Grunde Almeland (V) [12:11:00] (komiteens leder): Det er med stort alvor vi starter denne debatten om et tema som vi felles i komiteen er genuint opptatt av. Dette er vel også den første initiativdebatten denne komiteen tar, så med det ser jeg fram til en viktig debatt.

I mars 2023 ga statsråden Helsetilsynet i oppdrag å gjennomgå dødsfall i barnevernsinstitusjoner. Formålet med oppdraget var å se de alvorlige hendelsene i sammenheng for å avdekke svikt og bidra til læring, utvikling og kvalitet i tjenestene. I oktober 2023 presenterte Helsetilsynet sin rapport om åtte jenter med store og sammensatte utfordringer, som mistet livet sitt mens de var i en barnevernsinstitusjon. Rapporten viser at vi ikke har klart å ivareta disse barna godt nok, og at tjenestene har sviktet i å gi barna det tilbudet de hadde behov for.

Et av hovedfunnene i rapporten er at samarbeidet mellom barnevernstjenesten og helsetjenestene ikke har vært godt nok. Helsetjenestene er heller ikke utformet med hensyn til unge med komplekse utfordringer, og mange flyttinger i barnevernet har vanskeliggjort arbeidet. I rapporten pekes det på manglende kontinuitet i det psykiske helsetilbudet og manglende samsvar mellom behovene det enkelte barn har, og barnevernstilbudet som ble valgt.

Da min kollega i komiteen, representanten Silje Hjemdal, samme måned stilte spørsmål til statsråden om hvordan statsråden ville sikre at ingen flere barn dør i barnevernsinstitusjoner, og hvordan statsråden vil følge opp Helsetilsynets anbefalinger, fikk hun til svar at Barne- og familiedepartementet sammen med Bufdir ville gå grundig inn rapporten og så raskt som mulig vurdere anbefalingene fra Helsetilsynet. I sitt svar skrev statsråden at rapporten og anbefalingene ville bli sett i sammenheng med rapporten fra barnevernsinstitusjonsutvalget, som ble mottatt av henne og helse- og omsorgsministeren samme måned.

I juni 2024 kom det en ny rapport fra Helsetilsynet. Den peker på systemsvikt og fortsatt store utfordringer i barnevernsinstitusjonene. Statsforvalterne har mottatt flere bekymringsmeldinger om brudd på Bufetats bistandsplikt ved at barn og unge ikke har fått plass i barnevernsinstitusjon og fosterhjem. Dette er grunnen til at en samlet familie- og kulturkomité har tatt initiativ til en debatt om dette temaet. Komiteen er bekymret over at det siden februar 2023 har vært fem dødsfall med tilknytning til barnevernsinstitusjoner.

Rapporten kom i 2023 og er ikke den første av sitt slag. I flere år har mange aktører, deriblant Barneombudet, pekt på at barn med de største og mest komplekse utfordringene blir kasteballer i et system som lider under at barnevernet og helsevesenet ikke klarer å samarbeide godt nok, hvor det er uklart hvem som har ansvaret, og hvor man ikke evner å svare ut det enkelte barns behov. Dette er det barna som betaler prisen for, og for noen koster det dem livet.

Lederen i barnevernsinstitusjonsutvalget, Erik Stene, slo alarm for over et år siden om barn som dør under barnevernets omsorg. Et sentralt forslag utvalget la fram for et år siden, var at alle barnevernsinstitusjoner i Norge bør være tilknyttet døgnbemannede psykiatriteam som kan hjelpe barn og unge i sårbare situasjoner.

Regjeringen har lovet grep for å forhindre flere dødsfall i barnevernet. Så sent som tirsdag denne uken kunne helse- og omsorgsministeren likevel ikke svare på hvilke tiltak som vil komme fra regjeringen. At alle barnevernsinstitusjoner er tilknyttet et ambulant spesialisthelsetilbud er fortsatt på planleggingsstadiet. At barn og unge med alvorlige rusproblemer skal få behandling i helsevesenet, slik voksne får, i stedet for å sendes til en barnevernsinstitusjon, er en endring som har blitt lovet. Når ansvaret skal overføres, har regjeringen fortsatt ikke gitt svar på.

I hele fjor ble det opprettet én – jeg gjentar: én – ny døgnplass til barn med psykiske lidelser. Det er, med respekt å melde, en svak respons på en graverende systemsvikt. Det er et slag i ansiktet til barn som sliter, til foreldre som mistet sine barn da de stolte på at barnevernet skulle ta vare på dem, og til foreldre som er livredde for at deres barn vil kunne komme til å lide samme skjebne.

Det er et alvorlig bakteppe, og jeg ser fram til en viktig debatt.

Tage Pettersen (H) [12:16:15]: Dette er en viktig debatt. At sju barn og unge har dødd under barnevernets omsorg de siste to årene, er ikke noe annet enn helt forferdelig. Det er også bare ett år siden Helsetilsynet la fram sin rapport om dødsfall i barnevernet, som avdekket at ni jenter døde på fem år fram til februar 2023, og tvillingene Mina og Mille var da regnet med blant disse. Vi har alle, selvfølgelig, dyp medfølelse med alle dem som sitter igjen.

Barnevernet skal være et sted der det er trygt, der man møter vennlige smil og varme hender. Barnevernet skal være en garanti for at alle barn og unge i Norge sikres omsorg, trygghet og utviklingsmuligheter. Barnevernet har som sin primæroppgave å ta vare på de mest utsatte barna i samfunnet vårt. Det skal beskytte barn mot omsorgssvikt og motvirke at barn lider fysisk og psykisk overlast. Men sannheten er at noen barn i dag lider under barnevernets omsorg. Når barn i barnevernets omsorg dør, gjør ikke det offentlige jobben sin.

Ansvaret er ikke Støre-regjeringens alene, men det er et ansvar alle oss som jobber med og har ansvar for barnevern i norsk politikk, må dele. Høyres og min oppgave har vært å påpeke de feil vi mener Støre-regjeringen har gjort, og foreslå alternativ politikk. For la det ikke være noen tvil: Den sittende regjeringen har gjort feil i sin barnevernspolitikk gjennom flere år, sett med mine øyne. Det er et faktum at regjeringen har vært mest opptatt av å kvitte seg med enkelte leverandører og aktører i barnevernet, og på regjeringens vakt har problemene i barnevernet utvilsomt vokst seg større. Bare per august i år har Bufetat hatt 141 brudd på bistandsplikten. Til sammenligning var det like mange brudd i hele 2023. Bufdir, regjeringens eget fagdirektorat, har selv sagt til NRK at Støre-regjeringens politikk gjør barnevernsarbeidet vanskeligere. Regjeringen driver det jeg vil karakterisere som en jojo-styring av barnevernet. Nok en gang har Støre-regjeringen foreslått en tilleggsbevilgning til barnevernet. De snur og vil rett og slett bruke 458 mill. kr ekstra, til kjøp av private barnevernstjenester. Selvfølgelig er det veldig bra – at de skifter standpunkt, at de gjør det de nå gjør, og også ser verdien av denne type aktører i feltet. Men med denne tilleggsbevilgningen innrømmer samtidig regjeringen at de har ført en politikk som ikke har virket, i flere år. Konsekvensen er at det har tatt norsk barnevern bakover. Regjeringen har tatt barnevernspolitikken langt til venstre og sagt at ideologi skal trumfe sunn fornuft, og det har bidratt til å skade barnevernstjenesten. Det vil ta tid å rette opp de feil og mangler som regjeringen har påført tjenesten gjennom nå flere år.

Hvis borgerlig side får velgernes tillit neste år, kan i hvert fall jeg her og nå garantere at vi vil ta alle gode krefter i bruk, både det offentlige, de ideelle og de kommersielle, for det er det som er Norge, og det er det som er den norske modellen. Sivilsamfunnet, frivilligheten, det offentlige, det kommersielle og alle andre samarbeider om å finne de aller beste løsningene. Vi kan ikke ha en idealistisk tilnærming til politikk når det handler om menneskers liv, som de gjør i dette tilfellet. Det sitter pårørende rundt i landet vårt og er ekstremt fortvilte. Fakta, fornuft, ansvar og tilgjengelig kapasitet må være førende i barnevernspolitikken, ikke en ideologisk tilnærming.

Barnevernet på sitt beste setter barnet i sentrum. Det handler om tidlig innsats, samarbeid, tillit og skreddersydd støtte, at barnas mening og vilje skal høres, at vi klarer å tilby profesjonell og kompetent hjelp til rett tid, og at vi tar alle gode krefter i bruk. Barnets beste skal alltid settes først, og barnevernet er til for å hjelpe nettopp disse barna. Vi har på veldig mange områder, og det skal vi ikke glemme, et godt barnevern i Norge. Det gjøres hver dag viktige arbeid av det norske barnevernet for å ta vare på barn som trenger det. Men likevel har rapporter fra Helsetilsynet og Riksrevisjonen, dommer fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol og ulike forskningsrapporter vist oss de siste årene at vi har store utfordringer i barnevernet. Derfor er vår oppgave at dette er noe vi må løse sammen. Derfor er jeg også veldig glad for at vi kan ha denne debatten her i dag, for jeg tror vi alle sammen er helt enige om målet, som er å hjelpe de sårbare barna på en best mulig måte.

Mona Nilsen (A) [12:21:09]: Vårt velferdssamfunn settes virkelig på prøve når de svakeste blant oss utsettes for omsorgssvikt. Det er en alvorlig situasjon, og det gjør spesielt vondt når vi ser barn som ikke får den hjelpen de trenger, enten fordi det ikke gripes inn i tide, det gripes inn for raskt, eller tiltakene som gis, ikke er riktig.

Det er fellesskapets ansvar å stille opp når omsorgssituasjonen svikter, og det er bred enighet om at gode løsninger finnes i familie, nære nettverk, fosterhjem eller for noen institusjon. Faktum er at barnevernet har over tid hatt store utfordringer.

Under Høyre-regjeringen fikk vi en del rekke alvorlige rapporter om barnevernet. I alt fra NOU-en til Riksrevisjonens granskinger ble det dokumentert alvorlig svikt på flere områder. Langvarige bekymringer for barnevernet og bl.a. ansattekampanjen «Hei, Erna» førte høsten 2019 til at statsråd Kjell Ingolf Ropstad ble bedt om å gi en redegjørelse til Stortinget.

Under trontaledebatten i 2020 ble det på initiativ fra Arbeiderpartiet gjort følgende enstemmige vedtak:

«Stortinget ber regjeringen sette ned et ekspertutvalg som skal gjennomgå norsk barnevern med mål om å bedre rettssikkerheten i alle ledd av tjenesten, der hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utvalgets arbeid.»

Vi kan konstatere at ingenting ble gjort på et helt år.

Noe av det første nåværende statsråd Toppe gjorde, var å oppnevne både barnevernsutvalget og institusjonsutvalget. Resultatet av utvalgene er utgangspunkt for regjeringens kvalitetsreform for både kommunalt og statlig barnevern. Kvalitetsreformen, som legges fram våren 2025, skal nemlig møte utfordringene med tidlig innsats, tilpasset oppfølging, styrket kompetanse og bedre kvalitet på institusjonene. I tillegg til kvalitetsreformen har også regjeringen tilført betydelige midler gjennom flere statsbudsjett. I 2024 ble statlig barnevern tilført til sammen 1,3 mrd. kr. For 2025 er det foreslått ytterligere økning med hele 800 mill. kr. Kapasiteten har økt fra 2021 til i dag fra 601 til 668 plasser.

Barnevernet er en del av vår felles velferd. Når omsorgen svikter, må fellesskapet stå støtt. Med reformer, økte ressurser og bedre kvalitet skal vi sikre at barn får en trygg omsorg og framtid. Det er vårt felles ansvar. Vi må sikre at barnevernets ressurser brukes for å gi barn trygghet, kompetanse og gode tiltak, ikke nødvendigvis kommersiell profitt.

Vi skal ta situasjonen, og vi må ta den på alvor. Regjeringen peker på viktig retning for et barnevern som bygger på de ressursene de har. Barn skal nemlig få slippe å flytte. De skal få nødvendig helsehjelp, utviklingsstøtte og beskyttelse. På den måten er det den retningen vi trenger for å gi de mest sårbare barna en trygg framtid.

Margrethe Haarr (Sp) [12:25:09]: Alle barn og unge fortjener å ha rett til å ha en trygg og god oppvekst, og det er vår viktigste oppgave å legge til rette for gode oppvekstvilkår. De aller fleste barn har det bra i Norge, men flere barn og deres familier trenger hjelp til å skape den tryggheten som barnet trenger. Vi trenger derfor en god barnevernstjeneste.

Jeg er glad for at komiteen har denne debatten i dag, og at vi i fellesskap løfter debatten om barnevernet og kan diskutere hvilke utfordringer vi har og behov for endringer og tiltak. Det er et ansvar vi har i fellesskap, for uavhengig av hvilken regjering vi har hatt de siste årene, har det vært kritikk av barnevernet, bekymringer rundt tjenesten og varsler og rapporter om at ting ikke har vært bra. Forbedringer har blitt gjort, men ikke alle tiltakene har løst utfordringene, og nye utfordringer har dukket opp. Barnevernet er kanskje en tjeneste som vil kreve at vi gjør justeringer og endringer mer eller mindre kontinuerlig, for å gjøre vårt for å kunne skape det best mulige barnevernet med barnets behov og barnets beste i fokus.

Barnevernsreformen hadde som intensjon å bedre samarbeidet på tvers av tjenestene i kommunene, satse på forebygging og komme tidligere inn med tjenester. Hensikten var at behov for omfattende tjenester i barnevernet skulle reduseres, inkludert behovet for institusjoner. Foreløpig har man ikke lykkes med den strategien. Behovet for institusjoner i barnevernet har i en kort periode under pandemien gått ned, men høsten 2022 snudde behovet drastisk. Flere barn og unge fikk behov for et institusjonstilbud, og mange hadde et større behov enn tidligere og behov for lengre opphold enn før. Det gjorde at feltet måtte snu seg rundt raskt for å bygge opp kapasitet.

Det har vært gjentatte brudd på bistandsplikten, og på grunn av det raskt økende behovet klarer man ikke raskt nok å gi et institusjonstilbud til de barna som trenger det, og det er alvorlig. Likevel jobbes det godt med å øke kapasiteten i det statlige barnevernet og hos de ideelle, og samtidig sikre at vi klarer å dreie det tilbudet og innretningen på institusjonene for å tilpasse det behovet som det enkelte barnet har for omsorg, hjelp og behandling, og samtidig sikre en god kvalitet på det tilbudet som gis.

I tillegg venter altfor mange barn på fosterhjem. Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding om fosterhjem som er til behandling i Stortinget nå. Et sentralt mål for regjeringen er at barn som har behov, skal få et fosterhjem for å sikre en trygg og stabil omsorgssituasjon, og av de barna som ikke kan bo hjemme, bor ni av ti i fosterhjem. Vi er kjent med at det er for få fosterhjem i dag, og det er altfor mange barn som venter på et hjem. Fosterhjemsmeldingen foreslår tiltak for å øke antall fosterhjem og sikre stabilitet og bedre forutsetninger for fosterhjemmene. Jeg håper at vi med de foreslåtte tiltakene bidrar til at flere ønsker å bli fosterforeldre og åpne for barn som trenger den omsorgen og kjærligheten de kan gi. Fosterhjemmene er en bærebjelke i det norske barnevernet, og vi må sikre at det er et tilbud som vi også i framtiden kan gi de barna som trenger det.

Barnevernet er en viktig tjeneste, men det er også et stort ansvar når staten går inn og tar over omsorgen for de mest utsatte barna vi har, de som trenger mest hjelp, støtte og omsorg, og sikrer at de får det tilbudet de trenger. Barnevernet har vært gjennom store endringer og har fått et større fokus politisk, noe som er bra og riktig, og det har samtidig bidratt til og gjennomført endringer, tatt grep og gjort tilpasninger i tjenestene for å gjøre dem bedre. Det har vært gjennomført mange endringer og ulike reformer, og vi må innrømme at mange av endringene er gjennomført på grunn av en eller annen krise. I dag må vi også si at vi har en krise, en krise som det jobbes med for å løse, men som også vil trenge ytterligere tiltak for å kunne gi et tilbud til dem som trenger det.

Det har de siste årene vært flere tilfeller der barn har mistet livet mens de bor i barnevernsinstitusjon. Det er grusomt, og det skal ikke skje, og vi må gjøre alt i vår makt for at det ikke skal skje igjen. Statens helsetilsyn har hatt en gjennomgang av de mest alvorlige hendelsene i barnevernet og kommet med sine anbefalinger om ting vi kan gjøre bedre og annerledes for å forhindre at dette skjer igjen. Rapporten viser tydelig at vi ikke klarer å ivareta de barna godt nok. Vi klarer ikke å gi dem et godt nok tilbud, særlig knyttet til psykisk helse og koordinering av tjenester. Det er et viktig ansvar vi har med å gjøre de nødvendige justeringene for å sikre at barn som må bo på institusjon, får den hjelpen de trenger.

Det er viktig å understreke at i mange saker lykkes vi godt med barnevernstiltakene. Hjelpetiltakene i hjemmet fungerer, og barnet får en god oppvekst i et fosterhjem eller den omsorgen og hjelpen de trenger på institusjon. Likevel: Noen ganger går det absolutt ikke bra, og de hendelsene må vi lære av.

Silje Hjemdal (FrP) [12:30:16]: Etter hva jeg vet, er det første gang vi har en initiativdebatt om barnevern i denne sal. Jeg er veldig glad for at komiteen var helt enig i at en sånn debatt var på sin plass å ha. Primært ønsket jeg egentlig en redegjørelse fra statsråden på feltet, all den tid det har kommet så mange alvorlige rapporter og tilbakemeldinger til oss og til andre om situasjonen i norsk barnevern. Saken om Mina og Mille rystet oss ved innvollene og var nok et eksempel på at de barna som dør under det offentliges omsorg, har et fjes og en historie.

I går hadde jeg et møte med Forandringsfabrikken, som har gitt ut en ny bok – Uten trygghet er vi sjanseløse. Jeg håper statsråden også vil kikke på den. Det var en kraftig påminner om en annen som ga denne debatten et fjes, og som var en viktig stemme. På søndag er det ett år siden Mathilde Hellum døde. Hun var veldig engasjert i Forandringsfabrikken og var, som mange kanskje husker, en veldig viktig stemme i dokumentarserien Instukids på NRK. I begravelsen hennes lovet statsråden at hun skulle ta Mathildes arbeid med seg videre og følge dette opp, og at hennes stemme ikke skulle bli glemt. Det håper jeg at statsråden lover å følge opp i sitt arbeid videre, nettopp fordi en sånn forpliktelse krever handling.

Nå har vi etter hvert fått ganske mange utredninger, rapporter og anbefalinger fra ulike tilsyn, utvalg, ekspertgrupper osv., men vi ser liten vilje til handling. Imens går barn som er under det offentliges omsorg, glipp av veldig viktig hjelp, kanskje spesielt innenfor helsefeltet. Derfor skal jeg også være den første til å anerkjenne at dette er et veldig viktig felt for vår statsråd, barneministeren, som er her i dag, men det er vel så viktig at helseministeren kommer på banen i disse debattene. Noen av de utfordringene som påpekes av alle utvalg og i alle rapporter vi har fått til nå, er nemlig at man er nødt til å se systemet på tvers av sektorer, og at man ikke har samhandlet godt nok.

Det er veldig betenkelig at når man er barn som gjerne har problemer med rus og psykiatri, blir man henvist til barnevernet, men er man voksen, har man krav på helsehjelp. Det er faktisk en stor utfordring i dagens system, som dagens barnevern ikke er rigget for. Det er veldig viktig å minne oss på at i en del av disse rapportene er det ikke bare barnevernet som får kritikk, det er også helsevesenet. Det viser at den samhandlingen er avgjørende for at vi skal kunne gi disse barna gode nok hjelpetilbud, og da spesielt hva angår deres behov for helsehjelp.

Jeg begynner å bli veldig utålmodig, sammen med mine kollegaer i komiteen, med tanke på hvordan man etter hvert ønsker å følge opp disse rapportene. I sist spørretime i denne sal lovet statsråden at det jobbes med tiltak på lengre sikt, men hun sa også konkret at man også har jobbet med strakstiltak. Jeg håper at i løpet av denne debatten vi har i salen i dag, vil statsråden redegjøre eller informere Stortinget om hvilke konkrete strakstiltak regjeringen nå er klar for å igangsette for å gi bedre hjelp og vern for disse barna, som sårt trenger vår innsats.

Kathy Lie (SV) [12:35:28]: Noen ganger blir barn utsatt for så alvorlig omsorgssvikt at de ikke kan bo med foreldrene sine. I de tilfellene kommer det offentlige inn for å ta over omsorgen. Da bør vårt løfte til disse barna være at vi som storsamfunn skal rette opp de skadene som har blitt påført, og gjøre alt vi kan for at disse barna skal få et bedre liv.

Dessverre ser vi altfor mange eksempler på at barn under offentlig omsorg ikke får det tilbudet de behøver og trenger. Det er en forbrytelse overfor de mest sårbare i samfunnet vårt at vi ikke stiller opp med de ressursene som trengs for at de skal kunne leve et godt liv.

Et godt barnevern er forskjellen på et godt liv, et dårlig liv og ikke et liv i det hele tatt. Siden februar i fjor har vi mistet fem ungdommer med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Vi vet også fra Helsetilsynets granskning at mange ungdommer på institusjoner sliter psykisk og fysisk, og at over 100 ungdommer i løpet av to år har forsøkt å ta sitt eget liv på institusjoner. Alle disse ungdommene har drømmer, ønsker og ferdigheter, men vi klarer ikke å ta vare på dem på en god måte.

Det har vært fokusert mye på at barnevernet bryter bistandsplikten, at det er mangel på institusjonsplasser i offentlig barnevern, særlig for barn med store og sammensatte behov. Samtidig med dette vet vi at mange av de kommersielle barnevernsinstitusjonene går så det griner. Utenlandske selskap tjener seg rike på de mest sårbare barna, og det offentlige betaler regningen. Vi som folkevalgte må da spørre oss: Er det sånn vi skal ha det? Er det sånn at disse ungdommene shopper institusjonsplasser i et fritt marked?

Nei. De settes ut på anbud. Barn og unge som har behov for en institusjonsplassering, trenger et tilbud som er av høy kvalitet, med motiverte ansatte som kan bygge relasjoner. De har behov for stabilitet. Det er derfor viktig at barna ikke har for mange ansatte å forholde seg til, men at det er faste og stabile ansatte barna kan bygge relasjoner til. Barna har behov for trygge, gode voksne som er en del av et godt etablert fagmiljø, med god ledelse og oppfølging.

Dessverre er det ikke dette som er dagens realiteter. Barnevernsfeltet er et av de velferdsområdene der det er størst forskjeller mellom ulike tilbydere med hensyn til hvilke lønns-, pensjons- og arbeidsvilkår deres tariffavtaler binder dem til. Dette har igjen konsekvenser for gjennomtrekk blant de ansatte.

Bufdirs rapport om turnover blant ansatte i barnevernet viser at driftsmodell har stor betydning for både faktisk turnover siste året og også hvorvidt ansatte planlegger å skifte jobb, samt jobbe innenfor institusjonsfeltet på lang sikt.

De kommersielle institusjonene har høyest faktisk turnover blant de ansatte. Nær seks av ti ansatte i kommersielle institusjoner oppgir at utskiftningen har vært høy eller veldig høy det siste året. De barna som har mest behov for stabilitet og trygge rammer, er altså de som er mest utsatt for gjennomtrekk blant ansatte. Tallenes tale er tydelig: Dette henger tett sammen med driftsform.

Vi skylder disse barna å gjøre alt vi kan for å bygge opp kapasitet i statlig og ideell regi og sikre gode lønns og pensjonsvilkår for de ansatte, sånn at de ønsker å stå i jobben over tid. Vi har ingen tid å miste, nå er det på tide å trykke på den røde knappen.

Jeg er glad for at regjeringen i sitt forslag til statsbudsjett foreslår en stor økning i midler til statlig barnevern, men er samtidig bekymret for at trege statlige prosesser gjør at det tar for lang tid og er for lite fleksibelt. Derfor er det viktig at vi samtidig legger til rette for de private ideelle med langsiktige kontrakter og etableringsstøtte.

Det viktigste er at vi har et tilpasset tilbud med riktig omsorgsnivå til alle barn som trenger det. Vi kan ikke la barn stå alene uten hjelp. Derfor må vi fortsatt bruke noen av de kommersielle tilbudene. Den beste måten å sørge for at de kommersielle institusjonene vi bruker, holder best mulig kvalitet og stabilitet, er faste rammeavtaler, men jeg mener det er viktig at det er staten som skal ha beredskapen, og at vi raskest mulig må sørge for en situasjon hvor vi avvikler dagens praksis med dyre enkeltkjøp av plasser. Hvor dyrt dette er, ser vi når vi hvert år må behandle tilleggsbevilgninger på flere hundre millioner.

Mitt spørsmål til statsråden i denne sammenhengen er om hun deler denne vurderingen, og hva hun nå vil gjøre for å sikre stabilitet og trygghet for de mest sårbare i samfunnet vårt.

Statsråd Kjersti Toppe [12:40:41]: Det har over fleire år vore store utfordringar i institusjonsbarnevernet. Barn har mista livet mens det offentlege har hatt den daglege omsorga for dei. For mange barn flyttar for masse og får for dårleg helsehjelp, og dei møter utfordringar med rus.

Regjeringa tar situasjonen i norsk barnevern på alvor. Behovet for endringar i institusjonsbarnevernet er grundig dokumentert. Difor sette regjeringa òg ned institusjonsutvalet, som hausten 2023 la fram sin rapport. Han viser behovet for ei ny retning for institusjonsbarnevernet der barna kan føle seg trygge, forstått og verdsette. På bakgrunn av NOU-en la regjeringa allereie våren 2024 fram sin institusjonsstrategi med namnet Vårt felles ansvar – ny retning for barnevernets institusjonstilbud.

Regjeringa jobbar for eit barnevern som byggjer på dei ressursane barnet har. Barn skal sleppa å flytta, barn skal få helsehjelp, utviklingsstøtte og beskyttelse. Barnevernsinstitusjonar skal opplevast som ein heim, og barn i barnevernet skal få ro og oppleva normalitet. I neste års statsbudsjett føreslår vi 58 mill. kr til utprøving av ein institusjonspilot i tråd med desse måla i strategien.

Mange barn får god hjelp i barnevernet, og mange tilsette jobbar kvar dag for at barn i barnevernet skal ha det godt, også på institusjon. Det må vi ikkje gløyma. Men i denne debatten handlar det om kva som sviktar. I 2023 bad eg Helsetilsynet om å setja i gang ei gransking av alle tilfelle dei fem siste åra der barn har døydd i forbindelse med institusjonsopphald. Ei slik gransking hadde ikkje tidlegare vore gjennomført. Samtidig gjorde Statsforvaltaren i Vestland eit tilsyn med den svært tragiske saka der tvillingane Mina og Mille døydde. Helsetilsynet skreiv i sin rapport at:

«Dagens situasjon med gjentatt innleggelse i og utskriving fra spesialisthelsetjenestens døgnenheter og flytting mellom barnevernsinstitusjoner som selv mener de ikke har tilstrekkelig kompetanse, er ikke til barnets beste.»

Det er eg einig i. Dette systemet gjer også at barna det gjeld, mister tilliten til at vi og samfunnet vil eller kan hjelpa dei. Rapporten viser kort sagt kor ille det kan gå om barnevernet blir ståande åleine med ansvaret for oppfølging av barn med svært samansette behov og store helseproblem. Denne erkjenninga ligg òg til grunn for institusjonsstrategien vår og arbeidet med ei kvalitetsmelding. Desse barna er vårt felles ansvar. Alle tenester må og skal strekkje seg over kanten og ta sin del av ansvaret for barn i barnevernet.

Vi gjer også ting, på både kort og lang sikt. Helseføretaka har i 2024 fått i oppdrag å planleggja for at alle barnevernsinstitusjonar er knytte til eit helseteam. Det er oppretta helseteam i alle regionar, med ulik innretning, der ein testar ut ulike modellar. Det er òg inngått nye samarbeidsavtalar mellom helse og barnevern i alle regionar. Bufdir og Helsedirektoratet er i gang med å rulla ut «Nasjonalt forløp for barnevern og helse», ein grunnmur i helsesatsinga i barnevernet. Regjeringa jobbar òg for betre kartlegging av barn før institusjonsopphald, medrekna behov for helsehjelp og betre innretning av skuletilbodet, og som kjent planlegg vi for at ansvaret for tverrfagleg helsekartlegging skal overførast til helse.

Det er òg sett i gang fleire tiltak no for å styrkja kompetansen om rusmiddelproblem både i helse og i barnevernet. Vi planlegg for at ansvaret for spesialisert rusbehandling blir flytta til helsesektoren, og det jobbar vi saman med spesielt Helse- og omsorgsdepartementet for å få ein framdrift på.

Vi har sendt mange viktige forslag til lovendringar på høyring, som vi følgjer opp mot å leggja fram ei sak for Stortinget som vi kan behandla i denne perioden. Vi har òg fremja forslag som skal gjera ruskontroll i institusjon enklare og betre, og vi kjem til å ha stort fokus på familie og nettverk.

Dette er nokre av tiltaka som gjeld kva som skjer på kort sikt. Eg vil i eit anna innlegg koma inn på den alvorlege situasjonen som har vore med brot på bistandsplikta.

Charlotte Spurkeland (H) [12:58:14]: Til daglig har jeg ansvar for barnevernet i Bergen, som byråd, og jobber tett på tjenestene som hjelper sårbare barn og familier. Stortinget har vedtatt en viktig barnevernsreform. Jeg tror ikke det finnes en representant i denne salen som ikke er enig i at det er bedre å forebygge problemer tidlig framfor å reparere. Det er klart bedre for det enkelte barn å få hjelpetiltak i hjemmet eller i sin kommune så tidlig som mulig, framfor å få en plass i en institusjon, kanskje langt fra hjemmet sitt. Det er bedre å få hjelp tidlig.

Det største insentivet kommunene har fått for å forebygge mer, er at plassering i statlige institusjoner har blitt mye dyrere. Det kan være klokt, men i en overgangsfase betyr det imidlertid at kommunene skal finne penger til å øke de forebyggende tiltakene, samtidig som de statlige institusjonsplassene tar en mye større del av budsjettet. Det betyr at kommunene, som har en veldig presset økonomi fra før, virkelig står i en skvis.

For Bergen sin del har budsjettene til plasseringer økt betydelig de siste årene, fordi det er flere barn som trenger mer hjelp, men dette er ikke noe storbyproblem alene. Dette gjelder alle kommuner, også små kommuner. Gjennom det siste året har vi også sett en stor mangel på institusjonsplasser, med mange brudd på bistandsplikten. Jeg mener at den jojopolitikken som har vært ført, med nedbygging av private tilbydere som nå bygges opp igjen, har vært veldig uheldig, fordi barn som trenger hjelp, ikke har fått det.

Barnevernstjenestene er under press i hele landet. Vi sliter med å rekruttere folk, og vi sliter med å beholde dem som jobber i barnevernet. Det er flere barn som har behov for omfattende hjelp nå, noe som også gjenspeiles i den økende ungdomskriminaliteten, hvor det er veldig få unge som står for mye av kriminaliteten.

Vi trenger mer forebygging, ikke mindre, og vi trenger å sikre at de nyutdannede som har utdannet seg for å være og jobbe i barnevernet, faktisk blir værende der. Det fordrer at vi framover har nok tilgjengelige plasser i det statlige barnevernet, samtidig som kommunene har nok ressurser til å drive den gode forebyggingen vi faktisk trenger for at barnevernsreformen skal bli gjennomført.

Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [13:00:54]: I mai 2020 sto Ropstad, som da var barne- og familieminister, og redegjorde for alle dødsfall, for all svikt, for alle dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol og for alle mulige andre utfordringer i barnevernet. På den tiden balet vi med rapporter om og kritikk av drap, selvmord og alvorlige hendelser på institusjoner, som Vollen-drapet, Stina-saken, Ida-saken og Glassjenta-saken, samt alt det forferdelige som skjedde i institusjonen Vestlundveien, inkludert to dødsfall. Den gangen hadde vi også nylig fått høre rystende detaljer om «gutten på luftmadrassen» som ikke fikk forsvarlig hjelp på den institusjonen han var. Da hadde vi i opposisjonen bedt om en slik redegjørelse et halvt år tidligere og fått nei, men omsider fikk vi den. Det opplevde jeg som en seanse som ikke bare handlet om alt det som var galt i barnevernet på Solberg-regjeringens vakt, men at komiteen sammen med ministeren påpekte at de var i denne båten sammen, og at vi måtte lete etter de beste løsningene framover sammen.

I dag har vi en litt lignende debatt, men med en annen inngang, som understreker dette siste bedre, en initiativdebatt bedt om av en samlet komité – sammen – og da også sammen med barne- og familieministeren, som ønsket seg en slik en. For selv om dagens minister har igangsatt mange utvalg og nye lovarbeid for å svare opp alle de kritiske rapportene og skandalene i barnevernet i forrige periode, og også i denne, skjer det fortsatt grove feil og flere dødsfall. Det gjør at de aller mest sårbare barna i samfunnet vårt får det verre og også dør når samfunnet har overtatt ansvaret for omsorgen av dem, særlig i forbindelse med institusjonene våre. Det er rett og slett ikke akseptabelt. Selv om disse barna har sitt å stri med, må systemet og fagfolkene evne å tilnærme seg dem på et vis som gjør at de får tillit og klarer å håndtere alt det vonde de har inni seg og rundt seg, på et vis som gjør at de får det trygt og får det bedre, ikke verre.

Heldigvis kom barnevernsinstitusjonsutvalget i fjor med en rapport som hadde mange nye og gode tiltak i seg, som Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå skal få satt ut i livet med den nye kvalitetsreformen for barnevernet, som kommer til våren. Jeg tror at det absolutt vil føre til forbedringer.

Vi skal sørge for et mye bedre helsetilbud enn slik det har vært nå. Det vil ha stor betydning, siden vi fikk en plutselig vekst i behovet for institusjonsplasser etter pandemien, med mange barn som slett mye mer med rus og psykiatriske utfordringer.

Det har vært utfordrende å skaffe disse plassene, men vi er godt i gang, ikke minst med å sørge for at vi bygger opp og styrker et institusjonstilbud i det offentlige og i det ideelle, hvor profitt ikke er hovedmålet, slik det er hos de kommersielle tilbyderne.

De fleste barna som har behov for omsorg fra staten, vil ha det best i et fosterhjem og ikke på institusjon. Den nye fosterhjemsmeldingen regjeringen har kommet med, jobber nå komiteen sammen om, og jeg har stor tiltro til at grepene der også vil føre til bedring på dette feltet.

Grunde Almeland (V) [13:04:10]: Når vi nå begynner å gå mot slutten av denne debatten, vil jeg takke for det jeg for det meste opplever som en veldig god debatt. Det er, som flere har påpekt, en felles erkjennelse tverrpolitisk av at man her ikke har fulgt opp godt nok over tid. Det er flere regjeringer som har ansvar for den situasjonen barnevernet i dag står i, og det er også jeg på vegne av Venstre veldig ærlig på. Dette er altså ikke et forsøk på å prøve å renskrive det man har gjort i sin egen regjeringsperiode, men heller på å prøve å se på nåsituasjonen og peke på hvilke tiltak vi faktisk skal gjøre framover.

Når jeg da også i min replikkveksling tok opp vårt forslag fra to år siden, var det ikke fordi jeg har tro på at statsråden nå har snudd om det forslaget. Det er fordi jeg etterlyser et svar på det som også var spørsmålet mitt den gangen, og som jeg håper statsråden tar opp i det innlegget hun i sitt første innlegg varslet at hun skulle ta. Spørsmålet er rett og slett: Hvordan skal staten i større grad være forpliktet til å gripe inn når en kommune systematisk ikke klarer å følge de pliktene de har, og systematisk bryter barns grunnleggende rettigheter.

Det er helt greit for meg at statsråden opplever at det å lage en verstingliste er problematisk, men hele poenget, også med en sånn form for oversikt, er å si at når en kommune ikke har økonomi og ressurser og ikke er i stand til å løse helt ekstraordinære utfordringer, må staten faktisk ha en mulighet til å gripe inn. Regjeringen har i dag begrenset mulighet til sånn inngripen, til tross for at det er regjeringen som har delegert videre det ansvaret. Som delegerende myndighet bør statsråden rett og slett ha en tanke om hvordan man skal håndtere dette systemet utover bare å motta tilsynsrapporter. Det var poenget vårt med det forslaget den gangen, og jeg vil gjerne at statsråden sier noe om hvordan hun ønsker å håndtere dette framover.

Jeg vil også si at det siden februar 2023, altså på ganske kort tid, har vært – som flere har påpekt – fem dødsfall med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. Det gjør også at den situasjonen vi står i nå, settes i et veldig alvorlig lys. Veldig mange av de tiltakene som er kommet de siste årene, er tiltak også Venstre støtter, men det er først og fremst reaktive tiltak. Det vi mangler, er de tiltakene som også ser framover. Da er jeg glad for det nye oppdraget som Helsetilsynet har fått, med å gi statsråden hjelp til å peke på nettopp de proaktive tiltakene framover.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:07:31]: Først vil jeg si en takk til representanten Grunde Almeland, som sa at problemene i barnevernet har kommet over tid, og at det er flere regjeringer som er ansvarlig for den situasjonen vi står oppe i, og for representantens vektlegging av å styrke fellesskapet og den økonomiske innsatsen på dette området.

Det er veldig positivt i dag at barnevernet engasjerer flere i kommunestyrene, for det er utrolig vesentlig at vi legger vekt på forebygging av det utenforskapet som barnevernet er en del av. Barnevernsarbeid skal møtes med vennlige smil og trygge hender, ble det sagt. Jeg vil si at det også skal møtes med fasthet og varme. Formålet med møtet mellom barn og disse fagfolkene er å skape tillit mellom barn og fagfolk, skape trygghet for barn. For å få til det må en ha kontinuitet, og en må bruke tid.

Regjeringa ved statsråd Toppe har arbeidet kontinuerlig for dette. Det har vært helt nødvendig å ha store tilleggsbevilgninger for å styrke kvaliteten, både bygningsmessig og faglig, nettopp for å få til det tillitsbyggende arbeidet. Jeg hadde håpt at flere representanter fra opposisjonen kunne gitt statsråden anerkjennelse for det arbeidet, for det har sikkert ikke vært lett.

Høyres representant Tage Pettersen sier at regjeringa har tatt barnevernsarbeidet langt til venstre. Det er en feil påstand. Regjeringa har nå en statsråd som engasjerer seg sterkt for å ta nødvendig politisk styring for å realisere et kvalitativt bedre barnevern – fra forebygging, fosterhjem og institusjonsplasser og til det kommunale og statlige barnevernet. Det er meget krevende. Ikke minst er det svært krevende å sikre bistandsplikten når det kommunale barnevernet ikke greier å løse sine oppgaver. Skal bistandsplikten og akuttberedskapen løses av kommersielle selskaper? Er det noen innenfor helsesektoren som mener det? Nei, det er det offentlige som skal ha den akuttberedskapen. Slik må det sjølsagt også være i barnevernet. Det er ikke venstre- eller høyrepolitikk – det er bare sunn fornuft.

For institusjonsbarnevernet er det vesentlig å satse på å styrke det offentlige og det ideelle. Det kommersielle må tones ned, for dette er ikke et varemarked. Det passer ikke å ha profittbaserte selskaper som driver på den måten – at en skal dekke opp akuttberedskapen i barnevernet slik. Det tror jeg alle er enige om, også de fleste høyrefolk.

Margrethe Haarr (Sp) [13:10:50]: Fra regjeringens side har det fra starten av vært en erkjennelse av at det er behov for endringer innenfor institusjonsbarnevernet. Man tok over ansvaret for en tjeneste som hadde utfordringer. Barne- og familieministeren har gjennom denne perioden vist at hun har tatt sitt ansvar for barnevernet på alvor. Det har vært satt ned ulike grupper og gjennomført granskinger og utredninger som har kommet med sine anbefalinger om hvordan vi kan skape en bedre tjeneste. Det er lagt fram saker i Stortinget, forslag er sendt på høring og ikke minst har det blitt satt av betydelig mer midler til barnevernet de siste årene. Enda det mest sannsynlig ikke var meg Lundteigen hintet til, skal barne- og familieministeren i hvert fall få anerkjennelse fra meg for den jobben hun har gjort.

Sommeren 2022 satte barne- og familieministeren ned et utvalg som fikk i oppgave å se på hvilke oppgaver, rammer og omfang framtidens institusjonsbarnevern skal ha. NOU-en «Med barnet hele vegen» ble lagt fram høsten 2023 og har flere tydelige og klare anbefalinger til endringer og framtidige innretninger av institusjonsbarnevernet, anbefalinger regjeringen raskt tok tak i. Den klareste anbefalingen den gir, er at vi må sette barnet i sentrum, lage et tilbud for det enkelte barn som er basert på deres behov. Utredningen viser også at barnevernet kanskje har fått et for stort ansvar for barn som også trenger et tilbud fra andre tjenester, særlig med tanke på psykisk helse. Utredningen viser at det er manglende psykisk helsetilbud til barn og unge, og særlig til de barna som bor på institusjon. Samhandlingen har vært altfor dårlig.

I barnevernslovens formålsparagraf står det at barn i barnevernet skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at barnevernet skal sikre at de barna som har behov, skal få nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Det er et stort ansvar barnevernet har, men det er også viktig å understreke at det ikke er barnevernet alene som har det ansvaret. Det er noe i det afrikanske ordtaket om at det tar en landsby å oppdra et barn. Vi har et kollektivt ansvar, og det har vi også for de aller mest utsatte barna – både på kommunalt nivå og også på statlig nivå.

Som nevnt viser de ulike rapportene at vi på tvers av ulike tjenester samarbeider for dårlig, og at vi ikke klarer å gi barn i institusjonsbarnevernet den samlede omsorgen og behandlingen som trengs. Her må flere tjenester ta sitt ansvar. Man ser heldigvis en endring, og regjeringen er i gang med å styrke det psykiske helsetilbudet til barn og unge.

Det er varslet at regjeringen vil legge fram en kvalitetsreform i barnevernet som skal inneholde endringer i både det kommunale og det statlige barnevernet. Det er klokt at forslaget til endringer baserer seg på faglige innspill og innspill fra barn og unge, med mål om å skape langsiktige og gode endringer for tjenesten.

Jeg er også utålmodig, men endring tar tid. Vi er i gang med en ny retning i barnevernet, og jeg har tro på at den retningen vi er på vei i, vil bidra til å gi bedre og mer helhetlig oppfølging og hjelp til de barna som trenger det mest.

Mona Nilsen (A) [13:14:04]: Representanten Tage Pettersen mente at undertegnede var mest opptatt av situasjonen i barneverntjenesten under Høyres regjering, men la meg minne om situasjonen som Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering overtok. Punkt én: Behovene til barna ble ikke kartlagt godt nok ved valg av barnevernsinstitusjon. Punkt to: Flere barn ble ikke godt nok fulgt opp under opphold på institusjon. Systemet for kvalitetssikring fungerte ikke godt nok. Brudd på rutiner for kjøp av institusjonsplasser økte risikoen for dyre innkjøp, og det ble ikke tatt godt nok hensyn til barna.

Krisen i barnevernet – og det er faktisk mitt poeng – startet ikke i oktober 2021. Vi er alle sterkt bekymret. Vi er berørt, vi sitter i samme båt og kjenner på den følelsen, og vi er utålmodige. For ett dødsfall er ett for mye. Derfor sa jeg også i mitt innlegg at jeg mener det nettopp er strategien som er de proaktive tiltakene som representanten Almeland savnet. Denne regjeringen har høye ambisjoner for å gi framtidens institusjonstilbud ved at flere barn som ikke kan bo hjemme, også skal få hjelp i kommunal regi. Barn som trenger institusjon, skal få tilbud som gir dem trygghet og ro tilpasset deres behov og ressurser. Det har ikke vært tilfellet i dag. Barn som bor på institusjon, skal oppleve god omsorg, utviklingsstøtte og vern. Barn som bor på institusjon, skal få god helsehjelp, et skoletilbud som fremmer mestring og gir framtidsmuligheter. Barn med rusproblemer skal få trygg og helhetlig hjelp. Barn med sammensatte behov skal få samordnet hjelp og trygge overganger.

Jeg er veldig glad for at denne regjeringen både erkjenner den krisen vi står i, og tar tak i den alvorlige situasjonen i institusjonsbarnevernet. Vi trenger en ny og bedre innretning, hvor det er tjenestene som skal tilpasse seg barna og ikke omvendt. Det vil gi barna både ro og trygghet på en helt annen måte enn i dag.

Kathy Lie (SV) [13:16:48]: Representanten Grunde Almeland fra Venstre henviste til Venstres forslag om å sikre forsvarlige barnevernstjenester, som vi debatterte i mars i fjor. Vi var enige om at det er foruroligende stadig å høre og lese om barn som ikke får det tilbudet de trenger, barn som blir værende med familien sin selv om det er bestemt at de skal flyttes ut, og barn som opplever opprivende flyttinger mellom fosterhjem og institusjoner fordi man ikke klarer å finne god nok hjelp. Stadig er det stor mangel på fosterhjem, og det er fosterhjem som ikke får den støtten de trenger for å gjøre en god jobb, og som derfor ikke vil fortsette med det.

Kommunene har også fått større ansvar gjennom den nye barnevernsloven. Da er det viktig at kommunene ikke overlates til seg selv, men får den støtten, økonomien og muligheten til å holde høy faglig kvalitet som er nødvendig for å gjøre det beste for barna. Derfor mente vi den gangen at flere av forslagene til Venstre var gode og noe vi var enige om.

En stor utfordring ved å legge alt ansvaret over på kommunene, er den store forskjellen på kommuner med tanke på både demografi, økonomi og kompetanse i tjenestene. Et viktig moment for oss er at hvilken hjelp barna får fra barnevernet, ikke skal avhenge av hvor man bor. Derfor er det viktig å sørge for kvalitet og kompetanse i hele landet.

Det er viktig at staten fører tilsyn med kvaliteten og kan gripe inn med tiltak der det er nødvendig. Det vi ikke var enige med forslagsstillerne om, er hvorvidt det er lurt med en slags ROBEK-liste. Vi mener at en ROBEK-liste ikke vil gi bedre barnevernstjenester, men tvert imot skape mistillit mellom barnevernet og tilsynsmyndigheter og – verst av alt – svekke barnevernets omdømme i kommunene.

Derimot mener vi det er viktig med den lovpålagte rapporteringen til kommunestyrene, for det er en kjensgjerning at mange folkevalgte i kommunene vet for lite om hvordan barnevernet i sin kommune fungerer. Som tidligere lokal folkevalgt vet jeg at sånne rapporter som er fylt med tall og statistikk, ofte blir lagt i en skuff. Derfor mener vi også at det er viktig at vi følger opp hvordan rapporteringen til kommunestyrene gjøres, og at vi sikrer at både barna, foresatte og de som jobber i barnevernstjenesten, blir hørt på en skikkelig måte i de rapporteringene. Det er en levendegjøring av hvordan barnevernstjenesten fungerer i kommunene som jeg mener er helt nødvendig.

Tage Pettersen (H) [13:19:42]: Jeg tror vi alle sikkert lytter med de ørene vi har lyst til å lytte med akkurat der og da, men jeg opplever at både undertegnede og representanter fra de andre opposisjonspartiene alle sammen har sagt at den situasjonen vi står her og diskuterer i dag, ikke startet i oktober 2023. Jeg tror jeg har sagt det i hvert fall to ganger, både i mitt hovedinnlegg og i replikkordskiftet, og jeg gjentar det også nå sånn at alle hører det.

Jeg tror også det er viktig for oss alle, og ikke minst for debatten, at de foreldrene som står igjen der ute, som har mistet sitt barn, faktisk er opptatt av at vi diskuterer hvilke løsninger vi kan få på plass, og ikke hvem som har skylden for hva som har skjedd.

Jeg skal være den første, jeg – og jeg vet at representanten Lundteigen også vet hva jeg kommer til å si nå – til å erkjenne at statsråd Toppe både har et stort engasjement, er utrolig sterkt opptatt av denne tematikken og har vært det i hele sin statsrådtid, og det har hun fått honnør for fra undertegnede i mange debatter og replikkordskifter rundt akkurat det. Men problemstillingen som jeg adresserte i mitt hovedinnlegg, handler ikke nødvendigvis om statsråd Toppes engasjement og innsats for barnevernet når jeg sier at politikken til denne regjeringen har blitt ført til venstre. Det handler om det samarbeidet denne regjeringen har inngått med Sosialistisk Venstreparti. Det er klart at når man på den ene siden sitter sammen med SV og blir enige om å sette ned et avkommersialiseringsutvalg med det eneste formål at de som står for å levere tjenester til de mest sårbare barna, 80 pst. av de mest sårbare barna, skal avvikles, man skal avbryte samarbeidet med dem, er det klart at om Toppe vil eller ikke vil, så er statsråden pålagt å føre den politikken, og det har bidratt til at politikken har blitt dreid til venstre. Og når jeg brukte begrepet jojo-politikk i mitt hovedinnlegg, handler nettopp det om at Sosialistisk Venstreparti ved enhver korsvei har dratt politikken til venstre, og så har regjeringen kommet tilbake til Stortinget og sagt at dette går ikke, vi trenger mer penger, vi er avhengige av å kjøpe tjenester av de private. Gang på gang har de gjort det, og nå senest med 458 mill. kr.

Det forteller meg at fokuset i tre år kunne vært et ganske annet på å løse det vi alle er opptatt av, nemlig: Hvordan kan vi hjelpe disse sårbare barn og unge på en best mulig måte? Isteden har vi hatt mange omdreininger og andre diskusjoner som har handlet om hvem som skal levere tjenestene. Og jeg er helt enig: Regjeringen har fått mange gode rapporter og NOU-er på bordet. Så er jobben for både denne regjeringen og den eventuelt neste regjeringen å omsette dette i politikk som virker der ute, i møte med problemstillingene.

Silje Hjemdal (FrP) [13:22:52]: Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen til representanten Lundteigen i det hele tatt. Er det en som i denne sal faktisk har anerkjent og rost statsråd Toppe for en del av det hun har gjort, og som er veldig viktig, så er det nettopp meg og Fremskrittspartiet. Riktignok fikk vi ikke en redegjørelse, men hun takket villig ja til å stille opp til debatten som vi faktisk har i dag – og det var en god ting.

Andre eksempler på det er når f.eks. Bufetat ønsket å legge ned Bønesstølen rusinstitusjon i Bergen. Da utfordret jeg og Fremskrittspartiet statsråden veldig hardt på det. Det resulterte i at de fire plassene for disse veldig hjelpetrengende barna som trengte rusbehandlingsplasser, ikke ble nedlagt i Bergen. Det viser at det faktisk nytter å ta opp saker i denne sal, eller i skriftlig spørsmål med statsråden, og at man kan få til endringer.

Bakgrunnen for denne debatten er det ingen som har sagt bare er denne regjeringens skyld. Det er ingen fra denne talerstolen som har påstått det. Men nå er vi utålmodige, for vi har fått en rekke rapporter, utredninger og anbefalinger som vi etter hvert lurer på hvordan skal følges opp, og ikke minst når skal det skje. Det må være lov å være utålmodig på vegne, selvfølgelig, av oss selv, kommunepolitikerne der ute, som sitter med et stort ansvar for dette, foreldrene, familiene, og aller, aller viktigst disse barna selv. De bryr seg ikke nødvendigvis om hvem det er som hjelper. Det viktigste er at man får hjelp, til riktig tid og med god kvalitet. Derfor er det veldig dumt hvis denne debatten skal ende ut i nok en ideologisk skylappdebatt om hvem som er egnet til å gi disse barna omsorg. Det viktigste er at disse barna får omsorg, og at de får den hjelpen de trenger.

Jeg vet ikke om representanten Lundteigen hørte innlegget fra representanten Charlotte Spurkeland fra Bergen, som også har ansvar for barnevernet i Bergen, som ga en virkelighetsbeskrivelse som ikke harmonerer med det innlegget som Lundteigen selv hadde.

Ja, vi er enig i at norsk barnevern gjør veldig mye bra, og det gjøres mye godt, men vi står fremdeles overfor store utfordringer, og det er vi en samlet komité her i dag som adresserer. Da må det være lov å etterlyse handling, og at vi slipper ned våre ideologiske skylapper. Dette ser man også når det gjelder tilleggsbevilgningen som kommer, der regjeringen igjen anerkjenner at de ikke klarer dette uten de private. Det vi imidlertid ikke har fått svar på i dag, er hvorfor Oslo ikke får noe av den halve milliarden som er skissert til neste år, bare de andre kommunene.

Statsråd Kjersti Toppe [13:26:12]: Det har vore og er ein alvorleg situasjon med brot på bistandsplikta i Bufetat. Det er for låg kapasitet, særleg i akuttsaker og for behandlingsplassar i barnevernet. Sidan 2023 har det vore ein auke i talet på barn med behov for akutt behandlingsplass, og dei ungane har òg meir samansette behov enn tidlegare og større utfordringar, bl.a. med rus.

Fleire har vore inne på tilleggsproposisjonen. Det handlar først og fremst om at kostnadane i barnevernet framleis er aukande. Vi sikrar at tilbodet skal vera forsvarleg med å koma med den tilleggsproposisjonen, pluss at vi skal auka kapasiteten slik at bistandspliktbrot ikkje skal skje, og det skal reduserast i tida framover.

Det er fleire ting ein kunne ha tatt opp, men det vi har gjort for å auka kapasiteten, er at det er mange fleire rammeavtalar no enn det var i 2021, og ein mykje større del av rammeavtalane har kjøpsgaranti. Kvifor er det viktig, i tillegg til å auka den statlege kapasiteten? Jo, fordi vi må få eit barnevern med større beredskap, med større grunnkapasitet, sånn at det ikkje blir den sårbare strategien at beredskapen for barna med dei aller største behova skal skje gjennom enkeltkjøp frå private og kommersielle aktørar.

Det er ei fagleg ønska utvikling, og ho startar ikkje med vår regjering, det vedtok Stortinget i førre periode – ei ønska fagleg omstilling. Eg opplevde at det var ganske tverrpolitisk at ein ser at i barnevernet er beredskapskapasiteten for dårleg. Fleire har samanlikna med helse, og der hadde vi ikkje akseptert ein sånn låg beredskap i det offentlege og å vera avhengig av ikkje berre avtalar med private, ideelle eller kommersielle aktørar, men altså enkeltkjøp for kvart enkelt barn.

Det er ikkje jo-jo-politikk, målet står fast. Vi skal auka beredskapen i institusjonsbarnevernet, og den omstillinga må skje på ein måte som varetar barnas behov. Difor må ein byggja opp kapasiteten i det offentlege før ein gjer seg mindre avhengig av dei kommersielle. Dette er noko som eg oppfattar at òg aktørane forstår, og som eg er einig i. Viss det er så stor forskjell i denne politiske debatten, så er det det – eg hadde ikkje trudd at forskjellen var så stor.

Åse Kristin Ask Bakke (A) [13:29:32]: Debatten har eigentleg berre konstatert at viss høgresida igjen skulle få makta, blir ideologi igjen det viktigaste – å privatisere der ein kan privatisere.

Her snakkar vi om dei mest sårbare barna i samfunnet. Arbeidarpartiet meiner at kvar einaste krone bør gå til å hjelpe dei ungane, ikkje til kommersiell profitt. For ikkje berre har ein ideologiske skylappar i barnevernet, dette er òg gjennomgåande i f.eks. helsevesenet. Der har ein sett at generell tilgang til midlertidigheit betyr at det blir større innleie, brukarane får fleire folk å forhalde seg til og kompetansen blir vanskelegare å utvikle på kvar enkelt arbeidsplass. Eg meiner det er sløseri med både folk og pengar.

Den situasjonen som vi har i barnevernet i dag, er ein situasjonen som vi har arva frå førre regjering. Solberg-regjeringa bestilte og fekk ein rekkje rapportar – òg kritiske – frå mange, bl.a. helsetilsynsrapportar der ein kunne følgt opp ein del ting som hadde gjort at ein hadde vore betre stilt i dag.

Regjeringa leverer snart ei kvalitetsreform og har i inneverande år òg satsa på det statlege tilbodet. Det viser at vi er i gang, og vi gjer det fordi kvar krone bør gå til å hjelpe dei ungane som treng det aller, aller mest. Vi veit at viss vi satsar på det offentlege og ideelle, får ein betre kvalitet i barnevernet fordi ressursane blir i barnevernet framfor å forsvinne ut i kommersielle selskap. Omsynet til ungdom og behovet for å sikre inngrep på lavast mogleg nivå sikrar best teneste, der ein ikkje har som føremål å tene pengar. Gjennomgåande har det vist seg at profitt er eit svært dårleg motiv for å drive barnevern.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:32:19]: Alle barn og unge trenger fasthet og varme, spesielt de som sliter. Spesielt de som sliter, trenger fasthet og varme fra foresatte og fra fagfolk – ikke minst gjelder det i barnevernet. De fagfolka må opptre med fasthet og varme, sånn at de er snille. I alt en gjør, må en være snill og rettferdig, for det fører til at det blir et tillitsforhold mellom fagfolk og de ungdommene og barna som sliter. Det er forutsetningen for trygghet.

Det er veldig bra at det nå er en enighet om at barnevernet har utviklet seg i en problematisk retning over mange år. Det er veldig hyggelig for meg å høre at statsråd Toppe får anerkjennelse over hele det politiske spekteret. Det er veldig hyggelig å høre at det som er saken nå, er en utålmodighet med tanke på veien videre – hvordan en skal følge opp. Det er veldig godt å reise rundt og erfare hvordan det kommunale barnevernet i sitt forebyggende arbeid er opptatt av å engasjere familien, venner og lokalsamfunn, i det hele tatt fokusere på arbeid som gjør at det ikke er et behov for institusjoner for barna, for det er jo det som må være målet.

Barnevernsinstitusjonsutvalget har lagt fram sin innstilling på mandat fra regjeringa. Den heter Med barnet hele vegen, Barnevernsinstitusjoner som har barnas tillit – NOU 2023:24. Det er rett på blinken – tillit.

Representanten Tage Pettersen sier at regjeringa har ført barnevernspolitikken til venstre i og med at en har samarbeidet med SV om avkommersialiseringsutvalget. Jeg er stolt av avkommersialiseringsutvalget. Jeg er stolt over at avkommersialiseringsutvalget har lagt fram en enstemmig innstilling om hva som er ideelle organisasjoner, og hva som er kommersielle organisasjoner. Det er et poeng som høyresida her burde ta fram, i og med at det er enstemmighet om definisjonene, for det er første bud for hva vi snakker om.

Representanten Tage Pettersen sier at 80 pst. av de mest sårbare barna er knyttet til kommersielle organisasjoner eller institusjoner. Det burde være et tankekors. Det burde virkelig være et tankekors. Det burde vi komme vekk fra. Her snakker vi om beredskap. Her snakker vi om grunnkapasitet for å dekke opp behovet. Dette er ikke noe marked. Dette er mennesker. Dette er med tanke på barns beste hele tida, og da trengs det en helt annen innretning, som regjeringa står for.

Kathy Lie (SV) [13:35:37]: Når representanten Pettersen uttrykker så stor bekymring for SVs påvirkning på regjeringen i venstredreining, kan jeg ikke dy meg.

Jeg er også veldig glad for at vi fikk på plass det avkommersialiseringsutvalget, for det har vært et veldig nyttig utvalg. De har utredet og redegjort for hvilke velferdstjenester som bør avkommersialiseres, hvilke som egner seg minst og mest for annen type drift. Det utvalget bl.a. kom fram til, var at barnevernet nettopp var den tjenesten som egnet seg dårligst for kommersiell drift.

SV har alltid ment at offentlige tjenester skal drives av det offentlige. Det betyr ikke at vi mener ansatte i kommersielle virksomheter gjør en dårlig jobb. Det kan imidlertid ikke være en overraskelse, selv for Høyre, at alle kommersielle selskaper har som mål å tjene penger. Vi mener alle pengene skal gå til å hjelpe barna, ikke til utbytte for eierne.

Som jeg sa i mitt første innlegg i dag, viser det seg at kommersielle barnevernsinstitusjoner har høyere turnover og færre som ser for seg en framtid i barnevernsvirksomheten. Hvis man skal tjene penger på barnevern, må man ta inn pengene et sted, og oftest handler det om ansattes lønn, pensjon og arbeidsvilkår. Derfor er jeg svært fornøyd med venstredreiningen i politikken, for jeg har tro på at vi gjennom offentlige institusjoner som gir de ansatte trygge arbeidsvilkår, rettferdig lønn og pensjon, kan få en mer stabil arbeidsstyrke som kan opprettholde en bedre kompetanse på sikt og gjøre en bedre jobb for de viktigste her i dag, nemlig barna.

Grunde Almeland (V) [13:37:56]: Nå har denne debatten utviklet seg til også å handle om mye organisering og hvilke selskaper og hvilken organisasjonsform man skal ha for å kunne drifte ulike typer tilbud innenfor barnevernstjenesten. Det er ofte en sånn type debatt vi lander på, men det er ikke en type debatt som sier så veldig mye om hvordan vi skal forbedre forholdene for barn; den sier mest om profittregulering, rett og slett.

Jeg opplever ikke at kritikken som flere kommer med, er mest rettet mot Venstre, men det er likevel på sin plass å kommentere at jeg opplever at både representanten Nilsen og representanten Ask Bakke i særdeleshet kanskje har hørt på en ganske annen type debatt enn det jeg i hvert fall opplever at store deler av resten av komiteen deltar i. Jeg er glad for at både statsråden og representantene er veldig tydelige på hva som faktisk er viktig å gjøre framover, og jeg opplever også at statsråden svarer godt på flere av de utfordringene hun har fått. Det setter jeg pris på.

Det er viktig at den politikken vi diskuterer her, er mer enn bare mål og programerklæringer, som representanten Nilsen listet opp, og faktisk er konkrete handlinger. Når Venstre også beskriver en utålmodighet, handler det nettopp om de forslagene som statsråden har varslet at skal komme, men som vi fortsatt venter på. Jeg er utålmodig fordi jeg tror veldig mange av de forslagene er ting vi kan bli tverrpolitisk enige om. Derfor håper jeg at mange av de bekymringene som vi har på tvers av de politiske partiene, faktisk adresseres. Det er fortsatt sånn at veldig mange av detaljene i det, er ukjente for oss, naturlig nok, men det er også derfor utålmodigheten er så stor.

Tidligere barneombud Inga Bejer Engh uttrykte sin bekymring for noen år tilbake, etter Helsetilsynets avsløringer om lovbrudd i norske barneverntjenester. Det tilsynet avdekket, var en slags form for lottotrekning om barn møter en god eller dårlig saksbehandler i barnevernet. Det bør være en påminnelse om at dette området er langt mer alvorlig enn det jeg opplever at regjeringspartiene i visse sammenhenger tar innover seg, f.eks. om en ser på framgangsmåten ved hele avkommersialiseringsprosjektet. Uten å gå inn på om det er riktig eller uriktig med målsettingen, har framgangsmåten satt veldig mange av kommunene i en vanskelig posisjon. Veldig mange av kommunene selv påpeker at dette oppleves som en jojo-politikk der også finansieringen er uforutsigbar – og da har jeg ikke engang begynt å snakke om situasjonen for mitt eget fylke, Oslo, der bevilgningene som kommer fra statlig hold, i aller høyeste grad oppleves som uforutsigbare.

Statsråd Kjersti Toppe [13:41:16]: Eg vil svara opp representanten Almelands fokus på det kommunale barnevernet. Det tenkjer eg er viktig i denne debatten. Sjølv om risikoen ofte er størst når barnet kjem på institusjon, pleier eg å seia at vi ikkje lukkast med eit godt barnevern viss vi ikkje lukkast med det kommunale barnevernet. Kva vi kan gjera for å tetta avvik og lovbrot vi veit skjer i det kommunale barnevernet, er òg ein viktig debatt, og da vert det ein veldig stor debatt. Eg vil seia at ei sånn verstingliste har eg inga tru på. Det er forsøkt før, av den førre regjeringa, med ein trafikklysmodell. Det var masse negative oppslag. Det har ikkje vorte teke vidare, og eg har ikkje høyrt nokon etterlysa det heller.

Vi må gjera meir for å byggja opp under det kommunale barnevernet. Læringsnettverk veit eg har ein god effekt og kan hjelpa. Det har vore ein del tilsyn med det kommunale barnevernet. Rapporten frå det siste tilsynet hadde overskrifta «Det handler om ledelse». Eg har veldig stor tru på at viss vi får ei god leiing i store og små barnevernstenester, kan vi òg få til veldig godt barnevern. Det er ikkje gøy å jobba i ei barnevernsteneste når det kjem store overskrifter om at ein er versting i barnevernet. Vi har nok turnover som det er, så eg tenkjer vi heller må angripa det på ein positiv måte.

Eg synest det er vanskeleg å snakka veldig hardt om den eine eller den andre aktøren, når debatten innleia med at det er barn som døyr. Det som er viktig for meg å seia, er at det er forskjell på å driva barnevern og å driva sal av andre varer og tenester. Dette er tenester som dekker barn sine basisbehov. Det er tenester der brukarane er i ein veldig sårbar situasjon, og det er tenester som er komplekse. Vi kan diskutera bruken av private og kor stor andel det skal vera, men eg håpar fleire kan reflektera over at det ikkje alltid er marknaden som er den enklaste metoden å nytta dersom ein skal sikra kvaliteten òg. Eg seier ikkje at det ikkje går an, men det er meir komplisert.

Det som har vore viktig for meg, er at vi ikkje kan driva sånn lenger at vi kjøper beredskapen gjennom enkeltkjøp. Det må i alle tilfelle vera meir langsiktig og forsvarleg for desse barna og desse familiane, og ein må ha meir kontroll på systemet, slik at òg risikoen kan verta mindre. Vi må heile tida anerkjenna og forstå at dei 80 pst.-ane er ofte veldig sjuke ungar. Det er stor myndigheitsbruk, og dei treng veldig ofte hjelp frå andre sektorar òg, som helse.