Erlend Wiborg (FrP) [10:05:56]: Først vil jeg bare ta opp de forslag Fremskrittspartiet har i mindretallsinnstillingen, og også varsle at vi kommer til å stemme imot Kristelig Folkepartis løse forslag.

Fremskrittspartiet har hele tiden støttet at Norge skal stille opp for mennesker som har flyktet fra Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina. Når det er krig i våre nærområder, skal Norge bidra. Det er både riktig og nødvendig. Likevel må vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi må hjelpe, men vi må også ha kontroll. Det er nettopp derfor de midlertidige regelendringene har vært nødvendige.

Kommunene har stått i en ekstraordinær situasjon. Mange steder er det press på boliger, skoler, helsevesen og integreringstilbud. Da må systemene kunne tilpasses raskt. Men Fremskrittspartiet mener regjeringen nå går for langt når de ønsker å gi seg selv en bredere fullmakt enn det Stortinget opprinnelig vedtok. Dagens unntaksbestemmelser har vært knyttet til ukrainere med kollektiv beskyttelse. Regjeringen vil nå åpne opp for at de samme fullmaktene skal kunne brukes generelt ved høye ankomster. Det betyr i praksis at regjeringen ber Stortinget om en blankofullmakt til å endre integreringstiltak og rettigheter også for andre grupper, uten at Stortinget først skal ta stilling til det. Det mener Fremskrittspartiet er feil. Vi mener det må være Stortinget som fastsetter rammene når Norge står overfor nye migrasjonskriser. Slike beslutninger er altfor viktige til å overlates til regjeringen alene. Vi krever at det må være en bred, åpen politisk debatt.

Det er også viktig å erkjenne at ulike grupper har ulike forutsetninger for integrering. Ukrainere står Norge kulturelt og verdimessig langt nærmere enn mange andre grupper som har kommet til Europa de senere årene. Derfor kan man heller ikke automatisk bruke samme modell for alle. Fremskrittspartiet mener at vi må prioritere kapasiteten vår riktig. Når Norge allerede har tatt imot et stort antall ukrainere, må vi redusere innvandringen fra andre deler av verden. Derfor foreslo Fremskrittspartiet for eksempel null kvoteflyktninger i vårt alternative statsbudsjett, og vi har også fremmet kraftige innstramminger både når det gjelder familiegjenforening, og når det gjelder en endring av hele asylsystemet, noe som dessverre de øvrige partiene i denne salen har stemt imot.

Samtidig må vi være tydelige på at beskyttelsen er midlertidig. Når det blir trygt å returnere, må målet være at ukrainere reiser hjem igjen og bidrar til å bygge opp igjen sitt eget land. Norge skal stille opp i krise, men vi skal også føre en ansvarlig politikk med kontroll, tydelige grenser og realistisk integrering. Derfor støtter vi videreføringen av de midlertidige tiltakene, men ikke regjeringens forslag om å gi seg selv ytterligere fullmakter.

Mudassar Kapur (H) [10:09:17]: Krigen i Ukraina fortsetter å prege Europa, og behovet for beskyttelse er dessverre fortsatt stort. For Høyre er det en selvfølge at vi stiller opp for det ukrainske folket i deres frihetskamp, og derfor er det også helt nødvendig at vi i dag vedtar å videreføre de midlertidige endringene i lovverket. Disse lovendringene gir oss de verktøyene vi trenger for å håndtere ankomstene av fordrevne på en ryddig og forutsigbar måte.

Samtidig skal reglene legge til rette for at fordrevne raskt kommer ut i arbeid. Forslagene i proposisjonen knytter seg til ulike departementers ansvarsområder, men presenteres samlet for å gi et helhetlig bilde av behovet for å videreføre de midlertidige endringene. Skal lovendringene ha virketid utover 1. juli 2028, må de tilbake til Stortinget for behandling.

Vi må også huske på hvem som gjør den virkelige jobben her. Det er kommunene, det er næringslivet i store deler av landet. Lokalsamfunn over hele landet har lagt ned en formidabel innsats for å ta imot ukrainere. Når vi nå viderefører disse midlertidige reglene, må vi også forvente at regjeringen stiller opp for kommunene, slik at de faktisk kan lykkes med å bosette disse og å få dem ut i skole og arbeid.

Vi står i en krevende tid, og Høyre vil alltid være et parti som tar ansvar, og vi støtter hoveddelen av proposisjonen, fordi det er nødvendig, og for å håndtere en fortsatt akutt og alvorlig situasjon.

Høyre, har hele tiden ment at ukrainerne som har kommet til Norge, kun skal være her midlertidig. Ukraina har et stort behov for folk, både i militære og i sivile funksjoner, og det må derfor være tydelig at det forventes at ukrainerne reiser hjem igjen når det blir trygt for dem å returnere. Norge skal stille opp når det er krig i våre nærområder, men det må også være en forutsetning at de menneskene Norge stiller opp for i krig, bidrar til å bygge opp sitt eget land når tiden er inne for det.

Regjeringen foreslår å endre forskriftshjemmelen i integreringsloven paragraf 37 e til å ikke lenger gjelder ukrainere særskilt. Det støttes ikke av Høyre. Det må fortsatt være opp til Stortinget å innrette rammene for hvordan Norge skal håndtere særskilte migrasjonskriser.

Jeg tar med det opp de forslagene Høyre er en del av, og varsler samtidig at vi ikke stemmer for det løse forslaget fremmet av KrF i denne saken.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:12:10]: Krigen i Ukraina har sendt folk på flukt i et omfang vi knapt har sett i Europa i nyere tid. Norge skal stille opp, og det gjør vi. Men nettopp fordi det er alvor, må vi tørre å være ærlige om politikken som føres, også om hvor den faktisk er for svak.

Det SV reagerer på i denne saken, er at regjeringen igjen velger å forlenge midlertidige unntak uten å samtidig løfte ambisjonene for integrering. Det er en politisk prioritering, og det er en politisk prioritering som SV er uenig i. For vi vet hva som virker, og statsråden har selv snakket om det i andre tilfeller. Vi vet at god integrering krever mer enn midlertidige løsninger og administrativ fleksibilitet. Det krever kvalitet i norskopplæringen, tett oppfølging og en reell vei inn i arbeid. Likevel ser vi nå en utvikling der nivået senkes, der tilbudet blir mer ujevnt, og der ansvaret i mye større grad skyves over på kommuner, uten at det følger med ressurser – som igjen bidrar til kvalitet. Det er ikke bærekraftig, og det er heller ikke rettferdig.

Det er særlig én utvikling SV vil advare mot, og det er at midlertidighet blir den nye normalen. For hver gang vi forlenger midlertidige regler, uten tydelige krav til kvalitet eller oppfølging, flytter vi også lista for hva vi mener er godt nok. Det som i utgangspunktet var ment som unntak, risikerer å bli varig praksis. SV er tydelig på at det er en feil retning. Vi skal ikke ha en integreringspolitikk hvor folk blir værende i en slags permanent ventetilstand. Det blir litt som når en skole dessverre har brent ned, og så står det Moelven-brakker midlertidig i 20–25 år, i påvente av at kommunen setter opp noe nytt. Slik kan ikke folk bli bedt om å leve livet sitt. Vi må ha en politikk som gjør at folk har mulighet til å delta og bidra og til å bli en del av samfunnet raskt og på ordentlige vilkår.

Dette handler også om rettssikkerhet og forutsigbarhet. For de folkene dette gjelder, er det ikke midlertidige tekniske bestemmelser. Det handler om hverdagen deres. Det er framtiden deres. Da kan ikke svaret være mer uforutsigbarhet og lavere ambisjoner.

La meg være tydelig: SV støtter at det i en ekstraordinær situasjon kan være behov for fleksibilitet, men fleksibilitet må aldri bli en erstatning for kvalitet. Og midlertidighet skal aldri bli en unnskyldning for å senke kravene til integrering. Det er et politisk valg: Skal vi ha en politikk som først og fremst handler om å håndtere ankomstene her og nå, eller en politikk som også tar innover seg at de som kommer hit, kan bli en del av samfunnet vårt? SV mener det siste. Derfor er vi også tydelige på at vi vil ha nødvendige tiltak, men sier nei til en utvikling der midlertidighet har blitt en sovepute og ambisjonene for integrering svekkes.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:15:28]: Situasjonen i Ukraina er blodig alvor. Vi har vel aldri sett en sånn situasjon i nyere tid i Europa. De kjemper en krig for oss, var det en som sa. Det er jeg enig i, men kanskje kan vi gå så langt som å si at de kjemper en krig i stedet for oss.

På grunn av de store ankomstene fra Ukraina har det vært helt nødvendig å innføre en rekke midlertidige endringer i lovverket, for å være fleksible. Og for at det skal være mulig, spesielt for kommunene, å planlegge for og håndtere de store ankomstene, må vi nødvendigvis også videreføre disse endringene, slik at vi opprettholder den fleksibiliteten vi trenger. Det er også viktig at reglene skal legge til rette for at ukrainere raskt skal komme ut i arbeid og etter hvert forsørge seg selv. Kommunene, frivilligheten og næringslivet – det norske folk – har gjort og gjør fortsatt en enorm innsats i dette arbeidet, og regelverket må støtte opp om dette arbeidet. Vi støtter denne proposisjonen fordi vi tror forenkling betyr smidighet.

Vi støtter også forslaget i proposisjonen om tilpasninger i integreringsloven § 37 e. Siden 2022 har om lag 100 000 fordrevne fra Ukraina kommet til Norge, og kommunene står allerede overfor et betydelig press. Dersom det i tillegg skulle komme større ankomster av asylsøkere fra andre land, eller dersom ordningen med midlertidig kollektiv beskyttelse skulle bli avviklet, kan det være behov for å raskt tilpasse integreringstiltakene ute i kongeriket. Vi vet ikke hva som kan skje i en urolig verden. Slik er situasjonen nå, dessverre, og når vi ikke vet, må vi skaffe oss rom, og vi må sørge for fleksibilitet. Vi forventer at regjeringen tar det ansvaret, og jeg stoler også på at det ansvaret blir tatt.

Vi støtter disse endringene fordi de sikrer den nødvendige reguleringsadgangen både ved mulig avvikling av kollektiv beskyttelse og, ikke minst, ved større ankomster. I en slik situasjon kan det f.eks. bli aktuelt å lempe på personers rettigheter og plikter etter det ordinære regelverket, slik at kommuner og fylkeskommuner kan håndtere en situasjon med høye ankomster av asylsøkere, dersom det skulle skje.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:18:32]: Norge tar et stort ansvar for ukrainske flyktninger. Mange har funnet trygghet hos oss de siste årene, og mange bidrar tilbake i arbeidsliv, lokalsamfunn og frivillighet over hele landet. Vi skal ikke bare stille opp, vi må også stille krav og legge til rette for at ukrainerne lærer norsk og raskest mulig kan forsørge seg selv. Det er bra, både for den enkelte og for det norske samfunnet.

Med dette utgangspunktet støtter Kristelig Folkeparti en videreføring av de midlertidige reglene, men jeg vil understreke at vi må se disse tingene i sammenheng og fortløpende vurdere hvordan vi mest mulig effektivt hjelper ukrainerne som kommer til Norge, raskest mulig ut i jobb. All den tiden som går fra en kommer til Norge, til en venter på mottak, blir bosatt i en kommune og deretter venter på oppstart i introduksjonsprogrammet, bidrar til passivisering. Målet må være: raskest mulig ut i jobb.

Kristelig Folkeparti har samtidig en konkret innvending mot de midlertidige unntakene fra tilsyns- og kvalitetskrav i barnevernet for ukrainske flyktninger. Disse kravene eksisterer av en grunn, og det er tale om en svært sårbar gruppe. Advokatforeningen har i høringen pekt på at unntakene samlet sett er blitt brukt i kun to tilfeller siden 2022. Når reglene i praksis ikke har vært nødvendige, er det etter vårt syn ikke forholdsmessig å videreføre svekket tilsyns- og kvalitetskrav for disse ungene i ytterligere to år. Kristelig Folkeparti fremmer derfor et løst forslag om at regjeringen skal oppheve de midlertidige unntakene fra tilsyns- og kvalitetskrav i barnevernet knyttet til ankomst av fordrevne fra Ukraina.

Vi vil også stemme med Høyre og Fremskrittspartiet mot forslaget om ny § 37 e i integreringsloven. Forskriftshjemmelen, som lar regjeringen fravike sentrale bestemmelser om introduksjonsprogram, norskopplæring og rettigheter, har til nå vært knyttet særskilt til ukrainere. Regjeringen foreslår nå å gjøre den generell. Kristelig Folkeparti er prinsipielt kritisk til dette. Rammene for hvordan Norge skal håndtere særskilte migrasjonskriser, bør fastsettes av Stortinget og ikke delegeres bredt gjennom en åpen forskriftshjemmel. Jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Statsråd Kjersti Stenseng [10:21:09]: Norge har sammen med resten av Europa stått i en ekstraordinær situasjon siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022. I perioden fra februar 2022 til februar i år har over 100 000 fordrevne fra Ukraina søkt beskyttelse i Norge, og i underkant av 90 000 fordrevne er fortsatt bosatt. Russlands fullskala invasjon av Ukraina pågår fortsatt, og regjeringen er opptatt av at Norge skal ta sin del av ansvaret for å ta imot fordrevne fra Ukraina. Norge skal støtte opp om Ukraina militært og humanitært og ved å gi beskyttelse til dem som kommer til oss, men vi må også ligge på et nivå som er i tråd med våre naboland.

Usikkerheten knyttet til utviklingen framover er fortsatt stor, og mye avhenger av hvordan krigen utvikler seg i Ukraina. Det betyr at vi må være forberedt på både svingninger i ankomster og behov for rask tilpasning i regelverk og i tiltak.

Regjeringen foreslår derfor å videreføre midlertidige endringer i ti lover til juli 2028. Endringene gir oss samlet handlingsrom til å håndtere høye ankomster av fordrevne på en forsvarlig måte. Samtidig foreslår vi noen tilpasninger i den midlertidige beredskapshjemmelen i integreringsloven. Det gjør oss også bedre rustet for en eventuell situasjon der kollektiv beskyttelse opphører før 1. juli 2028.

Situasjonen de siste årene har vist behovet for et mer robust og langsiktig regelverk, og forslaget vi legger fram nå, gir et nødvendig handlingsrom i dag. Samtidig tar regjeringen sikte på å komme tilbake til Stortinget i løpet av våren 2027 med forslag om permanente beredskapshjemler for å håndtere framtidige store ankomster av asylsøkere.

Alle sammen jobber for og har et sterkt ønske om at krigen i Ukraina skal ta slutt. I går møtte jeg EU-kommisjonens spesialutsending for Ukraina, Ylva Johansson. Temaet for det møtet var hva som skjer etter at midlertidig kollektiv beskyttelse går ut. Hva skjer med ukrainere framover? Vi har et stort fokus på at alle ønsker at den midlertidigheten ukrainere lever i nå, skal ta slutt, og jobber for gode, langsiktige løsninger. Men krig er dessverre uforutsigbart, og da må vi gjøre det beste, både for folket og for landet i den tiden krigen varer.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:29:40]: Jeg vil bare gi en kort stemmeforklaring. SV støtter Kristelig Folkepartis forslag om å oppheve de midlertidige unntakene fra tilsyns- og kvalitetskrav i barnevernet knyttet til ankomster fra Ukraina. Da disse unntakene ble innført, sto vi en ekstraordinær situasjon, med høye ankomster og stor usikkerhet. Men det er helt åpenbart at unger som har opplevd krig, flukt og utrygghet, trenger sterke rettigheter, tett oppfølging og trygge tjenester.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:31:08] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid og regjeringen for et godt stykke arbeid. Jeg antar at de aller fleste partiene redegjør for sitt syn videre i debatten, så jeg bruker resten av mitt innlegg til å snakke om SVs holdning.

Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er alvorlige brudd på grunnleggende rettigheter. Det handler om folk som ikke får leve frie liv, om unge som utsettes for press, kontroll og i verste fall vold fra dem som egentlig skulle gitt dem trygghet. Dette er ikke enkeltsaker, det er systematiske begrensninger i frihet og selvbestemmelse, og det er noe vi skal ta på aller største alvor, og som jeg opplever at vi har stor enighet om i komiteen.

Derfor støtter selvsagt også SV målet om å styrke innsatsen. Vi vet at hjelpen i dag svikter for mange. Informasjonen deles ikke godt nok, og samarbeidet mellom tjenestene bør bli bedre. Det skal vi nå gjøre noe med.

Samtidig må vi være tydelige på én ting: Når vi gir det offentlige nye virkemidler og åpner for mer informasjonsdeling, øker også risikoen for inngrep i enkeltmenneskers liv. Da må vi også stille tydelige krav. Lovforslaget gir vide hjemler for deling av opplysninger, også uten samtykke. Det gjør det helt avgjørende at vi sikrer klare grenser, god kontroll og sterk ivaretakelse av særlig barns rettigheter. For hvis vi går for langt, risikerer vi også å svekke tilliten til dem som faktisk hjelper, og uten tillit, når vi ikke fram.

For SV er dette helt avgjørende: Vi skal beskytte folk mot kontroll og vold, men vi må også sørge for å bevare rettssikkerheten. Vi må klare begge deler. Det handler først og fremst om rettigheter – om frihet, trygghet og muligheten til å bestemme over eget liv, uansett bakgrunn. Dette er rettigheter som vi som samfunn har et ansvar for å beskytte, hver eneste dag.

Hvis denne loven skal lykkes, er det ikke nok med gode intensjoner. Den må fungere i praksis. Da trenger vi kompetente tjenester, tydelig ansvar og et hjelpeapparat som folk faktisk tør å oppsøke. For hvis vi mister tilliten hos dem vi skal nå, mister vi også muligheten til å hjelpe.

Dette er et viktig arbeid, og et arbeid vi må følge nøye. Dersom loven ikke treffer, må vi i denne salen være villige til å endre kursen. For målet er klart, og målet mener jeg vi er enige om: Flere skal få leve frie liv, uten frykt, uten kontroll og med en reell selvbestemmelse. Med det tar jeg opp forslagene som SV er med på.

Isak Veierud Busch (A) [10:34:03]: Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er alvorlige samfunnsproblemer. Det handler om grove brudd på grunnleggende menneskerettigheter, om trusler, tvang og vold som fratar mennesker frihet, trygghet og muligheten til å leve livet sitt.

Alle som bor i Norge, har rett til å bestemme over sitt liv – rett til å velge utdanning, arbeid, venner og partner og rett til å leve fritt, uten frykt for represalier fra familie eller miljø. Når disse rettighetene krenkes, får det alvorlige konsekvenser. Det fører til utenforskap. Det kan hindre deltakelse i skole og arbeidsliv og også svekke tilliten til samfunnet. Derfor er dette noe Arbeiderpartiet tar på største alvor.

Lovforslagene vi behandler i dag, handler om den særskilte statlige innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det gjelder hjelpetjenester med spisskompetanse, som gir råd, veiledning og oppfølging til utsatte personer, og som støtter ansatte i det øvrige tjenesteapparatet i krevende og komplekse saker. Hovedformålet med loven er å gi tydelige rammer for hvordan disse tjenestene kan og skal arbeide, særlig når det gjelder behandling og deling av opplysninger for å forebygge og hindre at mennesker utsettes for alvorlige overgrep.

For Arbeiderpartiet er dette viktig av to grunner. For det første: Et tydelig lovverk gir bedre samordning og mer effektiv innsats. Når roller, ansvar og oppgaver er klare, kan hjelpen komme tidligere og nå flere av dem som trenger det aller mest. For det andre: Et klart rettslig rammeverk styrker rettssikkerheten for de utsatte, både når det gjelder retten til nødvendig hjelp, og når det gjelder vern av privatliv og personopplysninger.

Vi støtter lovens formål fullt ut. Et tydelig regelverk vil bidra til tidligere innsats, bedre samarbeid mellom tjenester og økt trygghet for dem som står i svært sårbare situasjoner. Arbeiderpartiet mener det er riktig og viktig at loven inneholder klare definisjoner av negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det bidrar til en felles forståelse og en mer ensartet praksis.

Lovforslaget åpner også for behandling og deling av personopplysninger, også sensitive opplysninger. Det er et inngrep i retten til privatliv, og det skal vi ta på stort alvor. Derfor er vi også opptatt av at nødvendighetsvurderinger, tydelige begrunnelser og klare vilkår skal ligge til grunn, med et samtykke som utgangspunkt.

Samtidig vet vi at manglende informasjonsdeling kan få alvorlige konsekvenser. Derfor støtter vi at loven gir et tydelig rettslig grunnlag for deling av taushetsbelagte opplysninger når det er nødvendig for å beskytte utsatte personer.

Dette er en lov som handler om frihet, om retten til å leve uten vold og kontroll, og om å sikre at samfunnet stiller opp når enkeltmennesker står i fare.

Erlend Wiborg (FrP) [10:37:17]: Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er blant de groveste frihetsbruddene vi har i Norge. Det er snakk om barn og unge som vokser opp i frykt for familien, jenter som kontrolleres, overvåkes og trues, unge mennesker som ikke får velge venner, kjæreste, utdanning eller eget liv, og i de verste tilfellene tvangsekteskap, vold, kjønnslemlestelse og drap. Dette handler ikke om strenge foreldre. Dette handler om alvorlige overgrep.

Fremskrittspartiet støtter derfor lovforslaget. Det er viktig at hjelpeapparatet får tydeligere hjemler til å samarbeide, dele informasjon og gripe inn tidligere når mennesker står i fare. Altfor ofte har usikkerheten rundt taushetsplikt og informasjonsdeling gjort at offentlige instanser har kommet for sent på banen. Når barn og unge står i fare for alvorlige overgrep, må systemet fungere raskt og effektivt.

Men vi må også være ærlige på én ting. Denne loven alene løser ikke problemet. Dette er først og fremst et rammeverk for bedre samordning mellom hjelpetjenester. Skal vi faktisk bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, må samfunnet også reagere langt tydeligere mot dem som utøver dette.

Fremskrittspartiet mener det må få alvorlige konsekvenser når foreldre eller familiemedlemmer kontrollerer, truer eller mishandler barn og unge i ærens navn. Ingen kultur, ingen tradisjon, ingen religion og ingen familiebakgrunn kan brukes som unnskyldning for å frata mennesker friheten. I Norge skal jenter og gutter ha samme rett til å bestemme over eget liv.

Vi mener også at det fortsatt er behov for langt sterkere tiltak enn det flertallet hittil har vært villig til å støtte. Fremskrittspartiet har bl.a. foreslått en plikt for helsepersonell og andre offentlig ansatte til å varsle politi og barnevern ved mistanke om kjønnslemlestelse. Det stemte de øvrige partiene ned. Det mener vi var en grov feil, for hvis vi virkelig mener alvor med kampen mot negativ sosial kontroll og æresvold, må vi tørre å bruke de virkemidlene som faktisk kan beskytte utsatte barn og unge.

Frihet er ikke noe man skal måtte forhandle med familien om. Det skal være en selvfølge i Norge.

Mudassar Kapur (H) [10:40:14]: For Høyre er friheten til å bestemme over eget liv helt grunnleggende. Retten til å elske den man vil, og leve det livet man selv ønsker, er verdier vi aldri kan inngå kompromisser om.

Høyre støtter lovforslaget om særskilt innsats mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, men vi vil samtidig utfordre regjeringen på at innsatsen må trappes opp. Det er behov for ytterligere tiltak for å styrke samfunnets reaksjoner mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold.

Hver dag som går uten at de rette verktøyene er på plass, innebærer at unge mennesker i Norge må leve i ufrihet. De blir overvåket av sine egne, de blir nektet å delta på sosiale arenaer, og de lever med frykten for æresmotivert vold.

For Høyre er beskjeden krystallklar: Vi skal ha nulltoleranse for æreskultur i Norge. Vi kan ikke og vi vil ikke akseptere parallelle rettssystemer. Norsk lov gjelder for alle, uansett bakgrunn, og uansett hvem familien din er. En lovendring er et viktig skritt på veien, men en lovtekst alene frigjør ingen. Det som betyr noe, er hvordan det følges opp i praksis. Forventningen fra oss er at regjeringen sørger for at politiet, barnevernet og hele integreringsapparatet får den kompetansen og de verktøyene som kreves. La meg legge til at familien må også være involvert i dette arbeidet.

Usikkerhet om taushetsplikt, meldeplikt, avvergingsplikt og adgang til å dele opplysninger kan føre til at relevante myndigheter og hjelpetjenester kommer for sent inn i alvorlige saker. Det er rett og slett avgjørende at regelverket ikke blir til hinder for at utsatte personer får nødvendig hjelp i tide.

Vi vet at behandling og deling av personopplysninger innebærer inngrep i retten til privatliv, og understreker at slike inngrep må være nødvendige, forholdsmessige og underlagt klare rammer. Hensynet til personvern må ivaretas, men må ikke praktiseres på en måte som gjør at barn, unge og andre utsatte personer blir stående uten nødvendig beskyttelse. De som jobber i frontlinjen, må vite nøyaktig hva de skal se etter. Hvis ikke barnevernet og politiet klarer å fange opp signalene, svikter vi de mest sårbare blant oss. Her vil jeg igjen nevne familiens rolle. Jeg tror det er veldig viktig at man ikke undervurderer viktigheten av å ansvarliggjøre foreldrene tidlig, sørge for at de er godt kjent med norsk regelverk og ikke minst implikasjonene det har for barna ved å frata dem friheten, og ikke minst hva som venter av en eventuell straff og juridisk forfølgelse hvis man ikke gjør den plikten, eller hvis man bryter med de rettighetene barna har, også selv om de ikke er myndige.

Dette er bakgrunnen for at Høyre er en del av flertallet som fremmer forslag om at regjeringen må styrke kompetansen i tjenesteapparatet om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Kampen mot æreskultur er en frihetskamp Norge rett og slett er nødt til å vinne.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:43:39]: Formålet med loven er å gi et tydelig lovverk som kan bidra til bedre samordning, tidligere innsats og styrket rettssikkerhet for utsatte personer.

De særskilte tjenestene er et nasjonalt, tverretatlig kompetanseteam, en ordning med rådgivere som har særlig kompetanse om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. De er utplassert ved utvalgte skoler og spesialutsendinger for integreringssaker ved utvalgte norske utenriksstasjoner.

Alle har rett til å leve i frihet og trygghet. Det å bli utsatt for trusler, tvang og vold har alvorlige konsekvenser og kan gi langvarige skader, både fysisk og psykisk. Det er spesielt alvorlig når dette skjer blant de nærmeste de har rundt seg. Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er alvorlige samfunnsproblemer som truer grunnleggende menneskerettigheter og individets frihet. Dette er helt grunnleggende rettigheter for det samfunnet vi ønsker å bygge i Norge.

Det er i dag en rekke statlige hjelpetjenester som gjør en svært viktig jobb, bl.a. gjennom råd og veiledning om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold til utsatte personer og til ansatte i det øvrige tjenesteapparatet, og det er svært viktig at vi presiserer også det. De sitter på en spisskompetanse om hvordan vi skal forebygge, avdekke og følge opp personer, eller de jobber direkte med dem som blir utsatt for dette. Dette er komplisert, og dette er vanskelig, og dette krever kompetanse. Det handler om å ivareta grunnleggende rettigheter og sikre frihet for alle som bor i Norge.

Derfor er det bra at regjeringen i denne proposisjonen vil gi tydeligere rammer for når disse hjelpetjenestene kan og skal behandle og dele opplysninger for å forebygge og hindre at personer blir utsatt for negativ sosial kontroll eller æresmotivert vold. En slik endring mener vi kan føre til en mer samordnet og effektiv innsats mellom hjelpetjenestene i den særskilte innsatsen og mellom disse hjelpetjenestene og det ordinære hjelpeapparatet, og til at flere utsatte får nødvendig bistand.

Senterpartiet presiserer behovet for å gi et tydelig rettslig grunnlag for deling av taushetsbelagte opplysninger mellom hjelpetjenestene og med andre relevante offentlige organer. Betydningen av god samhandling, nødvendighetsvurderinger og tilstrekkelig kompetanse i tjenesteapparatet, særlig i saker som gjelder barn og unge, er helt avgjørende. Derfor støtter Senterpartiet dette lovforslaget.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:46:55] (komiteens leder): Som mange har sagt her: Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er alvorlige problemer og krenkelser av grunnleggende rettigheter. Som samfunn er vi forpliktet til å arbeide for å forebygge negativ sosial kontroll og æresmotivert vold og ikke minst ha god hjelp til dem som utsettes for det.

Vi har allerede instanser som jobber særskilt mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, og som gjør en viktig jobb. Denne loven blir vedtatt fordi det er et behov for å sette det arbeidet inn i mer ordnede juridiske rammer, både når det gjelder kvalitet og ikke minst personvern.

Dette er et felt med mange utfordringer. Vi må klare å se både hva som er særegent med negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, og hva som er likt med, og som rommes av vold og mishandling i nære relasjoner generelt.

Jeg deler flere av høringsinstansenes bekymring for at dette kan bli begreper som kan stå i fare for å opprettholde stereotype koblinger mellom etnisitet, kultur og vold. Det er alltid lettere å se og forklare «de andres vold». Samtidig er det flere høringsinstanser som er opptatt av at fenomener som negativ sosial kontroll finnes i flere ulike kontekster, og at det er bra at loven har formuleringer som rommer det. Det har også vært et økende fokus på kunnskap om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, og det er viktig å ha et særskilt fokus på dette feltet.

Vold i nære relasjoner er generelt komplekst, nettopp fordi det rammer i relasjoner hvor man egentlig skal være trygg, og ofte i hjemmet eller i helt andre nære arenaer. Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er minst like komplekst enten det er i relasjon mellom barn eller ungdom og foreldre, i ekteskap og samliv, i religiøse sammenhenger eller i storfamilien. Både å skjønne hva som skjer, be om hjelp og ikke minst motta hjelp er store skritt, som i ytterste konsekvens kan bety at du må bryte med familien din og kanskje leve på hemmelig adresse. Det er vanskelig å sette seg inn i hvor utfordrende det kan være, og det å ha gode tjenester innenfor dette feltet er kjempeviktig.

Det er også innebygde dilemmaer knyttet til deling av personopplysninger. Hvis definisjonen av negativ sosial kontroll skal være vid nok til å favne fenomenet, er det grunn til å være bekymret for at vurderingen av når det er nødvendig å behandle personopplysninger, kan bli for uklare – ikke minst tatt i betraktning at det ofte vil være sensitive personopplysninger det dreier seg om.

Den andre siden av saken, som også er viktig, er imidlertid synspunktene som blant annet Selvhjelp for innvandrere og flyktninger, SEIF, trekker fram, at det i dag er mange prosesser som stopper opp fordi tjenestene er usikre på samarbeid og deling av informasjon, og at man da kan risikere å komme for sent inn til å ivareta sikkerheten til dem som er utsatt. De peker på at mange risikerer å falle mellom stoler på grunn av manglende samarbeid og deling av informasjon.

Derfor er det viktig å kunne dele personopplysninger, men vi mener at det også er viktig å presisere vilkårene for deling, at det stilles krav til vurdering og begrunnelse når personopplysninger deles uten samtykke, og at barn må ha rett til alderstilpasset informasjon og medvirkning når opplysninger om dem behandles og deles etter denne loven.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [10:50:05]: Negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er alvorlige brudd på den enkeltes frihet og grunnleggende rettigheter. Det handler om kontroll og overgrep som kan ha store og langsiktige konsekvenser for dem som blir utsatt, ikke minst for unger som ofte står uten egne ressurser til å beskytte seg. Ingen skal måtte leve under vold, trusler eller frihetsberøvelse i Norge, heller ikke fra sin egen familie i sitt eget hjem.

Hjelpetjenestene som blir behandlet i loven, inkludert kompetanseteam med mangfoldsrådgivere på skolene samt spesialutsendingene til utenriksstasjonene, gjør allerede i dag et viktig arbeid. Loven gir nå disse tjenestene et tydelig rettslig rammeverk som de lenge har hatt behov for, og samler det som tidligere har vært regulert i instrukser, mandater og rundskriv. Derfor støtter KrF forslag til lovvedtak A i tilrådningen. Vi støtter også B, om å styrke kompetansen i tjenesteapparatet, inkludert forståelse av traumer, psykisk helse og relasjonsbrudd, og jeg er glad for at vi er med på å sikre flertall for dette forslaget sammen med FrP, Høyre og SV.

Loven må balansere beskyttelsen av utsatte med personvern og rettssikkerhet. Der mener KrF at avveiningen er tilstrekkelig ivaretatt gjennom lovens nødvendighetsvilkår, kravene i Grunnloven og EMK samt den varslede forskriftsreguleringen.

For KrF er det likevel én gruppe som har spesiell oppmerksomhet, og det er ungene. De er ofte de mest sårbare i disse sakene, og samtidig de som har minst mulighet til å snakke sin egen sak når voksne rundt dem treffer beslutninger på deres vegne. KrF støtter derfor mindretallsforslag nr. 3, om å lovfeste barns rett til alderstilpasset informasjon og medvirkning. I forlengelse av det fremmer også KrF et løst forslag i saken, om at regjeringen må sikre at

«barn og unge som står i fare for negativ sosial kontroll eller æresmotivert vold, får tidlig, trygg og alderstilpasset hjelp, og at hensynet til barnets beste tydeliggjøres i veiledning og praksis etter loven».

Jeg tar med det opp KrFs forslag i saken.

Statsråd Kjersti Stenseng [10:52:41]: Arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold handler om å ivareta menneskers grunnleggende rettigheter og sikre frihet for alle som bor i Norge.

Alle har rett til å leve i trygghet, og i frihet fra trusler, tvang og vold. Å bli utsatt for dette har alvorlige konsekvenser og kan gi langvarige skader for den det gjelder. Det kan forhindre deltakelse i utdanning og arbeid, føre til utenforskap og svekke tilliten til samfunnet og til andre en har rundt seg. Det er en form for kontroll og tvang vi på ingen måte skal akseptere, og som vi har en plikt til å gjøre noe med.

Med dette lovforslaget får vi også en helt ny lov, som rammer inn den særskilte innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det gjelder mangfoldsrådgivere på skoler og voksenopplæringssentre, det tverretatlige kompetanseteamet og spesialutsendinger for integreringssaker utstasjonert ved ambassader i utlandet.

Tjenestene i lovforslaget har spisskompetanse på å forebygge, avdekke og følge opp utsatte personer. De er en veldig viktig førstelinje ut mot barn, unge og voksne som risikerer tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og annen tvang og vold.

Med dette lovforslaget gjør vi det enklere for tjenestene å dele informasjon og samarbeide. Gjennom et mer effektivt samarbeid vil flere saker bli avdekket, og flere utsatte personer vil få tidligere og bedre hjelp.

Vi gjør det også enklere å koble på det ordinære tjenesteapparatet, som barnevern, skole og helsevesen. Saker om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold kan treffe alle disse sektorene, og et godt samarbeid på tvers er helt nødvendig. Dette legger vi nå også bedre til rette for ved at vi innfører en egen lov som skal bidra til trygghet i flere menneskers liv.

Lovforslaget er en del av det brede arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Forslaget er derfor en del av en helhet, og det er ett av flere tiltak vi har lagt fram, og som vi vil legge fram for Stortinget. Det kommer i tillegg til oppfølgingen av tiltakene som ligger i handlingsplanen «Sjef i eget liv». Lovforslaget må også ses i sammenheng med NOU 2024: 13, Lov og frihet, og forslagene der for å styrke det rettslige vernet for utsatte personer.

Et regelverk som legger til rette for informasjonsdeling og samarbeid, bidrar til at flere personer får den hjelpen de har krav på. På den måten kan vi også bidra til at flere i Norge lever et trygt og fritt liv.

Erlend Wiborg (FrP) [11:05:41]: Jeg vil først komme med en oppfordring, for innstillingens B lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen sikre styrket kompetanse i tjenesteapparatet om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, inkludert forståelse av traumer, psykisk helse og relasjonsbrudd.»

At det forslaget ikke har enstemmig tilslutning, synes jeg er veldig underlig. Jeg er veldig glad for at komiteens flertall står bak det, at Kristelig Folkeparti nå har varslet at de støtter forslaget, og at vi dermed får flertall for det. Jeg synes likevel det hadde tatt seg bedre ut om et enstemmig storting kunne støtte det forslaget, sånn at vi samlet kan gi et tydelig signal om at dette er en kamp vi alle står sammen om, og ikke at det er et mindretall og et flertall. Jeg har vært så heldig å være stortingsrepresentant i mange år, og har ofte erfart med noen forslag, at når de kommer fra visse partier, er det noen som på autopilot velger å gå imot. Les forslaget én gang til – det er min sterke oppfordring til de partiene som i dag har varslet at de vil stemme imot.

Så skal jeg gjøre noe jeg ikke ofte har fått tillit til å gjøre, og det er å komme med en stemmeforklaring på vegne av Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet. Det gjelder Kristelig Folkepartis løse forslag, som både Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti kommer til å stemme for.

Mudassar Kapur (H) [11:07:52]: Jeg har en stemmeforklaring: Høyre støtter også det løse forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Så vil jeg gjenta den gode oppfordringen som kom fra min kollega, representanten Erlend Wiborg. Jeg tror tilrådingens B i sin substans og i sitt innhold egentlig er noe som vil kle Stortinget å være enstemmig om. Jeg er enig med representanten Wiborg i at vi alle har vært der noen ganger, at hvis det kommer et forslag fra et gitt parti, regner man med at partiets politiske bakgrunn gjør at de mest sannsynlig står langt unna oss. Jeg ser likevel allerede nå at hvis man ser på substansen i forslaget og de innleggene som har vært holdt, vil det nesten virke rart å stemme imot forslaget. Så dette er ment som en ganske vennlig anmodning til de partiene som foreløpig ikke har meldt støtte til forslaget, om at jeg tror at det vil kle både komiteen og Stortinget hvis vi kunne hatt enstemmighet rundt det.

Isak Veierud Busch (A) [11:09:24]: Ja, det er sannelig kledelig med et enstemmig storting i mange saker, kanskje også i deler av denne saken – og i veldig mange andre saker for min del. Jeg vil varsle at Arbeiderpartiet også støtter det løse forslaget fremmet av KrF i saken.

Mudassar Kapur (H) [11:10:42]: La meg starte med på vegne av saksordføreren, representanten Tage Pettersen fra Høyre å takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Det kan for så vidt jeg også gjøre, og ikke minst for forståelsen for at vi sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk legge inn forslag i den siste runden. Det bidrar til en ryddigere innstilling for historiebøkene.

Integrering handler om å gi mennesker en ny sjanse, men det handler også om å verne om det norske fellesskapet. For oss i Høyre har det alltid vært en rød tråd i integreringspolitikken. Vi stiller krav fordi vi bryr oss.

Høyre har valgt å støtte forslaget om at en integreringserklæring skal erstatte dagens integreringskontrakt. Dette er et skritt i riktig retning for å bidra til tydelige forventninger om selvforsørgelse, respekt for grunnleggende rettigheter og likestilling samt retten til å leve et liv fritt for vold, tvang og negativ sosial kontroll.

Høyre ønsker at vi går flere skritt, og vi mener at vår foreslåtte borgerkontrakt ville hatt langt flere positive effekter. For det første ville den gitt den nyankomne tydelig veiledning om hva som kreves for å lykkes i Norge. For det andre ville den synliggjort samfunnets ansvar og forpliktelse til å tilby riktig verktøy og effektiv støtte. Dette ville styrket allmennhetens tillit til integreringspolitikken. For det tredje ville den gitt tydeligere konsekvenser, slik at den ikke bare blir symbolpolitikk.

Regjeringen skriver selv om sitt forslag at erklæringen ikke er foreslått som et kontrolltiltak, men kun som et støtteverktøy i kvalifiseringsløpet. På tross av at regjeringens forslag mangler avgjørende elementer, og integreringserklæringen framstår som en informasjonsbrosjyre med gode intensjoner, velger vi å støtte den med et flertall bak tre tydelige bestillinger til regjeringen:

Den første er en vurdering av å inkludere en bredere målgruppe enn den regjeringen selv har foreslått, etter modell fra den danske oppholds- og selvforsørgelseserklæringen. Den andre er en vurdering av ulike sanksjoner ved brudd på integreringserklæringen og hvordan dette eventuelt kan ses i sammenheng med rettigheter knyttet til permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Den tredje er en vurdering av konsekvenser ved manglende oppfyllelse av integreringsforpliktelsene, inkludert økonomiske sanksjoner og betydning for oppholdstillatelse i grove tilfeller.

Høyre skulle ideelt sett ønske gjennomslag for vår borgerkontrakt. Det fikk vi ikke. Da er det flere skritt i riktig retning at vi ved å støtte denne proposisjonen fra regjeringen sikrer flertall for flere av våre opprinnelige forslag. Når alt kommer til alt: Hvis vi ønsker bevegelse i et politisk felt, vil i hvert fall vi i Høyre i denne sammenheng mene at det er bedre å dytte det mer i retning av det som også er Høyres politikk og vårt primærstandpunkt, enn bare å bli stående stille eller eventuelt gå ned med flagget til topps i en sånn sak. Da er det bedre å få til litt bevegelse, og det er det vi gjør.

Isak Veierud Busch (A) [11:13:50]: Integrering handler i bunn og grunn om deltakelse, om arbeid, utdanning og språk, om frihet, likestilling og respekt for grunnleggende rettigheter, og om at alle som bor i Norge, skal ha reelle muligheter til å leve selvstendige liv.

Mange av dem som møter introduksjonsprogrammet, har flyktet fra krig, ødeleggelse eller politisk forfølgelse. De skal orientere seg i et nytt samfunn, lære et nytt språk og forstå nye normer og regler, ofte på svært kort tid. Det er lett å forstå at det kan være overveldende.

Da er det viktig at vi er tydelige – tydelige på hvilke rettigheter man har i Norge, men også på hvilke plikter og forventninger som følger med det å bo her. Det er derfor vi er glade for forslaget om å erstatte dagens integreringskontrakt med en integreringserklæring.

Gode norskkunnskaper, kunnskap om samfunnslivet og tilknytning til arbeid eller utdanning er helt avgjørende for varig integrering. Integreringserklæringen skal bidra til nettopp dette og gi klar og tidlig informasjon om rettigheter, plikter og grunnleggende verdier i det norske samfunnet.

Erklæringen bygger på verdier og rettigheter som også følger av norsk lov: personlig frihet, selvbestemmelse, likestilling, foreldreansvar og retten til å leve et liv fritt for vold, tvang og negativ sosial kontroll, som vi bl.a. har diskutert tidligere i dag.

Arbeiderpartiet mener det er rett at alle deltakere i introduksjonsprogrammet – og dette omfatter også familiegjenforente til flyktninger – skal signere integreringserklæringen. Det gir forutsigbarhet og tydeliggjør gjensidige forventninger, både for deltakerne og for kommunene.

Dette må også ses i sammenheng med vår øvrige politikk på området. I fjor styrket vi integreringsloven for å gjøre introduksjonsprogrammet mer arbeidsrettet og gi bedre muligheter til å fullføre videregående opplæring. Vi har foreslått en ny integreringsstønad som knytter økonomisk støtte tettere til aktivitet og kvalifisering, og vi holder på med en ny integreringsstrategi for å redusere sysselsettingsgapet og bekjempe negativ sosial kontroll.

Det er også viktig at ordningen evalueres etter innføring, for vi må sikre at den fungerer etter hensikten, og at den ikke gir utilsiktede virkninger. I den forbindelse er Arbeiderpartiet glad for anmodningsvedtakene flertallet har funnet fram til, der vi ber regjeringen vurdere en bredere målgruppe, se på sanksjoner ved brudd og vurdere konsekvenser ved manglende oppfyllelse av forpliktelsene.

Det er fordi vellykket integrering handler om både rettigheter og plikter. Når vi lykkes med integrering er det av det gode, men når vi ikke lykkes, er det skadelig både for samfunnet og for den enkelte. Dette er det viktig at vi treffer godt med, og det er derfor disse spørsmålene også fortjener grundige vurderinger. Målet vårt er klart: flere i arbeid og færre utenfor.

Erlend Wiborg (FrP) [11:16:57]: Det er nesten litt fascinerende å se at Arbeiderpartiet plutselig oppdager at integrering krever krav og forventninger. I årevis har Fremskrittspartiet tatt opp problemet knyttet til manglende integrering, og altfor ofte har svaret fra venstresiden vært bortforklaringer og anklager mot dem som tør å ta opp problemene.

Nå kommer regjeringen med en såkalt integreringserklæring. Problemet er først og fremst at dette er symbolpolitikk. Man skal signere et papir om at man skal respektere norske verdier, lære norsk og delta i samfunnet, men hva skjer dersom man lar være? Hva skjer hvis man ikke vil integreres? Hva skjer hvis man begår kriminalitet, dersom man motarbeider likestilling, ytringsfrihet og barns rettigheter? Svaret er i praksis ingenting, og det er nettopp derfor Fremskrittspartiet ikke støtter dette forslaget. Norge trenger ikke flere symboler. Norge trenger en integreringspolitikk med reelle krav og reelle konsekvenser.

Det mest skuffende i denne saken er egentlig Høyre. Høyre har helt rett når de i merknader sier at regjeringens forslag mangler avgjørende elementer, og at det fremstår som en informasjonsbrosjyre med gode intensjoner. Allikevel velger Høyre å gi sin støtte til Arbeiderpartiet. Hva får de igjen? Jo, de får igjen nye vurderinger – ikke noe politikk, men at regjeringen skal vurdere den politikken regjeringen har sagt nei til. Man skal vurdere bredere målgrupper, vurdere sanksjoner, vurdere konsekvenser, men dette har regjeringen allerede vurdert og allerede sagt nei til.

Det er synd, for Høyre kunne valgt en annen vei. De kunne gått sammen med Fremskrittspartiet og bidratt til en reell og forpliktende integreringskontrakt, som vi har til behandling etter forslag fra Fremskrittspartiet, en kontrakt som faktisk stiller krav om at man lærer seg norsk, at man kommer i arbeid, at man respekterer norske lover og grunnleggende verdier, at man ikke begår kriminalitet, og at man aksepterer likestilling, frihet og demokrati – og viktigst av alt: at manglende vilje til integrering faktisk får konsekvenser.

Fremskrittspartiet mener det må kunne få betydning for permanent opphold, statsborgerskap og retten til å bli værende i Norge dersom man aktivt motarbeider integrering eller begår alvorlig kriminalitet. Det å bo i Norge er ikke bare en rettighet, det innebærer også plikter.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:19:53]: Integrering handler om langt mer enn å oppfylle krav. Det handler om muligheten til å delta, bidra og høre til i samfunnet. Derfor er det helt avgjørende hvilke virkemidler vi velger, og hvilke signaler vi sender.

Flertallet i komiteen går lenger enn regjeringens opprinnelige forslag. De ber om at integreringserklæringen utvides til en bredere gruppe, etter modell fra Danmark, og åpner for at konsekvensene kan knyttes til både oppholdstillatelse, statsborgerskap og økonomiske ytelser. Om ikke regjeringens forslag var feil i utgangspunktet, gjør nå Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre det enda verre her i salen. Hva betyr egentlig dette i praksis? Det betyr at en ordning med usikker effekt ikke bare blir videreført, men utvides til flere folk. Det betyr at noe som framstilles som en erklæring, i realiteten kan utvikle seg til et kontrollverktøy, og det betyr at rettigheter i større grad kobles til hvordan man oppfyller sine formelle forpliktelser.

Det mest alvorlige her er koblingen til sanksjoner. Når flertallet ber om at konsekvensene for oppholdstillatelse og statsborgerskap utredes, da snakker vi om tiltak med svært store konsekvenser i enkeltmenneskers liv. Da er vi langt forbi – langt forbi – pedagogiske tiltak. Da beveger vi oss i retning av en politikk der integrering skal håndheves gjennom sanksjoner, og, slik det ser ut, gjennom hele livet til den som har signert erklæringen, så det vil heller ikke gå ut på dato. SV mener at det er å gå i helt feil retning.

Integrering kan ikke sanksjoneres fram. Den skjer gjennom arbeid, utdanning, språk og deltakelse i fellesskapet. Når flertallet samtidig åpner for økonomiske sanksjoner, forsterker det også en utvikling der ansvaret for integrering i stadig større grad legges på folk alene. Det er en forenkling, for vi vet at manglende integrering også handler om strukturelle forhold. Det handler om tilgang til arbeid, om diskriminering, manglende opplæring og svake inkluderingsarenaer. Vi må være oppmerksomme på signaleffekten, for når vi både utvider målgruppen, innfører erklæringer og utreder strengere sanksjoner, skaper det også et møte med det offentlige som oppleves mer kontrollerende enn inkluderende. Det svekker tilliten, og uten tillit får vi heller ingen integrering. Det har jeg sagt før, i andre debatter i denne salen.

Her flytter flertallet med sin tilråding balansen – fra tillit og fellesskap til kontroll og sanksjon. SV er tydelig på at vi må gjøre det motsatte. Dette er et politisk veivalg. Flertallet velger en retning med mer kontroll, flere krav og strengere reaksjoner. SV velger en annen vei, en som bygger folk opp. Vi gjør det gjennom tillit og reelle muligheter, og det er den politikken Norge trenger nå.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:23:19]: Integreringsarbeidet i dag foregår i kommunene i arbeidslivet og i frivilligheten. Dette arbeidet foregår hver dag i alle landets kommuner. Forskrifter, regelverk og lover må støtte opp om dette arbeidet.

Det er rett og rimelig å stille krav og forventninger til dem som kommer til Norge. Det er viktig at de lærer seg hvilke forventninger samfunnet har til dem og hvilke plikter de har. Gjennom dette skaper vi et godt utgangspunkt for arbeidet med integrering videre. Hver person som kommer til Norge, må være aktiv i å bli en del av samfunnet, lære seg språket og skaffe seg en jobb. Det er bra for samfunnet, det er bra for lokalsamfunnet, og det er bra for den enkelte.

I dag har vi en integreringskontrakt som skal oppfylle dette formålet. Regjeringen ønsker å erstatte denne med en integreringserklæring. Som flere av høringssvarene sier, må denne erklæringen faktisk føre til konkrete krav og forpliktelser, og at den enkelte bidrar til deltakelse i arbeid og utdanning. Vi må også se om dette har en positiv effekt på integreringen. Det er hele hensikten med å gjøre en endring og innføre en erklæring.

Senterpartiet forventer at regjeringen evaluerer ordningen når den har virket en stund, og kritisk går igjennom den etablerte praksisen for å se om dette har ført til bedre integrering. Uansett: Den viktigste delen av integreringen er å være en del av et samfunn og bli likestilt med alle som er rundt seg.

Det er svært viktig at regjeringen merker seg disse høringsinnspillene. I utarbeidelsen av forskriften og den videre gjennomføringen av integreringserklæringen, forventer Senterpartiet at regjeringen tar disse bekymringene på alvor og sørger for at erklæringen ikke fører til mer byråkrati. Det må være enkelt å gjennomføre dette i praksis. Regjeringen må også ta på alvor de bekymringene som er knyttet til kostnadene for innføring, bl.a. med tanke på utgifter til tolk m.m., og hvis det viser seg at dette ikke kan løses innenfor dagens rammer, skal ekstrautgifter fullt ut kompenseres fra staten.

I behandlingen av denne saken har det blitt fremmet tre forslag som Senterpartiet støtter. Vi mener at regjeringen bør se på om det bør inkluderes en bredere målgruppe i integreringserklæringen enn det regjeringen opprinnelig la opp til. Det må også ses på om det skal være sanksjoner, f.eks. knyttet til permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Skal dette ha en effekt, må vi tørre å stille krav. Med disse forutsetningene vil Senterpartiet støtte proposisjonen.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:26:34] (komiteens leder): Når vi debatterer denne saken om integreringserklæring, tenker jeg på hun som har kommet til Norge som forfulgt forfatter og opposisjonell i hjemlandet; han som kommer fra et land hvor ulike bøker er forbudt å lese – men han leste dem likevel – hvor posten din overvåkes, hvor moralpolitiet passer på hvordan du oppfører deg, og helst hvordan du tenker; han som har risikert livet i motstandsbevegelsen mot et undertrykkende regime; hun som har vært aktivt medlem av et forbudt parti som kjemper for sin minoritets rettigheter; hun som kommer fra et land hvor kvinner nektes å leve et fritt liv, som kom til Norge nettopp for å kunne være fri, og så måtte kjempe i årevis for å få bli; han som har vært fengslet og torturert.

Og så blir jeg så flau. Jeg blir så flau over hvordan de skal bli tatt imot i Norge, selv om jeg kommer til å stemme mot det som foreslås vedtatt i dag. Det er altså disse menneskene vi gjennom en integreringserklæring skal få til å si: Ja, jeg anerkjenner at jeg må lære norsk. Jeg anerkjenner at jeg må bli økonomisk selvstendig. Jeg anerkjenner at kvinner og menn har like rettigheter og plikter. Jeg anerkjenner at alle mennesker har rett til å leve i frihet og trygghet.

Kanskje noen av dem som faktisk har kjent på kroppen hva det vil si ikke å leve i frihet og trygghet, vil tenke: Ja, er det noe jeg anerkjenner, så er det det – men er det ikke litt rart at jeg må skrive under på det? Og videre: Dersom jeg har barn, anerkjenner jeg at jeg skal oppdra og forsørge barnet og gi det god omsorg. Jeg anerkjenner at det kan medføre straff dersom jeg ikke følger norske lover. Kanskje vi også skulle lagt til: Jeg anerkjenner at jorden er rund. Eller: Jeg anerkjenner at dette nye landet, Norge, har behov for at jeg skal skrive under på et papir at jeg anerkjenner at hvis jeg har barn, må jeg oppdra og forsørge barnet og gi det god omsorg.

Jeg blir så flau over at vi skal ta imot mennesker som kommer til Norge som flyktninger, med en sånn paternalisme, mistillit, ydmykelse, stigmatisering og undervurdering. Vi liker å tenke at vi er et samfunn som bygger på gjensidighet og tillit. Da er det rart å gå fra en integreringskontrakt som inneholder både plikter og rettigheter, til en ensidig erklæring.

Antirasistisk Senter skriver i høringssvaret sitt:

«Etter vårt syn hviler både kontrakten og erklæringen på feilaktige og stigmatiserende premisser, og de bidrar til å forsterke en utvikling i integreringspolitikken preget av mistillit, symbolpolitikk og stigmatiserende forestillinger om innvandrere og flyktninger.»

God integrering skapes ikke gjennom å signere et dokument eller en formell erklæring, og særlig ikke av en sånn karakter. Det skjer gjennom mellommenneskelig kontakt, møter med lokalsamfunn og konkrete tiltak som gir den enkelte muligheten til å delta i arbeidsliv, utdanning og samfunnsliv. Så enkelt er det.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:29:34]: Jeg vil starte med å takke representantene fra SV og Rødt for gode og viktige innlegg i denne debatten.

Forslaget om å erstatte dagens integreringskontrakt med en ensidig integreringserklæring føyer seg inn i en rekke av forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som ikke bygger på kunnskap om hva som faktisk skaper god integrering, men på et ønske om å framstå strengest mulig. Det finnes ikke faglig belegg for å si at det å signere en erklæring gir noe som helst bedre integrering. Det vi derimot vet at fungerer, er norskopplæring, familie, gode lokalsamfunn og økonomisk trygghet. Folk blir integrert når de får muligheten til å delta i samfunnet rundt seg – og blir inkludert.

Det er absurd at Arbeiderpartiet og regjeringen under overskriften «integrering» stadig inviterer til debatter som handler om tiltak som vil bidra til usikkerhet, mistillit, isolasjon og fattigdom – nøyaktig det motsatte av det vi vet at faktisk fungerer.

Dette er symbolpolitikk, men symbolikken er svært tung. Når man går fra en gjensidig integreringskontrakt – der både kommunen og den som kommer til Norge, har et ansvar – til en ensidig erklæring om «norske verdier», sender man et signal om at de som kommer hit, først og fremst er et problem. Det bidrar til et narrativ om at mennesker som kommer til Norge, ikke deler grunnleggende verdier om demokrati og respekt for loven. Det er feil, og selv symbolpolitikk kan få reelle konsekvenser.

Mange som kommer til Norge, har begrenset norskforståelse, naturlig nok, men også begrensede leseferdigheter. Hvordan skal vi da, kjære regjering, sikre at de som kommer hit, faktisk forstår hva de signerer på? Særlig problematisk blir dette dersom brudd på erklæringen skal kunne sanksjoneres, for hva betyr egentlig et brudd på norske verdier i 2026? Hvem skal definere det? Og skal vi i praksis ende opp med ett sett lover for folk som er født her, og et annet for folk som er født en annen plass i verden? Dette skaper store praktiske, etiske og rettssikkerhetsmessige problemer – alt for et tiltak som vi ikke har noen grunn til å tro at kommer til å styrke integreringen.

Selv uten de store juridiske problemstillingene dette reiser, f.eks. om hvem som skal ha i oppgave å dømme og sanksjonere at noen ikke har norske nok verdier, er dette et tiltak som kan skape mer byråkrati og legge bånd på de ressursene som handler om de reelt viktige integreringstiltakene. Dette forslaget kan altså ende med å svekke integreringen.

Integrering skjer ikke fordi staten får flere underskrifter på et papir, det skjer når mennesker får mulighet til å lære språk, få jobb, delta i samfunnet og bli en del av fellesskapet – eller som Arbeiderpartiet kanskje kunne ha sagt det før: like muligheter.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:32:47]: Jeg sitter jo ikke i kommunalkomiteen selv, jeg bare skygger mange av sakene derfra. Da jeg skulle se over forslagene i innstillingen i denne saken, måtte jeg dobbeltsjekke saksnummeret, for jeg mente å huske at vi nettopp hadde tatt stilling til det samme. Denne saken har nemlig noen påfallende likheter med saken om borgerkontrakt som vi behandlet 5. mai. Den gangen stemte KrF for forslaget om å utvide målgruppen for en sånn erklæring eller kontrakt utover regjeringens forslag, og for at det også måtte være reelle konsekvenser ved brudd. De forslagene fikk dessverre ikke flertall, men da er det desto mer gledelig i dag at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå er med på et flertall som har mye av den samme substansen som de forslagene.

Vellykket integrering er avgjørende både for den enkeltes mulighet for å bygge et godt liv i Norge, og for samfunnets samhold og tillit. Konsekvensene når vi ikke lykkes, ser vi tydelig. Vi ser det i sysselsettingstallene, vi ser det i levekårsstatistikken. Dårlig integrering koster, både menneskelig, sosialt og økonomisk. De som kommer til Norge på lovlig måte, har rett til mye fra storsamfunnet. Da er det også rimelig at vi stiller krav tilbake.

KrFs syn på saken har ikke endret seg siden 5. mai. Både dagens integreringskontrakt og integreringserklæringen regjeringen først presenterte, var i all hovedsak symbolske. De var ikke koblet til oppholdstillatelsen, og det ville i praksis ikke ha fått noen konsekvenser for den enkelte å bryte innholdet. Det var derfor KrF stemte for borgerkontrakt som en gjensidig forpliktelse der den nyankomne forplikter seg til å ta ansvar for å bli en del av det norske samfunnet, og samfunnet tydeliggjør sine forpliktelser tilbake.

Det vi vedtar i dag, er noe annet og bedre enn det regjeringen først la fram. Erklæringen i seg selv tydeliggjør forventningene om likestilling, foreldreansvar, plikt til selvforsørgelse og respekt for norsk lov, og det er bedre enn dagens integreringskontrakt. Vel så viktig er det at flertallet samtidig også ber regjeringen vurdere både bredere målgrupper, sanksjoner ved brudd og kobling til permanent oppholdstillatelse.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:35:17]: For Arbeiderpartiet handler integreringspolitikken grunnleggende om arbeid, fellesskap og like muligheter.

Et samfunn med høy tillit og små forskjeller forutsetter at flest mulig deltar i arbeidslivet, lærer seg norsk og kjenner verdier og forpliktelser som ligger til grunn for samfunnet vårt. Regjeringen foreslår derfor altså å innføre en integreringserklæring som skal signeres av alle som deltar i introduksjonsprogrammet. Dette omfatter også familiegjenforente til flyktninger.

Erklæringen tydeliggjør den enkeltes ansvar for å delta i arbeids- og samfunnsliv og bli selvforsørget. Den slår også fast grunnleggende rettigheter til utdanning, arbeid og deltakelse, og retten til frihet, trygghet og til å bestemme over eget liv – stikk i strid med det regimet mange har flyktet fra. Den tydeliggjør også ansvaret som følger med det å være foreldre i Norge, og at brudd på norsk lov får konsekvenser, på lik linje med alle borgere i Norge.

Jeg opplever at det er bred enighet om målet: bedre integrering og flere i arbeid. Spørsmålet er ikke om vi skal stille krav og stille opp for folk, men om hvordan vi gjør det på en måte som virker hensiktsmessig.

Regjeringen jobber langs flere spor samtidig, og integreringserklæringen er ett av flere tiltak. Vi har allerede styrket integreringsloven, med mer arbeidsretting og bedre muligheter for å gjennomføre videregående opplæring i introduksjonsprogrammet. Det gir et mer målrettet og bedre integreringsløp, med klarere forventninger til både deltakere og kommunene.

Vi har også foreslått en ny integreringsstønad, som tydeliggjør sammenhengen mellom aktivitet, kvalifisering og økonomisk støtte. I tillegg jobber vi med en ny integreringsstrategi, med mål om å redusere sysselsettingsgapet, fjerne barrierer for deltakelse og fortsette krafttaket mot negativ sosial kontroll.

Integreringserklæringen vil tydeliggjøre ansvar og forventninger. Den vil bidra til å etablere klare rammer tidlig i integreringsløpet. Målet er at flere deltar aktivt i arbeids- og samfunnsliv og forsørger seg selv, men det handler også om å bygge et samfunn basert på tillit, inkludering og muligheten til å leve et godt og fritt liv i Norge.

Marian Hussein (SV) [11:49:58]: Vi innvandrere, vi som ikke er født her, vi er ikke problemer. Vi er naboene deres, klassekameratene deres, vennene deres og akkurat her også kollegene deres. Neste år er det 30 år siden familien min kom til Norge. På disse 30 årene har Norge blitt formet av mennesker med ulike historier, bakgrunner og erfaringer. Vi har vokst sammen i nabolag, på skoler, i arbeidslivet og i demokratiet vårt. For meg har Norge vært et land med muligheter jeg aldri kunne ha forestilt meg, et land der barn og flyktninger kan drømme, der en jente som kom gjennom familiegjenforening, kan bli valgt til denne nasjonalforsamlingen. Det er ikke tilfeldig. Det er et resultat av politiske valg, valg om å bygge fellesskap og tillit, ikke frykt.

Men altfor lenge har innvandringsdebatten vært preget av nettopp frykt, av en retorikk som deler mennesker inn i oss og dem, anført av FrP. De siste årene har dette fått stadig sterkere fotfeste, og det er en retorikk vi må ta et oppgjør med, for virkeligheten forteller også en annen historie. Jeg tilhører generasjonen mange ble advart mot, særlig av Carl I. Hagen, men vi er ikke trusselen. Vi er kollegaer, naboer, venner og medborgere. Norge har ikke blitt dårligere fordi vi har blitt mer mangfoldige. Tvert imot, vil mange si, Norge har blitt rikere – menneskelig, kulturelt og sosialt.

Derfor er det problematisk når politikken reduseres til symboler. Når regjeringen foreslår å erstatte integreringskontrakt med en integreringserklæring, framstår det som om inkludering kan skapes gjennom underskrifter på et ark. Det kan det ikke. Inkludering skapes ikke av erklæringer. Det skapes gjennom politikk som gir mennesker reelle muligheter til arbeid, til utdanning, til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Når politikken i stedet for å individualisere ansvaret skyver det over på enkeltmennesker og moraliserer, risikerer vi å svekke, ikke styrke arbeidet for inkludering. Her hviler det et stort ansvar på oss i Stortinget, for det handler ikke bare om enkeltforslag, det handler om hvilken retning vi velger for samfunnet vårt. Vi kan velge en retning som bygger fellesskap, eller en retning som forsterker forskjeller.

Og til Arbeiderpartiet og Høyre: Dere kan velge en annen vei enn gjørmebryting med Wiborg og FrP. Dere kan velge inkluderingspolitikk, ikke en integreringspolitikk som peker på de andre.

Solveig Vestenfor (A) [11:53:14]: Ja, me kan tenkja oss at me kjem til eit land som me ikkje kan mykje om – og alle ynskjer sjølvsagt å lykkast. Denne integreringserklæringa handlar om å tydeleggjera kva norske styresmakter forventar av dei som kjem hit til landet og deltek i introduksjonsprogrammet. Det handlar om forpliktingane deltakarane har til å ta del i arbeids- og samfunnsliv og verta sjølvforsørgde. Det handlar òg om å tydeleggjera at alle, uansett kjønn, har lik rett til utdanning, arbeid og deltaking i demokratiske prosessar, og at alle har rett å leva i fridom og tryggleik og bestemma over eige liv. Og så handlar det om å lyfta fram det ansvaret som følgjer med å vera foreldre i Noreg, og at brot på norsk lov sjølvsagt kan medføra straff. Så kjernen i dette handlar om den personlege fridomen, om sjølvbestemming og sjølvforsørging, om likestilling, om foreldreansvar og om straffansvar, som faktisk gjeld oss alle her i landet. Integreringserklæringa møter nye innbyggjarar med forventing og ansvar, men òg med deltaking og involvering. Det handlar om å ta vare på folk og dei moglegheitene folk har, og gje dei gode moglegheiter og rammer, og det handlar om forventing og deltaking.

Og til Raudt: Det hadde ikkje plaga meg om eg kom til eit land der eg ikkje var kjent, å skulle skriva under på ei erklæring eg alltid var einig i, men viss det var framandt for meg, er det godt å få informasjonen. Det handlar om å vera trygg på dei verdiane eit land har, å vera kjent med både kva plikter og rettar me har i dette samfunnet. Då dette med integreringserklæringa vart kjent, då statsråd Stenseng lyfta dette fram i nyheitene, var imamen på Grønland veldig begeistra for forslaget. Det gjorde meg veldig trygg.

Integreringserklæringa handlar om at det skal vera mogleg for alle å verta møtt med tillit og inkludering, og at ein skal få moglegheit til å leva eit godt liv, til å lykkast, til å bidra og til å vera ein ressurs, som me alle – heldigvis – veit at veldig, veldig mange er.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:55:57]: Av og til kan jeg lure på om vi leser ting med veldig forskjellige briller. Det er ingen som er uenig i innholdet i den foreslåtte integreringserklæringen, men det handler jo ikke om informasjon, det handler om noe man skal skrive under på, og at det nå også foreslås at det skal sanksjoneres og straffes hvis du ikke følger opp det som står der. Så å kalle dette å bli møtt med tillit gjør meg veldig forundret. Og som om ikke denne integreringserklæringen er ille nok, selv om det på en måte i utgangspunktet kan kalles for symbolpolitikk, har altså Arbeiderpartiet gått i en uhellig allianse med høyresiden om å ville ha sanksjoner knyttet til brudd på integreringserklæringen, f.eks. ved å knytte det til permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap og gå inn for konsekvenser ved manglende oppfyllelse, inkludert økonomiske sanksjoner. Men hvordan skal dette operasjonaliseres? Hvordan skal brudd på en verdibasert erklæring defineres, dokumenteres og vurderes, og hvordan skal rettssikkerheten ivaretas? Jeg fikk ikke noe godt svar på spørsmålet mitt om det fra statsråden i stad.

Så sent som i går kunne vi lese i FriFagbevegelse om en kvinne som ikke finner seg jobb. Hun kommer fra Kenya, har lært seg norsk, har studert i Norge og har gjennom 20 år ikke fått annet enn vikariater. Er hun blant dem som skal straffes for ikke å ha jobb og kommet seg inn i arbeidslivet? Eller: Hvem skal vurdere om du har gitt barnet ditt god nok omsorg og støttet nok opp om barnets utvikling? Hvordan skal det bedømmes om du har levd godt nok opp til anerkjennelsen av frihet til å være den man er? Utdanningsforbundet skriver det godt i høringsuttalelsen sin:

«Det er uetisk å kreve at nyankomne skal signere en erklæring før de forstår det norske samfunnet. Likestilling, demokratiske prosesser og omsorg er ulikt oppfattet og nyankomne må kurses i dette før de signerer erklæringen. Erklæringen kan derfor oppfattes som diskriminerende i seg selv; siden områder knyttet til egen overbevisning, kan synes å måtte fravikes.»

Det er også sånn at Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at brudd på integreringserklæringen ikke bør sanksjoneres. De sier kloke ting. Dersom det skal innføres flere sanksjoner, må det sikres at det er tydelig for flyktningen hvilke av punktene i integreringserklæringen som eventuelt skal eller kan sanksjoneres, hva som utløser sanksjoner, og hvilke sanksjoner som er aktuelle, fordi formuleringer som «følge opp», «delta aktivt», «oppdra» og «forsørge» ikke er egnet som kriterier for sanksjoner.

Integrering er et gjensidig ansvar og samarbeid, så det å bytte ut det som i dag fremmer både gjensidighet og fokus på det konkrete introduksjonsprogrammet med dette merkelige byggverket, kommer ikke til å fungere. Det er trygghet, vennlighet og tillit, ikke trusler, sanksjoner og mistillit, som fremmer integrering.

Isak Veierud Busch (A) [11:59:05]: Når man følger den debatten vi har gående i denne saken her, kan man få flere inntrykk. Man kan på den ene siden få inntrykk av at integreringen i Norge har vært helt håpløst mislykket. På den andre siden kan man få inntrykk av at det har vært en dundrende suksess, og at vi skal fortsette akkurat som i dag. Jeg tror sannheten ligger midt imellom der et sted, og det tror jeg også stortingsflertallet erkjenner, når man i dag danner flertall for å prøve ut noen nye grep.

Det gjør man ikke fordi man ønsker å være slem med folk eller gjøre ting vanskeligere. Motivasjonen for å prøve ut nye integreringspolitiske grep og gjøre endringer underveis der, handler rett og slett om at man ønsker at folk skal kunne lykkes bedre. De som kommer til Norge, skal kunne lykkes bedre med å skape seg et godt liv i Norge. Det tror jeg er mulig. Alt fungerer ikke perfekt i dag, og den viljen til faktisk å prøve ut ny politikk på et komplisert område som integrering, tror jeg det er viktig at stortingsflertallet har med seg.

Alt er ikke perfekt i dag, men alt er heller ikke helt håpløst. Det er nettopp derfor politikken på dette området også må være i bevegelse. Det sier stortingsflertallet i dag, og det tror jeg er helt riktig.

Erlend Wiborg (FrP) [12:00:44]: Aller først har jeg et spørsmål til presidenten: Er «moralposering» uparlamentarisk?

Erlend Wiborg (FrP) [12:01:04]: Da takker jeg presidenten for svaret, for jeg refererer til innlegget fra Sosialistisk Venstrepartis nestleder, Marian Hussein, som etter min mening drev med moralposering. Hun gjorde seg høy og mørk fra denne talerstol og angrep bl.a. Fremskrittspartiet for vårt syn på og ønske om å stramme inn innvandrings- og integreringspolitikken. Saken var tydeligvis ikke spesielt viktig for henne, for i det sekundet innlegget var holdt ferdig, forlot hun salen, istedenfor å høre hva Fremskrittspartiet og de andre i denne salen faktisk mener om denne saken. Jeg må si jeg synes det er underlig.

Jeg må også si at innlegget fra Rødts komitéleder var underlig, da hun mente at det at alle ønsker å bli fullt ut integrert, og at alle respekterer grunnleggende norske verdier og grunnleggende norske lover, er like selvfølgelig som at jorden er rund. Jeg må minne representanten om at vi i forrige sak diskuterte negativ sosial kontroll. Da var alle enige i at det er en stor utfordring vi må slå hardt ned på, og at negativ sosial kontroll er et åpenbart eksempel på personer som ikke respekterer grunnleggende norske verdier.

Det er én ting jeg er enig med både Sosialistisk Venstreparti og Rødt i. Det er at god integrering ikke skjer ved å signere en erklæring. Der stopper også enigheten. Fremskrittspartiet mener at skal man få til god integrering, må vi faktisk stille krav. Det å stille krav til mennesker er ikke å være slem, det handler om å ta mennesker på alvor. Skal krav ha en effekt, må det ha også en konsekvens om man ikke følger de kravene som blir stilt. Det er det som skiller Fremskrittspartiet fra de andre partiene i denne salen.

Jeg håper at Høyre, når de kommer ut av Arbeiderpartiets vurderingsfavn, da kan støtte Fremskrittspartiets forslag om en forpliktende integreringskontrakt, som ligger til behandling i Stortinget, der vi stiller krav om at om man skal bo i Norge, må man lære seg norsk, komme seg i arbeid, respektere norske lover og grunnleggende verdier, ikke begå kriminalitet og akseptere likestilling, frihet og demokrati.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:04:02]: Når vi debatterer integrering, tror jeg det er svært viktig at vi hører på hva folk sier i sine innlegg, før man går bastant ut og mener det motsatte. Jeg har ikke hørt et eneste innlegg her i dag som ikke er for at vi skal integrere, som ikke er for at vi skal sørge for at folk kommer inn i dette fellesskapet. Da tror jeg at vi må gå tilbake til det som skjer ute i alle disse kommunene som jobber med dette til daglig, og til denne integreringserklæringen, som vi har tvilt oss fram til å være med på fordi vi er opptatt av at det må evalueres, det kan være noen byråkratiske elementer her, og jeg er enig med komitélederen i at det kan være vanskelig å gjennomføre den type sanksjoner. Men samtidig er jo dette en integrering som skal gjennomføres som en del av introduksjonsprogrammet. Det er faktisk det som står i vedtaket. Det skal være en del av introduksjonsprogrammet, basert på en integreringsplan. Slik jeg oppfatter det, skal denne planen være en dialog mellom dem som er en del integreringsprogrammet, og så signerer man denne planen til slutt, om hvilke rettigheter og forpliktelser man har når man skal jobbe med disse tingene i fem år.

Introduksjonsprogrammet har utviklet seg voldsomt på den tiden det har vært. Som ordfører har jeg har opplevd et introduksjonsprogram som var forholdsvis snevert. I dag favner det bredt, det favner vidt, og det blir bedre og bedre og er grunnlaget for at folk skal komme seg inn i samfunnet. At vi da mener at dette også dreier seg om rettigheter og plikter, er ikke noe annerledes enn ellers i det norske samfunnet. Det også dreier seg om rettigheter og plikter. Dette er en plan som man sammen undertegner helt konkret i forbindelse med introduksjonsprogrammet.

Også vi har vært med på noen av forslagene som tydeliggjør akkurat dette med rettigheter, plikter og konsekvenser. Det er det som er dette flertallsvedtaket. Jeg tror dette er til det gode, men samtidig må vi selvfølgelig, som man har gjort i introduksjonsprogrammet gjennom mange år, finne ut om det er best egnet, etter en evaluering.

Mudassar Kapur (H) [12:07:15]: I debatten om integrering, som jeg har fått gleden av å følge over en del år, er det ofte sånn at de som har en optimisme rundt integreringen, ofte blir kalt for dumsnille, og de som ønsker å ha et strammere grep om dette, veldig fort blir kalt for innvandrerfiendtlige, og de som mener at det kanskje finnes en gyllen middelvei, eller at man må se litt an og vurdere forskjellige hensyn, blir kalt for tiltaksløse. Jeg tror at hvis vi skal ha en god debatt om integrering i landet vårt, er det for det første viktig at vi slipper til alle stemmer uten å stemple dem den ene eller andre veien. Det andre er at jeg tror det også bidrar til litt mer legitimitet rundt de løsningene vi etter hvert kommer fram til. Det er i hvert fall min inngang til dette.

Man skal ikke karakterisere andre partier, og vi skal heller ikke snakke for mye om andre forslag enn dem som er til behandling, men jeg ble utfordret av FrP, og jeg har sett litt på dette forslaget fra FrP som bare handler om ikke-vestlige innvandrere. Jeg skal i hvert fall ikke beskylde FrP for bare å gå etter én folkegruppe, for det tror jeg ikke FrP gjør. Men jeg er mer redd for at de rett og slett er litt naive, litt slappe og ikke helt påskrudd i den saken. Jeg mener at alle som kommer til Norge, skal signere en borgerkontrakt eller integreringserklæring. Alle bør gjøre det, uavhengig av hvilken bakgrunn de har. Jeg mener at selv om du kommer til Norge fra en ikke-vestlig del av verden, så gjelder norske lover, norske plikter og norske verdier helt likt for alle. Det at Fremskrittspartiet har en litt naiv inngang til dette og egentlig ikke har lyst å stille de samme kravene til alle innvandrere, er rett og slett litt slapt, men vi skal selvfølgelig ta en vurdering av de forslagene som kommer.

Jeg vil bare avslutte med å nevne det å komme til Norge og følge norske verdier og ikke minst den felles kulturen vi har, lovene vi har, reglene vi har, ytringsfrihet, god frihet til barna og negativ sosial kontroll, som vi har diskutert. Alt dette må da gjelde alle som innvandrer til Norge. Jeg har i hvert fall mye høyere forventninger til dem som innvandrer til Norge, enn det FrP ser ut til å ha, gitt at de går for en såpass smal gruppe når alt kommer til alt. Det er i hvert fall en liten refleksjon, og så gleder jeg meg selvfølgelig til å behandle det forslaget når det en eller annen gang kommer utpå høsten. I mellomtiden må vi få tempo på det arbeidet vi nå får flertall for, og så kommer vi tilbake til resten senere.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:10:32]: Jeg skal gjøre et forsøk på å ha denne debatten med innestemme. Det er som representanten Mudassar Kapur sier: Vi har alle ulike briller, synspunkter og innganger, og det er som oftest legitime og gode intensjoner bak. Men vi som sitter i denne salen, er stort sett utrustet med ulike ryggsekker: hva vi har oppvokst med, hva vi har opplevd, det som ligger bak oss som har formet oss til de menneskene vi er i dag. Mange som har kommet til Norge som flyktninger, har en helt annen ryggsekk enn mange av oss som sitter her, selv om også noen som sitter her, har de erfaringene i ryggsekken sin.

Når det blir sagt at det er helt enkelt å signere på dette, så ber jeg dere også om å ha med i tankerekken alt det som mange har måttet stå i hver eneste dag på butikken, i møte med skolen, den strukturelle, underliggende, kanskje aldri uttalte rasismen, også før de kom til Norge. Og når vi legger fram et brev, en integreringserklæring, og sier «du må signere på at du skal følge norsk lov», kan det høres slik i ørene eller i bakhodet på den som skal signere: «Hvorfor tror du jeg ikke skal det? Selvfølgelig er jeg for likestilling. Selvfølgelig er jeg glad i ungene mine».

Det er ikke rart at folk som har opplevd dette over mange år, får den opplevelsen. Og når vi har denne debatten nå, hvor mange av oss har ulike ryggsekker og ulike erfaringer, ber jeg oss også om å tenke på hva andre opplever, og hvordan det kan oppleves. Det er ikke hva vi sier til hverandre, som er viktig. Det er den følelsen vedkommende har etter å ha snakket med oss.

Erlend Wiborg (FrP) [12:13:45]: Det å stille krav til mennesker og være tydelig på forventninger kan også være med på å skape trygghet.

Men grunnen til at jeg tegnet meg en siste gang var representanten Kapur, som snakket om at Fremskrittspartiet ønsker å rette våre integreringstiltak inn mot ikke-vestlige innvandrere, og det stemmer. Norge er allerede det landet som bruker mest penger i verden på integrering i forhold til folketall og antall innvandrere som kommer, og da synes jeg det er ganske oppsiktsvekkende at Høyre endrer politikk og mener at vi nå skal bruke penger på å få integrert svenske arbeidsinnvandrere til Norge. Jeg tror helt ærlig at det ikke er det Høyre mener, og da synes jeg også Høyre kunne droppet det litt flåsete innlegget til Kapur. Vi må bruke ressursene der behovet faktisk er størst, og den største integreringsutfordringen har vi dessverre med ikke-vestlige innvandrere.

Mudassar Kapur (H) [12:15:03]: Jeg har notert meg at FrP har lagt seg til en tone hvor de ofte blir veldig fornærmet over at andre partier gir svar eller fremmer argumenter på punkter FrP har tatt opp, om det partiet. Hvis det er den nye linjen, tror jeg FrP titt og ofte kommer til å være her oppe på talerstolen og kommentere innlegg fra andre partier, be andre partier trekke tilbake sine innlegg eller karakterisere de innleggene. Dette er en åpen debatt i Stortinget – velkommen til den, vil jeg si til representanten som var her før meg. Dette kommer det til å være mye av framover. Høyre kommer til å gjøre rede for sine primærstandpunkter.

Måten jeg ble gjengitt på, var også feil. Jeg vil fortsatt gjenta at jeg mener at god integrering gjelder for alle. Selvfølgelig må vi differensiere der hvor behovene er størst, men det å være naiv og tenke at alt bare går av seg selv, vil jeg fraråde.

Konstanse Marie Alvær (A) [12:17:15] (ordfører for saken): Jeg vil innledningsvis takke komiteen for godt samarbeid med Dokument 8:216 S for 2025–2026, som omhandler praktisering av dispensasjonsbestemmelser i plan- og bygningsloven – men som kanskje de fleste kjenner som IKEA Forus-saken.

Denne saken har to flertall, og jeg vil nå benytte resten av taletiden på å framlegge Arbeiderpartiets syn i saken.

Saken berører grunnleggende prinsipper i norsk arealforvaltning: at endringer i arealbruk skal skje gjennom plan, ikke gjennom enkeltstående dispensasjonssaker. Plan- og bygningsloven er nettopp bygget opp for å sikre helhetlige, langsiktige og forutsigbare beslutninger, der både lokale prioriteringer og nasjonale hensyn ivaretas. Dispensasjoner er et viktig virkemiddel for å håndtere særlige tilfeller, men det kan ikke erstatte ordinær planlegging.

Denne saken handler i stor grad om tilliten til lokaldemokratiet, og om hvordan vi ivaretar det best innenfor tydelige og forutsigbare rammer. Arbeiderpartiet mener det er helt grunnleggende at beslutninger om arealbruk tas nær folk. Kommunene kjenner egne lokalsamfunn best, og gjennom planprosesser får vi åpne, demokratiske vurderinger med medvirkning og bred forankring. Det er selve kjernen i et sterkt lokaldemokrati.

Vi kan ikke bare sette til side lover og regler når de er upraktiske. Da utfordrer vi både forutsigbarheten i systemet og tilliten til de vedtakene som er fattet gjennom grundige prosesser.

Samtidig anerkjenner vi at planer kan bli utdaterte. Samfunnsutviklingen går raskt, og nye føringer kan gjøre det nødvendig å justere kursen. Nettopp derfor er planendring et så viktig verktøy. Det gir rom for å finne gode, tilpassede løsninger innenfor en helhetlig ramme.

For Arbeiderpartiet er derfor hovedlinjene klare: Vi skal ha sterke kommuner med reell innflytelse, men vi skal også ha et system som er forutsigbart, rettferdig og basert på klare regler. Det er på den måten vi best ivaretar både lokaldemokratiet og tilliten til arealpolitikken vår.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [12:19:48]: Da jeg i fjor fremmet forslag på vegne av FrP, Høyre og Arbeiderpartiet om å gi IKEA dispensasjon i Stavanger kommune, hadde jeg aldri i min villeste fantasi forventet at statsforvalter Bent Høie ville klage på vedtaket og kreve 1 099 sykkelparkeringsplasser og bare 183 bilparkeringsplasser.

Noen vil gjerne mene at det er komplett idioti. Andre vil gjerne mene at det er absurd at IKEA skal ha flere sykkelparkeringsplasser enn det er syklister i Tour de France, Flandern rundt og kanskje Giro d’Italia til sammen. Det er ingen som sykler med BILLY-hylla bakpå sofaen. Dessverre innså heller ikke statsforvalteren i Vestland det. Fagfolkene i Stavanger kommune innså heldigvis på sin side at det var adgang til å gi dispensasjon. Saken er jo et særdeles presist eksempel på problemene med statsforvalterne landet rundt. Lokaldemokratiet respekteres i for liten grad, og nærings- og bilfiendtlige reguleringer som er utslag av absurd klimapolitikk, tolkes til sitt ytterpunkt.

Stavanger kommune ville gi IKEA en løsning med 590 bilparkeringsplasser og 170 sykkelparkeringsplasser. Det er fortsatt altfor mange sykkelparkeringsplasser og for få bilparkeringsplasser, men det ville vært mulig for IKEA å komme videre med nytt varehus. I vel 20 år nå har IKEA hatt flytteplaner, men å flytte varehuset bare noen få minutter ned i veien viste seg å være en byråkratisk oppgave som er komplett umulig i annerledeslandet Norge, hvor sunn fornuft har vært komplett fraværende.

I dag er det en glede at et flertall i Stortinget ser hvor oppsiktsvekkende og absurd IKEA-saken er, og at en endelig kan få en løsning på den kanskje største reguleringsmessige verkebyllen i Stavangers historie. Stavanger er jo, i tillegg til å være oljehovedstad, kjent som kommunen med trolig det eneste Biltema-varehuset i verden som ikke får lov til å selge bildeler, og hvor man da altså må sykle hjem sofaen fra IKEA. Stavanger trenger ikke være kjent som den evige stad for statsforvalterens hjemmealenefest.

I denne saken er det oppsiktsvekkende at IKEAs samlokalisering av varehus og lager, som vil spare 710 kjøreturer hver dag IKEA er åpent, ikke skal bidra til å nå et nullvekstmål i regionale og lokale planer – et nullvekstmål som noen vil mene er helt feil, men det blir tolket enda drøyere av statsforvalteren. Hvis en skulle hørt på statsråden og sendt IKEA ut på enda en ny runddans i den byråkratiske skjærsilden, har jeg ingen tro på at statsforvalteren ikke ville kommet med innsigelser, også til en planendring.

Nå er det på tide at regjeringen får kontroll på statsforvaltermandatet, som har løpt løpsk. Nå kan ikke IKEA vente lengre. Hele saken, vil noen mene, er en gigantisk farse fra ende til annen. Nå er det på tide å ordne opp i et av norgeshistoriens mest absurde vedtak.

Til slutt tar jeg opp forslaget Fremskrittspartiet står bak.

Mudassar Kapur (H) [12:22:53]: La meg aller først gi honnør til foregående taler for å fortjenstfullt ha tatt opp denne saken i Stortinget. Jeg tror vi alle er enige om at denne saken har fått et absurd utslag.

Jeg tror alle som følger sunn fornuft uten å måtte dykke ned i alle juridiske detaljer, ser helt åpent at når resultatet er at man skal ha flere sykkelparkeringer enn bilparkeringer på IKEA, skaper det egentlig forvirring. Ikke minst skaper det mindre legitimitet blant befolkningen når det gjelder hvordan staten opererer – og ikke minst overstyrer, i enkelte tilfeller – men også det som gjelder arbeidet med klimamålene. Jeg tror alle de som er opptatt av å nå klimamålene, samtidig vil mene at det er litt merkelig at det skal være flere sykkelparkeringer enn bilparkeringer på et IKEA-anlegg.

Jeg har merket meg at statsråden i sitt svarbrev til Stortinget skriver:

«Jeg har ikke hatt en full gjennomgang av saken og statsforvalteres juridiske vurdering og detaljene i denne. Slik jeg kjenner saken nå er min foreløpige vurdering at hvis Stortinget vedtar representantenes forslag, så risikerer Stortinget å be regjeringen fatte et vedtak i strid med dagens lov.»

Til dette vil jeg si at det dermed er en foreløpig vurdering. Det betyr at med mindre statsråden har nye opplysninger – som jeg legger til grunn at Stortinget hadde fått innen behandlingen av saken her i salen – er det ikke gitt at det ikke er mulig å oppheve vedtaket fra statsforvalteren. Dersom det likevel ikke skulle være mulig, har Høyre jobbet for at vi også får inn mer tekst i forslaget. Sammen med Senterpartiet og FrP har vi fått inn en sikkerhetsventil som sier at dersom det ikke skulle være mulig, skal statsråden gå i dialog med Stavanger kommune og sørge for at den skisserte løsningen kommer på plass innenfor den ønskede tiden.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at statsråden har gitt en foreløpig vurdering. Det har ikke kommet noen andre opplysninger til Stortinget som tilsier at statsråden mener at det nå er sagt svart på hvitt at det ikke er mulig å oppheve det vedtaket. I så fall burde og skulle vi ha hatt den opplysningen før vi gikk opp på talerstolen. Dersom det nå skulle vise seg, etter Stortingets vedtak, at det ikke er mulig å oppheve vedtaket – vel, da forventer vi at statsråden går i dialog med kommunen og får den skisserte løsningen på plass innenfor den ønskede tidsrammen, slik kommunen har ønsket.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:26:13]: Jeg vil også takke dem som har brakt denne saken til Stortinget, også da representanten Kapur, som inngående har forklart hvordan dette forslaget er skrudd sammen, slik at man har muligheter til å kunne løse saken konkret.

Denne saken handler om å finne en fornuftig og praktisk løsning, kort og godt. Slik denne saken har utviklet seg, er det ikke i samsvar med intensjonen i byvekstavtalene. Det er altså helt åpenbart. Plan- og bygningsloven § 19-2 forutsetter en konkret interesseavveining, der hensynet til det lokale selvstyret skal tillegges stor vekt. I denne saken er ikke dette hensynet tilstrekkelig ivaretatt i statsforvalterens behandling av saken. Stavanger kommune har selvfølgelig vektet ulike hensyn når de ga dispensasjon fra parkeringsforskriften, og det samme har Stavanger fylkeskommune. Da må man bli lyttet til, og det lokale selvstyret må faktisk gjelde også i den praktiske hverdagen.

Senterpartiet mener også det er svært viktig å peke på at endrede rammebetingelser i etterkant av langsiktige investeringer svekker forutsigbarheten for næringslivet. IKEA forholdt seg til vedtaket fra Stavanger kommune i god tro. Når reguleringsforutsetninger endres vesentlig etter at tomt er kjøpt og planlegging er kommet langt, som er tilfellet i denne saken, svekker det tilliten til stabile og pålitelige rammevilkår i Norge.

Det ligger et ansvar hos kommunalministeren om å sørge for en fornuftig løsning som ivaretar det lokale selvstyret. Som det står i innstillingen, ber Stortinget regjeringen følge opp dialogen med kommunen lokalt for å finne en fornuftig løsning for å realisere IKEA Forus.

Senterpartiet støtter de forslagene som sørger for en fornuftig løsning i denne saken. Derfor støtter vi både komiteens tilråding og forslaget som vi er en del av sammen med Høyre og FrP. Hvis det ikke er mulig å oppheve vedtaket til statsforvalteren, må regjeringen i dialog med Stavanger kommune sørge for at kommunens ønskede løsning for parkeringssituasjonen for IKEA Forus realiseres innenfor de tidsrammer som kommunen skisserer.

Statsråden oppfatter, slik jeg har skjønt det, dialogen med lokale myndigheter som god, og at det virker å være gode muligheter for å finne en slik løsning. Det forventer vi at statsråden gjør, og da vil denne saken bli løst.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [12:29:10]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å ta ordet i denne debatten, men jeg ser at det er nødvendig, og det er fordi debatten har beveget seg langt bort fra fakta og inn i en fortelling som rett og slett ikke stemmer.

La oss begynne der, med fakta. For det første: Nullvekstmålet, altså målet om at veksten i persontransport i byområder skal tas med kollektiv, sykkel, og gange, er ikke noe staten har dyttet på Stavanger mot deres vilje. Det er et mål det er bred politisk enighet om, både lokalt og regionalt. Stavanger har selv stilt seg bak det, og da kan vi ikke noen år senere late som at det kom ovenfra og er helt urimelig.

For det andre er det blitt hevdet at statsforvalteren krever over tusen sykkelparkeringsplasser for IKEA, og det er rett og slett feil. Statsforvalteren har ikke fastsatt et konkret krav til antall sykkelparkeringsplasser i sitt vedtak. Det som er gjort, er å vise til gjeldende parkeringsnorm i planen, en norm som allerede er politisk vedtatt.

For det tredje har statsforvalteren heller ikke sagt at IKEA bare kan ha 183 parkeringsplasser. Det som er sagt, er at dersom man har lyst til å fravike planen så betydelig som det legges opp til her, må det skje gjennom en ordinær planprosess, altså med åpenhet og høring og grundige vurderinger, ikke gjennom en dispensasjon. Det er et viktig prinsipp, fordi plan- og bygningsloven er ikke laget for å være en formalitet som man hopper over hver gang det er upraktisk. Den er laget nettopp for å sikre forutsigbarhet, helhetlig arealbruk og demokratisk medvirkning.

Det er helt legitimt å diskutere forholdet mellom stat og kommune. Det er også legitimt å være opptatt av lokalt selvstyre, men da må vi være ærlige om hva denne saken faktisk handler om. Dette handler ikke om at staten overkjører lokaldemokratiet, som har gjort alt riktig. Det handler om at det er en kommune som har gitt en dispensasjon som strider mot egne vedtatte mål og planer. Da må statsforvalteren selvfølgelig få lov til å gjøre jobben sin og påpeke nettopp det.

Det er også blitt tegnet et bilde av at miljøpolitikken er helt løsrevet fra virkeligheten, og det er blitt sagt at ingen sykler til IKEA. Men dette er en stråmann, for spørsmålet er ikke om alle skal sykle hjem med en sofa på ryggen. Spørsmålet er hvilke transportsystem vi bygger rundt sånne etableringer, og hvilke vaner vi legger til rette for over tid. Når vi vet at transport står for en stor andel av utslippene våre, og vi samtidig har forpliktet oss til å redusere biltrafikken i byområdene, da må det også være lov til å gi det konsekvenser i konkrete saker.

Jeg må si at når stortingsrepresentanter går ut med så bastante påstander, som overhodet ikke stemmer, bidrar det til å undergrave demokratiet, tilliten til forvaltningen og politikken. Enten har man ikke satt seg godt nok inn i saken, eller så velger man å forenkle og spisse for å vinne oppmerksomhet, og ingen av de delene er særlig betryggende.

Vi i Miljøpartiet De Grønne mener det er fullt mulig å finne gode løsninger for IKEA på Forus. Det sier også flertallet i komiteen, og det er jeg glad for. Dialogen med kommunen pågår, og det er gode muligheter for å få en planendring som ivaretar både næringslivets behov og våre felles klimamål. Men det må skje på riktig måte, gjennom åpne og demokratiske prosesser, og ikke med å skyve planverket til side når det blir litt upraktisk, og heller ikke med å forenkle en sånn debatt som dette.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [12:32:19]: For oss som har vært aktive i lokal- og fylkespolitikken i Rogaland, er IKEA-saken en gjenganger. Tomten ble kjøpt for over 20 år siden, reguleringsplanen åpnet den gangen for langt høyere parkeringsdekning, og så kom den interkommunale planen for Forus, der antall parkeringsplasser ble tatt ned. Det var forsøk på mekling som ikke nådde fram, før staten ved departementet konkluderte. Nå er Stavanger kommunes forsøk på å lande en praktisk løsning kommet til behandling her på Stortinget, og så langt burde det selvfølgelig aldri ha kommet.

Stavanger kommune vedtok 15. mai i fjor å gi dispensasjon fra parkeringsnormen i den interkommunale kommunedelplanen for Forus, sånn at IKEAs nye varehus kunne bli etablert med inntil 590 bilparkeringsplasser, mot planens 183. Rogaland fylkeskommune støttet kommunens vurdering, så forankringen lokalt og regionalt er solid. Deretter omgjorde Statsforvalteren i Vestland likevel vedtaket den 16. mars, med henvisning til nullvekstmålet og statlige planretningslinjer.

Dette er en sak der prinsippene møter virkeligheten. Dagens IKEA-varehus på Forus, bare noen hundre meter fra det nye varehuset, har om lag 700 parkeringsplasser. Den dispensasjonen Stavanger kommune ga, er altså en reduksjon i forhold til dagens nivå. Det hele blir bare absurd når en samtidig skal ha seks ganger flere sykkelparkeringer – 1 099 i tallet – enn bilparkeringer. Det er veldig bra at det blir lagt til rette for sykkel, det heier vi på, men det gir jo ikke mening. Vi snakker om et regionalt varehus med store og plasskrevende varer som kjøkken, sofa og garderobe. Jeg bor i Sokndal, om lag 100 kilometer sør for Forus, og jeg sykler selvfølgelig ikke når jeg skal på IKEA, som jeg gjør innimellom – da kjører jeg.

Stavanger kommune har gjort en konkret og helhetlig vurdering av varehusets funksjon, lokalisering og transportbehov. Rogaland fylkeskommune har sluttet seg til den vurderingen. KrF er glad for at vi nå sikrer flertall for forslaget som FrP, Høyre og Senterpartiet fremmer i saken, sånn at vi kan finne en fornuftig løsning for denne saken – og at det nye varehuset til IKEA på Forus kan bli realisert.

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:35:01]: Plan- og bygningsloven bygger på et prinsipp om at vedtak om arealbruk skal gjennomføres etter planprosesser i kommunen. Gjennom slike prosesser har kommunene stor frihet til å disponere arealene, og lokalpolitiske skjønnsmessige vurderinger og prioriteringer har en sentral rolle. Planvedtakene fattes dermed etter demokratiske prosesser med medvirkning og innspill fra relevante myndigheter, og de sikrer helhet og forutsigbar arealbruk og utvikling i et langsiktig perspektiv.

Stortinget vedtok endringer i dispensasjonsbestemmelsen i plan- og bygningsloven ved lov 18. juni 2021 nr. 130. Lovendringen hadde til hensikt å tydeliggjøre handlingsrommet for kommunene.

Høyesterett har nylig bekreftet at det er en rettslig vurdering om lovens vilkår for å gi dispensasjon er oppfylt. Det er først når de rettslige vilkårene for dispensasjon er oppfylt, at kommunen kan vurdere om de vil gi dispensasjon eller ikke. Denne siste vurderingen ligger innenfor kommunens frie skjønn.

Det er altså ikke sånn som komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet skriver, at dispensasjonsvurderingen kun forutsetter en konkret interesseavveining. Hvis de lokalt folkevalgte ønsker å åpne for et tiltak i strid med en arealplan som ligger utenfor rammene for dispensasjonsvilkårene, må de folkevalgte endre arealplanen.

Reguleringsplanen for IKEA-tomten ble vedtatt for ti år siden, og siden det har det kommet nye føringer om parkering i området både i kommunene, i fylkeskommunen og fra nasjonalt nivå. Det er derfor naturlig at det nå må gjøres endringer.

Et vedtak fattet av statsforvalteren i en klagesak er et endelig vedtak. Et sånt endelig vedtak kan bare omgjøres dersom særskilte vilkår er oppfylt. Et vedtak kan bl.a. omgjøres dersom det lider av feil som tilsier at det er ugyldig. Det er ikke påpekt av det hefter slike feil ved statsforvalterens vedtak. Min foreløpige vurdering er derfor at vedtaket ikke kan omgjøres.

Jeg har hatt møte med ordføreren i Stavanger, Tormod W. Losnedal, og fylkesvaraordfører Svein Erik Indbjo for å finne en løsning på saken. For over en måned siden hadde vi et møte, og det var på mitt initiativ. Jeg har understreket at løsningen er en planendring, og jeg mener at det bør være rom for å vurdere tilpassede rammer for enkelte tomter innenfor den overordnede kommunedelplanen, og at IKEA-tomten er et slikt tilfelle.

Jeg har også sagt til de lokale partene at dersom kommunen ikke lykkes med en planendring og saken ender hos meg, vil jeg gjøre alt jeg kan for å bidra til en rask beslutning.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:44:21]: I dag behandler vi en sak som handler om mye mer enn parkeringsplasser på Forus, den handler faktisk om tilliten til lokaldemokratiet.

Stavanger kommune har behandlet denne saken grundig. Rogaland fylkeskommune har støttet vurderingen. Lokale politikere, som kjenner området, næringslivet og transportmønsteret best, har kommet fram til en løsning de mener er riktig. Likevel mener Statsforvalteren det er viktig å sette til side disse vurderingene.

Da må vi stille spørsmålet: Hvor mye er egentlig lokaldemokratiet verdt? I denne saken ser vi et mønster mange kommunepolitikere kjenner altfor godt. Lokale folkevalgte bruker mye tid og ressurser, setter seg inn i saker og bruker sin kompetanse på å finne gode løsninger. Deretter kommer staten inn og setter vedtak til side og overprøver beslutningene.

Denne saken har skapt et engasjement langt utover det som er vanlig for en plansak. Jeg har knapt opplevd maken. Tusenvis av personer har engasjert seg. Folk som ellers ikke følger kommunale plansaker tett, har reagert fordi de opplever at dette handler om noe mye, mye større. De opplever at sunn fornuft taper mot systemet, de opplever at lokale vurderinger taper mot byråkratiske prosesser, og de opplever at når både kommunen og fylkeskommunen sier ja, blir det likevel et nei. Det er nettopp derfor denne saken er så viktig og skaper mye oppmerksomhet.

IKEA er i dag delt mellom to ulike lokasjoner på Forus. Når virksomheten nå samles på én tomt, vil intern transport og unødvendig kjøring reduseres. Logistikken blir bedre. Kundene får et enklere tilbud. Ansatte får en mer effektiv arbeidsplass. Det er over 20 år siden jeg selv var med og solgte tomten til IKEA. Nå må de få lov til å komme i gang

Det er med andre ord fullt mulig å kombinere hensynet til miljø, næringsutvikling og god arealpolitikk, men da må en også være villig til å bruke riktig skjønn. Denne saken handler derfor ikke bare om IKEA. Den handler om hvilket samfunn vi ønsker oss – et samfunn der beslutningene tas nærmest dem det gjelder, eller et samfunn der stadig flere avgjørelser flyttes vekk fra de lokale folkevalgte og de samfunnene som kjenner saken best.

Jeg mener tiden er overmoden for å vise større respekt for lokale folkevalgte og større tillit til det lokale skjønnet. Derfor er det en gledens dag at det nå ser ut til å bli flertall for det forslaget jeg satte fram her for noen uker siden.

Morten Sandanger (A) [12:47:32]: Fremskrittspartiet slår inn åpne dører med et forslag som trolig er ulovlig å gjennomføre. Jeg begynner å miste tellingen på hvor mange ulovlige vedtak som blir foreslått eller vedtatt her i stortingssalen fra lov og orden-partiet. Vi må i denne salen kunne forholde oss til hva som er lovlig å gjennomføre og ikke. Reguleringsplan for IKEA, parkeringsnormen og nullvekstmålene – noen av dem er over ti år gamle. Enkelte av forslagsstillerne på dette forslaget var lokalpolitikere selv da dette ble framforhandlet og vedtatt.

Statsråden har allerede vært på banen i denne saken og jobber med å finne en god løsning. Jeg forventet nesten at forslagsstillerne skulle trekke forslaget sitt eller stille seg bak Arbeiderpartiets forslag da de så at saken var i gang med å bli løst.

Onsdag 22. april, under en uke etter at svarbrevet kom til komiteen, hadde statsråden møte med ordføreren i Stavanger, Tormod Losnedal, og fylkesvaraordfører Svein Erik Indbjo. Alle var der innforstått med at løsningen på dette problemet er omregulering av området. Jeg vil sitere fra Stavanger Aftenblads sak om dette samme dag som møtet skjedde: «I møtet mellom stat og kommune var alle enige om at Ikea-saken må bli løst raskest mulig.»

Stavanger-ordfører Tormod Losnedal fra Høyre var fornøyd med møtet og sa at de nå var klar for planendring hvis IKEA søker om dette til høsten, og at alle – inkludert statsråden – ønsker å finne en løsning. For å understreke dette mer, kan jeg vise til fylkesvaraordfører Svein Erik Indbjo fra Rogaland FrP, som sier i saken at han nå tror saken blir løst hvis IKEA søker om planendring for tomten. Nå ligger ballen hos IKEA og Stavanger kommune, sier han.

Da er spørsmålet: Hvorfor i all verden står vi her i stortingssalen og diskuterer en sak som nå ligger hos IKEA og Stavanger kommune? Dette mener jeg er tull. Hvis en spør meg, er det sløsing med fellesskapets midler at vi står her og bruker tid og krefter på en sak som allerede er løst, når vi har 200 andre saker til behandling her i Stortinget og nærmest 200 andre saker i dag.

Mitt forslag er at forslagsstillerne Sivertsen, Borgli, Erevik og Midtun plukker opp telefonen og ringer til politikollegaen sin Indbjo i Rogaland FrP, som åpenbart ikke har videreformidlet til sine partikamerater at saken allerede har fått en lykkelig slutt. Jeg er sikker på at vi kan finne mange andre gode og relevante saker å diskutere her på talerstolen enn en reguleringsplanendring som skal behandles av Stavanger kommune til høsten.

Rune Midtun (FrP) [12:50:14]: Dette er en sak som i bunn og grunn handler om noe veldig enkelt: Skal vi lytte til folk, lokalsamfunn og næringsliv, eller skal vi la byråkratiet overstyre sunn fornuft? I Stavanger har et bredt politisk flertall sagt ja til et nytt IKEA-varehus på Forus, med et parkeringsopplegg som faktisk henger sammen med virkeligheten. De har gjort en konkret vurdering av behov, transportmønster og hva et sånt varehus faktisk er. Likevel velger statsforvalteren å overprøve dette og stå igjen med et resultat som er helt ute av proporsjoner.

La oss være ærlige: Folk frakter ikke kjøkken, sofaer og garderober hjem på sykkel. Det sier seg selv. Likevel er det altså sånn at vi i dette tilfellet ender opp med et krav som i praksis gir flere sykkelplasser enn det som gir mening, og altfor få parkeringsplasser til bil. Dette er et godt eksempel på hva som skjer når statlig detaljstyring mister kontakten med hverdagen til folk.

Denne saken handler også om lokalt selvstyre. Stavanger kommune har sagt ja, Rogaland fylkeskommune har sagt ja, og et bredt lokalt flertall støtter løsningen. Likevel blir dette satt til side av staten. Plan- og bygningsloven sier klart at det skal legges stor vekt på det lokale selvstyret. Men i denne saken er nettopp dette hensynet ikke tilstrekkelig ivaretatt. Det mener Fremskrittspartiet er feil.

Dette er også en sak om forutsigbarhet for næringslivet. Når rammebetingelser endres så vesentlig etter at investeringer er planlagt over lang tid, svekker det tilliten til Norge som investeringsland. Bedrifter må kunne stole på at spillereglene ligger fast, og at ikke staten kommer inn sent i prosessen og endrer forutsetningene.

Flertallet i komiteen peker på dialog og prosesser. Det er vel og bra, men det løser ikke hovedproblemet, nemlig at statsforvalterens vedtak i utgangspunktet er urimelig, lite treffsikkert og dårlig tilpasset virkeligheten. Fremskrittspartiet mener derfor at det riktige er å gjøre det tydelig at dette vedtaket må omgjøres. Det handler om å ta folk på alvor, det handler om å legge til rette for arbeidsplasser og verdiskaping, og det handler om å stoppe en utvikling der byråkratiet får for stor makt over viktige lokale beslutninger. Når et bredt lokalt flertall sier ja, bør ikke staten komme fra sidelinjen og si nei. Fremskrittspartiet vil bruke fornuft – sunn fornuft – også i denne saken. Derfor støtter vi forslaget.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:53:13]: Noen ganger får man inntrykk av at enkelte partier alltid begynner med å lete etter grunner til å si nei. Denne saken viser at det ofte er langt klokere heller å begynne å lete etter grunner til å si ja, for de er det mange av.

Det mangler ikke på argumenter for å finne en løsning for IKEA på Forus. Virksomheten skal samles på én tomt. Biltrafikken mellom dagens to lokasjoner blir redusert. Kommunen ønsker løsningen, fylkeskommunen støtter løsningen, og et bredt lokalt flertall ønsker en god løsning.

Ellers ville jeg som stortingsrepresentant vært fristet til å bruke en formulering fra meklingsprotokollen for noen år tilbake, om de lokale planene, for løsningen står faktisk i kompromisset fra 2019. Der heter det at dersom parkeringsnormen på 0,5 gir uheldige og utilsiktede konsekvenser for enkeltprosjekter, skal det være mulig å gi dispensasjon. Hvis ikke IKEA på Forus er et sånt prosjekt, er det noe som er det?

Spørsmålet burde derfor være: Hvordan får vi dette til? Dessverre har Arbeiderparti-regjeringen altfor ofte vist at den heller leter etter begrunnelser for å stoppe prosjekter enn å realisere dem.

Når et stort internasjonalt selskap som IKEA, som sysselsetter mange folk, ønsker å investere, bør vi lytte til dem. Det er derfor denne saken har skapt så stort engasjement. Folk opplever at systemet ofte blir viktigere enn resultatet, at regler blir viktigere enn all sunn fornuft, og at prosesser blir viktigere enn viktige arbeidsplasser. Det er ikke et slikt Norge vi ønsker å ha. Det blir heller ikke et effektivt Norge.

Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti bidrar nå til en vilje og en løsning. Det er vi veldig glade for.

Erlend Wiborg (FrP) [12:55:41]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg til debatten, men det var representanten Sandanger fra Arbeiderpartiet som fikk meg til å tegne meg.

Han illustrerte veldig godt forskjellen på Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Der Arbeiderpartiet er opptatt av systemer og teori, er Fremskrittspartiet opptatt av hvordan politikken faktisk slår ut i praksis. Fremskrittspartiet hatt i sine gener siden opprettelsen i 1973 at vi skal være ombudsmenn og -kvinner for folk flest og næringsliv når de møter på helt urimelige hindringer fra byråkrati og politikere.

Her snakker vi altså om at et folkevalgt flertall i Stavanger kommune gjør en vurdering og får støttet Rogaland fylkeskommune. De ser behovene, virkeligheten og hvordan et IKEA-varehus faktisk fungerer, og så blir de stoppet av byråkratiet. Det er det byråkratiet representanten Sandanger og Arbeiderpartiet forsvarer, i stedet for å forsvare innbyggerne som rammes av dette, og ikke minst IKEA. Det er også bakgrunnen for at Fremskrittspartiet fremmet dette representantforslaget, for det må være lov å bruke litt sunn fornuft i politikk og byråkrati.

Dette handler ikke bare om parkeringsplasser. Det handler om lokalt selvstyre og forutsigbarhet for næringslivet, og det handler om hvorvidt politikken faktisk skal ta utgangspunkt i den virkeligheten folk lever i, ikke den virkeligheten Arbeiderpartiet kunne ønsket at man levde i.

IKEA selger ikke mobildeksler eller slips som folk bærer hjem på sykkelen. De selger sofaer, skap, senger og kjøkken. Da er det ganske naturlig at man trenger en bil for å frakte dette. Likevel har vi fått et system der regjeringen mener det nærmest er et problem at folk ønsker å parkere ved et varehus som er bygget nettopp fordi kunder trenger store varer. Det blir, med respekt å melde, absurd.

Fremskrittspartiet reagerer også sterkt på at staten setter til side et bredt lokalt og regionalt flertall. Stavanger kommune har gjort konkrete vurderinger av transportbehov, lokalisering og funksjon. Likevel blir dette overprøvd fra statlig hold. Slik detaljstyring svekker tilliten til både lokaldemokratiet og stabile rammevilkår for næringslivet.

Fremskrittspartiet mener at politikken må ta utgangspunkt i hvordan folk faktisk lever livene sine, ikke teoretiske modeller og symbolpolitikk. Det må være lov å bruke sunn fornuft, og sunn fornuft tilsier at et IKEA-varehus på Forus trenger nok parkeringsplasser til at vanlige folk faktisk kan handle der. Jeg er glad for at Fremskrittspartiet i dag får flertall til å instruere regjeringen, og jeg forventer at statsråden følger lojalt opp.

Kristoffer Sivertsen (FrP) [12:58:57]: Et godt forslag til representanten Sandanger burde kanskje være å begynne å snakke med egne Arbeiderpartikollegaer i Stavanger, som var medforslagsstillere da dispensasjonen faktisk ble gitt. Hvis det er slik at representanten har den ideen for seg at saken er løst, fordi det snakkes fint om en planendring, tror jeg at kunnskapsnivået om plan- og bygningsloven og statsforvalterembetet har forbedringspotensial.

Denne saken handler om sunn fornuft, og ja, det handler om juss, men det handler også om å gjøre de riktige juridiske vurderingene. Det mener vi at Stavanger kommunes faglige vurdering sist saken ble behandlet, er et skoleeksempel på, for en ny planprosess vil med stor sannsynlighet ikke tilføre saken noen reell merverdi, utover det rent prosessuelle. En planendring vil i større grad endre politikk, mens en dispensasjon er en særskilt vurdering av en konkret sak. Det avgjørende er jo ikke om tiltaket avviker fra parkeringsbestemmelser, men om hensynet bak bestemmelsen faktisk blir vesentlig tilsidesatt – og det gjør det ikke i dette tilfellet.

Den konkrete begrunnelsen som statsforvalteren gir, er områdeplanen, og den er knyttet til Forus som et arbeidsplassområde, og behovet for å endre reisemiddelvalg ved arbeidsreiser, treffer usedvanlig svakt i en sak som gjelder plasskrevende handel med et regionalt nedslagsfelt.

Jeg håper at Arbeiderpartiet snur og gjør som sine fornuftige kollegaer lokalt og støtter Fremskrittspartiets forslag om dispensasjon. Det er en rettslig juridisk mulighet til å gjøre det, og det vil jeg sterkt anbefale statsråden å prioritere sine ressurser på om vi får et vedtak støttet av FrP, Høyre, KrF og Senterpartiet. Det vil ta sunn fornuft tilbake og gi en sårt trengt løsning i denne saken etter snart 20 år med byråkratiske runddanser.

Mudassar Kapur (H) [13:01:08]: Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke hadde tenkt å ta ordet på nytt igjen i denne debatten, men innlegget fra representanten fra Arbeiderpartiet, som var her oppe for ikke lenge siden, skapte rett og slett veldig mye usikkerhet. Hva er det egentlig Arbeiderpartiet mener i denne saken nå?

Representanten oppfordret Fremskrittspartiet, og kanskje andre partier også, til å ringe hjem til sine egne lokalpolitikere og minne dem om at det ikke er noe behov for å vedta det vi vedtar i dag, fordi statsråden er i gang med en dialog, så det er ikke noen vits i å gjøre det vi gjør her på Stortinget. Samtidig er Arbeiderpartiet medforslagsstiller på et forslag som ber regjeringen følge opp dialogen med Stavanger kommune for å finne en fornuftig løsning for IKEA Forus. Så hva er det egentlig Arbeiderpartiet mener i denne saken? Nå har representanten forlatt salen – jeg kan i hvert fall ikke se ham i området – men kanskje representanten kunne ringt sine egne medlemmer i komiteen før vi blir bedt om å ringe våre folk i Stavanger.

Hvis Arbeiderpartiet mener at den dialogen er så godt i gang at det ikke er noe poeng i å følge opp dette mer, er det også litt rart å ha fremmet et forslag om det. Jeg tror det dette egentlig handler om, er at regjeringen dessverre har vært litt bakpå i denne saken. Jeg synes det er bra at statsråden har hatt dialogmøter med Stavanger kommune, men jeg tror også jeg tør å påstå at noe av grunnen til at det møtet fant sted – eller i hvert fall fikk litt fart på seg – er at dette forslaget har kommet til behandling i Stortinget. Man kan sikkert påberope seg livets tilfeldigheter og si at det møtet var avtalt for lenge siden, men jeg har vanskelig for å tro det.

Nå er vi der vi er. Det som er viktig for oss i Høyre, er at dette går inn i et spor hvor vi legger til rette for at det lokale selvstyret vinner fram. Dette går også inn i det sporet hvor Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og Senterpartiet denne våren i flere saker har fått flertall i denne salen for at lokale hensyn må vektlegges mer i denne typen saker, og at statsforvalteren må hensynta det lokale selvstyret i mye høyere grad. Med det som bakteppe er det helt naturlig at man også følger opp denne saken.

Som jeg sa i sakens innledning: Statsråden har jo i sitt svarbrev til Stortinget sagt at det trolig ikke er mulig å oppheve statsforvalterens vedtak. Vi forventer derfor at det gjøres et skikkelig arbeid for nettopp å få til det. Hvis det ikke går, har vi den sikkerhetsventilen som gjør at man da sørger for at Stavanger kommunes ønskede løsning innenfor den ønskede tidsrammen, kommer på plass.

Statsråd Bjørnar Skjæran [13:04:10]: Jeg har stor respekt for denne sal, og jeg ønsker å fortsette å ha det. Da vil jeg ikke blir tillagt meninger jeg ikke har, f.eks. at jeg er motstander av å finne en løsning i IKEA-saken, når jeg tvert imot har tatt et initiativ for å finne en løsning. Jeg tar meg ikke personlig nær av det, men jeg synes ikke det er greit at min rolle i denne saken blir kalt absurd. Jeg ser faktisk ingenting som ligner på noe absurd i å forsøke å løse en sak som det er et stort engasjement rundt.

Når jeg skal definere hvordan jeg kan løse saken, må jeg forholde meg til det lovverket vi har. Maktfordelingsprinsippet i Norge er veldig tydelig: Stortinget vedtar lover, Stortinget vedtar budsjett. Det er hovedvirkemidlene for Stortingets styring. Høyesterett legger også rammen for regjeringens arbeid, Stortingets arbeid og for resten av landet. Høyesterett har sagt veldig klart fra hva som er vurderingene som må gjøres når man snakker om dispensasjoner innenfor den planen. Det ønsker jeg å forholde meg til. Jeg tror det er veldig klokt om Stortinget også forholder seg til det og hegner om maktfordelingsprinsippet, som vi har hatt gjennom så mange år. Jeg tror det er veldig klokt at Stortingets styring først og fremst handler om å vedta lover og budsjett, og at enkeltsaksbehandling må være noe som gjelder helt unntaksvis.

Jeg har sagt i mitt tidligere innlegg hvordan min inngang vil være når Stortinget har tatt sin beslutning, men jeg vil bare minne om at den vurderingen vi har gjort, tilsier at det ikke er et grunnlag for å oppheve statsforvalterens beslutning. Vi skal selvsagt gjennomføre en ny vurdering om Stortinget vedtar det som jeg oppfatter at det ligger an til at Stortinget vedtar i dag, og jeg har ikke tenkt å bruke lang tid på det. Min holdning til Stortinget er veldig grei: Når Stortinget fatter beslutninger, er det regjeringens jobb å følge opp så langt som det er mulig.

Jeg tror jeg stopper der. Så vil jeg bare nok en gang gi uttrykk for at jeg tror denne store respekten som jeg har, og som finnes i det norske samfunnet, overfor den jobben som gjøres her på dette viktige huset, står seg aller best hvis debattformen i denne salen ligner mest mulig på slik den har vært gjennom alle de årene vi har hatt et storting i Norge.

Pål Morten Borgli (FrP) [13:07:06]: Jeg registrerer at statsråden forsøker å skape et inntrykk av at Stortinget er i ferd med å be regjeringen bryte loven. Det er en merkelig argumentasjon.

For det første har statsråden selv skrevet til komiteen at han ikke har foretatt en full gjennomgang av statsforvalterens juridiske vurderinger, og at dette bare er en foreløpig vurdering. Dette handler egentlig bare om politisk vilje. Jeg registrerer nå at statsråden har en retorikk som sier at han er villig til å finne en løsning. Det er jo gledelig – det er egentlig helt unødvendig å måtte løfte denne typen saker inn i stortingssalen – men da håper jeg at statsråden også har lyst til å finne en rask løsning. Den løsningen finnes allerede: Det er bare å gjøre om det vedtaket som statsforvalteren har gjort.

Konstanse Marie Alvær (A) [13:08:18]: Jeg vil bare tydeliggjøre Arbeiderpartiets standpunkt i saken, for det virker som representantene her er litt usikre på hva det er. Jeg står fast på at vi ikke kan sette til side lover og regler bare fordi de er upraktiske. Da utfordrer vi både forutsigbarheten i systemet og tilliten til de vedtakene vi gjør, og nettopp tilliten til vedtakene vi gjør, er det som gir forutsigbarhet for etablering av næringer rundt om i landet vårt.

Som representanten for mitt parti tidligere var oppe og sa, er det en god dialog lokalt. Man kan være uenig om hvilken måte man skal gjøre ting på, men la det være klart – og statsråden har selv også gitt uttrykk for det – at vi selvfølgelig er ute etter å finne en løsning på problemet, men vi vil gjøre det innenfor de rammene som er vedtatt, og innenfor de lovene som foreligger i dag.

Erlend Wiborg (FrP) [13:09:27]: Jeg må minne om at det er denne sal som vedtar lover i Norge. Det betyr også at hvis en statsråd mener at loven er til hinder for sunn fornuft, så står statsråden fritt til å komme til denne sal og få endret eller justert de nødvendige lovene.

Jeg registrerer at statsråden gjorde seg høy og mørk på denne talerstol om maktfordelingsprinsippet. Det tror jeg er noe Stortinget kjenner utmerket godt, og en av Stortingets viktigste oppgaver er faktisk å passe på maktfordelingsprinsippet. Det handler selvfølgelig om balansen mellom statsmaktene, men det handler også om å være den enkelte innbyggers ombudsperson når staten og regjeringen går for langt og overkjører sunn fornuft, noe som rammer folk flest eller næringslivet.

Jeg registrerer også at statsråden prøver å skape inntrykk av at han er veldig for å finne en løsning. Ja, det er vel og bra at statsråden har begynt med det, men det skjedde først etter at statsråden så at Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget, og at det kunne få flertall. Da ble statsråd nervøs for at Arbeiderpartiet og regjeringen nok en gang skulle gå på et tap i denne sal. Det var da statsråden kom på banen. Hadde statsråden ønsket, kunne han anbefalt sine partifeller å stemme for Fremskrittspartiets forslag i dag, som jeg nå har fremmet sammen med Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Da kunne vi fått et bredt og tydelig flertall. Men det velger statsråden ikke å gjøre, for at statsråden er egentlig ikke opptatt av å løse denne situasjonen for IKEA. Statsråden er mer opptatt av å unngå at forslaget, som opprinnelig kom fra Fremskrittspartiet, skal få flertall.

Jeg må også minne om at da det opprinnelige vedtaket om IKEA kom for over et år siden, var politikere fra venstresiden ute i Stavanger Aftenblad og var tydelig på at vedtaket måtte stå, ellers kunne man komme i en situasjon der kommunene konkurrerer om å tilby flest mulig parkeringsplasser.

Jeg har tiltro til at lokalpolitikere vet best hva som er best for deres egen kommune. Jeg tror ikke at IKEA har lyst til å bruke masse penger på parkeringsplasser de ikke har behov for. IKEA ønsker å legge til rette for de parkeringsplassene vi som innbyggere etterspør, og da blir det galt og unødvendig byråkratisk at statsråden og regjeringen hele tiden prøve å stikke kjepper i hjulene for det.

Statsråd Bjørnar Skjæran [13:12:41]: Jeg har gjennom flere besøk i denne salen opplevd en type retorikk fra noen av de nye representantene som jeg faktisk tenker at presidenten burde reflektere over – uten at jeg på noen som helst måte skal legge meg opp i presidentens arbeid. Det får så være.

Jeg vil også innrømme at jeg har større forventninger til representanter med den tyngden og den erfaringen som representanten som var oppe før meg, har. Jeg har ikke vært nervøs, jeg har ikke kjent noen grunn til å være nervøs. Jeg har ikke hatt noen ting å gjøre med det som omtales som venstresiden i Stavanger. Jeg er den statsråden som uten å ha hatt IKEA-saken på mitt bord, har tatt initiativ til å få den på mitt bord. Jeg hadde et meget godt møte med representanter for Stavanger kommune og for Rogaland fylkeskommune, et møte der jeg med vitende og vilje skapte forventninger om at de kunne stole på at de hadde min støtte til å få gjennomført en nødvendig planendring så raskt som mulig.

Bakgrunnen for det var at jeg mente at den saken burde løses, ikke noen frykt for at et forslag som jeg faktisk ikke kjente til, kunne få flertall. Den måten å diskutere på synes jeg ikke passer seg i denne salen – og det er bare å beklage, president, jeg har behov for å gi uttrykk for det. I tre fjerdedeler av livet mitt har jeg fulgt med på hva som skjer her, hele mitt voksne liv, og jeg blir litt fattig på ord når det er den måten man skal diskutere på.

IKEA-saken kommer til å bli løst, uansett hva som blir utfallet av voteringen i dag og den vurderingen som departementet må gjøre i ettertid hvis det flertallet som jeg oppfatter at befinner seg her, står på sitt. IKEA-saken kommer til å bli løst uansett. Er det sånn at Stortinget vedtar at statsforvalterens beslutning, som er en endelig avgjørelse, skal omgjøres, da blir det gjort. Hvis det ikke er mulig for meg å gjøre det, følger jeg det andre sporet som jeg har designet fra første dag.

Jeg tror at denne typen saker, der lover og regler er fulgt, kan være med og undergrave legitimiteten til lovverket, til den jobben som Stortinget gjør hver eneste dag, og til tilliten i samfunnet vårt. Det er bakgrunnen for at jeg mener at vi må ordne sånne saker, og da behøver vi ikke å tillegge hverandre motiver som vi ikke har.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:16:13]: Jeg klargjorde i mitt innlegg hva jeg mener om denne saken, og jeg var vel også ganske tydelig på at saken må løses. Jeg føler vel at det er det som ligger igjen i salen her nå, at saken skal løses.

Jeg vil bare presisere at det i innstillingen står et forslag fra et mindretall som nå er et flertall, i og med at KrF støtter det, og det forslaget – som jeg tror representanten Kapur sa ganske tydelig i sitt innlegg – er todelt. Det er et forslag som sier at man primært bør omgjøre statsforvalterens vedtak, og så står det faktisk også:

«Dersom dette ikke lar seg gjøre, ber Stortinget regjeringen i dialog med Stavanger kommune sørge for at kommunens ønskede løsning for parkeringssituasjonen for IKEA Forus realiseres innen de tidsrammer som kommunen skisserer.»

Det var en grunn til at man formulerte et slikt forslag, som vi gjorde i fellesskap, og det var at vi skulle sikre oss at det ble en praktisk løsning på denne saken.

Samtidig er det også et forslag til vedtak som ligger i innstillingen, som sier:

«Stortinget ber regjeringen følge opp dialogen med Stavanger kommune for å finne en fornuftig løsning for å realisere IKEA Forus.»

Det som kommer til å skje her, er at vi kommer til å støtte begge forslagene. Vi ser på dette som nesten identisk med del 2 av det førstnevnte forslaget. Det som er forskjellen her, er at vi i det flertallsforslaget er tydelige på tidsrammen overfor kommunen. Realiteten med denne voteringen er at man her ber om å se på muligheten for å oppheve vedtaket, og hvis ikke skal man fortsette den dialogen som jeg opplever at man allerede har satt i gang for å løse problemet. Det mener jeg er en positiv måte å behandle en sak på i Stortinget som i prinsippet egentlig ikke burde ha vært i Stortinget, men det er riktig at den kommer til Stortinget, for det er prinsipielle spørsmål vi behandler her, like mye som den enkelte sak.

Det må iallfall være av det gode når man klarer å finne løsninger sammen som gjør at det blir løst uansett, og det mener jeg er viktig å få fram på slutten av denne debatten.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [13:19:38] (ordfører for saken): Nå har kommunal- og forvaltningskomiteen sittet lenge i salen i dag. Det tror jeg forrige debatt bar preg av. Det er interessant å kunne åpne denne saken også med å snakke om tillit. Jeg har lyst til å takke komiteen for det arbeidet vi har gjort i fellesskap og med tillit til hverandre, også i denne saken.

Jeg har også lyst til å være tydelig på at vi som samlet komité er enige om – selvfølgelig – at tillit er noe av det viktigste vi har i det norske demokratiet. Tilliten til de politiske prosessene, til beslutningene og til at makt utøves på en åpen og redelig måte, er viktig også for oss. Derfor er det naturlig at vi diskuterer tiltak som kan styrke åpenheten i kommunene, slik dette representantforslaget gir mulighet til. Forslaget om å tilrettelegge for et åpenhetsregister springer ut av et reelt og viktig behov.

Videre i innlegget kommer jeg til å snakke om SVs synspunkter. Det å synliggjøre hvem som påvirker de ulike politiske prosessene, er viktig. Det er et mål SV deler med forslagsstillerne. Mer åpenhet er i utgangspunktet alltid positivt. Det kan styrke tillit og bidra til større legitimitet i beslutningene vi fatter.

Samtidig er SV tydelig på at vi må gå grundig til verks før vi innfører nye og flere ordninger av denne typen, for vi starter ikke på null. Norge har allerede sterke tradisjoner for åpenhet i forvaltningen. Vi har en offentlighetslov, innsynsrett, habilitetsregler og krav til dokumentasjon. Det er også viktig å se dette representantforslaget i sammenheng med arbeidet som allerede pågår nasjonalt. Vi i denne salen vet at det utredes ordninger for større åpenhet rundt påvirkning rettet mot storting og regjering, og før vi etablerer nye ordninger i kommunene, mener SV vi må se dette i sammenheng.

Dette er ikke bare et spørsmål om intensjoner. Et åpenhetsregister vil også innebære registrering av kontakt mellom vanlige folk og myndigheter. Det reiser spørsmål om personvern, om praktisk gjennomføring og om det vil fungere like godt i små som i store kommuner. Hvis ordningen ikke treffer, risikerer vi å skape et mer byråkratisk system uten at åpenheten faktisk styrkes.

SV er positiv til forslagene representantene foreslår, men vi mener at det å be om videre vurdering er fornuftig i den fasen vi er i nå. Det handler om å sikre at tiltakene vi innfører, faktisk virker etter intensjonen. Åpenhet i seg selv er ikke nok. Den må også være reell, treffsikker og tillitsskapende.

Sigurd Kvammen Rafaelsen (A) [13:22:54]: Åpenhet i offentlig forvaltning er et viktig prinsipp og en styrke i det norske demokratiet. Statsråden har i sitt svarbrev redegjort godt for hvilke krav og plikter kommunene har nettopp for å sikre den åpenheten. Den er betydelig.

Stortinget har tidligere vedtatt en utredning om lobbyregister her hos oss. Det vil være nyttig for oss å avvente dette arbeidet og de eventuelle nye lovhjemlene som skal følge av det, før man eventuelt vurderer fordeler og ulemper med et sånt register også for kommunene.

Det er en viktig debatt som reises. Vi skal alltid være transparente i det vi gjør. For politikere er det også viktig for tilliten.

Kommunene i Norge er gode på habilitet, enten de er små eller store. Det er folkevalgte som er opptatt av å gjøre gode vedtak på vegne av dem som de representerer. Vi skal også gjøre gode vedtak, og da må vi se på om det er plusser og minuser ved det vi gjør, hvilke konsekvenser det har, og om det gir flere ulemper eller fordeler når vi vedtar det.

Vi mener derfor at vi ikke er modne nok til å vedta forslaget nå, og at vi skal være stolt av den åpenheten vi har i det norske demokratiet.

Erlend Wiborg (FrP) [13:24:31]: Åpenhet i offentlig forvaltning er viktig, men det betyr ikke at svaret på ethvert spørsmål er å opprette nye registre, nye rapporteringskrav og mer byråkrati. Dette representantforslaget handler om å gi kommuner adgang til å opprette egne åpenhetsregistre eller lobbyregistre, og Fremskrittspartiet støtter ikke det forslaget. Det handler ikke om at vi er imot åpenhet – tvert imot.

Norge har allerede omfattende regler for innsyn, offentlighet, habilitet, journalføring og møteoffentlighet i kommunene. Vi har et av verdens mest åpne demokratier. Da må man også stille spørsmålet: Hva er det egentlig det nye registeret skal løse? Det er fortsatt uklart hva som faktisk skal registreres, hvem som skal omfattes, hvordan dette skal avgrenses, og hvilke konsekvenser det kan få for personvern og praktisk arbeid i kommunene. Fremskrittspartiet mener det er klokt å bruke litt sunn fornuft også i byråkrati og politikk, som også var temaet i forrige sak. Det er ikke nødvendigvis slik at mer registrering automatisk gir bedre politikk. Vi må være forsiktige med å bygge opp flere administrative systemer som i praksis kan føre til mer byråkrati, mer usikkerhet og mer papirarbeid, uten at det nødvendigvis gir bedre åpenhet eller bedre beslutninger. Vi mener at det er naturlig å avvente arbeidet som allerede er satt i gang rundt lobbyregisteret for Stortinget og regjeringen, før man eventuelt begynner å pålegge eller åpne opp for tilsvarende ordninger i alle norske kommuner. Det er også en stor forskjell på nasjonalt nivå og lokalt nivå. I mange kommuner er kontakten mellom innbyggere, næringsliv og politikere tett og direkte. Det er en styrke ved lokaldemokratiet og ikke er et problem som nødvendigvis skal møtes med flere registre og mer kontroll.

Fremskrittspartiet mener at politikken må handle om å løse reelle problemer, ikke bare å opprette nye systemer fordi det høres fint ut. Det må være lov å bruke litt sunn fornuft, og sunn fornuft tilsier at vi først må vite hva et slikt register faktisk skal løse, hvilke konsekvenser det får, og om nytten står i forhold til mer byråkrati og flere administrative byrder. På den bakgrunn støtter Fremskrittspartiet ikke representantforslaget.

Mudassar Kapur (H) [13:27:15]: Jeg vil aller først vise til det arbeidet som allerede er igangsatt, det gjelder den utredningen som representanten Wiborg også var innom. Den vil gjelde både regjeringen og Stortinget, og jeg tror det er klokt å vente og se hva som kommer derifra.

Videre mener vi i Høyre at det vil være uhensiktsmessig å gi kommunene en lovhjemmel for åpenhetsregister basert på både uavklarte begrepsdefinisjoner og uavklarte avgrensninger. Vi vil påpeke at det også kan være forhold på lokalt nivå som må hensyntas i en slik vurdering. Utover det vil jeg vise til merknadene i innstillingen fra Høyre, og på den bakgrunn er det naturlig for oss å stemme imot dette forslaget.

Bengt Fasteraune (Sp) [13:28:33]: Senterpartiet støtter ikke representantforslaget, på bakgrunn av en rekke momenter. Åpenhet er et viktig prinsipp i offentlig forvaltning, og vi viser til at kommunene allerede er tillagt både krav og lovreguleringer som stiller krav til åpenhet. For det første har kommuneloven i dag en rekke regler knyttet til det forslagsstillerne etterlyser. Det er bl.a. knyttet til åpenhet samt forebygging og avdekking av korrupsjon, regler om møteoffentlighet, inhabilitet for folkevalgte og ansatte, kommunenes og fylkeskommunenes økonomiforvaltning, egenkontroll og statlig kontroll og tilsyn.

For det andre har Stortinget nylig behandlet et representantforslag, Dokument 8:53 S for 2025–2026, om et lobbyregister for Stortinget og regjeringen, og utredningen av dette er igangsatt. Derfor er det uhensiktsmessig å gi kommunene en lovhjemmel for åpenhetsregister basert på uavklarte begrepsdefinisjoner og, ikke minst, uavklarte avgrensninger. Ikke minst er det mange forhold på lokalt nivå som skiller seg fra nasjonalt nivå.

Jeg vil gjerne presisere til slutt at det er svært viktig at folkevalgte har en god rolleforståelse når de behandler politiske saker. Det vil alltid være opp til den enkelte politiker å behandle informasjon på en slik måte at beslutninger ivaretar de faktiske opplysninger som saken innehar, og at egne vurderinger begrunnes før vedtak fattes. Det er også viktig at beslutningsorganene har et særskilt kollektivt ansvar for å påse og følge opp at dette blir gjennomført.

Julie E. Stuestøl (MDG) [13:30:35]: Demokratier forvitrer ikke over natta, de kjøpes bit for bit. Vi liker å se på Norge som et tillitssamfunn, der vi har høy tillit mellom folk og til myndighetene. Det er bra, men tillit er ikke noe vi bare har. Det er noe vi må forvalte og styrke over tid. Derfor må vi tørre å snakke om hva som skjer når pengemakt konsentreres og politisk påvirkning skjules. Vi ser i andre land at ytre høyre og autoritære krefter vokser – ikke bare på misnøye, men på penger og innflytelse, på bekostning av frihet og et inkluderende samfunn.

Medisinen mot maktkonsentrasjon, uheldig påvirkning og korrupsjon er mer åpenhet og gjennomsiktighet. Å faktisk kunne se hvem som snakker med og påvirker politikerne og maktorganene våre, og hvem som ikke har den samme tilgangen, er for meg en nobrainer.

Nå har Stortinget endelig vedtatt å utrede et nasjonalt lobbyregister, og det er en veldig god start på noe som bør være en åpenhetsreform i norsk demokrati. Flere kommuner har allerede ønsket å innføre åpenhets- og lobbyregister. De ser behovet, men mangler en klar lovhjemmel for å behandle personopplysninger uten individuelt samtykke. Det betyr at gode initiativ stopper opp fordi regelverket mangler handlingsrom. Et samtykkebasert register blir fort ufullstendig, lite robust og vanskelig å drifte. Da er det i praksis ubrukelig.

Det blir vist til i debatten at vi allerede har gode regler for åpenhet: innsyn, møteoffentlighet og habilitet. Det er viktig, men det er ikke nok. For disse ordningene gir ikke et samlet bilde, og det kan være krevende å få innsyn i praksis. Det gjør at maktens korridorer oppleves mer utilgjengelige og lenger unna enn nødvendig.

Samtidig finnes det reelle utfordringer med lavterskelkorrupsjon. KS’ undersøkelse fra 2025 viser at et flertall av kommunalsjefer oppgir at deres kommune har vært berørt av uetisk atferd, som manglende åpenhet, forventninger om favorisering og brudd på god forvaltningsskikk.

Da er spørsmålet: Hvor lenge skal vi utrede og tenke oss om før vi gir kommunene et faktisk handlingsrom? Det blir innvendt at begreper og avgrensninger er uklare. Ja, men nettopp derfor trenger vi en lovhjemmel som gjør det mulig å definere rammene, avklare begrepene og ivareta personvernet på en ryddig måte. Et slikt register skal selvsagt være strengt avgrenset. Det skal gjelde nødvendig informasjon, ikke omfatte privatpersoner, og ikke inneholde sensitive eller taushetsbelagte opplysninger. Dette er fullt mulig å regulere godt.

Til slutt er det viktig å understreke at dette ikke er et pålegg. Det er snakk om en lokal mulighet. Kommunene ønsker mer åpenhet, og bør få et tydelig og lovlig grunnlag for det.

Med det tar jeg opp forslaget MDG er med på.

Statsråd Bjørnar Skjæran [13:33:52]: Det er et viktig mål for regjeringen å legge til rette for en åpen forvaltning. Åpenhet i forvaltningen bidrar til å holde beslutningstakere ansvarlige, gir muligheter for påvirkning og er med på å bygge tillit blant folk, noe som er helt sentralt i et demokrati.

I Norge har vi flere ulike virkemidler som bidrar til åpenhet om hvem som forsøker å påvirke politiske beslutninger, både på lokalt og nasjonalt nivå. Vi har for eksempel regler om dokumentinnsyn, journalføring og arkivering. Regelverk som er relevant for å sikre åpenhet og forebygge korrupsjon, som forvaltningsloven, offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven, anskaffelsesregelverket mv., gjelder også for kommunene.

I tillegg har kommuneloven egne regler om kommunal organisering, saksbehandling og valg til folkevalgte organer. Loven har flere regler som bidrar til å sikre åpenhet og forebygge og avdekke korrupsjon, bl.a. om møteoffentlighet, habilitetsregler for folkevalgte og ansatte, regler om økonomiforvaltning, egenkontroll og statlig kontroll og tilsyn.

For eksempel legger reglene om møteoffentlighet til rette for at innbyggere og presse kan følge møter i folkevalgte organer. Vi har også ordningen med offentlig høring, som sikrer at berørte interesser kan uttale seg om kommunale forskrifter og planer i en åpen prosess.

Det finnes flere mekanismer i dagens regelverk som skal sikre åpenhet rundt kommunal saksbehandling og at ulike forslag kan diskuteres offentlig. Etter min mening oppfyller disse virkemidlene mange av de samme formålene som en registerordning for alle folkevalgte og ledende ansatte i kommunene ville ha ivaretatt.

Før en eventuelt setter i gang med å utrede en hjemmel for behandling av personopplysninger uten samtykke, som grunnlag for å innføre åpenhetsregistre i norske kommuner, mener jeg det bør vurderes grundig hva slike registre vil tilføre dagens situasjon, og fordeler og ulemper ved slike registre.

Hvis det skal legges til rette for åpenhetsregistre, er det flere forhold som må vurderes nærmere, f.eks. behovet for en hjemmel, hvem som skal være omfattet, og hvilke typer aktiviteter som skal registreres. Hensynet til personvern må også ivaretas.

Stortinget har nylig vedtatt å be Stortingets presidentskap om å sørge for utredning av behovet for og mulig utforming av registrering av kontakt med politikere og eventuelt andre i regjeringsapparatet og på Stortinget fra lobbyister. Jeg er enig med komiteens flertall i at en eventuell utredning av en lovhjemmel som gir kommunene adgang til å opprette åpenhetsregister, bør avvente den utredningen som nå er i gang her på huset. Det vil kunne gi et grunnlag for en vurdering av behovet for og eventuell innretning på åpenhetsregistre i norske kommuner.

Rune Midtun (FrP) [13:50:21] (ordfører for saken): Først vil jeg som saksordfører få lov til å si noen ord om arbeidet i komiteen.

Dette er en sak som berører mange mennesker i Norge. Bolig er en grunnleggende del av velferden, og vi vet at både boligmarkedet og leiemarkedet oppleves som krevende for mange – enten man er førstegangsetablerer, student, barnefamilie eller arbeidstaker i pressområder.

Det har også vært et bredt engasjement i saken. Komiteen har mottatt en rekke innspill, og det har vært gode og grundige diskusjoner på tvers av partiene. Selv om det er klare politiske skillelinjer i hvordan vi vurderer løsningene, er det også en felles erkjennelse av utfordringsbildet: høye priser, press i leiemarkedet og behov for at flere får tilgang til egnede boliger.

Jeg vil takke komiteens medlemmer for et konstruktivt og seriøst arbeid. Det har vært nyttige drøftinger, og det gir et godt grunnlag for at Stortinget nå kan behandle saken på en opplyst måte.

Når det gjelder Fremskrittspartiets syn, er det viktig å være tydelig: Vi deler bekymringen for utviklingen i bolig- og leiemarkedet. Mange opplever høye priser og usikkerhet, og det er et reelt problem som må tas på alvor. Samtidig mener vi at representantforslaget i stor grad bygger på feil diagnose – og dermed også feil medisin.

Forslaget legger opp til mer statlig styring, mer subsidiering og strengere regulering av leiemarkedet. Etter Fremskrittspartiets syn vil ikke dette løse problemene – tvert imot kan det forsterke dem. Økte statlige tilskuddsordninger og en større rolle for det offentlige i utleiesektoren kan fortrenge private aktører og svekke investeringsviljen. Resultatet kan bli færre boliger – ikke flere.

Videre mener vi at flere av forslagene til endringer i husleieloven er lite treffsikre. Strengere regler, lengre bindingstid og økt regulering kan gjøre det mindre attraktivt å leie ut bolig, og dermed redusere tilbudet i markedet.

Når det gjelder forslag om å gi kommunene vid adgang til å forby eller begrense korttidsutleie, vil vi også advare. Eiendomsretten er et grunnleggende prinsipp, og generelle inngrep av denne typen kan bli uforholdsmessige.

Fremskrittspartiet mener at veien til et bedre boligmarked først og fremst går gjennom økt boligbygging, forenkling av regelverk, raskere plan- og byggesaksbehandling og lavere byggekostnader. Det er dette som vil gi flere boliger, dempe prispresset og gjøre det enklere både å eie og å leie.

På denne bakgrunn støtter ikke Fremskrittspartiet representantforslaget. Vi støtter heller ikke det løse forslaget fra MDG.

Solveig Vestenfor (A) [14:28:38]: Bustadmarknaden i Noreg er i dag under press. I mange område ser me at bustad- og leigeprisane aukar langt raskare enn inntektene til folk flest. Samtidig finst det delar av landet der bustader taper verdi over tid. Dette viser at marknaden ikkje fungerer så godt som me skulle ynskja – det er ikkje god balanse mellom tilbod og etterspurnad.

Me vil understreka at intensjonen bak forslaga som er lagde fram frå SV, er god. Me deler engasjementet for at fleire skal ha høve til ein trygg og rimeleg stad å bu, og for at bustadpolitikken må verta meir rettferdig og sosial.

Samtidig meiner me at løysingane må vera treffsikre og tilpassa dei ulike utfordringane rundt om i landet. Eit raud-grønt fleirtal har allereie sett i verk viktige tiltak: Me har styrkt Husbanken, auka bustøtta og satsa på bygging av studentbustader. 2025 vart eit historisk godt år for studentbustadbygging, noko me meiner er eit viktig steg i riktig retning. Regjeringa har òg varsla ei ny husleigelov som skal styrkja rettane til leigetakarane.

Når det gjeld representantforslaget, er me likevel i tvil om det er den rette vegen å gå. Me deler i stor grad vurderingane frå statsråden og meiner det er viktig å sjå dei ulike tiltaka i samanheng.

Eit døme er forslaget om eit nasjonalt mål for dekningsgrad av studentbustader. Me forstår godt ynsket om å sikra betre tilgang, men er samtidig uroa for at eit slikt nasjonalt mål kan slå skeivt ut. Det kan føra til overbygging i område der behovet er lågt, og ikkje strekkja til der behovet faktisk er stort.

Vidare meiner me det er rett å ta dei større grepa i samband med den varsla husleigelova. Når regjeringa snart legg fram eit heilskapleg forslag, gjev det eit betre grunnlag for å vurdera endringar samla, framfor stykkevis og delt.

Når det gjeld ulovleg korttidsutleige, er dette ei utfordring me tek på alvor. Samtidig er det allereie sett i gang arbeid for å gjera det enklare for kommunane å regulera og handheva regelverket. Difor meiner me at det ikkje er nødvendig med eit eige oppmodingsvedtak no.

Me ynskjer ein bustadpolitikk som leverer på det målet me deler med SV: at fleire skal kunna bu trygt og rimeleg. Då treng me verkemiddel som verkar godt i praksis, i heile landet. Arbeidarpartiet meiner likevel at vegen vidare ligg i målretta, kunnskapsbaserte tiltak – og i det arbeidet som alt er i gang.

Mudassar Kapur (H) [14:31:28]: Presset i boligmarkedet øker, og stadig flere opplever at boligdrømmen blir fjernere. Jeg har tidligere, både i salen og i andre debatter, sagt at vi faktisk står overfor en situasjon der man i tillegg til de klassiske aksene, som er at de som står utenfor skole og arbeid, som faller ut av utdanningsløpet eller arbeidslivet, er de som også sliter med utenforskap, ser at det også gjelder for boligmarkedet. Hvis vi ikke får gjort noe med dette ganske raskt, kommer dette til å bli en av de store forskjellsmaskinene i Norge.

Manglende boligbygging er hovedårsaken også når det gjelder trykket i leiemarkedet. Samtidig er det slik at hovedutfordringen er å få en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel, særlig i pressområdene. Derfor er jeg veldig glad for at Høyre, sammen med bl.a. Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, fikk et klart flertall i Stortinget for å gi regjeringen en marsjordre om å gå gjennom plan- og bygningsloven, forskrifter og planbestemmelser og komme tilbake til Stortinget, slik at vi får fart på forenklingsarbeidet, og slik at byggetakten kan gå opp og byggekostnadene dermed ned.

Det er heller ikke slik at det ikke er andre utfordringer i leiemarkedet. Vi har tidligere tatt til orde for at det er behov for mer profesjonalisering av leiemarkedet, slik at man i større grad kan gå over til at seriøse, større aktører også kan bli med fra tilbudssiden, men da må vi også legge til rette for det. Jeg tror at hvis vi nå bidrar til å få opp byggetakten og få regulert flere boliger, vil det, sammen med at vi også forenkler boligbyggingen, bidra til at også private aktører ser at dette er noe de kan være med på.

Det bringer meg til mitt neste punkt, og det er at studentboliger også er tatt opp i forslaget. Vi mener f.eks. at det bør legges til rette for at private og ideelle stiftelser kan få lov til å bygge studentboliger etter de samme reglene som gjelder for dagens studentstiftelser, men det er samtidig ikke det vi diskuterer eksplisitt i denne saken, for dette handler om leiemarkedet. Det er også bakgrunnen for at vi ikke stemmer for MDGs løse forslag i denne saken som kom nå, på veldig kort varsel, og som vi også føler er litt på siden av det vi diskuterer. Det betyr ikke at vi ikke er åpne for å diskutere en helhetlig tilnærming til hvordan vi kan få fart på også studentboligbyggingen, særlig ved å legge til rette for at private også kan bygge studentboliger.

Det var vår stemmeforklaring.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [14:34:46]: Bolig er ikke bare et gode en del av oss har mulighet til å ha. Bolig er for de aller fleste selve grunnlaget for et trygt liv. Det er et sted å sove, drømme eller trekke seg tilbake til – et sted å kjenne at en er trygg. Tak over hodet skal ikke være en luksus – det er en forutsetning for å kunne leve et godt liv i Norge.

SV mener vi i dag ser en utvikling som går i feil retning. For stadig flere er det ikke slik at trygghet i egen bolig er en selvfølge. Vi ser et leiemarked der leietakere har for lite makt, der kontrakter er korte og uforutsigbare, og der husleiene presses opp år etter år. Vi ser unge som ikke kommer seg inn på boligmarkedet. Vi ser barnefamilier som må flytte gang på gang. Vi ser folk som lever med en konstant uro og klump i magen, med spørsmål om de har et sted å bo om få måneder. Dette er ikke enkeltstående historier. Det er blitt en utvikling. Det er en utvikling som skaper utrygghet, forskjeller og urettferdighet.

Svært langt på vei deler SV virkelighetsbildet til Høyre og representanten Mudassar Kapur. For oss er utgangspunktet enkelt: Et trygt hjem skal ikke være avhengig av hvor sterk en er i møte med markedet, for bolig må være et velferdsgode. Da mener SV – og det er kanskje her SV og Høyre skiller lag – at vi ikke helt og fullt kan overlate dette til markedets logikk. Det er nettopp det vi mener vi nå ser konsekvensene av: et marked som fungerer godt for dem som har mye fra før, de som har god hjelp i foreldrebanken. SV vil gjerne at foreldrebanken skal erstattes med Husbanken. Det er derfor vi nå foreslår en mer sosial boligpolitikk og et tryggere leiemarked.

Forskjellen mellom oss og det som ligger i flertallets forslag, er at vi er opptatt av at folk i en trygg hverdag skal ha mulighet til å ha en bolig de eier eller leier. Et samfunn må jo veies – det har vi alle vært enige om – etter hvordan vi tar vare på de svakeste rundt oss, og hvordan vi alle kan leve. Skal vi ha et samfunn som gradvis glir lenger unna for stadig flere, eller skal vi ha et samfunn der det er mulig å tro på at vi kan finne vår egen plass? Drømmen om et trygt hjem kan ikke være vag eller uoppnåelig. Den må være konkret nok til at folk kjenner at det gjelder dem, og at det er her og nå.

Jeg tar opp SVs forslag.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:38:13]: Forslagsstillerne tar opp et svært viktig problem: mangelen på boliger i dag. Det er ikke minst svært krevende for dem som leier bolig.

Vi deler bekymringen for høye bolig- og leiepriser og et presset leiemarked i deler av landet, men representantforslaget bygger grunnleggende på et feilaktig premiss om at økte problemer i bolig- og leiemarkedet først og fremst kan løses gjennom mer statlig styring, økt subsidiering og strengere regulering. Forslagene vil samlet sett bidra til både mer byråkrati, svakere investeringsvilje og et redusert tilbud av både utleie- og eierboliger.

Det er krevende å leie bolig i Norge, og Senterpartiet erkjenner at mange – særlig unge og personer med lav inntekt – møter betydelige utfordringer i leiemarkedet. Boutgiftene blir så store for mange at levekostnadene er en utfordring i hverdagen. Det forplanter seg til de beslutningene de skal ta, og det livet de skal leve.

Det er svært viktig at man stimulerer til et marked der tilbud og etterspørsel er i balanse, og at det i større grad utvises fleksibilitet for at vi i best mulig grad kan renovere gamle bygg. Byggetekniske standarder må tilpasses for at gamle bygg kan tas i bruk.

Forslaget adresserer ikke de grunnleggende årsakene til problemet, men retter seg i stedet mot symptomene. Senterpartiet vil presisere viktigheten av Husbankens rolle og eksisterende låne- og tilskuddsordninger som kan benyttes av kommuner, ideelle aktører og andre ikke-kommersielle utleiere.

Jeg vil også vise til at det foreligger et anmodningsvedtak som ikke er svart ut ennå. Det lyder:

«Stortinget ber regjeringen utrede hjemler i løpet av 2026 for at kommuner kan forby korttidsutleie i hele eller deler av kommunen, samt at borettslag og sameier bedre kan begrense og håndheve reglene om korttidsutleie.»

Senterpartiet ser ikke grunn til å støtte et nytt forslag som omhandler de temaene som nå er skissert.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:41:03] (komiteens leder): Vi er i ferd med å bli et samfunn som ikke henger sammen, når utgiftene til bolig er så høye at mange vanlige folk med vanlige inntekter ikke har sjanse til å kjøpe seg bolig og leieprisene er rekordhøye. Sykepleierindeksen viser det tydelig – for ikke å snakke om fagarbeiderindeksen. Bolig er blitt en forskjellsmaskin hvor situasjonen din på boligmarkedet faktisk blir påvirket av om besteforeldrene dine eide bolig, og hvor den lå. Vi har overlatt for mye til markedet alene. Bolig er en driver for forskjeller i samfunnet, mellom dem som kommer seg inn på boligmarkedet, og dem som leier, men ikke minst mellom by og distrikt.

Jeg forstår ikke hvorfor Arbeiderparti-regjeringen er så motvillig til å tenke litt nytt og supplerende når det gjelder boligpolitikk. Det er ingen her som har som formål å utfordre eierlinjen grunnleggende sett, men en tredje boligsektor etter modell av de danske allmennboligene er det behov for i Norge. Jeg har ingen tro på at det vil ødelegge boligmarkedets balanse på noen som helst slags måte. Det er bare å se til Danmark, hvor det ikke ser ut til å ha skjedd. Det kan ta tid å bygge opp, men det er rett og slett et godt forslag – det som foreligger i dag – å ta utgangspunkt i erfaringene med studentboliger.

Det er en fortvilet situasjon for den stadig økende gruppen langtidsleietakere som ikke har noen overskuelig mulighet for å kunne kjøpe seg bolig. Vi ser at de tradisjonelle virkemidlene for å hjelpe dem som er vanskeligstilt på boligmarkedet, nemlig bostøtte og startlån, ikke holder tritt med kostnadsutviklingen. Jeg må si jeg ikke skjønner motviljen mot i det minste å gjøre avklaringer og lage et lovverk som kunne gjøre det mulig for ideelle og kommuner å komme i gang med ikke-kommersiell boligbygging.

Vi må også innom korttidsutleie. Den 20. mai trådte EU-forordningen om innsamling og deling av data i forbindelse med korttidsutleie i kraft. Det er ikke så ofte man kommer til å se meg stå her på talerstolen og be om at vi må forte oss å innføre EU-forordninger, men dette er altså en anledning. Forordningen beskriver hvordan omfanget av korttidsutleie har økt eksplosivt i forbindelse med framveksten av plattformselskaper. Den peker på at hvis man ikke har god og nøyaktig informasjon om hva som leies ut, og om omfanget, blir det vanskelig for myndighetene å bedømme hvordan det påvirker boligmarkedet, vanskelig å bestemme relevante politiske tiltak, og vanskelig å sørge for at de etterleves. Derfor er denne forordningen viktig. Den har også en veldig presis beskrivelse av grunnmuren for eventuelt å kunne innføre reguleringer, gjerne tilpasset situasjonen og behovet i hver kommune, som vi altså mangler i Norge.

Det er mange gode forslag vi trenger å jobbe videre med, og som sikkert vil bli jobbet videre med selv om de ikke blir vedtatt i dag. Det er ikke så store endringer, men de er veldig viktige.

Jeg tar opp Rødts forslag.

Oda Indgaard (MDG) [14:44:14]: Vi snakker ofte om boligkrisen som om den først og fremst handler om en boligmangel, men vel så viktig mener jeg det er med spørsmålet om vi ikke først og fremst har mangel på tilgjengelige, rimelige boliger for alle. Samtidig som boligprisene stiger og stadig flere sliter med å komme inn på markedet, vokser også boligulikheten. Noen eier mange boliger, andre får ikke kjøpt en eneste en og er prisgitt utleiere som først og fremst driver med utleie for å få høy avkastning på sin kapital. Da er det ingen som står igjen og kjemper for nok rimelige boliger.

Det er viktig å si det høyt, for boligmarkedet i Norge er faktisk et av de minst regulerte i verden. Problemene vi ser nå, er altså ikke et resultat av for mye regulering, som enkelte representanter ser ut til å tro, de er et resultat av veldig lite regulering.

Ja, det må være en rimelig balanse mellom rettighetene til leietaker og utleier, men i Norge er den balansen altfor skjev. Mange utleiere opplever selvfølgelig risiko, mange leier ut deler av sitt eget hjem eller en ekstra leilighet, men det er faktisk leietakerne som har mest å tape når det går galt. Det er leietakere som kan miste hjemmet sitt, tryggheten sin og nabolaget sitt. Derfor er det bra at regjeringen jobber med en ny husleielov, men jeg må si at jeg er utålmodig på vegne av dem som leier bolig i Norge i dag, alle de som lever med for svak rettssikkerhet og for lite forutsigbarhet. Derfor har vi i MDG nå bestemt oss for å støtte forslagene nr. 6 og 7 likevel. Her er det behov for raskere handling.

Hovedproblemet i Norge er at vi nesten utelukkende har overlatt leiemarkedet til private aktører. I mange andre land vi liker å sammenligne oss med, finnes det sterke ikke-kommersielle boligaktører og et bredere offentlig tilbud. I Norge er det avkastningen som styrer utviklingen.

Det er også positivt at regjeringen jobber med å begrense korttidsutleie, men også her går det altfor sakte. Når korttidsutleie tar over, presser det folk ut av boligmarkedet, og stabile bomiljøer forvitrer. Vi mener at et nasjonalt dekningsmål for studentboliger ikke er veien å gå. Da er det viktigere at det er tilgjengelige boliger der det er behov for det, ikke å bygge flest mulig av dem.

Uansett må staten holde trykket oppe, og da trenger vi å tenke nytt om hvordan vi bygger og organiserer boliger. Det er veldig spennende å lese om prosjekter som kombinerer f.eks. studentboliger og eldreboliger. Erfaring viser at folk i ulike aldre har stor glede og nytte av hverandre når man legger til rette for gode fellesskap, men da må staten bidra mer og henge med i svingene på finansieringsordningene. Finansieringsordningene i Husbanken er i dag for rigide og et hinder for denne typen mer kreativ boligbygging.

På samme måte er Husbankens regler for boligstiftelse for snever. Ta f.eks. Stiftelsen Anker, som driver med utleie av rimelige leieboliger. Derfor fremmer vi i MDG et forslag om at stiftelser som bygger og driver, må kunne kombinere det med næringsvirksomhet og få støtte fra Husbanken, og med det tar jeg opp forslaget.

Statsråd Bjørnar Skjæran [14:47:42]: Som forslagsstillerne er jeg opptatt av at leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart. Presset i leiemarkedet har økt de siste årene, og økte kostnader har gjort boutgiftene mer krevende å håndtere for mange. Som alltid er det de som har det vanskeligst fra før, som rammes hardest.

Regjeringen har et ambisiøst mål om igangsetting av 130 000 nye boliger innen 2030. Dette er høyt prioritert og forankret i Regjeringens plan for Norge. Økt boligbygging vil bidra til å lette trykket i leiemarkedet. Flere boliger, både til leie og til eie, vil kunne bidra til å dempe konkurransen om leieboliger.

Regjeringen har satt i gang flere tiltak for et trygt og godt leiemarked. Det aller viktigste vi gjør, er å føre en trygg økonomisk politikk. Vi satser også på studentboliger, og 2025 var et rekordår for studentboligbygging. Flere studentboliger er både viktig for studentene og bidrar til å lette presset generelt på leiemarkedet.

Vi har også satt i gang et samarbeid med kommunal sektor for å se på hvordan bruken av kommunale boliger kan bli bedre, og vi har bedt Husbanken om å støtte opp om alternative boligmodeller som kommuner og andre aktører etablerer. Vi prioriterer arbeidet med en ny boligleielov, og vi gir kommunene bedre verktøy for å følge opp ulovlig korttidsutleie. Før påske publiserte departementet en veileder som skal hjelpe kommunene med å følge opp ulovlig kortidsutleie, og vi vurderer flere grep som kan gjøre det lettere for kommunene å håndtere korttidsutleie. I tillegg har vi satt ned et utvalg som ser på bostøttens betydning for leiemarkedet.

Regjeringen er opptatt av at leiere skal oppleve at det å bo i leid bolig er et godt alternativ til å eie. Vi arbeider med forslag til ny boligleielov som skal styrke leieres rettigheter på en rekke områder. Samtidig – og det er viktig for meg – skal loven være balansert, sånn at seriøse utleiere ønsker å fortsette å tilby gode hjem for leiere.

Jeg kan forsikre om at regjeringen er opptatt av et trygt leiemarked og gode og stabile boforhold. Vi vil fortsette vårt arbeid på dette viktige området.

Rune Midtun (FrP) [15:01:36]: La oss være ærlige. Det er store utfordringer i bolig- og leiemarkedet i Norge. Mange opplever høye priser, usikkerhet og et vanskelig marked. Men det er også avgjørende at vi stiller rett diagnose, for det forslaget vi behandler i dag, bygger på grunnleggende feil forståelse av problemet. Forslagsstillerne mener løsningen er mer stat, mer styring og mer regulering.

FrP mener det motsatte er nødvendig. For problemet i boligmarkedet er ikke at det er for lite politikk. Problemet er at det bygges for lite. I stedet for å legge til rette for flere boliger foreslår SV, Rødt og MDG en politikk som gjør det mindre attraktivt å bygge og leie ut. De vil øke subsidiene, styrke det offentlige eierskapet og presse fram nye reguleringer av leiemarkedet. Men hva skjer da? Jo, vi risikerer å fortrenge private aktører, svekke investeringsviljen og redusere tilbudet av boliger. Det er det siste vi trenger i et marked som allerede er for svakt.

La oss ta forslaget om en stor statlig tilskuddsordning til utleieboliger. Det framstilles som en løsning, men i realiteten kan det bety at staten bruker store summer på ordninger som skyver private investorer ut – uten at det bygges flere boliger totalt sett. Det gir ikke flere boliger, det gir mer stat.

Det samme gjelder forslagene til strengere regulering av leiemarkedet. Lengre kontrakter, nye begrensninger og mer detaljstyring høres kanskje bra ut, men konsekvensen kan bli at færre ønsker å leie ut boligen sin. Og når tilbudet går ned – ja, da går prisene opp. Så enkelt er det faktisk.

Når det gjelder korttidsutleie, ser vi også et forslag som griper langt inn i eiendomsretten. Fremskrittspartiet mener det er et grunnleggende prinsipp at folk skal ha råderett over egen eiendom. Å gi kommunene vide fullmakter til å forby utleie er etter vårt syn et uforholdsmessig inngrep. Det kan ramme helt vanlige folk, ikke bare profesjonelle aktører.

FrP mener det finnes en bedre vei. Vi vil ha lavere priser og et mer tilgjengelig boligmarked. Vi må gjøre det enklere å bygge, vi må få fart på planprosessene, vi må redusere kostnadene, og vi må fjerne unødvendig byråkrati. For det er økt tilbud som virker, ikke mer regulering. Derfor stemmer FrP imot dette representantforslaget – ikke fordi vi avviser problemet, men fordi vi vil løse det på en måte som faktisk virker.

Monica Molvær (H) [15:05:14] (ordfører for saken): Denne saken handler om hvordan vi utvikler universitets- og høyskolesektoren videre i en tid der behovet for kunnskap og kompetanse blir større. For Høyre er utgangspunktet klart: Norge trenger mer kompetanse.

Vi trenger flere med høy utdanning innenfor teknologi, realfag og andre fagområder der behovet allerede er stort, og det kommer til å bli enda større i årene som kommer. Da må vi klare å tiltrekke oss de kloke hodene, også internasjonalt. Derfor mener Høyre det er positivt at institusjonene får større fleksibilitet i fastsettingen av studieavgift for studenter fra land utenfor EØS og Sveits.

Etter innføringen av studieavgift har nedgangen antall i internasjonale studenter vært betydelig, spesielt innenfor teknologi og realfag. Dette bør vi ta på alvor, spesielt når vi selv står i en egen realfagskrise. Dette handler ikke bare om internasjonalisering. Det handler om tilgang på kompetanse, det handler om forskning og sterke fagmiljøer, og det handler om Norges konkurransekraft i framtiden.

Samtidig vil Høyre være klar på dette: Når regjeringen gir institusjonene større fleksibilitet uten å følge opp med økte bevilgninger, overlates også risikoen til universitetene og høyskolene selv. Dersom studieavgiften settes ned for å styrke rekrutteringen, må inntektsbortfallet håndteres innenfor eksisterende rammer. Dette kan gi krevende prioriteringer lokalt, og det må følges opp videre.

Jeg vil også løfte fram at det som heldigvis ikke ble en del av lovforslaget, var regjeringens forslag om å fjerne blind klagesensur. Det var bra at regjeringen til slutt valgte å lytte til høringene og ikke gikk videre med forslaget. Det er verdt å minne om at det var regjeringen selv som sendte dette ut på høring. Reaksjonene var sterke fra studenter, fagmiljø og institusjoner over hele landet, og det med god grunn. Når en student klager på karakteren sin, må det være tillit til at vurderingen faktisk skjer på nytt med et åpent blikk og på selvstendig grunnlag. Blind klagesensur handler derfor om mer enn bare en ordning. Det handler om rettferdighet, og det handler om tillit og om studentenes rettssikkerhet.

Det samme gjelder i spørsmålet om advokatbistand i alvorlige studentsaker. Når konsekvensene for den enkelte student kan bli store, må retten til å få ivaretatt sine interesser være reell. Vi må ha god kostnadskontroll, men vi må samtidig passe på at økonomiske hensyn aldri svekker rettssikkerheten.

Utdanningsinstitusjonene er kunnskapsmiljøer. De er motorer for innovasjon. De er helt avgjørende for verdiskapingen og utviklingen i hele landet at vi lykkes med å få mer kunnskap. Og i møte med framtidens utfordringer er kunnskap fortsatt det aller viktigste svaret.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid.

Sander Delp Horn (A) [15:08:31]: I Norge har vi en universitets- og høyskolelov som er moderne, og som fungerer godt for studenter, ansatte og for institusjonene våre. Skal loven være moderne også i framtiden, er det viktig at den justeres når det er behov for det.

En av endringene vi gjør i loven, er at vi fjerner kravet om kostnadsdekkende studieavgifter for tredjelandsstudenter. Dette gjør vi fordi vi mener det er hensiktsmessig at institusjonene våre får bestemme mer selv.

Studieavgiften for tredjelandsstudenter er betydelig høyere i Norge enn i en del andre europeiske land, og den er høyere enn i våre nordiske naboland. Det betyr at norske universiteter og høyskoler kan prise seg ut for enkelte studenter som vi har interesse av å tiltrekke oss. Norge har store kompetansebehov som skal fylles, og det vil da i mange tilfeller være bra for oss å få rekruttert den framtidige kompetansen utenfra.

Høyskolene og universitetene våre må få mulighet til å tenke mer strategisk om hvilken kompetanse vi og samfunnet har behov for og når det er klokt å hente inn den kompetansen fra tredjeland.

En av de andre endringene vi gjør, er å sette et tak på dekking av advokatutgifter. Arbeiderpartiet mener at studentenes rettssikkerhet er viktig, spesielt i saker som omhandler utestenging, bortvisning, utelukkelse eller uskikkethet. Vi mener likevel det er et hull i dagens regelverk som vi må rette opp i. Ordningen med dekking av advokatutgifter må være kostnadseffektiv, men enda viktigere – den må sørge for at studenter ikke havner i saker som tar unødvendig lang tid.

Vi vet at enkelte saker i dag kan være prosessdrivende, og at svært få av dem ender med omgjørelse. Forslaget om at det skal fastsettes i forskrift skal ikke gå på bekostning av studentenes rettssikkerhet. Noe annet ville vært uaktuelt for Arbeiderpartiet. Ordningen med studentombud og studentrepresentant i nemndene bidrar også til å styrke studentenes rettssikkerhet.

Universitets- og høyskoleloven skal være moderne, og det krever også at vi gjør en rekke mindre opprydninger i loven. Loven står seg godt i dag, men med de endringene vi foreslår, vil loven også stå seg godt i framtiden.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [15:11:05]: SV mener at offentlig høyere utdanning skal være gratis. Gratisprinsippet handler om at høyere utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av bakgrunn og økonomisk bakgrunn, og dessverre ble loven svekket her i forrige periode. Her er det veldig viktig å lytte til sektoren selv. Universitets- og høgskolerådet er svært tydelige i sitt syn. De skriver i sitt høringsinnspill til saken: Vårt primære standpunkt er at studieavgiften for studenter fra land utenfor EU og EØS bør fjernes i sin helhet. Internasjonale studenter bidrar til kvalitet og læringsmiljø og er også en viktig ressurs for et næringsliv med et stadig økende kompetansebehov.

Dette viser at internasjonale studenter ikke bare er viktig for universitetene, men også for norsk arbeidsliv og samfunnsutvikling.

Norsk studentorganisasjon understreker også betydningen av gratisprinsippet. De skriver i høringsinnspillet sitt at innføringen av egenbetaling for studenter fra land utenfor EU og EØS er et brudd på gratisprinsippet i norsk høyere utdanning.

Internasjonale studenter bidrar til mangfold, nye perspektiver og samarbeid på tvers av landegrenser. Norge trenger mer kompetanse i framtiden, ikke mindre internasjonalt samarbeid. Derfor bør gratisprinsippet gjelde for alle studenter, også for alle internasjonale studenter.

SV mener det ble begått en stor feil da studieavgiften ble innført for denne gruppen, og alle advarslene om at studentene ville utebli, har slått til. Forslaget nå om å fjerne kravet om at egenbetaling for studenter fra land utenfor Europa skal være kostnadsdekkende, er et skritt i riktig retning, selv om universitetene og høyskolene fortsatt må kreve en viss egenbetaling fra denne studentgruppen.

Det er positivt at institusjonene selv kan vurdere nivået på egenbetalingen ut fra kompetansebehov og strategiske vurderinger, men vi må også være ærlige og innrømme at det er uheldig at institusjonene må dekke mellomlegget selv. Det er et skjult kutt som sektoren nå påføres.

Helt kort til slutt om dekningen av advokatutgifter i studentsaker: SV mener det er helt rimelig å fastsette en øvre grense for dekning av advokatutgifter i saker om uskikkethet, utestenging, bortvising og utelukkelse fra praksis, men dette må ikke gå på bekostning av studentenes rettssikkerhet. Samtidig kan vi ikke ha det slik at det bare er studenter med ressurssterke foreldre som har mulighet til å klage. SV stiller derfor spørsmål ved om studentenes rettssikkerhet er tilstrekkelig ivaretatt i dette lovforslaget. En øvre grense for dekning av advokatutgifter må ikke bli så lav at den i praksis begrenser studentenes reelle tilgang til nødvendig juridisk bistand. Det forventer vi at regjeringen følger opp.

Erling Sande (Sp) [15:14:08]: Senterpartiet støttar i all hovudsak forslaga frå regjeringa i denne proposisjonen. Det gjeld bl.a. forslaget om å innføre eit tak på advokatutgifter, og at forslaget om å fjerne blind sensur ikkje blir fremja.

Samtidig er Senterpartiet kritisk til at Arbeidarpartiet no går vekk frå kravet om skulepengar. Dette forslaget vil i realiteten setje forsking, undervisning, aktivitet og utviklingsarbeid opp mot billigare studieplassar for tredjelandsstudentar. Det er oppsiktsvekkjande, for denne sektoren har vore gjennom kutt og tøffe prioriteringar som ein konsekvens av Stortinget sine løyvingar, men no meiner i tillegg fleire parti i denne salen at det er fornuftig at institusjonane skal ta rekninga for dette grepet, med dei konsekvensane det kan få for anna aktivitet. Arbeidarpartiet og Høgre har eit forklaringsproblem når dei i det eine augeblikket støttar innføringa av eit krav om eigenbetaling – og innfører kutt i overføringar som ein konsekvens av det – for så å oppheve det same kravet utan å tilføre ei einaste ekstra krone til sektoren.

Krav om skolepengar er ein etablert praksis i store delar av verda. Mens nivået enkelte plassar er svært høgt, har det norske kravet her heime vore at det skal vere kostnadsdekkjande. Norske universitet og høgskular skal konkurrere på kvalitet. Høgare utdanning i Noreg gjev store moglegheiter både for fordjuping, for spesialisering og for forsking, og det er verken rett eller rimeleg at midlar skal omprioriterast frå utdanning og forsking, slik dette forslaget no legg opp til.

Guri Melby (V) [15:16:11] (komiteens fung. leder): Flertallet på Stortinget greide å beholde gratisprinsippet i høyere utdanning fram til 2023. Da var det slutt. Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen innførte studieavgift for utenlandske studenter. Flere her har referert til konsekvensen av en sånn avgift: Det har ført til at de aller, aller fleste studentene fra andre land enn EU/EØS-området nå har forsvunnet fra norske campuser. Det gjør at mange studieplasser står tomme, at mange studietilbud har fått for få studenter og har ikke mulighet til å videreføre virksomheten. Det gjør også at en del arbeidsplasser og arbeidsgivere, særlig i distriktsområder i Norge, har mistet en viktig kilde til kompetent arbeidskraft. Ifølge universitetet i Tromsø gikk veldig mange av de utenlandske studentene som studerte der, videre og jobbet i regionen, men siden de ikke kommer til Tromsø for å studere, blir de heller ikke i den regionen for å jobbe.

Så dette er en veldig kortsiktig, dårlig politikk. Jeg er hundre prosent enig med SV, som fra denne talerstolen viser de negative sidene ved dette forslaget, og også med Senterpartiet, som peker på utfordringen knyttet til å fjerne kravet om å dekke dette, samtidig som man har fjernet bevilgningen til det. Jeg mener det er en del av en politikk der man systematisk lar være å satse på høyere utdanning og forskning på den måten vi faktisk trenger i den tiden vi lever i, men hele tiden skviser, hele tiden gjør små kutt, som gjør at institusjonene blir tvunget til å nedprioritere både studiekvalitet og forskning.

Så håper jeg at de partiene som er veldig kritiske til dette, sånn som SV, Rødt og Senterpartiet, også gjør det de kan i budsjettforhandlingene for å reversere dette kuttet. Jeg har ikke sett at disse partiene har stilt det som krav i en eneste budsjettforhandling, men jeg håper at vi for én gangs skyld også får se at dette et budsjett som blir plusset på etter forhandlingene på Stortinget

Statsråd Sigrun Aasland [15:18:27]: I lovproposisjonen som Stortinget behandler i dag, er det foreslått flere endringer i universitets- og høyskoleloven, samt en endring i utdanningsstøtteloven.

Vi foreslår, som flere har vært inne på, å fjerne kravet om at egenbetalingen fra studenter fra land utenfor EØS og Sveits skal være kostnadsdekkende. Dette gjør vi på bakgrunn av viktige innspill fra sektoren selv. Forslaget innebærer at norske universiteter og høyskoler fortsatt skal ta egenbetaling fra denne studentgruppen, slik situasjonen også er for alle andre land vi sammenligner oss med, men åpner for at institusjonene selv kan vurdere nivået på denne egenbetalingen, ut fra kompetansebehov og strategiske vurderinger de selv gjør.

Det gjør vi fordi i urolige tider er det helt riktig at vi trenger vi mer samarbeid med resten av verden. Norge skal være attraktive også for internasjonale studenter, og da må universiteter og høyskoler kunne sette konkurransedyktige priser for å styrke rekrutteringen til fagområder der de vurderer at behovet er stort. Jeg har lyst til å legge til at finansieringen av norske universiteter og høyskoler er stabil, og noe stigende over tid.

Vi foreslår også å innføre en hjemmel i loven for at departementet – i forskrift – kan fastsette en øvre grense for dekning av advokatutgifter i studentsaker om uskikkethet, utestenging, bortvisning og utelukkelse fra praksis. Dette forslaget vil bidra til kostnadskontroll og forutsigbarhet, men også ivareta rettssikkerheten til studentene, som fremdeles vil ha rett på dekning av advokatutgifter.

Vi har hatt dette forslaget på høring, og vi har mottatt innspill om at noen av satsene bør justeres. Dette skal jeg følge opp, og jeg vil også følge med på praksis og løpende vurdere endringer i reguleringen dersom det blir behov for det.

I proposisjonen er det også foreslått enkelte mindre endringer i universitets- og høyskoleloven, bl.a. å presisere at det alltid skal stilles krav om politiattest i studier der studenter kan komme i kontakt med mindreårige som en del av klinisk undervisning eller praksis. Det er også foreslått en ordning for valgt rektors fratreden før funksjonstiden, som innebærer at styret kan bestemme at prorektor skal overta som rektor der valgt rektor fratrer vervet, uavhengig av hvor lang tid som gjenstår av rektors funksjonstid.

I tillegg foreslår vi mindre endringer i utdanningsstøtteloven som gjelder Lånekassens klagenemnd. Forslagene vil føre til bedre samsvar mellom reglene om organisering av og saksbehandling i klagenemnder på Kunnskapsdepartementets område.

Til slutt: Vi går ikke videre med forslaget i høringen om å fjerne blind klagesensur. Jeg mener at i komplekse saker er det viktig og nødvendig å sende på høring og få innspill. Vi har etter en totalvurdering av både fordeler og ulemper – og ikke minst etter innspill fra studentene – valgt å beholde ordningen med blind klagesensur.

Monica Molvær (H) [15:22:41] (ordfører for saken): Mangelen på kvalifiserte lærere er en av de største utfordringene vi har i norsk skole, i tillegg til at resultatene går ned. Det merkes i klasserom over hele landet, og det merkes kanskje aller mest i de områdene der det er aller mest krevende å rekruttere, i distriktene.

Derfor er det bra at vi diskuterer hvordan flere kan finne veien inn i læreryrket. Høyre mener at løsningen ikke er å gjøre lærerutdanningen kortere, for læreryrket er ikke blitt mindre krevende, tvert imot. Skolehverdagen stiller høyere krav enn før – til faglig trygghet, til klasseledelse, til tidlig innsats, til å møte elever med ulike behov og til å følge opp hver enkelt elev. Da trenger vi ikke mindre kompetanse, vi trenger mer.

Høyre mener vi må møte lærermangelen med tiltak som styrker profesjonen – ikke svekker den. Derfor reagerer vi også på at regjeringen har valgt å fjerne opptakskravene til lærerutdanningen. Når skolene trenger mer kompetanse, er ikke svaret lavere ambisjoner. Vi ser allerede urovekkende høye stryktall i lærerutdanningen. Da bør svaret være å styrke kvaliteten – ikke svekke den.

Dette betyr ikke at dagens lærerutdanning ikke kan bli bedre. Flere peker på behovet for en bedre kobling mellom teori og praksis, mer praksisnærhet og flere fleksible veier inn i yrket. Det må vi ta på alvor. Derfor mener Høyre det er riktig å videreutvikle fleksible og desentraliserte tilbud innenfor dagens lærerutdanning. Vi trenger flere veier inn i læreryrket – også for voksne med erfaring fra arbeidslivet og for dem som vil kombinere utdanning med jobb og familie.

Vi må også gjøre det enklere for lærere som allerede står i skolen, å bygge videre på kompetansen sin, men vi må gjøre det uten å redusere de faglige ambisjonene. Vi trenger flere lærere i norske klasserom, men vi må aldri komme dit at jakten på flere lærere går på bekostning av den kompetansen elevene møter. Skal vi lykkes med rekrutteringen, må vi både få flere inn i yrket og samtidig holde fast ved kvaliteten. Det skylder vi lærerne, og ikke minst: Det skylder vi elevene og barna. Så vil jeg benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid.

Sander Delp Horn (A) [15:25:12]: Når vi i Arbeiderpartiet har jobbet med denne saken, har vi valgt å lytte – til dem som står fremst i klasserommene i dag, og dem som skal stå fremst i klasserommene i framtiden. Deres tilbakemelding er tydelig: Ikke fir på masterkravet.

Det er et masterkrav som ble innført av et bredt flertall i Stortinget, et krav vi innførte fordi vi så at det var behov for et kompetanseløft i norsk skole. Det var en erkjennelse av at dagens lærere møter en mer kompleks skolehverdag, med mer sammensatte utfordringer, enn det man gjorde tidligere, og en erkjennelse av at lærere trengte bedre verktøy for å møte disse utfordringene.

Det er ingenting som tyder på at skolehverdagen er blitt enklere for ansatte siden man innførte masterkravet. Skolelederforbundet sier i sitt høringssvar at det er et større elevmangfold, og at utfordringene kan være mer komplekse enn de har vært før. Lærerstudentene og Norsk Lektorlag har også uttrykt stor bekymring for en reduksjon i lengden på lærerutdanningen. Vi i Arbeiderpartiet lytter til organisasjonene, og vi håper at Stortinget velger å gjøre det samme.

Norsk skole har ikke bare et utdanningsoppdrag, men også et dannelsesoppdrag. Norsk skole skal skape gode, robuste samfunnsborgere og sette elever i stand til å leve et godt liv i framtidens Norge. Det er ingen enkel oppgave vi har gitt til de ansatte i skolen. Lærer er kanskje et av de mest komplekse yrkene vi har i samfunnet vårt i dag. Da er det et minimum at vi i denne salen sørger for at de har et utdanningsløp som gir dem de verktøyene de trenger, og som de selv ber om, for å løse framtidens utfordringer. Svaret på lærermangelen kan ikke være å senke kravene til kompetanse eller å ta fra lærerne verktøyene de selv ber om, og som de selv sier at de har behov for for å løse utfordringene. Arbeiderpartiet har lyttet til organisasjonene og ansatte i norsk skole, og derfor er det tydelig for oss at vi ikke kan gå bort fra kravet om en femårig utdanning.

Line Marlene Haugen (FrP) [15:27:26]: Mangelen på kvalifiserte lærere er, som andre har sagt før meg, en av de største utfordringene i norsk skole. Derfor er det bra at vi diskuterer hvordan flere kan velge læreryrket. Samtidig mener Fremskrittspartiet at vi må passe oss for å tro at en løsning er å sette inn et B-løp for lærerutdanningen. Vi må fokusere på å videreutvikle det vi allerede har, og sikre at lærerutdanningen er både relevant, praksisnær og tilgjengelig for flere.

De aller fleste ønsker å bli lærere for å undervise, bygge relasjoner, skape mestring og være trygge voksne. Da er det viktig at utdanningen oppleves tett på den virkeligheten de skal ut i, så jeg synes det er positivt at det allerede er tatt grep for mer fleksible og desentraliserte løp, og for at flere skal kunne velge utdanning ved siden av arbeid.

Fremskrittspartiet mener at vi må være forsiktige med å lage lettere løp. Det viktigste nå er å fokusere på de grepene som allerede er satt i gang for å gjøre flere kvalifisert til skolen, og at det faktisk sikrer at lærerne blir værende i yrket, for det er der vi ser hovedutfordringen ligger.

Til slutt tar jeg opp det forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [15:29:07]: SV deler fullt ut bekymringen som løftes i dette representantforslaget. Norge har en reell og alvorlig lærermangel, og i flere fag og i mange deler av landet er det for få kvalifiserte lærere. Det utfordrer både kvaliteten i opplæringen og elevenes mulighet til å lykkes. Det er en situasjon som vi må ta på det største alvor.

SV er helt enig med forslagsstillerne i at vi må gjøre mer for å sikre nok kvalifiserte lærere i klasserommene. Der vi skiller lag, er i spørsmålet om hvordan dette best kan løses. SV mener ikke at løsningen er å korte ned på lærerutdanningen. Skolehverdagen er blitt mer kompleks, ikke mindre. Lærerne skal ikke bare ha solid fagkunnskap, men også kunne håndtere mangfold i klasserommet, bygge gode læringsmiljøer og følge opp elever med ulike behov. Derfor mener SV at innføring av masterutdanning for lærere var et viktig løft. Da den ble innført, var heller ikke utdanningen treårig, som i forslaget vi har til behandling, men den var faktisk fireårig. Erfaringene fra den tidligere modellen viste at kvaliteten ikke var god nok. I dag trenger vi lærere med dypere kompetanse, ikke mindre.

SV mener at vi må styrke praksisdelen i utdanningen som er i dag, og utdanne flere lærere med et praktisk eller estetisk fag i fagkretsen sin. Jeg er bekymret for at en kortere utdanning vil ta oss lenger fra å få dette til.

Samtidig er det helt åpenbart at vi må gjøre mer for å løse rekrutteringskrisen. Her mener SV at vi må ha en bredere innsats. Det handler om å gjøre læreryrket mer attraktivt å velge og ikke minst bli værende i. Det handler om gode arbeidsvilkår, tid til å være lærer og rom for faglig utvikling, og det handler om å utvikle lærerutdanningen i tett samarbeid med sektoren, slik at den svarer på de behovene skolen selv opplever at den har.

SV er altså helt enig i problembeskrivelsen. Vi trenger flere lærere, vi trenger dem over hele landet, og vi trenger handling, men løsningen er ikke lavere ambisjoner for kompetanse. Løsningen er å satse på kvalitet og samtidig gjøre yrket så attraktivt at flere både vil bli lærer og vil bli i skolen. Derfor støtter ikke SV forslagene i saken.

Erling Sande (Sp) [15:31:32]: Noreg manglar lærarar, og den mangelen gjer seg gjeldande over heile landet. Det er ei stor utfordring som vi alle må ta på alvor.

Søkjartala til lærarutdanninga byrja å falle kort tid etter innføringa av dei rigide karakterkrava under Solberg-regjeringa. No ser vi at dei er i ferd med å etablere seg på eit for lågt nivå.

Ein lærar med treårig utdanning har sjølvsagt eit langt betre utgangspunkt enn ein lærar utan utdanning. Forslaget vårt handlar ikkje om å skrote den femårige utdanninga. Tvert imot kan ei treårig utdanning bli eit supplement som får fleire til å velje å gå inn i lærarutdanninga, og dermed oppnår vi fleire lærarar i skulen.

Eg er bekymra for at vi også misser praktikarane gjennom at ein har lagt opp til ei rigid femårig utdanning. Det kan vere dyktige fagpersonar med evne til å leggje til rette for praktisk læring og ei undervisning som treffer mange av dei elevane som i dag opplever minst meistring i den teoritunge skulen vi har i dag, men nettopp fordi desse folka er tettast på praktisk læring og har engasjementet sitt for den praktiske læringa, vel dei kanskje vekk ei teoritung og lang utdanning.

I dag ser vi at mange av dei som jobbar i skulen, ikkje har formell lærarutdanning. Samtidig veit vi at det finst mange vaksne med erfaring frå skule, frå næringsliv og frå lokalsamfunn som kunne tenkje seg å bli lærar, men som rett og slett opplever at terskelen er for høg med eit femårig løp.

Ei treårig utdanning kan kvalifisere vikarar som arbeider i skulen allereie i dag. Det kan styrkje rekrutteringa i distrikta. Eit slikt utdanningstilbod kan utformast desentralisert, slik at ein sikrar tilgjenge over heile landet, og med moglegheit for påbygging til mastergrad på eit seinare tidspunkt, eller rett etterpå, om engasjementet for å bli lærar er vekt. Dette er avgjerande for å sikre eit likeverdig tilbod i heile landet.

Vi støttar ei rekkje forslag i denne saka som har mål om å gjere lærarutdanninga meir praksisnær og meir fleksibel. Sjølv om våre opphavlege forslag ikkje får fleirtal i dag, vil vi halde fram arbeidet med å sikre at ungane våre møter kvalifiserte lærarar i skulen, uavhengig av kvar dei bur.

Eg tek opp forslaga Senterpartiet er med på.

Guri Melby (V) [15:34:35]: Læreryrket er et komplekst yrke. Jeg har selv både stått i klasserommet i videregående skole og jobbet i lærerutdanning, og jeg vet hvor mye dyp faglig innsikt, pedagogisk innsikt, ferdigheter i ledelse og ikke minst relasjonell kompetanse det krever.

Samtidig som samfunnet vårt blir mer og mer komplekst, har også vi stilt stadig høyere krav til hva slags utdanning en lærer må ha for å undervise elever, både på barnetrinnet og på videregående skole. Dette mener vi i Venstre har vært en riktig og viktig prioritering. Det har handlet om å heve lærernes kompetanse, om å styrke forskningsforankringen i skolen og rett og slett om å gi bedre undervisning til ungene våre.

Jeg har lyst til å understreke at bedre undervisning ikke betyr en mer teoritung undervisning. Tvert imot kan det bety en mer praktisk rettet undervisning, en undervisning som i større grad er tilpasset det enkelte barns behov. Det å ha lærere som skjønner hva unger trenger til hvilket tidspunkt, er vi helt avhengig av for at norsk skole skal gi ungene en god opplæring.

Det er mange her som har gitt veldig gode begrunnelser for hvorfor vi må beholde masterkravet i lærerutdanningen. Samtidig synes jeg det blir litt hult når f.eks. regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, er veldig opptatt av lærerkompetanse, men samtidig på flere områder svekker kravene til hvem som kan være lærer. For eksempel har de i praksis fjernet karakterkravet for å komme inn på lærerutdanningen. Det er vel nå bare én utdanningsinstitusjon som selv har valgt å beholde dette kravet.

I tillegg foreslår de i kommuneproposisjonen å lempe på kravene til hvem som kan ansettes som lærer på ulike trinn. Dette har bl.a. Lektorlaget protestert veldig kraftig mot. Dette er en uthuling av nettopp de kravene vi stiller, som vi er enige om, og som er viktig for å kunne undervise, og det gir egentlig kommunene frihet til å kutte i lærerressurser, noe vi ikke ønsker at de skal ha. Dette er bunnplanken som sikrer at barn som vokser opp i Kautokeino, har den samme kvaliteten på utdanningstilbudet sitt som barn som vokser på Frogner her i Oslo.

Jeg synes også det er oppsiktsvekkende at nettopp distriktspartiet Senterpartiet ikke vil sikre at vi har de samme kravene til lærere i alle landets kommuner. Jeg vil gjerne utfordre Senterpartiet på dette: Vil man også vurdere å gjøre dette for andre yrkesgrupper der vi ser at vi har utfordringer med å få tak i nok folk? Vil man f.eks. vurdere en treårig medisinutdanning for dem som skal jobbe som distriktslege, eller kanskje en toårig sykepleierutdanning for dem som skal jobbe i kommunehelsetjenesten rundt omkring? Enten mener vi at man trenger en mastergrad for å være lærer, eller så mener vi det ikke, og hvis vi først mener det, må alle over hele landet få like dyktige og kompetente lærere.

Statsråd Sigrun Aasland [15:37:52]: Jeg vil takke for initiativet i en svært viktig sak. En fellesskole med høyt kvalifiserte lærere er en bærebjelke i demokratiet vårt. Lærermangel og rekrutteringsutfordringer har sammensatte årsaker. Solide lærerutdanninger og en sterk lærerprofesjon er mye av løsningen.

Etter flere år med nedgang økte søkertallene i fjor, og det er jeg glad for. Læreryrket er avgjørende viktig i alle barns liv. Derfor skal vi hver dag jobbe for best mulige og mest mulig praksisnære lærerutdanninger. Dette er også målet for arbeidet med en ny, felles rammeplan for lærerutdanningene, som pågår nå. Sammen med kunnskapsministeren har jeg tatt initiativ til utprøving av nye modeller for bedre praksis, og vi har laget en strategi for rekruttering til lærerutdanning og læreryrket sammen med partene.

Vi vet at skolen må forberedes på en mer kompleks og usikker verden. Det er større mangfold i samfunnet, og kravene til læreren er høyere enn før. Det gjelder å ha både innsikt og kløkt når man står der i klasserommet og skal lede arbeidet med elevers læring og utvikling, og lære dem å skille mellom sann og usann informasjon. Lærerjobben blir ikke lettere, og kompetansebehovene blir ikke mindre.

Jeg deler representantenes bekymring for andelen ufaglærte i skolen. Derfor er jeg glad for at denne andelen går ned fra forrige skoleår, og den er nå den laveste på fem år. Det er dessuten lite grunnlag for å anta at en kortere lærerutdanning vil øke interesse, rekruttering eller kvalitet.

En praktisk skole har mange tatt opp. Det er en ambisjon denne regjeringen deler. Vi har styrket tilgangen på praktiske læremidler og gjort viktige endringer for å sørge for en mer praktisk skole. NOKUTs evaluering av grunnskolelærerutdanningen viste at masteroppgaven også er relevant for praksis, den kan være og er ofte tett på praksis og bidrar til endrings- og utviklingskompetanse hos framtidige lærere. Det betyr ikke at en ikke kan bli enda bedre. Jeg vil fortsette arbeidet med å styrke praksis i lærerutdanningene. Særlig på masternivå må vi sørge for at vi ruster nye lærere for det store ansvaret som venter dem.

Samarbeid kan løse mange utfordringer. Alle lærerutdanningene har etablert partnerskapssamarbeid med praksisfeltet. Dette skal bidra til at lærerstudentene får relevant praksiserfaring fra alle sider av yrket.

Vi har sammen med Senterpartiet de siste årene styrket tilgangen på fleksible og desentraliserte studietilbud betydelig, og det er jeg stolt av. Mange institusjoner tilbyr allerede fleksible utdanninger. Jeg kan love at i arbeidet med en felles rammeplan for lærerutdanningene skal vi ikke gjøre det vanskeligere å innlemme flere målgrupper i utdanningene, og vi skal hver dag jobbe for å sikre en lærerutdanning av høy kvalitet.

Joakim Myklebost Tangen (FrP) [15:52:55]: Eg vil starte med å seie at eg synest Senterpartiet i dette forslaget tek opp ei viktig utfordring som vi står overfor i norsk skule, når dei peikar på den mangelen som er på kvalifiserte lærarar rundt omkring i klasseromma. Rekrutteringsutfordringane er jo høgst reelle, og dette er ein debatt vi absolutt må ta. Vi må diskutere korleis lærarutdanninga kan bli meir fleksibel, praksisnær og yrkesretta, og eg vil tru at forslaget spring ut frå akkurat denne utfordringa.

Samtidig meiner Framstegspartiet at debatten òg må handle om meir enn berre antal år på lærarutdanninga, for utfordringane i skulen er større og meir samansette enn før. Lærarane skal ikkje berre handtere faglege oppgåver, dei skal møte elevar med psykiske utfordringar, uro, fråvær og stadig større og meir komplekse behov. Mange lærarar fortel at dei ofte står aleine i denne typen situasjonar, som eigentleg krev fleire typar kompetanse for å kunne handtere og hjelpe elevane på ein best mogleg måte.

Difor treng vi ikkje berre fleire lærarutdanna inn i skulen. Vi treng òg fleire ulike yrkesgrupper inn i skulen, og ikkje minst må vi gjere det enklare for folk med andre typar utdanning å kvalifisere seg til å bli lærarar for å kunne jobbe i klasserommet.

Skal vi lykkast med å styrkje norsk skule framover, må vi tenkje breiare rundt kva type kompetanse elevane treng i klasserommet. Ein endå betre skule blir skapt av at fleire med ulik bakgrunn og erfaring kan bidra inn i undervisninga, og Framstegspartiet meiner difor at vi må opne for fleire vegar inn i læraryrket og gjere det enklare for folk med andre typar utdanning og erfaring å kvalifisere seg til å undervise i skulen.

Erling Sande (Sp) [15:55:01]: Eg tek ordet for å svare på den litt polemiske utfordringa frå representanten Melby om at Senterpartiet på ein måte godtek at ungar i distrikta skal ha mindre kvalifiserte lærarar, og at det ligg til grunn for tilnærminga her. Nei – i den perfekte verda fanst det eit overskot av lærarar, og det fanst eit overskot av personar som ønskte å søkje lærarutdanning. Likevel må Venstre òg forhalde seg til landet slik det ser ut, og vi manglar lærarar. Då har vi ei felles utfordring. Mange som ikkje har lærarutdanning, gjer ein god jobb i norsk skule i dag, men eg og Senterpartiet trur jo også heilt klart på at viss ein har lærarutdanning, er ein meir kompetent til å undervise ei klasse.

Det som er faktum i dag, er at det i mange klasserom står nokon utan lærarutdanning, nettopp fordi vi manglar lærarar. Då må vi i fellesskap sjå på korleis vi kan få fleire av dei som står i det klasserommet, til å ville ta ei utdanning og fylle på med kunnskap, og fleire av dei som ikkje er lærarar i dag, til å velje ei slik utdanning. Det er bakgrunnen for dette forslaget.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [15:56:31]: Jeg synes vi har en veldig god debatt nå i denne salen om et veldig viktig spørsmål. Jeg er veldig glad for at vi får jobbet så godt med rammeplanen for lærerutdanningene som vi gjør nå, for jeg mener at i den tiden vi er i, kreves det en kraftfull satsing og styring av lærerutdanningene.

Så har jeg behov for å opplyse Stortinget om at det er flere som er ansatt i norsk skole i dag, som har en annen type utdanning enn den tradisjonelle lærerutdanningen. Med forbehold om at jeg husker riktig, så var det nylige tall i OECD basert på en undersøkelse i Norge som viste at 70 pst. av lærerne i ungdomsskolen i Norge kom med en annen yrkesbakgrunn enn den tradisjonelle lærerutdanningen. Vi har også de veiene inn i yrket i dag, og det er veldig viktig at vi fortsetter med det framover – det er regjeringen opptatt av – men at vi stiller krav om at en har den pedagogiske kompetansen i bunnen. Her må vi ha to tanker i hodet på en gang.

Så har jeg lyst til å legge til at når det gjelder etter- og videreutdanning, som også er veldig viktig for sektoren, er det nye nå at en har åpnet opp for at det gjelder alle ansattgrupper i skoler og barnehager i Norge. Det synes jeg er veldig viktig. Det å styrke laget rundt har blitt viktigere og viktigere i den tiden vi er i nå, og med den samfunnsutviklingen vi ser rundt oss. Lærerne selv etterspør også mer bistand fra annen fagkompetanse inn i klasserommene for å sørge for mer og bedre læring for den enkelte elev. I etter- og videreutdanningen har vi styrket dette, slik at det er flere lærere som får muligheten til å ta etter- og videreutdanning i praktisk-estetiske fag, for vi har sett at kompetansen der fortsatt er for lav. Vi har klart å få det antallet betydelig opp sammenlignet med tidligere regjeringer, men vi er langt ifra i mål, og vi må ta kraftigere tak der. Det er noe av det vi også gjør framover.

Guri Melby (V) [15:58:56]: Det er et grunnleggende prinsipp i Norge at man skal få den samme kvaliteten og den samme skolegangen uansett hvor man bor, og at vi stiller de samme kravene til dem som skal undervise, uansett hvor man vokser opp. Det kravet mener jeg Senterpartiet bryter med i dette forslaget, når man tenker at det er greit at noen har en annen utdanning enn det andre har. Selv om det er utfordrende å rekruttere nok lærere med kompetanse mange steder i landet – vi ser at vi har altfor mange som ikke er kvalifisert, og som står i dette viktige og krevende yrke i dag – er det fortsatt veldig mange tiltak det er fullt mulig å gjennomføre, som ikke blir gjort. Jeg hører statsrådene si at etter- og videreutdanning er prioritert opp, men faktum er at budsjettet er kuttet. Faktum er at budsjettet for 2026 ble kuttet med 95 mill. kr. Selv om det fortsatt brukes mye penger på dette, er et kutt et kutt. Det betyr at det er færre lærere som får videreutdanning, enn de som kunne ha fått det.

Det er også slik at i perioder med en veldig krevende kommuneøkonomi, som vi er midt inne i nå, er det vanskeligere for kommunene å prioritere sin andel av den regningen, noe som betyr at det er flere av dem som ønsker å oppgradere sin kompetanse, som får avslag. Det betyr at det er folk som står i norske klasserom, som kanskje har en halvveis fullført utdanning, som ønsker å ta et fag eller to, og som får nei i dag fordi det ikke er penger. Jeg vil utfordre Arbeiderpartiet som sitter i regjering, men også Senterpartiet som har kommet med dette forslaget, om heller å bruke penger på de ordningene vi har, i stedet for å svekke dem, slik de systematisk har gjort. Ja, det er kjempebra at også ansatte i SFO, f.eks., kan få muligheten til videreutdanning. Men det som skjer når de skal inn i akkurat den samme potten som lærerne, er at veien fram til videreutdanning for en lærer blir enda lengre enn den var før. Så det er rett og slett feil å stå her på talerstolen på Stortinget og påstå at denne ordningen blir bedre, når den faktisk i praksis blir svekket for norske lærere.

Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) [16:02:10]: Jeg vil takke forslagsstillerne Guri Melby og flere for å ha fremmet et forslag om et viktig tema, da vi trenger handling. Jeg vil takke komiteen for et godt samarbeid om saken. Her er det mye av problembeskrivelsen vi er enige om, selv om vi ikke er enige om løsningene.

Jeg sendte begge barna mine i barnehagen før de fylte ett år. De kunne verken gå eller snakke da de begynte, men de likte sang, bøker, sandkasse, huske og et fang å sitte på. Det fikk de i barnehagen. Takket være omsorgsfulle og dyktige ansatte ble barnehagestarten en god opplevelse. Det er nettopp det barnehagen skal være, et trygt sted å være der barna blir sett og fulgt opp.

Barnehagen er noe av det viktigste i barns oppvekst. Der møter barna omsorg og lek og vennskap og læring for første gang utenfor hjemmet. Et godt barnehagetilbud med nok ansatte og god kompetanse er en av det viktigste investeringene vi kan gjøre både for barnas utvikling og for samfunnet vårt, men det skjer ikke av seg selv.

Barn får ikke den tryggheten og oppfølgingen de trenger når det er for få ansatte på jobb. I dag drives altfor mange barnehager på minimumsbemanning. Vi vet at bemanning og kompetanse er helt avgjørende for kvaliteten i barnehagen. Det handler om trygghet, tilknytning, språk og utvikling og muligheten til å se hvert enkelt barn. Derfor må vi styrke bemanningen i barnehagene våre.

Det er kommet viktige løft de siste årene. Vi har fått mer penger til bemanning, og det er bra, men det er ikke nok. Situasjonen i barnehagene er fortsatt alvorlig, og behovet for mer er tydelig. Altfor mange foreldre leverer barna sine i barnehagen med en klump i magen. Altfor mange ansatte går hjem med følelsen av ikke å ha strukket til. Altfor mange opplever en arbeidshverdag med høyt press.

Sykefraværet er høyt, mange slutter og rekrutteringen svikter. Dette er ikke enkeltstående historier. Det er en utvikling som går igjen i hele sektoren. Vi vet også hvorfor. Når det er for få ansatte, går det ut over barn og ansatte. Det blir mindre tid til hvert barn, mindre rom for lek og læring og en mer krevende arbeidshverdag. Det skaper en ond sirkel. Lav bemanning gir mer stress, høyere sykefravær og enda større bemanningsproblemer.

Vi vet at bemanningsnormen i dag i praksis ikke er god nok. Den gjelder ikke gjennom hele dagen, den kan oppfylles på papiret samtidig som det store deler av dagen er for få voksne sammen med barna. Derfor trenger vi et tydelig politisk løft. Vi må styrke bemanningen nå, og vi må sørge for at det faktisk er nok ansatte til stede gjennom hele barnehagens åpningstid.

Vi må også gjøre mer for å rekruttere og beholde de ansatte i barnehagen. Da må vi vurdere tiltak som faktisk virker, som sletting av studiegjeld for dem som velger barnehagelærerstudiet og starter i yrket.

– Med det tar jeg opp de forslag i saken som SV er med på.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [16:05:18]: La meg starte med å seie at barnehagane er ein del av vårt viktigaste velferdstilbod, der ungar med ulik bakgrunn møter kvarandre i eit stort fellesskap, kanskje det største og første dei møter, og der dei får gode moglegheiter til å utvikle seg for framtida. Mykje er bra med barnehagane i Noreg. Vi har dyktige tilsette som kvar einaste dag bidreg til læring og utvikling hos ungane våre. Vi har samtidig fått ein historisk låg barnehagepris – takk vere SV, Senterpartiet og Arbeidarpartiet – som har ført til ei rekordhøg deltaking i norske barnehagar. Det er eg ganske stolt av.

Samtidig står barnehagesektoren i ein vanskeleg situasjon med bemanningsutfordringar og ofte altfor høgt sjukefråvær. Det er alvorleg, og det må vi ta på alvor. Etter fjorårets raud-grøne budsjettforlik sikra vi difor 800 mill. kr til toppa bemanning. Vi har styrkt ABLU-ordninga, som gjev folk som allereie jobbar i barnehagen, moglegheit til å utdanne seg til å bli barnehagelærar. Vi løyvde òg midlar til å auke bemanninga i levekårsutsette område.

Det blir gjort mykje bra, men det er heller inga kvilepute. Det å ha nok bemanning i barnehagane handlar om tryggleiken til barn, foreldre og dei tilsette som kvar dag går på jobb. Det å vite at ein har nok kollegaer på jobb saman med seg, har noko å seie. Det bidreg òg til eit betre arbeidsmiljø, på same måte som låg bemanning kan føre til både stort arbeidspress og høgt stressnivå, slik vi kjenner til.

Barnehagane våre er vårt viktigaste velferdstilbod. Det må vi ta vare på og styrkje i tida framover. Difor vil eg takke Venstre for å løfte dette inn i Stortinget og setje eit viktig fokus på bemanningsutfordringane i barnehagane våre.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [16:07:47]: Norge er et av verdens beste land å vokse opp i. Det skyldes ikke tilfeldigheter. Det skyldes politiske valg. Et av de viktigste var barnehageforliket i 2003. Gjennom samarbeid mellom offentlige og private aktører bygde vi opp et barnehagetilbud som i dag gir nesten full dekning – fra 62 pst. i 2002 til hele 94,5 pst. i 2025.

Det er vanskelig å beskrive det som noe annet enn en av de mest vellykkede velferdsreformene i moderne norsk historie. Reformen har gitt barn trygghet og læring og foreldrene frihet og mulighet til å delta i arbeidslivet. Den har vært avgjørende for likestillingen i Norge.

Men et godt barnehagetilbud kommer ikke av seg selv. Det krever stabile ansatte, faglig utvikling og økonomisk forutsigbarhet. Nettopp derfor er det alvorlig når stadig flere private barnehager melder om store økonomiske problemer. I går sto private barnehager sammen med Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Delta og Unio på Eidsvolls plass for å kreve likeverdig behandling. Budskapet var enkelt: Private barnehager må få dekket sine reelle pensjonsutgifter på lik linje med offentlige barnehager.

Det gjorde sterkt inntrykk å høre Grethe fra Solvang barnehage på Stange fortelle at hun etter nesten 30 år som barnehageeier nå må legge ned livsverket sitt. Det er ikke fordi ungene er borte, og ikke fordi de ansatte mangler engasjement og ikke vil jobbe der, men fordi økonomien ikke lenger går opp. Manglende dekning av pensjonsutgifter er en viktig årsak.

For FrP handler dette om rettferdighet og mangfold. Vi trenger både offentlige og private barnehager. Vi trenger små og store aktører. Vi trenger innovasjon, utvikling og ulike pedagogiske tilbud. Noen unger trives med musikk og kultur, andre med friluftsliv, idrett, gårdsdrift eller realfag. Det samme gjelder for de ansatte. Det er mangfoldet som gjør sektoren sterkere.

Da må vi føre en politikk som gir forutsigbarhet og likebehandling. Hvis stadig flere private barnehager forsvinner, mister familiene valgfrihet, ansatte mister arbeidsplasser, og ungene mister tilbud som betyr mye i hverdagen deres. Målet må være et barnehagetilbud der kvalitet står i sentrum, og der både offentlige og private aktører får forutsigbare og likeverdige rammevilkår som gjør det mulig å beholde dyktige ansatte, sikre kvaliteten i tilbudet og gi ungene den tryggheten og oppfølgingen de fortjener. Da vil også enda flere velge å jobbe i barnehage.

Med det tar jeg opp det forslaget FrP er med på i saken.

Monica Molvær (H) [16:11:03]: Barnehagen er for mange barn det første møtet med fellesskapet utenfor hjemmet. Det er der vennskap oppstår, språk utvikles og grunnlaget legges for trygghet, mestring og læring videre i livet. Derfor betyr kvaliteten i barnehagene så mye, og derfor betyr de ansatte i barnehagene så mye. Det er de som møter barna om morgenen, som trøster når de er lei seg, og som leker, leser, inspirerer og skaper trygghet gjennom helt vanlige dager – dager som for et lite barn kan bety alt.

Det er også derfor utfordringene knyttet til bemanning, rekruttering og sykefravær i barnehagesektoren må tas på det aller største alvor. Vi har samtidig hatt den dårligste kommuneøkonomien på 40 år, og har en regjering som har sultefôret kommunene. Vi vet at konkurransen om arbeidskraft vil bli sterkere i årene framover, og mange plasser i landet merker barnehagene allerede hvor krevende det er å rekruttere og beholde ansatte. Nettopp derfor må vi være opptatt av hvilke tiltak som faktisk virker: tiltak som styrker kvaliteten i tilbudet til barna, som gjør at arbeidsdagen blir bedre for de ansatte, og som bidrar til at flere ønsker å bli værende i sektoren over tid.

For Høyre er det viktig å understreke betydningen av mangfoldet i barnehagesektoren. Vi er helt avhengig av både kommunale og private barnehager. Private barnehager er ikke bare et tillegg til det offentlige tilbudet. De er en helt avgjørende del av det. De ansatte i private barnehager gjør akkurat den samme viktige jobben for barna våre som de ansatte i kommunale barnehager gjør. De trøster, leker, inspirerer og skaper trygghet.

For barna spiller det ingen rolle hvem som eier barnehagen. Det som betyr noe, er hvem som møter dem når de kommer inn døren. Derfor blir det så alvorlig at regjeringen fortsatt ikke har fulgt opp barnehageforliket fullt ut, med likebehandling av pensjonskostnader i private barnehager. Regjeringen tok selv initiativ til forliket. Stortinget stilte seg bak i god tro, sammen med tillitsvalgte og barnehager. Da må et forlik også forplikte.

Likevel har Stortinget flere ganger måttet be regjeringen følge opp sitt eget forlik. Dette er alvorlig – ikke bare for barnehagene som virksomheter, men for menneskene som jobber der. De ansatte i private barnehager skaper trygghet for barna våre hver eneste dag, men hvem skaper trygghet for dem, når regjeringen ikke følger opp det den selv har lovet? Dette handler om arbeidsplassen deres, om forutsigbarhet, om pensjon og om tillit til en sektor som allerede kjemper med å rekruttere og beholde folk.

Skal vi lykkes med å styrke barnehagene framover, må vi ikke bare snakke om hvor viktig det er. Da må vi også sørge for å føre en politikk som gir ansatte og barnehager trygghet, forutsigbarhet og tillit til at det Stortinget faktisk vedtar, blir fulgt opp.

Erling Sande (Sp) [16:14:00]: Barnehagen er det fyrste fellesskapet ungar over heile landet møter, og då seier det seg sjølv at det at det er nok folk på jobb, er avgjerande for kvaliteten på det tilbodet dei får. Det trur eg er eit syn som alle i denne salen deler.

For Senterpartiet heng styrking av bemanning tett i hop med ein sterkare kommuneøkonomi. Det er riktig at budsjettforlik som Senterpartiet har vore ein del av, har løyvd fleire hundre millionar kroner til bemanning, men det er dei milliardane vi leverer over budsjettet, og som kommunepolitikarane prioriterer kvart einaste år, som utgjer sjølve grunnmuren også på dette området. Vi kan ikkje akseptere veldig stramme kommunebudsjett som nesten ikkje gjev handlingsrom, samtidig som vi gjer enkeltvedtak i denne salen om enkeltsatsingar. Det er kommunane som forvaltar heilskapen, og det må vi òg gjere. Difor må kommuneøkonomien styrkjast, også viss vi skal nå målet om fleire tilsette i barnehagane.

Barnehagesektoren er prega av høgt fråvær, sjukefråvær, stort arbeidspress og rekrutteringsutfordringar. Det fortel oss at dette ikkje berre handlar om pengar. Det handlar òg om arbeidsvilkåra, det handlar om moglegheita til å bli verande i yrket, og det handlar – som fleire representantar har vore inne på her tidlegare i debatten – om pensjonsvilkår og viktigheita av at vi følgjer opp det vi har lova når vi har gjort eit tverrpolitisk forlik i denne salen knytt til pensjon, som skulle skape tryggleik for pensjonsordningane til dei mange som gjer ein kjempejobb i norske barnehagar i dag.

Men igjen: Det er ikkje nokon veg til målet utan også å styrkje kommunane, og det vil ha betydning for barnehagane, men også for skulane, eldreomsorga og dei andre viktige oppgåvene som kommunane løyser kvar einaste dag.

Vi støttar ikkje dette representantforslaget, men vi skal halde fram med å styrkje bemanninga gjennom arbeidet for ein betre økonomi for kommunane i heile landet.

Seher Aydar (R) [16:16:30]: Uten bemanning er barnehagen egentlig bare et tomt lekerom. Nok ansatte på jobb er viktig for kvalitet i barnas første møte med det store fellesskapet. Nok ansatte på jobb er viktig for å ivareta barnas rettigheter. Nok ansatte er også viktig for å sikre de ansattes arbeidsmiljø. Det er en bemanningskrise i norske barnehager nå. Den som lar seg overraske, har kanskje ikke fulgt så godt med, for dette er en varslet krise. Fagforeninger og foreldre har ropt varsku i mange år. De har trykket på den røde knappen, men det er for lite som har blitt gjort.

Vi er mange som er utålmodige, fordi for lav bemanning har konsekvenser. Det høye arbeidspresset gir stress og dårlig samvittighet for de ansatte, som løper fra barn til barn, fra oppfølgingssamtaler med kommunen til foreldresamtaler, til planlegging av turer og til samlingsstund. Pedagoger må velge mellom å være sammen med barna eller gjøre helt nødvendige oppgaver, noe som enten øker belastningen på kollegaer eller svekker kvaliteten på tilbudet. Over tid er det en uholdbar arbeidssituasjon. Over tid fører det til høyt sykefravær, og det er akkurat det vi ser i barnehagesektoren i dag.

Dårlige arbeidsforhold fører også til dårlig rekruttering. Det fører til at mange som har valgt og fullført barnehagelærerutdanningen, likevel ikke begynner å jobbe i barnehage, eller bytter jobb etter noen år. Det er viktig og riktig med en bemanningsnorm, men dagens bemanningsnorm tar ikke høyde for at pedagoger ikke alltid er på avdelingen, for det må dokumenteres, rapporteres og administreres. Det er foreldredialog, og det er møter med barnevernet, og det er møter med PP-tjenesten. Det burde være unødvendig å si, men dette er altså tid de ansatte ikke er sammen med barna, og dette gir ganske vanskelige dilemmaer. Enten er ikke de ansatte til stede for barna på et tidspunkt, noe som bidrar til å øke arbeidsbelastningen på kollegaer, eller så svekkes kvaliteten på tilbudet til barna på sikt på grunn av manglende planlegging og oppfølging. Det er utmattende å stå i disse dilemmaene hele tiden.

For å oppsummere: Det må gjøres mer, og bemanningen i norske barnehager må økes. Rødt er utålmodig. Det er også derfor vi fremmer forslag i denne saken i dag. Og helt til slutt er jeg stolt av og fornøyd med at Rødt fikk gjennomslag for å gi mer penger til toppet bemanning i budsjettforliket, og at kommunene fikk mer. Men det er ingen tvil om at enda mer trengs, både når det gjelder å styrke kommuneøkonomien, og når det gjelder å styrke bemanningen i barnehagene, for det handler om dem som jobber der, men det handler aller mest om barna, og de trenger faktisk at det er nok ansatte på jobb.

Guri Melby (V) [16:19:44]: Vi står i en politikerskapt krise i norske barnehager. I 2019 var det rekordhøy søkning til barnehagelærerutdanningen, og de aller fleste som tok utdanningen, søkte seg over i yrket etterpå. Men etter det har vi hatt en urovekkende utvikling. De siste tallene viser at av dem som fullfører barnehagelærerutdanningen, er det kun tre av ti som begynner å jobbe i barnehage. Og som sagt er det 50 pst. færre søkere enn det var da det var på topp, og det er også en stor flukt fra yrket. Det er under halvparten av dem som har utdanning som barnehagelærer, som jobber med det i dag. Hva har regjeringen gjort? Ingenting. Hva har stortingsflertallet gjort? Ingenting. Selv om det å bruke penger på toppet bemanning selvsagt hjelper i en kritisk situasjon i de barnehagene som har lav bemanning, hjelper det ikke så mye å sette av penger til bemanning hvis det ikke finnes folk å rekruttere. Jeg må si at jeg undrer meg litt over at mange av de partiene som snakker veldig varmt om bemanning i barnehager, ikke støtter noen av de forslagene vi leverer i denne saken, som er veldig målrettet inn mot nettopp det som er utfordringen. Ta for eksempel forslaget om sletting av studiegjeld. Det kunne kanskje bidratt til at noen flere av dem som nå ikke engang starter i yrket, i hvert fall har prøvd det ut. På grunnskolelærerutdanningen fungerer det jo sånn at hvis du har den utdanningen og du begynner å jobbe som lærer, kan du få slettet studiegjeld i over tre år. Det kunne i hvert fall sikret at flere prøvde seg i yrket. Forhåpentligvis ville kanskje noen finne ut at dette var et yrke de ville bli i, men det vil altså ikke stortingsflertallet gjøre her i dag.

Det vi også ser, er at mange av dem som jobber i barnehage i dag, og som tar videreutdanning, utdanner seg bort fra yrket. Derfor er et av de forslagene vi har her, å utvikle nye karriereveier innenfor barnehagen. Det er det samme vi har jobbet med når det gjelder skole, slik at det ikke er sånn at det eneste karrieresteget du har, er å bli leder. Mange ønsker å fortsette å jobbe faglig i stedet for å bli leder, men heller ikke det ønsker flertallet å gjøre noen ting med.

Dette er en krise. Regjeringen og flertallspartiene, altså Rødt, SV og Senterpartiet, har valgt å bruke omtrent alle pengene i barnehage på å senke prisen i stedet for å prioritere kvalitet, og det ser vi resultatet av nå. I dag er det et innlegg i Utdanningsnytt av Tor Eirik Rasmussen, som er leder av Foreldreutvalget for barnehager. De har deltatt i det utvalget som skulle se på gratis barnehage. Han konkluderer veldig tydelig: Her er det enda en rapport som peker på det samme som alle de andre rapportene kunnskapsministeren har fått fra barnehagesektoren de siste årene. Investering i bemanning, rekruttering og kvalitet vil gi bedre resultater enn å fortsette å kutte prisen. Jeg fremmer Venstres forslag i saken.

Statsråd Sigrun Aasland [16:23:05]: Det er bra at de fleste barn i Norge går i barnehage, og samtidig er det utfordringer med rekruttering til barnehagelærerutdanningen og til yrket. Dette er en utfordring som regjeringen har tatt på stort alvor. Vi har blant annet tatt initiativ til å samarbeide med partene om en strategi for rekruttering av lærere til utdanning og yrke. Vi har nå et eget bransjeprogram for ansatte i barnehagene, regjeringen har økt plassene til arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, og fra høsten får nærmere 500 barne- og ungdomsarbeidere og assistenter mulighet til å utdanne seg til barnehagelærere mens de er i jobb.

Jeg skal forholde meg til forslag 1 fra forslagsstillerne, som handler om gjeldslette for barnehagelærere etter modell av ordningen for sletting av utdanningsgjeld i Lånekassen for lærere i skolen. Dette forslaget har en anslått årlig kostnad på ca. 140 mill. kr i året. Da ville 106 000 kr i utdanningsgjeld blitt slettet som et engangsbeløp med krav om fullført studieløp på normert tid og arbeid i barnehage i tre av de seks siste årene etter fullført utdanning. Vi har lagt til grunn i en sånn beregning at 1 300 personer får slettet utdanningsgjeld årlig med ordningen.

Lånekassen kan være et virkemiddel for å stimulere til utdanninger det er særlig behov for, slik vi også gjør for eksempel for lærere, men da er det viktig at vi vet hva som virker, og at vi vurderer slike ordninger helhetlig. Derfor har regjeringen 25 år etter forrige gang nå nedsatt et utvalg, utdanningsstøtteutvalget, som skal avgi sin innstilling i juni 2027. Utvalget skal gjennomføre en helhetlig gjennomgang av utdanningsstøtteordningene i Lånekassen, både ordninger under utdanning og ordninger i tilbakebetalingsfasen, og dette inkluderer helt eksplisitt hvordan Lånekassen bidrar til å oppfylle samfunnets kompetansebehov, herunder ordningene med gjeldssletting i Lånekassen.

Jeg mener at en eventuell ny ordning med gjeldsslette for barnehagelærere bør vurderes når det foreligger slike helhetlige utredninger, og for øvrig som en del av Stortingets budsjettbehandling.

Statsråd Kari Nessa Nordtun [16:31:48]: Jeg deler representantenes bekymring over at mange barnehager i dag står i krevende bemannings- og rekrutteringssituasjoner. Det er kommunene og de private barnehageeierne som har ansvar for å sørge for tilstrekkelig bemanning. Staten må legge rammene for at eierne kan ta dette ansvaret på en god måte, og vi må samarbeide godt.

Regjeringen har allerede gjort mye for å bedre rammevilkårene og for å få flere til å ta barnehagelærerutdanning. Vi har sammen med Senterpartiet og SV økt bevilgningene til kommunene for å møte utfordringene i barnehagene, og i 2025 ble det bevilget over 1,2 mrd. kr ment til bemanning. Gjennom budsjettforliket med Senterpartiet, SV, Rødt og MDG ble ordningen trappet opp med toppet bemanning styrket med 600 mill. kr og i 2026 med 800 mill. kr. Vi har også sørget for en femdobling av kapasiteten til arbeidsplassbasert barnehagelærerutdanning, til 500 plasser, sammenlignet med 2021.

Det er viktig at vi jobber sammen for å få ned sykefraværet. For å støtte sektoren har Stortinget bevilget 10 mill. kr til IA-bransjeprogram for barnehage i 2026. Flere barnehageeiere legger til rette for spesialiserte roller og funksjoner. Det er veldig bra at man får til dette lokalt. Dersom vi skal ha nasjonale rammer på plass, er det viktig at vi får med oss partene. Foreløpig har vi dessverre ikke kommet fram til noe som alle kan stille seg bak.

Vi trenger flere menn i barnehagen, og derfor er det en del av vår rekrutteringsinnsats i dag. Regjeringen jobber også med en melding til Stortinget om likestillingsutfordringer for gutter og menn.

Jeg er glad for at Stortinget setter barnehage på dagsorden. Vi vet at de aller fleste barnehageansatte trives på jobb. Samtidig er det mange som opplever mye stress, og derfor er tiltakene vi har satt i gang for å styrke bemanningen og kvaliteten i barnehagene, så viktige framover. Vi må bruke pengene våre smartere og kompetansen klokere, og derfor har jeg tatt initiativ til et samarbeid med partene i barnehagesektoren. Vi kommer til å komme med flere tiltak framover for å styrke bemanningen og kvaliteten.

Truls Vasvik (A) [16:47:26] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Jeg vil også takke dem som har kommet med skriftlige innspill.

Saken gjelder et representantforslag om å gjennomføre en ekstern evaluering av sykehusplaner og sykehusbygging i Norge.

Komiteen er samlet om at sykehusbygg har stor betydning for pasientbehandling, arbeidsforhold for ansatte, ressursutnyttelse og beredskap. Utforming, kapasitet og funksjonalitet i sykehusbyggene våre påvirker både den daglige driften og helsetjenestens evne til å møte framtidige behov.

Det er også bred enighet i komiteen om at erfaringer fra tidligere sykehusprosjekter må brukes aktivt. Flere høringsinstanser pekte også på behovet for læring, åpenhet og reell medvirkning fra ansatte, fagmiljøer, tillitsvalgte, vernetjeneste og brukere. Det er viktige innspill som tas på alvor.

Videre forutsetter jeg at de ulike partiene redegjør for sine standpunkter.

For Arbeiderpartiet er det avgjørende at vi bygger gode offentlige sykehus som fungerer for pasientene, for de ansatte og for samfunnet som helhet. Sykehus er samfunnskritisk infrastruktur, og beredskap må være et sentralt hensyn i planleggingen. Det handler om kapasitet, fleksibilitet, logistikk, tekniske løsninger, arbeidsforhold og evnen til å håndtere kriser og ekstraordinære belastninger.

Samtidig mener Arbeiderpartiet at en ny, bred og generell ekstern evaluering av alle sykehusbygg som er ferdigstilt de siste ti årene, og alle prosjekter som er under planlegging, ikke er formålstjenlig. En slik gjennomgang vil være svært omfattende og ressurskrevende, og den vil kunne overlappe med evalueringer, kvalitetssikringer og oppfølgingssystemer som allerede er etablert.

Det betyr ikke at vi i Arbeiderpartiet heller mener at alt fungerer godt nok. Tvert imot mener vi at prosessene må videreutvikles. Vi må sikre mer transparens, bedre demokratisk etterprøvbarhet og bedre læring fra nylig ferdigstilte sykehus. Vi må også sørge for at ansattes erfaringer, pasientenes behov og beredskapshensyn får en tydelig plass i planleggingen av framtidige sykehusbygg.

Derfor er Arbeiderpartiet, sammen med SV, Rødt og MDG, med på forslag som ber regjeringen om å evaluere prosessene for nye sykehusbygg, og om å høste erfaring fra nylig ferdigstilte sykehus. Målet er å sikre at det bygges gode offentlige sykehus med plass til både ansatte og pasienter, og at beredskapshensyn og ansattes rolle ivaretas bedre.

På denne bakgrunn støtter Arbeiderpartiet komiteens tilrådning om at representantforslaget ikke vedtas, og jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet er med på.

Kristian August Eilertsen (FrP) [16:50:00]: Sykehus er selve ryggraden i vår beredskap, vår trygghet og vår evne til å gi livsviktig behandling når det gjelder som mest. Nettopp derfor må sykehus planlegges og bygges på en måte som gjør dem fleksible, robuste og i stand til å håndtere både kriser, kapasitetsendringer og langvarig belastning. Dessverre har vi de siste årene sett altfor mange eksempler på det motsatte. Nye sykehus bygges for små, de er lite fleksible, og de gir ikke gode nok arbeidsforhold for de ansatte. Dette utfordrer både pasientsikkerheten og beredskapen vår. Når vi samtidig vet at feilene gjentar seg fra prosjekt til prosjekt, må vi stille spørsmålet: Hvordan kunne dette skje, og hvorfor lærer vi ikke?

Fremskrittspartiet mener at det er på høy tid å ta grep. For det første må finansieringen av sykehusbygg endres. Store investeringer må fullfinansieres over statsbudsjettet, og vi må skille mellom drift og investering. Det er ikke rett at framtidige generasjoner, pasienter og ansatte skal betale prisen for kortsiktige økonomiske begrensninger i dag. For det andre trenger vi en grundig, ekstern evaluering av sykehusbygg som er oppført de siste ti årene, og dem som planlegges nå. Derfor støtter Fremskrittspartiet forslaget fra Senterpartiet.

Når de samme feilene gjentas, er det et tydelig tegn på at systemet ikke fungerer som det skal. Derfor trenger vi en gjennomgang uten bindinger til dem som har stått for beslutningen. Når både Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund støtter behovet for en slik ekstern evaluering, bør vi lytte. De peker på alvorlige forhold: sykehus som planlegges med for liten kapasitet, manglende involvering av fagmiljøene og lukkede prosesser der viktige beslutninger tas før ansatte og tillitsvalgte slipper til. Dette svekker ikke bare kvaliteten på byggene, det svekker også tilliten til beslutningene som tas.

Vi må også stille kritiske spørsmål om rollen til Sykehusbygg HF. Organisasjonen ble etablert for å sikre læring, kvalitet og beste praksis. Likevel ser vi at feil og mangler gjentas, og da må vi spørre: Fungerer denne modellen som den skal? Og hvis ikke, hva må endres?

Dette handler til sjuende og sist om pasienter som trenger trygg behandling, om ansatte som trenger gode arbeidsforhold, og om et helsevesen som må være rustet for framtidens utfordringer, ikke fortidens feil. Vi skylder både pasienter og ansatte å lære av det som har gått galt, og vi skylder dem å gjøre det bedre neste gang. Derfor støtter Fremskrittspartiet forslaget om en ekstern, grundig og uavhengig evaluering av sykehusbygg i Norge, og nødvendige endringer i både finansieringen og styringsmodellene. Med det tar jeg opp det forslaget som Fremskrittspartiet er en del av.

Margret Hagerup (H) [16:53:03]: Sykehusbygg handler ikke bare om betong, kvadratmeter og tekniske løsninger. Det handler om pasientbehandling, arbeidsforhold for ansatte, ressursutnyttelse og vår samlede beredskap. Hvordan vi planlegger og bygger sykehus, påvirker helsetjenestens evne til å møte både dagens og framtidens behov. Derfor er det bred enighet i komiteen om at erfaringer fra sykehusbyggprosjekter må brukes systematisk. Vi må lære av tidligere prosjekter, vi må sikre gode planprosesser, og vi må sørge for reell medvirkning fra ansatte, fagmiljøer, tillitsvalgte og brukere.

Høyre mener samtidig at det er viktig å ta utgangspunkt i de systemene som allerede finnes. Store sykehusprosjekter er i dag underlagt omfattende krav til kvalitetssikring, evaluering og medvirkning, både før, under og etter gjennomføring, og det foregår allerede arbeid med erfaringsoverføring og evaluering i sektoren. Dette betyr ikke at alt fungerer perfekt. Flere høringsinstanser, bl.a. Legeforeningen og Norsk Sykepleierforbund, peker på behovet for bedre involvering av ansatte og sterkere åpenhet i prosessene. Dette er innspill vi må ta på alvor.

For Høyre er det avgjørende at erfaringene brukes aktivt videre, særlig når det gjelder kapasitet, logistikk, fleksibilitet, arbeidsforhold, tekniske løsninger og beredskap. Beredskap må være et gjennomgående hensyn i planleggingen av sykehusbygg, for sykehus er samfunnskritisk infrastruktur. De må kunne fungere under kriser, ekstraordinære belastninger og endrede behov. Samtidig handler beredskap om mer enn bygg alene. Det handler om personell, forsyningssikkerhet, digital infrastruktur og evne til omstilling. Høyre mener derfor at det viktigste framover ikke er å sette i gang en ny og bred generell ekstern evaluering av alle sykehusprosjekter fra de siste tiårene. En slik gjennomgang vil være svært omfattende og ressurskrevende, og den vil i stor grad overlappe med evalueringer og oppfølgingssystemer som allerede er etablert. Vår oppgave nå må være å videreutvikle og følge opp de systemene vi allerede har for kvalitetssikring, evaluering, læring og medvirkning, og sørge for at erfaringene faktisk brukes i praksis. Høyre støtter derfor komiteens tilråding om at representantforslaget ikke vedtas.

Kathy Lie (SV) [16:55:39]: Bakgrunnen for dette representantforslaget forstår jeg godt. Vi har sett mange nok resultater av hvordan nye sykehusbygg har blitt bygget de siste årene. Ikke minst har vi sett hvordan byggene ikke blir slik de var planlagt fra starten.

SV mener mange av utfordringene handler om dagens finansieringsmodell for sykehusbygging. Når helseforetakene må låne penger av staten som de etterpå må betale tilbake med renter, og lånerammene er stramme, ender ofte ønskedrømmen om det perfekte sykehus med en blass kopi.

En annen side av utfordringen er at det i flere tilfeller har skjedd store endringer i areal og funksjoner underveis i byggeprosessen. Som det løftes fram av bl.a. Sykepleierforbundet, opplever ikke de ansattes representanter at de blir inkludert tilstrekkelig i prosessene. De opplever heller ikke at de blir lyttet til. Mange av de nyere sykehusene ender derfor opp med mangler og uhensiktsmessige løsninger som ikke ville oppstått hvis man lyttet til fagfolkene som skal jobbe der.

Vi i SV er likevel usikre på om en bred evaluering som går mange år tilbake i tid, er riktig bruk av ressursene nå. Vi mener derimot at de erfaringene man allerede har, må brukes på en bedre måte.

I dag håndteres alle større sykehusutbygginger av Sykehusbygg HF, som faktisk allerede skal evaluere alle byggene de har ansvar for, nettopp for å kunne gjøre det bedre ved neste korsvei. Så langt ser det ikke ut til at læringen er god nok på dette området. Derfor mener vi at Sykehusbygg HFs rolle, ansvar og funksjon må evalueres. Det må sikres transparens og demokratisk etterprøvbarhet.

SV mener tiden er overmoden for å organisere både drift og bygging av sykehus på en annen måte. Vi har vedtatt at regjeringen skal komme med forslag til en ny finansieringsmodell, og helsereformutvalget skal legge fram en utredning med forslag til organisering av hele helsetjenesten. Vi mener dette gir rom for en organisering med sterkere demokratisk forankring og styring.

Mens vi venter på denne historiske muligheten til å gjøre større endringer i hvordan vi driver sykehus i Norge, mener vi det er hensiktsmessig å evaluere prosessen for nye sykehusbygg for å sikre transparens og demokratisk etterprøvbarhet.

I tillegg må vi bli flinkere til å bruke de erfaringene vi allerede har fra de nye sykehusbyggene som er bygget og ferdigstilt de siste årene. SV er særlig opptatt av reell medvirkning fra tillitsvalgte, verneombud og brukerutvalg.

Vi støtter innstillingen i dette representantforslaget, men vi støtter ikke denne brede, eksterne evalueringen. Vi mener fortsatt at det er en viktig sak, og at vi er nødt til å gjøre ting på en helt annen måte i framtiden. Med dette tar jeg opp de forslaget fra SV og Rødt.

Kjersti Toppe (Sp) [16:58:45]: Senterpartiet vil med dette forslaget slå alarm om måten vi byggjer nye sjukehus på i Noreg. Vi gjer dei same feila om igjen og om igjen. Vi byggjer for smått, for dyrt og utan tanke på beredskap. Dei siste åra har ein brukt milliardar på å byggja nye sjukehus, som i Drammen, Stavanger og Østfold, men bak dei fine fasadane skjuler det seg ei anna verkelegheit, med sjukepleiarar som fortel om akuttmottak som er bygde for små, pasientar som ligg i korridorar, og tilsette utan gode nok pause- eller arbeidsrom.

No meiner vi at Stortinget må gripa inn og ta ansvar. Det er oppretta eit eige helseføretak, Sjukehusbygg HF, for å samla kompetanse om bygging av sjukehus på éin stad, nettopp for å læra av feil og finna forbetringar. Like fullt vert dei same feila gjort om igjen og om igjen.

Ein del av årsaka til at nye sjukehus kuttar i pauserom og garderobefasilitetar til dei tilsette, er at sjukehusa heile tida må kutta i areal for å få råd til investeringar. Senterpartiet ønskjer å fullfinansiera nye sjukehusbygg over statsbudsjettet, slik andre statlege bygg vert. Vi vil skilja investering og drift, ikkje berre greia dette ut, slik regjeringa legg opp til.

I tillegg meiner vi at ein treng ein heilskapleg gjennomgang av den modellen ein byggjer sjukehus etter. Vi føreslår ein grundig gjennomgang og ekstern evaluering av alle nye sjukehusbygg som er bygde dei siste ti åra, og sjukehus som er under planlegging.

Statsråden viser til at sjukehusbygg vert evaluerte. Ja vel, men intern evaluering i regi av Sjukehusbygg HF har vore til lita hjelp. Ta berre evalueringa av nytt sjukehus på Kalnes i Østfold. Evalueringa har ikkje hindra at andre sjukehus er bygde med same feil og utfordringar.

Vårt forslag får stor støtte frå viktige høyringsinstansar. Legeforeningen skriv at dei i fleire år har åtvara mot at nye sjukehus vert bygde for små og med for lite fleksible areal. Mangel på nok areal er vorte dokumentert av alle nye sjukehusprosjekt, utan at det har vorte tatt lærdom av desse erfaringane. Legeforeningen tar òg opp behovet for å justera dei regionale helseføretaka sin modell for framskriving av aktivitet og framtidig kapasitetsberekning.

Dei tar òg opp at Sjukehusbygg HF som ein sentral premissleverandør for korleis sjukehus i Noreg vert planlagde og bygde, fører til uklare ansvarsforhold i sjukehusutbygginga. Det er uklart kven som tar avgjerdene, og kven som skal haldast ansvarleg for byggeprosjektet. Òg Norsk Sykepleierforbund støttar forslaget om ei ekstern evaluering av sjukehusbygg. Dei viser til at det kan bidra til systematisk læring, auka openheit og meir kunnskapsbaserte avgjerder i framtida.

Senterpartiet kjem subsidiært til å støtta forslag nr. 4 i innstillinga, men forslaga nr. 1 og 2 frå dei andre partia meiner vi allereie er ivaretatt og ikkje vil tilføra noko nytt i denne saka.

Seher Aydar (R) [17:02:05]: Sykehusbygg er avgjørende for pasientbehandling, arbeidsforhold for ansatte, for å utnytte ressursene på en god måte, og ikke minst for beredskap. Som samfunnskritisk infrastruktur må sykehusene utformes sånn at de er fleksible, robuste og i stand til å håndtere kriser, kapasitetsendringer og ikke minst den langvarige belastningen som finnes på normale dager.

De siste årene har det dessverre vært en rekke eksempler på nye sykehus som rett og slett er for små. Faktisk gjelder det absolutt alle sykehus som har blitt bygd siden helseforetaksmodellen ble innført. Det er for lite fleksible arealer, og det er rett og slett ikke plass til både ansatte og pasienter på lang sikt.

Dagens modell for finansiering av sykehus må endres. Problembeskrivelsen og intensjonen i forslagene er vi helt enige med, men vi er ikke like overbeviste om at en bred evaluering alene vil løse utfordringene. Jeg sier ikke at representantforslaget påstår at det er den eneste løsningen, men når disse problemene i stor grad springer ut av hvordan sykehusene både finansieres og organiseres, er det det vi må gjøre noe med. Det er nå vedtatt at det skal legges fram forslag til ny finansieringsmodell, og vi forutsetter at erfaringene fra tidligere prosjekter legges til grunn, sånn at de samme feilene ikke gjentas.

At sykehus bygges for små, skjer ikke på grunn av arbeidsuhell eller at man ikke visste hva man gjorde. Det er et resultat av måten sykehus drives på. Når sykehusene styres etter markedsprinsipper, og investeringene går ut over drift, blir konsekvensene tydelige. Det er nedskalering som fører til at sykehusene er underdimensjonerte allerede før de er ferdig bygd.

Et eksempel er beslutningen om å legge ned Ullevål sykehus, for så å bygge et sykehus på mindre areal, til tross for gjentatte advarsler gjennom mange år. Dette er ikke tilfeldige feil eller fordi man ikke visste bedre – det er politiske valg, og det er politiske valg som Rødt er uenig i. Ansatte og lokaldemokratiet har blitt overkjørt, og ingen kan si at de ikke visste. Dette gjøres helt bevisst.

Tiden er overmoden for å avvikle dagens helseforetaksmodell og endre finansieringsmodellen. Det er derfor viktig at nødvendige endringer ikke skyves fram i tid, men faktisk gjennomføres.

Stortinget behandler også senere i dag forslag fra Rødt om å sikre både pauserom, rapportrom og reell medvirkning for de ansatte, for manglende medvirkning fra dem som faktisk skal jobbe på sykehuset, er ikke en god idé. Det vet vi allerede. Det krever ikke en evaluering, men en endring i de faktiske prosessene. Samtidig er det rom for både evaluering og læring framover, bl.a. når det gjelder sykehusenes rolle, funksjon og ansvar. Det er nødvendig med større gjennomsiktighet og demokratisk etterprøvbarhet. Derfor fremmer vi forslag om det, i tillegg til forslag om at erfaringer fra nye sykehusprosjekter faktisk brukes aktivt.

Marius Langballe Dalin (MDG) [17:05:32]: I nokon situasjonar, når eg som kirurg skal til å lukke eit operasjonssår, har eg måtta streve med å få alt bukinnhaldet, som tarmar osv., inn igjen. Ein liknande kjensle har vi som helsearbeidarar på fleire nye norske sjukehus, når pasientane strøymer på og plassen til både pasientar og tilsette er så altfor liten. Som tidlegare tillitsvald veit eg at rammene vi gjev dei tilsette, er avgjerande for pasientbehandlinga. Likevel har norsk sjukehusbygging dei siste tiåra vore prega av ei ubegripeleg vegring mot å lære av tidlegare erfaringar.

Eg har sjølv opplevd resultatet av desse havarerte planprosessane. Ved sjukehuset i Østfold på Kalnes blei det bygd altfor smått, basert på urealistisk låge befolkningsframskrivingar. Resultatet blei eit sjukehus med store interne avstandar, men med for lite plass til dei tilsette. Vi har nesten utradert fleirsengsromma i moderne bygg. Det gjer oss sårbare. I ein beredskapssituasjon eller ein nasjonal krise er fleksibiliteten borte, og pleiepersonalet slit med å rekke over alle. Dagens sjukehus er rett og slett ikkje bygde for uføresette hendingar.

Eit av problema ligg i sjølve finansieringsmodellen. Helseføretaka tvingast til å spare opp eigenkapital frå eigen drift. For å få råd til å byggje, må det kuttast i kvadratmeter og senger. I tillegg har vi etablert sjukehusbygg som i altfor liten grad klarer å overføre dyrkjøpt lærdom frå eitt prosjekt til det neste. Feila blir kopierte. Vi ser det i Drammen, der det blir planlagt nye bygg utan tilstrekkeleg pauserom for dei som står i frontlinja. Vi ser det i Stavanger, der ein må byggje om kort tid etter opning.

Vi kan ikkje teikne sjukehus som om det var ein skrivebordsleik. Vi må byggje dei for pasientane, for beredskapen og for det helsepersonellet vi har ein stor mangel på.

Vi har i stor grad valt å byggje nye bygg framfor å rehabilitere dei vi har, i trua på at då skal alt bli nytt, moderne og tenleg på alle vis. Det har vi lykkast usedvanleg dårleg med. Miljøpartiet Dei Grøne er opptatt av at vi alltid vurderer om det kan vere vel så klokt å gjenbruke dei bygningane vi har, der vi kjenner ulempene og veit kva vi treng å gjere noko med. Det er bra for miljøet, det vil ofte spare pengar, og ein kan heller rette opp det som ikkje er optimalt, i bygg ein kjenner godt. Det vil redusere sjansen for dei store feila.

Miljøpartiet Dei Grøne er brennande opptatt av at vi sørgjer for sjukehusbygg som er gode å jobbe i, så pasientane kan få den beste behandlinga både under normale forhold og i kriser. Difor må vi lære av feila som er gjorde, ikkje gjenta dei enda ein gong. Vi i MDG krev ein heilt ny finansieringsmodell der nye sjukehusbygg og større rehabiliteringar løftast ut av dei vanlege driftsbudsjetta. Staten må ta rekninga. At sjukehusbygg blir bygde for små gong på gong, er rett og slett ein systemsvikt.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [17:08:50]: Gang på gang ser vi utbyggingsprosjekter der et helt ferdig, nytt sykehus igjen har for lav kapasitet fra dag én, der byggene og utformingen av dem hindrer god og effektiv drift, og der det må gjøres endringer og innsparinger underveis i prosjektet som ender med å forhindre effektiv og god drift. At det i prosjekter gjøres justeringer, er helt naturlig, og at det er god budsjettdisiplin, er bra – men ikke når man ender med endringer for å spare på investeringsbudsjettet, som igjen gjør at driftsbudsjettet blir langt høyere.

At det skjer feil, er én ting, men å gjenta feilene er underlig. At det i Norge gang på gang nå er blitt bygd nye sykehus som må bygges om rett etter åpning, er et tegn på dårlig planlegging og bygging. Det henger åpenbart sammen med finansieringsmodellen, og KrF er tydelig på at vi må skille drift og investering.

Som en parentes vil jeg si at det er synd at vi i dag står her og egentlig har et flertall av partiene i denne salen som sier at man er for å endre finansieringsmodellen, men at vi fikk et svakere flertall enn vi kunne ha fått da dette var oppe til behandling tidligere.

Vi mener også at i tillegg til å endre finansieringsmodellen, som tar tid, må det gjennomføres en ekstern evaluering for å sikre at de feilene som nå har skjedd, ikke skjer igjen.

Til slutt vil jeg melde fra om at KrF subsidiært vil stemme for de andre forslagene dersom forslaget vi selv er med på, faller. Det er tross alt bedre enn ingenting.

Statsråd Jan Christian Vestre [17:11:08]: Det er viktig at vi har systemer og modeller som sikrer gode og framtidsrettede sykehusbygg, og de skal selvfølgelig ha nok kapasitet, det skal selvfølgelig være trygge arbeidsforhold, og det skal selvfølgelig være god beredskap. Nettopp derfor er det stilt klare krav til kvalitetssikring, til evaluering og ikke minst til brukermedvirkning i sykehusprosjekter. Store byggeprosjekter følger faste planer med tydelige faser og beslutningspunkter, og de kvalitetssikres av en uavhengig tredjepart. I tillegg evalueres større prosjekter underveis og i etterkant. Vi har altså styrende systemer for kontroll, evaluering og læring, men som alltid: Det er grunnlag for å lære mer og gjøre ting enda bedre.

Mye av kritikken vi hører om i dag, bygger på enkeltprosjekter der det har oppstått utfordringer. Det kan være alvorlig nok. Det gjelder bl.a. riving av noen vegger ved det nye sykehuset i Stavanger, som har fått stor oppmerksomhet. La oss likevel minne hverandre om at dette er et av Europas mest moderne sykehus. Det vil gi vesentlig bedre pasientbehandling, flere enerom, bedre tekniske løsninger og økt kapasitet, og antall pasienter som ligger i gangene, har stupt på det nye sykehuset. Det skulle også bare mangle.

Vi kan ikke trekke altfor brede konklusjoner ut fra slike enkelteksempler. Sykehusbygging er komplekst, og det går ofte ti år fra planlegging til ferdigstillelse. I den tiden endrer behandlingsformer, teknologi og arbeidsprosesser seg. Da kan løsninger som virket riktige i starten, og som det var bred enighet om i starten, også bli vurdert annerledes senere. Det er likevel ikke nødvendigvis en systemsvikt, det skjer fordi vi lærer underveis.

Det er også viktig å minne om at dagens system ikke står stille. De regionale helseforetakene har oppdatert framskrivningsmodellene sine for både somatikk og psykisk helsevern. Det vises stadig til at sykehuset på Kalnes i Østfold ble bygget for lite, og det er helt riktig – det ble lagt til grunn et for optimistisk anslag på beleggprosent. Derfor har en nå endret beleggprosenten i alle nye sykehusprosjekter, bl.a. fordi man nettopp lærer av feil som skjer underveis.

Beredskap er løftet fram som et argument for en bred ekstern evaluering, men det er viktig å minne om at beredskap allerede er et sentralt hensyn i planleggingen av sykehusbygg, gjennom nasjonale krav, regionale og lokale planer og vurderinger av fleksibilitet, reservekapasitet og robusthet. De siste årene er det bygget flere moderne sykehus som har økt kapasiteten og erstattet gammel og utdatert bygningsmasse. Dette er også sykehus som er bedre rustet til å håndtere kriser og ekstraordinære situasjoner enn det gamle bygg er.

Vi kan alltid lære, vi kan alltid forbedre oss, og vi skal alltid lytte til ansatte og brukere. Samtidig er jeg enig med flertallet, som sier at vi ikke bør bruke store ressurser på en bred og generell ekstern evaluering uten at det er dokumentert at det gir merverdi.

Ragnhild Bergheim (A) [17:34:30]: Jeg har selv jobbet som sykepleier på flere sykehus, på Elverum, i Lærdal, på det gamle Sentralsykehuset i Akershus, SiA, og på nye Ahus. Jeg har også vært pårørende ved flere sykehus, både Lillehammer, Ullevål og Rikshospitalet. Gjennom dette har jeg både erfart og observert hvordan sykehusbygg fra flere tiår fungerer i praksis – og det er store forskjeller.

Jeg kjenner best Ahus. Det er på mange måter et imponerende sykehus. For snart 20 år siden ble det bygd som et av de mest moderne sykehusene i Europa. Jeg husker hvor stolte vi var som lokalpolitikere da det bygget ble åpnet. Forskjellen fra gamle SiA var enorm. På gamle SiA var bl.a. armeringen i høyblokka så opprustet at hele blokka kunne rase sammen. Samtidig vet vi at nye Ahus ble bygd for lite. Derfor er det senere utvidet med psykiatribygg, og nå planlegges det et nytt somatikkbygg.

Dette illustrerer et viktig poeng som jeg mener vi er enige om her i salen: at vi må treffe riktigere fra starten av. Det er kostbart å bygge ut i ettertid, og det er tungvint. Å bygge sykehus er noe av det mest komplekse vi gjør i offentlig sektor. Det handler ikke bare om bygg og økonomi, men om kvalitet, trygghet og gode tjenester i flere tiår framover. Samtidig tar slik prosjektering og bygging av nye sykehus lang tid, og i løpet av den tiden utvikles både ny teknologi, nye behandlingsmetoder og nye behov. Derfor må vi lære av erfaring, men vi må også følge med i utviklingen.

Vi har etter hvert opparbeidet betydelig kunnskap fra tidligere sykehusprosjekter, og det viktigste nå er at denne kunnskapen faktisk tas i bruk. Mjøssykehuset er det neste store sykehusprosjektet, og erfaringer fra andre sykehusprosjekter er allerede tatt inn i det forprosjektet. Dette gir et godt grunnlag for gode løsninger. Et eksempel er tokorridorløsning i sengeområdene. Det gir bedre oppdeling av trafikk, mer ro for pasientene og bedre arbeidsflyt for ansatte. Akuttmottaket vurderes også med utgangspunkt i erfaringer fra bl.a. Stavanger og Drammen. Det gir bedre forutsetninger for god pasientflyt og tilstrekkelig kapasitet både i det daglige og i mer krevende situasjoner. Det vurderes etablering av et klinisk responssenter, og i tillegg planlegges det for arealer til tilfluktsrom og andre beredskapsfunksjoner, slik at sykehuset står bedre rustet ved kriser.

Det er nå gitt tilsagn om 18 mrd. kr Mjøssykehuset, et betydelig løft for hele regionen. Én kvadratmeter sykehus kan koste mellom 60 000 kr og 100 000 kr. Det betyr at vi får anslagsvis 10 m² per million kroner. Hver beslutning har både faglige og økonomiske konsekvenser. Det gjør god planlegging avgjørende.

Vi støtter ikke en omfattende ekstern evaluering, men mener at vi må bruke den kunnskapen vi har, på en bedre måte.

Kjersti Toppe (Sp) [17:37:52]: Mens det i andre saker vi debatterer, vert lagt veldig stor vekt på kva dei som jobbar i tenestene, meiner om forslag, er debatten her prega av at dette er eit forslag som vert fremja fordi nokre veggar på sjukehuset i Stavanger vart rivne etter at det var opna. Det meiner eg òg er ei bagatellisering av denne saka.

Eg vil minna om at både Den norske legeforening og Sykepleierforbundet gir full støtte til ein ekstern gjennomgang av Sjukehusbygg i høyringsinnspel til komiteen. Legeforeningen seier at dei over fleire år har åtvara mot at nye sjukehus vert bygde for små og med for lite fleksible areal. Norsk Sykepleierforbund er òg tydeleg på at dei støttar dette forslaget. Er det slik at både Den norske legeforening og Sykepleierforbundet tar feil, at dei ikkje eigentleg har følgt med, eller at dei ser bakover og ikkje framover? Det trur eg ikkje.

Eg meiner at dette forslaget er heilt nødvendig. I replikkordskiftet refererte eg til den evalueringa som vart gjord i regi av Sjukehusbygg HF. Ein ber no om fleire liknande interne evalueringar som den som er gjord. Med dei eksempla eg viser til, har dei påpeikt feil i evalueringa, og dei same feila vert gjorde igjen. Det meiner eg viser at vi treng å gå inn i dette på ein annan måte. Det er nettopp det som er grunnlaget – vi veit at det vert evaluert, men vi ser at det ikkje fører til endringar i nye prosjekt. Det var akkurat det same som vart påpeikt i evalueringa av Kalnes, men det vert likevel ei utfordring på nye sjukehus.

Heilt til sist: Statsråden skriv i sitt brev til komiteen at det allereie er

«etablert et omfattende system for kvalitetssikring, evaluering, medvirkning og læring. Ferdigstilte prosjekter evalueres, erfaringer systematiseres, og kunnskapen brukes aktivt i videre utvikling av nye prosjekter.»

Det er grunnen til at vi ikkje meiner at forslaga frå Arbeidarpartiet og ein del andre parti, der dei ber regjeringa evaluera prosessen for nye sjukehusbygg, og der dei ber regjeringa hausta erfaring frå nyleg ferdigstilte sjukehus, har nokon verdi. Når det gjeld det statsråden skriv i sitt brev, tar vi han på ordet og meiner at det er omfattande og gode interne evalueringsprosessar, og vi treng ikkje noko vedtak i Stortinget for å få til akkurat det.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [17:41:09]: Det er åpenbart store fordeler med nye sykehus. Det er ingen som har påstått noe annet. At noen vil gå tilbake til gamle sykehus, må heller ikke være utgangspunktet for en debatt om man har lykkes med de nye. Hvis det var sitsen, hadde man jo virkelig ikke lyktes.

Jeg opplever gang på gang at statsråden egentlig skyver de utfordringene som er helt oppe i dagen, under teppet, at feilene som er gjort ved de nye sykehusene, bare bortforklares, og at statsråden ikke tar innover seg de utfordringene ansatte står i hver dag og peker på. Det mener jeg er ganske alvorlig, og jeg hadde forventet noe annet. Det viser kanskje nettopp behovet for en gransking.

De veggene det er snakk om, ble ikke revet fordi man ikke ville ha enkeltrom likevel, men flermannsrom. Nei, de ble revet fordi man på grunn av kutt i driften ikke lenger hadde økonomi til å bemanne enkeltrom, og derfor heller måtte gå over til flermannsrom. Det er ikke mulig å ha korridorpasienter fordi man i en innsparingsprosess kuttet ned på arealet på korridoren, og derfor kan man heller ikke ha pasienter i korridoren.

Ansatte på sykehus etter sykehus, enten det er St. Olavs, Drammen, Kalnes eller Stavanger, peker på akkurat det samme: Nye sykehusbygg bygges på en måte som ikke er hensiktsmessig innrettet for deres arbeidsdag. Man går lenger, man må gå flere ganger fram og tilbake for å hente medisiner. Hvis man har glemt noe, skaper det utfordringer. Det er nettopp dette vi har pekt på.

Vi kan ikke gjøre de feilene. Det er ikke nybegynnerfeil når de gjøres gang på gang. Da er det ganske systematisk, og det er det jeg mener man virkelig må se at er utfordringen med det, man må anerkjenne det, og så må vi få til å bygge sykehus på en annen måte, så vi ikke står i disse feilene gang på gang.

Kathy Lie (SV) [17:43:40]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å si noe mer i denne saken, men jeg tar liksom utfordringen litt. Jeg har jo jobbet på det gamle Drammen sykehus, men ikke på det nye. Det ble ikke sånn, for jeg kom inn på Stortinget igjen.

Nei, det er ingen som vil tilbake til gamle Drammen sykehus. Når man må stappe håndklær i vinduskarmene for at det ikke skal trekke inn på intensivavdelingen, når det lekker kloakk i garderobene til personalet eller også til og med inn i operasjonssalene, når dører detter ned – det går ikke an. Vi er veldig glade for at det ble bygget et nytt Drammen sykehus, og det er noe alle har jobbet lenge for at skulle bli en realitet.

Likevel må vi ikke stikke under stol at det har endt opp med noen utfordringer og problemer vi som burde vært mulig å unngå. Mange av de utfordringene er nettopp noe av det representanten Lindtveit Røse nevnte her, f.eks. at dører til pasientrommene går innover. Det er en utfordring med tanke på brannsikkerhet, og det er en utfordring hvis pasienter er voldelige mot personale og man ikke kommer seg ut. Det er vinduer man ikke kan se pasienten gjennom. Det er helt tullete at vi har sånne utfordringer. En annen utfordring er f.eks. at akuttmottak har for lite kapasitet, og at skranken til ansvarsvakten er plassert sånn at vedkommende ikke kan se inngangen fra ambulanseslusen. Det er veldig lange ganger og lange veier til lintøyrom, matservering osv. Det har ført til at ansatte som går med skritteller, har dobbelt så mange skritt på telleren sin nå enn de hadde før. Det er klart det er utfordringer her det er viktig at vi faktisk tar lærdom av.

Jeg er enig med representanten Dalin i at vi er nødt til å vurdere om det alltid må være bare enerom. Det er klart at veldig mange pasienter ønsker seg et enerom, ønsker å ligge i fred alene, men noen gjør ikke det. De hyggeligste rommene jeg har jobbet på, var firesengs hjertepasientrom – fantastisk hyggelig. Det handler også om fleksibilitet med hensyn til bruk av personale.

Det er mange ting å ta tak i, og jeg håper at vi kan gjøre det. Jeg håper at vi kan få til den medvirkningen fra de som skal jobbe der, som er nødvendig for at dette skal bli bra nok. Det jeg synes ser ut som nesten mangler mest, er virkelig å lytte til de ansatte som har skoene på, og som skal jobbe der.

Kathy Lie (SV) [17:47:36] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å sette fingeren på et problem det er stort engasjement rundt, og jeg vil takke komiteen for et godt og konstruktivt arbeid hvor vi har endt opp med en innstilling en enstemmig komité står bak.

I årevis har vi sett at nye sykehus bygges for små. Nye, flotte sykehus som skal ha enerom og ikke korridorpasienter, fylles til randen, og pasientene ligger på gangen. Gangene blir trange og fylt med traller og skjermbrett.

Det er selvfølgelig pasientenes ve og vel som har vært i fokus i de mange medieoppslagene om dette, men midt oppi dette kaoset er det noen som er på jobb: de ansatte på sykehusene våre, som er helt nødvendige for at pasientene skal få den beste behandlingen. Sykehusene har måttet kutte i arealer for å holde seg innenfor stramme budsjettrammer, men de har fortsatt krav til hvor mange pasientsenger de skal ha, og målet om enerom står fast. Hva skjer? Jo det kuttes i arealene rundt, arealer som er nødvendige for at de ansatte skal kunne gjøre en god jobb.

Det helt nye Drammen sykehus er et slikt skrekkens eksempel. Her har man kuttet ut pauserom, lagerkapasitet og arbeidsstasjoner. De ansatte har ingen steder hvor de kan sitte i fred for å ta den nødvendige pausen i løpet av en vakt, eller samles for å debrife etter en krevende hendelse. Dette er svært utfordrende for arbeidsmiljøet.

Komiteen har vært på besøk på Drammen sykehus og selv sett de små rommene som skal være kombinert møte-, pause- og arbeidsrom. Som sykepleier og ansatt på Drammen sykehus kan jeg bare si at det ikke funker. De ansatte kan vel bare gå i kantinen i lunsjpausen, tenker man kanskje, men avstandene er store, og pausen er kort. For klinisk personale er det rett og slett ikke tid. I tillegg har man også kuttet i avdelingsnære lagerrom, noe som har ført til traller og paller med utstyr i korridorene. Det kan rett og slett gå på pasientsikkerheten løs.

I alle nye sykehusprosjekter har tillitsvalgte sittet i utallige prosjekt- og planleggingsmøter og sagt fra, men ikke blitt hørt. SV er glad for at et enstemmig storting nå slår fast at det skal gjøres tiltak for å bedre arbeidsmiljøet på sykehusene våre, og at det skal legges til rette for både tilfredsstillende arbeidsrom og gode pauserom. Vi skal ha standarder for økte arealer i pauserommene, og sist, men ikke minst skal det sørges for reelle medvirkningsprosesser i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av byggeprosjektene.

Den vet best hvor skoen trykker, som har den på. Når de tillitsvalgte på vegne av alle ansatte som faktisk skal jobbe i de nye byggene, gir beskjed om hvilke behov de har, og sier fra om feil og mangler, skal de lyttes til. Skal vi gi pasientene den beste helsehjelpen, må rammene rundt være på plass. Arbeidsmiljøet må være helsefremmende, ikke helseskadelig.

Et enstemmig storting har lyttet. Nå gir vi tydelig marsjordre til regjeringen og helseledelsen. Pauserom skal på plass.

Kai Steffen Østensen (A) [17:50:49]: Hverdagen i norske sykehus er travel. Fagfolk håndterer komplekse, mange og sprikende oppgaver med stort trykk, på lange vakter, i møte med mennesker i ulike livsfaser, noen også i livskrise, og i et tempo som ofte er høyt. Dette gir både fysisk og medmenneskelig påkjenning. I en sånn arbeidshverdag er pauserom for ansatte en grunnleggende fasilitet for helt nødvendige pustepauser, på samme måte som at arbeidsom og vaktrom er nødvendige for å kunne gjøre arbeidsoppgaver med mindre støy rundt seg. Det høres selvsagt ut, men vi vet fra historien til noen av sykehusprosjektene at det første man har kuttet i når man tidligere har måttet nedskalere sykehusbygg, nettopp har vært disse arealene som ikke utgjør den direkte kliniske kapasiteten. Nye Drammen sykehus er et eksempel på dette.

Denne saken kommer som en respons på reaksjonene fra ansatte som med rette har sagt fra og tatt tydelig til motmæle mot en policy som ikke henger sammen med de forventningene vi har til at ansatte skal ivaretas når de går på jobb – at man bygger nytt, men uten grunnleggende fasiliteter.

Arbeiderpartiet er glad for at Rødt har satt saken på dagsordenen i Stortinget. Vi har fra første dag i behandlingen vært opptatt av å være med i flertallet for å slå tydelig fast at ansatte i vår felles helsetjeneste og på norske sykehus skal ha tilgang på bl.a. pauserom. Det er viktig for arbeidsmiljøet, og det er viktig for å dempe belastningen gjennom en travel arbeidshverdag. Jeg er derfor glad for at komiteen enstemmig fremmer en tilråding om hvordan dette arbeidet skal følges opp framover.

Det er samtidig et vesentlig poeng å understreke at helse- og omsorgsministeren er enig med komiteen og allerede har satt i gang flere grep for å endre praksis i prosjektering og bygging av sykehus. Han har bl.a. fått utarbeidet nye standarder når det gjelder hvor mange pauserom det skal være for et visst antall sengeplasser, med føringer for hvor store de skal være. Dette er en svært viktig opprydning som vil gi effekt for ansatte i Sykehus-Norge framover. Selv om jeg er glad for signalene som statsråden gir, vil jeg understreke at Stortinget nå gir en marsjordre til regjeringen og til helseforetakene om å sikre tilfredsstillende arbeidsrom og pauserom, i tillegg til å sikre at medvirkningen fra ansatte skal være reell gjennom hele prosessen med å bygge nye sykehus.

Det er først når partssamarbeidet fungerer fullt ut, at ansattes perspektiver og behov blir ivaretatt i sykehushverdagen. Det er et viktig samarbeid som også vil bidra til å beholde fagfolkene vi trenger i tjenesten, og som fyller nye og gamle sykehus med livsviktig innhold hver eneste dag.

Anne Grethe Hauan (FrP) [17:53:54]: Kven hadde eigentleg trudd at me i 2026 måtte til Stortinget for å sørgja for at helsepersonell får eit pauserom på jobb? At det i det heile teke har blitt ei politisk sak, seier eigentleg ganske mykje om korleis enkelte sjukehus blir planlagde i dag. Nye Drammen sjukehus skulle kosta 10 mrd. kr, no er prislappen oppe i 14 mrd. kr. Samtidig har debatten eksplodert, om mangel på pauserom, arbeidsplassar og fasilitetar for dei tilsette. Ein begynner jo å lura på kva i all verda det er som skjer når eit sjukehus blir fleire milliardar kroner dyrare, men ein samtidig klarer å byggja bort heilt grunnleggjande ting som pauserom for dei tilsette.

Det er ikkje allverda dei ber om. Det er ein plass å setja seg ned, eta matpakken sin, skriva journal, kanskje leggja seg litt nedpå etter tunge vakter og sterke inntrykk, og trekkja pusten før neste alarm går. Det mest oppsiktsvekkjande er kanskje at dette ikkje burde vore ei sak i det heile teke. Ein skulle ikkje måtta kjempa for at helsepersonell skal få eit pauserom. Det burde gå på automatikk. Arbeidstilsynet har jo reglar for dette.

Legeforeningen har åtvara i årevis om at nye sjukehus blir bygde for små, med for lite fleksible areal og ikkje-kliniske rom, som blir kutta for å spara pengar. Det same blir meldt frå sjukepleiarhald. Likevel har det skjedd igjen, og det skjer igjen. Då handlar dette om noko større enn berre eit manglande pauserom. Dette handlar om korleis sjukehus blir planlagde. Når kostnadene aukar og budsjetta blir pressa, verkar det ofte som om dei tilsette sine behov kjem sist i køen. Då ryk pauserom, arbeidsrom, garderobar – alt det som får ein arbeidskvardag til å fungera i praksis.

Framstegspartiet meiner dette er feil måte å byggja sjukehus på. Sjukehus skal ikkje berre fungera i eit Excel-ark eller i ein økonomimodell, dei skal fungera i verkelegheita. Dei som jobbar i helsevesenet, står ikkje i ein vanleg arbeidskvardag. Dei står i kreftbehandling, hjartestans, psykiske kriser og dødsfall. Dei møter menneske på dei verste dagane i livet deira. Då burde det vera heilt sjølvsagt at dei også får skikkelege arbeidsforhold rundt seg. For dersom me ikkje eingong klarer å byggja sjukehus som fungerer for dei som skal halda helsevesenet oppe døgnet rundt, då har me faktisk starta i feil ende.

Nina Dons-Hansen (H) [17:56:57]: For Høyre er det et overordnet mål å skape en helsetjeneste hvor fagfolkene trives, og hvor de ønsker å bli værende. Vi vet at gode pauserom og garderober er helt avgjørende for å beholde og rekruttere helsepersonell. De som står på dag og natt for pasientene, fortjener selvsagt forsvarlige arbeidsforhold og et sted hvor de kan hente seg inn i en krevende arbeidshverdag.

Men vi trenger jo ikke å finne opp hjulet på nytt i denne salen. Kravet til pauserom er allerede lovregulert gjennom arbeidsmiljøloven. Det er etablert nye arealstandarder for både garderober og pauserom, og det er jo ikke frivillig om dette skal følges opp. Ansvaret for å sikre at disse kravene oppfylles, ligger helt og holdent hos helseforetakene som arbeidsgivere.

For oss i Høyre handler ikke dette om behovet for nye, detaljerte politiske vedtak fra Stortinget, men om å etterleve det regelverket som allerede gjelder. Arbeidsmiljøloven sier ikke noe om eksakt størrelse eller plassering, men den sier noe om tilgjengelighet og at det faktisk skal være mulig å ta pause. Da er det regjeringens oppgave å påse at regelverket faktisk følges ute i sykehusene, og at de ansatte sikres reell medvirkning i planleggingen av nye bygg og avdelinger, som igjen skal godkjennes av Arbeidstilsynet. En god dialog er selvsagt avgjørende.

Vi i Høyre vil alltid støtte tiltak som forbedrer arbeidsmiljøet på et overordnet nivå, men vi advarer mot en utvikling der Stortinget skal begynne å detaljstyre hvert enkelt krav i sykehusbygg. Det er verken god styring eller god politikk.

Løsningen på utfordringene i sykehusene våre er ikke mer detaljstyring fra politikere. Jeg mener at løsningen er bedre oppfølging av eksisterende regler og et tydelig ansvar hos helseforetakene. Vi forventer at helseministeren tar dette styringsansvaret på alvor, slik at de ansatte får de arbeidsforholdene de har krav på der dette ikke er på plass.

Høyre er med på komiteens forslag, men samtidig mener jeg dette er å slå inn åpne dører, men dersom det betyr at det innenfor de dørene blir bedre pauserom for helsepersonell, er det jo en god ting.

Kjersti Toppe (Sp) [17:59:42] (leiar i komiteen): I denne saka vert det fleirtal for fleire forslag som kan bidra til at norske sjukehus i framtida vert bygde på ein måte som ivaretar behova dei tilsette har for arbeidsrom og pauserom med nok areal. Det vert òg fleirtal for eit forslag som presiserer at tilsette må ha reell medverknad i forbindelse med planlegging, gjennomføring og evaluering av byggjeprosjekt i helseføretaka.

I førre sak fekk ikkje Senterpartiet fleirtal for eit forslag om ei ekstern evaluering av sjukehusbygginga i Noreg dei siste ti åra, òg av sjukehus som er under planlegging. Dei andre partia – utanom FrP – meinte dette ikkje var nødvendig. Eg må likevel stilla spørsmålet om desse partia faktisk meiner det er jobben til Stortinget å måtta detaljstyra sjukehusutbygging for å sikra at dei tilsette skal få nok pauserom og arbeidsrom. Vi meiner det er systemet, modellane og finansieringa som må endrast. Ein fekk nyleg vita at det nye, moderne sjukehuset i Stavanger er planlagt slik at det heller ikkje er skittentøykorger i garderoben til brukte handkle for dei mange som jobbar der. Er det òg noko vi må fremja forslag om i Stortinget? Eg meiner ikkje det.

For litt tid sidan fremja Senterpartiet dette forslaget:

«Stortinget ber regjeringa sikre naudsynte justeringar i Sykehusbygg HF sine modellar for framskriving av aktivitet i sjukehus, slik at framtidige sjukehusbygg får tilstrekkeleg kapasitet til pasientbehandling og naudsynt arbeidsrom og areal for dei tilsette.»

Det er det som hadde vore viktig, men det forslaget vart ikkje vedtatt fordi Arbeidarpartiet, Høgre og MDG stemte imot. No fattar ein heller detaljerte vedtak om standardar for auka areal i pauserom, arbeidsrom og rapporteringsrom, utan å villa endra eller justera den modellen ein byggjer sjukehus etter i dag.

Senterpartiet meiner det er uforståeleg. Vi meiner våre forslag eigentleg omhandlar det same, men registrerer at det er dei meir detaljerte forslaga frå Raudt som får fleirtal. Det er jo saka som er viktig, og dette er viktig for dei tilsette i offentlege sjukehus og for norske pasientar, så vi er glade for at dei forslaga i dag får fleirtal.

Sjukehusbygg HF vart stifta i 2014 og har alle dei fire helseregionane som eigarar. Dei skal sikra eit nasjonalt kompetansemiljø for sjukehusplanlegging og -bygging på høgt internasjonalt nivå. Ein skal nytta Sjukehusbygg i alle byggjeprosjekt med ein verdi over 500 mill. kr. I årsmeldinga frå 2025 kan vi lesa at antalet fast tilsette og innleigde ressursar har auka kontinuerleg sidan oppstart. Ved utgangen av fjoråret talde ein 199 faste medarbeidarar og 166 innleigde ressursar.

Eg håpar at helseføretaket følgjer med på denne debatten og tar inn over seg grunnen til at Stortinget her måtte detaljstyra.

Seher Aydar (R) [18:03:02]: Helsepersonell jobber i høyt tempo og under stort press, men mangler likevel både tid og egnede rom til å ta pauser. Det er ikke holdbart. Sykehus må ha nok plass til både pasienter og ansatte. Sykehus som bygges eller renoveres, skal nå slutte å kutte pauserom og arbeidsrom, og ansatte som vet hvor skoen trykker, skal få reell medvirkning. Jeg er glad for disse gjennomslagene, og jeg vil først og fremst takke alle de tillitsvalgte som har sagt fra og har delt av sin kunnskap. Vi forventer at dette skaper forbedringer som merkes i arbeidshverdagen.

Kanskje alle gode ting er tre på ekte, for det er tredje gangen Rødt stiller forslag om pauserom og arbeidsrom. Ikke bare har vi nå flertall, men alle partiene på Stortinget støtter det. Jeg tror det handler om at flere ser den alvorlige situasjonen. Selv på helt nye sykehus bygges det små, kombinerte arbeids- og pauserom, og det skal nå endres.

Et godt arbeidsmiljø og et godt tilbud til pasientene henger tett sammen. I dag er det et problem ved flere sengeposter og sykehus at ansatte ikke har tilgang til de arealene som trengs for et godt arbeidsmiljø. Det kan hende Høyre kaller det å slå inn åpne dører, men problemet er jo at de ikke finnes overalt, og at de ikke er gode nok. En marsjordre om at det må endres, er faktisk nødvendig, for krav til pauserom følger av arbeidsplassforskriften og av bestemmelsene om pauser i arbeidsmiljøloven.

Arbeidstilsynets oversikt over krav til pauserom på arbeidsplassen viser at det må være egnede rom, og at det skal dimensjoneres og innredes med hensyn til arbeidet og de oppgavene som foregår på arbeidsplassen. Problemet er at våre offentlige sykehus ikke har klart å levere på det. Det er på tide at det endres. Pauserom på sykehus er også en kritisk del av arbeidsmiljøet, fordi det gir nødvendig rom for hvile og for å bearbeide krevende hendelser.

For vår del kommer vi til å fortsette å kjempe. Dette er en viktig seier som spesielt de tillitsvalgte og fagforeningene som organiserer de ansatte – Fagforbundet, Sykepleierforbundet og Legeforeningen – ønsker veldig velkommen og setter pris på. Vi skal likevel fortsette å kjempe på, for alle sykehus som har blitt bygd siden helseforetaksmodellen ble innført, er for små. Det er ikke nok plass til både pasienter og ansatte, og det må vi endre på.

Det er også et tydelig tegn på at dagens modell må endres. Vi må bygge sykehus som møter de behovene som finnes. Både bemanningen av sykehusbygg og arbeidstidsordninger må tilpasses livet folk lever og helsen deres, og sykehusene våre må bli bedre arbeidsgivere.

Marius Langballe Dalin (MDG) [18:06:09]: Pauserom i ei sjukehusavdeling er ingen luksus i lunsjen. Difor er eg glad for at vi får ei felles innstilling. Ein kan godt seie det er å slå inn opne dører. Det er det for så vidt i nokon grad, men likevel: Det viser jo at det den siste tida ikkje heilt har vore det, sjølv om eg håpar erkjenninga no har sokke inn både hos regjeringa og hos alle.

Det er veldig viktig for miljøet i avdelinga å ha ein stad å samlast. Det sosiale limet og lagfølelsen betyr utruleg mykje for at ein skal jobbe mot eit felles mål, kjenne meining med det ein driv med, verkeleg gje den gode hjelpa som pasientane treng, og ikkje minst jobbe effektivt. Vi blir ikkje effektive av ikkje å snakke saman eller av å prøve å løpe så fort vi kan heile tida. Vi treng det sosiale, det å bli kjent og utveksle alt det vi ikkje trudde vi kunne seie, men som likevel gjer at vi jobbar betre saman. Debrifing og utlufting av frustrasjon i ein krevjande kvardag har også ein viktig funksjon.

Ein skal ikkje tru at desse romma blir ståande ledige når det ikkje er behov for pausar. Det er sjeldan slik at det er nok samtalerom, nok ekstra arbeidsplassar osv., så når det ikkje trengst som pauserom, er det ikkje noko problem å få utnytta arealet likevel. Difor er det heilt feilslått slik ein har gjort det, og eg håpar det no er siste gong ein planlegg sjukehusbygg på den måten.

Eg er glad for at dette blir teke opp. Vi i MDG støttar sjølvsagt heilhjarta den felles innstillinga som heile komiteen står bak.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [18:08:11]: Vi mangler helsepersonell for framtiden. Det er en av de viktigste diskusjonene vi skal ha her i Stortinget også framover, og et av de viktigste grepene vi faktisk kan gjøre for å sikre rekruttering, er nettopp å sørge for at helsetjenesten vår er en attraktiv arbeidsplass – en helsetjeneste som unge folk ønsker å utdanne seg inn i, jobbe i og ikke slutte i.

Akkurat nå ser vi veldig mange eksempler på det motsatte: et veldig høyt arbeidspress, lav grunnbemanning, som gjør presset enda større ved høyere sykefravær, og flere som slutter fordi presset blir for stort. Man ønsker å ha en annen type hverdag enn det vi ser i helsetjenesten. Dette forslaget føyer seg på en måte inn i rekken av denne problematikken, at det ikke engang er tilgjengelige pauserom. Komiteen var til og med på tur til Drammen sykehus og fikk se hvordan sitsen var på Drammen, som var utgangspunktet for dette forslaget. På avdeling etter avdeling var det kombinerte pause- og arbeidsrom, hvor man ikke fikk det nødvendige for å kunne ha en pause og hvile.

Jeg er veldig glad både for at forslaget har kommet hit til Stortinget, og for at vi har en enstemmig komité, for det er et tydelig politisk signal om at dette må på plass. Vi må ha attraktive arbeidsplasser på sykehusene våre, og det å sikre noe så grunnleggende som et pauserom er en viktig del av det.

Så mener jeg det er viktig at vi framover sikrer at det vi sier, og hvordan vi framstiller helsetjenestene, står i stil med det som de ansatte opplever der ute, at vi møter de ansatte på en god måte. Jeg tror mange opplever at det ikke er helt sånn, når det blir malt et veldig fint glansbilde av hvordan det ser ut, og man opplever arbeidshverdagen som veldig presset. Da er det vårt ansvar å endre lover, men også å sikre budsjetter som gjør at sykehusene har økonomi til å ha god bemanning, og ikke minst også sikre en modell som gjør at ikke disse investeringene, som er helt nødvendige, og som må gjøres, går ut over driften.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:10:58]: Som jeg har sagt mange ganger: De ansatte er og blir helsetjenestens viktigste ressurs. Uten dem har vi ingen helsetjeneste, og offentlige sykehus og offentlige arbeidsgivere må gjøre alt det de kan for å være helsepersonellets og andre ansattes førstevalg. Vi kan ikke ta noen fagfolk for gitt. De må ville jobbe i vår felles helsetjeneste. Derfor må vi ha en arbeidshverdag som gir mer tid til pasientene, mindre unødvendig belastning og større innflytelse over egen arbeidssituasjon. Vi må rett og slett ha arbeidsplasser som gjør det lettere å rekruttere, beholde og utvikle fagfolk i helsetjenesten. Det betyr bedre løsninger i hverdagen, mindre unødvendig rapportering, vi må ta bort tidstyver, og vi må selvfølgelig ha reell medvirkning i beslutninger som angår de ansattes arbeidshverdag – det skulle bare mangle.

Skal vi lykkes med dette, må vi også planlegge sykehus som gir gode arbeidsforhold i praksis. Da må vi ha funksjonelle arbeidsrom, vi må ha gode pauserom, vi må ha garderober, og vi må ha løsninger som støtter det kliniske arbeidet. Det var bakgrunnen for at jeg i oppdragsbrevene til sykehusene som ble sendt i januar i år, har stilt klare krav om å ivareta medarbeidernes behov i utbyggingsprosjekter. Helseforetakene har tydelig oppfattet disse styringssignalene. Det utvikles nå en egen veileder for medvirkning i sykehusbyggeprosjekter, og det etableres nye arealstandarder for pauserom, som betyr flere pauserom og større pauserom. Helseforetakene har også opplyst at arealene til ansatte er økt som følge av evalueringer som er gjennomført de siste årene.

Vi har nettopp diskutert en sak om vi lærer av sykehusprosjekter vi bygger. Dette er nok et eksempel på at en gjør faktisk det, og da forbedrer en prosjekteringen til neste gang. Dette innebærer bl.a. nå at det i sengeområder anbefales mer areal til dokumentasjonsplasser for ansatte. Det har flere representanter vært inne på i dag. Jeg er helt enig i at det er viktig, og det planlegges også for økt plass til lager og andre støttearealer.

Jeg er glad for at helseforetakene allerede legger nye og bedre premisser til grunn i kommende utbyggingsprosjekter. Jeg vil fortsatt være åpen for ytterligere justeringer i dialog med ansatte og tillitsvalgte, men retningen er klar. Nå er det sannsynligvis et enstemmig storting som sier det samme – bedre ivaretakelse av pauserom, gode garderober og arbeids- og vaktrom – og det er jeg sikker på at vi skal få til sammen.

Remi Sølvberg (R) [18:18:03]: Denne saken handler om veldig mye mer enn pauserom. Det handler om hvilket arbeidsliv og hvilke arbeidsforhold vi tilbyr de menneskene som holder helsevesenet vårt oppe. De siste månedene har gitt oss sterke historier fra Drammen sykehus, ansatte som forteller om mangel på pauserom, hvilerom og garderober. Jordmødre, sykepleiere og intensivansatte sier at de varslet om disse problemene lenge før bygget sto ferdig. Men hensynet til arealeffektivitet og økonomi vant fram. Likeledes er det historier fra Stavanger sykehus.

Det er alvorlig, for det sier noe om prioriteringene våre. Ansatte som står i dødsfall, akutte situasjoner og enorme følelsesmessige belastninger, har ikke engang et sted å trekke seg tilbake i noen minutter for å puste ut, få en debrief.

Snart er det Kalnes sykehus som står for tur, og det nye somatikkbygget der. Sist jeg var der på besøk, var ikke romplanleggingen ferdig. Vi må sørge for at de ansatte blir hørt før feilene bygges inn i bygg som skal stå lenge. Jeg er veldig glad for at de jeg har besøkt der nede, nå endelig har noe å se fram til. De vet nå at pauserom, det skal de i hvert fall få.

Vi er heldige som har partiet Rødt. Vi har stått for dette lenge. Vi har ment dette lenge. Det lager kanskje ikke de største overskriftene, men det er i hvert fall avgjørende for arbeidsfolk der ute. Jeg er veldig glad for at representanten Seher Aydar nå evner å samle dette flertallet, som betyr store forbedringer for vanlig ansatte, at vi evner å sette fram politikk som setter mennesket foran systemene. Det viser også at det er noe positivt, veldig positivt, i Stortinget. Når virkeligheten for arbeidsplassene kommer tydelig nok fram, da klarer faktisk Stortinget å samle seg om meget, meget fornuftige beslutninger. Det gir meg håp. Enstemmighet er fantastisk. Tar vi ikke vare på helsefagarbeiderne våre, de som holder helsevesenet oppe, da greier vi heller ikke å ta vare på pasientene.

Seher Aydar (R) [18:21:40] (ordfører for saken): Jeg vil først takke forslagsstillerne, som har løftet fram forholdene ved Finnmarkssykehuset, og komiteen for samarbeidet. Det er en samlet komité som er enig i at forholdene ved Finnmarkssykehuset, som har vært omtalt i media, er alvorlige. Det som har kommet fram om seksuell trakassering, er helt uakseptabelt. Det er to forslag i saken, og jeg antar at de ulike partiene redegjør for sine synspunkt.

For vår del er det viktig å påpeke et par ting. Ved Finnmarkssykehuset er det dokumentert brudd på anskaffelsesregelverket, bl.a. ulovlige direkteanskaffelser, kontraktsbrudd osv. Og det skal ikke være sånn at toppledere ved et offentlig sykehus i Norge samtidig kan eie eller være leder for et konsulentselskap som leverer tjenester til det samme sykehuset. Den formen for hattelek er Rødt imot, og derfor er vi med på å fremme et forslag om føringer mot slike dobbeltroller.

Representantforslaget handlet opprinnelig om en ekstern granskingskommisjon for Finnmarkssykehuset for å se på en del områder, og de skulle levere sin rapport til Stortinget innen utgangen av 2027. For vår del var vi usikre på om en bred, ekstern granskingskommisjon med et så vidt mandat, var det mest effektive tiltaket. Som også Legeforeningen peker på i høringssvaret sitt, kan en slik tilnærming innebære at oppfølgingen av konkrete og allerede kjente problemer blir forsinket. Denne saken synliggjør et tydelig behov for bedre varslingssystemer, reell medvirkning fra de ansatte og en styrket ledelseskultur. Legeforeningen vurderer det slik at hensynet til pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og tillit best ivaretas gjennom klar politisk og administrativ oppfølging og gjennom konkrete tiltak som faktisk gjennomføres – og det er Rødt helt enig i.

Det ligger et forslag i innstillingen om å gjennomføre en uavhengig og ekstern gjennomgang av Finnmarkssykehuset HF, av varslingsrutiner, ledelseskultur og arbeidsmiljø. Selv om vi ikke står som medforslagsstiller, varsler jeg nå at Rødt kommer til å stemme for det forslaget i salen. Vi mener at tiltakene må på plass uten forsinkelser, og at en ikke trenger å vente på en slik gjennomgang. Samtidig er saken så alvorlig og har pågått så lenge at en offentlig gjennomgang kan både få fram alle sider av saken og også forhåpentligvis bidra til å bygge tillit.

Avslutningsvis vil jeg bare si at Rødt forventer at saken følges opp i praksis, og at de ansatte blir godt ivaretatt, i tillegg til at Stortinget holdes fortløpende orientert, for denne saken er for stor til at den kan legges i en skuff.

Jeg tar til slutt opp forslag nr. 2.

Truls Vasvik (A) [18:24:50]: De forholdene som er avdekket ved Finnmarkssykehuset, og som tas opp i representantforslaget, er alvorlige og må følges opp. Forhold som handler om forsvarlig drift og tillit til spesialisthelsetjenesten i vår felles helsetjeneste, må tas på største alvor, både for oss som samfunn og for dem som er utsatt for det.

Når det er sagt, er de aktuelle forholdene ved sykehuset allerede under oppfølging. Det pågår både interne og eksterne vurderinger i helseforetaket, og det er iverksatt ulike tiltak. I lys av det arbeidet som allerede er i gang, framstår det lite hensiktsmessig å igangsette ytterligere granskingsarbeid i form av en kommisjon. Det vil trolig generere et dobbeltarbeid i dette tilfellet.

Jeg vil likevel få understreke at både ansatte og pasienter skal være trygge i vår felles helsetjeneste. Ansatte skal føle seg trygg på jobb, og pasienter skal være trygg på at de får den behandlingen de har behov for. Det skal være trygt å bli behandlet ved norske sykehus. Jeg forutsetter, og Arbeiderpartiet forutsetter, at alvorlige forhold som avdekkes, tas på største alvor og blir fulgt opp.

Når det gjelder forslaget om å gi føringer til helseforetakene om at en ikke kan inneha en topplederstilling i et offentlig sykehus og samtidig sitte i ledelsen og med eierposisjon i et konsulentselskap hvor det offentlige sykehuset er en betydelig kunde, deler Arbeiderpartiet langt på vei forslagsstillernes intensjon. Men det følger allerede av gjeldende habilitetsregler og alminnelige krav til lojalitet og forsvarlig virksomhetsstyring at ledere i helseforetak ikke skal ha sidegjøremål eller eierinteresser som skaper tvil om deres uavhengighet. Derfor stemmer vi ikke for dette forslaget.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [18:26:30]: Det skal være trygt å varsle når man jobber i det offentlige. Det er mye som tyder på at det har vært store utfordringer i Finnmarkssykehuset HF. Jeg er veldig glad for at dette forslaget ble tatt opp, for jeg må ærlig innrømme at man møter folk med mange historier om å ha vært utsatt for ting de ikke skulle oppleve som ansatt i det offentlige, og måten de har blitt møtt på av ledelsen når de har tatt det opp, er bare ikke grei.

Fremskrittspartiet registrerer at også statsråden er klar og tydelig på at det her har vært forhold som på ingen måte er gode. Likevel: Hvis vi skal bygge tillit, må vi også være villige til faktisk å se dette systemet litt i kortene. Det holder ikke bare med at man internt skal gå gjennom og se på om man ikke kan få bedre rutiner. Det vi ser i denne saken, er at det minner om en ukultur, og det er krevende. Hvis det er feil i noen strukturer, eller hvis det er feil i noen rutiner, kan det rettes opp på en relativt enkel måte. Hvis det derimot faktisk er tilfelle at det er blitt en ukultur, kan det være fornuftig å få noen eksterne øyne til å se på dette.

Det er helt på det rene at det er mange som jobber i Finnmarkssykehuset, som ikke lenger har tillit til dette systemet, til at man blir ivaretatt når man bringer på banen noe som ikke er greit. Den tilliten ønsker Fremskrittspartiet at vi skal gjenreise, og et godt ledd på veien for å bygge opp igjen den tilliten for alle de som har mistet den, er at vi får en helt uavhengig og ekstern gjennomgang av hvordan disse rutinene er. Det gjelder selvfølgelig for alt som har med anskaffelser å gjøre, men jeg vil også si at det vekker sterke følelser å lese historiene fra mennesker som er utsatt for seksuelle overgrep og overtramp, og at de ikke er blitt møtt på den måten de skal. Sånne ting skal ikke finne sted i sykehusene våre og i helsetjenestene våre.

Da håper jeg at vi også klarer å få til en ekstern gjennomgang, sånn at vi kan få alt på bordet og bygge tillit.

Jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er med på.

Nina Dons-Hansen (H) [18:29:58]: De forholdene vi har sett avdekket ved Finnmarkssykehuset gjennom mediene, er svært alvorlige.

For oss i Høyre handler dette om noe av det aller viktigste vi har i samfunnet vårt: pasientenes trygghet og tilliten til helsetjenesten. Når slike ting skjer, og når feil avdekkes på denne måten, svekkes tilliten til helseforetaket. Det rammer pasientene, og det rammer de mange dyktige ansatte som går på jobb hver dag for å redde liv.

Det er helt avgjørende at disse avsløringene blir tatt på det dypeste alvor, og det må få konsekvenser. Vi kan ikke bare konstatere at ting har gått galt, for så å gå videre. Det må ryddes opp, og det er allerede satt i verk tiltak.

Forslagsstillerne ber om en ekstern gransking som skal leveres til Stortinget. Vi forstår godt frustrasjonen og bekymringen som ligger bak et sånt forslag, men for oss i Høyre er det viktig å plassere ansvaret der det faktisk hører hjemme. Det er Helse nord, og til syvende og sist helse- og omsorgsministeren, som har ansvar for sykehusene våre. Det er statsrådens departement som har det overordnede ansvaret for alle sykehus i Norge.

Når det gjelder forslaget fra SV, Senterpartiet og Rødt angående lederstillinger, støtter vi ikke det, for intensjonen i forslaget er allerede ivaretatt i dagens regelverk. Det følger klart av gjeldende habilitetsregler og alminnelige krav til lojalitet og forsvarlig virksomhetsstyring at ledere i helseforetak ikke skal ha sidegjøremål eller eierinteresser som skaper tvil om deres uavhengighet. Vi mener derfor det er unødvendig med nye, spesifikke føringer fra Stortinget for noe som allerede er regulert i dag.

Høyre forutsetter at forholdene som er avdekket ved Finnmarkssykehuset, følges opp av Helse nord, i tett samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet. Vi forventer at eier tar styring, rydder opp i problemene, og sørger for at tilliten til Finnmarkssykehuset kan gjenoppbygges.

Kathy Lie (SV) [18:32:22]: Situasjonen ved Finnmarkssykehuset er alvorlig. Det handler om forsvarlig drift og tillit til spesialisthelsetjenesten, og det handler om tryggheten til de ansatte. Jeg tror alle er enige om alvorligheten i det som er avdekket, men SV er i tvil om det er riktig tidspunkt nå å oppnevne en bred ekstern granskningskommisjon. Det pågår allerede både interne og eksterne prosesser, og flere forbedringstiltak både for pasienter og ansatte er avdekket. Det ville være synd om et nytt granskningsoppdrag skulle forsinke allerede pågående arbeid, og det er en fare for duplisering av det arbeidet som pågår.

SV vil likevel påpeke at det er viktig at pågående forbedringsarbeid ser nøye på bedring av varslingskultur, ledelseskultur og arbeidsmiljø.

Det er også dokumentert lovbrudd på anskaffelsesregelverket, med ulovlige direkteanskaffelser, kontraktsbrudd og inhabilitet i forbindelse med innleie av konsulenter. Dette oppstår som del av en ukultur hvor få personer sitter i mange posisjoner – og havner på begge sider av bordet. I de fleste bransjer ville det vært helt uhørt både å sitte i topplederstilling i et firma og i ledelsen eller ha eierskap i et av firmaene man skulle handle med gjennom anbud. Det er det vi kaller bukken og havresekken.

Derfor er vi med på å fremme dette forslag om at regjeringen må gi føringer til alle helseforetak om at man ikke kan sitte i toppledelsen i et offentlig sykehus og samtidig inneha lederstilling eller ha eierskap i et konsulentselskap hvor det offentlige sykehuset er en betydelig kunde.

Jeg registrerer at representanten Vasvik begrunner det at Arbeiderpartiet ikke støtter forslaget, med at det allerede finnes regelverk som ivaretar dette. Da vil jeg i stedet adressere dette til helseministeren og be ham presisere dette regelverket overfor helseforetakene, for det er tydelig at i dette tilfellet har regelverket ikke blitt fulgt.

SV støtter intensjonen med dette representantforslaget, som jo springer ut fra en dyp bekymring, og som det absolutt må ryddes opp i, men vi støtter ikke forslaget om oppnevning av en bred ekstern granskningskommisjon for Finnmarkssykehuset i dag.

Kjersti Toppe (Sp) [18:34:57] (leiar i komiteen): Det er overordentleg viktig at helseføretaka og norsk helsevesen har tillit i befolkninga, og når det kjem opp saker som kan rokka ved den tilliten, er det òg vårt ansvar å gjera vårt for å bidra til at det ikkje skjer.

Vi meiner i Senterpartiet at det er behov for ein uavhengig og ekstern gjennomgang av Finnmarkssykehuset HF sine varslingsrutinar og varslingshandtering, leiingskultur, arbeidsmiljø og styrings- og kontrollsystem for å sikra eit trygt arbeidsmiljø og tillit til varslingssystema i framtida.

Vi fremjar altså eit forslag om det i dag, og slik eg les kva representantane har sagt, manglar vi stemmene til Senterpartiet for at dette kunne ha fått fleirtal. Vi støttar ikkje forslagsstillarane sitt forslag om ein eigen kommisjon, men vi ser behovet for ein reell ekstern gjennomgang av dette varslingssystemet.

Det som har kome fram i NRK-saka, vitnar om ein skremmande varslingskultur og ufatteleg dårlege rutinar i dette helseføretaket, som har gått føre seg over år. Det er varsla om sexpress, nedsetjande kvinnesyn og truslar, ein leiar som kalla lærlingar for «selskapsdamer» – varslar som ein ikkje har følgd opp på lang tid. Mange av desse varsla var òg frå lærlingar.

Helseføretaket sa først at dei berre hadde mottatt eitt varsel om seksuell trakassering, sjølv om NRK satt på heilt andre tal. Det er faktisk ikkje tillitskapande. Varslingsekspert Birthe Eriksen uttalte til NRK at her har det openbert vore svikt i system og rutinar, og at i ein organisasjon med open og sunn ytringskultur ser ein sjeldan så alvorlege varslingssaker. Ho uttalte til NRK at Finnmarkssykehuset bør granskast, og Senterpartiet er einig med henne i det.

Det er greitt at Finnmarkssykehuset som ein sjølvstendig juridisk eining sjølv har ansvar for sine varslingsrutinar, men her meiner eg at det som har kome fram, er så graverande at vi er nøydde til å få ei uhilda gransking for å få tilliten tilbake.

Så fremjar Senterpartiet forslag om at regjeringa må gje føringar om at ein ikkje kan ha toppleiarstilling i eit offentleg sjukehus og samtidig sitja i leiinga med eigarposisjon i eit konsulentselskap der det offentlege sjukehuset er ein betydeleg kunde. Det har skjedd i Finnmarkssykehuset, dei har leigd inn ein medisinsk fagdirektør frå eit firma som fagdirektøren sjølv er medeigar i. Sånne ting kan vi ikkje sjå, og vi fremjar altså eit forslag om å rydda opp i den ukulturen.

Marius Langballe Dalin (MDG) [18:38:17]: Pasientsikkerheit og tryggleiken til dei tilsette er to sider av same sak. Det er iallfall mi erfaring som mangeårig tillitsvald i helsevesenet. Utan trygge tilsette får vi heller ikkje trygg og god pasientbehandling.

Over lengre tid har media og varslarar avdekt rystande forhold i Finnmarkssjukehuset. Det gjer sterkt inntrykk. Vi har lese om omfattande seksuell trakassering, maktmisbruk, uakseptabel behandling av lærlingar og grove brot på arbeidsmiljølova i ambulansetenesta. Nesten halvparten av varsla handlar om seksuell trakassering, og fleire er retta direkte mot overordna.

Når sjukehuset si eiga leiing i etterkant innrømmer at det kan vere langt fleire hendingar, bekreftar dei samstundes det dei tilsette har ropt varsko om lenge: Ein destruktiv ukultur har fått etablere seg over tid, utan at styret eller leiinga har evna å gripe inn.

Svikten stoppar diverre ikkje ved arbeidsmiljøet. Advokatfirmaet Hjort og uavhengige redaksjonar har dokumentert alvorlege økonomiske regelbrot, ulovlege direkteanskaffingar, kontraktsbrot og inhabilitet ved innleige av konsulentar. Det teiknar eit bilde av eit føretak utan moralsk kompass.

Finnmark fylkesting har uttrykt djup bekymring og påpeiker med rette at lovbrota har blitt bagatellisert, medan staten som eigar har opptredd som ein passiv tilskodar. Dette handlar ikkje om enkeltståande episodar, dette er ein systemsvikt som i ytste konsekvens truar pasientsikkerheita og set liv og helse på spel.

Som tillitsvald veit eg at tillit er ferskvare, og at han må byggjast nedanifrå. Skal vi gjenreise tilliten til Finnmarkssjukehuset, kan vi ikkje godta ei evaluering kjøpt og betalt av den same leiinga som har sete med ansvaret medan ukulturen har fått vekse.

Stortinget har det overordna ansvaret for å sikre at statlege helseføretak blir drivne i tråd med lovar, reglar og etiske normer, og at grunnleggjande omsyn til pasientsikkerheit og tilsette blir ivaretatt. Når alvorlege forhold kjem til overflata, sånn som her, utan å bli tilstrekkeleg fanga opp eller handtert, må vi gripe inn. Difor krev vi ein ekstern gjennomgang av Finnmarkssjukehuset, heilt uavhengig av dagens leiing, så tilliten skal kunne gjenreisast. Det er det einaste som kan gje befolkninga i Finnmark den openheita dei har krav på, gje dei tilsette den tryggleiken dei fortener, og gjenreise tilliten til Finnmarkssjukehuset.

Statsråd Jan Christian Vestre [18:41:21]: Til grunn for dette representantforslaget ligger ulike og kritikkverdige forhold som er avdekket knyttet til Finnmarkssykehuset. Som jeg har vært tydelig på i svarbrevet til komiteen, er dette forhold som framstår alvorlige. Derfor er det veldig viktig at helseforetaket lokalt og Helse nord regionalt tar de aktuelle forholdene på stort alvor og setter inn alle de hensiktsmessige og virksomme tiltak som er nødvendige.

Når det gjelder forhold som er knyttet til anskaffelser og habilitet, er det allerede foretatt en ekstern juridisk vurdering. Den rapporten har bidratt til at det er satt inn en rekke korrigerende og forbedrende tiltak. Når det gjelder forhold som berører uønsket atferd fra ansatte, er det uheldig, det er uakseptabelt, det er alvorlig, og det er absolutt ikke sånn vi skal ha det i vår helsetjeneste.

Jeg er glad for at Finnmarkssykehuset og ledelsen i Finnmarkssykehuset har erkjent det store alvoret i disse sakene, både når det gjelder varsling, når det gjelder arbeidsmiljø, og når det gjelder de konkrete forholdene. Jeg er også glad for – og det skulle bare mangle – at ledelsen har iverksatt en bred tiltakspakke for å styrke håndteringen av varslene og forebygge uønsket atferd. Alle ansatte i spesialisthelsetjenesten skal oppleve trygghet på arbeidsplassene sine – punktum.

Det er fremmet forslag om å be regjeringen oppnevne en uavhengig ekstern granskingskommisjon. La meg være helt tydelig på at de forholdene det her er pekt på, er veldig alvorlige. Det er veldig forståelig at en ønsker at alle forhold skal på bordet. Det mener også jeg. Min vurdering er at de aktuelle forholdene ved Finnmarkssykehuset dels har vært og dels er gjenstand for grundig vurdering og oppfølging. Det er satt inn en rekke konkrete tiltak.

Jeg vil også informere Stortinget om at Finnmarkssykehuset allerede har satt i gang en ekstern uavhengig gjennomgang. Det er selskapet Deloitte, som har lang erfaring med slike saker, som har fått dette oppdraget. De er bedt om å gjøre en uavhengig vurdering, og de har fri tilgang til all den informasjonen og all den dokumentasjonen de trenger for å gjøre en uavhengig og uhildet gjennomgang av dette. Oppdraget de har fått, innebærer både å se på de sakene som har vært kjent gjennom mediene, og også se på om det kan være andre saker som så langt ikke er kjent. De skal altså se på alle saker som kan berøre foretaket.

Denne rapporten kommer allerede i sommer. Hvis Stortinget ønsker det, kan jeg selvfølgelig sørge for å få oversendt informasjon og dokumentasjon fra den evalueringen. Hvis det etter det skulle være ubesvarte spørsmål, er selvfølgelig Stortinget velkomment til å ta den saken opp igjen, men nå mener jeg det er viktig at den prosessen får gå sin gang.

Maria Aasen-Svensrud (A) [18:53:39] (ordfører for saken): I dag legger vi fram en innstilling til Prop. 44 L for 2025–2026, om endringer i bokføringsloven og enkelte andre lover på finansmarkedsområdet. Forslaget omhandler i hovedsak å modernisere regelverket i takt med utviklingen i økonomien og finanssektoren.

Digitalisering, effektivisering og styrket robusthet er sentrale mål gjennom hele proposisjonen. Den mest omfattende delen av saken gjelder innføring av pliktig digital bokføring og krav om bruk av elektronisk faktura mellom bokføringspliktige virksomheter.

Komiteen merker seg at dette forslaget er begrunnet i betydelige forenklings- og effektiviseringsgevinster for både næringslivet og forvaltningen. Elektronisk fakturering er allerede utbredt i Norge, og flere europeiske land har innført eller planlegger tilsvarende løsninger som en del av en bredere digitalisering av økonomiforvaltningen.

Komiteen vil særlig understreke betydningen av en reell standardisering. Dersom gevinstene skal realiseres fullt ut, må løsningene legge til rette for redusert kompleksitet, økt automatisering og mer effektiv samhandling mellom virksomheter og systemer.

Samtidig er komiteen opptatt av at innføringen skjer på en praktisk og gjennomførbar måte. Enkelte virksomheter og bransjer benytter i dag velfungerende systemer og prosesser, og en rask overgang til et obligatorisk standardformat kan innebære både omstillingskostnader og midlertidig redusert effektivitet.

Komiteen viser derfor til departementets omtale av unntakshjemmelen og legger til grunn at denne brukes på en hensiktsmessig og fleksibel måte, der særlige forhold tilsier det. Det er viktig å balansere behovet for standardisering med hensynet til en praktisk innfasing for næringslivet.

Samtidig vil komiteen understreke at eventuelle unntak eller overgangsordninger ikke må undergrave formålet med regelverket. De samfunnsøkonomiske gevinstene som ligger til grunn for reformen – forenkling, kostnadsreduksjoner og økt effektivitet – må søkes realisert.

Komiteen peker på at økt digitalisering av bokførings- og rapporteringsprosesser kan gi betydelige effektiviseringsgevinster, men at hensynet til sikkerhet, personvern og administrative byrder må ivaretas i det videre arbeidet.

I tillegg inneholder proposisjonen enkelte andre endringer på finansmarkedsområdet. Dette gjelder bl.a. regler om elektronisk kommunikasjon mellom utsendere og aksjeeiere, endringer i regnskapsførerloven knyttet til yrkeskvalifikasjoner og praksiskrav, samt justeringer i finanstilsynsloven og DORA-loven for å styrke tydelighet, sikkerhet og digital motstandsdyktighet i finanssektoren.

Komiteen slutter seg samlet til regjeringens forslag.

Henrik Asheim (H) [18:57:17] (ordfører for saken): La meg begynne med å takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Dette representantforslaget inneholder seks konkrete forslag, hvor formålet er å endre reglene for hvilke utgifter som er fradragsberettiget i skatten for petroleumsselskaper. Forslagsstillerne ønsker at utgifter til markedsføring og lobbyisme ikke skal gis fradrag i skatten, og omtaler denne adgangen til fradrag som en subsidiering av selskapene. Jeg vil overlate til forslagsstillerne å begrunne dette ytterligere i debatten.

Et stort flertall, bestående av Arbeiderpartiet, FrP, Høyre, Senterpartiet, KrF og Venstre, innstiller på ikke å vedta representantforslaget. Jeg vil nå begrunne hvorfor Høyre er en del av dette store flertallet.

Norges forvaltning av olje- og gassforekomstene på norsk sokkel er en stor suksess. Under vekslende regjeringer og med brede flertall fant vi en måte å utvinne olje og gass på og sørget for at inntektene kom folket til gode. Det er det få andre land som har klart. Vi har valgt å la ulike selskaper lete etter og utvinne olje og gass på norsk sokkel. På grunn av den ekstraordinære lønnsomheten ved utvinning av petroleumsressurser blir oljeselskapene ilagt en særskatt, i tillegg til den ordinære skattesatsen, som er 22 pst. Dette gir en samlet skattesats på 78 pst. Disse skatteinntektene har så bygget opp Statens pensjonsfond utland, hvor avkastningen kan brukes over de årlige budsjettene.

Petroleumsselskapenes fradragsrett følger – med enkelte særlige unntak – de samme reglene som alle andre selskaper når det gjelder hva som er fradragsberettiget. Det betyr at representantforslaget egentlig ville medføre at petroleumsselskapene ville fått en enda høyere skatt enn andre selskaper. Flertallet understreker at eventuelle endringer i skattlegging av petroleumsselskapene må være bygget på faglig grunnlag. Når selskapene skal gjøre store og langsiktige investeringer, er det også viktig at petroleumsskatten er forutsigbar og ligger fast over tid. Dette er grunnlaget for at et stort flertall i komiteen innstiller på at representantforslaget ikke vedtas.

Tom Staahle (FrP) [18:59:41]: Fremskrittspartiet kommer til å stemme imot dette representantforslaget, fordi det bryter med grunnleggende prinsipper i norsk skattepolitikk og kan skape presedens. Prinsipielt er det ganske enkelt: Aktørene skal skattlegges av nettoinntekt, ikke bruttoinntekt. Det betyr at selskaper skal få fradrag for kostnader som er knyttet til virksomheten de faktisk driver. Dette gjelder i hele norsk næringsliv, og det gjelder også for petroleumsselskapene. Finansministeren understreker det når han peker på at petroleumsselskapenes fradragsrett følger de samme reglene som er for andre virksomheter, og at dette ikke er en subsidieordning.

Forslagsstillerne, som for øvrig ikke er i salen her i kveld, forsøker å framstille vanlige skattefradrag som subsidier. Det er en grunnleggende feil forståelse av hvordan skattesystemet faktisk fungerer. Dersom staten skulle begynne å nekte fradrag for kostnader som faktisk er relevante for virksomheten, innebærer det i praksis en ekstra særbeskatning. Da bryter man med symmetrihensynet som ligger til grunn for hele petroleumsskatten.

Et annet poeng er at olje- og gassnæringen allerede er blant de hardest beskattede næringene i verden. Selskapene betaler en høy prosentandel. Samtidig har næringen bygd opp enorme verdier for Norge, finansiert velferdsstaten og sikret arbeidsplasser over hele landet. Da mener Fremskrittspartiet det er uklokt å innføre stadig nye politiske særregler som gjør rammevilkårene mindre forutsigbare.

Flertallet i komiteen – inkludert Fremskrittspartiet – understreker nettopp viktigheten av stabile og forutsigbare skatteregler. Det er avgjørende for investeringer, for arbeidsplasser og for videre verdiskaping på norsk sokkel. Da er det synd at forslagsstillerne ikke tar innover seg den verdien og betydningen denne bransjen faktisk har for Norge.

Grunnleggende handler dette forslaget om politikere skal begynne å definere hvilke lovlige ytringer og aktiviteter næringslivet skal få fradrag for, basert på om man liker budskapet eller ikke. Fremskrittspartiet mener svaret på det er et åpenbart nei. Vi skal være svært varsomme med å bruke skattesystemet som et politisk straffeverktøy mot næringer enkelte partier misliker. I dag gjelder det olje og gass, i morgen kan det være andre næringer eller organisasjoner. Det er allerede klare regler for hva som ikke er fradragsberettiget, bl.a. representasjon og gaver. Det er et regelverk i dag som avgjør om kostnader faktisk har tilknytning til virksomheten og er fradragsberettiget. Regelverket finnes faktisk allerede.

Fremskrittspartiet mener derfor at dette forslaget er dårlig skattepolitikk, dårlig næringspolitikk og et angrep på forutsigbarheten i norsk petroleumsbeskatning.

Ingrid Liland (MDG) [19:02:24]: Noen pengeinteresser i Norge er utrolig sterke og driver politisk påvirkning uten hemninger. Jeg snakker her om de søkkrike oljeselskapene og deres overdimensjonerte lobbyvirksomhet.

Det er allerede godt dokumentert at petroleumsselskaper internasjonalt har brukt sin økonomiske og politiske posisjon til å spre desinformasjon om klimaendringer. I USA har petroleumsselskapene sponset organisasjoner som driver aktivt med fornektelse av klimaendringer og motarbeidelse av klimapolitikk. Vi må ikke være så naive å tro at pengeinteressene til petroleumsindustrien ikke også ønsker å motarbeide klimapolitikk i Europa og i Norge.

Å så tvil og spre halvsannheter om oljeutvinning og klima er veldig effektivt. I Norge ser vi at vi har stor klimaskepsis sammenlignet med alle andre land – bortsett fra noen få oljeproduserende. Vi kan ikke være så naive å tro at det ikke har noe med vår egen oljeindustri å gjøre.

Skatteregimet for norsk petroleumsindustri er ikke tilpasset en verden i raskt eskalerende klimakrise. Ikke bare gir vi insentiver til massive fossile investeringer som langt overgår all satsing på grønn industri og fastlandsnæringer i Norge, men vi lar også oljeselskapene reklamere uhemmet og spre usikkerhet om den unektelige koblingen mellom norsk oljeproduksjon og klimaendringer. Den tiden bør snart være forbi.

Innretningen av petroleumsskatten, inkludert store fradrag, ble skapt for å insentivere oljeutvinning gjennom at staten påtar seg en stor del av investeringsrisikoen. Hensikten med innretningen på skatteordningen har ikke vært å innføre subsidier på lobbyisme og reklame for bransjen. At oljeselskapene får skattefradrag for utgifter til kampanjer som har som hovedformål å påvirke samfunnsdebatten, er klimafiendtlig, og den retten bør avskjæres. Kun kostnader som er direkte knyttet til utvinningsaktivitet, burde være fradragsberettiget i særskattegrunnlaget.

Et minimum for å forhindre stor ressursbruk på klimafiendtlig reklame burde være større åpenhet om markedsføringskostnader for de aktuelle selskapene. Vi mener et minimum burde være å utrede krav om at selskaper som er omfattet av petroleumsskatten, faktisk må spesifisere disse for offentligheten.

Jeg tar med det opp MDGs forslag.

Marthe Hammer (SV) [19:05:21]: Eg vil starte med å seie at det er eit viktig forslag som representantane frå MDG føreslår her. I utgangspunktet er det slik at driftsutgifter som gir skattefrådrag etter skattelova, skal vere pådradde for å sikre skattepliktig inntekt, men etter SV sitt syn er storstilt sponsorverksemd ei tvilsam tilknyting til utvinningsaktivitet og i beste fall ei indirekte tilknyting gjennom påverking av myndigheitsutforming og rekruttering. Store frådrag i petroleumsskatten har vore å gi insentiv til oljeutvinning gjennom at staten tek på seg ein stor del av investeringsrisikoen. Hensikta med skatteordninga har ikkje vore å innføre subsidiar til lobbyisme og reklame for bransjen. Difor meiner fleire av oss at vi må avskjere frådragsrett for utgifter til kampanjar, eventar eller tiltak som har til hovudformål å påverke samfunnsdebatten.

Dette er ikkje noko vi har funne på. FNs klimapanel har tidlegare trekt fram regulering av fossil reklame som eit tiltak for å kutte utslepp, og FNs generalsekretær har oppfordra medlemsland til å innføre forbod mot fossil reklame. Dei siste åra har det blitt dokumentert at petroleumselskap internasjonalt har brukt den økonomiske og politiske posisjonen sin til å spreie desinformasjon om klima, og det er i dag ingen krav til rapportering eller openheit om kva ressursar som blir brukte av fossilindustrien på marknadsføring og påverking i Noreg, men historisk kjende tal tilseier at det blir brukt hundrevis av millionar årleg. Etter SV sitt syn er den store lobbyverksemda og marknadsføringa til norsk fossilindustri skadeleg for klimaet og bør avgrensast. Eit minimum for å forhindre stor ressursbruk på klimafiendtleg reklame er difor større openheit om marknadsføringskostnader for dei aktuelle selskapa. Regjeringa bør greie ut krav om at selskapa som er omfatta av petroleumsskatten, må spesifisere desse kostnadene for myndigheitene.

Vi støttar difor at petroleumsskatten blir meir treffsikker, men samtidig er det viktig for meg å understreke viktigheita av eit organisert arbeidsliv også på sokkelen. Føresetnaden for eit organisert arbeidsliv er ikkje berre fagforeiningar, med også arbeidskjøparforeiningar og foreiningar som Offshore Norge, ikkje først og fremst lobbyorganisasjonar, men arbeidskjøparorganisasjonar. Vi deler difor kritikken av at petroleumsnæringa bruker store summar på lobbyverksemd, men vi er skeptiske til å ta grep som kan gjere det mindre attraktivt for desse selskapa å vere ein del av det organiserte arbeidslivet. Vi er difor medforslagsstillar på mange av forslaga i denne saka, men ikkje alle, og vi tek i så fall opp dei forslaga vi er einige i.

Statsråd Jens Stoltenberg [19:08:08]: Petroleumsforekomstene på norsk sokkel er en begrenset naturressurs som tilhører den norske stat. Petroleumsressursene er verdifulle og gir grunnlag for særlig høy avkastning og utvinning, en grunnrente. I tillegg til alminnelig selskapsskatt på 22 pst. betaler derfor selskaper som driver petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, en særskatt. Samlet skatt er 78 pst. Petroleumsskatten fastsettes på netto inntekt, der alle tilknyttede inntekter og kostnader inngår. Slik symmetrisk behandling av inntekter og kostnader er særlig viktig på grunn av den høye skattesatsen. Petroleumsselskapenes fradragsrett for kostnader følger de samme reglene som alle andre selskaper. Petroleumsselskapene får dermed – i likhet med det som gjelder generelt i selskapsbeskatningen –, fradrag for kostnader som er pådratt for erverv av inntekten. Dersom kostnadene knyttet til omdømmebygging, markedsføring, informasjonsvirksomhet, medlemskap i interesseorganisasjoner, lobbyisme og lignende anses for å fremme petroleumsvirksomhet på norsk sokkel, er de fradragsberettiget i særskattepliktig inntekt etter de alminnelige skattereglene. Det er oljeskattekontoret som ved skattefastsettingen kontrollerer om en kostnad har tilstrekkelig nær tilknytning til petroleumsvirksomheten til at den blir fradragsberettiget.

Den høye skattesatsen på 78 pst. gjør det særlig viktig å sikre at selskapene beskattes av et netto overskudd. Å nekte fradrag for visse kostnader vil lede til at beskatningen skjer på et annet og høyere grunnlag enn netto inntekt. Dermed ville den effektive skattesatsen bli høyere. At det gis fradrag for relevante kostnader ved virksomheten, representerer derfor ikke en statlig subsidie. Fradragsretten er tvert imot et viktig prinsipp for selskapsbeskatningen, nemlig at denne skal bygge på selskapets økonomiske resultat. Det er bare kostnader til markedsføring, reklame og lignende som er direkte knyttet til petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel, som er fradragsberettiget i petroleumsskatten. Hvis slike kostnader er pådratt ved et hovedkontor i utlandet, vil de være fradragsberettiget i Norge så langt kostnadene knytter seg til den norske virksomheten. Norge følger OECDs retningslinjer om fradragsrett for konserninterne tjenester og fellesfunksjoner. Jeg vil derfor fraråde å avskjære petroleumsselskapenes fradragsrett for kostnadene knyttet til markedsføring og informasjonsvirksomhet.

Mímir Kristjánsson (R) [19:14:13] (ordfører for saken): Aller først vil jeg takke komiteen for godt samarbeid i denne saken.

Dette representantforslaget dreier seg om obligatorisk tjenestepensjon, eller OTP blant venner, som er en helt sentral og stadig viktigere del av det norske pensjonssystemet, særlig etter de endringene i folketrygden som kom med pensjonsreformen. Forslagsstillerne mener – og jeg kan for min egen del si at jeg er enig – at svært mange vanlige arbeidsfolk i Norge i praksis har en altfor lav pensjonsinnbetaling gjennom obligatorisk tjenestepensjon.

For min egen del vil jeg henlede oppmerksomheten på den triple urettferdigheten som er i dette systemet. Det er 600 000 arbeidsfolk som har lovens minstesats i obligatorisk tjenestepensjon, på 2 pst. Hvem er disse arbeidsfolkene? Jo, for det første er de i all hovedsak overrepresentert i grupper som sliter seg ut i arbeidslivet. De som har den laveste satsen, er også de som har de tøffeste arbeidsforholdene, der risikoen er størst for å bli ufør, der risikoen er størst for at man ikke kan velge å jobbe lenger, fordi man tvinges ut av arbeidslivet. Det er folk som har langt hardere og mer anstrengende jobber enn det vi her inne har.

For det andre: Dette er lavlønnsgrupper. Det vil si at lønnen det beregnes en prosent av, er vesentlig lavere enn lønnen til de høylønnsgruppene som har mer behagelige jobber. Med andre ord taper de først fordi de må gå av tidligere, og så fordi de har lavere lønn.

Så kommer den tredje urettferdigheten: På toppen av det hele har de en lavere prosentsats enn det mange andre i arbeidslivet har. Mens det i mange yrker med god organisasjonsdekning og sterk forhandlingskraft er vanlig å ha OTP oppe i 4 pst., er det i andre yrker vanlig å ha det halve, nede på 2 pst. Hvis man da i tillegg er lavtlønt, betyr OTP-en svært lite. Når man i tillegg har fått så enorme svekkelser av folketrygden gjennom pensjonsreformen, betyr det at veldig mange lavtlønte arbeidsfolk sitter igjen med en pensjon som det i praksis ikke er mulig å leve av.

Derfor støtter vi i Rødt dette representantforslaget. Vi mener at OTP bør heves fra 2 pst. til minst 4 pst. Vi mener også at ordningen bør styrkes ved å ta inn overtidsbetaling og andre tillegg, og ved at også uføredelen av OTP skal bli obligatorisk. Sånn sikrer man et mer rettferdig og mer utjevnende pensjonssystem for alle, ikke bare for dem med høyt betalte, behagelige jobber.

Jeg tar opp forslagene Rødt er med på.

Maria Aasen-Svensrud (A) [19:17:30]: Først vil representanten si unnskyld: Jeg merket nettopp at føttene var unormalt komfortable her i salen og lover å huske på parlamentariske sko neste gang.

Obligatorisk tjenestepensjon ble innført i 2006, som en viktig del av pensjonsreformen. Dette skjedde etter initiativ fra partene i arbeidslivet, og med bred politisk enighet i Stortinget. Målet var klart: Flere arbeidstakere skulle sikres en pensjon å leve av, ikke bare de med gode avtaler eller høy lønn. Siden den gangen har vi forbedret ordningen. Senest i 2022 fikk vi på plass pensjon fra første krone, som var et viktig skritt for å styrke rettighetene til mange arbeidstakere, særlig de med lave og uforutsigbare inntekter. Dette viser at vi i Arbeiderpartiet tar pensjonspolitikken på alvor, og at vi utvikler systemet i takt med utviklingen i arbeidslivet.

Forslaget som vi diskuterer i dag, om å øke minstesatsen til 4 pst., tar opp et viktig spørsmål: Hvordan skal vi sikre gode pensjoner for alle? Intensjonen er god. Samtidig må vi se nøye på konsekvensene. En slik økning vil innebære høyere kostnader for arbeidsgivere. For noen virksomheter vil dette være håndterbart, men for andre, kanskje særlig de små og mellomstore bedriftene, kan det være krevende. Vi må ta inn over oss at det kan slå ulikt ut mellom bedrifter, avhengig av hvordan pensjonsordningene allerede er innrettet.

Videre kan en økning føre til omfordeling internt i virksomhetene, bl.a. fra høytlønte til lavtlønte. Det kan jo være ønskelig, men det er også en endring som vi må se nøye på. I tillegg er det en reell risiko for at økte pensjonskostnader over tid kan bli veltet over på arbeidstakerne gjennom lavere lønnsvekst.

Vi må også huske på at pensjonssystemet henger tett sammen med resten av økonomien. Endringer i tjenestepensjonen kan påvirke både bedriftenes handlingsrom og statens skatteinntekter. Derfor mener vi i Arbeiderpartiet at vi må gå grundig og ansvarlig fram. Endringer i obligatorisk tjenestepensjon bør utredes i tråd med utredningsinstruksen, som vi skal diskutere litt senere i dag, det bør skje i dialog med partene i arbeidslivet og ses i sammenheng med budsjettprosessen.

Dersom vi skal øke minstesatsen, bør det skje gradvis og på en måte som styrker pensjonene, og som samtidig ivaretar et bærekraftig arbeidsliv.

Tom Staahle (FrP) [19:20:19]: Fremskrittspartiet mener at folk skal ha det trygt og forutsigbart som pensjonister. Derfor forstår vi godt intensjonen bak forslaget om å øke den obligatoriske tjenestepensjonen fra 2 pst. til 4 pst.

Mange opplever usikkerhet rundt egen pensjon, og særlig folk med lave inntekter og tunge yrker er bekymret for hvordan økonomien blir når arbeidslivet er over. Det er en bekymring vi må ta på alvor. Samtidig må vi som politikere også vurdere hvilke konsekvenser forslagene våre får, både for arbeidstakere, bedrifter og norsk økonomi.

Fremskrittspartiet er opptatt av ett grunnleggende prinsipp: Det skal lønne seg å arbeide, drive bedrift og skape verdier. Når Stortinget pålegger arbeidsgivere økte kostnader, kommer ikke de pengene fra systemet. De må hentes et sted, enten gjennom lavere lønnsvekst, færre ansatte eller dårligere konkurranseevne for bedriftene. I denne saken peker også finansministeren på nettopp dette. En dobling av minstesatsen vil kunne bli krevende for mange virksomheter, særlig de små og mellomstore bedriftene. Det er bedrifter som allerede sliter med høye strømpriser, renter, skatter og avgifter. Da må vi være varsomme med å innføre nye pålegg som kan gjøre det dyrere å ha ansatte.

For Fremskrittspartiet handler dette også om valgfrihet og ansvar. Mange arbeidsgivere tilbyr allerede pensjonsordninger langt over minstekravet fordi de ønsker å tiltrekke seg og beholde gode ansatte. Det viser at markedet og partene i arbeidslivet i stor grad finner løsninger selv. Da bør ikke staten automatisk gripe inn med nye standardkrav som passer dårlig for mange bransjer og bedrifter.

Vi mener det er prinsipielt viktig å huske at en høyere obligatorisk pensjonsinnbetaling ikke er gratis penger til arbeidstakerne. I realiteten er dette utsatt lønn. Det betyr at mer av lønnen bindes opp i framtiden, istedenfor at folk selv kan disponere pengene sine her og nå. Fremskrittspartiet har en grunnleggende tillit til at folk flest er best egnet til å ta egne økonomiske valg. Det betyr ikke at vi er imot gode pensjoner – tvert imot – men løsningen er ikke nødvendigvis flere tvungne ordninger og høyere pålegg fra staten. Løsningen er et sterkt næringsliv, flere i jobb, lavere skatter og økonomisk vekst som gjør det mulig både å betale god lønn og å tilby gode pensjonsordninger.

Derfor støtter Fremskrittspartiet komiteens tilråding om at representantforslaget ikke vedtas. Samtidig forventer vi at regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre et bærekraftig og rettferdig pensjonssystem uten å svekke verdiskapingen som hele velferden vår er avhengig av.

Henrik Asheim (H) [19:23:06]: Obligatorisk tjenestepensjon har vært en viktig del av det norske pensjonssystemet siden ordningen ble innført i 2006. Målet var enkelt, men avgjørende: Flere arbeidstakere skulle få en pensjon å leve av når de går av. Siden den gang har ordningen blitt styrket flere ganger. Et viktig eksempel er innføringen av pensjon fra første krone i 2022, som sikret at flere ansatte omfattes av ordningen og får spart opp tjenestepensjon fra første arbeidsdag.

Forslaget vi behandler i dag, handler om å øke minstesatsen i obligatorisk tjenestepensjon fra 2 pst. til 4 pst. Høyre har forståelse for intensjonen bak forslaget. Vi er opptatt av at folk skal oppleve økonomisk trygghet, også som pensjonister, og vi deler bekymringen for at enkelte grupper kan komme dårlig ut dersom pensjonsopptjeningen blir for svak over tid. Samtidig må vi jo være ærlige på at slike endringer også har konsekvenser. Det er nettopp derfor Høyre har vært med på å vedta og justere pensjonsreformen.

Når vi gjør endringer, må vi se hele pensjonssystemet i sammenheng for å unngå utilsiktede effekter. En dobling av minstesatsen kan innebære betydelig økte kostnader for norske bedrifter. En viktig forutsetning for pensjonsreformen og de justeringer som har blitt gjort – og som skal gjøres fremover – er at vi skal sikre kommende generasjoner en trygg pensjon, at det skal lønne seg å stå lenger i jobb, og at systemet er bærekraftig for både staten og arbeidsgiverne. Dersom vi bare vedtar økte kostnader som særlig små bedrifter ikke har evnen til å bære, kan altså økningen av minstesatsen få utilsiktede konsekvenser ved at det kan føre til at kostnaden tas ut gjennom lavere lønnsoppgjør.

Pensjonssystemet er komplekst. Endringer i obligatorisk tjenestepensjon påvirker både arbeidslivet, skattesystemet og den samlede økonomien. Derfor mener Høyre at eventuelle endringer må utredes grundig, skje i dialog med partene i arbeidslivet og vurderes som en del av de ordinære budsjettprosessene. Vi mener også at dersom det skal gjennomføres endringer i minstesatsen, må det skje gradvis og på en måte som både sikrer arbeidstakernes pensjon og ivaretar norske arbeidsplasser og verdiskaping.

Et godt pensjonssystem handler om balanse og trygghet for den enkelte, samtidig som vi opprettholder et bærekraftig og konkurransedyktig næringsliv. På denne bakgrunnen støtter ikke Høyre representantforslaget slik det foreligger i dag.

Marian Hussein (SV) [19:25:53]: Obligatorisk tjenestepensjon er ikke en sak som burde være kontroversiell i denne salen her. Det burde rett og slett være ukontroversielt, særlig for de partiene som ofte er opptatt av arbeidslinja, og at det skal lønne seg å jobbe. Det handler om noe ganske grunnleggende: at arbeidsfolk som står opp og går på jobb, skal ha en pensjon de kan leve av når de gir seg etter et langt arbeidsliv. I dag ender mange arbeidsfolk som minstepensjonister, selv om de kanskje har 40 år i arbeidslivet bak seg. Det synes vi i SV er blodig urettferdig.

I dag er minstekravet til tjenestepensjon 2 pst., og ikke overraskende er det mange arbeidsgivere som legger seg på det. Det høres kanskje tilforlatelig ut, men når man ser på hvordan denne fordelingen er i andre bransjer, ser man at det er noe som ikke helt stemmer. I finans- og forsikringsbransjen, i olje- og gassbransjen og i kraftbransjene er satsene i snitt mellom 6 og 7 pst. i OTP. For varehandel, hotell og restaurant og frisørene ligger det mellom 2,4 og 2,6 pst., altså tre ganger så lavt. Dette er folk som allerede tjener for lite, og som jobber i stillinger med høy fysisk belastning. Mange av dem jobber deltid, og det er en bransje hvor det er mange kvinner og hvor mange er uorganiserte og ikke har tariffavtaler.

Vi i SV mener at vi ikke kan fortsette å se på denne uretten. Det er det motsatte av hva Høyre ville ha kalt bærekraftig. Derfor vil vi øke minstesatsen til 4 pst. – ikke fordi det er radikalt, men fordi det er nødvendig. Vi vet at mange arbeidsgivere kun betaler minimum, og da blir det mange minstepensjonister i framtiden. Resultatet er at folk som har jobbet et helt liv, står og snur på hver eneste krone.

Vårt forslag er ikke radikalt. Hele fagbevegelsen står bak dette kravet – LO, Unio, YS og Akademikerne. Det er sjelden at undertegnede har behov for å vise til Regjeringens plan for Norge, men det er absurd at Arbeiderpartiet skal stemme mot dette forslaget når de der skrev: «Pensjonssystemet skal gi en verdig pensjon og stimulere til å holde folk i jobb.» Da kan man ikke fortsette å se på denne uretten.

Statsråd Jens Stoltenberg [19:29:17]: Obligatorisk tjenestepensjon sørger for at de aller fleste ansatte i privat sektor nå får noe pensjonsopptjening i tillegg til det de tjener opp i folketrygden. Slik var det ikke fram til 2006. Obligatorisk tjenestepensjon ble innført som oppfølging av et initiativ fra partene i arbeidslivet og pensjonsreformen, og er derfor et av mange eksempel på hvordan pensjonsreformen har bedret det norske pensjonssystemet.

Arbeidsgivere i privat sektor må nå minst spare 2 pst. av den ansattes lønn hvert år til alderspensjon. En del arbeidsgivere sparer mer, og gjennomsnittet er på rundt 4 pst. En økning av minstekravet behøver ikke å gi økte utgifter for dem som allerede sparer 4 pst. eller mer, men for de 40 pst. av bedriftene som har minimumsordningen, vil forslaget om økt sats gi økte pensjonsutgifter.

Arbeidsgivere har tilpasset sine ordninger med ulike sparesatser og ulike nivåer på tilleggssparingen for lønn over 7,1 G. En økt minstesats kan føre til en omfordeling av pensjonssparing internt i bedrifter. Over tid kan det å øke pensjonsutgifter helt eller delvis føre til at de blir veltet over på arbeidstakere i form av lavere lønnsvekst.

En overgang til en minstesats på 4 pst. vil uansett kunne være krevende for mange bedrifter. Økte pensjonsutgifter vil også kunne påvirke skatteinngangen, som følge av at sparing i de private tjenestepensjonsordningene er gitt særskilt skattemessig behandling.

Økt minstesats i OTP vil ha konsekvenser for arbeidsgivere, arbeidstakere og det offentlige. Det er derfor god tradisjon for at utvidelser i minstekravene utredes og gjennomføres i samråd med eller etter initiativ fra partene i arbeidslivet. Dette var tilfellet både da obligatorisk tjenestepensjon ble innført med virkning fra 2006 og da minstekravene ble endret i 2022, slik at inntekt fra første krone og første dag teller med i pensjonsgrunnlaget.

Obligatorisk tjenestepensjon er en lovpålagt og skattefavorisert ordning. Myndighetene stiller bl.a. krav til hvilke bedrifter og ansatte som skal omfattes, krav for å sikre likebehandling og forholdsmessighet, og krav som skal sikre at pensjon kan utbetales som lovet. Endringer i disse ordningene må utredes grundig før man tar stilling. Eventuelle endringer i minstekravene bør også skje i samråd med partene i arbeidslivet.

Martin Virkesdal Jonsterhaug (FrP) [19:39:08] (ordfører for saken): Jeg er glad for at komiteens flertall er enig i at forenkling og redusert byråkrati er svært viktig, særlig for å skape gode rammevilkår for mindre bedrifter. Det er også positivt at to av de partiene som ikke er en del av flertallet, Arbeiderpartiet og SV, likevel i sine merknader framhever at de er enig i målet om å redusere administrative byrder og sikre mer effektive og målrettede tiltak. Det lover godt for at det i framtidige forslag om forenklinger og reduksjon av byråkrati i denne stortingsperioden, er håp om brede tverrpolitiske flertallet for å redusere byråkratiet og forenkle regelverket for folk og næringsdrivende.

For komiteens flertall i denne saken er det avgjørende at konsekvenser for næringslivet utredes godt, og at berørte næringer og interesser involveres tidlig i arbeidet. Utredningsinstruksen setter krav til utredninger før endringer i regelverket gjennomføres. Blant annet skal næringsliv og berørte aktører høres før myndigheten konkluderer om løsninger.

Flertallet fremmer i denne saken et forslag der vi ber regjeringen vurdere om redusert byråkrati og enkle regler bør inngå som selvstendige hensyn i instruksen. Vi foreslår også å se på hvordan vurderingen av økonomiske og administrative konsekvenser kan forbedres, og da særlig konsekvensene for mindre bedrifter, og hvordan berørte næringer og andre relevante interesser involveres tidlig i utredningsarbeidet.

Mindre byråkrati og forenkling av lover og regler handler for Fremskrittspartiet om å ta tilbake troen på at enkeltmennesket, eller bedriftseierne, kan ta gode valg for seg og sine omgivelser. Stort sett hver gang Stortinget eller regjeringen kommer med nye lover og regler, fører det til at bedriftseiere eller privatpersoner må bruke litt mer tid på lover og regler, og derfor har litt mindre tid til å drive innovasjon eller lage gode løsninger på utfordringer i samfunnet.

Jeg tror at vi i kampen om Norges konkurransekraft i en urolig verden må snakke om at vi veldig ofte gjør det vanskeligere for oss selv enn det som er nødvendig. Enten det gjelder de store, vellykkede eller de små og mellomstore bedriftene, som vi er så stolte av, er fellesnevneren for mange av dem at de er startet i en tid der det var nok å ha en god idé, to hender og masse pågangsmot. Skal man løse et problem i dag gjennom å starte en bedrift, behøver en for all del fortsatt det, men en skal helst ha både spesialkompetanse, jurister og usedvanlig god tålmodighet for å håndtere alle lovene og reglene i dette landet.

Fremskrittspartiet tror at vi gjennom å ha litt færre regler og litt mer tillit til at folk og bedrifter selv kan ta gode valg uten statens pekefinger, i større grad vil få flere suksessfulle bedrifter og mer initiativ til å løse utfordringer i lokalsamfunnet. Jeg er derfor glad for at vi i dag får flertall for at vi nå i større grad skal ta hensyn til hvordan nye lover og regler påvirker bedrifter, berørte næringer og andre relevante aktører. Slik kan vi legge til rette for mer vekst og verdiskaping.

Jeg vil avslutningsvis fremme Fremskrittspartiets mindretallsforslag i saken.

Maria Aasen-Svensrud (A) [19:42:15]: Arbeiderpartiet er enig i målet om å redusere unødvendig byråkrati og sikre enklere og mer effektive regler for både næringslivet, kommunene og folk flest. Vi trenger en forvaltning som gjør det enklere å skape verdier, ikke vanskeligere. Samtidig mener vi at representantforslaget fra Senterpartiet bygger på en beskrivelse av utredningsinstruksen som ikke helt stemmer med hvordan instruksen faktisk er utformet i dag.

Som finansministeren viser til i sitt svarbrev til komiteen, stiller utredningsinstruksen allerede tydelige krav om å vurdere konsekvenser for næringsliv, offentlig forvaltning og andre berørte aktører. Den slår fast at berørte parter skal involveres tidlig når det er hensiktsmessig. I veiledningsmaterialet pekes det eksplisitt på behovet for å vurdere administrative byrder, rapporteringskrav og særskilte konsekvenser for små virksomheter. Utfordringen synes derfor ikke først og fremst å være mangel på regler eller formuleringer i instruksen. Utfordringen handler snarere om etterlevelse, kvaliteten på utredningene og summen av reguleringer som over tid kan bli omfattende.

Det er et viktig poeng at for hvert enkelt tiltak kan det finnes gode begrunnelser, men summen av nye krav, rapporteringer og reguleringer kan likevel bli for stor, særlig for små bedrifter og små kommuner med begrensede ressurser. Nettopp derfor arbeider regjeringen allerede med konkrete forenklingstiltak og en ny forenklingsstrategi for næringslivet.

Arbeiderpartiet mener samtidig at vi må være varsomme med å gjøre utredningsinstruksen til en stadig lengre liste over enkelthensyn som skal nevnes særskilt i alle saker. I noen saker vil hensynet til forenkling være avgjørende. I andre saker kan hensyn til klima, natur, barn og unges oppvekstvilkår, nasjonal sikkerhet, likestilling og distriktsvirkninger være enda viktigere. Det sentrale er at man i hver enkelt sak gjør grundige og relevante vurderinger av hvilke virkninger tiltakene faktisk har. Dersom vi forsøker å løse alle utfordringene ved å legge stadig flere hensyn inn i selve instruksen, risikerer vi å gjøre den mer komplisert og mindre oversiktlig. Det vil ikke nødvendigvis gi et bedre beslutningsgrunnlag.

Arbeiderpartiet mener derfor at gode veiledere, tilstrekkelig kompetanse og grundige utredninger er mer treffsikre virkemidler enn å utvide instruksen med nye, opplistede hensyn. Målet må være en smartere og mer effektiv forvaltning, ikke bare flere formuleringer i regelverket. På denne bakgrunn støtter Arbeiderpartiet ikke representantforslaget.

Henrik Asheim (H) [19:45:15]: Selv om mye er bra i Norge, også i offentlig sektor, så kan vi bedre enn i dag. Forslaget vi behandler, handler om noe mange opplever i hverdagen: at regler, rapportering og byråkrati vokser, mens handlekraften ofte blir mindre. Stadig flere bedrifter, kommuner og ansatte i både offentlig og privat sektor – og i frivillige organisasjoner – bruker tid på skjemaer, dokumentasjon og prosesser som stjeler dyrebar tid fra det som egentlig skal gjøres. For Høyre er det et grunnleggende prinsipp at offentlig sektor skal være til for folk, ikke omvendt.

Utredningsinstruksen er et viktig verktøy for å sikre gode beslutninger, men når nye regler og tiltak utformes, må vi også stille spørsmålet: Hvor mye administrasjon og merarbeid skaper dette, og er kostnaden verdt gevinsten? Derfor mener Høyre at hensynet til forenkling og redusert byråkrati må få en tydeligere plass når staten utreder nye tiltak. Dette er særlig viktig etter at dagens flertall la ned Regelrådet en sen nattetime i en budsjettforhandling. Regelrådet var et uavhengig organ som skulle vurdere nettopp hvilke konsekvenser nye regler fikk for særlig små og mellomstore bedrifter, men det er altså fjernet av det rød-grønne flertallet.

Vi vet at summen av små reguleringer kan bli stor. Hver enkelt rapporteringsplikt kan virke rimelig alene, men samlet kan de stjele tid fra det som faktisk betyr noe: verdiskaping, tjenesteproduksjon og å møte mennesker. Dette gjelder ikke minst for små og mellomstore bedrifter. Mange gründere og arbeidsgivere opplever at terskelen for å vokse eller ansette blir høyere fordi regelverket er komplisert og tidkrevende. Da risikerer vi mindre innovasjon, færre arbeidsplasser og svakere konkurransekraft.

Forenkling handler heller ikke om å svekke rettssikkerheten eller kvalitet. Tvert imot: Gode regler skal være forståelige, målrettede og enkle å etterleve. Når systemene blir for kompliserte, svekkes også tilliten til dem. Høyre mener derfor at staten må bli flinkere til å vurdere administrative konsekvenser før nye regler vedtas. Vi trenger en kultur der man ikke bare spør hva staten ønsker å oppnå, men også hva det koster i tid, ressurser og fleksibilitet for dem som blir berørt.

Det offentlige skal ikke være en bremsekloss for initiativ og verdiskaping; det skal være en tilrettelegger. Derfor stiller Høyre seg bak innstillingen i saken.

Marthe Hammer (SV) [19:48:06]: SV er einige i målet om å redusere administrative byrder og sikre meir effektive og målretta tiltak. Samtidig veit vi at mange tiltak med direkte – og særleg indirekte – konsekvensar for natur og klima, i dag ikkje blir tilstrekkeleg vurderte i dei statlege utgreiingane. Det har både Klimautvalet 2050 og Riksrevisjonen tidlegare kritisert.

Utgreiingsinstruksen angjev generelle krav til utgreiingar, men omtaler i liten grad natur- og klimaomsyn. Han stiller heller ingen krav om å analysere ny klima- og naturrisiko. Det gjev eit svakt avgjerdsgrunnlag og bidrar til manglande heilskaplege miljøperspektiv i statlege tiltak. Difor tok eg ordet for å fremje eit forslag på vegner av SV, Raudt og MDG, om at Stortinget ber regjeringa endre instruks om utgreiing av statlege tiltak og tilhøyrande rettleiar, sånn at det stillast krav til at forvaltinga i sitt utgreiingsarbeid vurderer klima- og naturkonsekvensar av relevante tiltak og verkemiddel.

Bjørn Arild Gram (Sp) [19:49:33]: Behovet for forenklinger og redusert byråkrati er stort. Det merkes nokså gjennomgående i samfunnet, ikke minst i næringslivet og blant små og mellomstore bedrifter. Arbeidet med å forenkle og tenke gjennom konsekvenser for bedriftene må åpenbart skje på mange områder og i ulike spor. Når partier i innstillingen skriver at i større grad enn mangel på regler synes utfordringen å være etterlevelse og den samlede belastningen av regelverk over tid, tror jeg også at dette er et viktig poeng. Det bør likevel ikke være til hinder for at vi går gjennom ulike konkrete grep for å se på hvordan vi forebygger byråkratisering og fremmer forenkling.

Ett slikt tiltak kan være å se på om det også i utredningsinstruksen kan gjøres endringer som bidrar til dette. Utredningsinstruksen er et viktig redskap for regjeringens arbeid med å utrede og forme politikk. Jeg er derfor glad for at et flertall i innstillingen går inn for å utrede om redusert byråkrati og enklere regler bør inngå som et selvstendig hensyn i instruksen.

Likevel mener Senterpartiet at det hadde vært mulig å gå lenger enn det som nå får flertall, og som vi er en del av. Det har tidligere vært påpekt at forslag til lover og regelverk som påvirker næringslivet, ikke er tilstrekkelig utredet med tanke på konsekvenser for dem det gjelder. Særlig mangler det nærmere vurderinger av konsekvensene for små og mellomstore bedrifter i mange saker. Disse bedriftene utgjør en stor andel av verdiskapingen i samfunnet, og de kan ha begrensede ressurser til å følge opp kompliserte regler og krav. Jeg viser til de forslagene som Senterpartiet har fremmet i representantforslaget, som er fulgt opp i innstillingen, og som vel er tatt opp tidligere i debatten.

Statsråd Jens Stoltenberg [19:51:39]: Forslaget om å endre utredningsinstruksen er motivert ut fra viktige hensyn som regjeringen fullt ut deler. For å sikre norsk konkurransekraft og best mulig forutsetninger for verdiskaping er det nødvendig å gjennomføre forenklinger i statens virksomhet.

I Regjeringens plan for Norge varsler vi at vi skal fjerne unødvendig byråkrati og tidstyver. Dette vil gi bedre tjenester og en mer effektiv forvaltning. Dette arbeidet er vi i full gang med. La meg gi noen eksempler:

Forslaget om å innføre pliktig digital bokføring og e-fakturering mellom virksomheter er lagt fram for Stortinget og har fått bred tilslutning i debatten her tidligere i dag. Det er igangsatt modernisering av både den statlige innkrevingen i skatteetaten og tollbehandlingsprosessen i tolletaten. For kommunene er grensen for når staten som hovedregel skal kreve rapportering på øremerkede tilskudd, tidoblet og hevet til 1 mill. kr. Som oppfølging av kommunekommisjonen fjerner vi flere øremerkede tilskudd og flytter midler over i kommunenes rammetilskudd. Vi har varslet en ny forenklingsstrategi for næringslivet. Målet er å styrke produktiviteten, lønnsomheten og konkurransekraften for næringslivet i hele landet.

For å få til forenkling må vi vurdere nøye hvordan nye reguleringer og tiltak vil virke. I dette arbeidet må vi trekke med berørte interesser. Utredningsinstruksen skal bidra til at dette skjer på en god måte. Det er viktig å understreke at utredningsinstruksen ikke alene er grunnlaget for regjeringens arbeid. Utredningsinstruksen er kjernen i et samlet system av veiledning om hvordan ulike hensyn skal ivaretas.

Selve utredningsinstruksen er kortfattet og overordnet og har en utdypende veileder. På mange områder er det egne sektorveiledere som gir veiledning om sektorspesifikke forhold. Det finnes f.eks. en egen veileder om vurdering av konsekvenser for næringslivet, som er utviklet av Nærings- og fiskeridepartementet. Her blir hensynet til små og mellomstore bedrifter, som forslagsstillerne trekker fram, også vektlagt.

Det samlede systemet for regler og veiledning utvikles stadig med nye veiledere. Dette må balanseres, så utredningskravene ikke blir for komplekse. Det er vanskelig å se at det er mangel på krav og veiledning som er årsaken til at regelbyrden for næringslivet blir for stor. Hvert forslag om tiltak som innebærer mer rapportering og administrative krav, kan hver for seg begrunnes, men summen av ulike tiltak kan samlet bidra til for mange reguleringer og for mange krav. Særlig kan dette ramme små virksomheter, om det er små kommuner eller små næringsvirksomheter.

Regjeringen har, som nevnt, et mål om forenkling for både næringsliv og forvaltning. Som en del av dette arbeidet vil vi også vurdere om det er behov for bedre veiledning og involvering av berørte parter eller andre tiltak som kan gi økt kvalitet på utredningene.

Bjørn Arild Gram (Sp) [19:55:43] (ordfører for saken): Finanskomiteen har behandlet et representantforslag fra representantene Tone Wilhelmsen Trøen, Haagen Poppe og Tage Pettersen om å få avklart provenyeffekten av å frita levende lyd og bilde fra merverdiavgift.

I innstillingen konstaterer en samlet komité at det ikke ser ut til å være en omforent forståelse av provenyeffekten av et slikt fritak. Et flertall i komiteen, alle partiene unntatt medlemmene fra SV og Rødt, fremmer et forslag hvor regjeringen bes om å utrede et plattformnøytralt fritak for merverdiavgift for nyhetstjenester, inkludert hvilken provenyvirkning dette kan ha, og hvordan det kan avgrenses. Forslaget ber også om at berørte parter involveres i utredningsarbeidet, og at regjeringen legger fram resultatet for Stortinget på egnet måte.

La meg kort understreke for Senterpartiets del den store betydningen redaktørstyrte journalistiske medier har for demokratiet vårt. Det er det heldigvis bred politisk enighet om. Tiden vi er inne i, understreker det bare enda mer. Da trenger vi kraftfulle mediepolitiske virkemidler som bør være plattformnøytrale og knyttet til innhold og ikke distribusjonsform. Samtidig må vi sikre at knappe ressurser brukes målrettet og avgrenset mot de formål vi ønsker å oppfylle. Jeg registrerer at bransjen arbeider aktivt for å bidra med forslag til løsninger.

Det forslaget som et bredt flertall i komiteen nå har samlet seg om, følger opp et godt initiativ på en god måte, og kan bidra til å bevege denne saken framover. En viktig del av dette er å kjenne de økonomiske konsekvensene, og for å sikre en felles virkelighetsforståelse er det viktig at det videre arbeidet sikrer god involvering av de som er berørt.

Frode Jacobsen (A) [19:57:52]: For Arbeiderpartiet er en fri og uavhengig presse en grunnpilar i et velfungerende demokrati og en forutsetning for en opplyst befolkning. Redaktørstyrte medier bidrar til kritisk offentlig debatt, ansvarliggjøring av makthavere og en felles, faktabasert virkelighetsforståelse.

Vi ser at den frie presse er under press mange steder i verden. Falske nyheter, alternative sannheter og et uregulert debattklima med hets og trusler er vanlig. Influensere og podkastere setter dagsorden uten å være underlagt redaktørstyrte mediers regler og normer. Den frie og uavhengige pressen trengs mer enn noen gang.

Sterke norske medier er viktig for befolkningens motstandskraft mot desinformasjon. Barn og unge bruker i økende grad sosiale medier som kilde til nyheter og informasjon, og de foretrekker i større grad lyd og levende bilder framfor ren tekst, som mange av oss andre liker best. Å nå ut til nye og yngre målgrupper i dag er mer krevende med redaktørstyrt kvalitetsjournalistikk.

Fritaket fra merverdiavgift har over tid vært et sentralt virkemiddel i norsk mediepolitikk og støttet opp under redaktørstyrt journalistikk over hele landet. Fritaket har bidratt til mediemangfold, redaksjonell uavhengighet og befolkningens tilgang til troverdig informasjon.

Mediebransjen, og ikke bare i Norge, står overfor store omstillinger som følge av endrede medievaner, nye publiseringsformer, framveksten av KI og økende konkurranse fra internasjonale teknologiselskaper. Dette reiser spørsmål om dagens merverdiavgiftsregelverk og direkte mediestøtteordninger er tilstrekkelig tilpasset dagens medievirkelighet.

Forslaget som Arbeiderpartiet stemmer for, er å be regjeringen utrede et plattformnøytralt fritak for merverdiavgift for nyhetstjenester. Det bør ikke være tvil om at det fortsatt betyr merverdiavgift for sportsinnhold som Premier League, Champions League, Formel 1, og den type ting, samtidig som det også er merverdiavgift på filmer og underholdning, som f.eks. «Ikke lov å le på hytta» eller annen underholdning publisert på nettsteder som også leverer tradisjonelle nyheter.

Henrik Asheim (H) [20:00:22]: Høyre er glad for at et bredt flertall slutter seg til vårt forslag om å be regjeringen utrede et plattformnøytralt fritak for merverdiavgift for nyhetstjenester, herunder provenyvirkning og hvordan fritaket kan avgrenses.

Mye har endret seg i norsk medievirkelighet siden 1970, da papiravisene ble gitt et særskilt unntak fra merverdiavgiften. Begrunnelsen den gangen var god: Det frie ord skulle ikke skattlegges. I 1970 kom det frie ord til uttrykk gjennom nettopp papiraviser. I dagens medievirkelighet er det langt mer komplisert og sammensatt, ettersom nyheter formidles og konsumeres på svært ulike plattformer. Folks medievaner er fundamentalt endret de siste årene og vil trolig fortsette å endre seg i takt med den teknologiske utviklingen.

I 2023 ble deler av momsfritaket fjernet av Støre-regjeringen. Resultatet er dagens differensierte ordning, der tekstbaserte nyheter distribuert på digitale plattformer fortsatt er fritatt for moms, mens elektroniske nyheter formidlet gjennom lyd og video er momsbelagt. Medietilsynet har tatt til orde for å gjeninnføre momsfritak for nyheter på alle plattformer, av hensyn til mediemangfold og et velfungerende demokrati.

En sentral utfordring i arbeidet med å innføre en plattformnøytral merverdiavgift er å etablere en omforent forståelse av provenyeffekten. Mediebransjen har hatt ulike anslag på hva en slik omlegging vil innebære. Uten enighet om beregningsgrunnlag har det vært vanskelig å treffe politiske beslutninger. Det er derfor avgjørende at bransjen involveres i arbeidet med å følge opp vedtaket i denne saken, slik at en felles forståelse om tallgrunnlag og avgrensninger kan etableres. Dette er ikke minst viktig for å sikre at det unngås utilsiktede konsekvenser med stor provenyeffekt.

Høyre mener prinsippet om like konkurransevilkår og teknologinøytral regulering er en hjørnestein i mediepolitikken. Det skal ikke være konkurransevridende rammevilkår fra statens side som avgjør hvilke plattformer eller forretningsmodeller som lykkes i markedet. Det betyr at avgiftssystemet ikke bør favorisere en teknologi over en annen, men behandle innhold likt, uavhengig av distribusjonsplattform.

Forslaget som et flertall slutter seg til i dag, skal sikre at regjeringen og mediebransjen setter seg ned sammen og etablerer en omforent forståelse av provenyeffekten av en eventuell omlegging til en plattformnøytral moms. Det vil gi Stortinget, som bevilgende myndighet, et bedre og mer solid beslutningsgrunnlag, og det vil gjøre at en framtidig avgiftsendring er gjennomtenkt, konsistent og har legitimitet i bransjen.

Marthe Hammer (SV) [20:03:21]: Eg tek ordet i denne saka for å opplyse om at SV kjem til å stemme for forslaget som no ligg til behandling, og ikkje mot, slik det står i innstillinga. Vi ønskjer å støtte ei utgreiing av eit plattformnøytralt fritak for meirverdiavgift for nyheitstenester, herunder provenyverknad og korleis fritaket kan avgrensast.

Eg vil vise til innspelet frå Mediebedriftenes Landsforening til saka om at media har teke store steg for å tryggje samfunnsrolla si i møte med den digitale utviklinga, men at ein ikkje ville greidd det utan ein aktiv og brei politisk vilje til å lage føreseielege og framtidsretta rammer.

Norske mediehus er verdsleiande i både digitalisering og brukarbetaling. I møte med aukande desinformasjon, påverknadsoperasjonar og svekt økonomisk berekraft må mediepolitikken gje gode, framtidsretta og føreseielege rammevilkår for å oppretthalde sterke redaktørstyrte media. I 2016 sørgde eit samla storting for at fritaket for aviser, som Noreg alltid har hatt, blei gjort teknologinøytralt. I 2019 blei fritaket for tidsskrifter også gjort teknologinøytralt, og fritaket blei igjen knytt til innhald. Det førte til eit frislepp av digital innovasjon. Resultatet er at Noreg er best i verda på digital brukarbetaling. Norske aviser har no nesten to millionar heildigitale abonnentar.

Men med avviklinga av meirverdiavgiftslova § 6-2 i 2023 blei det endra, og ein har ingen garanti for at norske media klarer å bevare den samfunnsrolla og evna til å finansiere journalistikken på dagens nivå.

Samfunnsrolla er under stort og aukande press. Brukarane sine vaner og forventningar endrar seg stadig raskare med auka krav til innovasjon og utvikling, og globale tekgigantar vinn stadig meir av folks tid. For å oppretthalde dekninga, må ein lykkast med å få langt fleire i aldersgruppa 30–50 år til å bli abonnentar, og det krev at mediehusa kan møte brukarane sine krav til både innhald og presentasjonsform, og bruk av levande bilde og lyd er sentralt for yngre mediebrukarar. Så for å oppretthalde og utvikle medias posisjon krevst det ein dyktig og innovativ bransje, men også aktiv politisk vilje, og momsfritak for media er det viktigaste mediepolitiske verkemiddelet for å stimulere til konsum og produksjon av redigert medieinnhald og fremje også norsk språk og kultur.

Norske media har ein sterk stilling, noko som er avgjerande for at Noreg skal forbli eit tillitsbasert samfunn. Det står i sterk kontrast til den negative utviklinga vi ser i ei rekkje andre land, både i Europa og andre stader. Så ei plattformnøytral regulering av meirverdiavgifta vil gje redaktørstyrte media betre rammevilkår for å levere på samfunnsoppdraget og vil leggje til rette for eit berekraftig mediemangfald.

Så oppsummert: SV støttar forslaget som vi meiner vil kunne skape eit godt beslutningsgrunnlag for å gå vidare med eit plattformnøytralt fritak for meirverdiavgift for nyheitstenester.

Mímir Kristjánsson (R) [20:06:33]: Da kan jeg glede med at et enstemmig storting vil stille seg bak dette forslaget, for også Rødt vil støtte det. Jeg skal nå gi ikke bare en stemmeforklaring, men også en tvileforklaring om grunnen til at vi har brukt så lang tid på å lande på hva vi skal mene i denne saken.

På den ene siden er det åpenbart at representanten Jacobsen har rett i mye av det han sier, at også norske medier må lage nytt innhold, nå folk på de plattformene der de er, og ikke minst at norske media er i en svært vanskelig konkurransesituasjon sett opp mot internasjonale tekgiganter, som ikke bare har fritak for merverdiavgift, men som også har fritak for så å si hver eneste skatt på hele jorden. Så for at norske medier skal kunne hevde seg, produsere innhold og ikke minst nå unge mennesker, er det avgjørende at man også har muligheten til å investere i slike plattformer.

Samtidig er det på den andre siden mange vanskelige og viktige avgrensninger her. Hva er det som er nyhetsinnhold? Altså, hensikten med dette unntaket fra merverdiavgift er å verne om den frie debatt, om den kritiske presse, om nyhetsproduksjon og samfunnsrelevant stoff. Spørsmålet er om også et sånt unntak, som er mer plattformnøytralt, vil bidra til at det fortrenges i norske mediehus til fordel for langt mer lettbeint underholdningspreget innhold på nye plattformer. Det er den andre grøften. Og så er det den andre frykten vår, at ved å gå inn i noe sånt som dette, bidrar man kanskje til å undergrave mva-fritaket for mediene generelt, at man risikerer å havne på en plattformnøytral lavmoms istedenfor et plattformavhengig, kan du si, momsfritak, som man har i dag.

Men når alt dette er sagt og tvilt og i det hele tatt, så er dette bare et forslag om å vurdere provenyeffektene av hvordan det blir i samarbeid med bransjen selv. Det er jo ikke verre enn at selv vi kan gå med på det, så vi kommer også til å stemme for det forslaget og kan da glede med at det blir et enstemmig storting som gir Høyre gjennomslag for det.

Statsråd Jens Stoltenberg [20:09:21]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at redaktørstyrte medier har en viktig funksjon i samfunnet. Med stor tilgang på innhold uten ansvarlige redaktører er det viktig at vi i fellesskap finansierer redaktørstyrte medier. Derfor er jeg også glad for at det er bred enighet om omfattende pressestøtte i Norge.

Denne pressestøtten har ulike former. I 2026 er det bevilget over 0,5 mrd. kr i produksjonsstøtte til aviser og 150 mill. kr til TV 2, men den største pressestøtten er merverdiavgiftsfritaket til redaktørstyrte medier på om lag 2,5 mrd. kr.

Momsfritaket for medier er mer gunstig enn ingen moms. De slipper å beregne moms på inntekter fra avissalg, likevel får de fradrag for anskaffelser, som papir, datautstyr og programvare. De slipper altså å betale utgående moms, men får likevel fradrag for inngående moms. Dette er avisenes største økonomiske fordel, den største delen av pressestøtten.

Samtidig er merverdiavgiften en av de viktigste kildene til å finansiere den norske velferdsstaten. Momsordningen for medier har derfor helt siden den ble innført i 1970, blitt avgrenset mot bl.a. underholdning og ukeblader. Flere ekspertutvalg som har vurdert merverdiavgiften, viser til at avgiften virker best når grunnlaget er bredt og det er få reduserte satser. De mener at avgiften ikke bør brukes til annet enn å skaffe staten inntekter. Det er mer effektivt og ivaretar ulike politiske formål med andre virkemidler, f.eks. direkte tilskudd.

I 2023 avviklet regjeringen fritaket for elektroniske nyhetstjenester. Fritaket var et dyrt og lite treffsikkert mediepolitisk virkemiddel. I praksis innebar fritaket at tv-distributører og strømmetjenester kunne selge sine abonnement med lav avgift. Det meste av støtten gikk dermed til aktører som Telenor, Telia, TV 2 Play og Viaplay. Det var selvfølgelig gunstig for disse aktørene, men det førte neppe til bedre nyhetsproduksjon og økt mediemangfold.

Etter at fritaket for elektroniske nyhetstjenester ble avviklet, ble det i 2024 åpnet for at aviser kunne bruke mer lyd og levende bilder. Avisene har derfor i dag større fleksibilitet til å bruke lyd og levende bilder uten at det utløser avgiftsplikt. Det gjør at elektroniske aviser bedre kan tilpasse seg moderne medievaner uten å måtte beregne merverdiavgift.

Jeg registrerer at stortingsflertallet ønsker at regjeringen utreder merverdiavgiftsreglene på medieområdet. Finansdepartementet vil følge opp dette og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Marthe Hammer (SV) [20:13:19] (ordførar for saka): La meg begynne med å takke for godt samarbeid i denne saka.

Folkeregisteret er ein sentral del av infrastrukturen i forvaltninga og har stor betydning for både offentleg teneste og rettane til den enkelte. Eit oppdatert og påliteleg folkeregister er ein grunnleggjande føresetnad for effektiv forvaltning, rettssikkerheit og tillit i samfunnet.

I denne saka behandlar vi eit representantforslag frå stortingsrepresentantane Henrik Asheim og Anne Kristine Linnestad om at Stortinget ber regjeringa fremje forslag til modernisering av bustadbestemmingane i folkeregisterloven. Ein samla komité merkar seg at forslaget blir grunngjeve med behov for større fleksibilitet i bustadregistreringa for bl.a. ektefellar og pendlarar, at endringar kan få verknader på tvers av regelverk, og at det allereie går føre seg eit arbeid med pendlarreglane.

I sitt svar av 17. april 2026 viser statsråden til at gjeldande reglar byggjer på eit prinsipp om at registrert bustad skal gjenspegle faktiske buforhold, og at regelverket har nær samanheng med bl.a. skattereglar og andre ordningar der bustad har rettsverknad. Eg vil utdjupe ved å vise til svaret frå statsråden om at det ikkje er hensiktsmessig med forskjellige reglar for bustadregistrering i folkeregisteret og bustad i skattemessig betydning. Det er mange rettsverknader knytte til folkeregistrert bustad, og reglane om bustadregistrering av ektefellar, foreldre og pendlarar skal balansere forskjellige omsyn. Ei eventuell endring av reglane i folkeregisterloven om bustadregistrering vil reise ei rekkje spørsmål og få konsekvensar på mange rettsområde. Difor vil eg opplyse om at statsråden frårår at forslaget blir vedteke.

Komiteens fleirtal, derimot, medlemane frå Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og Venstre, meiner at registrert bustad bør gjenspegle faktiske buforhold, og påpeiker at gjeldande reglar ikkje lenger oppfyller denne intensjonen på ein god måte. Reglane er komplekse og prega av samfunnsforholda frå tida då bestemminga blei laga. Fleirtalet i komiteen meiner difor at forslaget i denne saka om modernisering av bustadbestemmingane i folkeregisterlova bør vedtakast.

Tellef Inge Mørland (A) [20:15:35]: Fra folketellinger til etableringen av Folkeregistret i 1964 og fram til i dag har det skjedd en enorm utvikling av samfunnet vårt. Selvsagt medfører det også jevnlig et behov for oppdatering og modernisering av Folkeregisteret og hvordan det brukes. Hvorfor stemmer så Arbeiderpartiet mot det forslaget som er fremmet av Høyre, og som andre partier støtter? Vel, for det første er det allerede et relevant pågående arbeid på feltet. For ett års tid siden vedtok Stortinget:

«Stortinget ber regjeringen gjennomgå de alminnelige skattereglene for pendlere og utrede forslag til forenkling og klargjøring av regelverket.»

I den gjennomgangen har finansministeren også sagt at det kan bli aktuelt å se på reglene om skattemessig bosted for pendlere. Arbeiderpartiet mener det riktige nå er å følge opp det arbeidet.

For det andre stiller jeg spørsmål ved om bakgrunnen for forslaget er den beste inngangen til en modernisering av folkeregisterloven. Det er altså allerede slik at ektefeller kan være registrert med forskjellig bosted, så sant de ikke lenger har felles bolig. Ektefeller som aldri har etablert et felles hjem, vil også kunne ha forskjellig bostedsadresse.

Høyres representant Asheim begrunner i forslaget behovet for endringer i lovverket med at ektefeller risikerer å måtte skille seg for å kunne tiltre et folkevalgt verv. Det vil i så fall være et folkevalgt verv for et sted der de egentlig ikke bor. Om f.eks. noen skulle bli utnevnt til byråd der de egentlig ikke bor, er det godt mulig at det ikke er noe stort problem, men at det skal påkreve en modernisering av folkeregisterloven, er jeg mer tvilende til.

Rarere for meg er det at Senterpartiet har gått inn i dette forslaget med den bakgrunnen det har. Jeg vokste opp i distrikts- og landbrukskommunen Åmli på Agder og satt tolv år i kommunestyret, åtte av dem i formannskapet og planutvalget der. Og var det noe Senterpartiet var opptatt av den gangen, var det boplikt på landbrukseiendommer som vilkår for konsesjon og at det skulle være lys i husene hele året. Jeg og Arbeiderpartiet var stort sett enig i det. Men noe som utvilsomt var krevende, var å vite om kravene til boplikt faktisk ble fulgt opp. I Åmli hadde vi i alle fall ikke kommunalt ansatte dyneløftere for å se om folk faktisk sov i den senga de hadde sagt de skulle sove i. Den andre delen var at vi ønsket at folk faktisk skulle ha lyst til å bli boende der etter fem år. Senterpartiet ser nå ut til å mene at en gift person skal kunne være formelt bostedsregistrert på et annet sted enn sin ektefelle, en ektefelle som vedkommende også fram til nylig har bodd sammen med, for å oppfylle konsesjonsvilkår om boplikt knyttet til en landbrukseiendom vedkommende er i ferd med å overta. Det overrasker meg. For det første kommer det i praksis til å være nesten umulig å følge opp hvorvidt vedkommende bor på denne landbrukseiendommen i tilstrekkelig omfang til å følge vilkårene om boplikt, og for det andre: Om man ikke som ektefeller ønsker å leve sammen på landbrukseiendommen i tiden med boplikt, øker det faren betydelig for at det blir en fritidseiendom etter at plikten er utført.

Arbeiderpartiet er opptatt av at folkeregisterloven skal være tilpasset det livet vi lever i 2026. Derfor pågår det som nevnt også en gjennomgang av reglene for pendlere. Når det gjelder forslaget i denne saken, mener vi imidlertid det er gode grunner for å ikke gå videre med det, slik det nå foreligger.

Henrik Asheim (H) [20:18:43]: For Høyre er det viktig at familier selv skal kunne ta beslutninger om hvordan de velger å bo, jobbe og organisere hverdagen sin. Vår oppgave her på Stortinget må være å legge til rette, ikke å overstyre. Når samfunnet endrer seg, må lovverket følge etter. Bedre mobilitet og ny teknologi gjør at det er mulig å bo og arbeide på ulike steder i landet i mye større grad enn før.

Folkeregisterloven er et viktig rammeverk og en sentral del av statens infrastruktur. Regler om bosted og skatteregler henger tett sammen, og derfor er det viktig at vi har et moderne og oppdatert folkeregister. Men i dag henger dessverre en del av reglene igjen i en annen tid.

I dag kan det være en byråkratisk ulempe å inngå ekteskap. Et eksempel som også er nevnt i innstillingen: Dersom en person er gift og bor med sin ektefelle, kan personen i utgangspunktet ikke skifte registrert bosted uten at hele familien flytter med, eller at personen skiller seg, eller at familien oppløser sitt felles hjem. Oppløsning innebærer at den som har flyttet, bare kan besøke dette hjemmet hver tredje måned. Den samme begrensningen gjelder ikke for et par som er samboere, med mindre de har felles barn.

Et annet eksempel gjelder bostedsregler for pendlere, som Høyre mener er for byråkratiske.

Jeg merker meg Arbeiderpartiet og regjeringens overraskende passive holdning i denne saken. Dette er åpenbart et regelverk som nå får utilsiktede og til dels merkelige konsekvenser. Da bør vi tilpasse reglene til slik samfunnet faktisk er. Høyre mener familier og bedrifter ikke trenger en stat som lager regler for statens skyld.

Jeg er glad for at et flertall bestående av Høyre, Fremskrittspartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre nå ber regjeringen gjennomgå disse reglene og komme til Stortinget med forslag som kan oppdatere og modernisere folkeregisterloven. Dette bør ikke ta veldig lang tid eller være veldig komplisert. Vi forventer at dette kan komme raskt, slik at f.eks. familier og pendlere kan slippe et unødvendig byråkratisk og gammeldags regelverk.

Statsråd Jens Stoltenberg [20:21:18]: Folkeregisterloven har regler om hvor i Norge folk skal registreres som bosatt. Reglene skal sikre at personer blir bostedsregistrert der de faktisk bor, dvs. der de regelmessig tar sin døgnhvile. Opplysninger om bosted er viktige for samfunnsplanleggingen, tilrettelegging av offentlige tjenestetilbud og en rekke andre formål.

Registrert bosted, har derfor betydning på et stort antall rettsområder. Å endre bostedsreglene i folkeregisterloven uten å vite om konsekvensene på alle de ulike rettsområdene der dette har betydning, er ikke forsvarlig. For eksempel har bostedsregistrering betydning for konsesjonsregler for landbrukseiendommer og reglene om kommunal boplikt. Begge deler er viktige av distriktsmessige hensyn og kommunalt og fylkeskommunalt selvstyre. Reglene om bosted i folkeregisteret er også parallelle med reglene om bosted i skatteloven, som igjen har betydning for bl.a. fradrag for utgifter til pendling, skattlegging av primær- og sekundærbolig og gevinstbeskatning ved salg av bolig.

Det vil medføre store rettslige og administrative utfordringer om det skulle være forskjellige regler for bosted i de to lovene. Opplysninger i folkeregisteret kan også ha betydning for ytelse fra folketrygden.

I begrunnelsen for representantforslaget vises det til behovet for fleksibilitet i bostedsregistrering for bl.a. ektefeller og pendlere. Stortinget har i et anmodningsvedtak fra i fjor bedt regjeringen gjennomgå de alminnelige skattereglene for pendlere. I en slik gjennomgang vil det bli aktuelt å se på reglene om bosted for pendlere, og jeg mener derfor det ikke er grunn til å foreta en særskilt vurdering av bostedsregistrering for pendlere nå.

Flertallet i finanskomiteen peker videre på at dagens bostedsregler i folkeregisterloven skaper utfordringer for å inneha folkevalgte verv eller stille til valg. Valgloven og kommuneloven stiller krav om at en person som skal velges til bl.a. kommuneråd og fylkesråd, må være innført i folkeregisteret som bosatt i kommunen eller i en av kommunene i fylket. Å endre grunnleggende bostedsregion i folkeregisterloven for å ivareta et eventuelt behov for fleksible regler om valgbarhet ville være et uforholdsmessig og svært lite målrettet tiltak.

Stortinget har bestemt at for å være valgbar til kommunestyre og andre folkevalgte organer i kommunen, f.eks. kommuneråd, må man være folkeregistrert som bosatt i den aktuelle kommunen. Dersom Stortinget ønsker å endre på dette, bør det skje ved endring av valgloven og kommuneloven. Det bør ikke løses ved å endre folkeregisterlovens bostedsregler, da det vil skape nye problemer på en lang rekke andre områder.

I innstillingen sammenlignes det med samboere og hevdes at det ikke er grunn til at det skal være en byråkratisk ulempe i folkeregisterloven å inngå ekteskap eller få barn. Til dette vil jeg bemerke at samboere som flytter fra hverandre, ikke lenger er samboere. For samboere med barn gjelder de samme regler om bosted som for ektefeller med barn.

Fra tid til annen reises spørsmål om bostedsreglene bør være mer fleksible, f.eks. fordi ektefeller kan ønske å ha hvert sitt formelle bosted, eller fordi det ønskes bostedsregistrering på en eiendom med boplikt selv om den skal brukes til fritidsformål. Folkeregisterlovens regler om bosted sikrer beregnelighet og ivaretar etter mitt syn formålet etter folkeregisterloven. Om det er behov for mer fleksible bostedsregler på andre rettsområder, må det vurderes innenfor rammen av det aktuelle regelverket.

En eventuell endring av bostedsreglene i folkeregisterloven vil medføre konsekvenser på en rekke rettsområder. Etter mitt skjønn er det ikke behov for eller hensiktsmessig med en endring. På denne bakgrunn vil jeg ikke anbefale Stortinget å slutte seg til innstillingen. Jeg mener en bedre løsning vil være å vurdere behovet for endring på de områdene hvor reglene om bosted faktisk skaper utfordringer. Vi vil selvsagt kunne bistå dersom det er ønskelig å se nærmere på sammenhengen mellom særregler om bosted og generelle bostedsregler i folkeregisterloven.