Stortinget - Møte mandag den 13. mai 2024

Dato: 13.05.2024
President: Svein Harberg

Søk

Innhold

Sak nr. 12 [18:15:58]

Interpellasjon fra representanten Mímir Kristjánsson til justis- og beredskapsministeren: «En politimann sa i TV2-dokumentaren «Vill vest i byggebransjen» at innsatsen mot arbeidslivskriminalitet (a-krim) ikke har noen effekt, og at politiet bevisst bryter ned en straffesak til flere mindre forhold for å skape et inntrykk av at man jobber med mange saker, men så jobbes det med den enkleste. Fair Play Bygg er frustrert over at politiet ikke prioriterer a-krim, og tror ressursmangel, men også en ukultur i politiet, kan være årsaken. Hvorfor etterforsker ikke politiet lønnstyverisaker, og hva skal til for at politiet prioriterer a-krim høyere?»

Talere

Mímir Kristjánsson (R) []: Norsk lov skal gjelde i Norge. Det høres banalt ut. Det er nesten litt latterlig å si det, men realiteten er at det ikke er tilfellet i alle deler av det norske arbeidslivet. Nylig kunne vi lese i avisen Klassekampen at forskere fra NTNU anslår at 10 pst. – 10 pst. – av omsetningen i bygg og anlegg i Norge er kriminell, at hver tiende krone i bygg og anlegg i Norge er kriminell. Det er svart arbeid, økonomisk kriminalitet, skatteunndragelse og lønnstyveri. Dette er summer på flere titalls milliarder. Det er oppe i 60 mrd. kr, ifølge NTNU-forskerne. I dokumentaren Norge bak fasaden på TV 2 var det en varsler i politiet som ble intervjuet. Han sa det sånn om den norske innsatsen mot arbeidslivskriminalitet:

«Vi ender opp med et system som ikke klarer å stanse kriminelle. Trusselaktører oppretter nye selskap i nye navn. Det blir en katt og mus-lek som vi ikke evner å følge med på fordi vi ser sakene isolert.»

Varsleren kunne fortelle at han ikke engang var sikker på om han ville anbefale dem som ble utsatt for lønnstyveri eller annen arbeidslivskriminalitet, å gå til politiet, for han opplevde ikke at det var noen vits. Og på direkte spørsmål om hvordan det er å se dette som politi, svarte politimannen: «Man mister håpet.»

Det er mye som tyder på at denne varsleren har et poeng, når man ser på tallene. Av 190 saker om lønnstyveri i 2022–2023 er 143 påtaleavgjort, og 88 pst. er henlagt! Det er 88 pst. av lønnstyverisakene som er henlagt. NRKs gjennomgang viser at av over 5 000 politianmeldte saker fra 2016 til 2022 om arbeidsmiljø er 83 pst. avgjort uten noen form for straff. LOs opptelling, presentert i Klassekampen nylig, sier at 93 av 99 arbeidslivskriminalitetssaker i fjor er henlagt.

Dette er alvorlig kriminalitet. Dette dreier seg i økende grad om multikriminelle nettverk, som i tillegg til å drive med arbeidslivskriminalitet, skatteunndragelse, lønnstyveri og økonomisk kriminalitet også er involvert i menneskehandel, trafficking, dopsalg og andre former for kriminelle virksomheter. Dette dreier seg, som politimannen i programmet Norge bak fasaden er inne på, om kompliserte og komplekse saker som er ressurskrevende å etterforske, og som det ikke nødvendigvis gir politiet uttelling å gå etter. I stedet, forteller han, bryter man ned sakene i mindre saker og etterforsker de mindre alvorlige lovbruddene fordi de er enklere å ta. Dermed ser det penere ut i statistikken enn om man skal gå etter bakmennene og de virkelige nettverkene som står bak.

Hvorfor godtar vi dette? Vi ville ikke godtatt at folk drev på med å rane folk på Karl Johan. Vi ville ikke godtatt at folk brøt seg inn i husene og ranet folk. Men vi godtar stilltiende i samfunnet, og har gjort det i mange år, at folk kan bli ranet i arbeidslivet gjennom lønnstyveri og gjennom arbeidslivskriminalitet. Det godtar samfunnet vårt. Det prioriterer vi i liten grad.

Jeg har utfordret statsråden på dette før. Hun kunne da svare meg at det å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet, herunder lønnstyveri, er en oppgave som har prioritet i alle involverte etater og dermed også i hele justissektoren. Og det stemmer. Det står i Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for 2024 at dette skal vi prioritere veldig høyt. Det står i alle relevante dokumenter at dette skal ha høy prioritet. Dette er et av de få områdene vi velger ut, og noe vi satser på å bekjempe. Men til tross for alle disse brevene, alle disse rundskrivene, alle disse strategiene og alle disse løftene er virkeligheten den TV 2 forteller om, den NRK forteller om, den Fair Play Bygg og fagforeningene forteller oss om. Virkeligheten er jo at dette ikke skjer. Jeg må si at jeg av og til får inntrykk av at vi står her som politikere, både stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, og dirigerer en hær som ikke finnes, vedtar at vi skal ha fint vær på 17. mai, og at det skal komme snø til jul, til og med i Stavanger. Realiteten er at det må settes ressurser inn for å bekjempe dette. Det som jeg er spent på om statsråden kan klargjøre eller bidra til å klargjøre, er: Når alle i denne sal og alle partier er enige om at dette skal ha høyeste prioritet, hva er da årsaken til at politifolk som snakker om arbeidslivskriminalitet, sier at det er så håpløst at de nesten ikke vil anbefale folk å gå til politiet for å få det de har krav på?

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg kan ikke garantere snø til jul, men at vi gjør noe på dette området, det kan jeg slå fast. Innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er viktig for regjeringen, og den er prioritert. Noe av det jeg skal si i interpellasjonsdebatten, har jeg også gitt uttrykk for bl.a. i ulike svar til representanten på skriftlige spørsmål.

Som interpellanten også sa selv, er dette en prioritert oppgave i alle sektorer. Omfanget av kriminaliteten er dessverre stort, og som på andre områder bruker gjerne de kriminelle de smutthullene og mulighetene som finnes. Så dette er jo ikke en kamp vi kan gi opp, selv om det gjøres mange tiltak.

Riksadvokaten har i sitt mål- og prioriteringsrundskriv for 2024 framhevet at a-krim som er alvorlig, og de sakene som ikke anses å kunne sanksjoneres tilstrekkelig gjennom forvaltningssporet, må prioriteres. Regjeringen har jobbet med flere tiltak for å styrke innsatsen når det gjelder arbeidslivskriminalitet, både på tvers av forskjellige sektorer og i politiet. Det er gitt ulike oppdrag til mange forskjellige etater som har noe med dette å gjøre, om å fortsette utvikling av samarbeidet, om planlagte regelverksendringer for å få en bedre samordnet innsats både i forvaltningssporet og i samarbeidet mellom kontrolletatene og politiet. I 2022 etablerte vi et nytt a-krimsenter i Alta, og i årets statsbudsjett, altså for 2024, er det også en styrking av a-krim-samarbeidet i Innlandet, for å nevne noen tiltak.

Økonomisk kriminalitet, bedragerier og arbeidslivskriminalitet generelt har også vært et stort tema for regjeringen, for i tillegg til å være alvorlig i seg selv kan det også være med og finansiere organiserte kriminelle nettverk eller alvorlig grensekryssende kriminalitet, som til syvende og sist kan gi seg utslag i vold eller opprør, som vi har ulike utfordringer med nå om dagen. Vi har en stortingsmelding om økonomisk kriminalitet, som det var viktig for oss å legge fram, med 47 tiltak for å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet i bredt. Der er også mange av dem relevante for å bekjempe arbeidslivskriminaliteten. Vi trenger mer kunnskap, vi trenger bedre kompetanse, og vi trenger å utnytte etatenes samlede evne til å bekjempe useriøse aktører bedre. Vi må gjøre alt vi kan, egentlig, for å forhindre dem i å utnytte og undergrave våre arbeidslivsordninger.

Så er det lønnstyveri – det er en annen side av dette. Det er ikke helt riktig at politiet ikke etterforsker slike saker. Jeg tar selvfølgelig på alvor at politifolk som selv jobber med dette, er bekymret. Vi fikk en ny straffebestemmelse mot lønnstyveri som trådte i kraft 1. januar 2022, og det er ikke helt uvanlig at det tar litt tid fra en slik bestemmelse trer i kraft, til man ser at det leder til konkrete straffesaker og avgjørelser i retten. I årene 2022 og 2023 ble det anmeldt 190 saker. Den første dommen for brudd på de nye lønnstyveriparagrafene kom like før jul i fjor, og dommen er en milepæl og forhåpentligvis en døråpner for saker i framtiden. Jeg er kjent med at det per april 2024 er tatt ut tiltale i ytterligere 17 saker, hvor 15 av dem tilhører Oslo politidistrikt og 2 tilhører Innlandet politidistrikt, og jeg er sikker på at det er et større potensial i mange politidistrikt.

Representanten viser i interpellasjonen sin til en TV 2-dokumentar hvor det tas opp forskjellige påstander om politiets arbeid, bl.a. at politiet bevisst bryter ned en straffesak til flere mindre forhold for å skape et inntrykk av at man jobber med mange saker, men så jobbes det med den enkleste. Basert på innspill fra mine underliggende etater er det min forståelse at det er vanlig og korrekt praksis å opprette en sak for hvert enkelt straffbare forhold i politiets saksbehandlingssystem. Hvilke forhold som etterforskes, har ikke sammenheng med hvordan denne registreringen gjøres, men med hvordan bevissituasjonen i den enkelte sak, de sentrale prioriteringene og ressurshensyn ser ut.

Påstanden om at det er en ukultur som leder til henleggelser av a-krim-saker, kjenner jeg ikke igjen, og tilbakemeldingen er at det gjør heller ikke mine etater. Så er vurderingene fra Politidirektoratet og Riksadvokaten at en tilstrekkelig etterforskning ofte krever så store etterforskningsressurser over tid at disse sakene noen ganger taper i kampen om politiets begrensede ressurser. Det er også en følge av at politiet står i en presset situasjon, med mange forskjellige oppgaver. Vi har alvorlige voldshendelser, vi har mange drap i enkelte politidistrikt, vi har en ny sikkerhetspolitisk situasjon, og dette er hele tiden en krevende balanse i et samfunn som skal være åpent, men samtidig så sikkert som vi klarer å få til.

Mímir Kristjánsson (R) []: Statsråden har rett i at jeg har stilt spørsmål om dette før. Jeg holdt på å si: Det er ikke meningen å mase, men det er faktisk meningen – det er egentlig det jeg gjør.

Jeg er ikke et sekund i tvil om at regjeringen har vyer og visjoner. Regjeringen har varslet en storrengjøring i arbeidslivet som et av sine hovedprosjekter. I komiteen der jeg sitter til vanlig, arbeids- og sosialkomiteen, har vi jobbet målrettet for å styrke Arbeidstilsynet og for å gi dem flere hjemler og flere muligheter til å ta skurkene i det norske arbeidslivet. Så er det også politiet og den delen av saken. Gapet mellom de løftene, visjonene og vyene man har for hva slags arbeidsliv vi skal ha, og virkeligheten er ganske stort. Anne Marthe Bjønness er fagansvarlig for videreutdanning i bekjempelse av økonomisk kriminalitet ved Politihøgskolen, og hun sier at det kan framstå som om det lønner seg å være kriminell, og at a-krim ikke blir prioritert:

«Politiet har begrensede ressurser og må hele tiden prioritere. A-krimsaker er ofte komplekse og krever mye. Det er likevel viktig at politiet ikke henlegger så mange saker at kriminelle opplever fritt spillerom.»

Min vurdering er nettopp at hadde jeg vært kriminell i dag, hadde jeg slått inn på noe innenfor a-krimbransjen, for der ser det ut som om mulighetene for å bli tatt er så små og straffereaksjonene er så lette å unngå at det lønner seg å prøve seg på noe ulovlig. Hvis det er slik for tilstrekkelig mange, får vi et arbeidsliv som ikke henger i hop. Det er ikke bare farlig for dem som blir rammet direkte – de arbeidsfolkene dette går ut over – det er farlig for hele skatteinngangen til staten og for hele det organiserte arbeidslivet.

Jeg bet meg merke i at statsråden helt på slutten av sitt innlegg sa seg enig i en del av denne beskrivelsen, eller rapporterte at de underliggende etatene gjorde det, nemlig at fordi disse sakene er komplekse, kan de tape i kampen om begrensede ressurser i politiet i en situasjon hvor det er svært mange alvorlige saker. Da er egentlig spørsmålet som ennå står og dirrer: Hva gjør vi for å sørge for at disse sakene ikke taper i kampen om de begrensede ressursene? Hvis det er så begrensede ressurser, hva er årsaken til at vi ikke klarer å tilføre tilstrekkelig med ressurser? Det skal åpenbart ikke lønne seg å være arbeidslivskriminell i Norge. Man skal ikke risikere å bli utsatt for arbeidslivskriminalitet i Norge.

Så vil jeg bare si at jeg er positiv til at den første dommen har falt på lønnstyveriområdet – det er jeg veldig glad for å høre. Det er riktig som statsråden sier, at det er en ny lov. De tallene som hun presenterer for 2024, tyder på at den nå i større grad blir tatt i bruk. Det er i alle fall et viktig framskritt som det er grunn til å være fornøyd med.

Statsråd Emilie Mehl []: Knappe ressurser kommer det alltid til å være på området kriminalitet, for kriminelle finner stadig nye veier. Det er utfordringer på mange forskjellige kriminalitetsområder, men forebygging og bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er et høyt prioritert område for regjeringen. Det er viktig at vi jobber med det, og det er en av grunnene til at vi er nødt til å bruke mer penger på politiet, sette dem i stand til å løse oppgavene sine bedre, og at vi også må bruke ressurser, gjøre regelverksendringer og jobbe med å bedre samarbeidet mellom forskjellige kontrolletater og politiet.

De er samlokalisert i åtte a-krimsentre. I tillegg til det kommer det et uformelt samarbeid der det ikke er et regionalt ansvarlig senter. Så er det et utstrakt samarbeid mellom Finansdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet som i fellesskap har kommet fram til enda flere forbedringspunkter enn dem vi allerede har implementert, i tillegg til de punktene som også er omtalt i etatenes årsmelding og den nevnte stortingsmeldingen mot økonomisk kriminalitet. Det er et stort område som er bakgrunnen for interpellasjonen – opplever jeg – det er et stort omfang, og med så mange forskjellig aktører og et så stort omfang av problemet tar det også tid før vi får en merkbar styrking. Vi må jobbe hele tiden for at den styrkingen skal bli vedvarende.

Regjeringen kommer til å fortsette å følge opp innsatsen mot arbeidslivskriminalitet – også med flere og flere tiltak for å sikre at vi får en bedre og samordnet innsats.

Odd Harald Hovland (A) []: Først vil eg rose representanten Kristjánsson som løftar problemstillinga.

I den pågåande kampen mot arbeidslivskriminalitet står me overfor ei rekkje utfordringar som krev både ressursar og ein bevisst strategi. TV2 og NRK har sett fokus på dette kriminalitetsområdet, og det tenkjer eg òg er prisverdig. Det er viktig å erkjenne at å kjempe mot arbeidslivskriminalitet er ei kompleks oppgåve som ikkje har nokon enkle løysingar.

For det første er det viktig å understreke at regjeringa og politiet tek arbeidslivskriminalitet på alvor. Innsatsen mot denne kriminaliteten har vorte styrkt dei siste åra gjennom målretta tiltak og lovgjeving. Likevel er det tydeleg at mykje arbeid står att, og utfordringane er mange.

Politiet må handtere eit breitt spekter av kriminelle aktivitetar, og det kan vere utfordrande å prioritere innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Det er ikkje nødvendigvis ein ukultur i politiet som er årsaka til manglande prioritering av saker på eit felt, men heller eit resultat av behovet for å prioritere innsatsen mot det som er endå meir alvorleg kriminalitet.

Det er òg styringsparameter i politi og påtalemakt, som bl.a. saksbehandlingstid og oppklaringsprosent. Desse kan av og til gje uheldige utslag i den forstand at det kan gje ei målforskyving der det er viktigare å oppnå nokre mål enn at resultatet vert det me eigentleg ønskjer, f.eks. innanfor arbeidslivskriminalitet og det som er beskrive av representanten Kristjánsson om korleis enkelte saker vert handterte.

Samtidig må det ikkje vere nokon tvil om at me vil ha ein styrkt og meir kraftfull innsats på dette området. Justiskomiteen behandlar no ei stortingsmelding om økonomisk kriminalitet. Fleire av tiltaka vil ha betydning for det me kallar a-krim. Den nemnde meldinga viser eigentleg tydeleg at omgrepa «økonomisk kriminalitet» og «arbeidslivskriminalitet» har trådar inn i kvarandre og ofte kan vere tett vovne saman. Her trengst det innsats på ein relativ brei front, og det legg nemnde stortingsmelding opp til.

Eg vil spesielt peike på forholdet mellom forvaltningssporet kontra straffesporet. Mange av sakene kan følgjast opp av kontrolletatane i forvaltningssporet og i nokre tilfelle kan det vere effektivt. Men mange av desse forholda er forsettleg kriminalitet, der folk vert utnytta. Det krev ei oppfølging i straffesporet. Om me ikkje gjer det, vil det i praksis innebere ei avkriminalisering av det me meiner er alvorlege saker, og det vil i så fall vere heilt uhaldbart. For eksempel lønstjuveri er veldig alvorleg for dei som vert ramma, og må følgjast opp i straffesporet. Lønstjuveri av 70 000 kr er kjempealvorleg for den som vert utsett for det.

Arbeidslivskriminalitet er ofte kompleks og tidkrevjande å etterforske. Saker kan involvere fleire partar, komplekse økonomiske transaksjonar og grenseoverskridande aktivitetar, noko som gjer det vanskeleg å følgje pengestraumane og avdekkje heile omfanget av kriminaliteten. Dette kan føre til at politiet fokuserer på mindre alvorlege brot for å sikre at nokon form for rettferd vert nådd, sjølv om dei større aktørane kanskje ikkje vert straffeforfølgde.

Eg har tru på at fleire av tiltaka i stortingsmeldinga om økonomisk kriminalitet vil endre på dette og vil gjere politi og påtalemakt betre i stand til å ta dei store bakmennene og inndra dei store pengestraumane. Det å ta bakmenn og auke inndraging av gevinstar vert viktig for å kjempe mot denne typen kriminalitet.

Det er viktig å hugse at å kjempe mot a-krim krev eit heilskapleg samarbeid mellom myndigheiter, bransjeaktørar og samfunnet generelt. Auka informasjonsdeling, betre samarbeid og målretta tiltak er avgjerande for å lykkast. Men til slutt og sist og ikkje minst: Viljen til å setje av tilstrekkelege ressursar er vesentleg og avgjerande. Det har eg tru på at regjeringa kjem til å gjere relativt raskt.

Mímir Kristjánsson (R) []: Jeg vil begynne med å takke for rosen fra representanten Hovland. Jeg er så glad i ros at jeg pleier å gjenta den – det er bra å slå fast det.

Samtidig vil jeg si at primært er det ikke min holdning at det er ukultur i politiet som leder til disse problemene, det er snarere et politisk problem å få styringssignalene ned til etatene, med en ressurssituasjon i politiet som helt åpenbart er veldig anstrengt, og der det er vanskelig å se hva man skal velge bort. En del av de områdene vi i denne sal vedtar å prioritere høyest mulig, viser seg i realiteten å være vanskelige for politiet å prioritere der ute. Det er problematisk av flere grunner: For det første gjør det det vanskelig å stoppe arbeidslivskriminalitet, og for det andre undergraver det noe av tilliten til det vi driver med her inne. Hvis det gis styringssignal på styringssignal til politiet om at nå skal skurkene i arbeidslivet tas – det skal være storrengjøring – og rapportene fra dem som er ute i frontlinjen, så å si, likevel viser at det ikke skjer, har vi i lengden et tillitsproblem.

Arbeidslivskriminalitet må bekjempes langs flere spor. Det første er ved å styrke fagbevegelsen, som er ute og tar av for veldig mye av dette. Det andre er selvfølgelig gjennom Arbeidstilsynet, og det jobber min komité med. Men så er det dette straffesporet. Vi har for ikke så lenge siden tatt opp at Arbeidstilsynet må bli flinkere til å anmelde til politiet, nettopp fordi vi mener at det anmeldes for lite arbeidslivskriminalitet fra Arbeidstilsynets side. En av tilbakemeldingene fra Arbeidstilsynet – i alle fall i et intervju i Aftenposten – har vært at det til tider føles lite fruktbart å anmelde til politiet, for man opplever at veldig, veldig mange saker blir henlagt.

Jeg er som sagt ikke i tvil om at vi deler intensjonene til regjeringen om å rydde opp i dette. Det er ekstremt alvorlige pengestrømmer vi snakker om. Hvis NTNU-forskerne har rett i at 10 pst. av alle penger i bygg og anlegg kan knyttes til arbeidslivskriminalitet, kan man jo tenke seg hva slags kriminelle nettverk disse pengene havner inn i. Alt dette andre som politiet skal jobbe med, blir foret med disse enorme pengestrømmene. Hvis man ikke er i stand til å stoppe så enorme pengesummer i de kriminelle nettverkene i Norge, vil også politiet være mye dårligere skodd til å bekjempe andre typer alvorlig kriminalitet i neste omgang. Selv om disse sakene kan framstå komplekse og vanskelige å løse, er det nødvendig å løse dem, slik at det ikke blir mer kriminalitet på andre områder også.

Jeg vil avslutte med å si at vi er utålmodige med tanke på å få dette arbeidet enda mer i gang. Jeg tror som sagt at vi deler intensjonene om å få gjort noe med dette, og jeg må beklage: Jeg kommer fortsatt til å mase om dette, fram til det blir merkbar bedring for dem som jobber der ute.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg vil også takke interpellanten for at han setter dette temaet på dagsordenen – jeg får si: nok en gang. Vi har hatt gjentatt kommunikasjon, bl.a. ved spørsmål, det er bra. Det er med på å bringe framdrift og oppmerksomhet i saken. Jeg setter også pris på alle som er der ute og gjør en innsats hver dag for å jobbe mot denne kriminaliteten. For regjeringen er det viktig at disse sakene prioriteres, at det er en del av det politiet bruker sine ressurser på, og at også samarbeidet med forskjellige aktører styrkes.

Jeg viser til ulike temaer vi har vært innom i løpet av interpellasjonsdebatten, og jeg vil også takke representanten Hovland for å delta her.

Presidenten []: Dermed er debatten i sak nr. 12 avsluttet.