Michael Tetzschner (H) [12:24:35] (ordfører for saken): Saken gjelder to forslag til nye bestemmelser i forurensningsloven. Det er for det første en ny § 32 b, der hensikten er å hjemle gjennomføringen av EUs nye forordning om grensekryssende forsendelser av avfall. Komiteen tar til etterretning at forordningen regulerer forsendelser av avfall på et detaljert nivå, og adgangen til å gi særnorske bestemmelser om dette vil begrenses av Norges EØS-rettslige forpliktelser og EØS-retten for øvrig.

Bestemmelsens annet ledd går videre enn implementeringen av forordningen ved å gi forurensningsmyndighetene adgang til å gi pålegg om å levere avfall til et lovlig avfallsanlegg ved ulovlige forsendelser av avfall, og at slikt pålegg kan gis når en ulovlig forsendelse av avfall har krysset landegrensen.

Når det så gjelder endringen av § 34, har komiteen delt seg i forslaget om at bør-bestemmelsen gjøres til en skal-bestemmelse som pålegger kommunene å fastsette differensierte gebyrer der dette kan bidra til avfallsreduksjon, økt forberedelse til ombruk og økt materialgjenvinning.

En samlet komité har merket seg at det etter departementets motivtekst ikke vil være opp til kommunene selv å avgjøre om det skal brukes differensierte gebyrer i disse tilfellene. Komiteens flertall oppsummerer lovendringen til at kommunene skal være bundet til å innføre differensierte avfallsgebyrer. Lovendringene gir forurensningsmyndigheten hjemmel til å gi forskrift om beregning av gebyrene samt gir forurensningsmyndigheten hjemmel til å gi forskrift om bruk av differensierte avfallsgebyrer.

Slik § 34 er utformet, bør det stilles spørsmål om det videre arbeidet med forskriftene vil bygge på tilstrekkelig og variert bransjekunnskap, som igjen for en stor del nettopp er kommunenes erfaringer og lokalkunnskap, og om dette perspektivet blir tilfredsstillende ivaretatt når påleggene skal utformes på grunnlag av den hjemmelen som er foreslått.

Flertallet finner drøftelsen knapp for å vurdere virkningene av hvordan lovhjemmelen vil bli utnyttet. Selv om det henvises til det såkalte selvkostprinsippet – som går ut på at gebyrene som skrives ut til husstandene, ikke skal overstige de kommunale tekniske etaters faktiske kostnader – går proposisjonen ikke inn på hvordan en mer detaljert differensiering av avgiftene vanskelig lar seg forene med en dynamisk endring i sammensetningen av avfallet. Etter flertallets oppfatning reiser det særlige spørsmål om avgifter som skrives ut forskuddsvis, mens det vil være etterkontrollen av hvordan gebyrene virker på adferden hos husholdningene, og begge deler vil kreve en høy grad av transparens i kalkyler og i form av etterkontroll.

Det hadde vært bedre hvis man hadde gjennomført en lovendring med forskriften som er kjent for Stortinget, og etter et nitid og godt samarbeid med kommunene. Det er ikke for sent, og derfor ser det ikke ut til at komiteen vil tilrå § 34 i sin nåværende form.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:28:03]: Vi behandlar i dag Prop. 58 L, som gjeld viktige endringar i forureiningsloven. Og føremålet med denne loven er tydeleg: Me skal sørgja for trygg og effektiv handtering av grensekryssande avfall. Me skal styrkja innsatsen for å redusera avfallsmengda, auka ombruk og sikra meir materialgjenvinning.

Eit av ei viktige tiltaka i denne proposisjonen er nettopp endringa i § 34, der kommunane skal bruka differensierte gebyr der det faktisk bidreg til å redusera avfall og til å styrkja ombruk. Dette er god miljøpolitikk, og det er òg god fordelingspolitikk.

Differensierte gebyr betyr at ein betalar for det ein kastar og ikkje noko meir. Det betyr at ein familie som sorterer godt og har lite restavfall, kan få lågare gebyr. Og det betyr at kommunane får moglegheit til å premiera miljøvenleg åtferd, anten det handlar om å velja mindre søppeldunk med færre tømmingar, eller heimekompostering. Det gjev valfridom, noko som eg har forstått at Høgre òg er oppteke av. Difor er det skuffande å sjå at store delar av opposisjonen vel å stemma mot § 34. Det framstår underleg og ikkje som ei reell bekymring for folks kvardag. Dei åtvarar mot byråkrati, men dette handlar ikkje heilt om vanlege løysingar. Dette er løysingar som veldig mange kommunar i dag allereie har, og det er ein smartare bruk av gebyret. Det er rettferdig, fordi dei som belastar systemet minst, betaler òg minst.

Dette handlar ikkje om detaljstyring, men det handlar om å gje kommunane eit tydeleg signal om at dei skal bruka verktøy som verkar, gje innbyggjarane moglegheit til å ta miljøvenlege val og gje insentiv til å kasta mindre.

Linda Monsen Merkesdal (A) [12:30:22]: Det vil eg.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [12:30:35]: Senterpartiet støtter forslagene om å oppdatere forurensningsloven § 32 for å sikre en god regulering av grensekryssende avfall. Det er behov for en god regulering som sikrer at avfall ikke dumpes i utlandet eller på en annen måte håndteres uforsvarlig. Generelt sett mener Senterpartiet at mest mulig avfall bør behandles og foredles i Norge, sånn at vi kan få nytte av den ressursen avfall kan være for både fjernvarme og gjenvinning.

Senterpartiet vil stemme imot regjeringens forslag til endringer i forurensningsloven § 34. Flere høringsinstanser, bl.a. KS og Samfunnsbedriftene, har vært kritiske til forslaget. Senterpartiet er enig i at innføringen av differensierte gebyrer i avfallssektoren må skje med forsiktighet og på grunnlag av solide faglige vurderinger. Slik Trondheim kommune påpeker, må en forskrift som skal regulere gebyrmodeller være basert på grundige utredninger og et bredt og pålitelig datagrunnlag uten mange usikkerheter. Kommunene har inngående kjennskap til både tekniske løsninger og lokale forhold, og de burde vært involvert langt tidligere i prosessen. I stedet legges det opp til at forurensningsmyndigheten skal kunne gi forskrift om både beregning og bruk av differensierte gebyrer uten klare rammer og uten oversikt over hvordan dette vil påvirke husholdningenes økonomi.

Selvkostprinsippet innebærer at kostnaden av nye krav må dekkes gjennom økte gebyrer for innbyggerne. Det betyr at alle nye krav og investeringer som følge av dette lovforslaget i realiteten vil belaste kommunenes innbyggere. I en tid der renovasjonsgebyrer allerede har økt betydelig i mange kommuner, uttrykker KS en reell bekymring for at det samlede gebyrtrykket kan bli for høyt, og at det i praksis svekker folks tillit til og støtte for de miljøpolitiske målene. Det tjener verken miljøet eller fellesskapet.

Vi ser også at en manglende teknologinøytralitet kan bli et problem. Det er uheldig at forurensningsmyndighetene skal gi hjemmel til å pålegge spesifikke, kostnadskrevende teknologier, samtidig som kommunene fratas fleksibiliteten til å utvikle lokale, og kanskje mer kostnadseffektive, sirkulærøkonomiske løsninger. Dette kan i verste fall føre til økte gebyrer uten tilsvarende miljøgevinst. En statlig detaljstyrt modell er derfor ikke løsningen når det er kommunene som best kjenner sine behov. Vi i Senterpartiet er derfor enig i at en bedre vei hadde vært å utvikle veiledere, prøveordninger og samarbeid med kommunene framfor departemental fjernstyring. Av hensyn til lokalt selvstyre, lovteknisk løsning og usikkerhet for hvordan dette slår ut for kommuner og folks økonomi sier Senterpartiet nei til å endre § 34 i forurensningsloven fra et «bør» til «skal».

Sofie Marhaug (R) [12:33:46]: Rødt mener i hovedsak at endringene i forurensningsloven er gode, og vi støtter innstillingen i denne saken. Målsettingen om å redusere avfallsmengden er god, og Rødt mener at arbeidet med å styrke miljøvern internasjonalt er viktig. Rødt støtter altså endringene i § 34 i loven, som pålegger kommunene å ha differensierte gebyrer for renovasjon. Myndighetene gis også hjemmel til å fastsette forskrift som nærmere beskriver hvordan differensieringen skal skje.

I høringen kom det innspill om at bestemmelsen i seg selv, uten mer detaljerte krav, kanskje ikke er nok for å nå målet om avfallsreduksjon. Derfor fremmer vi, sammen med andre partier, forslag om at sånne krav kan følges opp i forskrift.

Til sist fremmer Rødt også et løst forslag i denne saken. Det er basert på en faglig og politisk fundert bekymring, som vi fikk litt etter at fristen i komiteen var gått ut. Det lyder som følger:

«Stortinget ber regjeringen sikre i forskrift at differensierte gebyrer for avfall tar sosiale hensyn, og ikke urettferdig rammer grupper som småbarnsfamilier.»

Det legges med den loven opp til differensierte gebyrer, men det blir i praksis sagt veldig lite om hvordan disse skal konkret utformes. Det er helt greit at vi ikke detaljerer fullt og helt, men Rødt mener det kan være lurt å peke på noen overordnede prinsipper som sikrer at disse gebyrene skal fungere etter hensikten, altså redusere avfallsmengden, og at de ikke skal være usosiale, derav det løse forslaget.

Ola Elvestuen (V) [12:35:53]: Jeg vil bare kort redegjøre for at Venstre også vil stemme for forslagene om å vedta i § 34 at man skal innføre «differensierte gebyrer der dette kan bidra til avfallsreduksjon, økt forberedelse til ombruk og økt materialgjenvinning», og forskrift for dette.

Grunnen til dette er ganske enkelt at vi trenger flere virkemidler for å nå de målene som vi har forpliktet oss til tidligere. Allerede i år skal jo Norge egentlig ha materialgjenvinning på 55 pst. Det ligger vi langt under. I 2030 skal dette være på 60 pst., og i 2035 skal det være 65 pst. materialgjenvinning. Måten dette nå skjer på, er at hver kommune får et ansvar, men det er manglende gjennomføring. Derfor må vi se på flere ulike tiltak for å komme opp på det som er en forpliktelse også for Norge gjennom det EU-direktivet som vi er en del av.

Venstre er selvfølgelig klar over at denne endringen i § 34 vil ikke være tilstrekkelig for å komme opp på det måltallet som vi trenger, men det er ett av flere virkemidler som i hvert fall kan dra i riktig retning. Derfor vil vi stemme for mindretallsforslagene om endringer i § 34. Om det ikke får flertall, slutter vi oss selvfølgelig også subsidiært til innstillingen.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:37:52]: Stortinget skal i dag ta stilling til proposisjon 58 L, om endringer i forurensningsloven. Komiteen tilrår enstemmig å endre lovens bestemmelser om grensekryssende avfallstransport i tråd med regjeringens forslag, og det er jeg glad for.

Jeg fremmer i denne saken to viktige lovendringer. Jeg foreslår å gi hjemmel til å gjennomføre EUs nye grensekryssforordning. Det er et viktig steg for å sikre bedre kontroll med avfall som krysser landegrenser, og for å fremme sirkulær økonomi. Det handler om å sikre like konkurransevilkår for norske aktører i EØS-markedet og å ta ansvar for miljøet også utenfor våre egne grenser.

Jeg vil samtidig minne om at i den urolige tiden vi lever i, er vår tilknytning til EU gjennom EØS viktigere enn noen gang. Det er viktig for oss at integriteten i det indre markedet opprettholdes.

Jeg foreslår videre å lovfeste at kommunene skal differensiere avfallsgebyrene, slik at det i større grad lønner seg å sortere bedre og kaste mindre. De fleste kommuner i Norge gjør dette allerede, og for resten finnes det enkle og kostnadseffektive løsninger vi kan ta i bruk. Gebyrene vedtas i kommunestyret og er i høyeste grad under lokalpolitisk kontroll. Det betyr med andre ord ikke at gebyrene skal øke; tvert imot handler det om å bruke gebyrsystemet smartere enn i dag.

For å nå nasjonale mål og EØS-krav for materialgjenvinning trenger vi kostnadseffektive virkemidler som virker. Differensierte avfallsgebyrer gir folk tydelige insentiver til å bidra, og det er bra for miljøet, for klimaet og mer ansvarlig bruk av ressursene. I praksis vil det si at det lønner seg for folk å kaste mindre. Det er bra for oss, og det er også bra for lommeboken.

Norge ligger ikke an til å nå EØS-kravene, og lav utsortering er en hovedårsak. Derfor foreslår vi nå en lovendring som jeg opplever at har bred støtte blant mange av høringsinstansene, som er enig i at dette er veien å gå. Forslaget bygger på grundige utredninger gjennom flere runder. Lovendringen gir også hjemmel til å fastsette forskrift om differensierte gebyrer. En eventuell forskrift vil selvfølgelig bli utredet nøye og utformet med respekt for lokale forhold og kommunenes erfaringer og i samarbeid med kommunene. Vi skal ikke lage regler som låser kommunene til én bestemt teknologi eller løsning.

Jeg opplever at dette er målrettede og nødvendige tiltak for å styrke miljøpolitikken og gjøre avfallshåndteringen mer bærekraftig. Jeg håper fortsatt at Stortinget slutter seg til forslagene.

Michael Tetzschner (H) [12:41:05]: Dette er en ganske interessant debatt også av prinsipielle grunner. Det man i høystemte ordelag argumenterer for i lovendringen, er alle dens gode virkninger, men Stortinget er ikke forelagt hvordan virkemidlene skal utformes, for det skjer i forskriftene. Selve lovens kraft, tvangsmulighet og, skal vi si, også økonomiske byrde, slik den tar seg ut for husholdningene, ligger i forskriftene.

Jeg synes ikke det er så veldig urimelig at Stortinget ikke gir en fullmaktslov uten å spørre mer om hvordan man detaljert har tenkt å utrulle dette systemet i kommunene. Her er vi ved det spesielle forhold at kommunene ikke er et tilfeldig geografisk område; det er faktisk organisatorisk de som driver innenfor denne bransjen i dag, for de har primæransvaret for å innsamle fra husholdninger. Så velger man da, i strid med høringsuttalelsene fra KS, å gå inn på nærmere dialog – selv om statsråden nå hadde noen yndefulle toner i forrige innlegg, som jo selvfølgelig ikke forplikter.

Det er kanskje litt av de bange anelsene som representanten Marhaug også har, når hun som en kosmetisk øvelse foreslår at man for øvrig henstiller til at regjeringen ikke anlegger disse avgiftene på en sånn måte at de rammer sosialt skjevt. Poenget er at dette er fullmaktslovgivning. Vi vet det har vært tatt opp tidligere at Stortinget ikke får seg forelagt forskriftene slik de utformes, og langt mindre virkningene av dem, før folk blir misfornøyde.

Jeg tror også at regjeringen har veldig rett når den i klimameldingen som Stortinget har til behandling, på side 159 i spalte 1 snakker om medvirkning og demokrati i kommunene:

«Kommunen spiller en viktig rolle som demokratisk arena, der innbyggerne, gjennom deltakelse i lokaldemokratiet har mulighet til å påvirke omstillingstakten og samfunnsutviklingen i sin kommune.»

Ja, da kunne man jo bare tatt dette alvorlig og innbudt KS og dem som driver med avfall, til å se hvordan de to regelsettene som pålegger byrder på befolkningen og husholdningene, virker forskjellig. Det ene er jo selvkostprinsippet, som kommunenes tekniske etater skal holde seg innenfor, og det andre er at man bruker avgiftssystemet for å fremme en spesiell adferd. Dette er en oppskrift på at det blir dyrere avgifter og høyere avgiftstrykk. Jeg har ikke sett at man har balansert høyere avgifter på noen områder med avgiftslettelser i andre deler av avfallssegmentet.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [12:44:24]: Med respekt å melde: Det er ikke en veldig uvanlig form for arbeidsdeling mellom regjeringen og Stortinget at Stortinget legger de overordnede rammene, og at en del av detaljene, f.eks. den tekniske beregningsmetoden, er noe regjeringen arbeider med å fastsette, gjennom forskrift. Det er ikke nødvendigvis bestemmelser det er hensiktsmessig å ha i en lov, det er i mange tilfeller hensiktsmessig at det er et arbeid som regjeringen gjør etter at man har fått fullmakt i loven til å jobbe videre med det.

Stortinget kunne jo i denne saken, hvis man virkelig ønsket å få på plass denne typen differensiering, f.eks. lagt føringer for dette arbeidet, sagt noe tydelig om hva man var opptatt av å ivareta, f.eks. hvordan kommunenes rett til å fastsette sine gebyrer, hvilken teknologi man skal ta i bruk, skulle ivaretas på en god måte i forskrift. Det merker jeg meg at flertallet ikke har valgt å gjøre. Det synes jeg er synd, for det gjør at vi nå går glipp av et verktøy i verktøykassen for å få ned mengden som kastes i Norge, mengden som sorteres til ombruk. Det er trist.

La meg understreke: Å bruke avgiftssystemet til å ta ned mengden vi kaster, gir ikke høyere avgifter, det gir mindre avfall å håndtere for avfallshåndteringsselskapene. Det gir derfor lavere kostnader for innbyggerne i norske kommuner – og dermed også mindre avgifter til fordeling til kommunenes innbyggere. Med andre ord: Den retningen Høyre velger å ta i denne saken, istedenfor å komme med en tydelig tilbakemelding på hva man ønsker av regjeringen i forskriftsarbeidet, bidrar dessverre til mindre måloppnåelse på sirkulærøkonomi og potensielt også høyere avgifter for innbyggere i norske kommuner som ikke på egen kjøl velger å differensiere avgiftene sine. Det synes jeg er trist.

Avslutningsvis: Regjeringen er helt tydelig på hva vi vil med forskriftsarbeidet. Det er å komme tilbake til noen av de detaljene som det er naturlig å ha i en lov, men det er ikke å detaljgjennomføre nøyaktig hvordan dette skal gjøres i den enkelte kommune. Der skal det være frihet og fleksibilitet. Det er et langstrakt land vi bor i, med ulike kommuner. Da bør det også være tilpasningsevne. Vi burde likevel klare å få på plass en hovedregel som sier at alle skal ha differensierte avgiftsgebyrer som gir folk insentiv til å sortere ut, til å kaste mindre. Det ville vært et godt utgangspunkt for framtiden.

Michael Tetzschner (H) [12:47:21]: Jeg håper landets husholdninger lyttet veldig nøye til det forrige innlegget. For det første gjør man saken lett for seg ved å argumentere for forskrifter generelt. Jeg kan berolige statsråden med at Høyre er for forskriftsmuligheten, men hjemmelsloven må inneholde hovedgrepene.

Det som er vanlig, er at forskriftene inneholder definisjoner, tekniske anvisninger, hvordan man skal måle opp arealer i avhendingsloven, tønnemål eller noe utvendig, altså alt det tekniske som også forandres gjennom teknologiske endringer og følgelig har behov for en lettere regelendring enn å gå tilbake til Stortinget med lovendring.

Det det argumenteres for her, er et avgiftssystem som Stortinget ikke er forelagt, ikke engang som modell. Det hadde ikke vært noe i veien for det siden statsråden allerede har klare forestillinger om hvordan dette skal se ut, selv om han i neste setning sier at ja, dette skal også skje med lokale tilpasninger. Da hadde det for Stortingets arbeid med disse lovene vært mulig med et utkast til normalforskrifter sammen med saken, som vi hadde forsikret oss om var utarbeidet med den bransjekunnskapen som våre kommunale avfallsselskaper står i hver eneste dag.

Vi er altså blitt bedt om å sverge troskap til en modell som ikke er framlagt for Stortinget. Den er ikke godt nok utredet. Det eneste man argumenterer for, er en hjemmel til å innføre en eller annen modell som man altså framstiller slik man gjør med veldig mye innenfor klima – at alt skal bli veldig fint.

Den siste delen av innlegget til statsråden gikk nettopp ut på at dette nærmest skulle føre til nedgang i avgiftene. Ja, da vil jeg være enda mer interessert i å se hvordan den modellen ser ut i praksis.

Jeg mener av respekt for husholdninger, og også av respekt for at Stortingets hovedoppgave er å ha en hånd på rattet når det gjelder hvilke byrder man pålegger landets husholdninger og jevne mennesker, at det skal Stortinget interessere seg for. Jeg tror at på en rekke områder står klimaarbeidet i stampe, nettopp fordi man ikke drar befolkningen godt nok inn i hvilke planer man har, før de får det på fakturaen fra kommunen, som selv ikke er invitert til å ha noen innvirkning på det.