Anne Grethe Hauan (FrP) [12:45:01]: For en fantastisk nynorsk framføring av presidenten – veldig glad for det!

I dag tek me opp ein viktig og samtidig krevjande situasjon for mange menneske i dette landet. Me snakkar om pasientar som lever med langvarige smerter – pasientar som har prøvd mykje, som ofte står på sterke medisinar, og som likevel ikkje får den hjelpa dei treng.

Før me går vidare, er det veldig viktig for meg å seia heilt enkelt kva me eigentleg snakkar om. Det er standardiserte legemiddel. Me brukar omgrepet medisinsk cannabis, så det er ikkje rus me snakkar om, men legemiddel, laga på apotek og gjeve i form av dråper, kapslar eller spray. Dei blir brukte i helsevesenet allereie i dag, m.a. ved multippel sklerose og ved nokre sjeldne epilepsiformer. Dette er ikkje noko folk kjøper på gata. Dette er ikkje rekreasjonsbruk. Det er medisin, underlagt dei same krava som andre legemiddel.

Likevel ser me at pasientar med andre alvorlege smerteplager i praksis ikkje får tilgang, sjølv når dei har dokumentert nytte. Mange må gjennom kompliserte unntaksordningar, dei må betala store summar sjølve, eller dei mister behandlinga fordi regelverket er utydeleg, og praksis varierer frå helseføretak til helseføretak.

Denne situasjonen rammar menneske som ikkje ber om mykje. Dei ber om noko heilt grunnleggjande: å kunne sova ei natt utan intense smerter, å kunna jobba litt, å kunna delta i familien sin kvardag og å kunna kjenna at livet går framover, ikkje bakover. Når me samtidig veit at det store alternativet for mange av desse pasientane er opioidar – sterke legemiddel som kan gi alvorlege biverknader og avhengigheit – forstår ein frustrasjonen når dei opplever at døra til eit mogleg alternativ blir halden nesten heilt lukka.

Samtidig ser me at utviklinga i andre land går i ei heilt anna retning. Danmark har i fleire år hatt ei forsøksordning, som dei no har valt å vidareføra nettopp for å samla kunnskap og erfaring. Store europeiske land som Tyskland og Storbritannia har etablert ordningar der legar kan vurdera slike legemiddel innanfor klare og trygge rammer.

I Noreg er situasjonen framleis at berre to preparat er godkjente, og for resten av pasientane er tilgangen svært avgrensa. Det fører til at mange blir ståande i ei gråsone av uvisse, kostnader og manglande oppfølging. Nokre av dei som faktisk har nytte av behandlinga, opplever til og med å mista førarkortet – ikkje fordi dei er trafikkfarlege, men fordi regelverket ikkje heng med på utviklinga.

Det er viktig å seia: Dette handlar ikkje om å endra narkotikapolitikken, det handlar ikkje om rus. Det handlar om helse, om funksjon, om kvardagen til menneske som slit med smerter me andre ikkje kan sjå, men som dei lever med kvar einaste dag. For mange av desse pasientane er det snakk om å få litt av livet tilbake. I ein debatt som lett kan bli teknisk og komplisert, er det nettopp dette me må hugsa – menneska det gjeld.

Difor meiner eg at me må stilla dei grunnleggjande spørsmåla: Kvifor har Noreg ikkje i større grad valt å læra av land som alt har samla erfaring? Kvifor er det framleis så vanskeleg for legar å vurdera denne typen behandling når alt anna har svikta? Og korleis kan ein sikra at pasientar med store smerter ikkje blir ståande utan alternativ?

Me politikarar skal ikkje bestemma kva medisin ein pasient skal ha. Det er legane som skal gjera den faglege vurderinga, men me har ansvar for at legane faktisk har eit handlingsrom, at regelverket er tydeleg, at praksis er lik, og at pasientar ikkje ramlar mellom fleire stolar.

Dette handlar om å skapa tryggleik. Det handlar om eit helsevesen som møter pasientar med hjelp – ikkje hindringar – og det handlar om å sørgja for at menneske som lever med smerter, får ein reell sjanse til å få ein betre kvardag.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:49:41]: Takk til interpellanten for spørsmålet.

De fleste pasienter som får tilbud om lindrende behandling med cannabis, har sterke smerter som ikke lindres godt nok av godkjente legemidler. Det finnes ingen offisiell liste over hvilke pasienter som er aktuelle for slik behandling, men medisinsk cannabis kan vurderes når legen mener at pasienten kan ha nytte av det, og annen behandling ikke har hatt tilstrekkelig effekt eller har gitt bivirkninger.

I Norge er det liten tradisjon for slik behandling, og dokumentasjonen vi har, er begrenset. Cannabis er i utgangspunktet et forbudt narkotikum i Norge, noe som kan gjøre leger mer tilbakeholdne med å ta i bruk denne behandlingen. Men alle leger som har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A, kan også rekvirere cannabisholdige legemidler som har markedsføringstillatelse i Norge. De kan også søke om godkjenningsfritak for legemidler uten markedsføringstillatelse med inntil 1 pst. THC-innhold. Sykehusspesialister med slik rekvireringsrett kan også rekvirere legemidler uten markedsføringstillatelse som inneholder mer enn 1 pst. THC.

Som representanten viser til, finnes det to legemidler med cannabis i Norge som har markedsføringstillatelse, Sativex og Epidyolex. Det finnes også legemidler med cannabis som er godkjent i andre land, men ikke i Norge. I tillegg brukes noen cannabisprodukter i behandling selv om de ikke har markedsføringstillatelse i noe land. Bruk av Sativex og Epidyolex i tråd med godkjent bruksområde dekkes over ordningen med H-resept. Ordningen forutsetter resept fra sykehuslege eller avtalespesialist.

All annen bruk av cannabis enn det jeg nå har redegjort for, regnes som utprøvende behandling, altså at behandlingens effekt og sikkerhet ikke er godt nok dokumentert til at behandlingen kan være en del av det ordinære behandlingstilbudet.

Som vi vet, er hovedregelen at all utprøvende behandling skal tilbys gjennom kliniske studier. Dersom et helseforetak eller sykehus tilbyr slik utprøvende behandling, skal de også dekke kostnadene ved den utprøvende behandlingen. Dette følger av Helsedirektoratets veileder for utprøvende behandling.

Pasienter har ikke en lovmessig rett på utprøvende behandling, og det er derfor opp til spesialisthelsetjenesten hva slags utprøvende behandling de vil tilby. I den grad den offentlige spesialisthelsetjenesten velger å tilby utprøvende behandling, har de også ansvar for å finansiere den. Pasienter skal derfor ikke betale for slik utprøvende behandling som tilbys av vår felles helsetjeneste. Starter pasienten en slik behandling på egen hånd, utenfor offentlig spesialisthelsetjeneste, f.eks. ved å få forskrevet CBD av en lege utenfor den offentlige spesialisthelsetjenesten, da må pasienten betale behandlingen selv.

HELFO dekker ikke utgifter til behandling med medisinsk cannabis. Bruk utenfor godkjent indikasjon eller uten markedsføringstillatelse regnes som utprøvende behandling og dekkes derfor ikke av folketrygden.

Regjeringen ønsker ikke å legge aktivt til rette for ytterligere bruk av medisinsk cannabis utenfor spesialisthelsetjenesten. Prosessene og regelverket for medisinsk cannabis er i tråd med gjeldende politikk på området.

Regjeringen er kjent med at enkelte land har åpnet for behandling med medisinsk cannabis under litt ulike forhold, og vi følger med på den utviklingen, bl.a. i Danmark, og også i andre land.

Anne Grethe Hauan (FrP) [12:54:20]: Takk for svaret frå statsråden. Eg følte det var litt informasjon om det som me allereie visste om på førehand. Eg blei litt overraska når statsråden eigentleg berre avfeiar og seier at me ikkje kan innføra fleire middel. Uansett vil eg bruka desse minutta til å løfta nokre punkt som er heilt avgjerande i denne diskusjonen, uavhengig av kva syn ein måtte ha på medisinsk cannabis.

For det første: Det blir ofte sagt at ein manglar dokumentasjon. Det stemmer ikkje. Allereie i 2016 slo norske fagmiljø fast at ei gruppe pasientar kan ha nytte av cannabisbaserte legemiddel, og både WHO, FN og amerikanske helsemyndigheiter har anerkjent den terapeutiske verdien. Dette er altså ikkje eit område utan kunnskap, dette er eit område der Noreg ligg bak.

Eg er einig i at me treng meir forsking, men me får ikkje ny kunnskap av å stoppa opp alt. Difor meiner eg at me treng ei nasjonal ordning med registerstudie, der pasientane blir følgde tett i samtid og under trygg medisinsk kontroll. Det er slik me byggjer opp det nasjonale kunnskapsgrunnlaget og står tryggare når nye val skal takast i framtida.

For det andre: Det blir ofte sagt at fagmiljøa må løysa dette. Men fagmiljøa kan ikkje løysa noko før rammene er på plass. I dag manglar me nasjonale retningslinjer, ein samla strategi og eit regelverk som gjev lik praksis i heile landet. Dette kjem av politiske val, og då må det òg rettast opp politisk.

For det tredje: Det blir vist til at me allereie har ei ordning. Men når talet på pasientar som får uregistrerte cannabisbaserte legemiddel har falle med 30 pst. sidan 2022, når pasientar må betala store summar sjølve eller mistar behandling som verkeleg hjelper dei, då er ikkje dette ei ordning som fungerer. Då er det eit system som sviktar dei som treng det mest.

For det fjerde: Nokre fryktar sniklegalisering. Men erfaringane frå Danmark viser det motsette. Åtte år med regulert medisinsk bruk har verken gjeve meir rekreasjonsbruk eller lekkasje til den illegale marknaden. Det viser at dette kan gjerast trygt når systemet er riktig utforma.

Og for det femte: tryggleik. Standardiserte cannabisbaserte legemiddel har ein kjend og handterbar biverknadsprofil. Me må vere ærlege: For svært mange pasientar er alternativet i dag opioid, benzodiazepin og Z-hypnotikum – legemiddel som kan gje avhengigheit, og som står bak mange utilsikta overdosedødsfall. At pasientar ikkje eingong får vurdera eit trygt alternativ, er vanskeleg å forsvara.

Kjernen i dette er enkel: Me har pasientar med store smerter og udekte behov. Me har legemiddel som allereie er lovlege for to diagnosar. Dette handlar ikkje om cannabis, det handlar om menneske.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:57:37]: Som jeg sa, er det en liten gruppe alvorlig syke pasienter som kan ha nytte av behandling med medisinsk cannabis. Disse produktene er tilgjengelige i Norge, men det er altså ikke lagt til rette for at befolkningen generelt skal ha tilgang til produktene, med mindre det er gjennom spesialisthelsetjenesten. Det er ikke laget noen utfyllende liste over hvilke pasienter som er aktuelle for behandlingen, så hovedregelen er som sagt at det er legen som må konkludere med at pasienten kan ha nytte av denne behandlingen, og at annen behandling ikke har gitt tilstrekkelig effekt eller gitt uheldige bivirkninger.

Jeg er ikke helt enig i at vi har god vitenskapelig dokumentasjon for effekt av medisinsk cannabis. Våre fagmyndigheter sier vel egentlig det motsatte. Til tross for det har altså DNP og Helsedirektoratet likevel funnet det riktig å legge til rette for bruk hos enkelte pasienter, som jeg redegjorde for.

Det er riktig at dette har vært i forsøkt i Danmark, og at det arbeidet fortsetter. DNP viser til at evalueringsrapporten fra den danske forsøksordningen – den rapporten er fra 2024 – konkluderer med at dokumentasjon for effekt av cannabis er svært begrenset, selv etter flere store oppsummerende studier de siste årene. Den danske Lægemiddelstyrelsen opplyser at det er få pasienter i Danmark som får cannabis utskrevet, og at det bare er et lite antall leger som faktisk ønsker å forskrive det.

Bildet i Danmark er også mer nyansert. Jeg mener i utgangspunktet at de ordningene vi har i Norge i dag – den retten legene har til å forskrive de nevnte medikamentene og også de mulighetene vi har i spesialisthelsetjenesten til både å forskrive medikamenter og at pasienter kan delta i studier og på andre måter få tilgang til nye metoder – i stort står seg godt.

Bård Hoksrud (FrP) [13:00:10]: For det første er det veldig bra at denne debatten blir løftet av interpellanten. Det er heller ikke første gang vi diskuterer det i Stortinget. Jeg registrerer hva statsråden sier om at det er en veldig liten gruppe pasienter dette blir brukt på – det er det jo for så vidt – og at man er kritisk til å utvide det. Jeg representerer et parti som er veldig kritisk – i likhet med det jeg er selv – til en avkriminalisering eller legalisering av narkotika og cannabisbruk, men det er åpenbart at man ser at dette har veldig god effekt for en del pasienter som har veldig mye smerter, og som trenger denne typen behandling.

Når statsråden sier at dette er utprøvende behandling og opp til det enkelte sykehus eventuelt å finansiere, tror jeg man veldig fort er ved kjernen og det som viser at det er ganske få som får denne behandlingen i Norge. Det er selvfølgelig fordi man har veldig strenge kriterier for å kunne få det, men også fordi at når sykehusene skal betale det over eget budsjett, er det veldig fort at man heller velger å gjøre det på andre områder og bruke andre typer medisiner. Disse koster kanskje mye mer for samfunnet og for staten, men man får dekket dem via de ordinære ordningene sykehusene har for å få finansiert medisiner.

Jeg synes statsråden tar litt for lett på det, og jeg har lyst til å utfordre ham. Han representerer et parti som nå har sørget for en ny rusreform, som jo åpner mer for at hvis man bruker cannabis illegalt, skal man ikke straffes for det. Jeg opplever at det er flere andre partier som er positiv til en annen ruspolitikk og en annen håndtering av cannabis, men akkurat når det gjelder den medisinske muligheten til å kunne få hjelp, muligheten til å få medisiner, opplever jeg det stikk motsatte hos en del av disse partiene. Jeg synes det er rart. I hvert fall for meg handler det om at vi har pasienter der mange av dem har kort tid igjen å leve, og som har veldig store smerter. Det er åpenbart diskusjoner, i hvert fall forskningsmessig, om ikke det kan gi et vel så godt behandlingstilbud å få lov til å ta i bruk medisinsk cannabis, der man ikke får den rusen som man får med vanlig cannabis.

Jeg hadde veldig gjerne sett at statsråden hadde vært mer positiv til å se på dette, når vi f.eks. vet at dette for ALS-pasienter og flere typer kreftpasienter kan ha god lindrende effekt, og kanskje mye bedre enn andre preparater og andre medisiner man bruker, som er mye mer vanedannende og medfører større utfordringer. Jeg skulle veldig gjerne sett og hadde håpet at statsråden, når han skal svare nå etterpå, ser verdien og viktigheten av å fortsette å se hvordan man kan få mer kunnskap. Jeg er enig i at man trenger mer kunnskap. Det er diskusjoner om kunnskapen er god nok, og om hva som er resultatene, så jeg tror man trenger mer av det. Jeg tror også at så lenge det bare er opp til det lokale sykehuset, opplever nok mange pasienter at det er en veldig streng håndtering, en veldig streng håndheving – pasienter som åpenbart kunne hatt et bedre liv ved å få muligheten til å bruke denne typen medisin framfor andre medisiner, som kan, som sagt, være dyrere for samfunnet og kanskje ikke like gode for pasienten og gi de beste resultatene. Det er jo det det handler om – at man skal gi mulighet for pasientene til å få det aller beste tilbudet.

Jeg er derfor veldig glad for at debatten kommer. Jeg hadde som sagt håpet at statsråden var enda litt mer positiv til å se på mulighetene for å kunne hjelpe mennesker som trenger det, som er syke, som har veldig mye smerter, og som opplever en uholdbar situasjon, når de medisinene de i dag får tilgang til, ikke dekker behovet og gir livskvalitet. Dette er en viktig debatt. Jeg hadde som sagt håpet at flere av partiene som har valgt å stemme imot når Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å åpne mer for dette, tenker seg om en gang til. Man kommer helt sikkert tilbake til forslag i denne saken, for dette er viktig for de menneskene det gjelder. De ville fått et mye bedre og mye mer verdig liv hvis man hadde fått mulighet til denne behandlingen framfor den tradisjonelle behandlingen man har og får tilgang til per i dag.

Marius Langballe Dalin (MDG) [13:05:01]: Eg har hatt talrikt med smertepasientar i mine 35 år som lege. Heldigvis kan eg hjelpe dei aller fleste på ein god måte. Nokre kan eg rett og slett operere og få bra på den måten, eller ved å gje god smertelindrande behandling. Nokre gonger krev det lang tid og at vi prøver oss fram med ulike medikament og kombinasjonar. Dessverre står det nokre igjen, der smertene ikkje går over og anna behandling ikkje har verka.

No skal vi ikkje gjere medisinsk cannabis til noko sesam, sesam, for det er det ikkje, men det er likevel slik at for enkelte vil medisinsk cannabis kunne bidra til eit betre liv. Difor er det utfordrande at medisinsk cannabis er såpass vanskeleg tilgjengeleg for pasientar og legar. Det er kompliserte søknadsprosessar.

For medisinsk cannabis er det eit avgrensa kunnskapsgrunnlag. Det må vi innrømme, sjølv om vi meiner det bør vere lettare tilgjengeleg. Langtidseffektane er lite kjente. Ein spekulerer i både hukommelsesvanskar og anna som noko ein kan tenkje seg at dette kan påverke. Difor er det ikkje noko som skal vere for alle, men det skal vere for nokre. Som sagt: ikkje for dei mange, men for dei få, og dei bør også kunne få det. I dag er det for vanskeleg.

Sidan dette, som statsråden påpeiker, på mange måtar er eksperimentell behandling, er det viktig at vi får på plass forsking. Vi må kjenne betre til langtidseffektane. Vi må forenkle slik at det faktisk er mogleg å få medikamentet, men også å bli inkludert i framtidsretta forsking, slik at vi veit meir, både om konsekvensar og om kven som har best nytte av behandlinga.

Eg håpar at statsråden vil vurdere andre ordningar for føreskriving og økonomisk dekning for å sjå om vi kan få dette på plass. Det er på tide å få på plass ei slik ordning, og Noreg bør faktisk bidra til den forskinga ein treng.

Eg vil til slutt konkludere med at vi bør sjå på lindrande behandling meir i stort, for det er dessverre eit felt der vi ikkje gjer nok i dag. Eg håpar vi kan få ein stor og viktig debatt rundt lindring, både ved livets slutt og for dei med kronisk smerte, for der meiner eg vi har ganske mykje å gå på, og det er for lite framme i debatten. Eg håpar å kunne reise den debatten meir sidan.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:08:10]: Takk for ein kort, men god debatt. Eg kan seia med ein gong at siste ord ikkje er sagt i denne saka, uansett utfallet av dagen i dag, for å seia det sånn.

Eg vil avslutta med noko eg håpar me alle kan vera einige om, uansett kva standpunkt me har når det gjeld dei faglege spørsmåla: at menneske som lever med store smerter, fortener respekt, at dei fortener tryggleik, og at dei fortener ei helseteneste som faktisk er til å stola på.

Når me får høyra om korleis kvardagen deira ser ut, korleis smerter pregar søvn, arbeid, familieliv og alt som er normalt for dei fleste av oss, trur eg ikkje dette handlar om ueinigheit. Det handlar om at me som ansvarlege folkevalde må sørgja for at systemet rundt dei er klart, trygt og forståeleg. Me veit at kunnskapen finst, og me kan få innhenta endå meir kunnskap. Me veit at andre land har gode erfaringar. Då må me hausta erfaringar derifrå. Me veit òg at når rammene er tydelege, skaper det tryggleik for både pasientar og fagfolk. Difor er det viktig at me tek signal frå pasientar, pårørande og fagpersonar på alvor. Dei ber ikkje om noko radikalt. Dei ber om at døra ikkje skal vera stengt før dei i det heile teke får banka på.

Eg håpar at statsråden tek med seg dette vidare – ikkje fordi debatten krev det, men fordi menneska dette handlar om, treng det. Det er heilt vanlege menneske som berre ønskjer litt meir av det me andre tek for gjeve: lindring, kvile og ein kvardag som er til å leva med.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:10:14]: Jeg vil også takke for debatten. Jeg synes også representanten Hauan, interpellanten, sa mye klokt i det siste innlegget, nemlig at vi må sørge for at systemet er trygt, forsvarlig og forståelig. Det sa representanten, og det er jeg helt enig i. Helsetjenesten er til for folk, ikke omvendt, og menneskene kommer alltid foran systemene.

Det er veldig mye som er bra i Norge. I internasjonale sammenligninger kåres helsesystemet vårt til et av de beste i verden, men det er en fattig trøst for dem som faller utenfor – de som venter på behandling, de som kanskje ikke får behandling, de som lever med et håp om nye metoder som vi ennå ikke har tatt i bruk, eller behandlingsformer som ikke eksisterer i noe land i verden. Politikernes og politikkens oppgave må alltid være å være selvkritisk, systemkritisk og stille spørsmålet: Hva kan vi gjøre for at folk får en bedre hverdag? Heldigvis er helsetjenesten vår i en rivende utvikling, så ting blir bedre, men det er fortsatt store utfordringer.

Jeg synes også representanten Langballe Dalin tok opp et viktig tema, og det er om ikke Stortinget og vi sammen burde sett mer overordnet og helhetlig på nettopp lindrende behandling. Det tror jeg nok at det kan være grunner til at vi burde ha sett på sammen. Jeg tror mange pasienter i dag får et godt tilbud, og også god lindrende behandling, men det kan være at det er svakheter og mangler og noe som vi kan gjøre bedre.

Jeg også enig med representanten Hoksrud, som ikke er i salen nå, i at vi trenger mer kunnskap. En av metodene vi bruker for å innhente ny kunnskap, er at pasienter får være med på utprøvende behandling, bl.a. gjennom kliniske studier. Regjeringen la for få dager siden fram den nye handlingsplanen for kliniske studier, der vi har mål om at vi hvert eneste år skal øke antallet pasienter som er med i kliniske studier, og at vi også skal være det mest attraktive landet for industrien å legge studier til, slik at vi også kan la våre pasienter få tilgang til banebrytende, nye metoder.

Til slutt vil jeg si at det er flott at interpellanten tar opp dette temaet, men det er fortsatt litt uklart for meg hva som er problemet. Meg bekjent kan jo leger som i dag har muligheten til å rekvirere legemidler i gruppe A, også rekvirere cannabisholdige legemidler som har markedsføringstillatelse. Da jeg sa at jeg er skeptisk til at vi skal gjøre større endringer, var jeg tydelig på at jeg mente større endringer utenfor spesialisthelsetjenesten. Jeg mener at for de pasientene vi her snakker om – det er et fåtall, men det er likevel veldig viktig for de pasientene – er det viktig at dette kan skje innenfor trygge rammer i spesialisthelsetjenesten. Der har jo i dag vårt helsepersonell adgang til å forskrive disse legemidlene der det er gode grunner til det.