Jone Blikra (A) [10:02:17] (ordfører for saken): I komiteen har vi et flertall bestående av Fremskrittspartiet og Høyre, med leders dobbeltstemme. Disse står bak flertallet og innstillingen. I innstillingen er det også beskrevet et mindretallsforslag, som jeg forutsetter at fremmes og argumenteres for av forslagsstiller.

Jeg vil takke for samarbeidet og vil i senere innlegg komme tilbake med Arbeiderpartiets syn i saken.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:02:59]: I 2022 vart Nordøyveg-prosjektet kåra til Årets anlegg. Det var det mest spektakulære, det best gjennomførde og også det økonomisk beste prosjektet det året i heile Noreg, av alle byggeprosjekt. Det er ikkje rart at det prosjektet fekk den prisen, rett og slett fordi at når ein var ferdig med bygginga, gjekk det med mindreforbruk. Når vi fekk inn Deloitte – som elles har hatt ein sentral posisjon i Noregs Bank i mange, mange år – som laga ein rapport som synte at fylkeskommunen faktisk sparte 40 mill. kr i året ved å byggje prosjektet kontra framleis ferje, var det ikkje rart at ein fekk prisen.

Det er realiteten. Storsamfunnet, om det er kommune, fylke eller stat, det speler inga rolle – det er denne salen, Stortinget, som finansierer også fylkeskommunane. Med det prosjektet der sparar ein altså 40 mill. kr i året kontra det å innføre nullutsleppsferjer og dei krava som ligg til ferjedrift i dag. Det er eit faktum.

Det er også det einaste prosjektet eg kjem på i farta der Framstegspartiet har stemt for bompengar, rett og slett fordi prosjektet hadde folkeavstemming med alle innbyggjarane på øyane og alt næringsliv, der dei sa ja til bompengar med ferjeprisen pluss 40 pst. Det vart noko heilt anna i dei bompengeproposisjonane som kom til Stortinget, der det no altså er Noregs desidert dyraste bompengeprosjekt, med 186 kr per passering. Det er ingen over, ingen ved sida av – Nordøyvegen er det dyraste. Eg er klar over at det er eit fylkesvegprosjekt, men grunnlaget er at det er denne salen som har vedteke ein bompengeproposisjon som ikkje er hauka noko som helst. Den er Noregs desidert dyraste, og det kan vi rett og slett ikkje fortsetje med.

Vi må ha ein kontakt med eigaren, som er fylkeskommunen, men det er staten som finansierer det, og det er denne salen som vedtek bompengeproposisjonane. Då må vi ha ei endring som får ned taket på passeringar, som gjer at iallfall lokalbefolkninga ikkje får den belastinga som er i dag. I dag er det mange familiar der ute som betalar snart 6 000 kr i månaden for éin bil. Mange av dei har to bilar, og då skjønar de at dei betalar meir enn husutgiftene sine på å kome seg til fastlandet. Det er totalt umogleg å gjennomføre.

Soleis har vi fremja denne saka saman med Høgre og KrF og håpar det vert fleirtal for å setje ned taket på bompengebelastinga i det området. Bompengetakstane for næringslivet må òg setjast ned, slik at det er i tråd med andre bompengeprosjekt i Noreg og kan bli i tråd med det innbyggjarane og næringslivet faktisk stemte ja til.

Monica Molvær (H) [10:06:14]: Dette har vært et prosjekt i motvind, og jeg skal love at det blåser hardt ute i havgapet. Men når det har blåst hardt, har man heller aldri gitt opp drømmen, som til slutt ble til virkelighet for øyene: en vei til fastlandet.

Jeg var selv med på skjebnedagen for prosjektet, da vi trodde den siste kampen om Nordøyvegen sto i fylkestinget, hvor det endelig ble vedtatt. Før dette har det vært folkeavstemning, folkemøte og folk som har engasjert seg – gjennom generasjoner – for prosjektet. Folk flyttet hjem, de kjøpte hus, tok over familiehuset og heiste flagget. Det var en stor seiersdag.

Men virkeligheten, da regningen kom i posten, har blitt noe annet enn drømmen. Når summen har blitt så stor at veien ikke har blitt en realitet, virker bompengene mot sin hensikt. Vi har et yrende næringsliv på øyene som allerede er tynget ned av skatter og avgifter, og som også får store begrensninger. Dette krever at vi må ta grep og sammen med fylkeskommunen se på hvilke muligheter vi har for å finne løsninger.

I tillegg har vi et yrende reiseliv, som endelig har fått en vei å kjøre utover. Det har gitt en helt annen mulighet for utvikling på øyene. Dette må også være med som en del av trafikkgrunnlaget når vi skal beregne inntektene.

Av og til tenker man at en vei er bare asfalt. Men noe av det som har berørt meg, var da jeg snakket med ei som sa: Da jeg kjørte veien her for første gang, sa jeg til sønnen min i bilen: Denne gulstripa på veien er noe mer enn bare en gul stripe – det er faktisk veien til resten av verden.

Det å kunne leve i et samfunn uten å være avhengig av ferje, gir helt andre muligheter. La oss nå sammen la denne drømmen om veien bli til virkelighet, der vi kan løfte alle steiner og la gulstripa være en vei til resten av verden.

Geir Inge Lien (Sp) [10:08:33]: Nordøyvegen er meir enn eit samferdselsprosjekt. Det er eit løft for lokalsamfunn, næringsliv og framtidig utvikling i eit øysamfunn i Møre og Romsdal, men store investeringar fører ofte med seg store kostnader, og det er nettopp korleis desse kostnadene skal fordelast, vi skal diskutere her i dag.

Dette er eit fylkeskommunalt prosjekt, der Møre og Romsdal fylkeskommune er både vegeigar og garantist for bompengelånet. Då må vi òg ta på alvor prinsippa om lokalt og regionalt sjølvstyre. Dei som står nærmast utfordringane, må ha reell moglegheit til å finne gode løysingar. Det inneber at fylkeskommunen må justere takstnivå og innkrevjingsopplegg så lenge det skjer innanfor forsvarlege økonomiske rammer og er forankra i lokale vedtak.

Senterpartiet har vist vilje til å bidra til å dempe kostnadstrykket ved å løyvde 160 mill. kr i rentekompensasjonsmidlar i 2024 og 2025 for å dekkje desse auka kapitalkostnadene. Dette understrekar at staten har eit medansvar for å sikre berekraftige løysingar i ferjeavløysingsprosjekt.

For mange brukarar er dagens bompengebelastning krevjande. I distrikta er bilen ei nødvendigheit, ikkje eit alternativ. Difor må vi sjå på tiltak som kan gjere kvardagen lettare for folk. Ei forlenga innkrevjingstid er eit slikt tiltak. Ved å fordele kostnadene over fleire år kan vi redusere den månadlege belastninga, få lågare takstar og samtidig senkje passeringstaket utan å svekkje økonomien i prosjektet.

Særleg viktig er det å få redusert passeringstaket frå 40 til 20 per månad. Eit så høgt tak som 40 rammar i praksis pendlarar og familiar som er heilt avhengige av å bruke vegen dagleg. Ved å halvere passeringstaket kan vi skjerme dei hyppigaste brukarane mot urimeleg høge kostnader. Dette gjev ei meir sosialt rettferdig ordning, og det gjer at dei som reiser oftast, ikkje vert straffa økonomisk for det. Samtidig vil eit lågare tak kunne gjere husøkonomien meir føreseieleg og ikkje minst bidra til auka legitimitet for bompengeordninga.

Nordøyvegen er eit viktig prosjekt som har kome på plass. Vi er villige til å finne løysingar, og difor fremjar vi i Senterpartiet forslag om å redusere bompasseringane ned til 20, og om lokale moglegheiter for å finne gode løysingar. Eg tek opp Senterpartiet sine forslag.

Harry Valderhaug (KrF) [10:11:51]: Nordøyvegen er eit fantastisk prosjekt. Bruer og tunellar har bunde saman Nordøyane og Nordre-Sunnmøre. Det har skapt nye moglegheiter, styrkt beredskapen og gjort kvardagen enklare for mange. Så kjem spørsmålet: Kva hjelper det med ny veg dersom rekninga vert for tung å bere?

Det er nettopp det denne saka handlar om. For folk på Nordøyane er bompengebelastninga vorten for høg – for høg for familiar, for høg for pendlarar og for høg for næringslivet, som skal skape verdiar langs kysten vår. Det var ikkje det folk sa ja til. Det var ikkje dette som var føresetnaden då prosjektet vart vedteke. Når vi er komne dit, må vi våge å gjere noko med det.

Dette forslaget er ikkje dramatisk. Det er ikkje uansvarleg. Det handlar om å bruke sunn fornuft – setje eit tak på 20 passeringar i månaden og gå i dialog med fylkeskommunen og sjå på ei løysing som gjev lågare belastning utan å velte heile prosjektet. Det er rett og slett eit godt og forsvarleg forslag for å gjenopprette balansen.

Vi skal sjølvsagt ha respekt for at bompengeprosjekt byggjer på lokale vedtak, men respekten må gå begge vegar. Når føresetnadene endrar seg, når belastninga vert langt høgare enn det folk opplever at dei sa ja til, må også staten vere villig til å stille opp og justere kursen.

Dette handlar difor også om tillit – tillit til systemet, tillit til at når vi byggjer veg i Noreg, gjer vi det på ein måte folk kan leve med, ikkje berre på opningsdagen, men også i åra etterpå. Nordøyvegen har eit godt trafikkgrunnlag. Lågare takstar kan faktisk gje meir trafikk og betre økonomien i prosjektet over tid. Det handlar altså ikkje berre om å ta folk på alvor. Det er også ei god løysing for alle.

Kristeleg Folkeparti stiller opp og er med på dette representantforslaget fordi det tek på alvor kvardagen til folk, familiar, frivillige og bedrifter på Nordøyane. Vi meiner det er riktig å be regjeringa gå i dialog med fylkeskommunen og kome tilbake med ei løysing som faktisk lettar belastinga, for gode vegar skal binde folk saman, ikkje presse dei frå kvarandre økonomisk.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:14:41]: Bompengeprosjekter og endringer i dem bygger på lokalpolitiske initiativ og vedtak. Det er derfor viktig at Stortinget tar inn over seg at alle bompengesaker starter lokalt før de eventuelt behandles i Stortinget. Å fremme en ny bompengeproposisjon uten lokal forankring er ikke bare et brudd med etablert praksis, det bidrar også til å bygge forventninger vi ikke kan innfri og til uforutsigbarhet i styring av veisektoren. Det er derfor uheldig at det stadig fremmes forslag om grunnleggende endringer i vedtatte bompengeopplegg.

Stortinget vedtar bruk av bompenger i veiprosjekter basert på forutsetningene i proposisjonen og bompengeselskapets låneopptak. Muligheten for å betjene gjelden er også basert på forutsetningene i Stortingets vedtak. Endringer i f.eks. nedbetalingstid og pris for passering øker bare gjelden til fylkeskommunen gjennom økte rentekostnader.

Bompengeopplegget for fylkesveien Nordøyvegen er selvfølgelig også utformet etter en grundig prosess og bygger på lokalpolitiske vedtak. Møre og Romsdal fylkeskommune har vedtatt å stille som garantist for bompengelånet, og berørte kommuner har sluttet seg til bompengeopplegget. Bompengetakstene i prosjektet er i dag lavere enn det som var forutsatt i bompengeproposisjonen som ble vedtatt av Stortinget i 2022. Bompengeandelen i prosjektet er på 12 pst.

Nordøyvegen har i dag 575 mill. kr i gjeld. Statens vegvesen anslår at å forlenge nedbetalingstiden til 40 år vil gi om lag 700 mill. kr i tillegg i økte drifts- og finansieringskostnader. Statens vegvesen har videre simulert at et passeringstak på 20 gir 20 pst. fritakspasseringer, som da medfører ytterligere 215 mill. kr i ytterligere økte finansieringskostnader eller behov for en takstøkning på ca. 17 pst.

Regjeringen, som det ble nevnt fra representanten for Senterpartiet, bevilget totalt 160 mill. kr til Møre og Romsdal fylkeskommune i 2024 og 2025 for å dekke økte kapitalkostnader i prosjektet.

Passeringstaket for takstgruppe 1 er 40 per måned, som er lavere enn hovedregelen på 60. Et passeringstak på 20 vil bryte med gjeldende bompengeprinsipper og er, som de fleste forstår, forbundet med høy økonomisk risiko for garantistene.

Summa summarum kan disse løsningene som foreslås her på kort sikt, synes tilforlatelige, men på lang sikt vil det øke kostnadene både for bilistene og for fylkeskommunen, øke risikoen for garantisten.

Jone Blikra (A) [10:25:58]: Dette er ett av en rekke representantforslag om reduksjoner eller endringer i finansiering av bompengeprosjekter. Jeg er klar over at disse forslagene kan være en protest i seg selv mot dagens system knyttet til finansiering av veibygging her i landet, et system som alle regjeringer, etter at den måten å gjøre det på ble etablert, har fulgt. Det kan selvfølgelig også være grunn til å se på enkelte prosjekter når f.eks. forutsetningene har endret seg.

Det som er utfordrende, er når man her i salen utfordrer finansiering av enkeltprosjekter og foreslår endring av finansiering uten at de som har garantert økonomisk for prosjektet, er involvert – og at dette behandles som representantforslag, der det ikke er krav til utredning av konsekvenser.

Det har vært, og er, fast praksis at alle bompengesaker starter med lokalpolitiske initiativ og vedtak. Så kan man si i denne saken: I innstillingen er det jo en oppfordring til dialog med lokale myndigheter. Det er riktig, men forslaget til vedtak legger en premiss fra Stortinget, nemlig at forhandlingene skal sikre reduksjon av passeringstak til 20 passeringer i måneden. En slik endring betinger en ny stortingsbehandling etter at Møre og Romsdal fylkeskommune selv har gjort sine vurderinger og behandlet det politisk.

Poenget her er ikke å være for eller imot behovet for endringer, men om vi her på Stortinget skal innføre et system der de som eier prosjektet, tar den økonomiske risikoen og er garantist, skal forholde seg til at dette skal de gjøre uten at de var involvert i forkant. Stortinget har fastsatt takstnivå, og departementet kan ikke overprøve Stortingets vedtak på dette punktet gjennom forhandlinger, men som tidligere referert står fylkeskommunen fritt til å gjennomføre endringer dersom endringene er 100 pst. finansiert av fylkeskommunen. Ingen er tjent med å vedta endringer eller skape forventninger som ikke kan innfris. Det skaper uforutsigbarhet og risiko for at prosjektet ikke kan finansieres, og at det stopper opp.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:28:49]: Ein kan velje å vere meir katolsk enn paven – det er det fullt mogleg å vere – men denne saka er heilt spesiell. Regjeringa innførte altså gratisferje til alle øysamfunn for å ta ned belastninga som det å ha ferje er for desse øysamfunna. Samtidig vil ein ikkje gjere noko med finansieringa av Nordøyvegen.

Når ein innfører gratis ferje for alle andre øysamfunn, tek staten heile ferjekostnaden – både billettinntektene til fylkeskommunane og underskotsdekninga i kontraktane. Det synest staten det er heilt ok å gjere for alle øysamfunna i Noreg. Men å gjere noko med det dyraste bompengeprosjektet i Noreg, Nordøyvegen, som fell mellom to stolar rett før det vart innført, seier samferdselsministeren er heilt umogleg. Det går ikkje – då er det berre ansvaret til fylkeskommunen. Men kven er det som finansierer fylkeskommunen? Det er det staten som gjer – gjennom overføringar og skatteinntekter, sjølvsagt. Poenget er: Dette er eit heilt spesielt prosjekt i så måte.

Det er også eit faktum at trafikkgrunnlaget har auka betydeleg i dette prosjektet. Dersom ein set ned passeringstaket, vil trafikken auke betydeleg vidare. Det er ingen ting som tyder på at ein vil ha økonomiske problem med å finansiere dette prosjektet. Ein får i dag inn mykje meir pengar enn det som låg til grunn i bompengeproposisjonen. Dette har vist seg i alle prosjekt: Når ein tek ned satsane, aukar trafikken ytterlegare. Ergo er det ganske sannsynleg at dette ikkje vil ha nokon økonomiske konsekvensar i det heile for den norske staten. Det skulle brått berre mangle at staten årleg bladde opp nokre kroner i tilskot.

Ein kan gjerne seie at fylkeskommunane har store overskot, men det er jo ikkje sånn. I overskotet til Møre og Romsdal ligg både tunnelsikkerheitsforskrifta og rassikring inne, noko som gjer at halve overskotet plutseleg er vekke. Så er overføringane internt vekke, noko som gjer at det er knapt 100 mill. kr i overskot i det fylket. Så fylkeskommunen er definitivt ikkje noka gullgruve.

Dette dreier seg om å ha eit spleiselag mellom stat og fylke som gjer at det kan verte leveleg for innbyggjarane i eit øysamfunn som har falle mellom to stolar, og som har fått den høgaste bompengebelastninga i Noreg, mens andre øyer i Noreg har fått gratis ferje. Det er så urettferdig som det går an å verte.

Difor må den tilrådinga som vi står bak i denne saka, kunne få fleirtal. Vi ber fylkeskommunen sjå på dette. Vi er klare til å gjere eit nytt vedtak i Stortinget for ein ny proposisjon, dersom fylkeskommunen følgjer det opp. Eg tek nok ikkje mykje feil om eg trur at fylkeskommunen kjem til seie ja.

Bård Hoksrud (FrP) [10:32:03]: Dette er utrolig viktig for de menneskene som bruker denne veien, men det er ikke tvil om at kostnadene er svært høye. Jeg synes representanten fra Høyre sa det ganske bra: Det er viktig med denne veien og gul midtstripe fordi det gir en frihet til folk, men nå gir det ikke en frihet for alle fordi kostnadene er så høye. Det er noe av det man nå prøver å gjøre noe med.

Jeg synes også representanten Sve redegjør ganske godt for at staten har bidratt en del andre steder, hvor man har sørget for gratis ferje, som er bra, men som også gjør at dette prosjektet kom veldig galt ut, fordi det ble vedtatt kort tid før den ordningen kom på plass.

Så må jeg si at jeg synes det er litt synd at Senterpartiet ikke støtter forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet. Mange ville jo tenkt at en FrP-er er glad i penger og vil at finansmarkedet og finansnæringen skal ha det bra, og at bankene skal har det bra, men jeg synes ikke det er greit at vi skal bruke masse ekstra penger ved å utvide til 40 år, så bankene skal få den gevinsten og folk skal måtte betale mer, som ikke går til å betale for veien. Det er konsekvensen ved bare å utvide den tiden man skal vente, og det bekymrer meg. Hvis jeg ikke hørte helt feil, sa statsråden at det kunne være snakk om 700 mill. kr. Det er mye penger som man egentlig ikke bør la gå til finansinstitusjoner, til innkrevingskostnader. Det er noe av det som er utfordringen.

Når jeg hører på Arbeiderpartiet, høres det ut som at sånn blir det bare, men det står altså i forslaget at Stortinget ber regjeringen gå i forhandlinger – forhandlinger. Det tror jeg man ikke helt fikk med seg, ikke godt nok i hvert fall, selv om representanten fra Arbeiderpartiet sa at det også sto der, men at det kunne tolkes på forskjellige måter. Men det er altså forhandlinger, nettopp for å få redusert passeringstaket til 20. Jeg tror det ville vært viktig.

Jeg oppfatter at KrF støtter forslaget. Det betyr at hvis Senterpartiet også støtter dette, og er opptatt av å få det ned til 20 passeringer, kan det bli et flertall i Stortinget for det i dag – til glede for alle dem som bor der. Jeg er temmelig sikker på at fylkeskommunen også vil være veldig, veldig fornøyd med å kunne få til dette på en god måte.

Jeg håper Senterpartiet blir med på dette viktige forslaget og støtter det, sånn at vi sikrer flertall for det, og at man finner en god løsning – for jeg synes også staten bør være med og bidra her, med bakgrunn i det Frank Sve redegjorde for om gratis ferjer osv.

Geir Inge Lien (Sp) [10:35:20]: Dette er ei utruleg viktig sak for dei det gjeld, og for utviklinga av eit øysamfunn. Det er ikkje tvil om at vi i Senterpartiet er opptekne av denne saka, og òg ønskjer å få gjort noko med passeringstaket og få senka det frå 40 til 20. Det har vi i vårt forslag – vi har ein brei meny.

Saka om Nordøyvegen viser at vi treng å løfte blikket. Korleis kan vi forbetre finansieringsmodellen for bompengeprosjekt generelt? Kan bruk av statlege garantiar, meir fleksibel førehandsinnkrevjing og rett val av lånetype, som annuitetslån framfor serielån f.eks., bidra til jamnare belastning og lågare risiko for fylkeskommunen?

I vårt forslag legg vi opp til ein brei meny som fylkeskommunen kan ta av. Fylkeskommunen har i år hatt eit godt overskot og kan velje å bruke ein del av det til å betale ned på gjelda. Det gjer at ein slepp å forlengje innkrevjingsperioden, som det her vert lagt opp til, men ein kan sjå på passeringstaket, som er viktig for innbyggjarane.

Dette handlar om å finne betre balanse – mellom stat og region, mellom investering og belastning og mellom økonomisk ansvarlegheit og kvardagen til folk. Difor synest vi i Senterpartiet at det å kunne leggje opp til ei forlengd innkrevjingstid er ein måte å gjere det på – eller at fylkeskommunen kan betale ned gjelda si, det er òg ein god måte. I tillegg til det er vi veldig opptekne av at det må kunne gå an å få til inntil 20 passeringar per månad. Ved å gjere dei grepa trur vi at det vil verte auka trafikkvekst lokalt. Dette er konkrete grep som vil gjere viktige investeringar meir berekraftige og meir rettferdige for dei som faktisk brukar vegen.

Jone Blikra (A) [10:37:41]: Det er viktig å understreke at de utfordringene som er beskrevet, er reelle. Vi må ta folk på alvor, og jeg synes innlegget fra Høyres representant der hun beskrev det, var bra. Uenigheten ligger ikke der. Det vi egentlig snakker om, er: Hva skal Stortinget på vegne av en fylkeskommune som sitter som garantist, og som sitter med ansvaret, gjøre? Vi hører også på debatten, og som noen har sagt her, de tror fylkeskommunen vil gjøre det, vi får håpe at fylkeskommunen gjør slik og slik. Det vi egentlig diskuterer, er hvordan vi skal operere knyttet til slike typer saker. Jeg har respekt for lokaldemokratiet. Jeg har respekt for at om man ønsker endringer i denne typen saker – som er initiert av fylkeskommunen, som finansieres av fylkeskommunen, og som fylkeskommunen er garantist for – må henvendelsen komme fra dem som sitter med ansvaret. Det er det denne saken dreier seg om, at vi på Stortinget skal mene noe om å fatte vedtak som har direkte konsekvens for finansene til en fylkeskommune. Vi ønsker å ta imot ethvert lokalt initiativ både til endringer og til andre måter å løse det på og fremme det eventuelt gjennom en proposisjon, med skikkelig behandling, hvor vi vet konsekvensene, også for innbyggerne over tid. Så vær så god, fylkeskommune, gjør gjerne det! Men at vi i denne sal skal pålegge fylkeskommunen å forutsette noe på forhånd, synes jeg er vanskelig.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:39:34]: Å ta innbyggjarane på alvor er å lytte til folkerøystinga i dette området, som var samrøystes, både innbyggjarane og næringslivet, om bompengenivå. Det raud-grøne styret i fylkeskommunen den gongen sende oppmoding om ein ny bompengeproposisjon til Stortinget, som meir enn dobla bompengesatsane. No er det eit borgarleg styre i Møre og Romsdal fylke. Det er ikkje vits i for Møre og Romsdal fylke å sende oppmoding om ein ny bompengeproposisjon viss vi ikkje veit at det er eit fleirtal i Stortinget for å seie ja til vår oppmoding. Difor er det så utruleg viktig at Senterpartiet signaliserer det gjennom å støtte vårt forslag. Då kan vi sende ei oppmoding om ny bompengeproposisjon frå fylkeskommunen. Utan det er det ikkje nokon vits – då får vi ikkje fleirtal i Stortinget, for då vil det vere eit raud-grønt fleirtal for å seie nei. Difor oppmodar vi – og håpar at Senterpartiet støttar det, for utan det ingen bompengeproposisjon.

Geir Inge Lien (Sp) [10:40:50]: Senterpartiet har kome med eit konkret forslag som ligg på bordet, som det er mogleg for både representanten Frank Edvard Sve og Framstegspartiet å støtte. Det går på eit tak på 20 passeringar. Stortinget viser vilje til å kunne gjere dei grepa, og eg tenkjer at her er både FrP, Høgre og KrF velkomne til å støtte Senterpartiet, som har ein brei meny for å få til gode tiltak med lokalpolitisk forankring. Eg meiner, når eg høyrer debatten her i salen i dag, at det er eit fleirtal for å kunne sjå på det, og då må fylkeskommunen ta det initiativet og kome tilbake til Stortinget og be om å verte høyrde i saka. Det er iallfall, slik eg forstår det, eit godt og reelt fleirtal for å kunne få orden på saka, men då må fylkeskommunen og det borgarlege styret der ta initiativ.

Bård Hoksrud (FrP) [10:41:55]: Det er nesten litt synd, for nå ser det nesten ut som det blir litt flisespikkeri. Men det er ikke flisespikkeri, for det er en vesentlig forskjell på dette og forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre som ligger i saken. Det sier at man går i forhandlinger med Møre og Romsdal fylkeskommune. Det Senterpartiet vil, som er en forutsetning av forslaget, er 40 års innkrevingstid – 700 mill. kr mer i innkreving fra dem som skal kjøre på den veien, uten at de får en eneste meter vei. De må bare betale mer, men får lov til å betale inn i over lengre tid.

Hvis representanten Geir Inge Lien og Senterpartiet vil, kan de støtte forslaget vårt, som også går på å redusere til 20 passeringer. Jeg håper Senterpartiet ser at det er bedre at bilistene som kjører på Nordøyvegen, ikke skal få en regning på 700 mill. kr ekstra. Men selvfølgelig: Vi kan jo fjerne det hvis representanten fra Senterpartiet vil være med FrP på å fjerne bompengene, men da må vi til Stortinget og bevilge penger for å gjøre det. Det er den vesentlige forskjellen, så jeg håper Senterpartiet ser på forslagene en gang til, for det forslaget vi har fremmet, er mye mer åpent og setter ikke 40 års innkrevingstid og 700 mill. kr i ekstra utgifter.

Trond Helleland (H) [10:43:30]: Jeg synes det har vært en avklarende debatt, på tross av at det ikke ser ut til at noen forslag får flertall.

Det mest oppsiktsvekkende og gledelige er at saksordfører Jone Blikra fra Arbeiderpartiet nå har invitert fylkestinget i Møre og Romsdal til å fatte et vedtak, og han har lovt at det skal komme en proposisjon til Stortinget på bakgrunn av det forslaget han nå skisserte. Jeg takker Blikra for denne invitasjonen til fylkestinget i Møre og Romsdal om å komme tilbake til Stortinget eller regjeringen. Så skal nok vi, de fire partiene som her kan danne flertall, sørge for at det blir raskt håndtert når regjeringen leverer den proposisjonen – etter at Møre og Romsdal, hvis de vil, har kommet med en revidert plan for bompengeinnkreving.

Erlend Wiborg (FrP) [10:45:20] (ordfører for saken): Saken vi behandler, handler om en tilbakekallspraksis som verdsetter inkludering, som forslagsstillerne kaller det. Litt forenklet forklart handler det om å heve terskelen for tilbakekallssaker. Jeg regner med at forslagsstillerne selv argumenterer for sitt syn, for komiteens innstilling avgis av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Senterpartiet, som avviser forslaget.

Dette er en sak som i bunn og grunn handler om tillit: tillit til innvandringspolitikken, tillit til statsborgerskapet og tillit til at regelverket faktisk følges. Forslaget vi behandler i dag, handler om å gjøre det vanskeligere å tilbakekalle statsborgerskap og opphold. Det høres kanskje fint ut med mer inkludering og mer forholdsmessighet, men la oss være ærlige: Dette handler i praksis om å gjøre det vanskeligere å rette opp feil, også når noen har fått opphold på feil grunnlag.

Hva er realiteten? Tilbakekall brukes når noen har gitt uriktige opplysninger, når identitet er feil og grunnlaget for oppholdet ikke stemmer. Da snakker vi altså ikke om små feil, da snakker vi om brudd på selve forutsetningen for å få bli i Norge.

Norge skal være et land med rettigheter, men også med plikter. Hvis man får opphold eller statsborgerskap på feil grunnlag, må det også få konsekvenser. Hvis ikke undergraver vi hele systemet, og det er nettopp det dette forslaget legger opp til: å heve terskelen, stoppe saker, innføre foreldelsesfrister og åpne for nye runder med vurderinger i ettertid. Alt dette peker i én retning: mindre konsekvens, mer usikkerhet og svakere kontroll.

De som fremmer forslaget, snakker mye om enkeltskjebner. Ja, det finnes mange vanskelige saker. Det finnes mennesker som har bodd lenge i Norge, men vi kan ikke bygge politikk på unntak, vi må bygge politikk på prinsipper, og prinsippet må være klart: Man skal ikke kunne få statsborgerskap på feil grunnlag og så beholde det. Statsborgerskap er ikke bare et papir, det er et fellesskap, det er tillit, det er rettigheter – men også ansvar.

Uavhengig av hva man mener om reglene for tilbakekall, tror jeg det er én ting vi alle i denne sal kan være enig i, og som vi har forbedringspotensial på. Det er både i den enkeltes og samfunnets interesse at vi får behandlet slike saker raskere og med god rettssikkerhet, for alle skal behandles skikkelig og rettferdig.

Jeg er glad for at forslaget i dag ikke får flertall. Norge trenger ikke en mykere praksis for tilbakekall, Norge trenger heller en tydeligere praksis.

Isak Veierud Busch (A) [10:48:31]: Arbeiderpartiet er opptatt av en rettferdig og ansvarlig asylpolitikk – en politikk som verner asylinstituttet, bygger på dets grunnleggende prinsipper og bidrar til å opprettholde befolkningens tillit.

Vi mener at det er rett at Norge har adgang til å tilbakekalle oppholdstillatelser og statsborgerskap i tilfeller der det er gitt uriktige opplysninger eller begått alvorlige brudd på regelverket. Slike reaksjoner er viktige for å sikre systemets legitimitet. Samtidig er det avgjørende at tilbakekall bare skjer når lovens vilkår er oppfylt, og etter grundige, individuelle vurderinger.

Statsborgerloven gir klare rammer for dette. Tilbakekall kan ikke skje dersom det vil være et uforholdsmessig inngrep etter en konkret vurdering av sakens alvor, personens tilknytning til Norge og konsekvensene for den det gjelder, og for nærmeste familie. I saker som berører barn, skal barnets beste alltid være et grunnleggende hensyn. Dette er ikke valgfrie vurderinger, det er rettslige forpliktelser som gjelder i alle saker, også der det foreligger uriktige identitetsopplysninger.

Stortinget klargjorde dette ytterligere gjennom lovendringer i 2019. Da ble det bl.a. lovfestet at statsborgerskap ikke skal tilbakekalles dersom det vil være uforholdsmessig, og at statsborgerskap som er fått eller søkt om som barn, som hovedregel ikke tilbakekalles på grunn av feil eller mangler begått av foreldre eller besteforeldre. Dette var et bevisst valg fra Stortingets side for å styrke rettssikkerheten, spesielt for barn og unge.

Jeg vil også gjerne understreke at Arbeiderpartiet forutsetter at utlendingsmyndighetenes praksis er i tråd med disse klare føringene fra lovgiver. En streng asylpolitikk både kan og skal kombineres med rettferdighet, proporsjonalitet og respekt for grunnleggende rettsstatsprinsipper.

En politikk som slår hardt ned på misbruk, men samtidig sikrer individuelle vurderinger og beskytter særlig barn og unge mot urimelige konsekvenser, er et uttrykk for en sterk og ansvarlig rettsstat. Det er helt i tråd med det Arbeiderpartiet står for.

Tage Pettersen (H) [10:50:49]: For Høyre er det et grunnleggende prinsipp at vi skal ha en innvandringspolitikk som er både streng, rettferdig og forutsigbar. Tillit er selve grunnmuren i det norske samfunnet, og asylsystemet vårt er helt avhengig av at de opplysningene som gis, er korrekte. Når noen bevisst gir uriktige opplysninger for å få opphold, utfordrer det rettferdighetsfølelsen og legitimiteten til hele systemet vårt. Vi kan ikke akseptere at juks lønner seg.

Samtidig må vi aldri miste av syne at politikk handler om mennesker. Vi behandler i dag en sak om tilbakekallspraksis – et område hvor vi må balansere behovet for strenge reaksjoner mot verdien av inkludering og menneskelige hensyn.

Høyre mener at botid og integrering må veie tungt i vurderingen av forholdsmessighet. Når en person har bodd i Norge i mange år, kanskje i mange tiår, har jobb, betaler skatt og er en aktiv del av lokalsamfunnet, har vedkommende bygget opp en sterk tilknytning til landet. Hvis det i tillegg er barn inne i bildet – barn som er født og oppvokst her, som snakker norsk og har hele sitt sosiale liv her – da må vi utvise klokskap. Vi kan ikke ha en praksis som i blind rettferdighet river opp røttene til mennesker som for lengst har blitt en del av de mange lokalsamfunnene.

Inkludering er ikke noe som skjer på papiret. Det skjer på arbeidsplassen, i idrettslaget og i nabolaget. Når man vurderer tilbakekall, må man også verdsette den innsatsen den enkelte har lagt ned for å bli en del av Norge. Det er også viktig med en praksis som anerkjenner langvarig botid, og at sterk tilknytning kan veie tyngre enn feil begått langt tilbake i tid.

I en ideell verden må vi øke ressursinnsatsen ved behandlingen av søknader. Saksbehandlingstiden må ned og kvaliteten opp. Resultatet kan da bli at samfunnet senere bruker færre ressurser på kontroll, etterforskning og eventuelt tilbakekall av statsborgerskap.

Rapporten fra Oslo Economics i juni i fjor skal vi ta på alvor. Statsråden har med bakgrunn i rapporten, i januar i år, revidert UDIs instruks om tolkning av statsborgerloven § 26. Dette, samtidig som vi påpeker at det er viktig å følge opp Stortingets intensjoner fra behandlingen av Prop. 141 L for 2018–2019, gjør at Høyre i dag ikke støtter de framlagte forslagene.

Høyre ønsker en tilbakekallspraksis som er rettferdig, som er forholdsmessig og som også bekrefter vår forpliktelse til integrering.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [10:53:40]: Takk til representanten Tage Pettersen for et særs godt innlegg, selv om vi konkluderer ulikt.

Denne saken handler ikke om juss i teorien. Den handler om folk som har levd et lovlydig liv i Norge i tiår, og som plutselig får livet satt på vent av staten, ofte uten at det faktisk ender i et vedtak om tilbakekall.

I dag vet vi også at det åpnes altfor mange tilbakekallssaker som aldri burde vært åpnet. Tallene viser at halvparten av dem fører fram. Likevel påfører disse sakene familier langvarig usikkerhet, tap av arbeid, psykisk belastning og barn som lever med reell frykt for å måtte forlate landet de kjenner som hjemme.

Tilbakekall er et av statens mest inngripende virkemidler. Likevel brukes det i praksis både bredere og tidligere enn det lovgiver har ment. Forholdsmessighetsvurderingen kommer også ofte for sent, først etter at skaden er skjedd i den enkeltes liv. Det er ikke god forvaltning, og det er i hvert fall ikke rettssikkert. Særlig urovekkende er praksisen der voksne folk holdes ansvarlige for opplysninger gitt da de selv var barn, ofte av foreldre eller av omsorgspersoner de stolte på, og som de ikke hadde mulighet til å ta til motmæle mot. Da er det vanskelig å forstå hvordan dette kan forsvares – verken rettslig eller moralsk.

Vi foreslår derfor å heve terskelen for å åpne tilbakekallssaker, ikke for å verne de alvorlige tilfellene – de skal fortsatt følges opp, det er vi alle enig i – men for å stoppe en praksis der folk brukes som midler for å vise strenghet, framfor at de blir vurdert som hele mennesker med liv, familie og tilknytning her.

Vi foreslår også det som mangler i dag: en foreldelsesfrist og en lovfestet forholdsmessighetsvurdering også i utlendingsloven. Det handler om forutsigbarhet, om likhet for loven og om tillit til myndighetene.

Det er slik at et inkluderende samfunn ikke bygges bare med fine ord i integreringsmeldinger. Det bygges også gjennom forvaltningens praksis. Dette forslaget handler om å sette en grense for hvor mye usikkerhet staten skal kunne påføre mennesker som allerede er en del av vårt fellesskap. Jeg, og SV, mener tiden er overmoden for et slikt vedtak.

Med det tar jeg opp forslagene i saken som SV er med på.

Bengt Fasteraune (Sp) [10:56:50]: Asylinstituttet må være legitimt, og en må reagere med sanksjoner når det blir misbrukt eller er gjort feil. Senterpartiet vil ha en rettferdig asylpolitikk som ivaretar asylinstituttet, dets grunnleggende prinsipper og ikke minst folks tillit til dette.

Statsborgerskap står i en særstilling. Det gir bl.a. rett til norsk pass. For Norges forhold til andre land og legitimiteten er det derfor viktig at opplysninger som legges til grunn for et statsborgerskap, er korrekte. Derfor må vi ha mulighet til sanksjoner ved feilaktige opplysninger som er gitt.

I 2019 vedtok Stortinget endringer i regelverket for tilbakekall av statsborgerskap. Med det nye regelverket ble det bl.a. lovfestet at tilbakekall ikke kan skje dersom det ville være et uforholdsmessig inngrep, og at statsborgerskap som en person har fått, eller søkt om som barn, som hovedregel ikke kan tilbakekalles på grunn av uriktige eller ufullstendige opplysninger gitt av foreldre eller besteforeldre.

Senterpartiet mener at endringene som ble gjort i 2019, sørger for et regelverk som både sørger for legitimiteten til asylinstituttet og en mulighet for sanksjoner ved behov, samtidig som man også ser at situasjonen kan være spesiell for enkelte, og at barns rettigheter og barns beste må vurderes bredt.

Derfor bør vi ikke gjøre noen endringer i dette lovverket, slik vi ser det. Lovverket er godt nok, og dersom det er noen form for tvil, forventer vi jo at utlendingsmyndighetenes praksis er i tråd med lovgivers intensjon.

Hanne Beate Stenvaag (R) [10:59:13] (komiteens leder): Jeg vil begynne med å minne om at utgangspunktet for dette med tilbakekallspraksis er at Norge har en streng praksis. Det er mange land som har mye mindre mulighet til å tilbakekalle statsborgerskap. I Tyskland har man f.eks. en frist på fem år, og i Sverige har man i utgangspunktet, iallfall fram til nå, ikke hatt mulighet til å tilbakekalle. Det er jo fordi statsborgerskap skal henge høyt, men også fordi det skal være en trygghet. Norges praksis gjør at mange med bakgrunn fra andre land opplever at deres statsborgerskap på en måte er sekunda vare, fordi de til stadighet opplever at folk blir utsatt for tilbakekallsprosedyrer.

Det er jo det som er utgangspunktet her, at vi i likhet med andre land kunne hatt en mye høyere terskel og tenkt at hvis du har blitt statsborger, så er også det på en måte en avtale: Ja, selvfølgelig skal du ha snakket riktig om hvem du er, og hvor du kommer fra, men at staten også har et ansvar for – på et eller annet tidspunkt – å si at ok, nå er du statsborger, nå er du faktisk en av oss. Og for de aller fleste er det jo ikke noe alvorlig kriminalitet, men misforståelser rundt identitet, som kan være utgangspunktet for tilbakekallssaker.

Så er det slik at en del av dem som har fått vedtak om tilbakekall, er unge voksne som kom til Norge som barn. I 2023 lanserte NOAS en rapport om ungdom fra Afghanistan som risikerte å miste oppholdstillatelsen sin, eller statsborgerskapet sitt, og hvis man leser den, beskriver den i klartekst hvor store konsekvenser tilbakekallssaker har for individet. Det har en negativ effekt på psykisk helse, og det setter livet til disse menneskene på vent. Det påvirker arbeid, skolegang, evnen til å omgå sosialt – ja, det har rett og slett en negativ effekt på alle de tingene som politikere ofte framhever som viktige for integrering.

Tilbakekallsbestemmelsene er kan-bestemmelser og ikke skal-bestemmelser, og det er derfor lagt opp til at forvaltningen skal kunne bruke skjønn i avgjørelsene. Samtidig vet vi at dette er et område som har vært høyt prioritert for dagens styresmakter, og det brukes store ressurser i forvaltningen på tilbakekall, samtidig som bare noen få av tilbakekallssakene faktisk ender opp med utreiseplikt.

Rapporten fra NOAS viser at om lag halvparten av de personene som får tilbakekalt statsborgerskapet eller oppholdstillatelsen, får en ny tillatelse i Norge fordi de oppfyller vilkårene for det, bl.a. på grunn av beskyttelsesbehov. Derfor er det på høy tid at vi får en reell foreldelsesfrist for tilbakekall av statsborgerskap og en høyere terskel for å igangsette tilbakekallssaker.

Derfor støtter Rødt helhjertet de forslagene som fremmes i denne saken.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:02:29]: Innvandring kan vere av stor verdi for samfunnet i ein situasjon der vi treng kompetent arbeidskraft. Kunnskap om verda er viktigare enn det nokon gong har vore. Saksordførar får det til å høyrast ut som om opphald handlar om skjema og bokhalderi. Men det handlar om menneske av kjøt og blod, menneske som har eit liv i Noreg, og som bidrar inn i samfunnet. Vi i MDG har merka oss at godt integrerte innvandrarar, som var mindreårige då dei kom, mistar opphaldstillating eller statsborgarskap som følgje av uriktige opplysningar frå foreldre eller besteforeldre. At dei skal miste statsborgarskapet sitt trass i at dei er sterkt ønskte i nærmiljøet sitt og på arbeidsplassen, er eit stort tap, ikkje berre for dei sjølve, men også for Noreg.

Sjølv om det no ser ut til at det er få som får tilbakekall på slikt grunnlag er det etter MDG sitt syn svært uheldig at det framleis skjer. Vi meiner det er eit overgrep mot dei det gjeld, og uverdig for Noreg som nasjon. Det er difor trist at vi ikkje får fleirtal for å tydeleggjere at tilbakekall ikkje skal skje i ein slik situasjon, og at Stortinget viser manglande vilje til å rydde opp for dei som er utvist på så tynt grunnlag. Sidan det ikkje ligg an til å bli fleirtal for kompromissforslaget mitt, fremja som laust forslag 10, blir det ikkje fremja i dag.

Det å trekkja opphaldstillating eller statsborgarskap er eit alvorleg tiltak mot den enkelte og må stå i eit rimeleg forhold til årsaka til tilbakekall. Etter vårt syn er det altfor låg terskel for det i dag, og det er som tidlegare talar nemnde, betydeleg rom for skjøn. Det meiner vi bør brukast på ein annan måte. Eg minner om at vi per i dag er avhengige av innvandring for å få nok arbeidskraft. Mange av våre ikkje-vestlege innvandrar tar også jobbar med relativt låg løn, som det er ekstra vanskeleg å rekruttere norskfødde til. Det er slik sett ein viktig ressurs som betyr langt meir for Noreg enn lønsnivået skulle tilseie, I denne situasjonen bør det opnast for at innvandrarar som er godt integrert, har ettertrakta kompetanse og er sterkt ønskt hos arbeidsgivaren sin får opphaldstillating sjølv om dei elles ikkje tilfredsstiller absolutt alle krava til opphaldstillating, men på visse vilkår. Det kan godt vere at den såkalla Lex Amelie trong ein gjennomgang, men regjeringa burde vere villig til å sjå på korleis vi kan opne meir for at kompetanse og ettertrakta arbeidstakar kan få jobbe hos oss. I våre auge er det ikkje berre trist, men skadeleg for Noreg når vi ikkje får behalde folk vi verkeleg treng. Vi treng ei regjering som kjem på jobb for å sikre at vi får kompetansen vi treng i alle bransjar, sjølv om dei ikkje tilfredstiller absolutt alle kriteriene på skjema til UDI. Med dette tar eg opp alle øvrige forslag i saka, som MDG ein del av.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:05:35]: KrF er opptatt av både rettssikkerhet og en forvaltning som møter mennesker med rimelighet. Reglene om tilbakekall av opphold og statsborgerskap skal ligge fast, men praktiseringen må være rettferdig. Derfor støtter vi forslaget om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering ved tilbakekall av oppholdstillatelse etter utlendingsloven paragraf 63. Dette gir et bedre vern mot urimelige inngrep. Det styrker rettssikkerheten uten å svekke kontrollen, fordi det regulerer hvordan vedtak blir fattet, ikke om de kan bli fattet. Vi støtter også å gjeninnføre ordningen kjent som Lex Amelie. Den åpner for at personer som er utvist og har innreiseforbud, kan få arbeidstillatelse i Norge. Så oppsummert: KrF vil stemme for disse to forslagene, men ikke de øvrige forslagene som er stilt i saken.

KrF tar også opp et løst forslag om å utrede en foreldelsesfrist for tilbakekall etter statsborgerloven paragraf 26 andre ledd. Etter en viss tid bør saker få en endelig avklaring av hensyn til forutsigbarhet og tillit, med unntak for grove misbrukstilfeller og alvorlig kriminalitet.

Representanten Jonas Andersen Sayed har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:07:07]: Representantforslaget som behandles i dag, reiser viktige spørsmål om statens adgang til å reagere når oppholdstillatelse eller statsborgerskap er gitt på grunnlag av uriktige opplysninger og hvordan slike reaksjoner skal vurderes og avveies innenfor det skjønnsrommet regelverket gir.

Utgangspunktet i regelverket er klart: Tilbakekall er et alvorlig inngrep og forutsetter at det foreligger en forsvarlig, konkret og individuell vurdering i den enkelte sak. Det følger av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp og rammene som gjelder etter menneskerettighetene.

Samtidig har Stortinget vært tydelig på at myndighetene må kunne reagere når oppholdstillatelser eller statsborgerskap er oppnådd på uriktig grunnlag, herunder ved uriktige opplysninger om identitet. Slike forhold kan undergrave tilliten til ordningen og legitimiteten i regelverket. Lovgiver har derfor valgt en modell som ikke bygger på kategoriske regler uten rom for skjønn, men på rettslige rammer som sikrer balansen mellom kontrollhensyn og rettssikkerhet.

For tilbakekalte oppholdstillatelser er adgangen utformet som et «kan»-skjønn, der forvaltningen må vurdere om det er riktig og nødvendig å gå videre i den konkrete sak, innenfor de rettslige rammene som gjelder. For tilbakekall av statsborgerskap er det i tillegg lovfestet en særskilt forholdsmessighetsskranke. Statsborgerskap skal ikke tilbakekalles dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Etter mitt syn gir det regelverket et nødvendig handlingsrom for å reagere når alvorlige forhold avdekkes, samtidig som det stiller klare krav til grundige, individuelle vurderinger.

Når lov, forarbeider og domstolspraksis samlet sett trekker opp klare rammer, mener jeg det ikke er behov for regelverksendringer eller nye generelle føringer. Dagens regelverk gir et nødvendig handlingsrom samtidig som det stiller klare krav til grundige vurderinger i den enkelte sak.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:18:05]: Takk for flere gode innlegg fra tidligere talere.

Selv om det ble antydet fra saksordfører i saken at vi ikke må fokusere på enkeltsaker i dette tilfellet, vil jeg gjerne si litt om menneskene som ikke bare blir berørt av dagens praksis, men som i verste fall får sitt liv fullstendig ødelagt. Jeg har de siste månedene brukt tid på å bli kjent med skikkelig fine mennesker, og jeg har fått høre om langt, langt flere, som har fått eller venter på å få vedtak om tilbakekall av statsborgerskap eller oppholdstillatelse, som jeg fortsatt ikke kan forstå at er i tråd med lovgivers vilje fra 2019.

Ta f.eks. han som kom alene til Norge fra Irak, som har tatt høyere utdanning, ønsker å betale tilbake til det norske samfunnet gjennom den faste jobben, leve livet med samboer, gå tur i skog og mark og etablere familie. Feilen som vektlegges som så vesentlig at han skal sendes til arbeidsledighet og utrygghet i Irak, hvor han kun har vært én gang siden han flyktet som tenåring, er fødselsåret han oppga da han kom som barn for 18 år siden, og aldri hadde feiret sin egen bursdag. Familie, venner og kollegaer her i Norge fortviler, og de forstår ikke hvorfor dette skjer. Mens det brukes ressurser på å lete etter feil i sånne veldig gamle saker – så godt integrerte mennesker som har bodd her i mange år, kan sendes ut i usikkerhet og miste sine nettverk og få ødelagt sin hverdag – sitter det altså enda flere mennesker på norske asylmottak og venter i utrygghet og usikkerhet.

Over 4 000 asylsøkere venter på svar på sine søknader, med en ventetid på opptil tre til fire år. Det er mennesker som har flyktet fra forfølgelse, som ikke får komme i gang med å lære seg norsk, bli kjent med samfunnet vårt, og som derimot får fysiske og psykiske helseproblemer på grunn av lang ventetid og usikkerhet.

Så må jeg si at etter at jeg har blitt kjent med denne praksisen, har jeg stilt meg det samme spørsmålet ganske mange ganger: Er det dette skattepengene mine går til? Jeg kan ikke forstå prioriteringen, og jeg kan ikke akseptere at vi behandler folk sånn. Det er sløsing med mennesker og ressurser, og jeg mener det strider mot folks rettferdighetssans. Det bør åpenbart være en foreldelsesfrist for å ha oppgitt feil alder – så lenge vi har foreldelsesfrist for grov voldtekt, organisert kriminalitet, menneskehandel og grov korrupsjon.

Vi tok det til etterretning og var åpne for andre løsninger som i det minste kunne gjenopprette lovgiverviljen i lys av Oslo Economics rapport om manglende vilje fra regjeringen til en skikkelig justering av praksis. Derfor fremmet MDG dette forslaget med SV, og jeg hadde ønsket at vi kunne gjøre bedre enn dette, og at Stortinget kunne være med på i hvert fall noen av forslagene.

Erlend Wiborg (FrP) [11:21:24]: Lovgivers vilje kommer jo til uttrykk her i dag ved at disse forslagene blir stemt ned og et bredt flertall i Stortinget sier nei til denne oppmykningen. Da synes jeg det blir litt underlig å si at lovgivers vilje ikke finner sted.

Det debatten egentlig handler om, er: Hvem skal prioriteres? For med over 110 millioner mennesker på flukt i verden kan åpenbart ikke alle komme til Norge. Det tror jeg alle er enig i, og da må man foreta en prioritering. Fremskrittspartiet synes det blir veldig underlig om man da skal prioritere personer som jukser og lyver i sin søknad om opphold, og at de da skal oppta plasser som heller kunne gått til andre personer som reelt sett er på flukt, og som er ærlige og oppfyller kravene for å få opphold i Norge. Det er underlig at flere partier her i denne sal ønsker at de som altså bevisst oppgir feilaktige opplysninger, skal belønnes.

Komitélederen fra Rødt mener at juks er helt greit bare man skjuler det i ti år. Det er en praksis Fremskrittspartiet er sterkt uenig i.

Så et par ord til MDG: MDG snakker veldig mye om arbeidskraftsbehovet og at det dekkes av ikke-vestlig innvandring. Det har vi både fått tall på fra Statistisk sentralbyrå og også fått bekreftet fra regjeringen at ikke stemmer, dessverre. Det er rett og slett fordi vi ikke har fått til god nok integrering, og det mener Fremskrittspartiet skyldes at det har kommet altfor mange. Når det i flere ikke-vestlige innvandrergrupper kun er hver tredje person som er i full jobb, dekker det ikke arbeidskraftsbehovet. Tvert imot øker det arbeidskraftsbehovet.

Regjeringen har også sammen med SSB regnet på følgende, på spørsmål fra Fremskrittspartiet: Hvis man tar differansen mellom sysselsettingen blant flyktninger som kommer fra landbakgrunn 3, og blant befolkningen for øvrig, koster det det norske samfunnet 58,8 mrd. kr, rett og slett på grunn av at yrkesdeltakelsen er så lav, og at den da øker behovet for arbeidskraft. Det dekker ikke behovet for arbeidskraft. Det er mye innvandring som bidrar til å dekke arbeidskraftsbehov, det ser vi. Det har vi mye gjennom EØS-innvandring og innvandrere fra mange steder i verden, med ikke-vestlig innvandring fra landbakgrunn 3 dekker altså ikke det, så det er direkte feilaktig når MDG påstår det.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:24:42]: Ja, jeg refererte til lovgiverviljen fra 2019 i mitt innlegg. Jeg skal lese et sitat fra debatten den gang:

«Forholdsmessighetsvurderingen skal ta hensyn til bl.a. forholdets alvor. Dersom man har bodd 20 år i Norge, begikk en feil da man fikk det, og er godt integrert i dag, vil det bli vektlagt tungt i en slik sak.»

Jeg kan dele med Stortinget at det var FrPs Jon Engen-Helgheim som sa dette i debatten da den saken ble behandlet. Han ville forsikre Stortinget om at regjeringen den gangen selvfølgelig ikke ville gjøre dårlige forholdsmessighetsvurderinger i spørsmål om tilbakekall. Så jeg har lest merknader og lyttet til debatten om dette fra 2019, og det er helt åpenbart for meg at flere partier har flyttet seg og endret standpunkt.

I motsetning til flertallet vil ikke MDG og jeg akseptere svartmalingen fra FrP i integreringsdebatten og innvandringsdebatten, heller ikke påstandene om at vi har et stort problem med innvandring til Norge. Det er tydelig at flertallet her aksepterer premisset om at det i innvandringsdebatten er viktigere å være streng enn å være rettferdig. Det er trist, men det er tydeligvis sånn situasjonen er.

Det er både leit og sjokkerende at partier på Stortinget som gjentatte ganger tidligere har avvist foreldelsesfrist i tilbakekallssaker, med argumenter om at forholdsmessighetsvurderingene gode, og at tilbakekall kun skal brukes på de groveste tilfellene, ikke vil ta inn over seg at dagens praksis er langt unna det de selv og deres partifeller beskrev som lovgiverviljen i 2019.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:26:46]: Representanten Wiborg fornekter seg ikke. Selvfølgelig taler han for FrPs politikk også fra talerstolen – det skulle jo bare mangle. Heldigvis er han også befriende ærlig.

FrP er opptatt av å kalle det juks og løgn, men tar ikke inn over seg at det også gjelder unger som andre har løyet for. Han argumenterer sterkt og tydelig for at voksne som har løyet, skal få en tilbakekallelse av statsborgerskap, men hopper bukk over at det også handler om unger som andre har vært ansvarlig for.

FrP tar heller ikke inn over seg rapporten fra Oslo Economics som faktisk også har bidratt til å endre deler av praksisen. Jeg er glad for at ministeren er tydelig på at det er viktig å ta den rapporten inn over seg. Jeg lyttet også godt til representanten Tage Pettersens innlegg, som var ærlig og tydelig på at uten de forslagene til endring som Oslo Economics-rapporten kom med, og som ministeren har jobbet ut fra, ville han kanskje ha vært med på flere av forslagene i denne saken. Det er kanskje strengt og rettferdig, men hvor blir det av menneskene og humaniteten?

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:28:20]: Det er mykje ein skal høyre før øyra dett av. Representanten Wiborg framstiller det som om MDG meiner det skal vere fritt fram for all slags juks og bedrag frå våre innvandrarar, og at dei likevel skal lønnast med statsborgarskap. Det er sjølvsagt svært langt frå sanninga, men det understrekar samtidig kor fjern representanten Wiborg er frå den verda som svært store delar av verdas befolkning lever i. Der er det korrupsjon, kjennskap og venskap og stor grad av fattigdom som pregar tilværet, og det einaste som gjeld, er å prøve å seie til myndigheitspersonar det dei ønskjer å høyre, viss ein skal ha ei framtid. At ein ikkje omgåande, i det ein kjem til Noreg, forstår at det er annleis her, og dermed kan kome med nokre opplysningar som sidan viser seg å vere gale, det er sånn verda er. Og det er litt forstemmande å høyre oppfatninga til Framstegspartiet. Vi er så vanvitig heldige i dette landet, og vi skuldar dei som kjem til oss, å vise ei viss forståing for at dei kjem frå ei heilt anna verkelegheit. Sjølvsagt skal det ikkje vere fritt fram for juks og bedrag, men samtidig må vi vise forståing for at verda er litt større enn Noreg og dei vestlege landa. Det er ho faktisk.

Så mi oppfordring er: Vis ei heilt anna og meir inkluderande haldning til dei som kjem til oss, og vis forståing for korleis det er å leve i andre delar av denne verda, og tenk på kor heldige vi er.

Hanne Beate Stenvaag (R) [11:30:18]: Representanten Wiborg tolker i kjent stil mine uttalelser på en absurd måte. Han påstår at jeg synes at det er helt greit med løgn hvis man bare kan klare å holde det skjult. Nå har det vært mange innlegg her som har vist at tilbakekall ikke handler om kyniske løgnere og kriminelle, men ofte handler om opplysninger, f.eks. om fødselsår, og om folk som har kommet til Norge, fra en helt annen sammenheng og kultur, og at man kanskje ikke engang vet når man er født, fordi man ikke feirer bursdag, og fordi man ikke har et folkeregister som fungerer på samme måten, og som ikke har visst hvor opptatt Norge er av dette med identitet. Jeg synes det var et veldig godt poeng som ble framført her, som handlet om mange andre saker om alvorlig kriminalitet, hvor vi faktisk har en foreldelsesfrist i Norge. Så folk bedømmes på veldig forskjellige måter.

Jeg vil nok en gang minne om at her er det viktige hensyn som skal veies opp mot hverandre. Den alvorlige konsekvensen som dagens tilbakekallspraksis har, og det at vi ikke har satt en frist, gjør at mange i Norge på en måte opplever seg som annenrangs statsborgere – med rette eller urette, men i hvert fall delvis med rette – som aldri kan vite om deres statsborgerskap er godt nok, og som opplever, som har blitt beskrevet her, at grunnene til at folk får en tilbakekallssak, ikke er opplagt forståelige. Så prisen vi betaler for å ha en såpass streng praksis, er at mange mennesker opplever at deres statsborgerskap ikke er like mye verdt.

Det er også verdt å minne om at Norge har en veldig streng praksis. Tyskland har som sagt en frist på fem år, og det er et land som det ikke er unaturlig å sammenligne seg med. Sverige har, i hvert fall til nå, hatt en praksis som har en mye høyere terskel for å tilbakekalle statsborgerskap. Så utgangspunktet er at vi har valgt å ha en ordning hvor man til enhver tid kan miste statsborgerskapet sitt hvis man ikke er født i Norge.

Så jeg vil tilbakevise disse forenklede, svart-hvitt-påstandene som kastes ut om både mitt parti og andre partier som ønsker en mer menneskelig behandling av disse sakene, og minne om at dette er personer som har bodd og bygd seg opp gjennom et langt liv i Norge, og at vi også betaler en pris for å ha en så streng praksis som det vi har, som ikke bare rammer dem, men også alle andre som føler at statsborgerskapet deres er usikkert.

Isak Veierud Busch (A) [11:34:11] (ordfører for saken): Jeg vil først starte med å takke komiteen for godt samarbeid også i denne saken. Saken reiser jo noen interessante problemstillinger som vekker komiteens brede engasjement, og det er alltid positivt.

Jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at en enstemmig komité er enig i at vellykket integrering er avgjørende, både for den enkelte som skal bygge seg et liv i Norge, og for samholdet og tilliten i samfunnet vårt.

De andre partiene vil helt sikkert redegjøre nærmere for sitt syn i løpet av debatten, og jeg vil nå redegjøre for Arbeiderpartiets syn.

For oss handler integrering om muligheter, men også om klare forventninger. Gode norskkunnskaper, deltakelse i arbeidslivet og aktiv medvirkning i samfunnslivet er helt sentrale forutsetninger for å lykkes. Derfor har også regjeringen tatt flere konkrete grep. Den nye integreringserklæringen som nå er sendt til Stortinget, skal erstatte dagens integreringskontrakt og tydeliggjøre pliktene for deltakerne i introprogrammet. Målet med det er klart: Det er flere i arbeid, større selvstendighet og et tydeligere verdigrunnlag bygget på likestilling, frihet og trygghet for alle.

Arbeiderpartiet deler fullt ut det vi ser som intensjonen og ambisjonen med forslaget, nettopp å styrke integreringen i Norge. Samtidig er det viktig at det vi gjør, faktisk virker. Statsrådens vurderinger, jf. brevet til komiteen fra 19. februar i år, som også følger saken, viser tydelig at flere av tiltakene i representantforslaget allerede er ivaretatt i gjeldende regelverk. Jeg mener vi må være varsomme med å innføre parallelle ordninger som skaper uklarhet og unødig byråkrati, både for deltakerne, og også for kommunene som skal følge opp.

Regjeringens forslag gir tydeligere krav, det er koblet til eksisterende sanksjonsmuligheter og legger samtidig til rette for videre utvikling. Det er også varslet at man f.eks. vil vurdere å utvide ordningen til flere grupper, etter modell fra Danmark.

Arbeiderpartiet mener at dette er en ansvarlig og helhetlig tilnærming. Derfor er det etter vår vurdering ikke behov for å vedta representantforslaget sånn som det foreligger.

Erlend Wiborg (FrP) [11:36:43]: For ikke å glemme det, begynner jeg med å ta opp forslaget til Fremskrittspartiet og Høyre som ligger i innstillingen.

Det finnes egentlig tre versjoner av saken vi behandler her i dag, men dessverre behandles de hver for seg. Vi har regjeringens forslag til en såkalt integreringserklæring, vi har forslaget til Høyre her i dag om en borgerkontrakt, og vi har Fremskrittspartiets forslag om en integreringskontrakt, som ligger til behandling i komiteen og vil komme til Stortinget senere.

Hva handler egentlig alt dette om? Det er egentlig en veldig enkel sak. Det handler om ett spørsmål: Skal det stilles krav eller skal det bare stilles forventninger?

I dag har vi en integreringspolitikk som i stor grad bygger på gode intensjoner. Vi tilbyr kurs, vi tilbyr opplæring, vi tilbyr oppfølging, vi tilbyr bolig, vi tilbyr penger, men hva skjer når det ikke følges opp fra den enkelte? Altfor ofte ingenting.

Det handler om noe grunnleggende: gjensidig forpliktelse. Den som kommer til Norge, skal gjøre en innsats for å bli en del av samfunnet, lære seg språket, komme i jobb og respektere norske lover og verdier. Samfunnet skal stille opp med verktøyene den enkelte trenger, men ansvaret for å bli integrert ligger hos den enkelte, ingen andre. Det at vi har store utfordringer med den innvandrings- og integreringspolitikken som har blitt ført i Norge gjennom mange tiår, begynner å bli åpenbart for stadig flere partier. Hva er regjeringens svar? Jo, en integreringserklæring. Ikke en kontrakt, ikke noen forpliktelser, ikke noen konsekvenser, men en erklæring. Det høres mer ut som en brosjyre enn politikk.

Høyre tar heldigvis et skritt i riktig retning, men heller ikke dette går langt nok. Hva er det som mangler? Reelle konsekvenser. Hvis det ikke får konsekvenser å bryte forpliktelsene, er det heller ingen forpliktelse, da er det bare ord. Det at man skal vurdere at det kan få konsekvenser, er ikke det samme som at det blir konsekvenser.

Fremskrittspartiet har vært tydelig lenge: Integrering krever mer enn gode intensjoner. Det krever tydelige krav, tydelige forventninger og tydelige konsekvenser. Hvis man ikke lar seg integrere, må det få konsekvenser – for ytelser, for opphold, rett og slett for om man skal ha lov til å få være i Norge. Integrering skjer ikke av seg selv, det skjer når det stilles krav, og når det får konsekvenser å la være. Derfor mener Fremskrittspartiet at både regjeringens og Høyres forslag er for svake, og vi ser frem til behandlingen av Fremskrittspartiets forslag om en forpliktende integreringskontrakt.

Tage Pettersen (H) [11:40:06]: Det norske samfunnet er bygget på en grunnleggende kontrakt mellom den enkelte og fellesskapet. Dette er selve fundamentet for vår velferdsstat og den høye tilliten vi har til hverandre, men for at denne kontrakten skal fungere, må den være tydelig. Derfor har Høyre fremmet dette forslaget om en forpliktende borgerkontrakt.

Integrering er ikke noe som skjer av seg selv. Det krever en aktiv innsats fra den enkelte, og det krever tydelige forventninger fra storsamfunnet. En borgerkontrakt skal ikke bare være en symbolsk erklæring, slik Støre-regjeringen legger opp til. Den må ha reelle konsekvenser.

Vår modell for en borgerkontrakt er tredelt. Den gir rettigheter, som tilgang til introduksjonsprogram og stønad, den er tydelig på det offentliges ansvar, og den stiller ufravikelige krav.

For det første må man delta aktivt i norskopplæring med krav til progresjon. Språket er nøkkelen til alt – til jobb, til venner og til å forstå det samfunnet man er en del av. Man må gjennomføre et obligatorisk borgerkurs om norsk historie, verdier og samfunnsstruktur. Man må følge norsk lov, og man må forstå og respektere verdier som likestilling, ytringsfrihet og religionsfrihet. Man skal være i aktivitet, utdanning eller arbeidssøking fra dag én.

For det andre må det offentlige stille opp med en individuell plan for opplæringen.

For det tredje, det som er de reelle konsekvensene: Fullføring av borgerkontrakten skal være en forutsetning for å motta ytelser og – i forlengelsen – for å kvalifisere til permanent opphold og statsborgerskap. Vi må tørre å si at det å bli en del av samfunnet krever at man stiller opp for fellesskapet.

Regjeringens forslag til en integreringserklæring er i realiteten lite mer enn et uforpliktende papir uten sanksjonsmuligheter. Når det ikke får konsekvenser å bryte kontrakten, mister den på mange måter sin verdi.

Vi ser i dag at altfor mange blir stående utenfor arbeidslivet. I enkelte kommuner går en uforholdsmessig stor del av sosialhjelpen til personer med innvandrerbakgrunn som ikke har kommet i jobb. Dette er ikke bærekraftig for velferdsstaten, og det er urettferdig overfor den enkelte, som fratas muligheten til å kunne forsørge seg selv og sin familie.

Høyres borgerkontrakt med konsekvenser er ikke å stille for strenge krav, det er å bry seg. Det er å ta integreringen på alvor og å gi folk de verktøyene de trenger for å lykkes i Norge. Nettopp derfor håper jeg at flere partier vil slutte seg til de forslagene Høyre fremmer i denne saken i dag. Når Fremskrittspartiet sier at det faktisk er et steg i riktig retning, har jeg også en forhåpning om at Fremskrittspartiet har lyst til å være med og ta det steget i riktig retning.

Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [11:43:12]: SV er selvsagt helt enig i utgangspunktet for denne saken. Det handler om et ønske om at vellykket integrering skal være avgjørende for den enkelte og for fellesskapet. Vi er også enig i at det å lære norsk, komme i arbeid og delta i samfunnet er helt grunnleggende for å bygge et trygt og tillitsbasert Norge, men etter alt dette skiller vi lag med forslagsstillerne, for vi er ikke enig i forståelsen av hva som faktisk virker.

Forslaget om en borgerkontrakt framstilles som noe som er nytt og nødvendig. Realiteten er vel heller at mye av dette allerede er en del av dagens integreringspolitikk: plikter, krav, introduksjonsprogram, språkkrav og aktivitetskrav. Utfordringen i integreringen i dag er jo ikke mangel på kontrakter eller krav. Det er mangel på kapasitet, kvalitet og muligheter som er problemet.

SV er bekymret for at dette forslaget først og fremst flytter ansvaret nedover til den enkelte flyktningen, uten å sikre at samfunnet faktisk leverer det vi forventer tilbake. Når det nå foreslås tydeligere sanksjoner, økonomiske reaksjoner og kobling til oppholdstillatelse og statsborgerskap, risikerer vi heller å gjøre integrering til et straffesystem. Det kan svekke tillit, øke utrygghet og i verste fall gjøre veien inn til arbeids- og samfunnsliv mye lengre, ikke kortere.

De aller fleste som kommer til Norge, vil bidra. De vil lære norsk, og de vil jobbe. Det mange møter, er ikke mangel på vilje, men for lite norskopplæring, for få praksisplasser, for lite individuell oppfølging og et arbeidsmarked med altfor høye terskler. Vi ser en strukturell rasisme i arbeidsmarkedet.

SV mener at dersom samfunnet stiller tydelige krav, må det også stilles bindende krav til myndighetene selv, altså flere timer til norskopplæring, bedre kobling mellom kvalifisering og arbeidsliv og reelle muligheter for varig arbeid, ikke bare midlertidige tiltak og midlertidige relasjoner. Integrering lykkes best når folk møtes med forventninger og tillit, ikke med trusler om tap av rettigheter. SV kan ikke støtte en borgerkontrakt som i hovedsak legger vekt på sanksjoner framfor inkludering og kontroll framfor fellesskap. Vi vil mye heller styrke integreringen gjennom kunnskap, arbeid, fellesskap og like rettigheter.

Inkludering skjer i relasjon mellom mennesker, og derfor er inkludering også helt avhengig av ikke bare den enkelte flyktnings ønske om å være med, men fellesskapets vilje til å inkludere. Det er slik vi bygger et samfunn med små forskjeller og høy tillit også i framtiden.

Bengt Fasteraune (Sp) [11:46:30]: Vellykket integrering er avgjørende for både den enkeltes mulighet til å bygge et godt liv i Norge og for samfunnets samhold og tillit. Gode språkferdigheter og deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv ellers er viktige forutsetninger for å lykkes med å bli en del av det norske storsamfunnet. God integrering krever en innsats fra det offentlige, spesielt kommunene, næringslivet, frivilligheten og lokalsamfunnene. Helt sentralt er det selvfølgelig at enkeltmenneskene som kommer til Norge, selv må gjøre det de kan for å innpasse seg i det norske samfunnet. Det krever en stor innsats fra folk, og de skal møte krav og forpliktelser.

Regjeringen har hatt forslag til integreringserklæring på høring, og intensjonen er å erstatte dagens ordning fra integreringsloven av 2020. Senterpartiet deler forslagsstillernes overordnede mål om å styrke integreringen i Norge. Likevel har regjeringen sendt et lovforslag om en integreringserklæring til Stortinget som har til hensikt å erstatte dagens integreringskontrakt. Denne skal bl.a. tydeliggjøre hvilke plikter deltakerne i introduksjonsprogrammet har når det gjelder å ta del i samfunns- og arbeidsliv med mål om å bli selvforsørget. Det skal videre gjøres klart at kvinner og menn har like rettigheter til utdanning, arbeid og deltakelse i samfunnslivet, og at alle har rett til å leve et fritt og trygt liv i Norge.

Tiltakene som presenteres i forslaget, er fornuftige, men vi vil samtidig påpeke at flere av tiltakene som foreslås i representantforslaget, finnes i allerede gjeldende regelverk. En mulig dobbeltregulering vil skape uklarhet og unødig byråkrati. Regjeringens forslag til ny integreringserklæring, kombinert med de sanksjonsmulighetene som allerede ligger i gjeldende lovverk, ivaretar i praksis intensjonen med dette forslaget, etter vår mening. Senterpartiet mener også at kommunene og næringslivet gjør en stor innsats i integreringsarbeidet, og vi ser ikke behov for å innføre noen kontrakt mellom deltakeren og kommunen.

Det er viktig å påpeke at regjeringen vil vurdere å komme tilbake til Stortinget med forslag om at en bredere målgruppe enn den som foreslås nå, også skal signere erklæringen, etter modell fra den danske oppholds- og selvforsørgelseserklæringen – jf. Prop. 70 L for 2025–2026, punkt 6.2, siste avsnitt.

Hvilke konsekvenser som skal iverksettes i en integreringserklæring, er en debatt vi skal ta senere, og det er mulighet til å følge opp disse forslagene som er fremmet i denne saken når vi behandler denne proposisjonen.

Marius Langballe Dalin (MDG) [11:49:49]: Vi i MDG er opptekne av ein god og inkluderande integreringspolitikk. Det inneber sjølvsagt god norskopplæring og innføring i vår tillitsbaserte samfunnsmodell, samtidig som vi på ein klok måte formidlar tydelege forventningar til kva som vi som samfunn forventar av våre innbyggjarar.

Å tydeleggjere gjensidige forpliktingar ser vi på som positivt, og sånn sett støttar vi mykje av intensjonen i framlegget. Samtidig kan vi ikkje sjå at forslaget slik det føreligg, bidreg på ein positiv måte til integreringa. God forståing av forpliktingar og forventningar blir skapt over tid, gjennom god oppfølging og gjennom relasjonar i arbeidsliv og i lokalsamfunn.

Vi kan ikkje støtte eit forslag som etter vårt skjønn har ei skeiv fordeling og vektlegging mot kontroll og sanksjonar, slik dette forslaget har. Vi har lita tru på verdien av denne typen papirøvingar. Sanksjonar ligg jo alt i lovverket. Vi bør ikkje lage ein borgarkontrakt som er ein slags lov ved sida av loven. Difor stemmer MDG mot representantforslaget, men er open for dialog om korleis vi kan drive betre integrering også framover.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [11:51:22]: Vellykket integrering er avgjørende både for den enkeltes mulighet til å bygge et godt liv i Norge og for samfunnets samhold og tillit. Konsekvensene når vi ikke lykkes, ser vi tydelig. Vi ser det i sysselsettingstallene, og vi ser det i levekårsstatistikken: Dårlig integrering koster – både menneskelig, sosialt og økonomisk. De som kommer til Norge på lovlig måte, har rett til mye fra storsamfunnet. Da er det også rimelig at vi stiller krav tilbake.

KrF mener at både dagens integreringskontrakt og regjeringens forslag til integreringserklæring i all hovedsak er symbolsk. De er ikke koblet til en oppholdstillatelse, og det vil i praksis ikke få noen konsekvenser for den enkelte å bryte innholdet. KrF kommer derfor til å stemme for forslaget om borgerkontrakt som en gjensidig forpliktelse. Den nyankomne forplikter seg til å ta ansvar for å bli en del av det norske samfunnet, og samfunnet tydeliggjør sine forpliktelser tilbake.

Vi støtter også forslaget om å gjøre målgruppen for en sånn kontrakt bredere enn det regjeringen legger opp til i sin integreringserklæring. Regjeringen legger opp til at omfanget er begrenset til deltakere i introduksjonsprogrammet, men vi mener at den også bør gjelde flere som kommer til Norge gjennom familiegjenforening, tilsvarende den danske oppholds- og selvforsørgelseserklæringen.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:53:04]: For Arbeiderpartiet handler integreringspolitikken grunnleggende sett om arbeid, om fellesskap og om like muligheter. Et samfunn med høy tillit og små forskjeller forutsetter at flest mulig deltar i arbeidslivet, lærer seg norsk og kjenner de verdiene og forpliktelsene som ligger til grunn for samfunnet vårt.

Som en del av Arbeiderpartiets plan for Norge om å stille tydeligere krav til nyankomne, har regjeringen nylig lagt fram forslag for Stortinget om å innføre en integreringserklæring. Alle som deltar i introduksjonsprogrammet, også familiegjenforente til flyktninger, skal signere erklæringen.

Integreringserklæringen er tenkt å tydeliggjøre den enkeltes ansvar for å delta i arbeids- og samfunnslivet og bli selvforsørget. Den slår fast at alle, uavhengig av kjønn, har like rettigheter til utdanning, arbeid og demokratisk deltakelse og rett til frihet, trygghet og selvbestemmelse. Den understreker også hvilket ansvar som følger med det å være forelder i Norge, og at brudd på norske lover kan få strafferettslige konsekvenser.

Jeg registrerer at Høyre kommer etter og tar til orde for å innføre det de kaller en borgerkontrakt for nyankomne. Jeg opplever samtidig at Høyre deler Arbeiderpartiets mål om bedre integrering og raskere overgang til arbeid. Spørsmålet er ikke om det skal stilles krav, men om vi gjør det på en måte som faktisk gir resultater.

Kommunenes forpliktelser følger allerede av integreringsloven, og regjeringen ser ikke behov for at kommunene signerer et eget dokument som bekrefter de forpliktelsene de allerede har.

Regjeringen har også sørget for endringer i integreringsloven som styrker arbeidsrettingen og den formelle opplæringen i introduksjonsprogrammet. Endringene gir et mer målrettet og resultatorientert integreringsløp, med klarere forventninger både til deltakere og til kommunene.

Integreringserklæringen vil tydeliggjøre ansvar og forventninger og bidrar til å etablere klare rammer tidlig i integreringsløpet. For Arbeiderpartiet handler dette om å bygge et samfunn der flere jobber, der flere forsørger seg selv, og der flere deltar aktivt i arbeids- og samfunnslivet, men det handler også om å bygge et samfunn basert på tillit, inkludering og muligheten til å leve et godt liv i Norge.

Hanne Beate Stenvaag (R) [12:05:03]: Jeg vil gjerne nok en gang kommentere på den enorme svart-hvitt-beskrivelsen av virkeligheten Fremskrittspartiet bringer til torgs. Jeg har aldri møtt noen som sier: Jeg vil ikke integreres, jeg vil ikke lære språket, jeg er helt uinteressert i det norske samfunnet. Jeg er lei av den enorme svartmalingen.

Jeg har derimot møtt folk som er analfabeter. Jeg har møtt kvinner som aldri har fått gå på skole. Jeg har møtt folk med lærevansker. Jeg har møtt folk som har opplevd ting vi ikke kan forestille oss, både i hjemlandet og på flukt til Norge, og som likevel klarer seg bra i Norge, klarer seg rimelig bra i et utrolig skriftorientert og komplekst samfunn. Jeg tenker at en svartmaling som generelt mistenkeliggjør folk som kommer som flyktninger til Norge, ikke bringer noen ting til torgs.

Til dagens forslag vil jeg ta fram noe av det samme, nemlig at pisk, sanksjoner og forventninger man skal straffes for ikke å klare å leve opp til, ofte vil ramme de mest sårbare. Det er ikke superenkle svar på hvordan vi gjør dette med integrering, men mistenkeliggjøring, straff og sanksjoner er i de aller fleste tilfeller ikke veien å gå, og det gjelder også her.

Erlend Wiborg (FrP) [12:06:49]: Til det komitélederen akkurat sa fra denne talerstolen: Ja, veldig mange lykkes i Norge. Veldig mange som innvandrer til Norge, jobber hardt, blir godt integrert, lærer seg språket og er viktige personer i samfunnet vårt. De skal vi heie på. Det viser også at det er mulig å lære seg norsk og bli integrert, men det krever en ganske hard egeninnsats.

Samtidig mener jeg det er naivt å tro at absolutt alle som kommer til Norge, ønsker å lære seg språket og aksepterer våre grunnleggende frihetsverdier, for vi ser dessverre stadig eksempler på at mange som har kommet til Norge, ikke respekterer de grunnleggende verdiene vårt samfunn er bygget på.

Hvorfor er det en utfordring? Jo, for det er ikke tilfeldig at Norge har blitt det flotte landet det er. Det er ikke på grunn av olje eller fjord og fjell, det er på grunn av at vi har noen grunnleggende verdier som er grunnmuren i vårt samfunn. Det er demokrati, ytringsfrihet, likestilling, religionsfrihet og rettsstaten, og det utfordres selvfølgelig hvis det er personer som ikke aksepterer de grunnleggende verdier.

Jeg tror det er viktig at Rødt også tar innover seg mange av de integreringsutfordringene vi har. Når vi har barn som er født i Norge, som begynner på skolen uten å kunne norsk, er det noe som har sviktet fundamentalt et eller annet sted i systemet. Det er foreldrenes hovedansvar at barna deres blir integrert, mens samfunnet skal stille opp med verktøy for de familiene. Da bare å skyve det under teppet, som Rødt tydeligvis ønsker, mener Fremskrittspartiet er sterkt problematisk.

Så to ord til Høyre, som også refererte til at jeg sa at jeg mener Høyre går et steg i riktig retning – og det er jeg veldig glad for: Jeg tror fort man kunne blitt enige, men utfordringen med Høyres forslag er at Høyre sier at hvis man bryter denne kontrakten, skal man vurdere om det skal gi konsekvenser. Det er det Fremskrittspartiet er uenig i. Vi mener at hvis man bryter en kontrakt – om man kaller det en borgerkontrakt eller integreringskontrakt, som Fremskrittspartiets forslag er – må det få konsekvenser. Man skal ikke ha rett på å få alle mulige ytelser, man skal ikke få rett til å være i Norge hvis man ikke godtar lover, regler og grunnleggende verdier og lærer seg språket i Norge, og man skal heller ikke få mulighet til familiegjenforening eller til statsborgerskap.

Solveig Vestenfor (A) [12:11:00]: Arbeiderpartiet kjem ikkje til å støtta forslaget frå Høgre i denne saka.

Det generelle byggjeforbodet bør vidareførast. Strandsona er av allmenn interesse, og slike attraktive område bør vera tilgjengelege for folk flest. Dei har stor nasjonal verdi mange plassar, og det å gjera endringar, slik det er føreslått her, for å få eit tydelegare skilje mellom nedbygd og privatisert areal og ubygd areal i strandsoneforvaltninga, meiner me ikkje er vegen å gå.

Lokale folkevalde har formidla at dei har behov for eit tydeleg regelverk. At presset frå sambygdingar, frå folk med eigar- og utbyggarinteresser, er stort, det er veldig forståeleg. Eit generelt forbod kan difor opplevast som eit vern for lokale folkevalde i politiske avgjerder, for dette kan vera krevjande å stå i. Det regelverket som allereie finst, er ei god støtte for å løfte perspektiva og kan vera noko å visa til når sambygdingar er på friarferd eller på krigsstien.

Det generelle forbodet er difor viktig for at strandsona framleis skal vera tilgjengeleg for oss alle. Til lags åt alle kan ingen gjera, det er motstridande interesser mange plassar, og det sterkaste krysspresset står kanskje dei folkevalde langs vestfoldkysten, Sørlandet og delar av Vestland i. Likevel: Ser ein strandsone og kyst i heile landet under eitt, varierer det sjølvsagt mykje. Difor trengst dei statlege planretningslinjene, slik at ein kan halde fram med den differensierte forvaltninga langs kysten, og der er det presisert at det generelle byggjeforbodet skal praktiserast strengast der det er størst utbyggingspress. Det finst difor ein fleksibilitet i regelverket, og det er det viktig å få sagt høgt.

Strandsona, som høgfjellet, er av våre nasjonale naturressursar, og dei er verdifulle kulturmiljø som skal vera til glede for både lokalbefolkning, grunneigararar, landbruket, friluftsentusiastar, reiseliv og naturinteresserte. Slik bør det framleis vera.

Dei nasjonale planretningslinjene er som sagt til for å ivareta nasjonale interesser, og dei er ei støtte for lokale folkevalde. Difor er det viktig at Stortinget faktisk gjev føringar og så klare rammer som råd i arealspørsmål som gjeld nasjonale interesser, og det at føringar, rammer og retningslinjer kan bli tydelegare kommunisert og meir samordna på tvers av sektorar, stemmer nok i fleire tilfelle. Difor er det bra at dette er på dagsordenen frå regjeringa si side.

Marius Langballe Dalin (MDG) [12:14:00]: Strandsona er utruleg viktig både for oss menneske og for alle dei artane som lever på denne planeten – ikkje alle, men veldig mange er avhengige av nettopp den overgangen mellom land og vatn. Det gjer det ekstra verdifullt også for oss. Ein kan tenkje seg ein varm sommardag der ein står på stranda og nyter livet ved sjøen og det heile.

Vi ser at nokre saker blir veldig rare når det gjeld forvalting av strandsona, typisk når det går ein motorveg i strandsona, som ein har vore inne på her, og ein ikkje kan gjere noko ovanfor. Men i dagens lovverk er det rom for å gjere noko med dette gjennom arealplanarbeidet. Vi er redde for ei gliding viss ein skal uthole strandsonevernet, som allereie er tynt nok. Difor meiner vi at vi ikkje bør gå for det no, men heller jobbe godt gjennom arealplanarbeidet som allereie er der.

Naturen er utruleg viktig. Vi ser korleis strandsona er under press i store delar av Noreg. Der meiner vi tvert imot at det er verdt å stramme inn.

Eg kan seie at i mitt eige fylke, i Sogn og Fjordane, har dei f.eks. laga ein arealplan i øysamfunnet Bulandet. Der er veldig store delar av øyriket mindre enn 100 meter frå havet. Då er det gode grunnar til å lage ein arealplan som tek omsyn til det, og det er det faktisk moglegheit for. Det er moglegheiter i dagens regelverk. Vi er redde for ei utholing av regelverket og kan difor ikkje støtte det forslaget som ligg føre.

Helge André Njåstad (FrP) [12:16:09]: Debatt om strandsone og realpolitikk engasjerer. Eg kjem nettopp frå landsmøtet i Framstegspartiet, og eg kan fortelja at omtrent halvparten av alle innlegg i den generelle politiske debatten handla om arealpolitikk og ein følelse av at staten og statsforvaltarane overstyrer lokaldemokratiet og stikk kjeppar i hjula for lokalpolitikarar som ønskjer utvikling og vekst i kommunen sin. Det er veldig hyggjeleg å kunna koma rett frå FrP-landsmøtet til denne salen og kunna ta med oss dei innspela vi har fått frå lokalpolitikarane våre om at me må stola meir på at dei som er folkevalde i ein kommune, veit best korleis ein skal planleggja i ein kommune.

Statsforvaltaren var den som fekk mest kjeft på landsmøtet vårt. Vår eigen statsforvaltar i Vestland sa ein gong at ein ikkje må skyta på pianisten, men på dei som har laga notane. Då skal eg gjera det, og dei som har laga notane som statsforvaltaren styrer etter, er denne salen og regjeringa. Det er alle vedtaka som blir gjorde herifrå i form av lov som gjer at statsforvaltaren må vera kritisk, fremja motsegner og vera vanskeleg. Det er alle rundskriva frå regjeringa, tolkingar, forventingar osv. som gjer at det er vanskeleg både å vera statsforvaltar og å vera lokalpolitikar, for styringstrykket frå denne salen, fleirtalspartia i denne salen, og regjeringa er for stort.

Eit eksempel er f.eks. det som skjedde i 2021, då ein endra plan- og bygningsloven § 19-2 og sa at no skulle dispensasjonar vera meir på den juridiske banehalvdelen, det skulle vera ein diskusjon med juridiske fagfolk og mindre sunn fornuft og folkevald styring i kommunane. Høgsterett stadfesta den praksisen, og det viste jo at Framstegspartiet, som åtvara mot dette i 2021, hadde rett. For no vart dispensasjonsføresegna meir ein fagleg, juridisk diskusjon, og det vart i liten grad ei sunn-fornuft-føresegn, som me meinte hadde vore det aller beste.

Elles er strandsonereglane heilt openbert laga med Oslo-briller. Ein har ikkje sett vestlandskysten eller Nord-Noreg når ein har laga regelverket; ein har sete inne i Oslofjorden og laga eit regelverk. Berre det at ein kallar det for strandsone – det er jo ikkje sånn me vestlendingar ser på det, at det er ei strandsone der ein kan sitja og grilla og utøva friluftsliv. I all hovudsak er det haug og hamar og utilgjengeleg for folk – med mindre ein legg til rette og byggjer noko der. Det er heilt openbert at regelverket er laga med Oslo-briller.

Difor er me glade for at det no ser ut til å vera eit fleirtal som støttar Framstegspartiet, Høgre, Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti sitt forslag om at ein skal sjå på 19-2-paragrafen, som no er vorten heilt rigid og sørgjer for at lokalpolitikarane ikkje får det handlingsrommet som me meiner dei burde ha hatt. Med det tek eg opp dei forslaga som Framstegspartiet står bak.

Mudassar Kapur (H) [12:19:27]: Det norske folk er i stor grad bosatt langs kysten, og det er også her mye av verdiskapingen foregår. Det medfører selvfølgelig et press på strandsonen. Det er vi alle enige om. Vi er også enige om at strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for både natur, friluftsliv og lokalsamfunn.

Høyre mener at det strenge vernet skal videreføres. Dette er sårbare arealer, og de bør som hovedregel ikke nedbygges. Samtidig er det slik at presset på strandsoneområdene varierer veldig, det er betydelig forskjell mellom ulike deler av landet, noe som kommer til uttrykk i de statlige planretningslinjene for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen vedtatt i 2021.

Det er nettopp det som har vært bakgrunnen for vårt forslag. Jeg vil igjen bare minne om det jeg begynte innlegget med, både respekten for vernet og at vi er like interessert i å verne strandsonen som alle andre som holder innlegg her, men det er snakk om at det slår ut forskjellig. Det er som sagt det som er bakgrunnen for vårt forslag om å be regjeringen endre ikke alt regelverk, men relevant regelverk, slik at det blir et tydeligere skille mellom nedbygget og privatisert areal og ubebygget areal i strandsoneforvaltningen, og at de så kommer tilbake til Stortinget med nødvendige forslag ved behov.

Vi har også notert oss at Kristelig Folkeparti har fremmet et løst forslag i saken som er veldig likt det som allerede ligger i forslag nr. 1 i innstillingen, fremmet av Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet. Vi kommer derfor ikke til å stemme for det, i og med at det er ivaretatt i forslag nr. 1. Avslutningsvis vil jeg selvfølgelig vise til representantforslaget vårt og de forslagene vi er med på.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:21:57]: Strandsonen er ikke bare areal på et kart. Den er en av våre viktigste fellesressurser for natur, for friluftsliv og for alle som bor i Norge, også de som ikke har råd til egen brygge eller sjøutsikt.

SV deler forslagsstillernes utgangspunkt om at presset i strandsonen er ulikt i ulike deler av landet. Det er jo også bakgrunnen for at vi allerede har en differensiert strandsonepolitikk. SV mener likevel at det ikke er slik at svaret på frustrasjoner i enkeltsaker er å svekke det rettslige vernet av strandsonen.

Hundremetersbeltet er en av de viktigste bærebjelkene i norsk arealpolitikk. Det er nettopp fordi strandsonen er så attraktiv, den også er sårbar. Når den bygges ned bit for bit, mister vi den for alltid. Det gjelder også i områder som allerede er preget av inngrep.

Forslaget vi behandler i dag, tar til orde for et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal. Det kan høres ryddig ut, men i praksis innebærer det heller en glidende overgang der stadig flere områder defineres som mindre verdifulle – og dermed også lettere å bygge ned. SV er bekymret for akkurat dette og advarer sterkt mot det.

Erfaringene viser også at når terskelen for dispensasjoner senkes, øker presset. Små tiltak blir mange tiltak, og summen av dem er mindre natur, mindre tilgjengelighet og mer privatisering av det som i dag er felles.

Jeg vil være tydelig på at hovedlinjen må ligge fast: Strandsonevernet skal være strengt. Kommunene har allerede verktøy, gjennom planlegging, til å gjøre helhetlige vurderinger, og det er nettopp planer, ikke flere unntak, som gir forutsigbarhet, rettssikkerhet og legitimitet.

I en tid der naturen bygges ned raskere enn noen gang, kan vi ikke åpne for regelendringer som svekker et av våre aller viktigste naturvernverktøy, nemlig plan- og bygningsloven.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:24:33]: For Senterpartiet er det viktig at strandsonen bevares for allmennheten, og at strandsonevernet bør videreføres, slik det legges opp til i dagens lovverk.

Strandsonen er en nasjonal fellesressurs med stor verdi for natur, kulturmiljøer, lokalsamfunn og friluftsliv. Samtidig må man anerkjenne at svært mange bor og virker langs kysten, og mye av næringslivet er langs kysten, i strandsonen.

Det har skjedd en utvikling de siste årene som gjør det svært krevende for kommuner langs kysten som er avhengig av denne næringen. Det er spesielt etter tolkningen etter endringene i Prop. 169 L for 2020–2021 som har svekket det kommunale selvstyret. Forslagene som er fremmet i saken her, ber nettopp regjeringen om å evaluere konsekvensene av denne endringen.

Senterpartiet mener at man også må foreta endringer i plan- og bygningsloven § 19-2, slik at vurderingen av nasjonale og regionale interesser ikke er et absolutt sperrevilkår, men et moment i en samlet politisk vurdering.

Vi er enig i at problemstillingene som forslagsstillerne løfter i representantforslaget om et skille på bebygd og ubebygd areal. Så ser vi det som en vanskelig premiss og en inngang til en løsning på den problemstillingen som jeg har skissert tidligere i mitt innlegg. Vi må i mye større grad vektlegge det kommunale selvstyret. Det er kommunene som best kjenner de lokale forholdene og kan ta de riktige avveiningene. I dag overkjører statsforvalteren altfor mange kommunale vedtak, og utfordringen er at nasjonale interesser i dag tolkes for strengt og er for lite tilpasset lokale forhold.

I enkelte saker virker det som om strandsoneforvaltningen ikke tar hensyn til verken topografi eller at det kan finnes infrastruktur langs strandsonen allerede. Et eksempel er at når en kommunal vei går langs vannet innenfor hundremetersbeltet, er det faktisk lite fornuftig å behandle området overfor veien som strandsone. I noen fylker tar forvaltningen høyde for dette og bruker begrepet «funksjonell strandsone». Senterpartiet mener derfor at man må legge til grunn en mer funksjonell strandsone, fordi det er viktig at alle kommuner langs kysten får anledning til å forvalte strandsonen fornuftig og kan ta hensyn til hvordan geografi og infrastruktur ser ut i områdene.

Jeg tar opp forslaget Senterpartiet er alene om i denne saken, og vi støtter også forslag nr. 6 fra KrF hvis det blir opprettholdt.

Statsråd Bjørnar Skjæran [12:27:55]: Kommunene er gitt et betydelig handlingsrom i arealplanleggingen gjennom plan- og bygningsloven. Arealplanene er lokaldemokratiets verktøy for helhetlig og langsiktig styring av bruken av arealene. Likevel blir dette verktøyet ofte ikke utnyttet fullt ut. Mange kommuner sliter med utdaterte planer, og konsekvensen er et økende behov for dispensasjoner.

Som påpekt i innstillingen skal dispensasjonsadgangen i stor grad baseres på juridiske vurderinger. Kommunene kan bare velge å gi dispensasjon dersom lovens vilkår er oppfylt. At dispensasjonsadgangen er snever, er tilsiktet, og den ble strammet inn her i Stortinget våren 2021. Dispensasjoner er en viktig sikkerhetsventil i plan- og bygningsloven, men lokaldemokratiet har langt større makt og handlingsrom i rollen som planmyndighet.

Høyesteretts nylige avklaring er etter mitt syn i tråd med både etablert praksis og departementets veiledning. Det er viktig at vi ikke flytter arealdisponeringen over i enkeltsaksbehandling. En slik utvikling, med en utbredt dispensasjonspraksis, vil uthule og undergrave arealplanene og i realiteten kunne gi lokaldemokratiet mindre, ikke mer, makt. Samtidig vil det skape stor grad av uforutsigbarhet for både innbyggere og næringsliv, og det vil redusere mulighetene for reell medvirkning.

I mange tilfeller vil en planendring, eventuelt etter forenklet prosess, være et langt bedre alternativ enn å forsøke å bruke dispensasjonsadgangen.

Å definere et tydeligere skille mellom nedbygd og ubebygd areal i strandsoneforvaltningen gjennom nasjonalt regelverk, vil bli sjablongmessig, og sjansen er stor for at det vil kunne bli dårlig tilpasset lokale forhold. Det vil også kunne slå feil ut, slik at nedbygde og privatiserte områder, som kan være svært sårbare, ikke får nødvendig vern. Det vil også kunne svekke lokalpolitikkens betydning i arealpolitikken.

Både arealplanlegging og dispensasjonsvurderinger krever interesseavveininger mellom mange motstridende hensyn. Strandsoneområdene langs kysten er svært forskjellige, og en videre fortetting i nedbygde områder vil slå veldig forskjellig ut.

Gjennom byggegrenser i kommune- eller reguleringsplaner kan kommunene gjøre konkrete vurderinger av hvilke deler av strandsonen som er særlig viktige å verne, og hvilke som er mindre sårbare. Byggegrensen kan tilpasses faktiske lokale forhold. Dersom en vei for eksempel går 70 meter fra sjøen, kan det være naturlig å legge byggegrensen på nedsiden av veien framfor å bruke lovens generelle 100-metersgrense. Gjeldende lovverk gir allerede denne muligheten. Kommunene kan på denne måten fastsette en såkalt funksjonell strandsone i sine arealplaner.

Ove Trellevik (H) [12:40:47]: Det er ingen menneskerett verken å eiga eller å byggja eigedomar i strandsona. Likevel kjennest det urimeleg at for ein eigedom som har vore i virket til ein familie og der ein har drive både fiskeri og landbruk i generasjonar, må ein søkja kommunen om dispensasjon for nødvendig vedlikehald og opprusting fordi det ligg i LNF-område – landbruks-, natur- og friluftsområde – i strandsona. Ikkje kan ein byggja garasje som andre, ikkje kan ein byggja drivhus som andre, og ikkje kan ein byggja på huset eller byggja terrasse. Etter dei nye reglane kan ein kan faktisk ikkje setja opp ei flaggstong i LNF-område i strandsona utan dispensasjon. Dette er noko dei aller fleste kan byggja utan å måtta søkja. Om dei held seg til gjevne grenser, held det å senda inn ei forenkla byggjemelding i etterkant av bygginga. Dette vert opplevd som ei forskjellsbehandling – ei urimeleg forskjellsbehandling. Reint prinsipielt burde det kanskje vore forbode for kommunane å definera eit areal som LNF om det var bygd der og det budde og levde folk i husa.

Dessverre er det motsett i plan- og bygningslova. Ein har ikkje krav på korrekt definisjon av arealet. Med andre ord kan den juridiske definisjonen av arealet på eit bustadhus vera noko heilt anna enn det den praktiske bruken har vore gjennom kanskje hundre år. Dette gjev ei urimeleg forskjellsbehandling mellom innbyggjarar som bur i strandsona i eit LNF-område, og dei som ikkje bur slik.

Me er vitne til at regjeringa vurderer å ta frå kommunane ansvaret for strandsona. Det er eit av forslaga til klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i ny tiltaksplan for Oslofjorden. Han meiner kommunane gjev for mange dispensasjonar frå byggjeforbodet i strandsona, og at kommunane praktiserer regelverket ulikt. Regjeringa og Arbeidarpartiet vil difor at statsforvaltarane heilt skal overta styringa i strandsona, innføra totalt byggjeforbod eller gje kommunane strengare rammer. Me er alle bekymra for Oslofjorden. Innsatsen må aukast, men byggjeforbod vert feil.

I Aftenposten 3. desember 2025 kunne me lesa at ein rapport frå Miljødirektoratet peikar på at det er ei utfordring med ulik praksis knytt til kommunal behandling av byggjesaker og dispensasjonar. Sjølvsagt skal det vera ulik praksis frå kommune til kommune. Det er noko av styrken i lokaldemokratiet. Det må vera forskjell på Fedje og Oslo. Lokale forhold og vurderingar må og bør ein spela inn.

Staten har vedteke ei differensiert strandsoneforvaltning som gjev oss eit visst handlingsrom, men det er på ingen måte tilstrekkeleg, spesielt ikkje der det bur folk i hus i LNF-område i strandsona. Det bør det gjerast noko med.

Solveig Vestenfor (A) [12:44:02]: Det var representanten Njåstad som gjorde at eg teikna meg. Den saka me drøftar no, er i grunnen større enn strandsona aleine. Dette handlar om arealforvaltning i stort. Den frustrasjonen Njåstad viser til frå landsmøtet til FrP førre helg, kjenner eg att i fleire parti, for det er krevjande når nasjonale interesser grip inn i lokaldemokratiet.

Trellevik har nettopp snakka om korleis ein opplever forskjellsbehandling i strandsona. Dei same drøftingane har ein for høgfjellet. Det handlar om villrein, om jordvern, om kven som skal bestemma over arealet, og om kraftkablar, energi og vassforvaltning. Handlingsrommet for lokaldemokratiet kan diskuterast. Det er i alle fall viktig å diskutera det, for eg opplever at fleire lokale folkevalde er usikre på om dei klarar å motivera seg for å engasjera seg i lokalpolitikken, nettopp fordi dei opplever at dei statlege føringane er så sterke.

Det er difor behov for tydelegare føringar med tanke på kva som er nasjonale interesser, og for lik praksis mellom dei ulike statsforvaltarane. Det må vera ei klar rydding i kva som har nasjonal verdi, og – endå viktigare – kva som ikkje har det. Motsegnsprosjektet som no er i gang, håpar eg fører til ei betring. Statsforvaltarane må samordna seg slik at me ikkje får dei sektorovergripande konfliktane. Den arealmeldinga som er varsla, vil vera kjærkomen for mange av oss.

Helge André Njåstad (FrP) [12:46:09]: Takk til representanten Vestenfor frå Arbeidarpartiet, som eigentleg bekreftar det eg sa om den frustrasjonen som er i alle parti som sit i kommunestyre. Ein føler at statens representantar i kvart enkelt valdistrikt og fylke ikkje ser det store bildet, men berre sitt rundskriv og sin del.

Me fekk eit veldig godt eksempel på vårt landsmøte. Eg håpar statsråden følgde det nøye. Det handlar om eit stort næringsområde i Bjørnafjorden kommune. Ein skulle utvida eit næringsområde, men på grunn av avrenning til eit elveløp der det var tre elvemuslingar, fekk ein motsegn og tommelen ned frå statsforvaltaren. Sjølv om det i nabovassdraget var langt fleire elvemuslingar, levedyktige og med gode vilkår, skal ein altså ta omsyn til dei tre som nesten ikkje har livets rett lenger, og sjølv om det stoppar stor næringsutvikling.

Slikt ser folk på som veldig meiningslaust, og det er dette som er kjernen i problemet. Ein har ikkje evna til å heva terskelen for når staten skal gå inn og fremja motsegn og laga vanskelegheiter for kommunane. Det hadde vore veldig ønskjeleg om den samordninga som skjer i Kommunaldepartementet, og det store bildet ein ser der, vart gjeldande hos statsforvaltarane, og at ein kunne avskjera moglegheita for enkeltavdelingar og enkeltsaksbehandlarar til å fremja motsegn og laga vanskelegheiter. Frustrasjonen over at handlingsrommet er for lite, trur eg er tverrpolitisk blant alle lokalpolitikarar.

Så har me den andre føresegna, som gjeld dispensasjonar. Eg synest det er veldig interessant å høyra at Høgre seier dei stemte for det i 2021, og no argumenterer veldig godt for kvifor det var så dumt, det forslaget dei sjølv stemte for. Ikkje berre stemte dei for det – dei greidde det ut og fremja det for Stortinget. Den gongen var det berre Framstegspartiet som åtvara mot det me no ser resultatet av. Dispensasjonar må vera som ein sikkerheitsventil. Det skal ikkje vera hovudregelen. Det skal vera plansporet. Det meiner me òg, men me meiner det skal vera ein sikkerheitsventil ein kan bruka lokalpolitisk når ein politisk synest det er grunn til det.

Det har no vorte slik at det må vera ein juridisk grunn til å gje dispensasjon, og den terskelen har alle parti, bortsett frå Framstegspartiet, ansvaret for å ha påført lokaldemokratiet i Noreg. Det er ikkje lenger mogleg å gje dispensasjon berre fordi ein politisk meiner det er riktig. No må vilkåra òg vera oppfylte juridisk. Difor har ein flytta makt frå folkevalde til juristar i norske kommunar. Forslaget kom frå Høgre, og det fekk tilslutning frå alle andre parti – alle andre enn Framstegspartiet. Difor er frustrasjonen så stor som han er i dag.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:49:15]: Jeg tror det er veldig viktig at vi klarer å samkjøre gode intensjoner med et regelverk som betyr noe i praksis for dem som opplever dette i hverdagen. Det er jo det de to siste innleggene har dreid seg om. Når jeg snakket om funksjonell strandsone, er jeg veldig glad for det svaret som statsråden ga, for det gir jo store muligheter til å ha en praksis som da kommer til å ivareta i stor grad det som er utfordringer i mange deler av landet. Men slik oppfattes det jo ikke overalt. Det er jo dette som er utfordringen. Det er klart at hvis man da skal tufte en forvaltning på dispensasjoner hvor man finleser juss på forhånd, har man betydelige utfordringer og ikke har mulighet til å gi det lokale skjønn, som ofte da dreier seg om politikk, den praktiske politikken, og ikke nødvendigvis juss. Og det er klart: Da slåss man mot evige vindmøller. Hvis man ikke har den felles forståelsen både i forhold til forvaltningen og i forhold til spesielt de som gir innsigelser, tror jeg vi kommer til å ha denne diskusjonen i Stortinget til evig tid. Men jeg vil gjenta: Jeg er glad for det svaret statsråden ga, spesielt på dette med funksjonell strandsone fordi det er et typisk eksempel på forvaltning som er tuftet på sunn fornuft. Jeg håper virkelig at det blir fulgt opp også på de andre områdene som bl.a. representanten Trellevik tok opp. Det er det vi ønsker. Vi ønsker en sunn fornuft, og så er det bare slik at denne strandsonen er himla forskjellig ut ifra hvor vi bor i dette landet.

Pål Morten Borgli (FrP) [12:51:18]: Det er jo en veldig viktig debatt, ikke minst for oss som også er lokalt folkevalgte, og kjenner på denne frustrasjonen det er med alle disse mulige innsigelsesmyndighetene som stadig dukker opp. Det som er interessant, er at i retorikk og i media. Så kan vi lese at regjeringen, iallfall sier de har en ambisiøs politikk på området som går på bolig, og at vi trenger flere boliger i landet. Tallet er jo oppe i 130 000–150 000 alt etter hvilket medium vi leser i, og selvfølgelig litt uenighet om det er boliger som en ønsker igangsatt, planlagt, ferdigstilt eller hva det måtte være.

Men nok om det. Statsministeren sa i denne sal, for kort tid siden, at for å nå boligene var det kommunene, det var der nøkkelen lå. Kommunene var i gang, og det var de som var plan- og arealmyndighet. Det hører vi egentlig fra talerstolen i dag også fra statsråden, at det er kommunene som er planmyndighet, og at rommet for kommunene er stort. Jeg som kommuneplanpolitiker kjenner meg overhodet ikke igjen. Det er problemer, problemer, problemer gjentatte ganger, uansett. Så det statsministeren burde sagt som oppfølging i sitt innlegg, er at kommunene er areal- og planmyndighet, og vi skal ikke blande oss. Da klarer vi å få fart på boligbyggingen, for det kan vi nemlig bevise fra tidligere saker. I en tid der vi som småbarnsforeldre ikke hadde sjans til å få barnehageplass til barna våre, inngikk det et forlik i denne salen om å gå for full barnehagedekning. Den viktigste faktoren på det, en av de viktigste, en ting var økonomi, men en av de viktigste var at plan- og arealpolitikken ble endret, og det var nesten ikke grenser for hvor en kunne bygge barnehager, og de kom på plass i rekordtid. Så hvis regjeringen vil noe med boligbygging og skape trygge, gode bomiljøer, så sett i gang og gi kommunene tillit. At ikke statsråden stoler på Fremskrittspartiets lokalpolitikere, det er nå en ting. De stoler jammen ikke på sine egne ute i lokalsamfunnet engang. Så em kan starte med det: Gi kommunepolitikerne den tilliten de fortjener, for det er de som kjenner best sin egen kommune og det er de som kan dette med planlegging- Det er ingen jeg kjenner som har til hensikt å verken å ødelegge strandsonen eller andre arealer, som forverrer samfunnet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [12:54:20]: Etter å ha sittet og hørt litt på debatten her nå kan det nesten virke som at statsforvalterens hovedoppgave er å stikke kjepper i hjulene for planlegging som skjer i kommuner, eller at statlige myndigheter nærmest leter med lys og lykte i alle planer som kommuner eller fylkeskommuner legger fram for offentlig høring, etter feil og eventuelle mangler. Realiteten er jo at de aller, aller fleste planer i kommunal og fylkeskommunal regi går igjennom uten innsigelser. De aller, aller fleste planer går igjennom etter lokalpolitisk godt utøvd skjønn.

Vi som storting har gjort vedtak, og regjeringen gjør egne vedtak, som rammer inn hvordan det lokalpolitiske skjønnet skal kunne utøves, ikke fordi det ene vedskjulet, den ene plattingen eller den ene garasjen utgjør den store forskjellen, men fordi alle de ulike garasjene, plattingene eller store endringene som skjer i planen, har betydning for totaliteten. Jeg vil påstå at det er enkelt å unngå innsigelser. Det er bare å forholde seg til de planer, lover og regler som allerede finnes.

Noen har tidligere sagt at det finnes to ulike mennesketyper. Det er dem som leter etter rommet utenfor firkanten eller sirkelen, og dem som går i randsonen og leter etter handlingsrom. Hvis lokalpolitikerne ønsker å lete etter handlingsrom, finnes det mye av det i dagens eksisterende planverk. Jeg vil anbefale alle kommunestyrerepresentanter eller fylkestingsrepresentanter å lage gode planer. Gode planer vil stå seg over lengre tid. Behovet for dispensasjoner i gode planer er vesentlig mindre enn i dårlige. Et stort behov for mange dispensasjoner i en plan er ofte et tegn på en gammel plan eller en dårlig plan, og da er det vel også planvask som bør være interessant for gode planmyndigheter. En statsforvalterens oppgave er å sørge for at Stortingets eller regjeringens vilje og politiske vedtak blir gjennomført. Så det å gå til angrep på statsforvalteren, innsigelsesinstituttet eller andre statlige myndigheters utøvelse av det politiske skjønn er feil. Det må heller rettes til andre.

Bengt Fasteraune (Sp) [12:58:36] (ordfører for sak nr. 5): Kommunal- og forvaltningskomiteen behandler forslag til stortingsvedtak om endring av fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke, og kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler forslag til endringer i valgloven.

Regjeringen foreslår i proposisjonen å endre fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet fylke til Akershus fylke. De tre kommunene som utgjør Hadeland, tilhørte tidligere Oppland fylke, men i dag tilhører kommunene Lunner og Jevnaker Akershus fylke. Jeg vil takke komiteen for samarbeidet i denne saken, og jeg går ut ifra at partiene etter hvert vil beskrive hva deres holdninger til saken er.

Senterpartiet støtter ikke forslaget om endret fylkestilhørighet for Gran kommune fra Innlandet til Akershus og har fremmet et løst forslag om at Stortinget ber regjeringen komme tilbake med ny sak knyttet til fylkestilhørigheten for Gran kommune med oppdatert og reelt faktagrunnlag.

Gran kommune har høyere vekst og skatteinntekter enn resten av kommunene i Innlandet i dag. Et fylkesbytte for Gran kommune vil forsterke den regionale ubalansen mellom Innlandet og Akershus med tanke på antallet innbyggere og arbeidsplasser. Innlandet fylke har lavere befolkningsvekst enn Akershus, og en flytting av Gran kommune vil forsterke dette ytterligere. Innlandet fylkesting vedtok å gå imot fylkesbytte, og fylkesutvalget gjentok dette enstemmig i mars 2025. Hadelands-regionen kan være en region med tilknytning til to fylkeskommuner. Det har den vært før, og er fortsatt. Gran vil bli en utkantkommune i Akershus, fra å være en mer sentral kommune i Innlandet. Dette mener vi at verken proposisjonen eller partiene som i dag sørger for flertall for fylkesbytte – dersom det blir slik – har tatt skikkelig stilling til. Vi må se på disse konsekvensene og ikke bare vise til vedtak i kommunestyret.

Det ble fattet et vedtak i kommunestyret i Gran den 21. april 2022 om at det skulle gjennomføres en folkeavstemning, som ikke er fulgt opp. Dette har også Statsforvalteren påpekt, og Statsforvalteren mener at kommunevalget i 2023 ikke kan brukes som en støtte til fylkesbytte. Det burde blitt gjennomført en folkeavstemning, med tydelig avklarte konsekvenser og et grundig faktagrunnlag, før en eventuell søknad om fylkesbytte. Det var det som ble vedtatt i kommunestyret i Gran.

I 2022 sendte det daværende kommunestyret i Gran en meningsundersøkelse til alle over 16 år med mobil om hvorvidt de ønsket å holde seg i Innlandet fylke eller å flytte over til Akershus. Det ble et flertall for Innlandet, med 51 pst. mot 42 pst. At tallene 49 pst. og 45 pst. – tallene fra et ekstrautvalg – er tallene som benyttes i proposisjonen som vi skal forholde oss til når vi tar vår beslutning, er spesielt. Det opplyses ikke at undersøkelsen hadde to utvalg. Kun tallene utenom ekstrautvalget er kvalitetssikret av Sentio. Det illustrerer på en måte at saken ikke er tilstrekkelig og forsvarlig utredet.

Hadelands-regionen har i lang tid hatt interkommunalt samarbeid på tvers av fylkesgrenser, tilbake til før endringen av fylkesgrensen, da alle Hadelands-kommunene tilhørte Oppland fylke. Dette var en naturlig konsekvens av den geografiske plasseringen som tyngdepunktet sør i Oppland fylke, både med grense mot Akershus fylke og Buskerud fylke. Plasseringen for regionen vil forbli den samme, og det er dermed grunn til å anta at dette ville være tilfellet for Hadelands-regionen og Gran også framover uavhengig av om Gran kommune overføres til Akershus fylke. Framstillingen i proposisjonen er ubalansert, og det er viktig med en bredere gjennomgang og framstilling av at dette er en region som på grunn av sin geografiske plassering har lange tradisjoner for og historikk med interkommunalt samarbeid på tvers av fylkesgrenser. I 2022, da de sendte ut undersøkelsene, var altså spørsmålene: Hvor viktig er det for deg at Lunner, Jevnaker og Gran er i samme fylke? Slik situasjonen er nå, er et nytt Akershus fylke det alternativet som gir mulighet til å samle Hadelands-kommunene. Det siste er: Hvilket fylke ønsker du at Gran kommune skal tilhøre i framtiden? Spørsmålsstillingen er rett og slett tendensiøs.

Jeg tar opp Senterpartiets forslag.

Sverre Myrli (A) [13:03:52] (ordfører for sak nr. 6): Det vi nå har til behandling, dreier seg ikke om tekniske forhold i gjennomføringen av en innbyggerundersøkelse. Det dreier seg heller ikke om valgordningen og valgsystemet i Norge. Dette dreier seg om at Stortinget har delt en definert, sammensveiset og velfungerende region, Hadeland, i to forskjellige fylker.

Hadeland har antakeligvis administrativt vært samlet siden Halvdan Svartes tid. Nå gikk det riktignok ikke så bra med Halvdan Svarte, han gikk gjennom isen på Randsfjorden og druknet, og så kan det jo krangles om – som det er blitt gjort i mange hundre år – hvor han egentlig er gravlagt, men det får bli en annen debatt.

Etter fylkesendringene fra 2020 med opprettelsen av Viken, og så oppdelingen av Viken igjen fra 2024, har Stortinget altså plassert to av tre hadelandskommuner, Lunner og Jevnaker, i Akershus, og den tredje av kommunene, Gran, i Innlandet. Dette skaper problemer i hverdagen for innbyggerne når det gjelder videregående skole, kollektivtransport og andre forhold. Derfor bør Stortinget nå rette opp i dette. Hadeland må samles i ett fylke, og derfor bør Gran overføres til Akershus.

Jeg var i Gran i kommunevalgkampen i 2023, og mitt klare inntrykk var at dette var den store saken i valgkampen, med plakater, bannere og løpesedler fra partiene – noen for fylkesbytte og noen imot fylkesbytte. De partiene som gikk inn for fylkesbytte, fra Innlandet til Akershus, gikk fram ved kommunevalget, og det er et klart flertall i kommunestyret i Gran som har vedtatt å gå inn for det.

Med virkning fra stortingsvalget i 1953 fikk vi ny valgordning ved stortingsvalg, der fylkene ble valgdistrikter. Da var det 20 fylker og valgdistrikter ved stortingsvalg. Etter at Bergen gikk inn i Hordaland, hadde vi 19 fylker og valgdistrikter, og slik var det altså i mange tiår. Så kom endringene i fylkesstrukturen fra 2020, først til 11 fylker og så til 15 fylker fra 2024, men fortsatt med 19 valgdistrikter ved stortingsvalg, for det er regulert i Grunnloven. Da må vi ha mekanismer og regler for hvordan valgdistriktene ved stortingsvalg inndeles når grensene ikke lenger er sammenfallende med fylkesgrensene.

Dette vurderte valglovutvalget, dette vurderte regjeringen i framlegg til ny valglov, og dette vurderte Stortinget da ny valglov ble debattert og vedtatt i 2023, altså for bare tre år siden. Det var full enighet om at det ikke bør være kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt ved stortingsvalg, og inndelingen av valgdistrikter ved stortingsvalg ble da tatt inn i valgloven. Derfor er forslaget fra Rødt så merkelig, for så vidt jeg skjønner, vil Rødt nå stemme for at Gran skal overføres fra Innlandet fylke til Akershus fylke, men de vil ikke stemme for at Gran skal overføres fra Oppland til Akershus valgdistrikt ved stortingsvalg. Senterpartiet og Fremskrittspartiet er iallfall mer konsistente: De stemmer imot både fylkesbytte og overføring av Gran fra Oppland til Akershus valgdistrikt.

Jeg vil oppfordre både Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet, dersom det nå blir flertall for å overføre Gran fra Innlandet fylke til Akershus fylke, til å stemme for å endre valgdistrikt ved stortingsvalg. Hvis vi ikke skulle ha gjort det slik, skulle altså innbyggerne i Gran ved fylkestingsvalget neste år stemme i Akershus, men ved stortingsvalget i 2029 skulle de i så fall da stemme i Oppland valgkrets. Det går jo rett og slett ikke an. Da skal altså Akershus fylkeskommune – og fylkeskommunene har jo viktige roller i valggjennomføringen i Norge – ved stortingsvalget håndtere valggjennomføringen i Akershus og i Gran, som da tilhører Oppland valgkrets.

Nei, nå må vi rydde opp. Nå må vi samle de tre hadelandskommunene i samme fylke, og som en følge av det må vi også endre valgkretsene ved stortingsvalg. Innbyggerne i Gran – ja, innbyggerne på hele Hadeland, og jeg ser de tre ordførerne er til stede på galleriet i dag – fortjener det. Gran vil være Gran uansett, og Gran vil være like grønt, like frodig og like vakkert uansett.

Finn Krokeide (FrP) [13:08:58]: Prosessen med søknad om fylkesbytte for Gran kommune og proposisjonen Stortinget nå behandler om endret fylkestilhørighet for Gran kommune, er beheftet med flere feil og svakheter. Summen av prosessuelle svakheter, faktafeil og mangelfulle opplysninger i denne proposisjonen medfører at det ikke er forsvarlig å treffe en avgjørelse på bakgrunn av dette beslutningsgrunnlaget.

For det første er det blitt påvist at innbyggerhøringen som ble gjennomført i Gran kommune i 2022, ble utformet av daværende politisk ledelse i Gran, som hadde et klart ønske om at denne kommunen skulle bytte fylke, videre at det ikke kan sies med sikkerhet at det regjeringen i proposisjonen omtaler som innbyggere i Gran, faktisk var innbyggere i Gran kommune. Både Gran kommune og Sentio, som utførte undersøkelsen, er klare på at tallene ikke er representative for innbyggerne i Gran sitt syn på spørsmålet om fylkestilhørighet. På skriftlig spørsmål har kommunal- og distriktsministeren gitt det oppsiktsvekkende svaret at dette ikke var problematisk, da representativitet ikke var en faktor for denne innbyggerundersøkelsen – hva nå enn statsråden måtte mene med det. Statsråden har altså unnveket å svare direkte på om man kan garantere at respondentene faktisk var innbyggere i Gran.

Det er vanskelig å se at kommunal- og distriktsministerens kommunikasjon til Stortinget i denne proposisjonen og ikke minst på konkrete skriftlige og muntlige spørsmål fra Stortinget er i henhold til statsrådens opplysningsplikt i Grunnloven § 82, men det er en tematikk Stortinget får forfølge på dertil egnet måte. Det vi i hvert fall kan slå fast, er at det eneste anvendelige tallgrunnlaget for måling av folkeviljen i Gran viste et signifikant og absolutt flertall for å bli i Innlandet. Den folkelige motstanden mot dette fylkesbyttet som vi har sett i Gran kommune, er illustrerende for hvorfor dette blitt håndtert på denne måten. Det har vært et grep for å forsøke å maskere den folkelige motstanden i det som ville bli Stortingets beslutningsgrunnlag i saken.

Regjeringen har altså i proposisjonen gitt misvisende opplysninger om Gran kommunes interkommunale samarbeid med kommuner som ligger nord for Gran kommune. Sagt på en annen måte: deres tilknytning til kommuner beliggende i Innlandet fylkeskommune. Dette er igjen blitt supplert med misvisende opplysninger om at Gran kommune er den eneste kommunen i Innlandet som er orientert sørover med stor utpendling til Oslo-området. Med disse grepene har regjeringen søkt å skape et bilde av Gran kommune som en ensom enklave på sørspissen av Innlandet som ikke har noen orientering mot kommunene nord for seg, og som nå står mutters alene etter at de to andre hadelandskommunene bestemte seg for å søke lykken i Akershus. Det er direkte feil.

En annen vesentlig svakhet ved dette beslutningsgrunnlaget i den sikkerhetspolitiske situasjonen vi nå står i, er den manglende utredningen av hvilke konsekvenser dette kan få for Raufoss-industrien og dermed for Nammos virksomhet på Raufoss. Dette illustreres ved at industriklyngen på Raufoss har gitt et høringsinnspill i saken som påpeker nettopp dette. Vi vet ikke hva som vil skje med eierskapet og dermed samarbeidet med Hapro, der Innlandet fylkeskommune i dag er en stor eier. De vet heller ikke hva som vil skje med det godt etablerte samarbeidet de har med Hadeland videregående skole, som er av stor betydning for rekruttering til arbeidsplasser som er viktige for både vår egen og våre alliertes sikkerhet. Dette er overhodet ikke omtalt eller kartlagt i det beslutningsgrunnlaget regjeringen har framlagt for Stortinget.

Dette har vært en så hastverkspreget og lite sannhetssøkende prosess – med et klart definert mål for øye allerede fra oppstart – at det ikke utgjør et forsvarlig beslutningsgrunnlag for en så viktig beslutning som å flytte denne kommunen fra Innlandet til Akershus. Slik Fremskrittspartiet ser det, er det åpenbart at utredningsinstruksen ikke har vært fulgt i denne saken, da med en særlig henvisning til instruksens § 2-2.

Videre vil vi påpeke at regjeringen benytter seg av tallgrunnlag som det er umulig å si om er i tråd med inndelingsloven § 10 første ledd. Vi vet rett og slett ikke om den personkretsen loven angir, altså innbyggerne i kommunen, er de som faktisk har blitt hørt i dette ekstrautvalget – sannsynligvis ikke. Dette er veldig langt unna et forsvarlig beslutningsgrunnlag i en så prinsipielt viktig sak som endring av fylkesgrensene og ikke minst landets valgkretser.

På denne bakgrunn vil Fremskrittspartiet derfor ikke stemme for noen av de forslagene regjeringen fremmer i denne proposisjonen, men vi vil stemme for det løse forslaget fra Senterpartiet.

Mudassar Kapur (H) [13:13:28]: For Høyre er respekten for lokaldemokratiet et viktig prinsipp. Ved lokalvalget i 2023 avklarte samtlige partier hva de gikk til valg på – enten støtte til eller motstand mot et fylkesbytte. Velgerne valgte inn det flertallet som ønsker bytte. Det er det vi i dette landet kaller lokaldemokrati. Det er det vi i dette landet kaller demokratiske prosesser. Den demokratiske prosessen har med andre ord også funnet sted gjennom velgernes avstemming ved valg. Velgere som går til urnene, er ikke et utvalg plukket ut av et byrå, dette er demokratiet i praksis. Jeg vil bare minne enkelte talere om at vi fortsatt har en institusjon i Norge som heter valg.

Det er opp til det enkelte kommunestyre å bestemme hvordan en innbyggerhøring skal gjennomføres, og om den skal gjennomføres. Uansett er en slik innbyggerhøring rådgivende. Jeg vil derfor minne representantene i denne salen som har kjempet med nebb og klør for å komme inn på Stortinget for å ta litt ansvar, om at det er Stortinget som fatter beslutninger om å endre fylkestilhørighet for en kommune. Jeg har ikke registrert fra hverken Senterpartiet, FrP eller andre noen forslag i Stortinget i denne sakens behandling som ønsker å omgjøre loven på det punktet, så man mener at ansvaret ligger hos stortingsrepresentantene, men det er kanskje ikke behagelig å ta det fra sak til sak.

Statsforvalteren har tilrådd at søknaden imøtekommes. Det foreligger heller ingen tungtveiende nasjonale hensyn som taler imot. For Høyre legger vi avgjørende vekt på den lokale demokratiske viljen, uttrykt gjennom kommunestyret, til et demokratisk valgt kommunestyre, Statsforvalterens uavhengige faglige anbefaling og hensynet til at Hadelands-regionen bør fungere samlet innenfor et fylke.

Kommunene i Hadelands-regionen har flere samarbeid, og innbyggerne har tilknytning til denne regionen som en helhet. For oss i Høyre er det at folk bor i en naturlig bo- og arbeidsregion, viktig, og vi støtter Gran kommunes ønske om å formalisere dette samarbeidet og rette opp en administrativ inndeling som oppleves kunstig og uhensiktsmessig.

Dette vil bidra til bedre tjenester til innbyggerne innenfor en naturlig bo- og arbeidsregion. Jeg savner innbyggerperspektivet på tjenestesiden fra dem som har tatt ordet så langt i denne saken for å tale imot proposisjonens innhold. Derfor vil jeg fra denne talerstolen også være tydelig på at Høyre har en ganske klar forventning om at lokalpolitikerne etter at fylkesbyttet har funnet sted, også tar initiativ til en kommunesammenslåing i Hadelands-regionen, sånn at vi reelt legger til rette for at folk bor i en kommune som representerer en naturlig bo- og arbeidsregion.

Jeg vil minne om at for Høyre er egentlig fylkeskommunen underordnet i dette tilfellet når det gjelder inndeling. Vi mener at fylkeskommunen bør legges ned. Vi mener i motsetning til FrP at man ikke engang skulle brukt flere hundre millioner kroner på å splitte opp Viken og lage tre nye fylkeskommuner når man heller burde jobbe for å få færrest mulig fylkeskommuner eller legge dem ned. Derfor synes jeg også det var synd at Arbeiderpartiet og Senterpartiet stemte imot Høyres forslag nylig om å starte arbeidet med å legge ned fylkeskommunen. Hadde man ikke hatt fylkeskommunen, trenger man heller ikke disse debattene om grenser, men det får være en annen diskusjon.

Jeg vil bare avslutningsvis igjen minne om at det er Stortinget som skal fatte disse beslutningene. Representantene bør – også i de tilfellene hvor et flertall mener at man er imot å flytte Gran til Akershus, uansett hvilke undersøkelser man se på – kunne gå inn i en sak og allikevel komme fram til at det som er best for regionen, sett under ett, er å gjennomføre et fylkesbytte. Høyre mener at det sett fra et innbyggerperspektiv er det riktige å gjøre å respektere kommunestyrets ønske. Vi støtter dermed proposisjonens innhold og de foreslåtte lovendringene.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [13:18:50]: Disse sakene viser hvordan tilsynelatende tekniske spørsmål om grenser og inndeling i realiteten handler om noe som er langt større: om demokrati, om representasjon og om tillit til politiske beslutninger.

Spørsmålet om hvorvidt Gran kommune skal skifte fylkestilhørighet, og hvilket valgdistrikt kommunen skal høre til, angår i aller høyeste grad hverdagen til folk på Hadeland. Det angår samarbeidet mellom kommuner som allerede henger tett sammen, og det angår hvordan innbyggernes stemme skal bli representert nasjonalt.

I denne saken er også håpet lysegrønt. SV støtter flertallets forslag om at Gran kommune blir en del både av Akershus fylke og av Akershus valgdistrikt. For oss er det et ryddig og prinsipielt standpunkt. Valgdistrikt bør ikke krysse fylkesgrensene. Dette har Stortinget tidligere lagt til grunn, bl.a. da Jevnaker enstemmig ble overført både til Akershus fylke og Akershus valgdistrikt. Når Gran nå ønsker en fylkestilhørighet til Akershus, må jo også innbyggerne der få samme demokratiske innflytelse som andre kommuner i Akershus over hvem som skal representere dem på Stortinget.

For Gran har det over lang tid også vært viktig å samle Hadeland i ett fylke, sammen med Lunner og Jevnaker. Jeg tror kanskje at det å være i samme region noen ganger er viktigere for kommunene i Hadelands-regionen enn hvilket fylke de egentlig hører til. Denne saken er det som gir dem muligheten til å være én felles bo- og arbeidsmarkedsregion i samme fylke. En samlet Hadelands-region gir bedre forutsetninger for samarbeid, regional utvikling og helhetlige løsninger, og det tilsier også at de skal ha et felles stortingsvalgdistrikt.

Jeg må også få si, som en som nylig kommer fra Innlandet fylkeskommune og har vært fylkespolitiker fram til oktober i fjor, at det ikke er med lett hjerte jeg står her. Samtidig ser jeg at det er viktig for Gran og for Hadeland.

Det er også reist bekymring for hvordan endringen i valgdistrikt kan påvirke mandatfordelingen fram mot stortingsvalget i 2029, og det er riktig at slike endringer kan ha konsekvenser. Samtidig – og selv om dette egentlig ikke er en del av saken til kommunalkomiteen, men heller en del av saken til kontroll- og konstitusjonskomiteen – har jeg lyst til å være tydelig på at vi må holde fast ved fakta. De nye beregningene basert på befolkningstall per 1. januar 2026 viser at Nordland vil tape ett mandat uavhengig av om Gran overføres til Akershus eller ikke.

Dette understreker først og fremst at mandatfordelingen påvirkes av befolkningsutvikling og sentralisering, og siden 2005 har Akershus og Oslo fått flere mandater, mens fylker som Nordland, Troms, Finnmark, Hedmark og mitt eget valgdistrikt Oppland har mistet mandater. Det er en utvikling som vi i SV er dypt opptatt av. Derfor mener vi også at tiden er moden for en helhetlig gjennomgang av valglovgivningen, der både demokratiske prinsipper og hensynet til nasjonal representativitet må vurderes sterkere. På den bakgrunn vil SV støtte forslag nr. 1 i innstillingen, og subsidiært også stemme for forslag nr. 2, i den saken som foreligger fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Saken om fylkestilhørighet handler også om prosess. Behandlingen av Gran kommunes søknad har vist hvor krevende det er å balansere lokalt selvstyre, regionale hensyn og statlig ansvar, og statsforvalteren har reist viktige spørsmål om innbyggernes medvirkning og om demokratisk legitimitet – og det er spørsmål som SV deler.

Når fylkesgrenser endres, må beslutningene være både formelt riktige og demokratisk godt forankret, og åpenhet om kriterier og reell involvering av innbyggerne er avgjørende for tilliten til både lokale og nasjonale myndigheter, og det har vi sett i debatten så langt. SV støtter likevel flertallets tilråding, ikke fordi prosessen har vært uten svakheter og feil, men fordi forutsigbarhet nå er viktigst for innbyggerne i Gran og for regionen som helhet.

Denne saken må gi læring for framtiden, for når kommuner ønsker å endre fylkestilhørighet, må staten sikre tydeligere prosedyrer og bedre rammer for medvirkning, slik at beslutningene også får bred legitimitet og ikke etterlater varig mistillit.

Hanne Beate Stenvaag (R) [13:24:12] (komiteens leder): Det er gode grunner til å si ja til at Gran kommune skal få skifte fylke, til Akershus. I Rødt er vi opptatt av lokalt selvstyre. Et bredt flertall i kommunestyret har søkt om å få skifte fylke. Det har ikke skjedd plutselig. Det har vært en bred debatt lokalt i flere år, og valgresultatet ga et klart flertall for det. Statsforvalteren har sagt ja og mener ulempene for Innlandet er akseptable. Akershus har også sagt ja. I Rødt har vi lyttet til våre lokale tillitsvalgte, både Rødt Oppland og Rødt Akershus – og viktigst: Rødt Gran har anbefalt oss å stemme ja. Det er det flere gode grunner til. For kollektivtransporten og de reisende i Gran vil det være bedre, for skoleelevene i Gran vil det være bedre, og for interkommunale samarbeid på Hadeland vil det være bedre.

Det finnes selvsagt motargumenter, men Rødt mener at fordelene er klart større enn ulempene. Rødt er for å samle Hadeland i samme fylke. Det er en felles region som har klare fordeler av å være sammen.

Samtidig stemmer Rødt i dag imot å endre valgdistriktene for stortingsvalg. Vi vil at Gran skal bli værende i Oppland valgdistrikt. Det er det også gode grunner til. Stortinget har valgt å løsrive valgdistriktene fra fylkene. Vi har 15 fylker, men 19 valgdistrikter. Disse er skrevet inn i loven, men verken Stortinget eller regjeringen har drøftet hvordan eventuelle fylkesbytter og kommunesammenslåinger over fylkesgrenser best bør håndteres. I dag tas det i stedet nærmest for gitt at hvis man stemmer for fylkesbytte, skal man også stemme for endring av valgdistriktene. Sånn er det ikke nødvendigvis, for det er to ulike spørsmål og to ulike lover.

Rødt er kritisk til en utvikling over tid hvor stadig flere stortingsmandater samles på det sentrale Østlandet. Flere mandater betyr mer makt, samtidig som geografisk store områder av landet blir dårligere representert. Over tid vil ikke dette være holdbart. I denne saken er det satt på spissen. Hvis Gran bytter fylke, risikerer Nordland å miste et stortingsmandat. Det opplever nok mange lokalt – med rette – som urimelig. Valgordningen vår er kjernen i demokratiet. Endringer i den er altfor viktige til bare å løses fra sak til sak. Regjeringen forventer at vi vil få flere kommunesammenslåinger i årene framover, så denne typen saker vil antakeligvis komme på Stortingets bord flere ganger.

Jeg kan skjønne noen av argumentene mot å si nei til at Gran skal bytte valgkrets, og at det kanskje på sikt ville være unaturlig i lengden. Samtidig er dette en god mulighet til en overordnet gjennomgang av valgordningen, med hensyn til ulempene som vi ser at dette antakeligvis vil få for representasjonen fra Nordland – som jo egentlig ikke har så veldig mye sammenheng med den praktiske virkeligheten for folk som bor i Gran kommune.

Derfor trenger vi å vurdere prinsipielt og overordnet hvordan slike saker best kan håndteres. Det er det Rødt har foreslått at vi gjør, og vi tenker at fram til da ønsker vi at valgordningen ikke endres.

Med dette fremmer jeg forslaget Rødt har alene i sak nr. 6.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:27:42]: Veljarane har gjennom val satt inn eit politisk fleirtal som er for fylkesbyte. Det var godt kjent før valet, og det er då naturleg å følgje det lokaldemokratiske votumet som ligg til grunn. Hadeland MDG støttar fylkeslaga. Innlandet MDG og Akershus MDG støttar forslaget til regjeringa om å endre fylkestilhøyringa for Gran kommune frå Innlandet til Akershus. Dette er eit ønske vi i stortingsgruppa ønskjer å følgje opp.

Forslaget til regjeringa er i tråd med vedtaka i både Gran kommunestyre og Akershus fylkesting. I lokalvalet i 2023 gjekk MDG lokalt klart og tydeleg inn for fylkesbyte og har sidan hatt ein tydeleg bodskap: Gran kommune høyrer naturleg heime i Akershus saman med dei andre kommunane på Hadeland, både geografisk, funksjonelt og regionalpolitisk.

Vi meiner at eit fylkesbyte vil styrkje moglegheitene til regionen for heilskapleg utvikling, betre samferdselsløysingar på tvers i regionen og meir samanhengande tenester for innbyggjarane. Det vil også gje Hadeland ei tydelegare stemme i eit fylke vi samarbeider tett med i praksis. Hadeland var tidlegare ein samla region i Oppland fylke, men blei splitta mellom Viken og Innlandet ved fylkesreforma, som fekk verknad frå 2020. Vi har sidan hatt ei fylkesgrense midt i regionen og har opplevd korleis dette kan hemme.

Konklusjonen vår er at Hadeland som region er best tent med å vere samla i same fylke, og som representanten Kapur seier: Det er Stortingets ansvar å ta avgjerder om fylkesbyte. Vi i MDG vel å følgje det fleirtalet i Gran har avgjort.

Statsråd Bjørnar Skjæran [13:29:55]: Saken vi behandler i dag, gjelder forslag om å endre fylkestilhørigheten for Gran kommune fra Innlandet til Akershus. Gran kommune ønsker å bli en del av samme fylke som nabokommunene Lunner og Jevnaker. Dette vil samle hadelandsregionen i ett fylke, slik situasjonen var fram til etableringen av Viken. Fram til 2018 var både Gran, Jevnaker og Lunner kommuner i Oppland fylke. Regjeringen foreslår å innvilge søknaden fra Gran kommune i tråd med kommunens ønske.

Gran kommune sendte søknad om fylkesbytte til Statsforvalteren i Innlandet 24. juni 2024, sammen med en egen utredning. Konsekvensene for samarbeidet i hadelandsregionen og tjenestetilbudet til innbyggerne på lang sikt er blant argumentene for et fylkesbytte til Akershus.

Som del av kommunens utredning ble det gjennomført en innbyggerundersøkelse. Syv av ti respondenter mener det er «viktig» eller «litt viktig» at hadelandskommunene tilhører samme fylke. Undersøkelsen viser samtidig at et flertall av innbyggerne ønsker at Gran forblir i Innlandet. Gran kommune vedtok likevel å søke om fylkesbytte.

Et vektig argument mot fylkesbytte er at det kan forsterke den regionale ubalansen mellom Akershus og Innlandet. Statsforvalteren i Innlandet tilrådde under tvil et fylkesbytte. Etter en samlet vurdering mente statsforvalteren at ulempene ved et fylkesbytte ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for kommunens klare ønske og fordelene et fylkesbytte vil ha for kommunen og deres innbyggere.

Saken har også skapt mye engasjement, og det er forståelig fordi fylkestilhørighet har betydning for folk. Saker som gjelder å flytte en hel kommune fra et fylke til et annet, reiser mange problemstillinger, og det vil være argumenter både for og imot et fylkesbytte. Denne saken er ikke noe unntak, og det er flere ulike hensyn som må veies opp mot hverandre.

I vurderingen av saken har departementet bl.a. lagt vekt på kommunestyrets ønsker og vedtak, fylkeskommunenes syn, hvilke konsekvenser et eventuelt fylkesbytte kan få for tjenestetilbudet til innbyggerne i den aktuelle kommunen og i de berørte fylkeskommunene samt virkninger for den regionale balansen.

Når det gjelder de synspunktene som er kommet til uttrykk, har nabokommunene Jevnaker og Lunner gitt uttrykk for at de ønsker at hadelandskommunene samles i ett fylke. Akershus fylkeskommune er positiv til et fylkesbytte, mens Innlandet fylkeskommune stiller seg negativ til at Gran kommune endrer fylkestilknytning.

Departementet har ikke lagt avgjørende vekt på innbyggerundersøkelsen i denne saken, men funnet andre momenter mer tungtveiende – herunder kommunestyrets klare ønske, statsforvalterens vurdering samt det å legge til rette for bedre og mer effektive tjenester og en bedre og mer helhetlig samfunnsutvikling når hadelandskommunene samles i samme fylke.

I 2023 vedtok Stortinget en endring i inndelingsloven som innebærer at saker om flytting av en eller flere kommuner fra et fylke til et annet skal legges fram for Stortinget for avgjørelse. Begrunnelsen for denne endringen er at slike grensejusteringer også får betydning for valgdistriktene til Stortinget.

Fylkeskommunene har viktige oppgaver i gjennomføringen og godkjenningen av stortingsvalg. Dersom ansvaret for et valgdistrikt skulle vært delt mellom flere fylkeskommuner, ville det kunne gi en uklar ansvarsfordeling, en mer komplisert ansvarsfordeling og økt risiko for feil.

Som en konsekvens av regjeringens forslag om at Gran kommune skal tilhøre Akershus fylke, foreslås det derfor samtidig en endring i valgloven slik at Gran kommune blir flyttet fra Oppland valgdistrikt til Akershus valgdistrikt.

Regjeringen foreslår derfor at Gran kommune blir en del av Akershus fylke og valgdistrikt. Jeg er glad for at flertallet i både kommunal- og forvaltningskomiteen og kontroll- og konstitusjonskomiteen er enig i regjeringens forslag. Dersom Stortinget deler denne vurderingen, bør det fattes vedtak i tråd med regjeringens forslag.

Solveig Vestenfor (A) [13:50:20]: Det er spesielt å koma seint inn i ein debatt, men eg må likevel seia det eg hadde tenkt å seia: Arbeidarpartiet støttar søknaden frå Gran kommunestyre om å verta overført til Akershus fylkeskommune. Det gjer me trass i at både fordeling av skatteinntekter og folketalsutjamning er gode argument for at Gran framleis kunne ha vore i Innlandet, for me vil med positiv støtte til denne søknaden gjera Akershus fylkeskommune endå større. Me veit òg at det finst mykje godt samarbeid mellom Gran og naboane i nord, ikkje minst innanfor sjukehus- og næringssamarbeid. Likevel landar altså Arbeidarpartiet på å støtta søknaden frå kommunen.

Kommunane i Noreg er veldig ulike. Alle dei 357 kommunane våre har interkommunale samarbeid, og i mellomstore og mindre kommunar er desse samarbeida viktige og ofte avgjerande for at kommunane kan levera på generalistkommuneprinsippet: å sørgja for gode, forsvarlege og likeverdige tenester for både unge og vaksne.

Om Hadeland på sikt vil greia ut kommunesamanslåing, skal dei få lov til å avgjera sjølve i lokaldemokratiet sitt. Slik er det.

Når det gjeld generalistkommunesamarbeidet: I det samarbeidet som er på Hadeland, har det vore slik at Lunner, Jevnaker og Gran har eit utstrekt interkommunalt samarbeid, og kanskje viktigast i denne samanhengen: interkommunalt samarbeid spesielt retta mot dei tenestene der fylkeskommunen har direkte eller indirekte ansvar, som innanfor vidaregåande opplæring, næringsutvikling og landbruksforvalting, tannhelse, kultursatsing og samferdsel, men i tillegg òg innanfor barnevern, flyktningtenester, Nav, renovasjonstenester og energi.

Kommunar med så tette band og samarbeid, gjennom interkommunale politiske råd og samarbeidsavtalar, bør, så langt det er råd, vera i same fylke. Hadelandskommunane kunne jo vore i Innlandet, eller i Buskerud for den del, men etter oppløysinga av Viken fekk både Lunner og Jevnaker tilhald i nye Akershus. Erfaringane frå desse siste åra med å vera i ulike fylke har vist seg å vera krevjande. Difor står me her.

Stortinget sin jobb er m.a. å sørgja for at kommunane vert rusta og organiserte på ein måte som gjer at dei kan utføra oppdraget sitt: å sørgja for gode tenester for innbyggjarane sine. Vår jobb er å letta arbeidskvardagen deira så langt me kan, og dette er eit viktig vedtak for å fjerna stein i skoen eller snubletrådar i vegen. «Hadafylki» har definitivt historisk sus over seg og eksisterte lenge før fylkeskommunar og kommunar fann si form. Lat no Hadeland få samlast att i eitt fylke, slik både ordførarane i Gran, Jevnaker og Lunner på vegner av kommunestyra ber om.

Lars Rem (FrP) [13:53:49]: Jeg vil starte med å opplyse, hvis det er noen misforståelser om det: Ved forrige valg gikk Fremskrittspartiet kraftig fram i Gran.

Jeg vil uttrykke bekymring for både prosessen og beslutningsgrunnlaget i saken om Gran kommunes fylkesskifte og forslag om å flytte kommunen til Akershus valgdistrikt. Undersøkelsen som saken bygger på, er ikke godt nok kvalitetssikret. Hvis ikke alle svarene kan dokumenteres å komme fra ekte innbyggere i Gran, er resultatet upålitelig. Stortinget bør ikke ta et så viktig valg uten sikre data.

Lokale løfter om kommunestyrevedtak må ikke erstatte en ryddig og åpen prosess, der innbyggerne får korrekt og fullstendig informasjon før et fylkesbytte avgjøres. Et fylkesbytte får reelle økonomiske konsekvenser for Innlandet fylkeskommune. Disse effektene må kartlegges og gjøres tilgjengelige for vurdering før vedtaket, som f.eks. for Hapro og ferja over Randsfjorden, Elrond.

Flytting av Gran kan også påvirke mandatfordelingen ved stortingsvalg, f.eks. økt representasjon for Akershus og redusert for Nordland. Konsekvensene for en nasjonal representasjon må begrunnes og legges fram.

Jeg ber Stortinget avvise beslutningen til det eventuelt foreligger en uavhengig kvalitetssikring av innbyggerundersøkelsen, en konsekvensanalyse av økonomi og tjenestetilbud for berørte fylkeskommuner og en beregning av effekter på mandatinndelinger ved stortingsvalg. I tillegg bør regjeringen utrede prinsipper for hvordan fylkesbytte kan håndteres i valgloven framover.

Dersom kommunene i økende grad kan skifte fylke for kortsiktige fordeler, undergraves fylkeskommunens plan- og tjenestefunksjon. Forslaget om å avvikle fylkeskommunene, som Fremskrittspartiet flere ganger har foreslått, gjør det ekstra viktig å ha klare nasjonale regler som hindrer uheldige insentiver.

Sverre Myrli (A) [13:56:53]: Fremskrittspartiet svinger seg til de store høyder og prater om både opplysningsplikt, utredningsinstruks og jeg vet ikke hva. Jeg synes vi skal være forsiktig med å framsette slike påstander. Det er greit å være politisk uenig, men la oss holde oss til det. Det er en politisk uenighet.

Jeg kan imidlertid fortelle både Krokeide og Rem litt om den såkalte kommunereformen fra 2017 – jeg satt på Stortinget da også – og om hvordan den ble gjennomført, og hva slags prosesser det var da, med Høyre og Fremskrittspartiet i regjering. Jeg var innbygger i Skedsmo kommune. Det var folkeavstemning om sammenslåing av Skedsmo, Fet og Sørum. Det var et stort flertall i folkeavstemningen, men Høyre og Fremskrittspartiet slo sammen til Lillestrøm kommune.

Jeg var innbygger i Akershus, som ble slått sammen til mastodonten Viken – av Fremskrittspartiet og Høyre og mot folkeviljen. Og dette var helt lovlig fattede vedtak. Men Fremskrittspartiet skal ikke komme her og prate om prosess når vi vet litt om hvordan historien har vært.

I 2022, etter at Høyre og Fremskrittspartiet hadde laget Viken, var det flertall i Stortinget for å splitte opp igjen Viken. Da foreslo Fremskrittspartiet at Jevnaker skulle tilhøre Buskerud fylke. Jeg står her med forslaget: Hole skulle til Akershus fylke, og Jevnaker skulle tilhøre Buskerud fylke. Det var forslaget fra Fremskrittspartiet den gang, og nå prater de om prosess. Jeg vet ikke hva slags prosess det var da. Hvis Fremskrittspartiet hadde fått det som de ville, hadde Lunner tilhørt Akershus, Jevnaker hadde tilhørt Buskerud, og Gran hadde tilhørt Innlandet i dag.

Til Senterpartiet og Bengt Fasteraune: Det var for øvrig Senterpartiet, som hadde kommunalministeren den gangen, som la fram proposisjonen som var til behandling i 2022. Der foreslo Senterpartiet, ved kommunalministeren, at Jevnaker og Lunner skulle ligge i Akershus fylke. Hvorfor foreslo Senterpartiet det hvis det er så fryktelig at Hadeland skal tilhøre Akershus?

Til representanten Stenvaag fra Rødt, som hevdet at Stortinget ikke har tatt stilling til fylkesinndeling og valgdistrikter ved stortingsvalg, må jeg si noe: Jo, det har Stortinget tatt stilling til. Det tok Stortinget stilling til da vi behandlet valgloven i 2023. Det var behandlet grundig av valglovutvalget, og det var grundig behandlet i proposisjonen som lå til grunn. Det var uheldig med kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt, og en skal ikke ha det. Vi kan ha det omvendt, altså flere valgdistrikter i samme fylke, men det bør ikke være kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt ved stortingsvalg.

Bjørn Larsen (FrP) [14:00:13]: La meg starte med det som skiller Fremskrittspartiet fra flertallet i denne saken: Vi stoler på innbyggerne. Der andre er komfortable med å fatte store strukturelle vedtak over hodet på innbyggerne, mener vi at når man skal gjøre så grunnleggende endringer som å flytte en kommune til et nytt fylke, da skal folk få si sin mening. Det er ikke bare sunn fornuft – det er også god, forankret FrP-politikk. Vi mener at bindende folkeavstemninger skal brukes i saker av stor betydning for innbyggerne. Og ja, det gjelder også når utfallet kan gå imot det vi selv mener.

Hva er realiteten i denne saken? Gran kommune vedtok selv at det skulle gjennomføres en folkeavstemning. Likevel ble den aldri gjennomført.

Fremskrittspartiet er ikke bestandig så glade i Statsforvalteren, primært når det handler om innsigelser, men denne gangen har Statsforvalteren rett og er krystallklar: Et kommunevalg kan ikke brukes som erstatning for en folkeavstemning. Innbyggerne stemmer ikke på kun én sak. Dette er et kraftig signal, men likevel velger flertallet å se bort fra det.

La oss være ærlige: Dette er en sak hvor man bevisst har unngått å spørre folk direkte, fordi man ikke var trygg på svaret – eller var det kanskje akkurat det man var i denne saken? For hva viser tallene? Den eneste undersøkelsen vi har, viser at innbyggerne er delt. Og når man bruker kvalitetssikrede data, er det faktisk et flertall for å bli i Innlandet.

Samtidig sier departementet selv at det ikke finnes et klart og tydelig ønske fra innbyggerne. Likevel velger Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Miljøpartiet De Grønne å presse saken gjennom.

Dette handler ikke bare om Gran. Dette handler også om et prinsipielt spørsmål: Hva slags demokrati skal vi ha – et demokrati hvor innbyggerne blir spurt direkte, og der beslutninger forankres tydelig, eller et demokrati som forvitrer og hvor et flertall tolker uklare undersøkelser og erstatter folkets stemme med politiske vurderinger?

Fremskrittspartiet mener dette er feil vei å gå. Når det ikke er gjennomført folkeavstemning, når det ikke er et klart flertall, og når Statsforvalteren advarer mot å bruke valg som erstatning, burde Stortinget stoppe opp.

Vi mener dette er en sak som mangler legitimitet, ikke fordi resultatet nødvendigvis er galt, men fordi prosessen er det – og det er farlig. Hvis vi begynner å flytte grenser uten tydelig folkelig forankring, svekker vi tilliten til hele systemet. Derfor sier Fremskrittspartiet klart: Spør folk først og gjør vedtak etterpå – ikke omvendt.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:03:10]: I denne saken dukker det opp spørsmålsstillinger om hvorvidt Stortinget skal fatte beslutning om Gran skal være i Akershus eller i Innlandet. Det dette dreier seg om, er hvordan vi på Stortinget blir opplyst om hvordan vedtakene er fattet. Det er jo det vi etterspør. Så er det representanter som går tilbake i tid og sier: Jammen Senterpartiet var jo for det eller for det. Det er i prinsippet ikke det det dreier seg om. Det dreier seg om prosessen før vedtakene blir fattet i Stortinget, som forrige representant redegjorde for på en veldig god måte.

Når man leser valgprogrammet til Gran Arbeiderparti, står det faktisk følgende der:

«I løpet av perioden vil vi se på hva vi har vunnet og hva vi har tapt med nåværende regional tilhørighet. Vi tenker her både på samarbeidet med de andre Hadelandskommunene og nåværende fylkestilhørighet.»

Man hadde altså ikke tatt stilling til det i sitt eget valgprogram. Så er jeg veldig klar over at man i valgkampen var tydelig på hva man mente, men poenget er likevel at når man ikke gjennomfører vedtaket om at det skal være en folkeavstemning, som det forrige kommunestyret gjorde, når man ikke er tydelig i det man deler ut til velgerne, og som man skal gå til valg på, altså valgkampprogrammet, og når man bevisst gjennomfører en innbyggerundersøkelse som tenderer til at folk skal svare Akershus, men likevel får en tilbakemelding om at det ikke er tilfellet, og bare fortsetter, og når ingenting av det som jeg nå opplyser om, tilflyter oss på Stortinget gjennom ordinære kanaler – vi må finne ut av dette selv – må det være lov å stille spørsmål om prosess.

Jeg har også vært ordfører og jobbet for en sammenslåing av to kommuner. Vi gjennomførte en folkeavstemning, og da var faktisk svaret ja. Men det viktigste vi gjorde, var å sørge for at alle skulle vite hva de svarte ja på. Når vi opplever at det tilflyter informasjon fortløpende fram mot den dagen vi skal ha debatt, men ikke finner det i proposisjonsteksten, må det være lov å si stopp, vent, se på dette på nytt. Jeg mener det burde vært gjennomført en folkeavstemning, men jeg er klar over at Stortinget ikke kan pålegge en kommune å gjøre det.

Solveig Vestenfor (A) [14:06:27]: Innbyggjarundersøkingar er rådgjevande for kommunestyret. Det er litt viktig å få presisert her. Kommunestyret, i motsetnad til alle som uttalar seg i ei slik undersøking, har eit overordna ansvar for å sikra best mogleg drift og utvikling for eigen kommune, tenkja overordna og tenkja langsiktig – kva er best for Gran på sikt?

Eg registrerer at det har kome eit laust forslag frå Senterpartiet og FrP om å senda saka tilbake til regjeringa fordi dei viser til eit manglande reelt faktagrunnlag og mangelfulle opplysningar. Me veit her i Stortinget kva slags type samarbeid hadelandskommunane har. Me veit at Jevnaker, Lunner og Gran ynskjer dette for å lette det regionale samarbeidet, og det er det reelle grunnlaget me har, og det me bør forhalda oss til i dag. Lokaldemokratiet har sagt sitt. Det er både rett og rimeleg at me landar denne saka i dag, og eg er glad for at det er eit fleirtal her som faktisk vil gjera vedtak i dag.

Finn Krokeide (FrP) [14:08:17]: I dag begår flertallet i denne sal en urett mot innbyggerne i Gran kommune. Stortingsflertallet tvangsflytter kommunen deres fra Innlandet fylke til Akershus fylke. Det gjør de til tross for et klart og tydelig ønske blant granasokningene om å forbli i Innlandet, og til tross for alt som har kommet fram om den måten Arbeiderpartiet på forskjellige forvaltningsnivåer har manipulert faktum på i denne saken.

Derfor vil jeg henvende meg direkte til innbyggerne i Gran kommune: Jeg ga dere et klart løfte i fjor om at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å hindre at Arbeiderpartiet tvangsflyttet kommunen deres til Akershus – et løfte om at dere skulle bli hørt i spørsmålet om hvilket fylke kommunen deres skulle tilhøre framover. Det skulle ikke avgjøres over hodene på dere på et bakrom på Youngstorget. Kjære granasokninger, jeg gjorde så godt jeg kunne. Med et godt samarbeid med Gran FrP og Gran bygdeliste fikk vi avdekket mye. Vi avdekket at prosessen i Gran rundt innbyggerhøringen i 2022 og den etterfølgende prosessen med søknad om fylkesbytte ble manipulert av Gran Arbeiderparti ved daværende ordfører. I forlengelsen av det fikk vi også brakt på det rene at kommunal- og distriktsministeren har feilinformert Stortinget i denne saken i den hensikt å presentere et faktum som best mulig samsvarer med det vedtaket Arbeiderpartiet vil at Stortinget skal fatte, nemlig å overføre Gran kommune til Akershus.

Det å påvise at den lokale prosessen ble manipulert for å maskere hvor stor motstanden mot et fylkesbytte var blant kommunens innbyggere, og at regjeringen videreførte denne manipulasjonen av faktum og med det brøt opplysningsplikten overfor Stortinget, at helheten ved dette også gjør det tindrende klart at utredningsinstruksen ikke er fulgt i denne saken, og at regjeringen i proposisjonen benytter seg av tall som det er umulig å si om er i henhold til bestemmelsene for innbyggerhøring og inndelingsloven – det skulle da være nok til å få stanset denne tvangsflyttingen av kommunen deres. Men kjære granasokninger, det holdt ikke.

Det holdt ikke fordi partiet Høyre ville det annerledes. Høyre var så begeistret over resultatet av den avgjørelsen som Arbeiderpartiet hadde tatt på bakrommet på Youngstorget, at da fikk prinsipper være prinsipper. Denne prosessen var de villige til å sette sitt godkjentstempel på. De viser delvis til lokalvalget i 2023. Jeg nøyer meg med å påpeke at i saksutredningen forkastet Statsforvalteren i Innlandet dette som innbyggerhøring i spørsmålet om fylkestilhørighet. Det er et parti som i hvert fall i eget selvbilde er opptatt av gjennomtenkte beslutninger som bygger på grundige utredninger. Men det at den demokratiske prosessen er manipulert, at utredningsinstruksen ikke er fulgt, og at statsråden har feilinformert Stortinget, lever Høyre godt med, så lenge de får flytte Gran kommune til Akershus, i strid med folkeviljen.

Kjære granasokninger, jeg gjorde så godt jeg kunne. Det holdt ikke, og det er trist. Når stortingsflertallet nå tvangsflytter dere til Akershus, skal dere vite at motstanden deres er blitt sett og hørt. Det er klart og tydelig at det ikke er dere som har snudd ryggen til Oppland og Innlandet. Det er Arbeiderpartiet og Høyre som har snudd ryggen til dere, til Oppland og til Innlandet.

Sverre Myrli (A) [14:11:24]: Det kan ikke bli stående når Krokeide hevder at kommunalministeren har feilinformert Stortinget. Nå så jeg at han forlot stortingssalen. Jeg vet ikke om han da kanskje ikke tør høre på mer av debatten, for sånt som dette bør vi holde oss for gode til, å argumentere på denne måten i Stortinget. For øvrig tror jeg ikke det er behov for å kommentere teoriene til Krokeide videre. De får han ha akkurat så mye som han vil.

Jeg synes det var gledelig å høre at min gode venn Bengt Fasteraune hadde lest programmet til Gran Arbeiderparti. Jeg vil anbefale Fasteraune å fortsette å lese partiprogrammene til Arbeiderpartiets lokallag. Der er det mye bra å lese.

Til slutt i debatten vil jeg si litt mer om endringene i valgloven og de prinsippene som ligger til grunn, og som Stortinget slo fast i 2023. Det var altså enighet om at det ikke skulle være kommuner med ulik fylkestilhørighet i samme valgdistrikt ved stortingsvalg, for å unngå feil og misforståelser ved stortingsvalg. Det er fordi fylkeskommunene har en veldig viktig rolle der. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, må vi jo ha det omvendt, altså at flere valgdistrikter ligger i samme fylke. Det er situasjonen i Innlandet, i Vestland, i Agder og i Trøndelag, og det lar seg håndtere. Vi kan gjerne diskutere om det bør være sånn. Det enkleste da ville jo være at vi hadde gått over til å ha 15 valgdistrikter ved stortingsvalg, men da må Grunnloven endres, og så langt har det ikke vært to tredels flertall for å gjøre den endringen.

Dette har egentlig ingenting med dagens debatt å gjøre. Vi hadde en lang runde om dette fram til den nye valgloven ble vedtatt i 2023. Nå er jo systemet at de 150 distriktsmandatene beregnes valgdistriktene imellom ved hvert stortingsvalg. Tidligere var det annen hvert valg, men nå skjer det ved hvert valg. Det er antall innbyggere og antall kvadratkilometer i valgdistriktet som avgjør hvor mange representanter hvert valgdistrikt har. Vi bør ikke politisere det. Vi har vært enige i Norge om at vi skal ha det systemet. Det er andre land som politiserer og tegner valgdistrikter for at en skal ha fordeler av det. Sånn bør vi ikke tenke i Norge.

For bare å ta et annet eksempel helt til slutt: Rindal kommune var en kommune i Møre og Romsdal og ligger nå i Trøndelag. Det ville jo være helt vanvittig hvis Rindal, som nå er en trøndelagskommune, fortsatt skulle tilhørt Møre og Romsdal valgdistrikt ved stortingsvalg og ikke Sør-Trøndelag valgdistrikt. Selvsagt kan vi ikke dele inn valgdistriktene sånn.

Isak Veierud Busch (A) [14:14:47]: Jeg må si at jeg synes det er litt spesielt å sitte i salen og høre på både svært drøye påstander og andre ting. Her framsettes det påstander om at Arbeiderpartiets folkevalgte på ulike nivåer driver med manipulering og løgner, at statsråden bryter utredningsplikten, og det ene verre enn det andre. Det kan ikke stå uimotsagt.

Jeg registrerer også at Fremskrittspartiet snakker varmt og lenge om viktigheten av å lytte til innbyggere, folkeavstemninger osv. – viktige og grundige prosesser, som man kaller det. Det står i grell kontrast til hva Fremskrittspartiet gjorde selv i forbindelse med kommunereformen. En rekke kommuner – seks i tallet, om jeg ikke tar helt feil – ble flyttet til et annet fylke. Hvorfor spurte man ikke innbyggerne om det? Bindal kommune i Nordland skulle tvangsinnlegges i Trøndelag. Hvorfor var det riktig? Jeg stiller spørsmål om liv og lære i Fremskrittspartiets argumentasjon i denne saken og om hva man faktisk har gjort når man har sittet i regjering tidligere.

Mudassar Kapur (H) [14:16:15]: Jeg har som medrepresentant forståelse for den emosjonelle delen av Krokeides tale fra talerstolen. Jeg tror det kanskje gikk litt vel fort for representanten, og det ble kanskje sagt ting som først og fremst var en demonstrasjon av hvilken forvirring som hersker i representantens eget hode, om hvordan prosessene på Stortinget er, og hvordan loven er. Men det er innenfor på en sånn dag. Jeg skjønner også på representantens innlegg, som var direkte adressert til innbyggerne, at man kanskje var mer opptatt av hvordan dette ser ut utad, enn hva som er sakens kjerne. Jeg blir ikke overrasket om vi etter hvert vil se en video av representanten som sikkert vedkommende vil legge ut på Facebook, hvor man viser til at man holdt det innlegget og tok et oppgjør, men det vi holder på med i salen, er å forholde oss til saken.

Når det gjelder å framsette påstander om at Høyre har sittet på et kontor på Youngstorget, eller noe i nærheten av det: Høyre forholder seg til saker som legges fram her i Stortinget, og behandler dem. Jeg har også redegjort ganske tydelig i mitt første innlegg for hva som har vært av avgjørende betydning for Høyre når vi har gjort det vi representanter er satt til å gjøre, nemlig å ta beslutninger til det beste for innbyggerne. Det er det Høyre har gjort. Jeg skjønner at dersom representanten Krokeide har lovet mer til sine innbyggere enn han kan holde, er det helt riktig av ham å komme opp på Stortingets talerstol og beklage det overfor innbyggerne. Innbyggerne til Krokeide må også få med seg at representanten heller ikke har fremmet et forslag her i Stortinget som gjør at Stortinget ikke lenger skal fatte disse beslutningene, ikke framsatt noen lovendringsforslag som gjør at man skal la det være opp til en folkeavstemning hvordan fylkesgrenser eller kommunegrenser skal være. En gang i tiden var jo representantens parti også med på å tvangssammenslå kommuner, og da var sikkert verken innbyggerne eller kommunestyrene enig, men det handlet da om å ta et ansvar.

Jeg vil bare si det til dem som har deltatt i debatten så langt, at for Høyres del er det innbyggerperspektivet som er viktig. Det avgjørende for oss er at vi er satt til å gjøre en vurdering basert på kommunestyrets ønske, og følger det fordi det handler om at innbyggerne får bedre tjenester. De som bor i en naturlig bo- og arbeidsregion vil få mer ut av tjenestene som kommunene skal levere, og kommunene vil også kunne levere de bedre dersom de tilhører én og samme region og ett og samme fylke. Vi er så opptatt av det at vi til og med mener at det er naturlig at en kommunesammenslåing bør være det neste skrittet. At man flytter en grense, er greit nok, men man må ta den helt ut. Det får være opp til de lokale folkevalgte.

Representanten Krokeide må gjerne framsette påstander av den typen, med karakteristikken forvirring som hersker i hans eget hode, men det tar ikke Høyre noen leksjon på.

Erlend Wiborg (FrP) [14:19:38]: Man kan fra denne talerstol og i denne sal høre mange innlegg. Noen vil jeg si er mer reflekterte enn andre, og noen utviser dessverre en arroganse overfor sine medrepresentanter som jeg ikke synes er verdig i denne sal. Det er helt legitimt å være uenig, men den tiraden representanten Kapur kom med nå, synes jeg representanten kunne holdt seg for god for. Det kommer tydelig frem gjennom innstillingen hva Fremskrittspartiets representanters syn er på denne saken. Vi stemmer mot dette forslaget fra regjeringen fordi vi er imot. Da er det ikke behov for å fremme noe eget forslag til det.

Jeg tror også debatten har vist hvor rotete denne saken er, og hvor dårlig håndtert den er fra flere, men det er det statsråden og regjeringen som har lagt den frem for Stortinget, som må bære hovedansvaret for. Det er alvorlig når flere representanter fra flere partier mener at saken ikke er godt nok belyst, og at fakta som legges frem, ikke er helt korrekt og gir det totale bildet av saken. Jeg mener det burde blitt møtt på en mer seriøs måte, heller enn med den arrogansen jeg føler man opplever i salen i dag, fra Høyre og Arbeiderpartiet.

Jeg hører også Høyre snakke om at det beste hadde vært å legge ned fylkeskommunen, og det er et standpunkt Fremskrittspartiet deler. Jeg synes det er veldig gledelig at Høyre har snudd og nå ser ut til å være for det, etter å ha stemt imot det forslaget gjentatte ganger de senere årene.

Hvis vi løfter blikket litt, er det flere som sier: La oss se dette fra et innbyggerperspektiv. Jeg tror det var representanten Kapur som sa det. Det er jeg helt enig i. Fremskrittspartiet ønsker å ta det fra et innbyggerperspektiv. Vi ønsker derfor å lytte til innbyggerne og la dem kunne avgjøre denne saken gjennom en folkeavstemning.

Representanten Vestenfor snakket om at forskjellen på politikere og innbyggere er at vi politikere evner og må tenke langsiktig, overordnet og med de gode perspektivene. Både jeg og Fremskrittspartiet har tiltro til at innbyggerne i Gran vet hva som er best for dem. Det er ikke sånn at representanter i denne sal eller i kommunestyret vet bedre enn innbyggerne. La oss ikke være redde for innbyggerne, men lytte til dem.

Til sist: Det er også mulig å samarbeide på tvers av fylkesgrensene. Min egen hjemkommune Moss samarbeider med Vestby kommune om brann, avløp, vann, areal og feiing, uten at det skaper store problemer.

Finn Krokeide (FrP) [14:22:50]: Jeg vil kort adressere innlegget til representanten Kapur. Det var såpass arrogant at det faller på sin egen urimelighet. Det er vel kanskje dette man mener med høyrearroganse. Han framholder at man må forholde seg til saken. Derfor har jeg lyst til å utfordre representanten Kapur på følgende: Hvordan forholder Høyre seg til at Statsforvalteren i Innlandet i sin utredning har forkastet lokalvalget i 2023 som en innbyggerhøring i denne saken, og at Høyre nå bruker det som kjernen i sin argumentasjon for at dette har en folkelig legitimitet og forankring i Gran kommune?

Mudassar Kapur (H) [14:23:45]: Det er på grensen til sjarmerende å se at representantene fra et parti som står her og karakteriserer Høyre så drøyt som man gjorde i et innlegg, synes det blir litt arrogant at Høyre svarer det ut. Jeg vil forsikre representantene fra samtlige partier om at dersom Høyre opplever den typen karakteristikker, kommer jeg alltid til å ta til motmæle. Det får være opp til representantene hvordan de takler det. Når man kommer med drøye angrep og den som blir angrepet forsvarer seg, er ikke det noe man bør se på som arrogant, men noe man bør forvente.

I motsetning til representanten Krokeide greier vårt parti å ta selvstendige beslutninger. Vi har ikke vist til at det er statsforvalterens analyse som er viktigst. Det er hva vi mener er viktig, basert på hva både kommunestyret har sagt, statsforvalteren har sagt, og hvordan vi ser hva som er best for innbyggerne i en helhetsvurdering.

Solveig Vestenfor (A) [14:25:00]: Når ein vert sitert uriktig, må det kommenterast frå denne talarstolen. Representanten Wiborg viser til at me ikkje har tillit til innbyggjarundersøkinga og stemmene til innbyggjarane. Det eg sa i stad, er at kommunestyret har eit overordna ansvar for å sikra best mogleg drift og utvikling for eigen kommune – overordna og i eit langsiktig perspektiv. Det ansvaret har ikkje innbyggjarane, og difor har dei moglegheit til å vurdera saker ut frå sin eigen situasjon på ein heilt annan måte enn det kommunestyret har.

Sverre Myrli (A) [14:26:02]: Vi er vel i grunnen ferdige med debatten, men det er Fremskrittspartiet som holder liv i den med sin svært ufine måte å debattere på, og det hjelper jo ikke at fraksjonsleder Wiborg går opp og prøver å redde stumpene. Er det noen som har kommet med drøye påstander, og som har kommet med drøye angrep i denne debatten, er det – utelukkende – de som har deltatt i debatten fra Fremskrittspartiet. Jeg gjentar det jeg har sagt tidligere: La oss nå diskutere dette saklig. Det er helt greit å være uenig, men å legge seg på en sånn linje når en debatterer som enkelte talere fra Fremskrittspartiet har gjort, bør vi holde oss for gode til.

La meg bare si at innbyggerne i Gran er hørt. Innbyggerne i Gran har stemt ved kommunevalget. De partiene som var for kommunesammenslåing, gikk fram ved kommunevalget. Det er ikke det største poenget hvem som går fram og tilbake, men det er i hvert fall et moment her. Men flertallet i kommunestyret – et klart flertall – har vedtatt å gå inn for at Gran overføres fra Innlandet til Akershus – flertallet i kommunestyret. Det er verken arroganse eller overkjøring eller mangel på demokrati eller noe som helst. Det er det som er demokrati. Kommunestyret, det folkevalgte organet i Gran kommune som innbyggere i Gran har stemt på, har vedtatt det. Det er demokrati, det er faktisk lokaldemokrati, og det hører vi på her i dag, og så er det jo Stortinget som til sjuende og sist, i henhold til inndelingsloven, skal bestemme dette.

Så dette har vært en ryddig prosess og en ordentlig prosess. Ja, det er politisk uenighet lokalt, det er uenighet mellom Innlandet fylkeskommune og Akershus fylkeskommune, og det er uenighet her i salen. Det er helt greit. Men det er en helt vanlig, ordinær sak, som forhåpentligvis får sin avslutning i Stortinget nå i dag, akkurat slik som det skal være.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:28:36]: Etter å ha hørt på den siste delen av debatten vil jeg si at det er ikke noen tvil om at Stortinget skal fatte en beslutning. Når vi har fremmet vårt forslag, er det fordi vi mener at en del av beslutningsgrunnlaget ikke var godt nok belyst. Det har ikke noe med om man er enig eller uenig å gjøre. Jeg mener at når et kommunestyre tar en beslutning om at det skal gjennomføres en folkeavstemning, må det i hvert fall være et minimum at det neste kommunestyret tar det opp som en sak i kommunestyret og sier at det gjør vi ikke.

Jeg er uenig med representanten Myrli når han sier at det har tross alt vært et valg imellom. Et kommunevalg dreier seg om mange saker. Det dreier seg om mye mer enn en fylkestilhørighet. Derfor er jeg opptatt av å lytte til folket, og jeg forstår jo at det er forskjellige meninger om det også. Noen sier at dette skal være rådgivende. Det sitter i min ryggmarg at når vi ber folk om noe, må vi lytte til det, og så må vi ta hensyn til det. Så kan man godt si at de som er kommunestyrerepresentanter, har et mye bedre grunnlag for å fatte beslutninger enn folket selv. Det er jeg uenig i. I sånne saker tror jeg folket har en veldig klar formening om hva de mener, og hva de gir uttrykk for.

Jeg opplever at man i denne saken, og det er derfor vi har fremmet forslaget, altså ikke har kommet med den bredden som vi i Senterpartiet hadde forventet. Jeg er enig med statsråden når han sier at jeg vektlegger det foran det, jeg vektlegger det foran det, for all del, men da må man legge fram hva som har vært grunnlaget for den vektleggingen man selv påpeker. Her har man en innbyggerundersøkelse, som faktisk er for at folk skal få si sin mening, og så vet ikke vi på Stortinget at den var delt i den ene biten og den andre biten, og da med forskjellige typer resultat. Så kan man i etterkant si at dette betyr ikke noe – om det hadde vært det ene eller det andre, hadde kommunestyret fattet sitt vedtak uansett. Ja, det er helt riktig. Kommunestyret fatter suverene vedtak. Men de fatter et vedtak om å sende en søknad til Stortinget, som skal fatte det endelige vedtaket. Om man sier at en region er avhengig av å være i samme fylket, kan man bare reise rundt i kongeriket Norge og se. Det er mange eksempler – vi har det også i Innlandet. Vi har noe som heter Fjellregionen. Isak Veierud Busch har vært ordfører i Fjellregionen, det fungerer jo utmerket, selv om det er to fylkesgrenser som han forholder seg til. Det er det vi prøver å belyse i denne debatten.

Mudassar Kapur (H) [14:32:37] (ordfører for saken): Over til en ny sak, men kanskje samme univers.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i forbindelse med sakens behandling. Jeg viser til de respektive partienes egne innlegg i løpet av debatten og går over til Høyres redegjørelse.

Vi er enig i at kunnskap om effekten av kommunereform er viktig å få fram og legge til grunn for videre arbeid, men først og fremst fordi en evaluering kan gi læringspunkter når man skal fortsette med kommunesammenslåinger og nye kommunereformer. Sånn sett vil det være bra å ha det med seg, slik at vi kan se på hvordan en kan slå sammen enda flere kommuner i framtiden. Det som hadde vært mer interessant å vie oppmerksomhet, er effekten av fravær av sammenslåinger. Vi har rapport etter rapport som viser at små og usentrale kommuner er overrepresentert i statistikken over kommuner som ikke greier å levere sine lovpålagte tjenester, som sliter med å tiltrekke seg kompetansemiljøer, og som bryter loven. Det er faktum som vi allerede har påvist.

Det hadde vært litt interessant å høre fra forslagsstillerne hvorfor man ikke har viet litt mer oppmerksomhet og interesse til nettopp fraværet av flere sammenslåinger og reformer. Jeg mener at vi fortsatt trenger at norske kommuner slår seg sammen, slik at de kan bli sterkere og levere bedre tjenester.

Ellers viser jeg til at kommunekommisjonen i disse dager jobber med å se på hele kommunal sektor. I tillegg har komiteen fått opplyst fra departementet at man tar sikte på å utlyse et eget forsknings- og utredningsoppdrag om evalueringen av kommunereformen i løpet av våren. Det er derfor ikke behov for parallelle prosesser, og vi kommer derfor til å stemme imot forslaget.

Konstanse Marie Alvær (A) [14:34:56]: At vi vurderer de endringene vi gjør i kommunesektoren, er viktig og riktig, og vi deler forslagsstillernes intensjon om det. I svarbrevet fra departementet kommer denne intensjonen også tydelig fram, for regjeringen skal nå gjennomføre en evaluering, og det er et forsknings- og utdanningsoppdrag etter offentlig utlysing. Det gir ulike fagmiljøer muligheten til å foreslå løsninger for gjennomføringen av en slik evaluering. Her vil flere av temaene som også forslagsstillerne berører, bli belyst. Disse medlemmene mener derfor at forslaget, slik det foreligger, ikke bør vedtas, og at man etter en offentlig utlysing vil ha bedre forutsetninger for å gjennomføre nettopp en evaluering. Samtidig foregår det flere prosesser, som f.eks. den regjeringsoppnevnte kommunekommisjonen, som er i full sving, og som også vil legge fram forslag til forbedringer i kommunesektoren. Å jobbe for forbedring i kommunene er et kontinuerlig arbeid som vi må fortsette å ha fullt fokus på framover, slik at folk over hele landet får gode og effektive tjenester tilpasset sine forhold der de bor.

Helge André Njåstad (FrP) [14:36:30]: Debatten i førre sak viser at er det er stort engasjement kvar gong det er diskusjon om ein kommunes grenser og tilknyting til fylket. Det skapar både følelsar og stort engasjement.

Eg merka meg òg at statsråden hadde ein liten historietime om Framstegspartiet si framferd i den førre kommunereforma, der han gav inntrykk av at det var storstilte tvangsvedtak med FrP og Høgre i regjering. Me kan gjerne gå i historiebøkene og sjå tilbake – det er statsråden veldig glad i – i staden for å sjå framover, men faktum er at 98,5 pst. av Noregs befolkning budde i ein kommune som ikkje blei tvangssamanslått i den kommunereforma. Det var berre 1,5 pst. av innbyggjarane som budde i ein kommune som låg i mellom, og som dermed vart med i ei større løysing.

Viss me skal gå endå lenger tilbake i historia og sjå på Arbeidarpartiets førre kommunereform, i 1992 og 1994, der ein slo saman til Arendal, Fredrikstad og Sarpsborg kommunar med tvang frå denne salen, var det 4–5 pst. av befolkninga i Noreg som budde i ein kommune som vart tvangssamanslått. Me kan gjerne gå tilbake og sjå i bakspegelen, som Skjæran liker, men Framstegspartiet liker heller å sjå framover.

Når det gjelder denne saka, om å evaluera kommunereforma, er me einige i at det allereie er nok prosessar som skal hente inn fakta. Viss eg likevel skal briska meg til å koma med nokre betraktningar, sidan eg sat i komiteen òg den gongen, trur eg ein av dei læringspunkta som er veldig nyttig å ha med seg, er at det var synd at stortingsfleirtalet stemte imot FrP og Høgre sitt forslag om at kommunar ikkje kunne ta opp lån mellom vedtakstidspunktet for samanslåing og etter den nye kommunen oppstod. Hadde stortingsfleirtalet støtta det forslaget, veit me at dei samanslåtte kommunane hadde sloppe å overta gjeld som vart teke opp av dei gamle kommunane før ein slo dei saman. Det trur eg ei evaluering vil peika på at var eit moment som var veldig viktig.

Eg trur òg det går an å seia – sidan det har vore ein del av debatten og forslaget at ein skal sjå på sentralisering i kommunane etterpå – at grunnen til at det vart sentralisert ein del skular og tenester i dei kommunane etterpå, ikkje er reforma, men at det er på grunn av kommuneøkonomien i perioden. Kven hadde ansvaret for han? I all hovudsak var det Senterpartiet som hadde finansministeren og kommunalministeren i den perioden, og me veit at det var historisk dårleg kommuneøkonomi i dei åra. Eg trur nok forklaringa heller er at det var sentralisering på grunn av sultefôring frå Senterpartiet, enn at det var reforma som gjorde at det var sentralisering i enkelte av dei kommunane.

Framstegspartiet ønskjer ikkje å setja ned fleire utval. Me ønskjer heller å sjå på dei prosessane som allereie er i gang, og som statsråden beskriv at han skal lysa ut. Me veit òg at kommunekommisjonen kjem med ein ny rapport over jul, og der vil det vera fleire av desse temaa det er naturleg å sjå på.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [14:39:43]: Det sies at «timing is everything», og det er interessant å ha denne debatten etter forrige debatt, som rett og slett helt åpenbart bærer preg av en relativt mislykket kommunereform. Kommunereformen var ingen teknisk justering; den var et politisk prosjekt drevet fram med makt mot lokal motstand flere steder og med store konsekvenser for folks hverdag. Derfor synes SV det er ganske oppsiktsvekkende at flertallet i denne salen i dag mener det ikke er nødvendig med et tydelig stortingsvedtak for å evaluere reformen.

Seks år etter at 428 kommuner vært vesentlig færre, i dag er det 357, står vi fortsatt uten en helhetlig evaluering – ikke én samlet politisk forankret gjennomgang av hva reformen faktisk har betydd for lokaldemokrati, tjenester og økonomi. I stedet får vi heller høre at noe er varslet, noe er under arbeid, noe vil komme en gang senere, men hvem vet når? Det holder ikke. Når kommuner sliter økonomisk, når tjenestetilbud sentraliseres, og når innbyggere opplever enda større avstand til beslutninger, er det ikke nok å vise til prosjekter eller kommisjoner med uklare leveranser, eller at noe en gang kommer. Stortinget har et selvstendig ansvar for å innhente kunnskap, og det ansvaret kan ikke delegeres bort med henvisning til pågående arbeid.

Dette representantforslaget ber ikke om noe dramatisk. Det ber om noe helt grunnleggende: å finne ut om kommunereformen faktisk virket etter hensikten.

SV mener det er særlig alvorlig at flertallet avviser et klart vedtak i en sak der mange kommuner har blitt tvangssammenslått, der lokaldemokratiet ble svekket for mange, og der konsekvensene fortsatt preger både ansatte og innbyggere. Hvis regjeringen allerede er i gang, som det hevdes, hva er da problemet med at Stortinget slår fast hva som skal evalueres, og hvor grundig det skal gjøres?

Etter mitt syn sender det å si nei til dette forslaget et uheldig signal om at når store strukturreformer først er gjennomført, er det for flertallet i salen åpenbart mindre viktig å lære av dem. SV er helt uenig i det. Vi skylder innbyggere, lokalpolitikere og kommuneansatte å evaluere reformen skikkelig, også når resultatene kan være politisk ubehagelige. SV støtter derfor representantforslaget, og vi mener helt tydelig at Stortinget må ta tilbake styring i saken. Vi tar derfor også opp våre forslag.

Bengt Fasteraune (Sp) [14:43:04]: Nok en gang på talerstolen – det er en lang dag.

Solberg-regjeringens tid var preget av sentralisering. Ikke minst gjelder dette kommunereformen de satte i gang i 2017. Med tvang ble antallet kommuner kraftig redusert. Over en tredjedel av innbyggerne opplevde endringer på grunn av reformen. Det er kanskje den viktigste biten her, og det er jo derfor det er fremmet et forslag til Stortinget om at man ønsker å evaluere. Det handler om hva folk opplevde forrige gang man gjorde noe tilsvarende.

Senterpartiet var, og er fortsatt, den tydeligste motstemmen mot den storstilte sentraliseringen som Høyre, FrP og Venstre gjennomførte den gangen. Lokalsamfunn mistet sine tjenester og fikk redusert sin mulighet til å engasjere seg politisk. Nå har disse endringene vart noen år. Allerede nå ser vi, slik Senterpartiet advarte om, at i mange av de sammenslåtte kommunene opplever innbyggerne som bor lengst unna, at tjenester blir sentralisert vekk fra deres lokalsamfunn.

Derfor støtter vi at denne reformen evalueres. Ikke minst må man se på effektene dette har og har hatt på sentralisering av tjenester. En utredning fra Stortingets utredningsseksjon viser at av 48 sammenslåinger var det åtte kommuner som hadde lagt ned en eller flere skoler det første året etter sammenslåingen. Per 2024 hadde 18 av 46 sammenslåtte kommuner lagt ned en eller flere skoler sammenlignet med året før sammenslåing. Denne prosessen vil jo bare fortsette. Også andre tjenester har i stor grad blitt sentralisert, noe som fører til reelle konsekvenser for folks hverdag.

Senterpartiet vil ha tjenester nært folk og i hele landet. Det er bra at statsråden sier at kommunereformen skal evalueres, men litt av poenget er hvordan dette skal gjøres. Den kanskje viktigste biten er at man går inn og evaluerer og ser på konsekvenser, dvs. hvilken form for sentralisering som har blitt gjennomført når denne typen beslutninger er fattet.

Det er synd, men dette ser dessverre ut til å være en del av et mønster der også Arbeiderpartiet mener at større og færre kommuner er løsningen på de utfordringene som kommunesektoren står overfor. Statsråden sa 6. januar at de vil se på ordninger for at kommunene skal slå seg sammen. Da er en slik evaluering som vi nå snakker om, særdeles viktig, og at de to tingene kan ses i sammenheng.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:46:23] (komiteens leder): Betyr det noe hvilken kommune man bor i, om den blir slått sammen med en eller flere av nabokommunene? Det har akkurat vært folkeavstemning i Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten kommuner. Ville folk at kommunene skulle slå seg sammen? Nei, de ville ikke det, med klar overvekt, faktisk ikke i noen av de tre kommunene.

Solberg-regjeringen gjennomførte en kommunereform som var den største endringen i kommunestruktur i Norge siden 1960-tallet. Denne reformen er ikke blitt evaluert, og vi mener dette er et godt tidspunkt å gjøre det på. Derfor er det bra at regjeringen er positivt innstilt til en evaluering, men vi er kritiske til måten det er planlagt på, nemlig som et forsknings- og utredningsoppdrag. Det er lang tradisjon i Norge for at reformer og store politikkendringer også evalueres av offentlige utvalg, ikke bare av forskere. Vi mener at vi trenger den bredden en NOU, et offentlig utvalg, ville kunne bidra med. I denne saken er det særlig viktig, for Solberg-regjeringens kommunereform var heller ikke basert på en offentlig utredning.

Debattene om kommunestruktur og kommunesammenslåing ligger implisitt i mye av budskapet til kommunekommisjonen, og det er god grunn til å tro at dette ikke er et tilbakelagt tema. Det skal ikke legges skjul på at vi i Rødt i utgangspunktet er skeptiske til kommunesammenslåinger – eller i hvert fall til tanken om at jo større, jo bedre er den eneste sannheten når det gjelder norske kommuner, fordi de da blir såkalt effektive og robuste.

Jeg tror at mange av dem som bor f.eks. på Skaland, i Gryllefjord, i Sifjord, på Stonglandseidet og i Rossfjorden, hadde hatt ett og annet å si om dette, når de blir fri for både sykehjemsplasser og arbeidsplasser noen få år etter at intensjonsavtalen etter kommunesammenslåingen til Senja kommune slo fast at den nye kommunen skulle være forpliktet med tanke på desentralisering, tilgjengelige tjenester der folk bor, og bygging av robuste lokalsamfunn. Ett sykehjem er igjen, og det er i kommunesenteret på Finnsnes. Hvis dette er desentralisering, da kan man lure på hva sentralisering ville vært.

Hvem vet, kanskje er dette bare et veldig spesielt tilfelle? Det vil den evalueringen som er bebudet, i liten grad svare på. Den skal ta utgangspunkt i den såkalte nullpunktmålingen som kom i 2017, som er basert på Solberg-regjeringens ekspertutvalg, som utredet kommunereformen ut fra et sterkt bundet mandat, nemlig med utgangspunkt i «regjeringens mål om at kommuner skal slås sammen til større enheter». Nå ligger det an til at de samme miljøene som utredet reformen, får bestemme hvordan den skal evalueres, og det vil ikke overraske noen om sirkelen sluttes ved at de samme miljøene nå settes til å evaluere.

Et dansk forskningsprosjekt viser at det har vært en sterk sentralisering innad i de sammenslåtte kommunene der, og at de kommunene som mistet sitt rådhus, har blitt marginalisert, både samfunnsmessig og økonomisk. Kommunesammenslåingene i Norge på 1960-tallet har i stor grad hatt samme effekt.

Vi tror at politiske avgjørelser blir best når vi har kunnskap, og når vi innhenter så mange stemmer som mulig. Derfor er det synd å la sjansen gå fra seg til å få en bred deltakelse i en evaluering, og ikke minst en høringsrunde.

Statsråd Bjørnar Skjæran [14:49:44]: Kommunereformen som ble innført av regjeringen Solberg i perioden 2014 til 2020, medførte den største endringen i kommuneinndelingen i Norge siden 1960-tallet. 119 kommuner ble slått sammen til 47 nye kommuner.

Rammene for kommunereformen ble presentert i kommuneproposisjonen 2015. Stortinget sluttet seg til fire mål for reformen. Disse fire målene var:

• gode og likeverdige tjenester til innbyggerne

• helhetlig og samordnet samfunnsutvikling

• bærekraftige og økonomisk robuste kommuner

• styrket lokaldemokrati

På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som det het den gangen, ble det gjennomført en nullpunktsmåling for kommunereformen. Nullpunktsmålingen ble gjennomført av Senter for økonomisk forskning ved NTNU, NIVI Analyse, Handelshøyskolen BI, Samfunnsøkonomisk analyse og Telemarksforsking.

Hovedrapporten ble publisert i 2017. Nullpunktsmålingen definerte indikatorer for de fire målene for kommunereformen. Hovedrapporten gir et situasjonsbilde for disse indikatorene per 2017.

Nullpunktsmålingen gir et godt grunnlag for å kunne evaluere effektene av reformen på egnet tidspunkt. Med grunnlag i den målingen vil det være mulig å sammenligne utviklingen i sammenslåtte og ikke-sammenslåtte kommuner.

Jeg mener det er viktig at reformer evalueres på et egnet tidspunkt. Det er nå seks år siden de nye kommunene ble etablert. Jeg er enig med representantene i at det vil være nyttig med et kunnskapsgrunnlag om effektene av den norske kommunereformen.

Jeg mener det mest hensiktsmessige er å gjennomføre evalueringen som en offentlig utlysning som tar utgangspunkt i nullpunktsmålingen fra 2017. Et forsknings- og utredningsoppdrag etter en offentlig utlysning vil kunne gi ulike fagmiljøer mulighet til å foreslå sine løsninger for gjennomføring av evalueringen. Flere av temaene som nevnes av representantene, ligger som grunnlag i nullpunktsmålingen, og vil være aktuelle momenter i en evaluering.

Den kunnskapen vi vil få om kommunereformen gjennom dette forskningsoppdraget, vil være svært nyttig. Departementet tar derfor sikte på å lyse ut oppdrag om evaluering av kommunereformen i løpet av denne våren.

Konstanse Marie Alvær (A) [15:15:43]: Jeg vil begynne med å takke for samarbeidet i komiteen. Komiteens behandling viser at dette er et område med stor interesse og ikke minst viktighet.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen vi står i i dag, er den mest alvorlige siden andre verdenskrig. Vi lever i en tid preget av økt stormaktsrivalisering, større usikkerheter og mer utilslørt maktbruk. I en slik situasjon blir digital sikkerhet og beredskap helt avgjørende for Norge.

Samfunnet vårt er i dag dypt digitalisert. Kritiske funksjoner som strømforsyning, helse, kommunikasjon og offentlig forvaltning er avhengig av digitale systemer. Dette gjør oss effektive, men også sårbare. Derfor må vi styrke vårt digitale handlingsrom.

Digitalt handlingsrom handler ikke om å klare oss helt alene. Det handler om å kunne handle selvstendig og strategisk, også når vi er avhengig av andre. Sannheten er at Norge er tett koblet til et globalt digitalt økosystem. Vi er avhengige av alt fra programvare og skytjenester til datasentre og kunstig intelligens. Derfor kan vi ikke bygge sikkerhet gjennom norsk alenegang. Tvert imot må vi samarbeide tettere med våre partnere i Norden og EU. Sammen kan vi utvikle felles løsninger, sette standarder og redusere sårbarhet.

Et viktig tema er avhengigheten av store internasjonale teknologiselskaper. For eksempel bruker en stor del av offentlig sektor løsninger som Microsoft 365. Disse tjenestene er effektive og velfungerende, men den sterke konsentrasjonen hos få aktører gjør oss sårbare.

Regjeringens svar er ikke å fase ut slike løsninger over natten. I stedet handler det om å spre risiko, utvikle alternativer og sørge for at virksomheter kan benytte systemet dersom det blir nødvendig. Fleksibilitet og valgfrihet er nøkkelen. Samtidig må vi sikre at personopplysninger og sensitive data behandles forsvarlig. Regelverk som GDPR stiller strenge krav, og Datatilsynet fører tilsyn. Ansvaret ligger i stor grad hos virksomhetene selv, som må vurdere risiko og iverksette nødvendige tiltak.

Regjeringen arbeider også med å styrke kontrollen over kritisk digital infrastruktur, bygge mer kapasitet i Norge, bl.a. innen datasentre og kunstig intelligens, og legge til rette for bruk av åpne standarder og bedre samhandling i offentlig sektor. Kort sagt: Norge skal bli mer robust digitalt. Vi skal redusere sårbarheten, styrke sikkerheten og øke vår evne til å handle selvstendig, men vi skal gjøre dette gjennom samarbeid, ikke isolasjon.

Rune Midtun (FrP) [15:18:57]: Fremskrittspartiet mener at digital suverenitet først og fremst handler om beredskap, sikkerhet og nasjonal handlefrihet, ikke symbolpolitikk eller teknologisk alenegang.

I dag er Norge et av verdens mest digitaliserte land. Det gir enorme gevinster, men også nye sårbarheter. Kritiske samfunnsfunksjoner er i økende grad avhengige av digitale systemer og skyløsninger som i stor grad eies, styres og er underlagt jurisdiksjon utenfor Norge, og ofte utenfor Europa. Det er ikke bærekraftig i en stadig mer urolig sikkerhetspolitisk tid.

Derfor er Fremskrittspartiet tydelig: Vi trenger større nasjonal kontroll over den digitale grunnmuren, særlig der hvor det handler om samfunnskritiske og sensitive data. Samtidig tar vi et tydelig oppgjør med forslag som er forhastede, lite realistiske eller vil påføre offentlig sektor enorme kostnader uten tilsvarende gevinst. Fremskrittspartiet støtter ikke en rask og bred politisk bestemt utfasing av løsninger som Microsoft 365 i hele statsforvaltningen innen kort tid. Det vil skape operasjonelt kaos, svekke effektiviteten og i verste fall true tjenesteleveransen.

Fremskrittspartiets tilnærming er mer nøktern og ansvarlig. For det første mener vi det er riktig å utrede en offentlig eid skytjeneste, basert på eksisterende norsk kompetanse og infrastruktur, slik vi foreslår sammen med SV og Rødt. Norge har allerede sterke miljøer, som Norsk helsenett, UiO, Forsvaret og SINTEF, som viser at vi har både folk og fag til å bygge robuste løsninger. En desentralisert modell vil også styrke totalberedskapen i hele landet.

For det andre støtter Fremskrittspartiet økt nordisk og europeisk samarbeid, så lenge det styrker sikkerhet og beredskap uten unødvendig å begrense handlingsrommet for offentlige og private aktører. Digital suverenitet betyr ikke isolasjon, men kontroll og valgfrihet.

For det tredje mener vi leverandørlåsing er et reelt problem. Offentlig sektor skal ikke bindes til en aktør i tiår fremover. Derfor må åpne standarder og interoperabilitet vektlegges langt sterkere, slik at vi faktisk kan bytte løsning når det er nødvendig.

Fremskrittspartiet velger en pragmatisk linje, med mer kartlegging av digitale avhengigheter, mer beredskap og egen evne der det er kritisk, og mer konkurranse og mindre låsing. Digital suverenitet bygges steg for steg – med realisme, ikke ønsketenking.

Tage Pettersen (H) [15:21:49]: Vi lever i en tid preget av dyp uro. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er den mest alvorlige på tiår, og trusselbildet har flyttet seg fra de fysiske slagmarkene til de digitale nettverkene som holder samfunnet vårt i gang.

Digital suverenitet er ikke lenger et teknisk begrep for spesielt interesserte, det er selve fundamentet for vår nasjonale sikkerhet. For Høyre handler digital suverenitet om kontroll – kontroll over våre egne data, kontroll over kritisk infrastruktur, som undersjøiske kabler og datasentre, og kontroll over hvem vi stoler på når vi bygger framtidens digitale løsninger. Likevel må vi ikke gå i fellen og tro at suverenitet betyr isolasjon. For et lite land som Norge er den eneste veien til reell digital styrke gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid.

Høyre er tydelig: Norsk sikkerhet og digital suverenitet styrkes ikke ved å stå alene. Vi må koble oss tettere på EU, spesielt innenfor områder som kunstig intelligens, skytjenester og cybersikkerhet. Når EU utvikler regelverk og styrker sitt digitale forsvar, har ikke Norge råd til å stå på gangen. Vi må være i rommet der beslutningene tas, for å sikre norske interesser.

Vi må også sikre at vi har nasjonal handlekraft. Høyre har i våre alternative budsjetter prioritert å investere tungt i ny teknologi. Vi kan ikke akseptere at kritisk infrastruktur er sårbar for sabotasje eller at vi gjør oss avhengig av teknologi fra land vi ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Vi må også spille på lag med det private næringslivet. Det er norske teknologibedrifter som sitter på mye av den fremste kompetansen vi trenger for å sikre vår digitale suverenitet. Venstresiden – og i dag kanskje også merkelig nok Fremskrittspartiet – må ikke se på private aktører som et problem, men heller se på dem som en avgjørende del av vår samlede beredskap.

Jeg var fram til i dag glad for at det så ut til at vi hadde et flertall bak innstillingen. Vi får se hvordan det ender ved voteringen til uken, men for Høyre er det naturlig å kartlegge Norges digitale avhengigheter til andre land og jurisdiksjoner som tiltak for å sikre tilstrekkelig nasjonal kontroll. Dette vil være et viktig verktøy for nettopp å kunne sette inn de rette tiltakene framover. Jeg håper selvfølgelig også på støtte for våre to andre forslag, om å tilrettelegge for pilotprosjekter for mer diversifisering av IT-plattformer i forvaltningen og om å utrede felleskommunale innkjøpsordninger etter den danske modellen.

Med det tar jeg opp de forslagene Høyre er en del av.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [15:24:48]: Vi lever i en tid der digital infrastruktur er like grunnleggende som vei, strøm og vann. Allikevel har Norge over lang tid valgt å gjøre seg dypt avhengig av noen få store kommersielle teknologigiganter, hovedsakelig underlagt amerikansk jurisdiksjon. Det er bakgrunnen for dette representantforslaget som SV har levert, om digital suverenitet i en urolig tid.

For oss handler det absolutt ikke om teknologifiendtlighet. Det handler om styring, det handler om beredskap, og det handler om behovet for demokratisk kontroll. I dag ligger saksbehandling, arkiv, kommunikasjon og til dels kritiske samfunnsfunksjoner på plattformer som norske myndigheter ikke kontrollerer, og selskaper er underlagt fremmed lovgivning, slik som amerikanske CLOUD Act, som gir utenlandske myndigheter vid adgang til data uavhengig av hvor dataene fysisk faktisk lagres. I en skjerpet geopolitisk situasjon er dette ikke lenger et teoretisk problem, men en reell risiko for norsk suverenitet, rettssikkerhet og beredskap.

Jeg vil understreke at SV mener at digital suverenitet også må forstås som digital handlefrihet – evnen til å styre våre egne samfunnsfunksjoner også når verden rundt oss er urolig. Derfor foreslår vi bl.a. at digital suverenitet fastsettes som et overordnet mål i norsk digitaliseringspolitikk, at Norge etablerer en nasjonal, offentlig eid skytjeneste, og at det utvikles en tydelig exit-strategi fra dominerende kommersielle plattformer i statsforvaltningen og i virksomheter med kritisk samfunnsfunksjon. Sist, men ikke minst, foreslår vi bl.a. at åpne offentlige standarder og åpne kildekoder blir hovedregel i offentlig sektor.

Dette er på ingen som helst måte radikale forslag. Danmark er allerede i gang, EU bygger sine egne digitale kapasiteter, og spørsmålet er egentlig: Hvorfor skulle ikke Norge gjøre det samme? Å overlate grunnleggende statlige oppgaver til kommersielle aktører uten demokratisk kontroll svekker tilliten til forvaltningen. Det svekker også personvernet, og det gjør oss mer sårbare i krise og konflikt. Og digital suverenitet handler jo ikke om isolasjon. Det handler om samarbeid på våre premisser, med Norden og Europa, innenfor rettsstatens rammer. Tiden for utredninger uten handling er absolutt forbi. Nå må Stortinget også ta et politisk ansvar og sikre at det digitale Norge fortsatt er et demokratisk styrt Norge.

Med det tar jeg opp SVs forslag i saken. Samtidig vil jeg varsle om at vi etter avgivelse er blitt opplyst om mulige budsjettkonsekvenser i tilrådingen. Vi vil derfor allikevel ikke stemme for tilrådingen og følger saken videre med regjeringen.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:28:15]: I en digital verden som vi lever i i dag, må noen tydelige prinsipper og retningslinjer styre politikken som føres. En av disse stolpene som digitaliseringspolitikken må være festet til, er digital suverenitet. Dette er særdeles krevende og krever konstant omstilling og årvåkenhet. Det må tas helhetlige grep for å sikre større digital suverenitet, og den krevende og uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjonen gjør dette enda mer aktuelt og enda mer krevende:

Norge er blant verdens mest digitaliserte land. Dette har mange fordeler for innbyggerne og næringsliv, men det fører også med seg en rekke utfordringer, spesielt knyttet til sikkerhet.

Senterpartiet deler intensjonen bak representantforslaget. Det løfter mange viktige problemstillinger som regjeringen må ta tak i for å øke Norges digitale handlefrihet, og reduserer sårbarhet og ikke minst avhengighet av enkeltleverandører. Likevel er vi svært usikre på om forslagene som fremmes, er realistiske, kostnadseffektive eller egnet til å styrke Norges reelle digitale suverenitet i framtiden. Det betyr absolutt ikke at regjeringen systematisk og grundig må analysere situasjonen og komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak.

Vi er et digitalisert land, og vi kommer til å bli enda mer digitalisert. Vi må passe på når det gjelder risikoen ved at vi kommer i et avhengighetsforhold til land som leverer digitale tjenester vi er brukere av i vår hverdag. Nasjonal sikkerhetsmyndighet har løftet behovet for økt nasjonal kontroll over IKT-tjenester for å beskytte data og tjenester samt for å hindre at Norge kommer i et avhengighetsforhold til andre land og tjenester. Derfor står vi i Senterpartiet sammen med SV, MDG og Rødt om forslaget hvor vi ber regjeringen fastsette digital suverenitet som et overordnet mål i Norge.

Hanne Beate Stenvaag (R) [15:30:46]: Rødt vil takke forslagsstillerne for å fremme gode, viktige og betimelige forslag. Det er et stort paradoks at helt sentrale deler av infrastrukturen vår er underlagt smale kommersielle interesser, som attpåtil kan utgjøre en betydelig sikkerhetsrisiko for Norge dersom data og styringssystemer havner på avveie. Rødt har ikke noe problem med å forstå at det er et langt lerret å bleke å ta tilbake kontrollen og suvereniteten når så mye har havnet på så få hender, men vi synes ikke det er et spesielt godt argument for å la være å starte arbeidet med større uavhengighet fra de internasjonale tekgigantene. Vi har dessuten positive erfaringer å lene oss på. Det finnes alternativer, og Norge har heller ikke alltid vært så avhengig av noen få multinasjonale selskaper i den digitale infrastrukturen som det vi er nå.

Rødt deltar i mange diskusjoner om etablering av datasentre i Norge. Da får vi hele tiden høre at disse datasentrene er så viktige for å sikre norsk datasikkerhet. Men sannheten er at vi har lite kontroll over hva som lagres og prosesseres, så lenge vi bruker systemer som ikke er underlagt nasjonal suverenitet eller streng nasjonal kontroll. Derfor er det på ingen måte gitt at det er lagring av samfunnskritisk helsedata vi diskuterer når Google, TikTok eller Open AI vil etablere store datasentre i Norge – tvert imot. Hvis slike argumenter skal ha noen som helst tyngde i debatten om datasentre, er det minste regjeringen kan og bør gjøre å sette i gang arbeidet for større nasjonal kontroll og digital suverenitet. Inntil videre skorter det på begge deler. I stedet har vi en forholdsvis naiv holdning til internasjonale tekgiganter med regjeringens digitaliseringsstrategi, som har en målsetting om 100 pst. digitalisering av samfunnet, og et mål om at 80 pst. av offentlig sektor skal bruke kunstig intelligens. Unntaket fra dette frislippet er eksponering av barn, der det har blitt tatt grep mot skjerm i skolen, i tillegg til at regjeringen endelig lanserer en aldersgrense for bruk av sosiale medier. Dette er veldig bra, men det er ikke nok.

Rødt er ikke mot all ny teknologi, men vi er mot det vi opplever som stor naivitet i møte med de store internasjonale kommersielle interessene. Derfor vil vi advare mot dagens politikk og tilnærming, som vi opplever for naiv, og anbefaler flere partier på Stortinget å stemme for de mange og gode forslagene som fremmes av ulike mindretall i dag. Med dette tar jeg opp forslagene Rødt har sammen med MDG.

Marius Langballe Dalin (MDG) [15:33:28]: Eg hadde ikkje trudd for to-tre år sidan at eg skulle vakne kvar morgon og lure på kva ein ustabil og lite venlegsinna amerikansk president hadde funne på i løpet av natta. Alliansen over Atlanteren er svekt, og med eit fiendtleg og imperialistisk Russland i aust blir ikkje situasjonen betre. Vi er betydeleg meir sårbare i Noreg enn vi var for få år sidan. Ein gjeng mektige tekoligarkar med til dels temmeleg ytterleggåande politiske synspunkt, som ikkje på nokon måte tener interessene våre, gjer oss enda meir sårbare.

Då er mange av forslaga i denne saka gode bidrag til å gje Noreg ei ny og betre retning, og det hastar – ikkje med å kome i mål, men det hastar med å få opp farta. MDG er bekymra for at offentleg sektor i for stor grad er låst til enkeltleverandørar. Dette er eit gjennomgåande tema i høyringssvara. Difor treng vi ein strategi for diversifisering, det vil seie at vi treng å spreie oss på langt fleire leverandørar på kvart produktområde, og sørgje for opne standardar som sikrar at løysingane snakkar godt saman. Ein nasjonal strategi for diversifisering må identifisere kva delar av forvaltninga og kva verksemder med kritiske samfunnsfunksjonar som bør kunne fungere uavhengig av plattformer, der avgjerdene til framande myndigheiter kan føre til utestenging på kort varsel.

Redd Barna seier i høyringssvaret sitt at det er særleg problematisk at skulesektoren er så avhengig av store teknologigigantar. Det er ikkje tilstrekkeleg demokratisk kontroll av personopplysningane til barn, og dette er eit eksempel på område vi bør prioritere i ein slik strategi. Open kjeldekode er eit av dei viktigaste verktøya for å bli mindre avhengige og styrkje digital suverenitet. Fleire land i Europa, som Frankrike og Danmark, har etablert nasjonale program for open kjeldekode i offentleg sektor. Ein Harvard-studie frå 2019 har vist at dette har gitt lågare kostnader og meir innovasjon og redusert låsing til enkeltleverandørar. Det finst allereie sterke offentlege utviklingsmiljø som bidrar til open kjeldekode og til deling. Dette arbeidet bør vi styrkje, og verksemder som kan dra lasset, som Nav og Brønnøysundregistera, bør bli lønna for å delta.

Mykje av den kritiske digitale infrastrukturen som offentlege tenester i Noreg og Europa er avhengige av, er utvikla og haldne ved like av ein internasjonalt fellesskap med open kjeldekode. Denne infrastrukturen har ofte utilstrekkeleg og ustabil finansiering. Det er i Noregs interesse at den finansieringa blir robust og sikker. Noreg har eit stort potensial for datasenter, og det bør vi bruke til å byggje nasjonal og nordisk suverenitet. Vi bør sikre reknekapasitet, for eksempel ved at vi set av ein viss del av kapasiteten til nasjonale føremål, litt på same måte som konsesjonskraft i kraftsektoren, og vi bør sikre at vi vidareutviklar norsk kompetanse. Med dette tar eg opp forslaga MDG har aleine.

Jonas Andersen Sayed (KrF) [15:36:52]: KrF deler bekymringen som ligger bak dette representantforslaget. Den geopolitiske situasjonen har gjort det tydelig at digital infrastruktur ikke bare er et teknisk spørsmål, det er også et sikkerhets- og beredskapsspørsmål. Vi har blitt svært avhengig av noen få enkeltaktører, og det er god grunn til at mange land nå jobber med digital suverenitet.

Samtidig er dette feltet både komplekst og kostnadsdrivende. KrF mener det ikke er forsvarlig av Stortinget å legge detaljerte føringer for viktige beslutninger om svært kompliserte saker, som opprettelse av en nasjonal skytjeneste eller konsesjonsordning for offentlige data, uten grundigere utredninger. Det er vår vurdering at mange av forslagene som er fremmet, er verken praktisk eller økonomisk realistiske eller egnet til å styrke Norges reelle digitale suverenitet i praksis.

Samtidig støtter KrF å få mer kunnskap og bevissthet om dette, og vi vil derfor stemme for komiteens tilråding, der man ber regjeringen om kontinuerlig å kartlegge Norges digitale avhengigheter til andre land og jurisdiksjoner, og at den første rapporten skal bli levert til Stortinget innen utgangen av 2026. Jeg registrerer det som blir sagt fra SV her fra talerstolen, om at dette forslaget ikke lenger har flertall. Det synes jeg er beklagelig. Hvis man legger seg på denne linjen når forslag har en budsjettmessig konsekvens, er det jo veldig få av de andre forslagene som er fremmet av SV i denne saken, som de kan stemme for.

Vi støtter også forslag nr. 9, om å tilrettelegge for pilotprosjekter for å sikre en diversifisering av IT-plattformer, etter dansk modell. Vi vil også stemme for forslag nr. 10, om å utrede felleskommunale innkjøpsordninger, det også etter dansk modell. Vi vil også stemme for forslag nr. 3, om å samarbeide tettere med nordiske og europeiske land om felles digitale løsninger.

Digital suverenitet kan ikke bli bygd gjennom norsk alenegang. Det krever forpliktende samarbeid.

Statsråd Karianne O. Tung [15:39:09]: Aller først vil jeg takke SV for å reise et viktig og alvorlig tema. Jeg er enig i mye av virkelighetsbeskrivelsen i representantforslaget, selv om jeg ikke deler alle «medisinforslagene» som er foreslått.

Norge skal bli verdens mest og best digitaliserte land fordi det gjør livet vårt enklere, gir bedre løsninger og sparer samfunnet for milliarder av kroner. Det digitale Norge er bygd på kritisk digital infrastruktur og et komplekst digitalt økosystem med mange avhengigheter. Et åpent marked har gitt oss moderne og effektive IT-løsninger.

Jeg deler bekymringen som flere representanter har reist for økt markedskonsentrasjon og avhengigheten av enkeltleverandører og enkeltland, men en nasjonal, offentlig skytjeneste som er bygd fra bunnen av, er ikke svaret. En nasjonal exit-strategi fra Microsoft innen 2026 er ikke realistisk eller ønskelig.

Den skjerpede geopolitiske situasjonen gjør dette til et spørsmål om konkurransekraft, sikkerhet og beredskap. I tråd med Draghi-rapporten er vi helt avhengig av at investeringene i europeisk og norsk teknologi øker, og at flere selskaper lykkes i tiden framover.

Regjeringen investerer i norske KI-systemer og KI-infrastruktur og bygger kapasiteter i norsk regnekraft og datalagring i Norge. Vi samarbeider tett med Norden, EU, Canada og andre likesinnede land for å sikre større handlingsrom, flere alternativer, felles standarder og bedre konkurranse. Jeg er glad for at flere norske selskaper nå tar grep, som Eidsiva og Telenor, for å nevne noen, for å bygge ut den digitale verdikjeden også her i Norge.

Jeg har nylig nedsatt en arbeidsgruppe som skal komme med forslag til regjeringen før sommeren til tiltak som, basert på risikovurderinger, skal styrke vårt digitale handlingsrom. Jeg vurderer også å lage en strategi for åpen kildekode og ytterligere skjerpede krav til åpne formater i offentlig sektor.

Regjeringen har gjennom flere rapporter kartlagt Norges digitale avhengigheter og risikoer knyttet til dette – fra sjeldne mineraler til bruk i den digitale infrastrukturen til selve infrastrukturen, med de tre Lysne-utvalgene, risiko- og sårbarhetsanalyser utført av Nasjonal kommunikasjonsmyndighet, sikkerhetsvurderinger utført av NSM, og kartlegging av behov for skylagring fra DFØ. Ja, lista er lang, og arbeidet pågår.

Marius Langballe Dalin (MDG) [15:49:16]: Den geopolitiske situasjonen er har gjort det tydeleg at digital infrastruktur kan brukast som pressmiddel mot statar og institusjonar. For eksempel kan ikkje Microsoft garantere uforstyrra levering av tenester uavhengig av innfalla til den amerikanske presidenten. MDG meiner det er behov for eit uavhengig nasjonalt organ som kan gje strategiske råd om digital sikkerheit, suverenitet og personvern på tvers av sektorar og forvaltningsnivå.

Digital suverenitet for eit lite land som Noreg kan vi ikkje oppnå aleine, men gjennom forpliktande samarbeid med nordiske og europeiske partnarar. Aktiv deltaking i europeiske initiativ som Gaia-X og «digital commons» kan vere viktige bidrag, og Noreg bør ta initiativ til eit tettare samarbeid med våre to nordiske naboar i aust. Noreg, Sverige og Finland er nærmast som ei øy med hav rundt og eit fiendtleg Russland, og vi er ganske sårbare for f.eks. kabelbrot i Østersjøen eller Kattegat. Difor vil det å byggje opp ein felles strategi i dette området gjere oss mindre sårbare enn om vi satsar i eit større område, samtidig som vi på ein måte skal satse på fleire måtar.

Samtidig har vi ikkje same kompetanse på sikkerheit ved drift av skytenester som amerikanske gigantar. Difor er gradvis kompetanseoppbygging viktig. Vi bør bruke og få samla dei kompetansemiljøa vi har, på ein betre måte enn det vi gjer i dag.

Så har eg akkurat vore inne på diversifisering. Det reduserer sårbarheit. Samtidig er ikkje målet å straks vere fri frå amerikanske gigantar, men å starte med diversifiseringa, sånn at nokre får kompetanse på andre løysingar, og at vi sikrar interoperabilitet. Det betyr at vi ganske raskt kan få andre over dersom ei løysing viser seg å bli kompromittert og ikkje lenger kan tilby den sikkerheita ein må ha.

Så vil eg også nemne at vi hadde vurdert å subsidiært støtte tilrådinga, som vi ikkje synest var av dei beste forslaga, men innanfor, men på grunn av budsjettkonsekvensen vel vi å la vere å støtte ho subsidiært.

Ingrid Fiskaa (SV) [15:51:44]: Både statsråden og fleire representantar i denne debatten om digital suverenitet gjer det veldig lett for seg sjølv ved å framstilla det som eit spørsmål om aleinegang og isolasjon. Det denne saka eigentleg handlar om, er å byggja opp system som me kan stola på, og byggja opp eigen kompetanse på vår grunnleggjande digitale infrastruktur. Det handlar om å gje norske fagmiljø og norske gründerar sjansen til å bidra, noko eg veit at dei er meir enn klare for. Det handlar ikkje om å starta med blanke ark, men det handlar om å byggja vidare på system og kompetanse som me allereie har.

Digital suverenitet handlar om å sikra at det offentlege, og då særleg dei mest samfunnskritiske dataa og systema våre, kan fungera òg i krisesituasjonar og upåverka av politisk press utanfrå.

Då må me gjera oss mindre avhengige av nokre få dominerande kommersielle tekgigantar. Den avhengigheita er eit problem i seg sjølv, men i tillegg – og alle som ikkje har budd bak ein stein dei siste par åra, har jo fått det med seg – er sjefane og eigarane i nettopp desse selskapa tilhengjarar av ein autoritær president og til og med pådrivarar for eit endå meir autoritært og menneskefiendtleg styresett. Det er jo ikkje ei lita sak me behandlar i salen her i dag.

Forslaget frå SV og heldigvis fleire andre parti om ein exitstrategi, om å oppretta ein offentleg skyteneste og om å ha eit program for open kjeldekode m.m. er viktige steg for å starta arbeidet med å gjera oss mindre avhengige og meir robuste. Dessverre vel fleirtalet i Stortinget med regjeringa i spissen å fortsetja å grava seg ned i djup avhengigheit. Regjeringa i Noreg er dessverre verdsleiande i digital naivitet. Der er det prosentmål om mest mogleg digitalisering som verkar å vera styrande. Det me treng, er digital suverenitet. Der er det eit demokratisk nasjonalt handlingsrom i samarbeid med andre nordiske og europeiske land og i samarbeid med eigne fagfolk. Me kunne ha starta det arbeidet i dag med ein sånn snuoperasjon. SV kjem garantert til å fortsetja det arbeidet.

Mahmoud Farahmand (H) [15:54:53]: Dette er en spennende debatt. Jeg tror det er bred enighet om viktigheten av digital suverenitet. Det som slår meg når jeg hører på debatten her, spesielt det siste innlegget, er at man ikke helt ser ut til å se sammenhengene. Et av de landene i Europa som har vært aller best på å ivareta sin beredskap og suverenitet, som har god kunnskap om det, og som også har gjort det på det digitale, er Finland. Hva har de valgt? Jo, de har valgt å jobbe sammen med store aktører internasjonalt, men også å ha kunnskap og muligheter hjemme for å kunne ivareta denne suvereniteten. Det slår meg at man ikke ser til nabolandet vårt, som da er Finland, som klarer dette på en god måte, men heller velger å lage motsetninger som ikke trenger å finnes.

Jeg tror ikke det er noen her som ikke deler bekymringen rundt disse store tekgigantene og den makten de har, men spørsmålet er: Hvordan klarer vi, i samarbeid med dem, å sette opp nettopp løsninger som den nasjonale skyen, som vi er helt avhengig av, og som konseptvalgutredning etter konseptvalgutredning har vist er vanskelig å få gjort unna helt på egen kjøl?

Det er også andre ting som overrasker meg litt i denne debatten, og det er disse motsetningene og paradoksene i SVs forslag. På den ene siden går ledende representanter for SV ut og er imot etablering av datasentre i Norge og tildeling av kraft til dem, på den andre siden snakker de om digital suverenitet. Det ene og det andre kan ikke være sant samtidig. Hvis man snakker om digital suverenitet, må man ha med seg at da må vi ha datasentre. Da må vi ha datasentre som klarer å ivareta alle våre digitale behov, også AI-bruken.

Jeg vil også påpeke en annen faktor. Mange her er kritiske til Microsoft og kritiserer dem veldig for noen av de valgene de har gjort. Man burde kanskje gå inn og se hvilke aktive valg Microsoft har tatt når de har vært under press fra amerikanske myndigheter, hva de i realiteten har valgt å gjøre, ikke bare hva som kommer fram i nyhetsmediene.

Avslutningsvis: Skal vi få digital suverenitet, som jeg tror vi alle er enige om – det å kunne stå på egne bein når krisen er der – handler det om å jobbe med de aktørene som er der ute, både i Europa og også globalt, for å lage best mulig robusthet i våre systemer for å kunne stå imot det uforutsette også i det digitale domenet.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [15:57:32]: Jeg har lyst til å være tydelig på at SV ikke er imot datasentre, som representanten fra Høyre her gir inntrykk av, men vi vil ha mer kontroll over datasentre. Vi mener at enorme mengder strøm ikke bør gå til globale teknologigiganter uten at det gir tydelig lokal nytte. Derfor ønsker vi også en strengere regulering, høyere krav og prioritering av kraft til industri og grønn omstilling. Kort sagt, og kanskje ekstra tydelig til Høyre: Datasentre, ja, men ikke for enhver pris.

Marius Langballe Dalin (MDG) [15:58:28]: Eg merkte meg at representanten Farahmand meinte salen var svært kritisk til Microsoft. Eg trur Farahmand har misforstått, i alle fall MDG. Det vi er kritiske til, er ei stor avhengigheit av Microsoft. Vi trur diversifisering er sunt. Når det gjeld dette med nærmast aleinegang, meiner vi, som Farahmand, at det er klokt å samarbeide med gigantane, samtidig som vi utviklar nasjonale, nordiske og europeiske løysingar. Det meiner vi er framtidsretta. Her er det inga motsetning. Det som er problemet, er at ein er for avhengig og ikkje har tilstrekkeleg kompetanse. Den må vi utvikle, delvis i samarbeid med dei gigantane vi er avhengige av i dag.

Mani Hussaini (A) [16:00:09] (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å fremme Dokument 8-forslaget, og ikke minst komiteen for behandlingen av forslaget.

Det er ingen tvil om at det er stort engasjement rundt denne saken. Jeg, som representerer Akershus, har fått veldig mange tilbakemeldinger om Hurummarka, og mange av oss her i salen har blitt møtt av demonstranter som mener at vi bør bevare Hurummarka.

Årsaken til at dette forslaget fremmes, er ikke først og fremst at man ønsker å bevare og verne Hurummarka, men å stanse etableringen av et nytt produksjonsanlegg i Hurum. Bakgrunnen for å etablere et nytt produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver i Norge er alvorlig. Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er vesentlig forverret, og krig på vårt kontinent stiller helt nye krav til beredskap og forsvarsevne.

I dette bildet spiller Chemring Nobel på Sætre i Asker en viktig rolle. Selskapet er blant de få i Europa med den nødvendige kompetanse og kapasitet til å produsere militære høyeksplosiver. Produksjonen er allerede høy, og kapasiteten bygges nå videre med støtte fra både Norge og våre allierte, men for å møte framtidige behov har regjeringen gått i dialog med Chemring Nobel for å etablere et nytt og større anlegg. En slik utbygging vil være avgjørende for å øke produksjonen og styrke vår og våre alliertes forsvarsevne.

Regjeringen har besluttet at planarbeidet skal gjennomføres som en statlig reguleringsplan med Kommunal- og distriktsdepartementet som ansvarlig myndighet. I slutten av april ble forslag til planprogram publisert for offentlig ettersyn. Her pekes det på Tofte som eneste realistiske alternativ for lokalisering, bl.a. for å nå prosjektets mål. Planprogrammet redegjør for valg av område for videre planprosess og behovet for konsekvensutredninger. Det omfatter også sentrale hensyn som forslagsstillerne er opptatt av: naturmangfold, vannmiljø, landskap, kulturmiljø, osv. Jeg stoler på at de konsekvensutredningene som gjennomføres, vil ivareta disse hensynene.

Det er flere forslag i komiteen om lokalisering. Tid er helt avgjørende her. Som jeg var inne på, gir den pågående planprosessen gode rammer for å ivareta hensyn til klima, miljø og friluft, men framdriften er kritisk. Å starte nye mulighetsstudier nå vil forsinke arbeidet, og det er noe vi vil fraråde sterkt.

Liv Gustavsen (FrP) [16:03:28]: Representantforslaget vi behandler, vil i praksis stanse etableringen av ny produksjonskapasitet av høyeksplosiver i Norge gjennom å innlemme Hurummarka i markaloven. Dette er ikke bare en lokal arealsak, det er en sak med betydelige nasjonale og sikkerhetspolitiske konsekvenser.

Krigen i Ukraina pågår fortsatt med stor intensitet. Våre allierte etterspør økt produksjon av ammunisjon og eksplosiver, samtidig som Russland bygger opp sin egen kapasitet. I denne situasjonen må Norge bidra der vi kan. Chemring Nobel har over tid vært i dialog med staten om å øke produksjonen. En utvidelse av kapasiteten er viktig, både for å styrke vårt eget forsvar og for å kunne støtte Ukraina og våre allierte.

Fremskrittspartiet har vært tydelig på at nasjonal sikkerhet og beredskap må prioriteres høyt. Det innebærer også å legge til rette for økt produksjon i norsk forsvarsindustri. Forslaget som ligger til behandling, går i motsatt retning. Det vil gjøre det vesentlig vanskeligere å etablere nødvendig kapasitet. Det kan vi ikke.

Det er samtidig viktig å understreke at miljøhensyn skal ivaretas. Spørsmål knyttet til utslipp i Oslofjorden er relevant og må håndteres gjennom strenge krav, moderne renseteknologi og tett oppfølging. Løsningen er ikke å stoppe utbyggingen av nødvendig forsvarsinfrastruktur, men å sikre at den skjer på en forsvarlig måte.

Når det gjelder lokalisering, er Hurum vurdert ut fra sikkerhetsmessige og tekniske hensyn samt avstand til bebyggelse. I tillegg finnes det allerede relevant infrastruktur gjennom eksisterende virksomhet. Det er forhold som taler for at dette er en egnet lokalisering. Det er derfor også riktig at staten følger opp med statlig reguleringsplan for å sikre framdrift i en sak av nasjonal betydning.

I en tid med økt usikkerhet i Europa må vi ta ansvar for egen og alliertes sikkerhet. Fremskrittspartiet vil derfor stemme for representantforslaget.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [16:06:20]: Norge og Europa, sammen med våre øvrige allierte, er i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon som følge av Russlands fullskala invasjon av Ukraina. For å kunne opprettholde forsvarsevnen er det helt avgjørende at produksjonen av ammunisjon og høyeksplosiver øker. Chemring Nobel, beliggende på Sætre i min hjemkommune Asker, er en av få europeiske produsenter med kapasitet og kompetanse til å framstille militære høyeksplosiver.

Den innledende mulighetsstudien for et nytt og større produksjonsanlegg for Chemring Nobel peker på Tofte på Hurum som det beste lokaliseringsalternativet for etablering av et nytt produksjonsanlegg. I studien er hensyn til natur, miljø og friluftsliv vektlagt, samt at det er på Hurum det er mest realistisk å etablere eventuell ny produksjon raskt.

Tidsaspektet er viktig. Behovet i Ukraina og Europa for økt produksjon av høyeksplosiver for å kunne opprettholde og styrke forsvarsevnen er nå – ikke i fjern framtid. Europa må i større grad ta ansvar for egen sikkerhet, og Chemring Nobels rolle i dette kan være vesentlig.

Regjeringen har besluttet at planarbeidet for et eventuelt nytt anlegg skal gjennomføres som en statlig reguleringsplan. Det er betydelige nasjonale interesser knyttet til prosjektet. Det er tidskritisk, og det berører lokalt, regionalt og nasjonalt nivå og flere sektorer. Asker kommune ønsker en statlig reguleringsplan. Av disse grunner framstår en statlig plan som fornuftig. Nå er altså forslag til planprogram ute på høring. Tofte på Hurum er det eneste og realistiske alternativet, framkommer det i forslaget.

Høyre anerkjenner at et prosjekt som dette kan ha negative konsekvenser, og vi ser at det er veldig mange engasjerte mennesker som er bekymret for Hurummarka og naturverdier. Planprosessen har imidlertid strenge krav til konsekvensutredninger som skal ivareta viktige hensyn til klima, miljø, friluftsliv og naturmangfold, for å nevne noe. Hensynet til Oslofjorden og utslipp må håndteres på best mulig måte, med de krav om beste, tilgjengelige rensemetoder og vurdering av avbøtende tiltak som finnes.

Høyre mener at det ikke bør innlemmes nye områder i marka uten at berørte kommuner ønsker det. Asker kommune har ikke fremmet noe slikt ønske. Høyre støtter heller ikke det framlagte forslaget.

Anne Lise Gjerstad Fredlund (SV) [16:09:19]: I denne saken ser vi dessverre et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, som igjen velger å skyve naturen foran seg, som om vi har mer å gå på. Det har vi ikke. Hurummarka er et av de mest verdifulle sammenhengende naturområdene vi har igjen i Oslofjord-regionen. Allikevel er flertallet villig til å holde døren åpen for nedbygging, uten at konsekvenser for natur, friluftsliv og Oslofjorden er ordentlig utredet. Det mener SV er uansvarlig.

Flertallets linje i saken er i realiteten at man bestemmer seg først og utreder etterpå – særlig hvis det blir for mye bråk. Det er stikk i strid med føre var-prinsippet, med naturavtalen Norge har sluttet seg til, og med det folk flest forventer av Stortinget. Vi ser det samme mønsteret gang på gang. Når natur står mot utbygging, velger oftest Ap, Høyre og FrP utbygging – enten det handler om vindkraft, motorvei, gruver eller nå Hurummarka.

Her brukes også forsvarspolitikk som et skjold for å unngå en reell diskusjon. SV avviser retorikken om at dette er et valg mellom natur og nasjonal sikkerhet, for det er ikke det. Det er fullt mulig å styrke norsk forsvarsevne uten å ofre verdifull og sårbar natur dersom vi faktisk er villige til å utrede alternativer.

Det flertallet forsvarer, er ikke et solid kunnskapsgrunnlag, det er en prosess, der reisetid er prioritert høyere enn naturtap, og konsekvensene for Oslofjorden knapt er belyst. Det er ikke god politikk, det er snarveier. Oslofjorden er i krise. Tap av natur skjer raskere enn vi klarer å håndtere, og da er det også et politisk valg å klare å si: Her går grensen. SV mener at Hurummarka er et slikt sted. Når flertallet nekter å gi området et tydelig vern etter markaloven, er det ikke fordi de mangler virkemidler, det er fordi de mangler vilje.

SV velger å stå for en annen linje, hvor natur trumfer bekvemmelighet, kunnskap før nedbygging og politisk ansvar før irreversible inngrep. Derfor støtter vi representantforslaget, og derfor stemmer SV imot flertallets innstilling. Vi støtter også Venstres forslag i saken.

Jeg tar opp forslagene SV er en del av.

Ole Herman Sveian (Sp) [16:12:05]: Den europeiske produksjonskapasiteten for høyeksplosiver har siden den kalde krigen tok slutt blitt bygd ned. Dagens europeiske produksjon av sprengstoff er ikke stor nok til å kunne fylle behovet som har oppstått de siste årene. I dag er Chemring Nobel den eneste privateide produsenten av høyeksplosiver i Europa, og dagens produksjonsanlegg på Sætre er et av få anlegg i Europa som produserer dette.

Det er ingen tvil om at prosjektet med nytt norsk anlegg for produksjon av militære høyeksplosiver er et viktig nasjonalt oppdrag som er tidskritisk for norsk og alliert forsvarsevne. Derfor er det svært viktig at ny produksjonskapasitet kommer på plass så fort som mulig. Senterpartiets gruppe vil derfor ikke stemme for disse representantforslagene.

Vi mener likevel det er berettiget å stille spørsmål ved hva slags vurdering som har blitt gjort nå i arbeidet med lokasjon for det nye produksjonsanlegget. Dersom vurderingene ikke er tilstrekkelig gode tidlig i prosessen, kan det reise spørsmål ved om lokalisering er tilstrekkelig vurdert og føre til forsinkelser senere i prosessen.

Produksjonsanlegget som planlegges på Hurum, er tenkt etablert i et uutbygd naturområde med stort behov for ny infrastruktur, bl.a. vei, vann, avløp og elektrisk kraft. Anlegget vil legge beslag på 4,5 km² natur, og produksjonen kan føre til forhøyede utslipp av nitrogen i Oslofjorden. Signalene er at de forhøyede utslippene av nitrogen må kompenseres av andre, og et sånt pålegg vil trolig ha store konsekvenser for både næringsliv, matproduksjon og andre.

Det er helt klart at dette er faktorer vi fra behandlingen av andre saker erfaringsmessig vet at er egnet for å skape forsinkelser og problemer for store prosjekt. Dersom lokasjonen senere skulle vise seg mindre egnet enn antatt, kan det være avgjørende at alternative lokasjoner allerede er grundig vurdert, sånn at ledetiden for nytt produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver blir så kort som mulig.

Vi foreslår derfor at eventuelle andre lokaliseringsalternativer utredes på ny i en parallell prosess, og at det må lages et grundig grunnlag som på en etterprøvbar måte belyser fordelene og ulempene ved mulige alternative lokasjoner. Jeg ser at enkelte mener at et sånt forslag vil utsette prosessen med regulering på Hurum. Det er vi rett og slett uenige i. Vi er tydelige på at dette eventuelt skal skje i en parallell prosess og derfor ikke forsinke framdriften. Vi mener derfor dette kun vil styrke prosjektets robusthet i møte med mulige hindringer eller ulemper og ikke forsinke det.

Vi ser at Venstre har fremmet et løst forslag i løpet av dagen. Det må vi se på og ta stilling til før votering på torsdag.

Med dette tar jeg opp forslaget Senterpartiet er en del av.

Sofie Marhaug (R) [16:15:06]: Hurummarka og Hurumhalvøya rommer store naturverdier. Vi snakker om kystnær skog med betydelige naturverdier. Mange i Oslo er glad i sin markagrense. Det er et paradoks at vi ikke unner kommuner rundt Oslo å få et like sterkt og godt vern av sin nærnatur. Derfor er Rødt med på å fremme et forslag i dag om å regulere Hurummarka formelt som et vernet område etter lov om naturområder i Oslo og nærliggende kommuner.

Akkurat nå er nemlig store naturverdier på spill. Planene om å bygge sprengstoff-fabrikk ved Tofte i Hurum vil innebære nedbygging og inngjerding, med store konsekvenser for natur, miljø og friluftsområder. Dette alternativet vil også innebære betydelige nitrogenutslipp i Oslofjorden. Vi i Rødt er egentlig sjokkert over at partier som sier at de bryr seg om Oslofjorden, kan gå med på dette.

Nylig kom dessuten planprogrammet for utbyggingen. Dette er nå sendt på høring, og jeg tror mange fikk seg en overraskelse da de så hvor stort område som var omfattet. Om dette er en merkelig form for overbudspolitikk, eller om man faktisk har planer om å bygge ned så store verdier, er ikke godt å si. Begge deler er alarmerende.

Rødt foreslår, sammen med andre partier, at det gjøres en ny mulighetsstudie. Vi går ikke med på påstander om hastverk i denne saken.

I denne debatten framstilles det som om Chemring Nobel er avgjørende for å redde Ukrainas framtid. En slik framstilling er det lite hold i.

Det vi vet når det gjelder norsk våpeneksport og rakettdrivstoffet og eksplosivene Chemring Nobel lager, er følgende: Chemring Nobel leverer RDX-motorer til missilet Hellfire, som bl.a. brukes i stor skala av Israel i Gaza. Den 10. februar i fjor besluttet USA å selge 3 000 nye Hellfire-missiler til Israel, og 300 av missilene ble levert kort tid før Israel startet angrepene på Iran i fjor sommer. Vi har hørt fra direktøren i Chemring Nobel at han ikke kan utelukke at norske komponenter har blitt brukt også i Gaza.

Ifølge stortingsmeldingen om våpeneksport som Stortinget behandlet før jul, mottok USA nesten halvparten av alle eksplosiver, bomber og missiler fra Norge. Av dette fikk Ukraina snaut 8 pst. – og ikke noe av dette kom fra Chemring Nobel.

Hvis vi virkelig er opptatt av at det vi produserer, skal gå til å forsvare Europa mot Putins aggressive, imperialistiske krigføring, trenger vi en sterkere eksportkontroll – ikke å overlate det til de såkalt frie markedskreftene. Hvis ikke blir de sikkerhetspolitiske argumentene i denne debatten skinnargumenter for å rasere naturen på Hurum. Det går ikke Rødt med på.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:18:27]: Jeg begynner å bli ganske lei av at partier som sier at de er opptatt av natur – ja, jeg vil faktisk tørre å nevne både Høyre og Arbeiderpartiet – gang på gang når det faktisk gjelder, stemmer mot naturen i denne salen.

For alle oss som er opptatt av natur, er dette ganske enkelt. Det vi snakker om her, er et av de store sammenhengende naturområdene rundt Oslofjorden, Hurummarka, et område med gammel furuskog, skrinn mark, stille myrer og et artsmangfold som har brukt veldig lang tid på å utvikle seg til det det er i dag. Dette er natur som er helt avgjørende både for artene som lever der, og for alle de folkene som bruker den – noen av dem er her i dag. Nå risikerer vi å miste den, og vi vet hva som skjer når naturen deles opp bit for bit: Artene forsvinner, og det som en gang var robust, blir veldig sårbart.

Miljøpartiet De Grønne mener at tiden er overmoden for å gi Hurummarka et varig vern. Markaloven ble laget nettopp for å kunne ta vare på denne typen områder – for friluftsliv, naturopplevelser og naturverdier tett på der folk bor. Intensjonen har alltid vært at nye områder kan innlemmes når behovet er der.

Det behovet er her nå. Det vurderes nå, som allerede nevnt, å plassere et produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver på Tofte. Det har blitt vurdert 14 ulike plasseringer, og det er vanskelig å se for seg et tydeligere eksempel på feil plassering – ikke bare fordi det vil gripe direkte inn i et verdifullt naturområde, men også fordi det vil belaste Oslofjorden enda mer, en fjord som allerede er i en kritisk tilstand. Vi har brukt år på å dokumentere hvor enormt dårlig det står til, og så vurderer vi å legge til rette for nye utslipp av nitrogen? Det henger jo ikke sammen i det hele tatt.

Det er enda mer bekymringsfullt at alternativene som vurderes, i stor grad begrenses av krav om reisetid. At en sånn føring får så stor betydning, er vanskelig å forsvare når konsekvensene for miljø og natur rett og slett er så store som de er. Dette er et nasjonalt spørsmål, og da må vi også bestemme rammene deretter. Hvis vi i denne salen tar på alvor å ta vare på Oslofjorden, og hvis vi mener alvor med å stanse naturtapet, da kan vi ikke samtidig presse fram løsninger som gjør situasjonen enda verre.

Dette handler om prioriteringer. Det handler om vi har lyst til å prioritere på kort sikt, eller om vi velger å prioritere på lang sikt og tar vare på Hurummarka og verner den, og at planene om utbygging der legges bort. Samtidig må vi få på plass en ny og reell vurdering av alternative lokasjoner for et eventuelt anlegg der naturhensyn faktisk veier tyngst, for naturen rundt Oslofjorden har ikke mer å gå på nå. Jeg håper at partiene som pleier å si at de er opptatt av natur og miljø, faktisk stemmer for det i denne saken.

Grunde Almeland (V) [16:21:37]: Dette er en trist sak for naturen. Det er et vondt eksempel på hvordan regjeringens dårlige prosess og mangelen på respekt for naturen har satt oss i en posisjon hvor alternativene er for dårlige, og der det ikke blir tatt gode avgjørelser for folk og natur.

For Venstre har hensynet til naturen og mennesker vært avgjørende gjennom hele denne prosessen. Vi erkjenner at det er behov for å øke kapasiteten på produksjon av sprengstoff i Norge, men når vi skal bygge ut også for formål som er riktige, må vi være helt klare på at en slik utbygging må ta tilstrekkelig hensyn til natur og mennesker. Derfor har Venstre siden forslaget om sprengstoffabrikk ble lansert, krevd at det gjøres reelle vurderinger av flere lokaliseringsalternativer, og har vært bekymret for at andre mulige lokasjoner enn Tofte – med mindre negativ påvirkning på natur, friluftsliv og lokalmiljø og Oslofjorden – ikke ble reelt vurdert.

Det er regjeringen som må bære ansvaret for prosessen og forslaget til utbygging slik det står nå. Den statlige planprosessen har nå kommet svært langt, og prosessen går raskt. Det er vanskelig å forstå hvorfor regjeringen har insistert på å kjøre dette på den måten de har gjort, med tanke på både tempo og den manglende viljen til å utrede reelle alternativer tidlig nok i prosessen. I den opprinnelige mulighetsstudien, etter at flere hundre områder var vurdert, sto de igjen med ti områder hvor det ble gitt poengskala basert på fire kriterier, bl.a. reisetid fra Sætre.

Det som er enda mer krevende å forstå, er hvordan man i dag har endret på ett av fire kriterier. Nå har kravet om reisevei på maksimum tre timer blitt redusert til 45 minutter i planprogrammet, som er på høring, noe som ytterligere reduserer muligheten til å ta naturhensyn. På toppen av dette er det også foreslått et betydelig større område på Tofte enn det som tidligere er foreslått, og jeg etterspør hvor styringen av dette er fra regjeringen.

Realiteten er likevel at vi står her vi gjør i dag. Flertallet er tydelig, utbyggingen kommer til å skje, men det er fortsatt mulig å ta større hensyn til naturen enn det prosessen nå ser ut til å legge opp til.

Planprogrammet, som i disse dager er på høring, viser at det er seks ulike lokasjoner på Hurumhalvøya, hvorav alternativ 4, Vardåsen, har betydelig mindre konflikt med natur og miljø enn de andre alternativene. Alternativet er vurdert som uegnet, med en begrunnelse av at det er et noe mer krevende område med tanke på bl.a. kraftledninger, men dette alternativet må utredes tilstrekkelig. Venstre er opptatt av at det gjøres en reell vurdering av kostnad opp mot natur og friluftsliv. Det er grunnen til at Venstre har valgt å fremme et forslag i dag, nettopp for å prøve å ta den situasjonen vi nå står i, på alvor og gjøre en reell vurdering uten at man starter hele prosessen på nytt.

Med det tar jeg opp forslaget.

Statsråd Cecilie Myrseth [16:24:58]: Først: Det er hyggelig å treffe komiteen i saken, hvor jeg er settestatsråd.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er endret. Det er krig på europeisk jord, og det stiller også nye krav til sikkerhet og beredskap. Chemring Nobel ved Sætre i Asker er en av få europeiske produsenter av militære høyeksplosiver med relevant kapasitet og kompetanse. Selskapet produserer nå for fullt og utvider kapasiteten betydelig, med støtte fra både fra EU og norske myndigheter. Staten og Chemring Nobel vurderer samtidig etablering av et nytt og vesentlig større anlegg. Det er nødvendig for å øke produksjonen. Prosjektet skal styrke Norges, men også NATOs forsvarsevne i krigstid og dermed bidra til troverdig og effektiv avskrekking i fredstid. Regjeringen har besluttet at planarbeidet skal gjennomføres som statlig reguleringsplan med Kommunal- og distriktsdepartementet som planmyndighet.

Jeg forstår godt forslagsstillernes ønske om å bevare Hurummarka som natur- og friluftsområde. De har også rett i at markaloven åpner for at nye områder kan inkluderes. Samtidig er det ingen tvil om at beveggrunnen for forslaget som fremmes her, er å forhindre at det etableres nytt produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver i Hurummarka. Endringen av markaloven er etter mitt syn ikke riktig virkemiddel for å avklare en sånn enkeltstående arealsak, eller for å styre plasseringen av produksjonsanlegget. Markaloven vil uansett ikke sikre Hurummarka mot at anlegget blir etablert der, siden planarbeidet gjennomføres som statlig reguleringsplan. Byggeforbudet i markaloven kan fravikes ved nettopp slike statlige planer.

Bakteppet for arbeidet med å etablere et nytt produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver i Norge er alvorlig. Forslaget til planprogrammet ble lagt ut av Forsvarsbygg til offentlig ettersyn 27. april, og planprogrammet peker på Tofte som eneste relevante og realistiske alternativ, bl.a. med sikte på å realisere prosjektet i tråd med samfunns- og effektmålene. Planprogrammet viderefører planprosess, konsekvensutredninger og relevante temaer, herunder også naturmangfold, vannmiljø, landskap, kulturmiljø, friluftsliv, støy, forurensning og klimagassutslipp. Det endelige planprogrammet fastsettes etter høringen.

Planprosessen gir tilstrekkelige rammer for å ivareta klima, miljø og friluftsliv. Tid er kritisk, og en ny mulighetsstudie vil forsinke prosjektet, og derfor støtter vi heller ikke det.

Mani Hussaini (A) [16:36:39]: Under debatten har det blitt sagt en del underlige ting som jeg har behov for å svare imot.

For det første sa representanten fra SV, som jeg ser ikke er i salen, at Arbeiderpartiet og regjeringen skyver natur foran seg uten at konsekvensene er utredet. Det har vært gjennomført en mulighetsstudie med et titalls antall lokasjoner. Nå er planen sendt på høring, og konsekvensutredningen skal gjennomføres. Alt som flere har vært inne på at man er bekymret for, skal kunne vises i en sånn konsekvensutredning. Dette har vi lang tradisjon med å gjøre i Norge.

Jeg mistenker likevel at SV og flere er generelt mot utbygging. Dette er ikke den første saken vi har, hvor disse partiene går sammen for å stanse en utbygging. Det er helt fair, men den luksusen har ikke Arbeiderpartiet. Vi har ikke den luksus at vi kan si nei hver eneste gang det blir vanskelig. Det er en vanskelig sak, og tre representanter fra Akershus har gått opp og forsvart hvorfor vi må bygge denne sprengstoffabrikken.

Det er klart at det gjør vondt. Vi får veldig mange tilbakemeldinger lokalt om at man er kritisk til denne utbyggingen, men vi har ikke den luksusen at vi stadig vekk kan utsette, be om nye utredninger og mulighetsstudier fordi vi egentlig ikke vil ha den der. Ett sted må den ligge. Da stoler jeg på at de kravene som ble stilt da man skulle finne en relevant lokasjon – areal, natur og miljøhensyn, nærhet til kompetanse og nett, ikke minst – gjorde at dette var de lokasjonene man endte på, og at man til slutt peker på Tofte.

Det jeg synes er veldig overraskende, er at Senterpartiet også har blitt med på den galeien der. Jeg antok at Senterpartiet var like opptatt som oss av å få framgang i dette. I vår komité har vi veldig mange eksempler på at ting tar veldig lang tid. Ja, man kan gjette hvorfor ting tar tid. Det er fordi man stadig vekk skal utrede, be om nye mulighetsstudier, be om nye lokasjoner. Her har vi mulighet til å være med og sikre at denne prosessen går ordentlig for seg, og at de ikke får hindringer fra Stortinget selv.

Til forslaget som blir fremmet av Venstre i dag: Dette er også blitt vurdert nøye, og man ser i den mulighetsstudien at nettkapasiteten må forsterkes, og at dette vil kreve ny konsesjonsbehandling. Vi, som sitter i energi- og miljøkomiteen, vet hvor lang ledetid vi har på disse sakene. Det er rett og slett tid vi ikke har. Tid er en luksus vi ikke har. Det å bare utsette og be om nye utredninger er en luksus vi ikke har når vi står i den sikkerhetspolitiske situasjonen som vi gjør.

Kari Sofie Bjørnsen (H) [16:40:00]: Det kan synes som det har blitt en paradegren for noen i denne salen, spesielt representantene fra MDG, Rødt og SV, å påstå at andre som ikke deler deres syn, overhodet ikke kan være opptatt av naturen og Oslofjorden, fordi vi ser bredere på ting eller har andre nyanser i våre vurderinger. Jeg kan love, både forsamlingen og dem som eventuelt måtte høre på, at jeg og Høyre er meget opptatt av naturen og Oslofjorden. Før jeg kom inn på Stortinget har jeg vært lokalpolitiker i Asker i mange år, jeg har vært fylkespolitiker i Akershus i flere år, og noe av det jeg har jobbet mest med, er faktisk Oslofjord-problematikken.

Høyre er et parti som er opptatt av sikkerhet og forsvarsevne, i kombinasjon med å se andre hensyn, og det gir en situasjon der man må ta noen avveininger. Her har vi helt klart for oss en sak som gir noen vanskelige avveininger, men det er også av stor nasjonal og europeisk betydning at vi får fortgang i å produsere mer innsatsfaktorer for å kunne forsvare oss på en ordentlig måte.

Det store området som nå er satt av i planprogrammet, betyr ikke at hele dette området skal gjerdes inn eller bygges ned. Planprogrammet slår fast at anleggets fotavtrykk og arealet som inngjerdes, kun vil utgjør en liten del av planområdet. Det er viktig da å skille mellom det som eventuelt blir inngjerdet, og det som faktisk skal bygges ned. Store deler av det inngjerdede området vil være uten fysiske inngrep og vil framstå som naturområder. Jeg tror, til alle de som er bekymret for at Hurummarka blir ødelagt, og at man ikke kan bruke den som sin friluftsarena, og at naturen ikke blir ivaretatt i årene som kommer, at det trenger ikke å bli slik i det hele tatt. Når man er så bekymret for Oslofjorden, så deler jeg den bekymringen, og det er nettopp derfor vi skal stille strenge krav til det nye anlegget om at best mulig renseteknologi skal tas i bruk, at man må sikre at utslippene ikke blir større en helt, helt nødvendig. Man kan også se på mulige synergier med et større VEAS-anlegg på Tofte. Her er det mange muligheter.

Jeg vil også understreke at i Asker kommunestyre er det et stort flertall for at dette prosjektet går videre framover. Befolkningen i Asker har valgt Asker kommunestyre, så det er ikke slik at Asker kommunestyre og befolkningen ikke er representert i disse prosessene, for de skal nå aktivt inn i alle de vurderingene som skal gjøres. De kommer til å la seg høre. Det skal kreves mye i denne prosessen.

Det er også en viktig sak at Asker kommune ønsker ikke at Hurummarka skal inn i markaloven, og det synes jeg også bør tillegges stor vekt.

Liv Gustavsen (FrP) [16:43:14]: Det er lett å utrope seg til eneste forsvarer av naturen når man konsekvent sier nei, slik Rødt, MDG og SV gjør i denne salen. Det er langt mer krevende å ta ansvar for både natur og sikkerhet samtidig, men det må noen gjøre. Fremskrittspartiet gjør nettopp det. Vi stiller krav til utslipp, teknologi og miljøhensyn. Samtidig sørger vi for at Norge kan bidra til egen sikkerhet. Chemring Nobel er en del av denne balansen. Å framstille dette som et valg mellom natur og trygghet, er en forenkling vi ikke har råd til. Vi velger ansvar for sikkerhet og miljø.

Så må jeg si om de påstandene som trekkes fram om eksport, som ble gjort her tidligere: Jeg regner med at disse representantene vet at Chemring Nobel opererer under strenge norske eksportkontroller. Forsvarsmateriell eksporterer ikke i strid med norske regler eller politiske vedtak. De følger det regelverket som er. Det handler om Norges og Europas sikkerhet og om vår evne til å støtte allierte i en krevende tid.

Sofie Marhaug (R) [16:45:04]: Ja, det er lett å utrope seg selv som forsvarer av naturen når andre partiene konsekvent går mot naturen. Det er ikke riktig at Rødt, MDG eller SV er imot absolutt alt. Det stemmer jo åpenbart ikke. Men det er riktig at vi er for å se på andre alternativer. Det startet med 14 forskjellige lokasjoner som nå er skrelt bort. Underveis har kriteriene endret seg. Det svekker helt åpenbart tilliten til prosessen og utelukker alternativer som oppfylte de gamle kriteriene. Det er som sagt lite tillitvekkende.

Til det rent konstitusjonelle: Det er to forslag i dette representantforslaget. Det ene handler om markaloven, og det andre handler om en ny mulighetsstudie. Da forventer vi at vi kan diskutere plan- og bygningsloven og de planprosessene som er satt i gang – nå er det statlige planer – og få svar på det. Jeg synes det er litt synd at regjeringen ikke tar det på alvor. De kunne i så fall ha sendt den ministeren som har ansvar for det.

Så til argumentene om egen sikkerhet. Jeg er godt kjent med hva som er eksportregelverket. En stor svakhet i eksportregelverket er at det er mulig å eksportere våpen og våpendeler til f.eks. Israel, som bryter folkeretten konsekvent, når det går via tredjeland, altså vår allierte USA. Vi vet at rakettdrivstoffet som Chemring Nobel produserer, i all hovedsak går til USA, som bl.a. sender det videre til Israel. Det er også derfor direktøren i Chemring Nobel har sagt at han ikke kunne utelukke at noen av disse eksplosivene har blitt brukt i Gaza. Jeg synes vi skylder denne debatten å være litt ærlig om det, særlig når det framstilles som en diskusjon om Norges eller Ukrainas sikkerhet. Det stemmer ikke. Ser vi på informasjonen vi har fått i eksportmeldingen, har det gått fra Chemring Nobel til USA og Tyskland.

Helt til slutt ønsker jeg å gjenta at det å ta hensyn til naturen er en del av politikken. Vi må kunne ha politiske debatter der man velger å ta hensyn til naturen. Det jeg og Rødt opplever gang på gang, er at det nærmest blir latterliggjort som en forsinkelse, et unødvendig hensyn eller et onde at vi må gjennom disse prosessene. Men ærlig talt: Hvis ikke vi som er politikere på Stortinget, nasjonalforsamlingen, tar ansvar for nasjonale naturverdier, er det ingen som gjør det. Vi har et ansvar for å gjøre det, og det er veldig synd at det ikke ligger an til å være et flertall for det i dag.

Frøya Skjold Sjursæther (MDG) [16:48:17]: Jeg vil holde det kort, men jeg vil gjerne svare på tre ting som har blitt tatt opp i denne debatten. For det første nevnte representanten Bjørnsen at det er ikke stemmer at Høyre og representanten ikke er opptatt av natur. Vel, det kan godt være at Høyre og Bjørnsen er opptatt av natur, men det hjelper naturen lite når man stemmer mot den hver gang det gjelder i denne salen.

Representanten Hussaini sa at man ikke kan ta seg luksusen å være imot alt. Jeg må bare si: Det er ikke en luksus å bli nedstemt hver eneste gang vi fremmer naturens sak i denne salen, enten det gjelder saken om Hurummarka, eller det gjelder saken om gruvedumping i Repparfjorden, som vi diskuterte her for en liten stund siden.

Representanten Gustavsen sa at man ikke vil kunne finne en balanse, men den balansen har man jo åpenbart ikke funnet ennå, når naturen bygges ned i rekordfart i Norge, fortere enn i en rekke andre europeiske land og andre steder. Jeg mener at naturen bygges ned så fort at vi er nødt til å klare å se på natur som et selvstendig poeng og et selvstendig og viktig nok poeng til at vi klarer å ta oss tid til å diskutere det uten at det blir framstilt som det opplever som en slags barnslig interesse, eller en interesse som bare havner nederst på prioriteringslisten hver gang det gjelder.

Hurummarka er et verdifullt naturområde både for friluftsinteresserte og for artsmangfoldet. Jeg vil be de representantene som mener at de er opptatt av naturen, om å tenke seg om en gang før man fjerner muligheten til å innlemme den i markaloven, noe som kan verne et viktig naturområde.

Mani Hussaini (A) [16:50:16]: Jeg tok ordet for å si at jeg er uenig med dem som sier at vi ikke verdsetter natur, og at naturen alltid taper. Hvis man er opptatt av å ta vare på natur, er kanskje det å være imot utbygging ved hver eneste korsvei, ved hver eneste sak, feil måte å gjøre det på. Vi har behandlet naturmeldinger hvor vi har gjennomgått veldig mange gode forslag, vi fatter ved jevne mellomrom gode forslag som tar bedre vare på naturen, og sammen med våre rød-grønne venner har vi gitt mange midler til å ta vare på naturen. Ved hver eneste korsvei når vi skal bygge ut noe, eller vi skal utvinne mineraler, er det slik at disse partiene går imot det. Det mener jeg er noe man må ta til seg. Vi har rett og slett ikke råd til det.

Jeg må si at ved å stemme ned disse to forslagene, betyr det ikke at naturen taper. Vi skal fortsatt gjennomføre det forvaltningsregimet vi har. Er det noe jeg er ekstra stolt over ved måten vi forvalter våre ressurser og vår natur på, er det at vi er opptatt av sameksistens, og at vi sørger for at når vi først går til det drastiske skrittet med å bygge ned natur, skal vi i hvert fall vite hva vi driver med, og sørge for at det kompenseres på en skikkelig måte. Det er en lang vei dit, og konsekvensutredningene som skal gjennomføres, som har blitt lovet gjennom den statlige planen, skal nettopp sørge for det.

Det er et viktig poeng som har kommet fram her. Mange av dem som har vært på talerstolen, er opptatt av hva lokaldemokratiet mener i ulike saker. Her har lokaldemokratiet vært veldig tydelig, både på at de ønsker fabrikken der, og på at de ikke ønsker å innlemme marka i markaloven. Det mener jeg vi må respektere når de er så tydelige. Når de lokale og representantene her som representerer fylket, er så tydelige, mener jeg det er spesielt å si at man ønsker å gå imot det.

Naturens verdier og naturens plass er ikke tapt med denne saken – tvert imot. Vi kommer til å fortsette å jobbe for at naturhensyn tas i de kommende sakene, og ser fram til videre prosess når det gjelder denne saken.