Siri Gåsemyr Staalesen (A) [13:53:07] (ordfører for saken): Antall bostedsløse øker, og det bekymrer. Mange kommuner melder om at flere av innbyggerne trenger hjelp til å skaffe seg egnet bolig, og det er vanskelig å finne boliger i et allerede presset leiemarked. Renten, bosetting av svært mange flyktninger og lav boligbygging bidrar til å øke utfordringene.

Høyre foreslår en boligsosial strategi for å løse utfordringene. Vi ønsker mer enn en strategi, og derfor satte vi på dag nummer én i regjering i gang med å levere på våre valgløfter, nemlig en ny retning for boligpolitikken der staten er en mer aktiv part. Det er ikke bare markedet som skal levere premissene.

Våren 2024 behandlet Stortinget Meld. St. 13 for 2023–2024, Bustadmeldinga, som angir regjeringens tydelige nasjonale prioriteringer for den boligsosiale politikken. I Bustadmeldinga ble det lagt fram fire innsatsområder for boligpolitikken, der ett av dem var å forsterke innsatsen overfor dem som ikke klarer å skaffe seg eller beholde egnet bolig.

Innsats for å forebygge og hjelpe folk ut av bostedsløshet må bygge på erfaringer og tiltak vi vet har effekt, og kommunenes boligsosiale ansvar ble tydeliggjort i den boligsosiale loven som vi vedtok her i 2023. Husbankens nye digitale fagsystem for kommunale boliger og boligsosialt arbeid, Kobo, gir kommunene god systemstøtte i arbeidet med å følge opp loven. Husbanken er tett på kommunene i det boligsosiale arbeidet og finansierer også boligsosiale prosjekter i regi av frivillige organisasjoner.

Det gjennomføres nå flere tiltak for å øke botryggheten og tilbudet i leiemarkedet. Vi er godt i gang med å fornye husleieloven og bygge flere studentboliger, bostøtten er styrket, og flere får startlån. For dem som ikke selv klarer å skaffe seg bolig eller beholde en egnet bolig, er det satt to delmål. Bostedsløse skal raskt få tilbud om varig bolig, og barn og unge skal prioriteres. Ingen skal bli bostedsløse etter løslatelse fra fengsel, etter utskriving fra institusjon, etter opphold på krisesenter eller etter tiltak i barnevernet.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:55:44]: La meg aller først få takke komiteen for at vi faktisk behandler saken i dag, og dette er en «note to self»: Sett deg bedre inn i reglementet. Vi burde selvfølgelig ha levert dette representantforslaget i god tid før 10. april, noe vi dessverre ikke gjorde.

Alle skal ha et trygt sted å bo. Dette er et grunnleggende behov og en forutsetning for å delta i samfunnet. Under Solberg-regjeringen ble det lagt fram en nasjonal strategi for sosial boligpolitikk som rettet innsatsen mot de mest sårbare gruppene. Resultatet var tydelig: I perioden 2012–2020 ble antallet bostedsløse nesten halvert. I 2020 var det 3 325 personer som var bostedsløse i Norge, og av disse var det 148 barn. Det var historisk lavt.

Dessverre har utviklingen snudd. Husbanken anslår at antallet bostedsløse var om lag 4 700 i 2024. Kirkens Bymisjon slo alarm om at 7 079 husstander var i midlertidige botilbud i 2024, og av disse var det 645 barnefamilier som var bostedsløse. Det er tre ganger så mange som i 2020.

Den planlagte kartleggingen av bostedsløse i 2024 ble ikke gjennomført fordi Arbeids- og velferdsdirektoratet ikke har gitt fritak fra taushetsplikten. Dette gjør at vi mangler oppdaterte tall for å følge utviklingen.

Den negative utviklingen krever tiltak. Støre-regjeringen har fjernet viktige virkemidler i den boligsosiale politikken, bl.a. Husbankens tilskudd til utleieboliger for vanskeligstilte. Stortinget vedtok riktig nok våren 2024 å gjeninnføre dette tilskuddet, men det har regjeringen ennå ikke fulgt opp. Norge har heller ikke lenger en strategi for det boligsosiale arbeidet etter at Solberg-regjeringens strategi «Alle trenger et trygt hjem» gikk ut i 2024.

Vi trenger en ny og helhetlig boligsosial strategi som tar tak i utfordringene Norge opplever nå, med konkrete tiltak for å redusere antallet bostedsløse og styrke kommunenes mulighet til å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet. På denne bakgrunn fremmer jeg mindretallsforslaget i saken, fra bl.a. Høyre.

Kathrine Kleveland (Sp) [13:58:25]: Saksbehandlingen i Stortinget må være forsvarlig. Det er en frist for å kunne behandle saker i vårsesjonen. Den fristen var i år 12. april, og dette representantforlaget er framsatt flere uker etter fristen, 26. mai.

Det er ikke forsvarlig saksbehandling med i underkant av en ukes saksbehandling. Det er da i praksis umulig for andre å komme med skriftlige innspill. Det synes jeg er noe respektløst overfor dem som hadde ønsket det, men som ikke rakk det på grunn av korte frister.

Det er et viktig tema som løftes i saken, og Senterpartiet vil gjerne drøfte løsninger og tiltak, men da må vi ha mer en uke på å kunne gjøre det. Komiteen kan selvfølgelig velge å behandle saker som er framsatt etter fristen, men da bør det være en særlig god grunn. Forslaget som fremmes i saken, kunne også fint ha blitt fremmet i en annen boligsak.

Stortinget behandlet våren 2024 Meld. St. 13 for 2023–2024, Bustadmeldinga, hvor Senterpartiet og Arbeiderpartiet la fram tydelige nasjonale prioriteringer for den boligsosiale politikken. I Bustadmeldinga ble det lagt fram fire innsatsområder for boligpolitikken. Ett av disse er nettopp å forsterke innsatsen overfor dem som ikke selv klarer å skaffe seg eller beholde en egnet bolig. Senterpartiet forventer at regjeringen følger opp dette arbeidet.

Jeg vil også vise til Dokument 18 for 2024–2025, Rapport fra reglementskomiteen om endringer i Stortingets forretningsorden, og Innst. 473 S basert på denne, som ble debattert tidligere i dag. I innstillingen står det i kapittel 4.2, Fremsettelse og behandling av representantforslag, under 4.2.1 om tidligere frist:

«Presidentskapet mener det vil være mer hensiktsmessig å oppgi en bestemt dato som frist istedenfor ‘siste møtedag i mars’. Presidentskapet foreslår derfor at § 47 tredje ledd første punktum skal lyde slik:

‘For at kongelige proposisjoner og meldinger skal kunne påregnes å bli behandlet av Stortinget før Stortinget avbryter sine forhandlinger i juni, må de fremlegges senest 31. mars.’»

Det står også at det bør være samme frist for de forskjellige typene saker som fremmes for Stortinget. Dette forslaget står altså Arbeiderpartiet og Høyre bak, bare til informasjon.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:01:09]: Fra kontoret i dag lyttet jeg med ganske stor interesse til debatten om Stortingets forretningsorden som gikk her i denne salen. Det som bl.a. var litt interessant å registrere, var at partiet til nettopp forslagsstillerne i denne saken vel var blant dem som uttrykte seg mest kritisk til at man fremsetter mange representantforslag mot slutten av perioden, og det anses å være uheldig. Det er noe Fremskrittspartiet selvfølgelig ikke er enig i, men det ble i hvert fall uttrykt fra representanter fra Høyre. Da er det litt besynderlig at det nettopp er Høyre som har fremmet et representantforslag etter fristen og med særdeles kort saksbehandlingstid som kommer til behandling i dag. Da virker den noe hul, den kritikken som fremsettes.

Når det gjelder sakens innhold, har vi hatt mange debatter rundt problematikken som knytter seg til bolig, for å få til boliger og få markedet til å fungere bedre, i den forstand at det bør bygges flere boliger. Det er i hvert fall det som Fremskrittspartiet har vært opptatt av, og vi har gjennom en rekke representantforslag fremsatt konkrete tiltak som ville ha avhjulpet situasjonen, sørget for flere boliger og sørge for rimelige boliger, som er kjernen i problemet. Det er da det virker litt tannløst å behandle et forslag som handler om at Stortinget skal pålegge regjeringen å utarbeide en nasjonal boligstrategi, eller boligsosial strategi, som det heter. Det er kanskje et eksempel på at det er svært mange strategier som det etter hvert er blitt vanlig – av ulike regjeringer – å legge opp til og å gjennomføre. Fremskrittspartiet er opptatt av den konkrete politikken som kommer ut av alle disse strategiene, uansett hvilket område det måtte være. Derfor er vi opptatt av å fremme politiske tiltak som bør gjennomføres, og ikke nok en strategi – i dette tilfellet en boligsosial strategi – som ikke nødvendigvis munner ut i noe som helst. Man kan også diskutere om det er naturlig at dette er Stortingets anliggende. Selvfølgelig kan Stortinget mene hva det vil, og få regjeringen til å gjøre det man vil, men det er ikke det mest naturlige at Stortinget vedtar at regjeringen skal iverksette strategier, det tror jeg ikke er en klok fremgangsmåte. Fremskrittspartiet støtter derfor ikke forslaget.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:04:25]: Å mangle ein trygg og eigna stad å bu er ei enorm kjelde til stress, frykt og psykisk uhelse. Busituasjonen er viktig for ungar som veks opp, og det er ein samanheng mellom korleis familiar bur, og korleis dei som veks opp, greier seg seinare i livet, både med utdanning, jobb og helse. «Housing first», eller bustad først, heiter det. Mykje anna hjelp til einskilde personar eller familiar kan vere bortkasta om ikkje det heilt grunnleggjande med ein trygg plass å bu er på plass.

Kirkenes Bymisjon har varsla om dobling av familiar utan trygg bustad, og Husbanken varslar også at fleire hushald med låge inntekter kjem til å slite med å handtere buutgiftene og halde på ein bustad. SV kjempa knallhardt for at retten til bustad skulle lovfestast i 2022, då den bustadsosiale lova blei vedteken. Den nye lova gjev kommunen eit særskilt ansvar for å førebyggje bustadsosiale problem og bidra til at vanskelegstilte på bustadmarknaden skal få hjelp til å skaffe og behalde ein eigna bustad. Vanskelegstilte på bustadmarknaden er dei som er utan bustad, står i fare for å miste bustaden sin eller bur i ueigna bustader eller bustadmiljø. SV føreslår – både i bustadmeldinga, i kommuneproposisjonen og i representantforslag – å auke midlane til Husbanken og til kommunane, slik at det skal følgje midlar med oppgåvene som kommunane har fått. Vi har eigentleg opplevd at Arbeidarpartiet og regjeringa har vore var lite villig til å setje skikkeleg kraft bak ambisjonane og dei fine måla i bustadmeldinga. Rett nok har vi i forhandlingar med regjeringspartia her på Stortinget fått auka midlane til Husbanken og kommunane, men ikkje nok, når ein tek omsyn til dyrtida dei med minst må takle. Riksrevisjonen kom nyleg med flengjande kritikk av korleis dei mest sårbare på bustadmarknaden, dei med alvorlege psykiske lidingar og rusproblem, blir kasteballar i systemet, og samhandlinga er altfor dårleg. Difor støttar vi forslaget om å be regjeringa utarbeide ein ny bustadsosial strategi. Men utan at det følgjer midlar med oppgåvene, vil det skje for lite. Vi får sjå om forslagsstillarane og Høgre vil levere på det i budsjetta sine framover, eller om denne hastebehandlinga er meir for eit valkamputspel å rekne enn ein ambisjon om faktisk å ta tak i problema.

Tobias Drevland Lund (R) [14:07:18]: Vi må gjenreise en sosial boligpolitikk i dette landet. Helt siden liberaliseringen av boligmarkedet har mange piler pekt feil vei. LOs boligindeks fra 2015 til 2025 viser at det har vært et dramatisk fall i andelen boliger helt vanlige arbeidsfolk med vanlige inntekter har råd til å kjøpe, fordi boligprisene vokser fortere enn lønningene. Det betyr at veldig mange yrkesgrupper ikke har råd til å bo der arbeidsplassene er, sier Fagforbundets leder Mette Nord. Særlig går dette ut over dem som har aller minst. De merker det usosiale boligmarkedet mest på kroppen.

Rødt mener vi må gjenreise Husbanken som det viktigste boligpolitiske verktøyet. Husbanken var selve bærebjelken i den sosiale boligpolitikken etter krigen, som den gangen finansierte størsteparten av boligene som ble bygd helt fram til 1990-tallet, og som i sin tur ga helt vanlige folk med vanlige inntekter muligheten til å kjøpe seg et eget sted å bo.

Rødt foreslår også utbygging av en allmenn boligsektor i Norge med ikke-kommersielle boliger til både eie og leie, slik som de bl.a. har i Danmark, med stor suksess. For å starte denne utbyggingen må kommunene gis flere verktøy. De må gis muligheten til å kunne stille krav til at det i alle nye boligprosjekter skal være en viss andel ikke-kommersielle boliger. På den måten kunne vi bygd opp en sånn sektor. Rødt mener også at modeller som leieboersamvirker, som bl.a. Leieboerforeningen har utarbeidet, bør ses på som en av flere modeller til etterfølgelse.

Rødt støtter forslaget om å utarbeide en ny boligsosial strategi. Norge mangler i dag en boligsosial strategi eller handlingsplan mot bostedsløshet, til tross for at behovene på feltet øker raskt. Kirkens Bymisjon skriver at stadig flere i Norge mangler et stabilt og godt sted å bo. De sosiale skillelinjene knyttet til bolig og boforhold er store, og de øker. Mange bor under dårlige forhold og i lite egnede boliger. Med dyrtid og økende økonomisk ulikhet er det flere enn før som strever med høye boutgifter. Det er i tillegg et stort press i det private leiemarkedet og stor mangel på offentlige boliger og tilrettelagte botilbud, særlig i de største byene. Etter flere års nedgang øker også bostedsløsheten i Norge, og det kan vi ikke finne oss i i verdens rikeste land.

Tidligere Arbeiderparti-statsminister Trygve Bratteli uttalte på 1950-tallet, da han den gangen var finansminister, at det er en menneskerett å eie en egen bolig. Han presiserte samtidig at ingen skal kunne tjene seg rike på andres bolignød. For at flere skal kunne eie sin egen bolig, er det nå på høy tid at vi gjenreiser en sosial boligpolitikk som ikke tillater at bolighaier skal tjene seg søkkrike på at folk trenger noe så elementært som et sted å bo. Vi trenger en ny og rettferdig boligpolitikk både for eie og for leie i dette landet.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [14:10:31]: Me har ikkje noka bustadkrise i Noreg. Det me har, er ei ulikskapskrise, ei klimakrise og ei naturkrise. Det betyr at me har rike folk i Noreg som eig både hundrevis av leilegheiter i byane og svære hyttepalass på fjellet og langs fjordane våre, at naturen vår vert bygd ned som aldri før, samtidig som vanlege folk slit med å ha råd til å eiga sin eigen bustad eller til og med leiga seg ein ok bustad i byane våre.

Det trengst ein heilt ny kurs for norsk bustadpolitikk. Me treng å gjenreisa tanken om at ein bustad er eit velferdsgode. Det er ein rett folk har. Det å ha ein trygg plass å bu for seg sjølv og for familien sin bør ikkje vera ei vare som kva som helst anna på ein marknad. Me må sikra folk ein ordentleg plass å bu, uansett om du vil bu på bygda eller i byen, i nord eller i sør.

Då trengst det eit taktskifte frå den politikken me har i dag. Me er nøydde til å få på plass ein ikkje-kommersiell bustadsektor i Noreg. Me er nøydde til ikkje berre å leggja til rette for, men aktivt skapa ein allmennbustadsektor, sånn at folk kan bu trygt uansett om dei i dag har råd til å koma inn på bustadmarknaden eller ei. Om du må skilja deg og finna ein ny plass å bu, treng du å ha ein trygg plass å bu og å kunna verta verande i lokalmiljøet der barna dine går i barnehage eller på skule. Det systemet har me ikkje i dag.

Me har inga bustadkrise, men me ha ei ekstrem ulikskapskrise i Noreg, der det løner seg så mykje å investera i eigedom at altfor mange syltar ned pengane sine. I staden for å bruka pengane til å investera i positiv omstilling og verdiskaping i Noreg vert dei sylta ned i eigedom, og dei sosiale og økonomiske forskjellane mellom folk aukar og aukar. I Oslo står det no tusenvis av bustader tomme fordi dei vert eigde av folk som ikkje treng å ta dei i bruk, mens vanlege folk, sjukepleiarar, lærarar, studentar og trygda, ikkje har råd til å koma inn på bustadmarknaden, og vert skvisa lenger og lenger ut og hamnar i ei fattigdomsfelle.

Sånn kan me ikkje ha det. Miljøpartiet Dei Grøne vil fortsetja å jobba for ei kursendring i norsk bustadpolitikk, og me får håpa at bustadkampen vert ei stor sak i årets valkamp. Det ønskjer Miljøpartiet Dei Grøne å bidra til.

Statsråd Kjersti Stenseng [14:13:37]: Jeg er veldig glad for at representantene her engasjerer seg så mye i et viktig område som både boligpolitikk og bekymringen rundt bostedsløse er. I likhet med forslagsstillerne er jeg også veldig bekymret over den økningen vi nå ser i antallet bostedsløse, og at bruken av midlertidige botilbud øker. Jeg er særlig bekymret for utviklingen vi ser blant barnefamilier. Jeg vil også forsikre Stortinget om at både jeg og regjeringen jobber fortløpende med hvordan vi kan forbedre den innsatsen som er gjort, og sette inn tiltak for å redusere antallet.

Mange kommuner melder om at flere innbyggere trenger hjelp til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og at det er vanskelig å finne boliger i et presset leiemarkedet. Økt rentenivå, bosetting av mange flyktninger og lav boligbygging har bidratt til å øke utfordringene.

Skal vi lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må vi ha en helhetlig boligpolitikk. Regjeringen har satt seg et ambisiøst mål, vi tror på igangsetting av 130 000 boliger innen 2030 og jobber for det. I tillegg øker vi botryggheten og tilbudet i leiemarkedet. Vi fornyer husleieloven, og vi bygger flere studentboliger. Bostøtten er styrket, Husbanken er styrket og flere får startlån.

Kommunenes boligsosiale ansvar er tydeliggjort i boligsosialloven, men så peker Gatejuristen i sin undersøkelse helt riktig på hvordan loven har virket etter et og et halvt års virketid, og funnet ut at kommunene i ganske liten grad kjente til og følger opp loven. Det jobber regjeringen nå med å se på, hvordan vi kan bidra til at kommunene får bedre kjennskap til loven og dermed også følger opp de forpliktelsene som ligger der.

Vi må unngå at folk blir bostedsløse etter løslatelse fra fengsel, etter utskrivelse fra institusjon, etter tiltak i barnevernet eller etter opphold i krisesenter. Vi må unngå at helt vanlige barnefamilier som sliter med økonomien, ikke har et godt sted å bo. Vi må ha et godt system for å hjelpe vanskeligstilte i sårbare overganger.

Husbanken utreder derfor nå om Kobo, som er fagsystemet for boligsosialt arbeid, kan videreutvikles for å styrke den samarbeidsstrukturen vi har når det gjelder spesielt å forbygge bostedsløshet. Mitt mål er at Kobo skal fungere nesten som finn.no for kommunene, der de kan sette seg ned med innbyggere som trenger kommunal bolig, og raskt kan finne boliger som passer for den enkelte.

Jeg deler representantenes ønske om et strategisk og godt arbeid mot bostedsløshet, og jeg mener at vi allerede har tydelige nasjonale føringer for den boligsosiale politikken. Min viktigste prioritet nå er å følge opp mål og tiltak som gir raskest mulig resultater.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:26:20]: Det er egentlig ikke meningen å forlenge debatten, men jeg må legge en liten hilsen tilbake til både Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Dersom Senterpartiet hadde hørt hva jeg sa helt i starten av mitt innlegg, hadde kanskje representanten Kleveland, som nå ikke lenger er til stede i salen, kunnet hoppe over sitt forhåndsskrevne manus, for jeg sa jo nettopp det, at jeg burde ha kjent bedre til reglementet.

Til Fremskrittspartiet: Ja, det er kanskje derfor vi har vært høye og mørke i en litt tidligere debatt i dag, nemlig at – på mine vegne – jeg ikke har klart å lese det reglementet som allerede lå, og at vi mener at det bør strammes inn. Jeg synes det er verken hult eller noe annet å ta opp denne saken nå, og det er dessuten komiteen som valgte å behandle saken.

Så synes jeg det er veldig trist at både Senterpartiet og særlig Fremskrittspartiet ikke heller bruker energien på å virkelig gå inn i saken og snakke om dem det gjelder. Det er altså over 600 barnefamilier som står uten et fast sted å bo. Det burde egentlig bekymre både Fremskrittspartiet og Senterpartiet langt mer enn formalia og hvem som skal behandle en strategi eller ikke. Det er også sånn at de andre strategiene vi har hatt, stort sett – jeg kan ikke si alle – hvert fall har vist at vi har hatt et fokus. Jeg tror på at når man løfter en ting og har den langt framme i pannen, så er det enklere å få gjennomslag for det.

Slik Høyre ser det, er det faktisk helt nødvendig med en ny boligsosial strategi som nettopp har fokus på å både forebygge og motvirke bostedsløshet, og som har konkrete tiltak for å hjelpe vanskeligstilte inn på boligmarkedet, særlig barnefamiliene. Det gjør heller ikke noe om man også refererer til vedtak man allerede har fattet.

Til SV: Dette er altså ikke noe valgkampinnspill. Dette er en sak om å få en ny boligsosial strategi på plass, sånn som den vi hadde fra før. Jeg må si at SV nå har forhandlet budsjetter med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i åtte omganger, er det vel, og de har altså ikke lagt inn igjen leietilskuddet som Husbanken hadde, som de hadde hatt full mulighet til å gjøre senest i forgårs, med tanke på det budsjettet vi skal diskutere i morgen.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:29:17]: Bustad og særleg bustad til dei som slit mest med å kunne ha råd til å kjøpe seg ein bustad, er eigentleg eit tema som vi ikkje skal gjere for mykje politikk ut av, men prøve å finne løysingar på i lag. Heile Europa, særleg dei store byane, diskuterer det same. Eg trur at viss ein ikkje har vilje til å sjå litt forbi det marknadssystemet som vi har i dag, greier vi ikkje å løyse det – så lenge det er ei betalingsvilje til å kjøpe bustader for ein litt høgare pris enn det som er fornuftig med omsyn til det å skaffe bustad til alle.

Det er gentrifisering at investorar kjøper og sel til høgast mogleg profitt. Finansialiseringa, altså at eigedom har blitt eit så viktig investeringsobjekt at mykje av kapitalen som elles skulle ha gått til industri eller anna næringsverksemd, strøymer mot særleg dei attraktive bustadområda i byane, er eit kjempeproblem som ein treng å utvikle ny politikk for.

Vi veit kva vi kan gjere. Vi kan gjere som Paris: seie at 50 pst. av bustadene i eit utviklingsområde er kommunale bustader med regulert husleige, og styre kven som får dei. Dei store byane treng at både sjukepleiarar og andre har råd til å bu i byane. Då er det sånne verktøy kommunen treng. Vi må rett og slett kome oss litt ut av den marknadsliberalistiske ideologien som fanga og fascinerte alle på slutten av 1970-talet, og over i ein aktiv politikk som tek vare på verdiane, men også sørgjer for at ein så vesentleg del som å eige ein plass som er trygg å bu på, eller leige ein plass som er trygg å bu på, er tilgjengeleg for alle, også dei med låge inntekter. Utan å begynne å diskutere det, trur eg ikkje vi heilt greier å løyse bustadproblema for dei med låge inntekter.

Eg tenkjer at viss vi skal snakke om inflasjon òg, er nesten Oslo ei inflasjonsboble når det gjeld bustad. Det er betalingsevna som er problemet, og at kapitalen strøymer til eigedomsmarknaden. Eg tenkjer at seinare storting må få gjort noko med det strukturelle knytt til finans og bustad.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [14:32:13]: Ein viktig del av det grøne prosjektet er å jobba for ein sosial, rettferdig og meir miljøvenleg bustadpolitikk. Då treng me ikkje-kommersielle løysingar: allmennbustadar. Heldigvis er både fagmiljø, kunnskapsmiljø og fagrørsla einige med Miljøpartiet Dei Grøne. Uheldigvis har Noregs største parti, Arbeidarpartiet og Høgre, vedteke å vera ueinige. Dei peikar på at ein ideell eller ikkje-kommersiell bustadsektor ikkje er mogleg å få til i Noreg i dag.

Sanninga er at me har ein sånn sektor i Noreg. Mest kjent er studentbustadar. Dei andre gode eksempla er kanskje ukjende fordi dei er både små og marginaliserte, og ikkje minst er dei akutt utryddingstrua frå den norske bustadfaunaen. I Noreg forvaltast eit av dei fremste eksempla me har på sosiale, ikkje-kommersielle leigebustadar av Boligstiftelsen i Trondheim. Den ikkje-kommersielle stiftelsen eig nesten 900 leilegheiter. Dei leiger ut dei fleste til kommunen som kommunale bustadar, men dei tilbyr òg langsiktige, trygge buforhold for folk som anten ikkje kvalifiserer til kommunal bustad eller av ulike årsaker ikkje kjem seg inn på eigemarknaden.

Mens me i Noreg har ein god bustadpolitikk berre for dei bustadeigarane som kom seg inn på eigemarknaden på riktig tidspunkt, har viktigheita av ein sosial bustadpolitikk lenge vore på agendaen til EU. Boligstiftelsen i Trondheim vart faktisk i år nominert til ein pris av European Responsible Housing Awards. For at denne sektoren skal blomstra, treng ein politiske rammevilkår, og no skjer det motsette. Dei store partia går til angrep på den vesle ikkje-kommersielle bustadsektoren som finst i Noreg, og Boligstiftelsen i Trondheim står no i ein eksistensiell kamp for tilværet. Under radaren til dei fleste følgde nemleg Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa opp arbeid som Høgre starta: å få dei kommunale stiftingane nedlagde og boligmassen overført til kommunane.

Intensjonen kunne verka vel og bra. Argumentet var at det skulle betra kommunane sine moglegheiter til å hjelpa vanskelegstilte med bustad. Stortinget let seg overtyda, vedtok ei unntakslov i stiftingslova og gav med det kommunane åtgang til å oppheva bustadstiftingane. Med ein pressa kommuneøkonomi og lite kunnskap om moglegheitene dei var på veg til å kasta på båten, vedtok kommune etter kommune å bruka moglegheita. I 2023 følgde Trondheim og andre kommunar etter og la ned det som potensielt er det fremste politiske verktøyet for å få på plass allmennbustadar i Noreg. Miljøpartiet Dei Grøne i Trondheim la fram forslag om å bevara stiftinga, men vart nedstemt.

Saka viser at Noreg er eit av dei mest bakstreverske landa i OECD på feltet bustadpolitikk. Det er alvorleg. Det er eit talande bilete på einsrettinga av norsk bustadpolitikk og den manglande evna norske politikarar har til å løfta blikket og sjå at det finst sosiale alternativ i norsk bustadpolitikk som ikkje skapar same ulikskap, naturkrise og finansiell risiko som den einsidige eigarlinja me har i dag. Me får håpa at EU kanskje kjem staten Noreg til unnsetning snart og kan inspirera oss til å få på plass den sosiale bustadsektoren me så sårt treng.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [14:35:26]: Arbeiderpartiet gikk til valg i 2021 for å endre boligpolitikken. Husbanken skulle gjenreises, men det viktigste var å finne verktøy for å bygge flere boliger. Det aller viktigste vi har gjort de siste fire årene, har vært trygg økonomisk styring. Vi har skapt 150 000 flere arbeidsplasser, og de jobbene bidrar til skatteinntekter og verdiskaping. I dag har vi fått svaret for jobben vi har gjort. Renten er satt ned for første gang på fem år.

Vi skal bygge 130 000 boliger, og derfor har regjeringen satt i gang en rekke tiltak som skal gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Direktoratet for byggkvalitet jobber nå med ekstra ressurser for å gjøre plan- og byggesaksprosessene mer digitale, nettopp for å få opp byggetakten. Regjeringen har sendt på høring forslag til lov- og forskriftsendringer som skal bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning. Vi har tatt grep for at flere skal kunne kjøpe seg egen bolig gjennom boligkjøpsmodeller, og for å gi kommunene bedre verktøy for å styre boligsammensetningen i et område. Dette motvirker at levekårsutfordringer hoper seg opp i noen geografiske områder.

Vi i Stortinget har nettopp vedtatt en omfattende lovproposisjon, grunneierfinansiert infrastruktur, som vil gi flere og bedre verktøy for gjennomføring av planer ute i kommunene. Med en ny ordning for grunneierfinansiering av infrastrukturen ønsker vi å gi utbyggerne mer forutsigbare rammer, slik at de vet hva et byggeprosjekt vil koste allerede fra start.

Husbankens låneramme er styrket med 80 pst., opp til 32 mrd. kr, og med ytterligere 2 mrd. kr til byggelån med bokvalitet i årets reviderte budsjett. Flere unge får startlån, og vi har lempet på utlånsforskriften sånn at flere unge får kjøpe seg sin første bolig.

Å sikre studentene rimelige boliger er viktig for et sunt leiemarked. Siden 2022 har vi sørget for tilskudd til bygging av totalt 8 184 nye studentboliger og forbedret de økonomiske rammene ved å øke kostnadsrammen og tilskuddssatsene til byggingen. Flere studentboliger bidrar til å redusere presset på det private leiemarkedet.

Nå er det flere førstegangskjøpere enn på 17 år, og gjennom fire år har vi levert stein på stein for en politikk der flere får mulighet til å eie egen bolig.

Sverre Myrli (A) [14:38:21]: Jeg tok ordet for å si litt om det som er tatt opp om selve behandlingen av representantforslaget. Dette blir i grunnen en repetisjon av en debatt tidligere i dag, hvor vi hadde en lang debatt om endringer i Stortingets forretningsorden, bl.a. om behandling av representantforslag. Jeg vil bare presisere at det er riktig at i forretningsordenen heter det at hvis et forslag skal kunne påregnes å bli behandlet i løpet av sesjonen, må det fremmes senest 10. april. Jeg vil understreke at det er ingen absolutt frist. Det er opp til Stortingets komiteer og stortingsflertallet om de vil behandle også forslag som fremmes etter den fristen. For øvrig blir den fristen nå, hvis stortingsflertallet slutter seg til de foreslåtte endringene, og alt tyder jo på det, 31. mars i stedet for 10. april. Men igjen: Det er altså for å kunne påregnes å bli behandlet.

Så til forslaget. Det er ingen tvil om at forslaget fra representantene fra Høyre ble fremmet veldig seint, altfor seint selvfølgelig, men jeg tror kanskje representantene ikke var klar over bestemmelsene i forretningsordenen, og det var vel i grunnen det Linnestad også var inne på. Hadde dette vært et av de tre første årene i stortingsperioden, kunne forslagene ligget over til neste år, men siden det er det siste året i stortingsperioden, regulerer forretningsordenen og Grunnloven at forslagene ikke kan ligge over til etter valget. Da hadde komiteen to valg: enten å behandle forslaget, eller å la forslaget bortfalle, som er begrepet som brukes i forretningsordenen. Og da viste flertallet i komiteen fleksibilitet, og sa at vi behandler forslaget. Derfor har vi forslaget til behandling her i dag, men det er klart at forslaget kom til behandling altfor seint til at det kunne bli en god behandling av innholdet i det.

Per-Willy Amundsen (FrP) [14:40:29]: Norge er et av verdens mest egalitære samfunn. Forskjellene er små, og de har vært små over tid. Når man lytter til virkelighetsbeskrivelsen som sosialister komme med fra denne talerstol, både de røde og de grønne sosialistene, blir man litt skremt. Det å gjenta en usannhet mange nok ganger kan kanskje bidra til at det dannes en sannhet, men i dette tilfellet er det så åpenbart feil.

Norge har statistisk sett, og det er lett dokumenterbart fra SSB, en Gini-koeffisient som ligger i underkant av 0,25, som da plasserer også blant de mest likestilte landene i verden når det gjelder inntekt og formue. Det er et faktum, og den virkelighetsbeskrivelsen som gis herfra, vil jeg ta sterk avstand fra.

Særlig når man lytter til resepten som skrives ut for sykdommen, blir man også litt skremt. Karl Marx er død. Han døde flere ganger, både fysisk og ideologisk. Ideologisk døde han rundt 1990, men når man lytter til en del av teoriene, tankene og de politiske tiltakene som foreslås herfra, virker det som at ikke alle har fått det helt med seg. Kapitalismen har vunnet. Markedet har vunnet. De gammelsosialistiske løsningene er gått ut på dato. Hvis man skulle innføre det i boligmarkedet, slik det foreskrives, vil man bare gjøre vondt verre.

Ja, vi har utfordringer i boligmarkedet, men når det gjelder de løsningene som er nødvendige, har Fremskrittspartiet fremmet en lang liste over hva som må på plass. Det har man valgt å avvise. De løsningene som venstresiden kommer med, vil gjøre ting verre.

Man bør også reflektere over at sannsynligvis hadde det vært et enda mer likestilte land, inntekts- og formuesmessig, dersom man hadde lyttet til advarslene fra Fremskrittspartiet gjennom flere tiår og begrenset innvandringen. Mye av ulikhetene som eksisterer, og som kan påvises trekker ned – og det kan også SSB dokumentere for dem som måtte være interesserte i den slags – er innvandrere fra ikke-vestlige land som ikke deltar i arbeidslivet. Det er et faktum, og det er altså et problem skapt av sosialistene særlig – både de røde og de grønne.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [14:43:31]: Karl Marx er kanskje død, men Piketty er absolutt oppegåande, så her kjem det nye tankar som byggjer på gamle tankar, og ein utviklar ny politikk.

Eg vil seie litt til Arbeidarpartiet her: Både studentbustadar, auka tilskot, auka midlar til Husbanken og startlånsordning til unge er sånt Arbeidarpartiet hadde, og som vi har forhandla inn på nytt. Det hadde vore så kjekt viss Arbeidarpartiet heller enn å snakka om alt regjeringa har fått til, hadde teke med at det er fleire som jobbar med dette.

Forskjellane er aukande i Noreg, Per-Willy Amundsen. Det er også rimeleg godt dokumentert at dei store forskjellane er mellom dei som har råd til å kjøpe seg bustad, og dei som må leige.

Sigrid Zurbuchen Heiberg (MDG) [14:44:40]: Fyrst til Framstegspartiet: Det er riktig at Noreg ikkje enno er så økonomisk ulikt som Sør-Afrika eller USA, men me i Miljøpartiet Dei Grøne tenkjer det heller ikkje er eit mål å koma dit. Me må verna om det beste med Noreg, og det er bl.a. små forskjellar mellom folk.

Så til ein bustadstrategi som ser sektorar på tvers. Det er tvingande behov for å diskutera bustadpolitikk, arealpolitikk og samferdselspolitikk på tvers. Akkurat no har me enorme område i Oslo som er grå område – sentralt plasserte område det ikkje kan byggjast bustadar på, fordi dei er utsette for støy og forureining grunna for mykje trafikk. Dersom samferdsministeren ville ha latt lokalpolitikarane i Oslo setja ned fartsgrensene, som dei ønskjer på f.eks. Trondheimsveien, ville dette ha utløyst enorme tomteareal som kunne ha busett tusenvis på tusenvis av folk langs Trondheimsveien, på sentrale tomter.

Det er stort behov for samordning. Noreg treng ein bustadminister.

Tobias Drevland Lund (R) [14:45:48]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å tegne meg, men jeg klarte ikke å dy meg etter representanten Amundsens innlegg. Det er helt sant at Karl Marx er død, men det er fortsatt noen av oss som er sosialister, og som mener at det er en hedersbetegnelse. Det at man kjemper for et samfunn hvor den man er, hvor man kommer fra, og hvilken bakgrunn man har, ikke skal ha noe å si, mener jeg er bra. Det at vi prøver å bryte opp den tankegangen om at markedet skal løse alt, mener jeg også er helt riktig å gjøre. Vi har sett det når det gjelder f.eks. strømmarkedet – det dysfunksjonelle strømmarkedet vi er en del av. Vi har også sett det når det gjelder boligmarkedet, der markedet ikke klarer å løse alle problemene samfunnet står overfor. Tvert imot er det med på å skape en del problemer.

Jens Stoltenberg skal angivelig ha sagt en gang at markedet er en god tjener, men en dårlig herre. Det samme gjelder boligmarkedet. Vi trenger større styring, mer kontroll og mer politisk styring av dette boligmarkedet, for å sørge for at vanlige folk med vanlige inntekter skal ha muligheten til å kjøpe seg et eget sted å bo. Vi har prøvd oppskriften til Fremskrittspartiet og Høyre, med nyliberalisme de siste 40 årene. Hva er resultatet? Jo, færre folk har nå råd til å kjøpe seg et eget sted å bo enn på lenge.

Vi har bikket én million leietagere i Norge. Vi snakker hele tiden om at eielinjen er viktig. Ja, det er viktig, Rødt støtter også eielinjen, men skal vi understøtte eielinjen, må vi også gjøre forholdene for dem som leier, mye bedre. Da må vi ha kontroll på leiepriser. Vi må sørge for at folk skal kunne leie rimeligere enn i dag, slik at de også skal kunne sette av penger som gir dem mulighet til å kjøpe seg en bolig på sikt. Det at vi akkurat nå har manglende kontroll på eksploderende leiepriser, skader eielinjen, det skader folks mulighet til å kjøpe seg en egen bolig.

Jeg viste til tall innledningsvis som sier svart på hvitt at vanlige arbeidsfolk med vanlige inntekter har vanskeligere nå for å kjøpe seg en egen bolig enn tidligere. Denne byen vi er i nå, Oslo, er skrekkeksempelet på en usosial boligpolitikk. Det er et par prosent av dem med sjukepleierinntekt, som har mulighet til å kjøpe seg et eget sted å bo her. Ser man på fagarbeidere, er tallet enda lavere. Da er det snakk om 0,2 pst.

Jeg har null tro på at markedet skal løse dette. Her trenger vi sterk politisk styring. Her trenger vi å tenke nytt. Det å ha en sosialistisk boligpolitikk, hadde vært noe, og jeg skulle ønske flere partier var enig med oss i det.

Helt til slutt bare denne påstanden om at forskjellene i Norge er så lave: Norge er ikke lenger dette annerledeslandet med så små forskjeller som vi liker å se på oss som. Det er feil. Det går feil vei i Norge. Det blir større inntekts- og formuesulikhet. Det er bare å sjekke bl.a. en Fafo-publikasjon fra mars.