Lise Selnes (A) [10:04:21] (ordfører for saken): Det er en historisk dag i dag for våre høyere utdanningsinstitusjoner. Vi skal vedta en helhetlig lov for universiteter og høyskoler. Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid i jobbingen fram til i dag.

Det er over 20 år siden sist Stortinget hadde en fullstendig gjennomgang av universitets- og høyskoleloven, og den loven som legges fram for Stortinget i dag, er en forenklet og språklig oppdatert lov. I tillegg er det også endringer i loven der det er bred enighet i Stortinget på veldig mange områder. På mange måter kan vi kalle universitets- og høyskoleloven for grunnloven for offentlige og private høyere utdanningsinstitusjoner i Norge. Den ivaretar rammene disse institusjonene skal styre under, og sammen med sin egen autonomi og egne interne retningslinjer gir den retning for over 43 000 ansatte og godt over 300 000 studenter.

For komiteens medlemmer har det vært viktig at loven skal sikre nettopp et godt handlingsrom og autonomi for institusjonene, slik at de kan møte studentenes etterspørsel etter studieplasser, men ikke minst slik at institusjonene skal kunne dekke behovene for kvalifisert arbeidskraft gjennom tilbudet de gir på studieplasser. En samlet komité – og det er verdt å merke seg – er opptatt av den høye andelen midlertidige stillinger i sektoren, og vi påpeker at det er viktig at dette reduseres for å sikre gode arbeidsvilkår og rekruttering.

Til kanskje det viktigste i innlegget mitt i dag: I dag er det samenes nasjonaldag. Lihkku beivviin – gratulerer med nasjonaldagen fra en samlet komité som nå lovfester ansvaret for samisk fagspråk.

Så vil jeg legge fram noen av regjeringspartienes merknader. For Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig å løfte fram utbedringer for norsk fagspråk. Norsk er et lite språk i verden, og vi mener at akademia har et særlig ansvar for det norske fagspråket. Norsk skal være et fullverdig og samfunnsbærende språk, og de lovbestemmelsene som nå gjeninnføres, skal være med og sikre at den muntlige undervisningen som hovedregel skal foregå på norsk. Å styrke norsk som et fullverdig akademisk fagspråk er en prioritering som er viktig for Arbeiderpartiet og for Senterpartiet.

For Arbeiderpartiet er det også viktig at vi evner å utdanne folk i hele landet. Å legge ned studiesteder kan selvsagt ha alvorlige konsekvenser for rekruttering og samfunnsbygging i regionene. Enten vi vil eller ikke, vil slike avgjørelser skape politisk debatt, og det er derfor rett og rimelig at ansvaret vil ligge hos Kongen i statsråd, men det er viktig for Arbeiderpartiet å understreke at dette ikke skal hindre institusjoner i nyskaping og utprøving av studietilbud flere steder i landet. Utdanningsinstitusjonene har mye tillit og fullmakter, men de har ikke og skal ikke ta hele ansvaret for distriktspolitikken. Den arbeidsdelingen tydeliggjør vi her.

Andelen midlertidige ansettelser i sektoren er som nevnt for høy, og de innstrammingene som ligger i loven nå, må føre til en betydelig kultur- og kursendring. En ting det er viktig å løfte fram, er åremålsstillinger for den skapende eller utførende kunstneriske kompetansen. Arbeiderpartiet og Senterpartiet er tydelig på at dagens praksis er for omfattende. Dersom ikke sektoren selv evner å endre den kursen, må dette tas opp til ny vurdering, og vi vurderer gjerne sterkere virkemidler for det.

Til slutt til det som har skapt den store debatten i behandlingen av denne loven: regler for fusk. I en tid der teknologiutvikling går raskere enn noensinne, og hvordan eksamen praktiseres, også er i endring, er det viktig at vi har tydelig og ryddig regelverk.

Med det avslutter jeg dette innlegget, og så fortsetter jeg heller senere.

Kari-Anne Jønnes (H) [10:09:37]: Loven vi behandler i dag, universitetets- og høyskoleloven, regulerer vår mest kunnskapsintensive sektor. Den skal peke retning for dem som skal utfordre oss som samfunn, dem som skal finne nye løsninger for vår tids største utfordringer, og dem som skal pirke i hvor sårbare vi er både som samfunn og som enkeltmennesker.

Den rammer inn utdanningen til alle som betyr noe for oss som individer – de som bidrar til grønn vekst og omstilling, forskning på rommedisin eller luftkvaliteten i Arktis. Denne loven er viktig for oss som innbyggere og som samfunn.

Det framgår tydelig av loven at skal universitetene og høyskolene lykkes med sitt samfunnsoppdrag, må de ha stor grad av selvstyre, faglig frihet og selvstendig ansvar. Utgangspunktet for lovforslaget er derfor at institusjonene skal ha stor grad av selvstyre og akademisk frihet. Dette stadfester viktigheten av å styre i det store og ikke i det små.

Den nye loven presiserer institusjonenes ansvar for akademisk frihet og plikt til å ivareta dem som utøver akademisk frihet. Det er viktig at også studentenes akademiske frihet blir ivaretatt av denne presiseringen.

Ekspertutvalget for akademisk ytringsfrihet slo i NOU 2022: 2 fast at ytringsrommet er under press, og at uklare regler kan bidra til å innsnevre den akademiske ytringsfriheten. Ekspertgruppen uttalte også at det kunne være både rettslig og demokratisk uheldig dersom regelverket ikke er tilfredsstillende. Det er derfor viktig og riktig at den nye loven er tydelig på institusjonenes ansvar for akademisk frihet. Ytringsfrihet og toleranse er grunnleggende for demokratiet, og det er en styrke for oss som samfunn at en enstemmig komité står bak denne presiseringen i den nye loven.

For Høyre er det et stort paradoks at den regjeringen som gikk til valg på en tillitsreform i offentlig sektor, ikke har tillit til våre fremste kunnskapsinstitusjoner. Det er direkte mistillit til institusjonene når Arbeiderpartiet og Senterpartiet får flertall for å flytte makt fra institusjonsstyrene til politikerne.

For Høyre er kvalitet og innhold i tilbudet til studentene det viktigste. Utdanningsinstitusjoner er viktige utviklingsaktører i kommuner, fylker og landsdeler, men det hensynet må aldri veie så tungt at det går ut over kvaliteten i tilbudet til studentene.

Når Senterpartiets misforståtte distriktspolitikk nå har vunnet fram også i UH-loven, vitner det mer om mistillit til universitetene og høyskolene enn om tillit. Det samme gjør behovet for detaljstyring hva språk angår. Høyre har tillit til at institusjonene gjør kloke valg rundt bruk av språk, og vi har tillit til at institusjonene ivaretar sitt ansvar for å utvikle norsk fagspråk og samisk fagspråk balansert opp mot et større mangfold av språk innen både undervisning og formidling.

Det er viktig at språklige krav i forskrift ikke begrenser institusjonenes mulighet til å tiltrekke seg ypperste kompetanse og til å jobbe målrettet mot internasjonale, smale og fremragende miljøer. Norge har noen av verdens fremste forskere og akademikere innenfor smale fagområder. Det er helt sentralt at krav til språk ikke hemmer dem i arbeidet eller muligheten for utvikling av miljøene både i Norge og internasjonalt.

Høyre har vært særlig opptatt av å sikre studentenes rettsikkerhet. Derfor ber vi regjeringen komme med et forslag til hvordan studenter som selv ønsker det, kan få utsatt iverksettelse av vedtak om utestenging ved fusk fram til eventuelle saker er avgjort. Høyre støtter at begrepet «fusk» ikke defineres i loven. Universitetene og høyskolene er ulike, fagene og oppgavene er ulike. Det er viktig å samle og tydeliggjøre regelverket, men vi mener det må finnes et akademisk tolkningsrom.

Høyre er likevel tydelig på at det må være en forskjell på plagiering og selvplagiering. Dette må det være klare og tydelige retningslinjer for, slik at studentene vet hvilke regler som gjelder. Høyre mener at maksstraffen for fusk kan økes fra ett til to års utestengelse, men at det utelukkende skal brukes i særlig grove tilfeller.

Jeg vil takke Lise Selnes for en strålende innsats som saksordfører og for et godt innlegg på vegne av komiteen. Jeg er glad for å være en del av et samfunn og et storting som kan enes om de grunnleggende prinsippene i UH-sektoren. Høyre vil styre i det store og ikke i det små. Vi har tillit til at institusjonene gjør kloke vurderinger, og – ikke minst – for Høyre veier kvalitet alltid tyngst.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [10:14:58]: Universiteter og høyskoler er viktige samfunnsinstitusjoner som bidrar til å løse vår tids store samfunnsutfordringer og til verdiskaping. For å lykkes med samfunnsoppdraget må universiteter og høyskoler ha stor grad av selvstyre, faglig frihet og selvstendig ansvar.

Det er omtrent 20 år siden det har vært gjort en helhetlig vurdering av loven. Loven er blitt endret flere ganger, og det var bra at den forrige regjeringen startet forarbeidet og den sittende regjeringen avklarte den helhetlige gjennomgangen. Innstillingen fra komiteen viser bred enighet om de prinsippene og forslagene som ligger i proposisjonen, og de flertallsforslagene som er fremmet i innstillingen.

Universitets- og høyskoleloven gir de overordnede rammene for institusjonenes virksomhet, samtidig som den gir et handlingsrom til å utøve akademisk frihet. Proposisjonen som i dag er til behandling, baserer seg på forslagene fra universitets- og høyskolelovutvalget, ledet av Helga Aune, som i februar 2020 la fram en grundig NOU. Underveis er lovarbeidet ytterligere supplert med rapporten fra Kierulf-utvalget, som i 2022 leverte NOU-en «Akademisk ytringsfrihet – God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag», der utvalget har utredet problemstillinger ved akademisk ytringsfrihet. I sum er lovforslaget – og i dag innstillingen til ny lov – mer oppdatert, tydeligere og bedre tilpasset utfordringene i universitets- og høyskolesektoren.

Departementet foreslår i likhet med universitets- og høyskolelovutvalget i stor grad å videreføre dagens regler. Det er imidlertid gjort betydelige endringer i lovspråk og struktur. Utdaterte regler er tatt ut, og sentral tolkningsinformasjon er samlet i lovproposisjonen.

Lihkku beivviin! Senterpartiet er svært glad for at det i lovproposisjonen er foreslått regler om universiteters og høyskolers ansvar for norsk og samisk fagspråk og om undervisningsspråk. Så mye som 90 pst. av vitenskapelige publiseringer fra norske institusjoner er på engelsk, og innenfor enkelte fagområder, som naturvitenskap og teknologi, publiseres knapt norskspråklig forskning. Det gjør språket vårt fattigere, og det blir en barriere i formidling av forskning utenfor den akademiske samtalen i forelesningssalene og fagtidsskrifter. UH-institusjonene skal tross alt utdanne fagfolk til ulike sektorer som skal samvirke på norsk med andre i det norske samfunnet.

Det er derfor viktig å videreføre kravet om at universiteter og høyskoler har ansvar for å bruke, utvikle og styrke norsk fagspråk, og utvide dette til også å gjelde samisk. I tillegg skjerpes loven ved å gjeninnføre kravet om at undervisningsspråket som hovedregel skal være norsk og eventuelt samisk, men med mulighet for å fastsette faglig begrunnede unntak.

Press mot den akademiske friheten er løftet fram, særlig mot den akademiske ytringsfriheten. Akademisk frihet for den enkelte forsker er en forutsetning for akademisk virksomhet. La meg si det tydelig: For å lykkes med samfunnsoppdraget må universiteter og høyskoler ha stor grad av akademisk frihet og ansvar. Det er helt fundamentalt og viktig å understreke. Den nye lovteksten inneholder en viktig presisering om universiteters og høyskolers ansvar for også å verne om dem som utøver den akademiske friheten. På denne måten tydeliggjøres retten til – og ansvaret for – å drive formidling for ansatte som har forskning samt faglig eller kunstnerisk utviklingsarbeid som del av arbeidsoppgavene.

Norges største og viktigste ressurs er utvilsomt befolkningens kompetanse og arbeidskraft. Kompetanseutvikling har stor verdi for den enkelte og er en nødvendighet i et arbeidsliv med stadig høyere endringstakt og for velferdsstaten vår. Desentralisert høyere utdanning har vært en ubetinget suksess i Norge. Både demografiutvalget og distriktsnæringsutvalget påpekte for få år siden behovet for mer desentralisert høyere utdanning.

At man har tilgang til høyere utdanning og forskning på hvert nes og innerst i hver fjord, dal og bygd, er helt sentralt i utviklingen av Norge og en forutsetning for å nå sentrale mål om lik rett til utdanning, livslang læring, innovasjon og utvikling i næringslivet og arbeidslivet samt å opprettholde bosettingsmønsteret og demokratiet vårt. Derfor er jeg glad for at den nye loven slår fast at myndigheten til å legge ned studiesteder skal underlegges en helhetlig politisk behandling og avgjøres av Kongen i statsråd. Den nye loven er et løft for høyere utdanning og forskning.

Himanshu Gulati (FrP) [10:20:06]: Det er en viktig lov vi behandler her i salen i dag. Jeg vil også begynne med å takke alle partiene for samarbeidet i behandlingen av denne loven.

Jeg vil begynne med å snakke om et tema som har vært mye i offentligheten den siste tiden, og det er regelverket rundt fusk. I hele fjor så vi flere mediesaker som satte viktige problemstillinger på dagsordenen. Vi så studenter som har blitt straffet hardt for å ha sitert seg selv, såkalt selvplagiat. Vi så studenter som har blitt utestengt fra studiene fordi de var mistenkt for fusk, men etterpå viste klagerunden at de ikke hadde fusket. Vi hadde også en nokså problematisk runde rundt utnevnelse av leder til Felles klagenemnd.

Denne proposisjonen kom mens flere av disse sakene ennå ikke var kommet fram i media, og derfor har Fremskrittspartiet tatt til orde for – allerede i august i fjor, men også nå den siste tiden – at hele loven burde vært sendt tilbake for en helhetlig gjennomgang av fuskedelen, som tross alt er en viktig del av loven. Rettssikkerheten til studentene er viktig, og vi har derfor fremmet det i denne saken. Jeg vil allerede nå ta opp både det forslaget og de andre forslagene fra Fremskrittspartiet i saken.

Når det er sagt, vet jeg at det forslaget ikke får flertall, men jeg vil allikevel ta til orde for flere ting i behandlingen som gjelder fusk, og som jeg er glad for at også har fått støtte fra andre. Det ene er at det må være mulig at utestengelse og straff for studentene venter til klagesaken er behandlet, for vi ser at det er studenter som også blir frikjent etter klagerunden. I rettssamfunnet ellers blir ikke en straff iverksatt før man har fått anledning til å klage eller anke. Det må også gjelde her. Vi mener også at det må skilles mellom misforståelser, feil og bagateller og det som er åpenbare forsøk på juks og fusk. Det kan ikke være samme nivå på straff om man åpenbart har forsøkt å jukse, som det er om man har gjort feil av mindre karakter.

Loven inneholder mange andre temaer også. Den presiserer bl.a. institusjonenes ansvar for akademisk frihet og den individuelle retten og det faglige ansvaret for å drive formidling. Den bygger på flere viktige dokumenter. Jeg vil bl.a. framheve NOU-en om akademisk ytringsfrihet, et tema som er særdeles viktig, hvor det også presiseres hvor viktig det er at det er både takhøyde og uavhengighet i akademia. Det er viktig for en offentlig belyst debatt og også for høyere utdanningsinstitusjoners integritet.

Fremskrittspartiet er også fornøyd med at vi i loven legger til grunn at forelesninger skal være åpne for allmennheten.

Jeg vil også bemerke at Fremskrittspartiet er opptatt av forutsigbarhet og trygghet for norske studenter som tar deler av eller hele sin utdannelse i utlandet. Fremskrittspartiet merket seg derfor tidlig at ANSA stilte seg spørrende til hvorfor forslaget til § 9-4 ikke henviser til Lisboakonvensjonen og UNESCOs globale konvensjon. Vi er glade for at vi har fått med oss hele komiteen på å be departementet vurdere dette og komme tilbake til Stortinget på egnet måte.

Vi er også, i likhet med de fleste av høringsinstansene, skuffet over forslaget om å gjøre nedleggelser av studiesteder til en politisk beslutning ved å legge den myndigheten til Kongen i statsråd. Dette er noe vi mener hører hjemme under institusjonenes autonomi.

Fremskrittspartiet vil også påpeke det alvorlige trusselbildet som retter seg mot utdannings- og forskningsinstitusjoner i vestlige demokratier. Vi har sett at også norske høyere utdanningsinstitusjoner er gjenstand for etterretning og den typen trusler, og det er vi nødt til å ta på alvor.

Dimensjoneringen av høyere utdanning reguleres både av studentenes ønsker og av arbeidslivets behov, men som politikere, som representanter for myndighetene, har vi i større grad mulighet til å bestemme hvordan utdanningen skal dimensjoneres, hva det offentlige skal betale, og hva studenter eventuelt må kunne bære selv. Vi mener at det trengs en viktig debatt om dimensjoneringen av utdanningstilbudet innenfor høyere utdanning, slik at det som tilbys av det offentlige, i større grad samsvarer med behovene i arbeidslivet og samfunnet for øvrig.

Jeg ser at tiden løper raskt, så jeg får heller tegne meg til et innlegg til senere. Forslagene Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre, har jeg allerede tatt opp.

Grete Wold (SV) [10:25:24]: Det er stas å få være med på å vedta en lov som betyr så mye for så mange, nemlig en lov som sikrer en faglig sterk høyskole- og universitetssektor. Ikke bare skal de tilby utdanning, forskning og formidling av høy kvalitet, de har også ansvar for livslang læring i et samfunn som stadig trenger ny kunnskap og kompetanse.

Det er så klart veldig mye man kunne trekke fram som positivt, både i forslaget fra regjeringen og i mye vi har klart å forbedre i komiteen – og en del som med flertall kunne ha gjort loven enda litt bedre. Jeg skal trekke fram noen av de områdene SV har valgt å fokusere på, og som vi mener er viktig å få fram i debatten.

Gratisprinsippet er kanskje mitt favorittprinsipp på utdanningsfeltet, for det sikrer like muligheter til utdanning uavhengig av hvilken bakgrunn man har. Gratisprinsippet tjener samfunnet godt i dag og må vernes om også i framtiden. Derfor mener SV at alle forsøk på å undergrave gratisprinsippet må stoppes. Det gjelder også for etter- og videreutdanning, for tiden da man lærte et yrke og den kompetansen holdt livet ut, er over. Påfyll av ny kunnskap, forskning og erfaring er helt nødvendig for å løse dagens og framtidens utfordringer.

SV er derfor ikke enig i justeringen i egenbetalingsforskriften og deler NHOs innvendinger om at en slik endring kan føre til at små og mellomstore bedrifter – og andre – ikke har mulighet for å sende sine medarbeidere til å få nødvendig kompetanseheving. SV er opptatt av at all offentlig høyere utdanning skal være gratis, og det prinsippet vil vi hegne om.

Innføring av skolepenger for studenter fra utenfor EØS og Sveits har medført en drastisk nedgang i antall studenter fra områder utenfor Europa. Enkelte linjer må trolig legges ned, og jeg møter mange som jobber ved våre statlige utdanningsinstitusjoner, som er veldig bekymret for fagmiljøenes framtid.

SV foreslår derfor også denne gangen at man ikke pålegger utdanningsinstitusjonene å ta skolepenger fra de få internasjonale studentene det gjelder. Det kan enkelt gjøres ved å endre ordlyden fra «skal» til «kan» i loven. Det er beklagelig at det forslaget ikke får flertall.

Vi er helt avhengig av å ha utdanningsmuligheter i hele landet; det er store behov for høy kompetanse i både by og bygd. Det er derfor viktig at man politisk tar et ansvar for det, men det må gjøres i tett samarbeid med studiestedene og utdanningsinstitusjonene, så her må en dialog være tydelig avklart.

Det er stor mangel på samisk språkkompetanse, i både barnehager, skoler og høyere utdanningsinstitusjoner. Det er derfor bra at et flertall i komiteen støtter en innføring av en regel om samisk fagspråk for de institusjonene som har et særskilt ansvar for samisk høyere utdanning og forskning. Her er det særdeles viktig at dialogen mellom Samisk høyskole og Kunnskapsdepartementet er god, for vi vet av erfaring at endringer løsrevet fra dem det angår, veldig sjelden blir optimale.

Noe av det som har skapt mye engasjement, er utfordringen med høy midlertidighet i akademia. Faste stillinger må være hovedregelen i arbeidslivet. Fast inntekt og forutsigbarhet er viktig for den ansatte, men det er også viktig for å beholde kompetanse for en arbeidsgiver. Det er dessverre ikke tilfelle alle steder innenfor denne sektoren, og grep som forplikter, må tas.

Vi støtter regjeringens ambisjoner om å redusere bruken av midlertidige ansettelser, men mener at det må flere endringer til. Vi fremmer derfor flere forslag for å sikre at faste stillinger faktisk blir hovedregelen også i denne sektoren.

Alle studenter har krav på et godt læringsmiljø, og det skal også være universelt utformede utdanningsinstitusjoner. Vi vet at det ikke er tilfelle overalt, og som Norsk studentorganisasjon er klar på i sitt høringsinnspill, er det behov for en sterkere regulering av studentenes læringsmiljø. Vi fremmer derfor et forslag om en egen forskrift om krav til dette.

Det siste jeg vil nevne, er betydningen av et sterkt studentdemokrati. Det kan ikke bare være et fyndord, men noe som forplikter. Det betyr at studentrepresentanter må sikres den opplæringen som trengs for å kunne fylle oppgaven fullt ut. SV fremmer derfor – i tråd med Norsk studentorganisasjons høringsinnspill – et forslag som vil gi rett til nødvendig opplæring, og der institusjonene fortsatt står ansvarlig.

Når det gjelder ansettelse av rektor, vil ikke SV stemme for innstillingen der hvor det presiseres at rektor ikke skal velges. Valg av rektor styrker demokratiske prosesser, og vi mener det er viktig å hegne om styringsmodeller som styrker universitets- og høyskoledemokratiet.

Når vi i dag vedtar en ny lov, er det for framtiden. Det er derfor viktig at vi tenker ikke bare på hvordan verden er i dag, men på hvordan vi klarer å se den for oss også i framtiden. Det er ikke alle gode forslag som får flertall, men jeg håper vår nye statsråd lytter og tar med seg alle gode innspill i utviklingen av denne sektoren videre.

Med det vil jeg ta opp de resterende forslagene SV er med på.

Hege Bae Nyholt (R) [10:30:33] (komiteens leder): I flere år var framtiden satt på vent, sier barndomsvennen min når vi snakker om starten på arbeidslivet hennes. Etter fullført utdannelse ved et av landets universiteter var ønsket sterkt om å jobbe videre innenfor det hun hadde utdannet seg til. Men hun fikk bare halvårskontrakter, og alt som handlet om barn og hus, ble satt på vent. Å skulle kjøpe hus eller stifte familie føltes utrolig usikkert og måtte bare skyves på. Arbeidssituasjonen var preget av en slags negativ klokke som telte ned mot sluttdatoen i kontrakten, stress og usikkerhet.

– Som midlertidig ansatt er man alltid på tilbudssiden, fortsatte hun. Det er en virkelighet alle som har stått i midlertidighet, kjenner seg igjen i. Man må jobbe litt ekstra, strekke seg litt lenger og si ja for alltid å vise at man er verdt å satse på, og det er ganske vanskelig å ta opp kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. Dermed kan man si at midlertidigheten truer den akademiske friheten og kvaliteten på forskningen, for man har ikke langsiktigheten, resultatene må oppnås innenfor en gitt periode og før perioden er over, og man må være lydig.

En profilert utøver valgte etter en lang karriere i det frie feltet å begynne å undervise. Han likte undervisningen og utviklet nye pedagogiske metoder. Han var 50 år og fikk fornyet sine åremål, men han så at da det begynte å nærme seg slutten av åremålet, kunne han ikke prioritere tiden. Det var ikke mulig å være både musiker om kvelden og lærer om morgenen, så han måtte flytte fokuset bort fra lærergjerningen og over på det frie feltet for å ha noe å gå til den dagen åremålet var ferdig. Dette var en tap-tap-situasjon for ham, for studentene og ikke minst for skolen.

«Forskning er konkurranse til du en dag snubler.» Det er et sitat fra Ingrid Eftedal. Eftedal var såkalt fast ekstern ansatt som seniorforsker og forskningsgruppeleder i barofysiologi ved NTNU. Hun jobbet ved NTNU i nærmere 20 år, hentet inn store summer – over 30 mill. kr i forskningsmidler til NTNU i løpet av ti år. Som fast ekstern hadde hun selv ansvaret for å sikre finansieringen av forskning og egen lønn. Så ble hun syk, og sykmeldingen førte til at hun ikke fikk søkt – og uten midler heller ingen stilling, dette til tross for at Eftedal hadde beriket universitetet med både forskning og midler over lang tid, og at forskningen var avhengig av henne. Eftedal fikk en løsning som gjorde at hun ikke ble arbeidsledig, i en alder av 57 år. Hennes historie er tøff, men dessverre ikke unik.

Jeg har i dag fortalt tre historier om midlertidighet som illustrerer at midlertidighet rammer våre akademisk ansatte og forskere – i starten av karrieren, i midten av karrieren og på slutten av karrieren. Altfor mange av våre akademisk ansatte og forskere lever i uvissheten midlertidighet fører med seg. Den rammer enkeltmennesker, den akademiske friheten og utfordrer bredden i forskningen. Rødt har derfor sammen med SV fremmet en tiltakspakke basert på innspill fra dem som har skoene på, fagforeningene som organiserer de ansatte på høyskoler og universiteter, forskere og administrativt ansatte i sektoren. Vi håper at flere vil støtte våre forslag, som vil sikre en tryggere arbeidshverdag for de ansatte i sektoren, en bredde og en langsiktighet.

I dag er det samenes nasjonaldag: Gratulerer med dagen! Kanskje nettopp derfor er det ekstra skuffende at det ikke er flertall for vårt forslag om at Sametinget kan opprette styrerepresentant til både Universitetet i Tromsø og Nord universitet, som er viktige utdanningsinstitusjoner for å sikre samisk språk og kultur i dag og for framtiden. Men det er alltid mulig å snu, særlig i de gode sakene, og det er fortsatt tid fram til votering.

Med dette tar jeg opp forslag nr. 19, fra Rødt.

Abid Raja (V) [10:35:18]: Et grunnleggende premiss for at universiteter og høyskoler skal ha et reelt og opplevd selvstyre, faglig frihet og selvstendig ansvar, er reell og faktisk ytringsfrihet i akademia.

Undertegnede var med på å nedsette ytringsfrihetskommisjonen i 2020. Det gjorde vi fordi det var behov for en gjennomgang av ytringsfrihetens stilling i Norge. Det er bra at et bredt flertall i denne saken ser at det er nødvendig å sikre vernet av akademisk frihet og ytringsfrihet – fordi et ytringsrom under press kan bidra til å innsnevre en mangfoldig og inkluderende offentlig samtale. En viktig del av denne samtalen foregår i og gjennom formidling i akademia. Undersøkelser har vist at ansatte i offentlig sektor opplever at deres ytringsfrihet begrenses. Det er en utfordring også i akademia når så mange viktige deler av den offentlige samtalen foregår på høyskoler og universiteter.

Venstre mener det er viktig å ta bekymringene for akademisk frihet innad i akademia på alvor, og det er viktig at dette hensynet gjenspeiles i lovverket. Det er de faktiske og ikke utelukkende rettslige forhold som definerer den opplevde akademiske ytringsfriheten. Derfor er det grunnleggende for demokratiet at ny lovgivning bidrar til å sikre både studenter og ansatte i akademia en opplevelse av faktisk akademisk ytringsrom.

Et annet premiss for at universiteter og høyskoler skal kunne oppfylle sitt samfunnsmandat, er autonomi og selvstyre. Venstre mener at regjeringen og SV innsnevrer dette selvstyret gjennom å pålegge akademia å ha norsk som fagspråk. Vi lever i en stadig mer internasjonal verden, og fagmiljøer er avhengig av å knytte til seg ekspertkompetanse for å kunne gi studentene den beste og mest oppdaterte formidlingen for sitt fagfelt. Det burde være ekspertisen og ikke morsmålet som ligger til grunn for valget av foreleser.

Norske universiteter og høyskoler har inntil nylig også spilt en viktig solidarisk rolle i det internasjonale storsamfunnet. Etter at regjeringen innførte skolepenger for studenter fra land utenfor EØS, har 80 pst. av studentene forsvunnet. Vi står igjen med en håndfull av det laget som kunne bidratt med viktig kompetanse og utvikling i områder som sårt trenger det. Siri Lange ved Universitetet i Bergen sa i Khrono i fjor at den aller største ulempen med skolepenger er at langt færre studenter fra det globale sør får muligheten til å komme hit, og at norske studenter ikke får lære av studenter som har vokst opp i andre kår. Universitetet i Bergen er ikke alene om å ha mistet alle eller majoriteten av de internasjonale studentene fra det globale sør.

Vi i Venstre har fortsatt til gode å forstå hva som var formålet med å frarøve de internasjonale studentene uten feit lommebok muligheten til å ta høyere utdanning i Norge. Det framstår som korttenkt, sneversynt og elitistisk fra regjeringen og SV. Derfor har vi varslet at vi stemmer mot forslaget om at norske studiesteder kan kreve egenbetaling fra utenlandske studenter utenfor EØS.

Framtidens studietilbud former vi sammen med og ikke over hodet på dem som jobber i akademia. Departementet skriver at for å lykkes med sitt samfunnsoppdrag må universiteter og høyskoler ha stor grad av selvstyre, faglig frihet og selvstendig ansvar. Regjeringen og SV mener allikevel at Kongen i statsråd er bedre egnet til å legge ned studieplasser enn det studiestedene selv er. Vi i Venstre har tillit til at UH-sektoren selv klarer å vurdere dette. Derfor stemmer vi mot politisk detaljstyring av studietilbudet.

Framtidens akademia og studiesteder skal være autonome og ha stort opplevd og reelt ytringsrom. Vurderingspraksisen skal være transparent, og den enkelte student skal oppleve å ha rettssikkerhet og likebehandles med sine medstudenter.

Debatten rundt fusk har fått vind i seilene av flere årsaker den siste tiden. Vi i Venstre mener det er svært uheldig dersom reglene for fusk på UH-sektorens institusjoner er ulike, forblir ulike, og at praksis for hva som anses som fusk, spriker fra institusjon til institusjon. For opplevd og reell likebehandling mener vi reglene for fusk for de institusjonene som kommer inn under den nye UH-loven, bør være like, eventuelt så like som mulig.

Venstre mener også at det må bli slutt på praksisen som muliggjør utestengning av studenter før man har fått mulighet til å påklage og fått behandlet klagene sine. Fusk får alvorlige konsekvenser for den det gjelder, og det er urimelig å straffe enkeltstudenter før de har fått anledning til å påklage beskyldninger om juks. Vi mener at debatten rundt selvplagiering og KIs inntog gjør det ekstra viktig å tydeliggjøre studiestedenes ansvar for å gjøre studentene kjent med hvilke regler som gjelder, særlig fordi konsekvensene er så alvorlige. Vi kommer heller ikke til å støtte regjeringens forslag om å utvide strafferammen til to år. Det er en lettvint og lite treffsikker løsning på en utfordring som den siste tiden har vist er sammensatt, og krever at man først og fremst tenker og ser på innholdet, sikrer grunnleggende likebehandling og utdanner studentene til å følge den praksisen som skal være.

Seniorforsker ved NTNU, Morten Welde, sa det fint i sin henvendelse til oss – at verken statsråder eller forskere mister levebrødet sitt av bagatellmessige feil. Det samme bør gjelde studenter. Vi reagerer også på at regjeringen nå har anket saker om selvplagiat oppover i rettssystemet.

Statsråd Oddmund Hoel [10:40:40]: I dag skal Stortinget behandle forslag til ei ny universitets- og høgskulelov. Det er resultatet av eit stort og omfattande arbeid som har gått over fleire år. For denne regjeringa er det heilt sentralt å gje handlingsrom og myndigheit til institusjonane sjølve. Det er sentralt i tillitsreforma vår. Me skal styre mest mogleg overordna, ikkje i detalj, og me skal dra opp ei klar skillelinje mellom autonomi og der det er rimeleg med politisk styring.

Universitets- og høgskulelova har stor påverknad på alle som studerer og jobbar i sektoren. Då treng me ei lov som er tydeleg, tilgjengeleg og forståeleg. Forslaget til ny universitets- og høgskulelov er oppdatert, tydelegare og betre tilpassa særlege utfordringar i universitets- og høgskulesektoren.

Me ser at praktisering av ein del sentrale reglar har vore for ulik i sektoren. Det har difor vore eit mål å gje tydelegare føringar for og rettleiing om korleis lova skal forståast i proposisjonen. Me ser òg eit behov for å styrkje samarbeid og erfaringsdeling i sektoren, noko som vil bli ein viktig del av regjeringa sitt oppfølgingsarbeid framover.

Det er aukande press mot den akademiske fridomen og særleg mot den akademiske ytringsfridomen. Kierulf-utvalet slo fast at trugsmåla mot sanningssøking og akademisk ytringsfridom er ei stor samfunnsutfordring. Det er regjeringa hjarteleg samd i, og difor har me i framlegget til ny lov teke grep for å styrkje vernet av den akademiske fridomen.

For mange som ikkje har sitt daglege verke i akademia, er det nok ikkje så openbert at det norske fagspråket er truga, men i realiteten har det såkalla domenetapet for norsk språk skjedd svært raskt og i eit stort omfang. Norsk er framleis det dominerande undervisningsspråket på universitet og høgskular, men her skjer det altfor raske endringar. På litt over eit tiår er mengda engelsk i undervisninga meir enn dobla.

Tapar me det norske fagspråket – og det gjeld både bokmål og nynorsk – mistar me noko av det viktigaste me har i Noreg: eit felles fullverdig språk som kan brukast til alt. Difor føreslår regjeringa eit krav i den nye lova om at undervisningsspråket i høgare utdanning i Noreg skal vere norsk eller samisk, og at unntak frå det kravet må ha ei fagleg grunngjeving.

I dag feirar me den samiske nasjonaldagen, og eg vil difor særleg trekkje fram at Stortinget i dag òg behandlar framlegget vårt om å innføre ein regel om samisk fagspråk i den nye universitets- og høgskulelova. Lovfestinga vil bidra til å løfte statusen for samiske språk og bidra til ei synleggjering av det viktige arbeidet med å styrkje samiske språk som fagspråk.

Nedlegging av ein studiestad kan få mykje å seie for både arbeidsplassar og folkesetnad i eit område. Særleg i distrikta manglar me både lærarar, sjukepleiarar og andre yrkesgrupper. Å leggje ned studiestader kan gjere det vanskelegare å rekruttere kjernekompetanse som trengst i kommunane. Regjeringa meiner difor at nedlegging av studiestader er eit politisk ansvar og ikkje bør vere noko kvart enkelt styre ved universitet og høgskular kan bestemme åleine. I ny lov føreslår me difor at det er Kongen i statsråd som skal ha myndigheit til å vedta å leggje ned studiestader.

Bruken av mellombelse stillingar i universitets- og høgskulesektoren er høgare enn i norsk arbeidsliv elles. Mange mellombels tilsette gjer at sektoren kan tape konkurransen om talent, og kan føre til at institusjonane ikkje klarar å byggje opp og halde ved like gode forskings- og utdanningsmiljø. Mange unge forskarar opplever å vere mellombels tilsett over veldig mange år, noko som kan skape uvisse for både jobb, økonomi og familieliv. Difor er det for denne regjeringa eit mål om mest mogleg heile, faste stillingar.

Våren 2021 vedtok Stortinget etter forslag frå Solberg-regjeringa å innføre eit krav om at det skal vere to sensorar ved alle eksamenar der karakterskalaen A–F blir brukt. Det var noko som skapte mange reaksjonar. Kritikken har m.a. gått på at det blir resurskrevjande og vanskeleg å gjennomføre i praksis. Difor har me utsett iverksetjinga og funne fram til ei god mellomløysing i proposisjonen.

Me har hatt ein stor debatt om fusk den siste tida. Reguleringa av fusk er òg noko me har vurdert grundig i arbeidet med den nye lova. Veldig mange av spørsmåla som har kome opp i debatten den siste tida, har me behandla godt og grundig og føregripe i proposisjonen som kom i juni i fjor. Difor meiner me at me no får eit regelverk som er betre tilpassa situasjonen, meir nyansert utmåling av reaksjonar og klargjering av plagiering og sjølvplagiering.

Takk så langt – eg ser fram til den vidare debatten.

Tore Grobæk Vamraak (H) [10:57:55]: Akademisk frihet er under kontinuerlig press. Særlig på områder hvor akademiske resultater utfordrer våre eksisterende oppfatninger, vil det for enkelte falle naturlig å søke å legge begrensninger for den akademiske friheten.

Det er derfor viktig at vi i denne sal er så tydelig, som jeg oppfatter at en samlet komité er i innstillingen, på at vi skal holde den akademiske friheten høyt. Som komiteen påpeker, er akademisk frihet en viktig forutsetning for at offentligheten fortsatt skal ha høy tillit til forskning og høyere utdanning. Institusjonene innenfor forskning og høyere utdanning skal ha akademisk frihet, og de har videre et ansvar for å verne om også den enkelte ansattes utøvelse av den akademiske friheten.

Regjeringen Solberg satte i 2020 ned ytringsfrihetskommisjonen for å få en bred gjennomgang på ytringsfrihetsfeltet for første gang siden 1999. Det har skjedd mye i samfunnsutviklingen siden den tid, inkludert framveksten av nye digitale offentlige rom. Ytringsfrihetskommisjonen leverte i 2022 sin utredning, NOU 2022: 9 – En åpen og opplyst offentlig samtale.

Videre satte regjeringen Solberg ned et ekspertutvalg spesifikt for akademisk ytringsfrihet, ledet av Anine Kierulf. Kierulf-utvalget leverte i 2022 sin utredning, NOU 2022: 2, Akademisk ytringsfrihet – God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag. Dette har dannet et grunnlag for lovforslaget som vi nå behandler.

Selv om god ytringskultur må bygges nedenfra, påpeker ekspertutvalget at uklare regler kan bidra til å innsnevre den akademiske ytringsfriheten. Det lovforslaget som vi i dag har til behandling, vil bidra til å sikre den akademiske ytringsfriheten gode juridiske rammer. Hvordan de juridiske rammene fylles, blir viktig og er opp til oss alle i samfunnet: politikere og andre som opptrer i offentligheten, de akademiske institusjonene, vitenskapelig ansatte, studenter og mediene – fordi god ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag.

Lise Selnes (A) [11:00:25]: I forrige innlegg rakk jeg ikke å si alt jeg skulle. En av de store debattene rundt UH-loven, som har gjort at vi kanskje har fått mye mer oppmerksomhet om den loven enn vi kunne drømme om, handler om fusk.

Jeg må slå fast at fusk ikke er lov. Det er fortsatt ikke lov med den nye UH-loven, men vi presiserer forskjellen som har kommet opp i debatten tidligere her, mellom selvplagiat og plagiat av annen tekst. Det er viktige premisser som der dras opp i UH-loven, og som gjør at det vil være større rettssikkerhet når en bruker egen tekst dersom den ikke er gitt tellende karakter tidligere.

Institusjonene har et særskilt ansvar for å gi studentene innsikt i hva slags eksamensbestemmelser som gjelder for den eksamenen de skal ta. Det er ingen institusjoner jeg har møtt, som ønsker å ta flere studenter i fusk enn de må – de ønsker at studenter skal lykkes.

I fjor var det 526 personer som ble tatt i fusk. Det er vanskelig å få fullstendig oversikt over straffereaksjonene. Det den nye UH-loven gjør, er å gi et bredere verktøysett for å kunne straffe ulikt ut fra graden av fusk som bedrives av studenten. Det er viktig å si at noen kanskje får karakterstraff, noen får annullert eksamen, noen kan få bare en advarsel, og noen kan bli utestengt. Nå kan en med den nye UH-loven bli utestengt i inntil to år når noe svært alvorlig er gjort, når en kanskje gjentar fusket.

Til slutt: Vi som stortingspolitikere og våre høyere utdanningsinstitusjoner deler fullstendig ambisjonene om at studentene skal lykkes i sin utdanning. Det er de, altså studentene, avhengig av, og det trenger Norge. Vi har behov for mange, mange flere med fullført høyere utdanning i framtiden. Denne loven gir nå institusjonene et bedre lovverk, som skaper handlingsrom, trygghet og forutsigbarhet. Det er jeg stolt av.

Elise Waagen (A) [11:03:04]: Jeg er glad for at det er et bredt politisk flertall bak loven her i dag. Med det får nærmere 300 000 studenter og 43 000 ansatte ved universiteter og høyskoler en ny og oppdatert lov. Det er omtrent 20 år siden det ble gjort en helhetlig gjennomgang, så det var nok kanskje på tide. Det er viktig i seg selv at vi nå får en helhetlig lov som gjør regelverket lettere å forstå.

Som det slås fast, er formålet med universiteter og høyskoler å tilby høyere utdanning på høyt internasjonalt nivå. I loven tydeliggjøres den akademiske friheten, som flere har vært inne på. Loven regulerer noe av grunnmuren i samfunnet vårt: forskning, utdanning og frihet. Kunnskap er vår viktigste nasjonale kapital og grunnlaget for nasjonal velferd, vekst og verdiskaping. Det er med kunnskap vi kan møte store utfordringer, videreutvikle velferdsstaten og møte samfunnsutfordringer som klimakrise og sosiale forskjeller. Da er det viktig at man har en fri samtale, spesielt i en verden der debattklimaet har blitt mer polarisert.

Som flere har vært inne på, har noe av det som har kommet mest fram i mediene den siste tiden, handlet om fusk. Jeg er glad for at det er et bredt politisk flertall som understreker viktigheten av et rettferdig og forståelig regelverk. Det er et flertall som slår fast at det er viktig å skille mellom selvplagiering og plagiering, og at det også bør komme fram i reaksjonsfastsettelsen. Vi må ha tydelige regler, og i proposisjonen oppfordres institusjonene til å jobbe sammen med å utvikle en felles forståelse for dagens regler og å sikre lik forvaltningspraksis i størst mulig grad.

Jeg ser at det er enkelte partier og representanter som prøver å slå litt politisk mynt på denne saken. Jeg synes helt ærlig det er litt vanskelig å forstå forskjellene, for i proposisjonen framgår jo nettopp det som også løftes fram av representanten fra Venstre og representanten fra Fremskrittspartiet. Det er et regelverk med mer nyanser som legges fram. Når Fremskrittspartiet nå foreslår å utsette hele loven, noe som ikke ble kjent for meg før det ble sagt på «Politisk kvarter» den 26. januar, blir det ikke en bedre lov av den grunn – når man kun foreslår å utsette, men ikke har noen egne andre, nye forslag.

Jeg er glad for at det er et bredt politisk flertall som nå tar et politisk ansvar, som gjør at vi får et tydelig regelverk.

Eivind Drivenes (Sp) [11:06:11]: Først vil jeg si gratulerer med dagen. Jeg er så klein til å snakke samisk, så det får bli på venndølsk: Gratulerer med dagen til samefolket!

En av de viktigste sakene for denne regjeringen er å føre en kunnskapspolitikk for hele landet. Som tidligere nevnt i denne debatten har desentralisert høyere utdanning vært en ubetinget suksess i Norge. Gjennom politiske og strategiske beslutninger har universiteter, høyskoler og studieplasser blitt etablert over hele landet for å sikre tilgang på utdanning og kompetanse i hele landet.

Fra enkelte hold er det framstilt som om det å bygge ned studiesteder er et rent faglig spørsmål. Det er en grov feil og en feilaktig forenkling. Nesna-saken har på mange måter blitt en symbolsak på viktigheten av politisk styring og betydningen av høyere desentralisert utdanning. Nedleggingen av studiestedet på Nesna var ikke begrunnet i en faglig vurdering om at studietilbudet ikke holdt faglig mål.

Faktum er at Solberg-regjeringen i 2019 abdiserte politisk ved passivt å se på at styret ved Nord universitet la ned Campus Nesna. Solberg-regjeringen kunne brukt instruksjonsmyndigheten til å la andre hensyn veie tyngre, men valgte å la struktur- og sentraliseringsprosessen gå sin gang.

For Senterpartiet er det viktig å understreke at med den betydningen høyere utdanning har i en region, kan det ikke overlates til styrene alene å bestemme om studiesteder skal opprettholdes eller legges ned – rett og slett fordi det har innvirkninger langt utover institusjonen selv.

Et eksempel fra Agder er da Universitetet i Agder fikk penger til desentralisert studieplass i Lyngdal – Lister Kompetanse. Det er en ubetinget suksesshistorie, ikke bare for Lister Kompetanse, men for regionen vest i Agder. Det handler om både kompetanseutvikling, kompetansearbeidsplasser, grunnlag for næringsutvikling, bosetting og en lang rekke andre forhold.

Forslaget om lovendring er ikke et angrep på institusjonenes autonomi, men en opprydding og plassering av det overordnede politiske ansvaret for høyere utdanning i dette landet. Det dreier seg om hvordan en nasjonalt skal legge til rette for utvikling i hele landet. Det er ingen privatsak for et enkelt styre. Derfor har slike saker også et nasjonalt perspektiv, og dermed følger et politisk ansvar.

Senterpartiet er glad for at regjeringen her tar grep, og at myndigheten til å legge ned studieplasser nå flyttes til Kongen i statsråd og i framtiden avgjøres gjennom en politisk beslutning.

Hege Bae Nyholt (R) [11:08:53]: Den siste tidens medieoppmerksomhet har medført at enkelte nå omtaler universitets- og høyskoleloven som fuskeloven. Oppmerksomheten rundt fusk har vokst seg stor som følge av avsløringer om politikernes egne unnlatelsessynder. Det er viktig og riktig at mediene har avdekket dette, og det er nødvendig med en større debatt om det inntil nå gjeldende regelverket, for det mangler ikke på eksempler på at helt vanlige studenter har fått lide under lovverkets uvilkårlige praksis. Jeg nevner i fleng: HINN-studenten som var anklaget for selvplagiering, som vant i lagmannsretten, og som staten nå tar til Høyesterett; Katie, som ble feilaktig utestengt fra all utdanning i ett år etter tekstlikhet med egne notater; Sam og Hannah, som glemte anførselstegn; Unn, som brukte sin egen definisjon av lek om igjen på en eksamen på barnehagelærerutdanningen.

Disse sakene tydeliggjør behovet for et felles og omforent regelverk for fusk i norsk UH-sektor. Utgangspunktet for en slik lov må være en felles definisjon av hva fusk er. Jeg må innrømme at jeg i arbeidet med denne loven har irritert meg over dette ordet. Hva betyr det egentlig? Denne irritasjonen kan Stortinget i dag være med på å sette en stopper for. Rødt har nemlig foreslått en definisjon av fusk i tråd med høringsinnspillet fra ICJ-Norge. De argumenterer i sitt høringssvar med at et regelverk som flertallet i komiteen støtter, legger opp til at det er hver enkelt institusjons ansvar å definere hva som er og hva som ikke er fusk. Dette er ikke et eksempel på sektorens autonomi og den akademiske friheten. Det er et eksempel på manglende rettssikkerhet for norske studenter.

Jeg vil avslutte dette innlegget med å fokusere på straffereaksjonene studenter som fusker, nå vil møte. Flertallet i komiteen later til å mene at dagens regelverk ikke straffer studentene nok. De har derfor støttet opp om regjeringens forslag om å doble den maksimale utestengelsesperioden, fra ett til to år. Dette skjer samtidig som flere organisasjoner, deriblant NSO, har pekt på at studenter allerede med dagens lovverk straffes strengere enn sine akademiske forbilder, forskere og forelesere.

Rødt er imot å øke straffen for studenter som fusker. Dagens rammer for dette er mer enn gode nok. Hva tror vi egentlig vil skje? Tror virkelig flertallet at studenter som utestenges i to år, vil komme tilbake til utdanningen sin etterpå? Jeg har mine sterke tvil. Resultatet blir dermed at straffen i realiteten blir en endelig avskjed med akademia. Det er rett og slett bare synd.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [11:11:53]: Komiteens ulike synspunkt har kommet godt fram, men jeg har lyst til å komme med noen betraktninger rundt loven i sin helhet, for dette er så omfattende. Det er alt fra formålsparagrafen – som det er bred enighet om, rundt de oppklaringene som er der – til gratisprinsippet og åpenhet rundt forelesninger.

Jeg synes det er et poeng å nevne det særlige ansvaret for små fag, for det er ingen selvfølge at vi har den bredden i faglige tilbud og forskningsaktivitet som vi har i Norge i dag, og det presiseres også i loven. Videre har vi spørsmålet knyttet til ansettelser. Det skal ikke være tvil om at faste ansettelser er hovedregelen. Midlertidige ansettelser er harmonisert med arbeidsmiljøloven, og vi vet at sektoren har mye å gå på når det gjelder kultur og praktisering av dette.

Når det gjelder læringsmiljøet for studenter, er det påpekt fra komiteens side at det bør vurderes å gjøre et videre forskriftsarbeid. Opplæring av studenttillitsvalgte er et annet punkt som ble løftet av Norsk studentorganisasjon. Vi mener at det er en forutsetning i eksisterende lovhjemmel, og et viktig ansvar for institusjonene, at man får den opplæringen som trengs for å ivareta studentrepresentasjonen, og for at man skal kunne utøve vervet sitt på en best mulig måte.

Fusk og selvplagiering har flere vært innom. Senterpartiet mener at rammene nå ligger i loven, men at det fortsatt kreves en videre rydding i dette landskapet. Det synes jeg også det siste innlegget før meg her understreket. Videre er det spennende å følge arbeidet rundt akkrediteringskrav for universiteter, som har varslet høring i juni, og opptaksutvalget, som Stortinget vil behandle senere.

Det er flere som går hardt ut når det gjelder språk og nedlegging av studiesteder. Da må jeg bare stille et litt retorisk spørsmål: Er det ingen som er bekymret for hva som vil skje med norsk språk og norsk kunnskap om vi ikke har en bred nok base med forskning og akademisk arbeid på norsk – når vi ser at språkmodeller og kunstig intelligens blomstrer opp, og når vi ser at det å ha et godt norsk fagspråk i bunn er en forutsetning for forståelse og demokratisk involvering av alle borgere i Norge? Dette handler ikke bare om den enkelte institusjon, det handler om at den forskningen og kunnskapen skal settes ut i livet og bety noe for folk.

Til slutt, når det gjelder nedlegging av studiesteder: Dette er ikke isolert for politikk, og dermed er det også bra med politisk ansvarliggjøring gjennom Kongen i statsråd.

Himanshu Gulati (FrP) [11:15:10]: Jeg vil også takke for debatten så langt. Jeg tok ordet på nytt for å svare på angrepet fra Arbeiderpartiet om at noen forsøker å slå politisk mynt på fuskesakene, og at Arbeiderpartiet ikke var kjent med at Fremskrittspartiet har foreslått å sende loven tilbake for en ny gjennomgang av fuskeregelverket. Jeg kan orientere om at Fremskrittspartiet allerede 11. august i fjor, i VG, tok til orde for å sende universitets- og høyskoleloven, UH-loven, tilbake for en ny gjennomgang av fuskeregelverket. Det var ikke for å slå politisk mynt, men fordi vi i fjor så flere saker som viste hvordan regelverket rundt fusk slo feil ut for mange studenter som ikke hadde fusket, og fordi det var mye bråk og uro rundt flere saker som gjaldt fuskeregelverket. Mange av disse sakene var kommet fram etter at regjeringen hadde lagt fram sin proposisjon. Derfor mente Fremskrittspartiet at det var viktig at man fikk en ny helhetlig gjennomgang rundt dette regelverket, i og med at det er en såpass sentral del av en ny universitets- og høyskolelov. Dette skjedde lenge, lenge før de meget offentlig omtalte sakene rundt enkelte statsråders oppgaver kom i søkelyset.

I og med at Fremskrittspartiet ikke ser ut til å få flertall for sitt forslag, har vi også fremmet flere forslag til den nye UH-loven som jeg er glad for at får støtte, bl.a. at eventuelle straffereaksjoner ikke skal iverksettes før studenter får en mulighet til å klage og bevise sin uskyld dersom de mener at de er feilaktig anklaget, og at man får et skille mellom mindre alvorlige tilfeller – bagateller eller misforståelser – og det som er åpenbare forsøk på juks. Jeg ville gjerne oppklare dette.

Statsråd Oddmund Hoel [11:17:29]: Delar av denne gode debatten har, som venta, dreidd seg om fuskdelen av UH-lova. Regjeringa er oppteken av at det må vere betre balanse mellom handling og reaksjon ved brot på eksamensreglane. I proposisjonen har me føreslått fleire endringar om korleis fusk blir handtert og skal handterast.

Me meiner at reaksjonsbruken i større grad enn i dag bør nyanserast ut frå kor alvorleg fuskhandlinga er. Det er det mykje av debatten den siste tida har gått ut på. Ei mindre alvorleg handling bør ikkje føre til like streng reaksjon som ei alvorleg fuskhandling. Når me føreslår å opne for utestenging i opptil to år i særleg grove tilfelle, er ikkje det meint som ei generell utviding. Det er meint å kunne tilpasse reaksjonane til dei særleg grove tilfella av fusk. Me føreslår å gjere vifta av konsekvensar større. Me senkar golvet for dei minst alvorlege tilfella, og me hever taket i dei mest alvorlege tilfella.

Eg må understreke at me må sjå på fusk som eit stort problem i høgare utdanning, og det er nok òg eit aukande problem gjennom fleire heimeeksamenar i kjølvatnet av koronaen og gjennom nye teknologiske moglegheiter. Me må sørgje for at samfunnet har tillit til dei papira som kandidatane våre har med seg ut frå norske utdanningsinstitusjonar, at dei faktisk har lært det som står på vitnemålet at dei kan. Elles set me heile tilliten til universitet og høgskular over styr.

Me gjer òg framlegg om nye føringar for gjenbruk av eige arbeid, det ein kallar sjølvplagiat. Me føreslår at institusjonane normalt ikkje skal kunne ha eksamensreglar som forbyr gjenbruk av eige arbeid som ikkje har gjeve utteljing tidlegare. Gjenbruk av eige arbeid må òg sjåast på som mindre alvorleg enn å plagiere andre, og det må få betydning for reaksjonen.

Ein del av det å ha ein rettsstat går ut på at me har eit rettsvesen som òg prøver dei rettslege spørsmåla som måtte dukke opp. Det er ein viktig del av rettspleia vår. Da må me anke enkelte saker vidare i rettssystemet, og i det mest omdiskuterte tilfellet no skjer det rett og slett – dessverre, må eg seie – fordi det er heilt nødvendig for staten, og for studentane, å få ei rettsleg avklaring på det som oppstod som ein uheldig, uklar rettsleg situasjon.

Til slutt vil eg takke komiteen for eit godt arbeid med universitets- og høgskulelova. Dette er eit utmerkt grunnlag for å arbeide vidare med universitets- og høgskulepolitikken på. Eg har merka meg innspela i den debatten me har hatt.

Sidan me for tida feirar gamle lover, vil eg skrive om Frostatingslova litt: Med lov skal Utdannings-Noreg byggjast, ikkje med ulov øydast.

Elise Waagen (A) [11:20:45]: Jeg tror det er bred politisk enighet om at flere av sakene som omhandler fusk, som har kommet fram i mediene, er uheldig. Det er vel nettopp derfor vi trenger å vedta denne loven nå, også fordi den er tydelig på at vi har klare forventninger til å samordne regelverket, til at institusjonene må bli bedre til å snakke sammen, og at vi trenger tydeliggjøring.

Sakene vi har sett, er ikke greie, men det er ikke et argument for ikke å vedta loven. Det er heller motsatt. Vi trenger tydeliggjøring, og vi trenger det at vi har en klar forventning, som det framgår av proposisjonen, til institusjonene om å samordne seg.

Det kan kanskje være at representanten fra Fremskrittspartiet kom på for et halvt år siden at han ville utsette loven. Da hadde man kanskje hatt god tid, da, til å utvikle egen politikk med det som måtte være alternativet. Det jeg hører nå, er egentlig en gjengivelse av de samme problemstillingene som flertallet er opptatt av i innstillingen, og som også framgår av proposisjonen.

Det er heller ikke noe uenighet i det som ligger i anmodningsvedtaket. Det er også et bredt politisk flertall som er enig i et vedtak som handler om å utsette iverksettelse av utestenging når studenten ønsker det, til etter at klagen er avgjort. Så der er vi helt enige.

Geir Arild Espnes (Sp) [11:22:32]: I dag er jeg her. Hver dag ellers underviser jeg ved universitetet. Den loven vi snakker om nå, gjelder altså meg i veldig stor grad.

Jeg vurderer den loven som legges fram i dag, til å kunne gi en god basis for universiteter og høyskoler i årene som kommer. Jeg vurderer at det som blir sagt om språk, om hvilke språk som skal være framhevet ved universitetet, er veldig viktig. Det er viktig at loven vedtas slik den foreligger akkurat nå, i det forslaget som nå legges fram.

Det som statsråden sier i replikkvekslingen her i dag, er også godt og viktig: Det blir presisert at utvikling knyttet til vårt ansvar for utenlandsstudenter skal beholdes gjennom en god stipendiatordning. Det finnes mange land her i verden som ikke har den samme muligheten til å gi utdanning til dem som trenger det for å ha en profesjonalitet i arbeidet som skal foregå framover på et bredt spekter av områder. Så det er jeg skikkelig glad for.

Når det gjelder fusk, tror jeg at jeg som underviser på universitetet, i hvert fall kan understreke at søkelyset på og oppmerksomheten som finnes omkring fusk i universitetet, har vi aldri hatt før. Det er også viktig at det blir rettferdig, selvfølgelig. Gjennom det som blir foreslått i loven, kan jeg forsikre at vi passer på enda mer enn før. Når det gjelder både plagiat og selvplagiat, tror jeg det er riktig, som statsråden understreker, at det må være en forskjell i registeret på hvilke reaksjoner som skal være med hensyn til fusk og juks.

Vi er selvfølgelig nødt til å bruke de hjelpemidlene vi har for å unngå at slike ting skjer, men vi skal passe på at når det skjer, skal vi også kunne reagere riktig.