Julie E. Stuestøl (MDG) [11:15:04] (ordfører for saken): I dag behandler vi tre forslag om endringer i Grunnloven § 121, selve prosedyren for hvordan Stortinget kan endre Grunnloven. Alle forslagene peker på den samme utfordringen, at dagens ordning har svakheter når det gjelder utredning og synlighet i offentligheten. Dette er ikke noe nytt, det har vært påpekt av fagfolk lenge, og Stortinget satte selv ned Andersen-utvalget for å foreslå en bedre prosedyre. Denne rapporten behandlet Stortinget i 2024.

De tre forslagene er altså alternativer til dagens prosedyre. Felles for alle tre forslagene er et ønske om at grunnlovsforslag skal behandles i to omganger – først i perioden de framsettes, og deretter i den neste perioden, hvor det fortsatt skal kreves to tredjedels flertall for vedtak. I tillegg vil et grunnlovsforslag justeres noe etter at det er levert inn, dersom høring og andre forarbeider avdekker svakheter.

Forslag 14 bygger direkte på anbefalingene fra Andersen-utvalget i Dokument 18, og foreslår at grunnlovsforslag skal framsettes innen siste hverdag i mai, i valgperiodens tredje år, at Stortinget i fjerde år kan ta stilling til om forslaget skal tas opp til behandling etter valget, og at det kreves støtte fra en tredjedel av Stortinget i denne førstegangsavgjørelsen. Forslag 40 bygger også på utvalgets arbeid, men foreslår at en fjerdedel av Stortingets medlemmer må støtte et forslag for at det skal sendes videre. Forslag 15 ble fremmet av representanter fra flere partier, og bygger på kontroll- og konstitusjonskomiteens tidligere innstilling i Dokument 18. Her innføres en totrinnsbehandling, men uten siling.

Alle framsatte grunnlovsforslag skal fortsatt behandles etter valget, uavhengig av om de får Stortingets tilråding i første runde eller ikke. Den første behandlingen skal sikre bedre utredning, større åpenhet og at velgerne kjenner til forslagene før valget. Stortinget kan i denne fasen tilrå endringene i forslagene, og både opprinnelige og eventuelt endrede forslag skal deretter kunngjøres.

Modernisering av prosedyren støttes i dag av et mindretall i dagens kontroll- og konstitusjonskomité, mens flertallet i komiteen mener at dagens regler i det alt vesentlige har fungert godt.

Jeg går nå over til MDGs standpunkt i saken. For min egen del mener jeg at det er synd hvis Stortinget i dag lar denne sjansen gå til en viktig forbedring. Både stortingsflertallet, som bestilte utredningen i 2022, Andersen-utvalgets rapport og en enstemmig kontrollkomité har vært helt tydelig: Dagens system trenger endringer. Komiteen anno 2024 sa at det er ikke holdbart at de viktigste lovendringene Stortinget behandler, er de som er dårligst utredet.

Norges institutt for menneskerettigheter, NIM, er enig. I Norge stiller vi strenge krav til utredning av vanlige lover og forskrifter, men ikke til selve Grunnloven, den teksten som står øverst i vårt rettshierarki. Jeg er enig med NIM i at alle de tre forslagene vil styrke kvaliteten i Stortingets arbeid, fordi de gir oss mulighet til behandling i to perioder, mer åpenhet og bedre tilgjengelighet for velgerne. En første behandling vil synliggjøre partienes standpunkter og gi grunnlovsforslag større offentlig oppmerksomhet. Dette styrker folkesuvereniteten fordi velgerne faktisk får innsikt i hva de går til valg på.

Den viktigste forskjellen mellom de tre forslagene er likevel ikke uvesentlig. Andersen-utvalgets to forslag innebærer at kun forslag som oppnår et visst flertall, faktisk blir behandlet i neste periode. Det betyr at noen forslag siles bort, noe som svekker mindretallsvernet og retten hver enkelt representant har til å få sine forslag behandlet i Stortinget.

En enstemmig kontrollkomité mente i 2024 at dette var en så stor svakhet ved de opprinnelige forslagene at de gikk sammen om et omforent forslag, altså Dokument 12:15. Her er en førstegangsvotering kun veiledende. Alle framsatte forslag får altså en grundig behandling, det åpnes for mulige justeringer, og Stortinget må fortsatt ha to tredjedels flertall i siste instans.

Dette er en klar forbedring. Det er mer demokratisk, det styrker kvaliteten i grunnlovsforslagene, og det styrker folkesuvereniteten uten å svekke mindretallsvernet. Jeg håper virkelig at representantene i dagens storting griper denne muligheten, og jeg anbefaler å stemme for forslag 15.

Sverre Myrli (A) [11:20:09]: Takk til saksordfører for en grundig gjennomgang av saken som sådan og forslagene vi i dag har til behandling. La meg aller først si at jeg er enig i at det kan hevdes at det til en viss grad er lite debatt om og oppmerksomhet omkring grunnlovsforslag i det øyeblikket de fremmes, eller i den perioden de fremmes. Det går også an å si at grunnlovsforslag kan fremmes og for så vidt vedtas uten forutgående grundig utredning, i motsetning til andre lovforslag, der slikt er et krav, som også saksordfører sa.

Jeg er enig i det, men jeg må samtidig stille spørsmålet: Er dette store og reelle problemer med dagens prosedyrer for endring av Grunnloven? Med et nytt regime, et nytt system, for fremming og framsettelse av grunnlovsforslag har en jo ingen forsikring om at det blir mer offentlig debatt omkring grunnlovsforslagene.

Vi – jeg får si vi – alle på Stortinget som har et ansvar for både Grunnloven og andre lover og vedtak som fattes, har jo prøvd de siste årene, de siste periodene, å legge til rette for mer debatt om grunnlovsforslagene, også i den perioden der forslagene fremmes. Det har vært avholdt seminarer, og det har vært åpnet for debatter i plenum over de forslag som er fremmet. Det har vært seminarer i lagtingssalen, og det har vært seminarer andre steder, men vi må jo innrømme at det ikke har vært veldig stor interesse for de debattene.

Så til problemstillingen om grunnlovsforslag og at de kan fremmes og vedtas uten at de er grundig utredet: Ja, det går det an å hevde. Og ja, jeg vet at mange, særlig fra juridiske miljøer, hevder det. Men igjen: Er det et stort problem, og vedtar vi store grunnlovsendringer i Norge uten at endringene er utredet? Eller for å si det litt mer brutalt: Vedtar vi grunnlovsendringer uten at Stortinget egentlig vet hva de vedtar? Nei, det kan jeg egentlig ikke komme på at har skjedd. I forkant av eventuelle grunnlovsendringer har vi tradisjonelt grundige prosesser og grundige utredninger, gjerne i form av offentlige utredninger – NOU-er, som de gjerne er kalt – eller andre utredninger.

Jeg kan nevne noen av de mest aktuelle de senere årene. Om forholdet mellom kirke og stat, som jo medførte store endringer i Grunnloven, var det utvalg og grundige utredninger. Det samme var det da vi la bestemmelser om menneskerettighetene inn i Grunnloven; det var mange års utredninger og debatt. Og det samme gjaldt da Stortinget i forrige periode gjorde til dels store endringer i valglovgivningen. Det var utvalg og utredninger i forkant; en utredet endringene før Stortinget endret Grunnloven. Til og med da vi foretok språklige justeringer av Grunnloven, var det på bakgrunn av innspill fra fagekspertise og andre som jobbet med de problemstillingene.

Så vil jeg også si at hvis det er et problem i dag at grunnlovsforslag er lite utredet, er det fullt mulig for Stortinget å gjøre noe med det. Stortinget kan når som helst innhente de opplysninger og utredninger en måtte ønske, også når det gjelder grunnlovsforslag, både fra regjeringen og fra andre. Vi kan gjerne sette oss ned og diskutere det: Bør vi gjøre det på en annen måte? Bør vi skaffe til veie mer utredninger av de grunnlovsforslag som fremmes i en periode?

Flertallet mener at Grunnloven i det alt vesentligste har fungert bra når det gjelder prosedyren for framsettelse av grunnlovsendringer. Grunnlovsforslag fremmes den ene perioden i et av de tre første årene i perioden. Så ligger det over stortingsvalget, og så må det behandles i et av de tre første årene i den påfølgende stortingsperioden, og der må forslaget få to tredjedels flertall for å bli vedtatt. Slik har det vært i tiår etter tiår, og jeg vil igjen si at det har fungert rimelig bra.

Et nytt regelverk, og det går an å argumentere for det, jeg skal snart komme til det, vil bli et mer komplisert regelverk, og derfor må fordeler og ulemper med dagens system og med et eventuelt nytt system veies opp mot hverandre. Er det rett og slett ønskelig å foreta såpass store endringer i Grunnloven?

Komitéflertallet legger til grunn at Grunnloven ikke skal endres uten at det er høyst påkrevet. Dessuten vil jeg legge til at i de tidene vi nå lever i, når vi ser hvordan verden rundt oss er, skal det være skranker for å endre Grunnloven. Det skal ikke være for lett å endre Grunnloven. Uansett hvilke bestemmelser som ligger til grunn, er det et viktig prinsipp at grunnlovsforslag ligger over et stortingsvalg. Velgerne kan da si sin mening gjennom stemmeseddelen ved påfølgende valg, og det er et viktig prinsipp at det kreves to tredjedels flertall i forsamlingen i Stortinget for at grunnlovsforslag skal bli vedtatt.

Det går an å føre gode argumenter for at dagens system bør endres. Utvalget ledet av tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen, Andersen-utvalget, utredet derfor et nytt system for framsettelse av grunnlovsforslag, som etter forslagsstillernes mening skulle medføre at forslagene ble bedre utredet, og at en skulle få mer offentlig debatt.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært innstilt på å støtte forslaget fra Andersen-utvalget, altså det vi i dag behandler som grunnlovsforslag 14. Men flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen i forrige periode ville ikke støtte Andersen-utvalgets forslag, som var grundig utredet. Mange av dem som nå argumenterer for at det er nødvendig å ha nye prosedyreregler for framsettelse av grunnlovsforslag, hevder at dagens grunnlovsforslag er lite utredet. Så setter Stortinget ned et utvalg, Andersen-utvalget, med bred sammensetning fra akademia og det politiske miljøet, som fremmer et helhetlig og gjennomarbeidet forslag, grundig utredet, men så vil en altså ikke fremme det forslaget, men snekrer sammen sitt eget forslag i kontrollkomiteen i forrige periode. Det er ingenting galt med det. Det er helt greit, men det er samtidig litt rart at en ikke kan støtte Andersen-utvalgets forslag, når en argumenterer med at det er en svakhet ved dagens system at grunnlovsforslag er lite utredet.

Til slutt: Etter min og Arbeiderpartiets oppfatning er det viktig at skal vi gjøre slike endringer i Grunnloven, må det være et bredt flertall i denne salen. Det må være stor grad av enighet for å gjøre den type endringer av Grunnloven. Det er det ikke, og derfor har vi havnet på at vi ikke kommer til å støtte noen av de tre forslagene som er framsatt, når det gjelder endringen av prosedyren for framsettelse av grunnlovsforslag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:29:19] (komiteens leder): Når forslag fremsettes, og når forslag til lovendringer presenteres for Stortinget gjennom proposisjoner, har vi alltid all grunn til å stille oss et par spørsmål – det gjør vi i hvert fall i Fremskrittspartiet: Hvilket problem er det man søker å løse? Hva er grunnen til at vi må foreta endringer?

Det kan det godt være mange grunner til, avhengig av hvilken sak det er snakk om, men det er en forutsetning, når man vil gjøre endringer, at man skal løse et problem. Det er sjekk nummer én. Og det gjelder ikke minst når det kommer forslag til lovendringer. Når vi skal gjøre grunnlovsendringer, må vi stille oss det samme spørsmålet enda tydeligere: Hvilket problem er det vi søker å løse?

Man kan lese de argumentene som har vært framført i forbindelse med forslagene til endring av Grunnloven som vi har til behandling her i dag. Det som alle de argumentene har til felles, er at de ikke definerer et problem som det er grunn til å anse som reelt.

For det første har man i praksis, i de store, tunge og viktige sakene som handler om endring av Grunnloven, gjort de utredningene som er nødvendig. Jeg synes min gode kollega, representanten Myrli, redegjorde godt for det i sitt innlegg. Man har altså ikke de utfordringene som man argumenterer for å ha.

Samtidig har vi et system som har fungert over tid. Gjennom flere tiår har vi lagt til grunn dagens behandling av grunnlovsendringer, og det har fungert. Da er det jo vanskelig å se at det er noen grunn til å støtte noen av de forslagene som er til behandling her i dag.

Fremskrittspartiet er grunnlovskonservativt, og det all grunn til å være tilbakeholden med å gjøre endringer i Grunnloven. De argumentene for grunnlovsendringer som fremføres, skal i hvert fall være veldig godt begrunnet og veldig godt dokumentert. I denne saken kan vi ikke se at de er det. Derfor har Fremskrittspartiet valgt ikke å støtte noen av de forslagene som er til behandling. Vi trenger ikke å endre et system som fungerer.

Peter Frølich (H) [11:32:39]: Norge har et sterkt demokrati, med en grundig og ryddig saksbehandling, helt fra kommunalt nivå til de aller høyeste og øverste organnivåene. Vi som sitter her, vet veldig godt at man knapt kan behandle og vedta en veistubb i dette landet uten at det foreligger grundige utredninger. Vi har, som dere også vet, behandlet hundrevis – kanskje tusenvis – av proposisjoner i denne salen og latt oss imponere av det juridiske nivået på forarbeidene som lages i regjeringsapparatet. Det store unntaket når det gjelder saker som behandles i denne salen, kommer når vi behandler grunnlovssaker. Jeg synes det er helt påfallende. I motsetning til regjeringen har altså ikke Stortinget et tilsvarende utredningsapparat som kan sikre solid utarbeidede juridiske forarbeider. Så med mindre det ligger et helt spesielt utredningsarbeid til grunn – som det riktig nok gjør noen ganger – står altså Stortinget mer eller mindre på bar bakke når vi skal vedta noen av de viktigste reglene for hvordan vi skal styre landet vårt.

Dette gir to problemer. Det ene er selvfølgelig det åpenbare: at det er uhyre varierende kvalitet på forslagene som kommer opp til behandling. Jeg sier det med all respekt: Noen av de forslagene vi har hatt til behandling, og som til og med har vært nære på å få flertall noen ganger, kunne like gjerne vært kladdet på en serviett. Det som kommer, er syltynt. Det gir enda et problem: debattene blir lite opplyst. Ofte kan det være at man bare automatisk avviser det som kan være gode forslag, med henvisning til at det er et tynt forarbeidsgrunnlag. Det er i seg selv et problem. Om forslagene skulle bli vedtatt, er det også et problem. Ved tolkningstvil senere vil tynne forarbeider være dypt problematisk og kunne gjøre at Stortingets vilje kanskje, i verste fall, ikke blir fulgt på riktig måte av domstolene.

Det andre problemet – det har også vært påpekt – er at det blir uoversiktlig. Det blir uoversiktlig for velgerne der ute, det blir uoversiktlig for media, og, la oss være ærlige med hverandre, det blir noen ganger ganske uoversiktlig for oss i denne salen også.

Dette var det lenge en bred oppfatning om at var et problem og noe som måtte løses. Det var nettopp derfor utvalget ledet av Dag Terje Andersen, ble satt ned. De gjorde et strålende og veldig grundig arbeid. De pekte på hvor feil dette var, og så kom de opp med noen løsninger, som kontroll- og konstitusjonskomiteen bygget på. Man kastet det ikke bort i det hele tatt; man bygget på det, sa seg enig i de fundamentale problemstillingene, og gjorde det man noen ganger gjør i Stortinget – man gjorde justeringer på toppen av et solid faglig grunnlag.

Noen av justeringene var å ikke sile vekk like mye som Andersen-utvalget hadde foreslått. Vi ønsket å opprettholde hver enkelt representants grunnleggende rett til å kunne fremme forslag. Det var viktig for den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen.

Det andre vi la opp til, var en skikkelig, grundig og detaljert utredningsprosess som speiler den som regjeringen har. Det hadde vært fullt ut gjennomførbart. Det krevde bare den lille grunnlovsendringen som er til behandling i dag, men som dessverre – plutselig og veldig overraskende – blir skutt ned av de samme partiene som for noen måneder siden snakket varmt om denne omforente løsningen. Man må jo respektere at folk endrer mening – det er som det er – men jeg synes bare at begrunnelsen som er brukt i innstillingen, ikke helt holder vann. Man kan ikke si at dette har fungert greit i de årene som har vært. Det var det, både i denne sal og utenfor dette huset, stor og bred enighet om at det ikke har. Dette er en prosedyre med potensielle svakheter og sårbarheter. Nå blir det som før, og det er litt dumt.

Fra representanten Myrli har det fra denne talerstolen blitt sagt at det går likevel an å utrede og å bruke utredningskapasiteten hvis Stortinget ønsker det. Det er i så fall glimrende. Det var også et av premissene og bærebjelken i det opplegget som den forrige kontroll- og konstitusjonskomiteen foreslo, nemlig at man mye mer aktivt skulle bruke det utredningsapparatet. Min innstendige oppfordring til kontroll- og konstitusjonskomiteen er at de skal kjenne på ansvaret, forstå problemet og bruke de verktøyene man tross alt har, til å kunne gi bedre grunnlovsdebatter, selv om det nå blir som før, i det store og det hele.

Jeg tar opp mindretallsforslaget.

Geir Pollestad (Sp) [11:38:24]: Senterpartiets enkle utgangspunkt er at det bør vera ein høg terskel for å gjera endringar i Grunnloven. Så er spørsmålet om dagens prosedyre verkar. Eg har lyst til å svara ja på det. Me høyrde at det i førre innlegg, frå representanten Frølich, vart nemnt grunnlovsendringar forfatta på ein serviett. Eg har ikkje kjennskap til at forslag til endringar i Grunnloven forfatta på ein serviett har vorte ein del av Noregs grunnlov, så eg trur det vert brukt litt store ord. Det er eit faktum at oppigjennom åra har Stortinget gjort både store og viktige endringar i Grunnloven. Mitt klare inntrykk er at dei har vore både gjennomtenkte og – der det har vore nødvendig – vurderte og greidde ut.

Eg har all respekt for at tidlegare kontrollkomitear har gått inn i dette spørsmålet og ønskt å justera prosessen, både for å føreta ei siling og for å skapa meir engasjement. Men då kan ein stilla seg spørsmålet: Kva er det som gjer at det er såpass lite engasjement rundt grunnlovsendringar? Kan det tenkast at Grunnloven har ganske brei støtte, at det ikkje er et folkeleg behov for og ønske om å gjera dei store endringane? Folk støttar Grunnloven, som me veit, men eg trur òg folk lever med at det er ein høg terskel for å gjera endringar. Det ligg jo òg i dei forslaga som er oppe i dag, og det er eg glad for.

Det vert peikt på behovet for å greia ut grunnlovsforslag betre. Ja, men det er ikkje slik at gjeldande ordning hindrar at grunnlovsforslag vert greidde ut. Det er òg verdt å ta med seg. Eg vil peika på noko som eg for så vidt òg synest er eit poeng – og representanten Myrli gjorde greie for det. Når ein vil at betre utgreiingar skal liggja til grunn for grunnlovsendringar, er det jo eit litt morosamt poeng at ein samlar seg om akkurat det forslaget som ikkje er greidd ut og anbefalt etter ei utgreiing.

Senterpartiet står for ein grunnlovskonservatisme. Det betyr at me ikkje skal endra Grunnloven slik me f.eks. endrar Stortingets forretningsorden – endra han for å sjå om det fungerer betre. Nei, det må vera eit reelt behov for å endra han, og det meiner me ikkje ligg føre i denne saka. Eg skal ikkje på nokon som helst måte hevda at det mindretalet har føreslått, inneber ein revolusjon, men det er kanskje slik at ein løyser eit problem ein ikkje har, med tiltak som neppe vil verka. På den bakgrunnen vil Senterpartiet stemma imot forslaga.

Hege Bae Nyholt (R) [11:42:09]: Jeg får se om jeg starter en brann, men jeg tviler.

Rødt kommer til å stemme for grunnlovsforslag nr. 15, som er fremmet av representanter fra flere partier, deriblant Rødt. Forslaget er fremmet på bakgrunn av Stortingets behandling av Rapport fra Utvalget til å utrede prosedyren for grunnlovsendringer.

Forslagsstillernes intensjon er å sikre en grundigere og bedre behandling av grunnlovsforslag. Forslaget medfører at Stortinget behandler grunnlovsforslag i to omganger, i motsetning til slik det er i dag, hvor grunnlovsforslag behandles kun én gang.

Den første behandlingen, som da vil være en ny ordning, vil skje i samme valgperiode som forslaget framsettes. Den andre vil skje etter at det har vært avholdt valg, altså det vi holder på med her i dag. Den første behandlingen vil innebære at Stortinget voterer over hvorvidt grunnlovsforslaget skal tilrådes vedtatt etter neste valg. Stortinget vil da også kunne tilrå endringer i framsatte forslag, slik at Stortinget tilrår et forslag som er endret i forhold til forslaget som opprinnelig ble framsatt.

Dette vil etter vårt syn kunne skape mer offentlig debatt om forslagene og derfor styrke velgernes mulighet til å orientere seg om hva grunnlovsforslag går ut på, samt hvilke representanter og partier som stiller seg bak de ulike grunnlovsforslagene. Den doble behandlingen og Stortingets mulighet til å tilrå endringer i framsatte forslag vil etter vårt syn også kunne bidra til at grunnlovsforslag i praksis blir bedre utredet.

I henhold til grunnlovsforslag nr. 15 skal alle framsatte forslag behandles av Stortinget etter valget, uavhengig av om de får Stortingets tilråding eller ikke. Hvis Stortinget tilrår et forslag som er endret i forhold til forslaget som opprinnelig ble framsatt, skal Stortinget etter valget behandle både det tilrådde forslaget, slik det lyder med endringer, og det opprinnelig framsatte forslaget.

At alle forslag skal behandles etter at det har vært avholdt valg, uavhengig av om det er blitt tilrådd av Stortinget under første gangs behandling, skiller forslaget fra grunnlovsforslagene nr. 14 og 40. I henhold til disse forslagene er det nemlig kun grunnlovsforslag som oppnår henholdsvis en tredjedels eller en fjerdedels tilslutning under første gangs behandling som skal tas til behandling etter neste valg.

Rødt er sterk motstander av at det innføres noen slik silingsmekanisme for hvilke grunnlovsforslag som skal gå til andre gangs behandling. Etter vårt syn bør alle framsatte forslag behandles etter neste valg, slik at velgerne får mulighet til å ta disse med i betraktningen når de bestemmer seg for hvem som skal få deres stemme.

Sverre Myrli (A) [11:44:51]: Jeg har lyst til å kommentere noe av det representanten Frølich tok opp i sitt innlegg, som for øvrig var et godt innlegg. Jeg vet at han personlig har vært og er veldig engasjert i dette spørsmålet, men det er jo litt betegnende for situasjonen at et tidligere medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen må opp for å argumentere sterkt for dette. Det er vel litt betegnende for situasjonen, for hvor er det store engasjementet blant stortingsrepresentantene for å gjøre disse endringene, hvis det virkelig er et så stort problem som enkelte hevder?

Jeg vet at det går an, og at jussprofessorer og andre som har henvendt seg, har argumentert for hvorfor det er nødvendig å gjøre endringer. Ja, det er fullt mulig å hevde det, men det er Stortinget og Stortingets representanter som er ansvarlige for lovgivningen og formuleringene både i Grunnloven og i andre lover, og når det er så lite engasjement i Stortinget, er det kanskje et bevis på at de fleste synes det fungerer rimelig bra, slik regelverket er i dag. Når det er sagt, betyr selvsagt ikke det at det ikke er mulig å hevde at en kan gjøre endringer, og at et annet regelverk, et annet system for framsettelse av grunnlovsforslag også kunne ha vært på sin plass.

Jeg vil samtidig ta litt til motmæle mot det Frølich sa. Han sa noe sånt som at Stortinget står på bar bakke i behandlingen av grunnlovsforslagene. Jeg synes det er en veldig overdrivelse av situasjonen, og det stemmer vel ikke. For det første vil jeg si at hvis det fremmes grunnlovsforslag på servietter eller på andre måter, som det ble hevdet, og Stortinget står på bar bakke, bør absolutt ikke den typen grunnlovsforslag vedtas av Stortinget. For det andre, og som jeg også sa i hovedinnlegget mitt: Har det noen gang skjedd at Stortinget har vedtatt store endringer i Grunnloven uten at det er grundig utredet på forhånd?

Som jeg sa tidligere, er det fullt mulig å lage et system, også med dagens bestemmelser i Grunnloven, hvor forslagene utredes på en bedre måte. Jeg vet det tidligere har vært snakk om å legge inn i Stortingets forretningsorden at grunnlovsforslag skal utredes bedre etter at de er fremmet. Det er fullt mulig å gjøre også med dagens regelverk, og jeg blir gjerne med og ser på formuleringer av det som kan samle flertall i salen.

Konklusjonen er at det hadde vært gode argumenter for å stemme for Andersen-utvalgets forslag, som ble utredet grundig, både av representanter fra juridiske miljøer og andre innen akademia og av representanter med bakgrunn fra flere ulike politiske partier, men det måtte da ha fordret at det hadde vært bredt flertall for et slikt forslag, og det er det altså ikke. Da får vi leve med bestemmelsene i Grunnloven slik de er, og jeg tror Stortinget skal leve godt med det også framover.

Julie E. Stuestøl (MDG) [11:48:52]: Jeg skulle veldig gjerne sett at det var like mye engasjement både i salen og i media for denne saken som i den forrige saken vi behandlet, om monarki og republikk, men det er godt å se at i hvert fall enkelte av oss er her og har lyst til å debattere dette. Jeg vil takke for debatten, som jo ble nokså kort, trass i at dette er et veldig viktig tema for Grunnloven som politisk verktøy og for demokratiet vårt i stort.

Jeg har respekt for og kan støtte en viss konservativ tilnærming til det å endre Grunnloven, men jeg må få gjenta at det viktigste argumentet for å endre prosedyren nettopp er kvalitet og forankring. En kan se for seg at Stortinget vedtar formuleringer som er mindre gode enn de kunne ha vært, fordi de ikke kan endres etter at de er fremmet. Da hjelper det ikke så mye med et seminar i lagtingssalen eller en utredning etter at de er fremmet i sin endelige form. Vi kan også se for oss at det kan skje at Stortinget avviser et forslag som de i prinsippet er enig i, fordi formuleringen er upresis og at dette kommer fram for sent. Dermed vil en endring som et flertall ønsker seg, utsettes i mange år.

Vi har sett eksempler på at endringer av Grunnloven har vært omtalt som unødvendige etter at de er vedtatt. Med mulighet for justeringer og presiseringer i første behandlingsrunde unngår vi de tvetydighetene og unødvendige svakhetene som dagens system kan gi, og Stortinget får større kontroll over presisjonen i teksten. Dette reduserer også risikoen for rettsliggjøring og for at domstolene må fylle inn uklarheter som burde vært avklart politisk.

Mens representanten Myrli plasserer jussprofessorer i en liten, spesiell boks som en særlig interessegruppe, vil jeg igjen vise til Norges institusjon for menneskerettigheters tydelige høringssvar, hvor de skriver at en mer grundig behandling vil høyne kvaliteten på selve grunnlovsteksten og styrke Stortingets rolle som landets grunnlovsgiver.

Jeg er overrasket over at det ser ut til at Stortingets flertall ikke ønsker å gi seg selv bedre verktøy, bedre prosesser og en tydeligere konstitusjonell posisjon i møte med både domstolene og den utøvende makt. Dette kunne styrket maktfordelingen, og det kunne tydeliggjort Stortingets eierskap til Grunnloven. Jeg synes det er synd at vi ikke vil gjøre det i dag.

Sverre Myrli (A) [11:51:51]: Til det siste innlegget: Jeg vil ikke ha på meg at jeg har plassert jussprofessorer i noen boks, eller andre for den saks skyld. De er svært viktige premissleverandører i lovgivningen både når det gjelder Grunnloven, og når det gjelder andre ting, så det er ingen kritikk av verken jussprofessorer eller andre som har engasjert seg. Poenget mitt var at det er Stortinget og Stortingets representanter som er ansvarlige for lovgivningen, og som også er ansvarlige for Grunnloven og de formuleringene som Grunnloven har.