Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:08:40 ]: Vi snakker i dag om
et barnevern som skal gi trygghet, men som altfor ofte skaper utrygghet.
Flere rapporter har gjennom årene reist spørsmål om organiseringen
av det statlige barnevernet og Bufdirs dobbeltrolle som både fagdirektorat
og etatsstyrer. For noen uker siden kom Stene-utvalgets rapport,
og den var rystende lesning. «Slakter organiseringen av barnevernet», skrev
VG. «Krisen i barnevernet blir stadig verre», skrev TV 2. Utvalget
beskriver et barnevern i krise, og de har god grunn. Det er ikke
kontroll på kvalitet, det er ikke kontroll på kapasitet, og det
er ikke kontroll på kostnader.
For å ta kvalitet først: Det finnes ingen felles
norm for hva som er god kvalitet i institusjonsbarnevernet. Bostedsadressen
avgjør hvor god hjelp barnet får. Det er ingen nasjonale standarder
for bemanning, innhold eller oppfølging. Staten kan ikke dokumentere
effekter, det er ikke kontroll på kvalitet, punktum!
Så til kapasitet: Staten har plikt til å hjelpe,
men vet ikke hvor mange plasser som finnes. Det kjøpes tjenester
fra en jungel av aktører uten felles styring eller oversikt. Resultatet er
feil tilbud, mange flyttinger og barn langt hjemmefra. Det er ikke
kontroll på kapasitet.
Så til kostnader: Utgiftene øker, budsjettene
sprekker, men barna får ikke bedre hjelp. Det brukes mer penger
uten bedre resultater. Det er ikke kontroll på kostnader.
Da barneministeren mottok rapporten, sa hun
at hun forsto at slike rapporter kunne skape uro i Bufdir og Bufetat. Denne
rapporten skaper uro langt utover departementets korridorer, for
dette handler om barn som ikke får den hjelpen de trenger, når de
trenger den.
Brudd på bistandsplikten har skutt i været.
Det betyr at det ikke finnes plass til barn som lokalt barnevern
mener det er akutt behov for umiddelbart å omplassere trygt. Barn
må sove på vaktrommet hos barnevernsvakten, eller i verste fall på
glattcelle fordi det ikke finnes institusjonsplass tilgjengelig,
eller fordi staten ikke tar i bruk ledig kapasitet. Dette skjer mens
vi ser barn i barnevernets omsorg rekrutteres inn i kriminalitet
og vold. Fortellingene er mange, og det er mange flyttinger for
barn i barnevernet. Forskere peker på at mange flyttinger i seg
selv skaper symptomer, ikke fordi barn er syke, men fordi ustabilitet
gjør mennesker utrygge, og utrygghet i barndommen setter seg i kroppen.
Når studier viser at 76 pst. av barn i barnevernet har psykiske
plager, må vi begynne å beskytte barna, ikke systemet.
Så spørsmålene i dag er: Var funnene i Stene-utvalget nytt
for statsråden – at statsråden mangler styring og kontroll? Og enda
viktigere: Hva vil hun gjøre nå?
Høyre mener dagens organisering må endres,
ja, den må skrotes. Vi trenger styring, kvalitet og ansvar. Derfor
mener Høyre at det er åpenbart at vi må skille Bufdir som fagdirektorat
fra Bufetat som etatsstyrer i tråd med utvalgets anbefaling, og
at vi må erstatte dagens fem regioner med en nasjonal enhet som
kan sikre felles praksis, bedre innkjøp og nasjonal oversikt. Vi
må innføre nasjonale standarder for kvalitet og innhold, slik at
barns hjelp ikke avgjøres av postnummer.
Vi har ikke råd til å vente, vi har ikke tid
til å vente, og barna og de unge kan ikke vente. Jeg ber statsråden
svare konkret på: Hva er strakstiltakene for å sikre plass når barn
trenger det? Hvordan vil hun sikre nasjonal styring på kvalitet
og kapasitet nå? Og erkjenner statsråden at Stene-utvalget viser en
krisesituasjon i institusjonsbarnevernet – ja eller nei?
Barn fortjener nå et ærlig svar, og de trenger
handling nå.
Statsråd Lene Vågslid [10:13:36 ] : Takk til representanten
Trøen for å reise ein veldig viktig interpellasjonsdebatt. Alle
barn som treng omsorg og støtte frå barnevernet, skal få den hjelpen
dei treng. Dette utgjer heldigvis ei lita gruppe barn og unge. Institusjonsbarnevernet
utgjer ein endå mindre del, men ein svært ressurskrevjande del av
barnevernet. Barn som ikkje kan bu heime i ein periode og må bu
på institusjon, er nokre av dei aller mest sårbare og utsette ungane
i Noreg, og me må ha ein struktur som legg til rette for at dei
blir tekne godt vare på. Difor sette Arbeidarparti–Senterparti-regjeringa
ned Stene-utvalet, for me såg eit behov for ei heilskapleg vurdering
av styringa og organiseringa av institusjonsbarnevernet, noko som
inga regjering for oss hadde gjort.
Eg er einig med representanten Trøen i at mange
av funna til Stene-utvalet er alvorlege. Det er nedslåande at utfordringsbiletet
som blir beskrive, langt på veg har vore beskrivande for institusjonsbarnevernet
heile vegen frå ansvaret blei overført frå staten i 2004, under
skiftande regjeringar. Det er blitt sett i gang fleire forbetringstiltak,
men som Stene-utvalet skriv: « ... det er urovekkande hvor lite
utfordringsbildet har endret seg.» Det er difor bra at me har fått
denne samla gjennomgangen av kva for utfordringar som opplagt ligg
der, og kva for moglegheiter som finst. Målet er å sikre god styring
av ressursane, slik at det er ungane som får best mogleg hjelp,
tilpassa sitt individuelle behov. Så det er riktig at den rapporten
beskriv mykje som me kjenner oss igjen i. Dei siste åra har me hatt
fleire rapportar – den nylegaste er områdegjennomgangen, som regjeringa
òg sette i gang – som har vist at altfor mange barn i institusjon
ikkje får den hjelpa og omsorga dei har behov for.
Heldigvis er det ikkje slik at det ikkje har
skjedd nokon endringar i barnevernet i dei siste 20 åra. Som også
barnevernsinstitusjonsutvalet beskreiv, har det over tid skjedd
ein sterk kvalitetsutvikling, og mange barn får god hjelp i barnevernsinstitusjonane.
Kompetansen er auka. Barns rettar er betydeleg styrkte, og reglane
for både tvang og inngrep er meir regulerte. Med det sagt er me
langt unna å vere i mål, og utviklinga med auka utgifter, kapasitetsutfordringar
– som interpellanten peiker på – og uønskt variasjon i tilbodet
er alvorleg. For at ungane skal få hjelp til rett tid, må me òg
ivareta bistandsplikta. Det er vel lite eg har brukt meir tid på
enn det etter at eg kom i statsrådsstolen, og heldigvis ser me teikn
til betring.
Representanten spør om både strakstiltak og
langsiktig oppfølging av rapporten. Til det fyrste: Me fylgjer nå
opp områdegjennomgangen av det statlege barnevernet og kvalitetsløftet
i barnevernet, som blei vedteke i Stortinget i juni. Same dag som
Stene-utvalet la fram rapporten sin i oktober, sa utvalsleiar Erik
Stene at kvalitetsløftet i barnevernet er å rekne som eit paradigmeskifte
og vil vere veldig bra for ungane og bra for samfunnet. Difor er
eg veldig glad for at Stortinget slutta seg til det i juni. Med
kvalitetsløftet tek me viktige grep for å sikra at ungane får meir
tilpassa hjelp, og me peiker ut ei heilt ny retning for institusjonstilbodet.
Her skal me ha tettare samarbeid mellom dei ulike sektorane. Me
må ha meir fleksible institusjonar, som eg opplever at me er tverrpolitisk
einige om, bl.a. for å hindre uønskte flyttingar, som representanten peiker
på. Me er i gang med fire pilotar, som òg vil gje viktige erfaringar
i fortsetjinga.
For å få betre kontroll på utgiftene har Bufdir
fått tydelege styringssignal om langsiktigheit i den private marknaden.
Me må både auke kapasiteten og utnytte den kapasiteten me har, og
me ser allereie at fleire plassar og betre kapasitetsutnytting har
betydeleg redusert talet på bistandspliktbrot.
På lengre sikt er me godt i gang med å setje
oss inn i rapporten til Stene-utvalet. Han er no på høyring. Her
blir det sentralt med innspela frå aktørar som forslaga gjeld direkte, som
Oslo kommune, Bufdir og Bufetat, og sjølvsagt organisasjonar for
tilsette og brukarorganisasjonar. Me er opne for å endre organiseringa
om det bidreg til det overordna målet om eit betre barnevern
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:18:55 ] : Det er helt riktig
som statsråden sier, at institusjonsbarnevernet eller barnevernsinstitusjonene
er en liten del av barnevernet. Det er til enhver tid tusen barn
vi snakker om, som bor i en barnevernsinstitusjon i Norge. Det er
først og fremst denne lille andelen Stene-utvalget har sett grundig
på, på hvorvidt vi har organisert tjenesten godt nok. De er helt
tydelige på at dette ikke holder mål, det må skje endringer.
Man kan diskutere om dette er de mest sårbare
og utsatte barna, eller om dette er barn og unge som vi setter i
en veldig sårbar og utsatt situasjon fordi vi ikke klarer å gi dem
trygghet når de trenger det.
Jeg er klar over at rapporten er sendt på høring,
og at fristen er 31. januar. Jeg håper at statsråden i sitt neste
innlegg kan være ganske tydelig på hvor raskt de vil følge opp dette. Snakker
vi om i mars, april? Snakker vi om før sommeren 2026? Er det noe
som haster, er det nettopp dette.
Etter regjeringsskiftet i 2021 startet en helt
feilslått avkommersialisering av barnevernet. Det handler også litt
om hvorfor vi har havnet her vi har havnet. Private institusjoner ble
bygd ned uten at staten bygde opp nok kapasitet selv. Regjeringen
ble advart, men lyttet ikke. Først brukte regjeringen en halv milliard
kroner på å fase ut kommersielle aktører, og så gjorde de en u-sving
og begynte å kjøpe tjenester fra aktørene igjen. Det er ikke trygg
styring, det er rett og slett jojo-politikk, og det er barna som
betaler prisen.
Når Arbeiderpartiet skal forhandle budsjett
med partier som ser mer på ideologi enn på barnas behov, er vi bekymret. Rødt
og SV har lovet velgerne at de skal fortsette sitt korstog mot kommersielle
aktører, og jeg frykter at regjeringen igjen vil velge ideologi
foran fornuft. Det er viktig at statsråden understreker at det skal
være langsiktighet i samarbeidet med de aktørene som ønsker å bidra
inn for å gi en barnevernstjeneste og en institusjonbarnevernstjeneste
som er trygg og god.
NRK har fortalt historien om «Siri», som ble
flyttet fem ganger på to år etter at barnevernet overtok omsorgen.
Hun sier: «Det finnes ikke en centimeter av trygghet i kroppen min». Dessverre
er det mange barn som kunne sagt det samme.
Høyre mener at fire år med Støre-regjeringen
har gitt mindre trygghet, høyere kostnader og dårligere styring.
Dette barnevernet står til stryk, og vi trenger en helt ny politikk.
Statsråd Lene Vågslid [10:22:07 ] : Ut frå innlegget til representanten
Trøen skulle ein nesten tru at ho ikkje hadde fått med seg at Stortinget
vedtok kvalitetsløftet for barnevernet i juni. Det er jo ikkje slik
at det dei siste fire åra verken har skjedd politikkutvikling eller
blitt teke grep i barnevernet i Noreg. Heldigvis har det det.
Eg oppfattar òg interpellanten i denne debatten
som mest oppteken av å snakke om organisering. Eg meiner det ville vore
direkte uansvarleg av meg å stå her på Stortingets talarstol og
forskotere korleis regjeringa vil lande i oppfølginga av eit utval,
der rapporten no er på høyring. Eg synest likevel det er fint at
Høgre signaliserer så tydeleg kva dei meiner. Som eg sa i mitt innlegg:
Regjeringa er opne for å sjå på å endre organiseringa av det statlege
barnevernet dersom det viser seg å kunne vere til beste for barna
– ikkje minst gjennom betre ressursutnytting.
Me må òg ta høgd for at Stene-utvalet gjekk
litt utover mandatet sitt. Det tenkjer eg er heilt greitt at dei
gjorde. Dei kjem òg med forslag der som gjeld Oslo kommune. Eg meiner me
fyrst og fremst må ha god dialog med Oslo kommune om kva dei meiner
om si organisering. Eg har allereie hatt eit møte med Oslo-byrådet,
og tenkjer det er ein heilt sentral del av denne vurderinga, og
det ville overraske meg om Høgre ikkje meiner det same.
Så er det fleire ting som hastar når det gjeld
å beskytte, hjelpe og yte betre omsorg for barn i barnevernet. Dei
siste månadene, og særleg vekene, har me sett ein del hendingar som
er veldig alvorlege, der svært unge barn gjer alvorleg og grov kriminalitet.
Slik kan me ikkje ha det. Sjølv om dei aller fleste barn og unge
i Noreg ikkje bryt loven, heller ikkje dei som er i ein barnevernsinstitusjon,
meiner regjeringa at me må gjere meir for å beskytte dei betre.
Difor har både justisministeren og eg lansert ei rekkje grep den
siste tida som me meiner det hastar å få på plass, bl.a. som ei
direkte oppfølging av Storberget-utvalet. Me har sagt at me må sikre
at alle barnevernsinstitusjonar har dei same verktøya, f.eks., at
ein uavhengig av institusjon skal kunne låse ei dør, ta ein mobiltelefon,
nekte besøk, rett og slett for å beskytte desse ungane betre.
I tillegg er eg einig med representanten i
at det er veldig negativt med flyttingar. Den historia som representanten
viser til, gjer vondt i magen. Det er ikkje eit godt nok barnevern. Difor
er eg så glad for at Stortinget vedtok den nye retninga for institusjonsbarnevernet,
der me skal leggje om institusjonane på ein måte som gjer at dei
blir meir fleksible, og at barna blir sette føre systemet.
Benjamin Jakobsen (A) [10:25:25 ] : Barnevernet er et av de
viktigste uttrykkene for
fellesskap i vårt samfunn. Hver eneste dag
møter barnevernet barn som har opplevd en utrygghet som barn aldri
skal måtte oppleve. Dette er barn som vi har et ansvar – et felles ansvar
– for å ta vare på.
For Arbeiderpartiet er barnets beste alltid
det førende prinsippet i barnevernspolitikken. Derfor skal vi også
være de første til å erkjenne at barnevernet har store utfordringer.
Dette var også bakgrunnen for at den Arbeiderparti-ledede regjeringen
i fjor satte ned Stene-utvalget, som nå har gjennomført en helhetlig
gjennomgang av institusjonsbarnevernet og lagt grunnlaget for det
viktige forbedringsarbeidet vi nå skal ta fatt på.
Dette er et arbeid som krever grundig behandling
og grundige løsninger. Nå er det høringsrunde, og vi skal lytte
til de innspillene som kommer der.
Stene-utvalget peker på flere alvorlige utfordringer,
som interpellanten fra Høyre også understreker. Samtidig er det viktig
å presisere at mange av disse utfordringene har preget barnevernet
over lang tid og med skiftende regjeringer.
Dette skal vi i Arbeiderpartiet gjøre noe med.
Derfor fortsetter vi å satse på barnevernet. De siste årene har
vi bevilget 2 mrd. kr mer til barnevernet. Vi har vedtatt en ny
barnevernslov, som styrker barnas rettigheter, og som legger grunnlaget for
et reelt kvalitetsløft i barnevernet. Kvalitetsløftet blir av Stene
selv klassifisert som et paradigmeskifte for barnevernet, og allerede
i forslaget til statsbudsjett for 2026 følger vi opp med friske
midler.
Arbeiderpartiet skal styrke og utvikle barnevernet
til det beste for de barna som trenger omsorg og trygghet, og de
ansatte som hver eneste dag gjør en forskjell. Jeg vil si at dette står
i dyp kontrast til høyresiden, hvis eneste svar på barnevernets
utfordringer er mer marked og mer profitt. Her snakker interpellanten
om en ny retning. Men det er jo ikke det, det er god gammeldags
Høyre-politikk.
I velferdsstaten ellers snakker vi om det private
som et supplement til det offentlige, men i barnevernet er dette
snudd fullstendig på hodet. Dette vitner om et alvorlig tilfelle
av ideologiske skylapper fra høyresiden, for når barn som trenger trygghet,
blir en del av et marked, beveger vi oss bort fra det barnevernet
skal handle om.
Under den forrige høyreregjeringen økte bruken
av kommersielle aktører på bekostning av ideelle. Dette resulterte
i at så mye som 35 pst. av alle opphold var i kommersielle barnevernsinstitusjoner.
Nå snur vi den utviklingen og bygger opp kapasiteten i det ideelle
barnevernet.
Debatten om barnevernet handler til syvende
og sist om hva slags samfunn vi ønsker å være. Arbeiderpartiet mener
at barns trygghet er et ansvar vi tar som fellesskap, og ikke noe vi
setter ut til et marked. Vi trenger ikke mer profittjag i barnevernet.
Tvert imot er det stort behov for å bygge offentlig og ideell kapasitet.
Nå har Stene-utvalget levert sin rapport, og nå fortsetter vi vår
jobb med å satse på barnevernet, følge opp rapporten og samarbeide
med Stortinget om gode løsninger til det beste for ungene våre.
Liv Gustavsen (FrP) [10:29:43 ] : Jeg vil først takke representanten
Trøen for å løfte en sak som virkelig fortjener all oppmerksomhet.
Siden jeg kom inn i familie- og kulturkomiteen i høst, har jeg fått
enormt mange henvendelser fra hele landet. Det er foreldre, besteforeldre,
ansatte – og barn og unge selv – som forteller om en hverdag i barnevernet som
rett og slett er helt uakseptabel. Det er historier om barn som
flyttes fra sted til sted uten forklaring, om institusjoner med
høy turnover og lav kompetanse, og om ungdommer som mister troen
på at de betyr noe for noen. Når du leser disse brevene, eller snakker
med dem, da kjenner du at dette handler om noe mye mer enn struktur
og system. Dette handler om livet til barn som allerede har hatt
det altfor tøft i livet.
Rapporten fra Stene-utvalget bekrefter nettopp
dette som mange av oss har hørt lenge, at regjeringen ikke har god
nok kontroll over kvalitet, kapasitet eller kostnadene i institusjonsbarnevernet.
Vi må tørre å si høyt at det er alvorlig og ulovlig, for når staten
svikter her, svikter vi de barna som har minst å gå på. Barn som
bor på institusjon, skal oppleve trygghet, stabilitet og varme.
De skal føle seg sett. I dag får for mange det motsatte, og det
gjør meg oppriktig bekymret og sint.
Dette er ikke et område der vi kan lene oss
tilbake og vente på nye utredninger. Det trengs handling nå. Så
jeg vil spørre statsråden: Hvilke konkrete tiltak kommer først?
Hvordan skal barns egne erfaringer og stemmer faktisk få en betydning for
hvordan institusjonsbarnevernet utvikles videre? Er statsråden enig
i at vi står i en krise, slik mange fagfolk og barn sier selv?
Statsråden sa tidligere nå at dette bare gjelder
en liten gruppe. I Fremskrittspartiet bruker man ikke de betegnelsene, for
det er egentlig ikke poenget. Her kan vi ikke snakke om «få» eller
«mange». Når vi vet at barn i institusjonsbarnevernet opplever utrygghet,
svikt eller manglende omsorg, da er ett barn ett for mye. Ingen
barn skal oppleve utrygghet i den delen av livet som skal være grunnmuren
til resten av livet. For de barna som i dag sitter der ute, på et
rom rundt i landet, i Norge, og lurer på hvem som bryr seg, så betyr
hver eneste dag veldig mye.
Tage Pettersen (H) [10:33:22 ] : Det er nå nøyaktig 1 489 dager
siden Støre-regjeringen tiltrådte. I 212 uker har regjeringen hatt
ansvaret for barnevernet i Norge. Det betyr at ansvaret for de om
lag 1 000 barna som til enhver tid bor på institusjon, har ligget
– og ligger – hos denne regjeringen. Ja, det er en liten gruppe,
men det er den mest sårbare gruppen av barn og unge i dette landet
vårt.
Til syvende og sist er det den sittende regjeringen
som bærer ansvaret for innholdet i tilbudet til barna, for kontroll
på kapasiteten, for forsvarlig bruk av fellesskapets penger – og for
at barn som trenger hjelp, faktisk får den hjelpen de har krav på.
La oss oppsummere status på barnevernsfeltet
etter mer enn fire år med Støre & Co.:
Brudd på bistandsplikten har økt kraftig
siden 2022 – en utvikling som henger tett sammen med regjeringens
ideologiske korstog mot kommersielle aktører, enten man liker det
eller ikke.
Køen for fosterhjem er rekordlang.
Mange kommunale barnevernstjenester mangler ressurser til
å gjøre jobben sin.
Samarbeidet mellom barnevernet og andre tjenester svikter,
og barna faller mellom flere stoler.
Grunnkapasiteten i institusjonene er for lav.
Bufetat har gjort seg avhengig av enkeltkjøp for å håndtere
svingninger i behovet for institusjonsplasser.
Samarbeidet mellom det statlige og det kommunale barnevernet
fungerer for dårlig.
Og som om ikke det var nok: Regjeringen har fjernet kompetansekravene
til veldig mange av de ansatte i barnevernet.
Samtidig viser tallene at Støre-regjeringen
ikke har kontroll på økonomien. Bufetat har de siste årene hatt
gjentatte merforbruk på mange hundre millioner kroner, og i budsjettforslaget
for 2026 slår regjeringen fast at de vil kjøpe dyre enkeltplasser
framfor å inngå langsiktige rammeavtaler hos de kommersielle.
I disse årene har jeg utallige ganger utfordret
Støre-regjeringen om krisen i barnevernet, her i denne sal. Jeg
sier som Riksrevisjonen: Det er «kritikkverdig at årsakene til utfordringer
i barnevernet har vart over lang tid».
Dette er intet mindre enn alvorlig. Høyre kan
ikke leve med dette, og de sårbare barna kan ikke leve med dette.
Regjeringens politikk fungerer ikke på dette området, og da nytter
det ikke å kalle inn til møter og bestille den ene utredningen etter
den andre. De som lever i dette hver eneste dag, her og nå, fortjener
faktisk at tiltak iverksettes. Med den alvorlige og høye ungdomskriminaliteten
i landet skulle vi ha trodd at barnevernet var en av de fremste
prioriteringene til regjeringen.
I går samlet Høyre fagmiljøer til rundebordskonferanse for
å diskutere hvordan samfunnet kan forebygge og forhindre at barn
og unge havner i kriminelle miljøer. Vi fikk én tydelig tilbakemelding:
at barnevernet må styrkes og jobbe bedre, smartere og mer effektivt.
Jeg deler alle de vurderingene.
Barnevernet skal nettopp sikre at barn og unge
som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling,
får riktig hjelp og omsorg til rett tid. Under Støre-regjeringen
er ikke dette tilfelle for alle. Det lover heller ikke godt når
kommunalministerens svar på elendig kommuneøkonomi er at tiden nå
er inne for å vri ressursene over fra de unge og oppvekst og til
omsorg ute i Kommune-Norge. Det er feil svar på den utfordringen
vi nå diskuterer.
Kvalitetsløftet har mye godt i seg, men det
løser langt fra alle de problemstillingene som diskuteres i denne
interpellasjonsdebatten i dag. Stene-utvalget, det siste av dem,
er overtydelig på at dårlig organisering har mye av skylden for
den situasjonen vi er i. Da spiller det mindre rolle om statsråden mener
at utvalget har gått utover sitt mandat. Da kler det heller ikke
statsråden å kritisere Høyre for å snakke nettopp om at vi må se
på organiseringen av det statlige barnevernet, i tråd med anbefalingen
– dog utenfor mandatet – til Stene-utvalget.
Spørsmålet er ikke hvorvidt vi er for eller
mot profitt i barnevernet. Spørsmålet er: Er vi for eller mot å
ha barnevernsplasser til de barna som trenger det? Det svaret er
ganske enkelt, og jeg håper det er opplagt for alle, og det er at
vi trenger kapasitet til å hjelpe de barna som har behov for det.
Regjeringen har hatt fire år på å snu utviklingen,
og situasjonen har ikke blitt bedre. Da er spørsmålet: Hva konkret
vil statsråden gjøre annerledes fra i dag?
Mirell Høyer-Berntsen (SV) [10:38:18 ] : I Norge bor det 1,1 millioner
barn. De aller fleste har det trygt, men noen trenger mer, og det
er vårt ansvar. I 2024 fikk over 40 000 barn og deres familier hjelp
fra barnevernet. Rundt 2 500 barn bodde på institusjon i løpet av
året. Disse barna trenger trygghet, omsorg og støtte til å utvikle
seg. Disse barna trenger mer enn bare et tak over hodet. Barna selv
har vært tydelige: Å bo på institusjon må kjennes trygt og meningsfylt.
De ønsker mer hjemmefølelse, mer stabilitet og voksne som ser dem
og lytter. Fagfolk eller ledere og ansatte i institusjonsbarnevernet
som hver dag gjør sitt aller beste og har et brennende engasjement,
uttrykker nå at de også er frustrert over uforutsigbarhet og svekket
tillit.
Barnevernet skal være barnas trygghet når alt
annet svikter, men Stene-utvalgets rapport viser at vi står overfor
alvorlige og vedvarende utfordringer i den statlige delen av barnevernet.
Det er manglende kontroll på kvalitet, kapasitet og kostnader. Det
er dessverre barna som betaler prisen. Vi har fått rapporter om
barn som ikke får plass når de trenger det, om institusjoner som
ikke er tilpasset barnas behov, og et system som er så fragmentert
at det er vanskelig å vite hvem som til enhver tid tar ansvar. Dette
er ikke enkeltstående tilfeller. Det er dessverre et nasjonalt mønster.
I Agder hvor jeg selv kommer fra, har vi sett
ungdommer i barnevernsinstitusjoner som har vært involvert i veldig
alvorlige hendelser: branner, vold og rus. Men det er ikke ungdommene
det er noe galt med. Det er systemet som svikter dem. Vi har hørt
mange historier som gjør dypt inntrykk – at oppholdet i barnevernsinstitusjon
ikke hjalp, men tvert imot gjorde det verre. De beskriver hvordan
de mistet tillit, mistet håpet, og noen hvordan de til slutt tente
på rommet sitt for å få oppmerksomhet, ikke fordi de var farlige,
men fordi de var fortvilte. Noen av disse barna har fått fengselsstraff.
Vi må slutte å behandle barn som pakker som
flyttes mellom sju nivåer i et system ingen har oversikt over. Fellesorganisasjonen
og Virke har vært tydelige: Dagens modell er fragmentert og uforutsigbar.
SV mener vi må gå over til en trenivåmodell med tydelig ansvar,
bedre oversikt og mer trygghet for barna, og vi må styrke tilbudet
av spesialiserte fosterhjem.
Senest i dag ble dette løftet. Disse hjemmene
er ikke bare et alternativ til institusjon – de er ofte det beste
alternativet. Barn med komplekse traumer, psykiske helseutfordringer
eller alvorlig omsorgssvikt trenger mer enn et vanlig fosterhjem kan
gi. De trenger voksne som har tid, kompetanse og støtte til å møte
dem med trygghet og kjærlighet, også når smerten kommer til uttrykk
som sinne, avvisning eller selvskading. Spesialiserte fosterhjem
gir barn muligheten til å bygge tillit, tilhørighet og selvfølelse
i et hjem, ikke en institusjon, men i dag er det dessverre altfor
få slike hjem. Mange fosterforeldre vurderer å avslutte oppdraget
fordi de ikke får nok støtte. Vi vet at flere har etterlyst bedre
veiledning og oppfølging, og mange har dokumentert at mange av disse
fosterhjemmene føler seg alene i en veldig, veldig krevende oppgave
som de brenner for, men føler seg maktesløse i.
Dette handler ikke bare om systemer og modeller.
Det handler om barn, våre barn, om trygghet, om å bli sett, og om å
få hjelp når livet er på det aller vanskeligste. SV vil ha et barnevern
som setter barnet først, ikke systemet.
Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [10:43:00 ] : Aller først vil
jeg få takke representanten Trøen for å løfte så viktige spørsmål.
Barnevernet er utvilsomt det mest ansvarstunge feltet vi som komité
har. Situasjonen der er kritisk, og derfor er også denne interpellasjonen
helt på sin plass.
Som vi vet, er det ikke alle barn og unge som
opplever familien som et trygt sted. Når barn og unge lever under
forhold som kan skade deres helse og deres utvikling, er det nødvendig
at samfunnet griper inn for å sikre familiene støtte og gi barna
den riktige hjelpen og omsorgen. Barnas trygghet og sikkerhet skal
alltid prioriteres, og barns beste må alltid legges til grunn i
tilfeller der alternativ omsorg vurderes.
Da KrF for noen år tilbake hadde barne- og
familieministeren, satte vi i gang et arbeid for å skape viktige
endringer i barnevernet. Men denne regjeringen har dessverre ikke
klart å følge opp eller å ta tak i utfordringene, for etter fire
år har problemene bare blitt større. Regjeringen har på kort tid
hatt to ulike utvalg ledet av Erik Stene. Utvalgene har påpekt både feil
og mangler, men rapportene ser ut til bare å ha blitt lagt i skuffen.
Det er sterkt kritikkverdig.
De siste årene har det vært mange som har fokusert
på institusjonsbarnevernet. Vi leste det også i Barneombudets rapport
«De tror vi er shitkids», hvor barna selv satte ord på hvordan det
er å bo på institusjon i Norge. Det er ikke lystig lesning.
Vi erfarer også en økning i ungdomskriminalitet
og bruk av barnevernsinstitusjoner. Likevel ser vi i ekspertgruppens rapport
og ikke minst i mediebildet de siste ukene at systemene ikke fungerer.
Ungdommene påvirker hverandre i uheldig retning. Noen blir rekruttert
av kriminelle gjenger og brukt som løpegutter. Ja, det haster med
å få på plass tiltak for å stoppe dette. Flere av sakene om ungdomskriminalitet
som det har vært oppslag om den siste tiden, gjelder nettopp ungdommer
som er under barnevernets omsorg. Da er det staten som har ansvar
for deres trygghet og sikkerhet. Og ja, da er det faktisk også staten
som svikter dem grovt når de blir rekruttert inn i kriminelle miljøer.
Barnevernstjenesten rakner, mens ungdomskriminaliteten
øker. Stene-utvalget slår klarere fast enn noen gang tidligere at
barnevernet i Norge svikter. KrF er også reelt bekymret for at tidlig
innsats og forebygging svekkes når kommunenes økonomi ikke styrkes
og gis tilstrekkelige rammer, samtidig som statlig oppfølging og
koordinering er så mangelfull.
Regjeringen har lagt fram stortingsmeldinger
og strategier som vektlegger tidlig innsats, universelle ordninger
og tverrfaglig samarbeid, og Barneombudet har også løftet tidlig innsats
som et hovedsatsingsområde for 2025–2027. Likevel viser evalueringer
at mange kommuner strever med å omsette dette i praksis, særlig
når økonomien er så stram. Om det ikke snart utvises handlekraft,
vil dette få alvorlige konsekvenser både for enkeltbarn og for samfunnet
som helhet.
Helt til slutt vil jeg trekke fram viktigheten
av at ideelle aktører må inkluderes bedre i utviklingen og driften
av helsetjenester for barn og unge i barnevernet. Disse har tjenester
på tvers av sektorer og nivåer og dermed færre siloutfordringer enn
offentlig sektor. Jeg håper regjeringen vil være med og slå fast
at ideell sektor inkluderes i utarbeidelsen av retningen for barnevernet,
og jeg håper virkelig at regjeringen nå raskt vil gå i gang med
å løse opp i den krisen vi erfarer i barnevernet. For det haster
for de barna det gjelder. De kan ikke vente.
Mahmoud Farahmand (H) [10:47:17 ] : Jeg vil også starte med
å takke min gode kollega Trøen for initiativet hennes. Dette er
en viktig sak, spesielt i den tiden vi lever i nå.
De siste årene har vi sett en alarmerende utvikling.
Bare den siste måneden, eller den siste halvannen måneden, har vi sett
at barn ned i 12–13-årsalderen begår alvorlige voldelige handlinger
i våre gater – rett opp i gaten her. De kaster granater, de begår
kriminalitet med annen type våpen, de utøver vold og er et problem
både for seg selv, for sine familier og for oss andre, lovlydige
borgere.
Dette er skremmende, for de hendelsene skulle
egentlig ha skapt en slags realitetsorientering også hos representantene fra
regjeringspartiet. Jeg må si at jeg klør meg litt i hodet når jeg
hører at representanten Jakobsen fra Arbeiderpartiet kommer opp
her og snakker om ideologiske skylapper. Det synes jeg er ganske
spennende. La oss nå legge til grunn at vi i Høyre har ideologiske
skylapper – men det er jo Arbeiderpartiet som har styrt landet i
fem år. Hvorfor har de ikke løst denne problemstillingen? De barna
vi snakker om, er 12, 13, 14 år gamle. De var altså sju, åtte, ni
år gamle for fem år siden. Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet løst
dette? Hvorfor har de ikke funnet løsninger og ivaretatt disse barna?
Dette er barn som – alle og en – har vært i kontakt med det offentlige
minst én gang. Dette er barn som opplever svikt fra sine nærmeste. De
har selv vært utsatt for vold. Hvis det er slik at de ideologiske
skylappene til Høyre forhindrer oss, hva er det som i løpet av de
siste fem årene har forhindret Arbeiderpartiet fra å finne de løsningene
som fungerer? Det er det jeg lurer på.
Barnevernet skal være en trygg havn, det skal
ikke være et nytt svik. Det skal skape trygghet og stabilitet for
disse barna, for disse barna mangler trygghet og stabilitet i sin
hverdag. Det skal være kvalitet i barnevernet. Hvis de private og ideelle
klarer å levere denne tryggheten, stabiliteten og kvaliteten, hva
er da problemet med å ta dem i bruk? Målet må jo være at den totale
samfunnskostnaden går ned. At tjenester som leveres fra barnevernet,
bidrar til å forebygge den kriminalitetsutviklingen vi nå ser, må
være et mål. Det må være et mål at vi har et barnevern med tillit,
kvalitet og varme, som klarer å rehabilitere de ungdommene som jeg
snakker om her, til å få et bedre liv, til å bli produktive samfunnsborgere.
Det mener jeg er noe av det viktigste vi gjør, både for å ivareta samfunnets
interesser og ikke minst for å ivareta barnets beste på lang sikt.
Ingen barn har godt av å bli kriminelle. Ingen barn fortjener det.
Alle barn fortjener å oppleve trygghet, for at de også skal kunne
få framtidstro.
Som jeg var inne på: Mange av disse barna har
vært i kontakt med barnevernet tidligere. De har opplevd å ikke
få den hjelpen de trenger. Jeg mener at de forslagene som min gode
kollega Trøen framsatte og snakket om, er viktige for nettopp å
skape framtidstro og håp for disse barna, for å gi dem den rehabiliteringen
de trenger for å komme videre. Når jeg snakker om disse barna, mener
jeg de 200–300 mest alvorlige tilfellene der barn og unge rekrutteres
til kriminalitet. Det er dem jeg snakker om. De fleste barn klarer
seg veldig fint. Det er ikke det dette handler om.
Så må jeg si at det er en alarmerende utvikling
utover det, og det handler om at vi ser – ikke bare i våre naboland,
men også her – at stadig yngre barn, helt ned i barneskolealder,
altså åtte–niårsalderen, også nå rekrutteres.
Vi er helt avhengig av at barnevernet fungerer.
Som justispolitiker og Høyre-politiker kan jeg si at jeg bryr meg
svært lite om det er offentlige, ideelle eller private som leverer
tjenestene, så lenge vi får gitt disse barna framtidshåp, så lenge vi
får rehabilitert dem og gitt dem verktøy til å mestre voksenlivet
på en god måte.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:51:52 ] : Takk til alle som har
deltatt i denne debatten. Jeg tror det er viktig at vi snakker om
dette viktige temaet akkurat nå, når det er så stort alvor knyttet
til situasjonen. Jeg har også lyst til å gi en takk til en stortingsrepresentant
som ikke er her, men som tidligere var barne- og familieminister
– Kjersti Toppe – og som satte ned Stene-utvalget fordi hun mente
det var viktig at man gikk inn og så hvordan institusjonsbarnevernet
faktisk fungerer.
Høyre er veldig tydelig på at vi mener Stene-utvalget
har utredet veldig grundig hva som bør gjøres i institusjonsbarnevernet.
Det er riktig at de kommer med et forslag om Oslos barnevern – Oslo
er den eneste kommunen som har hele helheten, fra barnevernets tidlige
innsats til institusjonsbarnevernet – men det er en liten del av
utvalgets rapport. Det er veldig mye annet i utvalgets rapport som
jeg inderlig håper regjeringen nå ser på og behandler raskt, for
er det noe som virkelig trengs på dette området, er det endring.
Vi må få skilt fag og forvaltning. Vi må sørge
for å skille dem som har ansvar for fagutvikling, fra dem som har
ansvar for å levere tjenesten. Å dele opp Bufdir og Bufetat og ha
det som selvstendige enheter under Barne- og familiedepartementet
er derfor et godt forslag. Det kan ikke være sånn at disse 1 000
barnas plasser organiseres i fem regioner i Norge som ikke snakker
sammen, og hvor man ikke har en total nasjonal oversikt.
Som sagt finnes det veldig mye fra Stene-utvalget
som er godt utredet, og som bør komme på bordet veldig raskt. Man må
ikke bare skyve tidligere vedtak foran seg. Man må ta tak i det
som er viktigst.
Det er litt trist at Arbeiderpartiet fortsetter
å snakke og dobbeltkommunisere om bruk av private aktører. For Høyre er
det viktig at det er både ideelle, private, kommersielle og statlige.
Jeg minner om at Riksrevisjonen pekte på at en av årsakene til de
rekordmange bruddene i bistandsplikten er politiske målsettinger
om å fase ut kommersielle aktører i institusjonsbarnevernet. Dette
handler egentlig ikke om en høyre- eller venstreside. Dette handler
om at vi er nødt til å sikre barn trygghet, omsorg og hjelp til
rett tid. Vi trenger ikke en pekelek. Vi trenger egentlig at vi
tar tak i det som ikke fungerer, og akkurat nå er det systemet og
organiseringen som ikke fungerer.
Jeg har hatt Gabriel Scotts roman De vergeløse
med meg helt siden jeg gikk i 6. klasse på barneskolen – fortellingen om
Albert, barnevernsgutten som ikke hadde det bra. Han minner meg
egentlig hver dag på hvorfor vi må stå opp for dem som ikke blir
hørt.
Statsråd Lene Vågslid [10:55:12 ] : Takk for ein veldig god
debatt. Eg vil gjenta det eg sa i stad om at me, frå Arbeidarparti-regjeringa
si side, er absolutt opne for å endre organiseringa. Eg synest det
er fint at Høgre er eit parti som tydeleg seier at ein bør følgje
opp det Stene-utvalet føreslår. Eg håpar at fleire parti vil delta
i den debatten.
Samtidig må me nyansere lite grann – det blir
litt mørkt i denne debatten i dag. Det er jo ikkje slik at det ikkje
har vore handling frå regjeringa eller Stortinget si side dei siste
åra. Representanten Gleditsch frå Kristeleg Folkeparti antyda at alle
rapportar hamnar i ein skuff. Då vil eg anbefale ho å snakke med
dei som sat i familie- og kulturkomiteen i førre periode, som var
med og behandla kvalitetsløftet i barnevernet, som er ei direkte
oppfølging av institusjonsutvalet, som Erik Stene leia, og som han
sjølv meiner er eit paradigmeskifte. Det kan jo handle om at han
er veldig fornøgd med at Stortinget har følgt opp dei anbefalingane
som kom frå institusjonsutvalet.
Så til Tage Pettersen, som det er fint at òg
deltek i debatten: Noko av det fyrste me diskuterte etter at eg
blei statsråd, var dei alvorlege brota på bistandsplikta. Det er
eg veldig glad for at me no ser ein gledeleg tendens til betring
på. Dette har vore eit prioritert område for meg. Kva er bistandsplikt?
Jo, det er at me, frå statleg side, skal sikre at ungane får den
hjelpa dei treng. Eg har ikkje noko behov for å unnskylde eller forklare
situasjonen som har vore dei siste åra. Det har vore alvorleg, det
har vore for dårleg, og nå ser me betring.
Fosterheimskøen blei òg trekt inn i debatten,
og han er alvorleg lang. Her er me no i gang med pilotar for spesialiserte tiltak
inn i fosterheimane. Etter nyttår får me på plass kompetansestøtteteam
for fosterheimar. Det har eg stor tru på – dei treng betre rettleiing.
Flytting er dessverre ikkje ei ny utfordring.
Eksempelet frå Tone Wilhelmsen Trøen om «Siri» er faktisk henta
frå då Høgre sat i regjering. Så i staden for å fordele skuld og
ansvar, trur eg me kan vere einige om at det at Stortinget slutta
seg til kvalitetsløftet i barnevernet, basert på forslag frå institusjonsutvalet,
var klokt av Stortinget, for no er me i gang med ei heilt ny innretning,
noko som vil bety veldig mykje for ungane.
Som representanten Mirell Høyer-Berntsen frå
SV sa: Det er aldri ungane det er noko gale med – det er systemet.
Difor er barnevern og tryggleik for barn og unge noko av det viktigaste
for Arbeidarparti-regjeringa. Barnevernsbarn – det er eit omgrep
– er ikkje barnevernet sitt ansvar, og ungdomskriminelle er ikkje
politiet sitt ansvar. Dei er alle saman vårt ansvar. Difor har eg,
saman med justisministeren og fleire andre, skjerpa styringssignala
til alle statlege etatar om betre samarbeid for desse sårbare barna.
Dei er vårt ansvar.
Presidenten [10:58:23 ]: Da er sak nr. 1
og dagens kart ferdigbehandlet.
Forlanger noen ordet før møtet heves? – Så
synes ikke, og møtet er hevet.