Dag-Inge Ulstein (KrF) [13:43:43] (ordfører for saken): Som saksordfører vil jeg først takke komiteen for godt samarbeid – og alle som har engasjert seg i arbeidet og forarbeidet til det vi skal behandle i dag. Takk også til alle som kom på høring, både i Longyearbyen og i Oslo, som har sendt brev og meldinger og innspill underveis.

Svalbardmeldingen følger i rekken av stortingsmeldinger om Svalbard lagt fram siden 1975 med sju til ti års mellomrom. Sist svalbardmeldingen ble lagt fram, var i 2016. Svalbardmeldingene og Stortingets behandling av dem gir de overordnede rammene og føringene for forvaltningen av Svalbard og legger grunnlaget nettopp for langsiktighet og forutsigbarhet.

I komiteens arbeid bekreftes det enstemmig at Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt. Alle stater har plikt til å respektere norsk suverenitet over Svalbard, på samme måten som de respekterer norsk suverenitet over de øvrige delene av Norge. Suvereniteten omfatter også territorialfarvannet, herunder indre farvann og sjøterritoriet, 12 nautiske mil fra grunnlinjen rundt øygruppen og luftrommet over.

De overordnede målene for svalbardpolitikken har ligget fast siden 1985, og Stortinget bekrefter at de skal ligge fast også nå. De fem overordnede målene for svalbardpolitikken er:

1. en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten

2. korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd

3. bevaring av ro og stabilitet i området

4. bevaring av områdets særegne villmarksnatur

5. opprettholdelse av norsk samfunn på øygruppen

Siden forrige svalbardmelding har det vært en utvikling på flere områder. Dette innebærer bl.a. flere bosatte, mer skipsbåren turisme, sterkere klimaendringer og en mer alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon.

Per 1. januar 2024 er det 2 993 innbyggere på Svalbard. Disse er fordelt på syv bebodde steder med fast aktivitet, hvorav i underkant av 2 600 av innbyggerne bor i Longyearbyen. Av dem er det igjen 930 personer som har utenlandsk statsborgerskap.

Sammensetningen av befolkningen har endret seg merkbart de siste ti årene, noe som har ført til at andelen utenlandske statsborgere har økt fra om lag 15 pst. i 2009 til 36 pst. i 2023. Antallet barn i skole og barnehage har økt de siste årene, og den gjennomsnittlige botiden har gått ned. Nå er gjennomsnittlig botid for nordmenn på 3,4 år, noe som er en nedgang på 20 pst. siden 2016.

Engasjementet i form av økonomiske og budsjettmessige bidrag synliggjøres i det årlige svalbardbudsjettet og ble i liten grad gjenstand for den meldingen. Svalbardbudsjettet ligger til behandling i utenrikskomiteen nå.

Svalbard er klimamessig i en særstilling. Det er ingen steder i verden hvor oppvarmingen går raskere enn på Svalbard. Temperaturen der stiger altså fem til syv ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, og i Longyearbyen har årstemperaturen økt med nesten 5 grader celsius siden 1971.

Longyearbyen har siden 2016 utviklet seg fra et samfunn basert på kulldrift til et mer differensiert næringsliv. Siden 2015 har antallet virksomheter på Svalbard økt fra i underkant av 300 til nå over 400. Økningen knytter seg særlig til reiselivsrelaterte bransjer på og i havområder rundt øygruppen.

Komiteen avholdt 26. september i år innspillsmøte i Longyearbyen på Svalbard, og det var 17 instanser som ble hørt. Komiteen avholdt også høring om meldingen 30. september 2024 her. Det ble mottatt ti skriftlige innspill før høringen, og ni instanser deltok på høringen.

Igjen vil jeg takke komiteen for godt samarbeid og for at vi sammen har hatt en god debatt og diskusjoner i komiteen, og at vi også har kommet fram til to flertallsvedtak som vil kunne bety mye for dem som bor på Svalbard.

Så vil jeg komme tilbake igjen til de mer konkrete posisjonene til Kristelig Folkeparti senere.

Jeg tar opp forslag nr. 4, som Kristelig Folkeparti er en del av.

Nils-Ole Foshaug (A) [13:48:10]: I dag har vi gleden av å diskutere regjeringens nye stortingsmelding om Svalbard. Dette er et viktig dokument som legger føringer for forvaltningen av denne unike øygruppen i årene som kommer.

La meg først understreke at de fem overordnede målene for svalbardpolitikken ligger fast. Disse målene har bred politisk oppslutning og har vært styrende for norsk svalbardpolitikk siden 1985, men de er verdt å nevne hver for seg.

Det første er en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten. Dette målet understreker Norges rett og plikt til å utøve myndighet over Svalbard. Det innebærer at vi må være til stede, overvåke området og håndheve lover og regler på en konsekvent måte. Dette er grunnleggende for å sikre stabilitet og forutsigbarhet i regionen.

Det andre er korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd. Svalbardtraktaten fra 1920 gir Norge full og uinnskrenket suverenitet over øygruppen, samtidig som den gir andre traktatparter visse rettigheter. Det er avgjørende at Norge forvalter Svalbard i tråd med traktatens bestemmelser og påser at andre land respekterer den.

Det tredje er bevaring av ro og stabilitet i området. Dette målet reflekterer Svalbards strategiske betydning og Norges ansvar for å opprettholde lav spenning i regionen. Ved å føre en forutsigbar og konsistent politikk, bidrar vi til å forebygge konflikter og sikre stabilitet i Arktis.

Det fjerde er bevaring av områdets særegne villmarksnatur. Svalbard har en unik og sårbar natur som er av stor verdi, både økologisk og som referanseområde for klimaforskning. Dette målet forplikter oss til å forvalte øygruppen på en måte som bevarer dens unike miljø for framtidige generasjoner.

Det femte målet er opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen. Dette målet sikrer en permanent norsk tilstedeværelse på Svalbard, primært gjennom Longyearbyen. Et levedyktig lokalsamfunn er viktig for å understøtte norsk suverenitet og for å muliggjøre effektiv forvaltning av øygruppen. Disse fem målene danner grunnlaget for all vår politikk og forvaltning på Svalbard. Det gir oss en solid ramme for å møte både nåværende og framtidige utfordringer. Denne svalbardmeldingen bygger på nettopp disse tverrpolitiske målsettingene.

En av de største utfordringene Svalbard står overfor, er klimaendringer. Ingen steder i verden går oppvarmingen raskere enn her, med temperaturer som stiger 5–7 ganger raskere enn det globale gjennomsnittet. Dette krever handling, og jeg er glad for at regjeringen tar grep for å sikre en bærekraftig framtid for øygruppen. Regjeringen legger stor vekt på bevaring av Svalbards unike villmarksnatur. Dette er ikke bare viktig for økosystemet på Svalbard, men også for vår forståelse av globale klimaendringer. Svalbard fungerer som et naturlig laboratorium for klimaforskning, og vi har et ansvar for å beskytte dette unike miljøet.

Som et ledd i arbeidet med å møte klimautfordringene legger regjeringen opp til en gradvis utfasing av dieselkraftverk i Longyearbyen. Dette skal erstattes med fornybare energiløsninger. Det er et skritt i riktig retning som vil bidra til å redusere klimagassutslippene betydelig. Det er derfor viktig, riktig og nødvendig at regjeringen nå tar et større ansvar for energiomstillingen som må skje på Svalbard. Jeg er glad for at regjeringen er så tydelig på at dette ansvaret må tas. Samtidig vil denne omstillingen skape nye grønne arbeidsplasser og styrke Svalbard sin posisjon som en arena for klimaforskning og teknologiutvikling. Det viser at vi kan kombinere miljøhensyn med næringsutvikling og jobbskaping. Det er en stor jobb vi har framfor oss – en jobb vi må løse i fellesskap mellom Oslo og Svalbard, og ikke minst lokalbefolkningen. Det er viktig å understreke at dette vil ta tid. Det vil ikke være en løsning vi vil ha i morgen, men vi skal jobbe sammen for å finne den, og for å skape et utstillingsvindu for grønn energi i Arktis.

Omstillingen av Longyearbyen fra et rent gruvesamfunn til et moderne familiesamfunn med variert næringsliv, har vært vellykket. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for en bred og variert næringsaktivitet med fokus på helårige, stabile arbeidsplasser. I denne overgangen har det likevel vært noen utfordringer knyttet til arbeidsvilkår. Nettopp derfor er jeg spesielt glad for å kunne trekke fram et sentralt virkemiddel i arbeidslivet på Svalbard som nå innføres. Regjeringen åpner for allmenngjøring av tariffavtaler på Svalbard. Dette er et betydelig skritt i retning av å sikre rettferdige og anstendige arbeidsvilkår for alle arbeidstakerne på øygruppen. Det skulle da også bare mangle.

La det være klart at denne regjeringen arbeider for å sikre gode vilkår for arbeidsfolk. Jeg vil her også rette en spesiell takk til LO og LO Svalbard for deres utrettelige innsats i denne saken. LO Svalbard har vært en pådriver for å få på plass denne ordningen, og deres engasjement har vært avgjørende for at vi nå kan ta dette viktige skrittet. Dette viser betydningen av et sterkt og organisert arbeidsliv også på Svalbard. Allmenngjøring av tariffavtaler vil bidra til å motvirke sosial dumping og sikre like konkurransevilkår for bedriftene. Dette er spesielt viktig i et samfunn som Longyearbyen, hvor vi har sett en økende andel utenlandske arbeidstakere de siste årene. Med denne endringen sender vi et tydelig signal om at vi ønsker et seriøst og velorganisert arbeidsliv på Svalbard, hvor arbeidstakernes rettigheter står sterkt. Regjeringen ser på dette som et viktig tiltak for å styrke den norske modellen på Svalbard, og for å sikre at øygruppen forblir et attraktivt sted å bo og arbeide. Dette er også i tråd med vårt mål om å opprettholde norske samfunn på øygruppen.

Reiselivet har utviklet seg i positiv retning, med mer helårig aktivitet. Dette er gledelig, og regjeringen vil støtte opp under denne utviklingen. Samtidig er det viktig å understreke at veksten skal skje i form av økt kvalitet framfor kvantitet, og innenfor de miljømålene som er satt for øygruppen.

Universitetssenteret på Svalbard har vokst til å bli en viktig aktør i utviklingen av samfunnet i Longyearbyen, og regjeringen vil at UNIS skal være den eneste tilbyderen av høyere utdanningstilbud på Svalbard. Vi ser fram til å støtte senterets videre utvikling.

God infrastruktur er avgjørende for et velfungerende samfunn på Svalbard. Regjeringen foreslår flere tiltak for å styrke og modernisere infrastrukturen i Longyearbyen. Dette inkluderer bl.a. forbedring av havnefasiliteter og vannforsyning, og i tillegg kommer boligpolitikken. For å skape et velfungerende familiesamfunn, må man ha boliger å bo i, og det er behov for å oppgradere og modernisere boligene i Longyearbyen. Jeg er glad for at regjeringen legger opp til at staten skal skaffe seg en høyere eierandel, men vi må samtidig huske på at det er viktig at de nødvendige oppgraderingene ikke fører til at bokostnadene blir uholdbare. Jeg er spesielt glad for at en enstemmig komité har gått inn for å sikre flyfrakttjenester til Svalbard. Dette er en livslinje for samfunnet, og det er gledelig at vi har bred politisk enighet om denne tjenesten.

Med økt aktivitet og et endret klima blir samfunnssikkerhet og beredskap stadig viktigere på Svalbard. Regjeringen foreslår flere tiltak for å styrke beredskapen, både når det gjelder søk og redning og håndtering av naturkatastrofer som flom og skred. Vi ser også på mulighetene for å forbedre nødkommunikasjon og kystradio, samt styrke personkontrollen og kontroll med vareførsel til og fra Svalbard.

Svalbard er en unik plattform for forskning, særlig innenfor klima og miljø. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for både norsk og internasjonal forskningsaktivitet på øygruppen. Samtidig er det viktig at denne aktiviteten skjer innenfor rammene av norsk suverenitet og i tråd med våre miljømål. Vi ser spesielt fram til å videreutvikle Ny-Ålesund som forskningsstasjon i tråd med den nylig vedtatte forskningsstrategien for området. I tillegg er det positivt at et klart flertall i komiteen merker seg at forskningsfartøyet Helmer Hanssen ikke vil kunne være operativt mye lenger enn til 2030 og understreker viktigheten av samarbeidet mellom UNIS, UiT og NTNU om en ny, flytende Arktis Campus.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen globalt og i våre nærområder er preget av et større alvor og en større uforutsigbarhet enn tidligere. Økt geopolitisk spenning som har opphav utenfor nordområdene, merkes nå også i våre nærområder. Dette understreker viktigheten av en konsistent og forutsigbar svalbardpolitikk. Regjeringen er opptatt av å styrke graden av nasjonal kontroll med aktiviteten på øygruppen, samtidig som vi overholder våre internasjonale forpliktelser. Dette er en balansegang som krever klokskap og langsiktighet. Det mener jeg denne meldingen legger til rette for.

Jeg vil understreke betydningen av det tette samarbeidet med lokalsamfunnet på Svalbard. De mange gode innspillene som har kommet fra Svalbard i arbeidet med denne meldingen, viser engasjement og kompetanse som finnes lokalt. Da er det viktig at sentralmakten både lytter og tar inn over seg de tilbakemeldingene som kommer fra de som bor der, og de som kjenner hverdagen på Svalbard. Her vil jeg særlig trekke fram det imponerende arbeidet som Longyearbyen ungdomsråd har gjort. Ikke bare har de tatt til orde for at frikortordningen for ungdommen også skal gjelde for Svalbard, slik som det er på fastlandet, de har også fått gjennomslag for det. De har også på imponerende vis satt ord på det de opplever knyttet til psykisk helse. Dette har både regjeringen og komiteen tatt til følge, og det er ikke hver dag et ungdomsråd arbeider så systematisk med så konkrete rikspolitiske saker og får gjennomslag for det. Jeg ser fram til å fortsette dette samarbeidet i implementeringen av tiltak som foreslås i meldingen. Det er lokalbefolkningen som kjenner utfordringene og mulighetene best, og deres innsikt er uvurderlig i utviklingen av en bærekraftig og framtidsrettet svalbardpolitikk.

Denne stortingsmeldingen legger et solid grunnlag for en videre positiv utvikling på Svalbard. Gjennom målrettede tiltak innen energiomstilling, næringsutvikling og infrastruktur, og med et sterkt fokus på miljøvern og bærekraft, sikrer vi at Svalbard forblir en viktig del av Norge også i framtiden. Vi står overfor store utfordringer, ikke minst knyttet til klimaendringer og geopolitisk uro, men jeg er overbevist om at vi med denne meldingen har lagt et godt grunnlag for å møte disse utfordringene, samtidig som vi ivaretar Svalbards unike natur og bygger et sterkt og bærekraftig samfunn for framtiden.

De fem overordnede målene for svalbardpolitikken gir oss en solid ramme for å navigere dette komplekse landskapet. Ved å holde fast ved disse målene samtidig som vi tilpasser oss nye realiteter, kan vi sikre en forutsigbar og bærekraftig forvaltning av Svalbard i årene som kommer. La oss nå sammen arbeide for å realisere visjonen om et Svalbard som en foregangsregion for et bærekraftig utvikling i Arktis, der norsk suverenitet håndheves med fasthet og respekt, der arbeidslivet er preget av gode arbeidsvilkår, og der lokalsamfunnet blomstrer.

Ine Eriksen Søreide (H) [14:01:24] (komiteens leder): Svalbard er et samfunn i omstilling på mer enn én måte. Flere har vært inne på klimaendringene som setter sitt preg på øygruppa, men også endringene i næringsliv og inntekt, endringene i energiforsyning og også befolkningssammensetningen setter sitt naturlige preg på det som skjer på Svalbard. Det er også et område som kanskje mer enn mange andre områder merker de sikkerhetspolitiske og geopolitiske spenningene som er en del av vår sikkerhetspolitiske situasjon.

Jeg vil takke saksordfører Dag-Inge Ulstein for veldig godt arbeid med meldinga. Jeg tenkte å begynne med innspillsmøtet på Svalbard, der komiteen også var til stede. Det var et innspillsmøte som gjorde stort inntrykk. Det var alle mulige aktører i Longyearbyen som deltok, og det satte komiteen veldig stor pris på. Det ga et veldig tydelig inntrykk av et lokalsamfunn som ønsker en positiv utvikling, og det var også tydelig at de unges stemme var der for å bli hørt. Jeg har tatt med meg notatene jeg tok under innspillsmøtet for å kunne gjengi noe av det som kom fram.

Ett av flertallsvedtakene som Stortinget kommer til å gjøre i dag, dreier seg om psykisk helse. Det var det flere som trakk fram da vi hadde innspillsmøte. Særlig Iben Abild, som representerte Ungdomsrådet, var sterk, klar og tydelig i sitt krav til oss om at det må komme flere tiltak for å styrke det psykiske helsetilbudet. Det var særlig tre ting Iben pekte på. Det ene var at helsesykepleieren også burde kunne være utenfor skolen – altså at ikke alle trenger å se at du går til helsesykepleieren. Det andre hun pekte på, var at de gjerne ville ha BUP til Longyearbyen mer enn to–tre ganger årlig, og til sist, at de gjerne ville ha en fast psykolog.

Når ungdom kommer til et innspillsmøte tydelig berørt av at det har vært flere som har tatt sitt eget liv på øya, mener jeg at vi har et felles ansvar. Det er også derfor det er så gledelig at komiteen har kunnet gå sammen om det forslaget som ligger i romertall I, om å be regjeringa utrede hvilke tiltak som kan innføres for å styrke det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen.

Det var også mange andre innspill som kom under innspillsmøtet. Vi har også gjennomført ordinær høring i Stortinget. Jeg tror likevel det er viktig å understreke at noe av det som kom fram, også dreier seg om behovet for god dialog med lokalstyret og lokalsamfunnet på Svalbard. Det dreier seg f.eks. om at Svalbard Næringsforening og andre pekte på at de nå egentlig ikke ønsket mer regulering uten en god forutgående dialog. Det er lett å forstå. Nettopp fordi svalbardsamfunnet er i en så stor omstilling, er det viktig at ulike stemmer høres, og at man får en god fortsatt dialog.

Så er det helt åpenbart at noe av det som er viktigst for innbyggerne på Svalbard akkurat nå, er forutsigbarheten. Det er også overgangen til en ny og stabil energiforsyning, som har enormt mye å si for både næringsliv og bosetting, og det er å forsøke å snu trenden med at den gjennomsnittlige botida for nordmenn reduseres på Svalbard. Det er ikke en ønsket utvikling, og det er heller ikke en utvikling som er i tråd med ett av de fem overordnede målene for svalbardpolitikken. Der er det viktig å se på tiltak som – som de sa i Longyearbyen – kan øke både bolyst og blilyst. Det er et sentralt poeng.

Ett av de punktene som ble oftest omtalt under innspillsmøtet, dreide seg om det såkalte postflyet. Det har stor betydning for folks hverdag med tanke på å kunne frakte ferskvarer og medisiner, og ikke minst for beredskapens del, med deler til bl.a. kjøretøy og maskiner.

Jeg er også glad for at vi klarte å få til en enighet i komiteen om en løsning der regjeringa må sørge for at flyfraktkapasiteten mellom fastlandet og Svalbard opprettholdes inntil en permanent løsning er på plass. Jeg vil ikke at vi er i samme situasjon i november, desember neste år, ved at det ikke er avklart hvordan dette skal løses, og derfor var det et poeng for oss å skrive inn i vedtaket at dette må opprettholdes inntil en annen løsning, altså en permanent løsning, er på plass.

Komiteen besøkte også Ny-Ålesund, et fantastisk forskningsmiljø som både ligger helt framme i ulike deler av forskningen, både på hav og klima, og som også er et internasjonalt knutepunkt for forskning. Det er viktig i den tida vi nå lever i, å være årvåkne med tanke på utviklingen av forskningsinfrastrukturen og forskningsaktiviteten på Svalbard. Derfor er det viktig at det nå er tatt et sterkere grep om strategiene for forskningsaktiviteten på Svalbard. Vi må likevel være årvåkne framover for at det kan komme endringer både i aktørbilde, i hva man søker om å forske på, og også i rammene rundt forskning. Det er samtidig veldig viktig at norske myndigheter kan gjennomføre forskningen og holde kontroll med den forskningen som faktisk gjennomføres.

Ett av de viktigste målene i svalbardpolitikken er å beholde ro og stabilitet. Det er noe som også sysselmesteren og andre framhever som den kanskje aller viktigste av målsettingene for svalbardpolitikken. Det er etter min oppfatning også viktig at man tør å adressere sikkerhetspolitiske utfordringer som treffer Svalbard. Det er det flere av. De blir også stadig flere. Dermed må norske myndigheter være tydelig i sin håndtering av sikkerhetspolitiske utfordringer som måtte oppstå på øygruppa.

Høyre, Rødt, Venstre og Kristelig Folkeparti har et felles forslag som ble tatt opp av saksordføreren, der vi ber regjeringa rapportere tilbake til Stortinget om framdriften på de ulike tiltakspunktene i forbindelse med framlegging av forslaget til svalbardbudsjett for 2026. Grunnen til at vi gjør det, er at svalbardmeldinga inneholder 92 punkter som skal vurderes. Det er mye i en stortingsmelding, og det er viktig for Stortinget at disse punktene følges opp. Det er også viktig at vi kan sjekke framdriften i dem. Det er ikke viktig for Stortinget som sådan, men det er viktig for at vi skal kunne gi en tilbakemelding også til innbyggerne på Svalbard om at en del av de tingene som ble omtalt, faktisk nå er i prosess for å kunne håndteres.

Jeg er imidlertid glad for at de to vedtakene vi kommer til å fatte i dag, er enstemmige. Jeg er også glad for at Iben og andre modige ungdommer turte å stille seg opp foran massevis av folk og fortelle om det de var bekymret for, fortelle om hvordan de ønsket å få det. Jeg er helt sikker på at det inntrykket de ga, sitter i alle som deltok på innspillsmøtet.

Ola Borten Moe (Sp) [14:10:03]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke for det jeg synes har vært en veldig god komitébehandling av en viktig sak for Norge, nemlig framtidig utvikling på og rammen rundt Svalbard. Det er en viktig øygruppe i kongeriket.

Så er min observasjon, og det er noen kommentarer til det jeg tenkte å dele med salen, at det er en stor grad av enighet rundt svalbardpolitikken i denne sal. Det er på den ene siden veldig bra. På den andre siden er det også sånn at vi kanskje burde ha tatt oss litt mer tid til å reflektere over hvorfor vi har havnet der vi har, og hvorfor vi har noen utfordringer på Svalbard generelt og i Longyearbyen spesielt, som man nå forsøker å ta tak i fra denne salen – nødvendig nok.

Det ene er selvsagt et svalbardsamfunn som er i stor endring, og som Ine Eriksen Søreide var inne på, er det ikke kun knyttet til klimaendringer, men også til store endringer i næringsstruktur og dermed også befolkningssammensetning. Tradisjonelt har svalbardsamfunnet vært et naturressursbasert samfunn. Det betyr at det har vært godt betalte jobber, og det har vært jobber som har tiltrukket seg mennesker som har kommet fra det norske fastlandet for å jobbe og bidra til utviklingen av samfunnet og for så vidt til økonomien.

Dette har de siste 20 årene gradvis blitt erstattet av spesielt to næringer, og det er forskning og reiseliv. Det er ikke noe negativt å si om noen av de næringene, men de er internasjonale i sin natur. Så at vi har utfordringer med den norske tilstedeværelsen på Svalbard, og at botiden går ned, burde i så måte kanskje ikke overraske noen.

Etter mitt skjønn er det igjen et argument for at man burde ha tenkt seg bedre om den gangen man bestemt seg for å legge ned kulldriften på Svalbard. Akkurat nå er prisene i tillegg av en sånn karakter at det er lønnsomt. Det er fremdeles drift der, men det er dog en kort periode igjen. Denne eller andre naturbaserte næringer burde ha vært initiert og opprettet nettopp for at vi som land kunne ha klart å opprettholde det samme fotavtrykket, eller i hvert fall grader av det samme fotavtrykket, som man tradisjonelt har bygd svalbardsamfunnene på fra norsk side.

Det andre er knyttet til energipolitikken på Svalbard. Det er for så vidt ikke denne sals energipolitikk; det er lokalstyret som hadde ansvaret for den. Nå gikk det heldigvis bra, for man fikk nye dieselaggregater opp dit i tilstrekkelig tid til at kraftforsyningen ikke brøt sammen. Men den bestillingen vi direkte og indirekte gir, illustrerer på en måte mye av de samme paradoksene eller de samme avveiningene som gjelder på land. Det skal både være kostnadseffektivt og selvsagt være sikkert, det skal ikke gå på bekostning av natur, og det skal ikke gå på bekostning av klima. Er det noe vi burde ha lært i dette kongeriket gjennom de 10–15 siste årene, er det at man ikke får i både pose og sekk. Man får ikke både veldig billig strøm og energi og energi som ikke på en eller annen måte forbruker natur eller har et klimaavtrykk.

Jeg vil egentlig utfordre både resten av salen og for så vidt også justisministeren litt i det videre arbeidet med å få på plass en sikker og kostnadseffektiv energiforsyning på Svalbard. Jeg tror alternativet til at man ikke klarer å knuse noen egg og komme videre, er at man fort blir sittende igjen med den løsningen man har i dag, og den er som kjent at Svalbard-samfunnet fyres videre på diesel. Det er jeg helt overbevist om at verken er den mest kostnadseffektive eller den mest miljøvennlige løsningen over tid. Dette forutsetter rett og slett – hva skal jeg si – en holdning til framtidig energiløsning som gjør at man sannsynligvis er nødt å ta i bruk noe av det man har mye av der oppe, areal og noe av naturressursene som er der, for å sikre svalbardsamfunnet i framtiden, akkurat som vi har gjort i fortiden.

Morten Wold (FrP) [14:15:24]: La meg aller først takke saksordfører Dag-Inge Ulstein for å ha ledet dette arbeidet godt i komiteen.

Svalbards geografiske beliggenhet gjør øygruppen svært interessant for en rekke nasjoner. Den sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at nordområdene og områdene i Arktis blir stadig viktigere.

Norsk suverenitet på Svalbard må aldri trekkes i tvil. Norsk bosetning og tilstedeværelse må sikres, og vi må påse at det er norske borgere som utgjør det store flertallet av de bosatte på Svalbard.

For å sikre at det er mulig å holde en permanent bosetning på Svalbard, må det legges til rette for at det er næringsvirksomhet og en god form for samfunnsstrukturer på plass. Svalbard skal ikke være et samfunn hvor man bor fra vugge til grav, men det er viktig å ivareta basisfunksjoner og tilbud.

Nedleggelsen av gruvedriften medfører store utfordringer knyttet til grunnlaget for bosetning og næringsdriften på Svalbard. Derfor ønsker Fremskrittspartiet å videreføre gruvedrift som en av næringene på Svalbard – og fremmer også et mindretallsforslag om dette i dag. Forslaget lyder: «Stortinget ber regjeringen legge til rette for videre norsk gruvedrift på Svalbard.»

Kulldriften har vært en viktig brikke i sysselsettingen på Svalbard siden gruvedriften startet i 1916. I dag er det kun Gruve 7 som fortsatt driftes, og gir arbeid til ca. 60 personer. For å sikre norskboende på Svalbard er det avgjørende å ha tilgang på arbeid. Fremskrittspartiet er bekymret for at en nedleggelse av gruven og det tapet det vil gi av arbeidsplasser, kan svekke målet om å sikre en norsk majoritetsbefolkning på Svalbard. En nedleggelse av gruven vil kunne true denne posisjonen.

Viktigheten av en stabil kraftforsyning på Svalbard er stor. Grunnet de arktiske forholdene blir situasjonen fort kritisk ved kraftutfall og lave temperaturer, og ved lengre utfall må evakuering iverksettes. Fremskrittspartiet er derfor kritisk til avgjørelsen om å erstatte kullkraftverket som ble lagt ned 19. oktober 2023, med tidligere reservekraftverk.

Så sent som i mars i år, på anmodning fra Sysselmesteren, måtte Forsvaret fly inn reserveaggregater for å sikre energiforsyningen, aggregater som i mindre grad er designet for langvarig og vedvarende kraftproduksjon. Fremskrittspartiet er skeptisk til innfasingen av ikke-regulerbar og uforutsigbare kraftkilder i et arktisk energisystem slik som i Longyearbyen. Vi er kort og godt bekymret for betydningen dette kan få for energisikkerheten og i særdeleshet hva det vil kunne bety ved eventuelle krisesituasjoner.

Spesielle klimatiske og geografiske forhold bidrar til å gjøre Svalbard til en forskningsdestinasjon. Det er viktig at Norge har kontroll med virksomheten på Svalbard når Russland og Kina utvider sin forskningsaktivitet der. Dette er utfordrende både sikkerhetspolitisk og geopolitisk. Det må stimuleres til mer norsk forskningsaktivitet og monitorering av andre nasjoners aktiviteter på øygruppen.

Universitetsutdanningen på Svalbard gir unike muligheter for studentene. Nærhet til naturen og havområdene bidrar til at det bygges opp spesiell kompetanse om ressursforståelse, miljø og havutvikling. Det er viktig å videreføre og utvikle dette unike forskningsmiljøet. En løsning for nytt forskningsskip for universitetet i Tromsø må også på plass.

Turisme er en vekstnæring på Svalbard. Dette er i utgangspunktet positivt, men det bringer med seg en rekke utfordringer. Flere utenlandske aktører medfører mulige uheldige aktiviteter og slitasje på natur. Økning i cruisetrafikk rundt Svalbard medfører fare for uønskede hendelser og ulykker. Dette legger større press på redningstjeneste og Sysselmesteren. En begrensning i aktiviteten og strengere krav til aktørene vil kunne avbøte noen av utfordringene.

Fremskrittspartiet er imidlertid skeptisk til at regjeringen vil utarbeide forslag til regelverk for besøksbidrag – eller turistskatt, som er et ord folk flest lettere vil forstå – for reisende til Longyearbyen. Vi tror en slik skatt vil kunne gå på bekostning av vekst i turistnæringen, og at det må sees på andre løsninger i et helhetsperspektiv.

Et levende Svalbard-samfunn har også behov for både mat og helsetjenester. Med bortfall av postflyet er det store utfordringer for dagligvarehandelen med å skaffe ferske varer. Det er derfor avgjørende at det finnes en løsning på denne utfordringen. Mat er tross alt essensielt for å opprettholde et levende samfunn. Det er positivt at en enstemmig komité påpeker nettopp dette med postflyet i innstillingen i dag.

Dessverre har det vist seg at mange på Svalbard sliter med psykiske utfordringer, som nevnt tidligere i debatten, noe som i enkelte tilfeller har gitt fatale konsekvenser. Det må derfor tilrettelegges for en psykososial tjeneste som ivaretar innbyggerne på en god måte.

Når regjeringen har besluttet å foreta en revisjon av statsborgerloven, er det avgjørende at oppholdstid på Svalbard ikke skal kunne opparbeides. Svalbard må ikke bli en vei til permanent opphold i Norge for personer fra andre nasjoner.

Jeg tar med dette opp Fremskrittspartiets forslag i saken.

Ingrid Fiskaa (SV) [14:21:12]: Suverenitetshevding og samfunnsutvikling må sest i samanheng. For at norsk suverenitet som folkerettsleg er uomstridd, skal vera reell òg i framtida, må det vera norsk verksemd og norsk busetjing på Svalbard. Då må folk ønska å bu der og kunna bu der.

For dei av oss som er glade i natur, kan det neppe tenkjast ein meir spennande plass å opphalda seg. Lokalsamfunnet i Longyearbyen slår meg òg som eit varmt og inkluderande samfunn med omsorg for kvarandre. Samtidig er det sårbart. Naturen på Svalbard er særleg sårbar for klimaendringar. Ingen plassar i verda går oppvarminga raskare enn på Svalbard, og naturen slit med å tilpassa seg den raske temperaturauken. Eg kan samtidig avkrefta at vatnet har nådd ein akseptabel badetemperatur.

Lokalsamfunnet er òg sårbart – sårbart for norsk politikk – og denne meldinga kjem på eit kritisk tidspunkt i samfunnsutviklinga. Vedtaket om å leggja ned kolgruvene har sine gode grunnar, men å gjera det utan å ha ein klar plan for nye, faste, godt betalte arbeidsplassar, kan ikkje seiast å vera eit eksempel til etterfølging. Eit grønt skifte må òg vera eit rettferdig skifte og sikra nye arbeidsplassar og gode arbeidsvilkår.

Longyearbyen-samfunnet merkar no at fastlandet – som det blir kalla der, altså Noreg – fyrst påfører dei store endringar i næringsstruktur og arbeidsliv og deretter prøver å kompensera for dei negative effektane av denne politikken med å påføra fleire negative tiltak som gjer det mindre attraktivt å bu på Svalbard. Frykta for at det blir for mange utlendingar på Svalbard, ser ut til å vera styrande for desse tiltaka. Fjerninga av røysterett ved lokalval for dei som ikkje har ei fast tilknyting til fastlandet, men som kan ha budd i og bidratt til lokalsamfunnet i mange år, er eit tydeleg eksempel på dette. Regjeringa gjev òg signal om at enkelte velferdstenester kan bli avvikla for denne gruppa, eit signal som eg ser at regjeringspartia moglegvis modererer i merknadene.

Samtidig har det blitt stramma inn på velferdstenester for alle innbyggjarar. Dette er feil veg å gå. I staden for å stramma inn og skapa motsetningar og nye klasseskilje bør ein gjera det betre å bu på Svalbard. Gode oppvekstvilkår, trivsel og livskvalitet må prioriterast opp viss målet om stabil norsk busetjing skal kunna bli nådd.

Det er ikkje berre dei med annan landbakgrunn som blir ramma av at rettar blir trekte tilbake. Longyearbyen-samfunnet er mangfaldig og inkluderande og vil gjerne fortsetja å vera det, og norske familiar set pris på dette mangfaldet og er stolte av dei verdiane samfunnet byggjer på. Nokre av tiltaka som er meinte å styrkja den norske busettinga og det norske familiesamfunnet, har den motsette effekten ved at folk og familiar flyttar frå Longyearbyen når dei ikkje kjenner seg igjen i den vegen samfunnet utviklar seg.

Eg merkar meg òg at lokalsamfunn i Longyearbyen etterlyser meir medverknad og mindre fjernstyring frå staten. Det meiner me er klokt. SV fremjar difor forslag om betre involvering av lokalstyret og andre relevante lokale aktørar før avgjerder som gjeld Svalbard og Longyearbyen, blir tekne. Formelle prosedyrar som kanskje kan fungera i andre samanhengar, er ikkje like treffsikre når dei fysiske og mentale avstandane er så store som dei er i tilfellet Svalbard. Det er langt mellom Oslo og Longyearbyen.

Utviklinga på Svalbard set òg eit anna viktig poeng på spissen. Samfunn og levekår er for viktig til å overlata til marknaden. Det eit samla Svalbard-samfunn er tydeleg på, er at Longyearbyen treng stabil forsyning av mat, medisinar og energi, og sikker infrastruktur, inkludert betre boliger og buforhold. Bortfallet av postflyet var ei reint kommersiell vurdering, gjort av det offentleg eigde, men kommersielle, selskapet Posten. Heldigvis har no eit samla storting vist politisk handlekraft og slått fast at det ikkje er aktuelt å ta frå Longyearbyen tilførselen av ferske matvarer. Heller ikkje straum, vatn, avløp, digital infrastruktur med vidare kan sikrast av marknadsaktørar på kommersielle vilkår. Det Svalbard treng, er demokratisk styring og sterke fellesskap.

Eg vil takka lokalsamfunnet i Longyearbyen for tydelege meldingar og eit sterkt engasjement, òg for kvarandre. Det har gjort djupt inntrykk.

Med det tek eg opp forslaget SV er med på.

Guri Melby (V) [14:26:41]: Svalbard er viktig for Norge. I kvadratkilometer er Svalbard større enn landarealene til land som Nederland, Danmark, Sveits og Belgia. Hvis vi legger til territorialfarvann, den økonomiske sonen og rettighetene som følger av havrettsprinsippene, forstår vi at Svalbard på mange måter er med på å definere oss – ikke bare som en stor og viktig havnasjon, men som en betydelig og sentral arktisk stat. Det påligger oss et stort ansvar å forvalte dette på en god måte.

Midt i denne øygruppen ligger Longyearbyen, dette unike lokalsamfunnet og ikke minst familiesamfunnet som er plassert på 78 grader nord, og som hele komiteen var så heldig å få lov til å besøke tidligere i høst. Her har vi sammen utviklet et velfungerende familiesamfunn som har gode barnehager, som har et godt skoletilbud, og som har et rikt kulturliv som er fullt på høyde med en storby. Her er det rett og slett godt og trygt å bo.

Samtidig er det verdt å ha med seg at det har vært mange endringer på Svalbard de siste årene som også har skapt en god del debatt lokalt. Det handler bl.a. om turistforskrift, miljøforskrift, endringer av stemmerett ved lokalvalg og retten til spesialundervisning på skolen. På høringen vi gjennomførte i Longyearbyen, kom det fram at flere av disse endringene vekker bekymring i Longyearby-samfunnet. Det er flere som frykter at effekten er mindre mangfold og et kaldere samfunn med større avstand mellom folk.

Dette er tilbakemeldinger vi er nødt til å ta på alvor, og vi må være årvåkne for dette, all den tid vi er enige om at Longyearbyen skal forbli et familiesamfunn også i framtiden. Jeg tror de aller fleste erkjenner at tilbudet her ikke kan være like omfattende som det er på fastlandet. Likevel tror jeg det er klokt at vi også passer på at vi evaluerer effekter av lovendringer som er gjort, som berører familiesamfunnet. Dette er ikke noe vi har fremmet egne forslag om i arbeidet med meldingen, men jeg oppfordrer relevante departement til å vurdere å gjøre dette på sentrale områder, sånn som det som handler om retten til tilrettelagt opplæring i skolen.

Vi har en stolt polarhistorie i Norge. Ofte tenker vi på polarhistorie og polarbragder som store ekspedisjoner og oppdagelser, men det å drive et samfunn i Longyearbyen, helt isolert på en øy i Nordishavet, uten støtte fra andre nabokommuner, er kanskje en av Norges aller største polarbragder. Litt av grunnen til at vi har lyktes med det, er nettopp de menneskene som bor der i dag. Svalbard er en del av vår arktiske identitet, og vi må forvalte og drive det deretter. Derfor er også samfunnsutviklingen i Longyearbyen av sentral nasjonal interesse. Infrastruktur på Svalbard kan ikke bare vurderes som en lokal funksjon for Longyearby-samfunnet, men som viktig infrastruktur av nasjonal betydning.

Hele verden retter seg mot Arktis, og det som skjer på Svalbard, får hele verden med seg. Verdens fokus mot Arktis generelt og Svalbard spesielt er ikke noe vi trenger å markedsføre, oppmerksomheten er der allerede – ikke minst i takt med utviklingen i sikkerhetspolitikken og i takt med klimaendringene, der øygruppen står i en særstilling. Svalbard har de raskest målbare klimaendringene på kloden. Derfor er det helt avgjørende at det vi beslutter og det vi gjennomfører på Svalbard, er noe vi stolt kan vise fram. Vi bør fortsatt gå foran og vise verden hvordan et samfunn i Arktis kan og bør utvikles. Sentrale elementer i dette er energiomstilling, infrastruktur og det norske familiesamfunnet. Det henger sammen. Trygg og sikker infrastruktur er en forutsetning for at norske familier skal velge å flytte til og bli i Longyearbyen.

Det er ingen tvil om at svalbardmeldingen inneholder flere gode tiltak, og det er også noe vi har fått ganske tydelige tilbakemeldinger på i denne prosessen. Likevel er kanskje hovedkritikken rettet mot at det er litt lite spesifisert hvordan disse tiltakene skal gjennomføres. Heller ikke svalbardbudsjettet for 2025 inneholder konkrete tiltak for å gjennomføre flere av de virkemidlene som beskrives i meldingen. Derfor er vi med på forslag sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Rødt om at regjeringen skal rapportere til Stortinget om framdriften på de ulike tiltakspunktene i svalbardmeldingen senest i forbindelse med framleggelse av forslaget til svalbardbudsjett for 2026. Fordi dette er av en såpass stor nasjonal betydning, er det også viktig at Stortinget er godt informert om hvordan denne meldingen gjennomføres.

Jeg er også glad for at en samlet komité står bak å se på hvilke tiltak som kan innføres for å styrke det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen – det er også avgjørende for en god bosetting i den byen – og ikke minst at flyfraktkapasitet mellom fastlandet og Svalbard opprettholdes inntil en permanent løsning er på plass.

Statsråd Emilie Mehl [14:32:04]: Det var en glede å være i Longyearbyen i mai og kunne legge fram den sjette i rekken av helhetlig meldinger til Stortinget om Svalbard på vegne av regjeringen. Jeg setter også pris på debatten, som er grundig og god, her i Stortinget under sluttbehandlingen av denne viktige meldingen.

Svalbardmeldingen legges fram med et intervall på sju til ti år, og den første kom allerede på midten av 1970-tallet. Hver melding har sitt bakteppe, men alle bekrefter en langsiktig, konsekvent og forutsigbar forvaltning, i tråd med de overordnede hovedmålene i svalbardpolitikken.

Hovedbudskapet i meldingen som nå er lagt fram, er at regjeringen vil styrke den nasjonale kontrollen med Svalbard gjennom å styrke det norske familiesamfunnet, ta et sterkere grep om infrastruktur, styrke forskningsledelsen og ta et sterkere grep om ferdsel rundt Svalbard. Meldingen gir tydelige føringer for den videre utviklingen av Longyearbyen, og også om hvordan vi skal møte de miljømessige og beredskapsmessige utfordringene som økt ferdsel og klimaendringer medfører. Gjennom grepene som foreslås, vil vi sikre en effektiv og troverdig myndighetsutøvelse, som møter de utfordringene vi til enhver tid står overfor. Jeg setter pris på at Stortinget stiller seg bak dette hovedbudskapet og ellers støtter hovedlinjene i meldingen. Det gjør at svalbardpolitikken også framover vil ligge på den lange linjen av konsekvens og forutsigbarhet som alltid har preget den.

Som flere har vært inne på, har det skjedd store endringer i Longyearbyen og på Svalbard bare siden forrige melding kom i 2016. Det er tydelige klimaendringer, og det er en temperaturøkning som skjer fem til sju ganger raskere enn det globale snittet. Det sammenfaller med en markant økning i aktivitet på flere områder. Befolkningssammensetningen har endret seg, kulldriften skal fases ut, og energiforsyningen skal omstilles, for å nevne noe. I 2023 var Longyearbyen Norges tredje største cruisedestinasjon målt i antall anløp. Med i underkant av 2 600 innbyggere har Longyearbyen aldri vært større. Det skaper et betydelig press på infrastruktur som energi, boliger, vei og vann, og det skjer i et samfunn som de senere årene også har stått overfor betydelige utfordringer lokalt i form av ras og skred. I denne sammenheng vil jeg også nevne at regjeringen i dag har fulgt opp et av de punktene som vi har signalisert i meldingen, ved å sende på høring forslag om lovhjemmel til å fastsette forskrift om besøksbidrag i Longyearbyen. Det er et forslag som vi fremmer fordi vi ønsker å legge til rette for at de som besøker Longyearbyen, skal være med og bidra til å finansiere bl.a. den infrastrukturen og de offentlige tjenestene som reiselivsaktiviteten trenger.

Vi ser i dag også en økende interesse fra utenlandske aktører for å skaffe seg et fotfeste på Svalbard. Dette gjør seg særlig gjeldende på forskningsområdet, som meldingen gjenspeiler, men også i form av interesse for eiendom og infrastruktur. Det er bakteppet for den helhetlige meldingen som vi har lagt fram for Stortinget, og som ligger til behandling i dag.

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er preget av et større alvor enn da den forrige svalbardmeldingen ble lagt fram. Det er også en viktig del av bakteppet her. Tenkningen rundt nasjonal sikkerhet er framtredende i vår tid, og senest for to år siden la regjeringen fram en egen melding til Stortinget om nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet.

Det har alltid vært knyttet sterke nasjonale interesser til forvaltningen av Svalbard. De grepene som signaliseres i meldingen, vil derfor være gjenkjennelige og, som jeg har vært inne på, ligge langs linjene av en konsekvent og forutsigbar forvaltning. Samtidig er jeg takknemlig for alle innspill og bidrag i prosessen fram mot meldingen, og også de innspillene som har kommet gjennom stortingsbehandlingen, som blir kommunisert her. Det skal selvfølgelig regjeringen merke seg.

Hårek Elvenes (H) [15:14:15]: Norges suverenitet over Svalbard er ubestridt og nedfelt i Svalbardtraktaten. Slik har det vært siden 14. august 1925, da Svalbardtraktaten trådte i kraft. Fra samme dag ble Svalbard en udelelig og uavhendelig del av kongeriket Norge.

Enhver fremmed militær aktivitet på Svalbard, uten norsk samtykke, er forbudt og ville innebære en grov suverenitetskrenkelse. Spørsmålet om hvorvidt en militær aggresjon som er rettet mot Svalbard, vil omfattes av NATOs artikkel 5, kommer tidvis opp i den sikkerhetspolitiske debatten. Tidligere forsvarsminister i USA James Mattis ble konfrontert med dette spørsmålet under Army Summit for en del år siden. Da svarte han: For USA er det ingen forskjell på Svalbard og Oslo. Det var betryggende å høre.

Sett i lys av Svalbards beliggenhet og nordområdenes strategiske betydning er de sikkerhetspolitiske aspektene viet liten oppmerksomhet i Svalbardmeldingen. Kina definerer seg som en nær-arktisk-stat, og den kinesiske forskningsaktiviteten på øygruppen er økende. Et søk på ordet «Kina» i Svalbardmeldingen gir faktisk null treff.

Beijing lanserte i 2017 den polare silkeveien, med russisk støtte. Kina forsøker å bli anerkjent som en sentral aktør i polarområdene. Det er Russland som er Kinas brohode i nord. I en felleserklæring like før den russiske invasjonen av Ukraina ble mulighetene for samarbeid i Arktis presisert. Sett i lys av at Russland og Kina beskriver forholdet som grenseløst, er det grunn til å være på vakt mot Kinas gjøren og laden i Arktis.

Svalbards natur er lettere tilgjengelig enn noe annet høyarktisk område. Ferdselen har spredt seg til stadig nye områder, med økt belastning på denne unike og sårbare naturen. Dette er forhold som utfordrer svalbardmiljølovens formål om å opprettholde et tilnærmet uendret naturmiljø. Det må vurderes om dagens vernebestemmelser er tilstrekkelig for å håndtere konsekvensene av klimaendringer og økt aktivitet framover. Begrensningene i cruisetrafikken er riktige og nødvendige.

Det er ikke bare naturen som er sårbar på Svalbard; det er også infrastrukturen. For snart to år siden ble en av kablene mellom Svalbard og fastlandet ødelagt. Vi har sett slike hendelser nylig også i andre deler av Europa.

Russland meldte i fjor at det russiske statseide selskapet Trust Arktikugol ville utvikle en arktisk forskningsstasjon i samarbeid med BRICS-landene. Kina har uttalt at de skal ha seg frabedt norsk innblanding i sine forskningsprioriteringer på Svalbard.

Økt interesse for Svalbard gjør norsk tilstedeværelse udiskutabelt viktig. Det er opp til norske myndigheter å regulere forskningsvirksomheten. Likebehandling betyr ikke lik tilgang til ressurser. Denne Svalbardmeldingen omtaler, i motsetning til tidligere meldinger, forskningsstasjonen i Ny-Ålesund som en norsk forskningsstasjon. Universitetssenteret skal dessuten være den eneste tilbyderen av høyere utdanning på Svalbard. Det er tydelige signaler som sendes gjennom de to presiseringene.

Norsk suverenitetsutøvelse er konsistent og preges av fasthet og forutsigbarhet på Svalbard. Slik må det være selv om Russland med jevne mellomrom krever en særstatus på Svalbard og ønsker bilaterale konsultasjoner med Norge. Det gjennomfører vi ikke med andre land, og det er heller ingen grunn til å gjennomføre det med Russland.

I 2020, da det var hundreårsjubileum for Svalbardtraktaten, henvendte russiske myndigheter seg til Norge og påklaget begrensningene på helikopteraktiviteten. De har tidligere også ment at naturvernsonene legger begrensninger på næringsvirksomheten fra russisk side. Vi må fortsatt regne med at Russland med jevne mellomrom vil gjøre krav på en særstatus på Svalbard. Desto viktigere er det at Norges linje i Svalbardpolitikken ligger fast, med utgangspunkt i traktaten.

Bengt Fasteraune (Sp) [15:19:41]: Det har vært og er bred politisk oppslutning om målene for svalbardpolitikken, som første gang ble formulert i 1985 og som siden har ligget fast. Det er svært viktig at all aktivitet vurderes innenfor rammen av disse målene, som jeg vil gjenta:

• en konsekvent og fast håndhevelse av suvereniteten

• korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd

• bevaring av ro og stabilitet i området

• bevaring av områdets særegne villmarksnatur

• opprettholdelse av norske samfunn på øygruppen

Denne meldingen er intet unntak. Det er bred enighet i komiteen om hovedlinjene i svalbardpolitikken. De grunnleggende målsettingene i svalbardpolitikken videreføres, og det innebærer

• en konsekvent og fast håndhevelse av vår suverenitet over øygruppen

• at det sikres en korrekt overholdelse av Svalbardtraktaten og kontroll med at traktaten blir etterlevd

• et klart mål om bevaring av ro og stabilitet i området

• bevaring av områdets særegne villmarksnatur

• at norske samfunn på øygruppen skal opprettholdes og styrkes

De tre siste målene er betydelig mer utfordrende nå enn det har vært tidligere. Det er krevende å finne en konkret politikk som sørger for at de tre siste målene blir nådd.

Likevel: Svalbard er en sammensetning av unike og verdifulle lokalsamfunn. Det er et variert næringsliv, forskning, kunnskapsutvikling, en rik natur, et rikt og sårbart dyreliv og et veldig spesielt samfunn vi skal ivareta.

Svalbard er også – nå mer enn på svært lenge – sikkerhetspolitikk. Nasjonal kontroll og beredskap og de ulike hensynene og prioriteringene i svalbardpolitikken må derfor hele tiden vurderes i lys av utviklingen på Svalbard. Samfunnet er i endring. Landskapet er i endring.

Klimaendringene påvirker de arktiske områdene sterkt, noe som skaper store utfordringer for dyrelivet på øygruppen, samtidig som kystområder tilgjengeliggjøres for ny aktivitet. En endret befolkningssammensetning skaper vekst og mangfold i lokalsamfunnene, men det medfører også nye utfordringer for den nasjonale kontrollen på øygruppen. I disse avveiningene mener jeg at regjeringen i meldingen svarer godt ut de nye utfordringene som både norske myndigheter og Svalbardsamfunnet står overfor, og som er godt beskrevet i meldingen.

Det er likevel viktig å presisere at dette er betydelig mer krevende enn tidligere. Tilstrekkelig og forutsigbar forsyningskapasitet til Svalbard er også helt avgjørende, og det har vært nevnt tidligere i debatten i flere runder. I høringsinnspillene til meldingen var det tydelige tilbakemeldinger som presiserte at ordningen med flyfrakt mellom Svalbard og fastlandet ikke måtte opphøre mens det arbeides med en permanent løsning for å erstatte ordningen. Jeg er veldig fornøyd med at regjeringen har jobbet raskt og i dag varslet at det gis 15 mill. kr i nysalderingen til lokalstyret, for nettopp å sikre en god utredning av dette spørsmålet, og at flyfraktkapasiteten mellom Svalbard og fastlandet kan opprettholdes på sikt. Dette gir trygghet for lokalsamfunnet i Longyearbyen.

Forskning og høyere utdanning er et stadig viktigere område for den norske aktiviteten på Svalbard. Det forutsetter en tilgjengelig og moderne infrastruktur, og det store flertallet i komiteen understreker derfor viktigheten av kapasiteter som forskningsfartøyet «Helmer Hanssen», som om få år vil nå slutten av sin levetid. Skal forsknings- og utdanningsaktiviteten kunne fortsette som i dag, må det derfor sikres at Norge også i framtiden har de nødvendige maritime plattformene tilgjengelig for forsknings- og utdanningsaktiviteten.

Flere aktører har vist interesse for å bruke sin tilstedeværelse på Svalbard til formål som utfordrer Norges målsetting om ro og stabilitet i og rundt øygruppen. Et nylig eksempel er den kinesiske markeringen i Ny-Ålesund. Jeg mener vi skal være forsiktig med å overreagere mot slike forsøk på signalisering, men samtidig understreker slike hendelser viktigheten av en aktiv svalbardpolitikk og en betydelig norsk tilstedeværelse på øygruppen.

Erlend Svardal Bøe (H) [15:24:56]: Først vil jeg si at jeg er veldig glad for engasjementet om helsetjenester på Svalbard, for det er viktig for folk som bor der. Selv om helsetjenestene ikke er organisert på samme måten som på fastlandet og Svalbard ikke er et livsløpssamfunn med tjenester som er av langvarig karakter, er Høyre opptatt av at innbyggerne på Svalbard skal sikres gode og nødvendige helsetjenester. Longyearbyen sykehus har den viktigste rollen i det og har i dag både noen spesialiserte tjenester og tjenester som kan sammenliknes med primærhelsetjenesten på fastlandet.

Høyre er opptatt av å sikre en god psykisk helse i befolkningen og mener at hjelpetilbudet må løftes over hele linjen. Vi vet at vi ikke alltid klarer å fange opp alle som sliter, og mange opplever å ikke få hjelp raskt nok. Én av tre har selv opplevd eller kjenner noen som ikke har fått nødvendig helsehjelp gjennom det offentlige ved psykiske helseplager, og historiene er dessverre mange. Det er særlig to budskap mange blir møtt med: Du er ikke syk nok til å få hjelp, eller ventetidene er så lange at det ikke er noe poeng.

Det er et paradoks at vi ber pasientene bli sykere, tape livskvalitet eller stå i en brattere motbakke, før vi gir psykisk helsehjelp. Denne motbakken er brattere for innbyggerne på Svalbard, som i dag har et svært begrenset tilbud om psykologtjenester. Under innspillsmøtet om svalbardmeldingen i september, som mange har referert til i løpet av debatten, kom det klare tilbakemeldinger om at det var bekymringer knyttet til psykisk helse, og at det har vært mange situasjoner og hendelser den siste tiden, særlig blant barn og unge i Longyearbyen. Det er en bekymring Høyre tar på alvor. Når vi også ser en gledelig økning i antallet barn i skole og barnehage de siste årene, må det tas mer på alvor.

Det må legges til rette for å utvide og bedre det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen. Derfor synes jeg det er bra å se at en samlet komité går inn for at det skal utredes tiltak som kan innføres for å styrke det psykiske helsetilbudet i Longyearbyen. Det er mange måter å gjøre det på. Det handler om å sørge for at barn og unge har en plass å gå til, men det handler like mye om å sørge for at vi har et tilbud om f.eks. rask psykisk helsehjelp, som gjør at også voksne kan få mer hjelp hvis de har behov for det.

Fra 1. januar 2020 har vi stilt krav i bl.a. helse- og omsorgstjenesteloven om at alle norske kommuner skal ha psykologkompetanse, og vi bør også stille det samme kravet når det gjelder Svalbard. Jeg hører statsråden er inne på det og sier at dette er noe som skal komme i et oppdragsdokument til Helse nord. Jeg kan i alle fall love at Høyre kommer til å følge det opp, sånn at vi etter mange år får psykologkompetansen på plass på Svalbard. Det er viktig for alle innbyggerne som bor der.

Kull har vært den viktigste energikilden på Svalbard i mange år, men nå er det snart over. Energiomstillingen er i gang, men det må bli fortgang i arbeidet med energiomstillingen på Svalbard. Det er positivt at regjeringen har foreslått en økning på 100 mill. kr i svalbardbudsjettet for å legge til rette for reduserte energipriser, men selv etter dette vil energiprisene for forbrukerne ha økt med minst 30 pst. som følge av overgangen fra kull til diesel. Det viser hvor sårbart og variert energisystemet på Svalbard er.

Det er Longyearbyen lokalstyre som eier og drifter energiforsyningen i Longyearbyen og har ansvaret for energiomstillingen. 2033 er vedtatt som mål for å sikre at Longyearbyen har en stabil og tilstrekkelig energiforsyning. Vi kan jo stille spørsmål ved om 2033 er for lang tid å vente, og spesielt med den endringen og utviklingen på energifeltet som har vært i verden den siste tiden. Energiforsyning er kritisk infrastruktur. Det må vi ta på alvor, og derfor er det viktig at regjeringen selv følger opp det arbeidet, sånn at Longyearbyen lokalstyre ikke står alene i den omstillingen. Regjeringen må gi høy prioritet til energiomstillingen på Svalbard. Det er viktig av flere grunner. Det er viktig for å sikre stabilitet og tilstrekkelig energiforsyning, men også for at innbyggerne skal oppleve et akseptabelt prisnivå, og at det kan utvikles næringsliv med kvalitet på Svalbard.

Helt til slutt vil jeg si at det er mye bra i regjeringens svalbardmelding, men det må følges opp i praksis om vi skal klare å gjøre det mer attraktivt for nordmenn å bli boende og flytte til Svalbard. Meldingen sier lite om hvordan tiltakene skal gjennomføres, og mange av tiltakene er lite konkrete. Derfor mener Høyre at regjeringen må rapportere på framdriften i de ulike tiltakspunktene, og at det må skje i forbindelse med svalbardbudsjettet for 2026.

Dag-Inge Ulstein (KrF) [15:30:16]: Som flere har sagt, har det vært svært givende å få arbeide med svalbardmeldingen det siste halve året, og særlig gjorde i høringen i Longyearbyen inntrykk. Det å ha en sånn lyttepost, der vi kom enda tettere på behov, tiltak og meninger var veldig nyttig. Det å få være sammen med bredden av våre folk, virksomheter og organisasjonsliv på Svalbard betydde mye.

Mange har også sendt inn skriftlige innspill i etterkant, noe som er utrolig bra. Og jeg tror det er mange samfunn på Fastlands-Norge som har mye å lære av et slikt sentralt politisk, lokalt engasjement.

En skal virkelig ikke undervurdere det å ha snakket sammen direkte på den måten og ha fått innsikt nettopp i de følelsene og den stemningen som lå hos folket der. Og mange av innleggene var både presise og sterke, som gjenfortalt også i salen her, med mange klare oppfordringer og gode innspill. Det er ingen tvil om at mange gode grep som har blitt gjort, og som skal gjøres, påvirker hverdagen på Svalbard.

Samtidig opplevde vi også at det var stor bevissthet rundt de avveiningene og dilemmaene som en også stod i. I innledningen som saksordfører gikk jeg også litt inn på de overordnede problemstillinger, knyttet til både forsyningssikkerhet og de geopolitiske og sikkerhetspolitiske aspekta, men jeg har også lyst til å løfte fram ungdomsrådet på Svalbard som har gjort en god jobb i lang tid. Vi fikk høre på høringen hvor viktig det var nettopp å styrke det psykiske helsearbeidet på Svalbard. Det at vi har fått jobbe sammen på den måten, har fått til en merknad og et vedtak som kunne få flertall, er viktig. Det viser jo at det nytter å engasjere seg. Så jeg har igjen lyst til å takke mange av innbyggerne på Svalbard for nettopp å ha engasjert seg.

Så en kort kommentar: I løpet av arbeidet har vi blitt kjent med det avgjørende arbeidet som Kirken på Svalbard gjør, og det faller litt på sin egen urimelighet når en snakker om å måtte nedprioritere aktiviteten for en kirke som er åpen 24/7 og tar imot 40 000 besøkende årlig. Det er noe av bakgrunnen for at vi har sagt at en burde øke budsjettet i tråd med utgiftene en har.

Til slutt er jeg også glad for at vi fikk flertall for merknaden om forskningsfartøyet FF «Helmer Hanssen». Vi vet at det er en avgjørende viktig plattform for forskning og høyere utdanning i arktiske havområder, bl.a. ved at opp mot 400 studenter hvert år får dele av sin utdanning om bord på «Helmer Hanssen». Så vi ser òg fram til den videre dialogen om en ny flytende campus når tiden inne for det.

N ils-Ole Foshaug (A) [15:33:10]: Jeg vil bare knytte en kommentar til noe som representanten Fiskaa sa herfra. Jeg vil ta avstand fra påstanden om at for at norsk suverenitet skal være reell i framtiden, må det være norsk bosetting og norsk aktivitet på Svalbard. Jeg vet ikke om ting blandes sammen her, for vår politikk er klokkeklar: Vi skal ha gode livskraftige samfunn og bosettinger på Svalbard, men det er ikke bosetting og aktivitet som avgjør at Norge har full og uinnskrenket suverenitet over Svalbard. Suvereniteten, at en stat har eksklusiv råderett over sitt territorium og eksklusiv rett til å utøve myndighet der, f.eks. ved å vedta og håndheve lover og andre regler, handler i denne sammenheng om at Norges suverenitet bekreftes i Svalbardtraktaten, og da i henhold til alminnelig folkerett og stilltiende aksept fra de øvrige staters side.

Ingrid Fiskaa (SV) [15:34:31]: Takk, president.

Eg trur representanten Foshaug misforstod, eller eg har eventuelt uttrykt meg uklart. Poenget er sjølvsagt at norsk suverenitet er uomstridt folkerettsleg. Det er jo ein klar fordel for suverenitetshevdinga at det bur folk på Svalbard, og det har vore mykje av grunnen til at me har hatt ein aktiv politikk for norsk verksemd og norsk busetjing på Svalbard.