Tone Wilhelmsen Trøen (H) [14:03:16] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for et godt og konstruktivt samarbeid. Det har vært interesse for denne saken, det er gjennomført skriftlig høring, og saken har vært offentlig debattert underveis i komitébehandlingen.

Sakens kjerne er hvorvidt råd om kjønnsmangfold, som Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har utarbeidet og sendt på høring, skal skrinlegges eller ikke. Det er ulike standpunkter i denne saken, og jeg antar at partiene vil utdype sine syn, så vil jeg i det videre redegjøre for Høyres syn.

For Høyre handler denne saken om hvordan rådene kan bidra til respektfulle møter mellom offentlig ansatte og den enkelte innbygger. Det handler om hvordan en ansatt i Nav, en lærer i skolen eller en sykepleier i helsetjenesten kan opptre profesjonelt og trygt i møte med mennesker som har en annen kjønnsidentitet eller et annet kjønnsuttrykk enn flertallet.

For oss i Høyre er det å kjempe for at mennesker skal få leve et fritt liv, med respekt for sin identitet og verdighet, en del av en lang tradisjon. Gjennom mange tiår har vår rettesnor vært den samme: Vi mener at et samfunn er sterkest når det er plass til alle, og når vi møter hverandre som medmennesker og ikke som kategorier. Vårt standpunkt i saken vi nå behandler, er trygt plassert i denne tradisjonen. Vi vil imøtekomme ønsket fra offentlig ansatte som ønsker råd om hvordan de kan møte mennesker med respekt og forståelse.

Forskning viser dessverre at mange transpersoner fortsatt opplever diskriminering, at møter med offentlig sektor er krevende, og at de derfor har lav tillit til systemet. For oss handler dette om faglig støtte i en praktisk arbeidshverdag. Det handler om støtte til ansatte i konkrete møter med mennesker, og ikke en styring av språket.

Likevel mener vi at høringsrunden har avdekket flere legitime bekymringer, og det er Høyres klare forventning at regjeringen tar kritikken på alvor og følger opp med tydelige avgrensninger. Dette skal være faglige råd, ikke juridisk bindende regler. Vi innfører ingen nye plikter eller sanksjoner. Vi forventer at dette kommer tydelig frem, og at man i ferdigstillelsen av rådene avgrenser hva rådene er, og hva de ikke er.

Særlig må det være krystallklart at dette ikke er styring av det norske språket. Vanlig språkbruk består. Ord som «jente», «gutt», «dame» og «herre» skal selvsagt bestå. Dette handler ikke om å endre språket, men om situasjonsbestemt tilpasning i én-til-én-møter der det er hensiktsmessig og viktig for å skape trygghet og respekt. Ved å gi ansatte bedre kunnskap styrker vi kvaliteten på tjenestene våre og møtene med offentlig sektor for mange som opplever slike møter som vanskelige.

Gode og profesjonelle møter mellom mennesker, preget av gjensidig respekt: Det er det denne saken handler om, verken mer eller mindre.

Benjamin Jakobsen (A) [14:06:37]: Ansatte i skolen og i Nav har etterspurt råd og veiledning om hvordan de best kan møte kjønnsmangfold. Enkelte partier forsøker å male et bilde av at det ligger en ideologi eller en form for aktivisme bak dette. Realiteten er at det handler om ansatte som ønsker å gjøre jobben sin på en best mulig måte.

Bufdir har utarbeidet en veileder, sendt den på høring og mottatt høringssvar. Som i alle andre slike prosesser forventer vi at man lytter til innspillene og gjør de nødvendige justeringene. Det vi er uenig i, er at Stortinget skal gripe inn i en slik faglig prosess og detaljstyre en veileder fordi enkelte partier er uenig i innholdet.

Regjeringen har utarbeidet 707 veiledere og brosjyrer. Mener virkelig Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti at Stortinget bør behandle samtlige av disse? Eller er det kun veiledere som handler om kjønnsmangfold og det å møte mennesker med forståelse og respekt, som skal løftes til politisk behandling?

I løpet av denne debatten er jeg sikker på at samtlige talere vil fordømme vold og diskriminering av skeive. Dessverre er det ikke alle som er villig til å følge opp med handling. Enkelte representanter vil nok mene at vi allerede gjør nok, kanskje til og med litt for mye. Når et direktorat ikke får utarbeide en faglig veileder etter forespørsel fra offentlig ansatte, er det grunn til bekymring. Det gir også grunn til å stille spørsmål ved hvor mye slike fordømmelser egentlig er verdt.

Vi i Arbeiderpartiet mener det skal være en selvfølge at ansatte som ber om råd og veiledning, får det. Forslaget vi diskuterer, representerer etter vårt syn en uheldig innblanding fra Stortingets side, og vi ønsker derfor å avvise forslaget. Jeg er glad for at flertallet i Stortinget deler denne vurderingen.

Vi i Arbeiderpartiet ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene. Likevel opplever altfor mange skeive i dag diskriminering, vold og hatkriminalitet. Slik skal vi ikke ha det. Derfor har Arbeiderpartiet, sammen med det rød-grønne flertallet i Stortinget, stått i spissen for en handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi har styrket støtten til LHBT+-organisasjoner, og vi har fått på plass et forbud mot konverteringsterapi.

Dette handler til syvende og sist om noe grunnleggende, om trygghet, respekt og likeverd i møte med det offentlige. Denne veilederen vil bidra til det. For oss i Arbeiderpartiet er det ganske enkelt: Hvis vi virkelig ønsker å ta kampen mot diskriminering, må vi gi fagfolk i det offentlige tillit til å gjøre jobben sin og stole på at de vet hva de trenger i møte med mennesker.

Silje Hjemdal (FrP) [14:09:48]: Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har laget en veileder med råd om møter med kjønnsmangfold for offentlig ansatte, bl.a. lærere og ansatte i Nav, barnevernet og helsetjenestene. Formålet skal visst være å gi råd om hvordan man på en god måte kan møte transpersoner og andre som bryter med normer for eller forventninger til kjønn. Veilederen har, som det også ble påpekt her oppe, vært på høring, men er ikke endelig godkjent. Det må likevel være lov til av og til å gi en beskjed om at det er på tide å sette ned foten og stoppe noe som ikke nødvendigvis er ønskelig, eller som det ikke nødvendigvis er behov for.

Veilederen inneholder bl.a. mange konkrete språklige anbefalinger, herunder å bruke kjønnsnøytrale betegnelser som barn framfor jente og gutt og forelder framfor mor og far. Det anbefales også å formulere seg slik at det framstår som at det finnes flere enn to kjønn, eksempelvis ved å skrive kvinner, menn og ikke-binære framfor kvinner og menn.

Fremskrittspartiet mener at det er en form for detaljstyring av offentlig ansattes språkbruk som ikke har rot i faktiske behov, men som nettopp kan framstå som ideologisk begrunnet. Når man ser på den debatten som har gått mens denne saken har vært til behandling, er vi heller ikke alene om å stille noen problematiske spørsmål rundt dette.

La meg være den første til å understreke at for meg og for Fremskrittspartiet er det helt grunnleggende at alle mennesker skal møtes og behandles med respekt og ikke minst verdighet. Det understreker vi selvsagt også i denne saken, men samtidig må det være lov å si et tydelig nei til en ideologisk styring av språk hos offentlig ansatte, og spesielt overfor barn, som rett og slett etter hvert kan oppleve dette som ganske forvirrende.

Veilederen vil i praksis legge føringer for hvordan offentlig ansatte skal snakke og opptre. Selv om det formelt riktignok ikke innføres noen nye plikter, vil det oppfattes som at det blir en forventet standard. Det kan skape usikkerhet og bidra til unødvendig språklig detaljstyring i skole, Nav og helsetjenester, for å nevne noe. Alt i alt mener vi at det medfører unødvendig byråkrati.

Videre ønsker jeg å vise til Fremskrittspartiets merknader i saken, og jeg vil også ta opp det forslaget som Fremskrittspartiet har sammen med Kristelig Folkeparti.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [14:13:03]: Enten man er cis, trans eller ikke-binær er det helt grunnleggende for SV at ingen skal måtte bære minoritetsstress eller møtes med fordommer i møte med det offentlige.

Dette forslaget om å skrinlegge Bufdirs råd om kjønnsmangfold i offentlig sektor er ikke bare et teknisk grep. For meg oppleves det som et politisk signal som er både polariserende og stigmatiserende.

Transpersoner som gruppe er oftere utsatt for trakassering, diskriminering, overgrep og vold enn andre. Noen transpersoner kan ha opplevd dette i møte med det offentlige og offentlige tjenester, i møte med nye mennesker og ved å bevege seg i et offentlig rom.

Disse rådene er nettopp laget for lærere, barnehageansatte og helsepersonell, mennesker som hver eneste dag møter barn som prøver å forstå hvem de er. Å fjerne rådene vil ikke skape mer trygghet, det vil skape mer usikkerhet.

Hvem er det egentlig dette rammer? Det er barn og familier som allerede står i krevende livssituasjoner, barn som opplever utenforskap, barn som trenger voksne som møter dem med kunnskap, respekt og trygghet, ikke med politisk styrt taushet og fordømmelse.

SV mener vi må være tydelige: Å være et mangfoldig samfunn er en styrke. Jeg stiller meg undrende til KrF og FrP, som hevder at rådene svekker ytringsfriheten. Å gi ansatte verktøy for å møte mennesker med respekt er ikke å begrense ytringsrommet, det handler om å profesjonalisere offentlig sektor. Dette handler om hvordan vi møter andre mennesker i kraft av rollen vår.

Jeg vil være en person som står opp mot fordommer, for jeg vet at inkludering virker. Vi vet at kunnskap forebygger mobbing, psykiske helseutfordringer og utenforskap, og vi vet at det motsatte – uvitenhet og stigma – kan få alvorlige konsekvenser. Derfor er SV krystallklart: Vi skal ikke skru klokken tilbake, vi skal framover.

Dette forslaget bør avvises – ikke bare fordi det er dårlig politikk, men fordi det sender feil signal til barn og unge som trenger å høre det motsatte: Du er god nok som du er, og samfunnet står på din side.

Ole Herman Sveian (Sp) [14:16:26]: Senterpartiet mener at alle mennesker skal møtes med respekt og verdighet i møte med de offentlige tjenestene. Diskriminering på grunn av kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller noe annet forhold er uakseptabelt, og offentlige myndigheter har et ansvar for å sikre likeverdige tjenester av høy kvalitet for alle.

Utgangspunktet for en god offentlig sektor må være tillit til alle de lærerne, sykepleierne helsearbeiderne og saksbehandlerne som hver dag møter innbyggerne. De er utdannet til å kommunisere hensynsfullt, ivareta menneskers verdighet og møte ulike situasjoner med respekt og profesjonalitet. Dette er en grunnleggende del av både utdanning, yrkesetikk og praksis, og i dag er det en kjernekompetanse i offentlig tjenesteutøvelse. Vi mener derfor det ikke trengs en egen statlig veileder for å minne profesjonene om å opptre saklig, høflig og medmenneskelig.

Det er viktig å understreke at offentlig ansatte allerede er bundet av et omfattende og velfungerende regelverk. Krav til forsvarlighet, likebehandling og respektfull opptreden følger av gjeldende regler og faglige normer. I lys av dette er det et legitimt spørsmål om nye veiledere på dette området tilfører tilstrekkelig merverdi til å forvare ressursbruken. Utarbeidelse av veiledere er ikke gratis, og i dag brukes det store ressurser på det, bl.a. i Bufdir. Når innholdet i stor grad omhandler forhold som allerede er en del av profesjonsetikken, kan det stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig med en slik veileder. Disse ressursene kunne i stedet vært brukt på å styrke tjenestene direkte, eller til målrettet kompetanseutvikling der behovet er størst.

Senterpartiet er opptatt av at styring av offentlig ansattes hverdag ikke må bli så detaljert at den svekker det faglige skjønnet. I møte med mennesker vil situasjonen variere betydelig, og det er derfor vi har profesjoner som samfunnet må ha tillit til. Det er også viktig å se dette i en bredere sammenheng. Offentlig ansatte møter et mangfold av mennesker med ulike behov og bakgrunner, enten det gjelder kjønn, funksjonsevne, etnisitet, religion eller livssituasjon. Å utvikle særskilte veiledere for enkeltområder kan virke fragmentert og byråkratisk.

Senterpartiets gruppe har nok delvis en annen begrunnelse for å stemme for KrFs forslag enn forslagsstilleren har i sin begrunnelse. Vi sitter jo ikke i komiteen og har dermed ikke lagt inn merknader der.

Det er også et praktisk poeng at hver ny veileder konkurrerer om oppmerksomheten til ansatte, som allerede har et omfattende sett av krav, rutiner og føringer å forholde seg til. I en travel arbeidshverdag vil det være begrenset kapasitet til å sette seg inn i stadig nye dokumenter som, særlig derfor, ikke oppleves som direkte relevante for kjerneoppgavene.

For Senterpartiet er det avgjørende at kjerneoppgavene står i sentrum. Offentlig ansatte skal ha tid og handlingsrom til å utføre sitt arbeid på en faglig forsvarlig og menneskelig god måte. Det forutsetter tydelige rammer og et godt lovverk, men spesielt viktig er det å ha tillit til at fagfolkene gjør sitt arbeid med skjønn og ansvarlighet.

Hanne Beate Stenvaag (R) [14:19:41]: Å bryte med kjønnsnormer koster. Statistikkene viser at skeive som gruppe fremdeles har dårligere levekår enn resten av befolkningen. Flere sliter med dårligere psykisk helse, fysisk helse og lavere livskvalitet. Statistikkene viser at transpersoner i stor grad utsettes for diskriminering og trakassering, og at elever som er trans, opplever dårligere læringsmiljø enn andre og opplever mer mobbing. De som tør – og kanskje må – bryte med kjønnsnormer, f.eks. på ungdomsskolen, er noen av de folkene jeg har aller mest respekt for.

Jeg vet av erfaring at det ikke går av seg selv å bli møtt på en god måte hvis man bryter med kjønnsnormer – det er skeiv, trans eller ikke-binær. Det er fortsatt i mange sammenhenger en kamp for å bli akseptert med det pronomenet du selv ønsker å bruke. Det kan virke som at å ta ordet hen eller de/dem i sin munn fortsatt nesten er umulig for mange. Det er tøft å hele tiden måtte stå opp for seg selv. Det gjelder ikke minst unge folk.

Som ikke-binær opplever du ofte å ikke være inkludert, og at overraskende mye er delt opp etter kjønn, og at det er ditt problem at du ikke passer inn, at det er du som er vanskelig. Derfor betyr det noen ting når du faktisk ikke trenger å forklare, eller i hvert fall ikke mer enn én gang, når du blir møtt på en åpen og inkluderende måte, når du blir møtt med interesse og aksept, når en lærer bruker fantasien sin til å dele opp på en litt annen måte enn sånn det alltid har vært gjort, og du dermed blir inkludert, og når alle presenterer seg med pronomen uten at det gjøres noe stort nummer ut av.

Mange kan være usikre på hvordan de skal møte folk som bryter med kjønnsnormer. Det er derfor denne veiledningen er laget. Vi lever i et samfunn med sterke normer knyttet til kjønn og i et heteronormativt samfunn, men de aller fleste ønsker å møte folk på en god måte i jobben sin. De ønsker ikke å aktivt diskriminere folk fordi de er trans, som f.eks. å bruke riktig navn og pronomen, når de vet hva det er. Så må de kanskje øve seg litt, og da er en veileder et sted å søke nettopp veiledning.

Lederne i de politiske skeive nettverkene, som også inkluderer Skeivt utvalgt i Rødt, er tydelig på at de står sammen i sin støtte til Bufdirs veileder. De peker på at rådene bygger på grunnleggende prinsipper i norsk forvaltning, nemlig likebehandling, ikke-diskriminering og faglig skjønn. De peker på at likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er forbudt, og at disse rådene gir eksempler på hvordan dette kan ivaretas i praksis.

Rødt mener storsamfunnet må gjøre det trygt å være trans og synlig. Det er det ikke i dag. Kunnskapsløshet kan være med på å gjøre det vanskelig å leve synlig. Vi mener derfor at det er viktig å spre kunnskap både til helsevesen, skole, politi og folk flest. Mer skolering om transtematikk betyr mer beskyttelse av transpersoner, noe denne veilederen er ett bidrag til.

Og til slutt: Inspirert av Bergprekenen vil jeg si – fra hjertet: Salige er de som bryter med kjønnsnormer, for de åpner nye dører for alle.

Siren Julianne Jensen (MDG) [14:22:52]: Når vi diskuterer kjønnsmangfald i denne salen, diskuterer vi ikkje teori, vi diskuterer menneske – menneske som jobbar, studerer, bur i distrikta og i byane, menneske som berre vil bli møtte med respekt. Det er vårt ansvar som lovgjevarar å bidra til tryggleik, ikkje til forvirring, til tillit, ikkje til frykt. Difor er eg oppriktig bekymra for retninga KrF legg opp til med dette forslaget, ikkje fordi ueinigheit er farleg, men fordi retorikken dei bygg saka si på, skaper utryggleik for ein liten minoritet som allereie opplever meir diskriminering enn dei fleste.

Vi veit at mange transpersonar og andre som bryt med kjønnsnormene, har lågare tillit til offentlege tenester. Det er dokumentert i høyringsgrunnlaget og i levekårsundersøkingar. Dei møter for ofte ukunne, usikkerheit eller mangel på kompetanse i situasjonar som kan vere sårbare nok i utgangspunktet.

Det Bufdir har føreslått, er faglege råd – ikkje lover, ikkje plikter og ikkje regulering av språk, berre praktiske verktøy som tilsette i Nav, skular og helsetenesta faktisk har bedt om, for å kunne gjere jobben sin betre og for å kunne møte menneske med verdigheit. Når KrF og FrP forsøker å framstille desse råda som ei radikal omvelting av samfunnet, er det ikkje tenestene dei beskyttar. Det er eit verdsbilete dei prøver å forsvare.

La meg seie det tydeleg: Å møte ein person med den identiteten dei sjølv uttrykkjer, er ikkje politisk aktivisme. Det er grunnleggjande folkeskikk.

Når KrF og FrP åtvarar mot postmodernisme og omdefinering av kjønn, bommar dei på heile poenget. Ingen har føreslått å avskaffe orda «gut» og «jente», og ingen føreslår å styre foreldreskap gjennom veiledarar. Det som blir føreslått, er råd om korleis offentleg tilsette kan skape trygge møte. Det er ikkje farleg – det er heilt nødvendig. Det er ikkje Bufdir som snevrar inn kjønnsrollene; det er denne typen motkampanjar som gjer det.

Vi veit at det finst sterke internasjonale rørsler som ønskjer å skape frykt rundt kjønnsmangfald. Eg meiner oppriktig at norsk politikk må halde seg langt unna den vegen. Menneskerettar er ikkje til forhandling. Eit samfunn blir ikkje målt på korleis ein behandlar fleirtalet, men på korleis ein behandlar minoritetane.

Kjernen i denne saka er enkel: Vil vi at offentleg tilsette skal ha verktøy for å møte folk med respekt, eller vil vi skape meir usikkerheit, meir støy og meir stigmatisering? MDG vel det første, og difor stemmer vi imot dette forslaget.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:25:58]: Den mest fundamentale verdien av alle er menneskeverdet – at hver og en av oss har en unik og ukrenkelig verdi, og at vi er likeverdige. Alle mennesker skal møtes med forståelse, respekt og nestekjærlighet for den de er, og også med romslige rammer for kjønnsrollene. Det er heldigvis en utbredt holdning i Norge i dag, og det må også ligge som et premiss for denne debatten. Alle i denne sal ønsker å legge til rette for mennesker som av ulike grunner føler seg annerledes – mennesker som kan anses som ekstra sårbare.

KrF har ikke fremmet dette forslaget fordi vi er imot en veileder i seg selv, men fordi Bufdirs høringsutkast til «Råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte» går svært langt i å omdefinere hele vår forståelse av kjønn. Bufdirs råd formidler at det finnes flere kjønn enn to. Det står rett fram at kjønn er bare noe man blir tildelt ved fødselen, og at ens kjønn primært handler om identitet framfor biologi. Dette reagerer KrF kraftig på. En av de mest grunnleggende kategoriene vi mennesker har, er nettopp kjønnskategoriene. Opp igjennom hele historien og på tvers av kulturer har de vært sentrale, og medisin og biologi bygger på det. Alt lovverk, og ikke minst kvinners og jenters rettigheter, bygger ufravikelig på dem.

Derfor er det sterkt bekymringsverdig at det nå skal gå ut et råd til alle våre offentlige ansatte – fra barnehagelærere og lærere til Nav-ansatte – om at man skal unngå å bruke ord som «gutt», «jente», «mor», «far», «datter» og «sønn», at man helst skal bruke etternavn ved opprop, at det er helt opp til den enkelte å vurdere hva slags garderobe man vil benytte, ut fra hva slags kjønn man identifiserer seg som, og at lærere skal kunne benytte ett navn og ett pronomen på en elev når foreldrene er til stede, og et annet når foreldrene ikke er til stede, ja, at Lisa faktisk kan være Markus på skolen, uten at mamma og pappa vet om det.

Dette er råd som går langt utover faglig konsensus. De åpner for sosial overgang for barn uten foreldrenes samtykke og en språknormering som ikke har noen som helst demokratisk forankring. Flere av tiltakene i denne veilederen har vært behandlet og blitt avvist av Stortinget, som f.eks. forslag om innføring av en tredje kjønnskategori. Derfor er det dypt urovekkende at et flertall i Stortinget nå lar dette passere i frykt for å oppfattes som lite progressive.

KrF mener, i likhet med FrP og Senterpartiet, at det eneste forsvarlige er at disse aktivistiske rådene fra Bufdir legges i skuffen. Vi kan så visst jobbe for en større aksept og forståelse for annerledeshet, romsligere kjønnsroller og tilrettelegging for dem som trenger det, uten å tilsidesette biologi, vitenskap og helt grunnleggende samfunnsstrukturer.

Statsråd Lubna Boby Jaffery [14:29:20]: Det er viktig å understreke hva Bufdirs faglige råd om møter med kjønnsmangfold for offentlige ansatte er, og hva de ikke er. De er ikke vedtatt politikk. De innfører ingen nye plikter eller regler. De forbyr ikke ordene «jente» og «gutt». De avskaffer ikke etablerte ord eller kjønnsdelte referanser. Rådene er derimot et faglig støtteverktøy til ansatte i skole, helse, Nav, barnevern og andre tjenester – ansatte som selv har etterspurt mer kunnskap. De skal bidra til at mennesker som bryter med normer for kjønn, møtes med respekt, og at negative erfaringer forebygges.

I innstillingen understreker flertallet viktigheten av at regjeringen lytter til høringen og tar på alvor de innspillene som har kommet før de endelige rådene ferdigstilles. Det skal vi selvfølgelig gjøre. Når saker blir sendt på høring, er det en demokratisk rettighet å kunne gi sitt høringssvar. Like selvsagt er det at alle innspillene blir lest og vurdert. Men det er et grunnleggende premiss i arbeidet med veilederen at kjønn og kjønnsidentitet er mer sammensatt enn en todeling mellom kvinne og mann. Dette har vært anerkjent av et stortingsflertall i flere omganger.

Stortingets flertall har bl.a. gjennom likestillings- og diskrimineringsloven besluttet å gi et vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Verdens helseorganisasjon, som av mange regnes som den viktigste helseorganisasjonen i verden, anerkjenner at ikke-binære personer eksisterer.

Flere skeive organisasjoner advarer om at representantforslaget vil gjøre det vanskeligere for unge skeive å møte offentlige tjenester med trygghet. Mange opplever allerede utenforskap. Faglig veiledning styrker tilliten, den svekker den ikke.

De aller fleste av oss identifiserer seg som enten mann eller kvinne og som det kjønnet vi ble tildelt ved fødsel, men en svært liten og svært sårbar gruppe opplever seg selv som annerledes. I debatten om denne saken har jeg savnet et fokus på disse menneskene. Reaksjonene på Bufdirs faglige råd viser hvor polarisert debatten rundt kjønnsmangfold har blitt. Jeg er glad for at flertallet i komiteen ikke støtter forslaget om å skrinlegge rådene.

Haagen Poppe (H) [14:42:40]: Jeg skal faktisk ærlig innrømme at jeg var fristet til å støtte KrF i denne saken. Det er til tross for at jeg støtter de offentlig ansatte som har etterlyst og mener det er behov for en slik veileder – det er det utvilsomt – til tross for at jeg anerkjenner at kjønnsuttrykk ikke kan begrenses til noe binært, og til tross for at jeg er så radikal at jeg mener at man skal få skifte juridisk kjønn uten fysiske inngrep. For vi kommer ikke unna at det er elementer i dette forslaget til veileder som er ganske radikale. Likevel kan jeg ikke støtte forslaget om å skrote hele veilederen.

For halvannen uke siden representerte jeg Norge på FNs kvinnekommisjon i New York. Det var en selsom opplevelse. For i en tid hvor likestilling på mange steder i verden er i tilbakegang, var det full kulturkrig om definisjonen på kjønn som dominerte forhandlingen. Denne kulturkrigen er dessverre importert til Norge, av begge sider. Jeg mener det er grunn til å mene at det gjennom mange år i en del offentlige instanser har hersket en ganske radikal institusjonell konsensus om forståelsen av bl.a. disse spørsmålene – kall det woke – og de som føler seg fremmedgjort i denne virkelighetsbeskrivelsen, reagerer igjen overdrevet. Men er det ikke i min egeninteresse at denne kulturkrigen raser? Det stiller jeg spørsmål til meg selv om. Jo, helt sikkert, da ville vi i denne komiteen kanskje vært mer interessante for mediene, og i hvert fall for Vårt Land. Men for de aller fleste av oss som er moderate i disse spørsmålene, vil det også bety at vi blir tvunget til å velge side i spørsmål som er alt annet enn svart-hvitt. I kulturkrigene ønsker ikke sidene å forstå hverandre, og nyanser er kjedelige.

Til Bufdir: Ikke strekk den progressive strikken for langt. Det er kontraproduktivt. Det gjør det bare mer krevende for oss som egentlig er enige i å stå i denne kampen, og vi kommer bare til å oppleve enda hardere motreaksjoner fra krefter på den andre siden.

Til KrF: Ikke bli med på dansen. Det blir en negativ spiral. Ikke gjør ting større enn de egentlig er. Hvem har sagt at det finnes mer enn to biologiske kjønn? Jeg vet ikke hvem. Det er i så fall noe KrF må bevise. Det er ikke slik at denne kampen bør være en politisk kamp. Mange av disse spørsmålene er rene medisinske spørsmål og bør være det også i framtiden.

H ashim Abdi (A) [14:45:54]: Uansett hva man lander på i dag, er dette en trist dag, for det som egentlig startet som et ganske enkelt og ærlig forsøk på å ta litt bedre vare på noen de ungdommene som har det aller tyngst, har blitt gjort om til en slags rar politisk og kulturell slagmark. Det er de kidsa som kjenner på mest utenforskap, som ikke finner plassen sin i samfunnet, som gruer seg til å gå på skolen – de samme barna som er overrepresentert i de mørkeste statistikker om ensomhet, psykiske plager og selvmordstanker. Denne debatten burde i utgangspunktet handle om hvordan vi best mulig tar vare på de kidsa, men så har noen partier tatt denne debatten og gjort den om til en politisk slagmark.

Noe av det mest frustrerende med denne debatten, er det nivået enkelte representanter legger seg på. Kjerstin Kjøndal sa i Politisk kvarter at hun frykter en utvikling der det blir restriksjoner på ord som «mann», «kvinne», «gutt» og «jente». Hun sa i samme debatt at det ikke lenger skulle være mulig å si at det finnes to kjønn.

Det er tull. Det er ingen som har foreslått det. Det er konstruerte problemer og stråmannsargumentasjon, og det begynner å ligne litt på et rart verdensmesterskap i å dikte opp noe man blir krenket over.

Jeg får nesten litt sympati for KrF og FrP, for det må være utrolig slitsomt å våkne opp hver eneste dag og finne på noe nytt å bli krenket over. For KrF sin del begynner den listen å bli ganske lang. Det er seksualundervisning, det er porno, det er kjønn, det er at ikke alle kids går i kirken, og nå er det plutselig en veileder. Jeg sliter litt med å finne den listen over det KrF ikke blir krenket over. Det er flaut at vi i utgangspunktet bruker tid på dette, når utgangspunktet bare er å gi folk som møter sårbare ungdommer hver eneste dag, litt bedre verktøy.

Jeg vil si dette til KrF: Det er skeive ungdommer som ser på denne debatten i dag, og det de hører, den retorikken, oppleves ikke som politikk for dem. Det oppleves som legitimering av det de hører der ute, det de møter i gata og i kommentarfelt, og som gjør det lite grann vanskeligere å holde kjæresten sin i hånden på Karl Johan, å kysse kjæresten sin i parken – det å være trygg. Det er en konsekvens av det man holder på med her inne.

Til Fremskrittspartiet: På inn- og utpust er det snakk om frihet, om at folk skal få lov til å leve livet sitt slik de vil, men når det gjelder disse ungdommene, virker den friheten ganske smal, for da er det plutselig mye man blir krenket over. Da er det mye man vil innskrenke. Vi kan være uenige om detaljer, men det jeg synes er rart, er at vi ikke klarer å enes om hvordan vi skal ta vare på de barna som trenger oss litt ekstra.

På lederplass sa Dagbladet til KrF at det kanskje er på tide å roe seg lite grann ned. Jeg tror det er et råd det er verdt å lytte til. Jeg vil i hvert fall anmode om det.

Benjamin Jakobsen (A) [14:48:52]: Carl I. Hagen sa nylig at det tok lang tid før man i FrP respekterte at folks seksuelle legning ikke er noe man skal blande oss borti, og at vi må respektere at noen er annerledes, uten at det skal være noe nedverdigende eller galt. Det er ikke ofte jeg siterer Carl I. Hagen, men dette utsagnet fra en podkast nylig var interessant, all den tid Fremskrittspartiet velger å være haleheng til Kristelig Folkeparti i denne saken. Det er trist å se at det som en gang var et stolt liberalt parti, har blitt overtatt av verdikonservative krefter som ønsker å svekke enkeltmenneskers frihet.

Det er komplett uforståelig at Fremskrittspartiet og KrF aktivt ønsker å hindre at lærere i skolen og ansatte i Nav skal kunne få den kunnskapen de selv ber om, til det beste for dem de møter. Kunnskap og forståelse er avgjørende i møte med mennesker. Dette er også et spørsmål om hva likestilling innebærer i praksis. Likestilling handler ikke om å behandle alle likt, men om å anerkjenne at mennesker har ulike utgangspunkt ut fra kjønn, etnisitet og legning. Derfor bør det være politikkens mål å sikre at dette ikke hindrer den enkeltes muligheter.

En gutt som er født i feil kropp, skal ha de samme mulighetene som en gutt født i riktig kropp. Skeive skal kunne leve et fritt liv uten frykt for å bli utsatt for vold og diskriminering. Dette er dessverre ikke realiteten i dag. To av tre skeive blir utsatt for psykisk vold. 40 pst. av skeive har blitt utsatt for hatkriminalitet. Hele fire av ti elever i den videregående skolen opplyser at transpersoner ikke hadde blitt akseptert på deres skole. Dette er Norge i 2026.

I stedet for å bruke tid og krefter på å detaljstyre faglig veileder i et direktorat, burde vi heve blikket og ta tak i denne utviklingen. Det burde vi nesten kunne forvente fire år etter terroren som rammet skeive i Oslo. Vi bør ikke bidra til å nøre opp under en utvikling som går i feil retning, slik det dessverre ser ut til at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet nå gjør. Det er utrolig skuffende at disse holdningene omfavnes av Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, når det er tusenvis av mennesker der ute som lever i frykt og kunne trengt deres støtte.

Vi i Arbeiderpartiet kommer alltid til å stå opp for et samfunn med like muligheter for alle. For oss er ikke mangfold noe vi snakket fint om i festtaler og fra talerstolen på Stortinget – det er noe vi gjør gjennom politikken vår hver eneste dag.

Jorunn Gleditsch Lossius (KrF) [14:51:55]: Jeg merker meg at enkelte representanter, i likhet med statsråden, forsøker å sette karakteristikker på KrF i denne saken, men det mener jeg de bør holde seg for god til. Vi er alle opptatt av å ivareta mennesker som av ulike grunner kjenner seg annerledes, og det må ligge som et premiss for denne debatten.

Det har vært svært interessant å følge behandlingen av denne saken og ikke minst bevitne de kvalene dette framkaller i de partiene som velger å la denne veilederen passere, til tross for at mange av rådene strider med grunnleggende fornuft – kvaler som også kommer tydelig til uttrykk i merknadsform. Ja, for det er litt bemerkelsesverdig når selv Arbeiderpartiets representanter på Stortinget, slik Vårt Land nylig skrev, har behov for å gi regjeringen klar beskjed om å tone ned kjønnsnøytralt språk i Bufdirs veileder – og sånn sett også gi refs til egen statsråd – når de påpeker at det er viktig at regjeringen lytter til høringen og tar på alvor de innspill som har kommet, før de endelige rådene ferdigstilles. Da mener de vel at statsråden må ta seg sammen og ikke bare lytte til de høringsinnspillene hun selv er enig i.

Det partiet KrF likevel er mest skuffet over i behandlingen av dette forslaget, er Høyre. Høyre sa innledningsvis at de ikke ville støtte forslaget av den prinsipielle grunn å ikke legge seg opp i Bufdirs arbeid, men har nå likevel valgt å blande seg inn litt og komme med noen påpekninger i merknadsform. Høyre, som gang på gang presiserer at de mener det bare finnes to kjønn, synes likevel det er greit å sende ut en veileder til alle våre offentlig ansatte der det står at kjønn bare er noe man får tildelt ved fødsel. Ja, bare det faktum alene at Høyre i verdispørsmål nå finner sammen med venstresiden i merknader, er vel grunn nok til å spørre seg om Høyre er i ferd med å abdisere som et konservativt parti.

Det påhviler Høyre et stort ansvar når de aktivt velger å la denne veilederen passere – en veileder som omdefinerer samfunnets syn på kjønn, som oppfordrer alle våre offentlig ansatte til å droppe ord som «mor» og «far», «jente» og «gutt», og som lar det være opp til den enkelte å velge garderobe ut fra egen følelse av kjønn, noe som helt klart vil være en trussel mot kvinner og jenters rettigheter. Ja, en veileder som fullstendig undergraver tilliten mellom skole og foreldre, og som også utfordrer offentlig ansattes samvittighetsfrihet, skal nå bli sendt ut med Høyres velsignelse.

KrF er sterkt kritisk til det Høyre gjør her, og for Høyres medlemmer og velgere er dette virkelig verdt å merke seg.

Mirell Høyer-Berntsen (SV) [15:14:35]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet igjen i denne saken, men hvis jeg ikke hadde tatt ordet nå, ville jeg ikke hatt det godt med meg selv.

Dette handler ikke om valg av garderobe. Dette handler om valg om kunnskap. Dette handler om en særdeles sårbar gruppe i samfunnet vårt og våre egne barn. Tenk deg å være i en familie hvor du står i særdeles krevende situasjoner hver eneste dag, og at vi da som samfunn skulle velge å si: Nei, din diagnose, din tilstand er ikke alvorlig nok. Den bør vi legge i en skuff, den skal ikke ansatte på skoler, i helsetjenesten, i barnevernet eller i Nav bry seg om.

Når en stortingsrepresentant fra KrF sier at disse rådene til disse barna bør vi legge i en skuff, kunne jeg være fristet til først kanskje å trekke litt på smilebåndet og tenke at det ikke er så alvorlig, men jo, fordi det kommer fra en stortingsrepresentant i denne sal, er det alvorlig. Da er det politiske signaler. Jeg stilte til valg i Agder nettopp på grunn av denne typen utsagn, for det er så viktig i vår tid, hvor konservative krefter brer om seg, og hvor vi ser en økende tendens til fordømmelse av grupper i samfunnet, at vi som samfunn tar ansvar, står rak i ryggen og tar til motmæle.

Kjønnsinkongruens er en diagnose med ICD-kode, akkurat som med andre diagnoser. I likhet med barn med andre diagnoser må vi ta disse barna på alvor og møte dem med kunnskap og veiledning, for det skylder vi dem som samfunn.

For meg er det leit å høre at KrF sier at vi skal si nei til kunnskap som vil bidra til å hjelpe barn og familier – og ansatte – som står i kanskje noen av sitt livs aller tøffeste valg og situasjoner. KrF sier de er skuffet over Høyre. I dag vil jeg si at jeg er særdeles skuffet over Kristelig Folkeparti.

Hashim Abdi (A) [15:17:39]: Hver eneste dag er jeg med på en debatt med KrF om hvordan vi tar best mulig vare på de barna som trenger oss mest, f.eks. den «kidden» som sitter hjemme og kvier seg for å gå til skolegården, fordi vedkommende skammer seg lite grann fordi de ikke helt vet hvem de er i hverdagen, og hvordan de skal bevege seg.

Det er noe som overrasker meg lite grann. Det har vært mye snakk om fagfolk og å høre på fagkompetanse osv. fra representanter fra KrF og FrP. I FrPs og KrFs merknader har de trukket fram én organisasjon spesielt. En av dem de trekker fram, er GENID, en ideell organisasjon som hevder å ha et faglig perspektiv i kjønnsmangfoldsdebatten. Ser vi på hva styremedlemmer i den organisasjonen i Norge skriver på sosiale medier, framstår det imidlertid ikke slik. Transpersoner stemples som syke, og det trekkes paralleller mellom det de kaller transaktivisme, og Epstein. Er det dette som er fagkompetanse representanter fra FrP og KrF lytter til? Er det dette som er relevant for Senterpartiet?

For Arbeiderpartiets del er vi klinkende klare på hva vi mener: Uansett hvem du er, uansett hva du gjør i din hverdag, skal du få muligheten til å bli møtt på en respektfull måte. Vi som samfunn skal lage rammer så trygge at du føler seg komfortabel i skolegården og i møte med velferdsstaten eller andre etater. Det er vår oppgave som politikere å sørge for at hvert eneste barn i vårt land føler at de har noen trygge rammer.

Jeg sa innledningsvis at jeg veldig gjerne er med på en debatt med KrF om hvordan vi tar vare på disse barna, og hvordan vi legger til rette for at de har trygge rammer – men ikke når man ikke legger til rette for en slik debatt, men legger til rette for en debatt der man framstiller det slik at dersom den ene delen av befolkningen, minoriteten, de som opplever å bli overrepresentert i de styggeste statistikker, innen psykisk uhelse, innen selvmord osv., får noen flere rettigheter, at dersom vi legger litt ekstra til rette for den delen av befolkningen vår som trenger oss mest, så mister majoriteten noe. Det er en flau tilnærming til hva verden er. Det vi som politikere burde gjøre, det vi som folkevalgte burde gjøre, er å legge til rette for at hvert eneste barn i vårt land føler at de har et trygt rom å være i. Jeg registrerer at KrF ikke gjør det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [15:20:25]: Det bekymrer meg at så mange transpersoner og mennesker med ulike kjønnsuttrykk opplever trakassering og diskriminering. Det er også en gruppe hvor det rapporteres om selvmordsforsøk, selvmordstanker og flere selvmord.

Vi må anerkjenne at transpersoner og mennesker med kjønnsinkongruens står i veldig vanskelige livssituasjoner. Det er avgjørende viktig at disse menneskene ikke får sin livssituasjon forverret ved at de opplever at det er vanskelig å møte offentlig ansatte fordi offentlig ansatte ikke føler at de har det verktøyet de trenger for å kunne gjennomføre gode, respektfulle møter. Det er jo offentlig ansatte som selv har bedt om disse rådene.

Stortinget har vedtatt aktivitetsplikt. Stortinget har vedtatt likestillings- og diskrimineringsloven. Mitt inntrykk er at likestillingsministeren også har redegjort og opplyst Stortinget om at hun har bedt Bufdir om å starte arbeidet med disse rådene. Jeg så i hvert fall ingen som den gangen tok til motmæle mot at det var viktig for å kunne oppfylle loven og plikten at man skulle gi offentlig ansatte noen råd på veien.

Så vil jeg si at KrF tar feil. Høyre abdiserer ikke som et konservativt parti ved å lytte til fagfolk. Tvert imot er det god konservativ politikk å sørge for at offentlige tjenester bygger på kunnskap og forskning. I min replikkveksling med statsråden la jeg særlig vekt på det. Vi påpeker at det er stemmer i høringen som opplever at det kunne vært et bredere tilfang av forskning eller stemmer for å utvikle disse rådene. Det har vi vært tydelige på og mener at regjeringen må lytte til. Men det er jo KrF som driver politisk detaljstyring av faglige direktorater. Det er ikke konservatisme, det er politisk overstyring. For Høyre handler konservatisme også om å forandre for å bevare. Vi bevarer respekten for enkeltmennesker ved å anerkjenne at folk er forskjellige og har ulike behov. Vi ønsker et samfunn der alle har de samme mulighetene for å lykkes og for å oppleve trygghet, uavhengig av kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk. KrF kan gjerne være uenig med oss i det, men KrF kan ikke kalle det et konservativt svik.

Morgan Langfeldt (FrP) [15:23:37]: Ja, hva skal man si – respekt for andres meninger? Å tillegge andre meninger synes ikke for meg veldig respektfullt, særlig når det er meninger man faktisk ikke har. Man tar tak i kammen og drar den godt gjennom – likt for alle, her er alle tanker de samme. Det er til dels en debatt som ligner mer på en skoledebatt. Det øker ikke kvaliteten på verken politikken eller debatten. Det ble nevnt fra en annen representant, fra Arbeiderpartiet, at vi kanskje burde heve blikket. Det kan jeg si meg enig i – framfor å diskutere detaljer i en mulig veileder. Er en veileder løsningen? Nei, jeg tror ikke det. Og ut fra debatten som har vært i denne salen i dag, tenker jeg at en debatt er mer ødeleggende enn løsningen.