Stortinget - Møte onsdag den 5. juni 2024 *

Dato: 05.06.2024
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 345 S (2023–2024), jf. Dokument 8:112 S (2023–2024))

Søk

Innhold

13 treff for "opplæringslov" i dette dokumentet:

1 av
Avbryt søk

*) Referatet er ennå ikke korrekturlest​.

Sak nr. 9 [12:15:56]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ola Elvestuen, Sveinung Rotevatn, Guri Melby, Alfred Jens Bjørlo, Ingvild Wetrhus Thorsvik og André N. Skjelstad om en ferdigbehandling av Nasjonal ramme for vindkraft (Innst. 345 S (2023–2024), jf. Dokument 8:112 S (2023–2024))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Nikolai Astrup (H) [] (ordfører for saken): Det er et bredt flertall i denne sal som slutter seg til en analyse av at det forventede kraftbehovet i Norge vil øke betydelig fremover, og at det er behov for både økt kraftproduksjon, mer nett og en mer effektiv bruk av energien. Det er også enighet om at rikelig med ren og rimelig energi skal være et konkurransefortrinn for industri og næringsliv i Norge og et gode for norske husholdninger. Det er videre bred enighet om at vindkraft på land er en av flere aktuelle former for energiproduksjon som kan bidra til å dekke behovet for økt kraftproduksjon i Norge.

Det er gjennomført et omfattende arbeid med Nasjonal ramme for vindkraft i forbindelse med fremleggelsen av denne i 2019. Det ble utarbeidet 21 underrapporter, som gjennomgikk ulike problemstillinger knyttet til vindkraftutbygging på land og belyste viktige verdier som må ivaretas, som naturhensyn, vindforhold, hensyn til samiske interesser og lokaldemokratiet. Flertallet i komiteen legger til grunn at dette faglige arbeidet kommer til nytte i det videre arbeidet med vindkraftutbygging i Norge.

Hvis jeg tar av meg saksordførerhatten et øyeblikk, har jeg også noen tilleggskommentarer. Det haster med å få på plass ny kraftproduksjon i Norge. Det er gitt konsesjon til 0,3 TWh siden regjeringen tiltrådte, mot et anslått behov på 34 TWh i 2030. Det er Miljødirektoratet som har anslått at det er behovet. I stedet for nå å bruke ressurser på å gjenoppta behandling av nasjonal ramme bør regjeringen prioritere å få ned saksbehandlingstiden i NVE og departementet. Det er svakt formulert i tildelingsbrevet til NVE for 2024 at NVE skal jobbe med å få ned saksbehandlingstiden, og her er det behov for å stramme til.

Videre er det et behov for å implementere EUs fornybardirektiv fra 2018 og 2023, som i stor grad vil komme oss til unnsetning når det gjelder raskere saksbehandlingstid. Her har NVE avgitt en defensiv og nedslående høringsuttalelse, som jeg håper at statsråden ikke vil si seg enig i. Vi har ikke tid til at konsesjonsprosessene i Norge skal ta sju–åtte år. Da blir det ikke nok kraft, og det får konsekvenser for industrien, næringslivet og forbrukerne.

Så tror jeg at vi alle har et ansvar for å bidra til at flere ser koblingen mellom økt kraftproduksjon på den ene siden og verdiskaping og arbeidsplasser på den andre siden. Det er viktig for lokal aksept og for at vi får bygget ut mer vindkraft i Norge. Det er det behov for.

Stein Erik Lauvås (A) []: Takk til saksordføreren for en god redegjørelse for et sterkt flertalls syn.

Behovet for mer kraft har endret seg betydelig. Rikelig tilgang til ren og rimelig kraft er et konkurransefortrinn og et gode for oss alle, som nevnt. Og skal vi i Norge beholde og utvikle et konkurransefortrinn bygd på ren og rimelig kraft, må denne kraften bygges ut.

Flertallet i komiteen, alle unntatt Rødt, mener også at vindkraft på land er ett av flere alternativer for å få bygd ut den kraften som Norge kommer til å trenge de nærmeste årene. Det er tatt flere grep for å få i gang ny kraftproduksjon. Kommunene får mer inntekter fra vindkraften, og de har også en tydelig hånd på rattet i utviklingen av vindkraftprosjekter på land.

Nå er det også åpnet for konsesjonsbehandling av vindkraft etter at det stoppet opp i 2019 under regjeringen Solberg. Vi trenger, som sagt, mer kraft, og nå er det mye opp til kommunene og investorene. Det er ingen kø i konsesjonsdøren, for å bruke det uttrykket, det er heller mangel på søknader. Det burde vekke bekymring i partiet Venstre. Min oppfordring er at Venstre burde framsnakke de mulighetene som ligger der, og ikke lage forslag som kan bidra til å forsinke og forkludre.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Senterparti–Arbeidarparti-regjeringa har teke tak i utfordringane i høve meir fornybar kraftproduksjon i landet. I høve vindkraft på land stoppa alt opp med den førre regjeringa då Nasjonal ramme for vindkraft vart utarbeidd og presentert.

Energipolitikken må ha legitimitet i lokalbefolkninga. Me har difor gjeve kommunane ei større rolle i utforminga av vindkraftprosjekt. Me har endra skatte- og avgiftssystemet slik at ein del av verdiskapinga no går til dei lokalsamfunna som ber kostnadene av naturinngrep frå kraftutbygginga. No er rammene sette og den viktige rolla til kommunane definert. Det må no få verke. Senterpartiet meiner det difor er ein særs dårleg idé å skulla dra Nasjonal ramme for vindkraft opp av skuffen. Det vil gjera det mindre føreseieleg og ikkje minst auka konfliktnivået. Difor er det bra at det store fleirtalet i denne salen er samde om å la saka liggja, for vegen til meir kraft går gjennom ein godt forankra og rettferdig energipolitikk.

Dersom dette forslaget hadde fått tilslutning, ville vidare handsaming av nasjonale rammer for vindkraft på land krevja betydeleg meir ressursar frå konsesjonsmyndigheitene, ressursar me meiner bør nyttast til raskare sakshandsaming. Denne regjeringa har i kvart einaste budsjett sidan me tok over regjeringskontora, styrkt konsesjonsmyndigheitene for å få på plass meir nett og kraft raskare. Då bør òg dei nye ressursane nyttast til det, ikkje til oppdateringa av gamle planar.

Denne regjeringa har teke store grep i energipolitikken, me har for alvor sett i gang ei havvindsatsing med ein vellukka auksjon på første fase av Sørlige Nordsjø II, som vil gje 6–7 TWh ny kraft inn til det norske fastlandet.

Det er òg verdt å minna forslagsstillarane om at dei med krava om å byggja nye utanlandsforbindelsar i tilknyting til havvindproduksjonen ville ha forseinka den norske havvindsatsinga. Løysinga til regjeringa syter derimot for at krafta vert tilgjengeleg raskare og kjem norske forbrukarar og næringsliv til gode.

Det er smart og klokt av Stortinget å røysta ned både forslaget i innstillinga og det lause forslaget som er fremja frå Miljøpartiet Dei Grøne, som i utgangspunktet er heilt identisk. Det vil ikkje verta meir vindkraftproduksjon i Noreg med mindre lokal sjølvråderett og forsterka statleg overstyring.

Terje Halleland (FrP) []: Det er et stort behov for ny kraftproduksjonen i Norge i årene framover. Det framheves gjerne at det er bygging av mer vindkraft på land som skal være det fremste bidraget til å få en raskere kraftutbygging. Men det er nok også, som forslagsstillerne burde ha fått med seg, et høyt konfliktnivå rundt bygging av vindkraftanlegg på land.

Det er blitt helt nødvendig å gi kommunene større innflytelse i prosessen. For Fremskrittspartiet var det et viktig gjennomslag ved behandlingen av vindkraftmeldingen i 2020 at behandlingen av vindkraft på land ble innlemmet i plan- og bygningsloven. Det styrker den lokale selvråderetten, og det var akkurat protestene fra kommunene som gjorde at nasjonal ramme for vindkraft ble lagt til side. Jeg ser ikke hvordan en regjeringsbehandling og en påfølgende stortingsbehandling av NVEs rammeplan skrevet i 2019 vil bidra til en bedre og raskere kommunal saksbehandling.

Det kommer heller ikke et eneste argument fra forslagsstillerne for hvorfor dette skal være en god idé, med unntak av at det er utarbeidet grunnlagsdokumenter i nasjonal ramme som bør brukes i arbeidet framover, men det har statsråden bekreftet at både er i bruk og vil bli brukt.

Statsråden trekker fram Finnmark som et område der det foreligger mange søknader for etablering av vindkraft, men meg bekjent er det ingen av disse prosjektene som ligger inne i det området som var anbefalt i nasjonal ramme. Jeg er glad for at statsråden er tydelig på at dette ikke er et godt forslag, at det ikke foreligger noen planer om omkamp om kommunenes innflytelse på bygging av vindkraft. Det vil ta lenger tid. Det ville jeg gi skylden delvis på bransjen selv, som ikke gjorde noe forsøk på å bedre forholdene til de berørte kommunene med det tidligere konsesjonsregimet. Vi har gitt kommunene større innflytelse på disse etableringene, og da må vi heller være med og bidra til at kommunene kan få kjørt gode prosesser. Så dette er enda et unødvendig forslag fra Venstre som blir stemt ned, og heldigvis får det kun Venstres stemmer.

Lars Haltbrekken (SV) []: Halvparten av Norges energiforbruk er fossilt. Skal vi klare å fjerne dette, må vi redusere forbruket og øke produksjonen av fornybar energi. Samtidig er vi nødt til å ta mye større hensyn til naturen når vi diskuterer utbygging av fornybar energi. Tidligere tiders hardhendte vannkraftutbygging, som jo er utslippsfri, har dessverre gått hardt ut over naturmangfoldet i norske vassdrag og blitt et betydelig problem for f.eks. laksestammen.

De siste års utbygging av vindkraft har også medført store naturinngrep flere plasser. Derfor bør tiden for de store vindkraftutbyggingene i naturen være forbi. SVs plan for hvordan vi kan skaffe mer kraft til å kutte utslippene, er å satse på utbygginger på grå arealer og nær eksisterende industri samt oppgradering av eksisterende vannkraftverk og kanskje i noen tilfeller også utvidelse av dem, som kan gjøres uten altfor store nye inngrep i naturen. I tillegg ønsker vi, i likhet med flere partier, en kraftfull satsing på havvind, som har et potensial til å gi oss mye ny kraft og arbeidsplasser på verftene langs kysten.

Når det gjelder forslaget i denne saken om å gjenoppta behandlingen av nasjonal ramme for vindkraft, er vi enig med forslagsstillerne i at det ble laget mye godt og viktig grunnlagsmateriale i arbeidet med den nasjonale rammen, men den ble samtidig en plan som mobiliserte til stor motstand mot nye utbygginger. Vi tror ikke dette er veien å gå når vi skal sikre utbygging av ny fornybar energi på naturens premisser. Vi tror i stedet det må legges til rette for utbygging av nærkraft i tett tilknytning til større forbrukere og i områder som karakteriseres som grå arealer. Siden Miljøpartiet De Grønnes forslag ikke er tydelig nok på akkurat dette, kommer vi også til å stemme mot det løse forslaget som er levert derfra i dag, selv om deler av det kan ha mye godt for seg.

Sofie Marhaug (R) []: Rødt er dypt uenig med forslagsstillerne fra Venstre om at vi skal gjenoppta nasjonal ramme for vindkraft. Ved å identifisere store områder som aktuelle for utbygging av vindkraft uten noen som helst form for demokratisk forankring la Solberg-regjeringen i sin tid opp til massiv nedbygging av natur. Heldigvis ble rammeplanen stoppet. Men nå trues naturen på nytt. EUs fornybardirektiv, som forslagsstillerne ønsker å implementere, er i praksis nasjonal rammeplan om igjen. Denne gangen er det ikke byråkratene i NVE som for lengst har skjønt hvor dårlig idé rammeplanen var, men byråkratene i Brussel som vil tegne det norske kartet opp på nytt.

Klok av skade har NVE, Norges vassdrags- og energidirektorat, advart mot et hurtigspor for vindkraft i sitt høringsinnspill til fornybardirektivet. Derfor støtter ikke Rødt Venstres forslag, og vi vil dessuten på det aller sterkeste advare mot fornybardirektivet, både det som er fra 2018, og det nyeste som Venstre refererer til i forslaget. Begge direktivene griper inn i våre konsesjonsprosesser på en udemokratisk måte og truer den naturfaglige og demokratiske forankringen som trengs i norsk forvaltning.

Så litt om vindkraft, siden alle fra denne talerstolen ivrer for å bygge ut mer vindkraft. Det er sånn at FNs naturpanel har slått fast at den største trusselen mot naturmangfold er arealnedbygging. Vindkraft er ekstremt arealkrevende. Det synes jeg denne sal bør være ærlig om. Hvis vi ser på Miljødirektoratets oversikt over nedbygging av inngrepsfri natur de siste fem årene, en rapport som kom for litt over en måned siden, så sier den at 55–60 pst. av den nedbyggingen har kommet fra kraftutbygging, og det inkluderer vindkraft og nettet som går til kraftutbyggingen.

Det kom også en rapport fra forskerne i NINA i 2020, som gikk gjennom vindkraftutbygging i Norge, og som viser at over 90 pst. av dem er i konflikt med viktige naturverdier.

Så kan vi si: Hvordan blir framtiden? Det blir ikke noe bedre hvis vi ser på de prosjektene som er på bordet. I Finnmark, der regjeringen presser på, er de områdene vi har med størst grad av villmarkspreget natur. Av og til lurer jeg på om politikerne på Stortinget lider av en form for naturfornektelse, fordi man sliter med å se at nedbygging av natur og mer kraft ødelegger naturen.

Ola Elvestuen (V) []: Først, fra Venstres side: Jeg synes det er synd at det ikke er støtte for dette forslaget, for er det noe vi trenger, er det mer nasjonal forutsigbarhet også inn mot vindkraftutbygging. Dette er jo en diskusjon som har vart lenge. Vi hadde mye utbygging av vindkraft fra 2015 og utover, da vi så at med grønne sertifikater gikk alle investeringer til Sverige. Da fikk vi samme avskrivningsregler i Norge som i Sverige, og det ble bygget en 13–15 TWh. Samtidig bestilte man fra 2015 også en nasjonal ramme for vindkraft for å gi større forutsigbarhet og en nasjonal politikk inn mot vindkraftutbyggingen.

Venstre er helt for at kommunene skal ha rett til å si nei til vindkraft, om så bare fordi man ikke liker det. Jeg var til og med imot da den rød-grønne regjeringen, vel i 2009, tok vekk den muligheten fra kommunene og la det inn under energilovgivningen. Den skal være der. Det vi derimot trenger, er en strengere nasjonal føring for hvor vi som nasjon åpner for vindkraft. Det vi skal huske, er at den nasjonale rammen for vindkraft – som var et veldig grundig arbeid fra NVE, Miljødirektoratet og Riksantikvaren – først og fremst er en plan som sier hvor det ikke bør være vindkraft.

Vi sier også at når man skal ha en ferdigbehandling, trenger det ikke å gjelde et av de samme områdene som den gangen ble lagt fram – det skal være en del av saksbehandlingen. Det vi trenger, er et signal til kommunene som tydelig sier hvor det ikke bør være, for det vi nå risikerer, er at man får en like tilfeldig utvikling som det man har hatt tidligere, kommune for kommune. Nå er det veldig mange av forslagene som er i områder hvor NVE og Miljødirektoratet anbefalte at det ikke bør bygges ut. Finnmark ble nevnt, og der ligger vel alle forslagene til utbygging i områder som de ikke anbefalte.

Selv om en kommune har sagt ja, skal ikke kommunen kunne overkjøre regionale og nasjonale verneverdier. Da må staten si nei. Og hvis noen tror at om man sier ja en gang, blir det ro: tvert imot. Det er bare å vente på neste lokalvalg og det som da dukker opp av de konfliktene som har vært. Husk: Også i 2015 – det ble bygd ut mye vindkraft fra 2013 og utover, og Venstre hadde et godt samarbeid med regjeringen med Fremskrittspartiet og Høyre den gangen – var det nesten ingen prosjekter som ble tillatt hvor ikke kommunene først hadde sagt ja, men så kom konfliktene i etterkant, også lokalt. Det kommer til å skje også denne gangen. Vi trenger nasjonale rammer.

Jeg tar opp Venstres forslag.

Presidenten []: Representanten Ola Elvestuen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Une Bastholm (MDG) []: Vi trenger mye mer fornybar energi for å fase ut det fossile, men vi trenger ikke store, nye naturinngrep fra energiproduksjon. Noen mener det er uløselige dilemma og er derfor villig til å ofre ett av dem. Men det stemmer ikke. Mye av løsningen ligger i tydeligere krav til hvordan og hvor ny utbygging skal skje.

Det er en del tiltak som vil dempe behovet for utbygging av landvind – tiltak som staten bør gjøre, men som vi ikke gjør i dag: satse kraftigere på energisparing, sørge for at folk, bedrifter, kommuner og stat utnytter ledige tak til solenergi, hjelpe bedre fram biogass og satse skikkelig på havvind. Vi trenger dessuten en mer bærekraftig og samfunnsnyttig prioritering av den kraften vi har. Men selv om vi gjør alt dette, trenger vi også energi fra landvind.

Miljøpartiet De Grønne mener fokus må bort fra store vindparker i naturen og over til mindre turbiner nær infrastruktur og eksisterende inngrep. Havneanlegg, industriområder, næringsarealer og motorveistrekninger er områder som kan ha dårligere vindforhold, ja, men som vi har veldig mange av, der vindkraften bedre kommer overens med andre samfunnsmål.

Venstres forslag om å gjenoppta arbeidet med Nasjonal ramme synes jeg er en viktig invitasjon til en debatt som jeg savner, nemlig: Hvordan skal vi bygge ut landvind uten store naturtap? Ikke minst fordi det nå utredes en kø av vindkraftprosjekter i sårbare områder, noe som ville vært utelukket hvis vi hadde hatt Nasjonal ramme.

Det trengs klare retningslinjer for hvor og hvordan vindkraft skal bygges, og vi mener at kunnskapsgrunnlaget som NVE har utarbeidet, bør det bygges videre på. Det har ingenting å gjøre med kommunal selvråderett. Kommunenes makt i disse sakene ligger lovforankret i plan- og bygningsloven. Det er ingen som her foreslår å endre på det. Jeg mener at det å ha Nasjonale ramme, i tillegg til de endringene vi gjorde i plan- og bygningsloven, vil øke demokratisering av disse prosessene og også øke plassen naturkunnskapen får. Det vil gjøre at både nasjonale demokratiske hensyn og lokale demokratiske hensyn får være med å legge føringer.

For oss er det likevel vanskelig å stemme for en formulering der det ikke framgår veldig tydelig at det neste steget i dette arbeidet må bygge på strengere naturkriterier og tydelig formidle at Stortinget har lyttet til reaksjonene mot den gamle planen, bl.a. når det gjelder hensynet til natur, friluftsliv og reindrift. Vi fremmer derfor et eget forslag i saken, der vi ber regjeringen foreslå en nasjonal, helhetlig plan for vindkraft i Norge. Vi presiserer at rammen skal bygge på kunnskapsgrunnlaget for NVEs forslag til Nasjonal ramme for vindkraft på land i 2019, men med strengere hensyn til naturbeskyttelse. Etablering av ny energiproduksjon skal konsentreres til områder med eksisterende inngrep og infrastruktur.

Jeg tar opp det forslaget.

Presidenten []: Representanten Une Bastholm har tatt opp forslaget fra Miljøpartiet De Grønne.

Statsråd Terje Aasland []: Aller først har jeg lyst til å fokusere på det jeg er veldig glad for at det egentlig er bred enighet om i denne innstillingen, og det er for det første at det er en sterk erkjennelse av at vi trenger veldig mye mer fornybar energi i årene framover for å løse oppgavene knyttet til klima, nyindustrialisering, digitalisering eller hva det måtte være. Det er en viktig ramme for behandlingen av denne saken. Og videre: at det er vindkraft på land som er en viktig del av løsningen. Det er jeg veldig glad for, og jeg tror det er viktig at Stortinget samler seg om nettopp det.

Når det gjelder rammebetingelsene for vindkraft på land, er de avklart i løpet av det siste året. For et år siden behandlet Stortinget innføring av plan- og bygningsloven som en del av konsesjonsgrunnlaget. Jeg mener det er et viktig verktøy for å opprettholde tanken om at vi ønsker å videreutvikle vindkraft på land sammen med kommunene. Vi har avklart hvilket omfang av verdiskaping som skal ligge igjen lokalt, og vi har også avklart de skattemessige forholdene knyttet til vindkraft på land. Så nå er det all grunn til å fremme prosjekter for utbygging og realisering av vindkraft. Det er kjempebra og viktig at vi kan lykkes med det.

Og så er spørsmålet: Vil en eventuell nasjonal ramme for vindkraft gjøre ting bedre? Jeg tror ikke det. Hadde jeg trodd det, hadde jeg vært for forslaget. Alle husker veldig godt hvordan reaksjonene var da nasjonal vindkraftramme ble lagt fram i 2019. Det var den som skapte den store debatten og opinionen mot vindkraft. Det vil helt sikkert gjenta seg. Hvis en ikke bare oppgraderer kunnskapen i nasjonale rammer, for det er klokt å gjøre, men også legger det fram for Stortinget og lar det være verifiserte områder for vindkraftutbygging, er jeg helt overbevist om at det blir et aksjonskart for Motvind Norge. Det vil ingen tjene på – tvert om, ikke andre enn Motvind Norge. Det mener jeg er uheldig.

Det vil heller ikke styrke kommunenes rolle til å håndtere areal ut fra den arealforvaltningen de er satt til å gjøre. Jeg mener kommunene er best i stand til det. De bruker selvfølgelig kunnskapen gjennom den nasjonale rammen og den kunnskapsinnhentingen som er gjort i konsesjonsbehandlingen, og vi skal ta de hensynene som flere av representantene påpeker.

Det som er en viktig utfordring, og som er viktig at de som er for å løse både klimautfordringene, nyindustrialiseringen og andre muligheter som ligger i mer vindkraft, er at de gjør som komitélederen gjorde nå nylig, går ut og er veldig tydelig på at vi trenger vindkraft som en del av løsningen for å produsere mer fornybar energi i framtiden. Det tror jeg er viktig for å støtte oppunder lokalpolitikere som i sin kommune ønsker konstruktivt å gå inn og se på mulighetene for å bygge ut vindkraft på land. Det er en omdiskutert løsning, ja. Det er en diskusjon som vekker følelser, men det er viktig at den samler også støtte til de kommunene som faktisk velger å stå i det, og at vi bakker dem på den måten. Det tror jeg er en avgjørende faktor.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Nikolai Astrup (H) []: Jeg slutter meg til veldig mye av det statsråden sa i innlegget. Skal vi få realisert mer vindkraft raskt, er saksbehandlingstiden viktig. I NVEs tildelingsbrev for 2024 tror jeg det er 48 mål, men ingen av dem omhandler konkrete krav til redusert saksbehandlingstid i NVE. Tvert imot står det kun at man skal se etter muligheter for å redusere saksbehandlingstiden. Mener statsråden at det er tilfredsstillende i en tid hvor det tar kanskje sju–åtte år å behandle en konsesjon, eller er det behov for tydeligere krav til saksbehandlingstid både i NVE og i departementet?

Statsråd Terje Aasland []: I de godt over to årene jeg har jobbet med energisaker som energiminister, har jeg merket meg at et av få forslag fra Høyre er nettopp det å sette en saksbehandlingstid. Jeg vet ikke om det er klokt. Jeg tror ikke det er klokt å være tydelig på det. Hva er enden hvis en ikke opprettholder det? Det er veldig variasjon i hvilken type konsesjonssøknader som kommer, kompleksiteten i det, en kan vurdere hvor lang tid en vil bruke, og så videre.

Jeg er imidlertid helt enig med representanten Astrup i at vi må få ned konsesjonsbehandlingstiden. Det jobber vi med hver dag. Det er tydelig kommunisert overfor NVE. Jeg har jevnlig dialog med dem og utfordrer dem også kontinuerlig på om det er ting fra konsesjonsprosessene vi kan ta ut av konsesjonsbehandlingen for å frigjøre kapasitet og gjøre dette enda raskere i tiden framover. Den dialogen er løpende. Det er viktig at vi får ned konsesjonsbehandlingstiden, for det haster, men jeg tror altså ikke at det å sette en saksbehandlingstid i utgangspunktet er det som løser utfordringen.

Nikolai Astrup (H) []: Statsråden ønsker altså lavere saksbehandlingstid, men han vil ikke stille krav om lavere saksbehandlingstid verken til NVE eller til departementet.

Nylig avgjorde statsråden en sak knyttet til en kabel fra Bærum til Oslo. Den lå i departementet i tre år. Tror statsråden at saken ble bedre av at den lå tre år i departementet, eller kunne den like gjerne ligget der i f.eks. tre måneder?

Statsråd Terje Aasland []: Nå tror jeg ikke det er riktig at den lå der i tre år, jeg tror det var to år. Det er uansett lang tid å ta en avgjørelse på. Representanten Astrup vet like godt som meg at dette var en prinsipiell sak, en sak hvor vi trengte tilleggsutredninger – tilleggsutredninger Stortinget ba om at vi skulle gjøre. Dem gjennomførte vi, og når grunnlaget forelå, gikk vi inn i saken og trakk en konklusjon som handlet om at vi i denne saken bryter de samfunnsøkonomiske prinsippene og – i utgangspunktet spesielt for den siste delen – lar kabelløsningen være noe som frigjør viktig areal i et område hvor dette arealet er sterkt påkrevd til andre formål.

Jeg mener det var riktig at vi gikk i den dybden. Det var riktig å få den tilleggsutredningen som Stortinget ba om. Jeg mener vi har tatt en komplisert sak og løst den på en svært god måte. I hvert fall merket jeg både fra Høyre og andre partier sterk jubel den dagen vi annonserte konsesjonsvedtaket.

Nikolai Astrup (H) []: Jeg er helt sikker på at de som jublet, også hadde jublet hvis saken hadde blitt avgjort tidligere.

Selv om statsråden ikke er interessert i å stille krav til saksbehandlingstid, har EU tenkt å stille krav til oss om at vi stiller krav til saksbehandlingstid. Er det da slik å forstå at statsråden ikke har tenkt å forholde seg til kravene i fornybardirektivene, fra 2018 og 2023, og at statsråden dermed har slått følge med regjeringspartner Senterpartiet og i realiteten sier nei til disse direktivene? Eller vil han faktisk gjennomføre fornybardirektivene uten særlig opphold, slik at både Statnett, bedrifter, fornybarnæringen og andre vet hva de har å forholde seg til i årene som kommer?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg må påpeke at det er feil at vi ikke stiller krav om at saksbehandlingstidene skal ned. Det har vi vært veldig tydelig på overfor NVE. Som jeg sa i mitt tidligere svar, har jeg løpende dialog med NVE om hvordan vi gjør det, og vi har gjort flere tiltak allerede. Men som jeg også erkjenner, må vi hele tiden jobbe med prosesser knyttet til å få ned konsesjonsbehandlingstidene.

Når det gjelder de tidspunktene og avklaringene som må gjøres i forbindelse med fornybardirektivet, er jeg opptatt av én ting: Det er at vi ikke skal forstyrre det demokratiet vi har rundt konsesjonsbehandlingen. Det skal være fullt mulig å komme med innsigelser. Det skal være fullt mulig å komme med sine synspunkter i framtidig konsesjonsbehandling, og det er viktig at kommunene, f.eks. i vindkraftsaker, har den rollen de har, som ble satt for ett år siden. Mye av spørsmålet er også hvordan en setter denne konsesjonstiden. Når er det konsesjonstidsløpet regnes fra? Vi har ikke konsesjonsbehandlingstider på sju–åtte år i Norge hvis en regner fra det tidspunktet en har en fullendt konsesjonssøknad til den er ferdigbehandlet.

Sofie Marhaug (R) []: Først av alt må jeg si at jeg synes det er rart å trekke fram en konsesjonsbehandling som høyresiden sammen med resten av opposisjonen har vært med på å forlenge, som et eksempel på noe som kunne tatt kortere tid, men la det ligge. Jeg skal fortsette å spørre om fornybardirektivet, som refereres til i dette forslaget.

Venstre er positiv til fornybardirektivet av 2023, der det er krav om hurtigspor for vindkraft og ett, maks to års behandlingstid for konsesjonssøknader. NVE, Norges vassdrags- og energidirektorat, har levert et veldig kritisk høringsinnspill til 2023-varianten av fornybardirektivet. De sammenligner det med nasjonal rammeplan for vindkraft og framfører egentlig mange av de samme argumentene som statsråden har framført mot Venstres forslag. Det jeg lurer på, litt i klartekst, og det gjelder ikke 2018-direktivet, men 2023-direktivet, er om statsråden kan si om han er enig i NVEs kritikk av den nyeste varianten.

Statsråd Terje Aasland []: Jeg vil ikke nå kommentere 2023-varianten av direktivet, for jeg har ikke direkte fått det til behandling ennå. Det er imidlertid helt opplagt at for å sette både klare og korte tidsfrister kan noen av de lovmessige rettighetene og pliktene som NVE har i en konsesjonsprosess, f.eks. å føre konsultasjoner med reindrift, Sametinget osv., ha utfordringer i seg. Det må vi ha et handlingsrom for å håndtere på en forsvarlig, demokratisk måte. Jeg vil legge til at den rollen kommunene nå har fått i f.eks. vindkraftkonsesjonene, ikke skal forringes gjennom eventuell implementering av disse direktivene for Norges del, for jeg mener det er en kvalitet i hvordan en har utviklet dette rammeverket i løpet av den siste tiden. Jeg tror vi trenger å se virkningene over tid, for å se at kommunene også blir tryggere i sin behandling av eventuelle vindkraftsaker i fortsettelsen.

Sofie Marhaug (R) []: Tusen takk for svaret. Jeg har stilt spørsmål om fornybardirektivene mange ganger, men det var siden statsråden også trakk inn 2018-versjonen og behovet for ikke å forringe de helt nødvendige prosessene som vi demokratisk vil forankre i kommunene, og for så vidt også den dialogen som regjeringen har vært opptatt av i etterkant av Fosen-dommen. Man kan mene hva man vil om den, men hvis man mener alvor med det, trenger man tid. Det går ikke an å skynde seg så mye som EU ønsker. Det er likevel noe jeg lurer på med hensyn til 2018-direktivet. Der er det også et krav om at man bare skal forholde seg til én myndighetsinstans. I dag er det delt mellom plan- og bygningsloven, altså kommunene, og NVE. De får det overordnete ansvaret. Man har altså delt myndighetsansvaret. Mener statsråden at dette er mulig å ivareta med 2018-direktivet?

Statsråd Terje Aasland []: NVE er konsesjonsmyndighet i Norge. Det er ikke et delt ansvar. Det er NVE som har konsesjonsansvaret. Jeg mener det er veldig tydelig.

Så til dette med tidsløp. Ja, det er nødvendig at vi har tidsrom til å gjennomføre de forpliktelsene vi har i forkant av en konsesjon. Det er ikke dermed sagt at langvarige konsultasjonsprosesser med verken reindrift eller Sametinget er av det gode. Det å ha konsekvente konsultasjonsprosesser, tydelige konsultasjonsprosesser og at konsultasjonene foregår fortløpende, er viktig for å ha en effektiv håndtering av saker. Det betyr ikke at man overser noens synspunkter eller gjør dårligere vurderinger når det kommer til en konsesjon, men det må gjøres innenfor det som er forsvarlige tidsrammer, ikke av hensyn til EU, men av hensyn til det samfunnet vi lever i, som trenger veldig mye mer fornybar energi forholdsvis raskt, for å løse store, viktige samfunnsoppgaver.

Ola Elvestuen (V) []: Vi trenger å vedta fornybardirektivet av mange årsaker. Det er bedre for forbrukerrettighetene og for mer miljøvennlig biodrivstoff – det er mange ting som ligger der.

Det handler også om saksbehandlingstid, men dette, som i Europa, knyttes veldig ofte opp mot det som er teknisk infrastruktur, der det er infrastruktur fra før, og har ingen ting med dette forslaget å gjøre.

Dette forslaget handler først og fremst om å bruke kunnskapen som Miljødirektoratet, som NVE og som Riksantikvaren har brukt når de lagde nasjonal ramme for å gi en forutsigbarhet også for hvilke områder staten ikke bør si ja til vindkraft i.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når han ikke vil jobbe videre med nasjonal ramme, er det sånn at statsråden likevel vil bruke kunnskapen i nasjonal ramme til å si nei til vindkraftutbygginger som bryter med viktige både nasjonale og regionale naturverdier, eller er det bare kommunenes beslutninger som skal være førende?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg tror representanten Elvestuen utmerket godt vet at når NVE behandler en konsesjon, skal de ta hensyn til naturverdier, hensyn til det visuelle osv. Så det ligger som en sterk føring for NVE. Men det er klokt å bruke den kunnskapen som er hentet inn i nasjonal ramme. Det gjør NVE i sine konsesjonsprosesser. Det er en sterk ramme for det.

Jeg har lyst til å understreke at nasjonal ramme for vindkraft ikke var en absolutt ramme. Det var fullt mulig å fremme prosjekter ut over den rammen også. Så jeg tror det vi nå gjør, er å ikke løfte dette på den måten som forslagsstillerne vil – det er det bred tilslutning til i Stortinget – men at en bruker den kunnskapen som er der og bygger på den rammen vi har lagd i løpet av det siste året, hvor plan- og bygningsloven og kommunenes medvirkning og aksept er en viktig forutsetning for å bygge ut vindkraft i Norge. Det tror jeg står seg veldig godt i ettertid.

Ola Elvestuen (V) []: Det er ingen som utfordrer behovet for kommunenes aksept, det ligger til grunn. I 2020 la vi også fram den delen som ble behandlet på Stortinget. Det jeg er forundret over, er hvorfor man ikke vil ha en nasjonal behandling. Storting vil aldri være førende i alle saker, men vil gi et tydeligere signal også til kommunene hvor de kan forvente at de kan bygge ut, og hvor de kan forvente at man ikke skal gå videre med sakene. Det mener jeg ville gitt mer forutsigbarhet for kommunene. Det vil være enklere å forholde seg til, og det vil også kunne være med på å få en raskere saksbehandling, enten det er en saksbehandling som ender med at man sier ja, eller ender med at man sier nei.

Så igjen: Hvor ser statsråden det er en motsetning mellom å la kommunene beholde den posisjonen de har i dag og å ha tydeligere nasjonale rammer om hvor storting og regjering står i den videre behandlingen?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg er helt overbevist om at hvis en igjen fremmer en oppdatert nasjonal ramme for vindkraftutbygging i Norge for Stortinget, vil det oppfattes som et sted hvor vi peker på at her kan man bygge, og her bør man bygge vindkraft på land. Det var sånn det ble oppfattet i 2019. Det var regjeringen Elvestuen satt i som både bestilte utredningen, som la den i skuffen, og som ikke tok den til behandling i Stortinget.

Jeg tror det grunnlaget vi har nå, er godt avklart. Det er hensyn som kommer fram i nasjonal ramme som allerede ligger i konsesjonsbehandlingen, og som NVE må vurdere i hvert enkelt tilfelle. Jeg mener det er den beste måten å gå framover på nå. Løfter vi denne nasjonale rammen, skapes det igjen usikkerhet. Det ønsker jeg ikke å bidra til.

Une Bastholm (MDG) []: Det finnes både veldig godt begrunnet motstand og dårlig begrunnet motstand mot vindkraft i Norge. Jeg har nok en ganske annen analyse av hvor den motstanden begynte. Jeg mener den begynte med veldig dårlige konsesjonsprosesser, hvor det har tatt for lang tid, og med dårlig og lite oppdatert kartlegging av natur i bunn, og man har tatt for lite hensyn til lokalt eierskap, friluftslivsinteresser og natur – ikke med NVEs forslag til nasjonal ramme for vindkraft på land, som kom i 2019. Og jeg tror nok at det å utsette de diskusjonene og konfliktene, slik at de skjer i bruddstykker rundt omkring lokalt i hver eneste sak, ikke bidrar til mindre konfliktnivå. Så er det sånn i dag at stort sett alt av norsk natur er åpnet for vindkraft, bortsett fra der en har strengt vern. Det gjør jo at interessen fra en veldig viktig fornybarbransje peiler seg inn mot der en har mest vindressurser, altså der hvor det blåser mest og en får mest mulig ut av pengene og investeringene. Det er ikke sikkert det er der samfunnet har mest lyst på den kraften. Mitt spørsmål er …

Presidenten []: Tiden er ute.

Statsråd Terje Aasland []: Jeg skal prøve å svare på det jeg tror er spørsmålet. Jeg er enig i at det var flere årsaker til at motstanden mot vindkraft eskalerte veldig. En av de tingene som det pekes på, prosjekter som ble iverksatt sent, var en vesentlig årsak, prosjektene endret seg på grunn av teknologiutvikling, og så videre. Så det er nok flere årsaker, men nasjonal ramme skapte en enorm debatt, en enorm motstand mot vindkraft, sånn som jeg husker situasjonen i 2019. Så det er et viktig grunnlag.

Så er det ikke sånn at en skal bygge ut vindkraft overalt. Det er naturhensyn, det er ulike kartlegginger som må gjøres i forkant av en vindkraftutbygging. Det kommer tydelig fram gjennom konsekvensutredningen som må gjøres i hvert enkelt tilfelle. Det er til slutt både kommunen og NVE som vurderer dette, og jeg synes det jobbes på en annen måte nå. Et eksempel er Hydro Rein og Treschow-Fritzøes prosjekt i Vestfold og Telemark, hvor man nå ser på hvordan man kan bruke eksisterende infrastruktur der hvor det har vært aktivt skogbruk gjennom mange år. Det kan være en god utnyttelse av areal. (En forstyrrende lyd høres i salen.)

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Une Bastholm (MDG) []: Da satser jeg på at jeg fortsetter å snakke selv om det kommer litt rare lyder i salen nå.

Mitt spørsmål i stad, som jeg ikke rakk å stille, handlet om grå arealer og potensialet der. Stortinget har vist interesse for det flere ganger, at man da i hvert fall får peilet inn mer av fornybarproduksjonen der hvor den gjør minst mulig skade på natur, og også kan være nærmere kraftbehovet, f.eks. i havner eller industriområder. Selv om statsråden ikke ønsker seg en ny nasjonal plan eller en ramme for vindkraftutbygging generelt i Norge, hvordan jobber statsråden for å få bransjen mer interessert i de grå arealene, altså mindre turbiner? Det vil være nærmere folk, så det er en del andre hensyn å ta, men det er også veldig mange av de grå arealene som kan føre til en andel av den nye energiproduksjonen som vi trenger. Vil vi se en form for initiativ eller noen plan for å få til mer tilrettelegging for energiproduksjon på grå arealer?

Statsråd Terje Aasland []: Jeg synes også det å kunne utnytte de grå arealene på en best mulig måte, om det er med sol, vind, mikrovind eller hva det måtte være, er en veldig god idé. Det er en idé hvor selve kraftproduksjonen kanskje ikke møter så mye motstand, det vil være positivt og fordelaktig. Vi kommer til å legge til rette for at rammebetingelsene for å få godkjennelse av ny fornybar kraftproduksjon på grå areal blir enklere tilgjengelig for dem som skal bygge ut. Det har jeg også kommunisert veldig tydelig til dem som jobber med ulike typer prosjekter for mer fornybar energiproduksjon. Det synes jeg er spennende. Jeg synes også det er spennende – som jeg ikke fullførte helt i stad – der hvor en har et aktivt skogbruk i dag, der hvor en har en godt utbygd skogsbilveiinfrastruktur. Der kan en kanskje også lettere gjøre tilgjengelig disse arealene, uten å få de store konfliktene i forbindelse med vindkraftprosjekter, eller solprosjekter, for den saks skyld. Jeg synes den type tenkning er viktig i den tiden vi går inn i.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 9.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel