Stortinget - Møte onsdag den 5. mars 2025 (under arbeid)

Dato: 05.03.2025
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Merknader

Referatet er under arbeid. Innleggene blir publisert fortløpende så snart de foreligger.

Sak nr. 2 [11:32:28]

Ordinær spørretime

Talere

Presidenten []: Det blir noen endringer i den oppsatte spørsmålslisten, og presidenten viser i den sammenheng til spørsmålslisten i salappen.

Endringene var som følger:

Spørsmål 1, fra representanten Frank Edvard Sve til statsministeren, er trukket tilbake.

Spørsmålene 13 og 14, fra henholdsvis representantene Hårek Elvenes og Else Marie Rødby til forsvarsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 19, fra representanten Hege Bae Nyholt til forsknings- og høyere utdanningsministeren, utsettes til neste spørretime, da statsråden er bortreist.

Spørsmål 21, fra representanten Une Bastholm til landbruks- og matministeren, vil bli tatt opp av representanten Kristoffer Robin Haug.

Spørsmål 1

Fra representanten Frank Edvard Sve til samferdselsministeren:

«Regjeringa la i mars 2024 fram sin NTP, som presenterer Arbeidarpartiet og Senterpartiet sine planar for samferdselspolitikken dei neste tolv åra. Her tok regjeringa Støre prosjektet Møreaksen til 30–40 mrd. kr heilt ut av NTP. No står stortingsrepresentant og fyrstekandidat til Arbeidarpartiet i Møre og Romsdal fram og lovar bygging av Møreaksen i Molde-området i den neste fireårsperioden som ei valkampsak for Arbeidarpartiet.

Gjeld Arbeidarpartiet sin politikk berre for enkelte, eller står statsminister Støre bak sin eigen politikk og eigen NTP, som har fjerna prosjektet Møreaksen heilt dei neste tolv åra?»

Presidenten []: Dette spørsmålet er trukket tilbake.

(Innlegg er under arbeid)

Spørsmål 3

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: «Regjeringen har sendt på høring et forslag der de foreslår å gi seg selv fullmakt til å stille krav om godkjenning av private virksomheter for å sikre helsepersonell i det offentlige. Premisset for forslaget er at private truer det offentlige helsetilbudet, og at det er nødvendig å ha bedre kontroll over fremveksten av slike tilbud dersom hensynet til tilgangen av helsepersonell tilsier det.

Hvilket insentiv har de offentlige sykehusene til å være gode arbeidsgivere hvis de ikke lenger trenger å kjempe for å beholde sine ansatte?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. Jeg er helt enig i at vår felles helsetjeneste skal være så god, holde så høy kvalitet, ha så god tilgjengelighet, være så orientert mot pasientene og ha såpass korte ventetider at den er førstevalget til innbyggerne våre. Jeg mener, på akkurat samme måte, at vi som offentlige arbeidsgivere må være gode arbeidsgivere. Det er konkurranse om arbeidskraften. Vi kan ikke ta helsepersonell for gitt.

Jeg mener at vi i litt for mange år har tatt helsepersonell for gitt for mange steder. Det å sørge for at våre felles sykehus er attraktive arbeidssteder, at vi gir mer faglig frihet, at vi gir utviklingsmuligheter, at en opplever å ha tillit, at en opplever å bli sett, at en kan få utvikle seg, at en har spennende og meningsfulle oppgaver, og at en ikke bruker for mye av arbeidshverdagen sin på tidstyver, byråkrati, unødvendig rapportering og annet som stjeler tid fra faget – alt dette er det viktig at vi gjør. Skal vi beholde og rekruttere personell til vår felles helsetjeneste, må vi sørge for at vår felles helsetjeneste er en god arbeidsgiver.

Det forslaget regjeringen har hatt på høring, og som jeg tar sikte på å sende til Stortinget, handler ikke om det. Det handler om at det bør være slik at det finnes muligheter til gjennom forskrift å fastsette godkjenningsordninger for private helseaktører, under gitte forutsetninger. En slik godkjenningsordning har vi jo i dag for spesialisthelsetjenesten. Den hadde vi også under forrige regjering. Der er det også mulig å fastsette en slik godkjenningsordning, bl.a. av hensyn til kvalitet og beredskap.

Så har jeg foreslått at vi i denne hjemmelen også bør kunne legge vekt på tilgangen på helsepersonell, og det er fordi vår felles helsetjeneste har et sørge-for-ansvar. Konkret betyr det at våre felles sykehus over hele Norge skal ha 24-7-akuttberedskap. De skal behandle alle alvorlig syke pasienter. De kan ikke velge pasientstrømmen sin, de skal ta alt det som kommer inn fra nødetatene. De skal utdanne framtidens helsepersonell. Dette er grunnleggende, viktige samfunnsoppgaver hvor den offentlige helsetjenesten må være en bærebjelke.

Sett i lys av helsepersonellkommisjonen og sett i lys av perspektivmeldingen, som sier at mangel på helsepersonell kan bli en av de store utfordringene i årene framover, mener jeg det er forsvarlig, ut fra en beredskapstankegang, å ha en hjemmel som ikke er en vid hjemmel, men en ganske smal hjemmel, en unntaksbestemmelse som vil kunne brukes i enkelte tilfeller, hvis en ser at det i deler av Norge ikke er mulig å opprettholde sørge-for-ansvaret i de felles sykehusene. Det vil da kunne legge noen skranker og begrensninger for etableringen av private tjenester som ikke har dette sørge-for-ansvaret.

Denne saken har vært på høring. Det er mange meninger. Det er noen som er veldig for, det er noen som er veldig mot, det er mange som er midt imellom. Regjeringen går nå gjennom de høringsinnspillene. Jeg utelukker ikke at vi er villig til å justere forslaget, men jeg mener likevel at dette er riktig å gjøre.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det var sterkt å lese i Adresseavisen i dag at tillitsvalgte ved St. Olavs hospital går ut og sier at de frykter rovdrift på ansatte ved det offentlige sykehuset i Trondheim.

Forslaget til Støre-regjeringen, som de har sendt på høring, kan egentlig forenklet oppsummeres med at regjeringen med lov i hånd skal kunne tvinge helsepersonell til å jobbe i det offentlige dersom sykehus er i en situasjon der det er mangel på helsepersonell. Det er flere problematiske sider ved Støre-regjeringens resonnement. Det første er tanken om at private truer de offentlige sykehusene. Innen spesialisthelsetjenesten har jo det offentlige monopol, med noen unntak. Det andre tvilsomme poenget i resonnementet er at regjeringen bruker ordet «dersom» når de snakker om mangel på helsepersonell. Mangel på helsepersonell er ikke i fjern fremtid; det er nå-situasjonen. Veldig mange sliter med å få vaktene til å gå opp.

Så la meg stille spørsmålet på en annen måte: Hvorfor har ikke statsråden tro på at det offentlige vil vinne konkurransen om helsepersonellet? Har ikke statsråden større ambisjoner for den offentlige helsetjenesten?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg forsøkte å si, handler ikke dette om å legge begrensninger på hvor helsepersonell skal jobbe. Som jeg også sa, er det konkurranse om arbeidskraften, og de offentlige sykehusene må være gode arbeidsgivere og foretrukne arbeidsgivere. De må rett og slett være så gode arbeidsplasser at helsepersonell har lyst til å jobbe hos dem. Det er ikke det dette handler om.

Det handler om at vi vil kunne komme i den situasjonen – jeg håper ikke det skjer, men det kan skje – at vi i enkelte deler av landet blir så sårbare at vi ikke klarer å opprettholde vårt sørge-for-ansvar. Hvis vi ikke kan opprettholde vårt sørge-for-ansvar overfor innbyggerne våre og sørge for at vi har akuttberedskap 24-7 og kan behandle alvorlig syke, fordi helsepersonellet strømmer til private helseaktører som har åpent på dagtid, som tilbyr kun et fåtall behandlinger, og som kanskje ikke engang kan regnes som et sykehus, da må vi som politikere ta ansvar for det. Derfor mener jeg at en trenger en slik hjemmel.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Som jeg har påpekt, mener regjeringen at en fullmakt til å bestemme hvilke private tilbydere som skal tilby helsetjenester, kun skal benyttes dersom det oppstår mangel på tilgang på helsepersonell. Det resonnementet mener jeg er tvilsomt fordi mangel på helsepersonell er en utfordring allerede i dag. Hvordan ser regjeringen for seg å bruke loven? Det er ikke godt nok forklart i høringsbrevet. Der står det at hjemmelen skal brukes hvis det er en nærliggende risiko for et forsvarlig tjenestetilbud. For å få en tydeligere forståelse og en pekepinn på hvor ofte denne hjemmelen kan benyttes, vil jeg spørre statsråden: Hvor mange ganger i 2023 eller 2024 har mangelen på helsepersonell vært så alvorlig at det forelå nærliggende risiko for at det offentlige ikke ville kunne opprettholde et forsvarlig tjenestetilbud?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Nå er jo dette en lov som gir hjemmel for å fastsette en forskrift i framtiden, ikke i fortiden, så jeg vet ikke hvor meningsfullt det er å ta utgangspunkt i tall tilbake i tid.

Vi skal få grundig anledning til å diskutere denne saken når den blir fremmet for Stortinget. I den proposisjonen vil regjeringen selvfølgelig redegjøre grundig for både hva høringsinstansene har uttalt, og hvilke eventuelle justeringer som er gjort i dette forslaget. Da kan vi få en ordentlig god debatt i Stortinget, som vi alltid bør i viktige saker, og dette er også en viktig sak.

Så må jeg understreke og minne om at en hjemmel i spesialisthelsetjenestelovgivningen for å fastsette en godkjenningsordning for etablering av private helsetilbydere gjennom forskrift også var til stede, så vidt jeg vet, under åtte år med borgerlig regjering. Da kunne en legge vekt på både kvalitet og beredskap og andre hensyn. Det er altså den samme hjemmelen som vi nå foreslår en forsiktig utvidelse av, i møte med de mulige helsepersonellutfordringene vi ser i årene framover.

Spørsmål 4

Siv Mossleth (Sp) []: «Behandling av akutt hjerteinfarkt (STEMI) er så rask som mulig åpning av den tette blodåren i hjertet. Statsråden har vist til trombolyse som alternativ til døgnåpent PCI-senter i Bodø. Men 50–60 pst. av pasientene kan ikke få trombolyse, eller de har manglende effekt av trombolyse. Hos disse pasientene vil den permanente skaden i hjertet bli større og større jo mer tid som går før de kommer til PCI-senteret.

Da statsråden pekte på trombolyse som løsning, visste statsråden at opp mot 60 pst. av pasientene ikke kan hjelpes ved trombolyse?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for spørsmålet. Jeg har stor forståelse for at tilbudet til pasienter med hjerteinfarkt skaper engasjement. Som representanten vet, har vi diskutert dette flere ganger før. Det er Helse nord som har sørge-for-ansvaret for pasientene i helseregionen og for at det gis forsvarlig helsehjelp. Jeg lener meg selvfølgelig på de medisinskfaglige vurderingene som gjøres i helseregionen. Jeg er jurist og politiker, ikke lege, og jeg mener at vi politikere skal være forsiktig med å politisere medisinskfaglige spørsmål. Vi må ha tillit til at fagfolkene gjør de vurderingene og fatter de beslutningene innenfor helseforetaksmodellen som er riktig for at pasientene skal ha et godt tilbud.

Som kjent har styret i Helse nord vedtatt at invasiv kardiologi skal være faglig, organisatorisk og administrativt samlet i ett senter, ved Universitetssykehuset i Nord-Norge. Dette senteret har to driftssteder: et døgnkontinuerlig senter lokalisert ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, i Tromsø, og et dagtilbud lokalisert ved Nordlandssykehuset, altså i Bodø. Det er drift ved PCI-laben i Bodø alle hverdager på dagtid for de samme pasientkategorier som også før har hatt dette tilbudet i Bodø. Jeg har selv vært og besøkt dette senteret sammen med representanten, og jeg tror vi begge kan skrive under på at det jobber fremragende fagfolk der, som gir god helsehjelp til innbyggerne. Vi skal være takknemlig for det tilbudet. Det er også slik at pasientene transporteres til Tromsø hvis komplikasjonsfaren er stor, for der har man annen og bedre ekspertise, men også de akutte PCI-tilfellene som oppstår på kveld, natt og i helgene, utføres som prosedyre i Tromsø.

Den faglige anbefalingen er at det gis trombolyse innen 30 minutter etter første medisinske kontakt hvis pasienten ikke kan behandles med PCI innen 120 minutter. Dette er en medisinskfaglig vurdering som gjøres i det enkelte tilfellet med den enkelte pasient og av ansvarlig behandler. Trombolyse er en blodproppbehandling som kan gis prehospitalt, i praksis gjerne i ambulansen. Ifølge Helse nord er trombolyse førstevalget for flertallet av pasienter med store hjerteinfarkt, basert på Helse nords geografi.

Det er helt riktig som representanten sier, at det ikke er alle pasienter som kan motta trombolyse. Det kan være på grunn av kontraindikasjoner. Noen pasienter vil ikke ha effekt av trombolyse – på folkelig språk kalt blodfortynnende. Jeg forstår og er kjent med at det er ulike faglige meninger om dette og ulike synspunkter, og det er viktig at de faglige spørsmålene diskuteres og reises i fagmiljøene.

Den store utfordringen er likevel at det er for få pasienter som får trombolyse, noe også ekspertgruppen som evaluerte behandlingen, har slått fast. Raskere trombolyse i regionen vil bety redusert dødelighet og lavere risiko for hjertesvikt etter infarktet. Derfor er det bra at dette tilbudet styrkes, bl.a. gjennom prosjektet «trygg akuttmedisin».

Siv Mossleth (Sp) []: Jeg har lyst til å understreke det helseministeren sier og vet, nemlig at mellom 50 pst. og 60 pst. av pasientene ikke kan hjelpes ved bruk av trombolyse. Det betyr at best praksis er PCI-behandling. Innenfor anbefalt behandlingstid er det 100 000 mennesker omkring Tromsø som har tilgang til best praksis, nemlig primær PCI, døgnet rundt. Cirka 100 000 mennesker omkring Bodø har ikke et sånt tilbud. Det vil si at det er veldig stor forskjell på tjenestene, og jeg skjønner ikke hvordan ministeren kan forklare det når han har et overordnet ansvar for de faglige tilbudene og for likeverdigheten.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Som jeg sa i svaret, er det slik at pasienter i regionen som ikke kan ha trombolyse eller ikke kan få behandling ved PCI-senteret i Bodø, vil bli transportert til Tromsø, hvor det er et døgnåpent tilbud. Også der jobber det veldig dyktige fagfolk. Det viktige for oss er ikke akkurat hvor tilbudet ligger, men at tilbudet har god kvalitet, at det er tilgjengelig, at det er faglig forsvarlig, at vi kan opprettholde høy kompetanse og ha faglig utvikling, for også dette feltet er heldigvis under faglig utvikling. Der mener jeg at vi må ha tillit til de vurderingene som helseregionen gjør. Jeg forstår at PCI-debatten i Bodø er opprivende, og jeg forstår det er mange meninger. Jeg har møtt og brukt mye tid – selvfølgelig – på dem som mener det også skulle vært et døgnåpent tilbud der, men det mener altså ikke Helse nord, og da er dette opp til Helse nord å beslutte.

Siv Mossleth (Sp) []: 95 pst. av befolkningen i Salten kan få PCI-hjelp innen anbefalt tid i Bodø. Halvparten av dem som bor rundt Bodø, får det i løpet av 1 time når det er åpent i Bodø. Dersom disse pasientene må reise til Tromsø, tar det nesten 4 timer, altså 3 timer og 51 minutter. Dette er offentlig korrekte tall. Det er en utrolig stor forskjell på å få behandling innen 1 time og å få behandling innen 4 timer, som er dobbelt så lang tid som anbefalt tid. Jeg skjønner fortsatt ikke hvordan du kan unnlate å ta ansvar og påpeke overfor Helse nord at likeverdighet må til i denne saken.

Presidenten []: Presidenten minner om at talen skal rettes gjennom presidenten og ikke i du-form til statsråden.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Jeg mener at det å ta ansvar er å sørge for at helseregionene kan fatte gjennomtenkte, helhetlige og ansvarlige beslutninger ut fra hva som tjener alle innbyggerne. PCI i Bodø er ganske grundig diskutert. Representanten vet at det for en tid tilbake var en ekspertgruppe som hadde to forslag til konklusjon. Det ene var å beholde PCI i Bodø som et dagtilbud, men da underlagt Universitetssykehuset i Nord-Norge, i Tromsø. Det andre forslaget var å legge det ned og flytte pasientene til Tromsø. Jeg har ikke sett noen ekspertutvalg, faglige vurderinger eller utredninger i Helse nord eller hos andre som nå tilsier at en skulle endre den vurderingen. Da mener jeg det ville vært direkte uansvarlig av meg å gripe inn mot faglige råd i Helse nord og be dem om å ha et tilbud som de mener det ikke er faglig grunnlag for.

Spørsmål 5

Kjersti Toppe (Sp) []: «Aktiv dødshjelp er igjen ein debatt i Noreg. I Nederland, der dødshjelp er lovleg, innvilgar ein dødshjelp til stadig fleire og yngre personar. I 2022 fekk 8 720 personar hjelp til å døy i Nederland, som utgjer heile 5,1 pst. av dødsfalla i landet. Som statsråd har ein ei stor moglegheit til å fronte kva verdiar helsetenestene skal byggje på, slik som livshjelp i staden for aktiv dødshjelp og gode tilbod innan palliasjon og smertelindring.

Kva gjer statsråden sjølv for å unngå ei utvikling i Noreg som den vi ser i Nederland?»

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk til representanten for et veldig viktig, vanskelig og krevende spørsmål. Jeg er veldig glad for at representanten stiller det, så takk for det.

Denne regjeringen er selvfølgelig opptatt av å sikre god lindrende behandling og å gjøre døden mest mulig verdig. Er det noe vi vet i livet, er det at vi alle en gang skal dit. Vårt landsmøte, vårt partiprogram og denne regjeringens politiske plattform åpner ikke for assistert eller aktiv dødshjelp. Vi er helt enige om at vi må prioritere livshjelp. Vårt mål er å sørge for at mennesker i Norge får god behandling for sine lidelser og sykdommer. Alle som trenger det, skal få god lindrende behandling og omsorg i den siste fasen av livet. For personer med kroniske og alvorlige lidelser er både fastlege, øvrige kommunale helse- og omsorgstjenester og spesialisthelsetjenesten viktige aktører for å nå dette målet. Så har vi en rekke supplement til de ordinære tjenestene som også gjør en uvurderlig jobb og sørger for veldig viktige bidrag inn i det som kan kalles «sistehjelp».

Regjeringen vil bidra til at tilbudet om lindrende behandling og omsorg ivaretar hele mennesket, og at det legges til rette for et sammenhengende og koordinert forløp av tjenester i tråd med den enkeltes ønsker og verdier. I budsjettet for 2025 er det bevilget midler til oppfølging og implementering av tiltak fra Meld. St. 24 for 2019–2020, Lindrende behandling og omsorg, bl.a. til kompetanseutvikling og barnepalliative team. Det er utarbeidet nye råd og veiledere innenfor lindrende behandling til helse- og omsorgstjenesten, og de regionale helseforetakene har i 2025 fått i oppdrag å utarbeide opplæringstilbud i palliasjon. Vi vil satse på både breddekompetanse og spisskompetanse innenfor dette viktige fagfeltet.

Det er etablert tverrfaglige palliative team som skal bidra til at mennesker som trenger lindrende behandling og omsorg, og ikke minst deres pårørende, blir ivaretatt, og at de mottar helhetlige og sammenhengende tjenester. For å ivareta barn som har en livstruende eller livsbegrensende sykdom, er det etablert barnepalliative team i sykehusene våre. De skal sikre et likeverdig tilbud for barn og unge over hele landet.

Det ukrenkelige menneskeverdet er den grunnleggende verdien for tjenesten vår, og det er ingen i vårt land som skal måtte føle at de er en byrde eller en belastning mot livets siste dager. Når livet nærmer seg slutten, skal vi gjøre alt det vi kan for at det skjer på en så verdig måte som mulig. Alt det vi kan gjøre for å være til stede i menneskers liv – støtte, gi medisinsk forsvarlig behandling og smertelindring, være til stede for mennesker – mener jeg er det aller viktigste sporet å forfølge. Det er verdier som er ganske grunnleggende også for meg, og som jeg mener at vi må stå opp for sammen og gjøre alt det vi kan for å forbedre og sikre. Jeg synes det er bra at representanten reiser dette spørsmålet, og jeg mener at vi sammen bør kunne gjøre enda mer for å sikre at dette skjer med verdighet og omsorg.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil seia tusen takk for svaret. I oppfølgingsspørsmålet vil eg inn på eit debattinnlegg som stod i Aftenposten, der ei ung anonym jente skreiv at berre debatten om at nokons liv bør hjelpast til sjølvmord på medisinsk grunnlag, gjer noko med livskvaliteten. Dette er ei jente som lever med Aspergers syndrom og spiseforstyrringar, og som skriv at ho har diagnosar som kvalifiserer til aktiv dødshjelp i Nederland. Ho føler ho lever eit verdig liv, men har no begynt å tvila på verdien av livet sitt. Ho vil vera ein byrde for mange livet ut, men synest debatten er vanskeleg og at det er eit paradoks at ein har ein nullvisjon mot sjølvmord samtidig som ein får ein debatt om aktiv dødshjelp.

Eg vil spørja helseministeren kva han har å seia til alle dei som lever med livslange diagnosar i Noreg i dag.

Statsråd Jan Christian Vestre []: Takk for oppfølgingsspørsmålet. Som jeg var inne på i det første svaret, mener jeg at ingen i Norge skal føle at de er en byrde eller belastning for noen, og kanskje aller minst i velferdsstaten. Vi har bygget velferdsstaten ut fra noen grunnleggende prinsipper om likhet, rettferdighet og trygghet. Det at ingen av oss vet når vi trenger velferdsstaten, men skal være trygge på at den dagen vi trenger velferdsstaten, får vi hjelp av den så lenge det er behov for det, er en grunnleggende verdi i det sosialdemokratiske Norge som jeg mener vi skal hegne om, beskytte og ta vare på, for det er en veldig fin samfunnskonstruksjon. Det sagt håper jeg at jeg nå har gjort klart og tydelig rede for hva jeg mener om dette, hva regjeringen mener om dette, og hva vårt landsmøte mener om dette. Vi må også ha respekt og takhøyde i den offentlige debatten for at det er lov å ha andre meninger om dette. Det at det er et meningsmangfold og et liberalt debattklima, tror jeg er sunt, også fordi det trygger oss i det budskapet og i de prioriteringene vi mener er riktig.

Kjersti Toppe (Sp) []: Statsråden var inne på stortingsmeldinga om lindrande behandling og omsorg, som vart vedteken i 2020. Der var det eit klart mål frå eit samla storting at ein skulle få til aktiv livshjelp, smertelindring og omsorg som eit tilgjengeleg tilbod for alle, uavhengig av alder, diagnose, funksjonsnivå og bustad. Eg har no fått bekymringsmeldingar frå nord om at Universitetssjukehuset i Nord-Noreg har bestemt å leggja ned ei velfungerande palliativ eining på Harstad sjukehus som har vore der i 17 år, og å erstatta den med eit palliativt team, noko som er ei klar svekking av det tilbodet og eit heilt anna tilbod enn det ei fagleg eining kan tilby.

Med det statsråden sa i sitt første svarinnlegg: Vil statsråden kunna sikra at det ikkje vert lagt ned døgnplassar på ei palliativ eining som den i Harstad?

Statsråd Jan Christian Vestre []: Det er helseregionen som har ansvaret for dimensjoneringen av tilbudet, og som fortløpende gjør de faglige vurderingene av hvilke tilbud som skal være hvor. Det sagt er det jo et mål for oss at vi skal styrke det palliative tilbudet, både breddekompetansen og spisskompetansen innenfor det. Det er viktig overfor barn og unge, det er viktig overfor voksne, og det er viktig overfor eldre. I takt med at befolkningen blir eldre – og vi får jo være glad for at folk lever stadig lenger, for det er også et tegn på medisinske framskritt og gjennombrudd og at vi får et stadig bedre samfunn – må vi være forberedt på at det vil være mer behov for gode tjenester og omsorg innenfor palliasjon. Da må vi sørge for at vi både utdanner nok personell, har gode og attraktive jobber for dem, tar vare på kompetansemiljøene og selvfølgelig også at det er tilstrekkelig kapasitet i den tjenesten. Det vil nok være ulike vurderinger av dimensjonering og hvor tilbudet skal være, og jeg forutsetter selvfølgelig at Helse nord tar ansvar for det og sørger for at alle innbyggerne i regionen har et godt tilbud også innenfor palliasjon.

Spørsmål 6

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: «Da Senterpartiet var del av regjeringen, fikk vi bl.a. skalert ned Ocean Space Centre, NTNU, Vikingtidsmuseet og Regjeringskvartalet. Tullinløkka-løsningen for Nationaltheatret beregnes å koste hele 10 mrd. kr. Som statsråd foreslo jeg en nedskalert løsning. Nå ligger saken hos den nye statsråden for kvalitetssikring.

Kan statsråden redegjøre for viktigheten av kvalitetssikring av slike prosjekter, og hvordan arbeidet med kvalitetssikring i Finansdepartementet foregår under nåværende statsråds ledelse?»

Statsråd Jens Stoltenberg []: La meg først takke for spørsmålet og samtidig berolige representanten med at arbeidet med ekstern kvalitetssikring av store statlige investeringer foregår på nøyaktig samme måte under min politiske ledelse som da representanten var finansminister.

Investeringer med kostnader som ikke står i forhold til nytten, legger beslag på ressurser som kunne gått til andre og viktigere formål. Målet med statens prosjektmodell og ordningen med kvalitetssikring er nettopp at vi skal unngå feilinvesteringer og få bedre kontroll med kostnadene. De siste årene har vi, som representanten nevner, hatt utfordringer i flere store statlige byggeprosjekter – både i planlegging og gjennomføring. Det er bekymringsfullt.

Representanten Vedum nevner Nationaltheatret spesielt. Alternativene som er utredet for rehabilitering av Nationaltheatret fra Statsbygg, er alle veldig kostbare og innebærer høy gjennomføringsrisiko. Når vi skal ta en beslutning om veien videre for Nationaltheatret, må vi vite hva det koster å ta vare på selve det historiske bygget, og vurdere kostnader og risiko ved ulike ambisjonsnivåer for videre utvikling av teateret.

Som finansminister ga representanten Vedum sammen med kulturministeren en ekstern kvalitetssikrer i oppdrag å gå gjennom Statsbyggs utredning. De er også bedt om å utrede et minimumsalternativ der det historiske bygget rehabiliteres. De ser også på hvordan vi kan redusere usikkerheten og få informasjon om flere mulige lokasjoner.

Ordningen med ekstern kvalitetssikring er viktig for å belyse kostnader og risiko grundig før vi tar beslutninger. Regjeringen vil ta stilling til hvilket alternativ som skal planlegges videre for Nationaltheatret, når vi har et kvalitetssikret beslutningsgrunnlag.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Nå kommer den vurderingen fra kvalitetssikring i løpet av mars måned, i hvert fall etter planen, og det er viktig og også betryggende å høre at man fortsatt kjører grundige og gode kvalitetssikringsprosjekter i Finansdepartementet. Som statsråden sier, har dessverre mange store statlige byggeprosjekter de siste årene blitt mye dyrere enn ventet. Sammen nedskalerte Senterpartiet og Arbeiderpartiet flere av dem.

La meg gå til Nationaltheatret. Selvfølgelig må vi ta vare på Nationaltheatret. Operahuset i Sydney er et fantastisk bygg, og kostnaden er i dagens kroneverdi 7 mrd. kr. Da man pusset opp nasjonalteatret i London, selvfølgelig et helt annet bygg, var kostnaden ca. 1 mrd. kr. Også her skal vi ha et stort prosjekt – vi ser bort på vårt flotte nasjonalteater – men det begynner å miste helt bakkekontakten når man begynner å snakke om en størrelsesorden på 10 mrd. kr fordi man i tillegg til å pusse opp bygningen skal lage et underjordisk teater på Tullinløkka. Er finansministeren enig i at det er en stor, stor risiko hvis man skal begynne å bygge en ny, stor underjordisk teaterscene på Tullinløkka?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg er for det første enig i det regjeringen Støre har gjort da representanten Vedum var finansminister, nemlig å skalere ned og stanse en god del store byggeprosjekter som hadde kommet ut av kontroll og/eller lå an til å bli svært kostbare. Det var omstridt og vanskelige beslutninger, men det var riktige beslutninger.

Når det gjelder beslutningen om Nationaltheatret, er jeg også opptatt av at vi skal gjøre det på akkurat den grundige og ordentlige måten som regjeringen la opp til før jeg ble finansminister – nemlig grundige utredninger og grundige eksterne kvalitetssikringer, inkludert at finansministeren og kulturministeren, altså for en god stund siden, også ba om utredning av et minimumsalternativ. Jeg tror hele beslutningsprosessen blir lettere dersom jeg ikke forskutterer hva som blir konklusjonen, men holder meg til prosessen med grundige utredninger, der vi også håndterer den åpenbare risikoen som er der, og så beslutter etter det.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) []: Da jeg hadde rollen som finansminister, var det viktig for meg å sørge for å få på plass en utredning av minimumsalternativet og også kvalitetssikre prosjektet, for jeg ble bekymret for at det kunne bli en ny byggeskandale. Det er jeg redd for at vil ramme Kultur-Norge i stort. Det er viktig at vi har støtte til viktige kulturprosjekter, og en stor kostnadssprekk – rundt 10 mrd. kr – på Nationaltheatret i Oslo vil kunne gå ut over scener i Stavanger, i Bergen, Griegkvartalet, nytt museumsbygg i Trondheim og kulturbygg i Tromsø. Det er store og små kulturprosjekter rundt omkring i hele Norge. Noe av grunnen til at jeg som finansminister gikk spesielt inn i dette prosjektet, var at jeg var redd for at det nesten kunne være en tikkende bombe under Kultur-Norge. Kulturbudsjettet er på ca. 25 mrd. kr, og hvis man da har den typen byggeprosjekter, er jeg redd for at det vil komme ut av kontroll.

Så mitt siste spørsmål og en oppfordring til den nye finansministeren er: Vær tilbakeholden, vær nøktern, sørg for at det er kulturmidler til hele landet, og stopp Tullinløkka-prosjektet, for det er det for høy risiko knyttet til.

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er litt uklart for meg hva som nå var spørsmålet. Jeg oppfattet det mer som en klar oppfordring om å holde igjen og være forsiktig. Jeg skal være forsiktig, og vi skal velge en ansvarlig løsning. Men igjen: Jeg tror den beste måten å velge en ansvarlig løsning på er å gjennomføre de utredningene og kvalitetssikringene som representanten Vedum la opp til da han var finansminister. Det var prisverdig, inklusive at man fikk et minimumsalternativ som handlet om å rehabilitere det gamle bygget, og ellers begrensede tiltak utover det. Vi tar stilling når vi har beslutningslaget.

Spørsmål 7

Heidi Nordby Lunde (H) []: «Da handlingsregelen ble lagt frem for Stortinget i stortingsmelding nr. 29 i 2001, skrev Finansdepartementet: «Regjeringen legger vesentlig vekt på at handlingsrommet som økt bruk av oljeinntekter gir, skal brukes på en måte som også vil styrke vekstevnen til norsk økonomi. Lavere skatter og avgifter kan gi næringslivet bedre arbeidsvilkår, slik at konkurranseevnen styrkes».

Hvilke reduksjoner i skatter og avgifter mener statsråden kan øke vekstevnen i økonomien i dag?»

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det norske skatte- og avgiftssystemet har generelt en god utforming. Skattesystemet er godt forankret i prinsippene som er nedfelt i skattereformen av 1992, med brede grunnlag og lave satser. Samtidig har det vært gjort justeringer for å tilpasse systemet til utviklingen i Norge og internasjonalt. Blant annet er selskapsskattesatsen redusert fra 28 til 22 pst. Selskapsskatten er den skatten som har størst betydning for investeringer i næringsvirksomhet. Regjeringen har holdt satsene uendret gjennom denne stortingsperioden.

I løpet av den siste stortingsperioden er det gitt betydelige lettelser i den ordinære inntektsskatten for personer. Lettelser i skatt på arbeidsinntekter er gunstig for familiene og husholdningene, samtidig som det stimulerer til arbeid og støtter opp om arbeidslinja. Slike lettelser bidrar også til økt verdiskapning, ved at både næringslivet og offentlig sektor får tilgang til mer arbeidskraft.

Skatteinntektene bidrar til å finansiere velferdsgodene og til at fordelingen av inntekt og formue blir jevnere. Samtidig påvirker de fleste skatter og avgifter isolert sett ressursbruken i økonomien på en uheldig måte. Hensynet til å redusere skattenes negative virkning på økonomien må balanseres mot fordelingshensyn og behovet for skatteinntekter.

Vi har hatt flere skatteutvalg som har sett på hvordan en kan endre hele eller deler av skattesystemet for å oppnå mer effektiv ressursbruk, senest Torvik-utvalget i 2022. Felles for disse utvalgene er at de mener det er potensiale for forbedring i skattesystemet ved å redusere skatter som hemmer investering og arbeidstilbud, og erstatte det med skatter og avgifter som er mindre skadelige for økonomien. Samtidig peker utvalgene på at skattesystemet bør ha få unntak og få særordninger. Brede skattegrunnlag og likebehandling av næringer, virksomhetsformer og investeringer legger best mulig til rette for en god ressursutnyttelse og minst mulig skattemotiverte tilpasninger.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Takk for svaret. Høyre er enig i at høyere arbeidstilbud også bidrar til å styrke vekstevnen i norsk økonomi og har derfor foreslått mer i skattelette til nettopp enkeltpersoner og husholdninger, for å bidra til det.

Jeg merker meg at statsråden sier at det nåværende skattesystemet er godt forankret, men kritikken av det som har skjedd de siste årene, er jo nettopp at det har skjedd raske endringer som har ført til uforutsigbarhet og skapt politisk risiko. Jeg skulle nesten ønske at statsråden hørtes noe mer overbevist ut i sitt svar enn det han faktisk gjør.

Støre-regjeringen vil i sin regjeringsperiode ha krevd inn over 120 mrd. kr mer i skatt sammenlignet med om skattenivået hadde vært holdt på et uendret nivå. Er finansministeren da enig i at denne kraftige skatteøkningen også har hatt negative konsekvenser for norsk økonomi?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Som jeg sa i mitt svar, er det nesten slik at alle skatter har negative virkninger på økonomien. Det er noe som må da må veies opp mot behovet for skatteinntekter for å betale for forsvar, helse, pensjon og alt det andre gode vi er opptatt av. Det er noen få unntak, og det er noen miljøskatter. Utover det vil enhver skatt, enten det er på arbeid, kapital eller eiendom, ha vridninger i økonomien som er uheldige.

Det er avveiningen mellom de uheldige vridningseffektene opp mot det at vi trenger skatteinntekter, som gjør at vi må finne balansen, som denne regjeringen er opptatt av og bl.a. har gjort ved å redusere skatten på arbeid, på inntekt. Da jeg var statsminister, tok vi initiativet til å begynne å redusere selskapsskatten. Utviklingen siden den gangen har vært at det har gått fra 28 til 22 pst. Det er en viktig reduksjon som også har gjort investeringer i norsk økonomi mer lønnsomme.

Heidi Nordby Lunde (H) []: Premisset i 2001 var at det er skatter og avgifter som hemmer vekstevnen i norsk økonomi. Vi er jo enige om at vi trenger skatter og avgifter for å finansiere både velferdsgoder og viktige ting som f.eks. forsvar og sikkerhet. Istedenfor å gjøre økonomien mer produktiv, har regjeringen Støre brukt stortingsperioden til å reversere reformer, skape politisk risiko gjennom uforutsigbar skattepolitikk, gjort det vanskeligere for bedrifter å ansette og gjenopprettet et stort antall fylkeskommuner eller politikontor og tingretter ingen har etterspurt. Skattene er nå blant de høyeste i OECD, til tross for høye oljeinntekter og med et langt høyere utgiftsnivå enn våre naboland, uten at det er merkbart høyere nivå på disse tjenestene.

Hvis det er slik at Norge er verdens beste land å investere i, hvorfor har vi hatt ti kvartaler med utenlandsk investorflukt fra Oslo Børs, og hvorfor har norske investorer flyttet til Sveits i hopetall? Tyder ikke det på at denne skattepolitikken og uforutsigbarheten har slått hardt ut for Norge?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Alt i alt går det ganske godt i norsk økonomi. Sysselsettingen er på et svært høyt nivå, arbeidsløsheten er lavere enn den har vært gjennom mange år, lavere enn normalen/snittet har vært de siste tiårene. Investeringene er på et høyt nivå, så private investorer risikerer penger og satser penger på å investere i nye prosjekter, og overskuddene i spesielt industrien er på et svært høyt nivå.

Det betyr ikke at alt er bra i norsk økonomi, men det er ikke slik representanten antyder, at disse skattene nærmest kveler all skaperkraft og investeringslyst – fakta viser at det ikke er tilfelle. Tvert imot investeres, bygges og sysselsettes det i Norge på et nivå som er godt sammenlignet med så godt som alle andre land.

Igjen: Alle skatter skaper uheldige vridninger, men det må veies opp mot fordelene ved å ha penger til forsvar, helse, skole og alt det andre vi er opptatt av.

Spørsmål 8

Mahmoud Farahmand (H) []: «Hva er utviklingen i handelskonflikten mellom USA og EU, og hva gjør regjeringen for å begrense negative konsekvenser for norsk økonomi og konkurranseevne?»

Statsrsåd Jens Stoltenberg []: Knapt noe land er mer tjent med internasjonal handel enn Norge. Vi eksporterer om lag halvparten av det som produseres av varer og tjenester her i landet, til utlandet. Økte tollsatser og en handelskrig kan derfor få alvorlige konsekvenser for norske bedrifter og arbeidsplasser.

Norsk eksport til USA utgjør 8 pst. av fastlandseksporten. Vi selger bl.a. sjømat, møbler og metaller til USA. Eventuell amerikansk toll på norsk eksport vil derfor ramme bedrifter over hele landet. Dersom EU svarer med beskyttelsestiltak som også begrenser Norges adgang til EUs indre marked, vil det i vesentlig grad forverre situasjonen for norske bedrifter. I tillegg risikerer en handelskonflikt å dempe veksten og øke kostnadene i den globale verdensøkonomien, noe som vil kunne få svært alvorlige konsekvenser for norsk økonomi og norske arbeidsplasser.

I en situasjon der vi risikerer en handelskonflikt, er det viktigere enn noen gang å slå ring om EØS-avtalen. Denne avtalen sikrer oss adgang til det europeiske markedet og gir oss et godt grunnlag for å hindre at en beskyttelsestoll rammer Norge. Dette har statsministeren og mange av regjeringens medlemmer en rekke ganger tatt opp med sine europeiske kolleger. Jeg tok det opp senest i går med den polske finansministeren, som representerer det polske formannskapet i EU. Vi er også i tett dialog med amerikanske myndigheter for å ivareta norske interesser.

I en usikker tid er det enda viktigere at vi holder orden i norsk økonomi. Et konkurransedyktig norsk næringsliv med produktive og solide norske bedrifter gjør oss bedre rustet til å håndtere urolige tider.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg takker for svaret. Vi er nok ganske enige om behovet vårt for å ha tett tilknytning og at tollsatser og handelskrig er vi ikke tjent med. Så langt er vi helt enige.

Det som er litt forunderlig, er at i løpet av denne regjeringsperioden, med Støre-regjeringen, har man strammet til tollsatsene på en rekke landbruksvarer fra USA, og da snakker vi om flere hundre prosent. Da er mitt spørsmål: Hvordan mener statsråden, både som finansminister nå og med sin bakgrunn fra internasjonal politikk, disse tollsatsene vil oppleves av vår handelspartner på den andre siden av Atlanteren, og hvilke konsekvenser kan det få?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Jeg tror at andre land, også USA, er klar over at Norge har null toll, med to unntak. Vi har en lav toll på noen tekoprodukter, som har vært der under skiftende regjeringer, og vi har også under skiftende regjeringer hatt en internasjonal sett høy beskyttelsestoll på landbruksvarer. Det er der under denne regjeringen, det har vært der under den forrige regjeringen, og er en del av norsk landbrukspolitikk. Ut over det har ikke Norge toll på varer, og vi har også frihandel med de aller fleste tjenester.

Det Norge gjør, er å formidle dette budskapet til USA, ut fra en vurdering av at det verken tjener amerikanske bedrifter eller norske bedrifter dersom norsk sjømat blir dyrere i USA, eller dersom norske metaller blir dyrere i USA. Så får vi se hvor langt USA og amerikanske myndigheter lytter til det norske syn, når de nå åpenbart er i ferd med å sette opp tollsatsene.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg takker igjen for svaret. Vi er enige om at dyrere produkter som følge av tollsatser, det vil til slutt ende opp hos forbrukeren, så det vil si at de tollsatsene på landbruksvarer som denne regjeringen har skrudd opp, også vil treffe norske forbrukere til syvende og sist. Det er ikke snakk om hvorvidt vi har hatt disse tollsatsene – det har vi jo hatt – men de er skrudd kraftig til på Støre-regjeringens vakt. Igjen er spørsmålet: Vil statsråden gå i gang med å se om han kan rulle tilbake noen av disse økningene som har kommet i løpet av denne regjeringsperioden?

Statsråd Jens Stoltenberg []: Det er riktig at Norge har ingen toll bortsett fra på teko og på landbruk. På landbruk er de høye. De har vært høye under skiftende regjeringer. Det var også kritikk av at tollsatser ble økt da jeg var statsminister. Så vidt jeg vet, ble ingen av dem redusert under den regjeringen som kom, fordi dette har vært en del av en landbrukspolitikk. Det er enighet om at man skal bidra til å beskytte norsk landbruksproduksjon. Det er et område der vi har klart mindre frihandel enn det Norge normalt forfekter. Det har en kostnad for norske forbrukere, men det bidrar til å styrke norsk landbruksproduksjon.

Spørsmål 9

Liv Kari Eskeland (H) []: «Gratisferjer har, spesielt i turistsesongen, gitt utfordringar for mange øysamfunn, der fastbuande og næringsliv har vorte ståande att på kaia.

Korleis vil statsråden møta den auka etterspørselen no når vi står framom ein ny sommarsesong?»

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Framkommelighet på veinettet og forutsigbare reiser er viktig for alle trafikanter, og ferje er en viktig del av det norske veinettet. For denne regjeringen har det vært viktig å gjennomføre tiltak som gjør det enklere for folk å bo i øysamfunn og langs kysten. Derfor har regjeringen innfridd målsettingene som vi satte oss i Hurdalsplattformen om gratis ferjer og om halv takst på øvrige ferjesamband. Dette har vært et viktig og populært tiltak for regjeringen.

En ønsket effekt av rimeligere ferjebilletter er at trafikken øker og reduserer avstandsulemper og reisekostnader. Forutsigbarheten for alle reisende kan imidlertid bli redusert på enkelte avganger i perioder med økt trafikk – typisk i sommersesongen, når det er mange som er på reisefot.

I Norge har vi 16 riksveiferjesamband og om lag 114 fylkesveiferjesamband. Statens vegvesen er på vegne av Samferdselsdepartementet oppdragsgiver for ferjesamband på riksvei, mens det er som kjent fylkeskommunene som er oppdragsgivere for ferjestrekninger på fylkesvei.

Regjeringen har lagt til rette for halv takst og gratis ferje ved at fylkeskommunene er tilført midler over rammetilskuddet. Fylkeskommunene kjenner etter min vurdering best sine egne samband, og de kan vurdere eventuelle tiltak for trafikkregulering i det enkelte samband ut fra særskilte trafikale forhold.

For å imøtekomme sesongvariasjoner i trafikken er tilbudet på flere ferjesamband økt i turistsesongen, både riksveisamband og fylkesveisamband. Flere ferjesamband setter inn ekstra fartøy der det er størst utfordringer i perioder med mye trafikk.

Vi vet at det er veldig mange som setter stor pris på det politiske grepet som her er gjort, ved at vi nå har gratis ferjer eller reduserte takster, og vi tror dette er noe folk også vil sette pris på når sommeren nærmer seg, og som gjør det enda mer attraktivt å feriere i Norge.

Liv Kari Eskeland (H) []: Me veit jo at den såkalla gratisferje-ordninga ikkje er fullfinansiert frå staten til fylkeskommunane, og restrekninga vert jo då sendt over til fylkeskommunane, som driv tenesta, og dette går ut over andre fylkeskommunale tenester. Det er ei utfordring. Eg registrerer at statsråden seier at det vert enklare for folk å bu langs kysten med gratis ferje, men det er ikkje enklare når ein vert ståande igjen på kaien og ikkje kjem med ferja, og når laksen vert ståande på kaien og ikkje kjem med ferja.

Difor har fylkeskommunane og kommunane kome med ein del forslag til statsråden om korleis dette kan løysast, men så langt er dei aller fleste forslaga berre refusert. Er det mogleg at statsråden kan tenkja litt om igjen no, når me berre har Arbeidarpartiet i regjering,– når det gjeld dei forslaga som fylkeskommunar og kommunar har kome med?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Som jeg sa i mitt første innlegg, er det fylkeskommunene selv som vet hva slags trafikkregulerende grep man eventuelt kan gjennomføre, og det finnes eksempler på at ulike ferjesamband har gjort den type tiltak. Så er som sagt fylkeskommunene best egnet til å vurdere det selv, uten at jeg må fortelle dem hvordan det skal gjøres.

Så er det slik at da vi innførte gratisferje, og også da vi innførte tiltak med å redusere ferjeprisen, beregnet vi jo det på korrekt måte, slik man gjør når man innfører den type ordninger. Men så er det riktig i den forstand at vi – etter den tid – ikke vet så mye om hvordan utviklingen har vært, for fylkeskommunene bestemmer jo selv f.eks. hvor omfattende ferjetilbud de vil ha, hvor høy frekvens de vil ha. Og selv om det finnes en normert standard, finnes det ikke en statlig styrt standard, så det er ikke slik at fylkeskommunene f.eks. ikke kan ha et mer ekspansivt tilbud enn det man hadde for to-tre år siden. Det er veldig vanskelig å måle i ettertid. Jeg registrerer at det blir sagt, men vi fullfinansierte selvfølgelig ordningen da vi innførte den.

Liv Kari Eskeland (H) []: Nå er det slik at det er staten som har påført fylkeskommunane denne utfordringa, fordi det er staten som har kome inn med gratisferje-tilbodet, eller som har sagt at det skal vera tilbod, men det er fylkeskommunane som må plukka opp rekninga, òg viss dei då vil ha meir ferje, som er heilt nødvendig for at dette skal tilfredsstilla det kravet som fastbuande og næringsliv har.

Men eg opplever ikkje heilt at statsråden anerkjenner problemstillinga. Det hadde vore greitt å høyra: Anerkjenner statsråden at dette er ei problemstilling som me er nøydde til å gripa fatt i, og som me er nøydde til å finna gode løysingar på no, før me står oppe i den same situasjonen med sommarsesong der fastbuande og næringsliv vert ståande igjen på kaien?

Statsråd Jon-Ivar Nygård []: Først vil jeg understreke at dette er en god ordning. Den har redusert reiseavstand og ulemper for befolkningen, som jo bidrar til verdiskaping og bolyst og blilyst i Distrikts-Norge. Det er utgangspunktet, men så er det riktig at det har medført noen utfordringer, særlig på sommertid., og det har nok blitt noe mer omfattende enn det har vært tidligere. Men så skal vi heller ikke glemme at ferjekø i Norge på sommerstid ikke er noen ny hendelse, men det har blitt litt mer. Det må man da håndtere på et eller annet vis, og det kan fylkeskommunene eventuelt se på om det er noen grep de kan gjøre for å regulere det. De er jo ganske frie i så måte til å gjøre regulerende tiltak innenfor det området som de har ansvaret for.

(Innlegg er under arbeid)

Forrige kapittel