Morgan Langfeldt (FrP) [15:55:30]: Jeg får se om jeg kan være frekk nok til at jeg kan lokke Senterpartiet tilbake i salen i denne saken, som burde være svært viktig også for Senterpartiet.

I 2013 godkjente staten fjordbyplaner i Lier, med den klare forutsetning at tømmerterminalen på Lierstranda skulle fases ut, og at en ny løsning skulle på plass. 13 år senere står vi her, og det er svært liten framdrift, mens nedleggelsen faktisk nærmer seg med høy hastighet – allerede i 2027. Dette er ikke bare et lokalt planvedtak som skal følges opp, det er et statlig godkjent premiss som utløser et nasjonalt ansvar.

Lierstranda er ikke bare størst i Norge, den er flere ganger større enn den nest største tømmerterminalen. Når denne kapasiteten forsvinner, er det ikke en lokal tilpasning, men et strukturelt skifte med nasjonale konsekvenser for verdikjeden i skog- og trenæringen. Kostnadene vil øke, og konkurransekraften vil svekkes. Det burde kanskje også oppta flere andre partier i denne salen.

Buskerud fylkeskommunes mulighetsstudie dokumenterer at problemstillingen overstiger både kommunens og fylkeskommunens myndighet. Dette handler om nasjonal næringspolitikk, godstransport og havnestruktur. Man har bedt om statlige avklaringer for videre utredning, nettopp fordi ansvaret er delt på tvers av sektorer – areal, havn, bane og vei, miljø, finansiering og eierskap. Når ansvaret er så fragmentert, blir kanskje resultatet også det samme.

Den 24. november var det møte hos kommunal- og distriktsministeren, sammen med flere berørte departementer. Møtet var ryddig og lyttende, det, men uten konkrete avklaringer for statens videre engasjement. Det gjenstår flere uavklarte spørsmål i denne saken, som er på statens hånd.

Det gjelder statens eierskap til problemstillingen – eller om dette behandles som et lokalt arealspørsmål, eller som en nasjonal infrastruktur- og næringssak. Det handler om statens politikk for å ivareta skog- og treindustrien i planleggingen av framtidens havner og transportløsninger. Behovet for en oppdatert tømmerstrømsanalyse er stort, da kunnskapsgrunnlaget fra 2017 er utdatert. Det handler om kommunens rolle og kapasitet gitt statlig godkjenning og byutviklingsplaner som er der, og som forutsetter flytting av den nasjonale terminalen. Det gjelder også hvordan staten vil koordinere arbeidet mellom involverte departementer. Hvem skal ha hovedansvaret, og hvordan skal dialogen organiseres?

Utfordringen her er åpenbar, men vi mangler forslag til løsninger, koordineringer og hvordan gjennomføringen skal bli. Det er kort tid igjen. Vi har brukt 13 år, og nå er det litt over ett år igjen. Når vi tar høyde for regulering, konsekvensutredninger, finansiering, kontrahering, bygging og innkjøring, skjønner man at tiden blir knapp. Derfor trengs det et tydelig statlig lederskap, en ansvarlig koordinator med reelle fullmakter på statens hånd, en forpliktende framdriftsplan med offentlige milepæler for lokasjonsvalg, kapasitet og knutepunkt mot sjø, bane, vei, og en finansierings- og ansvarsmodell som faktisk kan realiseres. Uten ansvarliggjøring fra staten blir det i praksis svært krevende å finne en gjennomførbar vei videre, særlig når mulige løsninger kan ligge på tvers av fylkesgrenser.

Jeg ber derfor statsråden svare så konkret som mulig: Hvem får koordineringsansvaret og med hvilke fullmakter? Kommer regjeringen til å komme med en framdriftsplan? Hvordan vil staten bidra økonomisk og risikomessig? Dette trenger vi, slik at en erstatning kan stå klar før Lierstranda legges ned.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:00:09]: Jeg vil takke interpellanten for et viktig spørsmål, som jeg har overtatt ansvaret for å besvare etter avtale med kommunal- og distriktsministeren.

Saken har en lang historikk. Lierstranda tømmerterminal er – som det vises til – den største for utskiping av tømmer i Norge. Årlig skipes det ut om lag 600 000–850 000 m³ fra 70–80 kommuner på Østlandet. Terminalens betydning for skog- og trenæringen økte betydelig etter nedleggelse av treforedlingsindustri i 2012 og 2013.

Etter omreguleringen av Lierstranda fra havne- og næringsformål til bolig- og byutvikling ble godkjent av Miljøverndepartementet i 2013, har det vært kjent at terminalen er midlertidig og må flyttes. Siden den gangen er det arbeidet med å finne en ny lokalisering og med planprosesser, men uten å lykkes så langt.

Som følge av den krevende avsetningssituasjonen for tømmer som oppsto etter industrinedleggelsene, ble det i 2014 med støtte fra tømmerkaiordningen over Landbruks- og matdepartementets budsjett utviklet en flytende lekterløsning for mer effektiv utskiping fra Lierstranda. Landbruksdirektoratet, som forvalter kaiordningen, har ved tre anledninger tildelt tilskudd til terminalen. Dette har bidratt til at den har kunnet fungere som et sentralt logistikknutepunkt for avsetning av tømmer fra store deler av Østlandet til både norsk foredlingsindustri og internasjonale markeder. Eksporten – hovedsakelig av massevirke, men også noe sagtømmer, flis og biovirke – har bidratt til å opprettholde høy aktivitet i sagbruk og øvrige trebaserte verdikjeder med positive ringvirkninger for sysselsetting og verdiskaping i Norge.

Tømmerterminalen drives i dag med en tidsbegrenset dispensasjon fra Lier kommune, som etter planen løper ut i 2027. Kommunen har signalisert mulighet for at dispensasjon kan forlenges ett år av gangen, forutsatt at det arbeides aktivt med ny lokalisering, og at hensynet til byutviklingen kan ivaretas. Etter min forståelse kan dette, sammen med eksisterende leieavtaler, gi rom for en begrenset videreføring av driften dersom kommunen gir dispensasjon. Samtidig er det – som interpellanten påpeker – knapp tid. Uten en erstatning for Lierstrand-terminalen vil konsekvensene for næringen og regionen kunne bli betydelige, bl.a. i form av økt belastning på veinettet, sammen med økte transport- og logistikkostnader og også klimagassutslipp.

Det jobbes nå fra flere hold for å finne løsninger. De senere årene har Nærings- og fiskeridepartementet og senest Kommunal- og distriktsdepartementet vært kontaktpunkt og hatt en koordinerende rolle i dialogen med næringsaktørene og forvaltningen om denne saken, i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet og Samferdselsdepartementet.

Buskerud fylkeskommune har som en del av planprosess for tømmerterminal i Drammensfjorden og Oslofjorden fått utarbeidet en mulighetsstudie som ble lagt fram i juni i 2025. Studien er presentert i møter i berørte departementer, både administrativt og politisk, med deltagelse fra kommuner, Statsforvalteren og skognæringen. Fylkeskommunen peker på at saken berører flere departementer, krever betydelige investeringer og bør løftes til et nasjonalt nivå. Jeg har forståelse for dette.

Når det gjelder det helt konkrete spørsmålet om koordinering, er det en enighet mellom berørte departementer fra mai i år, om at Landbruks- og matdepartementet skal bidra i den koordinerende rollen, som samordnedepartement og kontaktpunkt, slik saken står nå.

For framdriften i arbeidet vil jeg særlig framheve at Landbruksdepartementet tidligere i år har bidratt med finansiering av en utredning i regi av Drammensregionens Virkesterminaler AS, som i dag driver tømmerterminalen på Lierstranda. Utredningen – med frist 1. oktober 2026 – skal bl.a. vurdere virkestrømmer, aktuelle lokasjoner og forhold av betydning for videre planprosesser. Det vil gi oss et viktig kunnskapsgrunnlag.

Morgan Langfeldt (FrP) [16:06:03]: Hva skjer hvis vi ikke finner et alternativ for Lierstranda før de må stenge? Svaret er alvorlig, som også tydeligvis statsråden innser. Hvor skal tømmeret leveres? Skal det flyttes fra sjø til vei? Kostnadene øker gjennom verdikjeden, og marginene i skog- og treindustrien spises sakte, men sikkert opp. Eksporten hemmes, og vi får mer kø, slitasje og høyere utslipp, noe som også burde oppta statsråden. Det er ikke en lokal ulempe, det er en nasjonal risiko for en framtidsnæring vi satser på.

Vi har allerede mistet mye dyrebar tid siden staten godkjente Fjordbyplanen i 2013, med den klare forutsetningen at terminalen flyttes. Uten en avklart erstatning står vi foran en rekke improvisatoriske løsninger som ikke tåler virkelighetens lys. Da begynner ansvarsleken. Statsråden kan peke på kommunen som arealmyndighet. Kommunene kan peke på fylket som havnesamarbeid. Fylket kan peke på næringen, og næringen kan peke igjen på staten, og alle har litt rett, og alle har litt feil. For en funksjon med nasjonal betydning kan ikke ansvaret pulveriseres. Det løser ingenting å skylde på hverandre når virkeligheten banker på porten i 2027, og kanskje kommunen sier nei.

La oss ta realitetene på alvor for å unngå en betydelig, varslet fadese. De fleste medier har fått med seg dette og skrevet om det nesten til det kjedsommelige, som Lierposten har gjort så mang en gang. Staten må eie ansvaret tydelig, med fullmakt til å samle departementer og etater. Et konkret alternativ må på bordet, med beslutning om konsept, kapasitet og infrastruktur mot sjø, bane og vei. En gjennomførbar finansiering og ansvarsmodell må avklares, der staten tar risikoen for fellestjenestene og legger til rette for næringens bidrag, der det er et åpenbart nasjonalt ansvar.

Kommunen har planlagt i tråd med statlige føringer. Fylket har utredet. Næringen leverer volum og effektivitet, nå må staten levere helhet og tempo. Jeg hører at intensjonene fremdeles er gode, og det har det i og for seg alltid vært, men å vente til nedleggelsen står for døren og håpe på at markedet ordner det, eller andre, er ikke en strategi. Det er en oppskrift på stans, høyere kostnader og svekket konkurransekraft. Jeg er sikker på at statsråden ønsker en løsning, og det er fortsatt mulig, men da må noen ta det hele og fulle ansvaret. Kanskje ikke det er nok å bare være et koordinerende departement, for vi må innse at ansvaret ligger der. Så hva tenker statsråden vil skje hvis man ikke løser dette innen nedleggelsen av dagens terminal?

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:08:20]: Jeg takker for et godt oppfølgende innlegg og for spørsmål. Her er representanten inne på planprosessene og hvem som har ansvar. Det er slik at det er henholdsvis kommunal og fylkeskommunal planmyndighet, det følger av plan- og bygningsloven. Å bruke statlig plan vil derfor ikke være i tråd med ansvarsfordelingen i nettopp plan- og bygningsloven. Så vi må jobbe videre med samarbeid i denne saken.

Til representantens andre spørsmål, om hva som blir konsekvensene, var jeg innom noe av det i innlegget. Det er klart at dette er en terminal i et viktig område for skogbruket vårt i Norge. Det er snakk om store volumer, som jeg også refererte til i innlegget, opp mot 850 000 m³. Det er klart at dette er logistikk som har stor betydning for en betydelig andel av skognæringen vår i Norge. Det er det ikke tvil om, og det er derfor Landbruks- og matdepartementet er engasjert i temaet.

Bård Hoksrud (FrP) [16:09:54]: Skognæringen er svært viktig, den er et stort bidrag og betyr mye rundt omkring i Distrikts-Norge. Derfor vil jeg takke representanten Morgan Langfeldt som tar opp denne saken, og den haster mer enn det kanskje kan virke som. Dette er kjempealvorlig for næringen. Når tømmerterminalen på Lierstranda etter planen stenger ved utgangen av 2027, forsvinner ikke behovet for å frakte tømmer. Vi risikerer at en effektiv og konkurransedyktig løsning for norsk skognæring forsvinner.

Leirstranda er Norges største terminal for utskiping av tømmer. Nærmere 1 mill. m³ tømmer og flis går igjennom terminalen hvert eneste år. Tømmeret kommer fra over 100 kommuner, fra Drangedal i Telemark i sør til Rendalen i nord. Dette er derfor ikke bare en lokal sak for Lier eller Drammen, men en sak av nasjonal betydning. Hvis man ikke klarer å finne en god løsning, kan det få store konsekvenser for mange. Norge har gått fra å være nettoimportør til å bli en stor eksportør av tømmer, om lag 40 pst. av det norske tømmeret eksporteres. Det betyr at vi er helt avhengige av effektive transportløsninger og tilgang til sjøen, men terminalen er også viktig for norsk industri.

Da jernbaneforbindelsen Norske Skog Skogn ble brutt, kunne leveransen opprettholdes gjennom sjøtransport fra Lierstranda. Bare i 2025 gikk nærmere 100 000 m³ herfra til norsk foredling. Dette viser hvor viktig terminalen er som en sikkerhetsventil når transportlinjene brytes ved stormfellinger, eller når store mengder tømmer må raskt ut av skogen. Uten en ny løsning kan resultatet bli både dårligere avsetning, lavere pris til skogeierne, høyere transportkostnader og svekket konkurransekraft for hele næringen, og derfor har vi dårlig tid. Erfaringene fra forrige runde må være en kraftig advarsel. Den faglige utredningen pekte på Juve som det beste alternativet. Likevel ble løsningen stoppet, selvfølgelig, i den kommunale planprosessen bl.a. på grunn av frykt for mer trafikk på et dårlig veinett. Derfor er det viktig at man har godt samarbeid mellom Samferdsels- og Landbruks- og matdepartementet og statsrådene. Vi kan ikke ende opp igjen på samme sted med en masse gode utredninger, mange møter, store bunker med papirer, men uten at vi får på plass en løsning for tømmerterminal. Næringen gjennomfører nå en utredning sammen med NIBIO og Norconsult, med støtte fra bl.a. Landbruksdirektoratet. Når resultatet kommer i høst, må neste skritt være detaljplanlegging, organisering og finansiering.

Jeg hørte statsråden sa at vi ikke kan bruke statlig plan, men hva vil statsråden da gjøre hvis det ikke er lokal vilje til å regulere det anbefalte området en har kommet fram til, til tømmerkai? Hvordan tenker statsråden, som er ansvarlig for denne næringen, og sørger for rammebetingelsene, at man skal løse dette da? En velfungerende havneløsning for utskiping av tømmer er en viktig del av en del av den offentlige infrastrukturen. Uansett hvor den nye havnen blir lokalisert, vil det være behov for betydelige investeringer. Derfor er et stort spørsmål til statsråden: Hvordan vil regjeringen sikre finansiering av en ny havneløsning, hvem man skal samarbeide med, og hvordan man skal klare å få det til på en god måte? Næringen kan ikke vente til terminalen stenger ved utgangen av 2027 før regjeringen finner ut hvem som har ansvaret, og hvordan dette skal finansieres og løses. Det haster nå veldig med å finne en løsning for skogeierne, transportnæringen og ikke minst den viktige norske skogindustrien.

Jeg hører statsråden si at det er han og hans departement som nå har fått ansvaret for den nasjonale koordineringen. Det høres jo flott og fint ut, men jeg synes ikke statsråden er offensiv og frampå for å finne løsningen for denne næringen. Statsråden må være mer framme i skoene, være mer på. Det får enorme konsekvenser for veldig mange som driver innenfor skogbruket rundt omkring på Østlandet, hvis vi ikke klarer å få på plass en løsning. Så jeg håper at statsråden kan svare på spørsmålene mine om hvordan man skal klare å finne en løsning, hvordan vi skal klare å få finansiert dette, og ikke minst hvilken rolle han ønsker å ta framover. Jeg tror skognæringen både forventer og håper at vi ser en mer framoverlent og tydelig statsråd. Det er litt synd at noen av de partiene som sier de er opptatt av landbruk og skogbruk, velger å ikke delta i denne viktige debatten, som betyr så enormt mye for veldig, veldig mange i skognæringen.

Morgan Langfeldt (FrP) [16:14:59]: Jeg kan heller ikke unngå å si noe om sammenhengen mellom Billerud Viken-prosjektet på Hønefoss og spørsmålet om framtiden for tømmerterminalen i Lier. Det henger på en måte sammen, dette. Begge deler handler om en ting, og det er å sikre en robust og effektiv verdikjede for skogs- og treindustrien i hele Sør-Norge. En avklart løsning for Billerud Viken ville også gitt en vesentlig mindre belastning for tømmerterminalen i Lier.

Når mer av virket får kortere vei til industriell fordeling, avtar trykket på kai og lagring. Terminalen får redusert store topper og uforutsigbare pulser som skaper kø, kapasitetsmangel og ekstra håndtering. Med en industriell mottaker som trekker jevnt over året, får vi mer planmessig drift, redusert mellomlagring og sikrer bedre at skift, utstyr og transport går i takt. En løsning på Billerud Viken-problematikken ville kunne gi en forutsigbarhet i hele kjeden, fra skog til kai. Stabil etterspørsel, klare logistikkløsninger og avklarte knutepunkter gjør det enklere å planlegge tømmertransporter, optimalisere overgangen mellom jernbane, vei og sjø, redusere behovet for kapasitet, og utnytte den bedre ved en ny terminal. Med en avklart industriløsning som reduserer behovet for utskiping, kan vi planlegge bedre og mer helhetlig, og det blir lettere å finne en lokalisering. Da bygger vi et system som tåler bedre variasjonen i markedet uten kostnader og utslipp som vil løpe løpsk.

Samlet handler det om arbeidsplasser, ringvirkninger og byutvikling som faktisk lar seg gjennomføre i takt med nasjonale mål. En avklart løsning rundt Billerud Viken vil gi næringen og kommunene et bedre veikart, der byutvikling, industri og havnestruktur spiller mer sammen, i stedet for å trekke i hver sin retning. Ingen ønsker skyttergraver mellom stat, fylke, kommune og næring. Vi trenger å samhandle og å løse samfunnsfloker som en helhet. En løsning på Billerud Viken-problematikken kan bli ankeret som gir tømmerlogistikken i regionen en bedre retning, forutsigbarhet og samtidig gjør det mulig å etablere en mindre arealkrevende erstatning for Lierstranda. Det vil være et løft for hele verdikjeden, en investering i industriell kraft i Norge og en fjær i hatten for statsråden. Så vær så god for den.

Har statsråden noen nye tilbakemeldinger på behandlingen av saken på Hønefoss? Og til slutt: Synd at ikke Senterpartiet satte av tid til å være her under interpellasjonen. Da jeg hadde interpellasjonen om Billerud Viken, kom de i hvert fall på banen i ettertid, og det var tross alt gledelig.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [16:17:50]: Jeg takker for oppfølgende spørsmål. Jeg tar representanten Hoksruds spørsmål først om finansiering, for det var jo veldig konkret.

Vi må først få kunnskapsgrunnlaget for deretter å kunne si noe om statlig finansiering. Det er først når vi vet hvor terminalen skal lokaliseres, at vi kan si noe om finansieringsbehovet, og om det da er en aktuell problemstilling å støtte det over Landbruks- og matdepartementets budsjett, som det jeg som statsråd rår over i denne sammenhengen. I et større bilde har vi hatt mye kaiutbygginger de siste årene, men det er også en del prosjekter i mindre skala. I denne sammenhengen vil den ordinære budsjettprosessen på Stortinget også kunne bli relevant – å se det opp mot andre prioriterte områder.

Representanten Langfeldt har mange gode poenger i både interpellasjonen sin og de oppfølgende innleggene. Jeg ser ikke på dette først og fremst som en partipolitisk debatt, og det er ikke viktig å få noen fjær i hatten for min del, som statsråd i denne saken. Jeg tror det er et felles ønske om å finne løsninger. Det er også en prinsipielt viktig sak, som vi var innom i stad, fordi kommunal- og distriktsministeren og regjeringen har vært tydelig på at plan- og bygningsloven ligger til grunn. Derfor er samspillet med både kommunen og fylkeskommunen viktig for oss i regjeringen, Denne saken har pågått over lang tid, så det har faktisk vært en debatt under skiftende regjeringer. Kommunen tok initiativet selv så langt tilbake som i 2013 for å omgjøre området, og etter den tid har jo også bl.a. statsråd vært Bård Hoksrud, i sin tid i Landbruks- og matdepartementet. Jeg tror vi har felles interesse av å jobbe godt sammen med næringen og lokale og regionale folkevalgte.