Stortinget - Møte onsdag den 23. oktober 2024

Dato: 23.10.2024
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 1 [10:00:47]

Muntlig spørretime

Talere

Presidenten []: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at statsrådene Kjersti Toppe, Terje Aasland og Lubna Boby Jaffery møter til muntlig spørretime.

De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Tage Pettersen.

Tage Pettersen (H) []: Støre-regjeringens avkommersialiseringsutvalg leverte i august sin NOU om utfasing av kommersielle aktører. Hensikten var å se på hvordan man kan kvitte seg med private aktører i den offentlige velferden, inkludert i barnevernet, noe som er et kraftig angrep på den norske velferdsmodellen gjennom flere tiår. Det verste er at utredningen har flyttet fokus fra de virkelige problemene i barnevernet.

Allerede i juni i år meldte Bufdir om langt flere brudd på bistandsplikten enn i hele 2023, og siden januar i fjor og fram til i dag har det vært totalt syv dødsfall med tilknytning til barnevernsinstitusjoner. I stedet for å diskutere hvordan vi skal gi sårbare barn den hjelpen de trenger, har Støre-regjeringen skapt en debatt om eierform.

Nå må det åpenbart ha skjedd noe som har gjort inntrykk på Støre-regjeringen. Jeg er usikker på om det er at man har begynt å lytte til et bredere lag av aktører i sektoren, eller om det skyldes ønske om en reell kursendring. Uansett ser det nå ut til at statsråden kanskje har funnet fram lite grann sunt bondevett. Regjeringen skriver i sitt budsjettforslag at

«det framleis vil vere behov for private kommersielle aktører i statleg barnevern framover og» – enda mer overraskende – «det skal leggjast til rette for at aktørane kan byggje langsiktig kapasitet.»

Dette bekrefter også statsråden i et svar på skriftlig spørsmål fra meg.

Tross disse nye signalene i budsjettet er avkommersialiseringsutvalgets rapport ute på høring, og denne dobbeltkommunikasjonen skaper selvfølgelig uro ute i sektoren. Hvordan vil statsråden sørge for at de private aktørene får den forutsigbarheten og tryggheten som nå beskrives i budsjettdokumentet for å bygge denne langsiktige kapasiteten, når regjeringen samtidig signaliserer en sterk og reell vilje til å kvitte seg med de samme aktørene?

Statsråd Kjersti Toppe []: Avkommersialiseringsutvalet seier veldig mykje interessant om barnevernet. Mellom anna seier dei at det er ein sårbar strategi å vera avhengig av enkeltkjøp frå private for å handtera barna med dei mest omfattande behova. Slik er barnevernet til dels i dag, og slik har barnevernet vore. Det er framleis vår overordna strategi at beredskapen for dei mest sårbare barna og barna med mest omfattande behov, må det offentlege ta seg av i større grad enn i dag. Difor har vi òg ein strategi for å styrkja den offentlege kapasiteten. Det har vi òg hatt øyremerkte midlar til.

Det er i dag framleis bruk av kommersielle i norsk barnevern. Per 1. tertial 2024 hadde vi 39 pst. offentlege institusjonsplassar, 35 pst. i kommersiell regi og 26 pst. ideelle. Det er klart at vi ønskjer ei omstilling, men omstillinga må skje ut frå barns beste-perspektiv, så vi kan ikkje ta ned nokon plassar før vi har bygd opp offentlege plassar. Difor signaliserer vi no at ein òg vil ha bruk for kommersielle, at dei kan ha langsiktig kapasitet og planleggja ut frå det, samtidig som vi er tydelege på at vi må byggja opp beredskapsevna i barnevernet på institusjon – og det må skje i dei offentlege institusjonane. Elles har Høgre-regjeringa, då dei styrte, sagt akkurat det same i sin strategi for korleis ein skulle utvikla barnevernet. Det handlar om beredskap, og det tar vi på det største alvor.

Tage Pettersen (H) []: Dobbeltkommunikasjon er aldri enkelt, og det er sikkert heller ikke enkelt å erkjenne at man har navigert i blinde. Jeg betviler ikke statsrådens engasjement, for å være tydelig på det, men nå har Støre-regjeringen – som statsråden også var inne på – brukt øremerkede 430 mill. kr på å kvitte seg med de private aktørene, og resultatet så langt er seks nye plasser. I budsjetthøringen denne uken fikk vi høre at regjeringen nå også har brukt 90 mill. kr på ubenyttede garantiplasser hos de ideelle, samtidig som ungdom har ventet på flere ledige plasser. Staten bryter her plikten til å hjelpe, man bruker pengene feil, og man skaper stor uforutsigbarhet.

Hvordan kan statsråden forsvare at staten nå har brukt over 500 mill. kr, eller en halv milliard, på ideologiske tiltak, hvor resultatet kun er noen ytterst få nye barnevernsplasser?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er aldeles ikkje ideologiske tiltak. Det er tiltak for å styrkja beredskapen for barna med størst behov, først og fremst, og det er tiltak for å auka kvaliteten i barnevernsinstitusjonar. Pengane har gjort at vi har fått ein større grunnberedskap i barnevernet, med over 60 plassar. Vi har fått fleire plassar i det offentlege for nettopp barna med dei største behova, der myndigheitsutøvinga er stor, og der det er masse komplekse behov. Dei har òg behov for tenester frå andre sektorar, som helse.

Vi har også fått ein uføresett auke i etterspurnaden, særleg i 2022, og vi ser i barnevernet at barna har større problembelastning enn før, at dei altså krev meir bemanning. Vi har brukt pengane til å sikra at barna i barnevernet, i desse plassane, får eit meir forsvarleg tilbod. Det er eg stolt av – og ikkje noko eg skal forsvara.

Tage Pettersen (H) []: Like fullt bekreftet statsråden i svar til meg i juni at det er seks nye plasser som er skapt i denne perioden. På slutten av sommeren skrev også NRK at Bufdir mener de hittil i år ikke har klart å levere forsvarlige tiltak innen rimelig tid til 86 barn, og at direktoratet knytter det til regjeringens politikk. «Omstillingen tar tid. Konsekvensen er at vi er i en situasjon hvor vi har færre tilgjengelige plasser enn det er behov for», slo en divisjonsdirektør i Bufdir fast. I tillegg til flere institusjonsplasser i egen regi ønsket han seg private rammeavtaler. Slike rammeavtaler vil kunne gi et mer robust barnevern og mer forutsigbarhet for de ansatte i barnevernet og for aktørene.

Statsråden svarer ofte, som hun nå også har gjort, at enkeltkjøp er dyrt, og at sårbar ungdom ikke fortjener å bli satt ut på anbud. Det er jeg helt enig med statsråden i. Men hvorfor inngår da ikke statsråden langsiktige avtaler med flere kvalifiserte aktører, uavhengig av eierform?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er jo ikkje slik at vi ikkje ønskjer langsiktige avtaler, men i mange år har heile systemet i institusjonsbarnevernet vore slik at ein har kjøpt beredskapen gjennom enkeltkjøp. Vi meiner ei systemendring må til, for vi kan ikkje drive ei akutteneste for eigentleg dei mest utsette barna i Noreg gjennom eit slikt anbodssystem, der vi kjøper beredskapen og tryggleiken gjennom enkeltkjøp frå private tilbydarar. Difor ønskjer vi òg å få dei private tilbydarane vi har, inn i langsiktige avtalar.

Vi har ein eigen politikk for at dei ideelle skal få auka vekst, i eit godt samarbeid med det offentlege, men først og fremst må vi få auka kapasitet i det statlege barnevernet. Vi kan ikkje driva ei akutteneste for barn utan ein større beredskap i det offentlege barnevernet.

Tage Pettersen (H) []: Som Stiftelsen Krux og Ideelt Barnevernsforum påpekte under budsjetthøringen, går andelen ideelle aktører ned, ikke opp. Andelen plasseringer hos de ideelle har gått ned fra 27 pst. i 2023 til 25 pst. i 2024. Samtidig har andelen plasseringer hos staten også gått ned. Andelen hos de private har gått opp fra 32 til 37 pst. i samme periode – igjen i stikk motsatt retning av hva som har vært regjeringens uttalte mål fram til i dag.

Samtidig, når vi leser dette budsjettforslaget, ser det jo ut til at Støre-regjeringen endelig har erkjent – og det er jeg glad for – at de private kommersielle er helt nødvendige i norsk barnevern. Eller, som det skrives: «det skal leggjast til rette for at» alle «aktørane kan byggje langsiktig kapasitet».

Vil statsråden erkjenne at regjeringens politikk ikke har fungert godt nok, og at regjeringen faktisk i det de nå skriver i budsjettdokumentet, gjør en politisk omdreining i forhold til både hvordan man har prioritert, og de signalene man helt tydelig har gitt nå i tre år?

Statsråd Kjersti Toppe []: Eg forstod ikkje heilt kva spørsmålet var, men målet vårt står heilt fast. Det er at vi skal auka beredskapen i barnevernet gjennom auka statleg kapasitet. Så har det skjedd ein del ting, særleg i 2022, med ein uføresett auke i etterspurnaden, der vi ser at ungane som kjem til barnevernet, har større behov enn før. Det er meir rus, og det er meir kriminalitet. Det krev meir bemanning, og det har òg vorte vanskelegare å få tak i private tilbydarar. Når vi ikkje har fått til ei rask omstilling av det statlege, må vi sikra at ungane får eit tilbod her og no, og difor signaliserer vi at det vil vera behov for dei private og dei kommersielle. Det viktige er at vi kan ikkje driva på denne måten i framtida, og det er den endringa vi ønskjer å få til.

Tage Pettersen (H) []: Målet som har vært skrevet i tre år, har vært en utfasing av de private kommersielle aktørene. Det er klart at det er vanskelig å få dem til å tilby plasser når man samtidig bruker 500 mill. kr på å bli kvitt de samme aktørene. I budsjettdokumentet for neste år kan man også lese følgende:

«Behovet for å vareta bistandsplikta, samstundes som ressursane vert brukt på ein effektiv måte, er den største kortsiktige utfordringa i institusjonsbarnevernet.»

Og videre:

«BFD vil derfor be Bufdir leggje til rette for stabilitet og ha eit langsiktig perspektiv på kapasitet i den private marknaden, som eit ledd i målsetjinga om å vareta bistandsplikta og auke beredskapen (…)».

Dette er jo helt nye signaler, som man ikke har kunnet lese de tre siste årene i budsjettdokumentene. Kan denne kursendringen – som det åpenbart opplagt er – leses som en bekreftelse på at de private tilbyderne nå kan få muligheten til å tenke langsiktig, og at budskapet fra avkommersialiseringsutvalget, som til nå har vært rådende fra denne regjeringen, kan legges til side?

Statsråd Kjersti Toppe []: Signala frå avkommersialiseringsutvalet gir oss rett i at det som må til på barnevernsområdet, er at vi ikkje kan vera avhengige av enkeltkjøp frå private for å handtera barna med dei aller mest omfattande behova, og at vi må auka beredskapsevna i barnevernet ved å auka grunnkapasiteten, gjennom å styrkja kapasiteten i det statlege, men òg gjennom rammeavtalar med private. I tillegg er avkommersialiseringsutvalet oppteke av at vi må få til meir fleksible institusjonar, slik at barna ikkje vert flytta så ofte, og dei får den hjelpa dei skal ha. Det er òg ei utfordring til dei offentlege institusjonane. Vi har fremja ein strategi for institusjonsbarnevernet der vi viser korleis vi vil at dette skal skje framover, og det er faktisk viktig for meg. Høgre snakkar heile tida om kven som eig institusjonane, men vi ønskjer ei kvalitetsreform for barnevernet. Det har vi òg varsla i Hurdalsplattforma, og den reforma skal vi leggja fram neste år.

Silje Hjemdal (FrP) []: I min egen hjemby, Bergen, og vårt fylke er det vist til mange eksempler på brudd på bistandsplikten. Det vet jeg at statsråden er veldig kjent med. Det er en sak jeg og Fremskrittspartiet har utfordret på en rekke ganger. Likevel har det, som representanten fra Høyre også påpeker, vært jobbet siden 2021 med å fjerne private aktører i barnevernet. Det resulterte i mai 2023 i at barnevernsvakter over hele landet slo alarm om at barn i krise plasseres på hotellrom og i fengsel – i mangel på institusjonsplasser hos barnevernet.

Mitt spørsmål er derfor: Hvorfor mener statsråden det er bedre at barn i krise ikke får hjelp og oppfølging, enn at de får hjelp og oppfølging av private institusjoner?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er heilt feil å antyda noko slikt, og tala viser òg at vi tar i bruk ulike aktørar for at bistandsplikta ikkje skal brytast. Som eg sa i samband med førre spørsmål, er andelen kommersielle 35 pst. Det er ei av dei tenestene på velferdsområdet i Noreg der vi bruker aller mest private. Det kan vera at Framstegspartiet meiner at vi skal bruka enda meir. Eg meiner at vi må ha ein offentleg beredskap for dei sjukaste ungane, og det er den omstillinga vi held på med. Vi har jo ikkje private akuttmottak i Noreg – dei er i offentleg regi – og på same måte meiner eg at vi må kunna ha akuttplassar i barnevernet i offentleg regi, for det er ein del av beredskapen i Noreg.

Silje Hjemdal (FrP) []: Jeg blir ikke så veldig mye klokere av svaret som jeg fikk, enn de svarene hun ga til representanten fra Høyre, for her sender man egentlig veldig miksede signaler. For meg og Fremskrittspartiet er det helt tydelig at det viktigste er at disse barna får hjelp, ikke hvem som tilbyr den. Tilbakemeldingene til meg er i hvert fall at det er aktører i dag som har ledig kapasitet, som har institusjoner stående klar, og som ikke benyttes. Dette skjer samtidig som vi fortsetter å bryte bistandsplikten.

Jeg har imidlertid lyst til å følge opp et litt annet spor: For noen år siden fikk Fremskrittspartiet gjennomslag for bedre ettervern i barnevernet, som er vel så viktig. Tilbakemeldingene nå viser imidlertid at det er store geografiske forskjeller og mangler når det gjelder hvem som får dette ettervernstilbudet i barnevernet. Dette tilbudet er en veldig god investering for disse barna. Kan statsråden orientere om hvordan man satser på ettervern i dag?

Statsråd Kjersti Toppe []: Vi har nyleg fremja ei fosterheimsmelding som seier noko om korleis vi kan bruka fosterheim meir i ettervernsarbeidet. Eg er einig med representanten i at ettervern er veldig viktig. Det er for varierande i dag, og innhaldet i ettervernet er òg veldig varierande. Vi skal fremja ei heilskapleg sak til Stortinget over nyttår om ei kvalitetsmelding til barnevernet, der ettervern kjem til å bli ein viktig del. Eg kan ikkje gå meir inn på det i dette svaret, men dette er noko vi absolutt jobbar med.

Når det gjeld det at institusjonane og regionane i barnevernet i dag ikkje tar i bruk ledig kapasitet i det private, må i tilfelle representanten dokumentera det. Det er slik at vi set ein del kvalitetskrav som regionane må sjå på når dei inngår kontraktar med private og kommersielle.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Spørsmålet mitt går til energiministeren.

Den siste tiden har havvind kommet mye i søkelyset, senest i gårsdagens Debatten på NRK. Fokuset nå er ikke på alle fordelene fra det lovede industrieventyret, men derimot kritiske blikk på om premissene og forutsetningene virkelig stemmer. Både DNV og NVE har nylig kommet med rapporter og kalkyler som viser at industrieventyret blir vanskelig å regne hjem, for å si det mildt. Regjeringen har derimot vært – og er – fast i sin tro på at dette vil bli et industrieventyr, men virker nå å ha mindre og mindre fakta og tall å slå i bordet med og desto mer håp og ønsketenkning. Statsministeren var nylig ute og skrøt av Norges naturgitte fordeler med lang kystlinje som en av grunnene til at havvind vil lykkes i Norge, og stilte det retoriske spørsmålet: Hvordan kan landet med verdens nest lengste kystlinje ikke ha naturlige forutsetninger for havvind?

Problemet er jo at lang kystlinje ikke er et godt argument for mulighetene for havvind. Av enkle grunner er det snarere tvert imot. En lang og dyp kystlinje med lange avstander til markeder har riktignok effekter, men det er i negativ retning. Det gjør prosjekter mer kostbare og mindre konkurransekraftige når vi snakker om havvind. Derfor så vi nylig en rapport fra NVE hvor de hadde analysert utviklingen i kraftmarkedet fram mot 2050. Konklusjonen i stort monn ble som følger:

«Basert på det vi vet i dag om kostnader for havvind og utviklingen i landene rundt oss, kan det bli utfordrende å skape en lønnsom drift for norsk havvind mellom 2040 og 2050.»

Nettavisen EnergiWatch oppsummerte NVEs siste rapporter ganske godt:

«NVE klarer ikke å regne hjem havvind selv med alle klimatiltak og høyprisbanen for fremtidige strømpriser.»

Og videre:

«Norsk havvind blir ikke lønnsomt selv om full elektrifisering presser strømprisene opp.»

Dette leder til spørsmålet mitt. Kan energiministeren avklare hvilke kalkyler og scenarioer regjeringen baserer den særskilte, store satsingen på havvind på, som Norges viktigste framtidige form for kraftproduksjon? Er det analyser i gaten av at vi har en lang kyst, eller ligger det mer dyptgående analyser og bedre tall til grunn?

Statsråd Terje Aasland []: Aller først er jeg glad for at representanten stiller spørsmålet etter overskriftene fra NVEs rapport om kraftmarkedet i 2050. Hadde han gått inn og sett på realitetene i den analysen NVE har lagt fram, viser de et kraftoverskudd i Norden på 60 TWh og en strømpris på 50 øre. Ingenting ville vært bedre hvis disse prognosene slo til. Det ville i så fall betydd at den energipolitikken vi i dag fører, har stor betydning for om vi lykkes med akkurat det.

I den porteføljen NVE har analysert, ligger det 30 TWh som et grunnlag for kraftoverskuddet og stabiliteten i prissystemet. Det at regjeringen satser på havvind, får inn mer fornybar energi i det norske kraftsystemet via havvind, er av stor betydning dersom prognosene til NVE skal slå til. Det håper jeg virkelig at de gjør, for det ville være en stor fordel for Norge hvis vi kan klare å ha et betydelig kraftoverskudd sammen med våre nordiske naboer, og en pris på rundt 50 øre i 2050.

Det er klart at havvind, som vi nå legger til rette for, har flere dimensjoner. Hvis en snakker med leverandørindustrien, med dem som i dag har aktivitet knyttet til olje- og gassindustrien, er de svært opptatt av at vi kommer i gang med havvindutbygging, sånn at en kan bruke norsk sokkel som en hjemmearena for å demonstrere teknologi, for sammenstilling og for å bidra til kostnadsreduksjoner, osv. Noe av hensikten med regjeringens havvindsatsing er å prøve – gjennom det vi trenger, også ut fra analysene til NVE – å lage en hjemmearena for norsk leverandørindustri sånn at de kan ta en større plass i det globale markedet for havvind i tiden framover. Dette er en vinn-vinn-situasjon.

Hadde vi fulgt Fremskrittspartiets spor, hadde vi ikke hatt mer kraft i 2040, mest sannsynlig ustabilitet i 2050, og vi hadde ikke fått et nytt ben å stå på for leverandørindustrien, som er så viktig for sysselsettingen i Norge og tryggheten for arbeid.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Nå er det ikke Fremskrittspartiets politikk jeg skal snakke om, men vi har en masse løsninger for kraft i både 2030, 2040, 2050 og videre derfra.

La meg gå tilbake til spørsmålet. Kongstanken for havvindsatsningen var tidligere å etablere et hjemmemarked for bunnfast og spesielt flytende havvind, sånn at norske selskaper kunne bygge ut kompetanse for så å eksportere dette. Det vi ser nå, er at hjemmemarkedet er kraftig forsinket. Vi ser at den første satsingen som kommer nå, er basert på moden teknologi, og at det i veldig liten grad er et teknologiutviklingsprosjekt. Det er rett og slett et kraftproduksjonsprosjekt, med Sørlige Nordsjø II.

Når hele kongstanken har løpt litt fra seg, og når man driver og skal bygge ut velkjent teknologi, hvor er da konkurransefortrinnet? Hvor er teknologiutviklingen? Hvor er det man skal eksportere? Hvor er suksesskriteriene her for regjeringens satsing?

Statsråd Terje Aasland []: Aller først er jeg veldig glad for at jeg er mer optimistisk på norsk industris vegne enn det Fremskrittspartiet klarer å ta inn over seg. Jeg tror norsk kompetanse, norsk leverandørerfaring og ikke minst den industrielle erfaringen vi har med å bygge store industriprosjekter offshore, vil komme godt med når vi skal utvikle flytende havvind. Jeg mener det er en stor industriell mulighet for Norge når det gjelder det.

Så til analysene til Fremskrittspartiet: Grunnlaget for Fremskrittspartiet til å lykkes med kraftpolitikken er for å si det forsiktig helt hinsides. De sier jo nei til vindkraft på land, og de sier nei til havvind. Hvis man går inn i NVEs prognoser, hva er kraftsituasjonen i 2040 og i 2050 hvis man ikke regner inn vindkraft på land og havvind? Da vil vi ha et betydelig kraftunderskudd og svært høye priser. Jeg vet at Fremskrittspartiet lener seg på kjernekraften, men vi får ikke kjernekraft i 2030 og knapt nok i 2040, så de må jo begynne å svare for også sin politikk i sine spørsmål.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Atter en gang: Fremskrittspartiet har mange løsninger her, og vi har mange løsninger for industri og næringsproduksjon, så dette behøver ikke statsråden å bekymre seg for. Det kommer vi til å løse bra, og vi har tatt til orde for en masse innen både vannkraft og andre satsinger. Det er ingen fare.

Når vi nå står igjen med at det er primært kraftproduksjon som er formålet med tanke på den forsinkede satsingen, har regjeringen valgt den dyreste tilgjengelige måten å produsere kraften på. Man har valgt at skattebetalerne skal betale subsidier for kraftproduksjonen, som igjen skal gå til strømkundene, som er de samme skattebetalerne. Den nærliggende konklusjonen å trekke fra NVEs rapporter er at lønnsom utbygging av norsk havvind vil kreve at kraftprisene i Norge må forbli høyere og ligge høyere enn i nabolandene rundt oss for at det skal bli lønnsomt. Regjeringen snakker også positivt – statsråden sa halleluja – om å få lavere priser, men er planen at kraftprisene skal være høyere?

Statsråd Terje Aasland []: Regjeringen har et veldig klart uttalt mål om at vi skal ha rimelige og stabile priser tilgjengelig for industri, husholdninger og næringsliv, og det klarer vi å få til fordi vi velger å satse på nettopp havvind, landvind og alle de ulike teknologiene som må til for å ha nok kraftproduksjon. Er det noe som gjør prisene mer stabile, mer forutsigbare og lavere, er det at vi har et kraftoverskudd. Energikommisjonen har også slått veldig tydelig fast at hvis man etablerer et kraftoverskudd i Norge på rundt 20 TWh eller mer, vil det bidra til å redusere prisene. Det er regjeringens klare mål.

Derfor bidrar vi til havvind, men ikke primært bare for kraftens del – vi mener også at det er en opplagt mulighet for norsk leverandørindustri til å bidra til at kostnadene kommer ned gjennom den kompetansen, erfaringen og teknologiforståelsen de har, sånn at de kan lykkes med å teste ut dette på hjemmearenaen og så gå ut i den globale konkurransen om å vinne oppdrag. Hvis man snakker med norsk industri, er de opptatt av akkurat det samme.

Marius Arion Nilsen (FrP) []: Når det norske hjemmemarkedet er såpass forsinket som det er, er det utenlands en del av kompetansen bygges, så det er et litt snodig argument.

Regjeringen og energiministeren har advart mot avsporing av energidebatten når man har lansert andre alternative løsninger for framtidig kraftbehov. Man har ikke ønsket en diskusjon om havvind som den store satsingen. Det er nærliggende å spørre seg om det er på grunn av at man har fryktet at de analysene som kommer nå, skal slå beina vekk under satsingen, at man ikke har ønsket en debatt om dette. Analyse etter analyse fra byrå etter byrå viser at kostnadene er vedvarende og vesentlig høyere enn det som er anslått fra regjeringen. Det viser at det er lite av komparative fortrinn ved en storstilt utbygging i Norge, og det viser også at man har enormt lite kraftproduksjon på gang fra denne regjeringen, for man har sett seg blind på å gå veien med havvind.

Spørsmålet er: Er det det som har vært regjeringens strategi, å undertrykke annen debatt og kjøre på dette sporet, koste hva det koste vil?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg hilser den debatten hjertelig velkommen. Så har jeg lyst til å understreke: Hvor tar representanten det fra at havvindsatsingen til regjeringen er forsinket? Da vi overtok regjeringskontorene, var det ingen satsing fra den foregående regjeringen på havvind. Nå er vi i gang med det første prosjektet, på 1 500 MW i Sørlige Nordsjø II. Så tidlig på nyåret som mulig kommer vi til å lyse ut et nytt område for flytende havvind, med 35 mrd. kr i støttepakke, som gir mulighet for å bygge 500 MW i tillegg. Spesielt er flytende havvind en stor mulighet for norsk leverandørindustri til å få et bein til å stå på med hensyn til olje- og gassektoren. Vi bruker denne anledningen til å fremme de mulighetene som vi har i Norge, basert på den erfaringen vi har med store industrielle offshoreprosjekter. Denne satsingen er også helt avgjørende for at vi skal få lave, stabile energipriser i 2040 og 2050.

Sofie Marhaug (R) []: Av en eller annen grunn har de lavest hengende fruktene – moden og velkjent teknologi for å spare strøm – blitt de mest forbudte. I stedet vil regjeringen gå etter det sure, høythengende havvindeplet. Gang på gang sier regjeringen at den liksom er for energieffektivisering, men ifølge Norges vassdrags- og energidirektorats tall er vi langt unna å nå målsettingene for enøk med dagens virkemidler og finansiering. Samtidig kastes det 23 mrd. kr etter IKEA-eide Ventyr – ikke etter norsk industri – og i det kommende budsjettet åpnes det for å bruke 35 mrd. kr på å rasere det internasjonale fugletrekket i Utsira Nord. Turbinene står neppe klare innen 2030.

Er statsråden enig med meg i at det hadde vært lettere å nå klimamålene i 2030 hvis vi hadde brukt subsidiene på massiv utrulling av enøk i stedet for å bruke dem på havvind?

Statsråd Terje Aasland []: Vi bruker mange penger på enøk og energieffektivisering. Hvis en leser statsbudsjettet, ser en at vi gjør det i forslaget for 2025. Vi har også brukt 3,6 mrd. kr på energieffektiviseringstiltak i denne stortingsperioden, hvis jeg husker riktig. Man kan legge til den pakken som ble gitt som energistøtte til bedriftene, på 2,6 mrd. kr. Da er det ganske betydelig med penger som har gått til å energieffektivisere, og det er et viktig tiltak.

Uansett hvor mye vi ruller ut og støtter energieffektiviseringstiltak, kommer vi ikke unna den situasjonen at vi faktisk trenger mer kraft, både for å løse klimaoppgaven, for å løse tryggheten for industrien vår og næringslivet, og ikke minst for å gjøre klart for behovet vi har innenfor kunstig intelligens, digitalisering osv. Da trenger vi mer kraft, og da må vi satse på de kildene vi har mulighet til å produsere på en god måte. Havvind vil være en av dem og er en viktig del av de analysene NVE gjør, men også landvind. Begge disse faktorene er representanten fra Rødt imot, så vi ville gått mot et kraftunderskudd om det hadde vært opp til Rødts politikk, og da hadde prisene blitt høye.

Sofie Marhaug (R) []: Statsråd Aaslands favorittdebatteknikk når han ikke vil svare på spørsmål, er å lage skremmebilder av andre partiers politikk. Jeg tolker egentlig dette svaret slik at han er enig med meg i at vi hadde vært nærmere å nå 2030-målet hvis vi hadde brukt like mye penger på enøk. Hvis vi hadde spart like mye strøm i norske bygg som det det planlegges å bygge ut for på Sørlige Nordsjø II, hadde strømregningen til norske husholdninger blitt redusert med 23 mrd. kr – akkurat samme beløp som er planlagt i subsidiene til Sørlige Nordsjø II. Forskjellen er at det meste av kraften fra energieffektivisering kommer når kraftbehovet er størst, mens kraftproduksjonen fra Sørlige Nordsjø II vil komme når kraftnettet er fullt og prisene er lave eller til og med i minus. Det blir som å presse flere biler inn på E18 midt i rushtiden – det er samfunnsøkonomisk hull i hodet.

Spørsmålet igjen er: Hvorfor prioriterer statsråden å bruke kreftene sine på Ventyr og ikke på norske husholdninger?

Statsråd Terje Aasland []: Regjeringen bruker ikke penger først og fremst på Ventyr, men for å få opp en havvindproduksjon som gjør at vi kan få kjærkommen kraft inn på sørspissen av Norge, hvor en virkelig trenger det med tanke på å underbygge industri, næringsutvikling, trygghet for at vi har nok kraft og kraft til tilgjengelige priser. At en kan bygge ut Sørlige Nordsjø II og kanskje ha det i drift fra 2030, er kjempebra – det er positivt at en gjør det.

Vi bruker penger på enøk og energieffektivisering i stort monn. Jeg har full respekt for at Rødt vil bruke mer penger i sitt budsjett på det, men det er også noen fordelingsvirkninger her som jeg tror Rødt bør tenke over når de skal se på hvordan en distribuerer tilskudd til energieffektiviseringstiltak – hvem som gjør det, osv.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Lars Haltbrekken (SV) []: Mandag åpnet naturtoppmøtet i Colombia, COP16. Her skal verdens land bli enige om hvordan den historisk viktige naturavtalen fra 2022 skal følges opp og gi naturen en sterkere beskyttelse. En av tingene man diskuterer, er hvordan vi skal verne nesten en tredjedel av verdens havområder.

Hva tar den norske regjeringen med seg i kofferten? Jo, bl.a. storstilte planer om gruvevirksomhet på havbunnen. Hva sier landets fremste miljøekspertise om innholdet i kofferten? Miljødirektoratet sier:

«Konsekvensutredningen (KU) gir, etter Miljødirektoratet vurdering, ikke beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs. KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger.»

Og videre:

«KU gir heller ingen vurderinger av om det er mulig å drive mineralvirksomhet i tråd med internasjonale forpliktelser og forventninger til bærekraftig forvaltning. Det er klare mål om dette både gjennom Naturavtalen og Havpanelet, som Norge stiller seg bak. Det mangler dermed et viktig underlag for behandlingen av spørsmålet om åpning.»

Det sa Miljødirektoratet.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor velger Norge å spille rollen som «bad cop» på COP?

Statsråd Terje Aasland []: Regjeringen har en veldig klar tilnærming til et omdiskutert område, som havbunnsmineraler er. Vi skal gjøre dette skrittvis, vi skal gjøre det kunnskapsbasert. Det er ikke snakk om å gi en endelig tillatelse til utvinning i det vi nå gjør. For å kunne gjøre det på en trygg måte trenger vi mer kunnskap. I forbindelse med letefasen selskapene nå inviteres inn til, hentes det inn kunnskap. Parallelt med det vil også staten – via Sokkeldirektoratet, bruk av akademia og anerkjente miljøer – hente inn kunnskap. Da vil man på det tidspunktet man har lett, om man har fått gjort undersøkelser på om det finnes utvinnbare ressurser – dersom dette lar seg gjennomføre kommersielt – også ha mer kunnskap til å fatte en kunnskapsbasert beslutning om det er mulig å utvinne disse mineralene bærekraftig. Det synes jeg er en trygg tilnærming til en problemstilling som er omdiskutert, og som er følsom, men vi gjør det på en ordentlig og ryddig måte, etter min mening.

Vi trenger veldig mye mer mineraler til det grønne skiftet, for ikke å stoppe omstillingen eller være – for å si det sånn – ensidig avhengig av enkeltstater som må bidra til at vi skal kunne klare å gjennomføre det grønne skiftet. Da mener jeg det er et ansvar ikke bare for Norge, men også for andre land å se på hvilke muligheter man har for å bidra med mineraler i det grønne skiftet, sånn at vi ikke ensidig lener oss på Kina som en aktør for at vi skal gjennomføre det grønne skiftet. Det mener jeg er en sårbar strategi.

Lars Haltbrekken (SV) []: Vi vet allerede veldig mye om at vi vet veldig lite. Vi kan nemlig lese videre fra landets fremste miljøeksperter og hva de sier om regjeringens planer om gruvedrift på havbunnen. Havforskningsinstituttet mener det på bakgrunn av utredningene «ikke er mulig å vurdere effektene av leting eller utvinning av dyphavsmineraler» i det aktuelle området som nå lyses ut. Videre heter det, fra Miljødirektoratet, at konsekvensutredningene

«gir heller ingen vurderinger av om det er mulig å drive mineralvirksomhet i tråd med internasjonale forpliktelser og forventninger til bærekraftig forvaltning. Det er klare mål om dette både gjennom Naturavtalen og Havpanelet, som Norge stiller seg bak».

Ved å gå inn for stans i gruvedrift på havbunnen til man visste hva miljøkonsekvensene av dette var, kunne Norge ha spilt rollen som «good cop» på COP. Hvorfor gjør vi ikke det?

Statsråd Terje Aasland []: Som jeg sa i mitt første svar: Jeg mener at den prosessen vi har lagt opp til, og som følger av havbunnsmineralloven, følger opp akkurat det. Nå kommer vi forhåpentligvis i gang med en letefase som vil gi mer kunnskap på bordet. Vi er i gang med å hente inn mer informasjon, flere opplysninger, om disse områdene i forbindelse med det som gjøres på statens hånd. Når disse prosessene har gått, vil vi så få mer kunnskap – den kunnskapen jeg for så vidt er enig i at vi ikke har nå, men da vil vi få den kunnskapen på bordet når vi skal fatte en endelig beslutning om utvinningstillatelse eller ikke. Da har også Stortinget gjort det som etter min mening er et godt grep, og det er å inkludere Stortinget før de første tillatelsene skal gis. Da får man en bred forankring i dette spørsmålet på en trygg og god måte.

Jeg mener altså at det vi har gjort, er helt riktig, og det er viktig at vi også utforsker mulighetene for om vi kan utvinne havbunnsmineraler på en bærekraftig måte.

Lars Haltbrekken (SV) []: «Good cop» eller «bad cop» – jeg skjønner at valget er vanskelig for regjeringen. Derfor fortsetter vi å låne øre til fagekspertisen. Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet, DSA, påpeker at

«det er sannsynlig at havbunnsmineraler på norsk sokkel vil inneholde ulike naturlig forekommende radioaktive stoffer, og derfor vil aktivitet med formål om å utvinne mineraler fra havbunnen kunne medføre fare for radioaktiv forurensing og produksjon av radioaktivt avfall».

DSA er ikke gjort kjent med at det er gjort noen vurderinger av om dette er i tråd med våre internasjonale avtaler på feltet om å redusere utslipp av radioaktive stoffer. Spørsmålet er: Synes statsråden vi spiller rollen som «good cop» eller «bad cop» når vi på et internasjonalt naturtoppmøte ikke kan si om vi faktisk overholder våre internasjonale miljøforpliktelser eller ikke?

Statsråd Terje Aasland []: Når vi deltar på internasjonale møter, enten det gjelder natur eller klima, tror jeg vi har en ganske troverdig og god tyngde i disse møtene. Det viser også rollen Norge blir tildelt i disse møtene. Vi har også veldig god erfaring med den forvaltningsmodellen vi har valgt for f.eks. havområdene våre knyttet til olje og gass. Det er stort sett den samme modellen som nå følges opp når det gjelder havbunnsmineraler, og jeg mener at vi har en trygg tilnærming, både til hvordan vi har utviklet denne prosessen, og til hvordan vi kommer til å utvikle den framover, med kunnskapsinnhenting før man tar en endelig beslutning om utvinningstillatelse.

Jeg er helt overbevist om – og det er iallfall min erfaring så langt – at der hvor jeg forklarer hvordan denne prosessen er lagt opp i Norge, får vi stor anerkjennelse for det og beskjed om at det er betryggende at det gjøres på denne måten.

Lars Haltbrekken (SV) []: Ja, og det er det andre innholdet i den kofferten vi tar med oss til COP i Colombia: planer om fortsatt oljeboring i sårbare havområder. Gang på gang har de miljøfaglige etatene på det sterkeste advart mot oljeboring i sårbare havområder, men gang på gang har regjeringen oversett disse rådene. Det skal regjeringen ha: Når de går inn for å spille rollen som «bad cop», gjør de det skikkelig på COP.

Flere ganger har vi hørt statsråden si at regjeringen skal lytte til miljøfaglige råd før det deles ut tillatelser for gruvevirksomhet på havbunnen, men hvordan skal vi tro på det når regjeringen så langt ikke har lyttet til de klare advarslene mot oljeboring i sårbare havområder?

Statsråd Terje Aasland []: Det er ikke sånn at regjeringen bestemmer seg for å sette i gang aktivitet i sårbare områder, enten det gjelder havbunnsmineraler, olje- og gassaktivitet eller hva det måtte være. Det avgjøres i Stortinget, etter en bred demokratisk prosess, og det er bred tilslutning til den olje- og gassaktiviteten vi har på norsk sokkel i dag. Vi har i det siste sågar fått med oss at det er noen i denne salen som ønsker å gå lenger enn det regjeringen er komfortabel med. Dette er demokratiske prosesser som avgjøres i Stortinget gjennom en demokratisk prosess. Jeg er veldig tilfreds med at det er sånn, og at det ikke er miljøorganisasjoner, enkeltinstitusjoner eller andre som avgjør viktige politiske spørsmål vi skal ta stilling til i Norge.

Jeg mener vi har en veldig god «standing», en veldig god tilnærming og en tyngde i stemmen vår når vi snakker i internasjonale fora, enten det handler om å ivareta natur, forvaltning av våre havområder eller klima, for den sakens skyld. Det mener jeg har vist seg gjennom en lang rekke møter den siste tiden i internasjonal sammenheng.

Lars Haltbrekken (SV) []: Her opplever jeg at statsråden fraskriver seg ansvaret. Både ordinære konsesjonsrunder – som SV heldigvis har fått stoppet for inneværende stortingsperiode – og tildeling i forhåndsdefinerte områder er noe regjeringen legger opp til. I det siste forslaget og i tidligere forslag når det gjelder tildeling i forhåndsdefinerte områder til oljeselskapene, har vi fått klare advarsler fra Miljødirektoratet, Havforskningsinstituttet og Norsk Polarinstitutt mot oljeboring i en god del av disse blokkene, men regjeringen har likevel valgt å lyse ut, så jeg må gjenta spørsmålet mitt: Hvordan i all verden skal vi tro på regjeringen når de sier at de skal foreta en ansvarlig, skrittvis tilnærming til gruvevirksomhet på havbunnen, når vi gang på gang ser at de overkjører og overhører de miljøfaglige advarslene i oljepolitikken?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg tar fullt og helt ansvaret for de utlysningene vi har i forbindelse med TFO-rundene, og de har vært viktige. Det er viktig å opprettholde aktiviteten på norsk sokkel, ikke minst for å underbygge energisikkerheten i Europa. Det har vi i løpet av de siste årene vært vitne til gjennom i betydelig grad å anstrenge oss for å overvåke energisituasjonen i europeisk kontekst.

Jeg kan ikke lyse ut olje- og gassaktivitet utenfor de områdene som er åpnet av Stortinget. Jeg kan heller ikke sette i gang utvinningsaktivitet for havbunnsmineraler før jeg har fått godkjent det av Stortinget. Dette er underlagt demokratiske prosesser – demokratiske prosesser som er trygge, og som gjør at alle stemmer får lov til å bli hørt, og så er det et politisk flertall som tar de siste avgjørelsene. Det er jeg veldig komfortabel med, og det er noe av det fine med demokratiet i Norge. Jeg er veldig glad for at jeg er del av en regjering som legger til rette for å se på mulighetene for å utvinne de ressursene vi har, til beste for den energiomstillingen vi skal gjennom og de oppgavene vi skal løse.

Presidenten []: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Grunde Almeland (V) []: Mer enn 10 pst. av barna vokser opp i en fattig familie. Det betyr at mer enn hvert tiende barn – eller i gjennomsnitt to til tre elever i hvert klasserom – vokser opp i en familie med dårlig råd. I en slik situasjon, og med en regjering som har lovet å utjevne forskjeller, skulle vi tro at statsbudsjettet for 2025 innebar et krafttak for å bekjempe fattigdom i barnefamilier. Det er det ikke spor av. Snarere fører statsbudsjettet en politikk i feil retning. Det er reelt sett et kutt i barnetrygden på nesten 1 mrd. kr. Det er penger vi vet ville kunne utgjort en forskjell.

For over et år siden mottok statsråden en rekke anbefalinger fra regjeringens eget ekspertutvalg for barn i fattigdom. Anbefalingene fra ekspertene var tydelige. Vi kan redusere antallet barn i fattige familier i Norge ved å gjøre noen helt enkle og konkrete grep: øke barnetrygden betydelig og skattlegge den. Dette er tiltak Venstre har foreslått i flere år, men som regjeringen har stemt ned.

Andre ting ekspertgruppen foreslo, var en mer forutsigbar bostøtte, løpende barnehageopptak, gratis kjernetid i barnehage og flere områdesatsinger – for å nevne noe. Alt dette ser vi få spor av, og regjeringen stemmer det ned gjentatte ganger, til tross for at Venstre foreslår det.

På det året som er gått siden statsråden mottok ekspertgruppens rapport, har det skjedd lite. Det virker på meg som om rapporten ble lagt i en skuff, og det i en tid der lommeboken til folk blir trangere og vi kan se langt etter første rentekutt. I et statsbudsjett der oljemilliardene sitter løst, har Arbeiderpartiet og Senterpartiet altså ikke funnet penger til helt gryteklare tiltak vi vet ville kunne løftet flere barn ut av fattigdom.

Mener statsråden at regjeringens forslag til statsbudsjett for 2025 vil føre til flere eller færre barn som vokser opp i fattigdom?

Statsråd Kjersti Toppe []: Først vil eg seia at eg tar på alvor at det er mange barnefamiliar som slit og har det vanskeleg økonomisk. Vi har framleis altfor mange barn i Noreg som veks opp i vedvarande fattigdom, og det veit vi har store konsekvensar for livet og oppveksten deira.

Eg er ueinig i at det statsbudsjettet vi har lagt fram, ikkje har eit fnugg av satsing på dette området. Vi har ei stor satsing på å gjera barnehagen billegare, og når ein nemner ekspertutvalet for barn i fattige familiar, var det to ting ekspertutvalet peikte på. Den eine var barnetrygda, og den andre var tilgjengelege barnehagar. Denne regjeringa har verkeleg satsa på begge delar, òg i samarbeid med SV i Stortinget. Det er av stor verdi for barnefamiliar når barnehageprisen vert sett ned så kraftig. Det er gratis frå det tredje barnet, og i enkelte delar av landet er det innført gratis barnehage. Saman med lågare SFO-pris betyr det faktisk veldig mykje for lommeboka til barnefamiliar, slik at ein òg kan ha råd til andre ting.

Vi har òg auka tilskotsordninga for inkludering av barn og unge, som kommunane og ideelle organisasjonar kan bruka til gratis aktivitetar og sånt, noko vi òg veit betyr mykje.

Når det gjeld barnetrygda, er det sant at ho ikkje er prisjustert for neste år, men eg reagerer likevel på framstillinga om at vi dermed har kutta i barnetrygda. Det er jo den aller største satsinga mi – 2,4 mrd. kr meir til barnetrygd neste år. Vi har auka ho med nærare 8 mrd. kr på tre år. Det er mykje meir til auking i barnetrygda enn den førre regjeringa gjorde på åtte år.

Grunde Almeland (V) []: Det er mye mindre enn det den bør være på, og mye mindre enn det den hadde vært hvis Venstres alternative budsjetter i denne perioden hadde fått gjennomslag. Det er fint at statsråden nevner SV, for SV skal ha skryt for tross alt å ha klart å gjennomføre en del konkrete tiltak, enten det er økt barnetrygd eller gratis SFO. Det er bra at de har sørget for den drahjelpen til regjeringen.

Når vi imidlertid ser på dette statsbudsjettet og barnehageprisen, på det statsråden selv peker på, er det et målrettet tiltak for dem som har aller mest penger. Man senker altså prisen med ca. 11 000 kr for dem som har 2 mill. kr i året i inntekt, mens de som har inntekt på 700 000 kr eller mindre, altså enslige forsørgere f.eks., sparer ca. 180 kr i måneden. Da spør jeg: Mener statsråden dette er en god og omfordelende politikk som bidrar til reduserte forskjeller og færre fattige barnefamilier?

Statsråd Kjersti Toppe []: Representanten går eigentleg inn i ein prinsippdiskusjon: om vi i dette landet på velferdsområdet framleis skal hegna om dei universelle ordningane, som når ut til alle barn og alle familiar uavhengig av bakgrunn, eller om vi skal gå inn for meir målretta tiltak mot dei aller fattigaste.

Eg ser at Venstre i lengre tid har gått bort frå å kjempa for dei universelle ordningane og i mykje større grad vil ha målretta tiltak for dei aller fattigaste. Eg er veldig opptatt av, og det har òg regjeringa slått fast i Hurdalsplattforma, at vi skal kjempa for dei universelle ordningane – ordningar som er for alle. Det er viktig for å unngå stigmatisering. Vi veit òg at dei universelle ordningane løfter dei som har aller minst frå før; det er der dei har best effekt. Vi skal òg bruka det vidare. Det handlar om politiske val, og Venstre vel altså noko anna.

Grunde Almeland (V) []: Det jeg da forstår, er at det politiske valget fra statsråden er å legge hele rapporten hun fikk fra sitt ekspertutvalg, i skuffen, og si at det ikke er regjeringens politikk. Det den ekspertgruppen foreslo, var mer målretting også av en del av de universelle ordningene, som barnetrygden, nettopp fordi det er det mest effektive tiltaket for å klare å løfte flere barn ut av fattigdom. Det er også det som var mitt hovedspørsmål: Er regjeringen opptatt av å løfte de aller fattigste ut av den fattigdommen? Er de opptatt av å sørge for at de barna som har det aller tyngst, som i aller minst grad får deltatt på aktiviteter og får ta minst del i samfunnet, får den hjelpen de trenger? Hvis statsråden da sier at en reduksjon på 180 kr i måneden er tilstrekkelig hjelp for disse barnefamiliene, ber jeg henne om å gå tilbake til sin egen ekspertgruppe en gang til.

Spørsmålet er: Vil statsråden til neste år, etter en fireårsperiode, kunne se tilbake på tiden sin og si med hånden på hjertet at hun gjorde alt hun kunne for de barna?

Statsråd Kjersti Toppe []: Eg kan iallfall med handa på hjartet seia at eg ikkje sit her som statsråd og legg rapportar i ein skuff, for den rapporten vi har fått, har vore på høyring, den jobbar vi med. Vi har varsla at vi skal levera ei stortingsmelding om sosial utjamning og sosial mobilitet neste år, der denne rapporten vert eit viktig kunnskapsgrunnlag. Det jobbar vi med.

Når det gjeld spørsmålet om oppfølging av rapporten allereie, er det jo slik at skattlegging av barnetrygd vart ganske mykje problematisert i høyringa. Nokre meiner òg at det kan verta ei fattigdomsfelle. Vi har i regjeringa foreløpig bestemt oss for at vi ikkje går vidare med dette no. Det har òg å gjera med kva partiprogramma våre seier, og kva vi seier i Hurdalsplattforma om å satsa på dei universelle ordningane.

Det rapporten var tydeleg på når det gjeld om vi skal velja billige tenester eller styrkja ordningar som barnetrygd, var at vi bør gjera begge delar. Det følgjer vi òg opp i våre forslag til statsbudsjett.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Er det én ting som kjennetegner Støre-regjeringen, er det den enorme avstanden mellom store ord og mål langt fram i tid og politisk handling her og nå – og særlig i klima- og energipolitikken. Regjeringen lovet et løft for mer kraft og klimakutt, men har etter tre år kun gitt konsesjon til 0,4 TWh mer kraft, og avlyser nå sitt eget klimamål.

NVE kom nylig med en ganske brutal dom over regjeringens manglende styringsevne. Deres rapport viser at det knapt kommer mer kraft fram mot 2028, at Norge kommer til å være nødt til å importere mer oftere, og at kraftprisene for folk og bedrifter vil bli høyere. Vi ser det allerede: bedrifter og industri som stamper i kø for å få mer nettokraft, og industriinvesteringer, klimaprosjekter og arbeidsplasser – det vi skal leve av framover – som skrinlegges.

Problemet er manglende politisk handlekraft. Konsesjonsbehandlingen tar altfor lang tid, men regjeringen har ikke foreslått noen reform av konsesjonssystemet, heller ikke stilt krav om at saksbehandlingstiden skal ned. Samtidig som solen skinner i resten av verden, har regjeringen fortsatt ikke fått på plass et moderne regelverk for solkraft som gjør det mulig å produsere og dele strøm i større nabolag eller næringsområder. Regjeringen vil ikke vurdere en utbygging i vernede vassdrag, selv der dette kan gjøres uten å svekke verneverdiene, og småkraft er eksplisitt nedprioritert av NVE.

I stedet for å komme med tiltak valgte nylig Arbeiderpartiets programkomité nok en gang å lansere et nytt mål. Nå lover Arbeiderpartiet og Terje Aasland at det skal bygges 20 TWh mer kraft før 2030. Siden energiministeren er utdannet energimontør, tør jeg utfordre ham på litt kjapp hoderegning: Med regjeringens tempo i antall konsesjoner de siste årene, hvor mange år vil det ta før Arbeiderpartiet oppfyller sitt eget mål om 20 TWh mer kraft?

Statsråd Terje Aasland []: Aller først: Vi har gjort vesentlige tiltak i energiforsyningen og i forvaltningen av energisaker, nettopp for å få fram raskere konsesjoner knyttet til både linjeutbygging og kraftutbygging. NVE er betydelig styrket. 80 nye stillinger jobber i forvaltningen nå for å saksbehandle de konsesjonssøknadene som ligger.

Vi er i gang med digitaliseringen. For noen uker siden var jeg med på å åpne Min side, som forenkler og digitaliserer prosessene knyttet til konsesjon for linjeutbygging. Vi ser at vannkraftprodusentene nå reinvesterer i vannkraft. Senest i går var Statkraft ute med Ulla-Førre. De vil investere 3 mrd. kr i oppgraderinger av Ulla-Førre-anleggene, som er helt nødvendig. Vi ser de har fokusert på å søke konsesjon og vil investere i Mauranger. Røldal-Suldal ligger også inne.

Det er nå større interesse for vindkraftutbygging på land igjen, etter at den forrige regjeringen, som Mathilde Tybring-Gjedde støttet, stoppet vindkraftkonsesjoner på land. Vi har fått trygge rammer rundt vindkraftutbygging på land.

Når det gjelder sol, har vi akkurat hatt ute på høring et forslag om bl.a. kommunenes muligheter til å si ja eller nei til solkraftanlegg opp til 10 MW. Den høringen konkluderer vi med nå. Vi kommer til å gjøre endringer i tråd med det som har vært ute på høring, slik at en kan få lettere adgang til å bygge ut solkraftanlegg. Vi har gjennomført store endringer i delingsordningen for solkraft i denne treårsperioden. Det er gjort enorme tiltak for å lykkes og for å bygge ut mer kraft raskere.

I tillegg er vi, i motsetning til hva Høyre satset på, godt i gang med havvindutbygging i Norge. Ventyr har fått det første prosjektet, på 1 500 MW. Vi kommer raskt – på nyåret – til å lyse ut nye områder for utbygging av havvind.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Resultatet er 0,4 TWh med konsesjoner til ny kraft. Statsråden svarte jo ikke på spørsmålet mitt om hvordan man skal oppfylle et mål om 20 TWh. I lys av den takten regjeringen har hatt, vil det ta 150 år før man klarer å oppfylle det. Det er resultatet. Det er bra med flere folk i NVE, men man har ikke stilt krav om at NVE skal få ned saksbehandlingstiden. Man har ikke kommet med nye tiltak for hurtigspor for mindre konfliktfylte utbygginger. Man har ikke engang stilt krav om at saksbehandlingstiden skal ned.

Det regjeringen derimot har gjort, er å komme med skattebomber over natten med tilbakevirkende kraft, som har svekket investeringene i fornybar energi. Ifølge SSB må vi tilbake til 2006 for å finne så lave investeringer i vannkraft, vindkraft og sol som vi nå har hatt i Norge. Det er jo tallet som bør bekymre statsråden. Nå ser vi også at utenlandske investorer selger seg ut av norsk vindkraft, og at norske kraftselskaper må bruke sine begrensede midler til å kjøpe opp eksisterende terrawatt i stedet for å bygge ny kraft. Mener statsråden at det gir grunn til å være bekymret?

Statsråd Terje Aasland []: Da vi overtok regjeringskontorene, var det ingen reelle konsesjonssøknader til behandling i NVE. Det klarte den foregående regjeringen å stoppe, og grunnlaget for at det ble bygd ut mye kraft i de åtte foregående årene, var at Stoltenberg-regjeringen innførte grønne sertifikater. Representanten Tybring-Gjedde vet utmerket godt at det var grunnlaget for å øke kraftutbyggingen i Norge i den tiden.

Vi har, som jeg sa, gjort omfattende endringer. Hvis jeg husker tallene helt riktig – jeg må ta et lite forbehold – var det i fjor slik at av 190 konsesjonssøknader til NVE på nett ble 90 behandlet i hurtigsporet. I år er det kommet inn 145 saker, og det er behandlet 145 saker. NVE øker ikke køen, men de tar ned køen knyttet til konsesjoner for nett.

Ellers er det god optimisme i vannkraftbransjen.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Ja, det at Stortinget – med Arbeiderpartiet som framdrift – var med på å stanse vindkraftutbyggingen, har selvfølgelig påvirket tallene, men regjeringen må ta ansvaret for at de kom med overraskende skattebomber som nå gjør at investeringene er rekordlave. Igjen: Det er 18 år siden man registrerte så lave investeringer i vind, vann og sol, samtidig som investeringene i landene rundt oss, i Europa, for europeisk konkurransekraft, øker kraftig. Det er en utfordring jeg mener at statsråden burde ta et større ansvar for, særlig når det skyldes politisk risiko han selv har skapt.

En annen del av regjeringens handlingslammelse handler ikke om mangel på konsesjoner, mangel på investeringer i ny kraft, men om et stortingsvedtak om å få petroleumsnæringen til å bidra med mer kraft i bytte mot elektrifisering av sokkelen. Der har Stortinget bedt regjeringen komme med tiltak, som regjeringen ikke har levert på. Regjeringen valgte i stedet å sette ned et energipartnerskap. Da er spørsmålet mitt: Kommer det energipartnerskapet med noen løsninger, sånn at vi får styrket kraftbalansen, i tillegg til at vi får kuttet utslippene på sokkelen?

Statsråd Terje Aasland []: Det er ingen politisk risiko med å investere i fornybar energi i Norge. Det er veldig trygt, det er veldig forutsigbart, og det er et godt grunnlag for å investere og få god avkastning på den investeringen en gjør, både på vannkraft og på vannkraftoppgraderingene. Vi vet at vannkraften blir mer og mer verdt etter hvert som en baserer et økt strømforbruk på mer uregulerbar kraft.

Når det gjelder vindkraft, mener jeg at den rammen som ligger rundt vindkraft nå, gjør det veldig sikkert og veldig trygt å investere i vindkraft, hvis en får lokal aksept. Det er kanskje lokal aksept som fremdeles er den største bøygen for å få bygd ut mer vindkraft. Det å stå fast på vetoretten, det å stå fast på rammebetingelsene om at man skal ha en del av verdiskapingen, og at vi også bidrar med tiltak innenfor naturformål til de kommunene som velger å bygge ut vindkraft, tror jeg er ganske vesentlig. Vi ser allerede at det er større interesse for kommunene, og flere er interessert i å bygge ut bl.a. vindkraft.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) []: Energiministeren kan ikke med hånden på hjertet si at det ikke har blitt skapt politisk risiko for investeringer i norsk kraftmarked de siste årene. Det er en grunn til at investeringene er rekordlave, når investeringene i landene rundt oss er kraftige og høye. Det er en grunn til at utenlandske investorer selger seg ut av f.eks. vindkraft, og at norske kraftselskaper er nødt til å bruke sine begrensede penger på å kjøpe eksisterende kraftanlegg i stedet for å investere i nye. Det bør statsråden ta inn over seg. Jeg tror at hvis man skal gjenoppbygge tillit, er det klokt først å erkjenne at man har dummet seg ut.

Spørsmålet mitt handlet om energipartnerskapet. Regjeringen satte ned et energipartnerskap for å komme med løsninger slik at petroleumssektoren skulle bidra med økt kraftproduksjon og finansiere det i årene framover, i bytte mot at de fortsatt kan kutte utslippene sine på sokkelen. Det energipartnerskapet har foreløpig ikke lagt noen løsninger på bordet. Regjeringen har ikke lagt noen løsninger på bordet.

Kan statsråden avkrefte eller bekrefte: Har han gitt opp energipartnerskapet? Når kommer det noen løsninger som gjør at petroleumssektoren bidrar mer i årene framover?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg vil bare understreke, igjen: Det er ingen politisk risiko på vegne av regjeringen å investere i norsk fornybar energinæring. Det er veldig viktig for meg å understreke at de rammebetingelsene som er lagt nå, ligger der. De kommer til å vedvare over tid, hvis ikke Høyre bidrar til at de nå endres. Forutsigbarheten er der, og jeg tror det burde være i Høyres interesse å prøve å avmystifisere den politiske risikoen de prøver å slå billige politiske poenger på. Det investeres – og man ønsker å investere – i norsk fornybar energi. Det er viktig. At norske energiselskaper kjøper opp utenlandske aktører innen vindkraft, tror jeg er bra, ikke minst med tanke på den lokale forankringen og verdiskapingen i tilknytning til det.

Når det gjelder energipartnerskapet, vil vi fortsette den gode dialogen vi har med olje- og gassnæringen. Vi ønsker å utvikle aktiviteten på norsk sokkel, ikke avvikle den, noe jeg tror fort kunne vært tilfelle hvis Høyres tilnærming til dette forslaget hadde blitt stående, hvor de stilte krav til olje- og gasselskapene, og hvor mer marginale prosjekter hadde blitt ulønnsomme.

Presidenten []: Da går vi videre til neste hovedspørsmål.

Silje Hjemdal (FrP) []: Mitt spørsmål går til barne- og familieministeren.

I januar i fjor døde tvillingene Mina og Mille under barnevernets omsorg. Det gjorde sterkt inntrykk på mange, men er et av flere eksempler på barn som har mistet livet mens de har vært i det offentliges omsorg. Tall fra Bufdir – Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet – viser at siden den hendelsen har ytterligere fem barn og unge dødd under barnevernets omsorg. Det betyr syv barn i Norge – alle med tilknytning til barnevernsinstitusjoner.

Jeg mener det er en skandale at barns liv går tapt mens de er under barnevernets omsorg. Det skjer samtidig som det utredes og diskuteres. For meg framstår det som om regjeringen er handlingslammet og ikke klarer å følge opp anbefalte tiltak, verken på kort eller lengre sikt, for de barna som trenger det.

Gjennom flere spørsmål, både muntlig og skriftlig, har jeg utfordret statsråden på dette. For meg framstår det veldig uklart hva som faktisk er gjort. For å nevne bare ett eksempel: Jeg stilte et skriftlig spørsmål for om lag et år siden om hvordan statsråden ville sikre at ingen flere barn dør i barnevernsinstitusjoner, og om hvordan statsråden vil følge opp Helsetilsynets anbefalinger. Da svarte statsråden at hun ville komme tilbake til Stortinget på egnet vis. Dette føler jeg at Stortinget ikke har fått en skikkelig orientering om.

Mitt spørsmål er derfor om barne- og familieministeren har vurdert å spørre Stortingets presidentskap om tid til å redegjøre for den alvorlige situasjonen i barnevernet og hvordan man jobber med å forhindre at barn dør under deres omsorg. Hvis ikke: Vil ministeren ta min og Fremskrittspartiets oppfordring om å gjøre nettopp dette?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det er eit veldig alvorleg tema representanten tar opp, det at det døyr barn som får behandling eller opphald på norske barnevernsinstitusjonar. Det har òg døydd barn i år, som ein har mista. Eg vil understreka at dette sjølvsagt er like alvorleg for meg som for andre, og ikkje minst er det tragisk for dei familiane som vert ramma. Eg vil òg seia at ein går gjennom alle desse dødsfalla. Eg har tidlegare tatt fleire initiativ til at ein når det skjer så alvorlege hendingar i barnevernet, må ha ei gransking og ein gjennomgang av kvart enkelt tilfelle. Det var òg bakgrunnen for rapporten frå Helsetilsynet, som representanten viser til – ein rapport eg sjølv har bestilt.

Vi har gjort mykje i regjering, både etter rapporten frå Helsetilsynet og etter rapporten frå barnevernsinstitusjonsutvalet, med korleis vi kan sikra at barn og unge får forsvarlege tenester, får tryggleik i institusjon og kan få eit betre liv etterpå. Vi har lagt fram ein eigen strategi. Det handlar ikkje berre om korleis vi skal samarbeida betre – mellom helse, barnevern og justis – men òg om korleis ulike sektorar må ta betre ansvar for dei behova barna ofte har. Vi har styrkt ruskompetansen i barnevernsinstitusjonar det siste året, og vi har gjort tiltak for å sikra betre risikovurderingar. Vi har auka finansieringa for å sikra betre bemanning for å kunna ta vare på desse barna, og vi fortset arbeidet med å styra barnevernet inn på ein betre måte. Eg vil koma og gjera greie for dette dersom Stortinget ønskjer det.

Silje Hjemdal (FrP) []: Problemet er at vi etter hvert nå – med rapporter, utredninger, saker osv. – har mye kunnskap. Problemet er at tiden går, og disse barna trenger hjelp nå. Jeg registrerer at statsråden ikke vil svare på om hun ønsker å komme til Stortinget for å redegjøre for denne situasjonen. Jeg mener det er på høy tid. Jeg synes det er litt trist at statsråden ikke kan svare klart og tydelig på det, for det hadde disse barna fortjent, og ikke minst familiene rundt.

For å utfordre på en annen måte vil jeg derfor spørre: Er det noen strakstiltak ministeren nå vil vurdere å sette inn i påvente av de tiltakene som kommer – som tidligere sagt til TV 2, kanskje først i april neste år?

Statsråd Kjersti Toppe []: Som eg sa litt kort på slutten av mitt førre svar, kjem eg til Stortinget med ei utgreiing – om Stortinget og komiteen ønskjer det. Eg er vand til at det ofte er fleire parti i komiteen som er einige om at det er behov for det. I så fall stiller eg veldig, veldig gjerne opp i Stortinget og gjer greie for dette, så det kan vi snakkast om etterpå. Om komiteen ønskjer det, stiller eg opp.

Når det gjeld strakstiltak, var eg inne på det. Vi jobbar både med strakstiltak i tenestene no og med tiltak på lengre sikt. «Lengre sikt» betyr at vi allereie har hatt ute høyringsforslag. Ein del lovendringar må på plass, f.eks. at alvorlege hendingar skal meldast til Helsetilsynet. På kort sikt fortalde eg om å styrkja både ruskompetansen og bemanninga, som her og no kanskje er det aller viktigaste i institusjonane.

Silje Hjemdal (FrP) []: Da er vi kanskje litt uenige om framgangsmåten, men for meg – og sikkert for statsråden – er det viktigste her faktisk å prøve å hjelpe disse barna. Fordi vi har politisk dynamikk, som verden ofte ser, tenker jeg at jeg har lyst til å takke statsråden for at det virker som hun aksepterer invitasjonen til å komme og redegjøre. Hvis det er det som skal til, at flere partier må oppfordre til det sammen med meg, er jeg ganske sikker på at flere i komiteen kommer til å støtte det. Jeg synes det er bra at statsråden viser vilje til å gjøre nettopp dette, for det er et alvorlig tema, som absolutt fortjener en grundig redegjørelse idet tiden går og x antall utredninger består. Nå kreves det handling.

Statsråd Kjersti Toppe []: Det var jo ikkje eit nytt spørsmål, men eg kan stadfesta det representanten tar opp.

Eg vil òg seia at dei dødsfalla som skjer, vert gjennomgåtte. Eg veit ikkje årsakene eller kva som kjem fram av svikt i dei tilfella, men eg får rapportar om ein del dødsfall på grunn av rus og overdose – òg det som skjedde med tvillingane. Ein del av kritikken går på svikt i helsetenestene. Det er òg noko vi jobbar saman om i regjering.

På mitt felt vil eg visa til at eg har sendt ut høyringsforslag om å få ei tydelegare regulering av korleis vi kan sjekka om barn brukar rus og om skadeleg bruk av rus på institusjon. Det treng ei lovendring, og det har eg sendt ut forslag om.

Presidenten []: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

Mari Holm Lønseth (H) []: Mitt spørsmål går også til barne- og familieministeren.

I dag kunne vi nok en gang lese – i VG – at regjeringen ønsker å innføre en aldersgrense for bruk av sosiale medier, på 15 år. Der sier statsråden eksplisitt at aldersgrensen er nødt til å være reell, det er ikke en rådgivende grense som er enkel å komme seg rundt, slik 13-årsgrensen i praksis fungerer i dag. Det er jeg helt enig med henne i, men nok en gang virker det som om det er litt stort sprik mellom hva regjeringen sier, og hva regjeringen faktisk gjør. Det det framstår som at statsråden har lansert i dag, er for alle praktiske formål en oppjustering av den 13-årsgrensen vi i dag virker å være enige om at ikke fungerer i praksis. Det er i praksis sånn at barn ned i niårsalderen har tilgang på sosiale medier og blir eksponert for innhold som absolutt ikke er ment for barn.

I vår mente statsråden at det var fullt mulig å innføre en reell aldersverifisering for denne aldersgrensen i sosiale medier, men nå sier statsråden at man trenger enda mer tid til å utrede og se på nye løsninger. I etterkant av utspillet i dag har også Medietilsynet sagt at en økt aldersgrense i sosiale medier er lite verdt uten at man får på plass en reell aldersverifisering, som også Høyre har tatt til orde for.

Mitt spørsmål til statsråden er: All den tid regjeringen ikke har noen løsning for aldersverifisering, hvordan skal statsråden hindre at en 15-årsgrense ikke bare blir en ny 13-årsgrense?

Statsråd Kjersti Toppe []: Det regjeringa har gått ut med i dag, er at vi jobbar i to spor i denne saka. Det vi varslar skal skje straks, så raskt det er mogleg, er at vi aukar aldersgrensa frå 13 til 15 år for når barn sjølv kan samtykka til å nytta seg av informasjonssamfunnstenester, altså òg sosiale medium. Så varslar vi at vi skal greia vidare ut det som òg har vore ein debatt, om ei absolutt grense, ei lovfesta grense, med ei aldersverifisering for å kunna nytta seg av det. Vi er ærlege på at det er ei utfordring vi treng meir tid på, fordi det da er heilt andre omsyn som slår inn, òg korleis ei eventuell aldersverifisering faktisk skal skje. Det skal vi greia ut vidare.

Det er eit veldig viktig signal frå regjeringa – som eg håpar får tilslutning på Stortinget – at vi hevar grensa frå 13 til 15 år. Det er slik at grensa på 13 år ikkje har fungert godt nok no, men det vi gjer i tillegg, er at vi i statsbudsjettet for neste år har 7 mill. kr vi skal bruka nettopp til å forsterka dei nasjonale råda, rettleiingane som går til foreldre, til barn og til dei som jobbar med barn. Saman med ei høgare aldersgrense, knytt til personopplysingslova, meiner eg dette er eit veldig viktig steg og eit veldig viktig signal om at barn som er langt under 15 år, ikkje bør vera på sosiale medium.

Mari Holm Lønseth (H) []: Vi sender jo signal til barn om at aldersgrensen i dag er 13 år, og det blir ikke lyttet til. Vi vet at det er mange barn som blir eksponert for innhold de absolutt ikke burde se. Det er mange foreldre som står i vanskelige situasjoner når det gjelder å begrense bruken av sosiale medier, og som kunne ønsket å ha tydeligere rammer og reguleringer fra oss. Det er nettopp slik statsråden også sier: Dagens regulering fungerer ikke godt nok. Vi vet at det er lett å komme seg rundt den reguleringen som allerede er i dag.

Det kan også framstå som at det er enkelt for en tiåring å komme seg inn på TikTok og Snapchat med det forslaget regjeringen nå tar til orde for, men det er vanskeligere å komme seg inn på norske mediehus, hvor man også kan lese nyheter. Statsråden snakker om at det skal være en strengere regulering, og at man sender et tydelig signal. Det er i praksis bare en videreføring av dagens regelverk. Hvilke virkemidler er det egentlig regjeringen i dag foreslår for at man skal ha en strengere regulering?

Statsråd Kjersti Toppe []: No veit eg ikkje akkurat korleis sitata frå media er, men den strenge reguleringa vil jo koma når det vert ei absolutt grense, ei lovfesting. Det er klart at denne endringa ikkje er så enkel å regulera. Eg trur at veldig mange foreldre i Noreg ønskjer hjelp og støtte til å kunna stå imot at barnet er på sosiale medium i tidleg alder. Med denne lovendringa vil foreldre få den støtta og hjelpa. Med dette forslaget respekterer vi òg foreldreansvaret. Om barna skal vera på sosiale medium tidlegare, kan foreldra gi samtykke, men eg trur at langt fleire foreldre vil synast det er lettare å handheva og praktisera den aldersgrensa for sine eigne barn.

Mari Holm Lønseth (H) []: Nå er det litt vanskelig å få tak på om man egentlig ønsker en absolutt, verifiserbar aldersgrense for bruk av sosiale medier, eller om man egentlig ønsker å videreføre dagens regelverk, men med en forhøyet aldersgrense. Det framstår litt uklart for meg hva regjeringen egentlig vil. Jeg mener, i likhet med Medietilsynet, at en sånn aldersgrense er lite verdt hvis det er sånn at man ikke må verifisere seg i tillegg, særlig med de erfaringene vi allerede har i dag. Det er helt sikkert mange måter vi kan regulere denne verifiseringen av aldersgrense på, og det er mange ulike teknologiske løsninger som kan brukes. Jeg er åpen for å diskutere mange av dem. BankID er en av dem som har sagt at dette er en mulighet for dem. Jeg hører at statsråden sier at det er mange som ikke har tilgang til BankID, men realiteten er jo at staten selv stiller krav om BankID eller MinID i veldig mange av de offentlige tjenestene. Skal man søke seg plass på videregående skole, må man bruke BankID eller MinID, men det er altså ikke tilstrekkelig her. Hvorfor er det ikke sånn at man bare kan se på en mulighet for bruk av BankID, framfor å avfeie det, som statsråden ser ut til å gjøre?

Statsråd Kjersti Toppe []: For å repetera det eg sa i første svar: Vi gjer to ting. Vi føreslår å heva grensa frå 13 år til 15 år i personopplysingslova, og så arbeider regjeringa parallelt med sikte på ei lovfesting av aldersgrensa på 15 år for sosiale medium og å finna ei løysing på korleis dette kan handhevast. Eg synest det er mange gode grunnar til å heva grensa frå 13 år til 15 år i personopplysingslova, for personopplysingane til barn er viktige å ta vare på. Det er sterke kommersielle interesser som får tak i personopplysingane til barn. Uavhengig av om det er gjennom sosiale medium eller gjennom andre medium, meiner eg at det er viktig at vi hevar grensa for kva tid barn sjølv kan samtykkja til det, for vi veit at dette ofte vert misbrukt. Eg meiner at det vi gjer no, uansett er veldig viktig, og mange andre land har gjort det. Danmark gjorde det nyleg. Enkelte andre land har 16 års aldersgrense. Forslaget står seg, og det vil kunna vera veldig nyttig for å avgrensa bruk av sosiale medium for barn, men vi jobbar òg vidare med ei lovfesting.

Presidenten []: Dermed er den muntlige spørretimen omme.