Statsråd Jan Christian Vestre [12:22:29]: Dette er en historisk dag. For første gang på nesten 30 år legger regjeringen fram en redegjørelse om handelspolitikk for Stortinget. Jeg vet at mange har ventet på denne dagen, og jeg vet at det har vært et ønske om mer debatt om handelspolitikk. Det er derfor med stor glede jeg får bidra til dette gjennom denne redegjørelsen og ikke minst debatten i neste uke, som jeg virkelig ser jeg fram til.

Norge er helt avhengig av handel. Vi er en mellomstor, åpen økonomi som selger mye av det vi produserer, til utlandet og importerer veldig mye av det vi selv trenger. Vi er tett integrert i den globale økonomien gjennom verdikjeder der norske leverandører leverer varer og tjenester som vi er gode på å produsere, og der norske selskaper, konsumenter og det offentlige kjøper inn varer og tjenester fra andre.

I 2022 la eksporten grunnlaget for hele 610 000 arbeidsplasser. Dette tilsvarer over 20 pst. – eller én av fem norske arbeidsplasser. Eksporten understøtter i tillegg sysselsetting i hele landet, både i eksportnæringene selv og hos deres leverandører og underleverandører.

Norge har en åpen økonomi. Det kan vi se i form av både kapital- og arbeidsmarkedet. Norske selskaper hadde i 2021 i overkant av 4 000 norske datterselskaper i utlandet, og disse sysselsatte nesten 300 000 personer. Og motsatt: Utenlandske datterselskaper i Norge sysselsatte 350 000 personer. Vi skal heller ikke glemme at importen har bidratt stort til velstandsveksten vi har hatt i Norge. Import skaper bedre utvalg, økt konkurranse og lavere priser for oss alle.

Norge er blant landene i verden som har lavest toll på industrivarer. OECD rangerer alle land etter hvor gode de er til å legge til rette for handel. Norge har beveget seg oppover denne listen de siste årene, og vi er nå fjerde best i verden på dette. Det er noe å ta med seg.

Internasjonal handel har med andre ord tjent oss svært godt. Uten handel og det enorme bidraget som eksport fra petroleumsnæringen utgjør, ville den enorme velstandsutviklingen vi har vært vitne til i Norge de siste tiårene, ikke vært mulig. Selv om vi skal gjennom et betydelig grønt skifte – og det haster – forventes det at olje- og gassektoren vil være stabil også framover.

Internasjonal handel har vært og er helt avgjørende for bredden i norsk verdiskaping. På samme måte har internasjonal handel dannet grunnlaget for økonomisk og sosial utvikling også i fattige land. Ifølge Verdensbanken har veksten i handel de siste tiårene bidratt til å løfte en milliard mennesker ut av fattigdom. Det viser at internasjonal handel og samarbeid er viktig for å oppnå en bærekraftig utvikling.

Men vi har fremdeles en veldig lang vei å gå. Verdensbanken anslår at om lag 700 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom, 260 millioner barn mangler noe så grunnleggende som undervisning, og én av tre mennesker har ikke tilgang på rent vann, til tross for at det er nok rikdom i verden.

Norges innsats for å støtte opp om bærekraftig jobbskaping, næringsutvikling og handel i utviklingsland skal bidra til å bygge opp under FNs bærekraftsmål. Det er verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe forskjeller og stoppe klimaendringene innen 2030. FNs bærekraftsmål 8 handler om å «fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst» – anstendig arbeid til alle. Utfordringene som ikke minst de minst utviklede landene og andre sårbare utviklingsland står overfor, har særlig prioritet i dette arbeidet. Norge arbeider derfor for at utviklingslandene skal bli bedre integrert og dra nytte av det internasjonale handelssystemet. Det skal tjene også dem. Vi legger vekt på å styrke lokal produksjon og lokale verdikjeder, særlig innenfor mat og legemidler, og slik skape både tiltrengte arbeidsplasser, økonomisk vekst og bedre forsyningssikkerhet i alle deler av verden. Det handler om en mer rettferdig globalisering.

For å nå FNs bærekraftsmål trengs det nye og sterke partnerskap. Vi, myndighetene, skal jobbe sammen med våre handelspartnere, venner, næringslivet og sivilsamfunnet, ikke minst alle de flotte organisasjonene vi har, for å sikre at internasjonal handel bidrar til nettopp en mer bærekraftig og rettferdig utvikling.

Det at Norge er avhengig av handel, gjør at vi må ha en aktiv handelspolitikk. Norge er en sterk forsvarer av et regelbasert handelssamarbeid. Verdens handelsorganisasjon, EØS-avtalen og våre stadig flere frihandelsavtaler er pilarer i norsk utenriks- og handelspolitikk. Uten slike rettslige rammeverk gjelder den sterkestes rett. Det tjener ikke Norge.

WTO-avtalene er selve grunnplanken for det regelbaserte handelssamarbeidet. EØS-avtalen gir oss tilgang til vårt viktigste marked på tilnærmet like vilkår som EU-land. Og våre bilaterale handelsavtaler med mer enn 40 land øker markedsadgangen og norske bedrifters konkurranseevne internasjonalt. I tillegg kommer våre nye industripartnerskap, som også bidrar til å fremme norsk næringsliv, styrke samarbeidet med våre nærmeste handelspartnere og bidra til verdiskaping og investeringer i norsk økonomi. Det handler om å ta det grønne skiftet fra ord til handling.

Som Stortinget er kjent med, er ansvarsområdene i handelspolitikken delt mellom ulike departementer, først og fremst mellom utenriksministeren, som har ansvaret for det multilaterale, og meg selv, som har ansvaret for det bilaterale handelssamarbeidet. I tillegg har samtlige departementer interesser som blir berørt av handelspolitikken, eller som Gro sa: «Alt henger sammen med alt.» Derfor er det viktig at vi jobber helhetlig og sammenhengende.

Som vi alle vet, lever vi i en svært turbulent tid. Vi har de siste årene vært vitne til en verdensomspennende pandemi, Russlands fullskala invasjon av Ukraina, at forholdet mellom Vesten og Kina i økende grad preges av konkurranse og rivalisering, og nå på nytt voldelig konflikt i Midtøsten med forferdelige bilder vi alle har sett. Følelsen av at vi ikke lenger kan ta ting for gitt, har ført til at vi ser verdenen rundt oss på en ny måte.

Ja, vi er blitt mer bevisst våre sårbarheter. Trusler kommer nå fra ulike kanter, slik som pandemien og krigen i Ukraina. Vi ser også at autoritære stater i større grad utnytter økonomiske interesser som et politisk pressmiddel, slik som Russland under energikrisen i Europa eller som Litauen har opplevd i forholdet til Kina.

Selv om sikkerhetsaspektene blir mer framtredende, er de økonomiske insentivene for handel fremdeles til stede og fortsatt svært viktige. Handel er en vesentlig driver for økonomisk utvikling og velstand gjennom økt konkurranse over landegrensene og utnyttelse av komparative fortrinn. Men den politiske konteksten er altså endret, og rivalisering mellom stormaktene, sammen med sikkerhetspolitikk og klima, setter nå sitt tydelige preg både på handelen og ikke minst på handelspolitikken. Dette kommer etter en lang periode der globaliseringen skjøt fart etter den kalde krigen, understøttet av økt økonomisk åpenhet og tro på frie markeder.

Også i tall for global handel merkes nå økt usikkerhet. WTO har nedjustert vekstutsiktene, samtidig som tallene indikerer en sterkere regionalisering av handelen. Selv om handelen mellom USA og Kina var rekordhøy i fjor, ser vi i år en markant nedgang. Det skal vi også ta inn over oss.

Økt regionalisering vil kunne gi negative effekter for norsk næringsliv. Norge har bl.a. verdens tiende største handelsflåte, og norsk rederinæring er sterkt eksponert mot globale handelsstrømmer, med en eksportandel på over 60 pst. Samtidig er det slik at over 80 pst. av verdens varer fraktes sjøveien, og norsk skipsfart er dermed viktig for å sikre en effektiv handelsflyt.

Selv om det aller meste av verdenshandelen flyter som før, ser vi også tydelige tendenser til proteksjonisme og en økning i antall handelshindre. Vi ser også at tiltak som er begrunnet med å gjøre økonomien og våre samfunn mindre sårbare eller å bidra til grønn omstilling, kan ha elementer av proteksjonistisk karakter.

Vi ser altså at pendelen, etter 30 år med åpne markeder og økt handel, er i ferd med å svinge igjen. Vi kan risikere at verdensøkonomien fragmenteres, noe som vil føre til at vi mister mange av de fordelene økt handel og globalisering har gitt oss. Utfordringen blir derfor, for Norge som for andre land, å finne den rette balansen i å bevare åpne og regelbaserte markeder samtidig som sikkerheten ivaretas og sårbarhetene reduseres.

Landbruket har en spesiell stilling i internasjonal handel. Landbruket er en næring som har spesielle beskyttelsesbehov ut fra hensynet til bl.a. hvert enkelt lands matsikkerhet, noe som også er en viktig begrunnelse for vår landbrukspolitikk og for importvernet. Dette er ikke noen særnorsk politikk, men noe vi har til felles med et stort antall land, herunder også EU.

Som vi så ofte diskuterer i denne sal – verden skal gjennom en grønn omstilling, der hele økonomien skal dekarboniseres. Det er den største omstillingen i vår historie. Vi skal simpelthen omstille hele energisystemet til å bli utslippsfritt – i global skala – og vi har kun noen få år på oss for å lykkes med det. Å si at dette blir vår tids største oppgave ville nesten være en underdrivelse.

Norsk næringsliv har gode forutsetninger for å bidra i den grønne og digitale omstillingen. Vi skal gjøre vår del av arbeidet for å legge til rette for at selskaper kan utnytte de mulighetene som kommer med dette skiftet.

For å gjennomføre skiftet er vi avhengig av internasjonal handel og samarbeid på tvers av landegrenser. Det er viktig for norske bedrifter at de har likest mulig tilgang til internasjonale markeder som konkurrentene har. Vi ser at land velger ulik tilnærming til reduksjon av klimagassutslipp. I Europa har en satset på prising av karbonutslipp, og EU har innført en karbongrensejusteringsmekanisme, CBAM, for å unngå karbonlekkasje og for å bidra til å stimulere andre land til å redusere sine utslipp. USA og Kina har på den annen side valgt å subsidiere utslippsfri teknologi i stor skala.

Det er foreløpig ingen felles, global tilnærming til hvordan handelspolitikken skal være et virkemiddel i klimapolitikken. Arbeidet med disse spørsmålene blir en viktig oppgave for Norge framover, og la oss ha som ambisjon at Norge skal lede an i dette arbeidet.

Grønn og digital omstilling har også geopolitiske dimensjoner. Kina er, som vi vet, dominerende i den globale produksjonen av grønne teknologier, slik som solcellepaneler og vindkraftturbiner. I tillegg står Kina for over 70 pst. av global produksjon av kritiske mineraler, som kobolt, litium, grafitt og sjeldne jordarter. Slike mineraler kalles nettopp kritiske fordi de er essensielle for grønne teknologier og forsvarsteknologi.

Ønsket om ikke å være for avhengig av ett land – og spesielt av Kina – gjør at Norge, så vel som både USA og EU, forsøker å redusere sine avhengigheter. Norge skal samarbeide med Kina for å ivareta norske interesser og samarbeide med landet langs en nordisk-europeisk linje. Dette innebærer at Norge ikke skal frakoble seg Kina, men arbeide for å redusere eventuell risiko og sårbarhet i nært samarbeid med nærstående land og EU. Hensynet til vår nasjonale sikkerhet skal være en integrert del av vurderingene i alle våre berøringsflater med Kina.

Endringene som det pekes på her, slår helt konkret ut i den norske handelspolitikken og i handelspolitikken til våre viktigste handelspartnere, både EU, Storbritannia og USA. De som følger med på EUs handelspolitikk, kan observere at EUs syn på disse spørsmålene har forandret seg mye på bare få år. EUs handelspolitikk har utviklet seg i stadig mer strategisk retning, og EUs handelsstrategi fra 2021 heter da også Åpen, strategisk autonomi.

EU søker å fremme likere konkurransevilkår globalt. De har innført en rekke handelspolitiske instrumenter for å beskytte det indre marked, slik som investeringskontroll, en forordning om utenlandske subsidier og en forordning for å motvirke lands bruk av økonomisk press for å oppnå politiske mål.

I USA ser vi at handelspolitikken er mer preget av at sikkerhetspolitiske hensyn blir mer framtredende, og det er mindre oppmerksomhet om frihandel. I fjor lanserte USA sitt klimapolitiske flaggskip, Inflation Reduction Act. Det er positivt at USA har vedtatt en ambisiøs klimapolitikk. Ja, endelig, vil noen av oss si. Dessverre inneholder IRA også diskriminerende krav som rammer USAs handelspartnere, også Norge. Vi mener slike krav er et brudd med USAs WTO-forpliktelser.

Selv om handelspolitikken i EU og USA på mange måter går i samme retning, ser vi et grunnleggende skille i deres syn på WTO. Der EU, akkurat som Norge, vil opprettholde og hegne om det multilaterale handelssystem, er USA langt mindre opptatt av WTO. EU og USA samarbeider likevel bilateralt på en rekke områder, bl.a. i det relativt nyopprettede Trade and Technology Council. Samarbeidet mellom EU og USA kan resultere i etableringen av handelsregelverk som påvirker Norge og norsk næringsliv. Ett eksempel er de pågående diskusjonene om etablering av en avtale om bærekraftig stål og aluminium.

Selv om det globale handelspolitiske landskapet definitivt er i endring, forblir Norges handelspolitiske kompass det samme. Når det regelbaserte handelssystemet blir utfordret, skal, vil og kan Norge være blant systemets fremste forsvarere. Og det er vi – dette fordi Norge har en grunnleggende nasjonal interesse av en global rettsorden, også på det handelspolitiske området. Det er også viktig for sikkerheten vår.

Det globale handelsregelverket forankret i WTO er en del av en internasjonal rettsorden som har tjent alle land vel, ikke minst Norge. Derfor engasjerer vi oss tungt i arbeidet for å styrke nettopp det globale, regelbaserte handelssystemet gjennom fornuftige og helt nødvendige reformer i WTO. Vi trenger et velfungerende og effektivt WTO som beskyttes mot proteksjonisme og en verden der makt blir rett. Gjenopprettelsen av et fullt fungerende system for tvisteløsning i WTO er vår viktigste prioritet i den sammenheng.

En annen viktig prioritet, og la det ikke være noen tvil om ambisjonsnivået, er å løfte klima- og miljøutfordringene inn i WTO. Globale handelsavtaler skal bidra til å legge til rette for omstillingen til en karbonnøytral og rettferdig, solidarisk verdensøkonomi.

Vi må søke måter å beskytte samfunnets sårbarheter mot trusler på uten at dette kan bli et vikarierende argument for mer proteksjonisme. Proteksjonisme rammer nemlig oss alle i det lange løp. Tiltak som stenger andre ute fra eget marked, er under visse forutsetninger legitime. Men om slike tiltak brer seg og stadig flere land faller for den proteksjonistiske fristelsen, vil de negative konsekvensene bli store. De som rammes hardest, er de aller fattigste landene – de som ikke har et kjøpekraftig hjemmemarked og en velfungerende økonomi i utgangspunktet. Ulikhetene i verden vil forsterkes. Det bør Norge søke å bidra til å motvirke. Når vi holder fast ved vår handelspolitiske kompasskurs, er det fordi det er fornuftig, kunnskapsbasert politikk for Norge og for verden.

Norge er tett koblet til EU gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er vår mest omfattende handelsavtale. Den legger rammeverket for den økonomiske samhandelen mellom Norge, EU, Island og Liechtenstein. Nesten 70 pst. av norsk eksport går til EU-landene. EØS-avtalen legger også viktige rammer for næringspolitikken og miljø- og klimapolitikken. EØS-avtalen gjør Norge til en del av EUs indre marked. Felles regler for fri flyt av varer, tjenester, kapital, investeringer og personer, sammen med felles regler for offentlig støtte og konkurranse, er kjernen i avtalen.

EØS-avtalen gir næringslivet forutsigbare rammevilkår i EØS-området og sørger for at norske bedrifter konkurrerer på like vilkår som sine europeiske motparter. Avtalen forplikter Norge og de to andre EFTA/EØS-statene, Island og Liechtenstein, til fortløpende å ta inn relevant EU-regelverk i nasjonal rett. Det gjør at regler framforhandlet mellom EUs 27 medlemsland også blir våre regler. Dette betyr igjen at en norsk bedrift som ønsker å drive forretninger i et EU-land, kan forholde seg til de samme reglene om f.eks. produktkrav, mattrygghet og offentlige anskaffelser som den forholder seg til her hjemme. EØS-avtalen er dynamisk og utvikler seg i takt med utviklingen i EUs regelverk for det indre marked.

EØS-avtalen gir også bedrifter og borgere muligheten til å prøve myndighetenes overholdelse av forpliktelsene i avtalen for nasjonale domstoler i 30 land og gjennom ESA eller Kommisjonen. Disse instansene kan bringe saker inn for EFTA-domstolen eller EU-domstolen. I tillegg deltar Norge gjennom EØS-avtalen i perioden 2021–2027 i elleve programmer som retter seg mot bl.a. bedrifter, forskning og innovasjon, forbrukere, utdanning, romvirkvirksomhet, forsvar, digitalisering og helse. Dette bidrar også til norske bedrifters konkurranseevne.

EU har de siste årene lagd svært mye regelverk som skal bidra til den grønne omstillingen, og som også skal styrke europeisk produksjonskapasitet innenfor strategisk viktige sektorer og sikre tilgang på strategiske råvarer.

Norge har bedrifter, kunnskapsmiljøer og råmaterialer som vil kunne spille en avgjørende rolle i det grønne skiftet. Det er ofte i Norges interesse at klima- og miljøkrav er forankret og harmonisert i felleseuropeiske regelverk. Det er viktig å aktivt formidle norske synspunkter ved utformingen av slikt regelverk for å ivareta våre interesser. Regjeringen er også opptatt av at norsk industri og andre aktører skal få de samme mulighetene som EU-bedrifter i de nye grønne markedene som inngår i omstillingen i Europa.

Grensene mellom det indre marked, der Norge er med gjennom EØS-avtalen, og EUs handelspolitikk, som ligger utenfor EØS-avtalen, er blitt mindre tydelige. Å legge til rette for trygge europeiske verdikjeder har blitt viktig for EU. Når strategisk autonomi omsettes til ny politikk i EU, er det ikke alltid like opplagt om Norge oppfattes som å høre til på innsiden eller utsiden. Dette gjør det særlig viktig å arbeide aktivt for å sikre norske interesser.

En del av EUs initiativer faller utenfor regelverk og programmer som Norge er en del av. EUs Important Projects of Common European Interest, de såkalte IPCEI-ene, er eksempler på slike initiativer, som vi følger med på som en del av regjeringens aktive europapolitikk. IPCEI åpner for at nasjonale myndigheter kan gi økt støtte til prosjekter av allmenneuropeisk interesse. Det er ingenting i veien for at Norge kan delta i IPCEI og gi statsstøtte så lenge prosjektene er godkjent og inngår i et felles IPCEI med land i EU.

Vi må være årvåkne dersom vi skal være ute i tide og få sikret konkurransekraften til norske aktører. Dette har vi klart med f.eks. hydrogen, men vi fikk det ikke til i de første IPCEI-initiativene for batterier. Et annet eksempel er Secure Connectivity. Som regjeringen har understreket flere ganger, ønsker Norge å delta i dette programmet, EUs program for sikker satellittbasert kommunikasjon. Programmet vil bl.a. utvikle kommunikasjonssystemer som kan brukes i krisehåndtering og for å styrke samfunnssikkerheten.

Norsk deltakelse vil være viktig for det operative samarbeidet med EU, våre naboland og andre europeiske land på områder som er viktige for vår sikkerhet. Deltakelse vil også være viktig for norsk romindustri og norsk forsvarsindustri. Arbeidet med å få på plass den nødvendige tilknytningsavtalen er i gang, og det gleder meg stort at EU er positiv til norsk deltakelse.

Et annet viktig tema er norsk sjømatnæring. Det er Norges største eksportnæring etter olje og gass. EU er vårt desidert største marked, med 55 pst. av sjømateksporten. EUs forbrukere ønsker seg trygg og sunn norsk fisk. Samtidig bidrar norsk sjømat til betydelig økonomisk aktivitet og sysselsetting i EU. Handel med sjømat er ikke en del av EØS-avtalens hoveddel, og norsk sjømat har ikke frihandel til EU. Norsk sjømatproduksjon gir både forsyningssikkerhet, mer autonomi og robusthet i Europa. Norge er EUs største leverandør av sjømat, og det er svært uheldig at norsk sjømat møter et mer komplekst tollregime i EU enn hva andre frihandelspartnere gjør. For laks, som er Norges viktigste sjømateksport til EU, har Norge nytt godt av at USA fikk gjennomslag i GATT, forløperen til WTO, for at EUs toll på laks kun er 2 pst.

EØS-avtalens felles regler for mattrygghet er også svært viktige for sjømateksporten. Det er ingen veterinær grensekontroll for handel med matvarer i det indre marked. I forhandlingene med EU om EØS-midlene er de parallelle forhandlingene om markedsadgang for norsk sjømat en viktig prioritet for regjeringen.

Til andre land enn i EU er frihandelsavtalene, FTA-ene, viktige redskaper for å fremme norsk eksport, både for sjømat og for alle våre andre fantastiske vekstnæringer. Jeg skal innlede med noen tall. Fiskeeksporten fra Norge til Sør-Korea har økt med 1 600 pst. siden avtalen trådte i kraft i 2006, fra 255 mill. kr i 2006 – hold deg fast, president! – til 4,5 mrd. kr i 2022. I 2021 var tollbesparelsene ved eksport til Canada og Sør-Korea på mer enn 1,3 mrd. kr, takket være nettopp frihandelsavtalene med disse landene.

I dag dekkes store deler av norsk vare- og tjenesteeksport av frihandelsavtaler. Legger man sammen eksporten til EU, Storbritannia, EFTA og andre inngåtte frihandelsavtaler, er godt over 80 pst. av norsk eksport dekket av frihandelsavtaler. Å redusere handelshindringer og bidra til økt samarbeid gjennom frihandelsavtaler er viktig for at norsk næringsliv skal være konkurransedyktig og vekstkraftig i våre eksportmarkeder. Redusert toll, eller aller helst null toll, for varer og ikke-diskriminerende vilkår for tjenester, investeringer og offentlige anskaffelser, setter norske bedrifter i stand til å hevde seg internasjonalt og delta i verdensmesterskapet. Dette øker igjen eksporten, og det gir også økt forutsigbarhet for importen.

En svensk studie fra Kommerskollegium fastslo at frihandelsavtaler øker handelen med mellom 50 pst. og 170 pst. etter ti år. Jo mer omfattende avtalene er, jo større økning i varehandelen. Å inngå frihandelsavtaler er derfor god og fornuftig handelspolitikk.

Arbeidet med å forhandle frihandelsavtaler startet for mer enn 30 år siden. Fra begynnelsen var det et viktig mål å sørge for likebehandling av norske eksportører med konkurrenter fra EU. Denne målsettingen har siden blitt utvidet til å inkludere også konkurrenter fra andre land. For eksempel satte EFTA i gang forhandlinger med Sør-Korea etter at Chile hadde inngått en avtale med landet. Det var viktig for å sikre gode vilkår for eksport av norsk fisk og sjømat. Det fikk man også til gjennom avtalen.

Frihandelsavtalene blir med få unntak forhandlet gjennom EFTA. Per i dag har EFTA 29 frihandelsavtaler som dekker 40 land og territorier utenfor EU. Vi er for tiden inne i en veldig aktiv fase i forhandlinger om nye avtaler og oppdatering av eldre avtaler. Dette er en prioritet for regjeringen.

Frihandelsavtaler dreier seg i stor grad om å skape bedre konkurransevilkår for norsk næringsliv. Det handler også om å ha muligheten til å spre norsk teknologi og norske løsninger i møte med FNs bærekraftsmål.

Selv om Norge i hovedsak ikke har toll på industrivarer, har mange andre land toll. I land som Brasil og India møter ofte norske industrivarer og sjømat høy toll. Også for tjenester og investeringer forskjellsbehandler Norge i liten grad utenlandske bedrifter. Mange andre land har ordninger som gir deres egne nasjonale investorer særfordeler til å eie eller drive virksomhet. For oss i Norge er det viktig, nødvendig og naturlig at frihandelsavtalene støtter opp under menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og klima. Avtalene skal bidra til å fremme grønn utvikling og støtte opp om Norges klima- og miljømål. Her styrker vi ambisjonsnivået.

I våre frihandelsavtaler påtar partene seg forpliktelser om å etablere et høyt beskyttelsesnivå for miljø og arbeidstakerrettigheter, og å arbeide for å heve beskyttelsesnivået ytterligere. Dette bidrar også til å skape likere konkurransevilkår mellom landene. Vi må unngå at land skaffer seg konkurransefordeler gjennom lavere miljøkrav og dårlige vilkår for arbeidstakere eller ved å utnytte mennesker og natur. En annen og mer rettferdig globalisering er mulig.

Forutsigbare handelsvilkår som frihandelsavtalene er med på å styrke vår økonomiske sikkerhet. De begrenser muligheten for våre partnerland til å ilegge vilkårlige begrensninger på import og eksport. Et annet eksempel er at de fleste frihandelsavtalene Norge har inngått, forbyr bruk av eksporttoll. Dette bidrar til å sikre tilgjengelighet av viktige varer. I en ny rapport som Oslo Economics utarbeidet på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet, understrekes det også at handelsavtaler er viktige for forsyningssikkerheten. Det gir en tilleggsverdi som særlig i dagens globale situasjon og med alle de utfordringene vi møter, er viktig for Norge.

Norge er for tiden i forhandlinger om omfattende frihandelsavtaler med store markeder i vekst, som India, Mercosur-landene, Malaysia, Thailand og Vietnam. Hvis vi kommer i mål, og når vi kommer i mål, vil disse frihandelsavtalene kunne gi betydelig økte eksportinntekter for Norge og også bidra positivt til grønn utvikling i våre samarbeidende land. For flere av disse, særlig India, Malaysia og Vietnam, har forhandlinger pågått i en årrekke. Det er ulike årsaker til at forhandlingene trekker ut i tid. Ofte skyldes det at det kan ta tid og være krevende å få tilstrekkelig gjennomslag for våre posisjoner. Kuttes tollen nok for maskiner, kunstgjødsel, metaller og sjømat? Ivaretas norske skipsfartsinteresser om ikke-diskriminerende adgang til internasjonal frakt? Og sikres grunnleggende og viktige standarder, klima- og miljøhensyn og arbeidstakerrettigheter på en tilstrekkelig og god nok måte for det vi kan være stolte av i Norge?

Dette er eksempler på spørsmål vi må ha svar på innen avtaler kan undertegnes. I tillegg kan regjeringsskifter og endrede politiske prioriteringer hos motparten spille inn. Det er derfor viktig at vi har politisk trykk på å sikre tilstrekkelig framgang i flere av forhandlingsprosessene når muligheten er til stede. Her spiller Stortinget en viktig rolle i å fremme norske interesser, bl.a. gjennom sin reiseaktivitet og gjennom sine nettverk og samarbeidspartnere.

Jeg har snakket om våre offensive interesser, men vi har også defensive interesser som må ivaretas i våre forhandlinger. Regjeringen har satt ambisiøse mål for norsk landbruk. Et solid importvern er en forutsetning for å nå de landbrukspolitiske målsettingene vi har om økt selvforsyning, bedre inntektsmuligheter og landbruk over hele landet. Dette skal bl.a. sikres gjennom at importvernet for sensitive norske jordbruksprodukter ivaretas når det inngås nye handelsavtaler.

Samtidig er vi svært avhengig av import av mat- og fôrråvarer. Landbruksvarer utgjør i dag omtrent 10 pst. av den totale vareimporten til Norge. Handelen i landbruksvarer er ikke bare viktig for vår matforsyning, men også for eksportrettede næringer her hjemme, f.eks. havbruksnæringen. Det må derfor brukes tid og kløkt for å finne gode løsninger når det gjelder markedsadgang for forhandlingsmotpartens landbruksvarer til Norge. Dette skal skje innenfor rammene av norsk landbrukspolitikk og i tråd med de føringer som til enhver tid legges av Stortinget. Historisk har vi lykkes i å balansere disse interessene ved inngåelse av EFTAs frihandelsavtaler.

I tillegg til å inngå nye avtaler og videreutvikle eksisterende avtaler, f.eks. til å omfatte e-handel og å legge til rette for små og mellomstore selskaper, har vi gjennom EFTA de siste årene lagt ned betydelige ressurser i å gjennomgå og analysere hvordan frihandelsavtalene faktisk fungerer for varehandelen. I Norge fulgte vi dette opp i år ved å gjennomføre en spørreundersøkelse blant eksportbedriftene om bruken av frihandelsavtalene. Studien ble utført av Kantar på oppdrag fra Nærings- og fiskeridepartementet. Resultatene viser at frihandelsavtalene er svært viktige for mange bedrifter, og at null eller lav toll ofte er avgjørende for å kunne eksportere. Godt over halvparten av norske bedrifter oppgir at lave tollsatser eller null toll er utslagsgivende for deres eksport.

Det er positivt at én av tre bedrifter sier at nye kundeforhold har blitt etablert som en direkte følge av en frihandelsavtale. For små- og mellomstore bedrifter, som utgjør den store majoriteten av vårt fantastiske og mangfoldige næringsliv, var tallet enda høyere. Samtidig kom det fram at én av fire bedrifter sier at mangel på kompetanse er en av årsakene til at de ikke alltid bruker frihandelsavtalene. Og mindre enn halvparten av bedriftene som svarte, er enig i at Norges frihandelsavtaler er enkle å bruke. Sammen med Tolletaten vurderer vi nå hvordan vi kan hjelpe bedriftene til å bli flinkere til å bruke frihandelsavtalene.

Endringer i det globale handelsbildet med økte geopolitiske spenninger kan gi inntrykk av at frihandelsavtaler er blitt mindre viktige. La meg være helt tydelig: Det stemmer ikke. Frihandelsavtaler med viktige markeder er faktisk blitt enda viktigere de siste årene. De gir en åpen og forutsigbar internasjonal handel, som Norge altså er helt avhengig av.

Vi skal likevel ikke være naive i vår tilnærming til frihandel og alle mulighetene det bys på der ute. For stor avhengighet av land vi ikke har et tett og nært forhold til, kan skape sårbarheter i verdikjeder. I ytterste konsekvens kan vi bli presset gjennom økonomiske tiltak fra andre stater som er villige til å bruke sin posisjon i handelen med oss for å oppnå sine politiske mål. Dette har skjedd med Norge og andre land før, og med dagens sikkerhetspolitiske utfordringer øker sannsynligheten for slike trusler. Det er derfor viktig at vi har oversikt over mulige sårbarheter i våre egne verdikjeder. I den forbindelse har vi nylig fått kartlagt sårbarheter i verdikjeden for matvarer. Heldigvis har vi mange muligheter til erstatningsvarer i denne sektoren. Nasjonal matproduksjon er også en viktig forutsetning for den nasjonale beredskapen.

En ustabil verden har gjort at egen produksjon av matvarer nå vektlegges sterkere i utformingen av landbrukspolitikken i mange land. Det viktigste tiltaket for å opprettholde forsyningskjedene i kriser, for alle varer, også utenom matvarer, er imidlertid at vi har gode relasjoner til våre viktigste handelspartnere.

Norge er en åpen økonomi med få begrensinger for utenlandske investeringer og næringslivssamarbeid. Tilførsel av kapital og kunnskap fra utlandet er en drivkraft i vårt næringsliv, men vi må ta inn over oss de endrede sikkerhetspolitiske realitetene. Investeringer kan brukes som virkemiddel for å få innflytelse over kritisk infrastruktur og gi utenlandske aktører tilgang til teknologi og ressurser som er av stor strategisk betydning for Norge.

Mange land, inkludert våre nordiske naboer, har de siste årene lagd og videreutviklet regelverk for å fange opp, vurdere og eventuelt gripe inn i potensielt sikkerhetstruende investeringer. Dette er et eksempel på et politikkområde hvor handel og sikkerhet ses i sammenheng.

I Norge gir sikkerhetsloven oss mulighet til å kontrollere eierskapet i foretak som er underlagt loven. Fra 1. juli i år trådte det i kraft endringer i sikkerhetsloven knyttet til eierskapskontroll og lovens virkeområde, noe som skal bidra til å styrke kontrollen med oppkjøp som kan være i strid med våre nasjonale sikkerhetsinteresser.

Regjeringen oppnevnte i oktober 2022 et utvalg som skal utrede behovet for investeringskontroll i foretak som ikke er underlagt sikkerhetsloven. Utvalget skal levere en NOU i starten av desember i år. De aller fleste foretak i Norge er ikke underlagt sikkerhetsloven og skal heller ikke være det. Noen av disse kan likevel ha en betydning for våre nasjonale sikkerhetsinteresser. Derfor er dette er et viktig arbeid som regjeringen vil prioritere å følge opp. Regjeringen vil samtidig følge nøye med på utviklingen av dette politikkområdet internasjonalt, særlig i EU og USA.

Det ligger store muligheter for norsk næringsliv i det grønne skiftet. For å hjelpe næringslivet gjennom denne omstillingen lanserte regjeringen i fjor et veikart for et grønt industriløft. Det satses nå på hydrogen, havvind, batterier, CO₂-håndtering, prosessindustri, maritim industri, skog- og trenæringen og øvrig bioøkonomi. Det er private initiativer, privat kapital og det private næringslivet som leder an.

Jeg vil kort kommentere noen av disse næringene spesielt.

For det første har Norge gode forutsetninger for å bli en sentral aktør i utviklingen av en mer bærekraftig batteriindustri, og her har Norge, sammen med Sverige og Finland, aktører til stede i alle deler av verdikjeden. Derfor har regjeringen lagt fram Norges batteristrategi med tiltak som supplerer veikartet for grønt industriløft.

For det andre skal Norge bli en ledende nasjon innenfor havvind. Norge har mange konkurransefortrinn på dette området, inkludert en verdensledende leverandørindustri med 50 års erfaring fra petroleumsnæringen. Vi har verdens beste offshoreingeniører og -fagarbeidere som nå står klar til å ta steget inn i fornybarnæringene.

For det tredje er Norge også godt posisjonert for å delta i verdikjedene for hydrogen produsert med lave eller ingen utslipp – enten med fornybar energi, grønne elektroner, eller fra naturgass og fangst og lagring av CO₂ gjennom CCS. Vi har verdensledende forsknings- og teknologimiljøer, og vi har industri med superhøy kompetanse. Ikke minst har vi store fornybare ressurser, og vi produserer naturgass tett på det europeiske markedet. I tillegg har vi lang erfaring med CCS og er i ferd med å realisere stadig nye prosjekter. Jeg vil faktisk si at Norge er i førersetet, og det ser verden.

For å oppnå netto null-utslipp i 2050 er karbonfangst og lagring en helt nødvendig teknologi. FNs klimapanel sier at det ikke er noen muligheter «whatsoever» for å nå 1,5-gradersmålet hvis vi ikke lykkes med CCS. Og Langskip-prosjektet, som startet med en månelandingstale i 2007, av daværende statsminister Jens Stoltenberg, er under bygging. Om to år har vi en fullskala verdikjede for fangst, transport og lagring av CO₂ i Norge. Ja, månelandingen skjer, og det utvikles nå stadig nye kommersielle CO₂-lagringsprosjekter på norsk sokkel. Vi er forbi teststadiet. CCS er i ferd med å bli en realitet og en enorm industrimulighet for Norge, samtidig som det er teknologi verden er avhengig av for å nå klimamålene.

Arbeidet med grønt industriløft – og jeg skal ikke nevne flere eksempler nå – er en kontinuerlig prosess, og nylig la regjeringen derfor fram et oppdatert veikart, 2.0, der vi gjør opp status. I det oppdaterte veikartet 2.0 tar regjeringen også inn sol og «manufacturing industry» som to nye viktige innsatsområder.

Norsk prosessindustri har gjennom flere tiår effektivisert sine produksjonsprosesser. De har kuttet utslippene med 40 pst. siden 1990 samtidig som verdiskapingen har økt nesten like mye. Det er et bevis på at grønn omstilling er mulig, skaper jobber og kutter utslipp. Flere norske bedrifter er verdensledende i sin bransje på klima- og ressurseffektivitet på grunn av både teknologi, kompetanse, menneskene og fornybar kraft.

Markedet for solkraft er i kraftig vekst og er en del av løsningen på energiomstillingen vi står overfor, både i Norge, i Europa og globalt. Norge har vært en pioner i utviklingen av solindustrien, og vi er godt posisjonert med etablert kompetanse og aktører innenfor kritiske deler av en europeisk solverdikjede. Samtidig ser vi at utfordringene er store, og ikke minst at industrien nå opplever hard konkurranse fra bl.a. Kina i det europeiske markedet. Det er en utfordring vi må løse felleseuropeisk.

Norge er også en betydelig produsent av kritiske råmaterialer som er nødvendige for det grønne og digitale skiftet, og vi er en viktig leverandør av kritiske råvarer til bl.a. EU og USA – viktige venner, partnere, samarbeidsaktører. Regjeringen la derfor fram en mineralstrategi i juni. Gjennom denne mineralstrategien vil vi styrke utviklingen av nye bærekraftige mineralprosjekter i Norge og bidra til mer robuste, bærekraftige og transparente verdikjeder for kritiske råvarer. Målet er å utvikle verdens mest bærekraftige mineralnæring i Norge.

Strategien har fem tiltaksområder: raskere realisering av mineralprosjekter, mineralnæringen skal bli mer bærekraftig og sirkulær, den skal gi tilgang på privat kapital, vi skal være en stabil leverandør av råvarer til de grønne verdikjedene i verden, og vi skal samarbeide.

Internasjonal handel skal ikke skje på bekostning av mennesker, samfunn og miljø. Tvert imot forventer vi at norske selskaper bidrar til å forbedre forhold i globale leverandørkjeder gjennom en ansvarlig forretningsdrift. Dette er kanskje ikke en enkel oppgave, tenker noen. Globale leverandørkjeder er komplekse, det er mange produksjonsledd og grossister og forretningsforbindelser i ulike land. Det kan derfor være krevende for bedrifter å ha full oversikt over forhold i leverandørkjeden. I noen land, bl.a. Kina, kan det også være utfordrende å innhente informasjon om underleverandører eller forretningsforbindelser.

La meg likevel være helt tydelig: Tvangsarbeid skal ikke forekomme i verdikjeder til norske selskaper. Norsk næringsliv skal bidra til anstendige arbeidsforhold i Norge og i land vi handler med. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe for å bidra til en mer rettferdig og solidarisk verden.

Jeg er derfor glad for at mange norske selskaper har gode systemer og et engasjement for å identifisere og håndtere negativ påvirkning på mennesker, samfunn og miljø, og enda viktigere – systemer, planer, kultur og holdninger for å øke sitt positive bidrag til mennesker, samfunn og miljø. Ja, det er en klode vi deler, og den bør vi forvalte sammen så godt vi kan.

Regjeringen ønsker derfor å legge til rette for at ansvarlighet blir et konkurransefortrinn, ved å bidra til at det er harmoniserte og ambisiøse standarder knyttet til klima, bærekraft og ansvarlig forretningsdrift internasjonalt, og ved å støtte opp om utviklingen av lovkrav i EU og hos andre handelspartnere.

Norge var et av de første landene i verden til å lovfeste en aktsomhetsplikt for selskaper gjennom åpenhetsloven. Flere land følger etter. Norske myndigheter har også vært aktive i oppdateringen av OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, som sammen med ILOs kjernekonvensjoner og FNs veiledende prinsipper utgjør de ledende standardene for ansvarlig næringsliv.

Staten er eier i flere selskaper med utstrakt global virksomhet og mange med globale verdikjeder. I eierskapsmeldingen som vi la fram høsten 2022, stiller vi derfor tydeligere forventninger til selskapene enn noen gang tidligere, bl.a. når det gjelder bærekraft, klima og natur. Vi er nå det første og eneste landet som forventer at de statlig eide selskapene skal ha vitenskapsbaserte klimamål, og vi forventer at de statlig eide selskapene skal fremme retten til fri fagorganisering i alle sine leverandørledd.

Regjeringen har allerede iverksatt EUs klassifiseringssystem for bærekraftig økonomisk aktivitet, taksonomien, i norsk rett. Vi vil også legge fram en egen lovproposisjon om EUs nye direktiv for selskapers bærekraftsrapportering. Denne typen rapportering er viktig for at kapital kan kanaliseres til lønnsomme, bærekraftige prosjekter og derfor også bidra til selskapenes omstilling.

Jeg er overbevist om at framtiden vil gi konkurransefortrinn til de foretakene som opptrer ansvarlig, bruker sine ressurser effektivt, tar samfunnsansvar og tenker nytt for å omstille seg. Sammen med næringslivet skal vi utvikle grønne, bærekraftige og rettferdige verdikjeder. Vi skal få fart på det grønne skiftet, og vi skal nå klimamålene våre. Som jeg sa innledningsvis: Alt henger sammen med alt – også i handelspolitikken.

Trendene jeg har pekt på her i dag, viser at endringstakten i verden er høy. Svekkelsen av det multinasjonale handelssystemet har ført til flere bilaterale og regionale initiativer der Norge ikke er part. Dette gjør at samarbeid med våre nærmeste handelspartnere har blitt enda viktigere. Derfor har vi igangsatt arbeid med industripartnerskap med utvalgte land, herunder EU, Tyskland, USA og Norden. Det er en nyvinning i handelspolitikken.

Vi ser nå også på mulighetene for å inngå et tettere strategisk samarbeid med Storbritannia, Frankrike og Japan. Industripartnerskapene skal bidra til å styrke norsk næringslivs muligheter i det grønne og digitale skiftet, bidra til økt næringslivssamarbeid med viktige markeder og bidra til å bygge opp nye, lønnsomme næringer og integrerte verdikjeder.

Industripartnerskapene tar utgangspunkt i regjeringens grønne industriløft og sektorene som inngår der. Prioriteringene og innsatsområdene i partnerskapene vil variere over tid og utvides til flere markeder, avhengig av hvilke samarbeidsmuligheter som finnes. Handelspolitikken er dynamisk.

Kommisjonspresident von der Leyen og statsminister Støre undertegnet tidligere i år en grønn allianse mellom Norge og EU. Grønn allianse et uttrykk for det nære samarbeidet med EU innenfor energi, klima og natur og industriell transformasjon. Vi har begge ambisiøse mål for klima og grønn omstilling som vi kun vil oppnå dersom vi samarbeider. Norge har mye å tilføre i samarbeidet med EU og EUs medlemsland, særlig innenfor de områdene jeg akkurat har nevnt.

Grønn allianse danner en politisk overbygning for mer konkret samarbeid knyttet til ulike sektorer. For eksempel er vi nå i sluttfasen med å signere et industripartnerskap som i første omgang omfatter forpliktende samarbeid knyttet til verdikjeder for råvarer og batterier. Kjernen i partnerskapet er å dele kunnskap om norske batteri- og mineralverdikjeder og å vise hvor integrert norske aktører er i europeiske verdikjeder. Vi har også tilrettelagt for tettere samarbeid gjennom batteri- og mineralstrategiene. Dette har igjen medført at Norge som eneste ikke-EU-medlemsland blir invitert til de årlige ministermøtene i den europeiske batterialliansen. Vi er på ballen.

Partnerskapsarbeidene gir oss en bedre posisjon for å påvirke og for at vi faktisk kan medvirke i utviklingen av europeiske verdikjeder. I tillegg vil den grønne alliansen også kunne favne klimadiplomati i utvidet forstand, som hvordan Norge og EU kan styrke samarbeidet overfor tredjeland og i multilaterale fora. Norsk næringsliv har bidratt til å redusere Europas sårbarheter og styrke europeisk energisikkerhet gjennom økt eksport av olje og gass, som følge av krigen i Ukraina.

Tyskland er vår største handelspartner i EU. Tyskland er også en av verdens ledende industrinasjoner, med en svært ambisiøs plan for grønn omstilling. Et tettere samarbeid med Tyskland om fornybar energi og grønn industri har derfor vært høyt prioritert av regjeringen og noe også Tyskland har ønsket. Derfor har vi inngått et sterkt norsk-tysk partnerskap om klima, fornybar energi og grønn industri. Det har bl.a. medført en industriledet norsk-tysk mulighetsstudie som har sett på storstilt eksport av hydrogen fra Norge til Tyskland, noe som er viktig for å omstille vår egen energinæring.

USA er åpenbart en av våre viktigste handelspartnere, og det er et sterkt ønske fra både norsk og amerikansk side om å samarbeide mer målrettet og strukturert på områder knyttet til grønn omstilling. Som et ledd i dette inngikk vi nylig en avtale med USAs handelsdepartement om forsterket handelspolitisk dialog for å tilrettelegge for et mer målrettet næringslivssamarbeid som vil bidra til nye verdikjeder, økt eksport, styrket energisikkerhet og globale reduksjoner i klimagassutslippene.

Vi deltar i flere USA-ledede initiativer. Vi var det første landet som ble en del av First Movers Coalition, vi deltar i Mineral Security Partnership, og vi har dialog om kritiske mineraler og råstoffer. Vi jobber for at norske mineraler skal kunne benyttes i amerikanske elbilbatterier som kvalifiserer til støtteordning under Inflation Reduction Act.

Norden er også viktig, og de nordiske statsministrene har en visjon om at Norden skal være den mest bærekraftige og integrerte regionen innen 2030. Det ønsker jeg å bidra til å konkretisere, og derfor har jeg overfor mine nordiske kollegaer tatt initiativ til at vi skal lage et nordisk grønt industripartnerskap, og vi skal jobbe konkret sammen for å utvikle et fullt integrert hjemmemarked for konkurransedyktige grønne løsninger i Norden. Det betyr mye for norsk næringsliv.

Som Stortinget er kjent med, har regjeringen et ambisiøst mål om å øke fastlandseksporten med 50 pst. innen 2030. Derfor har vi lansert en storstilt eksportreform, kalt Hele Norge eksporterer. Det er en satsing der myndighetene, næringslivet og virkemiddelapparatet forener kreftene i et offentlig-privat samarbeid for å gjennomføre offensive eksportframstøt, omstille norsk økonomi og gi oss flere ben å stå på i en verden som etter hvert vil etterspørre vesentlig mindre olje og gass.

Vi har fantastisk gode enkeltspillere i Norge, og vi har konkurransefortrinn som et lag. Det er nettopp å spille på lag som er nøkkelen. Det er det denne satsingen handler om. Derfor har vi opprettet Nasjonalt eksportråd, som foreslår eksportsatsinger som kommer fra næringslivet og partene i arbeidslivet. Dette handler om å sikre kontrakter og muligheter for norsk næringsliv. Vi har allerede lansert eksportsatsinger på havvind og maritim næring, og de vil følges opp med flere nasjonale strategiske eksportsatsinger.

Næringslivet vårt har både egen kompetanse, ambisjoner og innsikt som har bidratt til at vi sammen styrker eksportarbeidet vårt.

Vi har også vært tydelige på at vi skal styrke Eksportfinansiering Norge, Eksfin, sin rolle i å bidra til nye, store grønne eksportprosjekter. Derfor har vi utvidet Eksportfinansiering Norges mandat og gitt mulighet til å låne ut penger til innenlandske klimaprosjekter med stort eksportpotensial. Bare i høst har vi foreslått å styrke de grønne kapitalvirkemidlene med 15 mrd. kr. Det handler om å omstille norsk økonomi, eksportere norsk teknologi og bidra til det gode samarbeidet internasjonalt.

Handelspolitikken favner altså svært bredt, og den viser at det er viktig at vi tenker helhetlig og sammenhengende. Jeg er svært glad og takknemlig for å ha hatt muligheten til å kunne redegjøre for Stortinget om handelspolitikk. Så mener jeg at dette fortjener en enda bredere og større diskusjon. Derfor varsler regjeringen i dag at vi vil legge fram en egen stortingsmelding om grønn globalisering og handel neste år.

Når jeg nå skal avslutte, vil jeg understreke at når Norge skal gjennom en storstilt omstilling for å nå klimamålene, bør vi vi holde fast på vår handelspolitiske kompasskurs. Historien har vist oss og mange andre at proteksjonisme ikke er i noens interesse i det lange løp – verken for verdenshandelen og verdensøkonomien eller for arbeidsplasser og folks velferd, heller ikke i Norge.

Verden er nå i raskere endring enn noen gang før. Hvordan våre nærmeste handelspartnere og allierte møter disse endringene, vil få konsekvenser for oss. Vi skal legge til rette for høyest mulig velstand og rettferdighet gjennom åpenhet for handel samtidig som vi reduserer risiko som skyldes sårbarheter og avhengigheter.

Vi må være skjerpet. Vi må hele tiden være forberedt på å justere kursen. Vi trenger stadig å diskutere handelspolitikk, og vi må sammen legge til rette for at norsk næringsliv kan bidra i den omstillingen hele verden skal gjennom.

Takk for oppmerksomheten! Jeg ser fram til en god debatt på tirsdag og ikke minst til en videre diskusjon om disse viktige temaene for Norge og for verden.