Remi Sølvberg (R) [10:02:55] (ordfører for saken): Saken gjelder representantforslag om å redusere bompengebelastningen på E6 Ulsberg–Melhus, på bakgrunn av forsinket utbygging og endrede forutsetninger sammenlignet med det Stortinget la til grunn i behandlingen av Prop. 82 S for 2018–2019.

Stortinget sluttet seg i 2019 til finansiering og utbygging av E6 på strekningen Ulsberg–Melhus, med en kombinasjon av statlige midler og bompengefinansiering. Forutsetningen var en gitt framdrift i prosjektet, der innkrevingen av bompenger skulle stå i rimelig forhold til den nytten trafikantene fikk gjennom ferdigstilt vei.

Komiteen viser til at utbyggingen siden har blitt forsinket, bl.a. som følge av kanselleringer av kontrakt og behov for nye anbudsprosesser. Dette har medført at framdriften ikke har vært i tråd med de opprinnelige forutsetningene.

Forslagsstillerne peker på at dette har ført til en situasjon der trafikanter over tid betaler bompenger uten at den forventede nytten realiseres i samsvar med det som lå til grunn i vedtaket. Det vises også til at den samlede bompengebelastningen i området oppleves som høy, særlig for pendlere og næringstransport.

Det er ulike syn i denne saken. Flere medlemmer understreker at legitimiteten til bompengeordningen er avhengig av sammenhengen mellom betaling og nytte, og at forsinkelser i prosjekter kan utfordre denne balansen. Det pekes på behovet for å vurdere endringer i bompengeopplegget i lys av de endrede forutsetningene.

Andre medlemmer viser til at bompengeopplegget bygger på lokalpolitisk tilslutning, og at det er viktig å ha et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag før eventuelle endringer gjennomføres, bl.a. av hensyn til prosjektets finansiering og gjennomføring.

Det fremmes ulike forslag i saken. Ett forslag går ut på å be regjeringen gjennomgå bompengeopplegget med sikte på å redusere belastningen. Et annet forslag gjelder å forlenge nedbetalingstiden for å redusere takstene, samt innføring av passeringstak, i dialog med lokale myndigheter.

Komiteen viser samlet sett til at saken reiser spørsmål både om håndtering av endrede forutsetninger i enkeltprosjekter og om utforming av bompengeordninger mer generelt, herunder forholdet mellom statlig finansiering og brukerbetaling.

Jeg håper vi får en god debatt.

Jone Blikra (A) [10:05:41]: Det er utfordringer med prosjektet E6 Melhus–Ulsberg, og det har ingen noen problemer med å forstå, ei heller med å forstå bekymringen. Den politiske utfordringen er hvordan vi løser dette.

Alle bompengesaker vi etter hvert har fått og sikkert kommer til å få, bygger på lokalpolitiske vedtak. I dette tilfellet har det vært en grundig prosess i Trøndelag fylkeskommune og berørte kommuner. Alle berørte kommuner, og Trøndelag fylkeskommune, har sluttet seg til bompengeopplegget for prosjektet. Det betyr at Trøndelag fylkeskommune er garantist for økonomien i prosjektet.

Alle forslag som endrer økonomien i prosjektet, som reduksjon av bompengesatser eller forlenget nedbetalingstid, har økonomiske konsekvenser som påvirker selve prosjektet. Hvem sitter med den økonomiske risikoen ved endringer? Jo, i dette tilfellet Trøndelag fylkeskommune. Hvem er da nærmest til å vurdere forslag til endringer? Jeg lar det spørsmålet henge i luften.

Per nå er det kun ett av fem bompengepunkter som er åpnet for innkreving. Det er Kvål–Melhus, som åpnet i 2022. Ifølge Nye veier er det forventet at neste delstrekning, Berkåk–Vindåsliene, åpner i 2027.

Dette er ikke et innlegg mot å gjennomgå bompengeopplegget for strekningen. Dette er et innlegg som argumenterer for at vi må gi bompengeselskaper mulighet til å skaffe seg nødvendige erfaringer og forutsetninger for eventuelt å foreslå endringer – ikke minst for fylkeskommunen, som sitter med den økonomiske risikoen i prosjektet, og som må få muligheten til å vurdere eventuelle endringer og faktisk be om det.

Mats Henriksen (FrP) [10:07:51]: Innbyggerne i Melhus har over tid opplevd en uforholdsmessig stor bompengebelastning. Det er bakgrunnen for at Fremskrittspartiet fremmet dette representantforslaget. FrP anerkjenner at det ikke er flertall for FrPs primærpolitikk om å avvikle bompengeordningen, men da er det desto viktigere at ordningene vi vedtar, oppleves som rimelige og rettferdige. Det opplever man ikke i Melhus.

Jeg er enig i at bommen på Hofstad er satt opp i tråd med bompengeproposisjonen, og at bommen på Hofstad betaler ned på gjelden for den ferdigbygde strekningen Melhus–Kvål. Likevel er det viktig å se helheten i proposisjonen. Forutsetningen da proposisjonen ble vedtatt, var at delstrekningene på utbyggingen av strekningen Melhus–Ulsberg skulle bygges etter hverandre uten opphold. Det skjedde ikke. Det resulterer i at innbyggerne som betaler på bommen i Hofstad, opplever at de betaler for en uferdig vei. Dette er med på å rokke ved bompengesystemets legitimitet.

Forutsetningene som lå til grunn for Stortingets behandling av bompengeproposisjonen, er brutt. Derfor fremmer FrP forslag om at regjeringen må gjennomgå bompengeopplegget på strekningen Melhus–Ulsberg med sikte på å redusere bompengebelastningen for innbyggere og næringsliv.

Jeg registrerer nok en gang at Arbeiderpartiets svar er at vi må vente og se. Vi er innvalgt på Stortinget for å løse vanlige folks hverdagsproblemer. Å vente og se løser ikke noe. Det vitner om en regjering som både er passiv, og som ikke lager en politikk for vanlige folk. Arbeiderpartiet er ikke lenger et parti for arbeiderne; det er et parti for eliten.

Det ser ikke ut som FrPs forslag får flertall. Derfor vil vi varsle subsidiær støtte til Høyres forslag – som de nok fremmer etterpå – både om forlenget nedbetalingstid og om passeringstak. Høyres forslag vil føre til at innbyggerne får en lavere takst ved passering, og det er i tråd med FrPs intensjon.

Politikk handler om folk og folks liv – om pendlere på vei til og fra jobb, om småbarnsmoren som skal levere i barnehagen, om yrkessjåføren som holder landet i gang. FrP mener bompengesituasjonen i Melhus går ut over alle disse gruppene, og det er et problem. Det er et problem vi må løse, og det håper jeg flertallet i denne salen tar på alvor.

Med det tar jeg opp forslaget i saken som FrP er med på.

Trond Helleland (H) [10:10:47]: Vi har nå en situasjon der innbyggerne i Melhus har en veldig høy bompengebelastning, og der utbyggingen av E6 dessverre har gått saktere enn forventet. Det er en utfordring, for da blir belastningen ekstra stor for dem som bor i Melhus. Vi er åpne for å foreslå – og jeg fremmer våre forslag – forlenget nedbetalingstid og at regjeringen går i dialog med fylkeskommunen og andre lokale myndigheter for å finne ut av dette.

Det er forbausende hvor lite proaktiv regjeringen er når denne typen saker kommer. Det er ikke noen tvil lokalt, også i fylkeskommunen – som jo er bompengegarantisten, som Jone Blikra korrekt påpeker. Det er et sånt system vi har laget oss: Når staten skal bygge en vei, en riksvei, så er det fylkeskommunen som skal garantere. Det er en merksnodighet som har ligget i systemet i alle år, og sånn er det. Når også lokale myndigheter ser at her må en gjøre noe, regner jeg med at statsrådens departement vil gå i dialog med fylkeskommunen og komme tilbake til Stortinget med et revidert opplegg.

Vi fremmer våre forslag, og jeg er glad for den subsidiære støtten som FrP varslet til våre forslag.

Geir Inge Lien (Sp) [10:12:49]: Legitimiteten til bompengeordninga føreset at det er rimeleg samsvar mellom det bilistane betalar, og det dei faktisk får igjen i form av ferdig utbygd veg. Dei som betalar bompengar på E6 mellom Ulsberg og Melhus, har verken fått ferdig veg eller ei rimeleg bompengebelastning. Det rammar pendlarar og næringstransport, og det skapar heilt forståeleg frustrasjon lokalt.

E6 Ulsberg–Melhus er eitt av fleire prosjekt i Nye vegars portefølje der innkrevjing startar samtidig som det er uklart når heile strekninga vil stå ferdig. Difor meiner eg at det begynner å verte på tide at Stortinget spør seg om Nye vegar er organisert på ein klok måte. Me kan ikkje ha det slik at vegutbyggjaren etterlet seg halvferdige parsellar her og der. Òg lokalt opplever ein at dette er urimeleg.

Å ettergje gjeld i prosjekt som er forankra i lokalpolitiske vedtak, er vanskeleg å forsvare så lenge det står andre viktige samferdselsprosjekt på vent rundt omkring i landet, men vi forventar at regjeringa tek ansvar. I dialog med lokale myndigheiter må ein finne rom for løysingar som lét bompengetrykket gå ned, f.eks. gjennom utvida innkrevjingstid, slik vi føreslår i lag med Framstegspartiet.

Senterpartiet vil no varsle at dersom det nemnte forslaget ikkje får fleirtal, så vil vi subsidiært støtte forslaga frå Høgre, om forlenga nedbetalingstid og om å gå i dialog med dei lokale myndigheitene om passeringstak. Det vil i det minste vere eit steg i rett retning for å få ned bompengebelastinga på strekninga.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:15:22]: E6 Ulsberg–Melhus er en viktig del av hovedtransportåren mellom Oslo og Trondheim, og er et helt sentralt prosjekt for trafikksikkerhet, framkommelighet og regional utvikling i Trøndelag.

Jeg har selvfølgelig forståelse for forslagsstillernes bekymring over bompengebelastning over tid når utbyggingen har blitt forsinket. Samtidig vil jeg understreke at denne innkrevingen skjer i tråd med Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Prop. 82 S for 2018–2019, som etter vanlige prinsipper innenfor bompengefinansieringsordningen bygger på lokalpolitiske vedtak. Det ble da lagt til grunn at utbyggingen skulle skje i den rekkefølgen som Nye veier prioriterer, basert på samfunnsøkonomisk lønnsomhet, trafikksikkerhet og modenhet i prosjektene. Dette er fortsatt et viktig prinsipp for å sikre effektiv bruk av fellesskapets midler.

Ettersom det kun er åpnet for innkreving på ett av fem bompengepunkter, mener jeg vi bør avvente erfaringene vi får fra åpning og innkrevingsstart på delprosjektet E6 Berkåk–Vindåsliene før vi eventuelt tar stilling til en gjennomgang av hele bompengeopplegget. Bompengeselskapet vil da ha bedre forutsetning for å kunne vurdere økonomien i prosjektet. Jeg viser i den sammenheng til praksisen med at bompengeselskapene i prosjekter med etterskuddsinnkreving foretar nye vurderinger etter 1–2 års drift av bompengeinnkrevingen.

Jeg mener det må utvises stor varsomhet med reduksjon i bompenger i enkeltprosjekter som følge av endret framdrift. En slik praksis vil kunne få betydelige konsekvenser for både andre bompengeprosjekter, den helhetlige finansieringen av transportsektoren og den økonomiske risikoen som fylkeskommunen bærer, som garantist for bompengeselskapets lån.

Vurderingene som ligger bak et takst- og innkrevingsopplegg, er grundig forankret og gjennomarbeidet. Jeg mener derfor at det ikke er riktig å foreta en gjennomgang av bompengeopplegget på strekningen E6 Melhus–Ulsberg på nåværende tidspunkt.

Bård Hoksrud (FrP) [10:27:35]: Det var interessant å høre på statsråden i replikkordskiftet. Statsråden sier at de har gitt de samme pengene som var forutsatt, som den forrige regjeringen gjorde, og det er liksom å levere. Vi vet at det i realiteten betyr ca. 1 mrd. kr mindre til nye veier enn det man skulle hatt, i tillegg til at vi nå har fått en rekke kostnader i forbindelse med drift og vedlikehold.

E6 Ulsberg–Melhus er kjempeviktig for menneskene som bor der, og mange av dem opplever at man nå betaler for noe man egentlig ikke får – og betaler på forskudd. Jeg er ikke sikker på om de opplever at dette er i tråd med det man vedtok.

Statsråden er veldig tydelig på at dette er en lokalpolitisk beslutning, lokalpolitisk vilje og ønske og alt det der. Jeg tror nok at mange lokalpolitikere egentlig føler at de står med ryggen mot veggen og blir kastet piler på. Forutsetningen er at hvis man ikke er med på dette, er konsekvensen at man ikke får noen vei i det hele tatt, med det politiske flertallet vi har i Stortinget.

Fremskrittspartiet mener at det er mulig – og har vilje og ønske om – å bygge veier, fordi det handler om å bygge landet vårt, og det er fullt mulig å gjøre det uten bompenger.

Når vi kommer med forslag om å prøve å gjøre det litt enklere for vanlige folk der ute, som sliter med dyrtid og har store utfordringer, er svaret fra Arbeiderpartiet og statsråden alltid at vi må avvente, og vi følger situasjonen nøye videre, men de har egentlig ikke tenkt å gjøre noe som helst. Fremskrittspartiet er tydelig, og det er derfor vi har fremmet forslag, fordi vi mener at dette betyr mye for de menneskene det handler om.

Vi synes det er litt trist at Høyre og KrF ikke støtter Fremskrittspartiets og Senterpartiets forslag nr. 1, for det ville gitt en veldig god løsning for befolkningen. Vi kommer sekundært til å støtte Høyres forslag, men det er ikke fordi vi heier på at vi skal bruke mer penger på innkreving og renteutgifter – for det er konsekvensen av det forslaget: at det blir dyrere og mer penger forsvinner til ingenting. Fremskrittspartiet og jeg vil at vi skal bruke pengene på å bygge ny vei, og at pengene bør gå til det, istedenfor til banker og finansieringsselskaper som vil utvide tiden man skal kreve inn bompenger for å få mer penger inn på kontoen.

Jeg har lyst til å gjøre en liten visitt til Senterpartiet også. Jeg synes det er bra at Senterpartiet er med her, men det er ikke så veldig lenge siden vi hadde en sak om Kristiansand–Mandal, hvor det så ut til å være et politisk flertall for å sørge for å redusere bompengebelastningen for bilistene for å få flere til å kjøre på den nye veien. Det ville vært bra for alle parter. Dessverre var Senterpartiet ikke med der da, men de er med her nå. Det er også bakgrunnen for at Fremskrittspartiet støtter dette. Vi følger opp det vi vedtok i den forrige saken. Det var sekundært. Det gjør vi også i denne saken.

Remi Sølvberg (R) [10:30:51]: Denne saken viser egentlig ikke først og fremst et problem med framdrift, men et problem med systemet. Komiteens flertall diskuterer hvordan bompengebelastninger kan justeres, enten gjennom lengre nedbetalingstid, passeringstak eller nye gjennomganger. Dette er i beste fall en lappeløsning, et plaster på såret. Problemet er at vi har gjort finansiering av helt nødvendig infrastruktur avhengig av at folk betaler hver gang de passerer en bom.

Her har Rødt vært helt tydelige: Bompengefinansiering er usosialt og en urettferdig modell. Den rammer skjevt geografisk og sosialt. Det er ikke tilfeldig at pendlere, barnefamilier og yrkessjåfører trekkes fram i komitémerknader, for det er de som ikke har noe valg. Når prosjektet i tillegg er forsinket, blir urettferdigheten enda tydeligere. Man får ikke det man ble lovet, og det svekker ikke bare legitimiteten til bompengene, slik flere partier påpeker. Det viser at hele modellen er feilslått.

Noen partier peker på at dette bygger på lokal tilslutning, og det er jo riktig, men det er også et resultat av at kommuner og fylker presses inn i et system der alternativet ofte er at man ikke får noen vei i det hele tatt, og det er ikke reell valgfrihet. Andre foreslår å forlenge nedbetalingstiden. Det betyr i praksis at folk betaler mindre hver gang, men man betaler jo til gjengjeld lenger, og man skyver problemet lenger fram i tid.

Rødt mener at hvis man mener alvor med at E6 Ulsberg–Melhus er en viktig nasjonal transportåre, bør man finansiere den som nettopp det. Norge har økonomi til det, men vi har altså valgt et politisk system der vi sender regningen til trafikantene. Da burde egentlig konklusjonen være klar: Bompengeandelen i prosjektet må kraftig ned, og staten må ta en langt større del av regningen.

Rødt mener igjen at dette er feil måte å finansiere fellesskapets infrastruktur på. Jeg må si at jeg derfor har stor sympati med forslagsstillernes synspunkt, men jeg må også gjøre det klart at Rødt er bundet av en budsjettforlikavtale, og vi skal ikke bryte den avtalen på et veiprosjekt der Nye Veier har mislyktes totalt i Trøndelag.

Lill Harriet Sandaune (FrP) [10:33:38]: Dette er en veldig viktig sak for mange på Melhus og i Trøndelag. Vi har som de fleste andre steder i landet et veldig stort behov for utbygging og vedlikehold av riks- og fylkesveier. Bygging og vedlikehold av veier er ikke en utgift, men en investering i framtiden vår, for både innbyggerne og næringslivet, og ikke minst er gode veier viktig sett i lys av trafikksikkerheten.

Under valgkampen i fjor høst etterlyste Senterpartiet at de andre partiene måtte ta opp røret til sine representanter på trønderbenken i denne saken. Målet var tydelig: å få fortgang i utbygging av E6 Ulsberg–Melhus og ikke minst få redusert de urimelig høye bompengene på Hofstad. I dag betaler innbyggerne i Melhus bompenger for en vei som ikke er ferdig. Bommen har stått i flere år, og innbyggerne betaler dyrt for å kjøre innad i sin egen kommune. Dette har FrP tatt på alvor, og derfor er dette representantforslaget fremmet. Heldigvis støtter Senterpartiet FrPs forslag her i dag, om at det må gjøres en gjennomgang av bompengeopplegget for E6 Ulsberg–Melhus med bakgrunn i den forsinkede utbyggingen og de endrede forutsetningene i forhold til proposisjonen som ble vedtatt i 2019.

Så må jeg jo si at det er skuffende at Høyre, som har vært så på ballen i denne saken lokalt, ikke er villig til å støtte forslaget fra FrP og Senterpartiet, som kan redusere bompengebelastningen. I stedet vil man heller ha en forlenget nedbetalingstid. Det finnes et bedre alternativ, vil vi i FrP understreke, og så må vi samtidig bare erkjenne at det får vi nok ikke flertall for. Derfor er Høyres forslag bedre enn ingenting, og FrP støtter dette forslaget subsidiært.

Det som imidlertid ikke er særlig overraskende, er Arbeiderpartiet og samferdselsministerens standpunkt og svarbrev i denne saken. Det skal regjeringen i hvert fall ha: Det er forutsigbarhet knyttet til den manglende satsingen og viljen til å prioritere midler til veiutbygging og reduksjon i urimelig bompengebelastning for landets innbyggere. Det at man også skal vente og se, er helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk. Arbeiderpartiets ordfører på Melhus og lokalpolitikerne der for øvrig får bare merke seg at når andre partier ringer og tar kontakt for å løse en viktig sak for Melhus, er det ikke bare opptattsignal; her legger man tydelig på røret fra Arbeiderparti-regjeringens side.

Geir Inge Lien (Sp) [10:36:44]: Eg måtte ta ordet etter at representanten Bård Hoksrud var framme og snakka om strekninga Mandal–Kristiansand. Det er òg eit prosjekt under Nye vegar som ikkje står ferdig, så det har nokolunde lik status. Men det er ikkje rett at Senterpartiet ikkje stemte for det prosjektet. Vi støtta faktisk forslag nr. 1 frå FrP den gongen, men vi støtta ikkje det lause forslaget. Vi støtta òg forslaget frå Høgre, som er likelydande med det som er fremja i dag, med lengre nedbetalingstid. Senterpartiet hadde eit eige forslag som kanskje var endå betre, som gjekk på 30 års nedbetalingstid med lokalpolitisk forankring.

For oss i Senterpartiet er det utruleg viktig at det er samsvar mellom det ein får ferdig bygd, og det ein brukar på veg. Det er difor vi har denne saka i dag, der vi opplever at innbyggjarane i Trøndelag er svært skuffa over at ting ikkje står ferdig, og at dei betalar for ein veg som ikkje er ferdigstilt. Vi i Senterpartiet er ute etter å skape gode løysingar, få bygd vegar og gjere Noreg til eit godt land både å leve i og produsere varer i, og få god framvekst.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:38:20]: Det hevdes fra denne talerstolen at det nærmest ikke bygges vei i Norge. Da kan jeg melde om at veibudsjettet for 2026 er på et veldig høyt nivå. Vi har svært mange store prosjekter i gang, i tillegg til at vi har økt bevilgningene til drift og vedlikehold betydelig over de senere årene.

Når det kommer påstander fra Fremskrittspartiet som at man tvinger lokalpolitikerne til nærmest å fallere for staten og innføre bompenger, vil jeg si at jeg er uenig i den påstanden. Dersom den var riktig – det var altså en statsråd fra Fremskrittspartiet som gjorde det i Trøndelag, for denne proposisjonen ble lagt fram av Jon Georg Dale i sin tid.

Så har jeg lyst til å kommentere det å forlenge nedbetalingstiden. Det vil bryte med gjeldende retningslinjer for bompengeprosjekter. Dersom det i dag vedtas å forlenge innkrevingstiden, vil jeg at man skal være klar over at det vil påføre trafikantene en betydelig ekstraregning siden finansieringskostnadene vil øke. Den totale bompengebelastningen blir derfor høyere, ikke lavere for trafikantene. Trafikantene vil da måtte betale bompenger over en lengre periode, der pengene de betaler, i stor grad går til å dekke finanskostnader og ikke til å betale selve investeringen. Det bryter med prinsippet om at bompenger i størst mulig grad skal brukes til å betale for ny vei. Jeg mener at dette bidrar til å svekke ordningen med bompengefinansiering av offentlig vei, og jeg mener det er uheldig at Stortinget endrer premisser fra tidligere vedtak. Da er det igjen å minne om at Stortingets vedtak bygger på lokalpolitiske vedtak.

Retningslinjene for bompengeprosjekter er utformet for å ha kontroll på bompengefinansieringen og for at vi skal behandle bompengeprosjektene likt i de ulike regionene, og dermed også befolkningen likt. Hvis vi nå går bort fra retningslinjene, åpnes det for en presedens gjennom krav om at også andre prosjekter ønsker dette. Det gjør at bompengebelastningen samlet sett øker, og at vi for så vidt mister oversikten over ordningen.

Bård Hoksrud (FrP) [10:40:45]: Det er alltid interessant å høre når noen – med statsråden i spissen – skal fortelle at det aldri er brukt mer penger, og at det er mye penger i veibudsjettet, det er et svært høyt nivå osv. Men man glemmer en vesentlig ting: Hva får man for de pengene man bruker – får man mer, eller får man mindre? Realiteten er at man sannsynligvis ikke får mer, for kostnadene har økt ekstremt mye på grunn av krigen i Ukraina og på grunn av Iran-konflikten og Midtøsten-konflikten – som gjør at kostnadene fyker i været.

Når man liksom skal være høy og mørk, bør man være høy og mørk i utgangspunktet. Så vet statsråden veldig godt at Fremskrittspartiet, selv om vi satt i regjering, ikke hadde over 50 pst. oppslutning alene. Det er bare å se på den debatten vi har i dag og på de andre partiene. Det er partier som vi satt i regjering med, som fortsatt ønsker å bruke bompenger for å finansiere veier. Det ønsket i utgangspunktet ikke Fremskrittspartiet, og derfor har vi også jobbet for å redusere bompengene. I motsetning til alle andre regjeringer tidligere, skjedde det faktisk kutt i bompengene med milliarder da Fremskrittspartiet satt i regjering, i tillegg til at vi sørget for et kraftig løft i samferdselsbudsjettet. Jeg tror det er lenge siden man har sett den økningen som var da, og da var kostnadsbildet et helt annet. Det vi gjorde med Nye veier, var nettopp å få mer igjen for pengene og sørge for å bygge mer. Det var noe av det som var viktig med å etablere Nye veier den gangen man gjorde det. Jeg tror at når man går opp på denne talerstolen og prøver å være høy og mørk, bør man kanskje ha med seg litt fakta og hva som ligger til grunn for dette.

Til Senterpartiet: De må gjerne si det, men realiteten var at alle trodde at man skulle spise bløtkake i Kristiansand da stortingsvedtaket ble fattet med tanke på Mandal–Kristiansand. Den bløtkaken ble veldig fort gjemt vekk etter at noen ikke stemte for det man hadde signalisert at man skulle stemme for, da det gjaldt det prosjektet.

Det er der jeg sier at Fremskrittspartiet er konsekvent: Vi mener det er dumt å bruke mer penger og gi dem til finansinstitusjoner og banker, og heller bruke mye mindre penger på det og være villig til å bruke noe mer av de pengene vi har, til å redusere eller fjerne bompenger. Det er utgangspunktet vårt. Og så skjønner vi at vi er ganske alene om det, selv om Rødt er der, men Rødt vil egentlig ikke bygge en del av veiene. Fremskrittspartiet vil bygge veier og mener at vi skal bruke mer midler fra staten nettopp for å sørge for det.

Kamzy Gunaratnam (A) [10:43:43]: Hvis bompengeavtaler skal endres hver gang det blir politisk ubehagelig i etterkant, undergraver vi hele modellen for hvordan vi finansierer infrastruktur her i landet.

Dette er ikke tilfeldige avgifter, som noen skal ha dem til å være. Det er forpliktende avtaler, forhandlet lokalt og vedtatt nasjonalt, som ligger til grunn for investeringer og lån som skal betales tilbake. Hele regnestykket bygger på forutsigbarhet. Hvis flertallet i denne salen mener vi skal endre vilkårene i etterkant fordi de oppleves krevende, høres det nesten litt ut som selve bompengesystemet som institusjon ikke lenger har tillit. Konsekvensene er ganske klare: Det blir dyrere å bygge, det blir vanskeligere å gjennomføre, og det blir mindre rettferdig. Regningen forsvinner ikke, den skyves bare fram i tid. Å forlenge nedbetalingstiden betyr at folk betaler lenger, ofte med renter.

Å styre betyr å ta ansvar. Selv om man ikke sitter i posisjon, er man en av 169 representanter som er blant de mektigste i hele landet. Vi skal sitte her og bestemme forutsigbarhet og ta styring – opposisjon og posisjon.

I fjor hadde ikke Fremskrittspartiet engang inndekning i bompengeforslagene sine i sitt alternative budsjett. Da vi spurte i salen, var svaret: Vi har prioritert andre saker. Det hang ikke på greip. Man kan ikke bruke de samme pengene om igjen. Jeg besto så vidt matte, men selv jeg skjønner at det der ikke høres riktig ut. Alt dette har ett navn, og det er populisme. Endringer må tas når nye avtaler inngås, ikke når regningen allerede er sendt. Hvis ikke ender vi opp med et system der det lønner seg å rope høyest etterpå. Det er en dårlig måte å bygge infrastruktur og ikke minst tillit på.

Det snakkes om vanlige folk. Investering uten inndekning er dårlig gjort mot vanlige folk.

Trond Helleland (H) [10:46:09]: Det er interessant å få en belæring om avtaler som er inngått, og forutsetninger og stabile rammevilkår, men poenget i denne saken er nettopp at rammevilkårene er kraftig endret. Det er ikke bygd ut fra Berkåk mot Trondheim. Det er bygd ut en liten del. Det er gjort store endringer fordi entreprenører har forsvunnet ut, og fordi prosjektet er blitt mer kostnadskrevende på grunn av ytre omstendigheter. Det er det flertallet – i hvert fall flertallet i komiteen – ønsker å ta konsekvensen av.

Så er det interessant at statsråd Nygård overhodet ikke nevner det andre vedtakspunktet som Høyre foreslår, nemlig at regjeringen skal gå i dialog med lokale myndigheter for å innføre et passeringstak på strekningen E6 Ulsberg–Melhus. Det vil hjelpe dem som bor i Melhus, som i dag blir møtt av en bombarriere som de må ut og inn av hele tiden når de skal gjøre lokale ærend. Det kunne vært interessant å høre om statsråden mener at det også er uansvarlig å diskutere med lokale myndigheter og med sin egen arbeiderpartiordfører i Melhus om det går an å finne løsninger på dette.

Vi vet at E6 er Norges hovedvei nummer én fra nord til sør. Det kommer til å gå stor trafikk der. Antakelig vil mye av disse problemene gå over når prosjektet står ferdig og man får den nødvendige trafikken på strekningen. Det viser seg veldig ofte at antall bompasseringer blir høyere enn Finansdepartementet og Samferdselsdepartementet har fastsatt, så jeg tror ikke nødvendigvis nedbetalingstiden blir så lang, men belastningen vil bli mindre, særlig for dem som bor i Melhus.

Statsråden bør iallfall ta ad notam forslag nr. 3, nemlig om å gå i dialog for å redusere eller få et passeringstak i området.

Bård Hoksrud (FrP) [10:48:47]: Jeg tror kanskje jeg må gi litt voksenopplæring til representanten Gunaratnam. Hun sa at Fremskrittspartiet ikke prioriterte penger til å redusere og fjerne bompenger i vårt alternative statsbudsjett; da tror jeg man må gå inn og lese en gang til. Det står klart og tydelig at vi prioriterer nærmere 1,4 mrd. kr ekstra til ordning for lavere bompengetakst. Men Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Rødt, SV og MDG kuttet i budsjettforliket med 34,4 mill. kr til å kompensere for bompenger, så man ønsker altså å ta mer i bompenger fra folk fordi man ikke vil bruke så mye statlige penger.

Så må jeg minne representanten om at det er et hull i en tunnel her borte som man hadde veldig god råd til å bruke penger på etter at tunnelen var bygd – i milliardklassen. Hvis det er politisk vilje, er det muligheter. Hver eneste dag når jeg kommer inn mot kontoret, går ut av heisen og tilbake igjen, ser jeg hvordan det har gått med oljefondet, og nå har det økt med et par titalls milliarder bare i dag.

Jone Blikra (A) [10:50:00]: Det er klart det sporer til innlegg etter representanten Hoksrud. Det å være høy og mørk er blitt referert til flere ganger. Verken Bård Hoksrud eller jeg er høye og mørke, vi er bare «og». Allikevel er det slik at når representanten Hoksrud sier at det var feil i innlegget på et generelt plan, så er det jo ikke det. Jeg var i budsjettdebatten. Jeg stilte et konkret spørsmål til representanten Sve om bompengesakene som Fremskrittspartiet hadde fremmet inneværende år hvor staten skulle overta et ansvar på inntil 50 mrd. kr. De fant ikke inndekning i Fremskrittspartiet forslag til alternativt budsjett.

Spørsmålet var: Hvorfor klarer ikke Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett å legge inn konsekvensene av sine egne forslag året før, altså 50 mrd. kr på bompenger? Svaret var: Vi har prioritert annerledes. – Og dette ligger på tape.

Ellers er det viktig å få sagt at vi alle, og det tror jeg gjelder hele komiteen, er opptatt av å få finansiert og få bygd vei. Gjennom mange, mange år har vi hatt et system med bompenger, som Fremskrittspartiet flittig brukte. Representanten Hoksrud stod på valg i Telemark og sa: Stem på meg så blir bompengene borte. Det han sier nå, er at han samtidig sa, hvis Fremskrittspartiet får 50 pst. av stemmene. Jeg hørte ikke det i valgkampen, men nå er det svaret på hvorfor dette ikke skjedde da Fremskrittspartiet satte verdensrekord i antall bompengestasjoner og innkreving av bompenger.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [10:51:58]: Det er ofte sagt av fremskrittspartirepresentantene at de er mot bompenger. Det er de nok, men prinsipielle motstandere av bompenger er de ikke. De satt tross alt i regjering i mange år og fremmet utrolig mange bompengeproposisjoner, bl.a. denne vi nå snakker om her i dag, som også ble framstilt av representanten Hoksrud som om man nærmest tvang det på kommunesektoren, på kommuner i regionen. I så fall var det Fremskrittspartiet som gjorde det.

Så en kort kommentar til det som representanten Helleland tar opp: Min kommentar til det er at eventuelle initiativ om passeringstak for denne strekningen må fremmes av Trøndelag fylkeskommune. Det er de som har garantert for bompengelånet og for prosjektet. Dermed er det også de som har den økonomiske risikoen. Det bør være rekkefølgen på denne typen prosesser, at de som tar den økonomiske belastningen, er de som får håndtere den saken først.

Frank Edvard Sve (FrP) [10:53:42]: Apropos vaksenopplæring: Det er ganske fantastisk å stå på denne talarstolen og måtte kommentere Arbeidarpartiet sine innlegg, som på ein flammande måte liksom har omsut for befolkninga også i denne saka. Det var meint som ein spøk, for det er jo stikk motsett: Ein prøver altså å kjempe med nebb og klør mot dei forslaga som ligg i denne saka, som både vi, Senterpartiet og Høgre har fremja for å faktisk gjere det betre og lettare for innbyggjarane og bilistane. Det representantane frå Arbeidarpartiet møter det med, er å prøve å latterleggjere dei partia som forsøkjer å ta ned bompengebelastinga i Noreg, som vi har gjort i ei årrekke.

Når det gjeld vaksenopplæring. Ja, eg trur ein må setje seg ned og lese litt kva som skjedde i fjor i budsjettet og i vårt alternative budsjett, for vi hadde eit eige forslag som sa at vi bad regjeringa kome tilbake til Stortinget med dei ulike bompengeprosjekta for å kutte bompengane. Det hjelper ikkje å fremje ein sum i eit statsbudsjett for å kutte bompengane generelt på heile området. Regjeringa er nøydd til å kome tilbake igjen med ein og ein bompengeproposisjon for å faktisk kunne kutte dei pengane. Det bad vi om i eit eige framlegg. Så den i denne salen som forsøkjer å framstille det som at vi ikkje er mot bompengar i Framstegspartiet, det er – ja, eg blir sikkert klubba viss eg seier noko feil – det er i beste fall ei usanning, for det er ikkje riktig. Vi gjer det vi kan for å gjere det betre for befolkninga, for næringslivet, for innbyggjarane, gjennom å kutte i utgifter og skattar og avgifter også for bilistane. Vi er bilistane sitt parti.

I denne saka og i veldig mange andre saker – ja, vi er klåre over at vi sat i regjering og ikkje hadde fleirtal aleine og var med på ei rekke saker der det blei bompengar. Men vi gjer i alle fall det vi kan for å kutte mest mogleg i bompengar der det er mogleg å få det til, som for eksempel i denne saka, og seinare kjem ei sak som gjeld Nordøyvegen. Vi gjer det fordi vi ser at det er nødvendig for å drage ned kostnadene i ein situasjon der dagens samferdsleminister og resten av regjeringa har sørgt for at kostnadsnivået til vanlege folk og næringsliv og bilistar har foke til himmels i heile Noreg. Så skal ikkje vi kunne jobbe for å få det billegare og betre for innbyggjarane, også når det gjeld bompengar? Sjølvsagt gjer vi det. Sjølvsagt kjem vi til å fortsetje med det. Ikkje gå på talarstolen her frå Arbeidarpartiet og forsøk med «dirty tricks». Det nyttar ikkje, det sømer seg ikkje, eg synest det faktisk er ganske useriøst når ein i Arbeidarpartiet ikkje ønskjer å gjere noko for å få betre forhold for dei som er bilistar og næringsliv, som får byrda med høge bompengar.

Mats Henriksen (FrP) [10:56:56]: Etter en flammende engasjert møring kan det være fint med en sindig trønder for å balansere litt i salen. Jeg tegnet meg av flere grunner, litt for å oppsummere debatten som har vært. Både Senterpartiet og Rødt peker på problemer i Nye veier, men det er viktig å forstå at Senterpartiet og Rødt er en del av problemet når de stemmer for et statsbudsjett som svekker Nye veiers rammer. Nye veier ble ikke kompensert for økte driftskostnader, og de har heller ikke blitt kompensert for den ekstraordinære prisveksten vi har sett innenfor anleggsbransjen. Det har FrP tatt hensyn til i våre alternative budsjetter. Hvis dere mener at det er et problem der, må dere vurdere å stemme for et annet budsjett enn det dere har stemt for.

Så ble jeg ekstra engasjert av representanten Gunaratnam, som holdt et veldig spesielt innlegg. Dette handler ikke om å snu kappen etter vinden, det er en realitet der ute at forutsetningene er betraktelig endret. De lokalpolitiske vedtakene, stortingsvedtaket, bygget på en forutsetning om at delstrekningene skulle bygges ut sammenhengende, uten opphold. Slik har det ikke blitt, og da er vi nødt til å se på forutsetningene.

Det virker på Gunaratnams innlegg som at regjeringen ikke gjør noen ting med vanlige folks problemer. Svaret i sak etter sak er å vente og se, så kanskje vi kommer tilbake til det senere. Det minner litt om det større bildet også når det gjelder avgifter. For Arbeiderpartiet virker det som bilistene er en uuttømmelig pengekrukke. Vi snakker om drivstoff, veibruksavgift og CO₂-avgift. Vi har bompenger, vi har piggdekkgebyr, vi har byvekstavtaler og bompenger der også. Melhus er en type kommune som blir rammet av ganske mange av de parameterne, og det må vi ta hensyn til. Det er også viktig å få sagt at bilen ikke er en luksusvare. Bilen er helt nødvendig for at vanlige folk skal kunne leve livene sine i det langstrakte landet vårt. Det forstår FrP, og det er det på tide at også Arbeiderpartiet forstår.

Oda Indgaard (MDG) [10:59:29]: Alle i denne komiteen vil ikke bygge mest mulig ny, gigantisk vei. Jeg måtte bare ta ordet for å minne om det. Denne debatten er en oppvisning i å ikke ville ta ansvar for politiske vedtatte mål og heller ikke ta ansvar for helheten.

Deler av transportkomiteen møtte i dag Nasjonal rassikringsgruppe. Den viste et etterslep på 96 mrd. kr for å rassikre veiene i dette landet. Vedlikeholdsetterslepet på vei har bikket langt over 100 mrd. kr, og det samme gjelder for jernbanen. Forslagsstillerne skryter av rekordstore bevilgninger i samferdselssektoren da de regjerte, men resultatet ser vi jo nå: Rolls Royce-standard på enkeltstrekninger med dertil giganthøye bompengeregninger. MDG er det partiet som har vært mest mot bompenger i Stortinget i forrige periode, fordi vi mener at det ikke er disse gigantmotorveiene det norske folk trenger. Folket trenger og fortjener trygge veier i hele landet, at vi tar ansvar for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet og for å fokusere på det som faktisk gjør at folk kan komme seg trygt rundt.

Så trenger man gode kollektivløsninger rundt byene. Når representanten Helleland står her på talerstolen og håper på trafikkvekst i innfartskommunen inn mot Trondheim, som har nullvekstmål, da står det ikke til troende at vi faktisk tenker å prioritere samferdselsmidlene slik at det blir levelig å bo i byene uten svevestøv, uten støy og uten at alt blir fylt opp av bil. Folk på Melhus fortjener en trygg vei, og de fortjener å ikke måtte betale for en vei de ikke får. Når det prioriteres på en sånn måte at man ikke får for eksempel en rask kvartersrute på tog for å komme seg inn til Trondheim, og heller får disse flekkvise Rolls-Royce motorveiene, da må vi også ta konsekvensen av det. Jeg er lei meg for det, men sånn er det.

Anne Kristine Linnestad (H) [11:02:42] (ordfører for saken): La meg først og fremst takke komiteen for samarbeidet i denne saken. Som saksordfører viser jeg til innstillingen og tar for gitt at de andre partiene fremmer sine standpunkter på egne vegne.

For de aller fleste av oss er førerkortet selve nøkkelen til en fungerende hverdag. Det handler om friheten til å komme seg på jobb, hente i barnehagen eller delta i sosiale aktiviteter. Å frata noen førerrett er et svært inngripende tiltak i den enkeltes liv. Derfor er det helt avgjørende at slike avgjørelser er basert på metoder som er både pålitelige og vitenskapelig dokumenterte.

Bruken av dagens synsfelttester er sterkt omstridt, både i forskningsmiljøer og i media. Det skaper en usikkerhet som vi i Stortinget må ta på alvor. Vi velger derfor å gi vår støtte til forslag nr. 4 i representantforslaget. Vi mener at førerkortforskriften bør endres slik at synsfelttest alene ikke skal avgjøre om en person får beholde lappen. Vi mener det er nødvendig med en mer helhetlig vurdering. En test som ikke fullt ut speiler den faktiske kjøreevnen, bør ikke ha makt til å begrense menneskers bevegelsesfrihet uten at andre faktorer også blir vurdert.

Hvorfor støtter vi ikke resten av forslagene? Selv om vi er enig i at dagens praksis må forbedres, kan vi ikke støtte de øvrige forslagene om en umiddelbar stans i bruken av testene eller andre omfattende regelendringer nå. Denne salen behandlet for ikke lenge siden saker om stoppmønster på jernbanen, og på samme måte som Stortinget ikke skal være ruteplanlegger i det gamle NSB, kan vi heller ikke i et representantforslag bestemme eller gå god for nøyaktig hvilke tester som skal brukes og ikke.

For oss er det trafikksikkerheten som må komme først. Vi kan ikke sette faglige vurderinger til side før vi har et fullgodt alternativ på plass. En kjørevurdering i trafikken er et godt verktøy, men det kan ikke brukes i alle saker, f.eks. der det foreligger spesifikke medisinske årsaker som gjør det uforsvarlig. Faglige prosesser er klart, noe statsråden skriver i sitt svarbrev til Stortinget. Både Statens vegvesen og Helsedirektoratet jobber nå med å revidere retningslinjene for helsekravene til synsfelt. Så kan vi spørre oss hvorfor dette arbeidet er så aktivt nå og ikke har vært det tidligere, men det kommer sikkert statsråden tilbake til.

For Høyre handler det altså om å finne den rette balansen mellom individets frihet og samfunnets behov for sikkerhet.

Jone Blikra (A) [11:05:42]: For tre år siden gikk jeg til øre-nese-hals for å sjekke ut dårlig søvn. Etter måling viste det seg at jeg hadde 40 pustestans i løpet av timen. Det medførte at jeg måtte levere fra meg lappen. Slik er regelverket – eller man må gå til behandling. Hva er årsaken til at vi har ulike regler og regler på mange felt knyttet til folks helse? Jo, det er trafikksikkerhet. Vi har det på mange felt, og det er viktig at vi har klare og skikkelige regler knyttet til trafikksikkerhet, for det er det det er: Hvem skal kjøre på veiene våre?

Jeg vil i denne saken starte med å skryte, først av Fremskrittspartiet. Da bør man lytte. Fremskrittspartiet tok denne saken opp i forrige periode. Jeg var saksordfører på saken. Det medførte at det ble satt ned en gruppe for å se på endringer knyttet til representantforslaget. Jeg vil videre skryte av Høyres tilnærming til saken nå. Denne ekspertgruppen og Helsedirektoratet skal legge ut et forslag på høring før sommerferien 2026 knyttet til nødvendige endringer. Da er vi inne på fag.

Grunnen til at det er litt problematisk å gå inn for å støtte forslag, er at per nå sier etatene at det ikke er nødvendig å endre førerkortforskriften, men at det er tilstrekkelig med endringer i førerkortveilederen. Da går man igjen inn i hvor detaljert forslag på Stortinget egentlig skal være. Forslaget som ligger her, er jo å endre førerkortforskriften. Det er årsaken til at vi ikke støtter noen av forslagene.

Vi ser fram til at vi får en løsning – takket være initiativet fra forrige periode, takket være innstillingene fra egentlig alle partiene her og takket være at vi må og skal forholde oss til forslag til bedre løsninger, bedre målinger og at fagfolk får uttalt seg gjennom sommeren. Norges Optikerforbund har allerede gitt en uttalelse i denne saken. Norges Optikerforbund sier bl.a. at direktoratet i samråd med forskningsmiljøer burde definere tydelig hva som regnes som avvik ved testing av synsfelt, og at ny førerkortveileder bør være teknologinøytral. Dette bør vi lytte til.

Bård Hoksrud (FrP) [11:08:35] (komiteens leder): Dette er egentlig en sak som burde vært ganske enkel. Når staten skal ta fra folk førerkortet, da holder det ikke med en test som forskerne mener ikke er egnet til å måle faktisk kjøreevne. Da holder det ikke med et system hvor folk kan miste førerkortet – og jobben, friheten og hverdagen sin – uten at de får en reell mulighet til å vise om de faktisk kan kjøre trygt. For veldig mange mennesker er ikke førerkortet bare et plastkort i lommeboka. Det er nøkkelen til arbeid, nøkkelen til å hente barnebarn, nøkkelen til butikken, til legen, til fritidsaktiviteter og et helt vanlig liv. Derfor må staten være hundre prosent trygg når den gjør et så alvorlig inngrep.

Fremskrittspartiet har fremmet fire konkrete forslag:

• Vi ber regjeringen stanse bruk av dagens Esterman-test som selvstendig og avgjørende grunnlag for tap av førerkort.

• Vi ber om en mer treffsikker vurderingsmetode, som en praktisk kjørevurdering eller simulator.

• Vi ber om at de som allerede har mistet førerkortet, får en ny og individuell vurdering.

• Vi ber om at regelverket endres slik at en synsfelttest ikke alene avgjør om folk får beholde førerretten eller ikke.

Dette er ikke noe vi har funnet på fordi vi synes synd på noen. Det bygger på forskning og konkrete menneskers historie. Representantforslaget viser at dagens Esterman-program ikke er utviklet for å måle kjøreevne, og at resultatet kan påvirkes av dagsform, konsentrasjon og tilfeldigheter. La oss være ærlige på omfanget: Det er ikke en og annen enkeltsak. Det har vist seg at ca. 550 mennesker mistet førerkortet på grunn av skarpsyn og synsfelt i 2022. Det betyr at omtrent ti personer i uka mister førerkortet.

Når forskningen til bl.a. Thea Melsen Sudmann viser at to av tre som hadde mistet førerkortet på grunn av synsutfall, besto simulatortesten, da burde varsellampene blinke ganske kraftig. For hva betyr det i praksis? Jo, det betyr at mennesker kan ha mistet førerkortet ikke fordi de er farlige i trafikken, men fordi de ikke passer inn i en test som ikke måler faktisk kjøreevne godt nok. Sudmann har beskrevet resultatet som «nesten like tilfeldige svar som om du skulle ha slått kron eller mynt», og da vil jeg gjerne spørre statsråden: Er det virkelig et godt nok grunnlag for å ta fra folk førerkortet, jobben, hverdagen og friheten deres?

Statsråden skriver til komiteen at arbeidet har høy prioritet, og at Helsedirektoratet og Statens vegvesen samarbeider, og at man ser på om kjørevurdering kan brukes i flere synsfeltsaker. Han skriver også at praktisk kjørevurdering kan gi en mer individuell vurdering av evnen til å kompensere for synsfeltutfall. Ja, dette har man holdt på med i flere år. Problemet er at folk der ute ikke lever i statsrådens svarbrev – de lever i møte med statsforvalter, politiet, helseattester og et regelverk som i praksis fortsatt ser ut til å stenge alle dører for å få den testen og få testet evnene sine.

Jeg har sett et konkret brev fra statsforvalteren der det sies rett ut at dersom helsekravene ikke er oppfylt, er det ikke grunnlag for praktisk kjørevurdering. Man får altså ikke muligheten til å teste på noen annen måte. Da er vi tilbake til start, da er det fortsatt laboratorietesting og synsfeltmåling som blir portvakten, og da hjelper det ikke å si at «kjørevurdering kan gjennomføres», hvis svaret til folk i praksis er at de ikke får prøve. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet reagerer og tar opp dette.

Jeg tar opp forslagene i saken.

Geir Inge Lien (Sp) [11:11:53]: Trafikksikkerheit er eit grunnleggjande ansvar for samfunnet. For Senterpartiet står nullvisjonen om ingen drepne eller hardt skadde i trafikken fast. Han forpliktar oss til å stille strenge og rette krav til køyreevne og til å sikre at regelverket som gjeld, bidreg til trygg ferdsel på norske vegar. Men når folk mistar førarretten, er det eit svært alvorleg inngrep i kvardagen. For mange handlar førarkortet om moglegheita til å kome seg på jobb, følgje opp familien og delta i lokalsamfunnet. Difor er rettssikkerheita i slike saker avgjerande. Dei som vert råka, må ha tillit til at vurderingane som vert gjort, er rettferdige, individuelle og byggjer på eit solid grunnlag.

Senterpartiet meiner det er avgjerande at metodane som vert brukte til å vurdere køyreevne, er fagleg forankra og kunnskapsbaserte. Spørsmåla om medisinske testar og vurderingsmetodar er komplekse og må utformast av fagmyndigheita. Slike vurderingar bør ikkje fastsetjast gjennom enkeltvedtak i Stortinget, men gjennom grundige prosessar, høyringar og faglege avvegingar som sikrar likebehandling og trafikksikkerheit over heile landet.

Eg er glad for at statsråden signaliserer at dette arbeidet er godt i gang, men Senterpartiet er like utolmodige som Framstegspartiet. Difor støttar Senterpartiet forslag nr. 4. Det er eit tydeleg signal om at Stortinget forventar framdrift og handling, samtidig som det overlèt det faglege innhaldet til dei som har kompetansen. Me meiner dette er den rette balansen mellom politikk, ansvar og fagleg integritet. Dei som er råka av dagens regelverk, fortener å verte møtte med respekt, føreseielegheit og verdigheit, og dei fortener at arbeidet med forbetringar skjer i eit godt og riktig tempo.

Remi Sølvberg (R) [11:14:29]: La meg først få gratulere presidenten med nytt verv.

Denne saken handler om noe grunnleggende: rettssikkerhet, trafikksikkerhet og muligheter for å delta i samfunnet. For mange mennesker er førerkortet ikke bare et praktisk gode, men også en forutsetning for å komme seg på jobb, følge familien, delta i lokalsamfunnet, leve et selvstendig liv, osv. Derfor er det et alvorlig inngrep når noen mister førerretten. Da må man kunne kreve at grunnlaget for vedtaket er solid, treffsikkert og rettferdig.

Trafikksikkerhet må veie tungt. Nullvisjonen for drepte og hardt skadde i trafikken ligger fast, og samfunnet må ha klare helsekrav til hvem som skal få føre motorvogn. Men nettopp fordi konsekvensene er så store, må vurderingene være individuelle og kunnskapsbaserte.

Kritikken mot dagens bruk av synsfelttest viser at systemet ikke alltid har vært godt nok. Det har vist seg at en laboratorietest alene ikke nødvendigvis kan gi et fullgodt bilde av faktisk kjøreevne. Slik jeg forstår det, kan noen personer ha synsfeltutfall samtidig som de har evne til å kompensere for dette i praktisk trafikk. Andre kan ha utfordringer som ikke fanges godt nok opp av en enkelt test. Derfor er det viktig at vi har veldig gode og helhetlige vurderinger.

Rødt er positive til at praktisk kjørevurdering skal spille en større rolle. En slik vurdering kan gi et bedre bilde av hvordan en person faktisk greier seg der ute som sjåfør, og om vedkommende kan kjøre trygt i reelle trafikksituasjoner. Samtidig må vi være varsomme med å vedta detaljerte metoder her i Stortinget før det faglige grunnlaget er godt nok. Simulator og ny teknologi kan være nyttige verktøy i framtiden, men det må tas i bruk på en måte som ivaretar trafikksikkerhet og rettssikkerhet.

For Rødt er det viktig at personer som tidligere har mistet førerkortet på grunn av en test som nå viser seg ikke å være god nok, må få en ny vurdering dersom retningslinjene endres. Det må ikke bli slik at mennesker blir stående uten førerkort på grunnlag av en praksis som senere viser seg å være for snever eller for lite treffsikker. Derfor støtter Rødt arbeidet med å modernisere denne praksisen. Målet må være et system som både forhindrer farlig kjøring og forhindrer at mennesker mister førerretten på sviktende grunnlag.

Jeg vil skryte av forslagsstillerne før jeg går fra denne talerstolen. Jeg synes det er gjort et meget godt arbeid med å løfte denne saken. Vi støtter forslag nr. 4, som går på tidsskjerpelse. Det mener vi er meget bra.

Oda Indgaard (MDG) [11:17:36]: Mange steder i Norge finnes det ikke gode alternativer til bilen. Det er en selvfølge og en floskel, men jeg vet at en del i denne salen som tror at MDG ikke er klar over dette, så det må sies likevel. Selv om jeg og MDG jobber utrettelig for bedre og billigere kollektivdekning og for nye løsninger som kan gjøre det enklere for folk å reise uten førerkort og i distriktene, er vi ikke der i dag. For mange er bilen helt nødvendig i hverdagen. Å miste førerretten får derfor veldig store konsekvenser for den enkelte, for arbeid, hverdagsliv og muligheten til å klare seg selv. Da må i det minste beslutningen for dette være riktig. For det er helt riktig, som har blitt sagt tidligere fra den talerstolen, at vi tar trafikksikkerheten på høyeste alvor. Det er best for både sjåførene og alle rundt.

I dag er imidlertid beslutningene ikke alltid basert på fakta. Forskning fra Universitetet i Oslo viser at dagens synsfelttest ikke gir et godt nok grunnlag. Utfallet kan være tilfeldig, og resultatene varierer uten at de nødvendigvis sier noe presist om faktisk kjøreevne. Likevel mister folk førerkortet på dette grunnlaget, og hundrevis er berørt. Når en test er like vilkårlig som å kaste kron eller mynt, gir nok ikke testen merverdi og bør derfor skrotes. Det er ikke detaljstyring; det er en nødvendig endring.

MDG støtter derfor at dagens synsfelttest ikke lenger skal brukes som grunnlag for tap av førerkort. Vi vil også i løpet av dagen vurdere om vi skal bli med på forslag nr. 4, om at nødvendige endringer må komme innen seks måneder. Når konsekvensene er store for den enkelte, må også kravene til grunnlaget være høye.

Statsråd Jon-Ivar Nygård [11:19:35]: Dette representantforslaget berører også helse- og omsorgsministerens ansvarsområde, og jeg har derfor samrådd meg med ham om mitt svar til Stortinget.

Som jeg skrev i mitt svar til komiteen, er dette et område hvor det jobbes med forbedring. Jeg har innhentet innspill fra både Helsedirektoratet og Statens vegvesen, som nå samarbeider tett for å forbedre regelverket. Dette er et arbeid som har høy prioritet.

Hovedgrepet er revisjon av kapittelet om synsfeltutfall i førerkortveilederen, som er det virkemiddelet som gir raskest mulighet for endring i praksis. Helsedirektoratet opplyser at de tar sikte på å sende forslaget på høring før sommerferien 2026.

Man vurderer også muligheten for å fase ut den nå brukte Esterman-testen og erstatte den med en test som nylig er utviklet for å vurdere helsekravene til førerkort: European Driving Test, EDT.

Det er bred faglig enighet om at synsfelttester alene ikke gir et fullstendig bilde av den enkeltes faktiske kjøreevne. Testene identifiserer i hovedsak en risikogruppe og må derfor suppleres med andre vurderinger der det er tvil. Praktisk kjørevurdering er nettopp et slikt supplement, og det brukes allerede i dag, både i tilfeller der det er usikkerhet om helsekravene er oppfylt, og som ledd i vurdering av unntak.

Synsstyrke og synsfelt er de eneste medisinske helsekravene i førerkortdirektivet som har en uttrykkelig unntaksbestemmelse. Direktivet åpner eksplisitt for at førere i gruppe 1 i særskilte tilfeller kan få førerrett etter en medisinsk vurdering og en positiv praktisk kjørevurdering. Denne unntaksbestemmelsen er ment å fungere som en reell ventil for individuelle vurderinger. Helsedirektoratet vurderer at Norge har praktisert denne strengere enn direktivet krever, og at det finnes et legitimt handlingsrom for justering. Derfor arbeides det nå målrettet med å justere både terskeltolkning og vilkår for bruk av unntak, slik at flere kan få vurdert sakene sine individuelt uten at hensynet til trafikksikkerhet svekkes.

Samtidig må jeg være tydelig på at vi ikke bare kan basere oss på praktisk kjørevurdering og helt droppe krav og testing av synsfelt. Årsaken er at EUs førerkortdirektiv fastsetter bindende minimumskrav til syn og synsfelt. Disse kravene er terskelbaserte og rettslig forpliktende. Norge har ikke handlingsrom til å erstatte dem med funksjonelle vurderinger, som f.eks. bare praktisk kjørevurdering.

Jone Blikra (A) [11:30:19]: Vi hadde en veldig god start på debatten. Jeg startet med å skryte av at Fremskrittspartiet i sin tid løftet saken. Jeg skrøt av Høyres innstilling til saken. Jeg håpet på at dette kunne bli en gladsak for hele komiteen. Det er noe vi er veldig opptatt av. Vi må se dem som kjenner på de utfordringene med å miste førerkortet basert på denne typen undersøkelser.

Jeg er litt lei meg for at debatten allikevel ender opp i at Fremskrittspartiet velger å være sinte. De velger å forskuttere det som allerede nå, på bakgrunn av hva Fremskrittspartiet i sin tid tok opp, er iverksatt. Vi får informasjon om at det legges ved et forslag til endringer før sommeren, men det skal skje en høring, og alle har sagt at vi i denne saken må basere oss på helsefaglige grunnlag før vi fatter noe vedtak. Det er jeg litt lei meg for, egentlig.

Når det gjelder Høyres utfordring knyttet til forslag nr. 4: Grunnen til dette er igjen detaljnivået. I forslaget står det «førerkortforskriften», mens fagetatene sier at vi ikke trenger å endre forskriften, men veilederen. Det blir litt teknisk. Det betyr ikke at man er imot endringer, men jeg synes at man faktisk skal la dem som har greie på det, bestemme hvilken forskrift eller hvilke veiledere man bør bytte for å få dette til.

Jeg tror uansett, etter å ha hørt innleggene, at vi er veldig enige om at vi nå er der vi skal være. Det har kanskje tatt litt lang tid, men forslagene kommer før sommeren, og så får vi vurdert dem. Igjen synes jeg det er litt leit at Fremskrittspartiet nå prøver å koke politisk suppe på frambeina på en mygg bare for å holde konfliktnivået oppe.

Bård Hoksrud (FrP) [11:32:30]: Dette var en spesiell tilnærming fra foregående taler. Jeg er glad for at det skal på høring, men jeg vil ha handling, og det er faktisk kanskje et par hundre mennesker bare i år som har mistet førerkortet på grunn av en test, hvorav to tredjedeler av dem risikerer å ha mistet førerkortet uten at de egentlig skulle ha gjort det. Det er det som er realiteten. Det er det det handler om.

Representanten Blikra synes det er greit at det skal på høring, men vi vet at når det skal på høring, tar det tid. Vi vet ikke hvor lang tid Helsedirektoratet har tenkt å bruke på den høringen. Vi vet ikke hvor lang tid det vil vi ta fra Helsedirektoratet har fått den til de går til departementet. Når man leser svarbrevet fra statsråden, kunne man selvfølgelig sett på det med positive briller, men det er viktig å lese hva som står der, for det er veldig mye «vurdere», «om», «mulig», osv. Det bekymrer meg, for det er ikke bare kanskje 150–200 mennesker som har mistet førerkortet sitt fra januar og fram til nå, eller fram til høringen kommer – det er ganske mange hundre før det også. Jeg har snakket med noen av disse, og de er kjempefrustrerte.

Det står i brevet at det er mulig å få denne praktiske testen. Det kunne vært morsomt om statsråden fortalte meg hvor mange ganger statsforvalterne i dette landet har vært positive og åpnet for dette for folk som har hatt synsutfall. Det kunne vært interessant. Jeg tror at det er veldig, veldig få.

Jeg skjønner selvfølgelig at Arbeiderpartiet vil prøve å si at de synes det er trist at det er litt uenighet, men jeg snakker på vegne av dem som har tatt kontakt, som er frustrerte over regjeringen og Helsedirektoratet. Det siste jeg hørte var at det kanskje var noen nye mennesker i Helsedirektoratet som hadde fått ansvaret for dette. De hadde ikke engang den statistikken som Glaukomforeningen hadde fått tidligere. Helsedirektoratet ba om å få den tilbake fordi de ikke hadde den. Da er jeg litt bekymret for hvor trygg man kan være på at det egentlig er den store viljen til å løse dette.

Jeg har holdt på med dette siden 2024. Da var representanten Jone Blikra og jeg på en debatt borti gata her. Da skulle det skje noe fort, og dette hadde høy prioritet. Jeg har stilt statsråden gjentatte spørsmål i denne salen. Jeg har stilt helseministeren gjentatte skriftlige spørsmål. Svaret er at det har høy prioritet, og det jobbes med, men det var altså da representantforslaget kom på bordet at det plutselig så ut til å være noe handling. Jeg er glad for at det nå ser ut til å bli et flertall som overkjører regjeringen, og statsråden har sagt at han skal gjennomføre. For alle disse betyr det i hvert fall at de skal få en mulighet i løpet av et halvt år, for det er den fristen regjeringen har fått på å levere. Jeg tror at alle menneskene dette vedtaket gjelder, er veldig glade for det i dag.

Erna Solberg (H) [12:02:47] (ordfører for saken): La meg begynne med å si at jeg synes alltid det er viktig at vi diskuterer hvordan vi belyser saker knyttet til implementeringen av EØS-regelverk eller annet internasjonalt regelverk på en god måte. I så måte er det alltid fint at vi har en diskusjon knyttet til hva som vil være de riktigste reglene. Det å sikre god belysning og god behandling er et viktig formål, også for å sørge for at vi ikke gjør feil eller ender opp med å gjøre tilpasninger vi kanskje i ettertid kommer til å angre.

Vi må også i enhver sånn sammenheng vurdere tempo, byråkratisering og tiden vi har, ikke minst i en tid hvor det er et enormt stort trykk på å gjøre forenklinger, avbyråkratiseringer og raske endringer innenfor EUs regelverk som også er EØS-relevant. For oss som er opptatt av at vi også må ha en rask implementering av EØS-saker, av hensyn til å sørge for likebehandling mellom norsk næringsliv og næringslivet innenfor det indre marked, er det viktig at vi ikke bruker for mye tid på byråkratiserende løsninger.

Forslaget her har flere tiltak som i og for seg kunne være riktige og viktige. Et flertall i Stortinget synes ikke det er riktig å gå inn for det nå, bl.a. fordi Stortinget har en egen arbeidsgruppe som gjennomgår spørsmål om hvordan Europautvalget på Stortinget skal fungere, altså den parlamentariske implementeringen. Det er fullt rom og mulighet for å ta opp og diskutere noen av disse temaene på dette tidspunktet der, og kanskje da på et grunnlag hvor man får veid spørsmålet tempo kontra byråkratisering på en større måte.

Likevel har stortingsflertallet valgt å gå inn på en modifisert utgave av et av forslagene, som dreier seg om nabosjekk – ikke ved å ta det inn i utredningsinstruksen, men ved å presisere at i de saker som er av en slik størrelsesorden at de fremlegges for Stortinget i egne proposisjoner eller annet, skal man iallfall gjennomgå hva som skjer i nabolandene knyttet til samme type gjennomføring. Det vil være en viktig sikkerhetsmekanisme.

Jeg har lyst til å si at jeg i utgangspunktet tror at andre partier i Stortinget enn dem som står bak mindretallsforslagene her, har sympati for at deler av dette kan gjøres i fremtiden, men at det kreves et eget og annet grunnlag, nettopp i valget mellom hvor stort tempo vi må ha i gjennomføringen nå, og hvor mye ekstra byråkratisering det er.

Til slutt vil jeg bare påpeke at selv om Høyre ikke står inne i en merknad fra Venstre og De Grønne om at det ville vært bedre med et EU-medlemskap, vil jeg understreke at Høyre mener det, men vi har ikke nødvendigvis behov for å si den siste delen av den merknaden, om at vi går imot Rødts forslag, for den modifiserte utgaven vi har nå, er i og for seg en innrømmelse av at det er noen ideer i dette forslaget vi godt kan se nærmere på i en annen sammenheng.

Trine Lise Sundnes (A) [12:05:53]: Forslaget om en nabosjekk av EU-regelverk tar opp et viktig poeng. Vi må ha god oversikt over hvordan andre land praktiserer regelverket. Det er Arbeiderpartiet enig i. Som et lite land knyttet til europeisk økonomi er vi avhengige av EØS for arbeidsplasser, eksport og trygghet for norske lønns- og arbeidsvilkår.

Allerede i dag gjør forvaltningen og regjeringen omfattende vurderinger før EU-regelverk tas inn i norske rett. Konsekvenser for lovverk, næringsliv og arbeidsliv analyseres, og Stortinget involveres gjennom komiteene og åpne høringer. Men Arbeiderpartiet mener det er rom for å styrke denne praksisen, særlig når det gjelder systematisk sammenligning med andre europeiske land.

I den sammenheng er vi positive til at det nå legges opp til en hovedregel om å sammenligne med andre lands, særlig de nordiskes, praktisering av EØS-relevante regelverk i saker som skal vedtas her i Stortinget. Det vil gi bedre kunnskapsgrunnlag og mer åpenhet og gjøre det enklere å identifisere hvor Norge har ubrukte muligheter.

For Arbeiderpartiet er målet klart: demokratisk kontroll, gode muligheter for påvirkning, bedre bruk av forhandlingsrommet og tryggere rammer for arbeidsplasser og velferd. Derfor vil vi bidra til å styrke nabosjekk som metode innenfor de ordningene vi allerede har, istedenfor å bygge opp nye, tunge strukturer ved siden av. På den måten sikrer vi at Norge fortsatt kan samarbeide tett med Europa, samtidig som vi fører en selvstendig og ansvarlig politikk til det beste for norske arbeidsfolk og norsk industri.

Himanshu Gulati (FrP) [12:08:11]: La meg begynne med å gratulere presidenten med å bli valgt som ny visepresident.

EU er Norges viktigste handelspartner. Vi ønsker et godt forhold til Europa og står inne for de forpliktelsene vi har som en del av EØS-avtalen. Samtidig er begrepet «mer katolsk enn paven» noen ganger brukt om hvordan vi angriper en del av EU-forordningene.

Fremskrittspartiet er opptatt av at når vi implementerer EØS-forordninger, skal det ikke medføre unødvendige byråkratiske og inngripende tiltak som går lenger enn nødvendig. Til tider kan det virke som vi går lenger enn det andre europeiske land gjør. Derfor støtter vi intensjonen i dette forslaget – at vi sammenligner oss med ikke minst naboland og andre europeiske land for å sørge for at vi ikke innfører mer inngripende tiltak på våre innbyggere og bedrifter enn det som strengt tatt er nødvendig.

Ingrid Fiskaa (SV) [12:09:26]: EØS-avtalen er i utgangspunktet ein udemokratisk avtale, der Noreg endar opp med å importera lover og reglar som har dårleg forankring i denne salen, og som neppe hadde blitt noko av viss utgangspunktet var kva som var norske behov og ein demokratisk samtale her i Noreg. Me endar altså med å importera ei rekkje lover og reglar som me mange gonger ikkje hadde kome på å vedta viss utgangspunktet hadde vore det norske demokratiet.

Samtidig er det jo eit handlingsrom i EØS-avtalen som i prinsippet både tilhengjarar og motstandarar av avtalen bør vera einige om at me bør utnytta betre enn i dag. Det handlar jo kanskje i første rekkje om å prøva å påverka prosessane på eit tidlegare tidspunkt i EU før det blir fatta vedtak, og det får me heilt sikkert moglegheita til å diskutera i ein annan samanheng. Det pågår jo òg no eit arbeid om korleis òg Stortinget kan involverast i det påverknadsarbeidet på ein meir effektiv måte enn det blir gjort i dag.

Dagens sak handlar derimot om å prøva å finna dei handlingsromma som òg er der etter at lovverket er vedteke i EU. Det er etter SV si meining òg viktig, for me må prøva å finna dei moglegheitene som er for å styrkja demokratiet her heime, og òg å finna moglegheiter til å tilpassa lovverket, så langt det lar seg gjera, til norske forhold. Då gjeld det å ikkje gje seg for tidleg eller å la vere å bruka det handlingsrommet som jo faktisk finst.

SV er glad for at det er ein samla komité som i dag går inn for å gjera det til ein hovudregel å gjennomføra samanlikningar med korleis andre land, og då særleg dei nordiske, praktiserer EØS-relevant regelverk når dei sakene kjem til Stortinget. Det er bra. Samtidig ønskjer bl.a. SV å gå lenger.

Med det tek eg opp dei forslaga som SV er med på.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:12:18]: Hva var hoveddiskusjonen på det bildet vi ser bak oss, «Eidsvold 1814»? Jo, det var hvem som skulle bestemme i Norge. Da var hovedprinsippet at det skulle være folkesuverenitet. Det er det norske folk som skal bestemme lover og regler i Norge. Det er nettopp folkesuvereniteten vi feirer hvert eneste år – at makten vi har på Stortinget eller i regjering, maktutøvelsen i Norge, går ut av et mandat man får av folk i Norge i valg. Det er grunnen til at Senterpartiet er så kritisk til EØS som vi er, for man har flyttet makt fra det folkevalgte skjønnet til et embetsverk som ikke er på valg. Vi har nesten ikke fått folkesuverenitet, vi har fått en slags byråkratisuverenitet. Det var fyrstesuverenitet før 1814 på Eidsvoll, så fikk en folkesuvereniteten.

Det EØS er i ferd med å gjøre, er at det på visse områder er byråkratene som skal bestemme hva de folkevalgte har lov til å gjøre. Det er grunnleggende feil at det skal sitte noen embetskvinner og byråkrater i Brussel og bestemme hva det norske stortinget skal gjøre. Vi så et ekstremt eksempel på det i forrige uke, da finansminister Jens Stoltenberg sa at han er usikker på om det er det norske stortinget som skal fastsette det norske avgiftsnivået, for det kan være at noen byråkrater i Brussel mener det er feil, at det kan være i strid med EØS-avtalen.

Man kan ha ulike syn på det norske avgiftsnivået, men det som har vært et grunnleggende prinsipp, er at det er forankret i Grunnloven § 75 hvem som skal fastsette skatter og avgifter i Norge. Det er et kjempestort steg hvis vi skal begynne en diskusjon om at det norske stortinget ikke kan fastsette våre skatter og avgifter uten at vi skal få det godkjent i Brussel av noen embetsfolk som ikke stiller til valg. Da har vi gått fra fyrstesuverenitet til folkesuverenitet til en slags byråkratisuverenitet. Det er ikke det systemet vi vil ha. Vi vil ha et system der beslutninger som angår folks liv, nettopp skal tas av folket gjennom at en gir et mandat til sine folkevalgte. Det er det norske folkestyret.

Senterpartiets grunnleggende kritikk mot EU-systemet er at flere og flere av de beslutningene som angår deg og meg som bor i Norge, tas utenfor demokratisk valgte organer. At det er flere og flere som føler avstand, avmaktsfølelse og en distanse til hvordan beslutningene tas, bør bekymre alle som snakker om at en er bekymret for folkestyret og den demokratiske tendensen i Europa. Folkesuverenitet er et godt prinsipp. Det har Norge vært styrt på, og det bør det styres på også framover.

Det vedtaket som blir fattet i dag, er et godt vedtak, men i bunnen ligger vår grunnleggende motstand mot at mer og mer makt flyttes fra Norge til Brussel.

Bjørnar Moxnes (R) [12:15:20]: Det er ikke hver dag Rødt får et enstemmig storting med på våre forslag, så det er en gledens dag for oss og for alle andre i Norges land. Det er også en gledens dag for oss som ønsker å bekjempe unødvendig overstyring fra EU, og som vil stå opp for folkestyret.

Bakgrunnen er at all makt skal ligge i denne sal. Det gjør det ikke med EØS-avtalen, som er grunnleggende udemokratisk, og som griper direkte inn i Norge, i norsk samfunn, på viktige områder som arbeidsliv, kraft og energi, velferd og infrastruktur, og som ikke først og fremst bare er en ren handelsavtale. Hvordan EU-reglene tolkes, implementeres og praktiseres av nasjonale myndigheter, har store konsekvenser for utviklingen i det enkelte land.

Til tross for at Norge har et formelt større handlingsrom enn EUs medlemsstater, har vi i dag ingen systematisk ordning for å sammenligne hvordan medlemsstatene tolker og anvender rettsakter fra EU, men isteden en slags «copy and paste», hvor regjeringen innhenter EU-kommisjonens og ESAs vurderinger uten å komme med en selvstendig undersøkelse av andre lands praksis eller deres planlagte gjennomføringstiltak. For å si det enkelt: Norge implementerer dermed teori fra EU og ikke praksis fra EUs medlemsland, og det kan gi absurde utslag på avgjørende samfunnsområder, f.eks. som med kraft og strømpriser. Da strømprisene gikk i taket i Norge på grunn av utenlandskablene og ACER, regulerte Frankrike krafteksporten for å dempe prissmitten. I Norge hørte vi at ethvert forsøk på å ta kontroll over krafteksporten ville være ulovlig i henhold til EU-regler og EØS-avtalen.

Fravær av en sånn nabosjekk gjør at Stortinget får begrenset informasjonstilgang, og det svekker også forankringen av norsk lov og rett. Det endres på nå. Nå får regjeringen marsjordre om at Norge ikke lenger skal ha automatisk vikeplikt for hva som kommer fra EU. De må undersøke om og også hvordan EU-landene følger egne regler før vi selv innfører dem. Det betyr at Norge ikke lenger på autopilot må være mer katolsk enn paven i møte med EU.

Handlingsrommet i EØS-avtalen blir dermed i større grad utforsket og utnyttet, og det er større enn mange liker å framstille det som. Det er ikke godt nok for å bli kvitt EØS-avtalens udemokratiske struktur, men det kan ha stor betydning for framtidige beslutninger, og ikke minst for å unngå automatisk vikeplikt for alt fra Brussel og EU, ved at vi undersøker fakta før vi gjennomfører det i norsk rett.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:18:40]: EØS-avtalen er Norges viktigste internasjonale avtale. Den sikrer norske arbeidsplasser, verdiskaping og forutsigbar tilgang til vårt nærmeste marked. Regjeringen er, som alle regjeringer før oss etter at vi gikk inn i EØS, opptatt av at vi må forvalte avtalen på en ansvarlig og tillitvekkende måte i tett samspill med våre europeiske naboer. Denne avtalen var viktig før, men den er enda viktigere nå når den globale handelspolitikken er i spill. Norge er en åpen økonomi som er svært avhengig av forutsigbare rammevilkår. Derfor sa Norge ja til EØS-avtalen i denne sal med tre fjerdedels flertall. Hver eneste regjering og hvert eneste flertall i de 32 årene som har gått, har fortsatt med det.

Når det så gjelder forslaget om å innføre en plikt i utredningsinstruksen til å sammenligne norsk praksis med andre lands praktisering av EØS-relevant regelverk, vil jeg påpeke at dette i stor grad allerede er ivaretatt gjennom dagens veileder til utredningsinstruksen. Der står det faktisk at departementene bør vurdere en nordisk samordning der det er relevant. Det gir rom for å se hen til våre naboland, hente innsikt og styrke i nettopp nordisk mobilitet, konkurransekraft og samhandling. Jeg mener, som Stortingets flertall, det er rom for å bruke det nordiske samarbeidet enda bedre til å ha slike systematiske nabosjekker. Det er strengt tatt ikke noe nytt, men det er helt fint å presisere det.

Samtidig: At det ikke innføres som en absolutt plikt gir nødvendig fleksibilitet. Det er ikke alltid andre lands praksis vil være relevant for norske forhold, heller. Det er viktig at en slik nabolandssjekk ikke bidrar til unødige forsinkelser. Regjeringen mener derfor det ikke er behov for å innføre en formell plikt, men å tydeliggjøre at dette er god praksis, slik det endelige flertallsforslaget også legger opp til.

Så sies det at EØS-avtalen betyr at vi importerer beslutninger andre tar. Det er riktig, det er jo akkurat det vi bestemte oss for da vi samme år som vi sa nei til medlemskap i EU – hvor man kunne vært med og laget disse reglene – isteden sa ja til EØS hvor vi skulle ha et felles regelverk. Da den avtalen ble så balansert som den tross alt ble, var det fordi det var 12 land i det daværende EF, etter hvert EU, og 7 land på EFTA-siden. Nå er det 27 land i EU og 3 land enn så lenge på EØS-siden. Det er i vår interesse at dette systemet fungerer. Norske arbeidsplasser og norske bedrifter trenger et enhetlig regelverk. Et argument for å se hen til ikke minst våre nordiske naboer, er at vi også har en interesse i at de implementerer et felles regelverk.

Det er heller ikke riktig at dette er noe ansiktsløse byråkrater bestemmer. Alle beslutningene som blir til EØS-beslutninger, er vedtatt at politikere i EU gjennom Europaparlamentet, gjennom medlemslandene i Det europeiske råd eller gjennom den politisk utnevnte EU-kommisjonen. Byråkratene passer bare på at alle land følger regelverket.

Trine Lise Sundnes (A) [12:22:08]: Jeg har i flere omganger hørt fra denne talerstolen at politikk utarbeidet i Brussel utarbeides av et byråkrati. Det jeg hører, gir ofte et inntrykk av at man faktisk forleder befolkningen når det gjelder hvordan demokratiet i EU faktisk fungerer.

Denne byråkratisuvereniteten som jeg mistenker at representanten Slagsvold Vedum snakker om, nemlig Kommisjonen, er jo politisk utpekt, men de er også vektet av EU-parlamentet, og hvis de blir funnet for lette, må presidenten av Kommisjonen faktisk finne noen andre å peke på. Det er altså en ganske omstendelig politisk prosess hvem som sitter i Kommisjonen. Jeg tror det er viktig at det norske folk faktisk vet at det ikke er byråkratioppnevnte mennesker som representerer Kommisjonen.

Når det gjelder påstanden om at det er noen byråkrater nede i EU som mener at det avgiftskuttet som det nå stilles spørsmål om, ikke er i tråd med regelverket, er det altså sånn at det er ESA, EØS-avtalens kontrollorgan, som behandler en klage som har kommet inn knyttet til hvorvidt dette avgiftskuttet er i strid med statsstøttereglene eller ikke. Man hopper liksom direkte på konklusjonene midt i en prosess som ikke er ferdigstilt, og igjen forleder man folket før endelig ord er sagt i saken.

Når vi er opptatt av at vi skal ha god regelverksutvikling, åpenhet og demokratisk kontroll, må vi også faktisk fortelle om hvordan det faktisk fungerer, og ikke forlede befolkningen til å tro at regelverks- og politikkutforming i EU utformes på en annen måte enn den faktisk gjør.

Utenriksminister Espen Barth Eide [12:24:53]: Jeg har bare lyst til å si at en ting som Ingrid Fiskaa sa, er riktig og viktig, og det er at det finnes et handlingsrom i EØS-avtalen. Det er ganske tydelig drøftet i Eldring-utvalget, som jeg regner med at alle som engasjerer seg i denne saken, har studert nøye, for de har beskrevet hva det er, og det er nettopp, som Fiskaa sier, å være tidlig til stede, å påvirke mens saker er i en utviklingsfase. Da gjelder det å plukke opp det. Det kan vårt dyktige embetsverk gjerne gjøre gjennom delegasjonen i Brussel, men det kan man også gjøre gjennom sine partikanaler, i hvert fall alle de partier som har venner i Brussel av samme legning, altså å finne ut hva som er på vei. Medbestemmelse har vi ikke, men vår innflytelse er størst tidlig i prosessen. Så, når vedtaket er fattet, er det jo tilpasningen til norske forhold som er handlingsrommet.

Det som ikke er handlingsrommet, er når noen framstiller EØS-avtalen som en meny av vedtak som man kan velge fra. Det mener jeg har blitt så grundig og godt drøftet av Eldring-utvalget, som ble ledet av Fellesforbundets Line Eldring, at det godt kan leses om igjen. Det finnes et handlingsrom, og det bør vi bruke.

Samtidig har jeg lyst til å minne om at da vi var i regjering sammen med både daværende finansminister Vedum og med Ingrid Fiskaa, som tidligere var statssekretær i den rød-grønne regjeringen, så var det hvert eneste år hundrevis av EØS-vedtak som gikk rett igjennom. Det var fordi ingen i Norge fant et eneste problem med dem, rett og slett fordi dette er regler som alle siviliserte land regulerer, og vi gjør det i fellesskap, sånn at vi har et felles marked.

Så er det noen store spørsmål som er viktige. Jeg tror det er veldig viktig nå når vi prøver å presisere denne nabosjekken, at det ikke fører til mye unødvendig byråkrati, og at vi setter mange ansiktsløse byråkrater til å gå igjennom helt unødvendige ting, men at vi heller får et politisk grep om de relativt få sakene som faktisk krever en tydeligere politisk avveining, og ikke alt det tekniske som en vanlig hverdag er.

Det er vel ikke én regjeringskonferanse som ikke inkluderer en del implementering av regelverk som er helt uproblematisk, men selv det uproblematiske har jo dyktige mennesker vært igjennom og sjekket opp mot norsk lovgivning, og det går ikke mange uker mellom hver gang Stortinget gjør det samme.

Det er altså de krevende sakene, og der gjelder det å være tidlig ute. Da gjelder det – som alle Europa-meldinger som har vært skrevet siden 1994, har sagt – å velge sine slag, være tidlig på og jobbe systematisk, basert på faglig innhold. Da kan man få medbestemmelse. Det er handlingsrommet.