Morten Sandanger (A) [12:16:23] (ordfører for saken): På vegne av arbeids- og sosialkomiteen skal jeg legge fram Innst. 48 S om representantforslag fra representantene Anna Molberg, Amalie Gunnufsen, Margret Hagerup og Aleksander Stokkebø om å la ansatte med VTA-plass jobbe utover pensjonsalder.

Komiteen åpnet for skriftlig høring i saken, og det ble mottatt i alt elleve skriftlige innspill. Det er lagt fram fire forslag i saken, et fra Arbeiderpartiet og Rødt, et fra SV og Frp, et fra Frp og det originale forslaget fra Høyre. Partiene med de andre forslagene skal få redegjøre for dem i debatten nå.

Ingen av forslagene har flertall i komiteen, og komiteens tilråding støttes av de øvrige partiene, utenom Høyre.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Jeg skal nå legge fram Arbeiderpartiets synspunkt i saken. Arbeiderpartiet mener at arbeid er verdifullt både for den enkelte og for samfunnet. Det å ha en jobb å gå til med en sikker inntekt og et sosialt nettverk gir en viktig tilhørighet. Vi trenger alle for å løse samfunnsoppgavene vi står overfor. Det gjelder også dem med nedsatt funksjonsevne.

Jeg og Arbeiderpartiet deler intensjonen om at folk skal kunne stå lenger i arbeid, også deltakere på VTA. Når vi stemmer mot forslaget fra Høyre, handler det om to ting. For det første er det faktisk mulig for VTA-deltakere å stå lenger i arbeid dersom vedkommende og arbeidsgiver ønsker det. Men det vil ikke ytes et pliktig tilskudd fra staten. For det andre, så lenge det ikke er tilgjengelig VTA-plasser til alle som ønsker det, vil det være sånn at dersom en person får fortsette på VTA-plass, vil det være en annen som ikke får mulighet til å delta i varig tilrettelagt arbeid.

Arbeiderpartiet ønsker derfor å vurdere saken nærmere før vi gjør eventuelle endringer, for å forhindre at vi vedtar noe som har utilsiktede konsekvenser og fremmer i denne saken følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utrede behovet for og konsekvensen av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid (VTA) jobbe ut over 67 år og komme tilbake på egnet måte.»

Jeg vil avslutningsvis uttrykke min glede over at regjeringen har foreslått å trappe opp satsingen på VTA med 500 flere plasser i 2026, og at flertallet på Stortinget nylig har blitt enige om å øke dette med ytterligere 200 plasser.

Alf Erik Andersen (FrP) [12:18:52]: VTA-plasser er ikke bare en ordning – det er et uttrykk for våre verdier som nasjon. Det handler om menneskeverd, om retten til å bidra og om et fellesskap. Vi vet at arbeid betyr mer enn bare lønn. Arbeid gir struktur i hverdagen, det gir sosial tilhørighet, og det gir en følelse av mestring.

For mange mennesker med nedsatt funksjonsevne er VTA-plass den eneste muligheten de har til å oppleve nettopp dette. Uten disse plassene risikerer vi at mennesker blir stående utenfor – isolert, uten fellesskap og uten mulighet til å bruke sine ressurser.

Hvorfor er VTA-plasser viktig? Et samfunn måles ikke bare i økonomisk vekst, men i hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest. VTA-plasser gir mennesker med varig og betydelig funksjonsnedsettelse en reell mulighet til å delta i arbeidslivet. Det gir trygghet for den enkelte, avlastning for familier, og det forebygger ensomhet og psykiske helseutfordringer. Dette er ikke bare sosialpolitikk. Det er god samfunnsøkonomi.

Vi må også huske at VTA ikke er en kostnad, men en investering. Når vi gir mennesker mulighet til å bidra, skaper vi verdier som ikke kan måles i kroner og øre, men i verdighet, livskvalitet og fellesskap. Det er verdier som styrker hele samfunnet.

Vi står imidlertid overfor noen utfordringer. Behovet for VTA-plasser øker samtidig som mange kommuner og tiltaksarrangører melder om pressede rammer. Vi kan ikke akseptere at mennesker blir stående i kø for å få en plass. Vi kan ikke akseptere at kvaliteten svekkes fordi ressursene ikke strekker til. Derfor er vi nødt til å ta grep både politisk og økonomisk.

Derfor er Fremskrittspartiet enig i intensjonen i forslaget fra Høyre, men mener det skal være kommunene som må gjøre den endelige vurderingen av om en person som fyller 67 år, skal kunne oppta en VTA-plass. Dette er for å sikre at kommuner med ventelister skal kunne gjøre sine selvstendige vurderinger av hva som er best utnyttelse av kommunens VTA-plasser.

Vi ser at det fra kommune til kommune er et ulikt tilbud med hensyn til hvilke tiltak de som nå går av ved 67 år, får, og hvilket tilbud de som står i kø for VTA plass, har. Fremskrittspartiet mener staten fortsatt skal dekke kostnaden på 75 pst. for de personer kommunene velger kan stå i arbeid, hvis det en gang blir en enighet om det.

Som ordfører var det for meg ingen tvil om at det å være ute og besøke VTA-plasser var en stor glede. Det var motivasjon og verdiskaping, gode klemmer og et sosialt fellesskap. Det var alltid en glede å signere på nye VTA-plasser.

Med dette fremmer jeg forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet går ut av forslag nr. 2, som står på side 3 i innstillingen. Jeg vil i tillegg varsle at Fremskrittspartiet subsidiært støtter forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Rødt.

Anna Molberg (H) [12:22:16]: Bakgrunnen for dette forslaget var en sak i VG der det ble skrevet om Tore fra A-laget på NRK som vil miste VTA-plassen sin idet han fyller 67 år. Når det ellers er bred enighet på Stortinget om at vi skal stå lenger i jobb, mener Høyre det er rimelig at det må gjelde alle deler av arbeidslivet, også for mennesker som har en varig tilrettelagt arbeidsplass.

Flere seniorer med VTA-plass ønsker å jobbe utover pensjonsalder. Det betyr mye å ha struktur i hverdagen og et sted å høre til. Med dagens regler sender vi flere ut i passivitet mot sin vilje og overlater til kommunene å etablere andre og dyrere tilbud for denne gruppen.

Samtlige høringsinstanser støtter Høyres forslag. Flere peker også på at det er diskriminerende å ikke la VTA-ansatte jobbe utover 67 år, all den tid det er vedtatt i Stortinget at den øvre aldersgrensen skal være 72 år. Vi snakker alle så varmt om å inkludere seniorene i arbeidslivet, men når man først får konkrete forslag på bordet, ser ikke viljen ut til å være der blant de fleste partiene i denne salen.

Jeg har forståelse for argumentene om at flere seniorer på VTA-tiltak kan fortrenge plasser for yngre. Samtidig har vi i Stortinget, mot Arbeiderpartiets stemmer, vedtatt å øke antallet VTA-plasser med 1 000 stykker fra og med framleggelsen av budsjettet for 2026. Regjeringen foreslo bare 500 plasser ekstra, og budsjettenigheten klarte 200 til, så vi mangler fremdeles 300 plasser for neste år. Jeg forstår ikke Arbeiderparti-representantens jubel over egen innsats fra denne talerstolen i dag. Hadde vi fulgt opp våre egne vedtak i Stortinget, ville vi raskt kunne tilby mange flere mennesker VTA-plass, og de få som vil fortsette utover 67 år, kunne gjort dette uten å fortrenge plassen til andre.

Jeg registrerer at Arbeiderpartiet fremmer et forslag der de ber regjeringen «utrede behovet for og konsekvensen av å la deltakere på varig tilrettelagt arbeid (VTA) jobbe ut over 67 år». Jeg fatter ikke hvorfor man skal bruke utredningskapasitet på dette over de neste ett til to årene. Det er også verdt å merke seg at Arbeiderparti-forslaget om å utrede handler om det i det hele tatt er et behov. Da er jo spørsmålet: Hvor går grensen for Arbeiderpartiet når det er behov for noe? Holder det ikke med Tore fra A-laget, eller broren til Tove, som følger med på debatten i dag? Det er antakeligvis ikke så veldig mange dette gjelder, men det betyr masse for dem det gjelder. Siden Høyres forslag merkelig nok ikke får flertall i dag, er i alle fall Arbeiderpartiets forslag bedre enn ingenting, selv om man her legger opp til å sløse med offentlig utredningskapasitet samtidig som det er helt uklart hvilket utfall saken får.

På bakgrunn av det stemmer Høyre derfor subsidiært for Arbeiderpartiets forslag. Jeg tar opp Høyres forslag i saken.

Marian Hussein (SV) [12:25:41]: I dag diskuterer vi et forslag fra partiet Høyre om å øke mulighetene for at flere kan delta i arbeidslivet, fjerne regelen om at man kun har muligheten til å delta i varig tilrettelagt arbeid fram til man er 67 år, og flytte denne grensen og sammenligne den med andre grupper i arbeidslivet nå som vi har flyttet pensjonsalderen. Det er en intensjon som vi i SV støtter, at de samme reglene som gjelder for øvrige ansatte i arbeidslivet, også skal gjelde for mennesker som er avhengige av varig tilrettelagt arbeid.

Tidligere denne uken stusset jeg over at det samme partiet – Høyre – som i Stortinget slåss for at man skal ha regler som er like for alle, også er det partiet som i Bergen foreslår at man får kommunale dagsentertilbud kun til man er 62 år. Der går byrådet inn for at mennesker over 62 år ikke skal få lov til å delta i et fellesskap, ikke skal få ha struktur i hverdagen sin og ikke skal få bruke alle sine muligheter i hverdagen.

Det er en hederlig kamp Høyre slåss her i Stortinget, men jeg skulle ønske at det var mulig å se noen prinsipielle innganger til Høyres kamper.

Vi i SV har levert inn et forslag hvor vi ønsker å gå et skritt lenger – ikke bare skal folk få lov til å delta i arbeidslivet lenger, men også at man skal få de samme rettighetene for sykefravær som andre grupper har. Det bør være en gledens dag når vi, samtidig som vi ikke har klart det Stortinget egentlig har vedtatt om opptrapping, har klart å komme et stykke på vei etter budsjettforhandlingene. Det er underlig at man ikke kan enes om å feire de framgangene man har, selv om ikke alle er enige om farten i hvordan opptrappingen av antall VTA-plasser går. Det hadde virkelig vært interessant å høre hvilke prinsipper Høyre egentlig går etter når man i de kommunene man styrer, foreslår nye regler for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Vi i SV har gjort en endring i vårt forslag, og det er det løse forslaget – som ser for seg budsjettet i 2027 – som det blir viktig å ta opp til votering senere i dag.

Statsråd Kjersti Stenseng [12:29:09]: Representantene Molberg, Gunnufsen, Hagerup og Stokkebø har foreslått at Stortinget ber regjeringen sikre at seniorer kan fortsette i arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid også etter fylte 67 år. Jeg er positiv til å se på hvordan dette kan gjøres.

Årsaken til at de som nå jobber gjennom VTA må gå av ved 67 år i dag, er at tiltaket er knyttet til uføretrygden. Etter folketrygdloven er det et vilkår for å motta uføretrygd at den trygdede er mellom 18 år og 67 år. Etter fylte 67 år vil den det gjelder, ha krav på alderspensjon, men ikke på uføretrygd. Det følger av dette at tilskuddet arbeids- og velferdsetaten gir til arbeidsgiver stoppes når VTA-deltakeren fyller 67 år. Det betyr på ingen måte at arbeidsgiver har plikt til å si opp VTA-deltakeren, men i de fleste tilfeller vil avtalen mellom arbeidsgiver og deltaker sies opp når Nav stopper tilskuddet.

I pensjonsforliket er det enighet om gradvis økning av pensjonsalder i takt med forventet levealder. Forliket innebærer at aldersgrensen for når uføre går over til å motta alderspensjon, gradvis skal øke. Det betyr også en høyere aldersgrense for å delta i VTA, men dette vil ta en del tid.

Det er et prinsipp som ligger til grunn for VTA, å behandle deltakerne mest mulig på lik linje med andre arbeidstakere. Det er også mitt utgangspunkt. Jeg vil derfor vurdere å legge til rette for at personer som deltar i VTA når de fyller 67 år, skal kunne fortsette i tiltaket i kombinasjon med alderpensjon.

Utredningsinstruksen krever at forslag til forskriftsendringer sendes på høring. Jeg tar sikte på å gjøre dette i løpet av våren. Jeg mener at det vil være å vise liten respekt for høringsinstansene å konkludere i saken allerede før høringen. Jeg ber derfor om at Stortinget ikke trekker noen endelig konklusjon i dag.

Margret Hagerup (H) [12:36:45]: For en tid tilbake møtte jeg Tore, en av de eldste programlederne på A-laget. Han er blitt en folkekjær person i løpet av serien, men eventyret kan snart være slutt. Nå kjemper han for sin hjertesak, som er å få lov til å jobbe etter at han har fylt 67 år.

Det er snart jul, og mange gleder seg til å komme hjem på juleferie. Andre kan knapt vente til det gode felleskapet på jobben venter dem igjen. Arbeidsdagen gir struktur, mening og en følelse av helg. Det er mange som ikke opplever dette skillet mellom jobb og fritid. For dem kan dagene flyte sammen uten at de får kjenne på verken mestring eller fellesskap.

Alle trenger felleskapet, og felleskapet trenger den enkelte. Inkludering er ikke bare en god intensjon – det er et nødvendig samfunnsprosjekt. Skal vi møte behovet for arbeidskraft, må vi endre måten vi rekrutterer på, for det er plass til flere.

Jeg har sett mange mennesker blomstre når de får en sjanse. Når noen åpner døren, skjer det ofte små mirakler: Mennesker som lenge har blitt holdt utenfor, får vist at de kan. De får oppleve mestring, og de møter noen som tror på dem. Vi må slutte å sløse med disse ressursene.

Regjeringen Solberg sørget for en opptrapping av varig tilrettelagte arbeidsplasser etter flere år med stillstand. Så kom organisasjonen HELT MED og revolusjonerte feltet. Gjennom tett oppfølging av både arbeidstaker og arbeidsgiver så en at flere lyktes over tid. Siden den gang har flere arbeidsgivere meldt seg, og hundrevis har fått jobb i ordinært arbeidsliv.

Behovet for fleksibilitet, tilpasset oppfølging og mulighet til å jobbe både i skjermet og i ordinært arbeidsliv er større enn noen gang. Det er ingen tvil om at vi trenger alle gode krefter. For å lykkes må vi erkjenne at våre holdninger står i veien. Forskning fra Universitetet i Bergen viser at vi ser på folk med funksjonsnedsettelser som varme, men lite kompetente. Det gjør at vi gir medfølelse, ikke muligheter.

Heldigvis finnes det nå flere og flere ledere som ser forbi diagnoser og oppdager ressursene. Tore og resten av gjengen i A-laget har tatt Norge med storm, og Team Pølsa har vist oss at det meste er mulig, bare du får sjansen og noen tror på deg. Det skulle bare mangle at de som jobber i tilrettelagt arbeid, skal få jobbe til de er 72 år dersom de ønsker det og fremdeles har helse til å stå i arbeid. Når vi inkluderer flere, gjør vi drømmer mulig.

I dag registrerer jeg at verken regjeringen eller stortingsflertallet oppfyller Tores drøm. Det er synd. Norge har mange problemer, men et av dem kan ikke være at folk vil jobbe.

Bjørnar Laabak (FrP) [12:39:50]: Representantforslaget tar utgangspunkt i en enkeltperson som er navngitt. Han er 66 år og ønsker å stå lenger i jobb, akkurat som veldig mange andre som ikke får det spørsmålet om hvorvidt det er mulig. En bedrift jeg kjenner godt, har de siste syv–åtte årene hatt bare én som har spurt om å få jobbe etter at han har fylt 67 år. Som det står i svarbrevet fra statsråden, gjelder det ca. 100 rundt i hele landet, så jeg vil tro at utfordringen er svært liten.

Det er ellers stort behov for VTA-plasser. Det er sagt at det mangler ca. 1 000 per år, og vi når ikke opp i år heller. Kommunene vurderer økonomien i det hele. Selv om Nav betaler mesteparten, er det også en kostnad som kommunene vurderer.

Jeg tenker at den saken om inkorporering av CRPD som har vært drøftet tidligere i dag, sannsynligvis blir vedtatt. Det forplikter Norge til å unngå aldersdiskriminering og til å tilrettelegge slik at personer med funksjonsnedsettelser kan jobbe etter fylte 67 år. Så den saken som kommer tilbake etter hvert, vil kanskje berøre at dette er en rett og ikke noe vi kan velge, men det er den enkelte som må få det valget.

Det er nå engang sånn at veldig mange opplever at gjennom hele livet skal det dreie seg om å få et vedtak. Til og med når man blir 67 år og de fleste andre kan velge å stå i jobb videre, må man ha et vedtak. Så på ett tidspunkt, hvis vi skal likebehandle, likestille og ta alle på samme alvor, kan ikke livet bare dreie seg om at noen andre skal gjøre vedtak om hva noen ønsker med sitt liv.

De fleste kommuner har fine VTA-bedrifter, og de fyller opp de plassene de har, men jeg vil gjerne si at bare en av fire personer med f.eks. utviklingshemning er i VTA eller VTA-O, varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet, og/eller dagtilbud. Det handler om helse og livskvalitet enten man er under eller over 67 år.

Jeg tenker at den tilbakemeldingen fra regjeringen vil være fin å lese når den kommer, og så tror jeg man må se litt på det man sannsynligvis er i ferd med å vedta: at man skal ha lik rett gjennom CRPD.

Amalie Gunnufsen (H) [12:42:56]: Hvis det er noe man vet med sikkerhet, er det at når man drar på besøk hos en arbeidsplass med VTA-plasser, drar man sjelden derfra i dårlig humør. Det gjør sterkt inntrykk å møte folk som veldig, veldig stolt viser fram produksjonen sin. Det er paller, poteter, lunsj, vannflasker, lager og logistikk, bilvask, belter, bilder og bager. Det er så mye kreativitet og skaperkraft hos bedrifter som klarer å skape verdier samtidig som det skapes arbeidslyst og yrkesstolthet.

Arbeidslyst og yrkesstolthet stopper heller ikke selv om man fyller 67 år. For noen er det helt riktig å gå av, men andre som har mer å gi, bør ha de samme rettighetene som alle andre arbeidstakere. For meg blir det ganske rart å høre på argumentasjonen om at dette kan fortrenge plasser for andre som trenger det. Da er ikke problemet at folk vil ha en VTA-plass for lenge, da er problemet at det ikke er nok VTA-plasser.

Jeg tenker at VTA-plasser er et ordentlig kinderegg for kommunene. Det er gode dagtilbud, det er skatteinntekter, og det er et spleiselag med staten. For ikke så veldig lenge siden var jeg på Snartemo Quality Products i Hægebostad kommune, og da var det en ansatt som hadde møtt opp den dagen for å be meg love ham at jeg skulle videreformidle til Stortinget hvor viktig det var at politikerne prioriterte VTA-plasser til alle som ønsker det. Det har vi muligheten til å gjøre nå.

Det er jo sånn, som er blitt sagt mange ganger i dag, at Stortinget har vedtatt at vi skal ha tusen nye VTA-plasser. Så har regjeringen foreslått å finansiere 500, og så kom det 200 til i enigheten. Da tenker jeg at et veldig, veldig godt bidrag til denne diskusjonen vil være at regjeringen følger opp Stortingets vedtak og husker de siste 300 plassene når de legger fram sitt neste budsjett.

Elise Waagen (A) [12:45:10]: Jeg tror vi er mange som har blitt rørt av historien til Tore, og det er sterkt å høre ham fortelle om ønsket om å stå i jobb. Jeg synes Tore målbærer nettopp betydningen av VTA-plasser godt, for VTA er viktig for å la alle bidra med det man har av arbeidsevne og få oppleve mestring, tilhørighet og fellesskap.

For Arbeiderpartiet er det nettopp sånn at alle som kan jobbe, skal få muligheten til det. Enkelte personer kan ikke nødvendigvis delta i ordinært arbeidsliv med de premissene man kom til livet med, og derfor trenger vi varig tilrettelagt arbeid i skjermede bedrifter. Nettopp derfor kan man gjerne si at man ønsker seg mer, og Arbeiderpartiet er alltid framoverlent og ønsker seg enda flere VTA-plasser, men nå ligger det strengt tatt inne en økning på 700 plasser for 2026. Det er en økning som er bra.

Som det er blitt nevnt fra denne talerstolen, vil enigheten i pensjonsforliket føre til at aldersgrensen for hvor lenge man mottar uføretrygd, gradvis vil øke. Det betyr også at personer som har uføretrygd og har et VTA-tilbud, vil kunne stå lenger i jobb i takt med at levealderen øker. Samtidig, og i likhet med flere andre på denne talerstolen, er Arbeiderpartiet også opptatt av at man skal få muligheten til å stå i jobb. Nettopp derfor har vi fremmet dette forslaget.

Man kan gjerne diskutere og harselere med om det er uklokt å vite både omfanget og konsekvensene av det man vedtar, men Arbeiderpartiet mener det er en dyd for denne salen at når man først vedtar dette, kjenner man også til konsekvensene. For vår del handler ikke dette om å avvise det å ha muligheten til å kunne stå i VTA også utover fylte 67 år, men vi ønsker å gi denne bestillingen til regjeringen nettopp for å kunne kjenne konsekvensene av det, for å vite at det følges opp riktig i forskrifter, og for at det kan budsjetteres riktig.

Når jeg hører de flammende innleggene fra flere i opposisjonen i denne saken, skulle jeg nesten tro at vi skulle være et enda bredere flertall som står bak CRPD senere i dag. Det er det dessverre ikke, ut fra hva jeg hørte i Debatten i dag morges, men jeg er glad for at vi nå ser ut til å få et flertall for Arbeiderpartiets forslag i denne saken, og for CRPD senere.

Kjersti Toppe (Sp) [12:48:12]: VTA-plassar er viktig for å gi like moglegheiter for arbeid til alle, og gjennom VTA opplever veldig mange personar meistring og tilhøyrsle og tilgang til arbeidslivet.

I 2019 fremma Senterpartiet eit Dokument 8-forslag om ein nasjonal opptrappingsplan for VTA-plassar, der vi føreslo at vi skulle få ei nasjonal oversikt over behovet for VTA-plassar, og leggja ho til grunn for ein opptrappingsplan som den gongen ikkje var vedtatt. Vi fremma forslag om ein saumlaus overgang frå vidaregåande skule for unge som hadde behov for det, og vi meinte at tildelinga av plassar måtte skje etter det reelle behovet i dei ulike fylka. I 2019 stemte Høgre imot forslaget om ein saumlaus overgang frå vidaregåande skule, og eg merkar meg at forslagsstillarane som i dag står bak forslaget – i arbeidsmarknadsmeldinga òg –, stemte imot forslaget om å ha nokre VTA-plassar, slik at vi kan gi ungdom ein saumlaus overgang til ein VTA-plass når dei har behov for det.

Eg synest det er litt spesielt at ein er meir opptatt av at dei som har ein VTA-plass, skal ha han til dei er over 67 år, enn av at vi skal hindra at ungdom som er ferdige med vidaregåande og ikkje har noko anna tilbod, sit og ventar i årevis. Eg har sjølv møtt ein som sat i to år på rommet og venta på ein VTA-plass, så det tenkjer iallfall eg er viktigare. Vi skal ikkje setja grupper opp mot kvarandre, men det er ein realitet at det i dag er for få VTA-plassar til dei som treng det, og da tenkjer vi i Senterpartiet at det er aller viktigast å sikra det som vi faktisk allereie har vedtatt, at vi sikrar ein saumlaus overgang for dei unge – som eg òg spurde statsråden om i replikken. Det er iallfall ein realitet at vi må sikra det aller først.

Så skal Senterpartiet vera med på forslaget frå Arbeidarpartiet om å greia ut dette, og at ein kjem tilbake til saka på eigna måte.

Til slutt: Det har vorte sagt fleire gonger at alle høyringsinstansane var for forslaget. Men eg les at Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon tilrår at dette bør greiast ut vidare fordi det er mangel på VTA-plassar i dag, og at det må sjåast i samanheng med opptrappingsplanen for 1 000 nye VTA-plassar i året.