Stortinget - Møte tirsdag den 28. november 2023

Dato: 28.11.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 75 S (2023–2024), jf. Dokument 8:249 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [10:34:10]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Bjørnar Moxnes, Mímir Kristjánsson, Tobias Drevland Lund og Marie Sneve Martinussen om å sikre anstendig sosialhjelp til alle som trenger det (Innst. 75 S (2023–2024), jf. Dokument 8:249 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [] (ordfører for saken): Komiteen har hatt dette representantforslaget til behandling, og det er komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet som står bak innstillingen. Jeg regner med at mindretallet vil legge fram sine egne forslag.

Anna Molberg (H) []: Sosialhjelpen skal sikre et minstemål av mat, klær og husly dersom det ikke finnes annen tilgjengelig hjelp i form av trygdeytelser eller arbeid. Sosialhjelpen skal være en midlertidig nødhjelp og ikke en permanent ytelse. Derfor er det viktig at ytelsen ikke virker passiviserende, men at det knyttes visse aktivitetskrav til den, samtidig som søkeren får annen hjelp til å avklares for enten permanente ytelser, arbeid eller skole. Dette var bakgrunnen for at den borgerlige regjeringen innførte aktivitetskrav for mottakere av sosialhjelp under 30 år.

I fjor vinter kom det urimelige eksempler på krav til salg av bolig og andre eiendeler for å motta sosialhjelp. Det var eksempelvis krav om at man skulle selge egen bolig som man betalte mindre for å bo i enn om man hadde leid. Høyre etterlyste en justering i Navs veileder på samme måte som regjeringen Solberg gjorde under pandemien. Dette kom heldigvis på plass, og vi legger til grunn at denne typen krav ikke lenger forekommer.

Men siden sosialhjelpen er ment å være en subsidiær og midlertidig ordning for dem som ikke kan dekke egne levekostnader gjennom arbeid eller økonomiske ytelser, mener Høyre det blir prinsipielt uriktig å innføre et fribeløp for inntekt, slik forslagsstillerne ønsker. Kommunene skal vurdere den enkeltes behov etter en konkret vurdering av vedkommendes situasjon. Flere nasjonale føringer vil derfor svekke kommunenes skjønn der det er rom for å gjøre mer personlige tilpasninger.

Høyre har først og fremst andre løsninger for å bedre folks økonomi. Vi foreslår at uføre skal kunne jobbe mer ved siden av trygden, vi foreslår å øke barnetrygden, vi foreslår å styrke moderasjonsordningene i barnehage og SFO for familier med lav inntekt, vi foreslår at alle skal kunne delta på fritidsaktiviteter, uavhengig av størrelsen på lommeboken, og vi vil senke matvarepriser gjennom å gjennomgå og lette importvernet for enkelte matvarer. Vi vil også gjøre det enklere å kombinere utdanning med mottak av trygdeytelser, vi vil bruke lønnstilskudd for å få flere innvandrere i arbeid, vi vil styrke boligkjøpermodeller, som leie-til-eie, for at flere skal kunne få sin vei inn i boligmarkedet, og vi vil ha flere tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne. For dem som ikke kan norsk, er språkopplæring den viktigste aktiviteten som kan tilbys for å bedre mulighetene på jobbmarkedet.

Tor Inge Eidesen (Sp) []: Forslagsstillerne trekker fram hvordan høyere priser på mat, strøm og bolig fører til at stadig flere må be om hjelp for å få endene til møtes. Jeg er enig i at den dyrtiden vi er inne i, er vanskeligst å håndtere for dem som har minst fra før.

Røde Kors er en av flere som har sendt skriftlig innspill til behandlingen av dette representantforslaget. De er bekymret for økningen i fattigdom, særlig blant sårbare grupper. Det er òg kjent at mange sosialhjelpsmottakere har en opphoping av flere velferdsproblemer.

Men velferdssamfunnet har ikke bare ett virkemiddel for å møte disse utfordringene. Levekårsforskjeller og sosioøkonomiske forhold kan forebygges gjennom kommunale tiltak, som bolig, tilrettelegging, veiledning og andre tjenester, for å nevne noe. Sosialhjelpen er også både en ytelse og en tjeneste. Satsene er veiledende, og kommunen skal bruke skjønn når hjelpen utmåles.

Andre tiltak, som gratis kjernetid i barnehage, gratis SFO, bostøtte og tilgang til fritidstilbud, er viktige elementer i et samlet velferdstilbud. Derfor prioriterer også Senterpartiet og Arbeiderpartiet gjennom regjeringens arbeid satsing på flere områder, noe som skal sikre gode levekår for folk flest. Regjeringen har òg, sammen med SV, bidratt til at de veiledende satsene for sosialhjelp har økt med 10 pst. fra 1. juli i år.

Jeg vil også vise til den nye veilederen fra Arbeids- og velferdsdirektoratet som gir Nav-kontorene et praktisk hjelpemiddel for å kunne utøve skjønn og foreta konkrete, individuelle vurderinger. Undersøkelser viser at mange Nav-kontor allerede brukte det handlingsrommet som ligger i sosialtjenesteloven fra før, men med veilederen må vi forvente at dette handlingsrommet er tydelig og klart for alle.

Et annet poeng er at sammenligningen av sosialhjelp med SIFOs referansebudsjett ikke nødvendigvis blir riktig. Sosialhjelp er ment som et sikkerhetsnett. Referansebudsjettet inneholder også en del utgifter til innkjøp av varige forbruksgjenstander. Det er likevel viktig at SIFO har fått i oppdrag å utrede grunnlaget for de statlige veiledende satsene for sosialhjelp, og jeg ser fram til at dette blir lagt fram tidlig i 2024.

Til slutt vil jeg nevne at regjeringens tillitsreform innebærer at flere beslutninger skal fattes nær innbyggerne. Jeg forventer at den tilliten blir brukt, og at de lokalt ansatte på Nav-kontorene bruker sitt handlingsrom til beste for brukerne.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne for å reise en viktig sak.

Økonomisk trygghet er en universell rettighet som alle skal ha i landet vårt. Uansett hva som har skjedd i livet, eller hvorfor man er der man er, har alle krav på et minste, anstendig livsopphold. Det er en helt grunnleggende byggestein i det spleiselaget som fellesskapet vårt er.

Jeg har ikke for vane å sitere arbeiderpartipolitikere, men det er en ting Einar Gerhardsen sa, som jeg ofte tenker på når vi på Stortinget behandler saker som akkurat dette. Han sa om velferdsstaten at man ikke lenger skal måtte oppsøke hjelp med noen verdighetsattest med seg – det skal holde med en fødselsattest. Det er noe av poenget med de universelle rettighetene: Ingen skal måtte leve på nåden til en god velgjører. Ingen skal måtte være i noens makt på den måten, i et avhengighetsforhold. Derfor er universelle rettigheter til inntektssikring og f.eks. økonomisk sosialhjelp, og at vi alle kan oppsøke det, så viktig. Det er frigjørende.

Dessverre er sosialhjelpen i dag ofte så lav og så rigid at den gir verken trygghet eller frihet. I Fafo-rapporten som kom for kort tid siden, om matkøene, kunne vi lese at 27 pst. av de i matkø mottok økonomisk sosialhjelp. De statlige satsene er så lave at de er langt unna det Forbruksforskningsinstituttet anser som et helt nødvendig, forsvarlig livsopphold. Og det er ikke rart at matkøene har vokst i den priskrisen vi står i nå, når fellesskapets siste økonomiske sikring er langt under hva som faktisk kreves for å leve. Stikk i strid med Gerhardsens visjon for velferdsstaten blir folk nødt til å oppsøke nettopp veldedigheten for å klare seg.

Derfor støtter SV mange av forslagene i denne saken. De statlige satsene for sosialhjelp må opp. Det må gjøres mer forpliktende, og utmålingen må bli rausere i forhold til avkorting mot annen inntekt. SV har allerede, sammen med regjeringspartiene, sørget for at sosialhjelpssatsene for i år har økt med 10 pst. Selv om det på langt nær er nok, er det ekstra kroner som er helt avgjørende for mange i dag. Vi har også fått med oss regjeringen på et større arbeid om satsene, og der vil vi fortsette kampen.

Det er noen av forslagene i denne saken som vi ikke er med på, fordi vi har våre egne løsninger. De følger vi særlig opp i budsjettforslaget vårt. Der foreslår vi igjen å øke sosialhjelpen permanent med 10 pst., for å nå det som er SVs politikk på området, nemlig en statlig mer forpliktende norm for sosialhjelp tilsvarende det forskningen sier et livsopphold faktisk koster.

Jeg vil til slutt ta opp de forslagene som SV er med på.

Presidenten []: Da har representanten Freddy André Øvstegård tatt opp de forslagene han refererte til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Vi har en fattigdomskrise under oppseiling i Norge. Over 100 000 husstander i dette landet har ikke råd til å sette alle måltider på bordet. Det er alvorlig. Det er også en krise for velferdsstaten vår, for svaret på denne krisen, fra både arbeidsminister Brenna og Nav-direktør Holte, er at disse menneskene bør gå og oppsøke Nav. Det er jo helt riktig. Det er fasitsvaret på det spørsmålet. Trenger du hjelp? Sliter du? Da bør du i Norge gå og oppsøke Nav, for de har plikt til å hjelpe deg.

Likevel ser vi, når vi ser virkeligheten der ute, at Nav slett ikke klarer å hjelpe alle disse menneskene som er for fattige til å få hverdagen til å gå rundt. Det er derfor 115 000 mennesker står i matkø eller oppsøker frivillig mathjelp på andre måter. Det er derfor Nav-ansatte henviser folk videre fra eget kontor til Frelsesarmeen og andre frivillige organisasjoner – fordi de ikke har verktøyene til å hjelpe.

Dette forslaget er et forsøk på å gjøre noe med det. Det er et forsøk på bidra til at færre skal trenge matkøen for å få hjelp, og at flere skal få den hjelpen de trenger i Nav. Da er det flere ting som må til. Det ene er at det laveste sikkerhetsnettet i velferdsstaten må løftes. For det er det sosialhjelpen er – det er dit man går når de andre ytelsene ikke strekker til, når lønnen ikke strekker til, eller man ikke har rett til noe annet. Det gulvet må løftes. Da må satsene opp, og det må bli lettere å få tilgang til sosialhjelp enn det er i dag. Altfor ofte hører vi historier om mennesker som kvier seg for å gå og søke sosialhjelp, fordi de opplever det som byråkratisk og tungvint, og fordi de i tillegg må vrenge ut hele sin privatøkonomi for en saksbehandler.

Det kommer til å bli sagt mye om faglig skjønn og alt dette i dag. Det er helt riktig og viktig, men Fellesorganisasjonen i Norge, som organiserer sosionomene, støtter flesteparten av disse kravene. De ønsker statlige gulv. De ønsker færre regler. De ønsker mindre kontroller. Det å skyve dem foran seg og late som om det er derfor man ikke øker sosialhjelpen, eller at det er derfor man ikke kan innføre et høytidstillegg, eller at det er derfor man ikke kan ha Nav-kontorer i alle kommuner, eller hva det skulle være, synes jeg er relativt merkelig.

Helt til slutt må vi si noe om julen. Nå er det 600 000 mennesker i Norge som gruer seg til jul, melder VG i dag. Da er det minste, det aller minste, denne forsamlingen kan vedta, en ekstra julehjelp til dem som mottar sosialhjelp, etter modell av det et stort flertall på Stortinget vedtok i fjor.

Med det tar jeg opp resten av forslagene Rødt står bak.

Presidenten []: Representanten Mímir Kristjánsson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Torbjørn Vereide (A) []: Det er utruleg urovekkjande at det er så mange i Noreg i dag som slit med å få endane til å møtast. Når vi ser korleis det ikkje berre blir dyrare og vanskelegare i store delar av verda på grunn av inflasjon, prispress og spiralar med løn, vi ser det òg i Noreg, då tenkjer eg at det berre er endå viktigare at vi har gode sosialdemokratiske løysingar som gjer livet og kvardagen til folk enklare.

Det er ein av grunnane til at vi har prioritert nettopp å få nokre løft i både trygd og sosialhjelp. Det er ein av dei viktige grunnane til at vi no når det er vanskeleg, innfører universelle ordningar som f.eks. gjer det enklare for barnefamiliar som har barna sine i SFO eller i barnehage, å kunne delta der, utan at familieøkonomien går til grunne. Barnefattigdom er nemleg eit vanvitig stort problem. Dette er eit målretta tiltak for å gripe ein del av det.

Når det gjeld det med tvangssal, som har blitt teke opp her, spesielt det med at folk som hamnar på økonomisk sosialhjelp, har blitt tvinga til å selje hus og heim, uforholdsmessig, vil eg leggje til at eg er glad for at vi tek tak i det. Spesielt såg vi konsekvensane av den moglegheita til å tvangsselje saman med høgresida sitt karensår, der folk blei kasta ut på dagen frå ein avklaringsprosess med arbeidsoppfølging og inntektssikring til å få ingenting. Når ein får tvangssal på toppen av det, er det ikkje rart at liv går til grunne. Eg er glad for at vi har avskaffa begge delar i si urimelege form. I den tida vi er i, er det òg veldig viktig å understreke kvifor vi har ein ny rettleiar som nettopp gjev moglegheit for meir fagleg skjønn, moglegheit til å sjå folk i auga og tilpasse situasjonen ut frå dei omstenda dei står i.

Så er det eitt av forslaga her som er litt vanskeleg å navigere i, nemleg dette fribeløpet på sosialhjelp. Det er litt krevjande, nettopp fordi det skal vere behovsprøvd, det skal vere ei økonomisk midlertidig naudhjelp, det skal ikkje vere ei fast yting, og då er det viktig at folk får det dei treng. Viss ein skal leggje på eit fribeløp der, er det krevjande.

I dag er det omtrent 131 000 som mottek sosialhjelp, samanlikna med dei om lag 370 000 som har ein uføregrad. Det betyr at veldig mange er på permanente ordningar. Det er ei sånn vriding vi ønskjer å ha.

Det er delar av dette som inngår i budsjettforhandlingane, og som eg ikkje kan ta opp, men eg ønskjer å seie det heilt uttrykkeleg og klart: Vårt prosjekt skal òg vere for dei som sit nedst ved bordet, med ordningar og tiltak som gjer livet til folk litt enklare.

Statsråd Tonje Brenna []: La meg begynne med å si at velferdsstaten vår ikke er til pynt, den er til bruk. Derfor er det naturlig, ja kanskje til og med egentlig positivt, at flere oppsøker hjelp i tider som den vi nå lever i. I en tid med økt prisstigning og høyere rentenivå er det særlig viktig at våre sosiale sikringsordninger er innrettet på en sånn måte at de best mulig treffer behovet til den som trenger hjelp. Vi må derfor være åpne for å vurdere justeringer. Det er bakgrunnen for at mitt departement har gitt SIFO i oppdrag å vurdere grunnlaget for de statlige veiledende satsene for økonomisk stønad.

Selv om det kan være aktuelt å vurdere justeringer i ordningen, mener jeg det ikke er hensiktsmessig å vurdere forslagene som her fremmes, videre – dels fordi forslagene er i strid med sosialhjelpens karakter som en skjønnsbasert ytelse som forvaltes av kommunene, og dels fordi vi bør avvente resultatene fra de analysene som allerede er satt i gang.

Sosialhjelpen skal sikre et nøkternt og forsvarlig livsopphold. Hvor mye den enkelte trenger, vil variere. Ordningen bygger på at kommunene har rett og plikt til å vurdere konkret den enkeltes behov. Riktignok finnes statlige veiledende satser, men disse er nettopp veiledende og skal være et utgangspunkt for vurderingen av hvor mye søkere får utbetalt. Utover dette finnes det ingen standardiserte satser. Saksbehandlerne skal bruke sitt skjønn.

Nav utarbeidet i fjor en ny veileder om økonomisk sosialhjelp. Veilederen gir Nav-kontorene et praktisk hjelpemiddel for å kunne utøve skjønn og foreta konkrete vurderinger. Veilederen synliggjør også at sosialtjenesteloven har et handlingsrom. For eksempel understreker veilederen at Nav-kontorene skal være spesielt oppmerksom på forhold som er av betydning for oppvekstvilkårene til barn og unge. Loven har et handlingsrom, og jeg mener det ikke er behov for konkrete føringer knyttet til spesifikke forhold.

Videre vil jeg vise til at sosiale tjenester er et kommunalt ansvar. Da mener jeg vi fra statlig hold skal være tilbakeholdne med å gi føringer om hvordan kommunene skal utøve dette ansvaret.

Forslagsstillerne tar til orde for et nytt system for regulering av de veiledende satsene og å heve satsene. Her vil jeg vise til at de veiledende satsene er justert årlig siden 2006. Satsene ble økt ekstraordinært med 10 pst. fra juli i år og vil bli økt ytterligere i henhold til prisveksten i 2024. Vi bør avvente SIFOs rapport før vi gjør noe mer, fordi den kan gi oss et bedre grunnlag til å vurdere om det er behov for justeringer i de veiledende satsene.

Som jeg startet med å si, skal sosialhjelpen utmåles skjønnsmessig. Det er den enkeltes behov som skal ligge til grunn når man vurderer hvilken hjelp den enkelte trenger. Jeg vil være varsom med å overstyre dette, spesielt dersom det er slik jeg forstår at forslagsstillerne har et ønske om, at hver enkelt skal få utbetalt mer. Resultatet kan jo i ytterste konsekvens være det motsatte. Vår velferdsstat skal virke for alle våre innbyggere hver dag hele livet, enten det er jul, nyttår, påske, dyrtid eller ikke.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Den nye Fafo-rapporten om matkøene som kom for kort tid siden, viser at hele 27 pst. av de kartlagte som trenger hjelp til å skaffe mat på bordet, også mottar økonomisk sosialhjelp. Dette skjer på tross av at SV sammen med regjeringspartiene ble enige om å øke de statlige veiledende sosialhjelpssatsene med 10 pst. for i år. Derfor er mitt spørsmål til statsråden enkelt: Hva tenker regjeringen om at mennesker som mottar fellesskapets hjelp, altså etter de veiledende satsene som er fastsatt sentralt, ikke får nok til å sette mat på bordet?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg vil takke for et viktig spørsmål. Det er krevende for mange nå, det er ikke til å komme unna. Jeg mener det er bra at frivilligheten og Nav samarbeider, rett og slett fordi frivilligheten representerer en annen del av det fellesskapet og den velferdsstaten vi har i dette landet – den erstatter ikke Navs innsats, men forlenger den kanskje på enkelte områder.

Det finnes ikke noe enkelt svar på hvorfor hver enkelt står i matkø. De Fafo har kartlagt og vært i kontakt med, har ulik bakgrunn. Veldig mange av dem har minoritetsbakgrunn og innvandrerbakgrunn. Men det er én ting de har til felles, og det er at 97 pst. av dem som benytter seg av dette mattilbudet, ikke har fast jobb. Det betyr ikke at jeg mener at samtlige av de 97 pst. kan jobbe, men det understreker at det fortsatt er slik at arbeid er veien ut av fattigdom for veldig mange mennesker. Jeg mener også det er interessant å se nærmere på om man velger å stå i matkø, eller om man må stå i matkø. Det opplever jeg at vi ikke har kommet helt til bunns i, og det er også noe vi må finne mer ut av.

Freddy André Øvstegård (SV) []: Takk for svaret. Jeg støtter det statsråden sier om arbeid. Fafo-rapporten viser jo at det trengs flere tiltak, bl.a. for å få nyankomne i jobb. SV har flere ganger tatt til orde for å gi asylsøkere på mottak midlertidig arbeidstillatelse, bl.a., for ikke å vente med å bli integrert i arbeidslivet. Likevel lurer jeg på om statsråden mener det å ha et skikkelig, anstendig livsopphold skulle være et hinder for at folk kommer i jobb. Jeg mener tvert imot at det er en stor fordel hvis man er arbeidssøkende eller i et helseløp eller integreringsløp, at man ikke må bruke tid hver uke i en matkø – og ikke må bruke tid og krefter ellers på å få endene til å møtes. Er statsråden uenig i at et trygt gulv å stå på også kan gi overskudd og krefter til å klare å komme seg videre?

Statsråd Tonje Brenna []: Statsråden er enig i at vi skal ha et anstendig nivå på de ytelsene vi gir til folk som ikke kan jobbe. Allikevel er det sånn at 40 pst. av dem som står i disse matkøene, er forholdsvis nyankomne ukrainere til Norge. En del av dem er også syrere som har vært i Norge noe lenger, men som på en eller annen måte har innvandrerbakgrunn. Jeg mener det forteller oss noe om hvordan vi må skru på flere virkemidler, både for å få folk i jobb og for å bidra til at folk kommer i aktivitet, blir integrert og kan forsørge seg selv. Derfor har jeg lagt opp til at vi nå endrer introduksjonsprogrammet for nyankomne på en måte som arbeidsretter det tydeligere, som sørger for å få flere arbeidsrettede elementer inn i programmet, og som skal bidra til at arbeidsliv og næringsliv og den enkelte arbeidssøker finner hverandre.

Jeg mener vi har en velferdsstat som tar godt vare på hver enkelt av oss. Noe av grunnen til at det kan være overrepresentasjon av nyankomne til landet i matkøene, er rett og slett at de ikke har rettigheter opptjent i folketrygden. Altså er sosialhjelp og denne typen hjelp den eneste hjelpen de kan få. Det understreker igjen viktigheten av at folk kommer i jobb.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg har merket meg at statsråden er opptatt av å skille mellom dem som står i matkø fordi de velger det, og dem som står der fordi de må det. Jeg er litt usikker på om det skillet er så viktig, for blir man kvitt alle som må stå der, er det vel helt greit at de som velger å stå i matkø, bare blir stående der. Det er vel ingen som vil forby dem å gjøre det hvis de gjør det av fri vilje, men det var ikke det dette spørsmålet skulle handle om.

Det skal handle om noe vi snakket om for kort tid siden, nemlig denne julehjelpen. I fjor vedtok Stortinget, med regjeringen i spissen, en ekstra julehjelp til sosialhjelpsmottakere, 1 000 kr per mottaker og 1 000 ekstra per barn. I år har statsråden avvist å gjøre noe slikt. Hva er årsaken til at statsråden mener det er mindre nødvendig med en sånn hjelp i år enn det Arbeiderpartiet og regjeringen tydeligvis mente var nødvendig i fjor?

Statsråd Tonje Brenna []: Vår velferdsstat skal virke hver eneste dag, hele året. Uansett hvem du er, hvor i Norge du bor, eller hva begrunnelsen er for at du skulle trenge hjelp på et tidspunkt i livet, skal velferdsstaten fungere. Det er presisert at det skal tas ekstra hensyn til barn. Det er presisert overfor Nav at høytider – julefeiring – sommerferie og den type ting skal det tas høyde for. Jeg er usikker på om vi egentlig bidrar til å hjelpe veldig mye mer ved at Stortinget jevnlig bevilger litt ekstra, framfor høyt og tydelig si at vi stoler på og forventer at velferdsstaten stiller opp og bidrar ved de behovene folk måtte ha, f.eks. ved å få dekket utgifter i forbindelse med høytider og ellers.

Det er krevende for mange nå, og jeg forstår at det kan være fristende å gjøre enkeltbevilgninger. Men jeg er opptatt av at vi både stiller høye krav til våre egne systemer, at vi uttrykker tillit overfor dem som jobber der, og at vi ved alle årets anledninger har sikret oss sånn at folk kan få de utbetalingene de har behov for. Det mener jeg vi gjør best ved å presisere overfor Nav at det gjelder hver dag.

Mímir Kristjánsson (R) []: I det forslaget som regjeringspartiene nå stemmer ned, ligger det en haug med permanente endringer som skal virke året rundt, og som handler om måter å regulere sosialhjelp på, reglene for å motta sosialhjelp osv. Det er ikke sånn at Rødt eller SV dukker opp på denne talerstolen en gang i desember og plutselig bryr seg om de fattige. Vi har stått på denne talerstolen hver eneste måned hele året og bedt om økt sosialhjelp i omtrent alle sammenhenger. Her opplever jeg at man gjør det beste til den godes fiende. Ja, det er riktig at det hadde vært bra å få bedre orden på dette mer permanent, det er viktigere enn en tusenlapp før jul, men det er ikke noen unnskyldning for ikke å bevilge en tusenlapp før jul.

Jeg må tilbake til det som egentlig er spørsmålet: Hva var det Arbeiderpartiet ikke skjønte i fjor, da man bevilget denne ekstra julehjelpen her på Stortinget, som nå har blitt annerledes, og som dermed gjør at det ikke er riktig å gjøre dette i år? Var det uansvarlig å komme med en sånn enkeltbevilgning i fjor?

Statsråd Tonje Brenna []: Jeg vil ikke kalle fjorårets ekstrabevilgning for uansvarlig. Men jeg understreker at velferdsstaten skal virke hele året. Den skulle virke til jul i fjor, den skal virke til jul i år, og den skal også virke neste jul. Det er krevende for mange nå, derfor har vi også gjort grep gjennom det året vi er i ferd med å legge bak oss. Vi har økt barnetrygden ved to anledninger, vi har sørget for å redusere prisene på både SFO og barnehage i flere statsbudsjett på rad. Fra august neste år vil prisen reduseres med ytterligere 1 000 kr for veldig mange familier og 1 500 kr for andre familier.

Vi må gjøre velferdsstaten vår tilgjengelig, i form av både rimelige og tilgjengelige velferdstjenester, og velferdsstaten vår skal stille opp når folk har behov for økonomisk støtte. Derfor mener jeg at de presiseringene vi har gjort overfor Nav, er viktige – at man spesielt skal ta høyde for om folk har barn, eller om det er noe i høytiden eller på et tidspunkt i året da de ber om hjelp, som krever at de bør få ekstra hjelp og støtte. Jeg holder fast ved at velferdsstaten vår må fungere hele året – jul, nyttår, påske og sommer.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg er helt enig med statsråden i at velferdsstaten må virke hele året. Jeg er litt usikker på om jeg vil si at den virker hele året, når man ser de utfordringene man har i dag. Jeg er også enig i at regjeringen har gjort mange gode tiltak i løpet av den perioden den har sittet. Den har i hvert fall gjort tiltak i riktig retning, i motsetning til den forrige regjeringen, som gjorde tiltak i motsatt retning. Men så lenge matkøene og fattigdomsproblemene vokser, har man ikke gjort nok. Det er jeg helt sikker på at statsråden vil være enig med meg i.

Jeg registrerer at det Arbeiderpartiet og regjeringen mente var nødvendig i fjor, nemlig å komme familier til unnsetning med en ekstra tusenlapp til jul, mener man ikke lenger er nødvendig i år. Det har jeg relativt vanskelig for å forstå beveggrunnene bak. Mitt spørsmål forblir da det samme til statsråd Brenna: Hva var det i fjor som gjorde at det var riktig å komme med en sånn bevilging da?

Statsråd Tonje Brenna []: Og mitt svar er det samme, at velferdsstaten skal fungere hele året. Den skal stille opp for oss når vi trenger det, og arbeid er veien ut av fattigdom for veldig mange mennesker. At det er krevende for folk nå, betyr ikke at vi som storting eller regjering skal la være å ha høye forventninger og tillit til velferdsstaten vår. Tvert imot er det understreket i rundskriv til Nav og presiseringer knyttet til det, at man skal ta hensyn til barn, og man skal ta hensyn til om det er spesielle situasjoner i løpet av året.

Jeg vil legge til at noen av de største utfordringene vi har knyttet til fattigdom, er at den går i arv. Et av de viktigste grepene vi gjør for framtidens voksne – forhåpentligvis arbeidstakere – er derfor å sørge for at ungene våre kan delta i barnehagen. Derfor er ikke det å redusere barnehage- og SFO-prisen bare tiltak her og nå, som reduserer folks utgifter til viktige velferdstjenester. Det er også et utjevnende tiltak som forhåpentligvis bidrar til at flere mennesker kan klare seg enda bedre i framtiden, og at negative parametre ikke går i arv mellom generasjoner, sånn at vi i framtiden kan ha enda flere i jobb.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Marie Sneve Martinussen (R) []: En del saker vi diskuterer i Stortinget, er ganske avanserte. Det er juridiske spissfindigheter, det er skarpe interessemotsetninger, det er lovtekster som jeg ikke bestandig forstår, og noen ganger er man kanskje usikker på konsekvensene av vedtakene man gjør her i salen. Det å øke sosialhjelpen er ikke en sånn sak. Det er ikke astrofysikk.

Sosialhjelpen er det laveste sikkerhetsnettet i velferdsstaten vår. Rødt støtter alle tiltak som gjør at folk ikke trenger å få sosialhjelp, om det er at uføre kan jobbe mer ved siden av uføretrygden sin, om det er å få flere i jobb, eller om det er å kutte i regningsbunken sånn at flere får det til å gå rundt med den lønnen de har. Alt det er veldig, veldig bra. Men de diskusjonene er ingen unnskyldning for å ikke øke sosialhjelpen, for det er en utopi å tro at vi ikke trenger sosialhjelpen. Noen vil alltid ha behov for akutt midlertidig økonomisk hjelp. Da må vi ta inn over oss at den hjelpen man får i dag, ikke er god nok. Når så mange må gå til frivilligheten etterpå for å bli mette, er det ikke nok penger.

Det er ikke avansert å si at de som har aller minst i samfunnet vårt, som de som mottar sosialhjelp per definisjon har – de har hatt en rettighet, de har blitt saksbehandlet, de har fått veiledning og hjelp, og det er slått fast at disse menneskene trenger den hjelpen – er for fattige, og at flere penger vil gjøre dem mindre fattige. Så enkelt er det faktisk, og alle diskusjonene som handler om grunner til å ikke havne på sosialhjelp, kan vi faktisk rydde av bordet her og nå.

Rødt mener også at velferdsstaten vår skal virke hver eneste måned hele året. Sist år, fjoråret, mener jeg at velferdsstaten vår ikke gjorde det. Når vi har over 100 000 husstander som oppsøker matkøer, når Matsentralen sier at det er mer enn dobling av behovet, når man går tom for mat på Matsentralen, og når frivilligheten ikke har nok hender til å hjelpe dem som trenger hjelp, så funker det ikke. Den anerkjennelsen må vi faktisk starte med.

Selv om vi har langsiktige løsninger for at fattigdom f.eks. ikke skal gå i arv, så er det noe med å vokse opp i en familie der foreldrene ikke kan gi deg det som alle andre har. Det har blitt billigere å gå i barnehage, men i den barnehagen har alle de andre ungene adventskalender. Alle de andre ungene får gaver til jul. Alle de andre ungene drar kanskje på en sommerferie. Alt dette er også viktig når vi diskuterer sosialhjelp. Rødt kommer derfor til å fortsette å kjempe for hver eneste krone i økning i sosialhjelpen – til den er på et nivå som faktisk gjør at man kan både leve og overleve av den.

Dagfinn Henrik Olsen (FrP) []: Det både berører meg og opprører meg når jeg får mailer fra folk som sliter i hverdagen – og når jeg ser oppslagene i media. Det berører meg fordi mange av disse faktisk har klart seg selv i en normalsituasjon. Det opprører meg fordi svarene fra regjeringen ikke er til hjelp for dem som trenger hjelp.

Det må bli lettere å få sosialhjelp – nei, i min ideelle verden må det bli lettere å klare seg på den inntekten man har. Det må være lettere å klare seg og vanskeligst mulig å komme på sosialhjelp. Det må også være slik at færrest mulig skal grue seg til jul. Det er nemlig slik at når jeg besøker Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon, opplyses det om at svært mange av de nye som står i matkø, er familiefolk, som har klart seg selv og betalt sine utgifter, men ikke lenger klarer det fordi prisene på mat og andre nødvendige ting som man trenger, som drivstoff og strøm, har gått til værs.

På toppen av det hele har man en rente som også har gått til værs. Mange av dem sier at de ville ha klart renten hvis alt annet hadde vært normalt, men i sum blir det rett og slett for meget. Da er ikke løsningen bare å øke satsene. Da er løsningen å gjøre noe med de tingene, som avgiftene på mat og andre nødvendige ting, som strøm og drivstoff, samt å redusere skatt – men det hører man sjelden venstresiden løfte fram.

Det at folk flest har noe i pengeboka som gjør at de klarer seg selv, må være prioritet én, og at det blir vanskeligst mulig å ha behov for sosialhjelp. Så får de som likevel har behov for det, få det.

Tuva Moflag (A) []: Budskapet om å oppsøke Nav står ved lag. Den nye veilederen, som tidligere statsråd Mjøs Persen tok initiativ til, møter dagens situasjon bedre. Veilederen er for så vidt ikke så ny lenger, den er datert 16. desember i fjor. Jeg anbefaler alle å ta en titt på denne veilederen, for den har veldig mange gode formuleringer som jeg tror flere vil stille seg bak. Det oppfordres bl.a. til mer oppsøkende virksomhet fra Nav-kontorene, fordi noen av de mest sårbare brukerne kanskje ikke oppsøker Nav på egen hånd. Veilederen er også veldig tydelig på at tilbud fra frivillige organisasjoner skal være et supplement til brukerne. Og så er det sånn at Nav-kontorene skal ta hensyn til høytider, og det forventer vi også at Nav-kontorene gjør. Høytid er dessuten ikke bare de kristne høytidene jul og påske. Nav skal også sørge for høytidsbidrag for sosialhjelpsmottakere som feirer id.

Jeg tenker at det er viktig at vi bidrar til å bygge tillit, slik at flere personer oppsøker Nav. Det er, som statsråden sa, positivt at Nav kan være et sikkerhetsnett i den vanskelige situasjonen mange personer står i nå. Det er så utrolig viktig at sosialhjelp hjelper folk over kneika. Det skal ikke være en stønad som dytter deg utfor kanten, og det er jo det denne diskusjonen har handlet om lenge, da vi fikk historier om folk som ble bedt om f.eks. å selge boligen sin og heller å bo i noe dyrere. Det er kontraproduktivt. Hele poenget er å hjelpe folk over kneika, og jeg mener at den veilederen som kom før jul i fjor, er bedre tilpasset det.

Så har jeg lyst til å trekke fram et eksempel fra lokalpolitikken. Poenget med sosialstønaden er at den skal være en kortsiktig økonomisk nødhjelp. De som ender opp med å ha sosialhjelp som en mer varig stønad til livsopphold, er kanskje på feil ytelse i utgangspunktet. I tidligere Ski kommune gjorde vi et prosjekt hvor vi så på hvem disse sosialhjelpsmottakerne er, og hvorfor de blir gående på denne ytelsen over tid. Mange av dem hadde kanskje helseproblemer som gjorde at de burde ha vært på arbeidsavklaringspenger eller kanskje uføretrygd istedenfor. Vi må se på det også: Er det noen som ikke får den ytelsen de burde få? I tillegg, parallelt med at vi gjorde den opprydningen, hadde vi også det som ministeren har vært inne på, tiltak for å få flere av disse inn i jobb, med lavterskeltilbud, for også å hjelpe dem den veien. Poenget er at her er det mange ulike tiltak som må virke sammen for at vi skal komme i mål. Men den nye veilederen, som ikke er så ny lenger, er fortsatt veldig god.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Jeg føler behov for i denne debatten å slå fast Senterpartiets grunnsyn og grunnholdning i dette viktige spørsmålet.

Etter vår vurdering er det slik at alle i arbeidsfør alder ønsker å ha et arbeid som en kan leve av – alle i arbeidsfør alder ønsker å ha et arbeid en kan leve av. Vi står for arbeidsintegrering, vi står for full sysselsetting, vi står for det syn at knapphet på arbeidskraft er et gode, for det fører til at de som har en svakere tilknytning til arbeidsmarkedet, dermed lettere får arbeid og dermed får egen inntekt.

Noen kan ikke arbeide fullt eller helt, og derfor er en avhengig av offentlige økonomiske ytelser. Statlige ytelser – det er det som er det sentrale. Det er det som preger vår velferdstradisjon, at vi skal ha statlige ytelser som er slik at en kan leve et anstendig liv. Vi har kommet i den situasjonen at de statlige ytelsene ikke er tilstrekkelige, og stadig flere blir da avhengig av det som skal være midlertidige ytelser, nemlig den kommunale sosialhjelpen. Det er en negativ utvikling som må stoppes.

Når det i tillegg blir matkøer, hvor frivillige organisasjoner skal dele ut mat, har vi virkelig fått fram hva det er som skjer i det norske samfunnet. Vi må se på de statlige ytelsene, slik at en kan leve et anstendig liv, slik at det å stå i matkø ikke blir normalt verken for en som er født i Vestfossen, eller i Ukraina. Det er ikke slik vi skal ha det i Norge. Vi skal ha mulighet til å få arbeid, og de som ikke kan arbeide, skal ha statlige ytelser. Og så har vi sikkerhetsnettet med sosialstøtten.

Jeg fant behov for å si dette, for jeg synes vi er inne på en kurs som bringer oss vekk fra de stolte tradisjoner som det har vært tilstrekkelig bredt flertall for i denne sal for å sikre framover.

Marie Sneve Martinussen (R) []: Takk for tydelige ord fra representanten Lundteigen.

Det var også veldig godt å høre om de lokalpolitiske erfaringene fra gamle Ski kommune. Det leder oss til flere positive erfaringer der de rød-grønne partiene, også sammen med Rødt, har fått til positive ting med sosialhjelpen. For eksempel i Oslo og Bergen og nå med det nye flertallet i Tromsø har man fått til enten å øke sosialhjelpen eller gjøre vilkårene for sosialhjelpsmottakerne bedre på ulike måter.

Det er stor forskjell fra i fjor, da Stortinget vedtok 1 000 kr ekstra til julehjelp, og til i år. Vi har hatt et lokalvalg der høyresiden dessverre har vunnet makten i flere kommuner. Jeg mener at politikk funker slik at man skal bruke muligheten der man har den. Flertallet i Oslo, Bergen, Tromsø, og kanskje gamle Ski kommune, fikk til positive ting med sosialhjelpen. Det flertallet har vi på Stortinget nå, selv om man har mistet det i en del kommuner, spesielt de største byene i Norge. Derfor mener Rødt at vi må bruke den politiske muligheten på Stortinget til å sikre bedre vilkår og høyere nivå på sosialhjelpen i hele landet. Det er bekymringsfullt at f.eks. det nye lokalstyret i Bergen nå sier at man skal fryse sosialhjelpen. I realiteten er det et kutt når vi har en prisvekst som er så høy som nå, da vil det å fryse den på dagens nivå være et kutt for sosialhjelpsmottakere i Bergen. Det er noe vi her på Stortinget kan dra i motsatt retning av og vise hvorfor den høyrebølgen som kom i lokalvalget i år, ikke må gjenta seg i stortingsvalget om to år.

Da er det en siste oppfordring fra meg: Vi har sagt at julen må komme tidligere i år, for det tar tid for Nav å utbetale ekstra julehjelp. Vi forstår at forslaget vårt blir nedstemt nå, men vil minne om at det fortsatt ikke er for sent. Det var på Stortingets siste dag i fjorårets sesjon at det ble vedtatt, og da også med et mye større flertall enn dem som har snakket positivt om sosialhjelpen i denne debatten.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel