Henrik Asheim (H) [10:07:04]: Det var et godt innlegg og svar på noe annet enn det jeg spurte om. Det er helt åpenbart – jeg tror ikke det sitter ett menneske i denne salen som er mot arbeidsinkludering, eller som synes at vi ikke skal gjøre mer for å hjelpe folk i arbeid.

Nå sa statsråden selv at hun vil komme med en melding neste år, hvor hun, som hun sa, skal se på hvordan man kan få arbeidsgivere interessert i å få folk i jobb. Det rare er at et av tiltakene for å få folk interessert i å få folk i jobb, er å si at statlige etater, departementer, de som skal ansette, ikke bare bør innkalle folk med hull i cv-en eller nedsatt funksjonsevne, men de skal gjøre det, og det skal være 5 pst. av nyansettelsene hvert år. Det andre som er viktig, er at det rapporteres på, for det er slik at hvis man har den oppmerksomheten og følger opp, vil det også skje.

Derfor er mitt spørsmål til statsråden igjen: Med alle de andre gode tiltakene som hun jobber med å legge frem neste år, hvorfor fjernet hun dette kravet til staten?

Statsråd Tonje Brenna [10:08:07]: I går var representanten Asheim og jeg sammen på Spekterkonferansen. Der hadde vi en slags rørende enighet hvor vi var enige om én veldig viktig ting, nemlig at noen ganger er det viktigste at vi kan være åpne for å se på andre måter å gjøre ting på, selv om det kommer fra et annet parti enn vårt eget. Derfor mener jeg at én ting er å være opptatt av det man gjorde selv da man satt i regjering, det er fint, det er bra, det er full forståelse for det, men jeg er opptatt av at vi kommer videre, at vi ser på nye måter å inkludere flere mennesker i arbeid på.

Jeg mener det var et godt grep Solberg-regjeringen gjorde da den sørget for å ha oppmerksomhet knyttet til at staten skulle ansette flere, men vi skal jo ansette også andre steder enn i staten. Derfor er jeg opptatt av at vi bredder ut, bruker trepartssamarbeidet til å inkludere flere, spør arbeidsgiverne hva de trenger for at vi skal kunne ansette flere som har f.eks. hull i cv-en eller noen helseutfordringer, og at vi sammen fortsetter det viktige arbeidet for å inkludere flere mennesker i arbeid, for det trenger vi, både av hensyn til den enkelte og av hensyn til oss som samfunn.

Henrik Asheim (H) [10:09:08]: Jeg er helt enig i at man ikke skal forelske seg i virkemidler, og at man alltid skal være åpen for nye virkemidler, men det er jo ikke et argument for å ta bort virkemidler, det er et argument for å se på hvilke nye som kan fungere. La meg lese litt fra evalueringen av dette tiltaket. Der står det bl.a. følgende:

«5 prosent-målet gir et klart signal om at staten mener alvor med inkluderingsarbeidet.»

Og videre:

«Samlet sett er det derfor grunnlag for å si at inkluderingsdugnaden har hatt effekt og har ført til flere ansatte i målgruppen.»

Jeg er veldig glad for at vi har en statsråd som varsler at hun vil komme med tiltak til Stortinget. Det kommer vi også til å foreslå i Stortinget. Men hvorfor tok regjeringen bort et helt klart målbart verktøy, nemlig at 5 pst. av nyansettelsene i staten skal komme fra gruppen med nedsatt funksjonsevne og gruppen med såkalt hull i cv-en? For vi vet det er grupper som til og med sliter med å bli innkalt på intervju.

Statsråd Tonje Brenna [10:10:02]: Det er veldig bra at evalueringen viste at det fungerte. Det mener jeg representanten skal ha honnør for. Så mener jeg samtidig at det ikke er uttømmende, det er ikke den eneste måten å gjøre ting på.

Jeg er opptatt av at vi både i offentlig og i privat sektor gjør det vi kan for å inkludere flere i arbeid. En utfordring vi har, særlig overfor unge mennesker, er at veldig mange trenger enten litt hjelp til kvalifisering, litt helsehjelp eller litt hjelp til å komme i arbeid. Jeg tror systemet vårt til sammen har vært for rigid, at man må følge ett av sporene, på et litt firkantet vis. Derfor er jeg opptatt av at vi klarer å jobbe bedre sammen mellom de ulike linjene som jobber med unge mennesker. Noen vil kanskje trenge litt helsehjelp på vei inn i arbeidslivet, få formalisert kompetansen sin samtidig som de får hjelp til å komme i jobb – eller en kombinasjon av alle tre.

Jeg mener ingen forslag her er dårlige. Jeg mener tvert imot at alle gode forslag må komme på bordet, og jeg gleder meg til å diskutere videre hvordan vi kan inkludere enda flere i arbeid.

Henrik Asheim (H) [10:10:58]: Det gjør jeg også, og jeg ser frem til å diskutere med regjeringen hvordan vi kan få enda flere i arbeid. Det finnes mange veier til det målet, og jeg synes statsråden beskriver det godt når hun sier at det er ulike mennesker med ulike behov. Men hvorfor tar man da bort et tiltak for å få flere mennesker i arbeid? Det er et veldig enkelt tiltak, et tiltak som ikke koster masse penger, men som for én gangs skyld ikke bare retter seg mot dem som står utenfor, at de må gjøre mer, ta det kurset – eller hva det måtte være – men som faktisk spør arbeidsgiverne: Hva er det dere gjør for å gi mennesker som sliter med å komme i arbeid, muligheten til å komme i arbeid?

Når regjeringen, litt skjult i en setning i statsbudsjettet, sier at man skal slutte å rapportere på dette, betyr det at mennesker som har blitt innkalt til intervju, og som har fått jobb fordi man har hatt dette tiltaket – tallene har vi i staten – nå mister den muligheten. Oppmerksomheten forsvinner, statsrådene mister oppmerksomheten på det. Mitt spørsmål er, igjen: Hvorfor tok regjeringen bort dette tiltaket – selv om statsråden lanserer mange nye tiltak?

Statsråd Tonje Brenna [10:12:00]: Det er fordi det finnes mange veier til målet her, og jeg er opptatt av at vi klarer å utforske flere av dem.

Det er ingen fare for, som representanten påstår, at denne statsråden vil miste oppmerksomheten knyttet til dette. Tvert imot tenker jeg både morgen, middag og kveld på hvordan vi skal få flere mennesker i arbeid. Det handler om den enkeltes mulighet til inntekt og tilhørighet. Det handler også om oss som samfunn. Vi trenger å både løse oppgaver, skape verdier og sørge for å holde inntektene til fellesskapet – for å finansiere velferden – på plass gjennom skatteseddelen, som folk bidrar over når man står opp og går på jobb hver eneste dag.

Vi må sørge for å klare kombinasjonen av å inkludere flere og å holde folk i arbeid. En del vil måtte stå lenger i jobb framover med pensjonssystemet og justert levealder. I tillegg må vi sørge for å rekruttere unge folk inn i arbeidslivet fordi det er godt for den enkelte, og da mener jeg at vi må se bredere enn kun på akkurat det staten gjør i sine virksomheter. Vi må tenke bredt. Jeg er ikke imot at vi skal se på staten også, men jeg mener at dette er et større arbeid enn kun for staten.

Henrik Asheim (H) [10:13:02]: Jeg er helt overbevist om at statsråden har oppmerksomhet på dette og tenker på dette både morgen, middag og kveld. Spørsmålet er: Hva gjør statsråden for at alle andre skal tenke på dette morgen, middag og kveld? For det viktige er selvfølgelig at vi har et system som gjør at man, nedover i det store statsapparatet vi har, er oppmerksom på dette i HR-avdelingene overalt. Spørsmålet som alle skal stille seg, er: Har vi nå også innkalt noen av de menneskene som sliter med å komme i jobb?

Jeg synes jeg hører en slags interesse fra statsråden også for dette tiltaket, og derfor skal jeg avslutte med å spørre: Er statsråden åpen for å gjeninnføre dette kravet til staten?

Statsråd Tonje Brenna [10:13:45]: Jeg er åpen for å diskutere om vi skal gjeninnføre det kravet til staten.

Så vil jeg si at noe må jo både undertegnede og tidligere kollegaer som har bekledd denne posten, ha gjort riktig med tanke på å få andre til også å tenke på det samme. Siden denne regjeringen tiltrådte, har vi fått 130 000 flere mennesker i jobb, og arbeidsledigheten er historisk lav. Vi styrer økonomien trygt og sørger for at sysselsettingen holdes høy. Det er ikke bare et slags makroøkonomisk resonnement som høres stilig ut i en stortingssal; det handler om enkeltmenneskers mulighet til å ha en jobb å gå til.

Vi må hjelpe dem som trenger hjelp til å komme inn i arbeid, vi må styre økonomien trygt for å sørge for at arbeidsplassene finnes her i landet, og vi må gjøre det vi kan for at flere orker å stå lenger i jobb, enten de jobber i et tungt fysisk yrke eller sitter på kontor. For vi trenger alle de hodene og hendene vi har i arbeid i årene som kommer, til det beste for den enkelte og til det beste for Norge.

Terje Halleland (FrP) [10:19:01]: Jeg har vært veldig klar over at det for folk flest har vært vanskelig å forstå hva for et klimamål vi egentlig har satt oss. Når statsråden også er usikker, forstår jeg nok at folk flest også er usikre.

Sier statsråden nå at han avlyser omstillingsmålet, altså forpliktelsene som står i Hurdalsplattformen som sier at regjeringen skal kutte 55 pst. av de norske klimagassutslippene, målt mot 1990, og at det skal gjelde i hele økonomien, inklusiv kvotepliktig sektor? Er det slik at når regjeringen snakker, går man utenom ikke-kvotepliktig sektor, og at vi snakker om at vi skal ta det i hele økonomien? Eller er det sånn at vi skal gjøre det i samarbeid med andre?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:19:57]: Jeg avlyser ikke omstillingsmålet i Hurdalsplattformen, men jeg sier at de målene som vi har satt oss i klimapolitikken, har ulik status, og vi er på ulik vei med tanke på hvor nært vi er å nå de målene.

Jeg er opptatt av at vi som et minimum skal oppfylle våre forpliktelser etter Parisavtalen. Der har vi en troverdig plan for hvor vi skal få det til, og så har denne regjeringen frivillig valgt å si at vi har en større ambisjon enn det i tillegg. Derfor har vi omstillingsmålet. Likevel, på grunn av samarbeidet vårt med andre land er ikke omstillingsmålet først og fremst et mål for å kutte mer av utslippene i Europa totalt sett, det er et mål som er viktig å jobbe for fordi økte CO₂-priser gir en kostnad, en innsatsfaktor for f.eks. industrien. Det er viktig for å styrke konkurransedyktigheten vår at vi jobber for å kutte utslipp her hjemme, og derfor jobber vi også for å oppfylle det målet.

Terje Halleland (FrP) [10:21:00]: Jeg blir veldig usikker. Nå går jeg ut fra at det som statsråden sier nå, er at regjeringen kommer til å ha oppmerksomheten på å kutte i innenlands transport, landbruk, bygg og avfall. Det andre, det som handler om industrien, det som handler om petroleumssektoren, er noe vi skal se på, og hvis det er en slags teoretisk mulighet for at vi skal få det til, skal vi gjøre det. Det er likevel ikke noe som er viktig for regjeringen, det er de internasjonale forpliktelsene som betyr noe for regjeringen. Har jeg da forstått det rett?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:21:39]: Nei, statsrådens hovedpoeng var at det er viktig å klare å ha flere tanker i hodet på en gang i klimapolitikken, både de juridiske forpliktelsene som vi har satt oss, og de målene vi har satt for oss selv for utslippskutt i hele økonomien. Regjeringen gjennomfører tiltak på mange områder for å bidra til det, ikke bare rettet mot ikke-kvotepliktig sektor, men også rettet mot kvotepliktig sektor. Vi har eksempelvis styrket Enova betydelig siden vi kom inn i regjering. Det er viktig for å være med og utvikle den nullutslippsteknologien som vi trenger for å omstille oss. Vi skal også bruke grønn bok hvert eneste år, ikke bare for å legge fram nye tiltak og forsterkede virkemidler for ikke-kvotepliktig sektor, men for hele den norske økonomien, og det er mer enn en teoretisk mulighet for at vi kan få dette til. Jeg har fått en god rapport fra Miljødirektoratet som viser at det er mulig å kutte 55 pst. i hele den norske økonomien, og vi skal jobbe for å gjennomføre de tiltakene som kreves av oss for å få til det.

Terje Halleland (FrP) [10:22:41]: Jeg stusset lite grann over troverdigheten i det opplegget som regjeringen har: om det bare er fine ord. Det er flott at statsråden har tro på ambisiøse klimamål, men han må også innse at han begynner å bli veldig alene om å tro på at vi skal klare å få dette til. Når han da viser til Miljødirektoratet, har jeg også et spørsmål til en annen rapport som er kommet derfra, der de sier at om vi skal være i nærheten av å realisere utslippsmålene, trenger vi minst 34 TWh med ny kraft. Kan statsråden si noe om hvor den kraften vil komme fra, hva slags teknologier han regner med skal levere den kraften i god tid før 2030?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:23:28]: Nå er det olje- og energiministeren som har ansvaret for kraftpolitikken, men denne regjeringen er opptatt av at vi må ta tak i kraftsektoren på en helt annen måte enn det man har gjort tidligere. Det er ikke noe nytt at vi trenger betydelig økte mengder kraft for å nå klimamålene våre, men det er nytt at man faktisk har gjennomført en satsing på f.eks. energimyndighetene for å være med og oppskalere de ressursene man trenger for å kunne få behandlet saker raskt nok, få kraften på nett raskt nok. Vi jobber også med pakker knyttet til alle de mulige teknologiene som er nødt til å være med og bidra for at vi skal få til dette.

Vi kommer til å trenge betydelig mer energieffektivisering, vi kommer til å trenge solkraft, vi kommer til å trenge å videreutvikle vannkraft og landbasert vind, og på litt lengre sikt havvind, så her jobber man med mange teknologier og legger til rette for at vi skal få på plass den kraften som vi trenger. Det har vi også prioritert ressurser til i våre statsbudsjetter.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:24:42]: Jeg ønsker å bore litt videre på dette med omstillingsmålet, for før valget i 2021 var Arbeiderpartiet ganske høye og mørke på at de skulle kutte utslippene i Norge, og ikke ved kjøp av kvoter. Men nå har det skjedd en ganske stor snuoperasjon, og regjeringen legger opp til å bruke milliarder av kroner på kvoteshopping de neste årene. Én ting er at man skal bruke 3 mrd. kr på å kjøpe skogkreditter innenfor EU-systemet, men regjeringen ønsker nå også å bruke over 8 mrd. kr på å kjøpe kvoter fra land utenfor EU for å oppfylle Norges klimamål under Parisavtalen, de såkalte FN-kvotene, og det er fra land som Senegal, Marokko, Indonesia og Usbekistan. Dette er også kvoter som forrige regjering strammet inn på, fordi man var usikker på klimaeffekten, bl.a. fordi det er land som scorer lavt på korrupsjonsindeksen og på respekt for menneskerettighetene. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke krav skal statsråden stille for å sikre at disse kvotene har faktisk, reell klimaeffekt?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:25:41]: Først må jeg få lov til å korrigere representanten, for den beskrivelsen av de kvotene som man har foreslått å øke fullmakten til utenfor EU, skal ikke gå til å oppfylle Norges juridiske forpliktelser etter Parisavtalen. De går til å oppfylle det målet om klimanøytralitet som Stortinget har satt seg. Det er to forskjellige perspektiver.

Vi er i all klimapolitikk opptatt av at når vi gjennomfører den, jobber vi på måter som skal sikre at de tiltakene vi gjennomfører, har reell klimaeffekt. Det er en av grunnene til at vi er opptatt av f.eks. å ikke ha en prosjektbasert tilnærming, men en tilnærming når vi bruker kvoter internasjonalt, til å sørge for at det er under nasjonale lands jurisdiksjon. Her følger vi de lange og gode erfaringene vi har for å bidra til at vi ikke bare når de målene vi har etter Parisavtalen, men òg målet om klimanøytralitet, som Stortinget har satt.

Lars Haltbrekken (SV) [10:26:54]: I statsbudsjettet for 2024 ber regjeringen om å få øke fullmaktene til kjøp av klimakvoter fra 1,2 mrd. kr til 8 mrd. kr. Et spørsmål er jo om det viser at regjeringen ikke har tenkt å nå de klimamålene vi har satt oss, enten det er i 2030 eller klimanøytralitetsmålet innen 2050, ved hjelp av utslippskutt i Norge.

Et av landene som Norge planlegger å kjøpe klimakvoter fra, er Usbekistan. Det er et land som scorer dårlig på Transparency Internationals liste over land med korrupsjon. Til E24 vil ikke Klima- og miljødepartementet svare på hvordan de har tenkt å sikre seg at pengene ikke forsvinner i korrupsjon. Da spør jeg statsråden: Hvordan har regjeringen tenkt å sikre at penger til kvoter i Usbekistan ikke forsvinner i korrupsjon?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:28:01]: Jeg vil gjenta det jeg svarte på forrige spørsmål, at denne fullmakten ikke spesifikt handler om å oppfylle våre forpliktelser etter Parisavtalen, men om å oppfylle klimanøytralitetsmålet. Det er lov å ha flere tanker i hodet på en gang. Det er bra at Norge både jobber for å kutte våre utslipp her hjemme og også legger til rette for at resten av verden kan kutte sine utslipp. Hvis vi ikke får til begge deler, kommer ikke omstillingen til å være vellykket. Klima- og naturkrisen er ikke en krise som stopper ved våre grenser. Det er en global krise, og vi må sørge for at alle land er i stand til å håndtere den krisen.

Så er jeg helt enig i at vi skal jobbe for å sikre at midler som vi bruker internasjonalt, ikke går til korrupsjon. Det kommer vi til å være opptatt av. Vi skal bruke de anledningene vi har til å føre kontroller og sørge for at vi innretter finansieringen på en måte som sikrer at det ikke skjer.

Lars Haltbrekken (SV) [10:32:07]: Jeg takker for svaret. Jeg hører statsråden si at man skal ha en skrittvis og kunnskapsbasert tilnærming, og han viser også til de arbeidsprogrammene som skal bli gitt. Men i stortingsmeldingen som regjeringen har lagt fram, hvor man går inn for å sette i gang med mineralvirksomhet på havbunnen, står det:

«Arbeidsprogrammet som blir gitt, må ikkje vere så ambisiøst at det hindrar lønnsam utforsking.»

Spørsmålet mitt er: Hvorfor i alle dager er det gruveselskapenes økonomi som skal styre hvor grundige miljøundersøkelser som skal gjøres i forkant av en utvinning?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:33:00]: Det er det ikke. I Norge har vi alltid den tilnærmingen når vi utvikler nye næringer, at vi setter minimumskrav for hva som er forsvarlig virksomhet, og de minimumskravene som er satt i Norge, skal alltid være svært strenge. Hvis det viser seg at det ikke er mulig å drive innenfor de minimumskravene vi har satt oss i fellesskap, kommer vi heller ikke til å tillate virksomhet. Men vi skal ikke sette ekstraordinært høye krav som vil hindre næringsutvikling, bare for å sette ekstraordinært høye krav, så det er viktig å finne en riktig balanse. Den balansen jobber vi på mange områder med å vurdere. I stortingsmeldingen står det f.eks. helt eksplisitt at man vil vurdere områdespesifikke rammer, og at det opprettes beskyttede områder i deler av åpningsområdet før en eventuell utvinning igangsettes. Det er et godt eksempel på hvordan man kan ha en type føre-var-tilnærming.

Lars Haltbrekken (SV) [10:34:02]: Jeg takker igjen for svaret. Det sies at arbeidsprogrammet ikke skal være så ambisiøst at man hindrer lønnsom utforskning. Det sier vel sitt om at det er økonomien i gruveselskapene som skal få styre dette.

Et spørsmål til: I forrige uke deltok regjeringen på «One Planet – Polar Summit» i Paris. Det er ingen plass i verden hvor man merker de katastrofale klimaendringene like sterkt som i Arktis. Her finner vi våre mest sårbare økosystemer, som er under et stort press fra klimaendringene, og vi finner overfiske og havforsuring. Møtet i Paris resulterte i en uttalelse som 32 land stilte seg bak: «Paris Call for the Glaciers and Poles», som omtaler hvordan man skal redde polarområdene. Hva er grunnen til at Norge ikke stilte seg bak denne uttalelsen?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:35:05]: Jeg kjenner ikke det spesifikke innholdet i den uttalelsen. Norge er opptatt av en trygg og forsvarlig forvaltning av våre polarområder, det jobber vi for hele tiden. Vi har store havområder som vi tar på alvor, og vi bruker mye tid på å jobbe med forvaltning for å sørge for at de ivaretas på en klok måte. Vi bruker også de kanalene vi mener er riktige internasjonalt for å være med på å bidra til en internasjonal, trygg forvaltning av våre havområder og det ansvaret vi har i polare strøk.

Vi jobber med viktige arbeider nå, noe som kommer til å være premissgivende for forvaltningen framover: både forvaltningsplanene for havområdene våre og arbeidet med å verne utenfor 12 nautiske mil. Dem ser jeg fram til å komme tilbake til Stortinget for å diskutere.

Lars Haltbrekken (SV) [10:36:16]: Jeg anslår at miljøet i Arktis er under statsrådens konstitusjonelle ansvarsområde, da det er et område som trues av klimaendringene.

Jeg synes det er litt rart at klima- og miljøministeren ikke vet hvorfor vi ikke stilte oss bak en viktig miljøuttalelse, selv om det var statsministeren som representerte Norge på møtet. Er grunnen til at Norge ikke vil være med og signere på denne uttalelsen, at Norge ønsker å starte destruktiv gruvevirksomhet på havbunnen i nettopp Arktis, på tvers av de miljøfaglige rådene? Hva tenker statsråden om at Norge stiller seg utenfor det gode selskap som ønsker å beskytte et sårbart Arktis?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:37:07]: Jeg er ikke enig i beskrivelsen av at Norge stiller seg utenfor det gode selskap som ønsker å ta vare på Arktis, polare strøk – havområdene våre i stort. Vi har en lederrolle gjennom statsministerens lederskap i havpanelet, for å ta det som et konkret eksempel. Vi fremmer alltid en kunnskapsbasert føre-var-tilnærming når vi jobber med å utvikle nye næringer. Det har Norge en stolt tradisjon for. Det har vi fått til på de aller fleste områder som vi har utviklet. Vi har klart å oppdatere forvaltningen i tråd med kunnskapsbaserte råd. Det er en grunn til at vi blir lyttet til.

Jeg er enig i at når vi nå jobber med nye næringer – i og for seg ikke bare havbunnsmineralvirksomhet, men også havvind, karbonfangst og -lagring og andre områder – har vi et stort ansvar for å vise lederskap og at vi klarer å gjøre det på en trygg og forsvarlig måte som kan være et godt eksempel internasjonalt.

Sveinung Rotevatn (V) [10:42:21]: Det er godt å høyre at regjeringa har tenkt å kome med eit eller anna ein eller annan gong, men tapet av natur skjer altså no. Eg har respekt for at dette gapet er stort og krevjande å handtere. Det er sjølvsagt ikkje behov for å stoppe all byggjeverksemd, men ein kunne i det minste ha vurdert å gjere nokre avgrensingar f.eks. på den kraftige hyttebygginga som no skjer, eller ein kunne ha hatt nokre avgrensingar på skogbruket, som statsråden ikkje nemnde, men der regjeringa ikkje har vore villig til å gjere noko som helst førebels.

Eg vil stille eit litt anna oppfølgingsspørsmål, men det handlar om same tematikk. Når ein skal oppfylle utsleppsmåla her heime, har det også ei side mot natur, nærmare bestemt global natur. Når regjeringa no legg planane sine for å nå 2030-målet, etter å ha hòla ut ulike miljøavgifter – vegbruksavgifta, grunnavgift på mineralolje – er no den store løysinga å pøse på med biodrivstoff. Det kan ha store negative konsekvensar for natur globalt, og det gjev ikkje omstilling her heime.

Då vert spørsmålet: Ser ikkje regjeringa at slike klimaverkemiddel ikkje gjev omstilling, og at ein også kan risikere meir naturtap globalt?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:43:31]: Først og fremst: Vi har gjort konkrete strakstiltak. For eksempel er veinormalene blitt redusert, vi har også oppdatert retningslinjene for hyttebygging. Så regjeringen har tatt flere konkrete grep for å gjøre noe med det naturtapet vi har her og nå. Så er det en utfordring at vi ikke har arvet styringsverktøy som legger bedre til rette for at vi kan forvalte naturen i sin helhet.

Det er riktig at biodrivstoff er en viktig del av grønn bok og planen for å oppfylle våre utslippsforpliktelser, særlig innenfor ikke-kvotepliktig sektor. 94 pst. av biodrivstoffet i Norge i 2022 kom fra avansert biodrivstoff – trygge kilder. Vi skal sikre at den innfasingen som skal skje framover, også kommer fra trygge kilder. Derfor har vi innført toårige kontrollpunkter for å sikre hvor biodrivstoffet kommer fra. I tillegg legger bl.a. beregningene i omsetningskravet til rette for at vi forventer at økningen framover vil komme fra avansert biodrivstoff.

Sveinung Rotevatn (V) [10:44:34]: Eg merkar meg at statsråden framleis ikkje nemner avverking av skog. Det er interessant, og eg trur ikkje det er tilfeldig.

Vi skal snart inn i eit viktig toppmøte for klima. Der vil mykje av det vi her har snakka om, verte tema, men eit anna tema som kjem der, er diskusjonen rundt utfasing av fossil energi. Det var ein stor diskusjon på det førre klimatoppmøtet, der eg ikkje hadde inntrykk av at Noreg var i ein spesielt offensiv posisjon, og det kjem til å verte viktig no også. Noreg har over tid vore ein aktiv medlem av ein internasjonal høgambisjonskoalisjon for klima. No har Noreg latt vere å skrive under på dei fem siste fråsegnene frå den koalisjonen. Alle tek til orde for ei rask utfasing av fossil energi.

Spørsmålet er om det er ein samanheng i dette, og kva bodskap Noreg eigentleg reiser med til dette klimatoppmøtet. Er det bodskapen som forskarane gjev oss, om at det er på tide å fase ut, eller er bodskapen at vi skal utvikle og ikkje avvikle bruken av fossil energi?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:45:42]: Først: Vi gjennomfører også tiltak for skogen. Østmarka nasjonalpark, som flere her har ivret for, ble lagt fram på fredag. Vi har også fått et godt faggrunnlag om hvordan vi kan utvikle en meny av tiltak for økosystemet skog, som bl.a. inkluderer det å øke andelen lukkede hogster, mer vern, restaurering etc. Det skal vi jobbe godt med å følge opp.

Norge er svært opptatt av at verden er nødt til å fase ut fossile energikilder raskere enn man ser er tilfellet i dag, men vi må også gjøre det på en måte som legger til rette for at vi utnytter ressursene effektivt. Jeg mener at ordet «abated», som åpner for at en andel av fossile energikilder i framtiden kan brukes, men da med karbonfangst og -lagring, er riktig. Jeg tror det vil bli avgjørende for f.eks. å klare å få i gang et marked for hydrogen raskt nok. Vi skal kjempe for ambisiøse tekster knyttet til energiomstilling. Det trenger verden.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:50:48]: Det meste av det nye regelverket Fit for 55 er vedtatt i EU, og den nevnte klimakvoteloven måtte regjeringen be Stortinget hastebehandle fordi alternativet var at norske aktører ikke ville få støtte til hydrogenprosjekter, nettopp fordi regjeringen var tregt ute med å avklare hva Norges posisjon var, og implementere det. Det samme ser vi for CBAM, hvor vi nå ikke får høste erfaringer fra norsk industri som en del av ordningen. Problemet er at klimasamarbeidet med EU ikke er et koldtbord der regjeringen kan velge det de liker best. Det er et helhetlig system, som er helt nødvendig for at vi skal nå klimamålene våre i 2030.

Så til noe annet, som også skaper uforutsigbarhet for industrien. Stortinget vedtok for et år siden at regjeringen skulle gå i dialog med industrien for å finne en langsiktig ordning med tanke på CO₂-kompensasjonsordningen. I stedet har regjeringen plutselig over natten valgt å kutte ordningen, og både LO og Norsk Industri forteller at de ikke har vært i dialog med regjeringen. Spørsmålet er: Kan statsråden bekrefte eller avkrefte at det LO og Norsk Industri sier, er sant?

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:51:53]: Regjeringen har hatt flere dialogpunkter med industrien om CO₂-kompensasjon. CO₂-kompensasjonsordningen er en krevende og vanskelig sak. I årene 2013–2020 kostet den ordningen Norge 6,7 mrd. kr. Nå, selv etter det nye gulvet som regjeringen har lagt fram forslag om for Stortinget, er ordningen i neste avtaleperiode forventet å koste 76 mrd. kr. Det er klart at det ikke er bærekraftig. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Jeg har hatt mange gode kontaktpunkter allerede for å diskutere hvordan man kan rigge den ordningen på en måte som kan stå seg over tid, som får på plass f.eks. krav om utslippsreduksjoner og energieffektivisering, og som gir forutsigbarhet både for staten og for industrien.

Det er synd at man ikke har klart å finne den løsningen allerede nå, men vi skal bruke tiden godt framover, og jeg oppfatter at det er en konstruktiv vilje til å være med og finne en helhetlig og god løsning som kan stå seg.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [10:52:56]: Jeg opplever at statsråden nå sier at det LO, Norsk Industri og Industri Energi har sagt, er feil, og at man har vært i dialog. Det er i så fall interessant, for det er ikke den opplevelsen de deler med Stortinget. Utfordringen nå, og grunnen til at jeg stiller spørsmål om både CO₂-kompensasjonsordningen og CBAM, er nettopp at industrien opplever at det er uforutsigbarhet rundt rammevilkårene, og at det går ut over den grønne omstillingen. Nå opplever industrien at de mangler kraft, de mangler nett, Norges deltakelse i CBAM står uavklart, de får økt arbeidsgiveravgift, økt formuesskatt og kutt i CO₂-kompensasjonsordningen over natten, uten dialog. Dette bidrar jo ikke til at de kan gjøre investeringer og kutte utslipp.

Et forslag som har kommet på bordet, er at man kanskje i større grad skal støtte industrien i kutt i de store punktutslippene. Hvis statsråden mener at omstillingsmålene ikke er lagt i en skuff, vil jeg kanskje anta at han har nye tiltak her og nå for hvordan man skal kutte utslipp fra industrien i årene framover, og hvordan staten skal støtte dem i det.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [10:53:57]: Det er vanskelig for meg å kommentere på opplevelsen av en dialog som jeg ikke har vært ansvarlig for selv, men regjeringen har vært opptatt av å ha dialog. Det er den tiden vi står overfor framover, vi kan gjøre noe med, så jeg inviterer til en bred dialog framover om hvordan vi skal lande den ordningen på en måte som bidrar til nettopp noe av det som representanten er inne på, nemlig å legge til rette for at industrien kan omstille seg, at vi kutter utslippene fra de store punktutslippene i Norge.

Jeg har lyst til å minne om at noe av grunnen til at en del av denne uforutsigbarheten f.eks. på energi og kraft, har oppstått, er at den forrige regjeringen ikke tok tak i de store strukturelle utfordringene, f.eks. i energimyndighetene, i sin regjeringsperiode. Der har denne regjeringen gjort en kjempejobb for å rydde opp, men den jobben er ikke ferdig. Den skal vi fortsette med, sånn at vi fortsatt har konkurransedyktige vilkår for norsk industri.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [10:58:57]: Det er stor forskjell på hvilket behov forskjellige flyktninger har. Personer fra andre kontinenter, med f.eks. svært ulikt språk, ulik kultur og ulikt arbeidsmarked, vil ha andre behov enn dem som kommer fra f.eks. andre deler av Europa.

Vi har et omfattende introduksjonsprogram i Norge, men spørsmålet er om det er hensiktsmessig innrettet. Siden vi også har svært gode velferdsordninger i Norge, vil en mislykket integreringspolitikk potensielt kunne få store konsekvenser. Kostnadene kan bli skyhøye, og tilstrømmingen kan bli enda høyere enn til andre land, slik vi kanskje ser litt konturene av akkurat nå. Det ordinære introduksjonsprogrammet er på to år, noe som er et langt og omfattende løp. Når tallene viser at vi bruker mye penger på integrering, men det faktisk ser ut til at vi får relativt få ut i jobb, kan det være at det er noe som ikke er hensiktsmessig innrettet. Da er spørsmålet: I hvor stor grad benyttes hurtigspor for å få ukrainske flyktninger rett ut i arbeid?

Statsråd Tonje Brenna [11:00:03]: Takk for en veldig god og viktig avslutning på spørsmålet. Vi er i gang med arbeidet med å lage hurtigspor, både for oppvekstområdet og for helseområdet, og jeg har stor tro på at vi klarer å få flere ukrainere i arbeid også på den måten. Vi vet at den ukrainske befolkningen har en del kompetanse med seg i bagasjen som er annerledes sammenlignet med grupper fra andre land.

Jeg må berolige representanten noe med tanke på bildet som tegnes opp, for de fire største gruppene som kommer til Norge, er folk fra Polen, Litauen, Ukraina og Sverige. De fire er vel de vi ofte liker å tenke på som arbeidsinnvandrere, altså folk som kommer til Norge fordi de skal jobbe. Så at innvandrerne i mindre grad enn andre er sysselsatt, i stort, stemmer faktisk ikke.

Vi arbeidsretter nå introduksjonsprogrammet enda tydeligere for å få flere i jobb. Både ukrainere og andre innvandrere som kommer til Norge, må vi ha som felles mål å få sysselsatt raskt, sånn at de blir selvberget og selvforsørget.

Vi vil følge dette nøye i tiden som kommer, og sørge for at folk kommer i arbeid.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [11:01:06]: Statsråden var inne på tiden som ligger foran oss, og det er noe av kjernen i det spørsmålet jeg har lyst til å stille nå.

I de siste tallene jeg har sett, lå andelen sysselsatte ukrainske flyktninger på 18,8 pst. Gjennom året har denne prosenten steget fra 9,3 pst. Den høyeste sysselsettingsgraden hadde vi i august, og så gikk den nedover inn i september. Hvordan det nå utvikler seg videre – det var vel det statsråden var inne på – er noe vi selvfølgelig må følge med på. Men det er på det rene at vi har en veldig lav sysselsettingsgrad, f.eks. i forhold til Danmark. I Danmark har andelen sysselsatte ukrainere økt fra 42 pst. i januar til 53 pst. i august. Så da er spørsmålet: Er ministeren fornøyd med disse tallene, og hva vil ministeren gjøre for å få flere ukrainske flyktninger ut i arbeid?

Statsråd Tonje Brenna [11:01:59]: Mitt mål er 100 pst. – at alle som kommer til Norge, uansett bakgrunn og hvilket land de kommer fra, skal være sysselsatt, delta i arbeidslivet, klare seg selv, bidra i de samfunnene de bor i, og bli godt og ordentlig integrert. Resultatene våre for dem som kommer fra Ukraina, er faktisk bedre enn for en del andre innvandrergrupper, og det skal vi være glad for. Men det handler delvis om landbakgrunnen folk kommer hit med. Hvilken kompetanse har du med deg? Har du fått videregående opplæring før du forlot landet du reiste fra? Og i hvilken grad er høyere utdanning et tilbud der du kom fra?

Nettopp fordi målet er 100 pst., må vi sørge for å få folk raskere i jobb. Derfor endrer vi nå på introduksjonsprogrammet og arbeidsretter det tydeligere. Vi har god dialog med arbeidslivets parter med tanke på å stille det store og litt vanskelige spørsmålet: Hva skal til for at dere tør å ansette flere? Hva skal til for at vi får flere i arbeid? Kommunene våre gjør en formidabel innsats, både med å integrere og å få folk i jobb, og det er jeg helt sikker på at de kommer til å gjøre også i fortsettelsen.

Alf Erik Bergstøl Andersen (FrP) [11:03:02]: Takk for svar. Det med å endre på introduksjonsprogrammet er kanskje noe av kjernen, og målet om 100 pst. er vi selvfølgelig helt enige om.

Jeg må i mitt siste spørsmål trekke fram flotte Lindesnes kommune, som jeg selv kommer fra, der vi har tatt imot ganske mange hundre ukrainske flyktninger. Vi er veldig glad for det som gjøres der, og vi er veldig glad for at vi lykkes ganske godt med mange av premissene. Det som jeg synes er litt underlig, er at av disse er det bare to stykker som går i et introduksjonsprogram som handler om helsefaglig utdanning. Er det noe vi trenger framover, er det helsefagarbeidere. Så da vil spørsmålet være: Hva kan regjeringen gjøre for å legge til rette for at flere av disse skal komme inn i et helsefaglig utdanningsløp i kommunen?

Statsråd Tonje Brenna [11:03:55]: Jeg er enig med representanten i at Lindesnes er en flott kommune, og i tillegg til å være flott er det Lindesnes som har ansvaret for måten de innretter introduksjonsprogrammet sitt på, for det ligger til kommunen å organisere. Når det er sagt, jobber vi både med et spor som handler om helse, og med et spor som handler om oppvekst og det å sørge for å få folk i jobb.

Så mener jeg at det at kommunene bidrar til å være en koblingsboks mellom dem som kommer til kommunen, og det næringslivet som sårt trenger folk, er en slags kjerneoppgave for våre kommuner. Vi vet at næringslivet og arbeidslivet trenger folk, vi vet at ukrainere vil jobbe, og vi vet at veldig mange andre i Norge også har lyst til å jobbe, så vi skal fra statens side skru på de virkemidlene vi har for å opprette et hurtigspor og gjøre at folk kommer raskt inn i utdanning. Så er det opp til både bedriftene, kommunene og undertegnede å bidra til at vi sørger for å ha arbeidsplasser klare som kan ta all den kompetansen i bruk, for vi trenger hele folket i arbeid, også ukrainerne som kommer.

Mímir Kristjánsson (R) [11:05:08]: Også mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren – kanskje ikke overraskende.

For en stund tilbake var statsråden ute og tok et oppgjør med deler av venstresiden, som snakker for mye om nivået på ytelser. Jeg opplever at dette ikke har hatt ønsket effekt, for nå blir det snakk om nivået på ytelser. De laveste ytelsene i velferdsstaten i Norge er som følger: minstepensjon vanlig sats 217 000 kr, høy sats 257 000 kr, arbeidsavklaringspenger 236 000 kr – og dette er i året, ikke i måneden, hvis man skulle være i tvil. 155 000 kr for dem som er unge – det er under en tiendedel av en statsrådslønn, for å sammenligne. Uføre får 290 000 kr. Mener statsråden at disse satsene er til å leve av? Og hvis statsråden synes det er slitsomt å snakke for mye om det, holder det å svare ja eller nei.

Statsråd Tonje Brenna [11:06:18]: La meg starte med å si at hvis man skal resitere, er det en fordel å resitere hele uttalelsen, for det jeg sa, var at jeg mener at det er et problem for den politiske debatten at deler av venstresiden bruker for mye krefter på å snakke om nivået på ytelser uten også å snakke om hvordan vi kan få flere i arbeid.

Jeg mener at de to tingene unektelig henger sammen. At en del mennesker har det krevende i Norge nå og lever på ytelser som gjør det vanskelig, spesielt i en tid der prisene øker, er det ikke tvil om. Det betyr ikke at jeg ikke mener at vi også må kunne snakke om hvordan vi får flere i jobb. Vi tar på alvor de utfordringene folk står overfor. Derfor har vi økt barnetrygden – i to omganger – i løpet av dette året, vi har gitt mer til enslige forsørgere, vi har sørget for en bedre strømstøtteordning, vi har økt barnetilleggene på en rekke ytelser, vi har tatt vare på ferietillegget på dagpenger, vi har økt bostøtten, og vi har økt de veiledende satsene for sosialhjelp med mer enn 10 pst. Det kan ikke være en motsetning å snakke om arbeid og ytelser samtidig, og det må være mulig å ha to tanker i hodet på en gang.

Mímir Kristjánsson (R) [11:07:30]: Jeg er helt enig med statsråden i at det ikke kan være noe i veien for å snakke om ytelser og arbeid samtidig, og det opplever jeg at samtlige partier i Norge gjør. Men det må være en del av det å ha to tanker i hodet samtidig å kunne svare på et konkret spørsmål om ytelser. Det konkrete spørsmålet er: Mener regjeringen at de ytelsene som jeg leste opp nå, er til å leve av? Ingen av disse ytelsene er blitt økt i høstens statsbudsjett, og det til tross for at ikke bare Rødt og SV, men også Arbeiderpartiets landsmøte, LO og en hel rekke andre instanser har ment at disse ytelsene må opp, f.eks. for å bekjempe de voksende matkøene. Så en del av denne debatten som skal handle om både arbeid og ytelser, handler om ytelser. Da gjenstår fortsatt spørsmålet – det samme som sist: Er nivået på disse ytelsene til å leve av, sånn som regjeringen ser det?

Statsråd Tonje Brenna [11:08:23]: Det kunne vært fristende å starte med å stille spørsmål tilbake om representanten egentlig er interessert i å høre på svaret, for jeg opplever at hver eneste gang jeg blir stilt det spørsmålet, er det ut fra en slags forestilling om at det er et mål for undertegnede å holde ytelsene lavest mulig. Det er det ikke. Derfor understreker jeg også at det er en utfordring for mange nå, og spesielt for dem som lever på ytelser, og som i liten grad har mulighet til å påvirke sin egen inntekt. Derfor har denne regjeringen sørget for gode trygde- og pensjonsoppgjør, derfor har denne regjeringen sørget for at vi har økt barnetrygden i året vi legger bak oss, derfor har vi gitt mer til enslige forsørgere, vi har økt barnetilleggene på en rekke ytelser, vi har økt bostøtten, og vi har økt de veiledende satsene for sosialhjelp med 10 pst. Det må være mulig å ta inn over seg de grep som er gjort, selv om det fortsatt er krevende for mange.

Allikevel er det sant, enten representanten liker det eller ikke, at veien ut av fattigdom for de aller fleste mennesker er arbeid. Derfor kommer jeg til å fortsette å understreke at vi må få flere med i arbeidslivet, både av hensyn til den enkelte og av hensyn til oss som samfunn.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:13:34]: Jeg er fullt klar over at det er næringsministeren som har hovedansvaret her, men dette handler også om et stort og viktig tema for Forsvaret og for Forsvarets operative evne og å kunne ha sikker kommunikasjon. Det er flere aktører som både i høringer og i andre sammenhenger har pekt på at regjeringa har kommet altfor sent i gang, og de etterlyser høyere tempo, større engasjement fra regjeringa og også at samtaler og forhandlinger etter hvert løftes opp på politisk nivå. Så vet vi at Norges prosess kan ta tid. Det tar lang tid å lage særavtaler med EU, og så kommer det et valg til Europaparlamentet i juni neste år som betyr at ratifikasjon av en eventuell avtale sannsynligvis tidligst kan skje på høsten neste år. Spørsmålet mitt er da: Hva er regjeringas tidsperspektiv og strategi helt konkret for å komme i forhandlingsposisjon med EU umiddelbart, siden vi per nå har kun uformelle samtaler?

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:14:30]: Hovedansvaret for det spørsmålet er det næringsministeren som har. Det jeg kan si for min del og på vegne av regjeringen, er at vi selvsagt ønsker å komme i mål så fort som mulig. Det er et viktig spørsmål, og det følges opp bredt fra regjeringen. For min egen del har jeg også tatt opp dette over lang tid med en rekke av mine kollegaer i EU.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:14:58]: NHO har også pekt på viktigheten av dette samarbeidet for norsk romindustri og forsvarsindustri. Norge er helt i front på både teknologi og infrastruktur. Et eksempel på det er Andøya Spaceport. Der gjorde regjeringa Solberg store investeringer som man nå ser de gode resultatene av. Da saken om Secure Connectivity var oppe i den felles EØS-parlamentarikerkomiteen i Strasbourg i oktober i fjor, ble usikkerheten løftet knyttet til om EU ville tillate at satellitter bare skytes opp fra EU-land. Det ville da ekskludere muligheten for Andøya med mindre man får det direkte inn i en bilateral avtale. For Norge vil det selvfølgelig være veldig viktig med tanke på den infrastrukturen og det kompetansemiljøet vi har på Andøya. Derfor vil jeg spørre forsvarsministeren: Hvordan jobber regjeringa konkret for at en tilknytningsavtale mellom EU og Norge inkluderer muligheter for bruk av Andøya Spaceport til satellittoppskyting?

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:16:02]: En viktig forutsetning for bruk av Andøya Spaceport til militære formål er at vi faktisk investerer og legger til rette for det formålet. Derfor er det en høy prioritet i regjeringens forslag til statsbudsjett neste år. Det er foreslått investert 150 mill. kr og med tilsvarende beløp påfølgende år – altså 300 mill. kr – med en avtale vi har inngått med Andøya Spaceport for å legge til rette for fornuftig drift knyttet til bruken av Andøya Spaceports infrastruktur til militære formål. I tillegg er det viktige grep vi tar rundt Andøya som sådan knyttet til flyplassen og militær tilstedeværelse. Her har vi høyere ambisjoner enn forrige regjering når det gjelder Forsvarets virksomhet på Andøya, som er en forutsetning for at vi også skal kunne være attraktive for å legge til rette for militær bruk av space-infrastrukturen på Andøya.

Ine Eriksen Søreide (H) [11:16:58]: Allerede i 2019 varslet den forrige regjeringa at vi ønsket å bruke Andøya til alliert mottak og la til rette for det. Det var en viktig side ved bruken av Andøya. Det var også en viktig side for oss å investere i teknologimiljøet på Andøya Space. Derfor investerte vi ca. 365 mill. kr i det. Jeg står igjen med spørsmål når jeg har hørt svarene. Jeg opplever at forsvarsministeren mener at dette er viktig, det er viktig at Norge får til en tilknytning, og det er viktig for Forsvaret, for vår operative evne og vår nasjonale sikkerhet. Selv om forsvarsministeren har samtaler både i EU og andre steder hvor han tar dette opp, er det store spørsmålet fortsatt om han da vil legge større vekt på dialogen med næringsministeren, som er den som har hovedansvaret, for at dette nå snart skal løsne. For det begynner å haste veldig hvis Norge skal få til en avtale som gjør at Norge blir en del av samarbeidet, og at norsk rom- og forsvarsindustri kan få ta del i de mulighetene som ligger der.

Statsråd Bjørn Arild Gram [11:17:59]: Jeg mener at den forrige regjeringen hadde svært lave ambisjoner for Forsvaret når det gjelder Andøya. I neste års statsbudsjett foreslår Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen 0,5 mrd. kr i investeringer på Andøya, delvis knyttet til Andøya Space, delvis knyttet til utvikling av flyplassen og tilrettelegging for alliert mottak og også frigjøring av nødvendige areal på Andøya for at Andøya Space skal kunne utvikle seg. Vi trenger også, mener jeg, fast militært nærvær på Andøya. Det er viktig for at det skal være attraktivt for allierte fra EU-land og ikke minst fra USA å bruke Andøya til militære formål. Så er vi nødt til å vise at vi vil satse på Andøya. Det gjennomfører regjeringen en konkret politikk for. Vi har en aktiv oppfølging av prosessen i EU knyttet til Secure Connectivity, og forsvarsministeren gjør sin del av jobben for det.