Amalie Gunnufsen (H) [11:37:03]: Rundt om i hele Norge sitter det masterstudenter og skriver på siste del av masteroppgaven sin og planlegger det som skal være starten på arbeidslivet. Dette er folk som har gjort alt politikerne har bedt dem om. De har fullført videregående, tatt opp et høyt studielån og fullført en utdanning.

Jeg er redd for at mange av disse nyutdannede vil få en tøff start på livet som jobbsøkere. Den ferske kandidatundersøkelsen fra NIFU viser at nesten en av ti masterutdannede står uten jobb et halvt år etter studiene. Det er det høyeste nivået på minst 25 år. Jeg må si at da NIFU-tallene kom, ble jeg ikke særlig overrasket. Ledigheten blant unge har ikke vært målt så høyt som i dag siden vi begynte å måle i 1972. Tall fra Randstad viser at antallet inngangsjobber har falt med 29 pst. bare siden 2024, og kandidatundersøkelsene for universitetet i Agder, NTNU og Nord, som kom rundt jul, pekte alle i samme retning.

Derfor mener jeg at vi har sett konturene av denne utfordringen lenge. Allikevel har statsrådens svar på mine spørsmål om nyutdannedes muligheter til å få jobb og den rekordhøye ledigheten blant unge vært at hun ikke har noen tall som viser at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå. Hun har også svart at overgangen fra utdanning til jobb kan være krevende, og trolig mer krevende nå enn den var under oppgangskonjunkturen rett i etterkant av koronakrisen, men at hun likevel ikke har noen klare holdepunkter for å si at det nå er mer krevende enn i en normalsituasjon.

Nå taler tallene fra NIFU for seg selv, men jeg synes det er rart at det var så mange tydelige indikatorer på at overgangen mellom studier og jobb har blitt vanskeligere, uten at statsråden ville anerkjenne det som et problem. Jeg synes det er rart at vi kunne se det, mens statsråden ikke kunne uttale at hun også så tendensene.

Min frykt er at det er viktigere for en Arbeiderparti-regjering å vise til lave ledighetstall enn å anerkjenne det som er en stor utfordring for mange unge i dag. Og ja, statsråden kan si at arbeidsledighetstallene i f.eks. Sverige er høyere enn i Norge. Men sysselsettingen blant dem i arbeidsfør alder er jo lik, for vi har 700 000 utenfor arbeidslivet, og 114 000 av dem er unge. I et land der så mange unge er helt utenfor, bør det ikke være en utfordring at unge, nyutdannede som står klar for å bidra til samfunnet, ikke får gjøre det.

Forrige gang vi opplevde høy ledighet blant unge, sa daværende opposisjonsleder – nåværende statsminister Støre – at dette er «en personlig krise for dem som er rammet, men det er også en nasjonal krise når vi har de høyeste tallene som noen gang er målt». Dette var i 2016, og da hadde ledigheten blant unge økt etter oljeprisfallet.

I 2016 var ledigheten blant unge på 11 pst. I dag er den på 15 pst. Det er en prosentvis økning på 40 pst., selv om jeg også ser at tallene har gått opp og ned i mellomtiden. Det er underlig at Arbeiderpartiet kaller høy ungdomsledighet en nasjonal krise hvis de er i opposisjon, mens når man er i posisjon, er f.eks. høyere utdanningsministerens ord at dette er en krevende overgang. Hvis 11 pst. var en nasjonal krise, hva er da 15 pst.?

Det er også verdt å merke seg at arbeidsledigheten blant unge etter oljeprisfallet var et resultat av en konjunkturnedgang. Nå er vi faktisk i en – om enn svak – oppgangskonjunktur, og det er stort behov for arbeidskraft mange steder. Allikevel sliter unge og nyutdannede med å få jobb.

Da mener jeg at vi må spørre oss: Kan noe av næringslivet ha blitt mer forsiktige etter det som har vært en uforutsigbar næringspolitikk over flere år, med skatter og kostnadssjokk påført dem over natten gjentatte ganger? Når regjeringen har gjort det vanskeligere for bedrifter å knytte til seg kompetanse i kortere perioder gjennom innstramminger i innleieregelverket og deltidsarbeid, hvordan rammer det dem som tidligere fikk muligheten til å prøve seg i en kortere periode for å bygge opp erfaring? Klarer utdanningsinstitusjonene å prioritere å utdanne den arbeidskraften det er behov for i Norge? Og hvordan møter vi den store bølgen med kunstig intelligens, som kan løse mange av oppgavene som nye ansatte tidligere gjorde?

I valgkampen i 2021, bare noen måneder før Støre ble statsminister, ga han landets unge en garanti om at å få flere unge i jobb ville være det viktigste og første en Arbeiderparti-regjering skal gripe fatt i. Den garantien tror jeg ikke mange unge kjenner seg igjen i.

Derfor vil jeg spørre om statsråden er fornøyd med denne utviklingen. Jeg er også interessert i å spørre statsråden, som jeg spurte høyere utdanningsministeren om i forrige uke: Hvis det var krise på 11 pst., hva er det da på 15 pst.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:42:17]: Overgangen fra utdanning til arbeid er viktig, både for den enkelte og for samfunnet. De aller fleste som har fullført en utdanning, kommer i jobb relativt raskt, men hvor rask den overgangen fra utdanning til arbeid er, varierer med fagfelt og med de økonomiske konjunkturene.

Vi ser at de som utdanner seg innenfor helsefag og pedagogiske fag, typisk er de som kommer ganske raskt i jobb. De som tar en mer generalistutdanning, og som ofte retter seg mot jobb i privat sektor, kan oppleve at det kan være perioder hvor det er mer krevende å komme i jobb.

Etterspørselen etter arbeidskraft ble noe dempet i 2023 og 2024, spesielt i privat sektor. NIFUs kandidatundersøkelse fra i fjor viser at det for fjorårets kull samlet sett har vært mer krevende å komme i jobb. NIFU skriver:

«Halvparten av kandidatene oppgir at det har vært vanskeligere enn forventet å finne arbeid i samsvar med kvalifikasjonene. Dette er en vesentlig økning siden 2023, og gjenspeiler et vanskeligere arbeidsmarked for nyutdannede.»

Selv om svarprosenten er lav i NIFUs undersøkelse, har jeg ingen grunn til å betvile at det nå er mer krevende for nyutdannede å komme i jobb. Jeg ser det i sammenheng med at etterspørselen etter arbeidskraft i deler av norsk økonomi har vært noe dempet i perioden vi har bak oss. Likevel må det også understrekes at i fjorårets undersøkelse er mer enn ni av ti med master i jobb seks måneder etter endt utdanning.

Vi følger nøye med på utviklingen i arbeidsmarkedet, gjennom både SSB og Navs statistikk. Da arbeidsmarkedet tok seg kraftig opp etter koronakrisen, ønsket mange unge å komme i jobb, og vi har sett at mange unge også har kommet i jobb. Sysselsettingen i ungdomsgruppen 15–24 år har de siste tre årene vært den høyeste som noen gang er målt i denne tidsserien, som går tilbake til 2009. Så stemmer det også at arbeidsledigheten i ungdomsgruppen har økt og ble høy i 2025. Det har bl.a. sammenheng med at flere med utdanning som hovedaktivitet har ønsket og søkt deltidsjobb.

I tiden som kommer vil det være en økende knapphet på arbeidskraft, og jobbmulighetene vil være gode for alle som vil og kan jobbe. De som har relevant utdanning, vil stille sterkt. Utfordringen er først og fremst knyttet til en gruppe som vil jobbe, men ikke får jobb, og som går lenge uten jobb. Denne gruppen har gjennomgående lav utdanning, lite arbeidserfaring og helseutfordringer, og mange har også utenlandsk opprinnelse. En hovedoppgave er derfor å legge til rette for at samfunnet bedre benytter den arbeidskraftressursen denne gruppen representerer.

Regjeringen har satt i gang en omfattende innsats for å øke sysselsettingen i denne gruppen av unge. Som del av ungdomsløftet er det etablert en egen ungdomssatsing og egne ungdomsprogram rettet mot dem som mangler kompetanse og har store utfordringer med å komme i jobb uten bistand. Et av verktøyene er ungdomsgarantien fra 2023 og en tidlig og tett oppfølging. Regjeringen har satt seg et mål om at 30 000 flere unge under 30 år skal komme seg i arbeid innen 2030.

Omstillingene i arbeidsmarkedet er store og raske. Derfor oppstår det også misforhold mellom den kompetansen virksomheter etterspør, og den kompetansen arbeidsstyrken har. De siste årene har vi sett at det misforholdet har økt. Blant annet har etterspørselen etter helsefagarbeidere vært langt høyere enn tilbudet, og etterspørselen etter arbeidskraft i bygg og anlegg har vært lavere enn tilbudet.

For å redusere slike misforhold må også arbeidsstyrken vår være tilpasningsdyktig og mobil, både yrkesmessig og geografisk. Det er særlig viktig at nyutdannede også orienterer seg bredt. Den første jobben er sjelden drømmejobben, men det å komme seg i jobb er et veldig viktig og nødvendig steg på veien. Samtidig trenger vi arbeidsgivere som ser muligheten i å gi unge muligheter. Arbeidsgivere må satse på unge nyutdannede, selv om de ikke har mye erfaring. De vil få kunnskapsrike og motiverte medarbeidere. Fra myndighetenes side skal vi også hjelpe dem som trenger bistand til både kvalifisering og tilrettelegging.

Amalie Gunnufsen (H) [11:47:10]: Da kan jeg jo bare merke meg at statsråden ikke ville svare på hvorfor nåværende statsminister og daværende opposisjonsleder Støre kalte den høye arbeidsledigheten i 2016 – som tross alt var vesentlig lavere enn i dag – en «nasjonal krise», men ikke kan bruke den samme betegnelsen på tallene vi ser i dag.

La meg bare gjenta tallene, for ledigheten blant unge har ikke vært så høy som i dag siden vi begynte å måle i 1972: Nesten én av ti studenter med masterutdanning står uten jobb et halvt år etter fullført utdannelse. Da synes jeg det er rart at det har tatt så mye tid for statsråden å anerkjenne hvilken utfordring dette er for den enkelte. Så er det ikke sånn at Høyre skal legge seg på samme linje som Arbeiderpartiet i opposisjon og rope ulv, ulv, men måten Arbeiderpartiet omtaler dette på i opposisjon, er jo vesentlig annerledes enn de gjør når de selv sitter med ansvaret.

Jeg mener regjeringen de siste årene har vært mest opptatt av å lukke dørene for dem som står utenfor arbeidslivet. Det er trist, fordi strengere innleieregler har redusert en av de viktigste inngangsportene til arbeidslivet. Et mer rigid regelverk gjør det vanskeligere for bedriftene å ta sjansen på unge uten erfaring, og da blir det vanskeligere å få arbeidserfaring som ung.

Før innstrammingen kom, var bemanningsbransjen nettopp en sånn inngang. 40 pst. av de ansatte kom fra arbeidsledighet og 20 pst. kom rett fra skolebenken. Etter innstrammingen har vi fått 16 000 færre ansatte i bemanningsbyråer, og 11 500 av dem er under 34 år. Det er jo ikke tilfeldig. Samtidig ser vi at kunstig intelligens endrer arbeidsmarkedet, og særlig de typiske inngangsjobbene. Oppgaver som før ga unge erfaring, blir det færre av, og da blir det enda viktigere at vi ikke bygger ned de inngangsportene som finnes. Da må også utdanningssystemet henge bedre sammen med behovene i arbeidslivet. Universitetene er nødt til å forholde seg til denne utviklingen, og studieplassene må vi dimensjonere etter næringslivet og kommunenes behov. Og det tror jeg at de tallene vi ser i dag, er et symptom på at de ikke gjør.

Jeg har lyst til, når statsråden igjen får ordet, å utfordre henne på det som var kjernen i spørsmålet mitt, om hun er fornøyd med utviklingen, og om hun opplever at Arbeiderparti-regjeringen leverer på garantien om å prioritere unge i jobb foran alt annet.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:50:00]: Ja, for denne regjeringen og for meg som arbeidsminister er den aller viktigste jobben å sørge for at folk har en trygg jobb å gå til. Derfor er både det å få flere inn i arbeid og det å få unge inn i arbeid noen av de aller viktigste satsingene våre i Regjeringens plan for Norge.

Jo, jeg anerkjenner at det å stå utenfor arbeidslivet er et stort problem, både for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger den arbeidskraften, og den enkelte trenger en jobb å gå til.

Så synes jeg det er helt irrelevant å diskutere hva Arbeiderpartiet sa i opposisjon i 2016. Det er altså ti år siden. Ja, det er krise for den enkelte hvis en blir stående utenfor arbeidslivet, og vi trenger arbeidskraften i Norge i årene som kommer. Så det er ingen motsetning i å peke på at det er et problem – og samtidig ha litt andre svar enn det Høyre-representanten har, for jeg hører altså ingen svar på utfordringene fra Høyre.

Når det gjelder hvilken arbeidskraft vi trenger framover, og at vi også må ha ungdom som utdanner seg til jobber som bedrifter og næringslivet trenger i årene som kommer, så har min kollega i Kunnskapsdepartementet lansert et nytt verktøy nå som jeg tror blir veldig viktig for å sikre at vi utdanner den kompetansen Norge trenger. Kompetansebudsjettet skal bidra til at det samlede tilbudet ved fagskoler, høyskoler og universiteter samsvarer godt med virksomhetenes behov for arbeidskraft. Jeg er opptatt av at unge følger sine ambisjoner, sine drømmer for framtiden, men også at man tenker igjennom: Hva er det som kan gi meg en trygg og god jobb, og hvordan kan jeg bidra best mulig til det behovet Norge har i årene som kommer?

KI er et eksempel på at en del juniorstillinger, altså de første jobbene du får, kanskje forsvinner, og allerede er i ferd med å forsvinne. Da må vi se på hvordan det påvirker arbeidsmarkedet vårt, jobbmulighetene for dem som er nyutdannet, og det gjør vi absolutt, i høyeste grad.

Så er jeg rett og slett uenig med Høyre i at det å myke opp innleieregelverk og arbeidsmiljøloven er svaret på å gi unge en god start på arbeidslivet. Det er jo ofte kortvarige oppdrag, og det er uforutsigbarhet for arbeidstakere. Jeg mener at unge fortjener en god start på et langt arbeidsliv, med trygge og gode rammer, og at arbeidstidsreglene skal gi det vernet unge også trenger.

Morten Sandanger (A) [11:52:46]: Se for deg å være en ny student som nettopp har begynt på drømmestudiet, klar for å erobre verden og begynne i akkurat den jobben en har drømt om. Så kommer hverdagen etter tre eller fem år, hvor man skal ut og søke jobb. Det er lange kvelder med søknadsskriving og finpussing på cv-en. Denne prosessen må kanskje gjentas hundrevis av ganger før en får napp.

Dette trenger ikke jeg å forestille meg. Jeg tok utdanning innen markedsføring, og det var ikke jobb å få. Jeg gikk arbeidsledig i ett år mens jeg søkte på 200 jobber. Svarene jeg fikk, var alltid at jeg hadde for lite erfaring, eller at jeg var for ung. Jeg hadde rett og slett tatt feil utdanning.

Dette var i 2019, men det har alltid vært et problem at når en er ferdig utdannet, kan det være vanskelig å få seg drømmejobben. For min egen del var jeg veldig kresen, og jeg skulle ha meg jobb innen markedsføring. I 2019, da jeg var ferdigstudert og arbeidsledig, het statsministeren Solberg istedenfor Støre. Det betydde for min del at det ikke i like stor grad ble fokusert på å få unge ut i arbeid. I stedet for Ungdomsløftet, «Et enklere Nav», ungdomsprogrammet og 12,6 mrd. kr til arbeidsmarkedstiltak var det ostehøvelkutt på Navs budsjetter, noe som gikk ut over kapasiteten.

Jeg er glad for at Høyre, som alltid, bryr seg om de viktige sakene nå når de sitter i opposisjon. Det er tross alt viktig å få unge ut i arbeid. Jeg skulle bare ønske at vi hadde sett litt av dette engasjementet da de satt i posisjon også. Da hadde det kanskje vært lettere for min egen del å komme meg i jobb i 2019.

Før helgen, på Instagram, la Høyre ut en video hvor de snakket om akkurat denne problemstillingen. Der sa nestleder Ola Svenneby at ungdomsledigheten aldri har vært høyere. Det han velger ikke å si, er at sysselsettingen blant de unge aldri heller har vært høyere. Andelen unge i jobb er nå langt høyere etter at Arbeiderpartiet tok over styringen.

For å belyse dette tydeligere: Andelen unge i jobb er i snitt faktisk hele 6,4 prosentpoeng høyere etter at Arbeiderpartiet tok over, sammenlignet med årene Høyre styrte før oss. Og ikke nok med det: I gjennomsnitt er også arbeidsledigheten lavere. Så nei, jeg er ikke enig med Ola Svennebys påstander om at skattesystemet og at det har blitt vanskeligere å jobbe deltid, er det som gjør det vanskeligere for unge å komme i arbeid.

Tallene viser faktisk at Arbeiderpartiets politikk fungerer. Flere unge kommer seg ut i jobb. Vi satser på de unge, men jeg skal ikke bagatellisere at mange unge nå sliter med å få seg en jobb. At flere har kommet seg i jobb de siste årene, gjør ikke situasjonen lettere for dem som nå ikke slipper til. Dette handler ikke bare om statistikk, det handler om en stengt dør. Det er ikke mangel på unge som vil jobbe – det er mangel på arbeidsgivere som gir dem en sjanse. Arbeidsgivere må slutte med stadig oftere å kreve ferdig kvalifisert arbeidskraft og heller være med og bygge den. Hvis ikke skyver vi en hel gruppe unge ut av arbeidslivet.

De unge arbeidstakerne trenger ikke Høyres snarvei til deltidsarbeid, usikre stillinger, innleie og dårligere rettigheter. De trenger å komme seg ut i et trygt arbeidsliv og i hele, faste stillinger.

Amalie Gunnufsen (H) [11:56:07]: Det er naturlig at arbeidsstyrken i Norge øker når befolkningen gjør det. Det er jo en grunn til at vi måler nettopp arbeidsledighet, for å finne ut hvor mange som har lyst og mulighet til å jobbe som ikke får den muligheten. Det er akkurat det Arbeidskraftundersøkelsen viser, og den har ikke målt høyere ledighet i denne gruppen siden man startet å måle i 1972.

Jeg er uenig med statsråden i at det ikke er relevant hvordan Arbeiderpartiet omtalte ungdomsledighet da de var i opposisjon, kontra nå som de er i posisjon. Hvis det var en nasjonal krise da ungdomsledigheten var vesentlig lavere enn den er i dag, hva er da tallene vi ser i dag? Det skulle jeg ønske at jeg hadde fått svar på av statsråden i denne debatten. Det har jeg dessverre ikke fått, men hun har én mulighet til. Jeg skulle gjerne ønske meg å høre om dette.

Jeg er også uenig i at dette bare er arbeidsgivernes ansvar. Vi snakker med mange arbeidsgivere som gjerne skulle investert i mer arbeidskraft, som har lyst til å gi de unge en sjanse, men det er nettopp rammevilkårene de får av regjeringen, som er til hinder for det. Jeg tror at det statsråden omtaler som avdempet etterspørsel, handler om en mer rigid politikk når det gjelder både innleie og deltid, en uforutsigbar næringspolitikk, ja, rett og slett en politisk risiko, i tillegg til all annen risiko som alle som driver en bedrift, står i nå, i en mer urolig verden.

Jeg er glad for at statsråden omtaler «mismatchen» i kompetanse, for jeg tror vi er helt nødt til å dimensjonere studiestedene sånn at det passer bedre med næringslivets behov. En av de gruppene som nå sliter med å få seg jobb, er økonomene. Jeg tror man kan begynne på en bachelor i økonomi og administrasjon på 34 studiesteder i Norge. Det kan godt være at det er et litt for høyt tall, men det er et eller annet med de rammevilkårene politikerne gir til universitetene og høyskolene, som gjør at universitetene og høyskolene ikke i stor nok grad har klart å dimensjonere det de tilbyr av studieplasser, til næringslivets og kommunenes behov. Det er nettopp for dem som nå i dag står og prøver å få seg sin første jobb, at vi er nødt til å tørre å ta denne debatten. Da Høyre løftet denne debatten i sommer, ble noe av det avspist som autoritært.

Til slutt vil jeg takke statsråden for at hun har anerkjent at dette er en personlig krise. Jeg spør meg fremdeles hvorfor det er så annerledes med ungdomsledighet for Arbeiderpartiet når de har ansvar, enn når de er i opposisjon.

Statsråd Kjersti Stenseng [11:59:17]: Ungdomsledighet er et problem uavhengig av hvem som styrer i Norge, og derfor vil jeg gjenta det jeg sa i stad, at å få flere i arbeid, og ikke minst unge i arbeid, er en av hovedprioriteringene til denne regjeringen. Jeg er også opptatt av at vi setter inn innsatsen der det er aller viktigst, og sørger for at de som har lite eller ingen utdanning, eller er dårlig kvalifisert for det behovet arbeidslivet, får bistand.

Nav er et sikkerhetsnett for oss alle sammen, og det er også eksempler på masterstudenter som er nyutdannet og ikke har fått jobb som får bistand gjennom Nav til å finne en praksisplass, få arbeidstrening, få trening i å skrive jobbsøknader og også kommer ut i ordinært arbeid. Men jeg mener at den store utfordringen vår først og fremst er de over 100 000 under 30 år som ikke er i aktivitet, arbeid eller utdanning, og som må få bistand for å komme inn i arbeidslivet.

Jeg er helt enig med representanten fra Høyre i at vi må se på utdanningstilbudet, studietilbudet, og det er forsknings- og høyere utdanningsministeren i gang med.

Vi kan godt sammenligne hva som skjedde under åtte år med Høyre, og hva som skjer under Arbeiderpartiet. Jeg tror vi alle sammen er enige om at unge som står utenfor arbeidslivet – f.eks. unge uføre, som vi har hatt en dramatisk økning av under høyreregjeringen – er der myndighetene først og fremst skal sette inn innsatsen. Det er veldig vanskelig for den enkelte som er nyutdannet, å gå ledig i seks måneder, ett år eller mer før man får en jobb som man har drømt om gjennom et langt studium, men de aller, aller fleste kommer ut i jobb ganske raskt. Ni av ti er altså i jobb etter seks måneder.

Jeg er opptatt av både dem som har høy utdanning, og dem som står langt unna arbeidslivet, men jeg er også opptatt av å prioritere ressursene der de trengs aller mest, og da er det det store utenforskapet jeg er opptatt av å prioritere.