Arild Hermstad (MDG) [10:24:54] (ordfører i saken): Bistand kommer til å bli en viktig sak i utenriks- og forsvarskomiteen framover, ikke minst når regjeringen skal legge fram sin stortingsmelding om utviklingspolitikk ved årsskiftet. Som forslagsstillerne skriver, har den norske bistanden på få år endret karakter. En stadig mindre andel går til tradisjonell fattigdomsbekjempelse, mens mer av budsjettet brukes på andre tiltak. Det siste så vi i revidert nasjonalbudsjett, der regjeringen la inn et kutt på 655 mill. kr til bistand for å finansiere økte flyktningutgifter i Norge.

I denne innstillingen foreligger det tre forslag. MDG, KrF og Venstre – som man gjerne kan kalle en koalisjon for sunn fornuft – ber regjeringen legge fram en langtidsplan for norsk bistand. De samme partiene ber regjeringen utarbeide en tydeligere strategi for norsk bistand, der fattigdomsbekjempelse stadfestes som hovedformål.

I det tredje forslaget ber KrF og Venstre regjeringen om å etablere en ordning for systematisk resultatmåling og rangering av multilaterale organisasjoner og fond som mottar norsk bistand, ut fra resultater og hvor effektivt disse aktørene bidrar til norske bistandsmål, og å legge denne til grunn for prioritering av framtidige bevilgninger.

Som MDG-representant hilser jeg KrFs representantforslag velkommen. Det blir ikke flertall for å endre norsk bistandspolitikk denne gangen, men jeg håper at regjeringen merker seg bekymringen fra et nær samlet bistandsmiljø for at bistandsmidler i økende grad brukes på andre politiske prioriteringer. Det blir ikke færre fattige i det globale sør av at det er krig i Ukraina, og det blir ikke færre sultende i lavinntektsland av at Norge tar imot flere flyktninger. I en verden hvor en rekke land – ikke minst USA under Trump – kutter kraftig i bistanden, bør Norge trappe opp og forsterke bistanden, særlig den delen som skal hjelpe de aller fattigste.

I den kommende bistandsmeldingen blir det viktig for MDG å sikre at bistandsmidler i størst mulig grad går til det de er tiltenkt. Med dette tar jeg opp MDGs forslag.

Kamilla Bjerkholt Karlsen (A) [10:27:26]: La meg begynne med det prinsipielle i denne saken. Det handler om bistand og langtidsplanen for den, men bistand er mer enn bare penger. Den handler om hvem Norge skal være i verden. Vi er et lite land som har tjent enormt på internasjonalt samarbeid, respekt for folkeretten og en utenrikspolitikk som bygger tillit over tid. Da kan vi ikke late som om vi står sterkere hvis vi gjør oss selv mindre, mer kortsiktige og mer selvopptatte.

På mandag denne uken presenterte Fremskrittspartiet sin nye utenrikspolitiske linje i VG. Det ser fint ut på papiret for dem som vil ha tydelige fronter, men bak overskriftene ligger en politikk jeg vil advare mot, en politikk som vil svekke Norges rolle som partner, brobygger og alliert. Når FrP vil nedprioritere fredsarbeid, kutte i bistand og skalere kraftig ned på diplomatiet, er ikke dette en kurs som gjør Norge tryggere – tvert imot.

Tro det eller ei, men det finnes barn i verden som legger seg sultne hver eneste kveld, mødre som holder rundt barna sine mens bombene faller, familier som mister alt de har og eier, i tørke, krig og katastrofer som de aldri har bedt om. Når vi nå diskuterer bistand her hjemme, må vi huske at dette ikke bare handler om tall og budsjett. Dette handler om mennesker. I Fremskrittspartiets alternative budsjett for diplomati og bistand bruker de store ord som effektivisering og målretting, men i realiteten betyr det kutt, mindre rom for diplomati, mindre handlingsrom for bistand, mindre evne til å bidra til å løse konflikter før de sprer seg, rett og slett mindre tid til fredsarbeid. Når man systematisk skal redusere de verktøyene vi som nasjon har, velger man en billigere utenrikspolitikk på kort sikt og en dyrere og farligere verden på lang sikt.

Arbeiderpartiet ser på bistand på en annen måte enn FrP. For oss er bistand, fredsarbeid og diplomati ikke bare pynt, men en integrert del av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norge blir bedt om å sitte rundt bordet når store konflikter i verden skal løses. Norge sitter rundt bordet når vi kjemper for å styrke en rettsstat. Norge sitter rundt bordet når vi skal bekjempe fattigdom i verden og skape utvikling. Norge sitter rundt bordet i dag. La oss også gjøre det i morgen.

Morten Kolbjørnsen (FrP) [10:30:27]: Fremskrittspartiet har over mange år stått alene i sitt krav om et oppgjør med og ikke minst en omlegging av norsk bistandspolitikk. Norge har over flere tiår tildelt titalls milliarder kroner hvert år til omtrent halvparten av verdens land. Dessverre finnes det altfor mange eksempler på at verken resultater, effekt eller kontroll har stått i fokus i forbindelse med disse tildelingene. Ofte har målet om hvor mye vi gir, nemlig én prosent av BNI, vært viktigere for flertallet enn effekten av det vi gir. Tidligere i år kom det i forbindelse med Epstein-filene flere grove avsløringer av at norske bistandsmidler har gått til å finansiere arbeidsplasser, nettverksarenaer og lignende for tidligere norske politikere og byråkrater. Det er også blitt stilt store legitime spørsmål ved at disse tildelingene er gjort av personer som mottakerne har vært kollegaer av eller hatt andre nære tilknytninger til. Dette skal nå også undersøkes av en egen granskningskommisjon satt ned av Stortinget. Det er bra og helt nødvendig.

Regjeringen har varslet at de snart kommer med en stortingsmelding om bistand og utviklingspolitikk. FrP vil i den forbindelse – eller i eget forslag – komme med våre tanker om en ny helhetlig innretning av Norges bistands- og utviklingspolitikk. FrP stemmer derfor mot dette representantforslaget.

Peter Frølich (H) [10:32:05]: Jeg vil gjerne gi forslagsstillerne honnør for et forslag som vi i Høyre i stor grad kan si oss enig i. Høyre har samarbeidet godt med KrF i spørsmål om bistand og utviklingspolitikk, både i og utenfor regjering. Vi er helt enige i at det å prioritere utdanning er en helt grunnleggende forutsetning for at mennesker kan skape et godt liv for seg selv.

Vi startet også arbeidet med en resultatportal sammen. Det å kunne gi skattebetalerne og beslutningstakerne bedre kunnskap om hva vi faktisk oppnår med norsk bistand, er viktig. Hva virker, og hva virker ikke?

Også når det gjelder utdanningsbistand, er vi helt på linje, og vi merker etter hvert en ganske betydelig forskjell mellom de regjeringene vi har hatt. Støre-regjeringen har snart kuttet tre fjerdedeler av posten for utdanningsbistand sammenlignet med Solberg-regjeringens siste forslag.

Det samme gjelder vektleggingen av nettopp dette med resultatorientert bistand. Det har jo vært interessant å se at resultatportalen i praksis har stått ubrukt veldig lenge. Det er veldig gledelig å se at den har våknet litt til live igjen i det siste, at det ser ut som noen har husket at den faktisk finnes og eksisterer, men det gjenstår likevel mye når det gjelder å kommunisere resultatene av norsk bistand og ikke minst gjøre endringer om resultatene faktisk ikke er gode nok. Men dette er noe av det jeg ser fram til å diskutere veldig godt og grundig når regjeringen legger fram sin varslede melding til Stortinget om utviklingspolitikken. Forrige gang Stortinget fikk en sånn melding, var vel i 2017, og hvis jeg ikke tar feil, har Støre-regjeringen holdt nøyaktig én utviklingspolitisk redegjørelse for Stortinget. Så det er på høy tid at vi i Stortinget får anledning til å drøfte dette grundig. Det er et politikkfelt hvor vi bruker over 50 mrd. kr i året, så det vil absolutt være på sin plass.

Men nettopp fordi en sånn stortingsmelding er varslet, mener Høyre at det er litt prematurt å vedta en langtidsplan for norsk bistand nå. Det er veldig bra med denne diskusjonen og de forslagene som er kommet fra Kristelig Folkeparti, men jeg mener som sagt at konklusjonene bør trekkes i lys av stortingsmeldingen og debatten om den.

Kirsti Bergstø (SV) [10:35:05]: De humanitære behovene er historisk store. Mer enn 300 millioner mennesker har behov for nødhjelp. De største driverne bak humanitære kriser er krig og klima. Når vi snart går inn i sommerdager her i Norge, herjer krig 56 ulike steder i verden. Flere av disse krigene har vart i årevis, og de sivile tapene er høye. Mange flykter fra hjemmet sitt til tryggere steder. Ekstremvær som kommer som resultat av klimaendringene, ødelegger avlinger og gjør det ulevelig mange steder. Krig og klima driver historisk mange mennesker på flukt nå. I dag er det 120 millioner.

Skal vi redusere de humanitære katastrofene, er det også helt avgjørende å stoppe og forebygge kriger og klimaendringer. Vi må stoppe våpenleveranser til krigførende parter, bidra med fredsforhandlinger og mekling, straffeforfølgelse av krigsforbrytere og ikke minst støtte opp om de kreftene som søker endring med fredelige midler. Vi må ta vår del av ansvaret for å stoppe globale klimaendringer. Vi må kutte og omstille også her hjemme.

Pandemien snudde den positive utviklingen med fattigdomsreduksjon. Det å stenge ned samfunnet hadde store konsekvenser her hjemme og fatale konsekvenser i sør. Så startet Russland den brutale krigen mot Ukraina, og verdens mange donorer rettet sitt søkelys vekk fra det globale sør. Etter to tiår med en positiv utvikling ser vi en økning i antallet som lever i ekstrem fattigdom og nød.

Dugnad er en sentral del av den norske folkesjelen. Nansen, Lie og Egeland, nordmenn vi alle kjenner som humanitært orienterte med blikket rettet ut i verden, har ikke utviklet seg i et vakuum, men sprunget ut fra en kultur om å hjelpe folk i nød og stå opp mot urett. Jeg vil bestride utsagn og feite overskrifter om at vi sløser vekk folks skattepenger på bistandsindustri og rikmannsklubber i Sveits. Vi kan gjerne diskutere enkeltbevilgninger og effektivitet, men bistand og utvikling er dypest sett en del av solidariteten i den norske folkesjelen.

Derfor mener vi fra SVs side at vi trenger å ha 1 pst. av BNI til reduksjon av fattigdom og ulikhet, og det reflekteres selvfølgelig i våre budsjetter. Men i en tid der flere partier, også i regjering, vil kutte i bistanden i sine forslag til budsjetter, frykter vi at det å skulle ha en langsiktig plan betyr å ha en plan med mindre ambisjoner.

Jeg takker for at KrF reiser viktige spørsmål i forslaget sitt. Vi trenger mer og ikke mindre engasjement om disse spørsmålene i dette stortinget.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:38:18]: La meg starte med utgangspunktet: Nær 850 millioner mennesker lever fortsatt i ekstrem fattigdom. Fem millioner unger dør hvert år før de fyller fem år, de fleste av sykdommer vi vet hvordan vi forebygger. I Afrika sør for Sahara er en av tre unger veksthemmet på grunn av langvarig underernæring.

Bistand er ikke å kaste penger ut av vinduet. Bistand er ikke sløsing. Det finnes ingen annen post på statsbudsjettet som redder flere liv, gir flere unger skolegang eller skaper mer framtidshåp enn en god bistandspolitikk. Bistand gjort rett virker, men da må den bli gjort rett. Vi må stille krav til resultat, effektivitet og åpenhet, for bistand som blir brukt feil, tar ressurser fra de menneskene som trenger det aller mest.

Under denne regjeringen har norsk bistand dreid seg i feil retning. Stadig mindre når fram til de aller fattigste og mest utsatte. Tankesmien Langsikt anslår at andelen til tradisjonell fattigdomsbekjempelse i år faller til 54 pst., mest sannsynlig den laveste andelen på over 70 år. Med stadig nye prioriteringer og skiftende kurs blir rammene kortsiktige – i en sektor der nettopp langsiktighet er avgjørende for resultatet. Derfor mener KrF at vi trenger en langtidsplan, slik vi har for forsvar og samferdsel. En plan som ligger fast over regjeringsskifter, gir Stortinget en tydeligere rolle og slår fast hovedformålet: å bekjempe fattigdom med innsatsen konsentrert der nøden er størst, helse, utdanning og kampen mot sult, særlig i Afrika sør for Sahara. Det betyr også å bygge det som gjør land i stand til å klare seg selv: godt styresett, sterke institusjoner og arbeidsplasser. Bistand skal til slutt gjøre seg selv overflødig.

La meg samtidig være tydelig: Dette er ikke et representantforslag om mindre krav – tvert imot. KrF vil holde fast på énprosenten og samtidig stille krav om resultat og åpenhet. Det er ingen motsetning mellom solidaritet og hard prioritering, men det er forskjell på hvor en begynner. Det enkleste er alltid å snakke om de norske organisasjonene, men det er feil sted å starte. De har mobilisert enorme private gaver og jobber på bakken der de mest sårbare er. Det betyr ikke at de skal fredes. Også de må levere resultater og dreie mot lokalt ledet utvikling der mer makt blir flyttet til partnere ute. Den største ryddejobben venter likevel et annet sted, i mylderet av fond og multilaterale aktører i FN og Verdensbanken, der pengene er størst, men oversikten dårligst og fragmenteringen verst. Derfor foreslår KrF en fast ordning som måler hva disse aktørene faktisk leverer, og lar det styre framtidige bevilgninger.

Jeg tar med det opp det siste forslaget Kristelig Folkeparti er med på.

Abid Raja (V) [10:41:39]: Jeg viser også til foregående taler, som egentlig beskrev bistandsbehovet på en veldig god måte, og slutter meg til det i all hovedsak.

Venstre har veldig lenge arbeidet for en mer langsiktig, resultatorientert og prioritert norsk bistand. I vårt stortingsvalgprogram framgår det at bistanden skal bli mer resultatorientert og kostnadseffektiv, og at det er behov for færre og tydeligere mål, tydeligere tematisk og geografisk prioritering og mer langsiktige investeringsstrategier. Vi mener at nettopp en langtidsplan, kombinert med en helhetlig vurdering av multilaterale partneres bidrag til norske bistandsmål, best kan operasjonalisere disse prinsippene.

Vi slutter oss til de vurderingene forslagsstillerne gjør om behovet for langsiktighet, om Sending-utvalgets anbefalinger om et klarere skille mellom tradisjonell bistand og globale fellesgoder, om sivilt samfunns rolle og om en mer systematisk vurdering av multilaterale partnere.

Jeg vil understreke at Venstre fastholder målet om at minst 1 pst. av BNI, bruttonasjonalinntekten, skal gå til bistand. Venstre støtter en todeling av bistanden i tråd med Sending-utvalget, slik at minst 0,7 pst. av BNI går til tradisjonell bistand og minst 0,3 pst. til globale fellesgoder som klima og natur, med mål om opptrapping på sikt. En langtidsplan bør operasjonalisere denne todelingen og sikre at klimabistanden kommer i tillegg til, og ikke på bekostning av, tradisjonell fattigdomsbekjempelse, i tråd med Parisavtalen.

Vi i Venstre mener at kostnader til mottak av flyktninger i Norge ikke bør inngå som en del av bistandsbudsjettet, og at en langtidsplan bør avklare dette forholdet på prinsipiell basis.

De globale utfordringene kan imidlertid ikke løses av offentlige budsjetter alene, derfor bør en langtidsplan legge til rette for at mer privat kapital mobiliseres til utviklingsland, bl.a. gjennom bruk av garantier og gjennom en styrket finansiering av Norfund og Klimainvesteringsfondet. Jeg viser også til klima- og skogprosjektet som et eksempel på langsiktig norsk bistand med dokumenterte resultater, og mener at satsingen bør styrkes.

Norsk utviklingspolitikk må sees i sammenheng med europeisk samarbeid om bistand, klima og global helse. En langtidsplan bør avklare hvordan Norge kan koordinere innsatsen tettere med EU og likesinnede europeiske land, slik at norske bidrag forsterker framfor å duplisere felles europeiske initiativ.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:44:35]: Jeg vil starte med å takke Kristelig Folkeparti for å ha fremmet forslag om utviklingspolitikk. Vi trenger mye mer debatt om hva som er god utviklingspolitikk, hvordan Norge skal bruke bistandsbudsjettet vårt, og hva som er utviklingspolitikk som ikke handler om bistand.

Vi har en verden der ute som er totalt forandret etter hva som egentlig har vært debatter om norsk utviklingspolitikk. Jeg har fulgt disse debattene i over 20 år, og det som har slått meg, er at de egentlig er veldig like, samtidig som verden er totalt forandret. Vi har en storskalakrig midt i Europa. Det er mangel på tillit mellom de store landene. Vi ser hvordan humanitær tilgang brukes som et våpen i krig. Vi har sett det spesielt i Palestina, men også i andre kriger. Vi vet at behovene er helt annerledes der ute. Hva land ønsker av land som Norge, er blitt veldig annerledes.

Samtidig har vi fått enorme bistandskutt. Vi har fått det fra amerikanerne, men vi har også fått det fra nær sagt alle andre europeiske land – fra den borgerlige regjeringen i Sverige, fra Tyskland, Storbritannia, Nederland. Nær sagt alle land rundt oss har gjort store bistandskutt. I fjor forsvant nesten én av fire kroner internasjonalt. Til det humanitære arbeidet var det enda verre. Der ble én av tre kroner borte på ett år. Norge er i dag det eneste landet som når 1 pst. av inntektene våre i bistand. Det er jeg stolt av, men det er allikevel en illustrasjon på at ting er veldig forandret der ute.

Når alt er forandret der ute, ville det vært veldig rart om ikke vi også forandret oss. Det som har vært svarene våre – som har vært veldig gode svar tidligere – er ikke nødvendigvis det riktige for tiden framover. Derfor har jeg tatt initiativ til en stor debatt om dette, som skal ende opp i en stortingsmelding, men før den blir lagt fram, ønsker jeg å bruke mer tid på å diskutere. Vi har hatt seminarer rundt omkring i hele Norge, og det har vært morsomt å se at det har vært fulle hus overalt, av folk som har veldig forskjellige meninger om hva som er god bistands- og utviklingspolitikk. Det betyr ikke at vi skal gjøre alt annerledes, for vi har gjort veldig mye riktig og bra, men det betyr at vi skal forandre oss.

La meg peke på noe: Jeg tror vi har vært for fragmentert. Vi har hatt for mange målsettinger. Jeg ønsker å være med på å rydde opp i det. Jeg ser fram til å diskutere med Stortinget i tiden fram til stortingsmeldingen blir lagt fram, og selvfølgelig aller mest når stortingsmeldingen først blir lagt fram.

Vi har også hatt veldig mange samtaler der ute. Ofte blir debatter om norsk bistandspolitikk veldig sett med norske øyne, men hva er det egentlig som er ønsket av Norge der ute, blant våre partnere, blant folk på bakken? Det har vært veldig morsomt og fint å se at det er veldig mange som har stor interesse for dette ute i verden. Enda Norge er et land som virkelig blir lagt merke til i utviklingspolitikken, ser jeg fram til å fortsette gode diskusjoner rundt dette.

Monica Nielsen (A) [10:56:19]: Som bistands- og utviklingsministeren redegjorde for i sitt innlegg, er det invitert til en bred debatt om norsk utviklingspolitikk med prosjektet Vendepunkt, og det er gledelig at det er stort engasjement rundt de møtene som gjennomføres. Dette arbeidet skal som sagt lede fram til en stortingsmelding.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vi tar en bred debatt om de veivalgene vi står overfor i utviklingspolitikken. Vi ønsker å involvere bredt i denne saken, og vi ønsker at vedtak om framtidens bistandspolitikk for Norge skal være forankret i en stortingsmelding – en stortingsmelding som viser en helhetlig retning, og som tar for seg utfordringene vi står overfor i bredt.

For Arbeiderpartiet er det viktig at vår utviklingspolitikk er tilpasset den globale situasjonen. Tiden vi lever i nå, er en urolig tid. Fra å ha rustet ned over mange år ser vi at land har behov for å ruste opp, også vi i Norge. Vi ser også en negativ utvikling i den globale bistanden. Det er alvorlig når den globale bistanden i verden i fjor gikk ned med over 23 pst. Det får konsekvenser for mennesker som lever i land med behov for bistand fra andre land.

Når det gjelder spørsmålet om systematisk resultatmåling og rangering av organisasjoner og fond som mottar norsk bistand, har MOPAN en sentral rolle i dette arbeidet. De gjennomfører regelmessige felles givervurderinger av organisasjonenes effektivitet. Det gir dem derfor et uavhengig og sammenlignbart grunnlag for å vurdere den norske støtten. Disse vurderingene er også en del av bakteppet for arbeidet med prosjekt Vendepunkt.

Arbeiderpartiet mener at svarene på hvordan norsk bistand skal være framover, best finnes i et grundig grunnlagsdokument, og at det grunnlaget som nå utformes med prosjekt Vendepunkt, er det vi trenger.

Vi støtter ikke forslaget som ligger i Dokument 8:168 S for 2025–2026, som behandles i dag, men vi ser fram til at Stortinget får stortingsmeldingen for framtidens utviklingspolitikk til behandling, og til debattene og samtalene som vi skal ha med øvrige parti for å meisle ut framtidens bistands- og utviklingspolitikk for Norge gjennom denne stortingsmeldingen.

Statsråd Åsmund Aukrust [10:59:03]: Jeg har to kommentarer til slutt.

Det ene gjelder det som er kommet opp om resultater. Jeg er helt enig i at vi trenger mye mer diskusjon om resultatene av norsk bistand. Det må jo være hele formålet vårt, og at noe har gode resultater, er ikke i seg selv et argument for bistand. Spørsmålet er om de er gode nok. Med så mye mindre penger internasjonalt må vi sørge for at bistanden når fram på den beste og mest effektive måten.

Så er det ikke to streker under svaret med tanke på hva det betyr, for det er ikke sånn at du kan lage et regneark for hva som er god bistand. Derfor er dette noe jeg ønsker å bruke tid på å diskutere. Jeg er også helt enig i det som har kommet opp, om at det har vært for lite oppmerksomhet om å få resultatene ut til offentligheten. Daværende utviklingsminister Nikolai Astrup la fram denne resultatportalen, som gjennom to–tre år med den borgerlige regjeringen nesten ikke fikk lagt inn noen resultater. Så har den ligget helt på is, før vi nå har gjort et intensivt arbeid, og i løpet av neste år vil det komme nærmere 500 nye resultater.

Jeg synes også det er påfallende med Fremskrittspartiet, som er det partiet som sier at vi ikke skal diskutere prosenter, men innhold, at det eneste Fremskrittspartiet snakker om, er at de skal kutte. Det er jo ikke ett parti som er mer opptatt av prosenter enn det Fremskrittspartiet er, og i debatter om hva som er god bistand, er Fremskrittspartiet nesten alltid fraværende. Det er vanskelig å få Fremskrittspartiet inn i debatter om dette. Det er også veldig ulogisk, det Sylvi Listhaug presenterte av den nye utenrikspolitikken sin denne uken, at hun skal gå bort fra målet om 1 pst. og erstatte det med 0,7. Da var det plutselig helt greit å ha et prosentmål. Jeg mener det viser at Fremskrittspartiet bare er på jakt etter å gjøre store kutt til verdens fattigste. De vil da gå inn i en rekke ledet an av president Trump.

Jeg tror vi alle sammen er enige om at verden har blitt mer utrygg også for land som Norge med de store bistandskuttene som nå gjennomføres. Jeg er glad for at stortingsflertallet i denne perioden ikke kommer til å følge den politikken, for en mer utrygg verden der ute gir også mer utrygghet for Norge.