Utenriksminister Espen Barth Eide [10:02:16 ] : Vi er vitner
til et drama av ekstraordinære proporsjoner i Midtøsten. Terror,
krigshandlinger og massive ødeleggelser har blitt daglig kost. Det
er nyheter om drepte og lemlestede. Detaljerte skildringer av død
og lidelse flommer over i sosiale media.
Engasjementet i den norske befolkningen – og
i denne sal – er stort. Det er høyst naturlig. Og det er viktig, for
det er umulig å være uberørt av bildene og fortellingene vi nå ser
– fra Palestina, fra Israel og nå også fra Libanon.
Midtøsten har sett kriger og konflikter før.
Det unike nå er nivået på lidelsene, dimensjonene i bruddene på
folkeretten og antallet land og aktører som blir direkte involvert
– og alt dette mot et bakteppe av globale maktforhold i endring.
Konsekvensene er katastrofale for alle som
rammes. Og de kan bli enda mer omfattende – for regionen, for nærområdene
og for verden.
Derfor er det i vår egen interesse å bidra
– i tillegg til vårt åpenbare, solidariske medansvar. Vi skal gjøre
det vi kan for å bidra til våpenhviler, så snart som mulig, både
i Gaza og i Libanon. Krigen og drepingen må ta slutt – og det må
slutte nå. Partene må de-eskalere og la diplomatiet, ikke våpnene,
tale.
Vi vil også fortsette å styrke den humanitære
innsatsen og sørge for økt humanitær tilgang. Behovene er store
og økende. Men bare å stoppe drepingen og lindre sårene er langt
fra nok. Derfor arbeider vi systematisk også for varige, politiske
løsninger.
Vårt viktigste arbeid i dag er å være med og
legge grunnlaget for hva som skal skje «dagen etter», altså når voldshandlingene
er brakt til opphør. For bare å stille klokka tilbake til dagen
før den siste runden med terror og vold er ingen vei til varig fred.
Mer enn noe annet dreier dette seg om å bygge
Palestina som stat – en stat som er levedyktig, helhetlig og demokratisk,
en stat som sikrer palestinernes soleklare rett til å bestemme over
egne liv og egen framtid, og en stat som kan leve side om side med
Israel, i fred og sikkerhet. Det er min sterke overbevisning at
det er her vi finner den viktigste nøkkelen til varig fred og stabilitet
i en region som i altfor mange år har vært kjennetegnet av langvarige,
uløste spenninger.
Jeg kommer tilbake til alt dette, men tillat
meg først å minne om konfliktens dype historiske røtter. Konflikten
mellom Israel og Palestina er i bunn og grunn en historie om kontroll
over landområder. Grenser har blitt trukket. Landområder har blitt
fordelt og lovet bort, ofte med stormaktenes egne interesser for
øye, hvor menneskene som bodde der fra før, ble tilsidesatt, selv
om det var deres framtid som stod på spill.
Bakteppet er også en historie om antisemittisme,
sionismens framvekst, nazistenes utslettelse av over seks millioner
jøder og om arbeidet for et trygt, nasjonalt hjem for det jødiske
folk. Det er samtidig en historie om et palestinsk folk drevet på
flukt, om tiår med krig og terror, konflikt, opprør og okkupasjon.
Holocaust bidro til sterk støtte for tanken
om et jødisk hjemland. I 1947 vedtok FNs generalforsamling en delingsplan
for det britiske mandatområdet Palestina. Det skulle opprettes en
jødisk og en arabisk, eller palestinsk, stat, og Jerusalem skulle
gis særskilt status. Året etter ble Israel opprettet.
Som daværende medlem av Sikkerhetsrådet stemte Norge
for israelsk medlemskap i FN i 1949. I Norges stemmeforklaring den
gang sa FN-ambassadør Arne Sunde:
«Vi er trygge på at Israel vil samarbeide
fullt ut og lojalt med alle beslutninger fra FNs organer.»
Samme år anerkjente vi altså Israel. Men den
andre staten som delingsplanen forutsatte, den kom ikke. De arabiske
nabolandene aksepterte ikke Israels opprettelse, og det kom ingen
palestinsk stat i de områdene som Jordan og Egypt kontrollerte etter
1948.
I Norge var entusiasmen for det israelske prosjektet stor
i omtrent alle leirer. I mitt parti så man en stat basert på demokratiske
og sosialistiske prinsipper. Sterke bånd ble bygget til det unge
israelske samfunnet, til partier og til organisasjoner.
Seksdagerskrigen i 1967 ble starten på et vendepunkt
i norsk opinion. Palestinernes sak fikk økt oppmerksomhet. I mitt
parti kom en ny generasjon til. Vi forble støttende til Israel og
det israelske folk, men fokuserte i stadig større grad også på uretten
begått mot palestinerne. Utenriksminister Knut Frydenlund var i
sin tid en av dem som tidlig rettet oppmerksomheten mot palestinernes
uforløste sak. Dialog ble innledet med PLOs leder, Yasir Arafat,
og andre nøkkelaktører på palestinsk side.
I årene fram til Oslo-avtalen på 1990-tallet
hadde Norge derfor opparbeidet seg en posisjon der vi nøt tillit og
hadde inntak hos begge parter. Vårt gode forhold til Israel og den
stadig tettere kontakten med PLO var bakgrunnen for dette.
Da Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, var
begge parter enige om å arbeide for en tostatsløsning. PLO tok avstand
fra bruk av vold. Den palestinske myndigheten skulle bygges nedenfra
og opp, og forhandlinger om et knippe utestående spørsmål skulle
sluttføres. Når spørsmålene om grenser, Jerusalems status, flyktningers
status og sikkerhet var ferdigforhandlet, skulle så den palestinske
staten komme på plass. Da skulle de politiske og administrative
institusjonene allerede stå klare. Den gang anslo man at dette skulle
ta ca. fem år.
Dessverre ble Oslo-avtalen umiddelbart motarbeidet
av ekstremister på begge sider. Hendelser som Hebron-massakren i
1994, Hamas' selvmordsaksjoner i Israel og drapet på Yitzhak Rabin
i 1995 bidro til at avtalen fikk en svært smertefull start.
Og tiden gikk. Tiårene gikk.
Flere av oss som har vært med å forvalte utenrikspolitikken
i Norge i disse årene, har underveis stilt oss spørsmålet om det
vi drev med, var en del av løsningen eller snarere en del av problemet.
Var vi faktisk på vei mot en løsning, selv om det tok tid? Eller
bidro vi snarere til å opprettholde en illusjon, uten å skape konkret framgang?
Etableringen av den palestinske selvstyremyndigheten
var ment som et ledd i en prosess, men ble i økende grad forvekslet
med en varig løsning, kanskje særlig på israelsk side. Nettopp ved
å vise til at det fantes en «prosess», slapp man å ta stilling til
de mest krevende eksistensielle spørsmålene om den israelske statens grenser
og karakter her og nå.
Da jeg sist var utenriksminister, for inntil
elleve år siden, merket jeg hvordan andre spørsmål enn konflikten mellom
Palestina og Israel gradvis ble mer dominerende i Midtøsten. Vi
så en arabisk vår, som raskt ble til høst. Vi så en atomavtale med
Iran, som kom og gikk. Og vi så Syria og Libya bli kastet ut i hver
sin blodige borgerkrig.
Konflikten mellom Israel og Palestina fortsatte,
om enn i skyggen av andre begivenheter. Faktisk ble situasjonen
der stadig verre. År etter år fortsatte okkupasjonen, vold og terror,
blokaden av Gaza, separasjonsmuren og Israels folkerettsstridige
bosettingspolitikk. Mange begynte nok å se disse spørsmålene som
evige, uløselige problemer.
Abraham-avtalene fra 2020 søkte å bedre relasjonene
mellom arabiske land og Israel. Et slags håp ble tent om bedre tider.
Men for palestinerne var det ikke sånn. Nok en gang ble deres rettigheter,
ønsker og håp oversett. Radikale krefter på begge sider fikk større
spillerom. Stadige israelske militæraksjoner på Vestbredden økte
oppslutningen om væpnete grupperinger. Dette svekket i sin tur palestinske
myndigheters evne til å sørge for velferd og sikkerhet for befolkningen.
Palestinske myndigheters manglende evne til å fornye styresettet
sitt bidro heller ikke til framtidshåp hos yngre palestinske generasjoner.
I Israel oppstod det store protester da regjeringen ville
endre rettssystemet. Striden forsterket en mangeårig debatt om hva
slags samfunn Israel skal være, om prioritering av ulike grupper
i befolkningen. Bosetterne og ultraortodokse fikk stadig mer ressurser
på bekostning av andre.
I sakte film ble derfor palestinerne skjøvet
stadig lenger ned på dagsordenen – uten beskyttelse og uten sikkerhet.
Og så skulle det, på dramatisk vis, vise seg at israelerne heller
ikke var trygge. I morgentimene 7. oktober i fjor stormet et stort
antall Hamas-krigere inn over grensen til Israel fra Gaza. De drepte,
lemlestet, mishandlet og voldtok. Flere av kibbutzene nær Gaza ble brent
ned og ødelagt. Hundrevis av unge mennesker på festival ble massakrert.
1 200 mennesker ble drept i Israel den dagen.
254 gisler ble bortført til Gaza. 35 av gislene
er erklært døde. 101 sitter fortsatt i Hamas' fangenskap – holdt
i over ett år, under omstendigheter vi knapt kan forestille oss.
Foreldre, søstre, brødre, barn og venner venter fortvilet på at
de skal komme hjem igjen.
Gislene må løslates – umiddelbart og betingelsesløst.
Det haster mer enn noensinne for dem som fortsatt lever.
Regjeringen fordømte terrorangrepet 7. oktober
på det aller sterkeste. Dette var terror av verste sort, gjennomført
av en terrororganisasjon. Hamas var ansvarlig for terrorangrepet
og bærer en stor del av ansvaret også for brutaliteten som fulgte
– for terror mot Israel, for raketter mot Israel og for fortsatt
å holde gislene fanget. Angrepet bekreftet den israelske befolkningens
verste frykt og lærdommen fra den jødiske historien: Uten beskyttelse
kan det aller verste skje.
Det er viktig at vi tar inn over seg hvor traumatiserende
dette var for hele det israelske folket – ja, faktisk for jøder
over hele verden. I tillegg til dette kom opplevelsen av at sikkerhetsapparatet
sviktet da det gjaldt som mest.
I Israel ble angrepet 7. oktober av mange sett
på som en trussel mot selve statens eksistens. Omfanget av og brutaliteten
i angrepet sjokkerte en hel verden. Unge som hadde vokst opp med
historiene fra Holocaust, fikk selv føle på en frykt om utslettelse.
Troen på at israelere og palestinere kan leve side om side i fred,
har blitt ytterligere svekket i den israelske befolkningen.
Den israelske regjeringens respons på terrorangrepene
ble nådeløs. Det skulle ikke levnes noen tvil om at Hamas skulle
knuses, en gang for alle, ble det framholdt.
Krigføringen mellom Israel og Hamas i Gaza
har skapt en humanitær katastrofe, med menneskelige lidelser og
ødeleggelser det ikke er mulig å holde ut. Gaza, som er hjemmet
til mer enn 2 millioner mennesker, er lagt i ruiner. Allerede før
krigen levde befolkningen i en uholdbar situasjon, klemt mellom
Hamas' brutale styre og Israels blokade.
Tallene fra lokale helsemyndigheter, som også
brukes av FN, er sjokkerende. På litt over ett år er minst 42 600
mennesker drept. 100 000 skal være såret. Jeg frykter at de reelle
tallene er langt høyere. Mer enn 10 000 mennesker er savnet eller
ligger i ruinene av utbombede hjem, sykehus, skoler og moskeer.
Hele familier er utslettet. Mange av de som overlever, har fått
livsendrende skader på både kropp og sinn. Barn har sett grusomheter
ingen barn burde se.
90 pst. av befolkningen i Gaza er drevet på
flukt. Israelske luftangrep og evakueringsordrer jager familier fra
hjemmene sine, ikke én gang, men gang på gang, igjen og igjen. De
angripes når de flykter, og der de søker tilflukt. Lov og orden
har brutt sammen. Ingen steder er trygge. Jenter og kvinner er spesielt
sårbare, bl.a. for kjønnsbasert vold.
Alle overlevende på Gaza har slektninger og
venner som er drept eller skadet. Mange vil oppleve at de står uten
framtidsutsikter. Raseriet mot Israel, men også mot det internasjonale
samfunnet som ikke har stoppet krigen, er enormt. Traumene vil vare
i flere generasjoner. Gaza vil være en grøderik mark for rekruttering
til ekstremisme og terror. En våpenhvile er viktig, men langt fra
nok.
Aldri før i moderne tid har så mange hjelpearbeidere
blitt drept i krig på så kort tid. Over 230 FN-ansatte er drept
i Gaza. FN-merkede kjøretøy blir beskutt.
Aldri før har så mange journalister blitt drept
på så kort tid. Nesten ingen utenlandske journalister slipper inn.
De som er der, de palestinske journalistene, blir stadig drept.
Aldri før har det så raskt blitt rapportert
om overhengende fare for sultkatastrofe. 17 000 barn og unge antas
å ha blitt drept i Gaza. Det tilsvarer nesten 50 drepte barn – to
skoleklasser – hver eneste dag. Det er nesten umulig å begripe.
Det er slående mange «aldri før». Stadig krysses
nye røde linjer. Hjelpeorganisasjonene er da også svært tydelige
i sin bekymring for hvordan dette setter internasjonale lover og
normer ut av spill – med smitteeffekter langt utover Gaza.
I januar krevde Den internasjonale domstolen
at Israel gjennomfører umiddelbare og effektive tiltak for å sikre
at palestinerne i Gaza får tilgang til grunnleggende tjenester og
humanitær bistand: mat, vann, humanitær hjelp, drivstoff, husly,
klær, hygiene og sanitærforhold, medisinske forsyninger og annen
hjelp.
Likevel fortsetter Netanyahu-regjeringen å
hindre livsnødvendige varer fra å nå fram til de som trenger det. De
siste to ukene har det knapt kommet inn noe mat eller forsyninger
til menneskene i Nord-Gaza.
I skyggen av Gaza har det skjedd en svært farlig
utvikling på Vestbredden – den andre delen av Palestina. Den palestinske
myndigheten ble opprettet som del av Oslo-avtalene, og det er særlig
på Vestbredden de har fått en viss anledning til å operere. I mer
enn 30 år har palestinerne selv bygget statlige institusjoner og
levert grunnleggende tjenester til befolkningen.
Okkupasjonen gjør det likevel i praksis umulig
å styre Palestina. Stenging av sjekkpunkter og militæraksjoner rammer
ikke bare bevegelsesfriheten til den enkelte palestiner, men lammer
også næringslivet, landbruket og økonomien, inkludert skatteinntektene.
Den israelske regjeringen undergraver systematisk og bevisst palestinske
myndigheter – palestinske myndigheter som har tatt avstand fra vold,
for å oppnå politiske mål. Tross ekstreme arbeidsforhold og interne
splittelser har de etterlevd, og fortsetter å etterleve, en av sine
viktigste forpliktelser i henhold til Oslo-avtalene: å gjøre sitt
for å ivareta sikkerheten i området, bl.a. i samarbeid med israelske
sikkerhetsmyndigheter.
Det er vanskelig å forstå hvordan denne okkupasjonen
skal gagne Israels sikkerhet, både på kort og lang sikt. Bosettingene
har bare økt i omfang. De spiser mer og mer av landområdene som
tilhører Palestina. Bosettingspolitikken er i strid med folkeretten.
Dette er bekreftet i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd
og av Den internasjonale domstolen allerede i 2004. Den rådgivende
uttalelsen fra Den internasjonale domstolen i juli 2024, altså i
sommer, gikk enda lenger og kunne knapt vært tydeligere: Hele Israels
tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet er ulovlig
og må opphøre.
Okkupasjonen fratar palestinerne retten til
å bestemme over eget liv. De kan ikke reise mellom byene sine. De
får ikke høstet fra åkrene og oliventrærne sine. Vannet og dyrene
frarøves dem. Eiendommer og eiendeler vandaliseres. De lever i stadig
frykt for voldelige og bevæpnede bosettere som terroriserer familiene
deres. De ekstreme bosetternes hensikt er å påføre så mye redsel
og smerte at lokalbefolkningen ikke tør annet enn å forlate hjemmene
sine.
Selv om Israel som okkupasjonsmakt har en folkerettslig
plikt til å ivareta behovene til den lokale palestinske befolkningen,
er realiteten at bosetterangrepene i økende grad skjer uten inngripen
fra israelske myndigheter. Menneskerettighetsorganisasjoner har
påpekt at israelske sikkerhetsstyrker tidvis også selv tar del i
slike angrep.
Norge har sluttet seg til EUs sanksjoner mot
voldelige bosettere på Vestbredden. Også USA og andre land har gjort
slike tiltak. Norge vil fortsette å vurdere ytterligere tiltak.
Voldskriminalitet må få konsekvenser.
Libanon har de siste årene gjennomgått en dyp
økonomisk og sosial krise. Nå gjennomlever landets befolkning de
verste krigshandlingene siden borgerkrigen, som endte i 1990. Den
væpnede konflikten mellom Israel og Hizbollah har pågått i flere
tiår, men har aldri vært så intens som den siste måneden. Hizbollah
åpnet en såkalt støttefront i nord etter Hamas’ terrorangrep den
7. oktober i fjor. Med det knyttet Hizbollah sine handlinger direkte
til situasjonen i Gaza.
Israel har intensivert luftangrepene mot Hizbollah-mål
over hele landet, inkludert i tettbefolkede strøk i hjertet av Beirut,
og de gjennomfører bakkeoperasjoner i Sør-Libanon. Samtidig fortsetter
det som er igjen av Hizbollah, sine angrep mot militære mål og boligområder i
Israel.
Dette er en stedfortrederkrig. Israel er i
krig med Hizbollah, ikke med den libanesiske stat. Men det er sivilbefolkningen
i Libanon som betaler den høyeste prisen. Oktober har allerede blitt
den blodigste måneden i Libanon på en hel generasjon.
Også i Libanon gjentar historien seg. Den israelsk-palestinske
konflikten var hovedårsaken til den 15 år lange libanesiske borgerkrigen.
Den førte til enorme lidelser for det libanesiske folket og for
palestinske flyktninger i Libanon.
Krigen avstedkom også massive befolkningsendringer
inne i Libanon: Internt fordrevne måtte forlate sine hjem – uten
å ha noe å vende tilbake til. Det vi bevitner nå, har sjokkerende
likheter til det som skjedde den gang. Store deler av befolkningen
i Sør-Libanon og Bekaadalen – rundt en million mennesker – er i
dag internt fordrevne.
Sosial uro og nød kan føre til økt sekterisk
vold i en allerede skjør stat. Et Libanon i full oppløsning vil
være svært alvorlig for landets innbyggere og faktisk også utgjøre
en betydelig sikkerhetstrussel mot Israel.
År med indre og ytre stridigheter har svekket
Libanon som stat, inkludert den libanesiske hæren. I 2006 vedtok
FNs sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 1701. Resolusjonen krever
at fremmede styrker skal trekke seg ut av landet, militser skal
demobiliseres, og den libanesiske hæren, bistått av FNs fredsbevarende
styrke UNIFIL, skal kontrollere i grenseområdene mot Israel. Resolusjonen
er viktig. Nå gjelder det – mer enn noen gang – å sikre etterlevelse
av denne resolusjonen.
Mange nordmenn kjenner UNIFIL godt. Områder som
på nytt legges øde, er godt kjent for de over 20 000 nordmennene
som har tjenestegjort der for FN. Mange av dem følger nøye med på
hva som nå skjer i Libanon. Deler av Sør-Libanon ser dessverre allerede
nå ut som de mest ødelagte områdene i Gaza. Det er usikkert når
og hvorvidt innbyggerne kan vende tilbake.
Forsvaret bidrar i dag med 13 offiserer til
FNs observatørkorps i Midtøsten, UNTSO. Fire av disse har den siste
tiden vært stasjonert i Observatørgruppen for Libanon, hvor de bl.a.
har bistått UNIFIL med viktige oppgaver.
De siste ukene har sikkerheten til UNIFILs
personell blitt utfordret som følge av angrep fra den israelske
hæren. UNIFIL har også ved flere anledninger fått sin bevegelsesfrihet
innskrenket av Hizbollah. UNIFIL-soldater har blitt skadet. Det
er helt uakseptabelt og helt i strid med folkeretten at FNs fredsbevarende
styrker blir angrepet.
Hver rakett og missil som avfyres, hver bombe
som blir sluppet. og hver bakkeoperasjon som utføres, trekker Israel
og Hizbollah lenger og lenger bort fra visjonen fastsatt i sikkerhetsrådsresolusjon
1701 og svekker betingelsene for sikker retur av sivile på begge
sider.
Altfor mange liv har gått tapt. Dette må ta
slutt. Samfunnene i Nord-Israel og
Sør-Libanon må kunne vende tilbake til sine
hjem og leve i trygghet, uten frykt. Her trengs det de-eskalering,
våpenhvile og politiske løsninger. Det sier ganske mye om situasjonen
i Libanon at over 400 000 mennesker har funnet det tryggest å flykte
over grensen til Syria – et land som har vært i krig i over 13 år.
Den humanitære situasjonen i Syria har ikke vært verre siden krigen brøt
ut der i 2011.
Utover de landene som er direkte berørt av
kamphandlinger, bidrar krigføringen også til problemer og utfordringer
for stabiliteten for andre land i regionen, som Egypt og Jordan,
som støtter palestinernes sak, og samtidig må forsvare sitt samarbeid
med Israel overfor egen befolkning, opprørte som befolkningen er
over lidelsene de ser.
Midtøsten venter nå på neste kapittel i eskaleringen mellom
Iran og Israel. Hvilken form et slik varslet israelsk gjengjeldelsesangrep
mot Iran tar, kan få stor betydning for utviklingen videre.
«Skyggekrigen» mellom de to landene, som i
årevis foregikk litt utenfor offentligheten og gjennom stedfortredere,
har vokst til en direkte og åpen konfrontasjon. Dette er svært dramatisk.
Både Iran og Israel har drevet fram denne eskaleringen, som foreløpig
toppet seg med Irans omfattende missilangrep mot Israel 1. oktober.
Vi ser provokasjoner, vi ser gjengjeldelse
på gjengjeldelse, vi ser Irans støtte til et nettverk av væpnede grupper
som truer Israel, og vi ser målrettede drap på iranske allierte.
Om dette mønsteret fortsetter, kan veien fra konflikt til storkrig
bli kort.
(fortsettelse av redegjørelsen)
Den hensynsløse brutaliteten vi har sett det
siste året vil påvirke generasjoner av barn og unge i Midtøsten.
Den skaper enda mer sinne, enda mer frustrasjon. Unge over hele
regionen har sett venner, søsken og foreldre bli drept og lemlestet,
de har mistet hus og hjem, og de har kanskje mistet troen på at
en bedre hverdag vil komme.
Også her hjemme blir mange fortvilte over at
urett begås uten at noen stilles til ansvar. Ingen konflikter i verden
har så stor symbolsk kraft som Israel–Palestina-konflikten. I mine
møter med mennesker og ledere verden rundt merker jeg hvor definerende
akkurat denne konflikten er for hvordan folk oppfatter verden, en
verden som er full av kriger og konflikter, men den definerende
makten denne konflikten har, er ekstremt stor. Når dette kommer
på toppen av en maktesløshet som er skapt over flere tiår, svekker
det moderate stemmer og troen på dialog og gir næring til de motsatte
kreftene. De samme bildene som vi berøres dypt av her hjemme i Norge,
gir også grobunn til radikale krefter og til voldelig ekstremistiske
grupper verden over, grupper som nå benytter situasjonen i Gaza
til å radikalisere, til å rekruttere og til å mobilisere.
FNs sikkerhetsråd er verdens viktigste organ
for å sikre fred og sikkerhet. Det har i over ett år vært handlingslammet
i møte med den blodigste konflikten i Midtøsten på tiår. I dag,
på den internasjonale FN-dagen, er FN selv under angrep – bokstavelig
og billedlig talt. Israels ekstreme retorikk mot FN, mot generalsekretæren
og mot FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA,
er et direkte angrep mot det internasjonale rammeverket som vår
felles sikkerhet står og faller på.
UNRWA, FN-organisasjonen som mer enn noen annen
har vært de palestinske flyktningenes livslinje, er i skuddlinjen.
Organisasjonens eksistens henger i en tynn tråd. Norge har hele
tiden gått i bresjen for at dette ikke skal skje. Vi har økt vår
støtte, og vi er glade for at nesten alle giverne som suspenderte
støtten tidligere i år, nå er tilbake. Målet på sikt er at UNRWAs
mandat en dag kan opphøre, men da gjennom en løsning på den israelsk-palestinske
konflikten. Men uten UNRWA i dag vil palestinske myndigheter ikke
kunne levere utdanning og helsetjenester til store deler av sin
befolkning. Det samme gjelder andre land i regionen.
Det siste året har vi sett en graverende mangel
på respekt for folkeretten. Vi har sett at stater ignorerer kjennelser
og uttalelser fra Den internasjonale domstolen – på et vis vi må
langt tilbake i historien for å se paralleller til. Grunnleggende
prinsipper om å beskytte sivile og humanitære aktører krenkes hver
dag. At denne manglende respekten for grunnleggende normer får fortsette,
skader også oss. Det skader Vestens anseelse i verden, og det skader
troen på internasjonalt samarbeid.
For Norge er dette faktisk svært alvorlig.
Vi kan nesten ikke overdrive betydningen for Norges velferd og sikkerhet
at vi har en verdensorden basert på folkeretten. Undergravingen
av FN, internasjonale institusjoner og det globale rammeverket er
en av de største truslene mot vår sikkerhet i dag.
Selv om dagens redegjørelse omhandler situasjonen
i Midtøsten, glemmer vi ikke det store bildet. Det er også krig
i Ukraina, det er krig og sultkatastrofe i Sudan og en rekke andre
steder. Vi må forholde oss til et stadig bredere aktørbilde.
Folkeretten er under press fra flere kanter
– fra aktører som tjener på splittelse, som tjener på å undergrave et
forutsigbart, internasjonalt rammeverk. Derfor vil regjeringen stå
konsekvent opp for internasjonale kjøreregler, enten det er palestinere,
israelere, libanesere eller ukrainere som er ofre for krigens brutalitet.
Vi kan aldri akseptere folkerettsbrudd, uavhengig av hvem, hva og hvorfor.
Når respekten for folkeretten svekkes, risikerer det også å gå ut
over Norges uten sammenligning viktigste sikkerhetspolitiske interesse:
at Russland ikke skal vinne i Ukraina.
Altfor mange land unnlater nå å ta aktiv stilling
til folkerettsbrudd begått av Russland, med begrunnelse om at andre
land har doble standarder for internasjonal maktbruk, bl.a. i Midtøsten.
Gjennom en tydelig og konsistent prinsipp-basert norsk tilnærming
til Midtøsten gjør vi vårt for å motvirke dette. Vår linje har møtt
mye anerkjennelse ute i verden, og den kapitalen bruker vi bl.a.
på å mobilisere til økt støtte til Ukraina og land i det globale
sør.
Midtøsten påvirker også våre utenriks- og sikkerhetspolitiske
interesser. Midtøsten er på mange måter også vårt nabolag. Energipriser,
migrasjon og maritim sikkerhet – alt aktualiseres av den eskaleringen
vi nå er vitne til i regionen. Dette er ikke lokale problemstillinger;
regionens utfordringer blir våre utfordringer. Flyktningkrisen i
2015 understreket dette. Det berører oss. Vi maner til våpenhviler
og deeskalering også fordi det handler om våre interesser og vår
sikkerhet.
Irans rolle er høyst problematisk på en rekke
felt og utfordrer også norske interesser. Våpenforsendelser til Russland
til bruk mot Ukraina, destabiliserende virksomhet i Irans nærområder
og fordekt aktivitet i europeiske land. Fredelige demonstrasjoner
slås brutalt ned på, og antallet henrettelser er rekordhøyt. Dette
er helt uakseptabelt. Norge er tilsluttet EUs sanksjoner mot Iran.
Samtidig er det klart for regjeringen at sanksjoner og
press alene ikke vil fungere. Vi må også engasjere og utfordre Iran.
Iran må endre adferd. Men vi kan ikke bare bruke pisk. Da risikerer
vi å låse en situasjon som ikke tjener våre interesser. Et Iran
som blir stående alene på utsiden, vil være en enorm utfordring
for Midtøsten, men også for internasjonal stabilitet. Dette er grunnen til
at gulflandene og andre arabiske land som har klare behov for egne
sikkerhetsordninger, nå prioriterer engasjement framfor militær
eskalering. Derfor har vi også kontakt med det iranske regimet.
Historien viser at isolasjon ikke virker. Et Iran som kan bli fullt
integrert i regionen, må være målsettingen. Det vil være en fordel
for Irans naboer, og også for Israel. Også vår sikkerhet vil tjene
på dette.
Det er liten tvil om at konflikten i Midtøsten
berører oss direkte, også her hjemme. Nylig økte politiet trusselnivået
fra nivå tre til nivå fire. Mange norske jøder har opplevd økt utrygghet
det siste året. Dette er totalt uakseptabelt. Stemningen og ordskiftet
har blitt hardere, mer polarisert, for det treffer også her, i vår
hverdag. Vi ser fordommer og fiendebilder – her i vårt eget land, som
vi jo ønsker skal være åpent og inkluderende.
Mange nordmenn med røtter fra eller bånd til
Palestina og Midtøsten er også sterkt berørt av det vi ser hver eneste
dag. Også de opprøres av opplevelsen av dyp urettferdighet. Til
dem som føler på utrygghet, vil jeg si: Dere står ikke alene. Vi
har alle et ansvar for å bekjempe hatretorikk, antisemittisme og
islamofobi. Vi har alle et ansvar for å slå ring om noe av det fineste
vi har her i landet: evnen til fredelig ordskifte og sameksistens.
Regjeringen innretter sin Midtøsten-politikk
langs tre hovedspor: For det første gjør vi alt vi kan for våpenhvile
og regional deeskalering. Krisen i Midtøsten vil neppe ende i at
ideologisk baserte bevegelser blir militært overvunnet en gang for
alle. At sentrale ledere i Hamas og Hizbollah er drept, er helt
klart midlertidige tilbakeslag, men slike organisasjoner kjennetegnes
av stor evne til å omstille seg. Det vil ikke være vanskelig å rekruttere
til ekstremistiske organisasjoner med mindre vi håndterer de underliggende
problemene. Samtidig kunne drapene på Hamas-lederne Ismail Haniyeh,
Yahya Sinwar og Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah også gitt statsminister
Netanyahu en mulighet for å si at nå er de viktigste ansvarlige
for terroren mot Israel eliminert, og at nå er det på tide å avslutte
krigen.
Det vil måtte komme våpenhviler, både i Gaza
og mellom Hizballah og Israel, men for hver dag som går, blir flere
liv ødelagt, flere røde linjer krysset, og det blir enda vanskeligere
å finne en vei tilbake.
For det andre skal Norge fortsette med å avhjelpe den
humanitære krisen i Midtøsten. Vi har allerede gitt en milliard
kroner i humanitær bistand til Palestina hittil i år. Total norsk
støtte til Palestina og palestinske flyktninger i regionen vil komme
opp i 1,75 mrd. kr i 2024. Libanon har også store humanitære behov.
De siste ukene har behovene økt ytterligere. Over 1,2 millioner
mennesker er blitt internt fordrevne. Norge vil i år bidra med totalt
379 mill. kr for å avhjelpe de store behovene i landet. Det omfatter
støtte til både flyktninger og sårbare libanesere. Pg akkurat i
dag deltar vi i en konferanse i Paris for å øke og samordne støtten
til Libanon. Vi må være forberedt på å fortsette å bidra i regionen over
svært lang tid.
Noen ganger er det ikke nok å sende nødhjelp.
Humanitær tilgang må også sikres, slik at nødhjelpen faktisk kommer
fram. Det er altfor mange eksempler på at livsviktige varer står
klare, men aldri slipper inn til dem som trenger dem. Som i alle
kriser er humanitær innsats bare et plaster på såret – helt nødvendig
der og da. Likevel vil det alltid være bedre ikke å skjære seg i
første omgang enn å ta på plaster. Derfor kan vi rett og slett ikke tillate
oss å la denne sjansen til å ta tak i de underliggende problemene
gå fra oss.
Når krigen er over, skal vi ikke bare nok en
gang bygge opp infrastruktur. Vi må også tenke prinsipielt, og derfor
var prinsipper for gjenoppbyggingen av Gaza blant hovedpunktene
under giverlandsmøtet for Palestina, som jeg ledet, under FNs generalforsamling
i New York i september.
For det tredje intensiverer vi sammen med partnere i
og utenfor regionen den internasjonale innsatsen for tostatsløsningen,
tilpasset dagens virkelighet. Å få slutt på denne konflikten krever
diplomatisk innsats som ikke bare løser den umiddelbare krisen,
men også de ulike partenes langsiktige sikkerhetsbehov. En løsning
på det palestinske spørsmålet er kjernen i dette.
Vår støtte til tostatsløsningen innebærer at
vi nå gir den samme støtten til palestinsk statsdannelse og sikkerhet
som vi i sin tid ga – og fortsatt gir – til Israel. Det palestinske
folket har en klar rett til selvbestemmelse. Det er også slått fast
av Den internasjonale domstolen.
22. mai offentliggjorde regjeringen at Norge
ville anerkjenne Palestina. Anerkjennelsen tredde i kraft 28. mai,
sammen med Spania og Irland. Slovenia fulgte få dager etter. Med
det sluttet vi oss til det store flertall av land som har anerkjent
Palestina. Per i dag gjelder dette 149 av FNs totalt 193 medlemsland,
altså over tre fjerdedeler av medlemslandene. Vi bør også merke
oss at mange av de som ikke har anerkjent Palestina, som vi har
gjort, likevel har stemt for fullt medlemskap for Palestina i FN.
Når styrkeforholdet mellom Israel og Palestina utjevnes, kan også
den palestinske staten forhandle med den israelske staten fra en
sterkere og mer likeverdig posisjon, den dagen forhandlinger skal
gjenopptas.
Norges anerkjennelse er derfor en støtte til
de moderate kreftene på både palestinsk og israelsk side – til de
mange som arbeider for en tostatsløsning med fredelige virkemidler,
og til dem som forplikter seg til å respektere folkeretten og relevante
FN-resolusjoner. Ved å anerkjenne bekreftet vi også at vi vil ha
ett Palestina, slik Oslo-avtalen så for seg. Vi trenger en sterk
palestinsk myndighet som kan styre både Vestbredden og Gaza.
Vi har i mer enn 30 år brukt store ressurser
på å støtte palestinerne i arbeidet med å bygge sine egne myndigheter
og institusjoner. Vi har – gjennom vår ledelse av Giverlandsgruppen
for Palestina, AHLC – i alle disse årene gitt økonomisk støtte,
vi har sendt eksperter, og vi har samlet partene, givere og internasjonale
organisasjoner for å bli enige om en arbeidsdeling mellom alle involverte.
Mange ønsker at Palestina skal lykkes med dette statsbyggingsprosjektet.
Dette arbeidet fortsetter med full styrke.
Regjeringen har alltid ønsket å anerkjenne
Palestina, men vi så for oss at det rette øyeblikket for å gjøre dette
var på slutten av en prosess, der de to partene allerede hadde forhandlet
seg fram til en løsning på konflikten. Mer enn 30 år etter at Yasir
Arafat og Yitzhak Rabin ga hverandre hånden foran Det hvite hus,
har vi erkjent at vår gamle tilnærming til en løsning på konflikten
ikke fungerte lenger. Det har vært svært mange forhandlingsforsøk,
men ingen av dem har ledet helt fram – enten fordi viljen ikke har
vært der, eller fordi andre ting har kommet i veien: Vold, terror,
folkerettsbrudd, politisk splittelse. Det siste tiåret har det ikke
vært reelle forhandlinger i det hele tatt. Derfor var det behov
for å tenke nytt.
Vi er overbevist om at to stater er den eneste
varige løsningen for fred. Dette skyldes ikke en naiv oppfatning,
som enkelte kritikere fremholder. Det er ikke mangel på vilje til
å gi slipp på det enkelte beskriver som en idé fra fortiden, som
ikke lenger har rot i virkeligheten. For under andre forutsetninger
kunne det ha vært helt riktig å gå for én stat, altså én demokratisk
stat for to folk, med like rettigheter for alle. Men forholdene
her kan ikke frakoples de erfaringene de to folkene har gjort seg
i alle disse årene. Hva da med drømmen om et jødisk hjemland, vil
mange israelere spørre. Og både palestinere og israelere vil nok
slite med å akseptere å dele en stat nå, etter alt som har skjedd.
I denne konteksten, med to folk som begge har rett til selvbestemmelse,
har jeg faktisk til gode å se troverdige alternativer.
Veien til en tostatsløsning blir krevende,
men det finnes mange modeller for å lykkes med de kompliserte praktiske
spørsmålene fakta på bakken alt har skapt – så lenge viljen er til
stede, folkeretten respekteres, og når både israelere og palestinere
kan være trygge på at de alle kan leve i frihet i sitt eget land
for alltid.
Da blir spørsmålet: Hva mer kan Norge – og
andre land – gjøre når noen ikke ønsker en slik løsning nå? Det holder
ikke lenger å kun si de riktige tingene og å ha de riktige intensjonene.
Vi må tørre å ta konkrete skritt for å fortsette å bygge – og for
faktisk å realisere – den palestinske staten, og for å komme nærmere
målet om en bærekraftig tostatsløsning.
Vi skal bygge på alt det gode arbeidet som
allerede er gjort, og på det grunnlaget som har blitt lagt i Sikkerhetsrådet,
i Generalforsamlingen, i Madrid, i Oslo, i Brussel og gjennom det
arabiske fredsinitiativet. Vi skal også bygge på partenes egne forpliktelser
til hverandre i en tid da optimismen var større. Dette har gitt
oss viktig veiledning som vi skal holde fast ved og inspireres av.
Norge har det siste året vært tungt engasjert
i diskusjoner om det sentrale spørsmålet: Hva kan vi selv gjøre for
å komme videre? Sammen med Saudi-Arabia, som igjen leder en gruppe
av arabiske og islamske land, har Norge denne våren ledet en serie
møter mellom arabiske, muslimske og europeiske land, der disse spørsmålene
har stått sentralt. I New York i forrige måned lanserte Norge, sammen
Saudi-Arabia og EUs utenrikssjef, en ny, global koalisjon for implementering
av en palestinsk stat og en tostatsløsning. Nærmere 100 land deltok
på lanseringen. Veien dit går igjennom et bredere regionalt rammeverk,
der også normalisering med Israel står helt sentralt. Arbeidet henter
inspirasjon fra det arabiske fredsinitiativet fra 2002, men er tilpasset
dagens realiteter.
Det oppdaterte regionale rammeverket har seks
hovedtrekk. Det første er universell anerkjennelse av den palestinske
staten og fullt medlemskap i FN. Det andre er en kraftig styrking
av Den palestinske myndigheten sin økonomi og kapasiteter, og gjennomføring
av nødvendige reformer. Det tredje er en tidlig planlegging for palestinske
myndigheters framtidige retur til Gaza etter krigen. Det fjerde
punktet er sikkerhetsgarantier til både Israel og Palestina, forankret
i regionen selv. Det femte er en demobilisering av ikke-statlige
væpnede grupper, som Hamas. Og sist, men ikke minst, en normalisering av
forholdet mellom Saudi-Arabia og andre arabiske land på den ene
siden og Israel på den andre, noe Israel sterkt ønsker seg.
Møtene så langt har bekreftet at stadig flere
land ønsker det samme: å arbeide seg ut av den fastlåste situasjonen,
og at den enorme krisen vi står midt oppe i også må brukes til å
skape bevegelse, slik at det ikke nok en gang bare blir nye, evinnelige
runder med krig og ødeleggelser. At flere vestlige land anerkjenner
Palestina, er én sentral del av dette. En rekke arabiske land har
på sin side igjen bekreftet det de lovet for over 20 år siden, at
de er klare for å gi troverdige sikkerhetsgarantier til Israel,
i bytte mot frihet for palestinerne og varig fred.
Det er viktig her å huske at de sentrale arabiske
bidragsyterne til dette arbeidet, som Saudi-Arabia, gulfstatene,
Jordan og Egypt, jo alle ønsker å svekke den iransk-støttede såkalte
«motstandsaksen» – akkurat som Israel vil – altså Hizbollah, Hamas,
Islamsk hellig krig og houthiene. Flere av dem har jo tatt sine
egne oppgjør, ikke minst med Det muslimske brorskap. Jeg mener dette
åpner en mulighet også for Israel til endelig å bli skikkelig integrert
i egen region. Det siste året har samtidig gjort det klart at noen
normalisering mellom Israel og land som Saudi-Arabia uten at en
palestinsk stat opprettes, ikke lenger er et mulig scenario.
Som venn av Israel forstår – og støtter – vi
Israels behov for sikkerhet for sitt eget folk, i sitt eget land,
med internasjonalt anerkjente grenser. Israel har rett til å forsvare
seg innenfor de rammene folkeretten setter. Samtidig: Okkupasjonsmakten
Israel kan ikke lenger ha veto over hva som skal skje på et territorium
der de er ulovlig okkupant. Det har de over det territorium som
rettmessig tilhører dem, altså innenfor grenene fra 1967, og de har
en legitim interesse i hva som skjer på palestinsk side, men de
kan ikke lenger tilkjennes et evigvarende veto over hodet på palestinerne
selv.
Det moderne, demokratiske og avanserte Israel, som
mange beundrer, og okkupasjonsmakten Israel som fortsetter å frata
palestinere deres rettigheter, står i skarp kontrast til hverandre.
Israel må velge retning, enten å leve etter de demokratiske verdiene
frihet, rettferdighet og likhet for alle, slik Israels uavhengighetserklæring
slo fast i 1948 – denne refererte for øvrig også til FNs delingsplan
– eller de må risikere ytterligere kritikk og isolasjon for vedvarende
okkupasjon og brutal framferd mot palestinerne.
Mot slutten vil jeg si litt som har å gjøre
med våre relasjoner med Israel. Vi har i mange år vært etablert
med et representasjonskontor i Palestina, lokalisert i Al Ram. På
sensommeren i år kunngjorde Israels utenriksminister Israel Katz
at israelsk UD ville trekke tilbake den diplomatiske statusen til
de norske utsendte til Al Ram, og ikke utstede nye. Dette gjorde
det i praksis umulig å drive kontoret i Al Ram, og det er nå midlertidig
stengt. De skadelidende her er palestinere som vi har bistått fra
Al Ram. Det er vårt klare syn at Israels handlinger på dette området
strider med folkeretten og plikten Israel har til å tilrettelegge
for humanitær bistand til palestinere under okkupasjon.
En rekke stater og aktører, inkludert ledende
vestlige land, har som oss reagert svært kraftig på Israels handlinger
i denne saken. Enkelte – blant annet i denne sal – har etterlyst
sterkere sanksjoner mot Israel. Vi har som nevnt sluttet oss til
EUs sanksjoner mot ekstremistiske bosettere og mot Hamas, og vi
deltar i diskusjonene om enda mer kraftfulle sanksjoner med europeiske partnere,
uten at det foreløpig er enighet om dette. Men regjeringens linje
når det gjelder ensidige sanksjoner er klar: Slike sanksjoner virker
ikke. Det har også over lang tid vært tverrpolitisk enighet om at
vi ikke vedtar slike sanksjoner, altså isolert fra internasjonalt
samarbeid. I stedet må vi bruke andre virkemidler.
Vi holder næringslivet ansvarlig gjennom åpenhetsloven
og forventer at norske selskaper kjenner til og etterlever FNs veiledende
prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter, UNGP, men også
OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Regjeringen har basert
på disse instrumentene frarådet norsk næringsliv å drive handel
og investeringer som kan knyttes til Israels ulovlige tilstedeværelse
i Palestina. Vi skjerpet denne frarådingen i slutten av forrige
uke, med bakgrunn i Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse
fra juli.
Vi gjør det nå helt klart at all handel og
næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde Israels okkupasjon
vil kunne medføre at man blir sett på som medansvarlig for folkerettsbrudd.
Frarådingen er svært tydelig, og jeg legger til grunn at den blir
tatt til følge av norsk næringsliv, slik Næringslivets Hovedorganisasjon
har sagt at de vil gjøre. Vi vil fortsette vårt arbeid med andre aktører,
på tvers av regjeringen, med næringsliv og andre for å sørge for
at frarådingen følges i alle aspekter. Norge har – og har alltid
hatt – en streng våpenkontroll overfor Israel. Det er rett og slett
ikke lov å selge norske våpen til Israel, og det gjelder, som Stortinget
er vel kjent med, både såkalt A- og B-materiell.
Norge var 18. september medforslagsstiller
til en resolusjon fremmet av Palestina for FNs generalforsamling.
Resolusjonen følger opp Den internasjonale domstolens rådgivende
uttalelse fra juli, og ble vedtatt av Generalforsamlingen med stort
flertall. Den stiller både krav til Israel og oppfordrer det internasjonale
samfunnet til å iverksette en rekke tiltak. Et av tiltakene omfatter
skritt for å stanse våpeneksport til Israel som det er skjellig
grunn til å anta at vil bli brukt på det okkuperte palestinske territoriet.
Vi følger i disse dager opp dette foreslåtte tiltaket som del av
en kjernegruppe i FN.
Vi har et godt rammeverk – med bred støtte
i denne sal – for å vurdere om selskaper i Statens pensjonsfond utland
skal settes i observasjon eller utelukkes. Fondet skal ikke være
investert i selskaper som forårsaker eller medvirker til alvorlige
krenkelser av grunnleggende etiske normer, herunder krenkelser av
menneskerettigheter eller av individers rettigheter i krig og konflikt.
Så er det Etikkrådets oppgave å vurdere hvor de konkrete grensene
skal trekkes, noe de gjør fortløpende, og det er Norges Banks hovedstyres
rolle å treffe endelige beslutninger om eventuelle tiltak. I den
sammenheng noterer jeg at Etikkrådet har gitt uttrykk for at de
etiske retningslinjene gir grunnlag for å ekskludere flere selskaper
som opererer på okkupert område fra fondet, i tillegg til de som
allerede er ekskludert.
Det er lett å bli nummen og miste motet av
de menneskelige lidelsene vi ser. Vi har imidlertid et ansvar for
å bidra til at lidelsene stanser, men også til å søke langsiktige
løsninger. Historien viser at når krisen er dyp nok, kan mulighetene
også være store. Vi har et ansvar for å huske at de politiske valgene
vi nå tar, får betydning senere for våre og for andre menneskers
liv.
Det har aldri vært mer tydelig at dagens situasjon
er uholdbar. Israelere og palestinere, og alle andre i Midtøsten,
fortjener å leve sine liv i verdighet, fri for vold og frykt. Vi
kan ikke forholde oss passive. Vi må gi et signal om at en tydelig
ramme må på plass nå, før det er for sent. Vi må gjøre det vi selv
har makt og mulighet til å gjøre. Vi kan ikke overlate framtiden
til dem som skaper splittelse og konflikt.
Derfor anerkjente Norge Palestina. Derfor gjør
regjeringen det vi kan for å hindre en ytterligere regional eskalering,
for å sikre våpenhviler og for at humanitær hjelp skal nå alle dem
som trenger den. Derfor er vi opptatt av å få med oss andre land
på å gi tydelig støtte til at folkeretten må etterleves av alle
og viktigheten av FN – ikke minst inspirert av at det i dag er FN-dagen.
Og derfor fortsetter vi å legge våre krefter inn i en bred, internasjonal
innsats for en palestinsk stat, en tostatsløsning og varig fred.