Julia Brännström Nordtug (FrP) [13:05:15]: Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Vi er verdensledende på trygg fødselshjelp. Vi er blant de landene i Europa som har lavest dødelighet for mødre, og det er svært gode utfall for nyfødte. Gravide får tett oppfølging i både primær- og spesialisthelsetjenesten. Det er mye å være takknemlig for og stolt av. Det bekrefter kvinnene selv. En rapport fra i høst viser at åtte av ti kvinner opplever fødselsomsorgen som god.

Bak dette står det tusenvis av jordmødre, barnepleiere og leger som hver eneste dag bærer et enormt ansvar, og de gjør det med både hjerte, hjerne og hender fulle av faglig tyngde. Jeg har selv kjent på den tryggheten. Da jeg kommenterte roen som jordmor utviste, og tiden hun tilegnet oss da vi fikk vårt tredje barn, svarte hun: Det er som en and som glir stille over vannet, men under overflaten går føttene i full desperasjon for å holde det hele flytende.

Hun er ikke alene. Slik har altfor mange ansatte det i dag. Arbeidshverdagen har for mange jordmødre blitt tøffere. Bemanningen er strammere, og flere barselavdelinger bemannes av sykepleiere uten jordmorutdanning. Det gjør at jordmødrene må toppe laget, om man kan kalle det det, med større ansvar og flere krevende vakter.

Det flere jordmødre beskriver til meg, er en sterkere og sterkere følelse av utilstrekkelighet på jobben. Ifølge Helsedirektoratet vurderer én av fem jordmødre å slutte, og blant nyutdannede vurderer nesten halvparten å forlate yrket. En fødeavdeling kan ikke eksistere uten jordmor – heller ikke barselavdelingen. Det er ikke forsvarlig å ha for få jordmødre. Det skaper utrygghet og potensielt farlige situasjoner for mor og barn. Da må jordmødrene ha flere kollegaer. Derfor mener FrP at det trengs flere utdanningsplasser og bedre lønns- og arbeidsvilkår, slik at jordmødre ønsker både å begynne og å bli i yrket.

Mens fødselsomsorgen som nevnt er god, halter det i barseltiden. Altfor mange kvinner står alene i en av livets mest sårbare overganger. Én av åtte opplever at tiden etter fødsel er vanskelig. Den amerikanske barnelegen Harvey Karp lanserte begrepet fjerde trimester for om lag 20 år siden, der de tre første månedene etter fødsel beskrives som en forlengelse av svangerskapet, en periode der både mor og barn skal tilpasse seg livet etter fødsel. Tvil, usikkerhet og bekymring er normalt, men for noen glir det over i noe mer alvorlig. Når oppfølgingen svikter, øker risikoen for mor, barn og hele familien. Likevel får én av tre ikke besøk hjemme av jordmor etter fødsel. På sommeren er det enda færre, bare halvparten fikk besøk, og det er ikke godt nok.

Fremskrittspartiet mener dette er tiden for å møte opp, for vi vet at god barselomsorg forebygger plager, styrker tilknytningen og legger grunnlaget for barnets utvikling de kritiske tusen første dagene. På spørsmål om utbytte av besøket, at jordmor kom hjem og møtte mor og barnet, svarte hele 60 pst. av de nybakte mødrene at de hadde stort eller svært stort utbytte av besøket. Det understreker bare viktigheten av at jordmor kommer på hjemmebesøk etter fødsel. Manglende oppfølging kan bli dyrt menneskelig sett, for mor, barn og familie, men også samfunnsøkonomisk sett med tanke på tilknytningen til arbeidslivet senere.

Fødsel og barsel handler om starten på et nytt liv, starten på livet som foreldre. For å sikre trygghet, kvalitet og en god start på livet må vi satse på dem som står midt i det, nemlig jordmødrene. Det er grunnlaget for interpellasjonen, og jeg lurer på hvordan regjeringen vil bidra til å sikre en trygg barselomsorg.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:09:46]: Takk til interpellanten. La meg først si at kvinner skal være trygge på at de får god og sammenhengende omsorg og oppfølging gjennom hele svangerskaps-, fødsels- og barseltiden. Vi vet at de tusen første dagene, fra svangerskapets start til barnet er to år, er svært viktige for både familien og barnet.

Jeg er glad for at interpellanten i sitt innlegg også understreker at Norge er et av verdens tryggeste land å føde i. Og så er det alltid slik at vi kan bli bedre. En fødsel er en stor og viktig hendelse og betyr ofte store omveltninger for en familie. Vi vet at denne tiden betyr mye, og det som er trygt, er ikke alltid godt, og det som er trygt, er ikke alltid det beste. Derfor er vi enige i at det er forbedringspotensial. Derfor har regjeringen lagt fram en tipunktsplan for en bedre svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg, og vi er i full gang med å følge opp denne planen. Planen rommer tiltak som bedre ammeveiledning, rett til å ha med partner under fødsel, bedre forhold for de ansatte gjennom ansvars- og oppgavedeling, kompetanseutvikling og planer for å rekruttere og beholde jordmødre. En mer tverrfaglig helsestasjon inngår også. Flere deler i planen er allerede gjennomført.

Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet gjennomført brukererfaringsundersøkelser om svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen. Disse undersøkelsene gir verdifulle tilbakemeldinger, og de gir også en indikasjon på hva vi bør prioritere framover. Heldigvis viser brukererfaringsundersøkelsene i all hovedsak gode resultater, men det er rom for forbedring, særlig innenfor barselomsorgen. Ivaretakelsen av mors helse må også bli bedre.

Jeg tar på alvor at ansatte rapporterer om økt arbeidspress i føde- og barselavdelingene på sykehus. Det er helseforetakene våre som har ansvaret for at fødetilbudet er forsvarlig, og de må også sørge for at det er en forsvarlig bemanning. Regjeringen jobber nå med Helsepersonellplan 2040. Dette skal være en konkret plan for hvordan vi kan sikre tilstrekkelig helsepersonell fram mot 2040, for å rekruttere og beholde personell er et sentralt tema som vi alle har et ansvar for.

Totalt er det bevilget 1,16 mrd. kr av rammetilskuddet til kommunene i 2026 som er begrunnet med behovet for å styrke og utvikle helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Gjennom det helt nye tilskuddet «program for forebygging for barn og unge» er det avsatt over en halv milliard kroner til tiltak som også omfatter helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Det er også etablert et eget kompetansemiljø ved Folkehelseinstituttet for helsestasjons- og skolehelsetjenesten.

Flere kvinner etterspør en mer sammenhengende tjeneste med mer omsorg og mindre samlebånd. Derfor må vi få i gang flere forsøk mellom kommuner og sykehus for å prøve ut nye løsninger, som for eksempel Min jordmor i Drammen og Prosjekt X i Oslo, der byrådet og regjeringen har gått sammen om å jobbe for at alle som føder i Oslo, skal ha et sammenhengende tilbud.

Helsedirektoratet har sendt på høring utkast til reviderte retningslinjer for barselomsorgen, og her er det et eget kapittel om barselkvinnens helse. I retningslinjen er det anbefalt at helseforetaket bør legge til rette for at barselkvinnen kan henvende seg direkte til barselavdelingen uten henvisning minimum en uke etter hjemreise. Helseforetakene har fått i oppdrag å etablere rutiner for dette.

Vi vet at hjemmebesøk er både nyttig og faglig anbefalt. Samtidig tror jeg ikke veien til bedre velferdstjenester alltid er å innføre nye rettigheter og lovpålagte oppgaver. Kommunene har vært tydelige på at de ønsker mer fleksibilitet i hvordan de organiserer tilbudet til innbyggerne sine. Derfor mener vi løsningen er å bruke de ressursene vi har i tjenestene, bedre enn i dag. Det er en nøkkeloppgave for alle politikere, både lokalt og nasjonalt. Derfor er jeg glad for at vi nå også ser stadig nye forslag og tiltak som gjennomføres med tanke på hvordan vi kan styrke dette tilbudet til innbyggerne våre.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [13:14:30]: Først vil jeg takke statsråden for et godt svar. Jeg er glad for mange av de tiltakene statsråden nevner som retter seg mot fødende og kvinner i barsel, men det er likevel mye som står på spill på en fødestue. Derfor strekker også veldig mange av de ansatte på fødeavdelingen seg veldig langt for at det skal gå trygt, ryddig og ordentlig for seg, at det skal være en god opplevelse med det beste utfall, naturligvis. Det gjør også at det i andre enden kan bli veldig vanskelig å følge opp på barsel, for man strekker ikke alltid til begge steder når det mangler folk.

Statsråden nevner også flere tiltak, bl.a. dette med å sikre nok jordmødre, både at det kommer nye jordmødre til, og at vi skal beholde dem vi har. Utfordringen er også at det ikke kommer noen konkrete tiltak, og det er kanskje det jeg savner. Det vi snakker mye om, er mangelen på helsepersonell. Da snakker vi ofte om leger og sykepleiere. Vi snakker sjeldnere om dem som skal ta imot neste generasjon, helt bokstavelig talt.

Mangel på jordmødre har vært en utfordring over flere år, men det har manglet tiltak. Hver tredje jordmor i helse- og sosialtjenestene er nå 55 år eller eldre, så dette er en utfordring som ikke kommer til å bli mindre med tiden, den kommer tvert imot til å eskalere. Vi kommer til å trenge mange flere innen relativt kort tid. Tall vi har etterspurt og fått, viser at det i 2024 var 1 861 kvalifiserte søkere til jordmorutdanning i Norge, men det ble tatt opp 195. Det er et stort og betydelig gap. Noen av disse som kommer inn, får også utdanningen sin finansiert av helseforetaket, noe vi mener er veldig bra.

Hva tenker statsråden om utdanningstilbudet til jordmødre? Er det tilstrekkelig eller vil han jobbe for flere plasser, kanskje flere studiesteder? Hva tenker statsråden om hvordan vi skal løse mangelen på jordmødre som kommer innen relativt kort tid?

Til slutt vil jeg bare nevne denne tilskuddsordningen statsråden også tok opp i sitt innlegg. Det er klokt og bra at vi har gode tilskuddsordninger som retter seg mot forebyggende tjenester i kommunen. Utfordringen med den omleggingen er bare at det forsvant 50 mill. kr på veien. Man rører også flere profesjoner sammen. Jeg mener – og det tror jeg jeg har flere i ryggen på – at en helsesykepleier ikke kan dekke opp for en jordmor på hjemmebesøk etter fødsel. Selv om man ønsker en bedre koordinering, er ikke dette sammenfallende.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:17:34]: Interpellanten spør bl.a. om hva vi vil gjøre for å sikre at det er nok jordmødre. Det er et godt og viktig spørsmål. Vi har økt utdanningskapasiteten for jordmødre. Det ser vi har positiv effekt. Jeg er åpen for at den kapasiteten kan utvides ytterligere. Det er også mulig at vi skal se på mer desentraliserte utdanningstilbud, der en kan ta jordmorutdanning og spesialisering også andre steder i landet vårt, fordi vi vet vi kommer til å trenge flere jordmødre framover.

Det er veldig viktig at vi i større grad klarer å ta vare på dem vi faktisk har. Der redegjorde jeg for noen av de tiltakene vi har satt i gang. For eksempel har vi stor tro på de forsøkene som nå gjennomføres, med nye måter å organisere dette tilbudet på. Jeg tror flere av oss har vært i Drammen og snakket med jordmødrene der som er en del av prosjektet Min Jordmor. De forteller at arbeidsbelastningen har gått ned, sykefraværet har gått ned, mammaene og pappaene er fornøyde, og de små så ganske fornøyde ut de også, skal jeg være helt ærlig. Det er bl.a. fordi jordmødrene som er kommunalt ansatt og ansatt i sykehus, nå deler på å gå tyngre vakter. Da blir belastningen mindre på flere. Det er også en faglig tilfredsstillelse i å få følge mammaene gjennom hele svangerskapet, gjennom fødsel og i barselperioden etterpå.

Jeg tror dette prosjektet kommer til fortsatt å være vellykket. Nå får vi testet det ut i stor skala også i Oslo. I Prosjekt X har vi også et eget prosjekt på Voss som handler om kvinnehelse. Jeg heier på innovative kommuner og innovative sykehus også i distriktene, som tester ut nye måter å jobbe på. Regjeringen vil ta dette inn i arbeidet med en ny helhetlig helsereform. Hvis dette lykkes, mener jeg det skal bli den nye standarden for en sammenhengende svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg.

I tillegg til det handler dette om bedre ansvars- og oppgavedeling. Vi vet at en del jordmødre, spesielt på sykehus, i dag gjør oppgaver andre yrkesgrupper kunne ha gjort. Derfor har vi gitt sykehusene i oppdrag å få på plass bedre ansvars- og oppgavedeling. Vi har satt i gang et stort arbeid med å fjerne tidstyver, for vi vet for mye av tiden til også jordmødrene går med på byråkrati, plunder og heft, fylle ut skjemaer – administrative oppgaver som ikke har noe som helst med jordmorfaget å gjøre, men som tar verdifull tid og kompetanse bort fra kjerneoppgavene.

Vi gjennomfører nå prosjekter for å få på plass mer individuelle turnusordninger, flere heltidsstillinger, kompetanseutvikling og mer fleksible arbeidstidsordninger. Vi ser at jordmødrene er i ulike livsfaser og har andre preferanser enn det generasjonen før hadde. Da må vår felles helsetjeneste også tilpasse seg dette. I arbeidet med helsepersonellplanen, som jeg håper og tror at mange partier på Stortinget vil være med på, vil vi kunne lage en forpliktende plan for de neste 15 årene for hvordan vi skal sikre nok helsepersonell, herunder tilgangen på jordmødre.

Anne Grethe Hauan (FrP) [13:20:55]: Regjeringa har hatt ansvaret for barselomsorga i mange år. Likevel meiner 3 pst. av jordmødrene at tilbodet i Noreg er godt nok – 3 pst. Det er ikkje opposisjonen som seier det, det er fagfolka. Fire av ti kvinner får ikkje jordmorbesøk etter fødsel. Det er ikkje eit tilleggsgode, det er grunnleggjande helsehjelp.

Når utviklinga går feil veg år for år, kan ein ikkje skylda på tilfeldigheiter. Då handlar det om prioriteringar.

Dette er ikkje berre nasjonale tal. Ved Sjukehuset i Vestfold har det vore tilsyn som peikte på manglande forsvarleg oppfølging før kvinner og nyfødde blei sende heim. Jordmødrer har varsla om press og uro. Når både nasjonale fagmiljø og lokale jordmødrer seier frå, må politikarane lytte. Me veit kva dei første dagane betyr. Det er då infeksjonar kan oppdagast, og det er då fødselsdepresjon kan fangast opp. Det er då foreldre treng rettleiing – ikkje stillheit.

Samtidig ser me konsekvensane rundt oss. Kommunar må leggja ned barnehagar. Skular blir slått saman. Lokalsamfunn taper tilbod fordi det er blitt fødd for få barn. Dette heng saman. Arbeidarpartiet har hatt helseministeren i mange år. Likevel har barselomsorga blitt stramma inn, liggetida er kortare, ansvar er flytta til kommunane, og oppfølginga heime er framleis ikkje sikra. Det er politiske prioriteringar.

Skal me gjera det meir attraktivt å få barn i Noreg, må me gjera starten tryggare. Framstegspartiet vil styrkja jordmorkapasiteten. Me vil gje full løn under jordmorutdanning mot bindingstid. Me vil sikra eit desentralisert og tilgjengeleg fødetilbod.

Dette handlar om noko heilt enkelt: Tryggleik skaper framtidstru. Utryggleik skaper utsetjing. Framtida vår startar i barseltida. Der kan me ikkje svikta.

Margret Hagerup (H) [13:23:24]: Jeg vil også takke begge interpellantene i dag for gode interpellasjoner. De engasjerer tydeligvis, og det er bra.

Jeg ble mor for første gang i 2009. Det forandret livet mitt. Jeg er takknemlig for at jeg har fått føde i Norge, et av verdens tryggeste land å føde i. Vi har høy kompetanse, lav mødre- og spedbarnsdødelighet og dedikerte fagfolk i hele landet.

Tryggheten må likevel ikke tas for gitt. Selv om fødselstilbudet holder høy kvalitet, ser vi at barselomsorgen svikter for mange. Én av tre kvinner får ikke hjemmebesøk av jordmor etter fødsel – et besøk som kan forebygge komplikasjoner, fange opp fødselsdepresjon og gi støtte i en sårbar fase. Det må være en sammenhengende trygghet fra svangerskap, gjennom fødsel og inn i barseltiden, men under Støre-regjeringen opplever for mange kvinner at tryggheten stopper idet de reiser hjem fra sykehuset.

Samtidig rapporterer jordmødre om en stadig mer krevende arbeidshverdag. Når hver femte jordmor vurderer å slutte og nesten halvparten av nyutdannede vurderer det samme, har vi en utfordring. Vi kan ikke utdanne oss ut av en krise hvis erfarne fagfolk forsvinner ut bakdøren fordi arbeidsbelastningen blir for stor.

Det handler om prioriteringer. Mens tuttifrutti-koalisjonen har brukt milliarder på reverseringer og billigere tannhelse til friske unge voksne, står barselomsorgen i en vanskelig situasjon. Vi i Høyre prioriterer annerledes. I vårt alternative budsjett legger vi rammene for en tjeneste der pasienten settes først, ikke systemet.

Dagens finansieringsmodell fungerer dårlig. Innsatsstyrt finansiering er egnet for planlagte inngrep som kneoperasjoner – ikke for fødsler, som skjer når de skjer, og med varierende behov. Høyre vil ha rammefinansiering for føde- og barselomsorgen, slik at sykehusene kan bemanne riktig og jordmødrene får nødvendig handlingsrom.

Vi må også sørge for at kommunene faktisk leverer det de skal. Hjemmebesøk er avgjørende for å oppdage infeksjoner, psykiske plager og andre komplikasjoner. Likevel gjennomføres det ikke for alle. Høyre vil styrke jordmortjenesten i kommunene og bygge robuste fagmiljøer, uavhengig av hvor trang kommuneøkonomien er under denne regjeringen.

Oppfølgingen av kvinnekroppen etter fødsel må også få større oppmerksomhet. Babyen innkalles til regelmessige kontroller på helsestasjonen, mens mor selv må huske å bestille seksukerskontroll hos fastlegen. Delte magemuskler, bekkenproblemer, framfall av livmor og andre mer eller mindre vanlige plager får ofte lite oppfølging, til tross for at dette kan gi langvarige problemer og redusert livskvalitet. Fysioterapeuter kan spille en avgjørende rolle her for å forebygge problemer, redusere smerter og gi bedre livskvalitet på sikt.

Barseltiden handler også om mer enn det medisinske. Mange kvinner forteller om ensomhet, usikkerhet og manglende informasjon. Noen reiser tidlig hjem, ikke fordi de ønsker det, men fordi kapasiteten er presset og forholdene ikke ligger til rette for et godt opphold. Når nye sykehus bygges, må det planlegges for rom med plass til mor, barn og partner. Trygghet og privatliv er ikke luksus, det er en del av god pasientbehandling.

Høyre vil lovfeste retten til å ha med en selvvalgt støtteperson under svangerskap og fødsel og i barseltiden. Ingen skal sendes hjem uten at det er avklart i samråd med kvinnen selv. Vårt prinsipp er at ingen beslutninger skal tas om deg uten deg.

Samtidig er oppfølging av mødres psykiske helse kritisk. Tilbudet til kvinner med fødselsdepresjon er fragmentert, tilfeldig og mangelfullt. Mange faller mellom alle stoler, og kunnskapen blant dem som skal hjelpe, er for lav. Et tett samarbeid mellom helsestasjon, fastlege og psykisk helsevern er en del av løsningen. Vi må slutte å skille mor og barn uten at det er helt nødvendig, og vi må sikre at de som har behov, får riktig hjelp tidlig.

Barselomsorg handler om starten på et nytt liv – for barnet, for mor og far og for familien. Tilbudet skal ikke være tilfeldig, og det skal ikke variere med bosted. Regjeringen må sikre trygg, forutsigbar og faglig sterk barselomsorg i hele landet.

Jeg har vært så heldig å oppleve fødselstilbudet i Norge flere ganger. Jeg har opplevd det to ganger i juli, som er selve høysesongen. Jeg må si at i 2009, første gang, var jeg slått ut i mange uker. Senere gikk det bedre, men en av de siste gangene måtte jeg hyppig innom helsestasjonen for å få hjelp til amming.

Ingen fødsler, ingen kvinner og ingen historier er like. Derfor er det også viktig at en legger til rette for at en kan få den hjelpen en trenger, når en trenger det. Med riktige rammer og kompetente fagfolk kan barselomsorgen gi alle kvinner en trygg start på foreldreskapet. Det kan det faktisk bli flere barn av.

Kjersti Toppe (Sp) [13:28:37]: Tusen takk til interpellanten, som fremjar ein interpellasjon om eit veldig viktig tema.

Vi snakkar ofte om fødselstilbodet, men barselomsorga fortener ein eigen debatt, for vi veit jo at når det er krav til prioriteringar i helseføretaka, vil ein prioritera kvinner i aktiv fødsel – det kan ein forstå – og så vert barselomsorga nedprioritert. Det er òg barselomsorga som scorar dårlegast i dei brukarundersøkingane som har vore. Vi veit at mange ikkje får heimebesøk, slik det er ei fagleg retningslinje for, og det er veldig bekymringsfullt. Liggjetida har gått ned og vorte kortare og kortare. Det krev at kommunane er på plass, men det veit vi ikkje skjer, så det har ført til at mange kvinner er meir åleine med alt ansvaret etter fødsel. Det tenkjer eg er ei veldig dårleg prioritering frå oss, for vi veit jo at dei første tusen dagane er da vi kan gi barn og familiar ein veldig god start. Det vil vi ha igjen for, òg seinare.

Eg er bekymra for at statsråden tar så lettvint på heimebesøk av jordmor etter utskriving – at det er anna å bruka pengar på. Fødselsdepresjon kan og må jo verta oppdaga ved akkurat eit slikt heimebesøk. 14 dagar før dei eventuelt kjem frå helsestasjonen, er veldig lang tid i livet til ein nyfødt unge og i situasjonen til ei nybakt mor. Å gå 14 dagar med ein alvorleg depresjon som ikkje vert oppdaga, kan setja liv og helse i fare. Eg er ein sterk tilhengjar av at ein skal få på plass heimebesøk til alle, særleg i ei tid der ein vert tidleg utskriven og liggjetida er så kort.

På Haukeland er det bygd eit nytt bygg for kvinneklinikken. I utforminga av det bygget la ein opp til at 40 pst. av mødrene skulle reisa ut seks timar etter fødsel. Eg åtvara mot dei planane i si tid. Det vi no har fått vite, er at korridorpasientar er ganske vanleg. Det er ingen god start for ei mor om ho må sova første natta i ein korridor saman med andre – andre fødande og andre barselkvinner – så bygga er òg viktige. Vi må byggja sjukehus med mange nok barselrom og store nok barselrom til at ein partnar eller barnefar eventuelt òg kan vera med, slik at vi gir desse ein god start.

Eg har opplevd at helseføretaka eigentleg definerer vekk at dei har eit ansvar for barselomsorga i det heile, for dei seier dette er friske kvinner og friske barn og at barselomsorga er noko kommunane må ta seg av. Eg meiner det er feil. Eg meiner det burde vore lovfesta at det dei fem første dagane etter fødsel er helseføretaket som har dette ansvaret. Om kvinna er reist heim, er det likevel helseføretaket sitt ansvar å finansiera besøk av ei jordmor osv. Det er jo helseføretaket som kuttar i liggjetid, og dei kan ikkje få kutta i ansvaret på den måten, for det veit vi går ut over kvinnene og dei nybakte familiane. Eg er ikkje så opptatt av lovfesting eller ikkje, men vi må få til at familiar får eit heimebesøk av ei jordmor etter fødselen. Vi synest vi tar for lett på alvoret bak fødselsdepresjonar.

Eg synest òg det er eit paradoks å stå her i denne saka, når vi nettopp hadde ei sak frå Sogn og Fjordane der det var snakk om å leggja ned God start-tilbodet, sjølv om ein vil ha utvida Mi jordmor-tilbodet i Drammen til andre plassar. No får vi sjå korleis det vert i Sogn og Fjordane, men òg der er det ein klar tendens til at dette ansvaret – iallfall finansieringa – skal skyvast over på kommunane. Det lar altså statsråden skje. Det meiner eg ein burde ha rydda opp i.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [13:33:58]: Først takk til interpellanten for å løfte en viktig debatt. Barselperioden kalles gjerne fjerde trimester, men til forskjell fra første, andre og tredje trimester, er oppfølgingen av kvinnen nærmest helt borte. Jeg husker veldig godt at jeg møtte mange som sa jeg måtte nyte denne tiden, og jeg skjønte ikke bæret av hva jeg skulle nyte, for her handlet det om å komme seg gjennom.

Fødselsutvalget påpeker også dette i sin NOU. I svangerskapet er kontrollene gratis og hyppige, i barseltiden er det mangelfullt. De fleste er fornøyde med svangerskaps- og fødselsomsorgen, færre er fornøyde med barselomsorgen. Ikke bare har et krevende svangerskap, en krevende fødsel eller en krevende barselperiode påvirkning på mors psyke og fysiske helse, men det påvirker også hvor mange barn kvinner får, og hvor raskt etter fødsel man er klar for å begynne på nytt.

Bare 60 pst. får hjemmebesøk i tråd med retningslinjene. Alle har rett til seksukerskontroll, men innholdet i kontrollen er svært variabelt, og det er nok en ting man må huske på å bestille time til – midt i amming og nattevåk. Veldig mange er usikre på hvem man skal kontakte når det gjelder spørsmål om egen kropp eller plager etter fødselen. Selv om det er helt naturlig å føde, betyr ikke det at det ikke er en påkjenning. Svangerskap, fødsler og barn er helt ulike, og behovet for støtte og oppfølging er ulikt. Noen har helt ukompliserte svangerskap og fødsler, mens andre har det ikke. Noen vil dra hjem tidlig, for andre har det vært en stor belastning og krever mer tid, mer oppfølging.

Det aller viktigste er å sikre flere jordmødre og økt grunnbemanning, sånn at oppfølgingen kan bedres, men det er også en rekke andre ting innenfor barselomsorgen som er viktig. Noe av det det snakkes veldig lite om, er hvordan det å gjennomgå svangerskap og fødsel kan medføre ganske mange plager, som urininkontinens, underlivsprolaps, bekkenleddsmerter og andre typer fødselsskader. Dette er plager som dessverre er svært skambelagte, og som veldig få snakker om at de har, men 70 pst. av kvinner med urininkontinens og underlivsprolaps blir bra eller bedre med bekkenbunnstrening.

Jeg vil trekke fram noen andre paradokser også. Et keisersnitt er en operasjon. Det er smertefullt, det kan komme infeksjoner, og det er ikke anbefalt å bære noe tyngre enn eget barn i ukene etterpå. Sammenlignet med en tilsvarende operasjon ellers ville man automatisk blitt sykmeldt, men det blir man ikke ved et keisersnitt. Dersom det er behov for partner å være lenger hjemme enn de to ukene med rett til permisjon, er det ikke mulig å bruke av permisjonstiden, for det er jo aktivitetsplikt for mor for at partner skal kunne ta permisjon.

Det er snart fire år siden Stortinget enstemmig ba regjeringen om å lovfeste retten til å ha med en støtteperson under fødsel, men fortsatt venter vi på regjeringens gjennomføring. I Helsedirektoratets retningslinjer for helsestasjon anbefales det å ta inn fysioterapeut når det handler om barns motoriske utvikling, samt for å avdekke og følge opp barn med avvikende bevegelsesutvikling. Det står derimot ingenting om oppfølging av mødre under og etter svangerskapet.

Stortinget har også vedtatt å rettighetsfeste hjemmebesøk, men her sier statsråden at regjeringen ikke vil følge opp vedtaket. Nå er en ny nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen på høring. Utfordringen i fødsels- og barselomsorgen er ikke at retningslinjene egentlig er for svake, men at de ikke blir fulgt, sånn som ved hjemmebesøk. Det er kvinner som blir skadelidende av det.

Det å få et barn er verdens aller, aller fineste ting. Den perioden alle sier man skal nyte, fordi den jo går så fort, må vi sikre at man faktisk kan nyte, ikke bare kjempe seg gjennom.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [13:39:13]: Takk til statsråden for deltakelse i debatten, og takk til de andre som også har bidratt til å belyse et veldig viktig tema. Jeg må si det er bra at enkelte grep er i gang fra regjeringens side for bedre fødsels- og barselomsorg, men FrP frykter og tror at det ikke er tilstrekkelig.

Det første gjelder økonomi. Sykehusøkonomien og kommuneøkonomien må styrkes for at dette i det hele tatt skal kunne prioriteres. Barselomsorgen ryker når mer livstruende tilstander må prioriteres.

Derfor mener vi, som nummer to, at lovfesting er helt nødvendig. Risikoen øker når det mangler oppfølging, både for mor og for barn.

Det tredje er at utdanningstilbudet må styrkes, kanskje også med flere studiesteder, som statsråden var noe positiv til. Det er jeg glad for, men når én av tre jordmødre i dag er over 55 år, står det en personellkrise på trappene i norske sykehus og på norske fødeavdelinger. Det må vi ta på alvor. Når samtidig halvparten av de nyutdannede vurderer å slutte i yrket, er det tall vi må ta på alvor.

Tusen takk for debatten.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:40:50]: Jeg vil takke for en god debatt, og det er også her bra at flere partier engasjerer seg. Da jeg la fram regjeringens tipunktsplan for å styrke svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen for ni–ti måneder siden, var det etter omfattende innspillsrunder fra organisasjonene, fagforeningene, Jordmorforeningen, Jordmorforbundet og pasient- og brukerorganisasjonene, som alle var veldig tydelige på at mye fungerer bra. Men det er noen særskilte utfordringer vi må ta tak i.

De ti punktene vi la fram, er å øke bruken av «caseload midwifery» – altså Min jordmor – og vurdere forløpsfinansiering, styrke ammeveiledningen, rett til å ha med partner under fødsel, gjennomføre brukerundersøkelser, bedre oppgavedeling, mer fleksible arbeidstidsordninger og noe vi ikke har snakket om i dag, men som også er innspill vi fikk fra en del som har født, som er at det er for dårlige anbefalinger om behandling av ruptur og rifter etter fødsel, særlig rifter av grad 1 og 2. Videre er punktene å ta i bruk Kjenn liv, fra LUB, mer tverrfaglig oppfølging på helsestasjonen samt å bevare dagens fødetilbud.

Alle disse ti punktene er vi i full gang med å gjennomføre. På samtlige av disse ti punktene har vi god framdrift, og noen av dem er allerede utkvittert. Min hovedprioritering framover kommer til å være å påse at denne tipunktsplanen følges opp til punkt og prikke, sånn vi har sagt det. Så er jeg selvfølgelig åpen for at vi kan vurdere ytterligere tiltak, og da er jeg opptatt av at de må være godt forankret i fagorganisasjonene, blant fagfolkene, de som er tettest på, og som vet hvor skoen trykker.

Så har jeg bare lyst til å understreke at det er veldig positivt at brukerundersøkelsen – jeg tror den gikk ut til nesten 20 000 kvinner – i stort er veldig positiv. Så ser vi at det er noen forbedringsområder, som vi er i gang med å ta tak i. Noe av dette handler om oppfølging etter fødsel.

Det er riktig, som det blir sagt av flere, at om lag en tredjedel ikke har hatt hjemmebesøk av jordmor etter fødsel, men vi må huske på at det kun er 10 pst. som ikke har hatt besøk av verken jordmor eller helsesykepleier. Ni av ti kvinner får hjemmebesøk. Det er også damer som har født som ikke ønsker hjemmebesøk. Noen har kanskje født flere ganger, vet hva dette dreier seg om, og føler de har god kontroll – ting går bra, og de har ikke lyst på dette besøket. Så det kan være ulike grunner til at man ikke når 100 pst. Ni av ti får altså besøk, og det gjennomføres også kontroller i tråd med de faglige retningslinjene.

Så vil jeg selvfølgelig ikke sette meg opp mot Stortinget når det gjelder ytterligere lovfesting, men jeg advarer bare litt mot at det ikke nødvendigvis vil løse problemene våre. Og hvis en sånn lovfesting tar bort jordmorkompetanse og kapasitet fra de familiene som trenger det aller mest, risikerer vi faktisk å gjøre situasjonen verre for dem som trenger hjelp. Det må vi i hvert fall tenke veldig nøye igjennom før vi gjør det.