Kjersti Toppe (Sp) [12:21:20]: Undersøkingar tyder på at så mange som ein av fem er i risikosona for å utvikla ei spiseforstyrring eller har eit problematisk forhold til mat og kropp, og at heile ein av ti vidaregåandeelevar kan ha ei spiseforstyrring. I ein skuleklasse på 30 vil det kunna vera 6 elevar med eit problematisk forhold til mat og kropp, og 3 vil kunna utvikla ei spisesforstyrring. For jenter er talet endå høgare. Det viser litt av omfanget.

Altfor mange familiar er akkurat no på sjukehus eller i eigen heim og i ei krise fordi ein son eller ei dotter slit med alvorleg eteforstyrring, som er den mest dødelege av dei psykiske lidingane. I media har nokre av desse stått fram. Vi har lese hjarteskjerande historier om barn og familiar i ein livstruande situasjon, om kampen for å verta frisk, som kan ta lang tid, og om kampen for å få i seg nok næring, slik at dei klarar å overleva. Eg trur det er vanskeleg å forstå kva desse ungane og familiane går igjennom, utan å ha sett det på nært hald eller opplevd det sjølv.

Ei av dei som har stått fram, er Linn og hennar familie, som vi kunne lesa om på NRK 25. januar. Halden Arbeiderblad skreiv i fjor sommar om Emilie og hennar sterke vitnesbyrd om ein kvardag prega av sjukdom og manglande oppfølging. Eg vil takka familiane som har stått fram. Dette er veldig krevjande, ikkje berre for dei som har sjukdomen, men òg for foreldre, søsken og vener.

Gjennom medieoppslaga kjem det sterk kritikk mot helsevesenet. Det er kritikk mot at pasientar vert skrivne ut for tidleg, at dei opplever for dårleg oppfølging og ein meiningslaus kvardag på sjukehus, og at foreldre kan oppleva at eit for stort ansvar vert lagt over på dei. Det er foreldre som fortel om eit helsevesen som i dag ikkje klarar å gi den hjelpa ein treng for at ungdomen skal koma seg ut av spiseforstyrringa. Dei fortel om tallause innleggingar, psykolog- og behandlingsopplegg. Dei har erfaring med at dei ulike instansane ikkje snakkar saman, og med ei helseteneste med for lite kompetanse og ressursar. Det vert etterlyst ein heilskapleg plan for behandlingsopplegg, og dei kritiserer at mange mister plassen dei har fått, for tidleg.

Frå Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS, får vi rapportar om liknande historier frå heile landet. Det er lange ventetider sjølv for å få lågterskelhjelp, som i ROS. Vi får høyra om svingdørspasientar som vert skrivne ut, men ikkje er friske og vert dårlege igjen. ROS meiner vi er nøydde til å bruka meir ressursar på å førebyggja og på å behandla.

No har helseministeren i ein kronikk på NRK sagt at barn med spiseforstyrring skal få god hjelp, foreldra òg. Det er oppretta ei nasjonal kompetanseteneste som skal sikra at helsepersonell over heile landet får oppdatert kunnskap. Helsedirektoratet har òg utvikla ei nasjonal retningslinje for behandling av spiseforstyrringar. Statsråden forsikrar om at tenestene tar spiseforstyrringar på alvor, og at ei ny helsereform skal sikra at tenestene snakkar betre saman om pasientane.

Samtidig som helseministeren lovar at helsetenestene skal ta spiseforstyrringar på alvor, skal det kuttast om lag 20 mill. kr ved regional seksjon for spiseforstyrringar ved Oslo universitetssjukehus. ROS, som driv rådgiving, har måtte seia opp folk, trass i at det er stor pågang og venteliste sjølv for eit lågterskeltiltak.

Mi uro er at det verkar langt frå det helseministeren lovar i sine uttalar, til det som er realiteten for mange som har ei alvorleg spiseforstyrring. Spørsmålet mitt er korleis helseministeren meiner det kan verta meir hjelp til dei barna og familiane som slit, med færre årsverk i tenestene, og kva regjeringa gjer for å betra førebygging og behandling ved anoreksi og andre spiseforstyrringar.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:26:13]: Først vil jeg takke interpellanten for å starte en veldig viktig diskusjon. Det setter jeg pris på at interpellanten gjør.

Som vi vet, er spiseforstyrrelser en av de mest alvorlige psykiske lidelsene hos unge. Anoreksi kan, som representanten viser til, medføre helseskader og i ytterste konsekvens også fare for liv. Det er behov for både oppfølging og behandling over tid. Denne lidelsen medfører også stor belastning for den unge selv, og ikke minst for familien. Det har også de hjerteskjærende historiene vi har sett i mediene de siste ukene og månedene vist oss.

Det gjør sterkt inntrykk, og la meg derfor være helt tydelig: Unge mennesker med alvorlig anoreksi skal få rask, koordinert og faglig god behandling. Vi må gjøre det vi kan for å forebygge strev med mat hos barn og unge, og samtidig sørge for at de som utvikler en spiseforstyrrelse, får rask og god helsehjelp.

Sykdommen er kompleks og har sammensatte årsaker. Regjeringen arbeider på flere områder for å styrke forebygging og behandling av spiseforstyrrelser. For det første har Helsedirektoratet laget en kompetansepakke som skal hjelpe dem som jobber med barn og unge i kommunen. Tjenester som skolehelsetjenesten, fastlege og psykisk helsetjeneste i kommunen er viktige for å fange opp unge som har problemer, tidlig. Vi vet også at ungdom møter et massivt kroppsfokus på nett, med redigerte bilder og urealistiske idealer, gjerne i kombinasjon med usunne og motstridende råd om kosthold. Her er det viktig at det er god kompetanse i kommunene.

For noen er denne sykdommen en metode for å få kontroll og håndtere vonde og vanskelige følelser. Derfor lyser vi også i år ut midler til utprøving og implementering av tiltak i kommunale tjenester som helsestasjoner og skolehelsetjenesten, fastleger og psykiske helsetjenester. Kommuner som Bærum, Kristiansand og Oslo har allerede fått midler. Vi har også i år økt ordningene som frivillige aktører kan søke på for å forebygge.

Vi har nylig besluttet å etablere en nasjonal kompetansetjeneste som skal sikre at helsepersonell over hele landet får oppdatert kunnskap. Målet vårt er at pasienter alltid skal møte fagfolk som har god kompetanse om spiseforstyrrelser. Unge som utvikler en alvorlig spiseforstyrrelse som anoreksi, bør raskt få utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. De kan ha behov for både somatisk helsehjelp og behandling i psykisk helsevern.

Ifølge nasjonal faglig retningslinje for spiseforstyrrelser er familiebasert behandling anbefalt som førstevalg for barn og unge med spiseforstyrrelser. Behandlingen skal blant annet styrke foreldrenes kompetanse på å hjelpe barnet sitt med å overvinne sykdommen. Det er viktig for meg å understreke at foreldre skal få lov til å være foreldre og ikke være helsepersonell. Helsetjenesten må derfor sørge for god støtte og rådgivning, slik at foreldrene kan ivareta den veldig krevende rollen som foreldre til et barn med alvorlig sykdom. Jeg har stor forståelse for at det å ha et barn som ikke spiser, og som går ned i vekt, er svært krevende.

Barn og unge skal ikke legges inn på sykehus dersom det kan unngås. Det er det bred faglig enighet om. Derfor bygges det ut flere tilbud som dagbehandling, ambulant behandling og hjemmesykehus. Det kan bidra til å styrke det helhetlige behandlingsløpet, støtte og hjelp i hverdagen, og tidlig fange opp om det skjer en forverring i tilstanden.

Så må vi ha tilstrekkelig døgnbehandling, og det er spesielt viktig når andre alternativer ikke er tilstrekkelige. Derfor har vi gitt oppdrag til de regionale helseforetakene om å følge opp de faglige framskrivningene som er laget om økt døgnkapasitet. Dette gjelder også for spiseforstyrrelser. Vi forventer også at helseforetakene benytter og utvider avtalene de har med ideelle og private aktører, slik at den samlede kapasiteten i vår felles helsetjeneste utnyttes best mulig.

Som interpellanten Toppe understreker, er anoreksi en svært alvorlig tilstand som er vanskelig å behandle. Samtidig er det viktig for meg å si at det er forskjellige måter å behandle spiseforstyrrelser på, og ulike metoder skal tas i bruk. De historiene vi nå ser og hører, viser dessverre at det fortsatt er for store variasjoner i tilbudet, og det er for mange som ikke får god nok hjelp, tidlig nok. Derfor kommer vi selvfølgelig til å følge med på utviklingen. Vi kommer til å se til at de tiltakene vi har varslet, og som jeg nå redegjorde for, blir iverksatt, og vi kommer til å fortsette å styrke arbeidet med både forebygging, oppfølging og behandling.

Kjersti Toppe (Sp) [12:31:32]: Takk til statsråden for svaret. I mai 2021 hadde eg ein ganske liknande interpellasjon til dåverande statsråd Bent Høie. Han svarte da at han kunne forsikra om at regjeringa skulle ha stor merksemd på både unge med alvorlege lidingar, som spisevanskar, og den psykiske helsa til barn og unge generelt. Den gongen, under pandemien, såg vi ein veldig stor auke når det gjaldt barn og unge som vart lagde inn, òg med spisevanskar.

Dette er no fem år sidan. Eg høyrer statsråden vise til at no er det sett i verk tiltak som skal auke både kompetansen på spisevanskar i tenestene og kapasiteten ved dei sengepostane vi har. Det er ei kjensgjerning at sjølv om noko av den toppen vi såg rundt pandemien, har gått tilbake igjen, er det framleis ei veldig stor utfordring. Det er mange familiar som opplever at dei ikkje får den hjelpa som dei skal ha, eller at dei må venta altfor lenge på hjelpa. For dei familiane som her og no står i ein veldig krevjande situasjon og vil ha ei endring og vil ha god hjelp, er det sikkert fint å høyra lovnader om endring og forbetring, men dei vil nok òg høyra om kva som vil skje veldig, veldig snart. Så det vil eg utfordra statsråden på: Når trur statsråden at dei tiltaka han viser til, vil gi ei faktisk forbetring for dei familiane som her og no står i ein sånn situasjon.

Eg vil òg gjerne utfordra statsråden på standardbehandlinga for spisevanskar, altså familiebasert terapi, som har vore mykje diskutert i debattar og i media. Ho kan fungera for nokre, men vert det ei individuell vurdering for dei som behandlinga ikkje fungerer for? Kan statsråden i alle fall gjera sitt for at dei vert det?

Eg vil òg koma inn på rådgivingstenesta ROS, som har opplevd ganske store budsjettkutt. Dei har no 400 personar på venteliste. Det er eit landsdekkande lågterskeltiltak. Eg vil òg høyra om statsråden sine planar for korleis dette kan utviklast.

Statsråd Jan Christian Vestre [12:34:49]: Takk til interpellanten for gode oppfølgingsspørsmål. Vi har åpenbart ikke løst alle problemene, men det har skjedd vesentlige endringer siden interpellanten reiste dette spørsmålet i 2021.

Én av tingene er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering la fram en opptrappingsplan for psykisk helse, som det fulgte ganske mye penger med. Der lovet vi en varig opptrapping på 3 mrd. kr til formålet. Vi har snart nådd om lag halvparten av den opptrappingsplanen. Vi ser at det tas i bruk stadig flere lavterskeltilbud i kommunene. Vi ser at ventetidene for å få hjelp i psykisk helsevern er på vei nedover. Vi ser nå at vi ikke bare har klart å bremse nedbyggingen i døgnkapasitet, altså behandlingskapasiteten i spesialisthelsetjenesten, men også at oppbyggingen har kommet i gang, og at vi har en økning. Den er ganske liten foreløpig, men den kommer til å bli større i årene framover. Vi jobber nå også med helt nye måter å organisere dette tilbudet på.

Det skal være én vei inn til psykisk helsevern, for det en del av innbyggerne – pårørende, foreldre – forteller om, er en følelse av avmakt i møte med systemet, der en blir kasteballer mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten. Det er en opplevelse av at ingen tar et helhetlig ansvar for at en skal få god hjelp. Med prosjektet Én vei inn, som vi nå tester ut, og som er en del av Prosjekt X, som er et samarbeid mellom regjeringen og KS, der innovative kommuner og innovative sykehus får jobbe på nye måter, ser vi nå at avvisningene går veldig ned. Målet er at ingen skal avvises, og at en skal komme raskt i gang med behandling. Så alt dette vil ha effekt. Dette er ikke lovnader; det er tiltak som implementeres, og som er implementert.

Det samme gjelder for kommunenes kompetansepakke, som er laget. Tilskuddsordningene jeg redegjorde for, er styrket for inneværende år, også som en del av budsjettforliket som ble gjort med bl.a. Senterpartiet. Det betyr at organisasjoner som ROS og andre nå kan søke midler fra en større pott. Det at vi har satt i gang arbeidet med økt dagbehandling, kommer vi til å se effektene av. Det er ikke én dag for tidlig, for det er for mange i vårt land som ikke har fått god nok oppfølging.

Interpellanten spurte om familiebasert behandling. Da vil jeg bare gjenta det jeg sa om at dette er i henhold til den nasjonale, faglige retningslinjen for spiseforstyrrelser, der denne behandlingsmåten er anbefalt som førstevalget for barn og unge som har spiseforstyrrelser. Men for en del vil ikke det være tilstrekkelig. Derfor er det selvfølgelig helt avgjørende at vi også har god kapasitet i helsetjenesten til både ordentlig utredning, ordentlig behandling og ordentlig oppfølging. Det skulle bare mangle.

Stig Atle Abrahamsen (FrP) [12:38:02]: I hvert fall ukentlig er det fortvilte foreldre som tar kontakt fordi de står i en helt umulig situasjon med sin ungdom. Det er mange som virkelig sliter med spiseforstyrrelser. Mens det tidligere var veldig krevende at det var mange som ikke søkte hjelp, og at det gikk for langt fordi dette var skambelagt, opplever vi nå at det er veldig mange som tar tak i et stort problem og søker hjelp. Men så står vi og det offentlige helsevesenet uten nødvendig kapasitet. Når da foreldre endelig har fått en ungdom til å ville søke hjelp, setter vi dem på en venteliste. Det er virkelig ikke en god måte å møte disse ungdommene på. Av og til er det rett og slett mangel på personell i helsevesenet vårt, og vi får ikke tak i nok folk, men de andre som ofte tar kontakt med Fremskrittspartiet, er private tilbydere av psykiske helsetjenester, også spisset mot behandling av spiseforstyrrelser, men de får ikke kontrakter med helseforetakene.

Vi har registrert at statsråden sier at nå skal man benytte disse, men fortsatt ser vi at man faktisk ikke kommer dit at det blir inngått avtaler, og at disse blir tilgjengelig for andre enn dem som har råd til å betale for det selv. Samtidig er vi også nødt til å ta fatt på å bygge opp den offentlige kapasiteten, også for de tyngste behandlingsformene. Vi ser f.eks. at i hele Helse vest har vi én regional avdeling for spiseforstyrrelser – det er åtte sengeplasser. De opplever at de må avvise stadig flere som har kommet så langt at de egentlig har behov for et døgnbehandlingstilbud. Da flyttes det alltid flere oppgaver ned til et DPS, distriktspsykiatrisk senter, for å forsøke å håndtere det, men deres kapasitet er også sprengt. Da flyttes det ned til det kommunale tilbudet, hvor man kanskje har hatt den innledende kontakten for å komme til et godt behandlingstilbud. De får dem altså i retur, etter at de allerede har sagt at de ikke har et godt nok tilbud til dem.

Så når vi skal gripe fatt i dette, er det utrolig viktig at vi klarer å få på plass det forebyggende. Det er også viktig at vi klarer å ha gode lavterskeltilbud, men det som virkelig skaper et enormt press i hele systemet, er at de tyngste pasientene blir dyttet nedover i systemet igjen, og dermed fortrenger dem som egentlig skulle kommet veldig fort til disse lavterskeltilbudene. Da skaper man nesten en håpløshet hos de pasientene som har begynt og som har trodd at de nå skulle komme i gang.

Jeg håper at vi får se ikke bare fagplaner og tiltaksplaner, men også konkrete bevilgninger i budsjettene framover, slik som Fremskrittspartiet har foreslått, for å bygge opp døgnkapasiteten. For det er virkelig slik at når det som er det statlige helsevesenets kjerneoppgave, ikke leverer på kapasitet, får det ringvirkninger nedover i hele systemet og det treffer definitivt de som trenger oss mest, aller hardest.

Margret Hagerup (H) [12:42:47]: Historien i NRK om jenta og foreldrene som opplever at de ser et «selvmord i sakte film», er rystende. Det må være noe av det mest fortvilende et menneske kan stå i – å se barnet sitt bli sykere og samtidig møte stengte dører, ventelister og et system som ikke griper inn raskt nok. Foreldre skal slippe å måtte kjempe mot systemet samtidig som de kjemper for barnets liv.

Samtidig finnes det håp. Rådgivning om spiseforstyrrelser, ROS, jobber tett på dem som lever med et anstrengt forhold til mat og kropp. I heftet Historier om håp deler sterke stemmer erfaringer om smerte og skam, men også om mot, mestring og muligheten for å bli frisk. Marianne beskriver hvordan hun etter 30 år med kroppsforakt og slanking kaller seg «pensjonert slanker». Hun trodde kroppen måtte fikses. I dag vet hun at den trengte å bli hørt.

Kine forteller at da hun begynte som frivillig i ROS, ble de vanskelige erfaringene hennes en styrke. Når hun møter noen som har det vondt, trenger de ikke forklare alt, for hun vet hvordan det er.

Line gir en stemme til de pårørende: panikken, skyldfølelsen og spørsmålet om man kunne ha forhindret det.

Dyveke gir en stemme til 16-åringen som jaktet på mestring og kontroll.

Elin, som er rådgiver i ROS, har tegnet setningen «Hvis ingen holder meg, må jeg holde meg selv.» Hun vet hvordan det er å være syk, og hvordan det er å bli frisk. I møte med en bekymret far som spurte «Nå som du er frisk, liker du mat nå?» svarte hun: «Jeg liker ikke fisk.» Et lite øyeblikk av normalitet og et lite glimt av håp for faren.

Vi må også snakke om det som skaper presset. Det er mye i samfunnet som forteller oss at vi ikke er gode nok. I sosiale medier flommer det over av budskap om hvordan vi kan forbedre og optimalisere oss selv. Selv får jeg daglig reklame om hvordan jeg kan bli kvitt slapp hud i ansiktet. På 1980-tallet kunne min mødregenerasjon lese setninger som «Den som sover, spiser ikke». I dag møter unge «Thintok» og «Skinnytok», hvor idealet er å være sykelig tynn, og barn oppfordres til å veie maten for å kutte kalorier.

Det er for mange som sliter. Ifølge ROS står 400 personer på venteliste, med 3–4 måneders ventetid, samtidig som organisasjonen har måttet kutte ansatte fordi de ble tatt ut av statsbudsjettet i 2022. Tall fra Norsk pasientregister viser en kraftig økning i spiseforstyrrelser blant barn og unge.

Høyre har lenge vært tydelig på at situasjonen er prekær. Behovet har eksplodert, ventelistene øker, og kapasiteten i BUP er sprengt. Samtidig fases private og ideelle aktører ut, selv om de kunne avlastet køene. Det hjelper lite med fagre ord når barn står i fare for å miste livet mens de venter.

Høyre vil innføre rett til vurdering og møte med fagperson innen tre uker ved henvisning til BUP. Ingen familier skal måtte leve i uvisshet når livet står på spill. Vi vil gjeninnføre fritt behandlingsvalg og bruke alle gode krefter. Det er meningsløst at behandlingsplasser står tomme mens barn står i helsekø.

Overgangen mellom barnepsykiatri og voksenpsykiatri er sårbar. Derfor vil vi utvide aldersgrensen i BUP til 25 år for å sikre kontinuitet. Vi vil også øremerke midler til organisasjoner som ROS, slik at flere kan få hjelp tidlig.

Foreldrene trenger støtte, og når Line beskriver at de må bære alt ansvaret selv, fungerer ikke systemet. Foreldre skal være foreldre, ikke terapeuter og koordinatorer. Høyre har foreslått bedre informasjon til pårørende, sterkere koordinering og en egen pårørendestrategi. Regjeringen må sikre at dette følges opp.

Forebygging i skolen er avgjørende. Vi vil rulle ut programmet Youth Aware of Mental Health for å styrke unges psykiske helse og fange opp problemer tidligere. Vi må styrke skolehelsetjenesten, øke behandlingskapasiteten og sikre mer kunnskap om forebygging.

Politikk handler om å prioritere. Når vi ser at ventetidene i barne- og ungdomspsykiatrien øker, og at kapasiteten til å behandle alvorlige spiseforstyrrelser hos barn er sprengt, må vi tørre å diskutere hvordan vi bruker ressursene våre. Høyre mener at helsevesenets viktigste oppgave må være å være der for dem som trenger det aller mest. Da må vi prioritere behandling av livstruende sykdommer, som anoreksi, før vi bruker store summer på å subsidiere tjenester for grupper som i utgangspunktet er friske.

Dette handler om liv og om foreldre som ikke skal måtte stå maktesløse og se barnet forsvinne. Vi skylder dem både handling og prioritering.

Ida Lindtveit Røse (KrF) [12:47:52]: Dette er en veldig viktig debatt. Spiseforstyrrelser er alvorlig, det ødelegger liv, og det tar liv. Det er fortsatt veldig tabubelagt, og det kan være veldig vanskelig å søke hjelp. Spiseforstyrrelser er en sykdom som ikke bare påvirker den enkelte, det påvirker også familien over lang tid. Det kan ta tid å fange opp, og det kan ta tid å behandle. Det kan også ta veldig kort tid å bli syk, og så tar det ekstremt lang tid å bli frisk hvis man ikke fanges opp tidlig nok. Mange skammer seg, mange tier og venter altfor lenge før de ber om hjelp. Når de først gjør det, møter de et system som ikke er i stand til å ta dem imot. Dette er sykdommer som ikke bare rammer den enkelte, men hele familien: foreldre som legger hele livet sitt til side, søsken som blir stående i skyggen, år som går med til bekymring, behandling og gjentatte tilbakefall. Det tar tid å fange opp, det tar tid å bli frisk, og derfor er kontinuitet og kompetanse helt avgjørende.

Samtidig som flere søker hjelp og trenger hjelp, kuttes det i behandlingstilbud som RASP. Det mangler kompetanse for å hjelpe foreldre og familier i oppfølgingen av familiebasert behandling. Familiebasert behandling er anbefalt og kan i visse tilfeller være veldig god behandling, men uten hjelp, uten støtte og uten kompetanse svikter vi både familien og barna. Vi har sett en rekke saker i mediebildet om familier som er frustrert over at pasienter skrives ut altfor tidlig fra behandling. Da blir pasientforløpet veldig mye lengre.

De historiene vi får, er ikke bare enkelthistorier. De er symptomer på et system som ikke er rigget for omfanget av problemet. Det kan være veldig mange veier inn i en spiseforstyrrelser: traumer, press, psykisk uhelse, men også langvarig energiunderskudd som påvirker både kropp og hjerne. Derfor trenger vi mer og oppdatert kunnskap. Vi trenger forskning som kan gi oss mer forståelse av sykdommen, bedre forebygging og bedre behandling. Det handler om kompetanse, ikke bare hos helsesykepleier, men hos lærere og idrettsledere. Disse møter daglig barn og unge, og de må være i stand til å fange opp. Så handler det om de sosiale mediene som denne generasjonen barn og unge vokser opp med. De er av en helt annen verden enn det vi så for få generasjoner siden. Det er både reklame, press, grupper man blir sugd inn i, og ulike typer fora hvor man gir mat til spiseforstyrrelsen.

Vi skylder dem som blir rammet av spiseforstyrrelser, noe bedre. Vi må sikre at barn og unge får hjelp når de trenger det, ikke når det tilfeldigvis er plass. Vi må sørge for at de fagmiljøene som er bygd opp, og som har unik kompetanse, ikke forvitrer. Vi må ta på alvor at dette er sykdommer som krever langvarig, helhetlig og spesialisert behandling. Vi kan ikke sende ut pasienter fra behandling før de er ferdigbehandlet eller blir fulgt opp andre steder så de blir friske eller har mulighet til å bli det – da blir behandlingsløpet bare enda mye lengre.

Anne Grethe Hauan (FrP) [12:52:31]: Først av alt vil eg takka interpellanten for at ho tek opp eit veldig viktig tema som absolutt bør opp på agendaen til dei aller, aller fleste. Anoreksi og eteforstyrringar rammar ungar heilt ned i 10–12-årsalderen. Det er rett og slett skremmande å høyra når me får dei tala serverte. Det rammar tenåringar midt i ungdomstida. Det rammar unge vaksne som skulle vore i starten av livet, det rammar eldre, og det rammar faktisk begge kjønn. Det er ikkje berre jenter; det er fleire gutar og menn som òg blir ramma av denne daudelege psykiske lidinga, som fleire har nemnt her. Spesielt eldre – det er kanskje noko me ikkje har tenkt over, men det kan løysast ut av tap av ektefelle, av at ein går inn i ein depresjon. Det er mange ulike årsaker til at òg eldre faktisk kan li av etevegring.

Denne saka blei løfta fram i Stortinget allereie i 2002. Ho har sikkert blitt løfta fram fleire gonger, men det er i alle fall det eg har hosta opp. Foreldre har bedt om fleire behandlingsplassar. Legar har bedt om spesialisert kompetanse. Pasientar har bedt om raskare hjelp. Over tjue år seinare står me no her og diskuterer akkurat det same. Det er for få døgnplassar, lange ventetider, ulik praksis i landet og manglande forpliktande nasjonale standardar. Det seier noko.

Arbeidarpartiet har hatt helseministeren i fleire periodar gjennom desse åra – også no. Problema er ikkje nye. Dei har vore kjende lenge. Det har kome planar – opptrappingsplanar og strategiar – men det har ikkje kome eit målretta, forpliktande nasjonalt løft for spiseforstyrringar med konkret kapasitetsbygging i takt med behovet. Når alt blir lagt inn under «psykisk helse generelt», blir dei mest alvorlege pasientane ofte ståande att.

For ein familie som ser ungen sin forsvinne bit for bit, er ikkje dette eit systemproblem. Det er ei akutt krise. Det hjelper lite å bli registrert raskt dersom behandlinga kjem for seint. Det hjelper lite med fine formuleringar dersom det ikkje finst ein behandlingsplass. FrP meiner løysinga er konkret: Døgnkapasiteten må aukast, spesialisert behandling må styrkast, pengane må følgje pasienten, og ideelle og private aktørar må få bidra der det offentlege ikkje strekk til.

Dette handlar ikkje om ideologi; det handlar om kapasitet. Denne krisa er ikkje ny. Ho har vore kjent i over tjue år. Det som manglar, er ikkje kunnskap. Det som manglar, er prioritering. No må me levera behandling og ikkje fleire rundar med konstatering. For dette handlar om liv.

Julia Brännström Nordtug (FrP) [12:55:55]: Først vil jeg takke representanten Toppe for å ta anoreksi og spiseforstyrrelser opp til debatt i salen.

Det er hjerteskjærende historier som blir fortalt mange steder i landet, om unge jenter, og gutter, som sliter med alvorlige spiseforstyrrelser, og som likevel må kjempe for å få hjelp. Halden Arbeiderblad er blant de avisene som har skrevet om dette, i en serie saker om Emilie og hennes families kamp for hjelp, men Emilies og hennes families kamp er ikke unik.

FrP er bekymret over at stadig flere unge mennesker, og eldre, sliter med psykiske plager og sykdom. Vi er også sterkt bekymret for den store økningen av spiseforstyrrelser blant særlig barn og unge de siste årene. Etter pandemien økte andelen jenter med spiseforstyrrelser kraftig. Andelen doblet seg i alderen 13–16 år. Det er dramatiske tall.

På samme tid henger ikke antall plasser til behandling med. Tvert imot: Mangelfull behandling er et nasjonalt problem. Det er uakseptabelt at barn og unge står i lange behandlingskøer. I køen rakner familier. Når et familiemedlem er alvorlig sykt og ikke får hjelp, er hjelpeløsheten total.

FrP har derfor i flere av våre budsjetter prioritert en styrking av hele tjenestetilbudet innen psykisk helse, fra forebygging til hjelp og døgnplasser. Døgnkapasiteten må opp, og den må opp raskt.

Samtidig er det også mulig at behandlingstilbudet for spiseforstyrrelser bør tittes litt nærmere på: hvordan tilbudene organiseres, og hvilken stemme pasientene og deres pårørende har i metodene som brukes. Spiseforstyrrelsen anoreksi er den mest dødelige psykiske lidelsen i Norge, og vi trenger derfor gode tilbud.

Pårørende i flere av sakene forteller at de ikke har tro på bare mer penger til det problemet – at det ikke løser noe bare å kaste inn mer penger – men at noe systematisk også må skje. Flere forteller om at symptomene behandles, men ikke sykdommen, og at etter utskriving blusser både symptomene og sykdommen opp igjen.

FrP mener også at ettervernet må styrkes. Det er også helt nødvendig med et større mangfold i det tilbudet vi har i dag, både for at den enkelte skal få større innflytelse over egen helse, sykdom og behandling, og for å ta i bruk ledig kapasitet som er tilgjengelig, for å få ned ventetidene.

Dette er en sykdom vi må ta på alvor, med alt fra forebyggende tjenester og lavterskeltilbud til økt kapasitet i behandlingstilbudet og en styrking av ettervernet.

Kjersti Toppe (Sp) [12:58:55]: Takk til alle som har hatt innlegg i interpellasjonsdebatten.

Eg vil referera litt frå ein mail eg har fått frå ein far til ei dotter som nyleg har vore innlagd for spiseforstyrringar, og som har vorten skriven ut. Han skildrar eit opplegg der dei ikkje får noko hjelp etter utskrivinga. Dei har fått avslag hos DPS, utan at dei forstår kvifor. Dei har ingen koordinator frå kommunen som kan hjelpa dei med måltid, inga måltidsstøtte eller slikt frå kommunen. På Nav er jenta sett på venteliste for aktivisering. Det dei spør om, er kvifor dei ikkje får ein plan for vidare oppfølging.

Eg er heilt einig i at det er behov for fleire døgnplassar for spiseforstyrringar, men det er òg viktig med førebygging – det er det aller viktigaste – og så må det koma eit betre opplegg for oppfølging etter utskriving enn det som skjer her og no, og som vi får rapportar om. Det er faktisk berre ikkje bra nok, og det fører til reinnleggingar og fare for liv og helse.

Eg vil òg seia at da eg var så heldig å få vera barne- og familieminister, var eg på besøk til ein del barnevernsinstitusjonar. Den fyrste jenta eg møtte, var alvorleg sjuk med spiseforstyrringar, ho var sondeernært på institusjon. Eg fekk veta at ho skulle flytta i eigen hybel om nokre veker, for då vart ho 18 år. Eg såg ei radmager, veldig alvorleg sjuk jente. Det er veldig mange spiseforstyrringar i barnevernet, og eg er oppriktig bekymra for om dei får den hjelpa dei skal ha.

Alle hugsar vel saka om Mille og Mina, som døydde. Der starta det med at dei fekk alvorlege spiseforstyrringar. Det var ikkje ei barnevernssak frå starten av, det var ei frivillig omsorgsovertaking. Det var helgestengde behandlingsinstitusjonar i BUP, og det utvikla seg med rus og åtferd. De kjenner historia, som var djupt, djupt tragisk. Statsforvaltaren konkluderte med at det ikkje var svikt i tilbodet frå barnevernet, men svikt i helsetenesta. Dei hadde ikkje fått den helsetenesta dei skulle ha, då dei hadde den alvorlege spiseforstyrringa.

Vi sa alle at dette ikkje må skje igjen. Det viser alvoret i denne sjukdommen. Det er ein del foreldre som kapitulerer og seier dei ikkje orkar meir, og ber om hjelp frå barnevernet. Det skal dei få, men det er òg ein risiko, for dei får framleis ikkje den helsehjelpa dei skal ha.

Eg vil takka alle som har hatt ordet. Eg håpar at denne interpellasjonen kan føra til at det snart vert ei forbetring for alle desse.

Statsråd Jan Christian Vestre [13:02:12]: Jeg vil også takke for en god debatt og igjen takke interpellanten for å bringe denne saken inn i stortingssalen. Det er viktig, og jeg synes også det er veldig positivt å se at det er flere politiske partier som har et sterkt engasjement for dette, og som på hver sin måte bidrar til både en god debatt og å løfte fram ideer, forslag og tiltak vi bør se nærmere på. Jeg har bare lyst til å si at det vi har gjort så langt, er konkrete forbedringer og konkrete endringer som er og blir merkbare ute i sektoren, men jeg er ikke sikker på om det er nok. Jeg vil gjerne snakke med alle politiske partier som har ideer og forslag til hva vi kan gjøre for å styrke dette tilbudet ytterligere.

Jeg er helt enig i det som har blitt sagt fra flere, at vi må se alt sammen med alt. Det starter med god forebygging. Det er selvfølgelig viktig at det er riktig kompetanse og riktig kapasitet på diagnostisering. Vi må ha tilstrekkelig behandlingskapasitet, og vi må ha best mulig oppfølging i etterkant av behandling, både for dem som har vært i behandling, og selvfølgelig også for deres pårørende.

Jeg har også vært i dialog med foreldre som forteller hjerteskjærende historier om hvordan det er. Jeg inviterer til møte med dem og med organisasjonene, også for å få mer innsikt i deres hverdag og hvordan de opplever både det som fungerer godt, og der hvor det er forbedringspotensial, for det er det åpenbart. Jeg håper denne interpellasjonen kan være en slags markering på et arbeid vi kan gjøre sammen, også på å utforske mulighetene for ytterligere tiltak, ytterligere virkemidler og ting vi kan gjøre for at denne viktige gruppen får det beste mulige behandlingstilbudet i Norge av velferdsstaten.