det for oss som driver den utøvende utenriks-, utviklings- og forsvarspolitikken i Norge, er veldig fint å konstatere at det er så bred enighet om de grunnleggende prinsippene. Vi har en fornuftig og god diskusjon om de tingene hvor det kanskje er noe uenighet, men basert på en plattform av at Norge i en krevende tid møter verden på en gjennomgående veldig samlet og helhetlig måte. Det er viktig utenrikspolitisk kapital, og det mener jeg er bra for vårt samfunn, så det har jeg lyst til å ta med meg herfra.

Jeg følte behov for å kommentere representanten Vedums innlegg om vann- og avløpsdirektivet. Først må jeg presisere at vi innførte det direktivet for veldig mange år siden. Det blir nå oppdatert i henhold til nyere miljøkrav. Vi har hatt unntak fra å gjennomføre mye av det direktivet, og det er grunnen til at våre avløp er betydelig dårligere renset enn i omtrent alle andre land i Europa. Det er grunnen til at Oslofjorden dør. Det er ikke vann som kommer utenfra, for det som kommer fra f.eks. Polen, Tyskland og Danmark, er gjennomgående renere. Det er det vi slipper ut selv, som først og fremst har bidratt til Oslofjordens død. Lignende tendenser ser vi i Trondheimsfjorden og rundt Agder, som også ble nevnt i innlegget.

Det at det blir en del kostnader ved gjennomføringen av dette oppdaterte direktivet, har å gjøre med at vi i veldig mange år har ligget veldig langt bak i å ta vare på miljøet. Jeg mener det er ganske rimelig at vi også gjør opp for oss når vi gjør vårt fornødne – som er det som er årsaken til avløp – og bidrar til å ta vare på naturen, i tråd med det vi nå vet skjer når det f.eks. blir overskudd av nitrogen, som går utover sunn helse. Her tror jeg EU er inne på noe fornuftig, og jeg er glad for at vi kan komme til å gjennomføre også vann- og avløpsdirektivet. Hvis det er det som er nivået på uenigheten i utenrikspolitikken, skal vi nok klare oss godt her i landet, inn i det krevende året som kommer. Jeg har lyst til å ønske alle som har jobbet med dette feltet, en god jul og et godt nytt år!

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:03:31]: Problemet er at det ikke er fornuftig. Det er fornuftig at vi har den type rensekrav i Oslo, kjempefornuftig. Det er fornuftig at vi har det i Bergen. Det er ikke fornuftig at vi har det i en liten bygd i Finnmark. Det er bare for å innføre et regelverk som er tilpasset Brussel, men ikke de lokale miljøutfordringene i de lokale fjordene etter kysten. Likevel gjør man det, fordi det er mest behagelig, og så overfører man en kjempekostnad til enkeltpersoner. I de nordligste fylkene er det 3 000–4 000 kr per husstand, hvert eneste år, fordi man er redd for å provosere et eller annet EU-byråkrati. Det er det som er så grunnleggende feil. I en kommune i Agder vil man få over 20 000 kr ekstra per husstand. Det er ufornuftig, og det har ingenting med å være en god nabo å gjøre, men at vi må tørre å stå opp for ikke å lage den type krav som er tilpasset europeiske byer, ikke norske fjorder.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:04:48]: Når mitt valgdistrikt blir utfordret av representanten Vedum, mener jeg det er riktig å svare på tiltalen. Representanten har tidligere vært finansminister og sittet i regjeringen, men demonstrerer her at han ikke har gjort jobben sin. Det er fullt mulig å påvirke EU, dersom man gjør jobben sin, er i Brussel og påvirker utformingen av direktiv og hvordan de skal implementeres. Det er punkt én.

Punkt to: Dette er en del av Senterpartiets politikk som går ut på å konfrontere EU til det punktet der EØS-avtalen brister og sprekker fullstendig. Representanten er bekymret for folks ve og vel i Nordland. Det er det mest eksportrettede fylket i landet – med jobber, verdiskaping og vekst. Jeg skal ikke si alt, men storparten av eksportinntektene representanten Vedum og alle i landet nyter godt av, kommer fra Nordland. Det er grunnlaget for at de skal kunne nå sine markeder uten høye tariffer og hindringer, og for at vi skal drive verdiskaping i Nordland, representanten Vedum går til krig mot her.

Vi er godt kjent med at direktiver kan implementeres på en fornuftig måte og med lokale tilpasninger. Det er det full mulighet til å gjøre. Jeg må si jeg er ganske overrasket over den distriktspolitikken representanten Vedum her legger for dagen.

Bent-Joacim Bentzen (Sp) [12:06:41]: Representanten Thorheim er ikke den eneste representanten fra Nordland i salen. Jeg vil si at jeg er helt enig i det representanten Vedum trekker fram, for det vil medføre store, økte kostnader om vann- og avløpsdirektivet skal innføres i hele Norge, i hver en bygd og by. Det kan godt hende at man skal se på rensing i de store byene, men det er forskjell på Oslo og Leirfjord, det er forskjell på Oslo og Hadsel Innland, og det må man ta innover seg. Det trekker representanten Thorheim fram, bare kaster det under en buss og sier det er distriktsfiendtlig. Nei, det handler om å ta vare på hele Norge, ivareta hele Norge, og ikke øke kostnadene i hele Norge.