Mímir Kristjánsson (R) [18:16:49 ] : Norsk lov skal gjelde
i Norge. Det høres banalt ut. Det er nesten litt latterlig å si
det, men realiteten er at det ikke er tilfellet i alle deler av
det norske arbeidslivet. Nylig kunne vi lese i avisen Klassekampen
at forskere fra NTNU anslår at 10 pst. – 10 pst. – av omsetningen
i bygg og anlegg i Norge er kriminell, at hver tiende krone i bygg
og anlegg i Norge er kriminell. Det er svart arbeid, økonomisk kriminalitet,
skatteunndragelse og lønnstyveri. Dette er summer på flere titalls
milliarder. Det er oppe i 60 mrd. kr, ifølge NTNU-forskerne. I dokumentaren Norge
bak fasaden på TV 2 var det en varsler i politiet som ble intervjuet.
Han sa det sånn om den norske innsatsen mot arbeidslivskriminalitet:
«Vi ender opp med et system som ikke
klarer å stanse kriminelle. Trusselaktører oppretter nye selskap
i nye navn. Det blir en katt og mus-lek som vi ikke evner å følge
med på fordi vi ser sakene isolert.»
Varsleren kunne fortelle at han ikke engang
var sikker på om han ville anbefale dem som ble utsatt for lønnstyveri
eller annen arbeidslivskriminalitet, å gå til politiet, for han
opplevde ikke at det var noen vits. Og på direkte spørsmål om hvordan
det er å se dette som politi, svarte politimannen: «Man mister håpet.»
Det er mye som tyder på at denne varsleren
har et poeng, når man ser på tallene. Av 190 saker om lønnstyveri
i 2022–2023 er 143 påtaleavgjort, og 88 pst. er henlagt! Det er
88 pst. av lønnstyverisakene som er henlagt. NRKs gjennomgang viser
at av over 5 000 politianmeldte saker fra 2016 til 2022 om arbeidsmiljø
er 83 pst. avgjort uten noen form for straff. LOs opptelling, presentert
i Klassekampen nylig, sier at 93 av 99 arbeidslivskriminalitetssaker
i fjor er henlagt.
Dette er alvorlig kriminalitet. Dette dreier
seg i økende grad om multikriminelle nettverk, som i tillegg til
å drive med arbeidslivskriminalitet, skatteunndragelse, lønnstyveri
og økonomisk kriminalitet også er involvert i menneskehandel, trafficking,
dopsalg og andre former for kriminelle virksomheter. Dette dreier
seg, som politimannen i programmet Norge bak fasaden er inne på,
om kompliserte og komplekse saker som er ressurskrevende å etterforske,
og som det ikke nødvendigvis gir politiet uttelling å gå etter.
I stedet, forteller han, bryter man ned sakene i mindre saker og
etterforsker de mindre alvorlige lovbruddene fordi de er enklere
å ta. Dermed ser det penere ut i statistikken enn om man skal gå
etter bakmennene og de virkelige nettverkene som står bak.
Hvorfor godtar vi dette? Vi ville ikke godtatt
at folk drev på med å rane folk på Karl Johan. Vi ville ikke godtatt
at folk brøt seg inn i husene og ranet folk. Men vi godtar stilltiende
i samfunnet, og har gjort det i mange år, at folk kan bli ranet
i arbeidslivet gjennom lønnstyveri og gjennom arbeidslivskriminalitet.
Det godtar samfunnet vårt. Det prioriterer vi i liten grad.
Jeg har utfordret statsråden på dette før.
Hun kunne da svare meg at det å forebygge og bekjempe arbeidslivskriminalitet,
herunder lønnstyveri, er en oppgave som har prioritet i alle involverte
etater og dermed også i hele justissektoren. Og det stemmer. Det
står i Riksadvokatens mål- og prioriteringsrundskriv for 2024 at
dette skal vi prioritere veldig høyt. Det står i alle relevante
dokumenter at dette skal ha høy prioritet. Dette er et av de få
områdene vi velger ut, og noe vi satser på å bekjempe. Men til tross
for alle disse brevene, alle disse rundskrivene, alle disse strategiene
og alle disse løftene er virkeligheten den TV 2 forteller om, den
NRK forteller om, den Fair Play Bygg og fagforeningene forteller
oss om. Virkeligheten er jo at dette ikke skjer. Jeg må si at jeg
av og til får inntrykk av at vi står her som politikere, både stortingsrepresentanter
og regjeringsmedlemmer, og dirigerer en hær som ikke finnes, vedtar
at vi skal ha fint vær på 17. mai, og at det skal komme snø til
jul, til og med i Stavanger. Realiteten er at det må settes ressurser
inn for å bekjempe dette. Det som jeg er spent på om statsråden kan
klargjøre eller bidra til å klargjøre, er: Når alle i denne sal
og alle partier er enige om at dette skal ha høyeste prioritet,
hva er da årsaken til at politifolk som snakker om arbeidslivskriminalitet,
sier at det er så håpløst at de nesten ikke vil anbefale folk å
gå til politiet for å få det de har krav på?
Statsråd Emilie Mehl [18:22:09 ] : Jeg kan ikke garantere snø
til jul, men at vi gjør noe på dette området, det kan jeg slå fast.
Innsatsen mot arbeidslivskriminalitet er viktig for regjeringen,
og den er prioritert. Noe av det jeg skal si i interpellasjonsdebatten,
har jeg også gitt uttrykk for bl.a. i ulike svar til representanten
på skriftlige spørsmål.
Som interpellanten også sa selv, er dette en
prioritert oppgave i alle sektorer. Omfanget av kriminaliteten er
dessverre stort, og som på andre områder bruker gjerne de kriminelle
de smutthullene og mulighetene som finnes. Så dette er jo ikke en
kamp vi kan gi opp, selv om det gjøres mange tiltak.
Riksadvokaten har i sitt mål- og prioriteringsrundskriv
for 2024 framhevet at a-krim som er alvorlig, og de sakene som ikke
anses å kunne sanksjoneres tilstrekkelig gjennom forvaltningssporet,
må prioriteres. Regjeringen har jobbet med flere tiltak for å styrke
innsatsen når det gjelder arbeidslivskriminalitet, både på tvers
av forskjellige sektorer og i politiet. Det er gitt ulike oppdrag
til mange forskjellige etater som har noe med dette å gjøre, om
å fortsette utvikling av samarbeidet, om planlagte regelverksendringer
for å få en bedre samordnet innsats både i forvaltningssporet og
i samarbeidet mellom kontrolletatene og politiet. I 2022 etablerte
vi et nytt a-krimsenter i Alta, og i årets statsbudsjett, altså
for 2024, er det også en styrking av a-krim-samarbeidet i Innlandet,
for å nevne noen tiltak.
Økonomisk kriminalitet, bedragerier og arbeidslivskriminalitet
generelt har også vært et stort tema for regjeringen, for i tillegg
til å være alvorlig i seg selv kan det også være med og finansiere
organiserte kriminelle nettverk eller alvorlig grensekryssende kriminalitet, som
til syvende og sist kan gi seg utslag i vold eller opprør, som vi
har ulike utfordringer med nå om dagen. Vi har en stortingsmelding
om økonomisk kriminalitet, som det var viktig for oss å legge fram,
med 47 tiltak for å styrke innsatsen mot økonomisk kriminalitet
i bredt. Der er også mange av dem relevante for å bekjempe arbeidslivskriminaliteten.
Vi trenger mer kunnskap, vi trenger bedre kompetanse, og vi trenger
å utnytte etatenes samlede evne til å bekjempe useriøse aktører
bedre. Vi må gjøre alt vi kan, egentlig, for å forhindre dem i å
utnytte og undergrave våre arbeidslivsordninger.
Så er det lønnstyveri – det er en annen side
av dette. Det er ikke helt riktig at politiet ikke etterforsker
slike saker. Jeg tar selvfølgelig på alvor at politifolk som selv jobber
med dette, er bekymret. Vi fikk en ny straffebestemmelse mot lønnstyveri
som trådte i kraft 1. januar 2022, og det er ikke helt uvanlig at
det tar litt tid fra en slik bestemmelse trer i kraft, til man ser
at det leder til konkrete straffesaker og avgjørelser i retten.
I årene 2022 og 2023 ble det anmeldt 190 saker. Den første dommen for
brudd på de nye lønnstyveriparagrafene kom like før jul i fjor,
og dommen er en milepæl og forhåpentligvis en døråpner for saker
i framtiden. Jeg er kjent med at det per april 2024 er tatt ut tiltale
i ytterligere 17 saker, hvor 15 av dem tilhører Oslo politidistrikt
og 2 tilhører Innlandet politidistrikt, og jeg er sikker på at det
er et større potensial i mange politidistrikt.
Representanten viser i interpellasjonen sin
til en TV 2-dokumentar hvor det tas opp forskjellige påstander om
politiets arbeid, bl.a. at politiet bevisst bryter ned en straffesak
til flere mindre forhold for å skape et inntrykk av at man jobber
med mange saker, men så jobbes det med den enkleste. Basert på innspill
fra mine underliggende etater er det min forståelse at det er vanlig
og korrekt praksis å opprette en sak for hvert enkelt straffbare
forhold i politiets saksbehandlingssystem. Hvilke forhold som etterforskes,
har ikke sammenheng med hvordan denne registreringen gjøres, men
med hvordan bevissituasjonen i den enkelte sak, de sentrale prioriteringene
og ressurshensyn ser ut.
Påstanden om at det er en ukultur som leder
til henleggelser av a-krim-saker, kjenner jeg ikke igjen, og tilbakemeldingen
er at det gjør heller ikke mine etater. Så er vurderingene fra Politidirektoratet
og Riksadvokaten at en tilstrekkelig etterforskning ofte krever
så store etterforskningsressurser over tid at disse sakene noen
ganger taper i kampen om politiets begrensede ressurser. Det er
også en følge av at politiet står i en presset situasjon, med mange
forskjellige oppgaver. Vi har alvorlige voldshendelser, vi har mange
drap i enkelte politidistrikt, vi har en ny sikkerhetspolitisk situasjon,
og dette er hele tiden en krevende balanse i et samfunn som skal være
åpent, men samtidig så sikkert som vi klarer å få til.
Mímir Kristjánsson (R) [18:27:28 ] : Statsråden har rett i
at jeg har stilt spørsmål om dette før. Jeg holdt på å si: Det er
ikke meningen å mase, men det er faktisk meningen – det er egentlig
det jeg gjør.
Jeg er ikke et sekund i tvil om at regjeringen
har vyer og visjoner. Regjeringen har varslet en storrengjøring
i arbeidslivet som et av sine hovedprosjekter. I komiteen der jeg
sitter til vanlig, arbeids- og sosialkomiteen, har vi jobbet målrettet
for å styrke Arbeidstilsynet og for å gi dem flere hjemler og flere
muligheter til å ta skurkene i det norske arbeidslivet. Så er det
også politiet og den delen av saken. Gapet mellom de løftene, visjonene
og vyene man har for hva slags arbeidsliv vi skal ha, og virkeligheten
er ganske stort. Anne Marthe Bjønness er fagansvarlig for videreutdanning
i bekjempelse av økonomisk kriminalitet ved Politihøgskolen, og
hun sier at det kan framstå som om det lønner seg å være kriminell, og
at a-krim ikke blir prioritert:
«Politiet har begrensede ressurser og
må hele tiden prioritere. A-krimsaker er ofte komplekse og krever
mye. Det er likevel viktig at politiet ikke henlegger så mange saker
at kriminelle opplever fritt spillerom.»
Min vurdering er nettopp at hadde jeg vært
kriminell i dag, hadde jeg slått inn på noe innenfor a-krimbransjen,
for der ser det ut som om mulighetene for å bli tatt er så små og
straffereaksjonene er så lette å unngå at det lønner seg å prøve
seg på noe ulovlig. Hvis det er slik for tilstrekkelig mange, får
vi et arbeidsliv som ikke henger i hop. Det er ikke bare farlig
for dem som blir rammet direkte – de arbeidsfolkene dette går ut
over – det er farlig for hele skatteinngangen til staten og for
hele det organiserte arbeidslivet.
Jeg bet meg merke i at statsråden helt på slutten
av sitt innlegg sa seg enig i en del av denne beskrivelsen, eller
rapporterte at de underliggende etatene gjorde det, nemlig at fordi
disse sakene er komplekse, kan de tape i kampen om begrensede ressurser
i politiet i en situasjon hvor det er svært mange alvorlige saker.
Da er egentlig spørsmålet som ennå står og dirrer: Hva gjør vi for
å sørge for at disse sakene ikke taper i kampen om de begrensede
ressursene? Hvis det er så begrensede ressurser, hva er årsaken
til at vi ikke klarer å tilføre tilstrekkelig med ressurser? Det
skal åpenbart ikke lønne seg å være arbeidslivskriminell i Norge.
Man skal ikke risikere å bli utsatt for arbeidslivskriminalitet
i Norge.
Så vil jeg bare si at jeg er positiv til at
den første dommen har falt på lønnstyveriområdet – det er jeg veldig glad
for å høre. Det er riktig som statsråden sier, at det er en ny lov.
De tallene som hun presenterer for 2024, tyder på at den nå i større
grad blir tatt i bruk. Det er i alle fall et viktig framskritt som
det er grunn til å være fornøyd med.
Statsråd Emilie Mehl [18:30:42 ] : Knappe ressurser kommer
det alltid til å være på området kriminalitet, for kriminelle finner
stadig nye veier. Det er utfordringer på mange forskjellige kriminalitetsområder,
men forebygging og bekjempelse av arbeidslivskriminalitet er et
høyt prioritert område for regjeringen. Det er viktig at vi jobber
med det, og det er en av grunnene til at vi er nødt til å bruke
mer penger på politiet, sette dem i stand til å løse oppgavene sine
bedre, og at vi også må bruke ressurser, gjøre regelverksendringer
og jobbe med å bedre samarbeidet mellom forskjellige kontrolletater
og politiet.
De er samlokalisert i åtte a-krimsentre. I
tillegg til det kommer det et uformelt samarbeid der det ikke er
et regionalt ansvarlig senter. Så er det et utstrakt samarbeid mellom
Finansdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Justis-
og beredskapsdepartementet som i fellesskap har kommet fram til
enda flere forbedringspunkter enn dem vi allerede har implementert,
i tillegg til de punktene som også er omtalt i etatenes årsmelding
og den nevnte stortingsmeldingen mot økonomisk kriminalitet. Det
er et stort område som er bakgrunnen for interpellasjonen – opplever
jeg – det er et stort omfang, og med så mange forskjellig aktører
og et så stort omfang av problemet tar det også tid før vi får en
merkbar styrking. Vi må jobbe hele tiden for at den styrkingen skal
bli vedvarende.
Regjeringen kommer til å fortsette å følge
opp innsatsen mot arbeidslivskriminalitet – også med flere og flere
tiltak for å sikre at vi får en bedre og samordnet innsats.
Odd Harald Hovland (A) [18:32:43 ] : Først vil eg rose representanten
Kristjánsson som løftar problemstillinga.
I den pågåande kampen mot arbeidslivskriminalitet
står me overfor ei rekkje utfordringar som krev både ressursar og
ein bevisst strategi. TV2 og NRK har sett fokus på dette kriminalitetsområdet,
og det tenkjer eg òg er prisverdig. Det er viktig å erkjenne at
å kjempe mot arbeidslivskriminalitet er ei kompleks oppgåve som
ikkje har nokon enkle løysingar.
For det første er det viktig å understreke
at regjeringa og politiet tek arbeidslivskriminalitet på alvor.
Innsatsen mot denne kriminaliteten har vorte styrkt dei siste åra
gjennom målretta tiltak og lovgjeving. Likevel er det tydeleg at
mykje arbeid står att, og utfordringane er mange.
Politiet må handtere eit breitt spekter av
kriminelle aktivitetar, og det kan vere utfordrande å prioritere
innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. Det er ikkje nødvendigvis
ein ukultur i politiet som er årsaka til manglande prioritering
av saker på eit felt, men heller eit resultat av behovet for å prioritere
innsatsen mot det som er endå meir alvorleg kriminalitet.
Det er òg styringsparameter i politi og påtalemakt, som
bl.a. saksbehandlingstid og oppklaringsprosent. Desse kan av og
til gje uheldige utslag i den forstand at det kan gje ei målforskyving
der det er viktigare å oppnå nokre mål enn at resultatet vert det
me eigentleg ønskjer, f.eks. innanfor arbeidslivskriminalitet og
det som er beskrive av representanten Kristjánsson om korleis enkelte
saker vert handterte.
Samtidig må det ikkje vere nokon tvil om at
me vil ha ein styrkt og meir kraftfull innsats på dette området. Justiskomiteen
behandlar no ei stortingsmelding om økonomisk kriminalitet. Fleire
av tiltaka vil ha betydning for det me kallar a-krim. Den nemnde
meldinga viser eigentleg tydeleg at omgrepa «økonomisk kriminalitet»
og «arbeidslivskriminalitet» har trådar inn i kvarandre og ofte
kan vere tett vovne saman. Her trengst det innsats på ein relativ
brei front, og det legg nemnde stortingsmelding opp til.
Eg vil spesielt peike på forholdet mellom forvaltningssporet
kontra straffesporet. Mange av sakene kan følgjast opp av kontrolletatane
i forvaltningssporet og i nokre tilfelle kan det vere effektivt.
Men mange av desse forholda er forsettleg kriminalitet, der folk
vert utnytta. Det krev ei oppfølging i straffesporet. Om me ikkje
gjer det, vil det i praksis innebere ei avkriminalisering av det me
meiner er alvorlege saker, og det vil i så fall vere heilt uhaldbart.
For eksempel lønstjuveri er veldig alvorleg for dei som vert ramma,
og må følgjast opp i straffesporet. Lønstjuveri av 70 000 kr er
kjempealvorleg for den som vert utsett for det.
Arbeidslivskriminalitet er ofte kompleks og
tidkrevjande å etterforske. Saker kan involvere fleire partar, komplekse
økonomiske transaksjonar og grenseoverskridande aktivitetar, noko
som gjer det vanskeleg å følgje pengestraumane og avdekkje heile
omfanget av kriminaliteten. Dette kan føre til at politiet fokuserer på
mindre alvorlege brot for å sikre at nokon form for rettferd vert
nådd, sjølv om dei større aktørane kanskje ikkje vert straffeforfølgde.
Eg har tru på at fleire av tiltaka i stortingsmeldinga om
økonomisk kriminalitet vil endre på dette og vil gjere politi og
påtalemakt betre i stand til å ta dei store bakmennene og inndra
dei store pengestraumane. Det å ta bakmenn og auke inndraging av
gevinstar vert viktig for å kjempe mot denne typen kriminalitet.
Det er viktig å hugse at å kjempe mot a-krim
krev eit heilskapleg samarbeid mellom myndigheiter, bransjeaktørar
og samfunnet generelt. Auka informasjonsdeling, betre samarbeid
og målretta tiltak er avgjerande for å lykkast. Men til slutt og
sist og ikkje minst: Viljen til å setje av tilstrekkelege ressursar
er vesentleg og avgjerande. Det har eg tru på at regjeringa kjem
til å gjere relativt raskt.
Mímir Kristjánsson (R) [18:37:15 ] : Jeg vil begynne med å
takke for rosen fra representanten Hovland. Jeg er så glad i ros
at jeg pleier å gjenta den – det er bra å slå fast det.
Samtidig vil jeg si at primært er det ikke
min holdning at det er ukultur i politiet som leder til disse problemene,
det er snarere et politisk problem å få styringssignalene ned til
etatene, med en ressurssituasjon i politiet som helt åpenbart er
veldig anstrengt, og der det er vanskelig å se hva man skal velge
bort. En del av de områdene vi i denne sal vedtar å prioritere høyest
mulig, viser seg i realiteten å være vanskelige for politiet å prioritere der
ute. Det er problematisk av flere grunner: For det første gjør det
det vanskelig å stoppe arbeidslivskriminalitet, og for det andre
undergraver det noe av tilliten til det vi driver med her inne.
Hvis det gis styringssignal på styringssignal til politiet om at
nå skal skurkene i arbeidslivet tas – det skal være storrengjøring
– og rapportene fra dem som er ute i frontlinjen, så å si, likevel
viser at det ikke skjer, har vi i lengden et tillitsproblem.
Arbeidslivskriminalitet må bekjempes langs
flere spor. Det første er ved å styrke fagbevegelsen, som er ute og
tar av for veldig mye av dette. Det andre er selvfølgelig gjennom
Arbeidstilsynet, og det jobber min komité med. Men så er det dette
straffesporet. Vi har for ikke så lenge siden tatt opp at Arbeidstilsynet
må bli flinkere til å anmelde til politiet, nettopp fordi vi mener
at det anmeldes for lite arbeidslivskriminalitet fra Arbeidstilsynets
side. En av tilbakemeldingene fra Arbeidstilsynet – i alle fall
i et intervju i Aftenposten – har vært at det til tider føles lite
fruktbart å anmelde til politiet, for man opplever at veldig, veldig
mange saker blir henlagt.
Jeg er som sagt ikke i tvil om at vi deler
intensjonene til regjeringen om å rydde opp i dette. Det er ekstremt
alvorlige pengestrømmer vi snakker om. Hvis NTNU-forskerne har rett
i at 10 pst. av alle penger i bygg og anlegg kan knyttes til arbeidslivskriminalitet,
kan man jo tenke seg hva slags kriminelle nettverk disse pengene
havner inn i. Alt dette andre som politiet skal jobbe med, blir
foret med disse enorme pengestrømmene. Hvis man ikke er i stand
til å stoppe så enorme pengesummer i de kriminelle nettverkene i
Norge, vil også politiet være mye dårligere skodd til å bekjempe
andre typer alvorlig kriminalitet i neste omgang. Selv om disse
sakene kan framstå komplekse og vanskelige å løse, er det nødvendig
å løse dem, slik at det ikke blir mer kriminalitet på andre områder
også.
Jeg vil avslutte med å si at vi er utålmodige
med tanke på å få dette arbeidet enda mer i gang. Jeg tror som sagt
at vi deler intensjonene om å få gjort noe med dette, og jeg må
beklage: Jeg kommer fortsatt til å mase om dette, fram til det blir
merkbar bedring for dem som jobber der ute.
Statsråd Emilie Mehl [18:40:33 ] : Jeg vil også takke interpellanten
for at han setter dette temaet på dagsordenen – jeg får si: nok
en gang. Vi har hatt gjentatt kommunikasjon, bl.a. ved spørsmål,
det er bra. Det er med på å bringe framdrift og oppmerksomhet i
saken. Jeg setter også pris på alle som er der ute og gjør en innsats hver
dag for å jobbe mot denne kriminaliteten. For regjeringen er det
viktig at disse sakene prioriteres, at det er en del av det politiet
bruker sine ressurser på, og at også samarbeidet med forskjellige
aktører styrkes.
Jeg viser til ulike temaer vi har vært innom
i løpet av interpellasjonsdebatten, og jeg vil også takke representanten
Hovland for å delta her.
Presidenten [18:41:21 ]: Dermed er debatten
i sak nr. 12 avsluttet.