Lise Selnes (A) [10:04:54]: Stortingets godtgjøringsutvalg har gjort en grundig vurdering av nivået på godtgjørelsen til stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, i tråd med presidentskapets retningslinjer og det mandatet Stortinget har gitt. Den generelle lønnsutviklingen er den mest relevante indikatoren for vurdering av endringer i godtgjøring, og utvalget har lagt til grunn den økonomiske rammen for frontfaget, 4,4 pst., ved regulering av godtgjørelsene for stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer.

Godtgjøringsutvalget har, i tråd med retningslinjene, vurdert og konkludert med at det ikke er særskilte samfunnsmessige forhold som tilsier at profil eller ramme for anbefalt regulering av godtgjøringene bør fravikes i 2026. Femte visepresident Ingrid Fiskaa har et alternativt forslag og vil nok kommentere det selv. Innstillingen fra presidentskapet fremmes altså av flertallet, alle unntatt femte visepresident Ingrid Fiskaa, og innebærer å følge frontfaget med 4,4 pst. tillegg.

Ingrid Fiskaa (SV) [10:06:17]: Då eg var ny stortingsrepresentant for snart fem år sidan, var godtgjeringa for representantar nesten 990 000 kr i året. Då gjekk eg kraftig opp i løn frå jobben som lærar i lektorstilling med fleire års ansiennitet i vidaregåande skule. Snart fem år seinare er godtgjeringa her, viss fleirtalet får viljen sin, snart 1,3 mill. kr i året. Det er ein lønsauke på nesten 300 000 kr. Eg kan lova at lektorløna ikkje har blitt auka tilsvarande i mellomtida. Det vil altså seia at overgangen frå stortingslivet til lærarlivet blir større når eg ein gong går tilbake, og då med negativt forteikn når det gjeld løn, enn det var då eg gjekk hit frå læraryrket.

Kvart år sidan eg kom på Stortinget har SV og eg føreslått å setja ned godtgjeringa og laga eit nytt system, der stortingsrepresentantar ikkje er blant dei 10 pst. høgast løna i Noreg, og med årlege kronetillegg tilsvarande frontfagsauken av ei gjennomsnittsløn. Kvart år har SV blitt stemd ned, men me gir oss ikkje, og me fremjar altså dei same forslaga på nytt i dag. Påstanden min er at det framleis vil gje stortingsrepresentantar ei heilt brukbar løn.

Når me føreslår dette år etter år, er det av ein grunn, og det er med stort alvor. For det fyrste føyer den sterke auken av stortingsgodtgjeringar og godtgjeringar for regjeringsmedlemer, og eg vil seia veldig mange av dei lokale folkevalde rundt omkring, inn i eit mønster der inntektsforskjellane i Noreg som heilskap aukar, og der dei på toppen drar ifrå. Store forskjellar i eit samfunn er gift for samfunnet. For det andre er det sånn at folkestyret, eller demokratiet, som me gjerne kallar det, òg i Noreg er under kraftig press, og ein av grunnane til det er at avstanden mellom innbyggjarar flest og folkevalde aukar. SV meiner at folkevalde og regjeringsmedlemer hadde hatt godt av litt meir bakkekontakt. Me hadde hatt godt av å vita litt meir om korleis dei fleste av dei me representerer, har det. Det trur eg òg hadde gitt oss meir tillit. Med det tar eg opp forslaga.

Sofie Marhaug (R) [10:09:33]: Dette er den flaueste debatten jeg deltar i, og den kommer hvert eneste år. Hvert eneste år foreslår politikerne å øke sine egne godtgjørelser, dvs. sine egne lønninger. Flertallet i denne salen mangler fullstendig magemål. De vil helst at denne lønnsøkningen skal forbigås i stillhet, at det skal være en slags tverrpolitisk enighet om at politikerne bare skal bli rikere og rikere. Den enigheten går ikke Rødt med på.

Ja visst skal stortingspolitikere ha en lønn å leve av. Det har vi vitterlig også. Men for flertallet i denne salen er ikke 1,2 mill. kr nok. De vil øke stortingslønnen med nesten 60 000 kr, statsrådenes lønn med over 80 000 kr, og statsministerens lønn med over 100 000 kr. Når man øker i prosent, øker man også lønnen til dem som tjener aller mest i kroner og øre. På bunnen er det motsatt, og dette er dypt urettferdig.

Det økonomiske gapet mellom trygdemottakere – vi skal behandle den saken senere i dag – og vanlige lønnsmottakere har økt med 60 000 kr de siste fire årene. Når folk ikke betaler regningene sine i prosent, men i kroner og øre, skjønner vi jo at dette lønnsgapet er dramatisk. Vi som sitter på Stortinget, er i motsatt ende av den lønnsskalaen. Vår prosentvise økning er stor når vi allerede har millionlønn. Dette gjør noe med tankesettet vårt. Politikernes evne til å ta inn over seg virkeligheten til pensjonister, uføre og lavtlønte blir dårligere når vi drar ifra økonomisk, når vi i stadig større grad blir en egen politikerklasse med høye lønninger og egne privilegier, deriblant privilegiet til å bestemme vår egen lønn.

I tillegg til å stemme for mindretallsforslaget fra femte visepresident om å legge ned godtgjøringsutvalget og innføre lønnsfrys, fremmer Rødt et eget løst forslag til satser som kutter i lønnen istedenfor å øke den. Det er ingen grunn til at vi på Stortinget skal tjene over 1 mill. kr. Vi kan komme med alle mulige unnskyldninger for oss selv – at jobben er viktigere enn andre jobber, at det er slitsomt med pendling osv. – men fortell det til offshorearbeideren som må pendle månedlig, fortell det til sykepleieren som gjør en utrolig viktig jobb med å redde liv, eller fortell det til renholdsarbeideren som sørger for at sykehjemsplassene er rene og trygge. Argumentasjonen holder ikke mål, så i dag er jeg flau.

Rødt stemmer mot disse lønnsøkningene. Det er en del av kampen mot Forskjells-Norge.

Mímir Kristjánsson (R) [10:12:43]: Dette er en merkelig dag på Stortinget. Jeg vil til og med si at det er en slags skammens dag. I dag skal vi fatte vedtak i to saker. Først skal vi gjøre noe som nesten ingen i Norge får lov til, nemlig å vedta vår egen lønn, og den skal altså øke med nærmere 60 000 kr. Etterpå – på slutten av denne dagen – skal vi vedta det som heter trygdeoppgjøret. Da skal vi vedta at selv om vi som sitter her inne, mener vi må ha 1,3 mill. kr i godtgjørelse for å gjøre vår jobb, skal man som minstepensjonist leve på under 300 000 kr i året. På samme dag vedtar man på den ene siden å øke politikerlønningene med nærmest en fjerdedels minstepensjon, og på den andre siden å godta at vi har ytelser i Nav-systemet som ligger under alle fattigdomsgrenser vi har.

Det som gjør denne dagen ekstra skamfull, er jo at nærmest ingen av dem som øker lønnen, tar ordet. Det er et mål for de aller fleste partiene i salen at denne dagen skal forbigås i stillhet – at man verken skal ta ordet om politikerlønningene eller om trygdene, at det bare skal reguleres som om det var snøen som falt, som om det var solen som skinte, som om det ikke var politiske avgjørelser vi tok.

Men selv om begge disse ytelsene reguleres i prosent, skjønner jo alle i Norge at man betaler regningene i kroner. Man betaler strømregningen i kroner. Man betaler lånet i kroner. Man betaler i butikken i kroner. Når vi øker vår lønn med den samme prosentsatsen som vi øker den minste uføretrygden med, betyr det at vi rykker mange titusener av kroner fram fra de uføretrygdede og lenger bort fra deres virkelighet.

Etter å ha sittet her i fem år, må jeg si jeg er særlig overrasket over at ingen i Fremskrittspartiet tar ordet i denne debatten. Jeg har jo hørt at Fremskrittspartiet er mot offentlig sløsing, og at de er for å kutte i offentlige utgifter, men det er tydeligvis ikke noe problem å sløse med penger på seg selv og grabbe til seg og øke de offentlige utgiftene til egne lønninger. Nei, det er ikke sløsing, det er ikke et problem for Fremskrittspartiet.

Det er merkverdig at så mange i denne salen mangler det magemålet som skal til når man samtidig som man øker sine egne lønninger uten debatt, nærmest uten diskusjon, godtar at man har minsteytelser i velferdsstaten som ligger langt under det vi kan være bekjent av.

Seher Aydar (R) [10:15:52]: Jeg veksler litt mellom å være veldig flau over denne salen og samtidig ganske forbannet. Jeg er flau over at partier som f.eks. Fremskrittspartiet, som sier de vil kalle en spade for en spade, ikke kommer opp på talerstolen og forsvarer at de vil øke sin egen lønn med 57 000 kr. Det er feighet, og det er faktisk ganske frekt overfor mennesker som jobber hardt hver eneste dag, gjør utrolig viktige jobber, kommer slitne hjem til familien sin, føler at de ikke strekker til, verken med penger eller tid, at stortingspolitikere, som er folkevalgte for akkurat de samme menneskene, ikke engang kommer på talerstolen og forklarer hvorfor de fortjener 57 000 kr mer i lønn i år enn i fjor. Dette skjer samtidig som vi har hatt en langvarig streik i hotell- og serveringsbransjen. De tjener så dårlig at flere av dem fikk bedre inntekt i streikebidrag enn lønnen i seg selv.

Prosenttillegg for stortingspolitikere er ikke det samme som prosenttillegg for en helsefagarbeider eller en barnehagelærer – folk vi så sårt trenger i velferden vår. Hvis man tjener 500 000 kr i året, på en god dag 600 000 kr, er prosenten av det noe litt annet enn prosenten av 1 mill. kr pluss. Selvfølgelig fortjener de som løfter velferden på sine slitne knær og skuldre, mer av både tid og penger. Selvfølgelig fortjener renholdsarbeiderne, butikkarbeiderne og alle dem som får samfunnet til å gå rundt, mer. Jeg har aldri hørt eller sett noen andre bestemme sin egen lønn, slik politikerne kan gjøre, men ikke stå for det nok til å komme her og ta ansvar for sine avgjørelser.

I dag har FrP krevd full sal. De har krevd at alle skal være til stede i salen under votering. Men å komme opp på talerstolen og forsvare sitt eget standpunkt – nei, det vil de ikke gjøre.

Det er derfor jeg blir litt flau. Jeg blir flau på vegne av alle dem som forventer at politikere tar litt mer ansvar. Jeg blir også forbannet på vegne av alle som jobber hardt, men opplever at politikere rykker fra når de i dag er bekymret for hva som kommer til å skje med renten. Når rentebeslutningen skal tas, lurer de på: Hva er det jeg må kutte for å kunne betale en høy rente, hvis det kommer – neste gang det kommer? Det er realiteten folk befinner seg i, og den realiteten må stortingspolitikere i større grad forholde seg til.

Andre visepresident Lise Selnes (A) [10:19:48] (ordfører for saken): Stortingsrepresentantene Arild Hermstad og Julie E. Stuestøl har fremmet et representantforslag om å endre kriteriene og en ny prosess for valg av medlemmer til Den Norske Nobelkomité.

Jeg viser til at Stortinget over tid har foretatt flere endringer i valgbarhetskriteriene for medlemmer av Nobelkomiteen. Endringene har i hovedsak hatt som formål å styrke Nobelkomiteens uavhengighet fra norske myndigheter. Basert på den grundige gjennomgangen som ble gjort av alle partiene på Stortinget i 2018, finner presidentskapets flertall ikke grunnlag for å foreslå endringer i valgbarhetskriteriene eller prosessen for valg av medlemmer til Den Norske Nobelkomité nå.

Presidentskapet ser imidlertid at det er behov for en ny og helhetlig gjennomgang av alle valg Stortinget gjør. Eventuelle endringer i valgbarhetskriteriene for medlemmer av Nobelkomiteen bør ses i lys av en slik bredere gjennomgang. Presidentskapet finner derfor ikke grunnlag for å vedta representantforslaget.

Jeg viser ellers til merknadene i innstillingen og rår Stortinget til å fatte vedtak i samsvar med tilrådingen.

Femte visepresident Ingrid Fiskaa (SV) [10:21:19]: Fyrst vil eg takka MDG for dette initiativet og det opphavlege representantforslaget. Eg fremjar i innstillinga forslag som liknar mykje på dei opphavlege forslaga frå MDG.

Nobelkomiteen er uavhengig, blir det påstått. Grunnen til at eg trur me alle ønskjer å ha ein uavhengig komité, er at Nobelkomiteen skal stå fritt til å utnemna prisvinnarar – utan å måtta ta omsyn til kva som tener Noreg og norsk utanrikspolitikk til ei kvar tid. Det kan vera fredsforkjemparar og menneskerettsforkjemparar som taler stormaktene midt imot. Det kan vera prisvinnarar som blir rekna som kontroversielle, både i norsk og internasjonal offentlegheit. Eg vil seia at det skal godt gjerast å ikkje irritera nokon med makt viss du arbeider for fred i ei verd prega av krig, manglande respekt for folkeretten og auka stormaktsrivalisering.

Når kritikken av prisvinnaren og Nobelkomiteen kjem, er det viktig og bra at det ikkje er Stortinget eller regjeringa som står ansvarleg for det valet. Det ville ha vore uheldig viss ein kunne påstå at Noreg bruker fredsprisen til å oppnå utanrikspolitiske mål, eller at Noreg unngår å finna vinnarar som hadde fortent prisen, men som me ikkje tør å peika på i frykt for negative konsekvensar.

Difor kom jo også standardsvaret om at komiteen er uavhengig. Men er det sant? Det er i alle fall ein veldig diskutabel påstand, for å seia det sånn, og det er i alle fall ikkje veldig lett for alle andre å sjå med dagens kriterium og prosess for utnemning. For sanninga er at det er ingen andre kriterium enn at eit av dei større partia på Stortinget synest at du er ein bra kandidat. Det finst ingen krav eller føringar om at medlemene skal ha greie på eller erfaring frå det feltet Nobelkomiteen arbeider med, nemleg fred, diplomati, nedrusting og konfliktløysing.

Difor, og fordi prosessen utelukkande er bestemt av styrkeforholdet på Stortinget, er det ein svært tynn påstand at komiteen er uavhengig. Og om det enkelte medlem eller komiteen som heilskap skulle vera aldri så heiderlege og ubestikkelege, er det ingenting ved kriteria eller prosessen som sikrar ein uavhengig komité.

Eg stiller meg sjølvsagt bak ønsket til eit samla presidentskap om ein heilskapleg gjennomgang av alle sånne utval, men dette tilfellet, som gjeld utnemning av Nobelkomiteen, bør Stortinget no retta opp i.

Då tek eg opp forslaga i innstillinga.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:24:38]: Den norske Nobelkomité ble etablert av Stortinget i 1897, med formål om å velge mottakere av Nobels fredspris. I henhold til Alfred Nobels testamente skal prisen for fredsforkjempere deles ut av en komité på fem personer som skal velges av det norske storting.

Opp gjennom årene har kriteriene for hvem som kan sitte i Nobelkomiteen, endret seg. I de første tiårene var det vanlig at både sittende stortingsrepresentanter og statsråder var med i komiteen. I 1936 ble praksis endret, slik at fungerende regjeringsmedlemmer ikke lenger fikk sitte i komiteen. I 1977 ble gjeldende praksis at heller ikke sittende stortingsrepresentanter kunne velges inn i Nobelkomiteen. Målet for begge disse endringene var å frikoble Nobelkomiteens vurdering fra norske politiske hensyn.

Verden har forandret seg dramatisk siden 1977. Epstein-skandalen, som involverte tidligere leder av Nobelkomiteen, Thorbjørn Jagland, har sjokkert verden. Vi lever i en tid der USAs president stiller spørsmål ved Nobelkomiteens uavhengighet, og det er det ingen grunn til, men det understreker at komiteens uavhengighet og faglige integritet er avgjørende for å opprettholde fredsprisens legitimitet. Den etablerte praksisen for valg av medlemmer til Nobelkomiteen har i hovedsak vært politisk, hvor partienes styrkeforhold på Stortinget i stor grad har avgjort sammensetningen. Det har ført til at noen partier har nominert kandidater basert på politisk ståsted eller lang og tro tjeneste.

MDGs utgangspunkt er at valg av medlemmer til Nobelkomiteen primært må baseres på kandidatenes faglige kvalifikasjoner innen fredsarbeid, nedrustning, konfliktløsing, diplomati og internasjonale relasjoner. En bredere profesjonell forankring vil styrke komiteens arbeid, bidra til større tillit internasjonalt og sikre at prisen formål ivaretas på best mulig måte. Epstein-skandalen utgjør mye av bakteppet for at vi fremmet dette forslaget i vår, og at Thorbjørn Jagland, som ledet Nobelkomiteen i seks år, samtidig hadde omfattende kontakt med overgrepsdømte Epstein. Det er en skandale, og når medlemmer av Nobelkomiteen ikke holder sin sti ren, ødelegger det for fredsprisens legitimitet og troverdighet.

Jeg merker meg at flertallet i presidentskapet ser behov for en ny helhetlig gjennomgang av de valg Stortinget gjør, og at eventuelle endringer i valgbarhetskriteriene for medlemmer av Nobelkomiteen bør ses i lys av en slik bredere gjennomgang. Det tar jeg med meg som et positivt signal, selv om MDGs forslag ikke får flertall i dag. Jeg varsler at MDG derfor støtter forslagene fra forrige taler.

Julie E. Stuestøl (MDG) [10:28:30] (ordfører for saken): Saken handler om oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport om at Politiets sikkerhetstjeneste, PST, ikke har hatt de nødvendige rammene for å levere på sitt samfunnsoppdrag. Jeg vil først takke Riksrevisjonen for et viktig arbeid. Så vil jeg takke komiteen for et konstruktivt samarbeid og en grundig prosess med en omfattende og alvorlig sak.

Komiteen har lagt ned et betydelig arbeid med å sette oss inn i både åpen og gradert versjon av rapporten. Vi har gjennomført tre dager med kontrollhøring, hvorav to var lukket av hensyn til sikkerhet og at personene som ble invitert, skulle kunne gi et tydelig svar på det vi behøvde klarhet i. På tross av at mye informasjon ikke kan deles åpent, har det vært viktig for komiteen å levere en åpen og mest mulig dekkende innstilling for å gi et godt grunnlag for å vurdere det som har vært, og å peke ut veien videre.

Det er viktig å få fram at komiteen, gjennom vår behandling, ikke har funnet grunnlag for å motsi Riksrevisjonen på noen punkter. Kontroll- og konstitusjonskomiteen står derfor samlet om det aller meste og det mest vesentlige: at vi stiller oss bak Riksrevisjonens kritikk og anbefalinger.

Funnene i rapporten er så alvorlige at Riksrevisjonen konkluderte med det sterkeste uttrykket de har: sterkt kritikkverdig. Selv om PST har fått noe økte ressurser i perioden, står det ikke i forhold til et vesentlig forverret trusselbilde og radikalt økte oppgaver. Uforutsigbar og stor oppdragsmengde for beskyttelse av myndighetspersoner har hatt negative konsekvenser for de andre kjerneoppgavene.

PSTs kapasitet som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste har vesentlige begrensninger, og PSTs organisering og ressursbruk er ikke tilstrekkelig målrettet og effektiv. PSTs effektivitet og evne til å oppfylle sitt mandat som etterretnings- og sikkerhetstjeneste begrenses av at regelutviklingen går sent og av begrensede ressurser til informasjonsinnhenting. Utfordringene med IT-ressurser reduserer PSTs effektivitet og begrenser PSTs evne til å fylle sitt mandat. Samarbeidet mellom PST og E-tjenesten er vesentlig forbedret, men ulike ressurser påvirker samhandlingen og effektiviteten i begge tjenester. Justis- og beredskapsdepartementets styring av PST er svak og utydelig.

Kanskje aller viktigst er den overordnede vurderingen: at det er sterkt kritikkverdig at PSTs organisasjon og ressursbruk ikke er tilstrekkelig målrettet og effektiv for at PST skal kunne utføre sine oppgaver som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste gitt dagens trusselbilde.

Funnene er sjokkerende og nedslående, men det er positivt at det er en samlet komité som stiller seg bak Riksrevisjonens anbefalinger, som bl.a. handler om å sørge for at PSTs økonomiske ressurser, kapasitet, verktøy og virkemidler er i tråd med mandatet og trusselbildet og at beskyttelse av myndighetspersoner ikke går på bekostning av andre kjerneoppgaver, som kontraterror og kontraetterretning. Det er også positivt at komiteen står samlet om et forslag som peker retning for regjeringens oppfølging når det gjelder å sikre at PST kan fylle den rollen samfunnet og Stortinget forventer.

Komiteen er altså enige om svært mye, noe innstillingen også viser, men ikke om alt. Jeg skal bruke tiden som nå er igjen, på å si noe om MDGs syn, og jeg regner med at de andre partiene vil gjøre rede for sitt ståsted.

I likhet med flertallet i komiteen mener MDG og jeg at det også er komiteens oppgave å slå fast hvor ansvaret ligger for de alvorlige utviklingene og utfordringene som har utviklet seg betraktelig over tid. Fra 2019 til 2021 har hovedproblemet vært svak styring fra departementets side, og statsråden har ikke evnet å fange opp og følge opp PSTs økende og skrikende behov for mer ressurser, på tross av tydelig rapportering fra PST til departementet om dette. Derfor retter vi kritikk mot Monica Mæland.

I 2022 ble gapet mellom ressursene og behovene kraftig forverret, med Russlands fullskala invasjon av Ukraina og terrorhendelsen 25. juni. PSTs oppgavemengde eksploderte, mens samlet ressurssituasjon sto på stedet hvil, selv med økte midler. Derfor retter vi sterk kritikk mot Emilie Mehl. Selv om bevilgningene til PST har økt, har det også vært tydelig at disse økningene i stor grad har vært midlertidige og blitt spist opp av inflasjon, økte kostnader og en kraftig vekst i oppgavemengden.

Jeg vil komme tilbake og utdype noe mer av bakgrunnen for forslagene i innstillingen, som MDG er med på, i mitt neste innlegg.

Sverre Myrli (A) [10:33:50]: Riksrevisjonens undersøkelse av PST er alvorlig lesning. Deres undersøkelse dreier seg om årene 2019 til 2024, altså tre år av Solberg-regjeringens regjeringstid og tre år av Støre-regjeringens regjeringstid.

La det være helt klart: Arbeiderpartiet slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger. Det er avgjørende – med økende terrortrussel og økende etterretningstrussel mot Norge – at PST fungerer og kan håndtere alvorlige trusler mot landets sikkerhet. Derfor må vi lære av Riksrevisjonens undersøkelse, og derfor må vi handle. En rekke tiltak er gjennomført for å styrke PST, og flere tiltak må gjennomføres – fordi trusselbildet krever det.

Jeg vil tro at mye av debatten i dag vil dreie seg om de tre kritikkforslagene som er fremmet – eller daddelforslag, som det også kalles. I Dagsnytt 18 i NRK forrige torsdag hevdet lederen av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Per-Willy Amundsen, at det er helt naturlig at når Riksrevisjonen bruker «sterkt kritikkverdig», følger også kontroll og konstitusjonskomiteen det opp med forslag til kritikkvedtak, og at det har skjedd ved alle anledninger tidligere – det har skjedd ved alle anledninger tidligere, sa han i Dagsnytt 18. Det stemmer rett og slett ikke.

I innstillinga fra kontrollkomiteen skriver flertallet, og her er faktisk også Høyre med, at

«utover 2000-tallet har Stortinget behandlet en rekke forslag til kritikkvedtak som har inneholdt formuleringer om at den aktuelle statsråden eller regjeringen har opptrådt ‘kritikkverdig’ eller ‘sterkt kritikkverdig’».

Igjen: Det stemmer rett og slett ikke. «Sterkt kritikkverdig» er Riksrevisjonens sterkeste kritikk. Dette ble lagt om i 2022. Før det het sterkeste kritikk fra Riksrevisjonen «svært alvorlig».

Av undersøkelsene Riksrevisjonen har lagt fram de siste ti årene, og det er mange, er det tolv undersøkelser som har konkludert med det sterkeste kritikknivået, altså «svært alvorlig» fram til 2022 og «sterkt kritikkverdig» etter 2022 – tolv undersøkelser, og disse opplysningene får en enkelt hos Riksrevisjonen. Av disse tolv undersøkelsene er det bare i saken om politiets og Forsvarets objektsikring at det har ført til kritikkvedtak de siste ti årene, før altså nå i denne saken.

Det komitéleder Amundsen påstår – at det er vedtatt kritikkvedtak ved alle anledninger tidligere når Riksrevisjonen har kommet med den sterkeste kritikken – stemmer altså overhodet ikke. Det er selvsagt stortingsflertallets privilegium å vedta den kritikken de mener er nødvendig, til både nåværende og tidligere statsråder og regjeringer, men slike kritikkvedtak bygger altså på rent subjektive, politiske vurderinger.

Fra Arbeiderpartiets side slutter vi oss til Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger – i merknader i komitéinnstillingen, slik det er vanlig å gjøre i slike saker. Riksrevisjonens undersøkelse hadde et svært alvorlig innhold. Derfor må vi lære av den, og derfor har regjeringen styrket PST betraktelig – og vi må fortsette å styrke PST med det alvorlige trusselbildet vi nå ser.

La meg avslutte med noe av det PST-sjef Beate Gangås sa i den åpne høringa som kontrollkomiteen gjennomførte 6. mars:

«La meg starte med å slå fast at PST har blitt styrket, særlig de siste årene. Vi har både fått økte budsjettrammer, vi har blitt flere ansatte, og vi har blitt bedre stilt når det gjelder teknologi. Det har også kommet noen etterlengtede og viktige endringer i lovverket.»

Det er et politisk ansvar å videreføre satsingen på PST. Derfor er jeg glad for et det er full tilslutning til forslaget Arbeiderpartiet lanserte – forslag til vedtak I i innstillingen – om at regjeringen skal sørge for at PST er riktig dimensjonert når det gjelder organisering, styring og rammevilkår for å møte dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

Per-Willy Amundsen (FrP) [10:39:18] (komiteens leder): Det er heldigvis svært sjelden Stortinget har til behandling en sak som er så alvorlig som den saken vi behandler i dag. Dette handler altså om vår evne til å motstå terror på norsk jord, vår evne til å drive kontraetterretning – og det i en svært utrygg tid, hvor disse funksjonene selvfølgelig burde være på plass.

Alvoret understrekes av at Riksrevisjonen bruker den strengeste formen for kritikk. Dersom vi skal se tilbake, som jeg opplever at representanten Myrli er opptatt av, har vi lignende saker hvor Stortinget har brukt daddelvedtak, men som overhodet ikke er i nærheten av alvoret i denne saken. Da henviser jeg til objektsikringssaken tilbake i 2018.

Det er det med denne saken at den er svært underkommunisert, dvs. at den i liten grad er diskutert i offentligheten. Det er naturlig fordi de viktigste delene av Riksrevisjonens rapport, detaljene, selvfølgelig ikke fremkommer i denne debatten. Det er gradert Hemmelig. Derfor har vi også gjennomført en høring som har vært unntatt offentlighet og gradert. Jeg vil oppfordre Stortingets 169 representanter til å lese disse dokumentene dersom man ønsker å forstå det fulle alvor.

Det er derfor det er så leit at kontroll- og konstitusjonskomiteen ikke står samlet i sine vurderinger og om sine vedtak, slik kontroll- og konstitusjonskomiteen klarte i den såkalte habilitetssaken. På sitt beste klarer kontroll- og konstitusjonskomiteen å heve seg over politikk og klarer å ta det konstitusjonelle ansvaret som komiteen har. Jeg konstaterer dessverre at i denne saken har Arbeiderpartiet og Senterpartiet vært mer opptatt av å drive forsvar av egen regjering enn av å ta det jeg oppfatter som objektive fakta, inn over seg. Man har altså valgt å politisere denne saken. Det taler ikke til komiteens fordel – dessverre. Jeg håper at man klarer å agere annerledes i tiden som kommer.

Arbeiderpartiet har valgt som slagord – i hvert fall har Arbeiderpartiets politiske kommunikasjonsrådgivere på Youngstorget laget det som en «catchphrase» – trygg styring i en urolig tid. Vi hører det gjentatt på inn- og utpust fra regjeringspartirepresentanter og medlemmer av regjeringen. Det står ikke til troende.

Ja, Fremskrittspartiet er veldig glad for at vi klarer å samle oss om å styrke Forsvaret, og at vi klarer å samle oss om å bygge beredskap, med på dette punktet tror jeg dessverre vi må konstatere at regjeringen står til stryk etter hendelsene i 2022. PST skal verne oss mot terror på norsk jord. De skal forhindre etterretning fra andre, fiendtlige stater på norsk jord. Det fremkommer helt klart at man dessverre ikke i tilstrekkelig grad har utrustet PST med de virkemidlene og de budsjettmidlene de trenger til å kunne gjøre den delen av jobben – i hvert fall hvis vi skal ta Riksrevisjonen på alvor, og i hvert fall dersom vi som representanter velger å ha en objektiv tilnærming til saken.

Denne saken fortjener sterk kritikk av regjeringen. Den fortjener sterk kritikk av tidligere justisminister Emilie Mehl. Hun har ikke levert. Regjeringen har ikke levert. Statsminister Jonas Gahr Støre har ikke levert på dette viktige oppdraget, som er en av de aller, aller viktigste oppgavene til en stat, nemlig å verne oss mot indre og ytre fiender.

Jeg tar opp det forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Ove Trellevik (H) [10:44:38]: Me står i dag i den mest alvorlege tryggingspolitiske situasjonen sidan andre verdskrig. Trusselbildet vert prega av statleg spionasje, digital sabotasje og samansette truslar. Midt i denne stormen står Politiets tryggingsteneste, PST.

Riksrevisjonsrapporten me har til debatt i dag, er ein rapport som rokkar ved fundamentet for norsk beredskap. Konklusjonen er klokkeklar og djupt urovekkjande: Regjeringa, ved Justis- og beredskapsdepartementet, har svikta. Dei har ikkje gjeve PST dei nødvendige ressursane, rammene eller den styringa som trengst for å verna Noreg i ein krevjande kvardag etter den russiske invasjonen i Ukraina. Dette er ikkje berre ei administrativ ripe i lakken. Det er ein alvorleg svikt i den nasjonale tryggleiken vår.

Dei siste åra har PST fått nye oppgåver, bl.a. som følgje av ein ny geopolitisk situasjon og eit endra trusselbilde. Likevel har ikkje ressursane, dei overdordna strategiane, lovane og rammene – eller dei operative verktøya for den del – følgt etter.

Riksrevisjonsrapporten viser fleire kritiske punkt. IKT-systema er utdaterte, og PST manglar teknologien som trengst for å analysera store mengder data effektivt. I ein digital tidsalder kjempar dei fremste analytikarane våre med verktøy som høyrer fortida til. Vidare viser rapporten til at PST har måtta velja bort viktige førebyggjande tiltak mot spionasje og sabotasje fordi ressursane er knappe. Til sist: PSTs lokalkontor og nærvær i politidistrikta vert svekte. Dei som skal fanga opp signal lokalt, har ikkje hatt god nok kapasitet.

Det andre hovudelementet i kritikken handlar om leiing. Riksrevisjonen rettar ein spesielt skarp peikefinger mot styringsevna til Justisdepartementet. Styringa vert beskriven som «svak og utydelig». Regelverksutviklinga heng etter. Departementet har ikkje klart å prioritera kva som er viktigast. Når alt er viktig, vert jo ingenting viktig. PST har mangla klare politiske føringar for korleis dei skal balansera det enorme krysspresset av oppgåver. Dette har skapt frustrasjon internt i tenesta og svekt effektiviteten.

I Høgre meiner me at denne rapporten, inkludert den graderte delen og dei to kontrollhøyringane me har hatt i komiteen, viser at ein kan setja alvorlege spørsmålsteikn ved styringsevna til regjeringa i justissektoren. Kritikken går på at regjeringa snakkar høgt om beredskap, men sviktar i den praktiske gjennomføringa. PST sjølv har i etterkant langt på veg stadfesta Riksrevisjonens funn. Dei uttrykkjer at dei kjenner seg igjen i kvardagen som vert beskriven, og at dei sårt treng meir føreseielegheit.

Riksrevisjonens og Stortingets kritikk handlar om at regjeringa har vist manglande kriseforståing. Ein kan ikkje tryggja Noreg med gode intensjonar åleine. PST må ha budsjett, teknologi, regelverk og ei politisk leiing som matchar den farlege verda me lever i. Det har dei ikkje hatt i viktige delar av perioden etter Russlands invasjon i Ukraina. Difor stiller Høgre seg bak fleirtalsforslaga i innstillinga.

Lars Haltbrekken (SV) [10:48:28]: Riksrevisjonens rapporter er svært alvorlige, og SV stiller seg også bak konklusjonene i rapportene.

Vi har de siste årene sett stadig flere angrep, bl.a. fra ytterste høyre, mot mennesker i Norge. Det er angrep som har vært svært alvorlige, og med det verst tenkelige utfall: dødsfall. Vi er nå i pridemåneden, og vi minnes med gru terrorangrepet i Oslo 25. juni 2022. Det var også noe som førte til gransking av PSTs arbeid og forebygging og håndtering av terrorhandlinger.

Det er grunn til å stille spørsmål om hvorvidt den tidligere regjeringen, Solberg-regjeringen, i stor nok grad sikret et PST som kunne ha bidratt til å avverge den typen handlinger og den typen terrorangrep vi så i Oslo 25. juni.

Riksrevisjonens konklusjon om at det er sterkt kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet over tid ikke har bidratt tilstrekkelig til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, gitt de senere års endringer i trusselsituasjonen, har bred tilslutning i komiteen. De siste årene har det også vært en økning i bevilgningene til PST fra den sittende regjeringen, også med støtte fra SV. Denne økningen har vært viktig.

Vi hører at leder av kontroll- og konstitusjonskomiteen i sitt innlegg sier at man burde heve seg over politiske skillelinjer. Det er grunn til å spørre om flertallet i denne saken faktisk gjør det. Hvis vi ser på et av kritikkvedtakene som fremmes, forslag til vedtak III, står det:

«Stortinget mener det er kritikkverdig at tidligere statsråd Monica Mæland ikke var kjent med signaler fra PST om ressurssituasjonen.»

Og i forslag til vedtak IV står det:

«Stortinget mener det er sterkt kritikkverdig at tidligere statsråd Emilie Mehl ikke i tilstrekkelig grad fulgte opp tydelige signaler fra PST om økende ressursbehov.»

Det er en ganske stor forskjell på de to forslagene. I det første forslaget, angående tidligere justisminister Monica Mæland, rettes kritikken ikke først og fremst mot ministeren, men mot at hun ikke fikk tilstrekkelig informasjon. Det er en omgåelse, og jeg mener det er grunn til å hevde at det er en politisk begrunnet omgåelse av kritikken. Det står i sterk motstrid til forslag til vedtak IV, og det til tross for at Mehl har bidratt til en økning i budsjettene til PST. Når man ber om at vi skal heve oss over de politiske skillelinjene, bør man kanskje også tenke på det på egne vegne.

Jeg vil bare avslutningsvis legge til at SV kommer til å stemme for det løse forslaget som etter hvert vil bli fremmet av Rødt i denne saken.

Geir Pollestad (Sp) [10:53:39]: Senterpartiet sluttar seg til funn, konklusjonar og anbefalingar i rapporten. Eit velfungerande PST er viktig for vår nasjonale tryggleik, men det er ikkje det einaste tiltaket som skal ivareta vår sikkerheit.

Senterpartiet er med på dei forslaga i innstillinga som peikar framover, og som peikar på forbetringar. Me er opptekne av å bruka ein sånn rapport til å læra. Eg har òg lyst til å seia at budsjettprioriteringar mellom ulike føremål og kva verkemiddel PST skal ha tilgang til, er midt i kjernen av den politiske debatten og den politiske oppgåva.

Så til kritikken: Komitéleiaren beklagar at det ikkje er ein samla komité. Det trur eg har si enkle årsak. Det var eit sjølvstendig mål å fremja kritikk. Mehl skulle takast. Sanninga er at Mehl overtok eit Justisdepartement i 2021 etter ein periode med svært lite kontinuitet. Justisministrar av ulik karakter hadde kome og gått – eg skal ikkje seia dagleg, men det var åtte ulike justisministrar i løpet av åtte ulike år. Det er ingen tvil om at det ikkje skapar stabilitet, føreseielegheit og tryggleik.

Det har òg kome fram i denne prosessen at PST er på ein betre plass i dag enn dei var i 2019. Mehl skal ha ein betydeleg del av æra for det, for ho greip fatt i ting. Det har kome fram både gjennom høyringa og i rapporten. Det er litt underleg når det vert framstilt som at Mehl nærast ikkje veit opp og ned på PST. Sanninga er at budsjettet auka med Mehl, PST fekk nye verkemiddel, og dette er òg verkemiddel som har hatt effekt etter at ho gjekk av som statsråd.

Det er verdt å merka seg at det er eit svært stort mindretal som ikkje støttar forslaga om kritikk, verken mot Mehl, mot regjeringa Støre eller mot tidlegare justisminister Mæland.

Så til dei konkrete forslaga til vedtak i innstillinga, der forslag IV er retta mot Mehl. Eg meiner at desse forslaga for så vidt kan stå seg kvar for seg og argumenterast for viss ein meiner dei, men i samanheng er forslaga IV og V inkonsekvente, ulogiske og tilnærma umoglege å kunna forstå.

Forslag IV er retta mot Mehl. Kva har Mehl gjort? Ho var kjend med situasjonen i PST, ho gjorde ei vurdering av situasjonen i PST, og det har ikkje kome fram informasjon om at ho ikkje har meldt dette vidare til regjeringa, gjennom både ønske om verkemiddel og budsjettbehov. Det kan ein på ein måte ta stilling til, men ein har òg vald å fremja kritikk mot regjeringa for ikkje å ha løyva nok. Her må ein bestemma seg, for viss ein statsråd har gjort si plikt og informert regjeringa, har den statsråden gjort si plikt. Det kan ikkje vera sånn at kontrollkomiteen skal driva etterkontroll av gjennomslag på budsjettkonferansen. Anten ligg dette ansvaret på statsråden eller så ligg det på regjeringa – ein må greia å bestemma seg.

Eg skal ikkje gå inn på kva som er rett, for me er som sagt ikkje med på nokon av forslaga til vedtak, men det er interessant når me veit at budsjettet under Mehl auka med 45 pst: Kor går grensa for å sleppa kritikk – 55 pst. auke, 65 pst. auke, 85 pst. auke? Eg er usikker på det.

Berre for å visa kor tydeleg spel ein driv, har altså eit parti i komiteen greidd å fremja sterk kritikk mot ein person som i perioden rapporten tek føre seg, var tingrettsdommar for ei anna statsmakt. Det er smått absurd. Astri Aas-Hansen får sterk kritikk frå KrF i ein periode ho var tingrettsdommar. Det minner om at dette er eit stort spel.

Me har òg sett at parti har fronta sine standpunkt ute i media før komiteen har konkludert. Då kan ein på ein måte ikkje koma i etterkant og beklaga at det ikkje var mogleg å få til ein skikkeleg prosess.

Senterpartiet er oppteke av å læra, men det politiske spelet som har utspelt seg no, er ikkje kontrollkomiteen og Stortinget verdig.

Hege Bae Nyholt (R) [10:58:48]: Rapporten vi har fått fra Riksrevisjonen, er alvorlig. Dette reflekteres i at revisjonen har valgt å legge seg på det sterkeste kritikknivået den har tilgjengelig, nemlig «Sterkt kritikkverdig», og at komiteen har stilt seg bak kritikken.

Det er Stortinget som vedtar statsbudsjettet. For å kunne tildele de ulike departementene og underliggende etater bevilgninger som står i stil med oppgaven de er satt til å løse, er Stortinget avhengig av å være informert om hvilke behov de faktisk har. I denne saken har det gjennom Riksrevisjonens rapport og komiteens høringer blitt klart at Stortinget ikke har vært tilstrekkelig kjent med stoda i PST. Dette har gjort at Stortinget ikke har hatt det nødvendige beslutningsgrunnlaget for å kunne rette opp i budsjettproposisjoner fra både Solberg- og Støre-regjeringen som har inneholdt for lite midler til PST.

Heller enn å være med og gjøre denne saken til et politisk sirkus, fokusert på enkeltpersoner, er Rødt opptatt av at vi nå får på plass ordninger som sikrer at Stortinget har informasjonen en trenger for å sikre at PST ikke går for lut og kaldt vann. Rødt stiller derfor følgende forslag:

«Stortinget ber om at regjeringen årlig, i forbindelse med budsjettproposisjonen, i egnede former legger fram for Stortinget en høygradert vurdering av operativ evne for Politiets sikkerhetstjeneste (PST).»

Forslaget er inspirert av en ordning som allerede er på plass for Forsvaret, hvor Stortinget årlig, i forbindelse med budsjettproposisjonen fra regjeringen, mottar en gradert redegjørelse for Forsvarets operative evne, utarbeidet av forsvarssjefen. Denne ordningen kom på plass gjennom vedtak i Stortinget i sesjonen 1999–2000, etter forslag fra det som den gang het forsvarskomiteen på Stortinget.

Komiteen mente den gangen at «erfaringen (…) tilsier at Stortinget på en langt bedre måte må holdes orientert om krigsstrukturens operative status», og at «dette heretter bør skje på en systematisk måte i forbindelse med de årlige budsjettene». I 2023 anbefalte forsvarskommisjonen i sin rapport å videreutvikle denne ordningen, som de beskrev som et viktig verktøy for å styrke forsvarsevnen og kontrollere militærmakten.

Den alvorlige saken vi nå debatterer, viser klart at det er behov for at Stortinget i større grad enn i dag holdes løpende orientert om PSTs operative evne. Med ordningen Rødt foreslår, vil en legge bedre til rette for at Stortinget i framtiden vedtar adekvate bevilgninger for PST.

Med dette tar jeg opp Rødts forslag.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:01:36]: I fredstid er det PST som har hovedansvaret for å håndtere de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet. Det er den mest grunnleggende oppgaven en stat har. Derfor er det vanskelig å overdrive alvoret når Riksrevisjonen bruker sin sterkeste kritikkform i sin vurdering av regjeringens styring av PST – sterkt kritikkverdig. Det er ikke en formulering de bruker ofte eller lettvint. Det er først ved behandlingen av denne saken at Stortinget for alvor har blitt kjent med hvor store kapasitetsutfordringene har vært. Det er vanskelig å komme til noen annen konklusjon enn at PSTs avgjørende betydning for rikets sikkerhet og grunnleggende nasjonale interesser har vært en alvorlig blindsone for Støre-regjeringen.

Bakteppet er et trusselbilde som blir stadig forverret. Terrortrusselen er ikke borte, og samtidig har etterretningstrusselen fra fremmede stater vokst kraftig. I trusselvurderingen for 2025 sa PST rett ut at det er sannsynlig at russisk etterretning vil forsøke sabotasje mot mål i Norge. Presset kommer altså på alle kjerneoppgavene samtidig: på kontraterror, på kontraetterretning og på beskyttelsen av myndighetspersoner. Da blir det lite rom igjen til å se framover, til å gi norske myndigheter den situasjonsforståelsen og beslutningsstøtten som er selve poenget med en etterretningstjeneste. Det er nettopp konklusjonen om PSTs mandat som innenlands etterretningstjeneste jeg mener er mest underkommunisert i denne saken. Riksrevisjonen slår fast at PST i relativt begrenset grad har fylt rollen som nasjonal etterretningstjeneste, og at arbeidsmåten har vært, og jeg siterer, «hovedsakelig reaktiv». Det er en alvorlig og oppsiktsvekkende konklusjon. Dette er en annen og videre oppgave enn kontraetterretning. Det handler om å løfte blikket fra enkeltsaker, drive strategisk og kunnskapsbasert etterretning og gi myndighetene situasjonsforståelse og beslutningsstøtte.

Og hvorfor er dette så viktig? Da vi debatterte den sikkerhetspolitiske redegjørelsen i februar, var vi i stor grad enige om alvoret. Den største trusselen mot Norge i dag er ikke stridsvogner over grensen. Det er angrep under terskelen for krig: sabotasje, cyberangrep og påvirkningsoperasjoner. PST beskriver selv hvordan russisk etterretning tar i bruk kriminelle nettverk, og hvordan Russland vil teste NATOs samhold. Slike trusler er enkelthendelser som hver for seg kan se ubetydelige ut, men som først gir mening satt sammen. Det krever akkurat den evnen Riksrevisjonen sier PST ikke har hatt kapasitet til. De sier rett ut at en følge av utilstrekkelig kapasitet er økt risiko for skadelige konsekvenser for grunnleggende nasjonale interesser.

Så til kritikken. Vi fremmer i dag forslag om sterk kritikk mot tidligere justisminister Emilie Enger Mehl. Hun satt med ansvaret gjennom perioden der trusselbildet ble radikalt forverret etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina. Signalene fra PST var tydelige og ble ikke fulgt opp godt nok. Det er svært alvorlig, men alvoret stopper ikke opp hos én statsråd. Ansvaret for rikets sikkerhet ligger hos regjeringen samlet, og først og fremst hos statsministeren. Han leder selv regjeringens sikkerhetsutvalg. Han har visst hvor alvorlig situasjonen er, og det er nettopp han som har kalt dette den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Derfor fremmer KrF også et eget forslag om sterk kritikk mot statsministeren. Vi fremmer også et forslag om sterk kritikk mot sittende justisminister Astri Aas-Hansen. Undersøkelsen dekker årene 2019 til 2024, men høringene har jo også handlet om situasjonen i dag. I den lukkede høringen stilte både sjef i PST og avdelingsdirektøren for kontraterror og kontraetterretning. Bildet de ga, gjør meg ikke trygg på at manglene er lukket. På direkte spørsmål i den åpne høringen om PST i dag har de ressursene de trenger, var svaret på den at de er på vei.

Mangler politiet ressurser og må kutte i patruljering og forebygging, er det synlig. Da kan en politimester stille opp i media og fortelle at det trengs mer penger. En PST-sjef kan av åpenbare grunner ikke gjøre det samme. Dermed sitter statsråden og regjeringen alene på mye av informasjonen. Riksrevisjonen har gitt oss en grundig og objektiv vurdering av hvordan regjeringen og justisministeren har håndtert dette ansvaret, og gjennom høringen, spesielt den lukkede, har vi fått innsyn vi ellers ikke ville hatt. Nettopp derfor mener KrF at Stortinget også ville hatt stor nytte av en raskere oppfølgingsrevisjon enn de vanlige tre årene.

Til slutt: PST er i dag svært langt unna et kontrollsamfunn, og verken Riksrevisjonen eller noen av partiene i denne sal ønsker å ta Norge dit. Det vil være en restrisiko, men det er ikke det Riksrevisjonen har vurdert. De har vurdert hvordan regjeringen har sikret at PST har hatt de ressursene de trenger i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Sterkt kritikkverdig, er konklusjonen. Jeg tar opp forslagene KrF er en del av.

Grunde Almeland (V) [11:07:02]: Det er alvorlig lesning å gå gjennom Riksrevisjonens rapport. Jeg vil starte med å takke Riksrevisjonen for den jobben de har gjort. Det er viktig for Stortinget å ha den samlede gjennomgangen som Riksrevisjonen leverer til oss, fordi vi trenger å lære av de åpenbare manglene i systemet vårt for at vi skal klare å ivareta Norges sikkerhet i det videre og ivareta de nasjonale interessene på en god måte. Det må selvsagt være hovedformålet også etter denne saken. Det viktigste vi kan gjøre, er å forbedre de systemene som svikter, og sørge for at ting fungerer bedre framover.

Stortinget har imidlertid også den rollen at vi skal drive parlamentarisk kontroll. Selv om man skal være opptatt av hva man skal gjøre framover, er det samtidig Stortingets oppgave å plassere ansvar når Stortinget mener det er riktig å gjøre det. Det er også en viktig bit av det arbeidet vi gjør, og en viktig bit av arbeidet med tydelig å signalisere at det tross alt er noen som har det utøvende ansvaret for det som skjer i Norge.

Det har vært en god gjennomgang av de ulike forholdene, særlig fra saksordføreren i starten, så jeg skal ikke gå inn i det. Jeg vil likevel på vegne av Venstre si at vi i stor grad slutter oss til det flertallet sier i innstillingen. Jeg mener flertallet har – gjennomgående – en god og nøktern beskrivelse av situasjonen og også av plasseringen av ansvaret. Derfor kommer Venstre til å stemme for de ulike romertallsvedtakene. Vi kommer ikke til å stemme for noen av mindretallsforslagene. Det er rett og slett av den enkle grunn at vi mener at man i en del av mindretallsforslagene ganske tydelig bommer når man forsøker å plassere ansvaret, i motsetning til det romertallsvedtakene og flertallet gjør.

Jeg vil knytte noen kommentarer til noen av de påstandene som har kommet fra talerstolen så langt, bl. til det SV-representanten sa om III – altså kritikkvedtaket mot tidligere statsråd Monica Mæland. Det er altså sånn at uavhengig av hva som er grunnen til at en statsråd ikke hadde tilstrekkelig informasjon, er det statsråden selv som er ansvarlig for det. Så la det ikke være noen tvil: Når Venstre stemmer for en sånn type kritikkvedtak, er det fordi det også innebærer et personlig ansvar med hensyn til å være statsråd – at man hadde ansvaret for dette, og derfor også skulle ha gjort tydelige grep for å tilegne seg denne informasjonen. Det at systemene ikke fungerer, er ikke en unnskyldning, og det skal, iallfall sett fra Venstres side, ikke leses som en unnskyldning for at man ikke har fått den tilgjengelige informasjonen. Det har man som statsråd ansvar for å legge til rette for. Det har også Stortinget tydelig sagt i en rekke andre saker der vi har gitt kritikk.

Når det gjelder IV og kritikken mot statsråd Emilie Mehl, må vi være tydelig på også fra Stortinget at den perioden hun hadde det overordnede ansvaret – det konstitusjonelle ansvaret – var det en tydelig endring i trusselbildet. Kontrollkomiteen og Stortinget har behandlet en av sakene som var det tydeligste eksemplet på det, nemlig saken etter 25. juni-terroren, og det er verdt å minne om at i den saken erkjente man – eller anerkjente – at regjeringen hadde gjort en delvis styrking av PST, men det var allikevel gjennomgående fra komiteen og Stortinget i sin helhet en forståelse av at måten PST var organisert på, og også måten midlene var allokert, ikke var tilstrekkelig til å følge opp situasjonen. Dette er en gjennomgående forståelse som ligger til grunn hos Stortinget, som også begrunner dette vedtaket.

Så vil jeg avslutningsvis si til representanten Myrli at han har helt rett i at det er ingen praksis for at Stortinget gjentar kritikken fra Riksrevisjonen. Riksrevisjonens kritikkvedtak er uavhengig av den parlamentariske kontrollfunksjonen Stortinget har. Men det er helt feil av representanten Myrli når han og Arbeiderpartiet går ut av beskrivelsen på sidene 18 og 19 som refererer til at Stortinget gjennomgående har gjort vurderinger av kritikkvedtak på Stortinget utover 2000-tallet. Dette er en beskrivelse av den parlamentariske kontrollen som vi har vært enige om.

Statsråd Astri Aas-Hansen [11:12:22]: Jeg ønsker å starte med å understreke at PST – og det betyr alle som jobber i PST – hver eneste dag gjør en svært viktig jobb for å forebygge, avdekke, etterforske og avverge ulovlig aktivitet og alvorlige hendelser som truer nasjonens sikkerhet.

Jeg tar komiteens behandling og kritikk på stort alvor. Jeg er enig i at det har vært store utfordringer i PST og i styringen av PST i deler av perioden 2019–2024. Dette er også bakteppet for en rekke grep som er tatt etter at Støre-regjeringen tiltrådte i 2021, og vi har fortsatt å styrke PST også etter undersøkelsesperioden til Riksrevisjonen og fra jeg tiltrådte i februar 2025. Vi er i dag på et bedre sted enn det vi var da denne regjeringen tok over i 2021. Jeg mener at dette kom tydelig fram både i den åpne og i den lukkede kontrollhøringen.

PST har fått økte budsjetter og nye hjemler. Det er bl.a. gjort flere grep for å sikre at oppgaveløsningen innenfor beskyttelse av myndighetspersoner ikke går på bekostning av de andre kjerneoppgavene. Et bedre samarbeid med departementet har gitt tydeligere styring.

I min styring av PST legger jeg vekt på resultater og effekter for brukere og samfunn. PST skal levere god beredskap og trygghet i samfunnet og avverge alvorlige hendelser. Den viktigste kapitalen PST besitter, er de ansatte, men hvordan de ansatte skal disponeres, og hva som skal til for at de kan løse sitt oppdrag og levere på de forventningene jeg setter, er det PST som vurderer.

Vi har sett at kortsiktig styring og for stor oppmerksomhet rettet mot innsatsfaktorer har virket negativt inn på evnen til å løse samfunnsoppdraget og til å drive god økonomistyring. PST vet best hvordan deres oppdrag skal løses mest mulig effektivt, og det avgjørende er at PST har autonomi og myndighet til å styre sine ressurser helhetlig og i tråd med de overordnede føringene jeg har gitt, som igjen baserer seg på de vedtak som fattes i denne sal.

I etatsstyringen følger vi opp for å sikre at PST har god nok evne og kapasitet til å oppnå målene som er satt. På den måten måles PST samtidig på de reelle effektene og resultatene. Dette er god styring i praksis.

Vi skal sørge for å gi muligheter for langsiktig styring samtidig som en har fleksibilitet nok til å løse samtidighetsutfordringer som PST står i. Vi må unngå en start-stopp-situasjon med store, årlige svingninger i bevilgninger.

Samtidig står PST fortsatt i en krevende situasjon. Trusselbildet innebærer at PST har store oppgaver for å løse sitt overordnede samfunnsoppdrag om å trygge Norges sikkerhet. Vi har derfor etter kontrollhøringen i mars jobbet videre med flere tiltak for å redusere risikoen for at eksempelvis terror eller etterretningsaktivitet kan skje.

Vi fremmet i mars et lovforslag om endringer i reglene om skjult kameraovervåkning i straffeprosessloven, som vil ha betydning for PSTs avvergende etterforskning og PSTs forebyggende virksomhet etter politiloven. Vi vil raskt komme tilbake til når reglene kan settes i verk.

Regjeringen jobber også med konkrete tiltak for å redusere PSTs utgifter knyttet til beskyttelse av norske myndighetspersoner på reise til Ukraina, og PST jobber stadig med å maksimalisere nytten av sin lokale tilstedeværelse i distriktsenhetene.

Jeg forventer at PST framover fortsetter å utvikle virksomheten på den gode måten de har gjort de senere årene. Departementet vil fortsette å utvikle styringen til å bli enda mer målrettet, bl.a. gjennom arbeidet med en langsiktig plan for PST.

Jeg er glad for å se hvordan Riksrevisjonens rapport og komiteen løfter fram hvordan PST opererer innenfor rammene av et liberalt demokrati, og avveiningene som må foretas mellom sikkerhet, personvern og rettssikkerhet.

Statsminister Jonas Gahr Støre [11:34:18]: Jeg vil takke komiteen for grundig arbeid med behandlingen av Riksrevisjonens rapport om ressursbruk og effektivitet i PST.

La også meg slå fast: PST og deres ansatte gjør en svært viktig jobb for Norges nasjonale sikkerhet – jeg vil si til alle tider, men ikke minst etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022.

Gjennom grundig kontraetterretningsarbeid bidrar de til vår trygghet. La meg ta et eksempel fra nyere tid. PST arresterte i 2022 en illegalist som var i Norge under dekke av å være brasiliansk forsker. Vi vet at bare et fåtall europeiske tjenester har klart å avdekke slike agenter. PST har også selv offentlig uttalt at de har bidratt til å avverge terrorangrep på norsk jord. Det skal vi være glad for.

Jeg er også en av dem som har dyktige livvakter fra PST rundt meg hver dag, hver time. Et av spørsmålene i denne saken er om vi bruker for mye ressurser på beskyttelse av myndighetspersoner. Jeg mener det er en legitim diskusjon. Men i et trusselbilde der myndighetspersoner blir stadig mer utsatt som en del av terrortrusselen, vil jeg anerkjenne jobben PST gjør for å beskytte oss som er valgt til å styre landet. Jeg har erfart dette konkret, da PST reddet meg ut av en kritisk situasjon på Serena Hotel i Kabul i 2008.

PST har møtt et stadig mer krevende trusselbilde det siste tiåret, og særlig etter februar 2022. Da krigen i Ukraina kom, var PST ikke godt nok rustet til å håndtere konsekvensene. Derfor har jeg sagt at jeg i all hovedsak slutter meg til Riksrevisjonens kritikk av ressurssituasjonen i undersøkelsesperioden 2019–2024.

Min regjering tar ansvar for PSTs budsjett og kapasitet på vår vakt. Men at PST ikke var godt nok rustet da fullskalainvasjonen kom i februar 2022, er et ansvar som må deles av flere. Det må ses i lys av en utvikling over mange år, hvor PST har advart mot terrorfare og trussel fra russisk og kinesisk etterretning. PST ba også om flere virkemidler tilbake i 2014, bl.a. hjemmel til å behandle åpen tilgjengelig informasjon. Det ble lagt bort fram til 2021.

Den løpende styringsdialogen fra Justisdepartementet er en sentral del av driften av PST. Hyppige skifter av justisministre i perioden 2016–2021 bidro ikke til stabilitet i den politiske ledelsen av Justisdepartementet og PST.

Jeg mener at min regjering tok raskt flere relevante grep for å styrke PST:

• Allerede to måneder etter krigen brøt ut, la vi fram en særskilt Ukraina-proposisjon, hvor vi foreslo å øke bevilgningene til Forsvaret, men også til PST.

• PSTs budsjett har økt med over 50 pst. på min regjerings vakt.

• Vi har tatt initiativ til at flere viktige lovendringer har blitt vedtatt i Stortinget.

• Vi har styrket etatsstyringen og oppfølgingen av PST. Jeg har også tett dialog med PST gjennom møter i Regjeringens sikkerhetsutvalg, som er blitt hyppigere, mer omfattende og mer alvorspreget i lys av den internasjonale situasjonen.

• Styrkingen har fortsatt etter at Riksrevisjonen avsluttet sin undersøkelse. PSTs budsjett ble økt med over 200 mill. kr i 2025 og over 100 mill. kr i år.

Det er legitimt å diskutere om regjeringen burde foreslått enda større bevilgninger til PST de første årene etter 2021. Jeg merker meg at et flertall retter sterk kritikk mot regjeringen for dette, og jeg tar den kritikken på alvor.

Samtidig gjør kombinasjonen av styrket budsjett, bedre regelverk og tettere styring av PST at sikkerhetstjenesten har bedre forutsetninger i dag enn da vi overtok. Jeg er glad for at en samlet komité ber oss sikre at PST er riktig dimensjonert for å møte den sikkerhetspolitiske situasjonen framover.

Å sikre at Norge kan håndtere den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, har lenge vært en hovedprioritering for min regjering.

La meg legge til. Den neste krisen er, i tråd med all erfaring, forskjellig fra den forrige. Den neste hendelsen kan ikke kopieres fra hva vi har erfart. Derfor må en tjeneste som PST også ha muligheten til å forstå den situasjonen vi lever i og ikke minst legge vekt på forebyggende arbeid. Jeg synes det er verdt å merke seg fra PSTs ledelse, at forebygging er et breddeanliggende for hele samfunnet, ikke bare for PST. Derfor er også samordningen mellom PST og resten av myndighetsapparatet en viktig oppgave for min regjering.

Jeg vil takke for komiteens arbeid. At storting og regjering samarbeider godt om hvordan vi skal ivareta landets sikkerhet, er av avgjørende betydning for oss alle.

Tom Staahle (FrP) [11:56:57]: Rapporten tar for seg perioden 2019–2024, og når Riksrevisjonen bruker sin sterkeste kritikkform og slår fast at Justis- og beredskapsdepartementets håndtering av PST er «sterkt kritikkverdig», må alle varsellamper blinke. Dette handler om forvaltningssvikt av en justisminister og regjering, og det handler om statens manglende evne til å beskytte Norge mot terror, spionasje, sabotasje og påvirkningsoperasjoner. Det er nær en total svikt i en av de viktigste arbeidsoppgavene en til enhver tid sittende regjering har.

Rapportens konklusjon er knusende: Trusselbildet har blitt dramatisk verre, men ressursene, verktøyene og styringen har ikke holdt tritt. PST har fått økte budsjetter, men det er langt fra nok i forhold til de radikalt økte oppgavene tjenesten er satt til å løse.

Vi står altså i en situasjon med krig i Europa, økt russisk og kinesisk etterretningsaktivitet, hybride trusler, cyberangrep og terrorhendelser på norsk jord. Når Riksrevisjonen da dokumenterer det mange har visst lenge, at PST har betydelige kapasitetsbegrensninger, mangelfulle IT-systemer, utilstrekkelige hjemler og en organisasjon som ikke er tilstrekkelig rustet for dagens sikkerhetsutfordringer, skulle man jo tro at de som sitter øverst i makthierarkiet, skulle ta sitt ansvar – men nei.

Det som gjør saken enda mer alvorlig, er at dette ikke kommer overraskende. Riksrevisjonen dokumenterer at PST over tid varslet om et økende gap mellom trusler og kapasitet. Likevel har departementet reagert for sent og for svakt. Det er åpenbart at den til enhver tid sittende regjering og statsråd har et ansvar for å sørge for at PST har nødvendige ressurser, virkemidler og styring for å utføre samfunnsoppdraget. Og når departementet ikke følger opp utfordringene PST rapporter om og informerer Stortinget, må man jo lure på hva som har skjedd i departementet og regjeringen.

For Fremskrittspartiet er kjernen i saken at nasjonal sikkerhet er statens viktigste oppgave. Da holder det ikke å vise til prosesser, områdegjennomganger og interne styringsdialoger. Når PST varsler om økende risiko, må regjeringer handle. Det er nødvendig å minne oss selv om at vi i vår historie har sviktet hva gjelder sikkerhet og beredskap ved flere anledninger, og det er skremmende at evnen til å lære og gjøre noe med det åpenbart er svært liten. Om det er fordi vi er naive eller udugelige, lar jeg henge litt i luften, men at noen ikke har gjort jobben sin, er helt på det rene.

Nå har altså Riksrevisjonen og kontrollkomiteen konkludert med at styringen av PST har vært svak, at ressursene ikke står i forhold til trusselbildet, og at departementet ikke har reagert raskt nok på varsler om økt risiko. Da er den naturlige konklusjonen Stortinget må trekke at Norge ikke kan møte morgendagens trusler med gårsdagens prioriteringer.

Fremskrittspartiet mener PST må få de ressursene, verktøyene og lovhjemlene som dagens sikkerhetssituasjon krever. Nasjonal sikkerhet må prioriteres høyere enn byråkratiske prosesser. Riksrevisjonens rapport er ikke bare en kritikk av fortiden, det er en advarsel om framtiden.

Mari Holm Lønseth (H) [12:00:10]: Konklusjonene i Riksrevisjonens rapport om PST er slående, og det er nødt til å føre til endringer. Vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig, og truslene vi møter i dag, og har møtt de siste årene, særlig fra 2022, skiller seg også mye fra de truslene vi har levd med tidligere. Oppdragsmengden har økt både for politiet og for PST uten at ressursene eller regelverket har holdt tritt.

Spionasje, sabotasje og andre hybride trusler er noe som går igjen i de lokale trusselvurderingene i ulike politidistrikt. Vi ser også at enkeltsaker tar store ressurser fra både PST og politidistriktene. PST har ikke den kapasiteten som trengs for å fylle den rollen de har som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste. Rapporten slår også fast at styringen av PST har vært svak.

Vi har også hatt situasjoner tidligere hvor det har vært varslet om krevende situasjoner i PST. Vi husker f.eks. i 2024, hvor det var en rapport om tilstanden i PST som regjeringen også da valgte å ikke offentliggjøre, men som også har vist omfattende svakheter.

Noe av det viktigste framover er likevel at denne rapporten fører til at det blir konkrete endringer. Det er viktig at ressursene til PST må økes, men det hjelper ikke bare med mer penger, organiseringen er nødt til å bli mer effektiv, IT-systemene er nødt til å oppdateres, og regelverket er nødt til å oppdateres. Det er også veldig viktig at politiet har effektive etterforskningsmetoder i møte med de nye hybride truslene.

Samtidig er det viktig for Høyre at tempoet i regelverksutviklingen går opp. Det har over tid tatt for lang tid å utvikle nye regler, som også gjør politiet og PST dårligere i stand til å beskytte oss som innbyggere enn de burde ha vært. Jeg vil trekke fram ett eksempel, og det handler om reglene knyttet til spionasje i straffeloven. De har ikke vært oppdatert på om lag 40 år. Vilkårene for å dømmes for det er at det er hemmelige opplysninger som kan true rikets sikkerhet, som deles. Det er en strengere regulering i Norge enn i land vi ellers sammenligner oss med, enten det er Danmark, Sverige eller Storbritannia. Det gjør det krevende for politiet å benytte disse bestemmelsene, og det gjør det krevende å få etterforskningsmetoder. Det er også noe av det som fører til at vi ikke har hatt en spionsak i Norge på mange, mange år, selv om det ikke er noen grunn til å tro at det ikke forekommer spionasje og etterretningsvirksomhet i vårt land som vi burde ha slått ned på.

Høyre forventer at det kommer en kraftig styrking av politiet generelt, men også PST spesielt, i forslag til statsbudsjett. Vi ser også fram til raskt å behandle lovendringen som skal komme til Stortinget, som sikrer at PST også blir et mer effektivt organ.

Jon Engen-Helgheim (FrP) [12:03:22]: Rapporten og den påfølgende komitébehandlingen viser at vi står i en veldig alvorlig situasjon, og at det har vært store, store svakheter. Det viktige nå er at vi lærer av saken. Der er jeg svært usikker på om regjeringen har skjønt alvoret tilstrekkelig.

Denne saken handler om flere ting, bl.a. at det tok urovekkende lang tid før signaler om situasjonen ble tatt på alvor og fulgt opp. Det har vært svak og utydelig styring, og økte oppgaver har gått på bekostning av andre viktige oppgaver. Dessverre er det mulig å se klare likhetstrekk mellom det som framkommer i rapporten og denne saken, og det hele politiet står i i dag. Politiet har gjentatte ganger varslet om tilsvarende forhold, men da er det ikke bare for ett organ, det er for hele politiet.

Hvis vi går tilbake til juni 2025, kom Riksrevisjonen med en annen rapport om ungdomskriminalitet, som peker på manglende forebygging og manglende tilstedeværelse fra politiet. Politiet mener selv at det kommer av manglende ressurser.

I april 2026 var politimesteren i Oslo ute og kom med en kraftig advarsel og sa at det er begrenset hvor lenge de kan stå i dette uten at konsekvensene blir for store. Hun sa bl.a. at det ulmer under overflaten, og at man har problemer med å ivareta hovedstadsoppdraget på grunn av ressurssituasjon. Vi ser jo resultatene. I juni, altså inneværende måned, ble det klart at Forsvaret må settes inn for å løse politioppgaver i hovedstaden. Da viser dette at vi har en tilsvarende situasjon i hele politiet som det rapporten viser for PST. Det burde jo fått alarmklokkene til å ringe for lenge siden.

Under denne regjeringen har antallet operative politifolk, altså IP3- og IP4-personell, gått ned med hele 700. Det rapporterer regjeringen selv på FrPs budsjettspørsmål. Det er selvfølgelig veldig alvorlig å stå i.

Jeg vil bare avslutte med at det er urovekkende å høre Støre ikke ta alvoret tilstrekkelig på alvor. Han sier at andre partier heller ikke har bevilget mer penger. Men saken handler jo om at det er regjeringen som sitter på denne informasjonen. Nå har det kommet en hemmelig rapport for å belyse hva som har gått feil, og det er regjeringen som har den informasjonen som ikke vi har hatt, og som burde tatt ansvaret. Hvis regjeringen ikke forstår det, har man ikke forstått alvoret i saken.

Anette Carnarius Elseth (FrP) [12:06:42]: Når skoleelever kommer på besøk til Stortinget, lærer de at jobben til regjeringen er å være den utøvende makt, den som gjennomfører. I fredstid skal regjeringen påse at politiet sørger for innbyggernes trygghet, og justisministeren har da et særlig ansvar.

Trusselbildet og oppgavemengden har blitt endret radikalt, men Støre-regjeringen har ikke fulgt med i timen. Det skrytes dog av økt budsjettutvikling, men den spises i realiteten opp av lønnsvekst, prisvekst og vekst i pensjonsutgifter. Selv om PST har fått noe økte ressurser i perioden, står det uansett absolutt ikke i forhold til et vesentlig forverret trusselbilde og radikalt økte oppgaver.

Antallet FrP-justisministre er kommentert, men det som er viktigst, er jo at de var fokusert, tok jobben på alvor og møtte trusselbildet på riktig måte. Det har altså ikke tatt mer enn tre justisministre å rive ned det syv justisministre fra FrP bygget opp.

Støre-regjeringens manglende styringsevne og kriseforståelse har blitt et alvorlig problem. Vi står nå i en sikkerhetspolitisk krise og har akutt mangel på politifolk, uten at regjeringen engang har et mål om hva bemanningen bør være. Med et datasystem fra OL på Lillehammer er det store etterslep i etaten, og manglende IT-ressurser reduserer PSTs effektivitet og begrenser deres evne til å fylle sitt mandat.

Riksrevisjonen konkluderer med «sterkt kritikkverdig», som er den aller sterkeste kritikkformen, og som kun benyttes når de avdekker alvorlige svakheter, feil og mangler som kan få svært store konsekvenser for enkeltmennesker eller samfunnet. Det har de altså gjort i sin rapport. Det er sterkt kritikkverdig at Justis- og beredskapsdepartementet ikke har bidratt til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen. Styringen av PST har vært svak og utydelig. Støre-regjeringen har altså ikke fulgt med eller ikke forstått alvoret. Til tross for at PST har rapportert om gap mellom trusler og kapasitet, samt høy risiko på flere sentrale kjerneoppgaver, er det ikke i tilstrekkelig grad fulgt opp. Uforutsigbar og stor oppdragsmengde for beskyttelse av myndighetspersoner har hatt negative konsekvenser for de andre kjerneoppgavene.

Stortinget har bedt regjeringen legge fram en langtidsplan for politiet, men det skjer lite, for regjeringen viser ingen eller liten interesse for politiet og den sikkerhetspolitiske krisen vi står i.

Lars Rem (FrP) [12:10:03]: Riksrevisjonen og kontrollkomiteen har gitt et krystallklart bilde. PST er underdimensjonert i en tid der trusselbildet er alvorlig forverret. Det er ikke lenger bare en faglig debatt, det er et nasjonalt sikkerhetsproblem.

Flertallet i komiteen slår fast at departementets styring av PST har vært svak og utydelig. Det er sterkt kritikkverdig at regjeringen ikke har foreslått de bevilgningene som trengs. Det burde få alle til å slå alarm.

Kjerneproblemet er åpenbart midlertidig tilskudd i stedet for varig styrking, manglende langsiktighet i budsjettene og et handlingsrom for PST som ikke står i forhold til realitetene.

At kostbare livvaktsoppdrag ble dekket gjennom nysaldering eller revidert budsjett, gikk ut over tjenestens evne til å forebygge og etterforske. Det er ikke forsvarlig styring. Det svekker sikkerheten vår.

Det er også alvorlig at komiteen retter sterk kritikk mot tidligere justisminister Mehl og regjeringen Støre for ikke å ha fulgt opp PSTs tydelige signaler.

Sikkerhetspolitikk kan ikke bygges på gode intensjoner alene. Den trenger varige midler, klare politiske prioriteringer og en helhetlig plan for å bygge kapasitet, teknologi og kompetanse over tid. Derfor må vi forlange konkrete tiltak nå.

Vi må ha en flerårsplan med varig grunnfinansiering til PST, en bærekraftig løsning for finansiering av livvaktoppdrag, som i dag går på bekostning av kjerneoppgavene og etablere tydeligere mål i dialogen mellom departementet og tjenesten. Å vente på neste krise er ikke et alternativ. Kostnadene for nasjonal sikkerhet er for høy. Stortingets sterke kritikk må føre til handling. Norge må sikre at PST får de ressursene og den styringen den trenger – nå.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [12:12:52]: Tryggheten til innbyggerne våre er en av de mest grunnleggende oppgavene vi som statsmakt har.

Riksrevisjonens knusende rapport viser med all mulig tydelighet at regjeringen ikke har levert på det som er noe av det viktigste i samfunnsoppdraget som landets regjering har. Når vi kan lese i rapporten til Riksrevisjonen at det ikke er tilstrekkelige ressurser til å møte det sikkerhetspolitiske bildet som vi alle nå er kjent med, og at regjeringen har hatt informasjon om dette som man ikke har tilført Stortinget, da er det en selvfølge for Fremskrittspartiet at det skal vedtas sterk kritikk av denne regjeringen.

Jeg vil bare lese ett av punktene som står i rapporten:

«PSTs kapasitet som nasjonal etterretnings- og sikkerhetstjeneste har vesentlige begrensninger, og PSTs organisering og ressursbruk er ikke tilstrekkelig målrettet og effektiv.»

Det er fullstendig uakseptabelt. Denne tjenesten skal bl.a. sikre oss mot terror på norsk jord. Alvoret i denne saken kan ikke overdrives.

Jeg må si at jeg undrer meg over debatten når det gjelder om man skal være villig til å stemme for sterk kritikk fra Stortinget til regjeringen – med dette som underlag. Da skal man ha en alvorlig dragning mot mer partipolitiske hensyn, om ikke dette danner grunnlag for å vedta sterk kritikk mot regjering og statsminister.

Rett etter kontortid i går satt jeg på et sted her i Oslo som har opplevd terror på norsk jord, mot mennesker som bare var ute for å ha en trivelig kveld og møtes med bekjente. Det at ikke Stortinget i dag skulle vedta sterk kritikk av regjeringen når man svikter på den typen samfunnsoppdrag, det hadde vært uforståelig. Jeg er glad for at Stortinget plasserer ansvaret der det hører hjemme og forlanger forbedringer.

Mahmoud Farahmand (H) [12:16:03]: Hver dag går kvinner og menn på jobb i PST for å gjøre Norge tryggere. De henter inn informasjon, lager etterretningsprodukter, distribuerer dem og beskytter myndighetspersoner. Det må vi aldri glemme. Dette er en tjeneste som har vært – med PST-sjef Gangås’ egne ord – «svært strukket» i en tid der trusselbildet har blitt mer alvorlig enn på flere tiår.

Siden 2022, som flere her har påpekt, har den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa endret seg radikalt: Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, et mer autoritært og aggressivt regime i Moskva, et offensivt Kina og framvekst av hybride trusler som ikke respekterer grenser mellom krig og fred. Samtidig har etterretningsvirksomheten mot Norge økt betydelig. Fremmede staters spionasje, sabotasjeforberedelser og forsøk på å skaffe kunnskap om kritisk infrastruktur er ikke lenger et unntak, men ofte regelen. Det er en del av et fast trykk vi må forholde oss til i hverdagen som kommer. Og det er PST som har hovedansvaret for å beskytte oss mot disse typene trusler. Dette er ikke trusselbilde som har utviklet seg gradvis, det har skiftet karakter ganske brått, men det er med dette bildet den sterke kritikken fremmes i denne sal.

Jeg må også legge til at veldig mange som har kommet opp på denne talerstolen, har vært veldig opptatt av budsjettmidlene. Det er riktig. PST må ha de pengene de trenger for å kunne gjøre jobben, men dette handler ikke utelukkende om penger – det handler om hjemler, og det handler om oppgavemangfoldet som PST forvalter. Uten å ha de riktige hjemlene og uten å ha den riktige oppgaveporteføljen vil PST alltid være strukket til det ytterste og vil ikke kunne levere på hovedoppdraget. Det mener jeg og vi i Høyre er viktig å ha med seg.

Avslutningsvis må jeg legge til: Alle som er i denne salen, har en felles interesse av at PST fungerer optimalt, at PST klarer å levere på de oppdragene de har – for å holde oss samlet i dette landet trygge, for å holde våre interesser trygge. Det er det denne saken handler om, og enigheten om hvem som får kritikk, er en sideevent, slik jeg ser det.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:18:33]: Jeg må få lov til å starte med å takke saksordfører Stuestøl for et grundig, samlende og imponerende arbeid i en veldig krevende sak. Rapporten vi behandler i dag om Politiets sikkerhetstjeneste, er kompleks og alvorlig, og saksordføreren har ledet arbeidet på en måte som har bidratt til å belyse saken på en grundig og tillitvekkende måte.

Riksrevisjonens rapport tegner et alvorlig bilde. Politiets sikkerhetstjeneste har over flere år stått i en situasjon med et stadig mer krevende trusselbilde, samtidig som ressurser, styring og organisering ikke i tilstrekkelig grad har vært tilpasset oppgavene.

Vi lever i en tid hvor truslene mot Norge er blitt mer sammensatte og mer alvorlige. Russlands angrepskrig mot Ukraina har endret sikkerhetssituasjonen i Europa. Truslene fra fremmede stater, spionasje, påvirkningsoperasjoner, sabotasje og terror krever at vi har en sikkerhetstjeneste som har både kapasitet, verktøy og organisering til å møte disse utfordringene.

Det mest alvorlige ved rapporten er ikke nødvendigvis at det finnes utfordringer. Det alvorlige er at utfordringene har vært kjent over tid, og at oppfølgingen ikke har vært tilstrekkelig. Det er sterkt kritikkverdig at departementet ikke har bidratt tilstrekkelig til at PST har nødvendige virkemidler til å fylle rollen som innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, gitt de senere års endringer i trusselbildet.

Komiteens oppgave er ikke å drive operativ sikkerhetspolitikk. Vår oppgave er å undersøke om Stortingets forutsetninger er fulgt opp, om styringen har vært forsvarlig, og om regjeringen og departementene har ivaretatt sitt ansvar på en tilstrekkelig måte. Det er derfor det er så viktig at vi tar Riksrevisjonens rapport på største alvor i dag.

Jeg vil også benytte anledningen til å oppfordre alle representantene i Stortinget til å sette seg inn i hele sakskomplekset. Den graderte delen av rapporten gir et enda mer alvorlig og detaljert bilde av utfordringene som omtales i denne saken. For oss som har hatt anledning til å lese den, understreker den nettopp alvoret i saken. At vi tar dette på alvor, skylder vi befolkningen, de ansatte i PST og den nasjonale sikkerheten.

Julie E. Stuestøl (MDG) [12:21:27]: Som jeg var inne på i mitt innledende innlegg, har det vært viktig for meg som saksordfører å forsøke å samle komiteen om en innstilling. Jeg mener det var behov for at komiteen gjorde to ting: å samle Stortinget om et vedtak som legger press på nåværende og kommende regjeringer til faktisk å sørge for at anbefalingene blir fulgt opp, og å rette kritikk dit hvor ansvaret ligger i vedtaksform, slik at det blir tydelig hvor alvorlige disse konklusjonene er for rikets sikkerhet.

Vi lyktes dessverre ikke med å samle komiteen så mye som jeg hadde ønsket. Som det har kommet tydelig fram i debatten, er det ikke sånn at alle mener det er nødvendig med kritikk i vedtaksform mot dem som faktisk satt med ansvaret. Politisk spill? Det kan godt hende.

MDG lurer på: Hvis ikke Stortinget skal vedta kritikk i en så alvorlig sak som denne, når skal vi egentlig det? De ansatte i PST går på jobb hver dag og strekker seg til sitt ytterste for å holde både myndighetspersoner og alle oss andre trygge fra grupper, hybride trusler og statlige aktører som vil oss vondt. De skal avverge og avdekke terrorhendelser, og hvis de ikke klarer det, kan liv gå tapt. Det er en tung bør å bære for dem som sitter med denne jobben.

Vi vet at de ansatte i PST har skyhøy kompetanse, høy arbeidsmoral og stort samfunnsengasjement, og at PST gjør det beste de kan med de ressursene de har. Da blir det for enkelt å si at ansvaret for tilstanden som Riksrevisjonen beskriver, ligger hos så mange, og at det ikke er noen enkelte som har et særlig ansvar. Det er justisministerens ansvar å sikre at departementet og underliggende etater leverer på det Stortinget forventer, og samfunnet behøver. Det er et livsviktig samfunnsoppdrag for PST.

Jeg merker meg hvordan flere partier, kanskje dessverre særlig FrP og Arbeiderpartiet, benytter denne alvorlige saken til å snakke om en del andre ting. Riksrevisjonen har ikke sett på perioden før 2019 eller dagens situasjon, selv om både funn og anbefalinger peker på forhold både lenger tilbake og fram til i dag. Det er derfor også viktig for meg å påpeke at komiteen ikke har det samme grunnlaget for å vurdere hva som skjedde før 2019 eller i 2024 som vi har for å vurdere det som skjedde i perioden.

I 2019–2021 har problemet vært svak styring fra departementets side, og at statsråden ikke har evnet å fange opp PSTs økende og skrikende behov for mer ressurser. I 2022 ble gapet mellom ressursene og behovet kraftig forverret, og resultatet er at gapet mellom det PST vurderer som nødvendig, og det ressursnivået som faktisk er lagt til grunn, ikke har blitt mindre.

MDG støtter Rødts forslag om at regjeringen årlig legger fram en høygradert vurdering av PSTs operative evner, slik man gjør for Forsvaret.

Finn Krokeide (FrP) [12:24:54]: Det er en svært alvorlig sak Stortinget nå behandler. Riksrevisjonen har konkludert med at styringen av PST er svak og utydelig, og at PST verken har blitt gitt ressursene eller den forutsigbarheten som er nødvendig for å løse sitt samfunnsoppdrag.

Den mest alvorlige neglisjeringen skriver seg fra tiden da Emilie Mehl fra Senterpartiet var justis- og beredskapsminister. Derfor vil jeg nå omtale den perioden, årene 2021–2024.

Det Riksrevisjonen har avdekket, er svært alvorlig, men dessverre ikke helt enestående for de årene Senterpartiet hadde den politiske ledelsen av Justis- og beredskapsdepartementet. I denne perioden er det flere hendelser som tyder på neglisjering av det nasjonale sikkerhets- og beredskapsaspektet. For å ta et konkret eksempel: Evalueringsrapporten etter terrorangrepet 25. juni 2022 var knusende og påpekte flere alvorlige feil hos PST i forkant av angrepet. Dette går rett inn i kjernen av det vi behandler i denne saken, og det ligger midt i rapporteringsperioden til Riksrevisjonen.

Et annet eksempel: Høsten 2022 var den kinesiske applikasjonen TikTok installert på justis- og beredskapsministerens tjenestetelefon. Dette var stikk i strid med rådene fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet om digital sikkerhet. Til alt overmål er Nasjonal sikkerhetsmyndighet en av Justis- og beredskapsdepartementets underliggende etater. Statsråden måtte i 2023 møte i Stortinget for å svare på hvorfor denne informasjonen ble tilbakeholdt, på flere direkte spørsmål fra Stortinget om dette over en periode på flere måneder.

Når Nasjonal sikkerhetsmyndighet først er nevnt, kan det også pekes på et tredje eksempel. Mot slutten av 2023 sprakk nyheten om at Nasjonal sikkerhetsmyndighet hadde tatt opp et ulovlig lån på 200 mill. kr. En etat under Justis- og beredskapsdepartementet som forplikter staten ved å ta opp et lån, vitner jo om et totalt fravær av etatsstyring fra departementet. Det tegner seg et bilde av en statsråd som neglisjerte ansvarsporteføljen knyttet til nasjonal sikkerhet og beredskap. Dette ble tilsynelatende ikke viet særlig mye oppmerksomhet. Det ble heller ikke gitt den nødvendige budsjettprioritet, og det i en tid der den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og verden ble dramatisk forverret etter krigsutbruddet i Ukraina.

Det er et nærliggende spørsmål å stille seg: Hva ble prioritert av denne statsråden i den tiden hun styrte Justis- og beredskapsdepartementet? Det som ble prioritert, var opprettelsen av nye polititjenestesteder, i strid med faglige råd, og reversering av en domstolsreform som var unisont godt mottatt i justissektoren. Det å realisere symbolpolitiske seire i distriktspolitikken ble viet oppmerksomhet, og det ble gitt prioritet i budsjettene. Det er det etterlatte inntrykket som står igjen etter de årene Emilie Mehl styrte Justis- og beredskapsdepartementet, og det skjedde under ledelsen til en statsminister som i fjor gikk til valg på slagordet trygg styring.

Erik Hager (A) [12:28:03]: Jeg vil starte med å takke de ansatte i PST. De kan ikke gå ut og kreve større budsjetter eller mobilisere opinionen, slik mange andre statlige virksomheter og interessegrupper kan. Derfor har vi som politikere et særlig ansvar for å lytte når PST over tid peker på kapasitetsutfordringer og behov for nye virkemidler.

Jeg mener denne regjeringen og justisministeren har gjort viktige grep. Bevilgningene er økt, styringen er styrket, og flere nødvendige lovendringer er allerede vedtatt.

Samtidig må vi erkjenne at trusselbildet utvikler seg raskere enn lovverket. Hybride trusler, spionasje, påvirkningsoperasjoner og cyberangrep bryr seg lite om budsjettår eller valgperioder. Derfor må vi handle raskt og ha søkelyset på det som skjer nå og framover.

PST har selv vært tydelig på at dagens spionasjebestemmelser ikke i tilstrekkelig grad fanger opp hvordan fremmed etterretning arbeider i dag. Dette må vi ta på alvor. Derfor har jeg stilt et skriftlig spørsmål til justisministeren om status for arbeidet med å utvide straffansvaret for etterretningsvirksomhet. Jeg er utålmodig etter å få på plass et lovverk som er tilpasset dagens trusselbilde, samtidig som det ivaretar særlig rettssikkerhet og personvern.

Vi skal selvfølgelig diskutere det som ikke har fungert godt nok, og lære av det, slik Riksrevisjonen her legger opp til. Men det viktigste er hva vi gjør nå, og å se framover. Norge må ha et PST med de ressursene, virkemidlene og det lovverket som er nødvendig for å beskytte landet mot dagens og morgendagens trusler. Det skylder vi både de ansatte i PST og det norske samfunnet.

Simen Velle (FrP) [12:30:08]: I dag har jeg drøye 260 dager med ansiennitet i Stortinget. Jeg ung, jeg er engasjert og kanskje også litt naiv, for jeg har hele mitt liv hatt en tro på at det som skjer bak lukkede dører, der de viktige beslutningene tas, er noe som gjøres skikkelig. Da jeg satt og leste den graderte rapporten til Riksrevisjonen om tilstanden i PST, ble jeg, for å være helt ærlig, skuffet.

Jeg ble skuffet over at en etat som vi alle har så stor tillit til, kan nedprioriteres og underfinansieres så systematisk over tid. I PST jobber det menn og kvinner som hver eneste dag kjemper mot fremmed etterretning, mot terrorplanlegging og for å stoppe de mest alvorlige truslene mot rikets sikkerhet i Norge. Hvis alt går som det skal i PST, hører vi nesten aldri om den enorme innsatsen som legges ned.

Folket har en forventning om at PST rett og slett bare skal funke. Det er ikke som andre etater, hvor et tog kan stå eller en vei kan stenges en gang i ny og ne, for hver eneste gang PST glipper, så kan det ha enorme konsekvenser. Men i motsetning til i Bane NOR eller i Statens vegvesen vet ikke folk hvordan det ser ut i PST. Den informasjonen holdes hemmelig, og det er nettopp da vi politikere må vise oss tilliten verdig og sørge for at de klare forventningene folket har, rett og slett imøtekommes. Som en som bare for noen måneder siden var en helt vanlig borger, må jeg si at det er rystende å se hvordan denne etaten har blitt behandlet av regjeringen Støre.

I en tid hvor autoritære krefter er på frammarsj, en tid med krig i vårt nærområde og med stadige terrortrusler, så har PST ropt om oppskalering, midler og hjemler. PST har bedt om rammene som skal til for å håndtere de enorme forventningene vi nordmenn har, og de enorme utfordringene som banker på vår dør.

I den tiden har ikke regjeringen svart på forventningene. De har ikke møtt problemene i PST med i nærheten av det ansvaret som burde forventes, og det er svært kritikkverdig. Det er også grunnen til at Fremskrittspartiet i dag støtter at det rettes sterk kritikk mot regjeringen Støre – fordi Emilie Enger Mehl visste, fordi Trygve Slagsvold Vedum visste, fordi Jens Stoltenberg visste, og fordi statsminister Jonas Gahr Støre visste. Det er bare så skuffende å se at deler av denne salen ikke forholder seg like prinsipielt til kontrollkomiteens arbeid som andre. Det som ligger til grunn i denne rapporten, er helt åpenbart grunnlag for kritikk, og det å late som noe annet, er politikk. Spesielt skuffet er jeg over partiet Rødt, som i valgkamp etter valgkamp har fortalt velgerne at de skal stå opp mot makten, men i denne saken viser seg mindre som en vaktbikkje og mer som en logrende valp overfor regjeringen Støre.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:33:13]: Geir Pollestad sa i sitt innlegg at flertallet må bestemme seg for hva vi mener i denne saken. Jeg vil egentlig snu det og inkludere flere av partiene på venstresiden, for enten stiller en seg bak Riksrevisjonens kritikk, eller så gjør en det ikke. Dette er en svært alvorlig sak. Det at det ikke skal være noe personlig ansvar i en sånn sak, når Riksrevisjonen konkluderer med sitt øverste kritikknivå, framstår for meg som ansvarspulverisering.

I vårt parlamentariske system er det statsråden som bærer ansvaret for sin sektor. Det kan ikke bli skjøvet over på et system eller på en etatssjef. Derfor støtter vi også forslag om kritikk av Monica Mæland i den perioden hun var statsråd. Bekymringer om kapasiteten til PST ble formidlet i hennes periode, og det burde hun vært kjent med. Spesielt når det gjelder tidligere statsråd Mehl, ble de signalene kommunisert svært tydelig. Hun kjente til behovene, men handlet ikke godt nok. Hun hadde ansvaret for sikkerheten vår i en av de mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonene, med et kraftig forverret trusselbilde.

Jeg hører diskusjonen knyttet til hvor langt vi skal gå, men Norge er langt fra et kontrollsamfunn. Hva er nok? Det blir nesten en avsporing å dra dette mot at hvis vi gir PST ressursene de trenger, er vi på vei mot et slags «orwellsk» 1984. Ja, det vil åpenbart være en restrisiko, men det vil ikke være et slikt samfunn vi beveger oss mot hvis vi følger Riksrevisjonens anbefalinger i denne saken. KrF er ikke betrygget av at en har dette godt nok ivaretatt i dag heller, basert på det som har kommet fram, spesielt gjennom den lukkede høringen. Da tar vi konsekvensen av det.

Jeg hører innvendingen om at partier på Stortinget som kritiserer regjeringen i denne saken, ikke prioriterer nok penger til PST. Det er åpenbart, vi har jo ikke fått informasjon om hvor alvorlig situasjon PST står i, før i forbindelse med behandlingen av denne saken.

I første budsjett som kommer etter behandlingen, prioriterer vi derfor 300 mill. kr til varig styrking av PST. Vi mener at den virkeligheten som blir presentert, også om situasjonen i PST i dag, ikke er godt nok. Det er også grunnen til at vi retter kritikk mot dagens regjering. I denne behandlingen – inkludert i høringen – har vi også hatt situasjonen i PST i dag som tema, og mange av de sårbarhetene som blir beskrevet i Riksrevisjonens rapport, også den graderte, er fortsatt tilfelle i Norge i dag.

Helt til slutt: Vi vil også stemme for Rødts løse forslag som er fremmet i denne saken i dag.

Sverre Myrli (A) [12:36:35]: La det ikke være noen tvil: Regjeringen har ansvaret for PST, på samme måte som regjeringen har ansvaret for politiet. Regjeringen har også ansvaret for Forsvaret, herunder E-tjenesten. Slik er det i vårt system, at regjeringen som utøvende myndighet har ansvaret for de virksomheter og etater som sorterer under den. Men det er ikke det samme som enkelte her i debatten har hevdet, at Stortinget ikke har vært kjent med situasjonen i PST.

Den mye omtalte områdegjennomgangen i PST har flere vært inne på. Den var det diskusjoner om. Stortinget ønsket den – og ja, det var en diskusjon fram og tilbake. Den ble sendt til Stortinget med alt dens innhold, og i 2024, det er ikke veldig lenge siden, konkluderte kontroll- og konstitusjonskomiteen med at det ikke var grunnlag for å gå videre med den. Til komitéleder Peter Frølich: Det finnes en rekke sitater på det. Men det var altså kontrollkomiteen som konkluderte med at det ikke var grunnlag for å gå videre med den.

Som jeg sa i mitt første innlegg: De siste ti årene er det tolv av undersøkelsene fra Riksrevisjonen som har konkludert med det sterkeste kritikknivået, og det er kun den om objektsikring som har ført til kritikkvedtak, daddelvedtak, i Stortinget, før nå PST-saken, eventuelt. Det vanlige er at kontroll- og konstitusjonskomiteen i merknads form slutter seg til Riksrevisjonens konklusjoner, vurderinger og anbefalinger. Det er den vanlige måten å gjøre det på. Så det er en subjektiv politisk vurdering som ligger til grunn om en skal rette kritikken i merknader i kontrollkomiteen eller i vedtak i Stortinget.

Det er ikke noe galt i å fatte den typen vedtak. Stortinget driver med politikk; det er en politisk vurdering. Hva ellers skal Stortinget drive med? Parlamentarisk kontroll er politikk; Stortinget er ikke en domstol. At komitélederen prater om at vi ikke skal blande politikk inn i dette, blir ganske så hult. Enkelte var jo ute med sitt syn i saken lenge før kontrollkomiteen var i nærheten av å konkludere. Kristelig Folkeparti var ute i offentligheten med at de skulle ha kritikkvedtak mot Emilie Mehl lenge før komiteen var i nærheten av å konkludere – og når sant skal sies: Komitélederen hadde nok ganske sikkert også bestemt seg for det.

Takk for debatten. Nå må vi videre.

Geir Pollestad (Sp) [12:39:44]: Talarlista i dag er litt som Slottsplassen under Solberg-regjeringa: alle desse FrP-arane som kom og gjekk.

Eg held fast ved at kritikken i dei to vedtaka ein har, der ein både rettar sterk kritikk mot Mehl og mot regjeringa Støre, er ulogiske i samanheng og ikkje konsekvente. I debatten har det vore snakka om svak styring, det har vore snakka om tilgang til verkemiddel, men kritikken er jo retta mot ressursbehovet, altså knytt til løyvingane. Det er ingen tvil om at statsråd Mehl har gjort si plikt og informert vidare kva PST har meldt inn, men sjølvsagt òg gjort ei vurdering av det PST har meldt inn som behov. Det finst ingen etatar i Noreg som har blankofullmakt til å få dei løyvingane som dei sjølve finn for godt. Eg er glad for at me har både statsrådar som føretek prioriteringar, og at me har ei regjering som føretek prioriteringar.

Apropos pengar: Eg skal gje litt ros til KrF og FrP, som i litt ulik grad har lagt inn pengar i revidert budsjett. Viss ein ser på Høgre sitt alternative budsjett etter at denne rapporten var vel kjent, har dei funne pengar til eit sykkelritt, men ikkje ei einaste krone til PST. Eg har òg sett på medieutspela frå MDG i forkant av revidertforhandlingane. Det var heller ikkje sånn at løyvingar til PST var ein hovudprioritet for MDG. Til sjuande og sist kokar dette ned til at me gjer ulike politiske prioriteringar. Men me er einig i at PST burde ha vore prioritert høgare, det burde kanskje ha vore gjeve fleire verkemiddel, og sånn sett stiller me oss bak kritikken som er.

Når det gjeld forslaget frå Raud, kjem Senterpartiet ikkje til å støtta det. Når me har lese både den graderte og den ugraderte rapporten, ser me at begge to gjev nokolunde det same inntrykket: Det er fullt mogleg å gje informasjon til Stortinget utan at det skjer i form av ei høggradert vurdering som Stortinget kan byggja sine vurderingar på. Me meiner òg det er eit viktig prinsipp at dette ansvaret faktisk ligg til regjeringa, og at Stortinget ikkje skal ta over etatsstyringa av PST. Men me deler intensjonen om å få god informasjon, og det ligg òg i vedtak I i tilrådinga.

Til slutt, for ordens skuld, til representanten Simen Velle, som hadde ei oppramsing av ulike statsrådar som visste: Senterpartiet har ikkje sidan 2013 sete i den same regjeringa som Jens Stoltenberg.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:42:57]: Etter å ha hørt debatten her i dag er jeg ikke først og fremst bekymret over det som står i Riksrevisjonens rapport, for den bekymringen deler heldigvis flertallet i denne salen i dag. Det som er mer bekymringsfullt, er å se hvordan enkelte partier ser ut til å gå fra alvorlige funn i rapporten til bortforklaringer og en pekelek om hvem som har gjort hva.

I dag, som nyvalgt stortingsrepresentant, fikk jeg også oppleve at vi har en statsminister i Norge som sitter i stortingssalen og rister på hodet og vifter med armene i en ganske alvorlig debatt som faktisk også retter kritikk mot sittende regjering. Det er noe av det i hvert fall jeg har opplevd som veldig rart her i saken i dag. Det er faktisk en ganske alvorlig rapport vi i dag diskuterer.

Derfor synes jeg at denne debatten i dag, i denne salen, burde ha handlet mer om læring og forbedring, ikke om å beskytte tidligere statsråder eller regjeringer. Dette handler om noe så mye, mye viktigere enn dette. Det handler, som mange har påpekt her i dag, om sikkerheten i landet vårt. Det burde være større enn partipolitikken og partipisken i en sak av denne typen.

Ronny Aukrust (A) [12:44:57]: Representanten Elseth fra Fremskrittspartiet sier at to justisministre i Støre-regjeringen har klart å ødelegge det sju FrP-justisministre bygget opp. Jeg må si det ganske rett ut: Det er en litt spesiell historieskriving.

For det første er ikke sju justisministre på få år nødvendigvis et bevis på solid bygging. Det kan like gjerne være et ganske tydelig bilde på manglende styring. Justissektoren er ikke et område hvor man kan komme inn, holde en pressekonferanse, bytte kontor og så tro at man er under huden på etatene. Her trengs det langsiktig styring, tett oppfølging og et ansvar over tid.

For det andre: Arbeiderpartiet løper ikke fra de alvorlige funnene i PST-saken. Dem skal vi ta på største alvor. Samtidig bør vi være redelige nok til å si at dette ikke startet i oktober 2021. Riksrevisjonen har sett på en periode som også omfatter borgerlig styring, og komiteen har også pekt på forhold under tidligere justisministere.

For det tredje: PST er faktisk styrket betydelig under denne regjeringen. Regjeringen viser til at PSTs budsjett er økt nominelt med over 50 pst. siden 2021. Få, om noen, andre etater har vel fått tilsvarende økning i samme periode.

Fremskrittspartiet kan gjerne snakke høyt i ettertid, men når man ser på de alternative budsjettene, har heller ikke FrP stått fremst med store økninger til PST. VG har omtalt at opposisjonspartiene i liten grad har foreslått økte midler til PST i det hele tatt.

Denne saken handler ikke om hvem som kan rope høyest. Den handler om hvordan vi skal styrke PST, styrke styringen og best sikre Norge bedre framover. Det ansvaret tar Arbeiderpartiet. Vi kommer ikke til å gjøre norsk beredskap bedre ved å skrive om historien til fordel for FrPs eget selvskryt.

Hege Bae Nyholt (R) [12:47:06]: Det er interessant å bli sammenlignet med ulike dyr, men dette er ikke et sirkus, så jeg foreslår at vi holder debatten på et litt annet nivå enn det.

Min bevegelse har selvfølgelig en litt annen og spesiell historie knyttet til PST, det vil si forgjengeren til PST. Jeg har vokst opp med en far som hadde T-skjorta med «Jeg vil se mappa mi!». Jeg kjenner mange som har opplevd at deres barndom ble tett fulgt, overvåket – kall det hva man vil. Likevel står jeg her i dag og argumenterer for at vi skal sikre gode rammer for PST.

For Rødt er det viktig at vi har dette på et strukturelt nivå. Vi trenger PST for å sikre at man kan feire at man er skeiv, at man kan gå på jobb selv om man ikke er kritthvit, at det skal være trygt å leve i Norge, både med tanke på terror internt og med tanke på fremmede makter.

Jeg vil på det sterkeste anbefale at vi holder denne diskusjonen på et saklig nivå, og at vi sikrer at den får den oppmerksomheten og det alvoret den fortjener. I tillegg vil jeg anbefale at man tar en liten ekstrarunde inne på bakrommet eller det hemmelige rommet – kall det hva man vil – og ser om det er mulig å stemme for Rødts løse forslag, sånn at vi kan sikre at denne salen har den informasjonen man trenger når vi skal vedta rammene til PST.

Per-Willy Amundsen (FrP) [12:49:00]: Det har vært en litt bemerkelsesverdig debatt. Jeg opplever at det eneste svaret man i denne debatten klarer å produsere fra Arbeiderpartiets side, men også fra regjeringens side, er beskyldninger mot Stortinget for at vi ikke har bevilget de pengene som er nødvendig. Det er for det første en innrømmelse av at man ikke har bevilget de pengene som er nødvendig. Videre er det ganske spesielt, all den tid Stortinget ikke har sittet på den nødvendige kunnskapen og informasjonen for å kunne gjøre de bevilgningene som er nødvendig for å sette PST i stand til å bekjempe terror på norsk jord og drive kontraetterretning på det nivået som er nødvendig.

Jeg vil gå så langt som å si at jeg synes det er nesten nedrig å bruke den typen argumentasjon. Hadde vi visst om dette, hadde vi også foreslått mer penger. Det å henvise til en kort og spisset områdegjennomgang fra mars 2024 og si at Stortinget med det har fått all informasjon som er nødvendig, er spesielt, for dette burde fremkomme i de årlige budsjettene. Det burde fremkomme i stortingsproposisjonene som alle partiene på Stortinget tar stilling til og utgangspunkt i.

Jeg er ikke tvil – man har ikke bidratt til å informere Stortinget om den reelle situasjonen. Det er derfor denne riksrevisjonsrapporten får så sterke reaksjoner fra de aller fleste partiene i Stortinget, i hvert fall slik jeg opplever det. Her har man virkelig ikke levert, og det å skylde på Stortinget holder bare ikke. Det holder bare ikke.

Fremskrittspartiet foreslår i revidert å styrke grunnbevilgningen til PST. Vi kommer også til å følge det opp videre i våre årlige alternative budsjett, når vi nå er klar over den reelle situasjonen, som vi ikke var tidligere.

Jeg vil avslutte med å skryte av det arbeidet som saksordføreren, representanten Stuestøl, har gjort. Hun har utført et veldig grundig og samvittighetsfullt arbeid som har bidratt til at komiteen har fått den informasjonen som er helt grunnleggende viktig for å kunne vurdere denne saken. Det handler selvfølgelig om den åpne høringen, men ikke minst om den lukkede høringen. Jeg skulle ønske det var en enstemmig komité som kom med de vedtakene som gjøres i dag. Jeg erkjenner at det dessverre ikke blir slik, men la oss i det minste håpe at man lærer, og så tror jeg vi må komme tilbake til hvorvidt vi støtter forslaget fra Rødt.

Sverre Myrli (A) [12:52:22]: Jeg vil bare kommentere det forslaget Rødt har lansert, forslag nr. 4 – eller arabertall fire, som vi kalte det her på huset tidligere.

Det er mye godt i det forslaget, men det er regjeringens ansvar å styre PST. Det må selvsagt være veldig god dialog med Stortinget, og vi er opptatt av å finne løsninger på det, men om det må skje akkurat i forbindelse med budsjettproposisjonen, og om det skal være egen møtevirksomhet eller hvordan det nå skal fungere, tror jeg vi må få bruke litt tid på å vurdere og komme tilbake til.

Men som sagt: Vi deler mange av tankene om at det er behov for god dialog mellom regjeringen og Stortinget i den typen saker – det var både justisministeren og statsministeren inne på i sine innlegg – men vi må altså jobbe noe videre med hvordan vi rent praktisk skal finne løsninger på det. Vi kommer ikke til å stemme for forslaget fra Rødt, slik det nå ligger.

Geir Pollestad (Sp) [12:54:15] (ordførar for saka): Verda er vorten meir uroleg. Det begynner å gå opp for stadig fleire at me må vera førebudde på krise eller krig. Matberedskapen i Noreg er for dårleg. Det må me ta på største alvor. Eit robust landbruk i heile Noreg som brukar ressursane for å produsera mest mogleg av den maten norske forbrukarar etterspør, er den beste matberedskapen.

Komiteen har hatt ei rask og effektiv behandling av årets jordbruksavtale. Eg vil takka komiteen for samarbeidet og organisasjonane som deltok på høyringa. Utgangspunktet for behandlinga var godt. Både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har signert årets jordbruksavtale. Fleirtalet i komiteen, alle unnateke FrP og Høgre, støttar opp om forhandlingsretten til bøndene og vil stemma for årets jordbruksavtale.

Årets jordbruksavtale er historisk. Det er ein milepæl for den snuoperasjonen som har vore i jordbrukspolitikken sidan 2021, og som vil tetta inntektsgapet mellom bønder og andre grupper. Leiaren i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, viste på årsmøtet deira at for perioden 2025–2027 har nytt talgrunnlag og inntektsmål gjeve ein vekst i jordbruksoppgjera på 7,8 mrd. kr, mot 700 mill. kr med gamal modell. Det viser viktigheita av dei grepa som er gjorde dei seinare åra.

Jordbruket er ei politisk næring, og den politiske avstanden er stor. Eg går ut frå at dei andre partia vil gjera greie for sine standpunkt i debatten, og eg går difor over til å snakka om Senterpartiets syn.

Det er to ting som kan trua den norske matproduksjonen på kort sikt. Det eine er EU-medlemskap. Det andre er Høgre og FrP. Det er interessant å sjå at Høgre i denne innstillinga tek eit markant steg i retning av FrPs landbrukspolitikk – jordbruksoppgjeret skal vekk, tollvernet skal svekkjast, og marknadsreguleringa skal angripast. For Senterpartiet er det oppsiktsvekkjande at Høgre og FrP tek så lett på matberedskapen i Noreg, for det er ingen tvil om at konsekvensen av deira politikk vil vera auka import av mat og dårlegare sjølvforsyning. Noreg er eit land der ressursane ligg spreidde, der klimaet er kjølig og vekstsesongen kort. Kostnadsnivået er høgt. Jordbruksavtalen, tollvernet og marknadsreguleringa skal vega opp for dette. Senterpartiet vil kjempa for å styrkja dette. Høgre og FrP vil riva det ned.

Eg skal innrømma at det ikkje har vore utan kostnad for Senterpartiet å få på plass eit nytt inntektsmål og eit nytt talgrunnlag. Jordbruksoppgjeret i vår viser kor viktig det var å få det på plass. No seier Stortinget i klartekst at dette òg skal gjelda framover.

Senterpartiet er glad for å ha rydda opp i spørsmåla om den såkalla samordninga ved fødsel og svangerskap. Det er òg ein milepæl i oppgjeret i vår.

I tillegg har KrF og Senterpartiet lagt fram eit forslag som peikar på behovet for å styrkja tilgangen på økomjølk. Eg vil oppfordra andre parti til å støtta det.

I Noreg er det mange som driv besøksgardar, og som f.eks. har påfugl, fasan eller emu. Desse vert no ramma av ein utilsikta konsekvens av viltressursloven. Det er Senterpartiet imot, for me meiner at viss ein skal ta standpunkt i denne saka, så skal regelverket utformast av politikarar og ikkje overivrige byråkratar som finn smotthòl med utilsikta verknader. Me har lagt fram eit forslag som skal bøta på dette.

Det skjer veldig mykje bra i norsk landbruk. Denne avtalen bidreg til å forsterka den positive utviklinga, og ein får òg stor hjelp med innretninga på årets jordbruksoppgjer.

Eg ser fram til debatten. Med det tek eg opp dei forslaga som Senterpartiet er med på.

Solveig Vitanza (A) [13:05:16]: Jeg vil starte med å takke saksordfører for godt arbeid, og ikke minst alle dem som har jobbet hele våren for å komme fram til en veldig god avtale. Årets jordbruksoppgjør er et historisk oppgjør for å øke matproduksjonen, og for å skape framtidstro og trygghet i norsk landbruk. Avtalen mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har en samlet ramme på 3,66 mrd. kr. Den legger til rette for økte inntektsmuligheter på om lag 91 000 kr per årsverk for 2027 og følger dermed opp Stortingets mål om at jordbruket skal ha en inntektsutvikling på lik linje med andre grupper i samfunnet. Dette er viktig, for dersom vi ønsker økt selvforsyning, høyere matberedskap og matproduksjon over hele landet, må vi også sørge for at det er folk som ønsker å være bønder i framtiden, og at de har mulighet til å hente ut en rimelig inntekt av arbeidet sitt.

Verden rundt oss har blitt urolig. Derfor er det viktig at denne avtalen prioriterer produksjoner som bidrar til økt selvforsyning basert på norske ressurser. Korn, planteproduksjon, grøntsektoren og norsk fôrproduksjon er avgjørende dersom vi skal nå Stortingets mål om å øke selvforsyningsgraden. Dette er ikke bare landbrukspolitikk – dette er beredskapspolitikk. Vi har et ansvar for å sørge for at også neste generasjon ønsker å satse på jordbruket og norsk matproduksjon. Derfor er jeg spesielt glad for at årets avtale inneholder viktige forbedringer i velferdsordningene. Fjerningen av samordningen mellom svangerskapspenger og tilskudd til avløsning ved svangerskap og fødsel har vært en viktig kampsak for næringen over lang tid. Nå blir det gjennomført. Det gjør det lettere å leie inn arbeidskraft på gården når man får barn, og dermed lettere å kombinere familieliv og gårdsdrift. Sammen med styrkede vikar- og avløserordninger sender det et viktig signal til unge bønder om at det skal være mulig å få barn og en framtid på gården. Rekrutteringen handler ikke bare om økonomi, den handler også om livskvalitet og trygghet i hverdagen.

Avtalen legger også til rette for investeringer i framtidens landbruk. Mange gårdsbruk står foran store investeringer knyttet til modernisering, dyrevelferd og ny teknologi. Derfor er det viktig at investeringsmidlene styrkes. Det kan også bidra til aktivitet i andre næringer, som byggenæringen, samtidig som vi utvikler og omstiller gårdsbrukene til økt matproduksjon i årene som kommer. Når vi ser utviklingen over tid, er det også verdt å minne på hvor langt vi har kommet. Fra 2021 og fram til budsjettet for 2026 har overføringene til jordbruket over statsbudsjettet økt med 97 pst. Alle utfordringene er fortsatt ikke løst, men det viser at Stortingets vedtak om inntektsopptrapping faktisk følges opp i praktisk politikk.

Det er viktig å understreke at det vi behandler her i dag, er en avtale som partene har forhandlet fram. Begge jordbruksorganisasjonene står bak resultatet. Både Bondelaget og Småbrukarlaget mener avtalen er et viktig skritt i videre arbeid med å styrke norsk matproduksjon og sikre inntektsutviklingen i næringen. Det kom også tydelig fram under den åpne høringen vi hadde i komiteen. Derfor er det for meg vanskelig å forstå at Høyre og FrP igjen velger å stemme mot avtalen. Samtidig som de snakker varmt om behovet for å stimulere til vekst og økt selvforsyning, velger de å stemme mot en avtale som nettopp styrker produksjonen, investeringene og rekrutteringen til norsk landbruk. Samtidig som de i andre saker etterlyser framtidstro i distriktene, stemmer de mot en avtale som bidrar til arbeidsplasser og bosetting i hele landet, ikke bare i landbruket, men også i næringsmiddelindustrien og andre berørte næringer. Arbeiderpartiet har stor tro på at det nettopp er den norske modellen og forhandlingsinstituttet som best kan sørge for at vi produserer mer av maten vi spiser i Norge – at vi styrker selvforsyningen, gir unge tro på en framtid i næringen og sørger for en landbrukspolitikk som tar hele landet i bruk. Derfor er Arbeiderpartiet veldig stolte av å kunne stemme for årets jordbruksavtale.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:16:12]: Bondens inntekter er i dag politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt. Det medfører at bøndene blir stadig mer avhengige av handlingsrommet og velviljen til det til enhver tid sittende flertall på Stortinget. Fremskrittspartiet mener at dette er et uholdbart system, og at det bør være et politisk mål at andelen av bondens inntekter fra markedet må økes. Ikke minst må det bidra til økt produksjon.

Norsk landbruks konkurranseevne må styrkes, sånn at næringen kan baseres på markedsøkonomiske prinsipper, som næringslivet ellers. Dagens landbrukspolitikk baserer seg på utdaterte politiske prinsipper, der fraværet av markedsmekanismer er stort. En modernisering av landbruket, der bøndene anses som næringsdrivende, vil være med på å stimulere til vekst og lønnsomhet i landbruket.

Andre matprodusenter, som fiskerinæringen, produserer store mengder mat uten å motta statlig støtte eller subsidier. Fiskerinæringen var i tidligere tider sterkt subsidiert, men har de siste 30–40 årene utviklet seg fra en sterkt subsidiert næring til i dag å hente inntektene i sin helhet fra markedet.

En framtidsrettet landbrukspolitikk må bestå av færre politiske reguleringer, et friere mat- og handelsmarked, fjerning av tollvernet og eksponering for utenlandsk konkurranse. Det store behovet for statlige overføringer til landbruket, i kombinasjon med streng statlig regulering, skaper en statlig maktkonsentrasjon i landbruket. Et markedsbasert landbruk vil være med på å desentralisere makten og sørge for mer makt til bøndene.

Fremskrittspartiet mener det er en styrke i norsk landbruk at det er til stede i alle regioner, men hovedprioriteringen i landbruket må være økt matproduksjon, og at bonden i større grad utnytter de regionale fortrinnene.

Begrensninger og krav bøndene møter som frie næringsaktører, øker år for år. Samtidig øker overføringene fra staten årlig gjennom jordbruksoppgjøret for å kompensere for disse kravene. Fremskrittspartiet ønsker en landbrukspolitikk som styrker heltidsbondens mulighet til å utvikle gården og produksjonen. De direkte tilskuddene i jordbruket favoriserer i dag smådrift framfor stordrift i jordbruket.

Husdyrtilskuddet er i dag innrettet sånn at satsen per dyr faller markant jo større besetningen er. Dette er en grunnleggende feil innretning av virkemidlene fordi det i praksis betyr at bønder som effektiviserer og øker produksjonen, får mindre tilskudd per produserte enhet enn bønder med liten drift. Fremskrittspartiet mener det ikke bør være et politisk mål å bremse stordriftsfordeler i landbruket, og at tilskudd som belønner lav produksjon og straffer vekst, motvirker målet om økt matproduksjon og lønnsomme heltidsbruk.

Norsk matproduksjon må bygge på best mulig utnyttelse av landets tilgjengelige ressurser. I et land der store deler av jordbruksarealene er best egnet til grasproduksjon og beiting, er det naturlig at en betydelig del av matproduksjonen skjer gjennom husdyrhold basert på norske fôrressurser. Årets avtale legger opp til en enorm økning av tilskudd til kornproduksjon, som i flere tilfeller verken er produksjonsstimulerende eller fører til økt produksjon av norsk matkorn.

Norge importerer hvert år betydelige mengder fôrråvarer. En politikk som skal styrke selvforsyningen, må derfor redusere avhengigheten av importerte innsatsfaktorer og stimulere til økt bruk av norske ressurser. Det er vanskelig å styrke selvforsyningen vesentlig dersom produksjonen i økende grad baseres på råvarer fra utlandet til produksjoner som ikke er avhengige av norske arealer.

Norge er i dag mer avhengig av importerte innsatsfaktorer for å opprettholde deler av matproduksjonen. Jordbrukspolitikken har i for stor grad gjort importert fôrråvare og produksjon av enorme mengder fôrkorn til et stadig viktigere innsatsmiddel i husdyrproduksjonen, på bekostning av beitearealer, utmarksbruk og grasbasert produksjon.

Landbrukspolitikken må innrettes sånn at jordbrukets avhengighet av import reduseres, og at produksjonen i størst mulig grad bygger på norske ressurser og stedlige og regionale fortrinn.

Jeg vil ta opp forslagene nr. 1–8 og varsle at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 30, fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Erlend Larsen (H) [13:26:40]: Høyre ønsker et landbruk som er moderne, innovativt og bærekraftig. Vi ønsker et landbruk som skal sikre Norge tilgang på ren, norsk mat produsert over hele landet. Vi ønsker en landbrukspolitikk som gjør næringen attraktiv å jobbe i, og som samtidig leverer god beredskap. Vi ønsker et landbruk som når målene om å øke selvforsyningsgraden til 50 pst.

De samlede overføringene til jordbruket over statsbudsjettet har økt kraftig under sittende regjering. Men de økte overføringene har ikke ført til økt produksjon av mat eller økt selvforsyningsgrad. Representanten Pollestad sa i sitt innlegg at overføringene har økt med mer enn en tigang på disse fem årene, mens selvforsyningsgraden har vært ganske flat, hvis man ser de siste 10–20 årene under ett.

Høyre kommer derfor til å stemme mot årets jordbruksoppgjør. På tross av stor økning i overføringene til jordbruket, har ikke storfeproduksjonen økt nevneverdig i perioden fra 2017 til 2026. Det har i perioder vært for lite kjøtt for markedet. I samme periode har produksjonen av sau gått vesentlig ned, mens produksjonen av gris har gått noe ned. Antall dyr på beite har gått ned siden 2013.

Tilskuddene var mer eller mindre stabile fram til 2021, men de siste fem årene har tilskuddene økt fra litt over 1 mrd. kr til 2,5 mrd. kr. Den voldsomme økningen i tilskudd har altså ikke gitt noen merkbar økning i andelen dyr på beite. Produksjonsveksten i jordbruket har ligget på 0,7 pst. per år de siste ti årene. Det er lavt i historisk sammenheng og uten å stå i forhold til de store økningene i statlige tilskudd.

Det samlede produksjonsvolumet i norsk jordbruk har ikke økt stort mer enn 1 pst. de siste ti årene. Tilskuddene og markedsreguleringene treffer ikke så godt som man bør forvente. Overføringene fra stat til jordbruk har omtrent doblet seg de siste fem årene. Det viser at jordbrukspolitikken knapt har bidratt til økt matproduksjon og selvforsyningsgrad.

Denne utviklingen er ikke økonomisk bærekraftig. Også overføringene til landbruket må ta innover seg at statens inntekter er på vei ned, samtidig som statens utgifter er på vei opp. Dette gjelder for alt av statlig pengebruk.

Det er helt nødvendig å tenke nytt i norsk jordbrukspolitikk. Derfor er vi med på et forslag om at «Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av norsk landbrukspolitikk med mål om å modernisere og forenkle den».

Det er lett å forstå at folk tror at de om gir mest penger til landbruket, også er de om er best på politikk. Det kan fort bli en bjørnetjeneste. Det er absolutt ikke kroner som teller, men hvordan man utnytter og bruker pengene.

Så til innlegget fra representanten Pollestad: Han begynte den partipolitiske delen av innlegget sitt med å si «eg går difor over til å snakka om Senterpartiets syn» og gikk direkte over til å snakke om Høyre, Fremskrittspartiet og EU. Han påstår at Høyres og Fremskrittspartiets politikk vil føre til økt import. Det er vi veldig uenige om. Det er markedsreguleringen som er det største hinderet for norsk produksjon og norsk landbruk. Innenfor flere områder kunne vi hatt en betydelig høyere produksjon dersom vi hadde sluppet bøndene fri slik at de kunne produsert så mye de har mulighet og kapasitet til. Vi har et stort uforløst potensial når det gjelder selvforsyning og økt matproduksjon.

Representanten Pollestad nevnte at de har økt overføringene med en tigang. Ikke engang Forsvaret har hatt en så sterk økning de siste fem årene. Det er ingen som har hatt en så sterk økning som en tigang de siste fem årene.

Så til dagens forslag: Vi vil fjerne ordet helhet i vårt forslag nr. 25 og ordet omfattende i forslag nr. 26. Vi støtter subsidiært forslag nr. 30, fra Kristelig Folkeparti, og forslag nr. 32, fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet. De støtter vi. Med dette tar jeg opp de forslagene Høyre er del av.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:37:24]: Kva skal me leva av? Det lurar me av og til på. Me skal i alle fall leva av mat. Mat, saman med rein luft og reint vatn, er eit minimum av det me må ha – og litt kjærleik, så klart. Viss ikkje Stortinget kan ordna med kjærleik til alle, bør me i alle fall ta oppgåva med å sikra nok mat og næringsrik mat til alle innbyggjarar på høgaste alvor.

Det er ei oppgåve Stortinget og ulike regjeringar ikkje har teke tilstrekkeleg på alvor i mange år. Tanken har vore at me alltids kan kjøpa det me treng, på den internasjonale marknaden. Det har gjeve Norge ei sjølvforsyningsgrad på under 40 pst. – i ei verd der mat er i ferd med å bli eit knappleiksgode, og der internasjonale forsyningskjeder blir stadig mindre pålitelege.

Jordbruksoppgjeret må sjåast i denne samanhengen. Jordbruksoppgjeret er det fremste verkemiddelet for å auka sjølvforsyninga på mat, som Stortinget har bestemt at skal opp. Nokon misforstår og trur at jordbruksoppgjeret handlar om bønder, men i grunnen handlar det minst like mykje om alle oss andre. Når nokon av oss er opptekne av bondeinntekta, er det fordi me vil at nokon skal gjera jobben med å produsera mat. Når me vil redusera inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet, er det fordi me vil at matprodusentane våre ikkje skal gje opp og gå over i anna arbeid.

Norge treng fleire bønder, ikkje færre. Med fleire bønder kan me ta i bruk lokale ressursar der dei er, og produsera meir næringsrik mat. SV er difor glad for at dette jordbruksoppgjeret bidreg til å tetta inntektsgapet for gjennomsnittsbonden. Det er på høg tid at bønder får eit skikkeleg inntektsløft. Eg håper at det bidreg til å stoppa nedgangen i bruksnedlegginga, og til å hindra at endå meir jord går ut av bruk.

Problemet er at det ikkje er så veldig mange av den der gjennomsnittsbonden. Sjølv om inntektsgapet blir tetta på eit overordna nivå, er det mange bønder som framleis har svært låg inntekt. Difor har det vore avgjerande for SV at Stortinget ikkje berre set ambisiøse, overordna mål, men også har verkemiddel til å tetta inntektsgapet for alle grupper av bønder – uavhengig av type produksjon, størrelse på bruket og kor i landet matproduksjonen skjer.

Difor vil me fortsetja å insistera på at talgrunnlaget for å rekna ut bondeinntekta må vera realistisk og ikkje sminka verkelegheita. Difor meiner me at målet om produktivitetsvekst ikkje kan vera overordna andre mål, og at måla om jordbruk over heile landet, god utnytting av ressursane, matberedskap og eit mangfald av bruk er viktigare.

Difor er me svært kritiske til særleg eitt element i dette jordbruksoppgjeret, og det er å heva botnfrådraget. SV er imot heile botnfrådraget i jordbrukstilskotet. Det tar frå dei som har minst, og rammer dei små bruka uforholdsmessig hardt. Nesten å dobla botnfrådraget er eit radikalt grep i feil retning og vil bidra til å gjera det endå mindre lønsamt å produsera mat på lokale ressursar i distrikta.

Viss me skal ta den offisielle grunngjevinga for botnfrådraget på alvor, har me eit forslag som bør kunna samla fleire parti, og det er å gjera botnfrådraget om til ein kvalifiseringssats, der alle som produserer over nivået for denne satsen, får tilskot for det dei faktisk har produsert.

Eg vil avrunda med ei skikkeleg gladsak i dette jordbruksoppgjeret, og det er gjennomslaget for betre velferd for bønder. Dei fleste bønder har fram til no ikkje hatt tilgang på foreldrepengar ved svangerskap og fødsel på lik linje med alle andre. SV har lenge kjempa for å avvikla denne såkalla samordninga, og i dag er det verdt å feira. Neste steg må vera å avvikla samordninga også ved sjukdom, slik SV og fleire andre parti føreslår.

Det står igjen å sjå om norsk matproduksjon på lokale ressursar vil auka framover. Det er lov til å håpa, og dette jordbruksoppgjeret har gode element som peikar i rett retning, men som dei mange forslaga SV fremjar i dag tyder på, har me mykje arbeid igjen.

Med det tek eg opp forslaga frå SV.

Geir Jørgensen (R) [13:42:56]: Jeg vil innledningsvis få lov til å gratulere partene med en framforhandlet avtale. Norsk landbruk er på et langt bedre sted nå enn under de åtte årene med borgerlig regjering.

Det er forbausende å stå her og behandle overføringer og høre spesielt på Høyres representant, men også på Fremskrittspartiets representant, når de snakker om overføringene til jordbruket i jordbruksavtalen bare som tall. Har ikke disse representantene fått med seg dyrtiden, de økte kostnadene? Det er vel kanskje slik at de mer eleverte i samfunnsklassene som disse partiene står til tjeneste for, ikke merker dyrtiden – den biter ikke så hardt – og de tar dette med seg inn i landbruksdebatten.

Den norske bonden, enten i Finnmark eller på Jæren, har merket økningen i prisene på kunstgjødsel, på drivstoff og på alle innsatsfaktorer i landbruket. Som næringsvennlige partier ville vel Høyre og FrP regnet med at dette skulle bli tatt ut i prisene i markedet, slik som man vanligvis gjør. Hva ville matprisene i Norge vært om markedet skulle rådd og bøndene som produserer, hadde tatt ut de store prisøkningene som vi har sett gjennom mange år, i markedet? Nei, det hadde ikke gått.

Vi i Rødt står for et landbruk over hele landet, og da betyr det at vi er nødt til å styrke samvirkene, vi er nødt til å styrke alt som bonden selv eier. Det er den eneste garantien vi har for at man skal få hentet melk, og at man skal få hentet alle sine produkter fra gårdene uansett hvor de ligger. Om de ligger innerst i Pasvikdalen, eller om de ligger ytterst på en øy i Nordland, er det det som er garantien for at vi har landbruk i hele landet. Det er også den viktigste delen av beredskapen.

Det er ikke til å fatte at vi i totalberedskapsåret 2026, med en verdenssituasjon hvor den ene begivenheten etter den andre på daglig basis forteller oss at vi er nødt til å styrke vår egen selvforsyning og vi er nødt til å styrke totalberedskapen, har et jordbruksoppgjør som gjør det vanskeligere å starte opp i det små. Markedshager, som vi er glade for å ha fått inn i jordbruksoppgjøret med opptil 50 000 kr i tilskudd – 10 000 kr per dekar – er bra. Men med økningen i bunnfradraget drar staten tilbake de første 11 000 kr. Det første dekaret man dyrker på, får man ingenting for. Det samme gjelder i husdyrproduksjonen og i de mindre – det er ikke alle som starter med en storgård. Nei, de fleste folkene vi skal ha inn i landbruket, vil begynne i det små. De vil forsøke seg fram og se om dette går. Og så er det de første tilskuddene for de første dyrene de begynner med, som man altså skal ta fra dem. Slik kan vi ikke holde på, vi må ha flere folk til å starte opp.

I Nord-Norge og på Vestlandet ser vi dessverre at jorden gror igjen. Alle disse små jordteigene trenger vi å få dyrket opp igjen og få til produksjon på, slik at vi kan produsere mer. I beredskapssammenheng er et saueslakt for en liten produsent akkurat like mye mat som et saueslakt for en stor produsent. Slik er det også for poteter og grønnsaker og alt mulig. Det er totalberedskapen vi må tenke på. Da nytter det ikke bare å satse på de eksisterende bøndene. Selv om vi skal ta vare på hver eneste en, må vi få flere folk til å komme i gang, og som vil gå i gang med alt som skal til for å få økt matproduksjonen og økt selvforsyningsgraden. Dette er viktig å si.

Une Bastholm (MDG) [13:47:35]: Noen ganger står en ved et veiskille. Kanskje tråkker en opp nye stier uten helt å se det mens en går, men for den som kommer etter, er det åpenbart.

Hele årets oppgjør er viktig for bønder, forbrukere, naturen og vår beredskap som nasjon. Jeg mener likevel det er én nyhet som skiller seg ut, og som jeg tror dette oppgjøret vil bli husket for, nemlig fjerning av samordningen av avløsertilskudd ved svangerskap og fødsel – denne urettferdige, kafkaske regelen som straffer bønder med inntekt ved siden av gården når de får barn, adopterer eller tar over omsorg for barn, denne regelen som forteller folk at en må regne med å ofre alt, til og med barseltid og egen helse, hvis en er så modig at en velger å bli matprodusent i en av verdens mest utviklede velferdsstater. At samordningen nå fjernes for svangerskap og fødsel, er et utrolig viktig første steg for at bønder skal vite at de kan ta vare på dyrene sine – i ulike livsfaser og også på det tyngste. Jeg vil gratulere faglagene, landbruksministeren og matprodusentene med dette gjennomslaget.

Jeg var inne på at det er første steg, for neste steg er å sikre at heller ikke sykdom straffes på samme måte. Det er veldig skuffende at Senterpartiet stemmer mot dette i dag og derfor hindrer flertall for det i Stortinget.

For mange bønder går lønn fra jobben de har ved siden av gården, allerede til å betale regninger. Det er derfor en tok annet arbeid i utgangspunktet. Når sykepenger fra Nav i tillegg skal finansiere avløser, mangler en penger til livsopphold. Mange ender da med heller å gå i fjøset selv. Det er dårlig helsepolitikk som gjør folk mer syke, det stigmatiserer, og det nedlesser folk i papirarbeid og regnestykker når de er på sitt mest sårbare. Ved tung sykdom kan det i ytterste konsekvens også skape dyretragedier.

Ordningen er irrasjonell i en tid hvor vi trenger flere bønder som vil drive med matproduksjon. For Miljøpartiet De Grønne er poenget med jordbrukspolitikken å bidra til et livskraftig landbruk som produserer sunn mat til befolkningen på lokale ressurser, med lavt fotavtrykk og høy respekt for jorda, bonden og dyrene. Vi må bygge opp mikrolivet i jorda og bygge ned avhengigheten av import og transport. I flere av dyreholdene ser vi også behov for nye krav, eller å gjennomføre krav som en allerede har varslet, som sikrer god nok dyrevelferd, tilgang til uteområder og beite for dyrene. Dette er ikke noen utopi, det er både realistisk og rasjonelt i et land som Norge, hvor produksjonen uansett må være spredt, nært ressursgrunnlaget. For å få til en slik omstilling må det være tillit mellom bonden og staten. Samordningsregelen er et vedvarende tillitsbrudd, og den må fjernes.

Miljøpartiet De Grønne har ellers hatt høye forventninger i vår til satsing på grøntproduksjon og på økologisk mat. Til det siste blir jeg nødt til å tegne meg på nytt, for der har jeg mye på hjertet. Økt pristilskudd til grønt er bra og nødvendig, selv om det samlet sett utgjør en for lav andel. Spesielt er vi glade for en annen viktig nykommer, en ny sti som tråkkes opp, nemlig tilskuddet til markedshager.

Markedshager er småskala, det er variert grøntproduksjon som supplerer de store produksjonene. Her er det ikke volum som er jokeren, men variasjon og samspill mellom vekstene. Markedshager gir høy verdiskaping på små arealer, de styrker lokal matberedskap og utvikler nye sorter. De har gjerne direktesalg fra gården og en lokal distribusjon, og slik bidrar de til matkunnskap, engasjement for mat, lokalt reiseliv og forbruk av norsk frukt og grønt.

Nå må vi passe på at vi ikke snubler fra start. Bunnfradraget for produksjonstilskudd er nå økt til 11 000 kr, som flere har vært inne på, og det gjør det til et temmelig kirurgisk presist angrep på selve poenget med et eget markedshagetilskudd. For de minste produsentene, de i oppstartsfasen eller de bøndene som vil investere, kan bunnfradraget i praksis utslette hele verdien av det nye markedshagetilskuddet. Når produsenter faller utenfor, vet vi at de også faller utenfor de offentlige oversiktene, og de oversiktene er viktig for matberedskapen.

Miljøpartiet De Grønne foreslår derfor nå i denne salen å vurdere et unntak for bunnfradraget for denne ordningen, i alle fall nå i starten. Vi håper på støtte fra flere partier til dette. Dette er en ny type tilskudd hvor hele poenget er at vanlig produksjonstilskudd ikke treffer godt nok, og vi håper derfor at flere ønsker å gi dette tydelige signalet fra Stortinget om en vurdering.

Harry Valderhaug (KrF) [13:53:04]: Eg tenkte eg skulle starte med litt ros i innlegget mitt no. 16. mai vart det inngått ein god jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og eg hadde tenkt å seie gratulerer. Vi skal behandle det no, og det vert sikkert vedteke. Så tenkte eg at eg ville gje litt kred til saksordføraren for denne saka. Eg er jo fersk, men eg tenkjer det er eit stort arbeid å vere saksordførar for ein sånn type sak, så det er godt jobba, Geir Pollestad!

Denne avtalen gjev eit solid inntektsløft for norske bønder, og har ei ramme på 3,66 mrd. kr, som gjev grunnlag for auka inntektsmoglegheiter på 91 341 kr per årsverk. Det gjer at målet for økonomisk jamstilling kan nåast i 2027. Det er eit resultat partane kan vere stolte av, og Kristeleg Folkeparti stemmer for avtalen.

Men det eg vil bruke mest tid på i dette innlegget, er ikkje kronebeløpet, men modellen som ligg til grunn for denne avtalen.

Noreg er det einaste landet i verda der bønder har ein lovfesta forhandlingsrett med staten om sine eigne inntektsvilkår. Det har vi hatt sidan 1950. I ei tid med aukande internasjonal uro er dette ikkje ein formalitet vi skal leggje bort når det passar. Det er berebjelken i den norske landbruksmodellen. Det gjev bonden ein reell motpart, og det gjev den føreseielegheita som trengst når investeringar i fjøs, jord og maskiner skal betalast ned over eit bondeliv.

Det sikrar at vi har bønder i heile landet. Difor synest eg det er litt urovekkjande at FrP og Høgre i innstillinga i saka seier noko om å integrere jordbruksoppgjeret tettare i den økonomiske politikken elles. Det er eit sitat frå den merknaden. Det er urovekkande.

Den enkle oversettinga av dette er at bondens forhandlingsrett skal byggjast ned. Slik oppfattar Kristeleg Folkeparti dette. Det er ikkje ei modernisering, nei, det er eit linjeskift som Kristeleg Folkeparti ikkje vil vere med på. For oss handlar landbrukspolitikk om forvaltaransvar. Vi forvaltar matjorda til fellesskapet på vegner av dei som kjem etter oss. Det er bakgrunnen for at terskelen for nedbygging av dyrka og dyrkbar mark må vere svært høg, og at bu- og driveplikta må handhevast i praksis, ikkje berre stå i lova. Vi meiner at familielandbruket er berebjelken i norsk matproduksjon. Den sjølveigande bonden gjev lokal kunnskap, kontinuitet og levande bygder i heile landet.

Difor har vi i vår merknad teke til orde for gardssparing for unge bønder, med skattefrådrag etter modell av BSU-ordninga. Vi har ein jordbrukskonto som forslag, som gjer det mogleg å fordele inntekt og skatt over fleire år. Det er konkrete verkemiddel for eit generasjonsskifte vi veit kjem, særleg for bruk i mellomsjiktet som verken har stordriftsfordelar eller fangast opp av særordningar for dei minste.

Vi er òg glade for at avtalen fjernar samordninga for avløysartilskot ved svangerskap, fødsel, adopsjon og omsorgsovertaking for samtlege inntekter. Det er nettopp slike grep som avgjer om vi får ny rekruttering til næringa, særleg blant kvinner.

Gjødselprisane har stege markant i kjølvatnet av krigen i Iran. Det er ei påminning om at matberedskap ikkje er ei øving vi gjer på papiret, men noko som byggjast kvar dag gjennom korn, gras og mat, utmarksressursar i heile landet. For KrF ligg målet om 50 pst. sjølvforsyning innan 2030 fast.

Når det gjeld klima, må jordbruket ha ein del av ansvaret, men omstillinga må skje i samarbeid med næringa, ikkje ved at vi i denne salen legg nye særavgifter på dei norske bønder og det dei produserer. Kristeleg Folkeparti går imot særskilde avgifter på raudt kjøt.

Denne avtalen er god fordi den styrkjer bondens inntekt utan å svekkje modellen som forhandlingane byggjer på. Det er den kombinasjonen KrF vil fortsetje å forsvare. Jordbruket skal vite at det finst eitt parti på borgarleg side som står last og brast med forhandlingsinstituttet, uansett kva fleirtal som styrer landet.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [14:00:06]: Alle trenger vi norsk mat. Jeg vil derfor starte med å takke Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag for en framtidsrettet avtale, som bidrar til at vi kommer til å ha sterk norsk matproduksjon i mange år framover.

I regjeringens Plan for Norge er det nettopp trygghet som binder sakene våre sammen, og denne avtalen bidrar til å skape trygghet for våre matprodusenter i Norge og trygghet for oss som er så heldige å kunne spise denne gode maten, og som trenger den hverdag. Derfor er det under Støre-regjeringens tid kun Forsvaret som har hatt en større prosentvis vekst over statsbudsjettene enn vår felles matproduksjon. Opptrappingen i disse inntektsmulighetene til jordbruket gjør det interessant å drive matproduksjon med grunnlag i norske ressurser, jorden vår og beitene våre i hele landet.

Denne avtalen følger opp det Stortinget har vedtatt for inntektsutviklingen fram mot 2027, og legger til rette for at jamstilling kan nås. Fasiten får vi når regnskapet er gjort opp for 2027. Dette var det første kulepunktet i Arbeiderpartiets partiprogram for landbruket. Alle i denne salen vet at i krevende budsjettider, enten man lager alternative statsbudsjetter eller forhandler dem fram i fellesskap, er det ingen her som klarer å følge opp alle kulepunktene i sitt partiprogram. Det må prioriteres, og vår prioritering av nettopp matproduksjon er sterkere enn hos noen regjering i nyere tid, med Jonas Gahr Støre som statsminister.

I tillegg til folk som er aktiv i næringen i dag, tenker vi på tilveksten. Unge folk som ønsker matproduksjon som yrke i Norge, skal kunne stifte familie og få barn, og de som ønsker det, skal kunne få flere barn. For samfunnet vårt har det kjempestor verdi at det lar seg kombinere å leve et godt familieliv med flere unger, være i arbeid og drive næringsvirksomhet.

Jeg er veldig glad for den innsatsen som er lagt ned av tillitsvalgte i faglagene over tid for å løfte opp dette temaet. Det skal også sies at det hadde aldri blitt prioritert uten et godt rød-grønt samarbeid med våre samarbeidspartier i næringskomiteen, som har løftet opp denne saken. Nybakte mødre og fedre skal slippe å gå i fjøset eller sitte på traktoren like etter at man kommer tilbake fra sykehuset som nybakte foreldre. Det er, som representanten Bastholm sa, et stort framskritt. Det er en reform for et familievennlig, likestilt landbruk i Norge vi behandler i dag.

Det er viktig i denne saken å huske på at det er, i likhet med mange andre løsninger vi finner sammen til med jordbruket, en prioritering, og det er en betydelig økonomisk prioritering. Men vi ser det som helt riktig, for denne saken har bare positive bieffekter ved at jordbruket får en ordning som ingen andre næringsdrivende i Norge har. Det er også fordi jordbruket er en spesiell næring, der det kreves at man følger opp bl.a. dyr, ikke av og til, men hver dag året rundt.

Jeg vil knytte et viktig poeng til debatten om samordning generelt. Arbeiderparti-regjeringen er en tydelig forsvarer av arbeidslinjen i Norge. Det skal gjelde for alle arbeidsfolk og alle næringsdrivende. Og vi mener at saken om svangerskap og fødsel er prinsipielt forskjellig fra sykdom, for ved å lage en ekstra ordning for sykdom, vil man i enkelte tilfeller kunne komme bedre ut ved å bli syk enn ved å drive matproduksjon. Det er ikke det vår arbeidsminister eller regjering fronter for arbeidslinjen. Det er slik faktum er, og derfor er dette et bevisst valg, og det har vi vært tydelige på helt fra start.

Så er det, som også leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag sa under presentasjonen, at med denne avtalen begynner vi å skru på noen store knapper. Blant annet er tilgangen til såkorn og såfrø, helt avgjørende for om vi løpende skal kunne produsere mer mat i en urolig verden, der både kriger, kriser og kanskje tørke kan oppstå i flere landbruksland samtidig. Det er jeg veldig glad for at vi nå har startet opp sammen med faglagene. Det er en helt praktisk, konkret og svært viktig sak for Norges totalberedskap.

Rune Støstad (A) [14:22:25]: I dag når vi et mål som har ligget der i nesten 100 år. Jamstilling har vært et viktig prinsipp i norsk landbrukspolitikk helt siden kriseforliket på 1930-tallet. Tanken har vært enkel: De som produserer maten vår, skal ha mulighet til en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet. Nå legger vi til rette for det, og det skjer på Arbeiderpartiets vakt.

I dag diskuterer vi egentlig hva slags Norge vi vil ha. I dette spørsmålet går kanskje et av de største skillene i norsk politikk. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt, MDG og KrF står i hop om noe grunnleggende: at Norge trenger et landbruk og levende lokalsamfunn i hele landet, at matproduksjon er for viktig til å overlates til markedskreftene alene, og at norsk matproduksjon også er vårt beste forsvar i en urolig tid.

Etter å ha hørt innleggene fra Høyre og Fremskrittspartiet, sitter jeg igjen med en følelse av at de beskriver et helt annet landbruk enn det jeg møter rundt om i landet. Når en hører kritikken av årets oppgjør, kan en nesten få inntrykk av at utfordringen er at gårdbrukeren har fått for mye, at vi har satset for mye på norsk matproduksjon, og at vi har gjort for mye for å redusere inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet.

Det er spesielt interessant å høre FrPs stemmer i jordbruksdebatten. I hele vår har partiet forsøkt å framstå som landbrukets fremste forsvarere. Senest i den såkalte løksaken var engasjementet stort, men når vi behandler den avtalen som faktisk legger grunnlaget for gårdbrukerens økonomi og framtidsmuligheter, stemmer partiet imot. Det er forskjell på å engasjere seg i enkeltsaker og ta ansvar for helheten.

I replikkordskiftet kom det påstander fra Høyre om at Arbeiderpartiet også har stemt mot en framforhandlet avtale. Det må jeg korrigere. I både 2014 og 2017 stemte Arbeiderpartiet mot, det er riktig, men da var det jo brudd, og det er en helt annen situasjon.

Arbeiderpartiet ønsker et Norge med levende lokalsamfunn over hele landet. Da må vi ha en jordbrukspolitikk som er tilpasset det landet vi lever i. Jeg vil rette en stor takk til faglagene, som har gjort en god jobb, og takk til alle partiene som sier ja til denne historiske avtalen.

Ruth Mariann Hop (A) [14:25:32]: Dette er en god dag. Jeg har lyst til å gratulere partene med jordbruksavtalen. Det er faktisk en historisk god avtale, og det er viktig. Jeg skal snakke litt om beredskap, og jeg tenker at det er litt av hovedlinjen i denne avtalen.

Norge er farlig avhengig av at verdenshandelen fungerer. Så lenge alt går normalt, får vi mat, men når kriser oppstår, blir situasjonen raskt krevende. Det kan være krig, det kan være klimaendringer, det kan være handelskonflikter – med andre ord alt vi opplever i dag. Realiteten er at under halvparten av den maten vi spiser i Norge i dag, blir laget her. Vi er et av de industrilandene med lavest selvforsyning, og det er vi nødt til å gjøre noe med.

Debatten om matsikkerhet preges av to hovedsyn. Det ene er en føre-var-tilnærming, som tar til orde for å styrke matberedskap og selvforsyning. Det andre kan oppsummeres som at det ordner seg, markedet fikser.

Arbeiderpartiet mener at vi må velge en føre-var-linje. Vi kan ikke lene oss på en forestilling om at det ordner seg så lenge markedet styrer, som Høyre og FrP tar til orde for. Vi må styrke norsk matproduksjon i hele landet. Det er et levende landbruk over hele Norge som er vår viktigste beredskap, og det forutsetter at vi har en landbrukspolitikk som tar dette på alvor. Derfor er det viktig at årets avtale faktisk prioriterer økt selvforsyning og økte inntektsmuligheter for bonden.

Regjeringen har satt beredskap, selvforsyning og matproduksjon høyt, og det vises. Bevilgningene til jordbruket har økt mye under Støre-regjeringen. Det er et krafttak for trygg mat i urolige tider.

Fremskrittspartiet og Høyre vil ha mindre statlige overføringer, mer marked, mer effektivisering og svekket importvern i landbruket. De vil altså ha en helt annen retning i landbrukspolitikken enn det flertallet i denne salen heldigvis vil gå for. Her mener jeg at FrP og Høyre ikke tar innover seg at matberedskap er en grunnleggende del av den sivile beredskapen.

Det er den løpende lokale matproduksjonen i hele landet som gir reell trygghet. En beredskap basert på import og noen få store sentraliserte enheter vil bli sårbart. I en krise kommer de ikke springende og sier at de kommer med maten til oss i Norge, da passer folk på seg selv.

Vi kan ikke spise olje, vi må kunne produsere maten vår selv, også når krisen rammer. Derfor er et sterkt jordbruksoppgjør en investering i både norsk matproduksjon, norsk beredskap og fellesskapets trygghet.

Truls Gihlemoen (FrP) [14:28:38]: Denne jordbruksavtalen peker på en retning for norsk landbruk – feil retning. Regjeringen omtaler bønder som selvstendig næringsdrivende, men det er ingen annen næringsgruppe i Norge som er underlagt så omfattende politisk styring av både inntekt, eiendom og produksjon. Stadig mer av matprodusentenes inntekter kommer fra staten, mens stadig mindre kommer fra markedet. Allikevel står matproduksjonen omtrent stille.

Stortingsflertallet er i ferd med å gjøre bonden til statens leilendinger, der stadig mer av inntekten bestemmes på forhandlingsrommet i Oslo, og stadig mindre av kundenes etterspørsel og bondens innsats. Samtidig som staten betaler stadig mer, begrenses bondens frihet gjennom konsesjonslov, boplikt, delingsforbud, priskontroll og stadig nye klimakrav.

Rørosmeieriet måtte i fjor takke nei til nye kunder fordi de ikke fikk tak i nok økologisk melk. Salget økte kraftig, etterspørselen er der, bøndene ønsker å levere. Istedenfor å la markedet fungere, svarer regjeringen med nye tilskudd og nye reguleringer.

Jeg merker meg at Nationen mener det motsatte, at mangelen på økologisk melk skal løses med økte priser for å tvinge etterspørselen ned, men når vi har mangel på et produkt, er løsningen å produsere mer av det produktet, ikke å gjøre regelverket enda mer komplisert eller kunstig å øke prisene til folk enda mer. Derfor foreslår Fremskrittspartiet – sammen med flere – at overproduksjonsavgiften fjernes midlertidig, til det er bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet for økologisk melk.

Norske familier opplever nå rekordhøye matvarepriser på både norskproduserte og importerte matvarer. Utgiften til omfattende subsidier og kostbart landbruksbyråkrati, høye tollmurer og symbolske klimatiltak veltes over på forbrukerne, enten på kassalappen eller over skatteseddelen. Dagens importvern gjør det vanskeligere for nye matvarekjeder å etablere seg i Norge. Mens butikkene uten landbruksvarer kan vokse fritt, møter nye aktører et regelverk som beskytter de etablerte. Resultatet er mindre konkurranse, færre valgmuligheter og høyere priser, og forbrukerne må betale regningen for Arbeiderpartiet og Senterpartiets politikk.

Fremskrittspartiet kan ikke være med på å innføre et regelverk som gjør det vanskeligere å drive et aktivt landbruk og skogbruk. Skogsbilveier er avgjørende for å få ut tømmer, sikre lønnsom drift og opprettholde verdiskaping i distriktene. Hvis regelverket gjør det umulig eller urimelig kostbart å etablere infrastruktur fordi en trasé berører mindre myrområder, rammer det både skogbruk, arbeidsplasser og verdiskaping.

Norsk landbruk trenger mindre politisk styring og større økonomisk handlefrihet. Det er ikke flere subsidier som skaper et sterkere landbruk, men bønder som får frihet til å eie, investere og lykkes på sine egne premisser.

Isak Veierud Busch (A) [14:31:42]: La meg starte med å si at jeg stadig lar meg forundre litt over logikken i Fremskrittspartiets tilnærming i landbrukspolitikken. Fremskrittspartiet mener at vi skal svekke det norske importvernet, i troen på at det automatisk vil gi lavere matvarepriser i Norge. Det tror jeg må bygge på en forenklet forståelse av hvordan markedet faktisk fungerer. Priser i butikk bestemmes også av kjøpekraft og betalingsvilje i det norske markedet, ikke bare av råvarepris eller importnivået. Også varer med høyt importvern kan være rimelige i norske butikker og like i pris som andre land med tilsvarende kjøpekraft som oss. Melk er et godt eksempel i så måte. Det illustrerer et helt grunnleggende poeng: Mat i Norge får norske priser, på samme måte som mat i andre land får priser tilpasset deres økonomi og kostnadsnivå.

Da undres jeg: Mener da Fremskrittspartiet at norske råvareprodusenter skal presse prisene ned til nivået vi ser i land med helt andre lønns-, kostnads- og velferdsforhold? Skal norske bønder virkelig konkurrere på samme pris som lavkostland, uten å ta hensyn til betydelige forskjeller i både rammevilkår og geografi? Dersom det er Fremskrittspartiets politikk, at norske bønder skal få lavere markedsinntekter, må de også svare på hvordan det inntektsbortfallet skal kompenseres – dersom vi fortsatt skal ha norsk landbruk, vel å merke. Skal det dekkes opp med økte statlige tilskudd? Det tviler jeg på etter å ha hørt debatten i dag. Eller forventer vi at bonden selv skal ta regningen?

Sannheten er at råvarepris først og fremst handler om hvordan verdiskaping fordeles i en verdikjede. Utsalgspris i butikk bestemmes av markedet, konkurransen i dagligvaresektoren og vår betalingsvilje. Dersom vi mener at matvareprisene i Norge er for høye, og det kan vi godt mene, da må vi også diskutere flere sider ved markedet. Man kan ikke bare peke på bonden og importvernet som en forklaring på det.

FrP og Høyre viser – prisverdig – i sine merknader til at de samlede overføringene til jordbruket over statsbudsjettet har økt kraftig under sittende regjering. Det er helt riktig, og det er fordi Arbeiderpartiet står for en politikk som sikrer norsk matproduksjon, verdiskaping i hele landet og et landbruk som er tilpasset norske forhold. Vi kan ikke importere et lavkostnivå inn i et høykostland uten at det får konsekvenser. Derfor er jordbruksoppgjøret et viktig verktøy for å sikre både matberedskapen, verdiskapingen og rettferdig inntekt og rettferdige arbeidsvilkår for dem som produserer maten vår.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [14:34:40]: Fremskrittspartiet har også noe å glede seg over i dag. Jeg vil gjerne fortelle en historie om to påfugler. Påfuglene heter Påfinn og Påfunn. Påfugler ligger og ruger på egg i 28 dager før de nye påfuglkyllingene kommer ut – 28 dager, ca. en måned. Noen har sikkert fulgt med på debatten rundt om, f.eks. på Facebook. Jeg er sikker på at det er flere representanter som har blitt nedringt av ivrige påfugleiere, prydfugleiere, moskusandeiere og vakteleiere – listen over de forskjellige prydfuglene vi har her i landet, er lang. Så det var stor skrekk og gru da nye overgangsregler for hvordan man skulle avvikle prydfugldriften her til lands, ble sendt ut på høring. Det tror jeg ikke det var mange i dette stortinget som var klar over at skulle skje, idet man vedtok en ny viltressurslov.

Hvilke konsekvenser har dette for Påfinn og Påfunn? Jo, Påfunn la seg nemlig til å ruge den 10. juni. 28 dager vil altså si at den 8. juli, etter at avlsforbudet er trådt i kraft, vil kyllingene til Påfinn og Påfunn komme til verden. De vil da være miljøkriminelle. De har nemlig brutt loven fordi de ble født åtte dager for sent.

Da er det gledelig at Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og KrF i dag har funnet sammen for å ordne opp i dette arbeidsuhellet – jeg tror jeg vil kalle det det – som skjedde da vi klarte å forby både påfugler, moskusender og alt som er. Man vil kanskje tro at det er et ganske snevert problem, men da kan jeg informere om at det faktisk er over 50 000 medlemmer i hønegruppen på Facebook. Det er flere nordmenn enn man skulle tro som har prydfugler i hagen, enten de driver avl, har dem for kos eller faktisk har dem for produksjon. Det er mange forskjellige behov som blir dekket.

Da er det en gledens dag, også for Fremskrittspartiet, at vi fikser dette arbeidsuhellet. Alle avlsprodusenter, de har det som hobby, de som har dem som kjæledyr, kan gå en trygg sommer i møte og vite at de ikke trenger å avvikle dyreholdet som de har i dag.

Kai Steffen Østensen (A) [14:37:22]: Årets sterke jordbruksoppgjør er en seier, en seier for unge bønder som vil inn i landbruket, en seier for familier som trenger at fellesskapet stiller opp når livet skjer – og en seier for Norge, fordi vi gjennom solide løsninger tetter inntektsgap og sikrer forutsigbarhet for en næring som er avgjørende for matberedskapen vår og som sørger for liv i bygder og nabolag over hele landet vårt, også i Agder.

Det har vært et klart mål for Arbeiderpartiet å tette inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper i Norge, som vi nå gjør. Årsakene har vært mange, men for meg har den viktigste grunnen vært at unge mennesker også skal velge landbruket som sitt levebrød og sin lidenskap framover – og nå gjør de det. I Agder forteller Agder bondelag om en optimisme i næringen, både hos de veletablerte og hos de unge som lurer på om landbruket er en vei å gå. Det er skikkelig bra, og det understreker at jordbruksoppgjørene med all den politikken som inngår i forhandlingene, har betydning for hvilke valg folk tar og for hvordan en sterk, lokalforankret norsk landbruksnæring kan utvikles også i 2026 – en utvikling Fremskrittspartiet er imot.

FrPs politikk ville heller ikke ha gitt Asbjørn og Stine Thorkildsen forutsetningene for å kunne ta over familiegården på Dyngvold på Lista, hvor jeg kommer fra. De er et ungt par som ser for seg en framtid i næringen. Det var budskapet de hadde da landbruksministeren og jeg besøkte dem for noen uker siden. Generasjonstilskudd, bedre økonomisk grunnlag for å drifte gården og flere unge bønder som sier ja til å gå inn i næringen, gjør valget enklere. Selv om det er en livsstil, krever det arbeidslyst og motivasjon over tid. Å oppleve at fellesskapet vil ha deg og legger til rette for at du kan lykkes, er da helt nødvendig.

Dette oppgjøret gir ikke bare fornyet optimisme blant unge, det gir også trygghet for landbruksfamiliene. Et viktig krav fra Agder inn i forhandlingene har vært å få på plass en ny velferdsreform for norske bønder. Det er en kamp fembarnsmoren og melkebonden Mari Eidså har gått i bresjen for. Nå skjer det, for i dag skal Stortinget vedta at samordningsregelen ved graviditet og fødsel endelig blir fjernet. Vi sikrer pusterom for familiene som trenger en sånn trygghet, vi sørger for at småbarnsfamilier kan være også det i en travel arbeidshverdag, og vi legger til rette for at flere kvinner kan gå inn i yrket.

Jeg er stolt over årets oppgjør, og jeg gleder meg på vegne av agderbonden til å stemme for, for dette vil gi et styrket sørlandsk landbruk.

Solveig Vestenfor (A) [14:39:43]: Gratulerer til alle som har vore med og signert denne avtala.

Eg er glad for den store einigheita frå fleirtalet i næringskomiteen som støttar opp om desse viktige prinsippa som òg næringa sjølv tydeleg ber om. Likevel vil altså FrP og Høgre stemme imot avtala. Eg forundrar meg over det – det høyrest ut som om dei meiner at dei veit betre enn det partane sjølve formidlar og ber om. Dei vil stemme imot tollvernet, og dei vil stemme imot marknadsreguleringa, som begge er vesentlege prinsipp for norsk matproduksjon. Det skremmer mange, og det skremmer òg meg. Korleis kan bønder i dette landet ha føreseielege vilkår for satsing, for investeringsvilje og for tru på framtida som matprodusent då?

Kva er eg så glad for? Eg er glad for at ein no jobbar for å tetta inntektsgapet og styrkja inntektsmoglegheitene. Eg er veldig glad for dei viktige velferdsgrepa som vert gjorde for at yngre bønder og kvinner rett og slett kan ha ein tryggare kvardag, at det vert sikra velferdsgode som gjer at ein ikkje vert trekt i frådrag frå anna inntekt ved bl.a. svangerskap og fødsel. Eg er òg glad for at fjellandbruket og satsinga på grovforproduksjon, og beitebrukstilskotet, vert prioritert. Det er viktig for sjølvforsyningsmålet på 50 pst., og det er viktig for stølsdrift her i landet og for å ta vare på kultur- og naturlandskapet. Stølsdrifta er jo òg prioritert gjennom UNESCO, og det seier litt.

Det er òg eit solid løft for kornproduksjon og beredskapslagring av såkorn, noko som er enormt viktig. I tillegg kjem ei satsing på frukt og grønt, og det betyr mykje for Buskerud – alt eg har sagt, gjer det, for Buskerud er eit Noreg i miniatyr. Me har alt dette. Me har fjellandbruk i Numedal og Hallingdal, me har korn på Ringerike, og me har frukt og grønt på Eiker og i Lier.

Matberedskap i norsk målestokk er avhengig av politisk vilje og samarbeid med bransjen. Matprodusentane gjennom faglaga treng tydelege politiske signal og vedtak som gjev dei tru på framtid og investering i gardsdrifta. Forhandlingsretten i seg sjølv er så enormt viktig, og heldigvis er det framleis eit fleirtal i denne salen som sørgjer for at norsk matproduksjon vert prioritert ut frå premissa her i landet. Det er viktig for bøndene, men det er endå viktigare for oss som ikkje har sauer i fjøset eller potet i åkeren sjølv.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:43:26]: Eg har gledd meg til denne dagen skulle koma og eg kunne halda dette innlegget, for nokon av dei sterkaste inntrykka eg har fått, har vore når Vestland Bondelag har teke meg med på besøk ut på gardane, og vist meg kva utfordringar dei unge bøndene står i. Det gjorde spesielt inntrykk då eg kom på besøk i Omvikdalen i Kvinnherad og møtte eit ungt par med eit barn på armen som skulle overta generasjonsgarden, men det gjekk rett og slett ikkje. Velferdsordningane var på ingen måte lagt opp til at desse unge bøndene kunne ta fødselspermisjon, vera heime med ungane sine når ungane var sjuke, eller ha sjukdom sjølv, for det å ha avløysarar gjekk ut over Nav-ordningane, og systema snakka ikkje saman. Eg kjenner ei stor glede for dei unge bøndene – og sjølvsagt dei andre bøndene som har utfordringar på andre måtar – når denne samordninga er komen på plass.

Det er for meg underleg at Høgre og Framstegspartiet stemmer imot dette. Dette er jo det som er med på å gje valfridom til dei unge bøndene. Det gjev oss eit godt grunnlag for at dei unge bøndene skal kunna få fleire barn, at dei skal kunna dyrka maten sin, og at me skal ha eit levande landbruk i heile landet.

Når ein kjem køyrande til f.eks. Vestlandet og ser det flotte naturlandskapet, som er halde i hevd av bøndene våre og av fruktdyrkarane våre, som me òg no legg betre til rette for at skal kunna driva med næringa si, må eg igjen presisera at det er utruleg merkeleg at Høgre og FrP stemmer imot dette.

Når me snakkar om beredskap og matberedskap, kven er det då som skal stå i front og sørgja for at denne beredskapen blir ivaretatt? Jo, nettopp dei unge bøndene som skal driva gardsbruka og få opp matproduksjonen. Det er på den måten me no skal sørgja for at me byggjer eit sterkare Noreg, med landbruk i heile landet, med plass til både å leva livet sitt, driva gardsbruk og ha eit arbeid.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:46:26]: Det er enkelte parti i salen som kritiserer FrP for å stemme imot avtalen, selv om de selv har stemt imot tidligere år. Årsaken til at FrP vil stemme imot avtalen, er ikke at vi vil svekke matberedskapen eller bondens muligheter, som Senterpartiet hevder – tvert imot. Det meste av kritikken som har kommet i dag, faller litt på steingrunn.

Fremskrittspartiet ønsker en annen retning på landbrukspolitikken. FrP vil ha mindre politisk innblanding og markerer det ved å stemme imot avtalen. Overføringene til jordbruket har økt betydelig siden 2021, mens den samlede matproduksjonen knapt har økt. De totale overføringene i år tilsvarer ca. 1 mill. kr per årsverk i statlige overføringer. Det er ikke bærekraftig. Vi må satse mer på heltidsbonden, slippe landbruket fri og gjøre sektoren mindre avhengig av staten.

Å stemme imot avtalen er ikke et tegn på at matberedskapen vil bygges ned. Beredskapen sikres best gjennom en næring som faktisk produserer mer og ikke straffes med overproduksjonsavgifter og politiske mål som bremser stordriftsfordeler.

Norsk landbruk behøver ikke et politisk og administrativt system som bestemmer hva som skal produseres, av hvem og til hvilken pris. Kursen må legges om, med færre pålegg og reguleringer, mer rom for den enkelte bonde og sterkere insentiver til faktisk å produsere mer.

Det er ingen naturlov at jordbruket er en politisk næring, selv om Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ha en politisk styring av næringen og har gjort jordbruket mer avhengig av staten. Det finnes alternative løsninger, der verdiskaping, matproduksjon og beredskap står i sentrum. Det vil føre til mindre politisk innflytelse. Det vil både vi og landbruket leve godt med.

Det er likevel ikke noe som kan gjøres over natten. Jordbrukspolitikken er som et stort skip, og endringen av kurs vil ta tid. Fremskrittspartiet vil gradvis gjennomføre omlegging av landbrukspolitikken i samarbeid med næringen.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort landbruket avhengig av staten, helt i tråd med at de vil ha mer statlig innflytelse. Samtidig er selvforsyningsgraden redusert med 10 pst. på deres vakt. Politiske krav og reguleringer svekker norsk landbruks konkurransekraft, og overføringer fra staten gjennom jordbruksoppgjøret øker årlig for å kompensere for de kravene. De bidrar i liten grad til å øke produksjonen og selvforsyningsgraden.

Helt på slutten her må jeg svare litt på kritikken som er kommet i debatten. Senterpartiet påpekte at det har vært økte kostnader og dyrtid, men det kan man bare roe ned. Heldigvis har Støre lovet rentekutt for alle. Statsråd Sandtrøen har sett i glasskulen på kontoret og kom med mange skremsler om hva som ville skje dersom FrPs politikk fikk flertall – ikke ulikt skremslene de også kom med i 2013. Hva er det som skjer på Sandtrøens vakt? Det er økte krav og reguleringer. For hver dag statsråden låser seg inn i Landbruksdepartementet, er det en bonde som velger å gå og låse fjøset og legge ned driften. For å sitere en tidligere uttalelse fra Bondelagets leder: Det er trist å være den siste bonden i bygda.

Jeg vil bare ønske alle sammen en god sommer. Jeg regner med at dette er det siste innlegget mitt for sesjonen.

Ronny Aukrust (A) [14:50:00]: I en urolig verden er jordbruksavtalen ikke bare et oppgjør for bøndene, det er også et oppgjør for norsk trygghet. Matberedskap handler ikke bare om lagerbygg, beredskapsplaner og store ord. Det handler om jord i drift, folk i arbeid, korn i åkeren, dyr i fjøset og verdikjeder som fungerer før maten står i butikkhylla.

Årets jordbruksavtale prioriterer økte inntektsmuligheter og økt selvforsyning. Regjeringen setter beredskap, selvforsyning og matproduksjon høyt. I denne regjeringsperioden har bevilgningene til jordbruket økt med nær 97 pst. Det er et tydelig valg for norsk matproduksjon.

Selvforsyning handler ikke om at Norge skal klare alt alene, det handler om at vi skal være mindre sårbare når verden rundt oss blir mer urolig. Da må vi produsere mer av maten selv, og vi må ha bedre lagring og beredskap for det vi er helt avhengige av. Derfor er det viktig at beredskapslagring av matkorn bygges opp, og at årets avtale styrker såkornberedskapen med 9 mill. kr. Uten såkorn blir det heller ingen avling. Det er beredskap i praksis.

For Østfold betyr dette veldig mye. Fylket vårt står for nær 20 pst. av kornproduksjonen i Norge. Når kornproduksjonen og såkornberedskapen styrkes, er det ikke bare tekniske poster i avtalen. Det handler om trygghet for bønder, for lokalsamfunn og for hele landet.

Landbruk handler også om folk. Derfor er det viktig at avtalen styrker velferdsordningene. At inntekt utenfor gården ikke lenger skal komme til fradrag ved svangerskap og fødsel, er et praktisk og riktig grep. Økte satser og maksimalbeløp for avløsertilskuddet er et annet riktig grep. Dette gjør hverdagen tryggere for bonden, og det gjør det mer aktuelt for unge mennesker å gå inn i norsk landbruk.

For Arbeiderpartiet henger dette tett sammen: Vi skal sikre landbruk over hele landet, øke selvforsyningen, styrke rekrutteringen og bygge sterke lokalsamfunn.

Une Bastholm (MDG) [15:18:16]: Takk til presidenten for en veldig enkel overgang tilbake til temaet. Vi får ro oss tilbake til jordbruksoppgjøret.

Norsk landbruk skal gi oss god matberedskap og samtidig bidra til å bremse klima- og naturkrisen. Årets jordbruksoppgjør er en klar forbedring for klimaet, for naturen og for Oslofjorden spesielt, men vi trenger at framtidige oppgjør tydeligere prioriterer både systemiske endringer og enkelttiltak som reduserer utslipp gjennom god agronomi, ressursutnyttelse, mindre kjøring og transport, styrket karbonlagring i jorda og mer sirkulære matsystemer, i tillegg til ny klimateknologi. Vi kan ikke tenke at det er avl eller tilsetning i dyrefôret som er hovedgrepet for å få ned utslippene, selv om det kan supplere positivt når det gjøres riktig.

Dessverre viste Riksrevisjonen i sin undersøkelse nylig at det ikke er sannsynlig at målet i jordbrukets klimaavtale nås, og at oppfølgingen har manglet strategi, ansvarsfordeling og virkemidler som står i forhold til ambisjonene. Problemet er altså politisk, ikke hos bøndene. Dette er alvorlig.

Økologisk agronomi er et eksempel på systemiske grep for klima og natur vi må styrke. Det er bra med økt pristilskudd til økologisk grønt og melk og styrking av økonomien til økologiske kornbønder, men det skulle også bare mangle når Stortinget har vedtatt mål om at 10 pst. av jordbruksarealet skal være økologisk innen 2032, og at det skal stimuleres til økt omsetning og etterspørsel etter økologisk. Jeg har en klar oppfordring til både regjeringen og faglagene, selvfølgelig med respekt for at det er tøffe prioriteringer alle skal gjøre: Innsatsen for økologisk må styrkes kraftig framover! Det er nå krafttaket for økologisk må komme. Forbrukerne er klare, etterspørselen øker. Nå må politikerne og faglagene stille opp og ikke svekke tilliten til leveransene, sånn at butikkene og forbrukerne gir opp igjen.

Økologisk agronomi bevarer insekter, fugler og annet naturmangfold vi er avhengig av. Det bygger kunnskap om jordhelse og hvordan vi kan klare oss uten importert gjødsel og dyre sprøytemidler. Ikke bare som spydspiss og kunnskapsbank, men også i seg selv bidrar økologisk matproduksjon til viktig matberedskap i en urolig verden med stadig nye handelsbarrierer, høye energipriser og råvarepriser og økende klimaendringer.

Miljøpartiet De Grønne er glad for at vi sammen med partiene vi har forhandlet om budsjett med, har fått til økning i bevilgningene til Økologisk Norge, Norsk senter for økologisk landbruk og Bondens marked i revidert nasjonalbudsjett. Den viktigste barrieren for mange av de bøndene som skal gå over til økologisk, er risiko, og derfor må vi også ta i bruk offentlige anskaffelser.

Geir Pollestad (Sp) [15:21:37]: Eg har gledd meg til å seia følgjande til representanten Erlend Larsen: Her må du kunna din historie! Larsen peiker på jordbruksoppgjeret i 2014 og 2017 og seier at det då vart stemt imot. Då var det jo ikkje nokon avtale. Det vart jo brot dei åra. Men Senterpartiet har stemt mot ein inngått avtale. Det gjorde ein i 1997. Eg trur ein enno diskuterer i partiet kor stor suksess det var.

Når det gjeld historieskrivinga til Høgre i det vidare, peiker dei på at marknadsreguleringa er eit hinder for norske bønder og for inntektene. Det er vel slik at historia har vist oss at om det er noko som er øydeleggjande for inntektene til matprodusentane, er det overproduksjon. Historisk sett har det vore fallande prisar som har vorte kompensert med auka produksjon, som har ført til endå meir fallande prisar og i neste rekkje konkurs. Det er jo difor me har den reguleringa me har av marknaden i Noreg, for at det ikkje skal skje igjen.

Det er viktig at me i denne avtalen får på plass ei ordning for samordninga i forbindelse med svangerskap og fødsel. Det gleder Senterpartiet seg stort over, og det skal me følgja opp i statsbudsjettet som kjem.

Senterpartiet er forsiktig med å inngå i politiske fleirtal i jordbrukspolitikken der Framstegspartiet er ein del av det, for ein gjev ein liten flik, men stemmer altså mot heilskapen. Ein gjev nokre millionar, men stemmer mot milliardane. Det er ein ganske dårleg landbrukspolitikk.

Eg vågar å seia dette, for representanten Strifeldt har takka og ønskt oss god sommar og sagt han ikkje skal ha fleire innlegg. Han har ein tendens til å ta innlegg etter mine innlegg. Det er eit faktum at Framstegspartiet manglar respekten for dei berebjelkane som jordbruksforhandlingane, tollvernet, marknadsreguleringar og eigedomslovgjevinga faktisk er. Det er det dette handlar om. Eg har likevel lyst til å rosa Høgre og Framstegspartiet for å vera så tydelege som dei er i innstillinga, for er det noko som er vanskeleg og farleg for den landbrukspolitiske diskusjonen, er det oppfatninga at dette er eit felt der me er einige om alt.

Nei, me er ikkje einige om alt. Det er store skilje, men dei seinare åra har kanskje litt for mykje av energien vorte brukt til å diskutera internt mellom parti som definerer seg som landbrukspositive parti. No meiner eg det er viktig å få dei reelle konfliktlinjene opp og fram. Det meiner eg både innstillinga og debatten om jordbruksoppgjeret har gjort.

Solveig Vitanza (A) [15:24:42]: Jeg skal ikke dra ut denne debatten noe særlig lenger. Jeg mener vi har hatt en god debatt som helt klart og tydelig viser de politiske skillelinjene mellom de rød-grønne partiene og FrP og Høyre. Jeg ville først og fremst varsle at Arbeiderpartiet i dag går inn i forslagene nr. 30 og 32, som er løse forslag.

Avslutningsvis vil jeg takke norske bønder, for norsk landbruk har gjennom mange år vist en imponerende evne til omstilling. Bøndene tar i bruk ny teknologi, forbedrer driftsmetoder, reduserer utslippene og tilpasser seg stadig strengere krav til både klima, miljø og dyrevelferd. Samtidig leverer de noe av det viktigste vi trenger i samfunnet, nemlig trygg mat.

I en tid der matsikkerheten har fått en helt ny betydning, skal vi være stolt over at norske forbrukere har høy tillit til maten som produseres i Norge. Den tilliten kommer ikke av seg selv. Den skapes hver eneste dag gjennom bøndenes arbeid, gjennom høye kvalitetskrav og gjennom fokus på god dyrehelse.

Jeg ønsker alle sammen god sommer.

Geir Jørgensen (R) [15:26:26]: Takk for en god debatt så langt.

Når vi i Rødt har valgt å støtte årets jordbruksoppgjør, årets jordbruksavtale, er det et valg vi gjør, for det er til syvende og sist vi som sitter på Stortinget, som har det siste og største ansvaret for hvordan norsk landbrukspolitikk ser ut. Stortinget kan ikke abdisere i landbrukspolitikken.

Når det gjelder fiskerinæringen, som representanten Strifeldt fra FrP refererte til her, har vi sett Riksrevisjonens siste grundige gjennomgang av norsk fiskeripolitikk, og man får altså den sterkeste kritikken: at den politikken som faktisk blir ført, ikke er i samsvar med de samfunnsmål vi som nasjonalforsamling har satt for fiskeriene. Det er noe å ta med seg, for vi skal ikke komme dit i landbruket.

At det går så godt i næringen, kan man gjerne si, men når man har tendenser som går mot kapitalintensiv stordrift, er det ikke godt nok å si at det går godt i næringen, for næringen består jo til enhver tid av dem som er igjen. Hvor er de som ikke fikk til å starte opp? Hvor det er de som ga opp? Som vi ser i fiskeriene: Det går kjempegodt i næringen, men det har gått att og ned med svært mange kystsamfunn. Det er resultatet av en uregulert politikk, og at Stortinget ikke bruker sine muligheter der de kan til å oppfylle de samfunnsmålene vi har satt for politikken. Det tror jeg er ganske viktig å ta med seg, for dette vil uvegerlig føre til sentralisering. Det vil svekke selvforsyningen, beredskapen og grunnlaget for bosetting i distriktene.

Man kan gjerne også si at markedet gjør noen frie. Ja, markedet gjør oss faktisk fri for alt. Det er resultatet hvis vi lar markedskreftene råde i landbruket, sånn Norge ser ut.

Med det skal jeg komme med en liten stemmeforklaring. Rødt støtter subsidiært forslag nr. 30, fra Senterpartiet og KrF, og vi støtter løst forslag nr. 32, fra Senterpartiet.

God sommer, alle sammen!

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [15:29:20]: Urovekkende, sa KrFs representant om at FrP og Høyre i innstillingen i praksis viser at de ønsker å gå vekk fra den norske modellen med jordbruksforhandlinger på våren. Jeg er helt enig: Det er urovekkende. Men det er noe som er enda mer urovekkende, og det er at det samme partiet vil innsette FrP og deres leder, Sylvi Listhaug, som statsminister, sånn at det som er urovekkende, kan bli virkelighet. Det er urovekkende.

Ikke nok med det: Representanten Strifeldt, som har vært veldig tydelig på hva FrP ønsker av betydelige og til dels radikale endringer, i den forstand at det er et helt annet system enn det vi har i dag, mente at fjerning av tollvern var et viktig grep, og han skulle samtidig styrke heltidsbonden. Men det er jo de produsentene som produserer aller mest i volum, som er helt avhengige av at vi har et velfungerende importvern. Så disse to tingene henger ikke sammen og vil uten tvil redusere norsk matproduksjon.

Representanten Strifeldt sa videre at de driver ikke med gjetting. Hvis man ikke driver med gjetting, er det i hvert fall hevet over tvil at dette vil redusere norsk selvforsyningsgrad og ikke minst matsikkerhet i en veldig urolig tid i verden.

Videre mente FrP at man skulle gi mer makt til bønder, men da er det i hvert fall en dårlig idé å ta bort den unike norske modellen med jordbruksforhandlinger, for det finnes knapt noe land i verden hvor næringen har så direkte makt og innflytelse, men også ansvar, som det den har i Norge.

Disse slagordene fra FrP er urovekkende, men det mest urovekkende er, som sagt, at FrP har et partiprogram og en leder som ønsker å sette det ut i livet.

Det samme var vi litt innom når det gjaldt husdyrhold. Hvis man fjerner ordningen med melkekvoter i Norge, er det over tid sånn at mye av produksjonen av melk vil bli borte fra Vestlandet, fra fjellområdene våre, fra Nord-Norge, og flyttes og sentraliseres til de mest lettdrevne områdene på Østlandet. Vi mister også korn- og grønnsakproduksjon som en konsekvens.

Videre advarte FrPs representant Strifeldt om at det var krevende å øke tilskuddene så mye som i årets avtale, for da ville man bli avhengig av det til enhver tid sittende flertall på Stortinget. Utfordringen er jo nettopp at FrP vil kunne inngå i det flertallet og realisere den uforutsigbarheten.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [15:32:36]: Det er mye bra i dette jordbruksoppgjøret. Vi styrker velferdsordningene, satsene blir økt, og vi tar noen viktige steg for å gjøre hverdagen litt tryggere for dem som produserer maten vår. Det er viktig.

Jeg er spesielt glad for at samordningen fjernes for tilskudd til avløsning ved svangerskap og permisjon. Det er viktig, og det betyr mye for mange kvinner i landbruket. Men samtidig sitter jeg igjen med et spørsmål som jeg opplever ikke svares særlig godt ut: Hvis samordningsregelen er urimelig når en skal ha barn, hvorfor er den plutselig grei når en blir syk? Jeg får ikke den logikken til å gå opp. For dette rammer akkurat de samme menneskene – bønder som er nødt til å ha en jobb ved siden av gården for å få økonomien til å gå rundt. Det er ikke akkurat unntaket i norsk landbruk. Det er hverdagen for mange, og mangesysleriet har jo blitt tatt opp fra talerstolen her allerede, bl.a. fra representanten Fiskaa.

Når folk blir syke, blir inntekten utenfor gården trukket fra det de kan få til avløser. Konsekvensen er enkel: Noen lar være å skaffe avløser, noen går på arbeid når de burde vært hjemme, og noen står i fjøset selv om kroppen egentlig sier stopp. Vi vet også at den ytterste konsekvensen av det kan være dyretragedier og landbrukstragedier. Det er ikke fordi de ønsker det at de gjør dette. Det er fordi regnestykket ikke går opp. Avløsertilskuddet er ingen premie. Det er ikke en ekstra inntekt, men det er hjelp til å dekke en faktisk utgift når sykdom gjør at en trenger at noen andre gjør jobben på gården. Da blir det ganske rart at staten skal trekke i den hjelpen fordi en har vært nødt til å skaffe seg annen inntekt. Og så sier vi i denne salen at vi vil ha rekruttering til landbruket. Vi sier at vi skal styrke beredskapen, og vi skal ta vare på bøndene. Da kan vi ikke samtidig ha et regelverk som gjør det dyrere å være syk bare fordi en driver gård.

SV er derfor tydelig på at vi må fullføre det arbeidet som vi har begynt på. Når vi først rydder opp i samordningsregelen på ett område, bør vi også rydde opp der den fortsatt skaper problemer. Blir en syk, skal en kunne få den hjelpen en trenger uten å bli straffet økonomisk for at en har arbeid utenfor gården. Det burde egentlig være ganske opplagt. Jeg oppfordrer folk: Det er ingen skam å snu. Bli gjerne med på forslag i saken fra SV og flere.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [15:35:24]: Nå var presidenten streng, men jeg har ikke latt meg provosere av statsråden eller andre som har vært her oppe på talerstolen.

Jeg skal bare komme med en liten stemmeforklaring. Jeg varslet i et tidligere innlegg at vi skal stemme for forslaget fra Senterpartiet og KrF, nr. 30. Vi vil også stemme for Høyres justerte forslag, nr. 25 og 26.

Jeg vil takke for en god debatt, og så vil jeg på en ordentlig måte få ønske samtlige motdebattanter – politiske uenigheter til side – en god sommer.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:36:13]: På bildet bak presidenten ser vi at det blir pløyd, og det var jo et tegn på at det var nasjonsbygging og en ny tid for landet, og det var en tid da kampen om maten var veldig hard. Samtidig er det å produsere mat like viktig nå som det var da, og det kommer til å være like viktig om 50 og 100 år. Det kommer aldri til å gå av moten å spise. Mat er et grunnleggende behov, og de siste årene har vist oss hvor viktig det er å ha nasjonal beredskap og å ha nasjonal evne til å produsere mat til egen befolkning. Kampen om maten er blitt hardere, og det blir brukt i storpolitikken på en helt, helt annen måte.

Når man leser innstillingen, skulle man tro at det er noen av partiene i Stortinget som ikke har fått med seg hva som skjer i verden ellers. Der var det da en landbrukspolitisk talsmann fra Finnmark, fra FrP. I Finnmark har vi verdens nordligste melkeproduksjon – vi har verdens nordligste melkeproduksjon i Finnmark. Hvem tror at den hadde vært mulig å ha med Fremskrittspartiets politikk? Det hadde vært helt umulig med den tollpolitikken som Fremskrittspartiet ønsker, og med det store kuttet i støtten til norsk matproduksjon som Fremskrittspartiet ønsker. En mer markedsbasert melkeproduksjon ville selvfølgelig ha gjort at melkeproduksjonen i Tana, i Alta og i Lebesby ble ulønnsom, og er det klokt å svekke matberedskapen i Norge i en tid da usikkerheten er større? Svaret er selvfølgelig nei.

Når da Fremskrittspartiet stemmer mot avtalen i år, er ikke det noe nytt, for Fremskrittspartiet har gjort dette år etter år og er en utrolig stor trussel for den norske bonden og for norsk matproduksjon. At Høyre gjør det, er derimot blitt en nyere tradisjon, for da jeg selv var landbruksminister i 2013, var det sånn at Høyre protesterte, men de stemte for den inngåtte avtalen. Da var det også en representant for Vestfold som møtte på Stortinget for Høyre. Nå stemmer Høyre mot en inngått avtale, og det er noe nytt fra Høyre, for tidligere har Høyre hatt ansvarlighet og anstendighet og respektert inngåtte avtaler.

Det Høyre nå gjør som også er nytt, er at de gjør de samme som Fremskrittspartiet: De salderer statsbudsjettet på høsten, selv om Stortinget har gjort et vedtak der man har stadfestet avtalen mellom staten og norske matprodusenter. Så tar Fremskrittspartiet, og det har de gjort i alle år, de pengene til andre typer prosjekter, men det har også Høyre bydd på de siste årene – at de gjør det. Det finnes ikke noe annet område der Høyre er så uanstendig at de tar pengene fra en inngått avtale mellom staten og en eller annen aktør. Fremskrittspartiet har vært så uanstendig over tid.

Fremskrittspartiet, som sier at de er opptatt av Norge, bør begynne å sette seg inn i konsekvensene av egen politikk. Den er et målrettet angrep på norsk matproduksjon, på norsk selvforsyning og norsk beredskap. At Høyre nå også slutter seg til den typen politikk, det er uklokt, det er ikke konservativt, og det vil være et utrolig målrettet angrep på den norske bonden.

Une Bastholm (MDG) [15:39:21]: Det har vært en god debatt, synes jeg, og hva er vel en bedre måte å avslutte på enn tre ekstra ord om økologisk før sesjonen er over? Jeg vil gi som stemmeforklaring at vi også kommer til å stemme subsidiært for det løse forslaget, forslag nr. 30, som handler om å få til mer tilgang på økologisk melk nå når etterspørselen er høy. Vi vil også rette oppmerksomheten særlig mot det forslaget som handler om å be regjeringen foreslå et mål for økologisk andel i offentlige innkjøp. Jeg håper på tilslutning fra flere partier til dette – det er jo et flertall i Stortinget som har satt et mål om at 10 pst. av jordbruksarealet skal være økologisk innen 2032 – og vi sier samtidig at da forventer vi også at staten gjør noe for å øke etterspørselen. Det viktigste staten kan gjøre da, er å bruke de offentlige innkjøpene. Det er den tydeligste tryggheten økologiske bønder har for å vite at de får solgt varene sine som er økologiske.

Og god sommer!

Erlend Larsen (H) [15:41:09]: Det er alltid interessant å høre på når politiske motstandere leser opp forhåndsskrevne innlegg som tyder på at de ikke akkurat har satt seg veldig godt inn i hva vi står for. Jeg kan ramse opp noen få her, f.eks. Isak Veierud Busch fra Arbeiderpartiet, som snakker om å importere lavkostforhold til et høykostland. Det er ikke der vi står, og det har vi heller aldri sagt. Hvis man hadde lest merknadene våre, hadde man fått med seg det.

Solveig Vestenfor vil stemme mot markedsregulering og tollvern. Ja, vi er åpne for å regulere og åpne noe når det gjelder tollvern, men vi er for tollvern som prinsipp. Når det gjelder markedsregulering, har vi snakket om økologisk melk og egg. Vi er altså for markedsregulering som prinsipp fremdeles, selv om jeg personlig er ganske tvilende til at markedsregulering er med på å bidra til at vi blir selvforsynt med mat.

Pollestad nevnte at det var to av de fire årene jeg nevnte, som man hadde en god grunn eller en unnskyldning for, men jeg nevnte to andre år som ikke ble nevnt, men det kan vi la ligge.

Sandtrøen og representanten fra KrF finner det urovekkende at Høyre vil avvikle forhandlingsinstituttet. Hvor har de det fra? Jeg må si at fantasien er det ingenting å si noe på.

Til Trygve Slagsvold Vedum: Fremskrittspartiet får svare for seg selv, men det ble produsert melk og mat i Finnmark også gjennom åtte år med Solberg-regjering. Han mener også at vi er uanstendige som stemmer mot avtalen. Hvis han hadde vært med i debattens begynnelse og hørt hva vi sa der, er det altså sånn at Stortinget består av en rekke partier, og vi er valgt inn her fordi vi skal stå for hver vår politikk. Hvis en avtale som en til enhver tid sittende regjering eller et annet flertall inngår, strider mot det vi mener er riktig, må det vel være opp til oss å stemme imot – slik Senterpartiet gjorde i 1997, 2014, 2015, 2017 og 2021. To av disse fem årene var det Pollestad forsvarte.

At vi stemmer imot jordbruksavtalen, handler ikke om noen som helst kritikk til bonden. Det betyr, som jeg sa i et av mine tidligere innlegg, at vi viser til at gjennom de siste fem årene har overføringene til bøndene økt – som Pollestad sa – fra 700 mill. kr til 7,8 mrd. kr. Vi hadde støttet det hvis det hadde vært en moderat vekst. Vi er ikke mot forhandlingsinstituttet, som enkelte forsøker å skape et bilde av. Det er vi tilhengere av, men vi er også tilhengere av en moderat vekst, og vi hadde støttet avtalen hvis vi i tillegg så at den voldsomme veksten på vel ellevegangeren hadde gitt en tydelig økning i matproduksjon og norsk selvforsyning – men det gjør den ikke. Det er årsaken til at vi sier nei.

Geir Pollestad (Sp) [15:43:59]: Det siste innlegget her synest eg var veldig oppklarande. Det går jo ikkje an i same setning å seia at ein er for forhandlingsinstituttet, og så har ein brukt forhandlingsinstituttet til å forhandla og vorte einige om ein avtale som ligg innanfor Stortingets vedtekne politikk – og så stemmer ein imot, og så seier ein at ein er for. Høgre har òg lagt seg til ein vane om at sjølv om avtalen er inngått og vedteken av Stortinget, så bruker ein det som salderingsbudsjett på budsjetter til hausten. Og kor har ein det frå at Høgre er mot forhandlingsretten? Det står jo i innstillinga at ein vil integrera jordbruksforhandlingane tettare i den øvrige økonomiske politikken – og kor er det me gjer ein tett økonomisk integrering av politikken? Jo, det er i statsbudsjettet, og då er forhandlingsretten ikkje lenger eksisterande.

Representanten Larsen etterlyste Senterpartiets haldning i 2015 og i 2021, og det kan han godt få. I 2015 hadde den dåverande Solberg-regjeringa lagt fram ein avtale som var sterkt i strid med det Stortinget nyleg hadde vedteke av føringar for politikken. Me la då inn forslag om ein tilleggsløyving på 545 mill. kr – trur eg det var, men ta det med eit lite atterhald. Så vart det nedstemt, og så stemte vi for avtalen. I 2021 var det, så vidt eg hugsar, brot i forhandlingane, sånn at det var regjeringa sitt tilbod som kom til Stortinget. Då stiller det seg noko annleis.

Det er svært viktig at jordbruket og staten sit rundt det same bordet. Det er difor me ikkje har den typen demonstrasjonar i Norge som ein har i andre land i Europa, der jordbrukets organisasjonar er reine lobby-organisasjonar, og det er den vegen Høgre tek oss med på.

Det er klart merkbart i innstillinga som me behandlar no, at Høgre har teke eit stort sprang i å tilnærma seg FrP i landbrukspolitikken, og det meiner eg er svært uheldig for norsk landbruk og for alle oss som ønskjer å styrkja den norske matproduksjonen. FrP og Høgre sin politikk har éin eller to konsekvensar, eller begge, og det er anten reduksjon i sjølvforsyninga eller – med meir marknad og mindre støtte – ein kraftig auke i matvareprisane i Noreg. Det mest sannsynlege er begge delar.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [15:46:34]: Hvis man er stortingsrepresentant, må man iallfall selv være klar over konsekvensene av sin egen politikk. Det er det som gjør meg litt forundret når jeg hører f.eks. FrP snakke, at de later som at det vil gi økt matproduksjon. Jeg kjenner mange FrP-ere og vet at de er ganske oppegående, og de vet at det motsatte vil skje, for med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk vil jo det å produsere mat i Finnmark bli ulønnsomt. Det er en ærlig sak å mene at det er klokt. Senterpartiet mener det er grunnleggende uklokt.

Hvem vil tape mest på Fremskrittspartiet og Høyres ønske i tollpolitikken? Jo, de største produsentene, de som har mest gjeld, de aller mest sårbare. Våren 2022 vedtok Fremskrittspartiet på sitt landsmøte tollfrihet for alle varer fra Ukraina, og Høyre støttet opp det de kunne. Hadde det skjedd, hvem ville det ha rammet hardest? Det er ikke de i REKO-ringen, men det er de store volumprodusentene, de som driver med kylling, melk, gris. Det ville blitt helt krise for dem, men det gjorde de som et stunt der og da, og som kunne slått beina under veldig mange store matprodusenter. Det gjorde Høyre da, sammen med FrP, og det holdt på å bli flertall i Stortinget.

Så er det diskusjonen om perioden med Erna Solberg: Hva var det som reelt sett skjedde, hvis man er i det lune hjørnet? Jo, det var at KrF inngikk en samarbeidsavtale med Høyre, FrP og Venstre i 2013, en firepartiavtale, der KrF fikk inn bærebjelkene i landbrukspolitikken. Det var ekstremt viktig for norsk landbruk at man klarte å opprettholde bærebjelkene da, og at man fortsatt hadde en jordbruksavtale på våren. Det var ikke på grunn av Høyre og FrP, det var på tross av dem, og det var KrF som fikk det inn – heldigvis. Spesielt når du har en fiendtlig innstilt regjering, er det viktig å ha jordbruksavtalene på våren, for da har du altså en egen debatt i Stortinget, og det er ikke en del av statsbudsjettet.

Det er jo det som nå ligger inne i avtalen fra FrP, at en ønsker at det skal bli en del av statsbudsjettet. Da får landbruket mindre oppmerksomhet, og det blir vanskeligere å mobilisere og vanskeligere å beskytte disse grunnpilarene i norsk landbrukspolitikk. Derfor var det ære være KrF at de klarte å få til det i den perioden, og det ble en evig forsvarskamp i åtte år – og etterpå en sterk opptrapping. Derfor bør jo Erlend Larsen, som nå representerer Høyre, ringe til Svein Flåtten, som var landbrukspolitisk talsmann for Høyre på det tidspunktet. Da respekterte man inngåtte avtaler, og man salderte ikke statsbudsjettet med en avtale mellom staten og en næring, noe man heller ikke gjør på noen andre området.

Derfor er det mye mer bekymringsfullt for oss som er for norsk matproduksjon nå, fordi både FrP og Høyre er på det samme sporet – kutte bærebjelkene på tollvern, på støtte, på konsesjonslov, på samvirkets rolle – i en tid der det er viktigere enn noen gang å produsere mer mat og ha mer mattrygghet, ikke mindre mattrygghet.

Bård Hoksrud (FrP) [15:49:38]: Det er artig å høre på Trygve Slagsvold Vedum, spesielt da han dro fram Alta og melkeproduksjon og sa at det ikke ville vært melkeproduksjon hvis FrP hadde styrt. Fremskrittspartiet hadde landbruksministeren i 6,5 år, og det gikk faktisk veldig bra. Jeg var selv som landbruks- og matminister i Alta og så på melkeproduksjon. Det gikk veldig bra, Trygve Slagsvold Vedum. Jeg tror kanskje du må forholde deg litt mer til fakta og hvordan tilfellet var.

Hvis man er ute og prater med landbruket nå, tror jeg det er mange ting de er opptatt av, og ikke nødvendigvis bare det Trygve snakker om. Det handler bl.a. om å gjøre noe med skatter og avgifter, som er viktig for landet og folk i hele landet. Det er viktig for landbruket. I motsetning til Fremskrittspartiet kommer Senterpartiet i morgen til å si at fra 1. september skal avgiftene på drivstoff tilbake, som landbruket har vært veldig tydelig på at de er opptatt av at må gjøres noe med. Det betyr mye for landbruket i Norge.

Det å redusere matmomsen betyr masse, både for folk og for landbruket. Det å se på andre typer skatter og avgifter Fremskrittspartiet foreslår å redusere, betyr også noe for bonden, og det betyr noe for folk i landbruket. Statsråden prøver hele tiden å fortelle hvor fæle FrP er. Han og hans parti ville fortsette å knekke en masse bedrifter i anleggsbransjen, men også landbruket var opptatt av å redusere drivstoffavgiftene. Arbeiderpartiet stemte imot å gjøre det i Stortinget. Jeg tror landbruksministeren også må gå ut og snakke med de folkene som jobber i landbruket. Mange stortingsrepresentanter fikk beskjed fra dem om at vi må gjøre noe her, fordi det koster så mye for mennesker i landbruket.

Det er litt med hvordan man gjør ting. Man kan gjøre ting på forskjellige måter. Fremskrittspartiet er opptatt av at vi skal sørge for å ha gode rammebetingelser, men vi gjør ting på en annen måte enn dem som tror at det bare er å gjøre det på den måten de alltid har gjort det. Vi tror på andre måter å løse dette på – en mye bedre og mye smartere måte.

Til landbruket: Fra 1. september risikerer man å få tilbake både CO₂-avgift og andre drivstoffavgifter, som kommer til å få store konsekvenser for landbruket og alle andre i dette landet. Når vi i tillegg vet at Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV og MDG gjerne vil øke CO₂-avgiften til 3 400 kr tonnet, noe som betyr en dobling av drivstoffavgiften, betyr det noe for bonden der ute.

Rune Støstad (A) [15:52:42]: Før vi går i gang med en ny debatt om skatter, avgifter og alle andre ting, vil jeg takke for denne debatten, som etter mitt syn kanskje er årets viktigste debatt, nemlig debatten om jordbruksoppgjøret. Det har vært en veldig god debatt, en viktig debatt, fordi det handler om noe mer enn bare landbruk. Det handler om hva slags Norge vi vil ha, og det handler om matproduksjon. Det handler om levende lokalsamfunn, beredskap og sikkerhet i hele landet vårt. Det har vært en debatt som har vist et tydelig skille i norsk politikk, og det er også bra at en fra denne talerstolen her får synliggjort det.

Jeg er glad for at det er et flertall for jordbruksavtalen. Partene – med staten og faglagene – har gjort en veldig god jobb med å forhandle fram et resultat som ble lagt fram for oss. Alle parti, bortsett fra Høyre og FrP, stemmer for den avtalen. Det betyr at vi har en jordbruksavtale som skal sørge for jordbrukspolitikken det neste året. Det er jeg glad for.

Jeg vil bare benytte anledningen til å takke komiteen for samarbeidet fram til nå og si god sommer til både komiteen og presidenten.

Konstanse Marie Alvær (A) [16:21:08] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for et godt samarbeid i saken og vil benytte resten av taletiden til å framlegge Arbeiderpartiets syn i saken.

Jeg må innrømme at jeg i dag er glad for at man i årets oppgjør har klart å få alle partene med på en felles avtale. Det sikrer lik lønn for likt arbeid for alle statens ansatte.

Organisasjonsgraden i Norge er høy, faktisk er den også stigende. Takket være det er arbeidsforholdene i Norge også veldig gode. Fagforeningene har sørget for goder de aller fleste nordmenn tar for gitt – 8-timersdag, sykelønn og foreldrepermisjon, for å nevne noen. Disse godene kom ikke av seg selv, men etter en god innsats.

Alle gode ting er tre – det gjelder også partssamarbeidet. Partssamarbeidet gir grunnlaget for godt samarbeid om både lønn og arbeidsforhold. For Arbeiderpartiet er dette helt grunnleggende. Vi skal bygge et trygt og rettferdig arbeidsliv gjennom samarbeid og sterke fellesskapsløsninger. Det er nettopp det vi ser i årets oppgjør. Partene har blitt enige gjennom forhandlinger og kompromiss, og det gir løsninger som både er ansvarlige og rettferdige.

Rune Midtun (FrP) [16:22:52]: Vi i Fremskrittspartiet støtter innstillingen og de nødvendige budsjettmessige oppfølgingene av årets tariffoppgjør i staten.

Lønnsoppgjøret er først og fremst et ansvar for partene. Det er ikke Stortingets oppgave å opptre som tariffpart eller å overprøve resultatet av forhandlingene. Derfor registrerer vi også at partene etter mekling er kommet fram til en løsning som alle hovedsammenslutningene har sluttet seg til. Likevel: Selv om vi støtter vedtaket, betyr ikke det at vi deler syn på alle vurderingene som kommer til uttrykk i flertallsmerknader.

FrP mener at organisasjonsfrihet, forhandlingsfrihet og avtalefrihet er grunnleggende verdier i norsk arbeidsliv. Derfor er det fullt legitimt at ulike arbeidstakerorganisasjoner kan ha ulike prioriteringer og ulike tariffavtaler. Når enkelte partier nærmest framstiller det som en seier at staten igjen har fått likelydende avtaler, mener vi at de beveger seg farlig nær en politisering av tariffsystemet. Spørsmål om avtalestruktur må avgjøres av partene selv, ikke av Stortinget.

Vi har de siste årene sett at ulike organisasjoner har hatt ulike syn på hvordan lønnsmidlene bør fordeles. Noen har ønsket større sentrale tillegg, andre har ønsket seg større lokale lønnsdannelser. Begge syn er legitime.

For staten handler dette om evnen til å rekruttere og beholde kompetanse. Gjennom flere år har vi sett diskusjoner om hvordan staten skal klare å konkurrere om jurister, IT-spesialister, ingeniører og annen høyt kvalifisert arbeidskraft. Da er det ikke gitt at én modell passer for alle. Derfor er det positivt at partene selv skal fortsette arbeidet med å vurdere avtalestrukturen, gjennom en partssammensatt arbeidsgruppe. Det er nettopp sånn den norske modellen skal fungere – ikke gjennom politiske vedtak fra denne salen, men gjennom forhandlinger mellom partene.

Fremskrittspartiet kommer derfor til å støtte innstillingen, samtidig som vi står fast ved at framtidens avtalestruktur må avgjøres av arbeidslivets parter, ikke av politikere som ønsker å detaljstyre lønnsdannelsen i staten.

Mudassar Kapur (H) [16:25:25]: Som det framgår av innstillingen, støtter Høyre proposisjonens innhold og innstilling. Jeg har bare noen refleksjoner knyttet til saken.

Organisasjonsfrihet, forhandlingsfrihet og avtalefrihet er bærebjelkene i norsk arbeidsliv. Dette er prinsipper som vi ikke kan ta for gitt. Staten er en arbeidsgiver som forhandler med flere selvstendige hovedsammenslutninger. Nettopp derfor er det både naturlig og legitimt at det eksisterer flere tariffavtaler i staten. Dette er et uttrykk for et velfungerende og mangfoldig organisasjonsliv.

Forslag om eller forsøk på å påtvinge likelydende hovedtariffavtaler vil kunne svekke avtalefriheten og gripe inn i den norske forhandlingsmodellen, som nettopp er bygget på tillit, ansvar og samarbeid mellom partene.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:26:40]: Vi behandler nå lønnsoppgjøret for ansatte i staten. Rammen for frontfaget er 4,4 pst., men det som faktisk fordeles, er rundt 2,7 pst. når glidning og overheng er trukket fra. Det er altså det vi og partene mener er ansvarlig lønnsvekst.

Hvis jeg hadde vært i min sivile jobb, og om den var i staten, ville dette oppgjøret ha gitt meg ca. 12 000 kr mer i årslønn, og da har jeg regnet ut fra 2,7 pst. Det er det nivået vi i denne saken sier er riktig, det som er framforhandlet mellom partene.

Samtidig: Litt tidligere i dag, for ganske kort tid siden, gjorde vi noe helt annet for oss selv. Da ga vi som representanter oss selv en økning på rundt 57 000 kr, altså godt over 40 000 kr mer. Det er jo en forskjell.

Vi kan godt si at dette er to ulike saker – og formelt sett er det jo sånn – men det oppleves ikke sånn, for det folk ser, er ganske enkelt: Når det gjelder andre, som f.eks. meg, får de 12 000 kr, og da er det ansvarlig. Når det gjelder oss, som representanter, snakker vi om 57 000 kr – 4,71 pst. Det er klart det reageres sterkt på dette, ikke nødvendigvis fordi tallene i seg selv er så store, men fordi forskjellen er så innmari tydelig. Det oppfattes fort som én standard for andre, og en annen for oss.

Samtidig vil jeg være tydelig på at SV mener at oppgjøret i staten er ansvarlig. Det er framforhandlet mellom partene i tråd med frontfaget, og det er sånn systemet skal fungere. Det er viktig at vi holder fast ved det organiserte arbeidslivet og trepartssamarbeidet. Det er en av grunnene til at vi over tid har hatt små forskjeller og høy tillit i Norge. At vi fortsatt holder på trepartssamarbeidet, er særlig viktig nå når vi også ser at forskjellene er i ferd med å øke.

Det er positivt at vi er tilbake til en mer samlet struktur i staten. Det gir bedre forutsetninger for å sikre lik lønn for arbeid av lik verdi, og det er også viktig for å unngå at forskjeller utvikler seg uten gode grunner. Samtidig flytter vi ansvaret nedover, gjennom at hele denne potten skal fordeles lokalt. Det betyr at ansvaret for en rimelig lønnsutvikling i stor grad ligger ute i virksomhetene, og det er mange av dem. Det kommer til å kreve mye av både tillitsvalgte og arbeidsgivere, og det vil også gi ulike utslag. Derfor kan heller ikke staten bare fastsette rammen og si seg ferdig. Staten må også ta ansvar for hva resultatet faktisk blir. Hvis ikke vet vi at forskjeller øker over tid, og at målet om lik lønn svekkes i praksis.

For å være tydelig: SV støtter oppgjøret i staten, men det er helt nødvendig å påpeke sammenhengen mellom sakene vi har behandlet i dag, for mens vi ber andre være nøkterne, valgte vi noe helt annet selv. Det er det folk sitter igjen med.

Hanne Beate Stenvaag (R) [16:29:55] (komiteens leder): For Rødt står de fagorganisertes forhandlingsfrihet sentralt, men det skal ikke være tvil om at vi samtidig er glade for at det på nytt er etablert en felles avtale for statsansatte. Det er i tråd med tidligere flertallsvedtak i Stortinget, som har bedt regjeringen initiere nettopp dette. Slik var situasjonen før 2016, og slik skal den være framover. Rødt mener at dette etablerer nødvendige rammer for i framtiden å kunne sikre lik lønn for likt og likeverdig arbeid i staten. Det vil bidra til å forhindre usaklig forskjellsbehandling av ansatte.

Partene i oppgjøret har videre blitt enige om at årets lønnsdannelse skal avgjøres lokalt, og da blir det sånn, men da ligger det et stort ansvar på staten som arbeidsgiver. Rødt er glad for signalene fra statens personaldirektør, Bente Kraugerud, som kom 3. juni. I en offentlig orientering til alle ansatte sa hun følgende:

«Det er ganske lenge siden det ble ført felles forhandlinger mellom alle partene som er representert i virksomheten med en felles lønnspott, men det er altså det man skal gjøre i år. Med denne profilen, med all lønnsfordeling til lokale forhandlinger, så er det partene lokalt som må ivareta en rimelig lønnsutvikling for alle. Det er fortsatt statens lønnspolitikk, men dette ansvaret skal nå løftes lokalt.»

Felles lønnsmasse med felles forhandlinger er nettopp måten staten kan oppfylle sitt ansvar for en helhetlig lønnspolitikk på. Da påligger det staten som arbeidsgiver et stort ansvar for å sørge for at det skjer på en måte som ivaretar statens lønnspolitikk, altså i tråd med hva personaldirektøren i staten selv nylig har understreket. I Rikslønnsnemnda i november 2024 gikk staten langt i å stadfeste at splittingen i to avtaler, sånn den hadde vært praktisert spesielt de to siste årene, hadde ført til ulikebehandling og urimelige lønnsforskjeller mellom ansatte med ellers like oppgaver. Det er det nå slutt på.

Jeg merker meg samtidig at staten har i underkant av 200 ulike virksomheter, og i alle disse skal det nå forhandles lokalt. Det vil medføre en betydelig ressursbruk, både for dem som representerer arbeidstakerne, og for dem som representerer arbeidsgiver. Men sånn er det denne gangen, og det er det partene har blitt enige om.

Jeg vil gratulere de fagorganiserte i staten med igjen å ha fått en felles avtalestruktur. Det var på høy tid.

Statsråd Karianne O. Tung [16:32:18]: Jeg er fornøyd med at vi har kommet til enighet med alle hovedsammenslutningene i årets lønnsoppgjør under mekling. Statens mål i dette lønnsoppgjøret har vært likelydende hovedtariffavtaler og et oppgjør innenfor en ansvarlig økonomi, i tråd med frontfaget. Det har vi oppnådd. Ulikelydende avtaler med forskjellige økonomiske profiler kan skape lønnsforskjeller for ansatte i samme stillingsgrupper, kun avhengig av organisasjonstilknytning. Det er en utvikling som har vært uheldig.

Hovedtariffavtalene som partene nå har blitt enige om, ivaretar hovedsammenslutningenes ulike interesser og gir samtidig de statlige virksomhetene et nødvendig lokalt handlingsrom. Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre understreker at staten forhandler med flere selvstendige hovedsammenslutninger, og at det derfor er både naturlig og rettslig adgang til å ha flere tariffavtaler i staten. De understreker også at politiske pålegg om likelydende hovedtariffavtaler vil kunne innebære et inngrep i partenes avtalefrihet og svekke den norske forhandlingsmodellen.

Hovedtariffavtalene i staten er et resultat av forhandlinger mellom frie forhandlingsparter, hvor staten er én av partene. I et hovedtariffoppgjør er alle elementene i hovedtariffavtalene gjenstand for forhandlinger, og avtalestrukturen er ett av dem. Forhandlinger handler om å arbeide seg fram mot kompromisser og løsninger som alle sammen kan være med på. Det har vi lyktes med denne gangen, og resultatet er likelydende avtaler.

Komiteens medlemmer fra SV og Rødt mener det påligger staten et stort ansvar for å sørge for at fordelingen i de lokale forhandlingene skjer på en måte som ivaretar statens lønnspolitikk. Når all lønn i årets oppgjør skal fordeles lokalt, ligger ansvaret for å sikre alle en rimelig lønnsutvikling nå hos lokale parter. Samtidig er det, som allerede nevnt, viktig å understreke at statens lønnspolitikk fortsatt ligger fast, og vi er opptatt av å sikre lønnsutvikling til alle.

Jeg vil helt til slutt benytte anledningen til å takke hovedsammenslutningene for et godt og konstruktivt samarbeid gjennom lønnsoppgjøret. Det gir et godt grunnlag for veien videre.

Mona Nilsen (A) [16:42:16]: Saken gjelder endringer i statsbudsjettet for 2026 under Helse- og omsorgsdepartementet som følge av årets takstoppgjør for leger, psykologer og fysioterapeuter.

Det er en enstemmig komité som slutter seg til forslaget om å gi departementet fullmakt til å gjennomføre de nødvendige budsjettmessige endringene som følger av de framforhandlede avtalene. Med det anser jeg saken som framlagt.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [16:42:51]: Det lå an til en skikkelig storm ute hos fastlegene våre fordi statsråden hadde fremmet en endring av basistilskudd og utjamningstilskudd som kunne slå veldig uheldig ut for mange leger. 290 fastleger lå an til å kunne tape over 100 000 kr årlig, og det skulle gjennomføres noen få måneder fra legene fant ut hvor sterkt dette egentlig kunne slå ut.

Det lå an til en destabilisering av fastlegeordningen. Legeforeningen var veldig tydelig på at denne omleggingen kunne være veldig ødeleggende. Statsråden har jo også sagt at dette har vært oppe til behandling i Stortinget. Det er helt riktig, og Fremskrittspartiet advarte også den gangen mot denne omleggingen, som spesielt går ut over fastleger som er næringsdrivende. Det er en kjempeutfordring, all den tid 80 pst. av fastlegene våre er næringsdrivende leger. Vi er nødt til å skape ro og stabilitet over finansieringen, for allerede nå er det fortsatt 100 000 som står uten fastlege. Kommunene har gjort en kjempejobb med å rekruttere nye fastleger, og man begynner å se lyset i enden av tunnelen. Men vi er ikke i mål, og da er det viktig at det ikke kommer grep fra regjeringen som forverrer situasjonen og gjør at kanskje enda flere blir stående uten fastlege.

Vi tok dette opp med statsråden, gjentatte ganger også da implementeringen var kort unna, og jeg er veldig glad for at statsråden til slutt trakk litt i nødbremsen og utsatte implementeringen av denne omleggingen av basistilskuddet til fastlegene. Men den er jo ikke avlyst, og jeg håper at vi kan få noen tydelige signaler også i dag fra statsråden om han vil gjøre noe mer retrett og sørge for at fastlegene våre kan vite at de har en stabil og god finansiering også når dette spørsmålet kommer opp igjen. Vi har ikke råd til å miste fastleger eller til å skade rekrutteringen av flere fastleger, for det er faktisk noe som er utrolig viktig for folk, og vi er på ingen måte i mål. Så Fremskrittspartiet vil bemerke at det er bra at statsråden har tatt en pust i bakken, og håper enda mer at han snur helt.

Kjersti Toppe (Sp) [16:46:12]: I denne saka gir vi fullmakt til regjeringa og departementet til å gjere endringar i statsbudsjettet for 2026, slik det er føreslått. Grunnen til at eg tar ordet, er endringa i basistilskotet for fastlegar. I stortingsmeldinga for allmennlegetenesta i fjor vart det varsla endringar i finansieringa, slik at ein større del av inntektene til fastlegane skulle koma gjennom basistilskot, altså som eit tilskot for innbyggjarane legen har på lista si. Bakgrunnen for endringa var bl.a. at fastlegane i mindre grad skulle styrast av takstar og i større grad kunne bruka tid der behovet var størst. Senterpartiet var ein del av det fleirtalet av partia på Stortinget som stilte seg bak forslaget om ein trinnvis auke i andelen basistilskot. Utjamningstilskotet skulle avviklast frå 1. juli 2026, og dette såkalla sentraliseringstillegget gitt av pasienttilpassa basistilskot skulle styrkjast. Vi har fått lese at bakgrunnen var at utjamningstilskotet i dag er lite treffsikkert, og at ved å styrkja sentraliseringstillegget vil fleire distriktskommunar få meir føreseielegheit i støtta til å drifta fastlegeordninga.

I motsetning til det som vi har fått ei forståing for før, vert ikkje dette opplevd som små justeringar, men som grep som kan få store konsekvensar for mange fastlegar og for stabiliteten i fastlegeordninga lokalt. Det som no vert føreslått, ville gjort at mange fastlegar kunne fått ein betydeleg svekking av inntektsgrunnlaget sitt. Eg har fått fleire meldingar frå fastlegar i distriktskommunar om at forslaget til regjeringa er eit av dei mest distriktsfiendtlege som er forsøkt gjennomført i det siste, og at styrkinga av sentralitetstillegget ikkje er i nærleiken av å kompensera for det som vert svekt. Det er òg kome kritikk om at regjeringa ikkje har hatt dialog med Legeforeininga i saka, og at dei først etter førespurnad har fått innsyn i korleis dette ville slå ut for kvar enkelt fastlege, seks veker før det skulle tre i kraft i år. Dersom ein skal gjera slike store endringar, må det skje gradvis, vera godt utgreidd og byggja på einigheit mellom partane. Det er ikkje tilfellet i denne saka.

Senterpartiet meiner at konsekvensane ikkje er akseptable, og slik som dette har vorte no, hadde det ikkje hatt Senterpartiet si støtte. Eg er glad for at det er gjort ein pause, og at det no vert gjort i eit grundig samarbeid med Legeforeininga, for å koma til ei einigheit.

Statsråd Jan Christian Vestre [16:49:26]: Hvert år blir det gjennomført takstforhandlinger med Legeforeningen, Psykologforeningen og de tre fysioterapeutorganisasjonene. I år var ikke forhandlingene med Legeforeningen og fysioterapeutorganisasjonene avsluttet før takstproposisjonen gikk i trykken. Nå er det imidlertid enighet med Legeforeningen og Norsk Manuellterapeutforening, som er en av fysioterapeutforeningene, om å inngå avtale.

Redusert sykefravær er et viktig mål for regjeringen. Fastlegene har en sentral rolle i arbeidet her. Sykefraværet starter ikke hos fastlegen, men fastlegene har en viktig rolle. Derfor er jeg glad for at staten har kommet til enighet med Legeforeningen om alle punkter i endringer i takstsystemet. Nå får vi et takstsystem som gir fastlegene betaling for den tiden de bruker når de jobber med godt sykefraværsarbeid. Blant annet skal fastlegene få betalt for å bruke mer tid med pasienter der sykmelding ikke er riktig medisin og det brukes tid til å finne alternativer. Det gis derfor lavere takst ved full sykmelding, noe høyere takst ved gradert sykmelding og høyest takst for ingen sykmelding. Det er viktig å understreke at det er de medisinske behovene som fortsatt skal være førende. I tillegg innføres det flere andre takster som skal understøtte godt sykefraværsarbeid. Vi innfører et følg-eller-forklar-prinsipp, ved at fastleger begrunner det i journal dersom sykmeldingen ikke er gradert, og vi starter også arbeidet med en faglig normerende retningslinje for sykmeldinger. De pasientene som skal ha sykmelding og har behov for det, skal selvsagt få det, men vi vet også at det er bra for helsa å holde kontakt med arbeidsplassen. Da er det viktig at en bruker tid og ressurser på å finne alternativer til full sykmelding. Det er bra for den enkelte, og det er bra for samfunnet. Jeg vil altså understreke at på samtlige av disse punktene er det full enighet, protokollert, mellom staten og Legeforeningen.

Det er også riktig, som det blir sagt, at andelen basistilskudd økes noe. Det er i tråd med Stortingets behandling av stortingsmeldingen om allmennlegetjenestene. Der heter det at andelen basistilskudd skal opp med 10 prosentpoeng. Jeg har hele tiden lyttet til Legeforeningen, som har vært opptatt av at dette ikke må skje for raskt, og derfor har vi også blitt enige med Legeforeningen om en opptrapping av basistilskuddet som vil ta lenger tid enn det regjeringen forutsatte i stortingsmeldingen, og som Stortinget også sluttet seg til.

Det er bra at vi lytter til hverandre i Norge og finner løsninger. Vi forsto at endringene i pasienttilpasset basistilskudd og utjamningstilskuddet var en endring mange fastleger syntes kom for brått, selv om det ble varslet for ett år siden. Derfor har vi nå blitt enige om at disse endringene vil vi komme tilbake til senere.

Kristian August Eilertsen (FrP) [17:01:41]: Veldig mange fastleger over dette landet trakk et lettelsens sukk da regjeringen varslet at de hadde oppnådd enighet med Legeforeningen om at man skulle utsette denne innføringen som var varslet 1. juli. Men grunnen til at Fremskrittspartiet fortsatt er bekymret, er at dette bare er en utsettelse. Man har ikke skrinlagt den omleggingen.

Da denne stortingsmeldingen ble behandlet i fjor, som statsråden henviser til, og som var bakgrunnen for at man gjorde disse endringene, kan ikke Fremskrittspartiet se at de dramatiske konsekvensene dette ville ha fått, ble redegjort for i den stortingsmeldingen. Når vi leser den, klarer vi ikke å finne noe sted at en fastlege i Karlsøy vil sitte med et netto tap på 20 000 kr per måned, eller at en fastlege i Storfjord – begge kommunene er for øvrig i Troms – vil sitte med et nettotap på 40 000 kr i måneden. Det vil altså være en rasering av fastlegeordningen, særlig i distriktene, i de minste kommunene. De skriver rett ut til oss i FrP at dette ville rasert rekrutteringen og stabiliseringsarbeidet som er gjort.

Vi er midlertidig lettet, men vi er jo bekymret over at dette fortsatt vil skje dersom ikke regjeringen innser at dette faktisk vil være konsekvensen av det arbeidet man har gjort. Når man nå blir oppmerksom på de dramatiske konsekvensene dette vil få for de minste kommunene, der fastlegeordningen er som skjørest, burde man jo se at man kanskje har gjort noen feil beregninger i den stortingsmeldingen som ble behandlet i fjor, og at ikke de dramatiske konsekvensene ble nærmere redegjort for. Kanskje man da burde trekke det tilbake og si at her må vi komme med en ny sak til Stortinget som hensyntar de dramatiske konsekvensene dette ville ha fått.

En fastlege i Troms skrev til meg at her har Helsedirektoratet ikke hatt orden i tallmaterialet sitt, og jeg kan ikke tro at det å rasere legedekningen i distriktene var hensikten med omleggingen. Det er jeg helt enig med denne fastlegen i. Når vi igjen har lest denne stortingsmeldingen, klarer vi ikke å se noe sted at det var det som var målet med den omleggingen.

Statsråden sa i stad at noen får mer, og noen få mindre, men – igjen – vi kan ikke se at det ble redegjort for disse dramatiske konsekvensene og at intensjonen med den omleggingen var at man skulle rasere ordningen i distriktene. Så jeg vil utfordre statsråden på om dette bare er en midlertidig pause i denne dramatiske omleggingen, eller vil man nå ta inn over seg den kritikken som har kommet? Vil man ta inn over seg de dramatiske konsekvensene dette vil få for de minste kommunene, mange av dem bl.a. i Troms, og justere denne omleggingen, sånn at den ikke får så negative utslag og negative konsekvenser for de minste kommunene i dette landet, der man vil gå fra å ha stabilisert ordningen til å rasere ordningen?

Statsråd Jan Christian Vestre [17:04:46]: Å stabilisere fastlegeordningen er jo en interessant diskusjon, som vi gjerne kan ta, og da må jeg bare minne om hva som var utgangspunktet da denne regjeringen tiltrådte. Da hadde vi en situasjon der fastlegene rømte fra yrket. De hadde advart år etter år etter år, og det var en fullstendig handlingslammelse fra det borgerlige flertallet på Stortinget. Det var denne regjeringen som tok ansvar, som bevilget mer penger, som tok fastlegene på alvor – og hva er resultatet av det? Vi har nå rekruttert om lag 800 flere fastleger, og over 250 000 flere nordmenn har fått fastlege. Gjennomsnittlig listelengde har gått ned fra over 1 000 til under 1 000. Det er igjen skapt optimisme og framtidshåp i ordningen, og undersøkelser viser nå at en langt større andel av fastlegene enn før kan tenke seg å stå lenge i yrket. Med all respekt: Det er det som er å stabilisere fastlegeordningen, og det kan denne regjeringen et og annet om.

Så har jeg svart på spørsmålene fra representanten Eilertsen, for jeg har sagt at det er satt ned en arbeidsgruppe mellom staten og Legeforeningen. Det er protokollert full enighet på alle punkter i takstforhandlingene med Den norske legeforening, og denne arbeidsgruppa skal vurdere hvordan dette kan gjøres på en hensiktsmessig måte, hvordan det kan bidra til forutsigbarhet i denne ordningen, men også på en måte som gjør at vi har en bærekraftig finansieringsmodell framover. Det arbeidet starter nå, og jeg er veldig trygg på at vi skal kunne klare å finne gode løsninger på dette, bl.a. se på om det er andre ting vi kan gjøre for å styrke innretningen av basistilskuddet. Der har som sagt Legeforeningen allerede presentert flere forslag. Vi vil bl.a. se på om det går an å knytte andre kvalitetsparametere til denne finansieringen, og vi vil også sørge for at den gode utviklingen som vi nå har i denne ordningen vil fortsette.

Så jobber selvfølgelig regjeringen ut fra de rammene som Stortinget har gitt. Denne stortingsmeldingen som det henvises til, var gjennom helt ordinær behandling på Stortinget. Det er der redegjort for hva disse endringene betyr i praksis. Stortinget sluttet seg til disse endringene, og det er altså det regjeringen har fulgt opp, og det er også den enigheten med Legeforeningen vi nå bygger videre på, når vi skal sikre at denne finansieringsordningen også kommer til å stå seg godt for framtiden. Det er ingenting i denne saken som tyder på at vi ikke skal få til det, og derfor synes jeg hele diskusjonen er litt rar.

Kristian August Eilertsen (FrP) [17:07:40]: Jeg registrerer hva statsråden sier, men Fremskrittspartiet mener ikke at denne diskusjonen er rar, fordi for innbyggerne i Troms har dette helt reelle konsekvenser, om denne omleggingen blir gjennomført.

Så registrerer jeg at statsråden er mest interessert i å snakke om snøen som falt i fjor. Det som har skjedd, det har skjedd. Vi er vi veldig fornøyde og glade for at man har fått stabilisert fastlegeordningen. Det er vel og bra, men vi er opptatt av hva som skal skje framover. For hva vil skje dersom man ikke kommer til en enighet med Legeforeningen om denne omleggingen? Da har jo fortsatt regjeringen – ifølge deres egen tolkning og det de sier fra talerstolen – hjemmel til og grunnlag for å gjøre denne omleggingen. Det sa statsråden helt avslutningsvis i innlegget sitt, at det er den rammen som statsråden har å forholde seg, til tross for at han nå er blitt klar over de dramatiske konsekvensene dette vil få for veldig mange distriktskommuner og for fastlegeordningen i de minste kommunene i dette landet, og mange av de kommunene er i Troms. Jeg er fortsatt veldig bekymret for dette, og jeg kan ikke si at jeg nå – for egen del, og for innbyggerne i Troms sin del – kan trekke et lettelsens sukk og tenke at nå er vi på trygg grunn, for den rammen som ligger til grunn for den omleggingen, ligger fortsatt til grunn her.

Hvis regjeringen ikke har til hensikt å endre på dette, da må jo vi komme med et forslag i Stortinget som setter en stopper for dette, for vi har kun fått en pause i den omleggingen. Så skal man prøve å prate i lag og forhandle, men det er jo en fare for at man ikke kommer til enighet. For det er tydeligvis både en interesse og en vilje hos regjeringen til å gjøre den omleggingen, selv om det er store protester fra leger over hele landet.

Så jeg vil på nytt utfordre statsråden, ikke på hva som har skjedd før, ikke på alt som regjeringen har gjort hittil, det er ikke interessant i denne diskusjonen. Det som er interessant, er hva man vil gjøre framover dersom man ikke kommer til enighet med Legeforeningen om denne problemstillingen. Vil man da likevel, og til tross for det, gjennomføre denne omleggingen, som vil få dramatiske konsekvenser for en veldig skjør fastlegeordning i de minste kommunene i dette landet, ofte de som har under 5 000 innbyggere. Jeg vil illustrere alvorligheten i dette. Den fastlegen som skrev til meg, skrev følgende – og jeg siterer: For min del, som har maks uttelling på distrikt, alder og lav utdanning, utgjør økningen i basistilskuddet 10 000 kr per måned, mens utjevningstilskuddet utgjør rundt 30 000 kr, altså et netto tap på 20 000 kr i måneden.

Det ville ha vært kroken på døra for disse fastlegene. Man hadde sluttet, og da hadde man i verste fall stått i en situasjon der mange kommuner ikke lenger har en fastlege – og dette er jo porten inn til spesialisthelsetjenesten for pasientene. Det kan Fremskrittspartiet rett og slett ikke akseptere at skjer, og derfor vil jeg ha en avklaring fra statsråden. Det er kanskje litt spekulasjon, men dersom man ikke kommer til enighet med Legeforeningen, vil man da gjennomføre den omleggingen som tidligere har blitt varslet, til tross for at de nå vet om hvilke dramatiske konsekvenser dette vil få for de aller minste kommunene i dette landet?

Kjersti Toppe (Sp) [17:10:55]: Først vil eg seia at eg er veldig glad for at det er kome til ei einigheit med Legeforeningen. Eg har tillit til det arbeidet, og at ein har ein god prosess, og målet er å koma til einigheit. Så det at eg tar ordet no, går ikkje på det.

Men når statsråden gjentatte gonger viser til Stortingets behandling av allmennlegemeldinga i fjor og seier at det der vart gjort greie for kva endringane ville bety i praksis, må òg statsråden respektera at vi – og eg – som var med og skapte fleirtal for dette, har ei anna oppfatning av det. Eg var med og behandla allmennlegemeldinga, og eg har lese opp igjen det som står om dette både i meldinga og i innstillinga, og eg vil iallfall hevda og eg vurderer at eg – og vi – kunne ikkje sjå då at det skulle få slike konsekvensar som vi no får tilbakemeldingar om. Det er jo ein grunn til at Legeforeningen var såpass tydeleg, og det er vel òg ein grunn til at regjeringa har stoppa opp litt og sett i gang ei arbeidsgruppe.

Så eg vil berre be om respekt for at vi som var med og gjorde dette vedtaket, har ei oppfatning av at dei konsekvensane ikkje vart gjort godt nok greie for i den meldinga. Det må ein òg ta med seg i det vidare arbeidet.

Marian Hussein (SV) [17:13:36] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å si takk til komiteen for effektiv behandling av denne saken. Jeg forventer at alle partiene kommer til å ta ordet og synliggjøre sine standpunkter.

Jeg er svært glad for at de rød-grønne partiene har blitt enige om å styrke økonomien til landets minstepensjonister. Vi sikrer nå at minstepensjonen blir økt med 8 000 kr i året. Det hadde ikke vært mulig hvis ikke vi hadde hatt et rød-grønt flertall i denne salen. Dette er et viktig bidrag for mange eldre som har en stram økonomi, og som merker økte levekostnader i hverdagen.

Samtidig er vi enige om at etterbetaling som følge av denne økningen ikke skal få utilsiktede konsekvenser for mottakere av bostøtte. På den måten sikrer vi at pensjonistene faktisk får glede av økningen i pensjon uten at den spises opp av redusert bostøtte.

Norge trenger en mer effektiv omfordelingspolitikk i en tid med sterk prisvekst, økende fattigdom og økende forskjeller i makt og rikdom. Derfor mener vi i SV at man i trygdeoppgjørene må gjøre slik fagbevegelsen gjør: sikre en ordning med lavtlønnstillegg og kronetillegg, som sikrer en mer rettferdig inntektsutjevning og -utvikling i framtiden. En slik ordning i trygdeoppgjørene ville ha bidratt til å utjevne forskjellene.

SV har de siste årene, gjennom flere budsjettforhandlinger med Støre-regjeringen, prioritert målrettede kronetillegg til økte minstesatser for de med de laveste pensjonene og trygdeytelsene. Siden høsten 2021 har SV fått gjennomslag for en rekke tiltak som har styrket økonomien til dem som har mottatt minstepensjon, de som mottar AAP, arbeidsavklaringspenger, og de som mottar uføretrygd.

Vi har også reversert veldig mange av de usosiale kuttene som Solberg-regjeringen gjennomførte, ved å gjeninnføre barnetillegget for uføre og heve fribeløpet for uføre. Vi har også fjernet karensåret i AAP-ordningen. Vi har også økt barnetillegget for uføre og AAP-mottakere.

Siden innstillingen til denne saken ble avgitt, har Høyre varslet at de ønsker å kutte i AAP og i Nav. Vi vil advare mot å gå tilbake til tiden med de usosiale kuttene fra Solberg-regjeringen. Politikk handler om makt og prioritering.

Med det tar jeg opp SVs forslag om å gjøre noe med ordningene til dem som har minst, for å utjevne forskjellene.

Elise Waagen (A) [17:16:58] (fungerende leder i komiteen): I en urolig tid er det viktig for Arbeiderpartiet å sikre økonomisk trygghet for pensjonister og trygdede. Når prisene har økt, og usikkerheten har vært stor, må vi sørge for at folk har trygghet for økonomien. Fra 1. mai øker pensjonene med 4,69 pst., samtidig som prisveksten er lavere. Det betyr at pensjonister og trygdede får bedre råd, litt mer å rutte med. Mange har de siste årene kjent på en utrygghet og kjent på en strammere hverdagsøkonomi, og dette er noe som folk faktisk kommer til å merke. En enslig minstepensjonist får med dette oppgjøret 13 000 kr mer i året. For mange er dette penger som kommer til å merkes i hverdagen.

De viktige sakene som behandles her i dag, inngår i en helhet i Arbeiderpartiets politikk, som bl.a. handler om norgespris på strøm og en trygghet for at man kan betale regningene sine. Årets oppgjør gir landets 1,5 millioner alderspensjonister og trygdede mer å rutte med.

Pensjonene skal følge utviklingen i samfunnet. Når prisene øker, skal ikke pensjonene henge etter. Derfor har vi regler som sørger for at pensjonene justeres hvert år. Reguleringen skal nå ta utgangspunkt i gjennomsnitt av lønn og prisvekst. Det gir trygghet, og vi unngår uheldige utslag, som at pensjonistene går i minus år etter år.

Folk bør kunne vite hva man har å rutte med, og slik kunne planlegge økonomien sin. Tallene er klare og taler for seg selv. De viser at pensjonistene har fått kjøpekraftsforbedring med Arbeiderpartiet i regjering. Det står i kontrast til årene før, da Fremskrittspartiet og Høyre samarbeidet, og da pensjonistene i gjennomsnitt gikk 2,5 pst. i minus.

Selv om det ikke angår denne saken direkte, vil jeg likevel trekke fram budsjettenigheten mellom Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt og MDG. Gjennom enigheten ble man enige om å øke minstepensjonen med 8 000 kr i året. Dette er gledelige økninger som jeg tror og vet kommer til å komme mange til nytte og til gode. I en tid med stor uro og økte priser er det viktig for Arbeiderpartiet å sørge for at folk får bedre råd, og for at man kan ha trygghet for økonomien sin.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [17:20:03]: Norge er et godt land å leve i for de aller fleste av oss. Vi har en befolkning som lever stadig lenger, og flere av de årene er gode år. Velferdssamfunnet vårt gir alle tilgang til viktige velferdstjenester, helsetjenester og bistand i mange livssituasjoner, også den dagen vi blir pensjonister.

Samtidig må vi anerkjenne at altfor mange pensjonister i dag lever med en økonomi som ikke dekker det helt grunnleggende vi trenger for å leve et godt liv. Minstepensjonen er for lav. I Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2026 ble det foreslått en økning av minstepensjonen på 10 000 kr fra 1. mai. Det følger vi opp i revidert nasjonalbudsjett, som behandles i morgen. Samtidig vil Fremskrittspartiet ha makspris på strøm og halvere matmomsen. Det ville veldig mange av de pensjonistene merket direkte på sin egen bunnlinje.

Fremskrittspartiet var imot pensjonsreformen som Arbeiderpartiet var arkitekten bak, og som ble vedtatt etter forslag fra Stoltenberg-regjeringen i 2011. En av grunnene til det var at pensjon ble underregulert med den reformen, sammenlignet med reguleringen av lønn. Det førte til at pensjonistene sakket akterut hvert eneste år. Det mente Fremskrittspartiet var dypt urettferdig. I 2020 gikk FrP sammen med SV for å danne et pensjonsforlik. Sammen med SV tok Fremskrittspartiet initiativ til – og fikk flertall for – å fjerne underreguleringen på 0,75 pst. Det gjør at når pensjon nå reguleres, har pensjonister et langt bedre utgangspunkt.

En annen årsak til at pensjonene går opp i år, er at det ble regnet feil når det gjaldt veksten i fjor. Det var en forskjell mellom forventet og faktisk lønnsvekst, og pensjonistene fikk for lite. Dette er regulert, slik at grunnbeløpet justeres for dette det påfølgende året, altså i år, og de kompenseres. Men fra talerstolen her framstilles det nærmest som om Arbeiderpartiet har funnet fram nøkkelen til gullkista, og at de på grunn av sitt gode sinn tildeler pensjonistene penger. Det er ikke tilfellet.

Fremskrittspartiet har tatt kampen for pensjonistene mange ganger før. Det handler om en verdig alderdom, og at en skal få det har betalt inn i premie gjennom et langt liv. Det gjenstår flere kamper. Vi mener at ingen pensjon skal avkortes på grunn av tilleggsinntekt eller sivil status, og pensjonistenes organisasjoner må få reell forhandlingsrett, slik at de kan ha påvirkning på sine egne forhold, uten at det går på bekostning av opparbeidede rettigheter til andre. Minstpensjonen må opp. Minste pensjonsnivå må trappes opp mot EUs fattigdomsgrense.

Jeg fremmer med det forslaget Fremskrittspartiet står bak.

Amalie Gunnufsen (H) [17:23:12]: Det er bred enighet i Stortinget om at alderspensjonen og satsene for minstepensjonen skal reguleres med et snitt av lønns- og prisvekst. Da er det litt merkelig å lese innstillingen, der det nesten framstilles som om dette er en ekstra tildeling gjort av Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet skriver, og jeg siterer:

«I en urolig tid er det viktig for regjeringen Støre å sikre økonomisk trygghet for pensjonister og trygdede.»

Jeg er helt enig i det, men den tekniske justeringen vi vedtar i dag, er et resultat av brede forlik og initiativ tatt under statsråder fra både Arbeiderpartiet og Høyre. Og godt er det, for brede forlik gir forutsigbarhet for mottakerne.

På papiret gir årets oppgjør økt kjøpekraft for pensjonister og trygdede. Samtidig er vi nødt til å erkjenne at regjeringens økonomiske politikk og uro i verdensøkonomien gjør at mange opplever økonomisk usikkerhet. Den reelle inntektsutviklingen handler også om prisvekst, rentenivå og skattenivå. De siste årene har utgiftene for å bo og for å ha strøm i stikkontakten og mat på bordet økt for nordmenn, samtidig som skattene har gått opp, og når alt blir dyrere, er det nettopp lavinntektsgruppene som er aller mest sårbare. Dette bildet bekreftes også av Finans Norges forventningsbarometer, som i mai kunne melde om kraftig tilbakeslag for framtidstroen.

Arbeiderpartiet gikk til valg på lavere renter, og det trodde folk på. I august 2025 var det et klart flertall som svarte at man trodde økonomien ville bli bedre det kommende året. Nå rapporter flertallet at økonomien det siste året ble dårligere enn forventet, og et flertall tror også at økonomien blir dårligere det kommende året.

Å styrke økonomien til mennesker i lavinntektsgrupper handler om mer enn bare utbetalinger. For Høyre er det viktig at folk får beholde mer av pengene de tjener. Vi mener også det må bli mer lønnsomt å spare til egen pensjon ved å øke det årlige sparebeløpet i individuell pensjonssparing.

I går la OECD fram sin rapport om norsk økonomi, og på arbeids- og sosialfeltet tegnes det et dystert bilde. Det er stor mangel på arbeidskraft, og Norge har det høyeste sykefraværet av alle OECD-landene. Det er likevel ett lyspunkt på vårt felt, og det er at sysselsettingen blant de eldste aldersgruppene har økt som et resultat av en bred politisk enighet i pensjonsforliket. Det er verdifullt, både for den enkelte, for arbeidslivet og for samfunnet som helhet.

Med det vil jeg takke komiteen for en fin sesjon og ønske alle en god sommer.

Sofie Marhaug (R) [17:26:05]: Vi betaler ikke regningene våre i prosent, men i kroner. Når prisene på mat øker, når det er dyrt med strøm, og når vi får høy husleie, betaler vi det i kroner. Derfor er på en måte denne dagen på Stortinget en skammens dag, for tidligere i dag økte vi vår egen lønn, stortingspolitikernes egen lønn, prosentvis, og i kroner og øre er det veldig, veldig mye mer enn den prosentvise økningen som man gjør i trygdeoppgjøret. Det er en grell kontrast.

Siden det er forskjell på prosent og kroner, har også gapet mellom vanlige lønnstakere og de laveste ytelsene i velferdsstaten økt med rundt 60 000 kr de siste fire årene. Nettopp derfor var det så utrolig viktig for Rødt å få gjennomslag for det som i virkeligheten er et kronetillegg for minstepensjonister, på 8 000 kr, i det reviderte budsjettforliket vi fikk til sammen med de andre røde og grønne partiene. Det var Rødts aller viktigste budsjettkrav, og det fikk vi innfridd.

Det er historisk – av tre grunner. For det første har minstepensjonene aldri økt så mye, summen har aldri økt så mye, i en budsjettjustering. Det har heller aldri blitt økt i et revidert nasjonalbudsjett før, og aldri har det inkludert alle minstepensjonister, også gifte og samboende. Pensjonsekspert Sindre Farstad i Pensjonistforbundet uttalte at man vil merke tillegget. Det sa han til Dagbladet.

Denne økningen er ikke bare skattefri for minstepensjonister, også flere grupper får skattekutt med den endringen vi har gjort i revidert budsjett. Det er viktig, og det er bra, men når det er sagt, er jo ikke denne kampen over. Det å løfte de minste ytelsene i velferdsstaten til EUs fattigdomsgrense, minst, er en jobb som tar tid, og det er en jobb som Rødt har begynt på. Det er derfor vi har prioritert det aller høyest i dette reviderte budsjettet. Det er derfor vi har økt fribeløpet for uføre til 1 G da vi forhandlet om det nasjonale budsjettet. Det er derfor vi har vært med på å fjerne det usosiale kuttet til 6 500 minsteuføre på 10 000 kr, som også ble gjort i revidert budsjett. Det er vi stolte av. Det er en start på noe større, det er en del av kampen mot Forskjells-Norge, og det er sammen med de andre røde og grønne partiene vi har fått det til. Det kommer til å merkes for dem som har minst, men kampen er selvfølgelig ikke over. Det er langt fra gjennomført, og en del av problemet er også den urettferdige pensjonsreformen som Rødt aldri var med på.

Statsråd Kjersti Stenseng [17:29:24]: I meldingen som er til behandling i Stortinget i dag, redegjøres det for årets trygdeoppgjør og inntektsutviklingen blant den eldre delen av befolkningen. Som vedlegg til meldingen følger bl.a. protokoll fra drøftingsmøter som regjeringen har med pensjonistenes, de funksjonshemmedes og arbeidstakernes organisasjoner i forkant av oppgjøret.

Drøftingene med organisasjonene om tallgrunnlaget som skal legges til grunn for reguleringen, har vært gjort i tråd med avtale mellom regjeringen og organisasjonene. Formålet med drøftingene er å sikre en felles forståelse mellom partene. I årets oppgjør var det full enighet om tallgrunnlaget som skal legges til grunn.

Årets trygdeoppgjør sikrer en god realinntektsvekst for mer enn 1,5 millioner pensjonister og trygdede. I år øker alderspensjonen med 4,69 pst. fra 1. mai. Uføretrygd og andre trygdeytelser for personer under 67 år øker med 4,91 pst. fra 1. mai. Med en forventet prisvekst på 3,5 pst. gir det både pensjonister og trygdede økt kjøpekraft i inneværende år. I tillegg er det enighet om å øke minste pensjonsnivå med 8 000 kr i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Stortinget har gjennom brede pensjonsforlik fastsatt klare regler for hvordan folketrygdens grunnbeløp og pensjoner skal reguleres. Dette regelverket har ligget fast i 15 år, med en justering for pensjoner under utbetaling fra 2022, slik at det nå følger et faktisk gjennomsnitt av lønns- og prisvekst. Lovfestet regulering av opptjente rettigheter gir forutsigbarhet, noe de aller fleste partene i trygdeoppgjøret er tydelige tilhengere av, ikke minst alle arbeidstakerorganisasjonene. I pensjonsforliket fra 2024 stilte et bredt flertall på Stortinget seg bak å fortsatt regulere løpende alderspensjoner på den måten. Regelverket har vært stabilt og er fullt ut regelstyrt. Det gir forutsigbarhet og trygghet for dem som mottar ytelser.

I innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen er det fremmet noen forslag fra mindretallet som går ut på å øke pensjonsnivået til pensjonister med lave inntekter, både gjennom opptrapping av minste pensjonsnivå og ved å endre hvordan trygdeoppgjøret fungerer.

Pensjonsbeslutninger er langsiktige, og langsiktigheten tilsier at konsekvenser av systemendringer bør vurderes nøye. Jeg er derfor glad for at et flertall på Stortinget inngikk et pensjonsforlik i 2024. Pensjonsforliket vil bidra til økt sosial omfordeling og styrket grunnsikring i pensjonssystemet framover. Videre er det bestemt at vi skal ha jevnlige evalueringer av pensjonssystemet, som legger til rette for helhetlige og gjennomtenkte løsninger. Det mener jeg er en god måte å utvikle pensjonssystemet på.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [17:43:01]: Pensjon handler om noe grunnleggende: trygghet, verdighet og respekt for mennesker som har jobbet, betalt skatt og bygget landet vårt, som vi er så stolte av.

Fremskrittspartiet mener det er på tide å ta et oppgjør med en utvikling der altfor mange eldre fortsatt lever med økonomisk usikkerhet. Selv om pensjonene reguleres opp i år, er virkeligheten at mange minstepensjonister fortsatt befinner seg under EUs fattigdomsgrense. Det er ikke verdig et av verdens rikeste land. Tallene i meldingen viser at minste pensjonsnivå for enslige etter årets regulering vil være om lag 301 000 kr. Samtidig er EUs fattigdomsgrense beregnet til nærmere 340 000 kr for enslige. Det betyr at mange pensjonister fortsatt vil leve med en inntekt som etter internasjonale standarder regnes som fattigdom.

Derfor foreslår Fremskrittspartiet at regjeringen utarbeider en forpliktende opptrappingsplan for å løfte minste pensjonsnivå opp mot EUs fattigdomsgrense, med første steg allerede i statsbudsjettet for 2027. For oss handler dette om respekt. Når arbeidstakere forhandler om sin lønn, bør også pensjonister ha reell innflytelse over utviklingen i sin inntekt.

Pensjon er heller ikke den eneste utfordringen eldre møter. Mange opplever at offentlige tjenester blir stadig mer digitale og vanskeligere å navigere i. Mange føler seg maktesløse i møte med systemet. Derfor er Fremskrittspartiet opptatt av å styrke eldres rettssikkerhet og stemme i samfunnet. Vi mener det var feil å legge ned Eldreombudet, og vi ønsker å gjenopprette en uavhengig instans som kan tale de eldres sak.

Til slutt må jeg understreke at et samfunn måles etter hvordan det behandler dem som har bygget det. Fremskrittspartiet vil ha en eldrepolitikk som setter menneskene først. Ingen pensjonister skal måtte bekymre seg for om pensjonen strekker til mat, strøm og andre nødvendige utgifter. Vi ønsker å løfte de svakeste pensjonene, gi eldre en sterkere stemme og sikre en mer verdig alderdom for alle.

Anne Grethe Hauan (FrP) [17:45:42]: Eg var nøydd til å hiva meg inn i denne debatten, for dette er eit tema som har stått Framstegspartiet veldig nært så lenge eg har vore med i partiet.

Over 119 000 minstepensjonistar lever i Noreg i dag. Det er om lag kvar tiande pensjonist, og av dei som bur åleine, lever rundt 70 pst. under fattigdomsgrensa. Det er regjeringa sine eigne tal. Ein einsleg minstepensjonist har i dag rundt 290 000 kr i året før skatt å leva av. Etter skatt er det sjølvsagt endå mindre, og regjeringa slår sjølv fast at dette nivået ligg under fattigdomsgrensa.

Det betyr i praksis éin ting: Folk får ikkje økonomien til å gå rundt. Dette er ikkje eit spørsmål om små justeringar, det er eit systemproblem. Når ein veit at nivået ligg under fattigdomsgrensa og ein likevel held fram som før, er det faktisk eit politisk val. Straumen skal betalast, maten kostar meir, avgiftene aukar, men inntekta heng ikkje med. Alt anna aukar.

I Vestfold er det over 5 600 minstepensjonistar, og rundt kvar tiande pensjonist lever på det lågaste nivået me har. Det betyr at dette ikkje er eit problem som rammar nokre få. Det betyr at det i eit heilt vanleg nabolag i ein heilt vanleg kommune alltid sit nokon som lever på minstepensjon – i ei bustadblokk, i eit burettslag, i ein nedbetalt einebustad, i ei gate finst det menneske som må rekna på kvar einaste krone.

Dette er ikkje enkeltpersonar som fell utanfor. Dette er eit mønster som går igjen i heile Vestfold, ja, i heile landet. Det gjeld folk som har gjort det dei skulle. Dei har jobba, betalt skatt og bidrege gjennom heile livet. Dei har vore med og bygd lokalsamfunna våre. Så kjem dei i ein viss alder – og det gjeld jo ikkje berre alle dei andre, det gjeld forhåpentlegvis meg sjølv òg – der ein faktisk ikkje lenger strekk til.

Det som gjer dette alvorleg, er at me veit det. Meldinga viser det tydeleg. Pensjonane har hatt svakare utvikling enn løningane over tid. Pensjonistane fell bak – litt kvart år. Dei som har minst, blir ramma hardast. Likevel held ein fram som før. Ein snakkar om regulering av prosent, men dette handlar ikkje om prosent, det handlar om nivået. Det handlar om at det faktisk ikkje er nok pengar.

Framstegspartiet meiner dette er feil. Me meiner at det skal gå an å leva av ein pensjon. Me meiner at pensjonane må følgja lønsutviklinga fullt ut, me meiner at minstepensjonen må opp over fattigdomsgrensa, og me meiner at folk må få behalda meir av sine eigne pengar gjennom lågare skattar og avgifter.

Me veit korleis dette ser ut. Då held det ikkje med å forklara det. Då må me gjera noko meir med det. Dei som no sit og ventar på å få litt meir, er ikkje kravstore, dei ønskjer berre litt tryggleik og å veta at pengane strekkjer til.

Amalie Gunnufsen (H) [17:49:03]: Jeg har respekt for dem som rammes av de vedtakene vi gjør i dag, og for de mange som sliter med privatøkonomien sin i Norge, så jeg hadde håpet at denne debatten kunne handle om det vi tross alt debatterer, nemlig trygdeoppgjøret. Men når komiteens leder, representanten Hussein, velger å bruke sine to innlegg på å snakke om hva Høyres politikk er, og attpåtil feilinformerer, har jeg et behov for i hvert fall å korrigere det som er feilinformert om. Det er ikke sånn at Høyre har sagt at vi skal fjerne AAP. Vi har sagt at vi ønsker å se på en ytelse som kan erstatte AAP, som tar utgangspunkt i arbeidsevne.

Det vedtaket vi gjør i dag, betyr mye for mange. Jeg tror vi alle er opptatt av at de som bor i dette landet, skal ha mer å rutte med. Det har vært tunge økonomiske år for mange, og jeg hadde håpet at debatten kunne handle om det.

Elise Waagen (A) [17:50:24]: Jeg skal ikke bruke mye tid på historien, men det er verdt å nevne at når det var forhandlinger med det gamle systemet, var underreguleringen omtrent den samme som den faste underreguleringen som formelt ble innført med pensjonsreformen. Med andre ord er ikke det forslaget som ligger til behandling i dag, med en reell forhandlingsrett, nødvendigvis en gulloppskrift. Det er nettopp det å ha forutsigbarhet, det både å kunne planlegge og vite, og også få ta del i veksten, som er viktig for Arbeiderpartiet.

Det har også vært litt historieomskriving her knyttet til hvilke forslag som egentlig lå på bordet når det ble endret slik at man fikk på plass at reguleringen ble et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten. Det stemmer at det ble fremmet et representantforslag i Stortinget, men det var strengt tatt ikke representantforslaget fra Fremskrittspartiet som ble vedtatt. Det var forslaget fremmet av Arbeiderpartiet i komitébehandlingen som ble det systemet vi har i dag. Det er bra, det tror jeg mange er glad for og fornøyd med, nettopp fordi det sørger for at pensjonistene ikke går i minus flere år på rad. Hele poenget med denne måten å gjøre det på er jo at det skal ivareta prinsippene innenfor pensjonsreformen, men samtidig sørge for at enkeltpersoner ikke kommer uheldig ut.

Det er også sånn at det er pensjonister som har lite å rutte med. Arbeiderpartiet er opptatt av at vi skal stille opp for dem. Samtidig: Når vi ser inn i tallene, er det færre over 67 år som har store økonomiske problemer enn ganske mange andre aldersgrupper. Derfor må vi også klare å stille opp for alle dem som har det trangt og vanskelig i vårt land. Det har Arbeiderpartiet gjort, bl.a. med å innføre norgespris på strøm. Vi har historisk lav barnehagepris, gratis SFO, studiestøtte og barnetrygd som har gått opp, og elavgift som har gått ned. I tillegg er jeg utrolig glad for at vi sammen med budsjettpartnerne har fått til flere økninger i minstepensjonen. I 2023 økte vi med 4 000 kr, i 2025 med 6 000 kr, og nå får vi på plass 6 000 kr ekstra. Det er bra.

Når vi ser inn i glasskulen, skal vi ikke glemme at vi for ikke så lenge siden la bak oss et pensjonsforlik som i framtiden skal sørge for at minstenivåene i pensjonssystemet skal reguleres i tråd med grunnbeløpet. Hele poenget med det er nettopp å sikre den sosiale bærekraften også i årene som kommer.

Marian Hussein (SV) [17:53:39]: SV jobber hele tiden for å minske forskjellene i samfunnet og kjemper for dem som har minst. Som komitéleder er jeg opptatt av å snakke sannferdig. Jeg husker veldig godt hvordan AAP for unge under 25 år ble kuttet med 60 000 kr da jeg jobbet i Nav. Jeg husker veldig godt hvordan unge uføre mistet ytelsene sine, også 60 000 kr. Det var ikke en påplussing, det var ikke slik at det ble billigere å bo, eller at det ble billigere å kjøpe mat med de satsene man hadde. Jeg husker veldig godt høsten 2025 og opptakten til valgkampen, hvor Høyre gikk ut og sa at ingen under 30 år skulle få bli ufør. Hva betyr det? Jo, det betyr økonomisk utrygghet. Det betyr at de som er syke, de som har minst, ikke skal vite om de har råd til å leve.

Det er en grunn til at vi har trygdeytelser og velferdsordninger som skal gjøre oss trygge i møte med sykdom eller uforutsette hendelser. Vi mener at et samfunn skal måles etter hvordan vi behandler dem som har minst, og ikke etter hvor mye vi skal klare å kutte i skattene til de aller rikeste, eller kutte i velferdstjenester. Derfor er det viktig at vi, når vi debatterer dette, snakker sant om konsekvensene av de ulike politiske synene, for det er til syvende og sist noen som betaler regningen, det er noen som vinner på debattene her i salen. Da må vi også huske på hva Solberg-regjeringen faktisk prioriterte med de usosiale kuttene. De prioriterte ikke å øke minstepensjonistene, de prioriterte ikke å ta vare på dem som har minst.

I denne salen er det lov å framsette ulike politiske meninger. Vi gjør det hele tiden, men vi ønsker også hverandre god sommer. Vi snakker sant om konsekvensene av vedtakene som fattes. Derfor er det viktig også å snakke om at når de rød-grønne har flertall her og forhandler, får de som har minst, mer å rutte med.

Som komitéleder ønsker jeg alle mine kollegaer god sommer. Men vi må også klare å skille mellom det som er rollen til en komitéleder, og det som er politisk uenighet.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [17:56:39]: Representanten Waagen snakker om historieomskrivning, og det må kommenteres. Med all ydmykhet for at jeg er en ny representant på dette stortinget, og ikke var representant da de tidligere vedtakene ble fattet, bør også Arbeiderpartiet anerkjenne historien det leder på. FrP har alltid ledet an i debatten om underregulering av pensjon og å styrke pensjonistenes økonomi, og den debatten fortsetter den dag i dag, f.eks. om avkortning av pensjon for gifte og samboende pensjonister. Det var et representantforslag som ble fremmet av SV og Fremskrittspartiet, og hvor Arbeiderpartiet også til slutt flyttet posisjon i debatten. Det er vi veldig glad for, og for at Stortinget samlet seg om de endringene som denne regjeringen nå leder på, som danner grunnlaget for regulering av pensjoner. Det er det som legger grunnlaget for det oppgjøret vi nå har. Når representanten sammenligner tidligere trygdeoppgjør fra Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, er jo det et pensjonsforlik, eller en pensjonsreform, som Arbeiderpartiet var arkitekten bak. Når man sier at pensjonene ble underregulert den tiden, medfører jo det riktighet fordi Arbeiderpartiet var arkitekten bak det. Nå regjerer Støre-regjeringen og Arbeiderpartiet i stor grad på endringer som er ført fram av Fremskrittspartiet, og det bør også representanten Waagen anerkjenne.

Til slutt: Kjære, gode kollegaer! Tusen takk for gode sommerønsker fra vår kjære komitéleder. Jeg ønsker også en riktig god sommer, og takk for gode debatter i denne salen.

Bjørnar Laabak (FrP) [17:58:49]: Jeg hadde i og for seg ikke tenkt å si noe, men allikevel: Når man har jobbet i lokalpolitikken gjennom mange år, er man der ute som folk bor, og jeg har truffet veldig mange både unge uføre og såkalte minstepensjonister som sliter. Hvis man skal ta bussen i mitt hjemfylke, får man ikke lov til å bruke bankkort, så man må sikre seg at man har kontanter for å kunne ta bussen. De færreste minstepensjonister har bil. Vi heier jo på alle som har bil, og at det er gode veier osv., men veldig mange må klare seg uten, og for å komme seg et eller annet sted er de prisgitt at noen kjører dem for å få tatt ut penger, slik at de kan ta bussen. En periode ble de også bedt om å gå av bussen. Jeg har opplevd noen historier som ikke er greie, og det gjelder veldig ofte de som har lav inntekt/pensjon.

Det er ingen tvil om dette med dyrtiden, som man har snakket lenge om. Jeg synes det er veldig fint at man legger inn de 8 000 kr til minstepensjonistene som jeg forstår er lagt inn, men hva om man ikke hadde hatt den støtten som alle får til strømregningen sin? Regjeringen vet ikke i dag hvor mange som ikke har greid å bestille norgespris. Det er et åpent spørsmål. La meg tippe: Mange av dem som har utviklingshemminger og bor i kommunale boliger, omsorgsboliger og bofellesskap osv., har nok fått hjelp til å bestille norgespris. Når det gjelder eldre personer osv. – ofte er det damene som lever lengst og bor alene – spør jeg dem når jeg treffer dem: Har du bestilt norgespris? Norgespris? Det er godt strømstøtten er der. Det er mange, mange mennesker som ikke er digitale, som ikke har bestilt norgespris, og som betaler overpris på strømmen og i tillegg er pensjonister med lavest pensjon. Det mener jeg vi skulle tatt mer på alvor.

Jeg kommer til å fortsette med å snakke om norgespris ut høsten – ikke norgespris i seg selv, men om dem som ikke har fått til å bestille norgespris. Vi har i vårt opplegg ment at makspris kunne gitt det som egentlig hadde virket. Så skal vi fortsette med det ut høsten. Jeg mener at regjeringen også skulle gjøre norgespris til makspris, og at det skal ha tilbakevirkende kraft.