Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:33:34] (ordfører for saken): På vegne av utenriks- og forsvarskomiteen vil jeg legge fram Innst. 46 S for 2025–2026 om et representantforslag fra Venstre om styrket norsk støtte til Ukraina for frihet, rettsstat og europeisk sikkerhet. Jeg vil benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid i behandlingen av saken.

Det er totalt tolv forslag i saken, som de ulike partiene skal få redegjøre for i debatten nå. Et av disse forslagene, fra Arbeiderpartiet, Høyre, SV Rødt og KrF, er tatt med i tilrådingen, og det er en anmodning til regjeringen om å vurdere om en større del av den sivile delen av Nansen-programmet kan gå direkte til ukrainske organisasjoner.

Jeg vil nå legge fram KrFs synspunkter i saken. Snart tolv år har gått siden Russland annekterte Krym og støttet voldelige separatister i Donbas. I 2022 trodde president Putin at han kunne ta hele Ukraina på noen få dager. Han ville viske ut Ukraina som uavhengig stat og en egen identitet, og han trodde at ukrainerne skulle ønske de russiske soldatene velkommen med blomster og applaus. Han kunne ikke tatt mer feil. Jeg har selv vært i Ukraina flere ganger siden fullskalainvasjonen startet, fra Lviv i vest til Kharkiv og Zaporizjzja i øst. En av kommunene jeg har besøkt flest ganger, er Butsja i Kyiv-regionen. I Butsja ble over 500 sivile drept, med bevis for tortur, voldtekt og henrettelser. Jeg har selv sett bildene og snakket med overlevende, og de grusomhetene er virkelig ikke til å tro. Hva sier Russland om dette, både på egne pressekonferanser og i internasjonale organisasjoner? Jo, de sier at disse bildene og disse historiene om overgrep er juks, skuespill og løgn. Det sa de for snart fire år siden, og det sier de fortsatt.

Alle ønsker fred i Ukraina. Ingen ønsker fred mer enn det ukrainske folket, men kapitulasjon er ikke fred, og en fred diktert av Putin vil ikke vare. Utgangspunktet hans er at han ikke anerkjenner Ukrainas rett til å eksistere. All erfaring viser at Russland ikke aksepterer og respekterer avtaler, og at de derfor må møtes med tydelige krav og avskrekking. Vi må snakke sant om hvilket land Russland har blitt. Det er et land uten ytringsfrihet, uten politisk opposisjon, der liv ikke verdsettes, verken egne soldaters eller sivile ukraineres.

Norge er en stor og pålitelig partner for Ukraina, noe ukrainerne også er tydelige på og takknemlige for. Samtidig er det også i klar norsk sikkerhetsinteresse at Ukraina vinner en fred hvor de selv får bestemme over egen framtid. Krigens utfall er ikke bare avgjørende for Ukrainas framtid som fri og selvstendig stat, den er også avgjørende for Europas og Norges sikkerhet og trygghet i mange år framover. Siden situasjonen på bakken, både militært og diplomatisk, er i kontinuerlig endring, er KrF enig i at Nansen-programmet i stort bør være fleksibelt, og at støtten hele veien må være basert på Ukrainas behov. Samtidig peker vi i denne saken på flere deler av den norske Ukraina-støtten som vi mener kan forbedres. Vi vil også signalisere gjennom et forslag at vi mener at Norge bør øke støtten i 2026. Det både kan og bør vi gjøre, samtidig som vi også jobber for at andre allierte blir med og bidrar etter evne.

Jeg tar opp KrFs forslag i saken.

Tonje Brenna (A) [12:37:42]: Tidligere i år var jeg i Kharkiv, et par mil fra skyttergravene, nær den russiske grensen. Der møtte jeg Sergej. Han hadde flyktet dit da landsbyen hans ble jevnet med jorden. Noen timer før vi traff ham, ble hele nabolaget han da også bodde i, bombet på nytt. Sergej eide én eneste ting da han flyktet: bilen sin. I angrepene ble også den ødelagt, og vi spurte ham: Hva skal du gjøre nå? Han svarte med en stahet som ga meg håp. Han svarte: Jeg skal skaffe meg ny bil.

Det er motstandskraft, det er håp, det er viljen til å reise seg igjen og igjen, også når noen tror de kan bombe deg til å gi opp. I en verden med krig og uro er det lett å tro at forsvar bare handler om soldater, kuler og krutt, men vår felles evne til å stå imot dem som tror at vold gir makt, handler om så veldig mye mer. Det handler om respekten for enkeltmennesket. Det handler om å slå ring om demokrati, likestilling og ytringsfrihet. Og det handler om å kjempe med ord og med handling, om og om igjen – også hvis det du må gjøre, er å skaffe deg en ny bil.

Gjennom Nansen-programmet har vi sikret en langsiktig, forutsigbar og bredt forankret ramme for norsk støtte til Ukraina. Det er ikke tilfeldig. Det er ansvarlig politikk, bredt forankret i Stortinget. Regjeringen foreslår å videreføre støtten på samme høye nivå som i 2025, med 85 mrd. kr. Samtidig – når situasjonen krever det – viser vi fleksibilitet. Bare for noen uker siden forserte vi 10,9 mrd. kr til luftvern og artilleri, fordi Ukraina trengte det nå – og ikke om et halvt år. Det er sånn man hjelper et land i krig: målrettet, effektivt og ansvarlig.

Vi er et flertall som ber regjeringen vurdere om en større del av den sivile støtten kan gå direkte til ukrainske organisasjoner. Det handler om å bygge kapasitet, styrke lokalt eierskap og sikre at hjelpen treffer der den trengs aller mest. Vi skal være fleksible og vi skal være ansvarlige. Men når det gjelder Eksfin, har vi en garantiramme på 630 mill. kr. Det gir nødvendig handlingsrom. Derfor ser ikke vi behov for å gjøre endringer nå. Risikoen kan aldri fjernes helt, og den må private aktører være villige til å ta.

Vi avviser forslaget om å doble støtten til Ukraina uten en helhetlig vurdering, men det betyr ikke at vi ikke bekrefter vårt sterke engasjement og vilje til å justere når den alvorlige situasjonen krever det.

Og til alle dem som ber om en ny stortingsmelding: Jeg tror ærlig talt ikke vi trenger mer papir nå. Vi trenger mer handling. Stortingsmeldingen, Meld. St. 8 for 2023–2024, står seg fortsatt godt. Vi har verktøyene, så la oss heller bruke dem godt. Norge står fast i støtten til Ukraina – med langsiktighet, forutsigbarhet og fleksibilitet.

På tirsdag har statsministeren invitert alle de parlamentariske lederne på Stortinget til et møte om neste års Ukraina-støtte, og jeg vil takke samtlige partier i denne sal for et godt og konstruktivt samarbeid om Nansen-programmet. Dette samholdet er en enorm styrke for vår langsiktige innsats – og derfor av stor betydning for Ukraina. For selv om det finnes en krigsmakt som tror at de er mer utholdende enn det demokratiene er, er det vår jobb å vise at de ikke kan få rett.

Derfor skal vi stå sammen med Ukraina i deres kamp så lenge det trengs, for deres kamp er også vår kamp.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [12:41:57]: Jeg vil med dette kort kommentere representantforslaget om styrket støtte til Ukraina.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at Russlands invasjon av Ukraina har understreket betydningen av et sterkt sikkerhetspolitisk samarbeid med våre allierte. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten og utgjør en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Krigens utfall er ikke bare avgjørende for Ukrainas framtid som fri og selvstendig stat, men også for Europas og Norges sikkerhet og trygghet.

FrP står sammen med resten av utenriks- og forsvarskomiteen om at Norges militære og sivile støtte samordnes gjennom Nansen-programmet for Ukraina, og viser til at programmets rammer har vært gjenstand for revidering flere ganger. Det er viktig at den norske støtten er basert på Ukrainas behov, og det er derfor ønskelig med en viss fleksibilitet i Stortingets føringer for støtten. Fremskrittspartiet viser for øvrig til at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjettet for 2026 foreslår å videreføre den militære og sivile støtten til Ukraina på samme nominelle nivå som i 2025, med 85 mrd. kr.

Avslutningsvis: Det er viktig å slå fast at Russlands krig mot Ukraina er et grovt brudd på krigens folkerett, og hvor det daglig foregår grove menneskerettighetsbrudd gjennom krigshandlingene. Dette er handlinger vi alle må ta sterk avstand fra. Vi må stå sammen, slik at det blir mulig for Ukraina å vinne krigen, eller å få til en fredsavtale de kan leve med.

Ine Eriksen Søreide (H) [12:44:08] (komiteens leder): Jeg vil takke saksordføreren for arbeidet, men vil også rette en takk til forslagsstilleren, Venstre, som er blant de partiene – sammen med Høyre og andre – som har bidratt mye til at støtten til Ukraina har gått ganske kraftig opp, sammenlignet med det som var regjeringas opprinnelige forslag for 2025. Jeg minner om at det var 15 mrd. kr.

Så er Høyres oppfatning at det er viktig at når vi gjør endringer i støtten, må det være bredt forankret i Stortinget. Jeg er glad for at det blir et nytt møte i formatet med de parlamentariske lederne allerede neste uke, rett og slett for å benytte den muligheten til å diskutere videre opptrapping og ikke minst også innretning som er mest mulig effektiv for å dekke ukrainske behov.

Det at vi – alle partier – står sammen om støtten til Ukraina, er et utrolig viktig signal til Ukraina, men det er et like viktig signal til Russland. Så er det viktig å holde europeiske land inne og engasjert i både våpenstøtte og pengestøtte. Det har en tendens til å være slik at når pengestøtten forsvinner, forsvinner ofte også det politiske engasjementet. Det har vi ikke råd til, for situasjonen i Ukraina og Europa er så prekær. Det andre er at vi må opprettholde det transatlantiske båndet. Det vil si å holde USA engasjert og inne.

Det er mye man kan si om det som nå skjer av diskusjoner om eventuelle fredsforhandlinger på et tidspunkt. Det som er en stor bekymring, er at USA nå ser ut til å gjøre det de har gjort over tid, nemlig å legge presset på Ukraina, landet som blir angrepet, og ikke på Russland, landet som angriper. Det er ingen i det internasjonale samfunnet som nå har tillit til at Russland vil forholde seg til en eventuell fredsavtale eller våpenhvile. De har brutt alle andre avtaler de har inngått, og det gir all grunn til uro å se for seg et scenario hvor Russland vinner fram med bruk av militærmakt i Europa – til å endre grenser, til å endre sikkerhetsarkitekturen i Europa, til å forhindre et selvstendig land fra å velge sin egen vei, enten det er gjennom EU eller gjennom NATO-medlemskap.

Det er viktig å se på hvordan vi på best mulig måte kan bidra til å gjøre støtten til Ukraina mer effektiv. Et av forslagene som Høyre står bak, er å se på rammene for eksportgarantien i Eksfin. Tonje Brenna var inne på at 630 mill. kr gir nødvendig handlingsrom, og at risikoen aldri kan fjernes helt. Det er i og for seg ikke summen som er utfordringen i det rammeverket Eksfin har til rådighet. Som vi også skriver i merknadene, er utfordringen at akkurat på dette området får ikke Eksfin lov til å se på risiko helhetlig. De må se på det kun for Ukraina. Jeg tror alle vi som er i denne salen, vet veldig godt at risikoen er stor for at prosjekter man begynner med, kanskje ikke kan gjennomføres, eller at de ødelegges av krigen før de er ferdige. Nettopp derfor er poenget å ha noe mer fleksibilitet og kunne se risiko helhetlig for Eksfin – det er det viktige, ikke pengebeløpet. Det tror også Eksfin er tilstrekkelig i denne fasen.

Så har Høyre også et annet forslag sammen med flere partier, og det er å be regjeringa å vurdere å stille som medgarantist i eventuelle europeiske lån til Ukraina. Når vi sier det på den måten, er det fordi vi vet veldig godt at EU ikke er ferdig med sine vurderinger ennå, det må komme på plass først. Det andre er at det må være et rammeverk som er akseptabelt for Norge. Det tredje er at vi ikke kan gjøre dette alene, men må gjøre det sammen med andre europeiske land. Og det fjerde er at det ikke må være et rammeverk som legger presedens for bruken av vårt eget oljefond, eller det vårt eget oljefond kan møte i andre land.

Dette er nå en stor diskusjon i EU. Det er en viktig diskusjon, fordi det handler om hvordan vi på en god måte kan hjelpe Ukraina også videre. Nettopp derfor er det viktig at regjeringa gjør en reell vurdering av om det kan være aktuelt for Norge å bidra.

Helt avslutningsvis: De som nå går rundt og tenker at denne krigen snart er over, tar dessverre feil. De som tenker at dette handler om bare å gi fra seg territorier Russland allerede har okkupert, tar også feil. Dette handler grunnleggende sett om helt andre ting enn territorier – det handler om Europas framtid.

Kirsti Bergstø (SV) [12:49:32]: Jeg vil takke partiet Venstre for å være en utålmodig pådriver for mer støtte til Ukraina, men også takke alle partier på Stortinget for at vi står sammen i vår solidaritet med motstandskampen i Ukraina. En verden der autoritære krefter tar seg til rette, er en verden med en stor risiko for oss alle. Derfor er den ukrainske kampen også vår kamp.

Nå går Ukraina nok en hard vinter i møte. Russlands grusomme krig har pågått i flere år og de sivile lidelsene er enorme. Våre tanker går til de ukrainske soldatene i skyttergravene, til konene som flyktet, til mødrene som ble, og til ungene som lurer på om de får se sin pappa igjen.

Norge gir vesentlig støtte til Ukrainas forsvarskamp, og vi gir historisk mye sivil støtte. SV støtter helhjertet det norske bidraget, og jeg er glad for at vi i 2023 tok initiativ til Nansen-programmet. Aldri før har vi gitt så mye humanitær hjelp til et land som til Ukraina.

Når nettene i Ukraina blir kalde, er det også godt å vite at Norge prioriterer energiforsyning, for Putin angriper systematisk kraftanlegg for å svekke motstanden i den ukrainske befolkningen. Dette er klare brudd på krigens folkerett.

Den siste tiden har også nyheter om en alvorlig og stor korrupsjonsskandale nådd oss. Vi har alle vært klar over korrupsjonsrisikoen i Ukraina. For SV er det helt klart at vi skal støtte Ukraina uavhengig av den risikoen som er der, men vi har også siden oppstarten av Nansen-programmet tatt til orde for at mer penger bør gå til frie medier, antikorrupsjonsbyrå og sivilsamfunnsorganisasjoner som fungerer som vaktbikkjer overfor myndighetene, reduserer korrupsjonsrisikoen og legger grunnlaget for et godt fungerende demokrati når krigen en gang – og måtte det bli snart – tar slutt.

Jeg er glad for regjeringens jevnlige bidrag med samtaler, med dialog og med å bære fram de ukrainske stemmene i den norske offentligheten, men også på europeisk nivå. Det trengs at europeiske ledere er en samlet motvekt til det amerikanske presset, og at man konsekvent står sammen om å kreve at Ukraina skal ha sin plass ved bordet. Jeg vil understreke viktigheten av koordinert innsats, koordinert hjelp og at det først og fremst må være Ukrainas behov som definerer hvordan type hjelp som gis fra Norge, og fra det internasjonale samfunnet. Derfor tenker jeg at intensjonen i forslaget og initiativet fra Venstre står seg i den måten norsk Ukraina-støtte har blitt håndtert – fordi vi har sett at vi er fleksible i vår støtte, men også i fasttømret solidaritet sammen med det ukrainske folk og deres motstandskamp.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:53:38]: Krigen mot Ukraina er en folkerettsstridig invasjon av en suveren stat. Beretningene fra fronten gjør sterkt inntrykk, og etter Russlands folkerettsstridige angrep på Ukraina har Norge stått skulder ved skulder med våre allierte. Vi har vist tydelig solidaritet med det ukrainske folket og reagerer kraftig mot Russland, med historiske sanksjonspakker.

Jeg er stolt av den innsatsen Norge gjør, både politisk gjennom donasjoner og økonomiske støtteordninger og ikke minst gjennom kommuner og enkeltmennesker som strekker seg langt for å ta imot og integrere mennesker som er på flukt. Norge har tatt viktige grep for å styrke Ukrainas forsvarsevne gjennom donasjon av forsvarsmateriell, opplæring av personell og bidrag til internasjonale fond. Disse beslutningene har hatt bred støtte i Stortinget og har gjort en reell forskjell.

Det er viktig at man er fleksibel i støtten, lytter til behovene og hele tiden er oppdatert på situasjonen. Hele tanken bak Nansen-programmet er at denne fleksibiliteten skal være førende for det arbeidet som regjeringen, med bred støtte i Stortinget, gjennomfører overfor Ukraina. Samtidig må vi erkjenne at konflikten kan bli langvarig, og det har også vært noe av utfordringen, når man skal tenke langsiktig i en konflikt som endrer seg nesten fra uke til uke. Det er svært viktig at vi lytter til hva som er Ukrainas behov, et Ukraina som nå er avhengig av internasjonal støtte for å stå imot russisk aggresjon.

Nansen-programmet som et flerårig rammeverk for gjenoppbygging og støtte til Ukraina er et nødvendig og strategisk grep. Å sikre tverrpolitisk enighet for norsk støtte til Ukraina er svært viktig, og jeg setter pris på at regjeringen nok en gang tar et initiativ til å gå igjennom det som er bestemt, og ikke minst se for seg hvordan dette skal være i framtiden.

Norges militære og sivile bidrag er omfattende. Det som er utfordrende, er at begge deler er viktig. Det er klart at en nasjon som står i kamp, til enhver tid vil prioritere det som er viktig for dem i hverdagen der og da. Men jeg tror også det er viktig for oss at vi tenker litt langsiktig, for det kommer en hverdag etter den Ukraina står oppe i akkurat i dag, og den ukrainske ledelsen, med fokus på å kunne stå imot Russlands aggresjon, trenger kanskje også hjelp til å se for seg hvordan de skal gjenoppbygge samfunnet i etterkant.

Vi er nødt til å være fleksible og sikre at våre bidrag er målrettede og effektive basert på de behovene som oppstår, og vi må tilpasse oss den tette dialogen med våre allierte og med ukrainske myndigheter. Derfor er vi i Senterpartiet opptatt av at vi ikke skal legge for mye bindinger i hvordan dette håndteres i hverdagen. Det tror jeg er svært viktig.

Vi må også være klar over at både med økonomisk støtte og med donasjoner av materiell følger det risiko. Vi må derfor balansere hensynet til å omsette raskt og effektivt med kravet om å ivareta tilstrekkelig styring og kontroll. I tillegg må vi kunne stille tydelige krav om at mistanker om tilfeller av korrupsjon blir grundig fulgt opp.

Vi må unngå alenegang. Norge er et av de landene i Europa som bidrar aller mest. Det er bra. Samtidig må vi kunne forvente at et samlet Europa og Vesten bidrar i størst mulig grad for å møte denne sikkerhetspolitisk krevende situasjonen.

Norges innsats handler om å styrke Ukraina i deres frihetskamp. Norsk støtte handler om å forsvare folkeretten, om solidaritet og om å bidra til fred og stabilitet i Europa. Det ansvaret skal vi ta sammen med våre partnere og allierte, også i årene som kommer.

Arild Hermstad (MDG) [12:58:40]: Vi lever i den farligste sikkerhetspolitiske situasjonen på 80 år. Det er krig i Europa. USA blir en stadig mer ustabil og uforutsigbar alliert, som nå varsler eksplisitt i sin nye utenrikspolitiske strategi at de ønsker å blande seg inn i europeisk politikk, og at USA skal samarbeide med MAGA-bevegelser i Europa. Samtidig anser ikke lenger USA Russland som en trussel.

I øst rykker nå russiske styrker sakte, men sikkert fram på slagmarken i Ukraina, med enorme menneskelige lidelser som resultat.

Jeg besøkte Ukraina for snart et år siden og bidro med å levere biler og overvåkningsdroner til ukrainske styrker, sammen med organisasjonen Fritt Ukraina. I løpet av det besøket ble det helt tydelig for meg at det Ukraina trenger, er selvfølgelig også effektiv støtte i form av moderne våpen, moderne luftvern, moderne utstyr som gjør at de kan forsvare seg mot en fiende som stadig utvikler ny teknologi, nye måter å angripe Ukraina på.

Folk i Ukraina er fortsatt motiverte. De er slitne etter mange år med krig, men de er fortsatt klare på at de skal stå imot så lenge de kan, og prøve å vinne tilbake igjen Ukraina og kjempe for sin egen frihet.

De siste årene har stortingsflertallet gang etter gang presset regjeringen til å øke støtten til Ukraina. Derfor er jeg også glad for at det for 2026 settes av en rekordstor sum i støtte til Ukraina. Det har aldri vært lagt fram et ordinært statsbudsjett med så stor støtte til Ukrainas forsvarskamp.

Samtidig betrakter vi i MDG det som et gulv, ikke som et tak. Vi mener at regjeringen bør ha svært lav terskel for å foreslå økt støtte og invitere Stortinget til nye forlik for å danne stortingsflertall for å kunne øke støtten ytterligere. Det vil MDG stille seg positivt til hvis og når det skjer.

Vi i De Grønne er også med på flere forslag i denne saken. Sammen med Høyre, KrF og Venstre ber vi regjeringen om å vurdere å stille som medgarantist for et europeisk lån til Ukraina og om nødvendig komme tilbake til Stortinget med et forslag som kan sikre dette. Vi foreslår også – sammen med SV, Rødt, KrF og Venstre – å styrke etterforskningen av russiske sanksjonsomgåelser. I tillegg står vi sammen med Venstre om å be regjeringen avslutte alle norske unntak fra EUs sanksjoner mot Russland.

Norge er et lite land i mange sammenhenger, men i denne konflikten har vi, med våre enorme inntekter, en unik mulighet til å utgjøre en historisk forskjell i en krig som kan definere Europas framtid i mange år framover. Ukrainas frihetskamp er også vår frihetskamp. Det som skjer på slagmarken i Ukraina, kan altså definere tiår framover – hvordan Europa kommer til å bli, hvordan Norge kommer til å bli, hvordan verden kommer til å se ut, og i hvilken grad vi fremdeles har frihet og demokrati i vår region.

Vi mener det er mulig å gjøre mer enn det Norge gjør i dag. Vi har tjent store summer på Putins energikrig, og vi foreslo opprinnelig et stort solidaritetsfond som kunne gå til Ukraina. Vi mener fortsatt at Norge har rom til å sette av mer. I motsetning til mange andre land, hvor man må øke skattene eller folk må gi slipp på fridager for å øke støtten til Ukraina, kan vi gjøre det fra et oljefond som har blitt så stort at vi ikke er i nærheten av å bruke den forventede avkastningen av fondet. Vi har råd.

USA er i ferd med å svikte. Alt ansvar for å støtte Ukraina ligger nå på Europa. Andre europeiske land har altså ikke noe oljefond, og derfor er det rimelig at Norge skal kunne bidra med mer.

Situasjonen i Ukraina forandrer seg fra dag til dag. Størrelsen og innretningen på Norges støtte til Ukraina må fortløpende vurderes, med mål om effektivt å støtte Ukrainas frihetskamp. En økt støtte bør forankres bredt i Stortinget, slik tilfellet har vært i tidligere økninger av støtten.

Jeg tar opp det gjenstående forslaget MDG er en del av.

Guri Melby (V) [13:03:44]: Det er mange som har gått opp på denne talerstolen og snakket om alvoret i situasjonen både for Ukraina og for Europa, så jeg skal ikke bruke mye tid på å gjenta det viktige budskapet. Det jeg tenker er viktig akkurat nå, er en litt nøktern framstilling av hvordan situasjonen egentlig er. Det som er situasjonen, er at den russiske framrykningen går raskere enn den har gjort før. Likevel holder Ukraina fortsatt stand. Det er litt vanskelig å si akkurat hvor de ulike partene egentlig står. Som den ukrainske kringkasteren Suspilne sa: Russland nærmer seg en kollaps, akkurat som oss. Spørsmålet er hvem det er som kollapser først.

Det som er kjernen i dette, er: Hva er det som er viktig for oss? Jo, det er nettopp at det ikke er Ukraina som kollapser først. Da mener jeg denne saken handler om hva vi kan gjøre for å bidra til at det ikke skjer – så enkelt og så vanskelig. Slik det ser ut nå, vil 2025 være det året siden fullskalainvasjonen startet, der Ukraina får minst i støtte. Hovedårsaken til det er selvsagt at USA ikke lenger bidrar med midler. Spørsmålet da er: Hvordan kan Europa greie å tette det hullet?

Vel, den løsningen som europeiske land foreløpig har funnet, er å bruke frosne midler som en sikkerhet for lån til Ukraina. Vi kan godt mene at det ikke er den mest optimale løsningen, og at det beste er å gi direkte støtte. Utfordringen er at det er svært få – om ingen – andre europeiske land som er i den økonomiske situasjonen vi er i, at man har et oljefond man kan hente penger fra. Poenget vårt med å løfte opp denne løsningen for hva Norge kan bidra med knyttet til garantier til Ukraina, handler ikke om at vi gir en vurdering av at dette er den beste løsningen, men at dette er den eneste løsningen akkurat nå for å frigjøre midler i den størrelsesordenen som Ukraina trenger.

Da må jeg bare si at jeg ikke helt forstår stortingsflertallets begrunnelse for ikke å være med på forslaget vårt om å vurdere denne typen garantier. Jeg er veldig glad for at Høyre, MDG og KrF er med på forslaget vårt, men jeg har store vanskeligheter med å forstå hvorfor ikke de andre partiene støtter det. Her gir vi ingen instruks om at dette skal skje, men det som er poenget nå, er at i neste uke vil det foregå viktige møter som er helt avgjørende for at disse garantiene skal komme på plass. Det at Norge i forkant av de møtene sender et politisk signal om at vi kan vurdere å være med på en løsning her, kan være en av flere ting som avgjør om det er mulig å finne en god løsning.

Vi har også levert forslag om at Norge skal øke sin støtte. Jeg skulle selvsagt ønske at hele Stortinget også hadde greid å bli med på det, men poenget er at der vi snakker om å øke støtten vår med noen titalls milliarder, kan den europeiske løsningen bidra til opptil 2 500 mrd. kr i lån til Ukraina. Det er en sum som faktisk dekker de behovene Ukraina har, både til å drifte staten og til å skaffe de våpnene de trenger i en heroisk forsvarskamp. Jeg vil gjerne utfordre de andre partiene på å gi en bedre og tydeligere begrunnelse for hvorfor man ikke kan vurdere en slik garanti på dette tidspunktet.

Jeg ser også fram til møter på Stortinget i neste uke, men jeg skulle som sagt ønske at vi her og nå hadde kunnet forplikte oss til å øke støtten. Med den forseringen som regjeringen har gjort, ligger vi faktisk an til mindre støtte i 2026 enn i 2025, til tross for at behovet til Ukraina er større. Da mener jeg det burde være mulig for oss å bli enige om å øke støtten umiddelbart.

Et annet forslag som jeg også stusser litt på at det ikke er mulig for flere partier å være med på, er forslaget om å styrke etterforskning av russiske sanksjonsomgåelser. Vi står nå i en situasjon der vi ser at sanksjonsregelverket ikke fungerer godt nok, og en stor grunn til det er at det er for lett å omgå det. Som alle vet, består støtten til Ukraina hovedsakelig av økonomisk støtte, men også av sanksjoner, som er viktig for å strupe Russlands tilgang på teknologi og økonomien deres. Det å forsterke arbeidet for å unngå den typen sanksjonsomgåelser vil være viktig for at Ukraina skal ha muligheten til å vinne denne krigen.

Det som står igjen, er at uansett hvor mye dette koster, er det å gi Ukraina den støtten de trenger, den billigste investeringen vi kan gjøre i egen sikkerhet. Kostnaden dersom Ukraina taper denne krigen, vil betydelig overstige kostnaden av alle de forslagene som foreligger her.

Dermed tar jeg opp forslagene Venstre har alene.

Statsråd Tore Onshuus Sandvik [13:09:12]: Regjeringen deler fullt ut komiteens syn om at Russlands fullskalainvasjon av Ukraina er et alvorlig brudd på folkeretten og utgjør en alvorlig trussel også mot europeisk og norsk sikkerhet og trygghet.

Den tverrpolitiske enigheten om Nansen-programmet har vist seg avgjørende for å gjøre norsk støtte til Ukraina mest mulig effektiv. I tråd med denne enigheten har statsministeren, som nevnt av flere, invitert de parlamentariske lederne til et møte om den norske støtten til Ukraina. I møtet vil han redegjøre for regjeringens planlagte hovedinnretning for støtten neste år.

For 2026 tar vi sikte på å videreføre årets nivå på 85 mrd. kr. Det gjør oss til et av de største giverlandene. For regjeringen er det viktig hele tiden å utvikle vår støtte, så den blir mest mulig effektiv. Slik bidrar vi til at Ukrainas tap begrenses, samtidig som landet settes best mulig i stand til å stå imot den russiske invasjonen. Derfor er jeg også takknemlig for representantforslaget fra representantene Melby, Raja og Almeland, som fremmer flere delforslag som nettopp søker å videreutvikle norsk støtte.

Vi ser skiftende signaler fra den amerikanske administrasjonen. Russland har militær framgang i Donbas, om enn begrenset. Ukraina har fortsatt store utfordringer knyttet til manglende ansvarlighet, etterprøvbarhet og korrupsjon. Samtidig ser vi også at landets uavhengige antikorrupsjonsinstitusjoner fungerer, og at sivilsamfunnet er en vaktbikkje og en pådriver for fortsatt reform. Først og fremst må vi fortsette å støtte Ukraina så lenge det behøves, fordi dette er avgjørende for Ukrainas, Europas og Norges sikkerhet. På samme tid må vi overfor ukrainske myndigheter understreke betydningen av at landets reformarbeid videreføres og styrkes. Jeg vil understreke at vi ikke har bekreftede tilfeller av at norsk støtte er misligholdt.

Jeg merker meg også at komiteens øvrige medlemmer deler Melby, Raja og Almelands ønske om å gjøre støtten mest mulig effektiv, men at komiteens flertall etter grundig overveielse beslutter å ikke støtte representantforslaget. Jeg tar det som et uttrykk for at flertallet slutter opp om regjeringens håndtering, og som et uttrykk for videreføring av den politiske enigheten som har ligget til grunn for norsk støtte til Ukraina helt siden de første dagene etter Russlands fullskalainvasjon i 2022.

Når det gjelder komiteens tilråding om at regjeringen bør vurdere om en større del av Nansen-programmets sivile del kan gå direkte til ukrainske organisasjoner, er det et forslag som regjeringen setter pris på. Den brede mobiliseringen i Ukrainas befolkning og sivilsamfunn er et sterkt vitnesbyrd om et robust og levende demokrati, selv når landet er i krig. Det ukrainske sivilsamfunnet spiller en avgjørende rolle i offentligheten, som vi så da uavhengigheten til antikorrupsjonsmyndighetene ble utfordret i sommer. Nettopp støtte til antikorrupsjonsarbeid vil være spesielt viktig framover. I tillegg til at Norge har inngått avtaler med flere internasjonale organisasjoner om dette, har Norad også etablert en egen tilskuddsordning for antikorrupsjonstiltak, som ukrainske organisasjoner kan søke på. Dessuten etablerte Norad i fjor en tilskuddsordning for å styrke ukrainsk sivilsamfunn. Så langt har over 300 lokale organisasjoner mottatt støtte gjennom ordningen, og vi vil undersøke om dette kan utvides.

Samtidig er det viktig å huske at vår sivile støtte til Ukraina i hovedsak går via etablerte organisasjoner med dokumentert leveringsevne, god kapasitet og grundige kontrollsystemer, nettopp for å unngå mislighold. Vi kan ikke sikre oss mot mislighold, men vi må vi gjøre alt vi kan for å unngå det, inkludert gjennom å støtte sivilsamfunnet i Ukraina.

Den fortsatte tverrpolitiske enigheten som kjennetegner norsk støtte til Ukraina gjennom Nansen-programmet, sender et viktig politisk signal til Ukraina så vel som til landets øvrige partnere. Det sender samtidig et signal til Russland om det sterke internasjonale samholdet med Ukraina og om at militærmakt ikke skal brukes for å oppnå politiske målsettinger i Europa.

Regjeringen vil fortsette å holde Stortinget orientert i egnede organer om sentrale utviklingstrekk i Ukraina og om norsk og internasjonal sivil og militær støtte til landet.