Mudassar Kapur (H) [10:03:31] (ordfører for saken): Jeg vil begynne med å takke komiteen for samarbeidet. Saksgangen er beskrevet i innstillingen, med tanke på høring og svarbrev fra statsråden m.m., så jeg skal ikke gå videre inn i det.

Forslagsstillerne fra Miljøpartiet De Grønne har fremmet 19 forslag i representantforslaget, som omhandler arealpolitikk og å ta vare på natur og naturmangfold. Vi vil i løpet av debatten få høre partienes egne standpunkter, så jeg vil herfra og ut redegjøre for Høyres.

Høyre mener at det er kommunene som best kjenner til de lokale forholdene og er best egnet til å ta beslutninger som sikrer at naturen blir forvaltet på en god måte. Kommunene har en sentral rolle i arealforvaltningen i Norge og forvalter 83 pst. av landets areal. Gjennom plan- og bygningsloven har de et veldig viktig verktøy for å ta vare på natur og naturmangfold.

Kommuneplanens arealdel er en viktig del av kommunens langsiktige plangrunnlag, og den skal vise sammenhengen mellom samfunnsutviklingen og framtidig arealbruk, og også ivaretakelsen av viktige naturområder. Solberg-regjeringen foreslo i stortingsmeldingen Natur for livet – Norsk handlingsplan for naturmangfold et pilotprosjekt for å prøve ut bruk av kommunedelplaner som et verktøy for å ta vare på naturmangfold. Pilotprosjektet ble ferdig i 2018, og tilbakemeldingene fra kommunene var bl.a. at en sånn plan gjorde det lettere for kommunen å prioritere innsatsen sin, og at planen gjør arbeidet med naturmangfold mindre personavhengig og mindre sårbart for skifte i administrasjonen. Det er derfor, etter vårt syn, et godt verktøy for å få oversikt over naturmangfoldet i kommunen og prioritere arealbruk og tiltak. Høyre støtter derfor ikke representantforslaget.

Kathrine Kleveland (Sp) [10:06:02]: Bærekraftig forvaltertradisjon og tenking i generasjonsperspektiv er avgjørende når vi snakker om natur- og arealpolitikk. Store geografiske forskjeller gjør at ulike lokalsamfunn har ulike behov.

For Senterpartiet og Arbeiderpartiet står det lokale selvstyret sterkt. Kommunene har og skal ha hovedrollen i arealforvaltningen og legge til rette for en god utvikling i hele Norge.

I de nye planretningslinjene regjeringen sendte på høring i mars, heter det:

«Arealbruken skal tilrettelegge for gode mobilitetsløsninger, redusert transportbehov og redusere tapet av naturmangfold, dyrka mark og friluftsområder. Planleggingen skal legge til rette for tilstrekkelig boligbygging og næringsutvikling.»

Kommunene skal også ha handlingsrom til å kunne bestemme hvor nye boliger skal bygges ut fra lokale forutsetninger. Det er forskjell på pressområdene og resten av landet. I vårt mangfoldige land er jeg glad for at de nye retningslinjene legger opp til en differensiering. Det er med på å sikre at arealpolitikken tar hensyn til lokale forhold.

I regjeringens nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging oppfordres kommunene til å sette mål for å redusere nedbygging av areal.

Som bonde og senterpartist sitter det sterkt i ryggmargen mål om å overlate jorden til neste generasjon i bedre stand enn da vi overtok den, men da må vi ha jord å overlevere. Jordvern har fulgt meg fra jeg var tenåring og utbygging av nye E18 gjennom bygda ble avgjort. Et av alternativene gikk over jordene våre, men det endte heldigvis i en tunnel oppe i skauen.

Kun 3 pst. av Norges areal er dyrket mark. Matjord er en knapphetsressurs. Nedbygging går ut over matsikkerhet og selvforsyning. Derfor inneholder den nye nasjonale jordvernstrategien et strengere mål for maksimal omdisponering av dyrket jord per år, nå på 2 000 dekar. Jo mindre nedbygging, jo bedre. Alle kommuner bør vurdere om gamle reguleringsplaner som omdisponerer matjord, men ikke er utbygd, kan tilbakeføres til landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift.

Også framover må vi bruke natur. Arealpolitikk er krevende avveininger. Naturverdier stilles opp mot matjord, som stilles opp mot behovet for hus, samferdsel og arbeidsplasser. I Senterpartiet og Arbeiderpartiet er vi opptatt av sterkt lokalt selvstyre og hegner om at planarbeid og planlegging er en kommunal oppgave.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:09:11]: Først vil eg takke MDG, som har fremja dette forslaget. Det er svært viktig at Stortinget diskuterer korleis ein skal ta betre vare på naturen framover, for det hastar å ta grep, og det skal skje innanfor det kommunale sjølvstyret. Naturen forsyner oss med mat, medisinar, vatn og rein luft, og intakt natur dempar flaum. Å ta vare på natur er difor å ta vare på livet, oss sjølve og våre etterkomarar.

Verda står midt i ei natur- og klimakrise. Dei faglege rapportane frå FNs naturpanel og FNs klimapanel er tydelege. Vi kan ikkje fortsetje å stykkje opp og byggje ned, bit for bit, slik vi har gjort. Arealbruksendringar er den største trusselen mot livet på jorda. Berre i mi levetid har vi tapt 50 pst. av alle ville artar, og tap av leveområde og endring av måten vi brukar areala på, er den viktigaste årsaka.

Frå 2013 til 2018 blei inngrepsfri natur redusert med 630 km². Strandsona blei redusert med 66 km² frå 2005 til 2021. I perioden 1990 til 2019 – det er kort tid – blei det bygt ned 15 000 km² landområde, tilsvarande 7 000 fotballbanar i året. 75 pst. av områda som blir bygde ned, er skog. Det meste av utbygginga skuldast bustader, fritidsbustader og vegbygging, men store nye vindkraftverk har dei siste åra gjort store inngrep og stykkja opp enorme naturområde i Noreg. Utbygginga frå 1990 til 2019 hadde også stor negativ klimaeffekt og førte til gjennomsnittlege utslepp på 2,1 millionar tonn, ut frå Miljødirektoratet sine utrekningar. Det vi veit no, er at natur på den nordlege halvkula er særleg viktig som karbonlager.

Noreg slutta seg til naturavtalen til FN om å verne 30 pst. og restaurere 30 pst. natur. Vi føreslår difor at ein må fylgje opp dette i den planen regjeringa har varsla skal kome. Vi føreslår også at det bør innførast eit prinsipp om arealnøytralitet i arealforvaltninga i kommunane innan 2027.

Vi må ta betre vare på naturen. Eg trur at naturtapet ofte skjer fordi vi ikkje har tenkt over konsekvensane, men no kjenner vi konsekvensane, og desse konsekvensane må gjere at vi endrar kurs.

– Med dette tek eg opp forslaga frå SV og Raudt.

Ola Elvestuen (V) [10:12:18]: De største problemene verden står overfor, er global oppvarming og tap av natur. Vi har inngått internasjonale avtaler om hvordan vi skal ivareta naturen bedre, og dette må nå gjøres i et voldsomt tempo. I 2030 skal vi være i en helt annen situasjon enn vi er i i dag. Vi har inngått en naturavtale, Kunming–Montreal-avtalen, der vi har forpliktet oss til 30 pst. vern, 30 pst. restaurering og å stoppe naturødeleggende subsidiering – alt innen 2030. For meg er det underlig at regjeringspartiene, og også andre partier, ikke tydelig sier at dette skal komme i den stortingsmeldingen som de legger fram til høsten, for der må det vises hvordan vi skal nå disse målene.

I tillegg: I klimaavtalen vi inngikk med EU i 2019, er det også en betydelig del som går på arealbruk, arealbruksendring og skog. Der har EU strammet inn sine mål: De skal kutte 55 pst. Vi har meldt til FN at vi også skal kutte 55 pst., sammen med EU, men vi har ikke fått den forsterkede saken fra regjeringen ennå. Også der er det arealbruk, arealbruksendring og skog, hvor vi skal nå målet om ikke å ha utslipp allerede i 2030. En må ha vesentlig sterkere virkemidler enn det regjeringen har kommet med til nå.

I Glasgow, på klimatoppmøtet i 2021, sluttet Norge seg til mer enn 100 andre land og forpliktet oss til å stoppe avskoging innen 2030. Det må da også gjelde i Norge hvis vi skal følge opp og gjøre dette sammen med de andre landene. Vi kan ikke bare peke på utlandet. Vi må også levere vår del. Stortingsmeldingen om natur må ta tak i dette, og det må være store endringer allerede i 2030. Den bit-for-bit-nedbyggingen som har fått pågå lenge i Norge, og som har blitt godt synliggjort av NRK nå i år, må ta slutt, og vi må verne de viktige naturområdene, og vi må stoppe denne nedbyggingen av natur. Ivaretakelse av de viktige artene må sikres, og at vi heller ikke ødelegger mer enn vi ivaretar. De signalene regjeringen foreløpig har gitt, er ikke sterke nok. De fortsetter noenlunde som før, med litt mer føringer til kommunene, men det må være et tydelig nasjonalt ansvar.

Med dette vil Venstre slutte seg til alle de tolv forslagene som foreligger i saken. Så ser jeg at det også er mange enkeltforslag fra Miljøpartiet De Grønne, som vi også vil slutte oss til flere av, men det må jeg komme tilbake til mer presist.

Mani Hussaini (A) [10:15:45]: For Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen skal klima og natur være rammen rundt all vår politikk, og det mener jeg vi har levert på fra dag én i regjeringskontorene. Norge var en viktig pådriver for å få i land naturavtalen i Montreal, og Norge var en pådriver for de ulike målene, bl.a. målet om vern og bevaring av 30 pst. land og 30 pst. hav.

Så hører jeg at opposisjonen er veldig utålmodig på vegne av regjeringen. Jeg mener at med flere av de forslagene som fremmes her, slår man inn åpne dører. Andre punkter dreier seg om det det er stor uenighet om, nemlig om hvor mye makt kommunene skal ha. Jeg er veldig glad for at vår regjering sier at vi ikke skal tvinge kommunene til å ta naturvalg, men at vi skal hjelpe kommunene og gi kommunene verktøy for å kunne gjennomføre gode vedtak. Jeg har knapt møtt noen kommunestyrepolitiker som uhemmet ønsker å bygge ned egen natur, men jeg har møtt veldig mange kommunestyrepolitikere som sier at de trenger verktøy. De trenger kunnskap og «planvask». Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen vår har bevilget penger til å gjennomføre disse «planvaskene». Vi har varslet at det kommer en naturmelding – stortingsmelding – til høsten, der vi skal introdusere flere nye verktøy, bl.a. arealregnskap eller naturregnskap. Hvis vi vet hva vi har, tror jeg også det blir lettere å ta vare på og bevare det.

Så er det ulike forslag om arealnøytralitet. Det er et helt nytt begrep, og bl.a. mange arbeiderpartistyrte kommuner har innført dette i sine kommuner – med stort hell. Min egen kommune, Nordre Follo, har greid å gjøre dette i samarbeid med næringsliv og interesseorganisasjoner, og man har greid å vise hvordan man – når man samarbeider og ikke blir tvunget – kan ta bedre vare på naturen.

Jeg gleder meg, 2024 blir et viktig år for naturen, men det må skje i lag med kommunene, ikke uten kommunene.

Une Bastholm (MDG) [10:18:30]: Det hjelper lite med globale naturavtaler hvis vi ikke har tenkt å følge dem opp hjemme. Et areal tilsvarende tre ganger Mjøsas overflate er bygd ned på fem år. Utbyggere får herje i rødlistede naturtyper i inngrepsfri natur, i myr, i strandsonen, i vassdrag og i villreinområder. Vi vet at 4 000 km^² med landjord er planlagt nedbygd, en fjerdedel av det er til hytter. Norsk naturpolitikk er rett og slett herreløs, den er naiv, og den er ute av kontroll. Og mangelen på kontroll er resultatet av en villet politikk fra vekslende regjeringer. Det må Stortinget nå innse. Det er en politikk der staten tar mindre og mindre ansvar, der man overlater til hver enkelt kommune å beskytte nasjonale naturverdier, samtidig som de må konkurrere om arbeidsplasser og investeringer for å kunne finansiere sykehjemsplasser, ungdomstilbud og alt det andre viktige som kommunene har ansvar for. Denne målrettede ansvarsfraskrivelsen startet under regjeringen Solberg, og den har fortsatt under regjeringen Støre. For hva er det som står i Hurdalsplattformen? Jo, det står f.eks. at naturen skal være rammen for all politikk, men det står også at statlige innsigelser i arealpolitikken må bli færre. Dette er en oppskrift på allmenningens tragedie for norsk natur. Derfor har Miljøpartiet De Grønne lagt fram en naturplan for Stortinget og flere forslag for en samlet endring av arealpolitikken. Den består av tre hovedprinsipper.

For det første må vi håndheve politikken Stortinget allerede har vedtatt. Vi har f.eks. i mange tiår hatt forbud mot å bygge i strandsonen og på matjord, men disse forbudene ignoreres systematisk. Det foreslår vi å rydde opp i.

For det andre må vi bestemme oss for at vi skal slutte med tap av natur. Vi foreslår å innføre arealnøytralitet som ramme for kommunene, og sånn kan vi beholde lokal styring samtidig som vi stanser tapet av natur.

For det tredje må vi begynne å vinne tilbake noe av dyrelivet som er tapt. Vi foreslår å sette i gang et omfattende arbeid for å restaurere natur. Vi skal ha mer fuglesang i nærskogen, mer fisk i fjorden og mer rype i fjellet.

Stortingsflertallet sier nei til alle de 19 forslagene i Miljøpartiet De Grønnes naturplan. Det er trist, og det er i strid med det folk flest ønsker, for folk ønsker å se reelle endringer på bakken. Nesten to av tre nordmenn mener det bygges for mye i naturen. Vi har selvsagt merket oss at regjeringen varsler en handlingsplan for natur, men siden den har tatt veldig lang tid, blir den antakelig ikke behandlet før til vinteren, og da kommer vi ikke i gang med skikkelige tiltak før stortingsperioden er over.

Til slutt må jeg få takke Rødt og SV som har løftet veldig mange av Miljøpartiet De Grønnes forslag i komiteen, og jeg vil også ta opp forslagene nr. 13–21, som vi har i denne saken.

Statsråd Erling Sande [10:21:46]: Korleis vi brukar areala våre, kjem alltid å skape debatt. Kvar skal vi byggje skular, kvar skal vi skape arbeidsplassar, og kvar skal vi ta ekstra omsyn til naturen vår? Eg meiner at det er ein styrke for Noreg at desse debattane blir tekne i kommunestyra rundt om i Noreg, av folk som kjenner dei lokale forholda, og av folk som skal leve vidare i lokalsamfunna sine, for Noreg ser ulikt ut.

Enkelte parti i denne salen tek til orde for ei sterkare statleg overstyring i arealpolitikken. Der vil eg nytte anledninga her og no til å seie at det er eg ueinig i. Vi må slå ring rundt det lokale sjølvstyret, men vi skal gje gode verktøy og god hjelp til kommunane i utforminga av arealpolitikken.

Det må vere meir rom for å bruke areal til eksempelvis næringsutvikling og bustadbygging i eit område der det ikkje er press, enn i eit pressområde. Det er forskjell på Overhalla og Oslo. Difor har regjeringa i forslaget vårt til nye statlege planretningsliner for arealbruk og mobilitet lagt opp til at ein skil mellom pressområde og distriktsområde, og slik sett følgjer ein opp målet til regjeringa om at arealpolitikken må vere tilpassa dei lokale forholda og leggje til rette for vekst og utvikling i heile landet vårt.

Samtidig jobbar regjeringa langs fleire spor for å styrkje omsynet til natur i planlegginga. Vi la nyleg fram ei stortingsmelding om villrein, og seinare i år vil vi kome tilbake til Stortinget med ei konkret oppfølging av den globale naturavtalen i ei ny melding om naturmangfald.

Eg meiner òg at noko av det viktigaste vi kan gjere for at kommunane skal kunne løyse dei krevjande oppgåvene dei står overfor i arealplanlegginga, er å gje god rettleiing og eit godt kunnskapsgrunnlag. Den kompetansen som vi finn i ulike delar av staten, er svært stor, og han må i langt større grad enn i dag bli nytta til å gje kommunane god rettleiing i tidleg fase i t.d. arealplanlegginga.

Eg har god tiltru til at kommunane vil ta omsyn til natur og klima framover. Samtidig skal vi utvikle gode lokalsamfunn i heile landet vårt. Det er ikkje slik at lokalpolitikarar ikkje bryr seg om natur, ikkje bryr seg om matjord, ikkje bryr seg om korleis lokalsamfunna deira ser ut. Sjølvsagt gjer dei det, og det har ført til gode debattar rundt om i kommunestyra våre. Dei lokale politikarane har gode føresetnader for å utvikle akkurat sine lokalsamfunn, også med omsyn til natur.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:38:46]: Det ligg mange forslag til denne saka, og forslaga har ein del nyansar. I vårt forslag om arealnøytralitet ber vi «regjeringen utrede og legge fram forslag om hvordan Norge kan innføre et prinsipp om arealnøytralitet i forvaltningen i kommunene innan utgangen av 2027».

Eg anerkjenner litt det dilemmaet som statsråden var inne på, at det ikkje alltid er mogleg å gjennomføre. Men det er likevel veldig viktig at ein får på plass det prinsippet, for veldig ofte er det så mykje lettare å ta skogen, myra og landbruksjorda enn f.eks. å utnytte eit område der det står eit gammalt nedsarva bygg – det kan til og med vere ein gamal skule som ikkje blir brukt lenger – og utnytte det til utvikling i lokalsamfunnet.

Eg trur mykje av den arealpolitikken som er ført, med svært spreidd busetnad, har stykka opp areala i stor grad. Det vart gjort i si tid fordi ein var redd for brann i klyngjetuna, men eg tenkjer vi har kome til eit punkt no der vi må tenkje på å byggje funksjonelle små sentrum på bygda for å forvalte areala betre.

Vi har også nokre forslag som går på primærnæringane. Eg er sjølv bonde, og eg er også ein bonde som sørgjer over at vipa er blitt borte frå kulturlandskapet. Eg registrerer at talet på fuglar og artar går nedover, og det er ein nøye samanheng med korleis landbruket blir drive, korleis det industrielle landbruket blir drive. Som bonde kjenner eg veldig mange som ønskjer sterkt å kunne drive på ein måte som gjer at dei ikkje forringar det biologiske mangfaldet, men då må vi kanskje fire noko på produktivitetskravet, på effektiviteten, på måten som vi både gjødslar og sprøyter på. Difor har vi eit forslag om at regjeringa skal gjennomføre tiltak for å sikre at naturbaserte næringar, som havbruk, skogbruk og jordbruk, blir drivne i tråd med måla i naturavtalen. Også her må vi sjå på politikk, og det handlar om landbrukspolitikken meir enn arealpolitikken, men dette heng veldig i hop.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [10:41:44]: Når en hører debatten, får en litt følelsen av at det er mange kommuner og lokale kommunerepresentanter rundt om i hele det norske land som raljerer med naturen, og at det handler om å bygge ned mest mulig. Det er ikke tilfellet. Det er mange kommuner i Norge som får en stadig større bevissthet om hvordan de kan forvalte naturen på en bedre måte, og som ønsker å bidra til å utvikle mer bærekraftige løsninger for å ta vare på mer natur. Og det er veldig bra.

Jeg har lyst å vise til Åseral kommune, en liten innlandskommune i Agder fylke, med store heier og fjellområder. Det er bygd mange hytter i Åseral kommune over mange år. Det er en typisk hyttekommune. Kommunen har i en tid kjent på at de må gjøre noe med måten de bygger hyttene på, og måten de bygger ned naturen på, og det samme har grunneierne gjort. For en tid tilbake satte de seg ned sammen og begynte arbeidet med hvordan de skulle møte framtiden.

I 2022 ble Åseral kommune en Gnist-kommunene. Gnist er et innovasjonsprogram, særlig rettet mot distriktskommuner, med mål om å få fram bærekraftige og stedstilpassede løsninger knyttet til steds- og næringsutvikling. Resultatet av prosjektet er starten på et omstillingsarbeid i reiselivsdestinasjonen, der målet er flere arbeidsplasser, samtidig som de tar vare på naturen og øker det biologiske mangfoldet. Dette skal de gjøre gjennom stedsutvikling av sentrumsområdet, utvikle støtte- og delefunksjoner, restaurere natur og bygge hytter på nye måter, med et langt mindre avtrykk enn det det tradisjonelt har vært.

Hvorfor nevner jeg dette eksempelet? Jo, fordi det finnes mange av disse eksemplene, og jeg mener, og Senterpartiet mener, at den beste til å forvalte arealene i en kommune er det lokale kommunestyret. De er de første som kjenner på presset om det har blitt for mange hytter eller brukt natur man ikke burde bruke.

Jeg har lyst til å avslutte med å si: Hva kan vi gjøre for kommunene? Hvordan kan vi bistå kommunene? Jo, vi må gi dem verktøy, og det er mange ulike verktøy vi i framtiden kan ta i bruk. Når regjeringen har varslet at det skal komme en naturmelding, og vi skal legge inn disse tiltakene, ja, så handler det om å se ting i en helhet. Det handler om å ha en dialog med de lokale folkevalgte gjennom meldingen som regjeringen har varslet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:44:39]: Jeg vil takke Miljøpartiet De Grønne for at de bringer opp temaet om hvordan vi skal bruke naturen. Det er ganske avgjørende på mange områder. Det som er det viktigste i forslaget, er at en foreslår at en skal verne minst 30 pst. av norsk natur innen 2030.

Natur – hva er det? Jo, det er jord, det er skau, det er utmark, det er ferskvann, det er hav. Hva menes med vern? Jo, slik vern blir forstått i dag, betyr vern å ta arealene ut av bruk. Det er altså noen som mener at en kan ta 30 pst. av arealene ut av bruk samtidig som vi kan gjennomføre et grønt skifte. For meg er et grønt skifte at vi har en overgang fra det fossile karbonet til det fornybare karbonet, altså over til fotosyntesens produkter, enten det er på havet, i skauen eller i jorda. Skal vi få til det, må en jo bruke arealene, og det blir altså et spørsmål om hvordan en skal bruke arealene.

Stortinget legger de store linjene for arealbruken. Den kommunale planleggingen følger opp, og innenfor de rammene er det den private eiendomsretten, der den enkelte grunneier – den myndige grunneier, den langsiktige grunneier – gjør sine beslutninger for å ivareta sin næringsvirksomhet.

Skauen omfatter omtrent 40 pst. av det norske arealet. Skaubrukspolitikken er altså i dette spørsmålet utrolig viktig. Det er helt opplagt at den skaubrukspolitikken som ble anlagt for 70 år siden, ikke passer inn i framtida. Vi er nødt til å ha en ny skaubrukspolitikk. Og hva er kjernen i en ny skaubrukspolitikk? Jo, det er skauskjøtsel, det er hvordan vi skjøtter skauen, hvordan vi bruker skauen. Det er andre krav i dag enn det var i 1950. Vi er nødt til å ivareta naturmangfold, vi er nødt til å ivareta flerbrukshensyn, bl.a. friluftsinteresser, og vi er nødt til å ivareta at fotosynteseproduksjonen skal bli høyest mulig, slik at vi altså får produsert fornybart karbon, slik at klærne kan være basert på fornybart karbon, ikke fossilt karbon. Da er det helt feil å ta 30 pst. av arealet ut av bruk.

Vi må diskutere hvordan vi skal bruke arealene. Da er det helt presserende at vi får fram noen gode eksempler, basert på den beste naturtypekartleggingen. Vi kartlegger naturverdiene, og så legger vi skaubruksplaner som ivaretar det jeg nå har prøvd å si. Vi må få fram de gode eksemplene, ikke minst i de bynære områdene, slik at vi greier å kombinere dette. Men basis er et lønnsomt skaubruk som produserer grønt karbon, og som ivaretar de langsiktige hensynene.

Siv Mossleth (Sp) [10:47:53]: Langsiktig og ansvarlig forvaltning av natur er utrolig viktig, og som mennesker har vi et veldig stort ansvar for å ta vare på naturen og miljøet. I Senterpartiets program står det helt klart at vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre. Framtiden vår er avhengig av naturens produksjonsevne og at mangfoldet opprettholdes.

Vern er ikke den eneste måten å bevare natur på. Gode forvaltertradisjoner gir som regel et bedre og mer langsiktig vern enn det mer formaliserte vernet. Mye av det biologiske mangfoldet i Norge er avhengig av menneskers bruk. Om lag en tredjedel av de norske artene som er utrydningstruet, hører hjemme i kulturlandskapet – i beiteområder og slåttemark. Derfor er fortsatt bruk av norsk natur til matproduksjon kjempeviktig for å opprettholde naturmangfoldet og for å sikre leveområder for pollinerende insekter. Det er også veldig viktig å opprettholde en aktiv beiting, også i marginale strøk. Jeg er veldig glad for at vi har fått på plass en god jordbruksavtale i dag.

Senterpartiet står i en tradisjon som mener at ressursene best møtes gjennom bærekraftig bruk. Vi kan ikke bare frede oss fram til en bærekraftig utvikling, vi må ha en fornuftig bruk av naturen. Folkelig deltakelse og engasjement er en av bærebjelkene i vår miljøpolitikk, og da må det lokale folkestyret ha en viktig rolle i dette.

Grunnen til at jeg tok ordet i denne saken, er forslag nr. 1, hvor det står at Norges oppfølging av den globale naturavtalen legger til grunn at Norge skal verne minst 30 pst. av norsk natur. Men det er jo ikke det som står i den globale naturavtalen. Der står det at natur skal beskyttes og bevares. Beskyttelse og bevaring kan være vern, men det kan også være fornuftig bruk, slik representanten Lundteigen sa i forbindelse med hvordan det norske skogbruket kan være fornuftig bruk. Da er det beskyttet, det er bevart, og det er brukt.

Une Bastholm (MDG) [10:51:02]: Jeg tror noe av utfordringen vi har, er at vi ikke har bestemt oss for hvor mye natur som skal kunne bygges ned, og da bygges det ned mer og mer. Så kan det hende at vi får til at det skjer saktere, men over tid fører det jo til mindre og mindre natur, til at våre barn, barnebarn og deres barn har mindre natur. Da får man også tap i artsmangfold og kollaps i enkelte økosystemer, og dette er grunnen til at vi har signert en naturavtale, og at verden prøver å stanse tapet av natur. Det betyr at man må ha et slags nullpunkt – et «nok-punkt». Prinsippet om arealnøytralitet er et forsøk på å innføre et sånt nok-punkt og si at kanskje har vi bygd ned nok natur nå. Derfor må vi heller anstrenge oss ekstra for å utnytte bedre de arealene vi allerede har bygd ned. Så det er et viktig prinsipp både for folkevalgte på alle nivåer, for alle deler av samfunnet, men også for utbyggere, å snu interessen mer inn mot de grå arealene.

Jeg håper jo at regjeringen, uavhengig av denne debatten, mener alvor med at man ønsker å forfølge et prinsipp om arealnøytralitet og alltid prøver å se på hva det skal innebære for kommunene. For hvis én kommune bygger ned veldig mye mer, må en annen kommune restaurere veldig mye mer – hvis vi faktisk skal ha et prinsipp om arealnøytralitet. Alternativet til det er at vi forplikter kommunene til selv innbyrdes å tenke arealnøytralt, og at vi heller har en ordning for dispensasjoner fra det. Det er mulig å få til. Jeg er helt enig i at kommuner ser forskjellige ut, og det kan man ta høyde for, men det å ikke ha noe system for et mål om arealnøytralitet – eller kanskje det blir mer en visjon – vil ikke fungere. Hvis plan- og bygningsloven skal være akkurat som den er i dag, og hvis kommunenes selvråderett, som man kaller det, skal være akkurat som i dag, vil man – med de «bør»-formuleringene som ligger i forventningene til kommunene i dag – egentlig bare, forhåpentligvis, senke tempoet.

Så hvordan vi skal klare å oppnå målet om å stanse tap av natur og naturavtalens forpliktelse til også å restaurere 30 pst. av forringet natur uten i praksis å forfølge et arealnøytralitetsprinsipp, er for meg uforståelig. Jeg er helt enig i at kommunene skal fortsette å forvalte arealene, og det har de full mulighet til innenfor noen rammer som staten nå må engasjere seg mer i å sette opp. Og det, foreslår jeg, er arealnøytralitet. Det betyr at man først skal unngå å bygge ned natur, og når man må gjøre det, må man på en eller annen måte kompensere. Det kan man også lage nasjonale ordninger for, slik at det ikke må skje innenfor den enkelte kommune.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:54:21]: Når eg sit og høyrer på denne debatten, ser eg at her er det mogleg å kome vidare. Vi som har føreslått dette vernet, snakkar ikkje om at det betyr at ein nødvendigvis skal slutte å bruke, for alle verneplanar har eit verneformål, og det er å bevare artsmangfaldet, eller det kan vere eit omsyn som må takast. Somme plassar må ein forby noko, men andre plassar handlar det meir om å styre bruken i ei retning som gjer at ein tek vare på mangfaldet. Heldigvis er det ein masse kommunar som vil drive arealforvaltninga og ta vare på natur betre enn i dag, men det er sumverknadene som manglar så totalt. Eg har vore i kommunar som nærmast har bedt om å få eit verktøy for oftare å kunne seie nei etter plan- og bygningslova.

Når det gjeld dei lause forslaga, må eg kome tilbake til dei før voteringa.

Ola Elvestuen (V) [10:55:42]: Alle innleggene fra regjeringens side framstiller det som det er kommunene vi klager på. Det er det ikke. Det er regjeringen vi er misfornøyde med. Og ikke bare denne regjeringen; jeg har også vært misfornøyd med Høyre og Fremskrittspartiet i tidligere regjeringer. En stor feil er at plan- og bygningsloven og planavdelingen ligger til Kommunaldepartementet. Det bør tilbake til dit fagmiljøene er, til Klima- og miljødepartementet. Det er der det hører hjemme. Det er der man har den riktige sammenhengen og kunnskapen, det er der den samles.

Akkurat på arealbruk er det regjeringen som er veldig viktig. Det er der veldig mange av beslutningene tas. Det er der klagesaksbehandlingen kommer opp – og jeg må si til statsråden at jeg fortsatt mener dette steinbruddet på Aksla, som man har sagt ja til, er en grunnleggende feil, det burde man selvfølgelig ha sagt nei til – og det er der disse enkeltsakene kommer opp. Det er fra regjeringen at føringene overfor statsforvalterne kommer. Man burde ha en tydelig føring om at statsforvalterne må ta opp sakene, og at de må stoppe det som gjøres i kommunene når det bryter med viktige naturverdier eller med kulturminneverdier. Det er der vi må få til en endring.

Når jeg hører på denne diskusjonen, må jeg si at jeg ikke akkurat blir beroliget av stortingsmeldingen vi skal få om oppfølgingen av Kunming–Montreal-avtalen. Det er riktig at det ikke står eksplisitt at vi skal verne 30 pst., men jeg mener Norge bør verne 30 pst., slik som mange andre land kommer til å gjøre, og vi bør gjøre det etter naturmangfoldloven. Det er ikke bare å sette en osteklokke på. Det kan være naturreservat, eller det kan være nasjonalparker, hvor det jo er større anledning til å fortsette som man har gjort tidligere. Det er formålet med vernet som er viktig. I landskapsvernområder er det også formålet med vernet som er det viktige, og dette må vi legge inn – også marine verneområder, som vi ligger altfor langt etter med i Norge.

Problemet er at svaret som hele tiden kommer fra regjeringen, er at klima og natur skal være rammen omkring all politikk, men foreløpig og så langt, med den praktiske politikken regjeringen fører, framstår det bare som tomme ord.

Forventningen er nå at stortingsmeldingen er konkret, at den viser hvordan Norge skal ta sitt ansvar og følge opp den internasjonale Kunming–Montreal-avtalen, og viser hvordan vi skal nå disse målene innen 2030. Vi må følge opp klimaavtalen vi har med EU. Vi må også gjøre det vi forventer av andre som vi har blitt enige med om å stoppe avskoging innen 2030.

Venstre slutter seg til forslagene nr. 13, 14, 15 og 21 av Miljøpartiet De Grønnes løse forslag.

Une Bastholm (MDG) [10:58:59]: Jeg vil si takk for debatten. Det har vært en fryd å ha to av de viktigste statsrådene for naturpolitikken i Norge i salen under debatten, og hvis vi neste gang også får f.eks. fiskeri- og havministeren og næringsministeren hit, har vi kommet langt. Da kan vi hjelpe dere og samarbeide om naturpolitikken.

Så må jeg oppklare noe, for det har gått litt fort hos oss. Vi har fremmet tre løse forslag, nr. 18, 19 og 20, som allerede er ivaretatt i forslagene nr. 10–12 i innstillingen, så vi trekker de forslagene. Når man skal ta stilling til forslagene, kan man dermed overse dem. Og jeg vil gi en ekstra takk til Rødt og SV, som hadde ivaretatt tre av de opprinnelige forslagene våre i representantforslaget. Takk igjen til komiteen for arbeidet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:00:03]: Representanten Elvestuen sa at han var misfornøyd med regjeringa. Jeg har lyst til å replisere at jeg er veldig misfornøyd med Venstre. Hvorfor er jeg veldig misfornøyd med Venstre? Jo, fordi det som er så til de grader i fokus, er vern i betydningen å ta ut av bruk. Det fører sjølsagt til at de som har ansvaret for forvaltningen av arealene, setter seg på bakbeina, de blir forbanna, de blir helt oppgitt – for dette er praktiske folk som skjønner at Norge er avhengig av at disse arealene brukes. Og veldig mange av dem er interessert i å bruke disse arealene på en ny måte som ivaretar tidens krav, samtidig som det legges til rette for at det skal være lønnsomt. De fleste bør forstå at å gå inn for 30 pst. av norske arealer under naturmangfoldloven – i den tradisjonen som i dag er med reservater og landskapsvernområder og det som der er, og den manglende oppfølgingen av formålet som vi ser rundt omkring i hele landet – gjør at vi som har en lang tradisjon i forvaltning av natur på en framtidsrettet måte, blir ganske oppgitte, ja, vi blir ganske forbanna. Det som trengs, er en diskusjon om hvordan vi skal bruke arealene.

Det snakkes også om nedbygging og boliger. Vi kan ikke bare plassere boliger i forhold til hva som er bruken av areal. Vi må også se på hvordan solforholdene er, og hvordan menneskene trives på de forskjellige stedene. Hva slags mennesker blir det som får en oppvekst uten å ha lite grann grønt rundt seg? Vi har mer enn nok av arealer til boligbygging i Norge hvis vi sprer arbeidsplasser og aktivitet over hele landet, uten at det kommer i konflikt med de hensyn som vi her diskuterer. Det er svære ting. Vi må diskutere hvordan, og ikke ha ensidig fokus på å ta arealer ut av bruk. Jeg er meget skuffet over at Venstre har kjørt seg fullstendig fast i vern, vern, vern, vern og å ta det ut av bruk. Det henger ikke sammen som en helhet.

Vi snakker om at vi skal ha helhetlig planlegging i alle sammenhenger. Hvor skal en skaffe det fornybare karbonet fra hvis en ikke skal bruke skogene, skogene som fanger en enorm mengde CO₂ gjennom fotosyntesen? Vi får ikke det fornybare karbonmaterialet til alle de materialene vi trenger, hvis vi ikke utnytter de arealer vi har, på en klok måte. Det har bestandig vært en politikk her at vi diskuterer skogbrukspolitikk. La oss komme tilbake til det, det er det som er saken.

Mani Hussaini (A) [11:03:18]: Representanten Elvestuen sa at han var misfornøyd med denne regjeringen og regjeringen før det. Da blir en fristet til å lure på om han er fornøyd med sin egen innsats som klimaminister når det gjelder naturfeltet. Sannheten er at denne regjeringen har satt en helt annen kurs når det gjelder å stanse bit-for-bit-nedbyggingen av naturen vår. Vi har gjort alvor av ordene når vi har sagt at klima og natur skal være rammen rundt all vår politikk. Vi har innført grønn bok, som er et helt nytt system for hvordan vi teller klimagassutslipp. Verken representanten Elvestuen eller den forrige regjeringen løftet en finger for å få det på plass. Nå er det norsk politikk, og det samme systemet akter vi å gjennomføre for naturen vår. Som jeg sa i mitt innlegg i stad: Hvis vi vet hva vi har, blir det også lettere å ta vare på det og beskytte det.

Jeg mener at regjeringen har gjort mange tiltak som opposisjonen krever, og som man etterspør, men som faktisk er gjennomført allerede. Det er fremmet flere veiledere på hvordan vi kan ivareta naturen når vi bygger ut vei, og når vi bygger ut hytter. Vi har senest vernet Sørmarka og flere andre områder. Det er veldig fint at Stortinget er utålmodig etter den meldingen som kommer, men jeg mener at vi skal være forsiktig med å så tvil om Norges posisjon som en pådriver for bedre naturpolitikk. Norge var en pådriver for å få på plass den internasjonale avtalen. Flere av oss var på plass i Montreal og så hvordan den norske regjeringen og norske forhandlere sto i front for å få på plass disse målene. Det er klart at vi også skal gjennomføre de målene i Norge, og det er derfor regjeringen har varslet at vi skal komme med en naturmelding til høsten. Mange av de tingene som vi har diskutert her, kommer til å være en del av meldingen.

Denne debatten viser at man hele tiden må tenke helhet og tenke på hvordan alle de tre nivåene må samarbeide for å ta bedre vare på natur. Jeg kjøper heller ikke prinsippet om at kommunestyrepolitikere, eller for den saks skyld fylkestingspolitikere, ikke er opptatt av natur. Alle politikere trenger bedre verktøy og mer kunnskap, og jeg er glad for at regjeringen har satt i gang en helt ny kurs i naturpolitikken.

Ola Elvestuen (V) [11:06:11]: Andre får bedømme mitt arbeid som klima- og miljøminister, men jeg sto i hvert fall i kampen da jeg var det. Utover det synes jeg vel representanten Hussainis innlegg var enda mer tomme ord.

Så til representanten Lundteigen: Det vi sier, er at man skal ha 30 pst. vern etter naturmangfoldloven. Vi må ta vare på det biologiske mangfoldet vi har. Innenfor skog er det snakk om 10 pst. vern innen 2030. Altså er det 90 pst. som ikke er vernet, og det er for den skogen vi trenger den forvaltningen for å ivareta de verdiene som er der.

Jeg er misfornøyd med Senterpartiet, også i de helt konkrete sakene. Jeg har tidligere stått i debatt med Lundteigen om å ta vare på kulturlandskapet i Maridalen, f.eks. Det gjorde jeg som statsråd, og vi støttet det. Så fort Senterpartiet gikk inn i regjeringskontorene, ble den støtten kuttet. Det er ett eksempel på den mangelfulle politikken som de fører.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:07:32]: Jeg er veldig glad for det representanten Elvestuen har gjort for Maridalen, for han er en representant for dem som ønsker å følge opp en forvaltningsplan. Det er dessverre lagd mange forvaltningsplaner, men de blir ikke fulgt opp, og Senterpartiet har et ansvar for ikke å ha fulgt opp de bevilgningene. Vi er helt enige om det.

Hovedanliggendet mitt er at det å se for seg at eksempelvis 30 pst. av landarealene i Norge skal inn under naturmangfoldloven for å ivareta det biologiske mangfoldet, blir helt feil, for vi kan ivareta det biologiske mangfoldet gjennom eksempelvis en skogskjøtselspolitikk som har det som premiss. Det er framtidas politikk, det er noe annet enn den skogpolitikken som ble anlagt for 70 år siden. Vi må modernisere skogbrukspolitikken, skogskjøtselspolitikken. Det er utfordringen.

Legg til side det ensidige fokuset på vern, legg vekt på hvordan vi skal bruke arealene.