Aleksander Øren Heen (Sp) [11:09:16] (ordførar for saka): Eg vil først takka komiteen for samarbeidet. Den som les innstillinga, vil sjå at det var ikkje alt ein klarte å bli samde om, men slik er det blitt i rovviltpolitikken.

Eg har lyst til å dra nokon litt overordna refleksjonar før eg gjer greie for Senterpartiet og regjeringa sitt syn. Dei overordna refleksjonane går på at rovviltpolitikken er blitt polarisert, kanskje meir i den siste tida. Det meiner eg er litt beklageleg. Eg trur me alle har eit ansvar for å få den diskusjonen som dreier seg om rovdyr, inn i litt meir ordna former, for å kalla det det, at me diskuterer fakta og politikk, og at me klarer å forhalda oss til det som er vedteke i denne salen.

Det som har prega rovviltpolitikken dei siste tiåra, er nettopp at ein har funne saman i breie forlik i Stortinget. Det trur eg har vore ein styrke. Det har vore ein styrke for rovdyra, men det har òg vore ein styrke for dei som skal bruka naturen til matproduksjon og klara å balansera desse omsyna. Debatten har eigentleg gått på om ein har klart å forvalta i tråd med den politikken som dette huset har vedteke.

Denne regjeringa har eigentleg ikkje utfordra rovviltforliket, men ein har utfordra forvaltninga av det, om ein har klart å etterleva dei bestandsmåla som er vedtekne i stortingssalen, og om ein har klart å ivareta den todelte målsetjinga som ligg som eit overordna mål for rovviltpolitikken. Der har me strama inn, men det kan ikkje bli kalla å polarisera debatten. Det handlar om å bruka det handlingsrommet som ligg der, og som det har vore noko ueinigheit om.

Det er òg dei i denne sal som ønskjer å utfordra bestandsmåla i rovviltforliket i nedovergåande retning og no i denne saka i oppovergåande retning. Eg er veldig glad for at det framleis er eit breitt fleirtal av parti som samlar seg om dei lange linjene som har lege til grunn i rovviltpolitikken. Eg trur det er det som på sikt vil ta ned konfliktnivået. Det vil aldri bli konfliktfritt så lenge me har beitedyr og rovvilt i norsk natur. Det er ein slik ibuande naturleg konsekvens at dei går ikkje godt i hop. Det må me berre ha respekt for. Men me må klara å ha eit system som gjer at me kan ha noko av begge delar, og at i nokre område må beitedyr ha prioritet, og i nokre område har me valt at rovvilt skal ha prioritet.

Så kan ein diskutera nivået. Det er det denne saka legg opp til. Det er det Venstre inviterer til. Eg meiner at me er på eit fornuftig nivå i dag, og eg meiner at me skal byggja vidare på det rovviltforliket som ligg føre. Det er eg glad for at iallfall fleirtalet i komiteen har samla seg om i denne saka.

Mani Hussaini (A) [11:12:32]: Flertallet i komiteen, deriblant regjeringspartiene, opplever forslagene i dette Dokument 8-forslaget som en omkamp om rovviltforliket som det ble stemt for i denne sal. Som forrige taler var inne på når det gjelder polarisering: Jeg mener at denne typen sak fortjener brede forlik og fortjener også å få lov til å ligge i ro. Rovviltpolitikken skjer innen rammene av Bernkonvensjonen og naturmangfoldloven. Det ligger fast. Så har Stortinget, mer eller mindre alle partier, gått inn for rovviltforliket, og vi oppfatter dette som en ren omkamp om det. Det kommer til å bidra til polarisering dersom man skulle få gjennomslag for punktene i Dokument 8-forslaget. Det kommer til å bli motstand mot at man skal øke bestandsmålene, og da får man en motreaksjon. Så jeg er veldig glad for at det store flertallet i komiteen er enige om at vi verner om forliket som vi har.

Ove Trellevik (H) [11:14:06]: Det kan vera gode grunnar til å sjå på rovdyrpolitikken, men me i Høgre er ikkje klare for å ta dette i eit Dokument 8-forslag. Det er 20 år sidan, altså i 2004, Stortinget vedtok at bestandsmåla er eit minimumsmål. Regjeringa må sikra at forvaltninga av rovdyr i praksis reflekterer dette, og at det ikkje vert praktisert som eit maksimumsmål.

Alle rovviltnemndene burde vera representerte med fagleg kompetanse og biologisk kunnskap, og sjølve jakta burde kanskje også ha vore meir profesjonalisert. Det er eigentleg kanskje berre behov for eit fåtal jegerar, og denne forma for jakt er ikkje sport, hobby eller rekreasjon, det er rovdyrforvaltning. Denne unntaksforvaltninga til vern som me har her i Noreg, må baserast på profesjonelle, solide økologiske og biologiske vurderingar, skal ho ha ein legitimitet.

Difor må rovviltnemndene få ei endå større rolle med konfliktdempande tiltak. Me må søkja å koma vekk frå erstatning for tap av dyr over til støtte til tiltak i område med rovvilt- og husdyrkonfliktar. På denne måten kan me få meir ut av kvar krone me brukar, og bøndene få eit større økonomisk insentiv til å passa på husdyra sine.

Den geografisk differensierte forvaltninga og arealplanlegginga til kommunane må kanskje også i større grad ta omsyn til dei naturlege leveområda til dyra. Samarbeid og forvaltning over kommunegrensene kan og bør verta betre. Ein bjørn kan sleppa unna i Indre Østfold, men kan risikera å verta skoten i Trøndelag.

Regjeringa bør ta initiativ til samarbeid med ulike interessentar og forskingsmiljø og utarbeida fleire og betre førebyggjande og konfliktdempande tiltak der rovdyr er ei utfordring. For mange av oss kan ville dyr opplevast som noko positivt, ikkje berre noko konfliktfylt.

Terje Halleland (FrP) [11:16:24]: Vi har inngått brede og gode rovviltforlik i denne sal tidligere. Der har vi bestemt bestandsmålene, og jeg tror det er viktig at vi hegner om denne enigheten. Det skaper en forutsigbarhet, og det skaper en respekt for de lokalsamfunnene som er berørt av rovviltpolitikken vår. Ikke minst fører det igjen til at vi demper konfliktene.

Vi skal ikke gå så veldig mange år tilbake før rovviltpolitikken sto på dagsordenen, og stort sett var det en polarisert debatt med høyt konfliktnivå. I dag, når dette har roet seg, føler jeg at vi har utfordringer med rovviltpolitikken som en kan møte og diskutere på et folkelig og godt nivå. Derfor er det en unødvendig debatt vi har i Stortinget i dag. Heldigvis får man ikke flertall, og jeg er glad for det.

Jeg registrerer at Venstre i sin merknad skriver at det er fullt mulig å redusere konfliktnivået rundt beitedyr og rovdyr samtidig som rovdyrbestanden øker. Det er sikkert mulig, men Venstre har iallfall ikke klart det så langt. Vi har brede forlik i dag. Vi har en todelt målsetting. Vi skal ha og ivareta rovvilt, men vi har også en beitenæring som er utrolig viktig. Norge er ikke gudbenådet med tilgang til god matproduksjon. Derfor er utmarka avgjørende viktig for norsk matproduksjon. Det opplever kanskje ikke Venstre når de er i kjøledisken i Oslo, men beitenæringen er altså helt avgjørende for norsk matproduksjon. I dette samfunnet bruker vi store ressurser for å ivareta og opprettholde den matproduksjonen, og jeg er veldig glad for at flertallet i dag er med på å opprettholde dagens rovviltpolitikk. Det eneste positive med saken som blir fremmet i dag, er vel at vi får bekreftet at forlikene ligger fast.

Sofie Marhaug (R) [11:19:10]: Diskusjoner om rovvilt og beitedyr skaper alltid høy temperatur, og det er flere hensyn å ta. Da er vi ikke alltid tjent med utestemme.

For Rødt er det todelte målet i rovviltforliket viktig. Vi skal ha beitedyr i beiteprioriterte områder og rovvilt i rovviltprioriterte områder. Norge er et gressland. Tre prosent av arealet vårt er dyrkbar mark. Hvis vi skal kunne produsere mat selv og sikre en så stor selvforsyningsgrad som vi kan, må vi ha dyr på beite. Vi må utnytte de store beiteressursene i utmarken, som bare kan brukes ved at dyrene selv går ute og finner maten sin. Å produsere så mye mat vi kan i Norge, er en del av den globale dugnaden det er å produsere mat til verdens befolkning. Vi har også mål om økt selvforsyning.

Derfor støtter Rødt langt fra alle forslagene fra Venstre. Vi mener noen av dem mister dette aspektet av syne, og vi kommer derfor til å støtte tilrådningen om å avvise representantforslaget.

Samtidig støtter vi noen forslag som kommer opp i denne saken, for Norge er også et naturland. De områdene som skal brukes til utmarksbeite, er også levestedene til mange andre arter enn våre husdyr. Det biologiske mangfoldet er livsgrunnlaget vårt. Naturen gir oss rent vann, medisiner, flomdemping, skredsikring, byggematerialer og mat, for å nevne noe, så et rikt biologisk mangfold er viktig.

Å ta vare på naturen er også en del av en global dugnad vi skal være med på. Vi har forpliktet oss til det gjennom den internasjonale naturavtalen, og det gjelder også de store rovdyrene. Alle de fire store rovdyrene, ulv, bjørn, jerv og gaupe, er på den norske rødlisten over utrydningstruede dyr i Norge. Å bevare rovdyr er ikke bare noe vi kan kreve av andre land; vi er også nødt til å gjøre det selv.

Derfor er vi likevel med på noen forslag i denne saken. Jeg kan legge til at vi trekker støtten til forslag nr. 10, som vi mener er bedre bevart, mer nyansert og mer balansert i forslag nr. 11, som Rødt også er med på.

Rødt støtter som sagt rovviltforliket. Vi skal ha husdyr på utmarksbeite i Norge, men vi skal også bevare artene og deres genetiske mangfold på lang sikt. Når artene ikke endrer status på rødlisten og kommer over i en bedre, mindre truet kategori, er det klart at vi er nødt til å ta noen grep. Vi er med på noen konkrete forslag om å utrede bestandsmål – ikke bestemme dem over bordet her – og samtidig ta hensyn til beitedyr. Det er de to hensynene som begge må veie tungt sammen.

Ola Elvestuen (V) [11:22:30]: Jeg har stor respekt for rovviltforvaltningen i Norge, og den todelte målsettingen med beitedyr og rovdyr virker. Tap av sau til rovdyr de siste 12–13 årene er vel omtrent halvert, så dette virker. Det er også bakgrunnen for at vi fra Venstres side legger fram forslag om en moderat økning i rovviltbestandene.

Åtte–tolv ynglinger for ulv er det samme som vi foreslo i 2015. Det var ikke noe bredt forlik i ulvepolitikken i 2015; det var et flertall som stemte det igjennom. Vi mente åtte–tolv ville vært det riktige også den gangen. Det har heller ikke vært ført en bred politikk for den rovviltforvaltningen vi har hatt.

I forrige stortingsperiode var det et Dokument 8-forslag levert om morgenen fra Arbeiderpartiet, vedtatt om ettermiddagen med Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som innskrenket ulvesonen gjennom at ulverevir med 50 pst. innenfor ulvesonen ikke lenger skulle beskyttes og forvaltes som om de var innenfor ulvesonen. Det har ikke vært noe bredt forlik som har holdt over tid. Vi mener vi kan ha denne moderate økningen uten at det medfører større tap av beitedyr.

Ynglinger av jerv – 64 – det er omtrent der vi er i dag. Det er et paradoks at vi i Norge har en kritisk truet art av ulv som man gjør det man kan for å holde nede. Regjeringen har til og med varslet at de vil se på om man skal redusere de bestandsmålene. Når det gjelder jerv, sliter man med å holde en sterkt truet art nede på et ynglingstall på 39 hvert år. Vi mener det ville være bedre å ha en moderat økning og mener også vi kan ha en moderat økning av gaupe til 75 ungekull.

Forslagene er om moderate endringer, altså at vi går tilbake til den gamle forståelsen av ulvesonen, der revir som er 50 pst. innenfor ulvesonen, beholdes og behandles som det. Vi foreslår at vi kan ha en økning der vi, i og med at vi trenger jerv på Hardangervidda, tillater at den kan etableres der. Det vil være en stor fordel for villreinen.

Når det gjelder bjørn, må de rovviltprioriterte områdene være bedre tilpasset bjørnen. Der er vi jo ikke oppe på bestandsmålene.

Vi skal huske at dette er moderate endringer i en rovdyrforvaltning som er den strammeste i hele Europa. Så tar jeg selvfølgelig opp alle de forslagene som Venstre er med på.

Une Bastholm (MDG) [11:25:51]: Jeg synes norsk rovdyrpolitikk er litt pinlig og bærer litt preg av berøringsangst. Man har politisk vedtatt antall ynglinger for å dempe konfliktnivået, men alle forstår jo at enda viktigere enn antallet er hvilke dyr som tas ut, og at man tar ut dem som faktisk f.eks. går på beitedyr. Jeg tror ikke man får ned konfliktnivået i rovdyrpolitikken før man får en mer faglig basert forvaltning, og jeg synes det var interessant å høre representanten Trellevik ta opp det i sitt innlegg.

Jeg vil takke Venstre for et godt forslag, som Miljøpartiet De Grønne tilslutter seg. Rovdyrene våre hører hjemme i norsk natur, som andre arter i norsk natur, men i dag står både bjørn, jerv, gaupe og ulv på rødlisten. Det er fordi Norge har en politikk hvor vi systematisk holder bestandene veldig lave. Når det gjelder ulven, er den helt på grensen til utryddelse. Det er selvfølgelig helt uakseptabelt, både fordi en intakt natur har verdi i seg selv, og også fordi en slik politikk fører til innavl og lidelser for dyrene.

Regjeringen utreder likevel nå enda lavere bestandsmål for alle de fire store rovdyrene, og det er nesten ikke til å tro. I dag er bestandsmålet for helnorske ynglinger av ulv i Norge på tre valpekull i året. Selv om representanten Heen fra Senterpartiet sier fra talerstolen at vi er på riktig nivå i dag, har vi altså en regjering som vil utrede det å ta ned bestandsmålene. Når det gjelder ulven, utreder regjeringen, så vidt jeg forstår, om det skal reduseres til to valpekull eller ett valpekull eller kanskje null valpekull i Norge. Det håper jeg vi aldri vil se.

Mange europeiske land, som har langt mindre natur enn Norge, har likevel mer rom for ulven enn oss.

Miljøpartiet De Grønne mener selvfølgelig at hensynet til rovdyr må avveies mot hensynet til beitenæringen og tamrein. Jeg vil bare si at det aller, aller viktigste vi kan gjøre for beitenæringen, er å endre landbrukspolitikken. Landbrukspolitikken og partiene som fører en landbrukspolitikk som handler om å ha mest mulig stordriftsfordeler, at bonden skal springe fortere, og hvor det er vanskeligere å ha dyrene ute og slikt, har full interesse av å få mest mulig fokus på rovdyrene som et problem, istedenfor landbrukspolitikken, som ikke er innrettet for de små brukene og en variert bruk av norske ressurser i Norge.

I dag mener jeg at den balansen best ivaretas av mindretallets forslag, som sier ja til moderat økning av bestandsmålene for alle rovdyrene og nei til ulvejakt inne i ulvesonen. Vi trenger en helt ny naturpolitikk i Norge, og det bidrar dette forslaget også til.

Jeg tar opp forslaget Miljøpartiet De Grønne har sammen med SV.

Statsråd Andreas Bjelland Eriksen [11:29:02]: Rammene for rovviltforvaltningen er lagt av Stortinget, og disse rammene er mitt utgangspunkt for oppfølgingen innenfor dette fagområdet. Samtidig vil det alltid være slik at ting kan gjøres bedre eller annerledes, og så får vi vel erkjenne at i denne saken har regjeringen og Venstre litt ulik innfallsvinkel.

Forhold knyttet til forvaltning av ulv ble grundig utredet i forbindelse med stortingsmeldingen som ble lagt fram i 2016. Der var det også utredet flere alternative bestandsmål og ulike måter å avgrense ulvesonen på, inklusiv forslaget som nå fremmes av Venstres representanter om 8–12 familiegrupper av ulv. Stortingsflertallet vedtok et bestandsmål på 4–6 årlige ynglinger samt en reduksjon av størrelsen på ulvesonen.

Denne regjeringen vil utrede bestandsmålet for ulv, men da med utgangspunkt i en eventuell reduksjon. Det er ikke tatt endelig stilling til saken, men dersom regjeringen kommer til at bestandsmålet bør reduseres, vil det selvfølgelig bli lagt fram for bred behandling i Stortinget.

Når det gjelder jerv, mener jeg hovedutfordringen er å lykkes enda bedre med å forvalte bestanden i tråd med bestandsmålet som Stortinget har vedtatt. Jeg ønsker å begrense bruken av hiuttak mest mulig, men av hensyn til beitenæringene og regulering av jervebestanden er det likevel nødvendig i noen spesifikke tilfeller.

Denne regjeringen vil utrede bestandsmålet også for jerv, nærmere bestemt en reduksjon i de nordligste delene av landet. Utgangspunktet for det er at særlig den samiske reindriften framholder jerven som problematisk. Det er et arbeid som ikke er påbegynt ennå, men dersom regjeringen kommer til at bestandsmålet bør reduseres, vil det selvfølgelig også på jervområdet bli lagt fram for behandling i Stortinget.

Jeg kan forstå argumentet om at fravær av rovdyr i villreinområder som Hardangervidda ikke er naturlig sett fra et naturfaglig perspektiv. Villrein og rovdyr har sameksistert i tusenvis av år og er evolusjonsmessig tilpasset hverandre. Samtidig er det i dag også andre forhold som må inngå i vurderingene om hvor vi skal ha rovdyr, slik som hensynet til utmarksbeite for sau. Jeg ser det som lite hensiktsmessig å vurdere omfordeling av bestandsmålet med føringer om å ha jerv på Hardangervidda på nåværende tidspunkt.

Som for jerv er også gaupe framholdt som særlig utfordrende av den samiske reindriften. Regjeringen tar denne typen tilbakemeldinger på alvor, og vi har derfor også sagt at vi vil utrede en reduksjon av bestandsmålet for gaupe i de nordligste delene av landet. Det vil selvfølgelig også, som for de andre bestandsmålene, eventuelt legges fram for Stortinget, hvis vi kommer fram til å foreslå en endring.

Regjeringen bygger på den regionale forvaltningsmodellen og ønsker å styrke rovviltnemndenes rolle. Jeg ser det derfor som lite aktuelt for regjeringen å frata nemndene ansvaret for å fastsette sonene for områder der brunbjørn skal ha prioritet. Samtidig ser jeg at det er en sammenheng mellom oppnåelse av bestandsmålet og avgrensing av bjørnesonene, og dersom regjeringen kommer til at bestandsmålet bør endres, vil jeg ikke utelukke at det kan være naturlig å se flere ting i sammenheng.

Siv Mossleth (Sp) [11:43:04]: Jeg har to bilder på kontoret mitt. Det ene er av den samiske kunstneren Nils-Aslak Valkeapää. Han ble kunster fordi han ikke klarte å slakte rein. Men rein og reindrift var et gjennomgående tema i kunsten hans, og han viste helt klart nødvendigheten av å drive med den typen matproduksjon. Reinen er jo for den samiske befolkningen både kultur og næring.

På det bildet som jeg har av Valkeapää, er det et samisk samfunn, og i utkanten av dette samiske samfunnet er det noen som skyter bjørn for å berge rein. I nord utgjør tamrein 66 pst. av menyen til gaupa, ifølge NIBIO. Det er en veldig stor andel av menyen til en gaupe. Jeg er veldig glad for at statsråden i dag også så tydelig ser denne saken i forhold til den samiske befolkningen og beitenæringen. Det setter jeg veldig stor pris på.

Det andre bildet jeg har lyst til å fortelle om, er et fotografi som jeg fikk tilsendt av en ung reineier på Saltfjellet. Det er et kjempefint bilde. Statsråden er velkommen innom for å se på det. Kanskje han ikke ser hva som er feil på bildet, men jeg skal fortelle det. Reineieren som sendte inn bildet, var helt fortvilet. Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor han var fortvilet, før han sa det, og jeg tror ikke statsråden ville ha skjønt det. Han var fortvilet fordi det var en flokk med simler, og ingen av dem hadde kalv ved foten i februar, når sola begynte å komme tilbake.

Tapet av kalv i Nordland og Troms er ekstremt høyt og har vært det over tid. Det ligger på 60 pst. tap. Det er en helt uholdbar situasjon.

Jeg er glad for at den tiltakspakken som regjeringen har lagt fram for reindrifta, ønsker å finne og sette i verk tiltak for å redusere rovvilttap i samarbeid med reindriftsnæringen, og også at en skal utrede en reduksjon av bestandsmålene. Jeg håper vi får en økt andel samisk representasjon i rovviltnemndene for også å kunne bruke den erfaringsbaserte kunnskapen i forvaltningen, sånn som det står i forliket.

Aleksander Øren Heen (Sp) [11:46:12]: Debatten har iallfall fått fram skilnadene i rovviltpolitikken.

Det er eit par ting eg har lyst til å gripa fatt i. Det eine er Venstre, som har sparka i gang dette ballet, og kallar det ei reversering tilbake til ei anna tid med meir rovvilt. No er jo Senterpartiet eigentleg glad i reverseringsforslag og får som regel kritikk frå Venstre, så for ein gongs skuld er den debatten snudd på hovudet. Eg tenkjer at viss vi skal reversera opp til det talet på rovdyr ein hadde for kanskje 10–15 år sidan, vil det vel vera ein naturleg konsekvens at også tapstala vil endra seg i ei anna retning enn det me har sett dei siste åra. Så det er òg noko å påpeika.

Eg har så lyst til å utfordra SV, som ikkje har teke ordet i debatten i dag, sjølv om dei er medforslagsstillarar på fleire av dei forslaga som ligg på bordet her. Grunnen til at eg vel å gjera det, er at SV var veldig tydelege på då ein behandla opptrappingsplanen for jordbruk, at ein skulle vareta beitenæringane, at beitenæringane var dei som skulle bidra til å løfta den norske matproduksjonen. Eg meiner det står i grell kontrast til den politikken SV legg for dagen i det som ligg på bordet no.

Det meiner eg fortener refleksjon, for skal ein nå dei måla som eit fleirtal blei einige om at ein skulle nå innanfor norsk matproduksjon, med ei opptrapping til 50 pst., er det ikkje så veldig mykje meir dyrka mark å ta i bruk i dette landet. Men me har veldig store beiteressursar som kan bidra til at me når dei måla. Då må politikken hengja saman, det er poenget mitt. Då må ein også leggja til rette for at ein kan ta i bruk desse utmarksareala også gjennom den rovviltpolitikken som ein fører.

Her registrerer eg at det er stor forskjell. Det kan då vera interessant å sjå kvar SV vil leggja seg når ein får framlagt resultatet av årets jordbruksforhandlingar, og kva inngang ein vel å ta i den debatten som naturleg nok vil følgja etter det.

Eg ventar i spenning. Eg har ikkje fått nokon svar eller refleksjonar på det i debatten i dag.

Ola Elvestuen (V) [11:48:43]: Det er viktig å påpeke at dette er helt moderate økninger av bestandsmålene i Norge, og at selv om Stortinget vedtar dette, vil Norge – suverent – ha den strengeste rovviltpolitikken i Europa. Med habitatdirektivet i EU-landene ville dette vært helt forbudt, det vi holder på med. Da ville vi måtte stille helt andre krav, og vi måtte ha helt andre forvaltningsregimer for rovdyr, også i Norge, slik som Sverige har, som Finland har, som de baltiske landene har, og som til og med Danmark har – for ulv.

Jeg mener at man fint kunne oppnådd disse bestandsmålene uten at det går ut over noe beitenæring i det hele tatt. Åtte–tolv ynglinger går fint innenfor ulvesonen, slik den er i dag. I hvert fall hvis en går tilbake til sånn ulvesonen ble vedtatt behandlet, kan man fint gjøre det også i dag. Man burde hatt en liten økning, eller utvidelse, i Rendalen. Det er et faktum at ulv drar til Rendalen for å dø, i stor grad, for det er der man havner i disse konfliktområdene ved grensene, og derfor blir de unødvendig tatt ut, uten at det er noe tap.

Det er det samme for jerv. I de samme områdene i Innlandet kunne jerv enkelt komme opp på disse bestandsmålene uten at det hadde gitt noe større tap. At man tillater jerv på Hardangervidda, erkjenner jeg er en mer krevende øvelse, men jeg mener likevel det er riktig å gå den veien, også fordi villreinen trenger det. Det er naturlig. Det er et problem at en ikke har rovvilt der.

Når det gjelder reindrift, er det helt klart vanskelig, men det er jo nettopp derfor bestandsmålene er lave i Nord-Norge. Jeg synes også det er et paradoks at da jeg var statsråd, foreslo regjeringen til og med at man skulle flytte bestandsmålet for gaupe i Troms og Finnmark, at den skulle tas ned og flyttes sørover, men det ble tatt bort av et storting som avviste hele forslaget, hvor også den endringen ble tatt bort. Så bestandsmålet holdes lavt i nord, og det er vel en liten nedgang i de tapene som har vært. Det var det i hvert fall tidligere, uten at jeg kjenner de siste tallene.

Jeg synes det er synd at dette blir nedstemt på Stortinget. Dette er små endringer, moderate endringer, som vil ha stor betydning for disse bestandene, og som vil gi en mer naturlig natur over større områder i Norge. Så jeg erkjenner at dette er en diskusjon som Venstre bare vil fortsette, og det er en kamp som vi får fortsette også i årene framover.

Siv Mossleth (Sp) [11:52:02]: Jeg beklager å måtte dra ut denne debatten, men jeg er nødt til å realitetsorientere representanten Elvestuen. En økning i bestandsmålet på 25 ungekull av jerv, er ikke en moderat økning; det er en svært stor økning. I dag har vi et bestandsmål på 39 ungekull, og det betyr at vi har rundt 400 jerver. I Nordland, som jeg refererte til tidligere, har vi bestandsmål på ti ynglinger av jerv, ti ynglinger av gaupe og én bjørneyngling. Det er svært høye bestandsmål for en reindrift som sliter med et kalvetap på rundt 60 pst. – og det er ikke fordi reinen er i dårlig kondisjon. I Nordland og Troms har vi de høyeste slaktevektene på reinokser, på voksen rein som slaktes, så reinen er i god kondisjon.

Jeg har lyst til å minne om hva Sametinget sier om den psykiske helsen, spesielt til reindriftsutøverne. Det er problematisk for dem å se at ørn tar kalvene med det samme de kommer ut, og det er problematisk for dem å gå og lete og lete etter døde dyr. Den psykiske helsen påvirker hele familien, og det påvirker hele det samiske samfunnet. Så dersom representanten Elvestuen tror at forslagene om 64 jerveynglinger og 75 gaupeynglinger er moderate økninger, tar han virkelig feil, og han kan spørre enhver reindriftsfamilie om de synes det er en moderat økning eller ikke.

Ola Elvestuen (V) [11:54:41]: Det er en moderat økning. Som jeg sa i mitt innlegg: I Innlandet, i gamle Hedmark, f.eks. i ulvesonen, hvor det også er jerv, kan man fint ha en høyere bestand uten at det blir tatt flere beitedyr. Så sier jeg også at det er riktig at det vil gi større utfordringer på Hardangervidda. I nord er bestandsmålene lave, nettopp av hensyn til reindriften. Det er jeg enig i at de skal være. De siste tallene jeg har, med mindre det har vært en økning de siste par årene, viser en liten reduksjon når det gjelder tap av tamrein til rovdyr. Det var i hvert fall slik tidligere, med mindre det har endret seg nå. Det har vært en større reduksjon når det gjelder sau. Men jeg holder fast ved at dette er en moderat økning, som fint kunne vært gjennomført uten at det hadde fått noen negative følger.