Geir Pollestad (Sp) [12:54:15] (ordførar for saka): Verda er vorten meir uroleg. Det begynner å gå opp for stadig fleire at me må vera førebudde på krise eller krig. Matberedskapen i Noreg er for dårleg. Det må me ta på største alvor. Eit robust landbruk i heile Noreg som brukar ressursane for å produsera mest mogleg av den maten norske forbrukarar etterspør, er den beste matberedskapen.

Komiteen har hatt ei rask og effektiv behandling av årets jordbruksavtale. Eg vil takka komiteen for samarbeidet og organisasjonane som deltok på høyringa. Utgangspunktet for behandlinga var godt. Både Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har signert årets jordbruksavtale. Fleirtalet i komiteen, alle unnateke FrP og Høgre, støttar opp om forhandlingsretten til bøndene og vil stemma for årets jordbruksavtale.

Årets jordbruksavtale er historisk. Det er ein milepæl for den snuoperasjonen som har vore i jordbrukspolitikken sidan 2021, og som vil tetta inntektsgapet mellom bønder og andre grupper. Leiaren i Norges Bondelag, Bjørn Gimming, viste på årsmøtet deira at for perioden 2025–2027 har nytt talgrunnlag og inntektsmål gjeve ein vekst i jordbruksoppgjera på 7,8 mrd. kr, mot 700 mill. kr med gamal modell. Det viser viktigheita av dei grepa som er gjorde dei seinare åra.

Jordbruket er ei politisk næring, og den politiske avstanden er stor. Eg går ut frå at dei andre partia vil gjera greie for sine standpunkt i debatten, og eg går difor over til å snakka om Senterpartiets syn.

Det er to ting som kan trua den norske matproduksjonen på kort sikt. Det eine er EU-medlemskap. Det andre er Høgre og FrP. Det er interessant å sjå at Høgre i denne innstillinga tek eit markant steg i retning av FrPs landbrukspolitikk – jordbruksoppgjeret skal vekk, tollvernet skal svekkjast, og marknadsreguleringa skal angripast. For Senterpartiet er det oppsiktsvekkjande at Høgre og FrP tek så lett på matberedskapen i Noreg, for det er ingen tvil om at konsekvensen av deira politikk vil vera auka import av mat og dårlegare sjølvforsyning. Noreg er eit land der ressursane ligg spreidde, der klimaet er kjølig og vekstsesongen kort. Kostnadsnivået er høgt. Jordbruksavtalen, tollvernet og marknadsreguleringa skal vega opp for dette. Senterpartiet vil kjempa for å styrkja dette. Høgre og FrP vil riva det ned.

Eg skal innrømma at det ikkje har vore utan kostnad for Senterpartiet å få på plass eit nytt inntektsmål og eit nytt talgrunnlag. Jordbruksoppgjeret i vår viser kor viktig det var å få det på plass. No seier Stortinget i klartekst at dette òg skal gjelda framover.

Senterpartiet er glad for å ha rydda opp i spørsmåla om den såkalla samordninga ved fødsel og svangerskap. Det er òg ein milepæl i oppgjeret i vår.

I tillegg har KrF og Senterpartiet lagt fram eit forslag som peikar på behovet for å styrkja tilgangen på økomjølk. Eg vil oppfordra andre parti til å støtta det.

I Noreg er det mange som driv besøksgardar, og som f.eks. har påfugl, fasan eller emu. Desse vert no ramma av ein utilsikta konsekvens av viltressursloven. Det er Senterpartiet imot, for me meiner at viss ein skal ta standpunkt i denne saka, så skal regelverket utformast av politikarar og ikkje overivrige byråkratar som finn smotthòl med utilsikta verknader. Me har lagt fram eit forslag som skal bøta på dette.

Det skjer veldig mykje bra i norsk landbruk. Denne avtalen bidreg til å forsterka den positive utviklinga, og ein får òg stor hjelp med innretninga på årets jordbruksoppgjer.

Eg ser fram til debatten. Med det tek eg opp dei forslaga som Senterpartiet er med på.

Solveig Vitanza (A) [13:05:16]: Jeg vil starte med å takke saksordfører for godt arbeid, og ikke minst alle dem som har jobbet hele våren for å komme fram til en veldig god avtale. Årets jordbruksoppgjør er et historisk oppgjør for å øke matproduksjonen, og for å skape framtidstro og trygghet i norsk landbruk. Avtalen mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag har en samlet ramme på 3,66 mrd. kr. Den legger til rette for økte inntektsmuligheter på om lag 91 000 kr per årsverk for 2027 og følger dermed opp Stortingets mål om at jordbruket skal ha en inntektsutvikling på lik linje med andre grupper i samfunnet. Dette er viktig, for dersom vi ønsker økt selvforsyning, høyere matberedskap og matproduksjon over hele landet, må vi også sørge for at det er folk som ønsker å være bønder i framtiden, og at de har mulighet til å hente ut en rimelig inntekt av arbeidet sitt.

Verden rundt oss har blitt urolig. Derfor er det viktig at denne avtalen prioriterer produksjoner som bidrar til økt selvforsyning basert på norske ressurser. Korn, planteproduksjon, grøntsektoren og norsk fôrproduksjon er avgjørende dersom vi skal nå Stortingets mål om å øke selvforsyningsgraden. Dette er ikke bare landbrukspolitikk – dette er beredskapspolitikk. Vi har et ansvar for å sørge for at også neste generasjon ønsker å satse på jordbruket og norsk matproduksjon. Derfor er jeg spesielt glad for at årets avtale inneholder viktige forbedringer i velferdsordningene. Fjerningen av samordningen mellom svangerskapspenger og tilskudd til avløsning ved svangerskap og fødsel har vært en viktig kampsak for næringen over lang tid. Nå blir det gjennomført. Det gjør det lettere å leie inn arbeidskraft på gården når man får barn, og dermed lettere å kombinere familieliv og gårdsdrift. Sammen med styrkede vikar- og avløserordninger sender det et viktig signal til unge bønder om at det skal være mulig å få barn og en framtid på gården. Rekrutteringen handler ikke bare om økonomi, den handler også om livskvalitet og trygghet i hverdagen.

Avtalen legger også til rette for investeringer i framtidens landbruk. Mange gårdsbruk står foran store investeringer knyttet til modernisering, dyrevelferd og ny teknologi. Derfor er det viktig at investeringsmidlene styrkes. Det kan også bidra til aktivitet i andre næringer, som byggenæringen, samtidig som vi utvikler og omstiller gårdsbrukene til økt matproduksjon i årene som kommer. Når vi ser utviklingen over tid, er det også verdt å minne på hvor langt vi har kommet. Fra 2021 og fram til budsjettet for 2026 har overføringene til jordbruket over statsbudsjettet økt med 97 pst. Alle utfordringene er fortsatt ikke løst, men det viser at Stortingets vedtak om inntektsopptrapping faktisk følges opp i praktisk politikk.

Det er viktig å understreke at det vi behandler her i dag, er en avtale som partene har forhandlet fram. Begge jordbruksorganisasjonene står bak resultatet. Både Bondelaget og Småbrukarlaget mener avtalen er et viktig skritt i videre arbeid med å styrke norsk matproduksjon og sikre inntektsutviklingen i næringen. Det kom også tydelig fram under den åpne høringen vi hadde i komiteen. Derfor er det for meg vanskelig å forstå at Høyre og FrP igjen velger å stemme mot avtalen. Samtidig som de snakker varmt om behovet for å stimulere til vekst og økt selvforsyning, velger de å stemme mot en avtale som nettopp styrker produksjonen, investeringene og rekrutteringen til norsk landbruk. Samtidig som de i andre saker etterlyser framtidstro i distriktene, stemmer de mot en avtale som bidrar til arbeidsplasser og bosetting i hele landet, ikke bare i landbruket, men også i næringsmiddelindustrien og andre berørte næringer. Arbeiderpartiet har stor tro på at det nettopp er den norske modellen og forhandlingsinstituttet som best kan sørge for at vi produserer mer av maten vi spiser i Norge – at vi styrker selvforsyningen, gir unge tro på en framtid i næringen og sørger for en landbrukspolitikk som tar hele landet i bruk. Derfor er Arbeiderpartiet veldig stolte av å kunne stemme for årets jordbruksavtale.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [13:16:12]: Bondens inntekter er i dag politisk styrt, mens utgiftene er markedsstyrt. Det medfører at bøndene blir stadig mer avhengige av handlingsrommet og velviljen til det til enhver tid sittende flertall på Stortinget. Fremskrittspartiet mener at dette er et uholdbart system, og at det bør være et politisk mål at andelen av bondens inntekter fra markedet må økes. Ikke minst må det bidra til økt produksjon.

Norsk landbruks konkurranseevne må styrkes, sånn at næringen kan baseres på markedsøkonomiske prinsipper, som næringslivet ellers. Dagens landbrukspolitikk baserer seg på utdaterte politiske prinsipper, der fraværet av markedsmekanismer er stort. En modernisering av landbruket, der bøndene anses som næringsdrivende, vil være med på å stimulere til vekst og lønnsomhet i landbruket.

Andre matprodusenter, som fiskerinæringen, produserer store mengder mat uten å motta statlig støtte eller subsidier. Fiskerinæringen var i tidligere tider sterkt subsidiert, men har de siste 30–40 årene utviklet seg fra en sterkt subsidiert næring til i dag å hente inntektene i sin helhet fra markedet.

En framtidsrettet landbrukspolitikk må bestå av færre politiske reguleringer, et friere mat- og handelsmarked, fjerning av tollvernet og eksponering for utenlandsk konkurranse. Det store behovet for statlige overføringer til landbruket, i kombinasjon med streng statlig regulering, skaper en statlig maktkonsentrasjon i landbruket. Et markedsbasert landbruk vil være med på å desentralisere makten og sørge for mer makt til bøndene.

Fremskrittspartiet mener det er en styrke i norsk landbruk at det er til stede i alle regioner, men hovedprioriteringen i landbruket må være økt matproduksjon, og at bonden i større grad utnytter de regionale fortrinnene.

Begrensninger og krav bøndene møter som frie næringsaktører, øker år for år. Samtidig øker overføringene fra staten årlig gjennom jordbruksoppgjøret for å kompensere for disse kravene. Fremskrittspartiet ønsker en landbrukspolitikk som styrker heltidsbondens mulighet til å utvikle gården og produksjonen. De direkte tilskuddene i jordbruket favoriserer i dag smådrift framfor stordrift i jordbruket.

Husdyrtilskuddet er i dag innrettet sånn at satsen per dyr faller markant jo større besetningen er. Dette er en grunnleggende feil innretning av virkemidlene fordi det i praksis betyr at bønder som effektiviserer og øker produksjonen, får mindre tilskudd per produserte enhet enn bønder med liten drift. Fremskrittspartiet mener det ikke bør være et politisk mål å bremse stordriftsfordeler i landbruket, og at tilskudd som belønner lav produksjon og straffer vekst, motvirker målet om økt matproduksjon og lønnsomme heltidsbruk.

Norsk matproduksjon må bygge på best mulig utnyttelse av landets tilgjengelige ressurser. I et land der store deler av jordbruksarealene er best egnet til grasproduksjon og beiting, er det naturlig at en betydelig del av matproduksjonen skjer gjennom husdyrhold basert på norske fôrressurser. Årets avtale legger opp til en enorm økning av tilskudd til kornproduksjon, som i flere tilfeller verken er produksjonsstimulerende eller fører til økt produksjon av norsk matkorn.

Norge importerer hvert år betydelige mengder fôrråvarer. En politikk som skal styrke selvforsyningen, må derfor redusere avhengigheten av importerte innsatsfaktorer og stimulere til økt bruk av norske ressurser. Det er vanskelig å styrke selvforsyningen vesentlig dersom produksjonen i økende grad baseres på råvarer fra utlandet til produksjoner som ikke er avhengige av norske arealer.

Norge er i dag mer avhengig av importerte innsatsfaktorer for å opprettholde deler av matproduksjonen. Jordbrukspolitikken har i for stor grad gjort importert fôrråvare og produksjon av enorme mengder fôrkorn til et stadig viktigere innsatsmiddel i husdyrproduksjonen, på bekostning av beitearealer, utmarksbruk og grasbasert produksjon.

Landbrukspolitikken må innrettes sånn at jordbrukets avhengighet av import reduseres, og at produksjonen i størst mulig grad bygger på norske ressurser og stedlige og regionale fortrinn.

Jeg vil ta opp forslagene nr. 1–8 og varsle at vi subsidiært vil stemme for forslag nr. 30, fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.

Erlend Larsen (H) [13:26:40]: Høyre ønsker et landbruk som er moderne, innovativt og bærekraftig. Vi ønsker et landbruk som skal sikre Norge tilgang på ren, norsk mat produsert over hele landet. Vi ønsker en landbrukspolitikk som gjør næringen attraktiv å jobbe i, og som samtidig leverer god beredskap. Vi ønsker et landbruk som når målene om å øke selvforsyningsgraden til 50 pst.

De samlede overføringene til jordbruket over statsbudsjettet har økt kraftig under sittende regjering. Men de økte overføringene har ikke ført til økt produksjon av mat eller økt selvforsyningsgrad. Representanten Pollestad sa i sitt innlegg at overføringene har økt med mer enn en tigang på disse fem årene, mens selvforsyningsgraden har vært ganske flat, hvis man ser de siste 10–20 årene under ett.

Høyre kommer derfor til å stemme mot årets jordbruksoppgjør. På tross av stor økning i overføringene til jordbruket, har ikke storfeproduksjonen økt nevneverdig i perioden fra 2017 til 2026. Det har i perioder vært for lite kjøtt for markedet. I samme periode har produksjonen av sau gått vesentlig ned, mens produksjonen av gris har gått noe ned. Antall dyr på beite har gått ned siden 2013.

Tilskuddene var mer eller mindre stabile fram til 2021, men de siste fem årene har tilskuddene økt fra litt over 1 mrd. kr til 2,5 mrd. kr. Den voldsomme økningen i tilskudd har altså ikke gitt noen merkbar økning i andelen dyr på beite. Produksjonsveksten i jordbruket har ligget på 0,7 pst. per år de siste ti årene. Det er lavt i historisk sammenheng og uten å stå i forhold til de store økningene i statlige tilskudd.

Det samlede produksjonsvolumet i norsk jordbruk har ikke økt stort mer enn 1 pst. de siste ti årene. Tilskuddene og markedsreguleringene treffer ikke så godt som man bør forvente. Overføringene fra stat til jordbruk har omtrent doblet seg de siste fem årene. Det viser at jordbrukspolitikken knapt har bidratt til økt matproduksjon og selvforsyningsgrad.

Denne utviklingen er ikke økonomisk bærekraftig. Også overføringene til landbruket må ta innover seg at statens inntekter er på vei ned, samtidig som statens utgifter er på vei opp. Dette gjelder for alt av statlig pengebruk.

Det er helt nødvendig å tenke nytt i norsk jordbrukspolitikk. Derfor er vi med på et forslag om at «Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av norsk landbrukspolitikk med mål om å modernisere og forenkle den».

Det er lett å forstå at folk tror at de om gir mest penger til landbruket, også er de om er best på politikk. Det kan fort bli en bjørnetjeneste. Det er absolutt ikke kroner som teller, men hvordan man utnytter og bruker pengene.

Så til innlegget fra representanten Pollestad: Han begynte den partipolitiske delen av innlegget sitt med å si «eg går difor over til å snakka om Senterpartiets syn» og gikk direkte over til å snakke om Høyre, Fremskrittspartiet og EU. Han påstår at Høyres og Fremskrittspartiets politikk vil føre til økt import. Det er vi veldig uenige om. Det er markedsreguleringen som er det største hinderet for norsk produksjon og norsk landbruk. Innenfor flere områder kunne vi hatt en betydelig høyere produksjon dersom vi hadde sluppet bøndene fri slik at de kunne produsert så mye de har mulighet og kapasitet til. Vi har et stort uforløst potensial når det gjelder selvforsyning og økt matproduksjon.

Representanten Pollestad nevnte at de har økt overføringene med en tigang. Ikke engang Forsvaret har hatt en så sterk økning de siste fem årene. Det er ingen som har hatt en så sterk økning som en tigang de siste fem årene.

Så til dagens forslag: Vi vil fjerne ordet helhet i vårt forslag nr. 25 og ordet omfattende i forslag nr. 26. Vi støtter subsidiært forslag nr. 30, fra Kristelig Folkeparti, og forslag nr. 32, fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet. De støtter vi. Med dette tar jeg opp de forslagene Høyre er del av.

Ingrid Fiskaa (SV) [13:37:24]: Kva skal me leva av? Det lurar me av og til på. Me skal i alle fall leva av mat. Mat, saman med rein luft og reint vatn, er eit minimum av det me må ha – og litt kjærleik, så klart. Viss ikkje Stortinget kan ordna med kjærleik til alle, bør me i alle fall ta oppgåva med å sikra nok mat og næringsrik mat til alle innbyggjarar på høgaste alvor.

Det er ei oppgåve Stortinget og ulike regjeringar ikkje har teke tilstrekkeleg på alvor i mange år. Tanken har vore at me alltids kan kjøpa det me treng, på den internasjonale marknaden. Det har gjeve Norge ei sjølvforsyningsgrad på under 40 pst. – i ei verd der mat er i ferd med å bli eit knappleiksgode, og der internasjonale forsyningskjeder blir stadig mindre pålitelege.

Jordbruksoppgjeret må sjåast i denne samanhengen. Jordbruksoppgjeret er det fremste verkemiddelet for å auka sjølvforsyninga på mat, som Stortinget har bestemt at skal opp. Nokon misforstår og trur at jordbruksoppgjeret handlar om bønder, men i grunnen handlar det minst like mykje om alle oss andre. Når nokon av oss er opptekne av bondeinntekta, er det fordi me vil at nokon skal gjera jobben med å produsera mat. Når me vil redusera inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet, er det fordi me vil at matprodusentane våre ikkje skal gje opp og gå over i anna arbeid.

Norge treng fleire bønder, ikkje færre. Med fleire bønder kan me ta i bruk lokale ressursar der dei er, og produsera meir næringsrik mat. SV er difor glad for at dette jordbruksoppgjeret bidreg til å tetta inntektsgapet for gjennomsnittsbonden. Det er på høg tid at bønder får eit skikkeleg inntektsløft. Eg håper at det bidreg til å stoppa nedgangen i bruksnedlegginga, og til å hindra at endå meir jord går ut av bruk.

Problemet er at det ikkje er så veldig mange av den der gjennomsnittsbonden. Sjølv om inntektsgapet blir tetta på eit overordna nivå, er det mange bønder som framleis har svært låg inntekt. Difor har det vore avgjerande for SV at Stortinget ikkje berre set ambisiøse, overordna mål, men også har verkemiddel til å tetta inntektsgapet for alle grupper av bønder – uavhengig av type produksjon, størrelse på bruket og kor i landet matproduksjonen skjer.

Difor vil me fortsetja å insistera på at talgrunnlaget for å rekna ut bondeinntekta må vera realistisk og ikkje sminka verkelegheita. Difor meiner me at målet om produktivitetsvekst ikkje kan vera overordna andre mål, og at måla om jordbruk over heile landet, god utnytting av ressursane, matberedskap og eit mangfald av bruk er viktigare.

Difor er me svært kritiske til særleg eitt element i dette jordbruksoppgjeret, og det er å heva botnfrådraget. SV er imot heile botnfrådraget i jordbrukstilskotet. Det tar frå dei som har minst, og rammer dei små bruka uforholdsmessig hardt. Nesten å dobla botnfrådraget er eit radikalt grep i feil retning og vil bidra til å gjera det endå mindre lønsamt å produsera mat på lokale ressursar i distrikta.

Viss me skal ta den offisielle grunngjevinga for botnfrådraget på alvor, har me eit forslag som bør kunna samla fleire parti, og det er å gjera botnfrådraget om til ein kvalifiseringssats, der alle som produserer over nivået for denne satsen, får tilskot for det dei faktisk har produsert.

Eg vil avrunda med ei skikkeleg gladsak i dette jordbruksoppgjeret, og det er gjennomslaget for betre velferd for bønder. Dei fleste bønder har fram til no ikkje hatt tilgang på foreldrepengar ved svangerskap og fødsel på lik linje med alle andre. SV har lenge kjempa for å avvikla denne såkalla samordninga, og i dag er det verdt å feira. Neste steg må vera å avvikla samordninga også ved sjukdom, slik SV og fleire andre parti føreslår.

Det står igjen å sjå om norsk matproduksjon på lokale ressursar vil auka framover. Det er lov til å håpa, og dette jordbruksoppgjeret har gode element som peikar i rett retning, men som dei mange forslaga SV fremjar i dag tyder på, har me mykje arbeid igjen.

Med det tek eg opp forslaga frå SV.

Geir Jørgensen (R) [13:42:56]: Jeg vil innledningsvis få lov til å gratulere partene med en framforhandlet avtale. Norsk landbruk er på et langt bedre sted nå enn under de åtte årene med borgerlig regjering.

Det er forbausende å stå her og behandle overføringer og høre spesielt på Høyres representant, men også på Fremskrittspartiets representant, når de snakker om overføringene til jordbruket i jordbruksavtalen bare som tall. Har ikke disse representantene fått med seg dyrtiden, de økte kostnadene? Det er vel kanskje slik at de mer eleverte i samfunnsklassene som disse partiene står til tjeneste for, ikke merker dyrtiden – den biter ikke så hardt – og de tar dette med seg inn i landbruksdebatten.

Den norske bonden, enten i Finnmark eller på Jæren, har merket økningen i prisene på kunstgjødsel, på drivstoff og på alle innsatsfaktorer i landbruket. Som næringsvennlige partier ville vel Høyre og FrP regnet med at dette skulle bli tatt ut i prisene i markedet, slik som man vanligvis gjør. Hva ville matprisene i Norge vært om markedet skulle rådd og bøndene som produserer, hadde tatt ut de store prisøkningene som vi har sett gjennom mange år, i markedet? Nei, det hadde ikke gått.

Vi i Rødt står for et landbruk over hele landet, og da betyr det at vi er nødt til å styrke samvirkene, vi er nødt til å styrke alt som bonden selv eier. Det er den eneste garantien vi har for at man skal få hentet melk, og at man skal få hentet alle sine produkter fra gårdene uansett hvor de ligger. Om de ligger innerst i Pasvikdalen, eller om de ligger ytterst på en øy i Nordland, er det det som er garantien for at vi har landbruk i hele landet. Det er også den viktigste delen av beredskapen.

Det er ikke til å fatte at vi i totalberedskapsåret 2026, med en verdenssituasjon hvor den ene begivenheten etter den andre på daglig basis forteller oss at vi er nødt til å styrke vår egen selvforsyning og vi er nødt til å styrke totalberedskapen, har et jordbruksoppgjør som gjør det vanskeligere å starte opp i det små. Markedshager, som vi er glade for å ha fått inn i jordbruksoppgjøret med opptil 50 000 kr i tilskudd – 10 000 kr per dekar – er bra. Men med økningen i bunnfradraget drar staten tilbake de første 11 000 kr. Det første dekaret man dyrker på, får man ingenting for. Det samme gjelder i husdyrproduksjonen og i de mindre – det er ikke alle som starter med en storgård. Nei, de fleste folkene vi skal ha inn i landbruket, vil begynne i det små. De vil forsøke seg fram og se om dette går. Og så er det de første tilskuddene for de første dyrene de begynner med, som man altså skal ta fra dem. Slik kan vi ikke holde på, vi må ha flere folk til å starte opp.

I Nord-Norge og på Vestlandet ser vi dessverre at jorden gror igjen. Alle disse små jordteigene trenger vi å få dyrket opp igjen og få til produksjon på, slik at vi kan produsere mer. I beredskapssammenheng er et saueslakt for en liten produsent akkurat like mye mat som et saueslakt for en stor produsent. Slik er det også for poteter og grønnsaker og alt mulig. Det er totalberedskapen vi må tenke på. Da nytter det ikke bare å satse på de eksisterende bøndene. Selv om vi skal ta vare på hver eneste en, må vi få flere folk til å komme i gang, og som vil gå i gang med alt som skal til for å få økt matproduksjonen og økt selvforsyningsgraden. Dette er viktig å si.

Une Bastholm (MDG) [13:47:35]: Noen ganger står en ved et veiskille. Kanskje tråkker en opp nye stier uten helt å se det mens en går, men for den som kommer etter, er det åpenbart.

Hele årets oppgjør er viktig for bønder, forbrukere, naturen og vår beredskap som nasjon. Jeg mener likevel det er én nyhet som skiller seg ut, og som jeg tror dette oppgjøret vil bli husket for, nemlig fjerning av samordningen av avløsertilskudd ved svangerskap og fødsel – denne urettferdige, kafkaske regelen som straffer bønder med inntekt ved siden av gården når de får barn, adopterer eller tar over omsorg for barn, denne regelen som forteller folk at en må regne med å ofre alt, til og med barseltid og egen helse, hvis en er så modig at en velger å bli matprodusent i en av verdens mest utviklede velferdsstater. At samordningen nå fjernes for svangerskap og fødsel, er et utrolig viktig første steg for at bønder skal vite at de kan ta vare på dyrene sine – i ulike livsfaser og også på det tyngste. Jeg vil gratulere faglagene, landbruksministeren og matprodusentene med dette gjennomslaget.

Jeg var inne på at det er første steg, for neste steg er å sikre at heller ikke sykdom straffes på samme måte. Det er veldig skuffende at Senterpartiet stemmer mot dette i dag og derfor hindrer flertall for det i Stortinget.

For mange bønder går lønn fra jobben de har ved siden av gården, allerede til å betale regninger. Det er derfor en tok annet arbeid i utgangspunktet. Når sykepenger fra Nav i tillegg skal finansiere avløser, mangler en penger til livsopphold. Mange ender da med heller å gå i fjøset selv. Det er dårlig helsepolitikk som gjør folk mer syke, det stigmatiserer, og det nedlesser folk i papirarbeid og regnestykker når de er på sitt mest sårbare. Ved tung sykdom kan det i ytterste konsekvens også skape dyretragedier.

Ordningen er irrasjonell i en tid hvor vi trenger flere bønder som vil drive med matproduksjon. For Miljøpartiet De Grønne er poenget med jordbrukspolitikken å bidra til et livskraftig landbruk som produserer sunn mat til befolkningen på lokale ressurser, med lavt fotavtrykk og høy respekt for jorda, bonden og dyrene. Vi må bygge opp mikrolivet i jorda og bygge ned avhengigheten av import og transport. I flere av dyreholdene ser vi også behov for nye krav, eller å gjennomføre krav som en allerede har varslet, som sikrer god nok dyrevelferd, tilgang til uteområder og beite for dyrene. Dette er ikke noen utopi, det er både realistisk og rasjonelt i et land som Norge, hvor produksjonen uansett må være spredt, nært ressursgrunnlaget. For å få til en slik omstilling må det være tillit mellom bonden og staten. Samordningsregelen er et vedvarende tillitsbrudd, og den må fjernes.

Miljøpartiet De Grønne har ellers hatt høye forventninger i vår til satsing på grøntproduksjon og på økologisk mat. Til det siste blir jeg nødt til å tegne meg på nytt, for der har jeg mye på hjertet. Økt pristilskudd til grønt er bra og nødvendig, selv om det samlet sett utgjør en for lav andel. Spesielt er vi glade for en annen viktig nykommer, en ny sti som tråkkes opp, nemlig tilskuddet til markedshager.

Markedshager er småskala, det er variert grøntproduksjon som supplerer de store produksjonene. Her er det ikke volum som er jokeren, men variasjon og samspill mellom vekstene. Markedshager gir høy verdiskaping på små arealer, de styrker lokal matberedskap og utvikler nye sorter. De har gjerne direktesalg fra gården og en lokal distribusjon, og slik bidrar de til matkunnskap, engasjement for mat, lokalt reiseliv og forbruk av norsk frukt og grønt.

Nå må vi passe på at vi ikke snubler fra start. Bunnfradraget for produksjonstilskudd er nå økt til 11 000 kr, som flere har vært inne på, og det gjør det til et temmelig kirurgisk presist angrep på selve poenget med et eget markedshagetilskudd. For de minste produsentene, de i oppstartsfasen eller de bøndene som vil investere, kan bunnfradraget i praksis utslette hele verdien av det nye markedshagetilskuddet. Når produsenter faller utenfor, vet vi at de også faller utenfor de offentlige oversiktene, og de oversiktene er viktig for matberedskapen.

Miljøpartiet De Grønne foreslår derfor nå i denne salen å vurdere et unntak for bunnfradraget for denne ordningen, i alle fall nå i starten. Vi håper på støtte fra flere partier til dette. Dette er en ny type tilskudd hvor hele poenget er at vanlig produksjonstilskudd ikke treffer godt nok, og vi håper derfor at flere ønsker å gi dette tydelige signalet fra Stortinget om en vurdering.

Harry Valderhaug (KrF) [13:53:04]: Eg tenkte eg skulle starte med litt ros i innlegget mitt no. 16. mai vart det inngått ein god jordbruksavtale mellom staten, Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og eg hadde tenkt å seie gratulerer. Vi skal behandle det no, og det vert sikkert vedteke. Så tenkte eg at eg ville gje litt kred til saksordføraren for denne saka. Eg er jo fersk, men eg tenkjer det er eit stort arbeid å vere saksordførar for ein sånn type sak, så det er godt jobba, Geir Pollestad!

Denne avtalen gjev eit solid inntektsløft for norske bønder, og har ei ramme på 3,66 mrd. kr, som gjev grunnlag for auka inntektsmoglegheiter på 91 341 kr per årsverk. Det gjer at målet for økonomisk jamstilling kan nåast i 2027. Det er eit resultat partane kan vere stolte av, og Kristeleg Folkeparti stemmer for avtalen.

Men det eg vil bruke mest tid på i dette innlegget, er ikkje kronebeløpet, men modellen som ligg til grunn for denne avtalen.

Noreg er det einaste landet i verda der bønder har ein lovfesta forhandlingsrett med staten om sine eigne inntektsvilkår. Det har vi hatt sidan 1950. I ei tid med aukande internasjonal uro er dette ikkje ein formalitet vi skal leggje bort når det passar. Det er berebjelken i den norske landbruksmodellen. Det gjev bonden ein reell motpart, og det gjev den føreseielegheita som trengst når investeringar i fjøs, jord og maskiner skal betalast ned over eit bondeliv.

Det sikrar at vi har bønder i heile landet. Difor synest eg det er litt urovekkjande at FrP og Høgre i innstillinga i saka seier noko om å integrere jordbruksoppgjeret tettare i den økonomiske politikken elles. Det er eit sitat frå den merknaden. Det er urovekkande.

Den enkle oversettinga av dette er at bondens forhandlingsrett skal byggjast ned. Slik oppfattar Kristeleg Folkeparti dette. Det er ikkje ei modernisering, nei, det er eit linjeskift som Kristeleg Folkeparti ikkje vil vere med på. For oss handlar landbrukspolitikk om forvaltaransvar. Vi forvaltar matjorda til fellesskapet på vegner av dei som kjem etter oss. Det er bakgrunnen for at terskelen for nedbygging av dyrka og dyrkbar mark må vere svært høg, og at bu- og driveplikta må handhevast i praksis, ikkje berre stå i lova. Vi meiner at familielandbruket er berebjelken i norsk matproduksjon. Den sjølveigande bonden gjev lokal kunnskap, kontinuitet og levande bygder i heile landet.

Difor har vi i vår merknad teke til orde for gardssparing for unge bønder, med skattefrådrag etter modell av BSU-ordninga. Vi har ein jordbrukskonto som forslag, som gjer det mogleg å fordele inntekt og skatt over fleire år. Det er konkrete verkemiddel for eit generasjonsskifte vi veit kjem, særleg for bruk i mellomsjiktet som verken har stordriftsfordelar eller fangast opp av særordningar for dei minste.

Vi er òg glade for at avtalen fjernar samordninga for avløysartilskot ved svangerskap, fødsel, adopsjon og omsorgsovertaking for samtlege inntekter. Det er nettopp slike grep som avgjer om vi får ny rekruttering til næringa, særleg blant kvinner.

Gjødselprisane har stege markant i kjølvatnet av krigen i Iran. Det er ei påminning om at matberedskap ikkje er ei øving vi gjer på papiret, men noko som byggjast kvar dag gjennom korn, gras og mat, utmarksressursar i heile landet. For KrF ligg målet om 50 pst. sjølvforsyning innan 2030 fast.

Når det gjeld klima, må jordbruket ha ein del av ansvaret, men omstillinga må skje i samarbeid med næringa, ikkje ved at vi i denne salen legg nye særavgifter på dei norske bønder og det dei produserer. Kristeleg Folkeparti går imot særskilde avgifter på raudt kjøt.

Denne avtalen er god fordi den styrkjer bondens inntekt utan å svekkje modellen som forhandlingane byggjer på. Det er den kombinasjonen KrF vil fortsetje å forsvare. Jordbruket skal vite at det finst eitt parti på borgarleg side som står last og brast med forhandlingsinstituttet, uansett kva fleirtal som styrer landet.

Statsråd Nils Kristen Sandtrøen [14:00:06]: Alle trenger vi norsk mat. Jeg vil derfor starte med å takke Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag for en framtidsrettet avtale, som bidrar til at vi kommer til å ha sterk norsk matproduksjon i mange år framover.

I regjeringens Plan for Norge er det nettopp trygghet som binder sakene våre sammen, og denne avtalen bidrar til å skape trygghet for våre matprodusenter i Norge og trygghet for oss som er så heldige å kunne spise denne gode maten, og som trenger den hverdag. Derfor er det under Støre-regjeringens tid kun Forsvaret som har hatt en større prosentvis vekst over statsbudsjettene enn vår felles matproduksjon. Opptrappingen i disse inntektsmulighetene til jordbruket gjør det interessant å drive matproduksjon med grunnlag i norske ressurser, jorden vår og beitene våre i hele landet.

Denne avtalen følger opp det Stortinget har vedtatt for inntektsutviklingen fram mot 2027, og legger til rette for at jamstilling kan nås. Fasiten får vi når regnskapet er gjort opp for 2027. Dette var det første kulepunktet i Arbeiderpartiets partiprogram for landbruket. Alle i denne salen vet at i krevende budsjettider, enten man lager alternative statsbudsjetter eller forhandler dem fram i fellesskap, er det ingen her som klarer å følge opp alle kulepunktene i sitt partiprogram. Det må prioriteres, og vår prioritering av nettopp matproduksjon er sterkere enn hos noen regjering i nyere tid, med Jonas Gahr Støre som statsminister.

I tillegg til folk som er aktiv i næringen i dag, tenker vi på tilveksten. Unge folk som ønsker matproduksjon som yrke i Norge, skal kunne stifte familie og få barn, og de som ønsker det, skal kunne få flere barn. For samfunnet vårt har det kjempestor verdi at det lar seg kombinere å leve et godt familieliv med flere unger, være i arbeid og drive næringsvirksomhet.

Jeg er veldig glad for den innsatsen som er lagt ned av tillitsvalgte i faglagene over tid for å løfte opp dette temaet. Det skal også sies at det hadde aldri blitt prioritert uten et godt rød-grønt samarbeid med våre samarbeidspartier i næringskomiteen, som har løftet opp denne saken. Nybakte mødre og fedre skal slippe å gå i fjøset eller sitte på traktoren like etter at man kommer tilbake fra sykehuset som nybakte foreldre. Det er, som representanten Bastholm sa, et stort framskritt. Det er en reform for et familievennlig, likestilt landbruk i Norge vi behandler i dag.

Det er viktig i denne saken å huske på at det er, i likhet med mange andre løsninger vi finner sammen til med jordbruket, en prioritering, og det er en betydelig økonomisk prioritering. Men vi ser det som helt riktig, for denne saken har bare positive bieffekter ved at jordbruket får en ordning som ingen andre næringsdrivende i Norge har. Det er også fordi jordbruket er en spesiell næring, der det kreves at man følger opp bl.a. dyr, ikke av og til, men hver dag året rundt.

Jeg vil knytte et viktig poeng til debatten om samordning generelt. Arbeiderparti-regjeringen er en tydelig forsvarer av arbeidslinjen i Norge. Det skal gjelde for alle arbeidsfolk og alle næringsdrivende. Og vi mener at saken om svangerskap og fødsel er prinsipielt forskjellig fra sykdom, for ved å lage en ekstra ordning for sykdom, vil man i enkelte tilfeller kunne komme bedre ut ved å bli syk enn ved å drive matproduksjon. Det er ikke det vår arbeidsminister eller regjering fronter for arbeidslinjen. Det er slik faktum er, og derfor er dette et bevisst valg, og det har vi vært tydelige på helt fra start.

Så er det, som også leder av Norsk Bonde- og Småbrukarlag sa under presentasjonen, at med denne avtalen begynner vi å skru på noen store knapper. Blant annet er tilgangen til såkorn og såfrø, helt avgjørende for om vi løpende skal kunne produsere mer mat i en urolig verden, der både kriger, kriser og kanskje tørke kan oppstå i flere landbruksland samtidig. Det er jeg veldig glad for at vi nå har startet opp sammen med faglagene. Det er en helt praktisk, konkret og svært viktig sak for Norges totalberedskap.

Rune Støstad (A) [14:22:25]: I dag når vi et mål som har ligget der i nesten 100 år. Jamstilling har vært et viktig prinsipp i norsk landbrukspolitikk helt siden kriseforliket på 1930-tallet. Tanken har vært enkel: De som produserer maten vår, skal ha mulighet til en inntektsutvikling på linje med andre grupper i samfunnet. Nå legger vi til rette for det, og det skjer på Arbeiderpartiets vakt.

I dag diskuterer vi egentlig hva slags Norge vi vil ha. I dette spørsmålet går kanskje et av de største skillene i norsk politikk. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Rødt, MDG og KrF står i hop om noe grunnleggende: at Norge trenger et landbruk og levende lokalsamfunn i hele landet, at matproduksjon er for viktig til å overlates til markedskreftene alene, og at norsk matproduksjon også er vårt beste forsvar i en urolig tid.

Etter å ha hørt innleggene fra Høyre og Fremskrittspartiet, sitter jeg igjen med en følelse av at de beskriver et helt annet landbruk enn det jeg møter rundt om i landet. Når en hører kritikken av årets oppgjør, kan en nesten få inntrykk av at utfordringen er at gårdbrukeren har fått for mye, at vi har satset for mye på norsk matproduksjon, og at vi har gjort for mye for å redusere inntektsgapet mellom bønder og andre grupper i samfunnet.

Det er spesielt interessant å høre FrPs stemmer i jordbruksdebatten. I hele vår har partiet forsøkt å framstå som landbrukets fremste forsvarere. Senest i den såkalte løksaken var engasjementet stort, men når vi behandler den avtalen som faktisk legger grunnlaget for gårdbrukerens økonomi og framtidsmuligheter, stemmer partiet imot. Det er forskjell på å engasjere seg i enkeltsaker og ta ansvar for helheten.

I replikkordskiftet kom det påstander fra Høyre om at Arbeiderpartiet også har stemt mot en framforhandlet avtale. Det må jeg korrigere. I både 2014 og 2017 stemte Arbeiderpartiet mot, det er riktig, men da var det jo brudd, og det er en helt annen situasjon.

Arbeiderpartiet ønsker et Norge med levende lokalsamfunn over hele landet. Da må vi ha en jordbrukspolitikk som er tilpasset det landet vi lever i. Jeg vil rette en stor takk til faglagene, som har gjort en god jobb, og takk til alle partiene som sier ja til denne historiske avtalen.

Ruth Mariann Hop (A) [14:25:32]: Dette er en god dag. Jeg har lyst til å gratulere partene med jordbruksavtalen. Det er faktisk en historisk god avtale, og det er viktig. Jeg skal snakke litt om beredskap, og jeg tenker at det er litt av hovedlinjen i denne avtalen.

Norge er farlig avhengig av at verdenshandelen fungerer. Så lenge alt går normalt, får vi mat, men når kriser oppstår, blir situasjonen raskt krevende. Det kan være krig, det kan være klimaendringer, det kan være handelskonflikter – med andre ord alt vi opplever i dag. Realiteten er at under halvparten av den maten vi spiser i Norge i dag, blir laget her. Vi er et av de industrilandene med lavest selvforsyning, og det er vi nødt til å gjøre noe med.

Debatten om matsikkerhet preges av to hovedsyn. Det ene er en føre-var-tilnærming, som tar til orde for å styrke matberedskap og selvforsyning. Det andre kan oppsummeres som at det ordner seg, markedet fikser.

Arbeiderpartiet mener at vi må velge en føre-var-linje. Vi kan ikke lene oss på en forestilling om at det ordner seg så lenge markedet styrer, som Høyre og FrP tar til orde for. Vi må styrke norsk matproduksjon i hele landet. Det er et levende landbruk over hele Norge som er vår viktigste beredskap, og det forutsetter at vi har en landbrukspolitikk som tar dette på alvor. Derfor er det viktig at årets avtale faktisk prioriterer økt selvforsyning og økte inntektsmuligheter for bonden.

Regjeringen har satt beredskap, selvforsyning og matproduksjon høyt, og det vises. Bevilgningene til jordbruket har økt mye under Støre-regjeringen. Det er et krafttak for trygg mat i urolige tider.

Fremskrittspartiet og Høyre vil ha mindre statlige overføringer, mer marked, mer effektivisering og svekket importvern i landbruket. De vil altså ha en helt annen retning i landbrukspolitikken enn det flertallet i denne salen heldigvis vil gå for. Her mener jeg at FrP og Høyre ikke tar innover seg at matberedskap er en grunnleggende del av den sivile beredskapen.

Det er den løpende lokale matproduksjonen i hele landet som gir reell trygghet. En beredskap basert på import og noen få store sentraliserte enheter vil bli sårbart. I en krise kommer de ikke springende og sier at de kommer med maten til oss i Norge, da passer folk på seg selv.

Vi kan ikke spise olje, vi må kunne produsere maten vår selv, også når krisen rammer. Derfor er et sterkt jordbruksoppgjør en investering i både norsk matproduksjon, norsk beredskap og fellesskapets trygghet.

Truls Gihlemoen (FrP) [14:28:38]: Denne jordbruksavtalen peker på en retning for norsk landbruk – feil retning. Regjeringen omtaler bønder som selvstendig næringsdrivende, men det er ingen annen næringsgruppe i Norge som er underlagt så omfattende politisk styring av både inntekt, eiendom og produksjon. Stadig mer av matprodusentenes inntekter kommer fra staten, mens stadig mindre kommer fra markedet. Allikevel står matproduksjonen omtrent stille.

Stortingsflertallet er i ferd med å gjøre bonden til statens leilendinger, der stadig mer av inntekten bestemmes på forhandlingsrommet i Oslo, og stadig mindre av kundenes etterspørsel og bondens innsats. Samtidig som staten betaler stadig mer, begrenses bondens frihet gjennom konsesjonslov, boplikt, delingsforbud, priskontroll og stadig nye klimakrav.

Rørosmeieriet måtte i fjor takke nei til nye kunder fordi de ikke fikk tak i nok økologisk melk. Salget økte kraftig, etterspørselen er der, bøndene ønsker å levere. Istedenfor å la markedet fungere, svarer regjeringen med nye tilskudd og nye reguleringer.

Jeg merker meg at Nationen mener det motsatte, at mangelen på økologisk melk skal løses med økte priser for å tvinge etterspørselen ned, men når vi har mangel på et produkt, er løsningen å produsere mer av det produktet, ikke å gjøre regelverket enda mer komplisert eller kunstig å øke prisene til folk enda mer. Derfor foreslår Fremskrittspartiet – sammen med flere – at overproduksjonsavgiften fjernes midlertidig, til det er bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel i markedet for økologisk melk.

Norske familier opplever nå rekordhøye matvarepriser på både norskproduserte og importerte matvarer. Utgiften til omfattende subsidier og kostbart landbruksbyråkrati, høye tollmurer og symbolske klimatiltak veltes over på forbrukerne, enten på kassalappen eller over skatteseddelen. Dagens importvern gjør det vanskeligere for nye matvarekjeder å etablere seg i Norge. Mens butikkene uten landbruksvarer kan vokse fritt, møter nye aktører et regelverk som beskytter de etablerte. Resultatet er mindre konkurranse, færre valgmuligheter og høyere priser, og forbrukerne må betale regningen for Arbeiderpartiet og Senterpartiets politikk.

Fremskrittspartiet kan ikke være med på å innføre et regelverk som gjør det vanskeligere å drive et aktivt landbruk og skogbruk. Skogsbilveier er avgjørende for å få ut tømmer, sikre lønnsom drift og opprettholde verdiskaping i distriktene. Hvis regelverket gjør det umulig eller urimelig kostbart å etablere infrastruktur fordi en trasé berører mindre myrområder, rammer det både skogbruk, arbeidsplasser og verdiskaping.

Norsk landbruk trenger mindre politisk styring og større økonomisk handlefrihet. Det er ikke flere subsidier som skaper et sterkere landbruk, men bønder som får frihet til å eie, investere og lykkes på sine egne premisser.

Isak Veierud Busch (A) [14:31:42]: La meg starte med å si at jeg stadig lar meg forundre litt over logikken i Fremskrittspartiets tilnærming i landbrukspolitikken. Fremskrittspartiet mener at vi skal svekke det norske importvernet, i troen på at det automatisk vil gi lavere matvarepriser i Norge. Det tror jeg må bygge på en forenklet forståelse av hvordan markedet faktisk fungerer. Priser i butikk bestemmes også av kjøpekraft og betalingsvilje i det norske markedet, ikke bare av råvarepris eller importnivået. Også varer med høyt importvern kan være rimelige i norske butikker og like i pris som andre land med tilsvarende kjøpekraft som oss. Melk er et godt eksempel i så måte. Det illustrerer et helt grunnleggende poeng: Mat i Norge får norske priser, på samme måte som mat i andre land får priser tilpasset deres økonomi og kostnadsnivå.

Da undres jeg: Mener da Fremskrittspartiet at norske råvareprodusenter skal presse prisene ned til nivået vi ser i land med helt andre lønns-, kostnads- og velferdsforhold? Skal norske bønder virkelig konkurrere på samme pris som lavkostland, uten å ta hensyn til betydelige forskjeller i både rammevilkår og geografi? Dersom det er Fremskrittspartiets politikk, at norske bønder skal få lavere markedsinntekter, må de også svare på hvordan det inntektsbortfallet skal kompenseres – dersom vi fortsatt skal ha norsk landbruk, vel å merke. Skal det dekkes opp med økte statlige tilskudd? Det tviler jeg på etter å ha hørt debatten i dag. Eller forventer vi at bonden selv skal ta regningen?

Sannheten er at råvarepris først og fremst handler om hvordan verdiskaping fordeles i en verdikjede. Utsalgspris i butikk bestemmes av markedet, konkurransen i dagligvaresektoren og vår betalingsvilje. Dersom vi mener at matvareprisene i Norge er for høye, og det kan vi godt mene, da må vi også diskutere flere sider ved markedet. Man kan ikke bare peke på bonden og importvernet som en forklaring på det.

FrP og Høyre viser – prisverdig – i sine merknader til at de samlede overføringene til jordbruket over statsbudsjettet har økt kraftig under sittende regjering. Det er helt riktig, og det er fordi Arbeiderpartiet står for en politikk som sikrer norsk matproduksjon, verdiskaping i hele landet og et landbruk som er tilpasset norske forhold. Vi kan ikke importere et lavkostnivå inn i et høykostland uten at det får konsekvenser. Derfor er jordbruksoppgjøret et viktig verktøy for å sikre både matberedskapen, verdiskapingen og rettferdig inntekt og rettferdige arbeidsvilkår for dem som produserer maten vår.

Sebastian Saltrø Ytrevik (FrP) [14:34:40]: Fremskrittspartiet har også noe å glede seg over i dag. Jeg vil gjerne fortelle en historie om to påfugler. Påfuglene heter Påfinn og Påfunn. Påfugler ligger og ruger på egg i 28 dager før de nye påfuglkyllingene kommer ut – 28 dager, ca. en måned. Noen har sikkert fulgt med på debatten rundt om, f.eks. på Facebook. Jeg er sikker på at det er flere representanter som har blitt nedringt av ivrige påfugleiere, prydfugleiere, moskusandeiere og vakteleiere – listen over de forskjellige prydfuglene vi har her i landet, er lang. Så det var stor skrekk og gru da nye overgangsregler for hvordan man skulle avvikle prydfugldriften her til lands, ble sendt ut på høring. Det tror jeg ikke det var mange i dette stortinget som var klar over at skulle skje, idet man vedtok en ny viltressurslov.

Hvilke konsekvenser har dette for Påfinn og Påfunn? Jo, Påfunn la seg nemlig til å ruge den 10. juni. 28 dager vil altså si at den 8. juli, etter at avlsforbudet er trådt i kraft, vil kyllingene til Påfinn og Påfunn komme til verden. De vil da være miljøkriminelle. De har nemlig brutt loven fordi de ble født åtte dager for sent.

Da er det gledelig at Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og KrF i dag har funnet sammen for å ordne opp i dette arbeidsuhellet – jeg tror jeg vil kalle det det – som skjedde da vi klarte å forby både påfugler, moskusender og alt som er. Man vil kanskje tro at det er et ganske snevert problem, men da kan jeg informere om at det faktisk er over 50 000 medlemmer i hønegruppen på Facebook. Det er flere nordmenn enn man skulle tro som har prydfugler i hagen, enten de driver avl, har dem for kos eller faktisk har dem for produksjon. Det er mange forskjellige behov som blir dekket.

Da er det en gledens dag, også for Fremskrittspartiet, at vi fikser dette arbeidsuhellet. Alle avlsprodusenter, de har det som hobby, de som har dem som kjæledyr, kan gå en trygg sommer i møte og vite at de ikke trenger å avvikle dyreholdet som de har i dag.

Kai Steffen Østensen (A) [14:37:22]: Årets sterke jordbruksoppgjør er en seier, en seier for unge bønder som vil inn i landbruket, en seier for familier som trenger at fellesskapet stiller opp når livet skjer – og en seier for Norge, fordi vi gjennom solide løsninger tetter inntektsgap og sikrer forutsigbarhet for en næring som er avgjørende for matberedskapen vår og som sørger for liv i bygder og nabolag over hele landet vårt, også i Agder.

Det har vært et klart mål for Arbeiderpartiet å tette inntektsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper i Norge, som vi nå gjør. Årsakene har vært mange, men for meg har den viktigste grunnen vært at unge mennesker også skal velge landbruket som sitt levebrød og sin lidenskap framover – og nå gjør de det. I Agder forteller Agder bondelag om en optimisme i næringen, både hos de veletablerte og hos de unge som lurer på om landbruket er en vei å gå. Det er skikkelig bra, og det understreker at jordbruksoppgjørene med all den politikken som inngår i forhandlingene, har betydning for hvilke valg folk tar og for hvordan en sterk, lokalforankret norsk landbruksnæring kan utvikles også i 2026 – en utvikling Fremskrittspartiet er imot.

FrPs politikk ville heller ikke ha gitt Asbjørn og Stine Thorkildsen forutsetningene for å kunne ta over familiegården på Dyngvold på Lista, hvor jeg kommer fra. De er et ungt par som ser for seg en framtid i næringen. Det var budskapet de hadde da landbruksministeren og jeg besøkte dem for noen uker siden. Generasjonstilskudd, bedre økonomisk grunnlag for å drifte gården og flere unge bønder som sier ja til å gå inn i næringen, gjør valget enklere. Selv om det er en livsstil, krever det arbeidslyst og motivasjon over tid. Å oppleve at fellesskapet vil ha deg og legger til rette for at du kan lykkes, er da helt nødvendig.

Dette oppgjøret gir ikke bare fornyet optimisme blant unge, det gir også trygghet for landbruksfamiliene. Et viktig krav fra Agder inn i forhandlingene har vært å få på plass en ny velferdsreform for norske bønder. Det er en kamp fembarnsmoren og melkebonden Mari Eidså har gått i bresjen for. Nå skjer det, for i dag skal Stortinget vedta at samordningsregelen ved graviditet og fødsel endelig blir fjernet. Vi sikrer pusterom for familiene som trenger en sånn trygghet, vi sørger for at småbarnsfamilier kan være også det i en travel arbeidshverdag, og vi legger til rette for at flere kvinner kan gå inn i yrket.

Jeg er stolt over årets oppgjør, og jeg gleder meg på vegne av agderbonden til å stemme for, for dette vil gi et styrket sørlandsk landbruk.

Solveig Vestenfor (A) [14:39:43]: Gratulerer til alle som har vore med og signert denne avtala.

Eg er glad for den store einigheita frå fleirtalet i næringskomiteen som støttar opp om desse viktige prinsippa som òg næringa sjølv tydeleg ber om. Likevel vil altså FrP og Høgre stemme imot avtala. Eg forundrar meg over det – det høyrest ut som om dei meiner at dei veit betre enn det partane sjølve formidlar og ber om. Dei vil stemme imot tollvernet, og dei vil stemme imot marknadsreguleringa, som begge er vesentlege prinsipp for norsk matproduksjon. Det skremmer mange, og det skremmer òg meg. Korleis kan bønder i dette landet ha føreseielege vilkår for satsing, for investeringsvilje og for tru på framtida som matprodusent då?

Kva er eg så glad for? Eg er glad for at ein no jobbar for å tetta inntektsgapet og styrkja inntektsmoglegheitene. Eg er veldig glad for dei viktige velferdsgrepa som vert gjorde for at yngre bønder og kvinner rett og slett kan ha ein tryggare kvardag, at det vert sikra velferdsgode som gjer at ein ikkje vert trekt i frådrag frå anna inntekt ved bl.a. svangerskap og fødsel. Eg er òg glad for at fjellandbruket og satsinga på grovforproduksjon, og beitebrukstilskotet, vert prioritert. Det er viktig for sjølvforsyningsmålet på 50 pst., og det er viktig for stølsdrift her i landet og for å ta vare på kultur- og naturlandskapet. Stølsdrifta er jo òg prioritert gjennom UNESCO, og det seier litt.

Det er òg eit solid løft for kornproduksjon og beredskapslagring av såkorn, noko som er enormt viktig. I tillegg kjem ei satsing på frukt og grønt, og det betyr mykje for Buskerud – alt eg har sagt, gjer det, for Buskerud er eit Noreg i miniatyr. Me har alt dette. Me har fjellandbruk i Numedal og Hallingdal, me har korn på Ringerike, og me har frukt og grønt på Eiker og i Lier.

Matberedskap i norsk målestokk er avhengig av politisk vilje og samarbeid med bransjen. Matprodusentane gjennom faglaga treng tydelege politiske signal og vedtak som gjev dei tru på framtid og investering i gardsdrifta. Forhandlingsretten i seg sjølv er så enormt viktig, og heldigvis er det framleis eit fleirtal i denne salen som sørgjer for at norsk matproduksjon vert prioritert ut frå premissa her i landet. Det er viktig for bøndene, men det er endå viktigare for oss som ikkje har sauer i fjøset eller potet i åkeren sjølv.

Linda Monsen Merkesdal (A) [14:43:26]: Eg har gledd meg til denne dagen skulle koma og eg kunne halda dette innlegget, for nokon av dei sterkaste inntrykka eg har fått, har vore når Vestland Bondelag har teke meg med på besøk ut på gardane, og vist meg kva utfordringar dei unge bøndene står i. Det gjorde spesielt inntrykk då eg kom på besøk i Omvikdalen i Kvinnherad og møtte eit ungt par med eit barn på armen som skulle overta generasjonsgarden, men det gjekk rett og slett ikkje. Velferdsordningane var på ingen måte lagt opp til at desse unge bøndene kunne ta fødselspermisjon, vera heime med ungane sine når ungane var sjuke, eller ha sjukdom sjølv, for det å ha avløysarar gjekk ut over Nav-ordningane, og systema snakka ikkje saman. Eg kjenner ei stor glede for dei unge bøndene – og sjølvsagt dei andre bøndene som har utfordringar på andre måtar – når denne samordninga er komen på plass.

Det er for meg underleg at Høgre og Framstegspartiet stemmer imot dette. Dette er jo det som er med på å gje valfridom til dei unge bøndene. Det gjev oss eit godt grunnlag for at dei unge bøndene skal kunna få fleire barn, at dei skal kunna dyrka maten sin, og at me skal ha eit levande landbruk i heile landet.

Når ein kjem køyrande til f.eks. Vestlandet og ser det flotte naturlandskapet, som er halde i hevd av bøndene våre og av fruktdyrkarane våre, som me òg no legg betre til rette for at skal kunna driva med næringa si, må eg igjen presisera at det er utruleg merkeleg at Høgre og FrP stemmer imot dette.

Når me snakkar om beredskap og matberedskap, kven er det då som skal stå i front og sørgja for at denne beredskapen blir ivaretatt? Jo, nettopp dei unge bøndene som skal driva gardsbruka og få opp matproduksjonen. Det er på den måten me no skal sørgja for at me byggjer eit sterkare Noreg, med landbruk i heile landet, med plass til både å leva livet sitt, driva gardsbruk og ha eit arbeid.

Bengt Rune Strifeldt (FrP) [14:46:26]: Det er enkelte parti i salen som kritiserer FrP for å stemme imot avtalen, selv om de selv har stemt imot tidligere år. Årsaken til at FrP vil stemme imot avtalen, er ikke at vi vil svekke matberedskapen eller bondens muligheter, som Senterpartiet hevder – tvert imot. Det meste av kritikken som har kommet i dag, faller litt på steingrunn.

Fremskrittspartiet ønsker en annen retning på landbrukspolitikken. FrP vil ha mindre politisk innblanding og markerer det ved å stemme imot avtalen. Overføringene til jordbruket har økt betydelig siden 2021, mens den samlede matproduksjonen knapt har økt. De totale overføringene i år tilsvarer ca. 1 mill. kr per årsverk i statlige overføringer. Det er ikke bærekraftig. Vi må satse mer på heltidsbonden, slippe landbruket fri og gjøre sektoren mindre avhengig av staten.

Å stemme imot avtalen er ikke et tegn på at matberedskapen vil bygges ned. Beredskapen sikres best gjennom en næring som faktisk produserer mer og ikke straffes med overproduksjonsavgifter og politiske mål som bremser stordriftsfordeler.

Norsk landbruk behøver ikke et politisk og administrativt system som bestemmer hva som skal produseres, av hvem og til hvilken pris. Kursen må legges om, med færre pålegg og reguleringer, mer rom for den enkelte bonde og sterkere insentiver til faktisk å produsere mer.

Det er ingen naturlov at jordbruket er en politisk næring, selv om Arbeiderpartiet og Senterpartiet vil ha en politisk styring av næringen og har gjort jordbruket mer avhengig av staten. Det finnes alternative løsninger, der verdiskaping, matproduksjon og beredskap står i sentrum. Det vil føre til mindre politisk innflytelse. Det vil både vi og landbruket leve godt med.

Det er likevel ikke noe som kan gjøres over natten. Jordbrukspolitikken er som et stort skip, og endringen av kurs vil ta tid. Fremskrittspartiet vil gradvis gjennomføre omlegging av landbrukspolitikken i samarbeid med næringen.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har gjort landbruket avhengig av staten, helt i tråd med at de vil ha mer statlig innflytelse. Samtidig er selvforsyningsgraden redusert med 10 pst. på deres vakt. Politiske krav og reguleringer svekker norsk landbruks konkurransekraft, og overføringer fra staten gjennom jordbruksoppgjøret øker årlig for å kompensere for de kravene. De bidrar i liten grad til å øke produksjonen og selvforsyningsgraden.

Helt på slutten her må jeg svare litt på kritikken som er kommet i debatten. Senterpartiet påpekte at det har vært økte kostnader og dyrtid, men det kan man bare roe ned. Heldigvis har Støre lovet rentekutt for alle. Statsråd Sandtrøen har sett i glasskulen på kontoret og kom med mange skremsler om hva som ville skje dersom FrPs politikk fikk flertall – ikke ulikt skremslene de også kom med i 2013. Hva er det som skjer på Sandtrøens vakt? Det er økte krav og reguleringer. For hver dag statsråden låser seg inn i Landbruksdepartementet, er det en bonde som velger å gå og låse fjøset og legge ned driften. For å sitere en tidligere uttalelse fra Bondelagets leder: Det er trist å være den siste bonden i bygda.

Jeg vil bare ønske alle sammen en god sommer. Jeg regner med at dette er det siste innlegget mitt for sesjonen.

Ronny Aukrust (A) [14:50:00]: I en urolig verden er jordbruksavtalen ikke bare et oppgjør for bøndene, det er også et oppgjør for norsk trygghet. Matberedskap handler ikke bare om lagerbygg, beredskapsplaner og store ord. Det handler om jord i drift, folk i arbeid, korn i åkeren, dyr i fjøset og verdikjeder som fungerer før maten står i butikkhylla.

Årets jordbruksavtale prioriterer økte inntektsmuligheter og økt selvforsyning. Regjeringen setter beredskap, selvforsyning og matproduksjon høyt. I denne regjeringsperioden har bevilgningene til jordbruket økt med nær 97 pst. Det er et tydelig valg for norsk matproduksjon.

Selvforsyning handler ikke om at Norge skal klare alt alene, det handler om at vi skal være mindre sårbare når verden rundt oss blir mer urolig. Da må vi produsere mer av maten selv, og vi må ha bedre lagring og beredskap for det vi er helt avhengige av. Derfor er det viktig at beredskapslagring av matkorn bygges opp, og at årets avtale styrker såkornberedskapen med 9 mill. kr. Uten såkorn blir det heller ingen avling. Det er beredskap i praksis.

For Østfold betyr dette veldig mye. Fylket vårt står for nær 20 pst. av kornproduksjonen i Norge. Når kornproduksjonen og såkornberedskapen styrkes, er det ikke bare tekniske poster i avtalen. Det handler om trygghet for bønder, for lokalsamfunn og for hele landet.

Landbruk handler også om folk. Derfor er det viktig at avtalen styrker velferdsordningene. At inntekt utenfor gården ikke lenger skal komme til fradrag ved svangerskap og fødsel, er et praktisk og riktig grep. Økte satser og maksimalbeløp for avløsertilskuddet er et annet riktig grep. Dette gjør hverdagen tryggere for bonden, og det gjør det mer aktuelt for unge mennesker å gå inn i norsk landbruk.

For Arbeiderpartiet henger dette tett sammen: Vi skal sikre landbruk over hele landet, øke selvforsyningen, styrke rekrutteringen og bygge sterke lokalsamfunn.