Kamzy Gunaratnam (A) [13:27:31]: Jeg ble født på et krigsherjet Sri Lanka i 1988. Min mor gjemte seg høygravid i templer og på skoler hver gang flyalarmen gikk, med meg i magen. Jeg ble født, min lillebror ble født, og livet førte oss til trygge Norge – først til Hammerfest, senere til Oslo.

Borgerkrigen tok slutt i mai 2009, men når en krig avsluttes, betyr det ikke nødvendigvis at konflikten gjør det samme. I sluttfasen fantes det ingen trygge steder. Sivile søkte tilflukt i områder som formelt ble omtalt som «trygge soner», men hvor granater fortsatt traff. Sykehus, skoler og religiøse bygg ble ikke lenger opplevd som beskyttelse, men som risikosoner. Tamiler og muslimer opplevde en brutalitet som Stortinget, over flere år og på tvers av partier, har vært enige om må undersøkes av uavhengige aktører – fordi sannheten må fram. Det er et ønske fremmet av mange land, men aldri fullt ut tillatt av Sri Lankas myndigheter.

Fortiden preger fortsatt nåtiden – helt konkret. Under anleggsarbeid i Chemmani-området i Jaffna ble menneskelige levninger avdekket. Det var ikke bare enkeltfunn, men massegraver med levninger etter voksne, unge, barn, ja til og med spedbarn. Mennesker som en gang hadde navn, familier og liv, var redusert til anonyme rester under jorden.

Chemmani er ikke et tilfeldig sted. Området har i flere tiår vært knyttet til saker om tvungne forsvinninger: foreldre som aldri fikk begrave sine barn, barn som vokste opp uten å vite hva som skjedde med deres foreldre. Dette er uavklarte skjebner, dette er familier som fortsatt venter på svar.

FNs høykommissær for menneskerettigheter har møtt familier til savnede, foreldre, ektefeller, barn – mennesker som fortsatt stiller de samme spørsmålene: Hva skjedde? Hvor ble de av? Hvorfor fikk vi aldri vite?

Kriger avsluttes ikke bare når våpnene stilner. De avsluttes først når samfunn lykkes med rettferdighet og ansvarliggjøring.

Disse utfordringene handler ikke bare om fortiden. Terrorangrepene i påsken 2019 er ett eksempel. Kirker og en rekke andre bygninger ble bombet – mennesker i bønn, mennesker på jobb, mennesker midt i hverdagen. Liv ble revet bort på sekunder, familier ødelagt, et helt land traumatisert.

Årene etter har vært preget av alvorlige spørsmål om etterretning, ansvar og politisk håndtering. Så sent som i går ble landets tidligere etterretningssjef arrestert i forbindelse med etterforskningen – for potensiell medvirkning. Dette understreker at rettssikkerhet og institusjonell tillit fortsatt er høyst levende spørsmål i Sri Lanka.

Grunnleggende rettigheter utfordres fortsatt. Homofili er fremdeles kriminalisert under lovgivning fra kolonitiden. For mange betyr ikke dette bare lover på papiret, det betyr frykt for å bli avslørt, frykt for å bli arrestert, frykt for å bli utstøtt. Abortlovgivningen er blant den mest restriktive i regionen. Tilgang til prevensjon er ujevn. Dette påvirker kvinners helse, kvinners autonomi og. kvinners livsvalg.

Internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har dokumentert riving av hinduistiske templer i nord og øst. Dette handler ikke bare om bygninger, det handler om steder hvor mennesker har bedt, sørget og feiret i generasjoner – om historie, identitet, kultur og arv som slettes, rett foran øynene på oss.

Sri Lanka er et land med store muligheter, men varig stabilitet kan ikke bygges dersom store deler av befolkningen opplever at rettferdighet, rettigheter og rettssikkerhet forblir uavklart.

Norge er et lite land, men med lang tradisjon for internasjonalt engasjement – fordi vi vet at demokrati og menneskerettigheter ikke er geografisk begrenset. Derfor er det legitimt å stille spørsmålene: Hvilke reformløfter ble gitt av den srilankiske regjeringen etter valget? Hvordan vurderer vi utviklingen i menneskerettighetssituasjonen, sett i lys av de løftene som ble gitt? Hvilke virkemidler kan Norge bidra med for å støtte rettsstat, stabilitet og forsoning?

Dette handler ikke om å peke finger. Det handler om å være konsekvent i forsvaret av universelle rettigheter, uavhengig av om du bor i Oslo, Jaffna eller Hammerfest.

Utenriksminister Espen Barth Eide [13:32:31]: La meg først rette en varm takk til representanten Gunaratnam for å ta opp dette viktige spørsmålet. Det er jo veldig mange mennesker i Norge med røtter i Sri Lanka. Mange nordmenn kjenner godt til Sri Lanka, og Norge har vært engasjert. Det er veldig riktig og naturlig at vi diskuterer utviklingen i Sri Lanka her i Stortinget gjennom denne interpellasjonen.

Sri Lankas president, Dissanayake, med sin venstreorienterte koalisjon, National People’s Power, vant valget høsten 2024 med bred støtte, også i nord og nordøst i landet, områder som tradisjonelt har stemt på lokale partier. Det var altså en bred koalisjon som vant valget, med løfter om en ny politikk. I valgkampen kom løfter om en mer rettferdig økonomisk politikk og å ta tak i mange langvarige menneskerettighetsutfordringer som ikke har vært tilstrekkelig adressert. Over ett år etter valget er det en gryende utålmodighet i befolkningen om både innfrielse av valgløfter og viktige reformer.

Antikorrupsjon var et viktig krav under de store protestene i 2022 og sto sentralt i valgkampen som ledet fram til dette valget, et valg som på mange måter også var et oppgjør med tradisjonelle partier, dominert av familier som veldig ofte har byttet på makten i srilankisk politikk. Dissanayake-regjeringen har introdusert ny korrupsjonslovgivning, og flere profilerte politikere og tjenestemenn har faktisk blitt arrestert siden 2024.

Valgkampløfter om opphevelse av den kontroversielle antiterrorloven, PTA, lar imidlertid vente på seg. Loven, som fortsatt er på plass, gir vide fullmakter som har blitt misbrukt til å slå ned på menneskerettighetsforkjempere og politiske aktivister. Regjeringen sier at et nytt lovforslag er forestående, men opposisjonen frykter at problematiske aspekter med antiterrorloven vil videreføres.

I likhet med tidligere presidenter har president Dissanayake så langt ikke fremmet tiltak for å ansvarliggjøre folk etter omfattende menneskerettighetsbrudd begått under borgerkrigen. Vi skal huske på at dette var en borgerkrig som varte i et kvart århundre. Det var en svært blodig borgerkrig med veldig mange ofre – både folk som ble drept og skadet, og også store og mange sår på folks sinn – mellom regjeringen og de separatistiske tamiltigrene.

Norge legger vekt på å fortsette dialogen med srilankiske myndigheter om deres arbeid for forsoning, overgangsjustis og menneskerettigheter. Selv om Sri Lanka er et flerkulturelt samfunn, opplever kristne, muslimer og hinduer jevnlig diskriminering, trakassering og til dels også vold. Vår ambassade i New Delhi besøker Sri Lanka jevnlig og opprettholder tett kontakt på politisk nivå, og også med sivilsamfunnsorganisasjoner og andre relevante aktører. Menneskerettighetssituasjonen reises med myndighetene, og vi henter innspill fra diasporamiljøer, interreligiøse nettverk og andre initiativer som fremmer fred, forsoning og menneskerettigheter på Sri Lanka. Blant annet ved å støtte Menneskerettighetsfondet har Norge styrket arbeidet til lokale menneskerettighetsforkjempere i deres innsats for å dokumentere brudd og for å gi juridisk bistand. Norge støtter også tiltak for å bekjempe straffrihet og for å få bedre tilgang til rettssystemet. Norge har konsistent støttet resolusjoner om Sri Lanka fra FNs menneskerettighetsråd, som for øvrig møtes i disse dager. Det er behov for å fortsette forsoningsarbeidet etter borgerkrigen, spore opp forsvunne og sikre overgangsjustis. Det er også viktig å sikre minoritetenes rettigheter og representasjon, inkludert på lokalt nivå og på provinsnivå. Dette må være et inkluderende arbeid. Vi forsøker å fremme ansvarlighet, rettferdighet og reell forsoning, inkludert som medforslagsstiller til den siste resolusjonen om dette, i oktober 2025. Utenriksdepartementets statssekretær, Andreas Kravik, skal besøke Sri Lanka neste uke, og det legges opp til et bredt program med bl.a. flere møter på politisk nivå. Alle de temaene jeg nå har berørt her, vil også være en naturlig del av hans program.

Norge har et godt forhold til Sri Lanka, også etter nedleggelsen av ambassaden i 2023. Vi har et utviklingssamarbeid som består av en portefølje som inkluderer faglig samarbeid innenfor fiskerisektoren, jobbskaping, næringsutvikling, styresett, demokrati, forsoning og likestilling. Innsatsen her går også til de tidligere krigsherjede områdene i nord og nordøst, der storparten av den norsk-srilankiske diasporaen har sin herkomst. Det norske avtrykket er selvfølgelig lavere enn da vi hadde en stedlig ambassade, men vi gjør det vi kan for å sørge for å være til stede.

Jeg vil til slutt si at vi var veldig tidlig ute i forbindelse med syklonen Ditwah, som rammet landet i november, og bidro bl.a. med 20 mill. kr i humanitær støtte til Sri Lanka. Det er midler som har gått til Røde Kors-bevegelsen og FN-systemet.

Kamzy Gunaratnam (A) [13:37:50]: Tusen takk til statsråden for svaret.

Vi har en veldig stor norsk-tamilsk gruppe i Norge – en ganske hardtarbeidende gruppe, om jeg kan legge til det – og de følger med på debatten i dag. Som statsråd i Norge kan ikke utenriksministeren i Norge fortelle den srilankiske regjeringen hva den skal gjøre, men etterlysningen blant sivilsamfunnet er å vise at norske myndigheter følger med på uretten som skjer på Sri Lanka. Hva ønsker statsråden å kommunisere til alle dem som følger med på debatten her i dag?

Utenriksminister Espen Barth Eide [13:38:40]: Jeg vil da bruke anledningen til å sende en hilsen til alle av srilankisk herkomst, tamiler og andre, som følger denne debatten og som naturligvis er engasjert i disse spørsmålene, ved å si at Norge er til stede. Min statssekretær reiser i neste uke, og han vil igjen ta opp disse spørsmålene. Det er selvfølgelig slik at srilankisk politikk bestemmes på Sri Lanka, men samtidig er det slik at med vårt langvarige engasjement for og i det landet, og det forhold at det er mange av srilankisk herkomst i vårt land, er vi opptatt av disse spørsmålene. Vi ønsker å gi råd, vi ønsker å uttrykke forventninger, vi ønsker å støtte opp om sivilsamfunn, og vi ønsker også en politisk utvikling som gjør at landet igjen kan forenes og forsones og se framover.

Siden jeg er noen år eldre enn representanten Gunaratnam, kan jeg si at jeg husker at man før borgerkrigene snakket om Sri Lanka som et av de mest lovende utviklingslandene. De hadde en veldig høy «human development index», det var et land som var kommet langt, men som dessverre ble revet i stykker av en brutal borgerkrig og mistet det som ellers kunne ha vært mange gode år. Det er en god påminnelse om alvoret i at man ikke klarer å løse den typen interetniske og interreligiøse spørsmål på andre måter, og man kan da dele erfaringer vi har samlet fra mange andre fredsprosesser om hvordan man gjør det, bl.a. med tanke på overgangsjustis. Det kan skje enten i form av et rettsoppgjør eller en sannhetskommisjon, eller et forsøk på å komme fram til en form for enighet om hva som en gang skjedde. Det er ofte bra i seg selv, men også bra for at et land kan se framover mot en mer samlet framtid.

Vi tenker på dere som følger med med særlig interesse for Sri Lanka, og vi kommer til å fortsette vårt arbeid langs de linjer jeg trakk opp i mitt hovedsvar.

Lavrans Lyngstad (A) [13:40:52]: Selv om borgerkrigen fikk en blodig slutt i 2009, betyr ikke det at 30 år med brutal krigføring mot den tamilske og muslimske befolkningen er borte, heller ikke den systematiske diskrimineringen i tiårene før borgerkrigen.

Bomber, granater, fordrivelse, drap, vold, mishandling og seksuell vold forsvinner ikke. I borgerkrigen ble seksuell vold brukt som våpen. Kvinner ble voldtatt systematisk, menn ble lemlestet – og alle andre grusomheter man kan tenke seg, mot uskyldige mennesker, sivile, våre medmennesker. Hele samfunn ble undertrykt gjennom skam og frykt for seksuell vold.

I en ny FN-rapport fra januar sier en overlevende det sånn: Vi har lært å leve med at vi aldri vil få oppleve rettferdighet.

Ville noen av oss i denne salen akseptert det for oss selv, våre venner eller vår familie? Se for deg at du ble voldtatt av naboene dine. Familiemedlemmene dine er skutt, uten mening, uten skyld, og en dag er krigen over, men ingenting er annerledes. Du har de samme sårene, de samme traumene og de samme naboene. Du har et rettssystem og en regjering som ikke bryr seg om det du ble utsatt for. Du har skammen, fortapelsen og frykten. De forsvinner aldri.

Sri Lanka har en regjering som har lovet reform for samfunnet generelt og for tamilene spesielt. Fortsatt er det rungende stillhet når FN-rapporter slår fast manglende rettferdighet for ofrene gang på gang. Det virker for mange som de ikke bryr seg.

På 1980-tallet fikk vi i Finnmark 700 nye tamilske venner som bosatte seg langs kysten og holdt liv i fileteringsfabrikkene. De fleste endte senere opp i varmere strøk, etter at fileteringsindustrien gikk den veien den gikk. Men mange av dem savner familiemedlemmer. De savner svar – akkurat som dem som ble igjen på Sri Lanka.

Jeg håper statsråden ser hvor mye vi bryr oss. Vi vet hvor viktig forsoning er, og fra sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid kjenner vi til hvor mye skam og frykt kan ødelegge for et folk. Får de ikke sannheten, kan livet aldri gå videre – ikke egentlig.

Vi har ikke glemt Sri Lanka.

Himanshu Gulati (FrP) [13:43:41]: Jeg vil gi representanten Gunaratnam ros for å ta opp et viktig spørsmål. Det er sterkt å høre på hennes egen historie, som dessverre ikke er unik. Som det ble nevnt her, har vi en stor srilankisk diaspora og en stor tamilsk diaspora i Norge, som jeg er sikker på at også følger med og setter pris på denne debatten.

Det vi så På Sri Lanka, var nok en av de mest brutale konfliktene i nyere tid, mellom singalesere og tamiler, hvor det også ble begått stor urettferdighet og overgrep mot ikke minst tamiler, indere og mange minoriteter. Det at man har klart å komme videre fra det til en velfungerende nasjon i harmoni – til tross for at den ikke er perfekt, det er fortsatt en lang vei å gå – er bra for verden, det er bra for dem som bor i Sri Lanka, og det er bra at man følger med og sørger for at den opprettholdes.

Så har vi den siste tiden også hatt en debatt om Norge som fredsnasjon, mye om utviklingshjelp og bistand, og både jeg og mitt parti både har og har hatt sterke meninger om det, som vi mener er viktige refleksjoner. Men vi mener også det er viktig å gi skryt der skrytet fortjenes, og det er gjort mye god innsats, også på Sri Lanka, ikke minst av Erik Solheim og andre som bidro til å skape tillit fra begge parter, noe som nok bidro til at noe av det verste gikk over. Så er jeg sikker på at debatten og uenighetene vil fortsette om Norges rolle på den type felt, og det skal vi ta i riktige fora.

Jeg vil takke utenriksministeren for svarene – at det følges med på at den harmonien som er nå, opprettholdes, og at de utfordringene som fortsatt er, går i riktig retning.

Kamzy Gunaratnam (A) [13:45:54]: Jeg ble litt usikker på hva jeg skulle si når jeg får ordet for tredje gang, men jeg tenkte jeg skulle oppsummere litt av hovedpoengene mine fra hovedinnlegget.

Krigen tok slutt for 15 år siden. Siden har man avdekket levninger i Chemmani, altså et område i Jaffna, hvor veldig mange mennesker forsvant hyppig under krigen, og hvor ingen fikk svar når det skjedde. I forrige måned kom FNs høykommissær for menneskerettigheter, som hadde møtt familiene til de savnede, og sa hvor mange ubesvarte spørsmål som fortsatt gjensto, og hvor mange som var bekymret for sin framtid.

I 2019 skjedde det et terrorangrep målrettet mot kirker som man mistenkeliggjorde tamilene på Sri Lanka for, men som man nå har arrestert en etterretningssjef – tidligere etterretningssjef, riktig nok – fra den srilankiske regjeringen for. Daglig forsvinner elementer fra områder som skal vise historien til de områdene, noe som sletter historie og arv og gjør at veldig mange ikke lenger kan peke og si: Her er jeg fra, her er mine forfedre fra. Man sletter en historie.

Jeg er veldig glad for at man i hvert fall fra Arbeiderpartiet til Fremskrittspartiet i denne sal er enige om at valget i fjor skapte håp. Det gjorde det, men poenget med interpellasjonen i dag er at samtlige i sivilsamfunnet melder tilbake at det håpet ikke er blitt materialisert. Det er det jeg ønsker å formidle fra talerstolen i dag – at vi følger med, vi ønsker å følge dette opp, og vi håper at det håpet blir materialisert i handling, og at den forsoningen faktisk skjer.

Utenriksminister Espen Barth Eide [13:48:02]: På slutten av denne debatten vil jeg takke alle som har hatt ordet, for veldig gode, viktige og ganske samstemte innlegg. Jeg håper både tamiler og andre med røtter i Sri Lanka tar med seg at her har det vært ganske tverrpolitisk enighet hos de partiene som har engasjert seg, om betydningen av å følge med i det som skjer i Sri Lanka. Det er også et budskap dit, og jeg vil igjen takke Gunaratnam for å ha satt dette på dagsordenen.

Til representanten Lyngstad: Det var et godt og viktig innlegg om et veldig alvorlig tema – veldig mye vold, en brutal borgerkrig og også veldig mye seksuell vold. Det er også viktig, det som igjen ble nevnt av interpellanten, dette med kulturell utslettelse og forsøk på å undergrave historie og religiøse bygninger. Dette har gått i mange retninger. Dette er jo en strid som opprinnelig har gått i borgerkrigen mellom singalesere, hovedsakelig buddhister, tamiler, hovedsakelig hinduer, men hvor også både kristne og muslimer har blitt rammet, og gudshus fra mange religioner og andre kulturelle uttrykk har blitt rammet. Det er veldig viktig å være klar over at det også er en del av den type konflikter.

Jeg tror alle her er enige om utålmodigheten og betydningen av at man kommer videre, og at man nå leverer på løftene. Jeg tror ikke det er riktig å si at regjeringen til Dissanayake ikke bryr seg. Mitt inntrykk er at dette var alvorlig mente løfter, ikke bare for å vinne valget, men at det tar tid å gjennomføre dem. Referansen til at en tidligere etterretningssjef nylig har blitt arrestert, er jo i og for seg et eksempel på at rettsvesenet til tider fungerer, og at man altså forsøker å stille folk til ansvar. Det kan jo være et tidlig, og kanskje sjeldent, eksempel på at en viss slik rettferdighet faktisk finner sted.

Det er jo ingen grunn til å miste håpet her, men når man skal presse på, tror jeg man også skal anerkjenne at det er gitt en del løfter som faktisk er gode. Det er et ganske bredt flertall bak regjeringen. Det burde være mulig å gjennomføre løftene. Da gjelder det ikke bare å presse på, men også å gi råd og være en støttespiller i det arbeidet både opp mot regjeringen, og – som vi alltid ønsker – overfor sivilsamfunn, opposisjon og andre, slik at man kan få et velfungerende Sri Lanka i det lange løp.

Jeg takker for en god debatt om et viktig tema med en sjelden grad av tverrpolitisk enighet. Til representanten Gulati vil jeg si spesielt at de svarene jeg kan gi i dag, kan jeg gi fordi Norge har en omfattende freds- og forsoningsinnsats og erfaring på godt og vondt – det har til dels også vært krevende – og en omfattende bistand. Det er jo derfor vi har noe å svare med. Det tolker jeg da som er sterkt innlegg til støtte for at det er litt viktig å engasjere seg også i land som ligger et stykke unna Norge.