Søk
Søk i saker og publikasjoner fra Stortinget og regjeringen og redaksjonelle artikler tilbake til 1996. For historiske saker, se eget søk.
Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
*) Referatet er ennå ikke korrekturlest.
Muntlig spørretime
Presidenten []: Stortinget fekk måndag melding frå Statsministerens kontor om at statsrådane Jan Christian Vestre og Sigrun Aasland vil møta til munnleg spørjetime. Dei annonserte regjeringsmedlemene er til stades, og vi er klara til å byrja den munnlege spørjetimen.
Vi byrjar då med det første hovudspørsmålet, frå representanten Kristian August Eilertsen, frå Framstegspartiet.
Kristian August Eilertsen (FrP) []: Vi lever i et land med et godt helsevesen. Vi har gode sykehus, både offentlige, ideelle og private, og vi har dyktige fagfolk i alle ledd. De aller fleste får god hjelp når man blir syk, og det har vi all grunn til å være stolte av.
Det Arbeiderparti-regjeringen derimot ikke har grunn til å være stolt av, er at det fortsatt er veldig mange nordmenn som ikke får hjelpen man trenger innen rimelig tid, at det fortsatt er ledig kapasitet hos private helseaktører som står ubrukt, og at Norge fortsatt ligger langt bak andre land når det gjelder innføring av nye medisiner og behandlingsmetoder.
Samtidig registrerte Fremskrittspartiet med interesse statsrådens utspill forleden dag. Varsler pengebrems, var budskapet fra statsråden, og da jeg så overskriften, ble jeg først håpefull. Skal regjeringen omsider ta tak i strømmen av skattepenger ut av landet? Skal regjeringen omsider kutte i grønne industriprosjekter og annen sløsing? Men nei, det var det altså ikke. Det var innen helse og omsorg pengebremsen til Vestre skulle på.
La det være sagt med en gang: Fremskrittspartiet mener ikke at det er et mål i seg selv å bruke mest mulig penger, men når man ser hvor mye det sløses på andre samfunnsområder, er det ikke rart at mange blir provosert når alvorlig dødssyke mennesker ikke får tilgang til den beste tilgjengelige behandlingen som finnes. Vi ser at pris blir den avgjørende faktoren når man vurderer nye medisiner og behandlingsmetoder.
Derfor blir spørsmålet til statsråden som følger: Er statsråden enig med Fremskrittspartiet i at det å være norsk statsborger bør være den beste forsikringen om at man har tilgang til de nyeste og beste medisinene og behandlingsmetodene i verden?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Heldigvis har vi i Norge en av de beste velferdsystemene i verden. Vi har veldig gode helse- og omsorgstjenester. Vi behandler rekordmange pasienter på sykehusene våre. Vi bygger ut eldreomsorgen. Vi har snudd en krise i fastlegeordningen til at vi aldri har rekruttert flere fastleger enn nå. Ventetidene ved norske sykehus går ned måned for måned. Vi investerer stort i vår felles helsetjeneste – 118 mrd. kr bare de siste fem årene i nye bygg, ny teknologi og nye løsninger. Vi legger snart fram en helsepersonellplan som skal sikre at Norge har nok fagfolk i tjenestene framover, og vi fornyer og forsterker og forbedrer alle deler av velferden vår.
Vi må også ha en saklig og ærlig diskusjon om hvordan vi bruker penger, og Norge er på verdenstoppen i budsjetter knyttet til helse. Vi har også mer personell i vår helsetjeneste enn veldig mange andre land. Da må vi av og til stoppe litt opp og stille oss spørsmålet: Bruker vi disse ressursene på best mulig måte? Får vi mest mulig helse ut av de kronene vi bevilger, som er skattebetalernes penger? Og det viktigste: Bruker vi helsepersonellet vårt på en god måte?
Når jeg møter leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, portører, helsesekretærer, bioingeniører og alle andre, forteller de meg at vi har fått et helsevesen der mye er bra, men det har også blitt for mange unødvendige oppgaver – unødvendige kontroller, unødvendige, rapporteringer, datasystemer som ikke snakker sammen, og økte krav til byråkrati, noe som stjeler tid fra det fagfolkene vil bruke mer av tiden sin på.
Hvis vi klarer å frigjøre 30 minutter hver dag av den tiden leger og sykepleiere bruker på oppgaver de selv mener er unødvendige, er det altså 4 500 årsverk vi kan bruke på kortere ventetider, bedre pasientbehandling, lavere arbeidsbelastning og mindre sykefravær, uten at vi må bevilge en eneste krone ekstra fra oljefondet. Det er den debatten jeg mener at alle ansvarlige politikere og alle ansvarlige partier her på Stortinget er nødt til å ta i årene framover.
Kristian August Eilertsen (FrP) []: Den debatten tar Fremskrittspartiet gladelig hver eneste dag, også med helseministeren.
La meg gå enda mer konkret til verks når det gjelder nye medisiner og behandlingsmetoder. Ifølge NRK har Beslutningsforum igjen sagt nei til CAR-T-behandling for pasienter med benmargskreft. Det har de gjort til tross for at fagmiljøene omtaler dette som den beste behandlingen vi har i dag. Sverige og Danmark har innført denne behandlingen, men i Norge får pasientene nei. Derfor blir spørsmålet til statsråden som følger: Når fagpersoner sier at CAR-T er den mest effektive kreftbehandlingen som finnes i dag, men pasientene i Norge likevel får nei fordi behandlingen er for dyr ifølge Beslutningsforum, bekrefter ikke det at lavest mulig pris er det absolutt viktigste, og at det rett og slett går på bekostning av pasientenes liv?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Alle nye metoder vurderes ut fra prioriteringskriteriene: Hvor alvorlig er sykdommen og tilstanden? Hvor stor nytte vil pasienten ha av behandling? Hvor ressurskrevende er det? Det er bredt flertall på Stortinget om at det er slik vi skal vurdere nye metoder.
Norge ligger ikke bak andre land – snarere tvert imot. Vi tar i bruk like mye metoder som andre land. Vi ligger til dels foran våre naboland på nye metoder, og vi har også markant redusert saksbehandlingstiden for å godkjenne nye metoder under denne regjeringen, akkurat som vi har fått ned sykehuskøene og ventetidene.
Representanten får ikke slippe så billig unna, for representanten sa at FrP er villig til å ta alle debatter om hva vi kan gjøre annerledes i helse. Vel, fra oktober til nå har jeg ikke ett eksempel på noe Fremskrittspartiet har foreslått at vi skal gjøre mindre av. Snarere tvert imot fremmes det en lang rekke forslag, uten inndekning, til hva vi skal bruke mer penger på: 500 mill. kr mer til rehabilitering, som sykehusene mener de ikke trenger, Helseplattformen skal avskaffes til 10–15 mrd. kr ekstra uten prioritering, og vi skal si ja til alle nye medisiner og alle nye metoder, uten å prioritere. Sånn hopp-og-sprett-politikk kan vi ikke styre et land etter.
Kristian August Eilertsen (FrP) []: Her var det mye interessant prat fra statsråden – jeg hadde lyst til å bruke et annet ord, men da hadde jeg sikkert blitt klubbet ned.
Når det gjelder godkjenning av nye medisiner, særlig for sjeldne sykdommer, ligger Norge langt etter andre sammenlignbare land i Europa, i hvert fall ifølge de siste tallene Fremskrittspartiet har sett. Om statsråden har andre tall, må han gjerne komme med dem.
Når vi ser at de beste behandlingsmetodene i verden, bl.a. kreftbehandling, får nei i Norge på grunn av pris, er det mange nordmenn som sitter med en følelse av at norske pasienter går for lut og kaldt vann, mens pengestrømmen ut av landet fortsetter med uforminsket tempo med denne regjeringen. Hvordan kan statsråden forsvare at kreftpasienter i Sverige og Danmark får tilgang til CAR-T-behandling mot beinmargskreft som norske pasienter nektes? Og mener da statsråden at verdien av et norsk liv i praksis er lavere enn et liv i våre naboland?
Statsråd Jan Christian Vestre []: En feil blir ikke mer riktig av at den gjentas mange ganger. Jeg har svart representanten om denne statistikken mange ganger før, og representanten vet godt at sju av ti nye metoder tas i bruk i Norge. Representanten vet også at tiden det tar å godkjenne nye metoder, har gått kraftig ned, og representanten vet at Norge ligger over det internasjonale snittet på hvor mange metoder som gjøres tilgjengelig for alle.
Ja, det er sånn at noen medikamenter og metoder godkjennes raskere i andre land. Det betyr at de blir lov å omsette, men det betyr ikke nødvendigvis at de innlemmes i den felles helsetjenesten. Når vi godkjenner nye metoder i Norge, sikrer vi at alle innbyggere får tilgang på det, uansett inntekt, uansett hvor du bor, og uansett om du er i arbeid eller ikke, fordi vi har en likeverdig felles helsetjeneste. Uansett hvor mye ressurser vi har, må klinikerne alltid prioritere, og det har vi et system for gjennom nye metoder som Stortinget har sluttet seg til.
Kristian August Eilertsen (FrP) []: Siden statsråden velger å bruke tid på saksbehandlingstiden, skal jeg også komme litt inn på det.
Er det noe som måler verdien av et samfunn, så er det måten vi behandler våre syke på. De fleste av oss har en oppfatning av at den verdien samsvarer med det bildet vi har av landet vårt. Men den oppfatningen brister dessverre for veldig mange når alvorlig og dødelig sykdom rammer, der man har få eller ingen behandlingsalternativer. Det gjelder bl.a. for ALS-pasienter. I en sak på TV 2 i går kunne vi lese om en ALS-pasient som dessverre nylig gikk bort. Vedkommende fikk aldri svar på klagen sin til Helse- og omsorgsdepartementet om godkjenningsfritak. Det er så hjerteskjærende som det går an. Kan statsråden forklare hvorfor en dødssyk ALS-pasient ikke engang fikk svar på klagen sin fra statsrådens departement før han døde? Og mener statsråden at dette er en behandling av pasienter og pårørende som samsvarer med regjeringens verdier om en trygg og verdig helsetjeneste?
Statsråd Jan Christian Vestre []: ALS er en forferdelig sykdom, og det å møte ALS-pasienter gjør et uutslettelig inntrykk. For alle som får den diagnosen, er det en dødelig sykdom. Det finnes ingen behandlingsformer i dag. At de pasientene, deres pårørende og alle som står dem nær, vil prøve absolutt alle muligheter og holde fast i håpet så lenge som mulig, forstår jeg kjempegodt. Jeg er veldig glad for at Stortinget tidligere i år klarte å samle seg om et felles vedtak om nå å sette ned et ekspertutvalg for å vurdere om vi skal endre regelverket, slik at det blir enklere tilgang til utprøvende behandling.
Det er riktig at det finnes en medisin som kanskje kan bremse ALS. Den er det flere ALS-pasienter som nå får tilgang til gjennom en klinisk studie med følgeforskning, der alle forsvarlighetskrav er ivaretatt, men dagens regelverk gir ikke åpning for å gi denne behandlingen til flere når risikoen er for stor. Det er en hard beskjed å gi, men det er det regelverket Stortinget har sluttet seg til, og det er også Stortinget som kan endre de reglene.
Kristian August Eilertsen (FrP) []: Statsråden svarer ikke på spørsmålet mitt. Ja, det er en hard beskjed å få, men i dette tilfellet har ikke pasienten engang fått svar. Han fikk ikke beskjed. Man fikk ikke svar på klagen innen pasienten gikk bort. Og apropos hvordan man behandler alvorlig dødssyke mennesker og deres pårørende: Etter at den aktuelle pasienten gikk bort, sendte Helse- og omsorgsdepartementet et brev til de etterlatte om såkalt manglende rettslig interesse i forbindelse med klagen som lå til behandling. Samtidig unnlot man å beklage den flere måneder lange saksbehandlingstiden, eller at pasienten ikke fikk et svar mens han ennå var i live. Det er så kaldt og byråkratisk, og jeg skjønner godt reaksjonen til de etterlatte. Mener statsråden at dette er en rimelig og respektfull måte å håndtere de etterlatte på?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg forstår veldig godt fortvilelsen til familie, pårørende og nære når en mister noen en er glad i, og spesielt for en sykdom som dette, som kan gå ganske raskt nedover. Vi er på jobb for folk i Norge. Menneskene er alltid mye viktigere enn systemene, og vi må gjøre alt det vi kan for å behandle folk med respekt og på en skikkelig måte. Alle departementene vil alltid tilstrebe å behandle klagesaker så raskt de kan, men noen klagesaker er veldig kompliserte. I dette tilfellet hadde også Stortinget et stort engasjement for denne saken, og i påvente av hva Stortinget skulle lande på, ble også disse klagesakene satt i bero. Jeg ba Direktoratet for medisinske produkter, DMP, om å gjøre nye vurderinger av sakene, sett i lys av Stortingets engasjement og de vedtakene som ble fattet. Det gjorde også at disse sakene generelt har tatt noe mer tid. Men vi må alltid jobbe for å svare så raskt som mulig, også i de sakene som er kompliserte, og hvor regelverket dessverre lager noen barrierer som vi kanskje skulle vært foruten.
Julia Brännström Nordtug (FrP) []: Hver krone brukt på helse bør brukes klokt, slik at flest mulig pasienter får best mulig behandling. I dag venter titusenvis av pasienter over hele landet på sykehusbehandling. For mange innebærer ventetiden at de trenger sykepenger eller arbeidsavklaringspenger, en forverret helsesituasjon og store belastninger både for den enkelte og deres pårørende. Samtidig er betydelig behandlingskapasitet ubrukt ved private sykehus i Norge. Vestre uttalte før jul at regjeringen vil gi helseforetakene i oppdrag å inngå flere langsiktige avtaler med private aktører i 2026, med mål om å få ned ventetidene. Det var et gledelig julebudskap. Kan statsråden redegjøre for hvor mange somatiske avtaler de regionale helseforetakene har inngått med private som en følge av oppdragsbrevet for 2026?
Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg først få begynne med resultatet, for jeg tror det er det som er viktig for folk flest. Hvor mange avtaler staten inngår, er underordnet for dem som står i helsekø og venter på en kneoperasjon, hofteoperasjon, operasjon mot framfall av livmor, kataraktoperasjon, høreapparat – uansett hva det skulle være. Det siste året har ventetidene ved norske sykehus gått ned med 16 dager, og det er flere titusen færre i helsekø gjennom Ventetidsløftet. Vi fikk nettopp tall fra Folkehelseinstituttet som viser at også de såkalte interne ventelistene, altså tiden det tar til f.eks. operasjon, nå er de laveste på to år. Tid til tjenestestart er det laveste på to år, og det fortsetter nedover. Dette er jo veldig bra, og det er takket være fremragende helsepersonell og dyktige ledere i sykehusene.
Så er vi absolutt ikke i mål, og ventetidene skal fortsatt ned. Det er fortsatt altfor mange som venter altfor lenge. Den planen vi har lagt, kommer vi til å følge, for den gir resultater. Den innebærer et godt samarbeid med de offentlige, som nå har størsteparten av ansvaret, og de private som har ledig kapasitet.
Julia Brännström Nordtug (FrP) []: Svaret på spørsmålet mitt er ingen. Så vidt vi kjenner til, er det ikke er inngått en eneste avtale. Det er kun utlyst noen få avtaler med lavt pasientvolum over korte tidsintervaller. Dermed framstår egentlig Vestres budskap før jul mer som et hyggelig julebudskap enn faktisk politisk handlekraft. I den samme julegaven lå en relansering av fritt sykehusvalg, også den med en flott innpakning og store, vakre ord. Men den reelle verdien av pasientens frie valg svekkes betydelig når sykehusene ikke oppdaterer ventelistene på helsenorge.no, altså de reelle tidene, og ventetider på flere fagområder ikke er oppgitt i det hele tatt. Hvordan vurderer statsråden pasientens faktiske og reelle mulighet til å velge behandlingssted når dette er forutsetningene for pasienten?
Statsråd Jan Christian Vestre []: For det første er det inngått avtaler også helt nylig med private. Det er positivt, men det viktigste er jo hva vi gjør der flesteparten av pasientene få behandling, nemlig de offentlige sykehusene: bedre ansvars- og oppgavedeling, bedre logistikk, bedre pasientforløp, mer effektive behandlingsmetoder, fange tidstyver, få til tidsbesparende prosesser – det er jo dette som gir varige effekt i helsetjenesten vår. Jeg bare konstaterer at ventetidene har gått kraftig ned. Jeg er veldig glad for det på vegne av pasientene som nå får raskere helsehjelp, og så er jeg like utålmodig med tanke på dem som fortsatt venter.
Det som ble sagt om fritt sykehusvalg, var som å høre min egen helsetale på Drammen sykehus i januar i år. Representanten bruker akkurat de samme ordene jeg brukte. Dette er problemstillinger vi er klar over, og som vi har satt i gang arbeidet med. Som representanten vet, kommer vi før sommeren til både å lansere det nye ventetidstallet og relansere det såkalte fritt sykehusvalg, som Arbeiderparti-regjeringen innførte for 25 år siden, som vi nå vil fornye, forsterke og forbedre.
Julia Brännström Nordtug (FrP) []: Statsråden viser til noen få avtaler som er inngått, men det statsråden ettertrykkelig sa, var langsiktige avtaler med private aktører. Det er ikke inngått, og det er underlig å stå i landets største avis og holde velgerne for narr. Det er ikke reelt fritt sykehusvalg i Norge. Det er ikke kjøpt noe særlig privat kapasitet for å få ned ventetidene, og sannheten er at hundretusenvis av norske pasienter behandles på private sykehus hvert eneste år, betalt av den enkeltes lomme. Hele 75 pst. av Volvats 400 000 pasienter betaler det selv, ikke av private helseforsikringer, ikke av det offentlige. Så Vestres ventetidsløfte inneholder egentlig det samme som før. Har du råd, kan du betale selv og kjøpe deg den kapasiteten, har du ikke råd, må du vente. Det er et todelt helsevesen helseministeren styrer mot, som bør bekymre flere enn bare Fremskrittspartiet. Har statsråden tenkt å gjøre alvor av egne ord og inngå langsiktige avtaler med private aktører og faktisk benytte kapasiteten? Hvis svaret er ja: hvordan?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Igjen konstaterer jeg altså: Ventetidene går ned måned for måned. Ventetidsløftet har hatt usedvanlig stor effekt. Jeg vet ikke om noen eksempler i nyere tid på at man, etter å ha satt et sånt mål, fått med seg alle partene i arbeidslivet, fagforeningene og arbeidsgiverne, sykehus i offentlig, ideell og privat sektor, har klart å kutte ventetider like raskt. Det burde også Fremskrittspartiet glede seg litt over.
Jeg registrerer at Fremskrittspartiet nå leser opp en lang rekke av de tiltakene jeg har varslet, og som jeg er i gang med å gjennomføre, og spør hva jeg skal gjøre med det jeg selv har sagt jeg skal gjøre. Da kan jeg berolige representanten med å si at vi er i rute. Alt går i henhold til plan, og vi kommer til å få dette målet til, det er jeg helt sikker på. Fremskrittspartiet sa at vi ikke kom til å løse fastlegekrisen, men vi har fikset det. Fremskrittspartiet sa at vi ikke kom til å få ned ventetiden, men vi har fått det. Kanskje Fremskrittspartiet snart skal begynne å tenke på å legge noen egne forslag på bordet.
Erlend Svardal Bøe (H) []: I forrige uke slo Riksrevisjonen fast at barn og unge ikke får den tilstrekkelige hjelpen de trenger når det gjelder psykisk helse – med for store variasjoner i hjelpetilbudet, svikt i samarbeidet mellom kommuner og sykehus, og kritikk av regjeringen for ikke å sikre barn og unge den hjelpen de har behov for. Vi ser også lange ventetider for å få hjelp med spiseforstyrrelser, en økning i antall unge som blir avvist i psykisk helsevern, og kutt i hjelpetilbudet i sykehusene på grunn av dårligere sykehusøkonomi. Det er ikke sånn vi skal behandle barna våre, der vi fører en politikk som øker risikoen for utenforskap i landet vårt. På arbeiderpartiet.no kan vi lese at det er helt nødvendig med et krafttak for unges psykiske helse. Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet, etter fem år i regjering, har sviktet så tydelig i å gi barn og unge den hjelpen de trenger når det gjelder psykisk helse?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg er lei meg for at det er for mange barn og unge som ikke har et godt nok tilbud innenfor psykisk helsevern i dag. Vi så en tydelig økning i antallet unge som rapporterer om dårlig psykisk helse, etter pandemien. Heldigvis ser vi at de tallene flater litt ut. For noen grupper går tallene litt ned, men det er fortsatt et stort samfunnsproblem, og det går ut over mange mennesker som har hele livet foran seg. Det er grunnen til at regjeringen la fram en opptrappingsplan for psykisk helse på 3 mrd. kr over ti år. Vi er nå snart kommet halvveis i den opptrappingen. Vi ser at det nå bygges ut lavterskeltilbud i landets kommuner, og der har det vært en kraftig økning. Vi ser at behandlingstidene innenfor spesialisert behandling går ned. Vi gjennomfører nå endringer, bl.a. med «én vei inn» til psykisk helse, som gjør at ingen skal avvises og ingen skal bli kasteballer i systemet. Vi jobber også med å bedre samhandlingen mellom kommunene og sykehusene. Betyr dette at vi er i mål? Nei. Betyr det at vi må jobbe enda mer med dette framover? Ja.
Erlend Svardal Bøe (H) []: Nok en gang snakker helseministeren om alle tiltakene regjeringen har satt i gang. Men om alle disse tiltakene er så bra, hva er da grunnen til at vi ikke ser noen effekt av dem? Hvorfor ser vi det motsatte, at barn og unge ikke får den hjelpen de trenger? I VG denne uken sa helseministeren at vi må prioritere pengene bedre. Det er jeg helt enig i. Men helseministeren og regjeringen bør kanskje begynne med seg selv, for i løpet av fire år med Arbeiderpartiet i regjering har en brukt 3 mrd. kr på å gi sterkt rabatterte tannhelsetjenester til unge og friske tannhelsepasienter. Det er altså like mye som regjeringen har satt av i opptrappingsplanen for psykisk helse for ti år. Da er spørsmålet: Synes helseministeren det er en god prioritering, når vi ser at barn og unge ikke får den psykiske helsehjelpen de har behov for? Hvorfor ikke bruke de 3 mrd. kr til tannhelse til heller å hjelpe de unge og ikke friske pasientene som trenger hjelp innenfor psykisk helse?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Dette er et veldig alvorlig tema, men jeg må bare si at det er litt oppsiktsvekkende hvor omtrentlig Høyre har blitt med tall i det siste, for her sammenlignes epler og pærer. Vi bruker langt mer på psykisk helsevern og behandling av psykisk syke pasienter enn den opptrappingsplanen på 3 mrd. kr. Man kan altså ikke sammenligne disse tallstørrelsene, og det bør representanten vite. Før hadde i hvert fall Høyre ganske god kontroll på disse tallene, kanskje ikke lenger.
Vi må gjøre mer, og vi skal gjøre de tingene som virker. Når vi nå f.eks. har stoppet nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern og ser en økning i antallet, som skal betydelig opp framover, er det positivt. Når vi har gått fra at 55 pst. av kommunene hadde lavterskeltilbud innenfor psykisk helse i 2024, til nå å dekke sju av ti kommuner, ja, da er det positivt. Og når ventetidene går ned, slik at flere barn og unge får behandling raskere, er det positivt. Da trenger vi ikke hopp og sprett, da må vi gjøre mer av det som virker, og ha langsiktighet.
Kjersti Toppe (Sp) []: Utsegnene til statsråden til VG denne veka om at offentlege sjukehus skal sveltefôrast, er rett og slett skremmande. Det er heilt uverkeleg å lesa at statsråden meiner at det er velstand i norske sjukehus, og at vi har for mange legar og sjukepleiarar i norsk helseteneste, i psykisk helsevern, i barselomsorga og i akuttmottaka våre. Eg meiner at sjukehusa må styrkjast, ikkje kuttast i og sentraliserast slik statsråden no legg opp til. Vi veit at føretaka planlegg hundrevis av millionar kroner i fleire kutt i sjukehusa, og hundrevis av årsverk skal bort. Eg meiner statsråden må gå ut og snakka med både jordmødrer, legar, sjukepleiarar og helsefagarbeidarar med innestemme og ta seg tid, for det er dei som kjenner det norske helsevesenet. Det statsråden legg opp, er ei utarming av det offentlege tilbodet, noko som vil føra til ei todelt helseteneste. Meiner verkeleg statsråden at medisinen til allereie sterk pressa offentlege sjukehus er at dei må forventa meir kutt og sentralisering av tenester?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Med all respekt: Jeg tror ingenting av det som representanten her sa, er det jeg har sagt, og det er heller ikke det som står i dette intervjuet. Det jeg sier, er at framover må alle deler av norsk politikk belage seg på at vi må prioritere mer. Alle problemer kan ikke løses bare med mer penger, både fordi statens utgifter etter hvert vil bli større enn statens inntekter, og også fordi vi mangler personell, og det kan vi ikke bevilge oss ut ifra. Vi må også stille oss spørsmålet: Hvordan kan vi få mer helse ut av hver krone?
Det jeg er veldig stolt over at denne regjeringen har fått til, i veldig godt samarbeid med Senterpartiet og de andre rød-grønne budsjettpartnerne, er at vi faktisk har levert en ordentlig realvekst i sykehusenes budsjetter. Det har gjort omstillingen enklere. Det har gjort det mulig å få ned ventetidene, og det har gjort det mulig å investere stort i ny teknologi og nye sykehusbygg. Vi skal fortsatt prioritere vår felles velferd, men vi kan ikke belage oss på at veksten framover blir like stor som den har vært de forrige årene.
Kjersti Toppe (Sp) []: Eg går ut frå at statsråden hadde sitatsjekk på VG-intervjuet. Der står det at òg helsevesenet må belaga seg på ein pengebrems, at ein ikkje kan forventa meir enn til prisvekst og demografi.
Vi har ein situasjon der vi allereie har mange eksempel på auka sentralisering av helsetilbod og ei offentleg teneste som står i strekk. I Kristiansand skal ein sommarstengja det distriktsmedisinske senteret, ambulansestasjonar vert lagde ned, i Egersund kan poliklinikken verta lagd ned, og i Lærdal er ortopedien flytta. Pasienttilbodet på Haukeland ryk òg, og dialysen i Volda står i fare. På barselavdelingane er jordmødrene så travle at kvinner ikkje får god nok hjelp til amming. I den situasjonen varslar altså statsråden at det vert ikkje noko meir enn til prisvekst og demografi. Da vil kuttforslaga fortsetja, det er det ingen tvil om. Men statsråden synest ikkje bekymra. Står han fast på at ein treng ein pengebrems i norske sjukehus?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for at representanten nå har presisert spørsmålet, for i første spørsmål ble det brukt begrep som sultefôring og kutt, og det har jeg aldri sagt. Det mener jeg heller ikke. Det jeg har sagt, er at vi framover må kunne klare å kompensere for demografien – altså det at vi blir flere, og at vi blir flere eldre – og vi må kunne kompensere for kostnadsveksten. Det alene vil innebære milliardøkninger framover.
Jeg er opptatt av at vi politikere må snakke sant og ærlig om utfordringene og ikke skape forventninger som ikke er mulig å innfri. Når jeg nå sier til sykehusene at dette er det dere kan forvente framover – klarer vi å få til noe på toppen, vil det være positivt – er det også et viktig budskap om at vi må diskutere hvordan ressursene brukes. Jeg bruker veldig mye tid ute i norsk helsetjeneste, og jeg møter så mye fagfolk – de som jobber ytterst i tjenesten – som er et oppkomme av ideer til hvordan vi skal gjøre ting smartere og mer rasjonelt, og ta bort det som ikke har helseeffekt. Det burde vi prate mer om, istedenfor å ha et mesterskap i hvem som vil bevilge mest penger.
Kjersti Toppe (Sp) []: Vi må jo vera ærlege. Det som statsråden seier, vil bety kutt i helsetenester. Det vert kutta allereie i dag, det skal kuttast hundrevis av millionar kroner i helseføretak på grunn av den finansieringsmåten vi har, og på grunn av at sjukehusøkonomien ikkje strekk til. Det må vi vere ærlege på og ikkje lage ei forteljing om at no skal vi jobba smartare og betre. Det trur eg helsefolk vert provoserte av å høyra på.
Statsråden vart òg utfordra på i intervjuet om pengebremsen betyr at han ikkje vil prioritera lokalsjukehus i distrikta. Da svara statsråden at han vil diskutera fleire oppgåver til «såkalte desentraliserte halvannenlinjetjenester». Statsråden tar ikkje ordet lokalsjukehus i sin munn i intervjuet. Spørsmålet mitt er: Kva er desse såkalla desentraliserte halvannenlinjetjenestene som skal styrkjast – og ikkje lokalsjukehus, som statsråden ikkje kommenterer i intervjuet?
Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg få gjøre det da: Jeg er sterk tilhenger av at vi skal ha gode lokalsykehus, og jeg mener at det er mange oppgaver vi gjør i dag på de store akuttsykehusene som vi med fordel kan flytte tettere på der hvor folk bor, herunder lokalsykehusene. Så vil jeg gjerne ta det et steg videre, og dette har jo norske kommuner, ikke minst KS, et sterkt engasjement for, og jeg trodde Senterpartiet også var enig i det: Hvis vi kan få til et enda bedre samarbeid mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten lokalt der hvor folk bor, vil det være positivt. Da slipper man reisevei, vi kan beholde viktig kompetanse i distriktene, og man kan få mer helsehjelp – spesielt det man trenger mye og ofte – der hvor man faktisk bor. Så dette er ikke et signal om mer sentralisering, vi skal ta hele landet i bruk. Men helsetjenesten har alltid stått i omstilling. Det vil være noen tilbud som forsvinner, og noen tilbud som kommer til. Vi kan ikke være imot den utviklingen. Hadde vi vært imot den utviklingen, hadde vi ikke hatt verdens beste helsetjeneste i dag.
Bent-Joacim Bentzen (Sp) []: Vi har et helsetilbud under press, og nå skal statsråden kutte mer. Det er en følelse av at statens helsetjenester forlater Nordland, om man spør mange nordlendinger. Jeg kan nevne sykehusene i Lofoten og Narvik, som Senterpartiet heldigvis fikk berget. Ambulanser er fjernet, og nå angripes altså fødetilbudet, f.eks. i Brønnøysund. Uten det er det slik at om man bor i Brønnøysund, er det tre timer til et fødetilbud, og det er om man rekker de to fergene. Ambulansen på søndager er nedlagt. Kan statsråden garantere at fødetilbudet i Nordland, inkludert Brønnøysund, ikke kuttes?
Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg først få si at jeg er stolt over det Arbeiderpartiet og Senterpartiet fikk til sammen i regjering, bl.a. når det gjelder helsetilbudet i Nordland. Det at vi har slått fast at vi skal ha et godt sykehus i Lofoten, det at vi har bygget det nye Narvik sykehus, som skal ha de funksjonene det skal ha, det at vi nå har fått på plass en bærekraftig og framtidsrettet struktur på Helgelandssykehuset som gjør at vi også der kan ha et desentralisert helsetilbud, det må vi jo ikke snakke ned. Dette må vi snakke opp. Representanten vet at alternativet til denne politikken ville vært noe helt annet – det ville vært en massiv sentralisering.
Når det gjelder Brønnøysund, har jeg vært der, og jeg er veldig begeistret for det distriktsmedisinske senteret. Apropos forrige spørsmålsstiller: Dette er jo selve beviset på at det er bra med halvannenlinjetjenester der kommune og spesialisthelsetjeneste jobber sammen – mer av det i distriktene framover. Det er ingen som vil svekke fødetilbudet i Brønnøysund, men det har over tid vært en kritisk mangel på personell og vanskelig å beholde og rekruttere, og det må være forsvarlig å føde. Jeg håper det er mulig å finne en løsning på dette.
Geir Pollestad (Sp) []: Når eg høyrer på statsråden, lurer eg litt på om me har ein KI-robot eller eit menneske som helseminister, med alle oppramsingane som kjem. Det som er heilt sikkert, er at dei over tusen menneska som gjekk i fakkeltog i Egersund sist torsdag, er heilt ekte menneske. Det er ekte menneske som brenn for sitt lokale sjukehustilbod, og som no fryktar at Helse Stavanger skal leggja ned sjukehustilbodet for at det skal vera med og finansiera drifta av sjukehuset i Stavanger. I denne demonstrasjonen var det òg ein stortingsrepresentant frå Arbeidarpartiet, og det er eg veldig glad for. Han hadde eit stort skilt – det største skiltet i demonstrasjonen, vil eg seia – der det stod: «Bevar Egersund sykehus!»
Då er mitt spørsmål: Er statsråden einig i at det er viktig å oppretthalda helse- og sjukehustilbodet og dei tenestene som er i Egersund, òg i framtida?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Ja, det er viktig at vi har gode helsetjenester over hele landet, men jeg mener også at helseforetakene, i tråd med det Stortinget har vedtatt skal være styringsmodellen for helsetjenesten, må få gjøre vurderinger av om de er hensiktsmessig organisert, om tilbudet er på de rette stedene, og om det er måter å omstille tjenestene på som gjør at vi kan få enda mer helse ut av de pengene vi bevilger. De vurderingene må lokalsykehusstyrene få lov til å ta. I de lokalsykehusstyrene sitter det også tillitsvalgte, og vi har verneombud som er med i disse prosessene. Det er veldig viktig at kommunene blir lyttet til, og at man forsøker å finne gode løsninger. Framover vil det imidlertid bli tøffe prioriteringsdiskusjoner. Vi kan ikke si ja til alt uten at noe må vike, og da må vi også ha en ærlig diskusjon om hva vi skal gjøre mer av, og hva vi skal gjøre mindre av. Jeg har ikke fattet noen beslutning om å legge ned noe tilbud i Egersund. Det kan være mange gode grunner til å ha et godt tilbud også der, og dette jobber nå sykehusstyret med.
Oda Indgaard (MDG) []: Jeg er også bekymret for ventetidene i helsevesenet. Den største begrensningen er fagfolk, og når vi leier inn private som Aleris, henter de fram de samme folkene som det offentlige helsevesenet gjør. Det svekker kapasiteten i det offentlige, og det blir som å tisse i buksa for å holde seg varm. Private kan framstå som mer effektive, fordi de ikke utdanner, fordi de ikke har akuttberedskap, og fordi de velger de enkleste pasientene. Det hjelper lite å kutte ventetidene på planlagte operasjoner hvis det går på bekostning av akuttpasienter, og det at Arbeiderpartiet og FrP er enige på dette området, mener jeg lover dårlig for det offentlige helsevesenet på sikt.
Derfor må vi snakke mer om forebygging. Vi vet at det som havner i kroppen vår, påvirker helsen. Stadig flere bekymrer seg for at all plasten vi omgir oss med, kan øke sannsynligheten for psykiske lidelser, kreft, demens, infertilitet og mer. Senest tidligere denne uken har kjemiker Alexander Sandtorv vist at plastemballasjen i en Fjordland-middag lekker stoffer over i maten – innenfor lovlige grenser, men grensene strammes ofte inn når kunnskapen øker.
Spørsmålet mitt er: Mener statsråden at dagens regelverk og terskelverdier er godt nok, og erkjenner han at det kan være utdatert? Og hva vil han konkret gjøre for allerede i år å redusere folks eksponering for disse stoffene, for på sikt å ta ned presset på helsevesenet?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for et godt spørsmål. Jeg skal svare på det, men la meg bare aller først få kommentere det representanten først sa. Jeg er helt enig i at det er den offentlige helsetjenesten som er grunnmuren. Det er den som skal behandle alle akutt syke og alle alvorlig syke, 24-7 med døgnberedskap, være over hele landet, utdanne helsepersonellet og drive med forskning og kliniske studier. Det er vi helt enige om. Så har vi lange tradisjoner i Norge for et offentlig-privat samarbeid, og jeg mener at der hvor de offentlige sykehusene ser det er hensiktsmessig å inngå langsiktige avtaler med private for å utnytte mer av den kapasiteten som er der – så lenge det er offentlig styrt, finansiert og prioritert – er det en god idé, og det er derfor dette nå også skjer.
Jeg vil ikke avvise at det kan være aktuelt å se på grenseverdiene som representanten spør om. Jeg er helt enig i at vi må satse mer på forebygging, og jeg er stolt over at vi har vært enige om mange av disse punktene også. Vi har fått markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke for barn og unge, vi har fått forbud mot energidrikk for ungdommene, vi har strammet til røykeforbudene, og vi har innført skjermråd. Vi gjør mange tiltak for å forebygge og ta bedre ansvar for barn og unge. Det er også bra for helsetjenesten.
Oda Indgaard (MDG) []: Statsråden nevner her mange virkemidler som er brukt på andre områder enn plastforurensning og kjemikalier. Jeg savner at statsråden tar dette helt ut i virkemiddelbruken. I Norge har vi lang tradisjon for å bruke avgifter for å beskytte folkehelse. Vi gjør det på tobakk, og vi gjør det på alkohol. Når noe er skadelig, gjør vi det dyrere og sikrer at tryggere alternativer blir billigere. På plastområdet gjør vi i praksis derimot det motsatte, for plastemballasje som kan lekke kjemikalier over i mat og drikke, har i dag faktisk et lavere avgiftsnivå enn alternativer som glass og metall.
Spørsmålet mitt er da: Mener statsråden at dette er en fornuftig innretning, i lys av den mulige helserisikoen som vi faktisk ser med lekkasje fra plastemballasje? Og vil statsråden vurdere å gå sammen med de andre berørte statsrådene, siden dette tross alt er en veldig tverrsektoriell utfordring, og se på bruken av avgiftssystemet for å gjøre det mer attraktivt for produsenter å velge de tryggeste emballasjene for folk?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Avgiftspolitikken er det finansministeren som har ansvaret for. Finansministeren er ikke her i dag, men jeg tar med meg dette innspillet, og som jeg sa, er vi villige til å diskutere tiltak også for å få ned bruken av plast i samfunnet. Det har potensielt store miljøkonsekvenser, og det er riktig som representanten sier, at vi nå etter hvert også har mer kunnskap om hvilke implikasjoner dette kan ha for folkehelse. Da mener jeg det er et spesielt ansvar vi politikere har for å ta vare på barn og unge og sikre at de har en god og trygg oppvekst, hvor vi også er villige til å regulere når det er behov for det.
Hvorvidt dette handler om klarere reguleringer, om å bruke avgiftssystemet bedre eller om å gjøre det billigere å finne alternativer, finnes det uansett en rekke virkemidler her. Det mener jeg vi må kunne ha en diskusjon om, spesielt når kunnskapsgrunnlaget blir bedre og vi også får mer innsikt i de potensielle skadevirkningene disse stoffene fører med seg.
Guri Melby (V) []: En viktig del av debatten om å bruke helsekroner mest effektivt er å tilby tjenester på riktig nivå. Det kan gjøre at vi greier å gjøre det billigere, men også at folk opplever mer valgfrihet og kortere ventetider. Et eksempel på det er muligheten til medisinsk abort for å avbryte svangerskap. En av anbefalingene fra abortutvalget var at man burde prøve å legge dette til primærhelsetjenesten, både fordi den er mye mer tilgjengelig for folk over hele landet, folk som kanskje bor langt fra et sykehus, slik vi har fått flere eksempler på her i dag, men også fordi det kan gi større valgfrihet for kvinner, der mange kan oppleve at de er i en veldig krevende livssituasjon.
I dag har det blitt satt i gang en pilot for dette på Sex og samfunn i Oslo, for å få testet ut hvordan dette kan løses utenfor sykehus. Men nå har Helsedirektoratet trukket tilbake støtten til denne piloten, noe som gjør at hundrevis av kvinner som da har brukt et tilbud, mister det tilbudet, men også at vi mister viktig kunnskap for å utvikle et tilbud videre. Så mitt spørsmål er om statsråden synes dette er greit, og om abort utenfor sykehus bare er en rettighet på papiret.
Statsråd Jan Christian Vestre []: Da vi la fram forslag til ny abortlov, som etter hvert et bredt flertall på Stortinget sluttet seg til, var ett av tiltakene at vi skulle utrede hva som må være på plass for å tilby abort i kommunehelsetjenesten. Det har Helsedirektoratet utredet. De har kommet med en rekke problemstillinger og – for å si det som det er – motforestillinger, som vi må håndtere på en skikkelig måte. Derfor er det viktig, mener jeg, at denne utredningen har vært på høring, slik at flest mulig stemmer kan bli hørt, og slik at vi kan få dette belyst på en ordentlig og god måte. Så vil det jo være et politisk spørsmål etterpå hvordan vi eventuelt skal innrette dette tilbudet på en måte som er faglig riktig og faglig forsvarlig.
Så spør representanten også om tilskuddet til Sex og samfunn. Det kjedelige svaret er at ettersom Helse- og omsorgsdepartementet er klageinstans, og dette kanskje blir en klage som kommer til oss, så kan jeg på nåværende tidspunkt ikke kommentere den saken.
Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.
Amalie Gunnufsen (H) []: I valgkampen i 2021, bare noen måneder før Støre ble statsminister, ga han landets unge en garanti om at å få flere unge i jobb ville være det viktigste og første en arbeiderpartiregjering skal gripe fatt i. For meg er det veldig fristende å starte med å spørre statsråden for høyere utdanning hvordan hun synes det har gått. Ledighetstallet blant unge er nå på sitt aller høyeste siden vi begynte å måle i 1972, og ledigheten blant uteksaminerte masterutdannede er den høyeste på 25 år. Nesten én av ti nyutdannede er helt arbeidsledige.
Det er jo et paradoks at næringslivet og kommunene trenger arbeidskraft, samtidig som så mange nyutdannede står uten jobb. OECD er bekymret for at Norge ikke utdanner nok av den kompetansen det er behov for, og det synes jeg at de som styrer Norge, også bør være. I sommer tok Høyre til orde for å gjøre utdanningstilbudet mer tilpasset næringslivets behov, og da kalte statsråden det for «autoritært». Regjeringens politikk har heller ikke akkurat bidratt til å gjøre det enklere for bedriftene å investere i ny arbeidskraft.
Når unge som har gjort alt det politikerne har bedt dem om – fullført videregående, tatt opp et studielån, fullført høyere utdanning – mister framtidstroen, er det et brudd på generasjonskontrakten. For alle dem skulle jeg ønske at regjeringen kunne ta dette på større alvor. Derfor lurer jeg på: Vil statsråden kalle tidenes høyeste ledighet blant unge en nasjonal krise, eller er dette noe vi bare må regne med når Arbeiderpartiet styrer?
Statsråd Sigrun Aasland []: Svaret på det er ingen av delene. Jeg er enig med representanten i at det er et paradoks i Norge at vi har store kompetansebehov på den ene siden og altfor mange som står utenfor arbeid og utdanning på den andre. Den beste måten å sikre seg en trygg jobb på, er fortsatt å ta en utdanning, og det er fortsatt sånn at ledigheten er langt lavere blant dem som har høyere utdanning, enn dem som ikke har det.
I april i år kom kandidatundersøkelsen fra NIFU. Den viser hvor mange unge som er i jobb seks måneder etter avsluttet utdanning, og der er det en økning i ledighet, og det er en krevende overgang for flere mellom utdanning og arbeid. Det er likevel viktig å si at de aller fleste av disse kommer seg i jobb over tid.
Jeg tror likevel vi må gjøre flere ting. For det første må vi sikre bedre sammenheng mellom utdanningen vi tilbyr, og arbeidsmarkedets behov. Utspillet som det ble referert til fra Høyre i valgkampen, handlet, så vidt jeg husker, mer om at det fantes noen fag som var tullete. Det er jeg ikke enig i. Det vi derimot gjør i regjeringen, er å lage et kompetansebudsjett der vi mye mer systematisk skal jobbe med å matche arbeidslivets både langsiktige og kortsiktige behov med utdanningskapasiteten, og ikke minst arbeidsdeling på utdanningene våre.
Så tror jeg vi også må gjøre mer for å lette overgangen mellom utdanning og arbeidsliv. Her har det i debatten f.eks. kommet mange gode forslag fra NHO som er helt i tråd med det jeg og regjeringen jobber med. Det handler f.eks. om universiteter som har praksis gjennom utdanningen. Representantens hjemfylke, der Universitetet i Agder holder til, har veldig gode erfaringer, og de har sin egen kandidatundersøkelse som viser at når man har praksis gjennom utdanningen, øker også sjansen for å få en jobb etterpå.
Det andre jeg vil oppfordre til, er at vi i norsk arbeidsliv blir enda litt bedre på juniorpolitikk, på å gi unge mennesker en sjanse inn i arbeidslivet. Men da tror jeg vi må stille enda høyere forventninger, og det gjør også jeg, om at universitetene og høyskolene møter de behovene arbeidslivet har.
Amalie Gunnufsen (H) []: Når statsråden ikke vil kalle dette en nasjonal krise, må jeg si det er pussig at daværende opposisjonsleder, nåværende statsminister Støre, tidligere har uttalt:
«Det er en personlig krise for dem som er rammet, men det er også en nasjonal krise når vi har de høyeste tallene som noen gang er målt.»
Det sa statsministeren i 2016, etter at ledigheten blant unge hadde økt etter oljeprisfallet.
I 2016 var ledigheten blant unge på 11 pst. I dag er den på 15 pst. Jeg må si jeg synes det er litt underlig at Arbeiderpartiet kaller høy ungdomsledighet for en nasjonal krise når de er i opposisjon, mens rekordhøy ungdomsledighet blir omtalt som en krevende overgang når de selv sitter med ansvaret. Hvis det var en nasjonal krise med ungdomsledighet på 11 pst., hva mener statsråden da det er med en ungdomsledighet på 15 pst.?
Statsråd Sigrun Aasland []: Jeg tror det er viktig her å skille mellom ulike typer utenforskap og ledighet. Vi har mange unge – 100 000 – som står helt utenfor utdanning og arbeidsliv. 70 pst. av dem har ikke fullført videregående opplæring. Fullføringsgaranti og tiltak for å få flere gjennom videregående skole, arbeidet som arbeids- og inkluderingsministeren gjør med Ungdomsløftet og ambisjonene om å få 30 000 unge mennesker inn i jobb innen 2030 – med viktige forsøk også i Agder, der representanten kommer fra – er en viktig del av å få ned utenforskapet blant unge.
Når det gjelder dem som har høyere utdanning, har jeg nettopp gjort rede for det regjeringen jobber med, som handler om å matche kompetansebehovene bedre, som handler om å bygge mer praksis inn i studiene og å lette dialogen mellom arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene. Det tror jeg vi skal bli bedre på. Men det er altså ikke slik at de som tar høyere utdanning, har høyere risiko for å bli ledige – det er tvert imot.
Amalie Gunnufsen (H) []: Jeg tror vi alle er enige om at de unge som står lengst unna arbeidslivet, må få flere veier inn. Derfor støtter vi også opp om mye av regjeringens arbeid med Ungdomsløftet. Under Solberg-regjeringen tok vi flere grep i utdanningspolitikken for å gjøre utdanningen mer arbeidsrelevant. Det er nettopp fordi arbeidslivet er i stor endring, Solberg-regjeringen også gjorde etter- og videreutdanning mer tilgjengelig – for å dekke det kompetansebehovet vi vet kommer. Mye av det arbeidet har stoppet opp. Statsråden refererer til universitetet i min hjemby, Universitetet i Agder, og de har gjort veldig mye bra på dette. Men også der ser vi at andelen uteksaminerte som ikke får jobb, har hatt en dramatisk økning på den siste kandidatundersøkelsen.
Jeg må spørre statsråden hva hun synes om at studiestedene hun selv har ansvar for, utdanner rekordmange til arbeidsledighet. Er det studentene det er noe galt med, eller er det studiestedene?
Statsråd Sigrun Aasland []: Det er ingenting i veien med studentene eller studiestedene, men det er viktig at vi framover blir bedre på å utdanne til den kompetansen arbeidslivet trenger. Det har denne regjeringen hatt mange tiltak for å gjøre noe med. Vi har økt antallet studieplasser innenfor medisin og sykepleie, vi har snudd den negative trenden i sterkt fallende søkertall til lærerutdanningen, og vi har økt finansieringen av viktige teknologistudier, herunder helt nye studieplasser innenfor kvanteteknologi som starter opp denne høsten. Vi jobber som sagt med et kompetansebudsjett som skal gjøre dette arbeidet enda bedre.
Og så hører jeg at Høyre veldig ofte snakker om noe som har stoppet opp. Jeg er usikker på hvilket arbeid som egentlig har stoppet opp, men hvis representanten refererer til f.eks. bransjeprogrammene som nettopp handler om å få til gode etter- og videreutdanningstilbud i tett kontakt med arbeidslivet, har de altså blitt styrket de siste årene og økte i 2025 med 45 mill. kr.
Amalie Gunnufsen (H) []: Jeg tror vi har mye av den samme problembeskrivelsen, men det er også derfor jeg er litt bekymret for at jeg ikke har sett regjeringen verken adressere dette som en utfordring eller komme med konkrete løsninger.
En av de kanskje største utfordringene arbeidslivet står foran nå, og som holder på å treffe oss med full styrke, er hvordan kunstig intelligens påvirker arbeidslivet. Det er kanskje også en av grunnene til at de typiske inngangsjobbene har falt med 29 pst. bare siden 2024, ifølge Randstad. Mange oppgaver som før gikk til nyutdannede, kan nå gjøres av en kunstig-intelligens-modell. Derfor lurer jeg på hva statsråden gjør for at de som utdanner seg i dag, ikke møter et arbeidsliv der de fra dag én blir utkonkurrert, og så lurer jeg på hvordan utdanningsinstitusjonene skal bidra til at Norge kan hekte seg på det KI-kappløpet som nå pågår.
Statsråd Sigrun Aasland []: Tusen takk for et svært godt og viktig spørsmål. Regjeringen er opptatt av at vi ikke bare skal være verdensmestere i å ta i bruk kunstig intelligens, men gjøre det på en trygg måte, og vi gjør flere grep for å sørge for det.
For det første har vi bevilget over 1 mrd. kr til forskning, ikke nødvendigvis på teknologien, men på hvordan vi på en forsvarlig måte i Norge tar i bruk kunstig intelligens. Så er det tre utfordringer KI gir oss i utdanningssektoren. Den ene er at det endrer hva vi må lære, og hvilken kompetanse i arbeidslivet det kommer til å være behov for. Det andre er at KI endrer hvordan vi lærer. KI kan være et fantastisk godt støtteverktøy for læring, men kan også undergrave viktig arbeid i læringsprosessen. For det tredje må vi sørge for at vi gjennomfører eksamen og vurdering på en forsvarlig måte. Her har regjeringen oppnevnt et ekspertutvalg som kommer med sine anbefalinger i løpet av 2026, men allerede jobber universiteter og høyskoler mye med å sørge for å ta dette inn i utdanningene på en god måte.
Guri Melby (V) []: De siste ukene har jeg spurt både statsminister Støre og arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng om hva de vil si til unge som gjør alt det viktige, som tar utdanning, men som likevel ikke får jobb. Jeg synes at svarene ikke har vært særlig gode. De har handlet om at unge må akseptere å ikke få drømmejobben, og at man må stå på – litt lite konkret drahjelp fra regjeringen, må jeg si. Jeg synes også at det å vise til at de fleste generelt sett får jobb, er en veldig svak trøst for de 10–15–20 pst. som faktisk ikke får jobb og står der med kanskje en halv million i studielån i bagasjen.
Jeg håper nå at jeg får et bedre svar fra Aasland, og jeg vil spesifikt spørre om situasjonen som gjelder unge som studerer realfag og teknologi. Regjeringen har annonsert en realfagsstrategi. Vi vet at arbeidslivet roper etter realfagskompetanse. Likevel er det realfagsstudentene som har den høyeste arbeidsledigheten. NIFUs kandidatundersøkelse viser at 20,8 pst. er ledige i et halvt år etter endt utdanning.
Mitt spørsmål til statsråden er da: Hva vil hun si til dem som har studert realfag, men som ikke får jobb? Hvordan vil hun ta ansvar for at vi ikke fortsetter å utdanne dem inn i arbeidsledighet?
Statsråd Sigrun Aasland []: Jeg synes spørsmålet illustrerer at vi må sørge for bedre samsvar mellom både fagene som det tas utdanning i, etterspørselen i arbeidslivet og innretningen på de studiene. Til dem som opplever at det tar lang tid å få en jobb etter endt utdanning, er mitt beste svar at de har gjort det riktige, for de har større sjanse for å få en jobb i framtiden enn om de ikke hadde tatt en utdanning.
Jeg tror en viktig grunn til at vi skal lage den realfagstrategien, nettopp er at realfag og teknologi favner veldig mye. Det er stor mangel på mange spesifikke yrker innenfor realfag og teknologi, men det er variasjoner også innenfor det. Vi må både gi bedre veiledning til unge som skal velge studie, og vi må prioritere bedre på utdanningsinstitusjonene hvilke fag vi prioriterer opp. I tillegg er min sterke oppfordring både til arbeidslivet og til universitetene og høyskolene at de sammen må sørge for både bedre praksis, mer praksis og tettere kobling mellom arbeidslivets oppgaver og utdanningens innhold.
Presidenten []: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.
Seher Aydar (R) []: Skal man først falle og brekke armen, er man heldig om det skjer i Norge og ikke i USA, men dersom man faller og brekker en tann, kunne man like godt bodd i USA. Tannhelse i Norge er et lite stykke Amerika midt i velferdsstaten – kun for de som betaler for helsehjelp.
Nye tall fra SSB viser at over 350 000 personer i Norge ikke har råd til tannlegen. Over 800 000 sier at tannlegeregningen er vanskelig å håndtere. Dagbladet kunne nylig fortelle om Kari, som i 2023 brukte 100 000 kr på tannlegeregninger. På grunn av skader og infeksjoner står nå læreren og alenemoren overfor en ny regning på 80 000 kr. Det er summer de aller fleste av oss har store problemer med å kunne betale. Kari sliter fortsatt med tannhelsen, men sønnen hennes blir konfirmant i år, og hun sier at hun vil prioritere gaver til ham. Som tannlegeforeningen sier i den saken, kan høye priser føre til at folk lar være å gjennomføre behandling. De sier også at det kan føre til mer omfattende og kostbar behandling senere.
Når folk med helt vanlige inntekter sliter med å betale tannlegeregningen, sier det seg selv at de som har lite, sliter enda mer. SSBs levekårsundersøkelse slår fast at trygdede og sosialhjelpsmottakere er overrepresentert blant dem som ikke har råd til å gå til tannlegen. Hva tenker helseministeren om at det er stadig flere i Norge som oppgir ikke å ha råd til tannlegen? Det er realiteten – det er flere enn i fjor som ikke har råd.
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg er enig i at det er et problem. Jeg er veldig stolt over at regjeringen, sammen med våre gode budsjettpartnere de siste årene, har styrket tannhelsefeltet betydelig. Jeg mener også at dette er et av de spørsmålene som virkelig får fram forskjellene i norsk politikk. Vi hørte en replikkveksling her tidligere der man nærmest latterliggjorde at vi sammen har fått på plass sterkt rabatterte tannhelsetjenester til unge mennesker opp til 28 år. Jeg mener det er en viktig velferdsreform. Det bidrar til at man tar med seg gode vaner fra tidlig i livet. Det bidrar til god forebygging, og det bidrar til bedre tannhelse blant de unge, som ofte har dårligere økonomi.
Det er mange ugjorte oppgaver, og noe av det vi også er enige om blant de fem rød-grønne partiene, er at vi skal starte arbeidet med en helhetlig tannhelsereform. Der fikk regjeringen en klar bestilling fra Stortinget i høst, som vi er i full gang med å jobbe fram. Vi kommer til å sende tre ulike modeller for en sånn reform på høring. Det håper jeg vi får til allerede i høst, og målet vårt er også at vi da skal kunne gå til Stortinget med en lovproposisjon som fremmes i 2027.
Her er det mange viktige spørsmål vi skal ta stilling til sammen. Det ene er regelverket, som er ganske utdatert. Det mener også Tannlegeforeningen, KS og pasient- og brukerorganisasjonene. Det handler også om hvilke nye grupper det er som skal få rettigheter, hvordan vi skal bruke disse pengene mest mulig effektivt, og hvordan vi skal sikre at flest mulig får tilgang til gode og likeverdige tjenester der lommeboka i mindre grad enn i dag avgjør hvor god hjelp en får eller ikke.
Dette vil være et budsjettspørsmål, for en slik reform kan potensielt være veldig dyr. Derfor må den prioriteres opp mot andre viktige tiltak i statsbudsjettet, men at de fem rød-grønne partiene skal komme et betydelig stykke videre på dette i denne perioden, må vi ha som mål å få til.
Seher Aydar (R) []: Jeg er glad for at statsråden anerkjenner at altfor mange sliter med tannhelseutgiftene, og for at arbeidet med en helhetlig tannhelsereform er i gang. Jeg er likevel litt bekymret for finansieringen. Det skyldes egentlig det siste utspillet som statsråden hadde i VG, om pengebrems innen helsetjenestene. Det er bl.a. begrunnet med økte forsvarsutgifter. Jeg håper at helseministeren kan oppklare hva som er regjeringens syn: Synes statsråden at det er en god idé å sette finansiering av velferd og finansiering av forsvar opp mot hverandre når vi står overfor viktige oppgaver?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg forstår veldig godt spørsmålet, men det er nå en gang sånn i politikken at det handler om å prioritere knappe ressurser. Mer til noe betyr nødvendigvis mindre til noe annet, med mindre vi skal enten øke skattene – det vet jeg at Rødt og Arbeiderpartiet er uenige om, og det har respekt for – eller bruke mye mer oljepenger. Jeg tror vi begge er enige om at det ikke er så lurt, spesielt ikke i den situasjonen norsk økonomi er i nå.
Om få år kommer statens utgifter til å bli større enn statens inntekter. Da blir kravet til oss politikere om å prioritere bare enda tøffere. Jeg tror imidlertid at kaken kan bakes litt større. Hvis vi f.eks. får flere av de 700 000 som i dag er utenfor arbeidslivet – mange banker på og vil inn – inn, blir det reduserte offentlige utbetalinger, høyere verdiskaping og høyere skatteinntekter, som vi politikere kan fordele til viktige formål. Hvis vi får bedre velferd ut av de kronene vi allerede bruker, f.eks. ved å lytte til kommunekommisjonen, som sier at hvis alle kommuner var like effektive som de mest effektive, er det et potensial for å redusere ressursbruken med 19 pst., er jo det snakk om milliarder av kroner, som eventuelt kan investeres i nye velferdsreformer, uten å øke skattene eller bruke mer oljepenger.
Seher Aydar (R) []: Omfordeling er absolutt en god løsning på mange av de utfordringene vi står overfor. I intervjuet om pengebremsen i VG sier statsråden bl.a. at kommunene ikke bare kan få og få. Når jeg besøker kommuner og sykehus, ser jeg fagfolk som sparer på hver eneste krone, at viktige helsetilbud kuttes, og at mange ansatte jobber så mye at de nesten jobber seg syke for å få hjulene til å gå rundt. Ingenting tyder på at norsk økonomi kommer til å krympe framover, og når folk får mer penger mellom hendene, ønsker de selvfølgelig også å bruke en del av den veksten til bedre helsetjenester. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal bruke mer penger på helse framover, men om vi skal prioritere det til fellesskapet, eller la det vokse fram egne tilbud for de mest ressurssterke, altså de som kan betale for seg.
Kan statsråden se for seg at helsevesenet kan gi et tilbud som er i tråd med det folk trenger, uten at det brukes mer penger på det?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg vet ikke helt om jeg skjønte spørsmålet, og det var nok min feil. Jeg er opptatt av at alle vi som er sterkt tilhenger av velferdsstaten og Velferdskommune-Norge, og som på mange måter og på ulikt vis har bidratt til å bygge den gode velferden vi har i Norge – som vi må kunne si er i verdensklasse – må se framover, ikke bakover, for å beholde den. Da må vi også snakke ærlig om de prioriteringsutfordringene vi står overfor, og vi må være villig til å modernisere, fornye, forsterke og forbedre. Det mener jeg bør skje nedenifra og opp, ikke gjennom flate ostehøvelkutt eller dekreter ovenfra om at nå skal du jobbe slik og sånn.
Jeg møter veldig mye helsepersonell, og det vet jeg at representanten Aydar også gjør. De har selv mange gode forslag og ideer om hva vi kan gjøre annerledes. Hvis du spør Fagforbundets medlemmer, vil de si at hvis vi hadde fått opp heltidsandelen i norske kommuner, så ville vi sannsynligvis frigjort et sted mellom 20 000 og 30 000 årsverk, som vi kunne ha fått brukt på en skikkelig måte, istedenfor å ha dyr innleie og dyr vikarbruk, som mange kommuner tyr til i dag. Det er et sånt eksempel på modernisering.
Seher Aydar (R) []: Da er det litt merkelig at statsråden går ut og sier at kommunene ikke bare kan få og få. Det er helt klart at det er mulig å bruke penger på en bedre måte – der er vi enige – men hverdagsvelferden finansieres av kommunene, og det er ikke så mye penger der. Veldig få kjenner seg igjen at kommunene bare får og får, og at det fører til latskap.
Det er helt riktig at det finnes sløseri, og jeg tror også at det er riktig at heltid og gode arbeidsvilkår er en del av løsningen. Men det handler også om bemanningsbyråer som tjener seg rike på å leie inn til fattige kommuner. Det handler om kommersielle aktører som tar helsekroner ut av helsetjenesten vår og gir dem til eiere i utlandet. Det blir brukt over 1 mrd. kr på eksterne konsulenter, og det er flere direktører enn intensivplasser på sykehusene våre. Det brukes mye tid på koding og rapportering når sykehus leker butikk. Det finnes problemer, og det finnes løsninger. Derfor er det uforståelig for meg hvorfor regjeringen ikke heller tar tak i pengene som renner ut til kommersielle eiere eller bemanningsbyråer, framfor å be om at det må strammes enda mer til i hverdagsvelferden, altså i kommunene. Det var det som var spørsmålet.
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg mener ikke at vi skal kutte i velferd. Jeg sier tvert imot at hvis vi skal kunne opprettholde god velferd, og til og med kanskje ha budsjettrom til å utvikle velferden videre, f.eks. med en tannhelsereform, som vi nå diskuterer, må det være økonomisk handlingsrom til å gjøre det. Da må vi også diskutere hvordan ressursene brukes, og mange av de tiltakene representanten her viser til, er jeg enig i. Vi har fått ned bruken av vikarbyråer og innleie. Det er veldig dyrt. Bruken av det har blitt betydelig redusert i sykehusene. Der vi hadde et stort problem med dette, f.eks. i Helse nord, ser vi at det har vært en kraftig nedgang. Det er kjempebra.
Vi må få til bedre ansvars- og oppgavedeling. Det var et utspill tidligere denne uken om at vi nå må gi helsefagarbeiderne flere oppgaver. De kan gjøre en kjempejobb i alle deler av helsetjenesten vår. Det er å bruke riktig kompetanse på riktig sted til riktig tid.
Det jeg vil diskutere mer av, er at det i norsk politikk nå har blitt sånn at når det oppstår et problem, er det nesten norgesmesterskap i å bevilge mest mulig penger. Det kommer vi ikke til å ha mulighet til å gjøre i årene framover. Vi må prioritere bedre enn det vi gjør nå.
Presidenten []: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.
Simen Velle (FrP) []: Mitt spørsmål går til forsknings- og høyere utdanningsministeren.
Kunnskapsberedskap og geopolitiske spenninger er høyt på dagsordenen. Truslene utenfra er tydeligere, og både beredskap, forsvar og kompetanse må styrkes. Innen akademia foregår det nå en diskusjon om å knytte den sivile forskningen og Forsvaret tettere sammen.
Khrono har hatt en rekke artikler i kjølvannet av utspillet fra direktør Kenneth Ruud ved Forsvarets forskningsinstitutt, som mener at det bør opprettes en ordning med forskningsreservister. Inspirasjonen til denne reservistordningen kommer fra USA, der forskere som jobber sivilt ved forskjellige universiteter i det daglige, får muligheten til å stikke innom forsvarslaboratorier noen ganger i året for å bli oppdatert på både problemstillinger og utfordringer for Forsvaret. Også rektoren ved NTNU har trukket frem at tettere involvering mellom Forsvaret og det sivile forskningsmiljøet er positivt, og at NTNU i mange år hatt et utstrakt samarbeid med både Forsvaret og Kongsberg gruppen.
I en stadig mer krevende geopolitisk situasjon mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig at alle krefter i dette kongeriket trekker i samme retning, og ordningen med forskningsreservister vil kunne være et godt skritt i riktig retning. Det er nødvendig at den sivile delen av forskningsmiljøene våre kobles tettere på Forsvaret, for Norge er – som statsråden kanskje er klar over – et lite land i en stor verden. Spørsmålet mitt er: Har statsråden planer om konkrete insentiver eller initiativer for å styrke samspillet mellom det sivile forskningsmiljøet og Forsvaret?
Statsråd Sigrun Aasland []: Takk for et viktig spørsmål.
Det er avgjørende at vi klarer å sørge for at vi kan mobilisere kunnskap i en krise. De behovene kan oppstå i veldig mange sektorer. Under pandemien var det et stort behov for tall på smitte og helsedata. I en annen krise kan det være tall på energi eller andre deler av samfunnet som kommer til å være nødvendig. Derfor må vi jobbe på tvers av hele forskningssektoren med å sørge for at vi er i stand til å levere data på en rask måte og levere kunnskap inn i en krise. Her foregår det flere prosesser.
Jeg oppfatter den veldig interessante kronikken fra FFIs direktør som et nyttig innspill i denne debatten. Jeg tror ikke at det vil hjelpe å peke ut noen enkeltforskere som skal få tittelen forskningsreservist, men jeg tror dette handler om et mye større arbeid. Vi jobber allerede også med å etablere sterkere koblinger mellom sivil og militær sektor gjennom egen forskningsfinansiering til totalforsvar, som kom på statsbudsjettet for i år, og gjennom mer konkurranseutsetting av de forskningsprosjektene som forsvarssektoren trenger. Der trenger vi også at en større bredde av norske forskere og sterke norske teknologi- og forskningsmiljøer kan delta.
Simen Velle (FrP) []: Forskning.no hadde nylig en artikkel om et stort tysk forskningseksperiment, som viser at forskernes mening om innvandring påvirker forskningsresultatene. Her omtales også en norsk studie der forskerne fant ut at forskere ofte mener at studier som bekrefter deres eget politiske syn, er av bedre kvalitet enn de som ikke bekrefter deres eget politiske syn. Studien viste også at over halvparten av samfunnsforskere og humanister stemmer SV, Rødt, eller MDG i Norge. Forsker og leder for prosjektet, Kjersti Thorbjørnsrud, uttalte til Aftenposten den gang at særlig forskere innen samfunnsforskning burde reflektere over dette. «Mangel på meningsmangfold kan skape blindsoner og gruppetenkning», slo hun fast. Spørsmålet mitt er: Er statsråden enig i at det er ønskelig med et større reelt meningsmangfold innen akademia, og hvilke tiltak kan eventuelt bidra til å sikre større politisk meningsmangfold?
Statsråd Sigrun Aasland []: Ja, det er bra med et stort meningsmangfold. Det er også sånn at i hele vitenskapens metode ligger det et krav til etterrettelighet og metodebruk som gjør at vi skal både kunne debattere forskningsresultatene og være uenige om forskningsresultatene. Men vi må også klare å være enige om noen grunnleggende metoder og hvordan vi kommer fram til kunnskap. Jeg ønsker meg et stort mangfold i både kjønn og politisk ståsted i forskningsmiljøer. Det er også viktig at vi klarer å ha en opplyst debatt om forskning, der man kritiserer metoder og resultater og er åpen for å komme videre, og der man også er åpen for den forskningen som viser noe annet enn det politiske synet man har, eller for øvrig studier som utforsker noe annet enn det man kanskje har politisk interesse for å utforske.
Presidenten []: Me går då vidare til neste hovudspørsmål.
Kathy Lie (SV) []: Nå er det snart 1. mai, og vi skal ut i gatene og feire dagen, men også markere de kampene som fortsatt gjenstår. Halvparten av dem som fortsatt kjemper for et rettferdig og godt arbeidsliv, er kvinner. Mange står i krevende arbeid i vår felles helsetjeneste, men dessverre er det mange som ikke klarer å bli et helt yrkesliv. Sykefraværet er høyt, og altfor mange ender med uføretrygd lenge før pensjonsalder.
I det siste har debatten om kvinnearbeidshelse blitt løftet, nå senest i en artikkel i Aftenposten, hvor man undrer seg over hvorfor man ikke snakker mer om helsen til de kvinnene som jobber nettopp i helsevesenet. Takket være SV ble det satt ned et kvinnehelseutvalg, som leverte sin NOU for ganske nøyaktig et år siden. Der slår man bl.a. fast at kvinners fravær og frafall fra arbeidslivet koster samfunnet om lag 59 mrd. kr årlig. Det er kanskje noe å ta innover seg når vi har en debatt om hva vi skal og ikke skal bruke penger på. Utvalget foreslår flere tiltak, og nå er mange utålmodige etter handling. Hvordan vil statsråden følge opp utvalgets anbefalinger, og hvilke tiltak er satt i gang så langt?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for et veldig godt spørsmål, og jeg er helt enig i det representanten sier. Vi har et stort potensial. Jeg er også veldig glad for den koblingen representanten gjør til hvordan vi skal bruke arbeidskraften best mulig. Hadde vi hatt samme sykefravær i norske sykehus nå som vi hadde før pandemien, hadde vi hatt 1 500 flere årsverk, og det er ikke 1 500 årsverk vi skal ha bort, det er snarere 1 500 årsverk vi kunne ha brukt til bedre pasientbehandling, kortere ventetider, bedre oppfølging og å ta ned arbeidsbelastningen, som igjen er positivt for å få ned sykefraværet. Det er den debatten jeg ønsker å reise, som vi må se på – hvordan bruker vi samfunnets ressurser? Sykefraværet er en stor samfunnsutfordring, og vi må jobbe sammen for å få det ned.
Så spør representanten om utvalget. Utvalget har levert sin rapport til arbeids- og inkluderingsministeren, så det er arbeids- og inkluderingsministeren som har ansvaret for oppfølgingen. Flere av disse tiltakene er i gang, og så er jeg opptatt av det vi kan gjøre også på kvinnehelsesporet. Der er det en lang rekke tiltak. Vi har lagt fram en kvinnehelsestrategi og et kvinnehelseløft. Det at vi nå får kjønnsperspektivet inn i alle deler av helsetjenesten vår, både faglige retningslinjer, forskning, hvordan vi skal behandle, og best klinisk praksis, er viktig. Det at vi nå øker forskningsinnsatsen på kvinnehelse, er viktig. Mannskroppen og kvinnekroppen er, som de fleste vet, forskjellige, og da må vi også ha ulik inngang til denne forskningen, Når det gjelder å bedre tilgangen til hormonbehandling for kvinner i overgangsalderen, der vi vet mange har store problemer med å ha en normal jobb fordi kroppen går gjennom store nominelle endringer, mener jeg at velferdsstaten bør stille opp mer. Vi har nå fått på plass kompetansesentre bl.a. for endometriose, der norske kvinner i dag venter i snitt syv år på en diagnose. Sånn skal vi ikke ha det i velferdsstaten Norge. Det er ikke godt nok. Og at vi nå jobber målrettet med å få ned ventetidene for behandling av typiske kvinnesykdommer, er jeg veldig stolt av, også som mann.
Kathy Lie (SV) []: Det er en kjent sak at vi allerede har en mangel på helsepersonell i flere yrkesgrupper. Særlig kritisk er den økende mangelen på sykepleiere og helsefagarbeidere.
Så mange som 90 pst. av Sykepleierforbundets medlemmer er kvinner, og så mange som 70 pst. av Fagforbundets medlemmer er kvinner. Disse kvinner jobber oftere deltid enn menn, og de presses ofte til å jobbe mer i helger og tøffere turnuser for å øke stillingsbrøken. Dette gir en økt belastning som fører til at flere blir syke. I tillegg vet vi at kvinner gjennomgår flere livsfaser, som statsråden nevnte, og svingninger i livet som påvirker arbeidsevnen. Et av utvalgets tiltakspunkter handler om å ta hensyn til disse livsfasene og skape forståelse for at man ikke alltid kan tåle den samme belastningen. Det kan handle om menstruasjonsplager, svangerskap eller f.eks. overgangsplager, som statsråden nevnte.
Ser statsråden at dette er et viktig tiltak å ta tak i, og hvordan vil han gå fram for å bidra til en bedre livsfasepolitikk i helsetjenesten vår?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk også for et godt oppfølgingsspørsmål. Også her er jeg enig med representanten. Vi har tatt initiativ til og lanserte i helsetalen et eget medarbeiderløft. Der vil vi sammen med partene i arbeidslivet, naturligvis sammen med de største fagorganisasjonene og fagforeningene – i forpliktende partnerskap, inspirert av modellen med ventetidsløftet – jobbe med hvordan vi kan bedre denne situasjonen.
Representanten er jo selv inne på mange av de riktige stikkordene. Hvis alle de som i dag jobber ufrivillig deltid, hadde jobbet heltid, hadde vi hatt mange tusen flere i tjenesten, og det ville også gitt mer forutsigbarhet for den enkelte.
Det at vi nå har bedt sykehusene om å legge til rette for redusert kontroll- og lederspenn – en viktig sak også for Norsk Sykepleierforbund, som representanten henviste til – vil gi bedre oppfølging og mer tid til å være en god leder og følge opp den enkelte. Det at vi ber helsetjenesten vår om å legge til rette for mer fleksible arbeidstidsordninger, mer bruk av ønsketurnus og større grad av valgmulighet for å tilpasse arbeidssituasjonen til den livsfasen man er i, vil også bidra til lavere sykefravær og høyere arbeidsdeltakelse framover. Sånn baker vi kaken større.
Kathy Lie (SV) []: I min tid som tillitsvalgt opplevde jeg at selv om det er viktig å ha en lønn man kan leve av, så var arbeidsmiljø og arbeidsforhold det jeg fikk flest henvendelser om. Kollegaene mine var opptatt av nettopp dette med en turnus som var forenlig med et liv med barn som skal følges opp, med mulighet for fritidsaktiviteter og med krefter til å kunne engasjere seg i samfunnet. Og så var de opptatt av at det var nok folk på jobb, så de rakk å gjøre hele jobben uten å løpe, så de rakk å spise, og så de slapp å gå hjem med dårlig samvittighet for alt de ikke rakk. Det påvirker ikke bare sykefraværet, men også evnen og viljen til å bli i et krevende yrke.
Det finnes mange utredninger og etter hvert god forskning på effekten av gode turnuser og økt grunnbemanning. Er dette noe helseministeren vil ta tak i for å beholde helsepersonell og minske frafallet?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Det mener jeg absolutt at vi bør gjøre, og det finnes mye interessant forskning på dette. Fafo har laget en rapport som viser at der hvor man driver med langsiktig bemanningsplanlegging, der hvor man setter opp turnusene på andre måter og har større grad av valgmulighet, og der hvor man også planlegger for det fraværet man må regne med at skjer – fordi folk blir syke, ting skjer i livet, og mammaer og pappaer skal ha mammaperm og pappaperm – og har en grunnbemanning som tar høyde for disse svingningene, går sykefraværet ned, og bruken av dyre vikarer og innleie går ned. Fafo antyder også at dette kan gjøres uten å bevilge mer penger, fordi en får mest mulig igjen for den arbeidskraften som faktisk er der. Og igjen: Det er sånne reformer vi trenger framover, og det klarer vi uten å bevilge veldig mye mer penger.
Kathy Lie (SV) []: Vi snakker mye om behovet for å rekruttere mer helsepersonell, men altfor lite om hvordan vi kan beholde flere. Det er viktig for helsetjenesten. Vi må gjøre arbeidsplassene mer attraktive, og da trenger vi mer livsfasepolitikk og å ta mer hensyn til de sykdommene som oftest rammer kvinner. Kvinner får oftere kroniske belastningslidelser som kommer snikende på, og mange kvinner biter tennene sammen og går på jobb helt til de kollapser. Dette er ofte sykdommer som prioriteres mindre.
I fjor fikk vi endelig gjennomslag for at flere av disse belastningslidelsene skulle regnes som yrkessykdommer med rett til erstatning. Det var en viktig seier. Men er statsråden enig i at det trengs mer forskning og bedre behandling for mange av disse sykdommene, for at kvinner skal få hjelp før de faller ut av arbeidslivet? Og hvordan vil han sørge for bedre helsehjelp til kvinner i helsetjenesten vår?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg er også enig i det. Derfor øker vi bevilgningene til bl.a. kvinnehelseforskning, og derfor gjennomfører vi nå de tiltakene jeg har gått igjennom, som bl.a. handler om mer kompetanse i helsetjenesten for typiske kvinnesykdommer, men også det å øke behandlingskapasiteten og få ned ventetidene.
Det er få ting som har provosert meg mer i denne jobben som helse- og omsorgsminister enn å møte damer i sin beste alder – og som vi vet, er det alle aldre – som forteller at de venter i månedsvis, ja, til og med kanskje årevis på behandling for urinveislekkasje, og damer som har stått to år i helsekø for å få operert framfall av livmor, som er en ganske typisk, vanlig ting som kan skje, kanskje etter fødsel. Sånn skal det ikke være. Så det at vi nå drastisk får ned disse ventetidene, handler om livskvalitet og verdighet, men det handler også om å få folk raskere inn i jobb igjen, som folk flest har lyst til.
Presidenten []: Vi går vidare til neste hovudspørsmål.
Ida Lindtveit Røse (KrF) []: Det har vært mange festtaler i statsrådens tid som helseminister. Problemet er når festtalene og realitetene ikke henger sammen.
For kort tid siden åpnet nye Stavanger universitetssjukehus. Etter kort tid måtte vegger mellom enkeltrom rives for å lage dobbeltrom, og det måtte skjæres gjennom betongveggen i akuttmottaket for at traumepasienter ikke skulle fraktes gjennom venterommet. Nå varsles det om at sengeheiser, rørpost og avfallssjakter fungerer ustabilt, og man er usikker på om dette egentlig fungerer når man kommer på jobb. Samtidig opplever ansatte at løftet om en mer tilstedeværende ledelse ikke er innfridd, sykehuset har store budsjettunderskudd, og det er ansettelsesstopp og beskjed om ikke å erstatte ansatte som slutter, til tross for at alle poster melder om bemanningsbehov.
Sykefraværet har på visse avdelinger vært på nær 20 pst., og flere leger og sykepleiere har sluttet. Ett av innsparingstiltakene de ansatte på akuttmottaket har fått, er å kutte ned vaktene sine med ti minutter om dagen. Det betyr altså at de må møte ca. fem dager mer på jobb i løpet av året.
Jeg vil spørre helseministeren: Er det dette statsråden mener når han sier at vi skal ha mer helse for hver krone?
Statsråd Jan Christian Vestre []: La meg først si at jeg synes det der var en ganske mørk framstilling av Sykehus-Norge. Jeg anbefaler representanten å ta seg en tur, hvis ikke representanten har vært på nye SUS. Det er et sykehus i verdensklasse, og jeg er så glad for at det er investert milliarder av kroner, og mer skal investeres når sykehuset forhåpentligvis kan samles i toppmoderne løsninger for de ansatte, for pasientene og for pårørende.
Med alle nye større byggeprosjekter er det innkjøringsutfordringer. Jeg tror ikke vi har åpnet et sykehus hvor det ikke har vært en innkjøringsutfordring, og jeg tror også at private investorer som bygger store leilighetskomplekser, fabrikker eller hva det nå enn måtte være av eiendom, vet at store prosjekter alltid kommer med behov for å gjøre noen tilpasninger og noen endringer.
Jeg mener at vi må lære av feil som er begått, og hvis en her ser at en skulle ha designet dette annerledes – selv om sykehuset hadde god involvering fra sine ansatte og sine fagfolk – da må vi ta med oss de erfaringene, både de gode og de dårlige, til neste sykehusprosjekt. Vi må se framover, ikke bakover, og vi kan alltid, uten unntak, gjøre ting bedre.
Jeg synes med all respekt ikke vi skal snakke ned Stavanger universitetssjukehus, for sånn som representanten her legger det fram, virker det nesten som om det ikke er noe som er på styr. En kan nesten også ane antydninger om at det er farlig å være der som pasient, at helsepersonellet ikke vet hva de skal gjøre, eller at de ikke behandler pasientene sine. Det er feil. Fagfolkene i Stavanger gjør en kjempejobb, og en del av de innkjøringsproblemene som har vært, ser vi nå at blir bedre, så dette kommer til å gå seg til.
Det er en realitet at Stavanger universitetssjukehus, som alle andre sykehus, må forholde seg til de budsjettene Stortinget har vedtatt. Vi ser at det ved Stavanger universitetssjukehus har vært en høyere vekst enn det budsjettene har lagt opp til, og da må Stavanger universitetssjukehus, på lik linje med andre, tilpasse driften sin til budsjettene. Sånn er det.
Ida Lindtveit Røse (KrF) []: Statsråden ba meg om å dra til Stavanger universitetssykehus. Det er nettopp det jeg har gjort. Jeg vil egentlig anbefale statsråden å snakke med noen andre, de ansatte, når han er ved Stavanger universitetssykehus, for det er de som forteller om den situasjonen som er på deres jobb.
Nei, det er på ingen måte farlig å være pasient på Stavanger universitetssykehus, og det handler om de vanvittig dyktige fagfolkene som går på jobb hver eneste dag. Statsråden sier at de ansatte framover ikke skal løpe raskere, men på Stavanger universitetssykehus har man portører som har opp mot 40 000 skritt på en vakt. Er det sånn det skal være å være ansatt på et sykehus?
Ledere slutter på sykehus i Norge fordi presset om kutt blir så stort at det ikke lenger oppleves som forsvarlig å stå inne for de kuttene man må gjennomføre. Norsk overlegeforening sier at korrigert for økte og nye oppgaver, er bevilgningsnivået i 2025 lavere enn det var i 2020 og 2021.
Statsråd Jan Christian Vestre []: Vi bevilger årlig 238 000 mill. kr til sykehusene. Det tekniske beregningsutvalget for sykehusene har dokumentert godt at det har vært en større realvekst i sykehusenes budsjetter med denne regjeringen, enn den forrige regjeringen. Vi kan gjerne diskutere hvem som har bevilget mest og minst, og hvem som har mest og minst i sine alternative budsjetter, men fakta er at Norge bruker mye penger på helse, og vi bruker mer penger på helse enn stort sett alle andre land rundt oss. Da må det også være rom for å gjøre ting på bedre måter.
Som jeg har sagt noen ganger i dag: Helsepersonellet vårt forteller selv at de synes vi gjør ting på en urasjonell måte. Norske leger, og ikke minst Norsk overlegeforening, sier at vi har for mye overbehandling, tar for mange blodprøver, tar for mange bilder, og at det er for mange unødvendige etterkontroller. Da må vi jo være entusiastisk opptatt av å gripe fatt i de utfordringene og gjøre noe med det. Det er det vi er i full gang med når vi nå reformerer Helse-Norge.
Ida Lindtveit Røse (KrF) []: Statsråden nevnte i stad at man må lære av sine feil, men det er nettopp det man ikke gjør, for situasjonen på Stavanger sykehus er ikke enestående – tvert imot. Da komiteen var på besøk på Drammen sykehus tilbake i tid, fikk vi de samme tilbakemeldingene om manglende pauserom og uhensiktsmessig utforming av mottaket, som bidrar til mindre, ikke mer effektiv drift. Også i legeyrket har det skjedd store endringer, og leger forteller om lange vakter, overtid som ikke registreres, ansettelser i korte vikariater, forventningspress og fryktkultur.
Vi hadde jo en aksjon, Leger må leve, etter et tragisk selvmord i 2023, som viser nettopp hvor viktig arbeidsvilkår er i helsetjenesten vår. Hvilke grep vil statsråden ta for å sikre bedre arbeidsvilkår for legene og sykepleierne våre?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for et bra spørsmål.
Fagfolkene er den viktigste ressursen vi har. Uten dem stopper Helse-Norge opp. Jeg er glad for at veldig mange trives på jobben og er stolt over jobben sin. Det viser de årlige medarbeiderundersøkelsen også, der vi på de aller fleste indikatorene skårer høyt, men det er utfordringer. Det har representanten helt rett i. Noe av det handler om ansvar, tillit og eierskap til arbeidsprosessene. Det å bli tatt på alvor og tatt med i beslutninger, er veldig viktig. Jeg har gitt et tydelig oppdrag til sykehusene om at ansatte, tillitsvalgte og verneombud skal lyttes til på alle nivåer, og de skal involveres aktivt i alle viktige beslutningsprosesser, slik at fagfolkene har eierskap til de beslutningene som tas.
Jeg også enig i at det på enkelte sykehus har vært tenkt feil rundt nettopp byggingen av pauserom, hvilerom og et sted å trekke seg litt tilbake. Derfor fikk sykehusene i januar i oppdrag at det for alle nye bygg nå må planlegges for at disse grunnleggende funksjonene er på plass. Det er i hvert fall to eksempler på tiltak vi nå er i gang med.
Ida Lindtveit Røse (KrF) []: Statsråden er opptatt av å spare helsekroner, og da vil jeg gi statsråden et råd. Det viktigste vi kan gjøre for å spare helsekroner, er nettopp å sikre at folk holder seg friske og ikke trenger helsehjelp. Da må vi virkelig forebygge. Over tid har andelen røykere gått ned, men nå ser vi at andelen unge røykere igjen stiger. Vi har en regjering som kommer med mer alkoholliberalisering, som vi vet er et stort folkehelseproblem, og vi har fortsatt utfordringer rundt både mat og manglende aktivitet i befolkningen. Vi har fortsatt ikke en merking av ultraprosessert mat. Vi har fortsatt ikke trening på resept. Derfor vil jeg utfordre statsråden til slutt: Hvis man skal kutte eller få mer helse igjen for helsekronene, hva skal statsråden gjøre for å forebygge bedre?
Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk også for det spørsmålet, som er veldig godt stilt. Jeg er enig i mye av problembeskrivelsen også. Jeg vil minne om at Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet historisk har vært enige om de lange linjene i folkehelsepolitikken, og det er jeg veldig glad for. Både en restriktiv alkoholpolitikk – som vi er for – og stadige innstramminger i røykelovgivningen har veldig, veldig viktig. Ofte blir våre partier sammen beskyldt for dusteforbud, formynderstat og inngripen. Det er kanskje litt kontroversielt der og da. Så går det noen måneder og år, og så tenker folk: Gud bedre – bokstavelig talt – hvorfor gjorde vi ikke dette før?
Vi må fortsette arbeidet med folkehelse, og vi vet at folkehelse lønner seg. Å behandle på lavest mulig nivå lønner seg. Regjeringen har lagt fram forslag om, og fått gjennomført i Stortinget, innstramminger i røykeloven. Vi har fått på plass markedsføringsforbud mot usunn mat og drikke. Vi har fått på plass skjermrådene, forbudet mot energidrikk og forbudet mot lystgass, og i regjeringens prosjekt En friskere befolkning vil det også komme flere folkehelsetiltak framover. Det håper jeg vi kan samarbeide om.
Presidenten []: Den munnlege spørjetimen er no over, og me går over til den ordinære spørjetimen.