Bård Ludvig Thorheim (H) [11:30:11] (ordfører for saken): Den saken vi skal behandle her i dag, er en stor og viktig sak, og jeg tør påstå at alle partiene kjenner på ansvaret ved behandlingen av den.

Jeg vil starte med å takke komiteen for en svært grundig og engasjert behandling. Jeg vil også takke for de mange gode og nyttige høringsinnspillene fra en rekke organisasjoner og bedrifter underveis. Dette har vært en veldig grundig behandling sammenlignet med mange saker på Stortinget.

Historikken er at vi over mange år i Norge har kartlagt særlig området mellom Svalbard og Jan Mayen og sett på hvordan sokkelen ser ut der, med tanke på muligheter for mineralutvinning på norsk kontinentalsokkel. Bakgrunnen for det er at Norge har en helt unik kompetanse, både gjennom virksomheten på sokkelen, de enorme havområdene vi har, og den tradisjonen vi har for en bærekraftig forvaltning. Kartleggingen har også blitt gjort mot et internasjonalt bakteppe. Det er et økende behov for mineraler internasjonalt fordi energiomstillingen i verden til fornybart krever langt flere mineraler, og mange av de mineralene er det forekomster av på norsk sokkel. Samtidig er det blant våre allierte en stor erkjennelse av at vi må kunne utvinne mer av mineralene i vår del av verden for å ha kontroll på forsyningskjedene.

Stortingsmeldingen selv og påfølgende høringer avdekker at det er store kunnskapshull om miljøet i dyphavet og mulige miljøkonsekvenser av denne typen virksomhet, potensielt også for fiskeriene. Høyre kunne på den bakgrunn ikke støtte meldingen sånn som den var framlagt. Men vi er glade for at de fire største partiene på Stortinget, herunder regjeringspartiene, ville sette seg ned sammen og jobbe fram et bedre og bredt forlik om hvordan rammeverket for denne virksomheten kunne se ut. Vi er glade for at det nå er høyere krav til miljø og kunnskap om miljø, at det er krav om et oppdatert kunnskapsgrunnlag, og at det må fremmes en proposisjon for Stortinget som møter forventningene om den kunnskapen vi skal ha, innen den første PUD-en blir behandlet og utvinning kan finne sted. Dette er en trinnvis, kunnskapsbasert prosess som er miljømessig ansvarlig.

Det er selvsagt også innvendinger til det rammeverket som nå har blitt arbeidet fram mellom flere partier, men jeg er overbevist om at eventuell framtidig mineralvirksomhet på norsk sokkel kommer til å være kunnskapsbasert, og at man har god kjennskap til både miljøet og mulige miljøpåvirkninger når man kommer til det tidspunktet da utvinning eventuelt skal finne sted. Det er et legitimt standpunkt å være imot det, men da er det ikke mangel på kunnskap man er imot; da er man imot noen som helst mineralaktivitet på norsk sokkel. Det et legitimt standpunkt. Men slik regelverket er i dag, kan vi gjøre dette på en forsvarlig og miljømessig god måte.

Marianne Sivertsen Næss (A) [11:34:53] (komiteens leder): Utvinning av mineraler og metaller fra havbunnen kan i framtiden bli en ny og viktig næring for Norge og samtidig bidra til å sikre den globale tilgangen på viktige metaller. Behovet for mineraler vil øke sterkt de neste tiårene, og på havbunnen finnes det viktige mineraler som vi trenger for å bygge vindturbiner, solcellepaneler og elbiler som vil være avgjørende for at vi skal nå våre klimamål. Vi bruker også mineraler i en rekke hverdagsprodukter, som vannrør, heiser, batterier og mobiltelefoner.

Den vestlige verden, og spesielt Europa, er i dag i stor grad avhengig av import for å dekke sitt behov for metaller og mineraler. Er det noe vi har lært av de siste årenes energikrise, er det viktigheten av å sørge for egen forsyningssikkerhet. Vi kan ikke, og skal ikke, gjøre oss avhengige av mineraler fra noen få land utenfor Vesten, som Kina eller Kongo. Jeg vil samtidig skynde meg å si at parallelt må også vi som samfunn bli bedre på å ta vare på og gjenbruke de metallene og mineralene vi allerede har.

En beslutning om åpning vil ikke i seg selv kunne føre til noe aktivitet til havs, men det er en forutsetning for leting fra private selskaper. Enhver privat aktivitet knyttet til havbunnsmineraler er avhengig av at man får tillatelse etter havbunnsmineralloven, og det er først etter at områdene er åpnet, og etter en søknadsprosess, at tillatelser til leting og utvinning kan gis til industrielle aktører. Uten en sånn involvering vil vi ikke kunne få avklart hvor store ressurser som faktisk finnes i norske havområder, hvorvidt ressursene kan utvinnes på en forsvarlig, bærekraftig måte, og om ressursene er lønnsomme å utvinne. Det er med andre ord en lang vei fram før utvinning kan bli en realitet, og første steg er altså å stille strenge miljøkrav og å skaffe mye mer viktig kunnskap.

Selskaper som får utvinningstillatelse, vil gjennom et arbeidsprogram i tillatelsens første fase bli pålagt å samle inn data om miljøforhold i de områdene de undersøker, data som i tråd med regelverket skal deles med staten. Så vil kartleggingen i statlig regi fortsette fra Sokkeldirektoratets side og gjennom MAREANO-programmet. Havforskningsinstituttet vil også få et oppdrag om å øke kunnskapen om regionale og lokale havstrømmer, både i Norskehavet og i Grønlandshavet, samt at relevante fagmiljøer, som Universitetet i Bergen, også vil inngå i et samarbeid for å samle inn mer og flere miljødata.

Ved å kombinere kunnskapsinnhentingen fra staten, som fortsetter sin kartlegging av norske havbunnsmineraler og relevante natur- og miljøforhold, med at kommersielle aktører også kan bidra, vil man kunne dekke de kunnskapshullene som nå er påvist. Kunnskapsinnhentingen vil med dette akselereres betydelig.

Samtidig er en føre-var-tilnærming en absolutt forutsetning for all aktivitet. Myndighetene skal altså i forkant av en eventuell utvinning lage et oppdatert og sammenstilt kunnskapsgrunnlag om virkningen for miljøet, og dette oppdaterte kunnskapsgrunnlaget og konkrete krav til utvinning vil ligge til grunn når en eventuell framtidig søknad om utvinning behandles i Stortinget.

Det er altså sånn at det vi gjør i dag, er at vi åpner områder for mineralvirksomhet, men før det skal bli noen utvinning, skal man altså ha på plass et nytt, sammenstilt kunnskapsgrunnlag. Man skal ha den første planen for utvinning til Stortinget for behandling, og det er bare dersom man kan vise til at dette kan foregå på en bærekraftig og forsvarlig måte, at et framtidig storting vil kunne godkjenne en sånn utvinning.

Helt til sist har jeg lyst til å understreke at all aktivitet knyttet til leting etter forekomster er funnet å gi små miljømessige virkninger.

Terje Halleland (FrP) [11:39:24]: Jeg har også lyst til å starte med å takke for et godt samarbeid i forhandlingene som er gjennomført i denne saken, og som har sikret oss et bredt flertall som kan gi aktivitet med utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel.

Behovet for mineraler er stort, og det vil bare øke i tiden framover. Samtidig har vi de senere årene fått oppleve sårbarheten i samfunnet når det er mangel på råvarer, eller at råvarer ikke er tilgjengelig for alle på like vilkår.

Stadig flere mineraler anses nå som kritiske råvarer. Markedet for mange av disse mineralene er konsentrert rundt veldig få aktører, og det er dominert av land utenfor Vesten. Stormaktsrivaliseringen og krigene vi opplever nå, øker risikoen for at tilgangen på råvarer og mineraler kan bli svært utfordrende. Dette bør bekymre flere enn de partiene som utgjør flertallet i denne saken i dag. Europa er i en forsyningskrise på mineraler og er helt avhengig av import av mineraler fra autoritære regimer. Vi kan ikke forvente at andre skal sørge for den tilgangen til mineraler framover. Norge har både et ansvar og samtidig store muligheter.

Det skal gjennomføres en trinnvis åpningsprosess hvor de første tillatelsene skal legges fram for Stortinget. Det kommer til å bli stilt store krav til aktørene. Det skal etableres egne arbeidsprogram for letefasen hvor det blir stilt krav til miljøkartlegging. Det skal vises til konsekvenser for miljøpåvirkning, naturmangfold og forholdet til annen næringsvirksomhet. Vi mener at dette er et forsvarlig rammeverk som sikrer miljøhensyn i hele prosessen.

Norge har gode forutsetninger for å videreutvikle marin industri gjennom 50 års erfaring med aktivitet på norsk sokkel, og det er lang tradisjon for samarbeid mellom myndighetene og industrien. Utvinning av havbunnsmineraler er en lovende næring som vi tror kan skape både verdier og arbeidsplasser i Norge. For å lykkes med dette er det viktig å tilrettelegge for de selskapene som nå vil satse på norsk sokkel. Vi vet hvor viktig det er med forutsigbare rammevilkår for næringsaktørene, spesielt i en næring som er helt i starten.

Nå skal myndighetene sammen med aktørene tilegne seg mer kunnskap om mineralforekomster og miljø på store havdyp, samtidig som aktørene skal få tilstrekkelig forutsigbarhet for å investere i en ny næring. Det brede flertallet på Stortinget som i dag ønsker å åpne for havbunnsmineraler, er den viktigste forutsigbarheten vi kan gi aktørene.

Det er mange som er bekymret for konsekvensene av dagens vedtak. Jeg tror det er svært viktig at det er akkurat i Norge dette vedtaket blir gjort. Alle vet at det kommer til å bli utrolig strenge krav til prosesser og til aktørene. Vi legger opp til miljøstandarder langt over det som eksisterer i dag, og der vi får mineralene våre fra i dag. Her har Norge muligheten til å gå foran og etablere internasjonale standarder for utvinning av havbunnsmineraler.

Forutsetningen for utvinning av mineraler på havbunnen er at ressursene utvinnes på en lønnsom måte, med akseptabel miljøpåvirkning og i sameksistens med andre næringer. Mineralaktivitet på havbunnen vil kreve kapital. Det må ha et langsiktig perspektiv og krever stabile og ikke minst forutsigbare rammebetingelser. Det håper jeg vi gir med dagens vedtak.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [11:43:51]: Først vil jeg takke for et godt og konstruktivt samarbeid i komiteen, og for at flertallet har kommet til enighet om en åpningsprosess for havbunnsmineraler på norsk sokkel. Dette gir forutsigbarhet for det som kan bli en ny og viktig havnæring for Norge, og som også vil kunne bidra med kritiske råvarer til en verden i omstilling.

Behovet for mineraler på verdensbasis er raskt voksende. Etterspørselen etter ulike kritiske og strategisk viktige mineraltyper som litium, kobolt og kobber forventes å mangedobles innen 2040. Samtidig er dagens produksjon, samt planlagt ny produksjon, langt under det forventede etterspørselsnivået.

En tilstrekkelig og pålitelig tilgang på mineraler er avgjørende for at verden skal lykkes med den globale energiomstillingen, og for at Norge skal oppnå ønsket samfunnsutvikling. Økt gjenbruk av metaller og økt forskning på alternative materialer vil ha en viktig rolle for å dekke verdens behov, men vil alene ikke være nok. Tilgangen på nye, «jomfruelige» mineraler må derfor økes, og tilgjengelige forekomster må utforskes.

Tilgangen på mineraler handler om beredskap og sikkerhet. I dag er utvinning og prosessering for mange mineraler og metaller konsentrert til noen få land utenfor Vesten, og i Europa er en i stor grad avhengig av import for å dekke sitt behov for metaller og mineraler. En slik avhengighet er for Senterpartiet helt uholdbar.

Sikre forsyningslinjer av kritiske råvarer for vårt samfunn blir stadig viktigere i en mer uforutsigbar omverden. Vi kan ikke tillate at utviklingen og omstillingen av våre samfunn avhenger av velviljen til totalitære og ustabile regimer. Flere av våre allierte har allerede innført tiltak for å bedre tilgangen på strategiske og kritiske mineraler, og Norge bør bidra med å øke forsyningssikkerheten for oss selv og våre allierte dersom vi kan gjøre dette på en mer bærekraftig og forsvarlig måte.

Norge har lang erfaring med trygg utvinning av naturressurser på sokkelen, med strenge krav til miljø og sikkerhet. En ny næring for mineralutvinning til havs skal bygge videre på den tradisjonen. Hensynet til miljø, bærekraft og sikkerhet skal ivaretas i alle ledd i åpningsprosessen. Norge har gode muligheter for å bidra med nye mineraler til verdensmarkedene og styrke vår forsyningssikkerhet av viktige mineraler, med strengere krav til bærekraft, sikkerhet og arbeidsrettigheter enn det dagens forekomster utvinnes etter. Den muligheten mener vi at Norge må gripe.

Kunnskapshullene om dyphavene og konsekvensene av en mineralutvinning skal tettes i letefasen. Staten skal nå, sammen med interesserte private aktører, begynne kartleggingen av mineralressursene og innhente miljødata i en letefase. Teknologi for utvinning skal utvikles og godkjennes etter strenge miljøkrav. Et nytt kunnskapsgrunnlag skal sammenfattes før de første utvinningstillatelsene kan godkjennes av Energidepartementet og Stortinget. Dette skal sikre et godt kunnskapsgrunnlag før en beslutning om utvinning godkjennes av norske folkevalgte her i denne sal. Dersom en utvinning ikke er mulig å utføre på en miljømessig forsvarlig måte som også ivaretar hensynet til våre andre havnæringer, vil ikke en utvinningstillatelse godkjennes.

Det er for tidlig å si hvordan en eventuell utvinning vil foregå, om det er lønnsomt, eller om det er mulig å gjøre dette på en bærekraftig og forsvarlig måte. Derimot er det ikke for tidlig å si, slik det brede flertallet i denne salen nå gjør, at vi må utforske forekomstene og tilegne oss mer kunnskap om havmiljøet i dyphavet. Dersom funnene er lønnsomme og en utvinningstillatelse gis, vil det kunne gi nye arbeidsplasser, øke vår egen og alliertes forsyningssikkerhet og bidra til verdens energiomstilling.

Lars Haltbrekken (SV) [11:48:34]: De siste dagene har NRK satt søkelyset på mange inngrep i naturen de siste fem årene som har gjort at vi har mistet veldig mye verdifull natur. Fram til i dag har visse deler av naturen vært utilgjengelig for oss mennesker, f.eks. den som har vært under en konstant kappe av is i Arktis, eller den naturen som er på mange tusen meters dyp. Disse delene av kloden har stort sett fått være i fred for oss mennesker, men i dag vil stortingsflertallet det annerledes. Nå skal vi slippe gruveselskapene til, så de kan herje på havbunnen – med miljøkonsekvenser vi ikke aner rekkevidden av.

En rekke av våre fremste miljøeksperter har i klare ordelag, som det er umulig å misforstå, advart mot å åpne for gruvevirksomhet langt, langt nede i havdypet. Miljødirektoratet skrev i sin høringsuttalelse:

«Konsekvensutredningen (KU) gir, etter Miljødirektoratet vurdering, ikke beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs. KU viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger. Videre inneholder den ikke vurderinger av om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte.»

I innstillingen understreker flertallet at «Norges tradisjon og omdømme for ansvarlig bærekraftig forvaltning av naturressurser og havområder skal ivaretas i utformingen av krav og rammevilkår». Da spør jeg meg: Hvilken tradisjon og hvilket omdømme for ansvarlig bærekraftig forvaltning av naturressurser og havområder er det flertallet snakker om? Er det den som blindt overser og trosser de klare faglige advarslene mot oljeboring i sårbare havområder, som alle disse partiene har gjort seg skyldig i? Er det tradisjonen for å se bort fra vitenskapen når iskantsonen og oljeboring i iskantsonen diskuteres, de snakker om? Eller er det tradisjonen med å se bort fra den konklusjonen jeg nettopp leste opp fra Miljødirektoratet, de viser til?

Jeg kan være med på understrekingen av at det er en tradisjon for disse partiene å se bort fra og trosse klare miljøfaglige råd, men spesielt ansvarlig eller bærekraftig er ikke denne tradisjonen, og omdømmet de snakker om, blir stadig dårligere.

Jeg tror dem rett og slett ikke når de sier at «rammeverket for mineralvirksomhet på norsk sokkel skal bidra til høye miljøstandarder for slik virksomhet også internasjonalt». Jeg tror dem heller ikke når de sier at de forventer at hensynet til fiskerinæringen, habitat og fauna skal ivaretas i utvinningstillatelsene. All erfaring viser det motsatte.

Jeg spør meg: Hva skal de med innspill fra øvrige berørte statlige etater, herunder Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet, i forbindelse med utarbeidelse av forslag til arbeidsprogram for utvinningene, som de skriver? Jeg har mine sterke tvil om at de kommer til å lytte til disse innspillene uansett. De har i hele denne saken vist at de ikke lytter til dem, verken de klare advarslene fra Miljødirektoratet, fra Havforskningsinstituttet eller fra andre.

Da har jeg større tiltro til næringslivet. Det må være et tankekors for et parti som Høyre, som liker å fortelle oss at de er på næringslivets side, at store deler av næringslivet ikke ønsker denne virksomheten. Konserndirektøren for kapitalforvaltning i Storebrand skrev i et innlegg i E24 8. desember i fjor: «Det er verken miljømessig eller økonomisk lønnsomt å utvinne mineraler fra havbunnen.»

Han viser til flere forskningsrapporter som er kritiske til behovet for mineralene som finnes, og om det er bruk for dem i det grønne skiftet. Han viser også til en global koalisjon av 153 finansinstitusjoner, som representerer verdier som er 18 ganger større enn oljefondets verdier. Denne koalisjonen har forpliktet seg til å redusere sine negative påvirkninger på naturen, og de sier at de ikke vil bruke mineralene fra dyphavet. Dette er selskaper som Samsung, Google, Volvo og BMW.

Selv om flertallet her i dag åpner for å spille hasard med livet i havet, har jeg tro på at næringslivet kommer til å stoppe dette.

Jeg tar opp de forslag SV står bak.

Sofie Marhaug (R) [11:53:56]: Dette er en mørk dag for naturen. Miljødirektoratet og samtlige miljøorganisasjoner og fiskeriorganisasjoner er mot det som Stortinget kommer til å vedta i dag. Til og med Equinor, som antakeligvis kan mest om norsk sokkel, og som kjenner norsk sokkel best, er negativ til å åpne for å lete etter havbunnsmineraler og drive med gruvedrift i Arktis. Det disse organisasjonene har bedt oss om, er ikke de justeringene som regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet har kommet med. Det de har bedt oss om, er en pause. Vi har ikke nok kunnskap, og vi kommer ikke til å få nok kunnskap. Den letingen som man nå skal åpne for, er første steg til utvinning, altså første steg til gruvedrift – det henger sammen.

Saksordføreren snakket om et internasjonalt ansvar. Her er det også verdt å minne om at vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på naturen, for å stoppe kappløpet mot bunnen. Norge er faktisk et unntak. Det er ikke vanlig å åpne for gruvedrift på havbunnen. Vi er altså ledende i et angrep på sårbar natur. Vi skiller oss ut i verdenssammenheng som verstinger. Som sagt er leting og utvinning uløselig knyttet sammen.

Den sikkerhetsmekanismen der Stortinget skal få de første planene for utvinning til behandling, er jeg dessverre redd for at får liten eller ingen betydning, og jeg skal forklare hvorfor jeg tror det. Det er fordi akkurat de samme partiene lar saklige argumenter som vi har fått høre, ikke minst gjennom en grundig høring, som vi har blitt advart mot mange, mange ganger nå, prelle av som om de var dekket av teflon. Det er ingenting som går inn på regjeringspartiene eller Høyre og Fremskrittspartiet. I stedet kjører de gjennom dette forslaget om å åpne for gruvedrift på havbunnen med en sikkerhetsmekanisme som de samme partiene kommer til å bruke til å si ja til utvinning. Vi får se når tiden kommer, men jeg tør vedde på at akkurat de samme partiene vil stemme for å si ja til utvinning når søknadene kommer. Når det gjelder de gamle argumentene som handler om føre var, som handler om artsmangfold, og som handler om at vi skal ta vare på naturen, også i et internasjonalt perspektiv og i et framtidsperspektiv, kommer de samme partiene ikke til å la seg rikke når vi får disse planene til behandling.

Det framstilles ofte som at vi må gjøre dette, at vi ikke har noe valg, at vi er nødt til å ødelegge enda mer av naturen på grunn av det grønne skiftet, på grunn av mobiltelefoner, eller hva man bruker som unnskyldning. Men denne tankegangen tar ikke hensyn til at jordens ressurser er begrensede. Vi vet ikke hva vi ødelegger når vi begynner å tukle med havbunnen i Arktis. Men det er veldig effektivt å si at vi må gjøre noe, og at vi ikke har noe annet valg. Det er et effektivt politisk pressmiddel, men det er altså veldig, veldig få – om noen – stater som gjør det som Norge er i ferd med å gjøre nå. Det er ekstremt kontroversielt. Det er ikke noe vi må gjøre. Sannheten er at større grad av resirkulering og redusert forbruk er det som ville gjort Norge bedre rustet sikkerhetspolitisk, som ville gjort oss mer uavhengige, og som en rik og sterk stat har vi gode forutsetninger for det. I stedet åpner vi nå for privat cowboy-virksomhet på havbunnen i Arktis. Det er veldig spesielt.

Jeg gjentar: Dette er en mørk dag for norsk natur. Vi vet ikke konsekvensene av det vi vedtar i dag.

Ola Elvestuen (V) [11:59:18]: Saksordføreren var inne på alvoret rundt den beslutningen som flertallet er i ferd med å ta i dag. Jeg vil nok påstå at det er lenge siden energi- og miljøkomiteen har behandlet en sak, eller Stortinget har tatt beslutning i en sak, som har større internasjonal betydning enn det som er tilfellet med det Stortingets flertall er i ferd med å gjøre nå. Vi er det første landet i verden som, hvis flertallet holder på disse standpunktene, vil gå inn for å åpne for mineralutvinning på havdypene, altså ned mot 4 000 meter, med det helt unike biologiske mangfoldet som er der, i enorme områder – det første landet i verden som åpner. Det er det vi gjør, selv om det er en beslutning om at de første sakene om utvinning skal tilbake til Stortinget.

Som representanten Haltbrekken var inne på: Det er få saker Stortinget har fått hvor det faglige rådet mot ikke å gjøre det, er så tydelig som i denne saken. Miljødirektoratet mener at konsekvensutredningen ikke oppfyller kravet i havbunnsmineralloven, og kan heller ikke se at naturmangfoldloven er lagt til grunn. De mener at konsekvensutredningen «viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger» når det gjelder det som skal settes i gang. Man sier at mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen «vil ha betydelige irreversible konsekvenser for det marine miljøet». Havforskningsinstituttet mener at det er «alvorlig kunnskapsmangel om naturforhold og bunnstrømmer i utredningsområdet». Tydeligere tale fra fagmiljøer er vel sjelden – eller aldri – sett i saker som er kommet til Stortinget.

Vi er da det første landet i verden som går inn for å åpne for gruvedrift på havbunnen. Det gir et fryktelig dårlig signal i forhold til Norges miljøanseelse. Vi har jo tidligere plassert oss sånn at vi skal ligge i front når det gjelder å ta vare på verdens hav.

Flertallet bruker som argument at dette er mineraler som vi er helt avhengige av, at nå er det en dominans av Kina – og det er det, enkelte mineraler opp mot 100 pst. – og at det er nødvendig for å klare det grønne skiftet. For det første: Vi trenger ikke dette for å få til et grønt skifte. Det grønne skiftet må komme mye raskere. For å få utvinning på havbunnen er det snakk om 10–15–20 år – i beste fall. Det europeiske vitenskapsakademiet mener at det ikke er nødvendig. Dette vil vi og dette må vi klare, fordi utslippskuttene må komme mye raskere enn disse utvinningene vil kunne få på plass.

Så bringer man inn det sikkerhetspolitiske argumentet om at vi trenger disse mineralene for å få mindre avhengighet av Kina. Men sannheten er, og risikoen er, at flertallet, ved å gå inn for denne saken og drive fram mineralutvinning på havbunnen i Norge, er med på å åpne døra for like stor kinesisk dominans også i utvinning av havbunnsmineraler. Det er tre, kanskje fire, land i verden som nå er pådrivere for gruvedrift på havbunnen. Det er Norge, det er Kina, det er Cookøyene, og det er Nauru. Der den store diskusjonen pågår, der vi blir en døråpner, er i Den internasjonale havbunnsmyndigheten, ISA, hvor dette jobbes for. Kina har posisjonert seg både med at det er de som har den største tildelingen av arealer internasjonalt, arealer på størrelse med Storbritannia, og også viser den største viljen til å sette i gang. Nå er vi en døråpner for den samme posisjoneringen. Det er det ikke bare jeg som sier, det skriver de i Washington Post og andre internasjonale medier.

Samtidig med at vi ligger i front for å åpne, ser vi en verden som går mer og mer imot. Nå er det vel nærmere 30 land som alle har markert at de vil ha et moratorium når det gjelder utvinning på havbunnen. Jeg mener at er det noe Norge har sikkerhetspolitisk interesse av, er det å ta det samme standpunktet i Den internasjonale havbunnsmyndigheten og ikke gå videre med den åpningen som flertallet gjør.

Une Bastholm (MDG) [12:04:39]: Jeg er vokst opp med hiten «Bruk hodet – vi har bare en klode». I de fleste saker hvor miljøet og naturen taper, kan man i alle fall se sånn cirka hvordan flertallet har brukt hodet sitt. Man kan se sånn cirka hvilke miljøhensyn som har blitt veid opp mot hvilke andre hensyn.

Det som sjokkerer meg mest med denne saken, er at man går inn for en åpning av mineralvirksomhet på havbunnen uten engang å vite hvilken kunnskap vi mangler. Dette er et område av kloden som vi ikke har kunnskap om. Det gjør at Miljødirektoratet sier tydelig at det ikke finnes beslutningsgrunnlag her. Vedtaket Stortinget gjør i dag, er kanskje ulovlig fordi det bryter kravet om konsekvensutredning. Det går ikke an å konsekvensutrede noe man har så lite kunnskap om at man ikke vet hvilke konsekvenser det kan ha, eller engang hvilke miljøkrav det kan være mulig å sette for å unngå en naturpåvirkning som vi er pålagt å unngå.

Det overrasker meg stort at konservative Høyre har valgt å gå inn for denne åpningen. At regjeringen har et press på seg etter at et sånt ønske har funnes i en del år, og ikke ønsker å bruke penger på den nødvendige kartleggingen som bør skje i offentlig regi, kan man til en viss grad forstå, men at Høyre bidrar til det flertallet i Stortinget, forundrer meg veldig. I denne saken hadde det vært helt fint å si at nå sender vi meldingen tilbake til regjeringen, og vi ber om mer kunnskap før vi tar stilling.

Dagens beslutning om å åpne store deler av Norskehavet for mineralutvinning på havbunnen bryter med viktige prinsipper om kunnskapsbasert forvaltning og også det grunnleggende prinsippet om å være føre var. Stortingsflertallet overkjører rådene fra sine egne faginstanser og ignorerer også motstand og advarsler fra sine nærmeste naboland.

Denne beslutningen har minst fire alvorlige varsellamper som hver for seg kunne vært tilstrekkelig til å be om å vente og heller hente mer kunnskap først.

Den første fallgruven er at det er miljøfaglig useriøst. Etter Miljødirektoratets vurdering er det rett og slett ikke beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs. De viser videre til «vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger». At så klare advarsler fra regjeringens egne fagfolk blir så grundig overkjørt, er skremmende. Et minstekrav burde vært å etablere et moratorium mot gruvevirksomhet på havbunnen fram til vi har mer kunnskap, noe Miljøpartiet De Grønne sammen med flere andre partier her i dag fremmer forslag om. Det ville for øvrig også vært i tråd med synet til Storbritannia, Sverige, Frankrike, Tyskland, Finland, Canada, Brasil og EU.

Den andre fallgruven er at vi gambler med fiskeriressursene våre. Havet rundt Svalbard og sørover mot Norge er rikt på fisk, og det er godt forvaltet i dag. Å åpne for gruvevirksomhet i dette området er et eksperiment med fiskebestander som har skapt liv og inntekt og bosetting både i Norge og i mange andre land i århundrer. Vi vet at økosystemene i havet henger sammen, men vi vet for lite om artene på havbunnen til å forstå hvordan gruvedrift vil påvirke sild, torsk og hval. Det eneste vi vet, er at mineralvirksomhet vil ha betydelige og irreversible konsekvenser for det marine miljøet, og vi kan legge til det vi ellers vet – at havet er under stort press også fra andre påvirkninger, bl.a. klimaendringer, forurensning og aktivitet i havet.

Den tredje alvorlige fallgruven er at Norge setter en farlig internasjonal presedens, både ved å være først ute med å slippe industrien løs på naturen i dyphavet, og ved å sette en ekstremt slurvete standard for hva slags kunnskap som trengs. Her setter Norge et eksempel som vil bli brukt til å legitimere uforsvarlige åpningsprosesser andre steder i verden.

Det fjerde store problemet er at vi tråkker rett ut i et utenrikspolitisk farvann med mye sjø, som min morfar ville kalt det. Han er vokst opp i et fiskerbondesamfunn langt ute i havgapet. Her er det mye bølger. Det er det ikke redegjort for i det hele tatt i stortingsmeldingen. Debattert i offentligheten eller vurdert av Stortingets utenrikskomité er det heller ikke. En lang rekke land har fiskeriinteresser som kan bli påvirket av gruvedrift. Komiteen har også mottatt høringsinnspill som påpeker akkurat dette, at dagens vedtak kan medføre friksjon og oppmerksomhet rundt Norges tolkning av traktaten.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [12:09:57]: Kristelig Folkeparti går også mot den åpningen som flertallet kommer til å vedta i dag, og vi er bekymret for konsekvensene av dette. Som flere har vært inne på allerede, er det store kunnskapshull i grunnlagsrapportene som har blitt forelagt regjeringa da den behandlet saken. Spesielt vil jeg trekke fram fiskeri og miljø. Det har vært fokusert mye på de konsekvensene vi ser på naturen allerede, og nå går vi altså inn i et nytt farvann, som i verste fall kan medføre stort tap av viktig biologisk mangfold. Jeg vil også si, etter å ha vært borti veldig mange saker, at jeg knapt har vært borti en sak med så sterk faglig kritikk og fraråding som det er i denne saken. Flere har referert til det, enten det er til Miljødirektoratet, med sine tydelige råd, eller til Havforskningsinstituttet, med en tydelig beskjed til regjeringa.

I denne saken åpnes det et enormt område, og vi vet hvordan dette veldig ofte går. Dette er et ja i dag, så blir det investert mye penger for å se om dette er mulig, og så er faren veldig stor for at det også presses fram et ja i neste omgang. Jeg vil si at når en ikke lytter til de innvendinger som ligger på bordet i dag, hvorfor skal en lytte til de innvendingene som eventuelt kommer i neste runde? Kristelig Folkeparti legger forvalteransvaret til grunn. Vi legger føre-var-prinsippet til grunn. Vi burde hatt mer kunnskap før en fattet vedtak om å åpne.

Jeg vil også si, til det geopolitiske, at vi har en sårbarhet knyttet til mineraler. Jeg synes det er et viktig poeng, og jeg er bekymret for tilgangen på mineraler. Jeg har stor tro på at vi klarer å gjenvinne mer, og at vi klarer å finne løsninger på dette. Vi kommer til å ha behov for mye mineraler. Jeg vil også understreke at det heller ikke er sånn at mineraler som vi i dag bruker og er helt avhengig av, utvinnes på en veldig positiv måte alle steder – det har jeg en grunnleggende skepsis til. Så utgangspunktet til Kristelig Folkeparti er at vi er positive til mulighetene som kan ligge der, men da må vi også være sikre på at det vi gjør, ikke medfører stor skade på fiskeri eller natur. Derfor, med føre-var-tilnærmingen, mener jeg at en burde kunne tatt seg tid til å gå noen runder, få mer kunnskap og få mer sikkerhet før en går til åpning.

Til slutt vil jeg bare legge til at sånn vi ser det, er det positivt at Høyre får til endringer i saken, bl.a. dette med at saken skal innom Stortinget. Det mener jeg er bra. Det er også flere andre elementer som ligger der, og jeg hører at det er et stort ønske om å ta et ansvar også for natur og miljø fra de som kommer til å stemme for dette i dag. Likevel mener vi at det ikke er nok, og vi frykter, som sagt, at når en først går til åpning, er det vanskelig å si nei i neste omgang. Når en ikke velger å lytte til det kunnskapsgrunnlaget vi har i dag, stiller jeg meg store spørsmål ved om en vil gjøre det i neste omgang.

Statsråd Terje Aasland [12:13:23]: Først vil jeg takke komiteen for et grundig og godt arbeid med stortingsmeldingen gjennom den innstillingen vi nå behandler. Jeg er glad for at det er et bredt flertall for forslaget om åpning av et område på norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet. Det sikrer grunnlaget for det som kan bli en ny havnæring for Norge, og det skaper forutsigbarhet for industriaktører som vurderer å investere i leting og kartlegging av mineralforekomster på havbunnen.

Vi vet veldig godt at verden trenger mineraler. Etterspørselen etter mineraler og metaller er forventet å øke betydelig framover, i takt med økt utrulling av fornybare energiløsninger, elbiler og økt elektrifisering av samfunnet. Mineralene som vi skal bruke i det grønne skiftet, må komme fra et sted. I dag er det slik at viktige mineraler som samfunnene våre er avhengige av, og som vi bruker hver dag, ofte utvinnes på steder med dårligere miljøstandarder og arbeidstakerrettigheter enn det vi normalt vil bekjenne oss til. Vi har et moralsk ansvar også for hvordan vi får tak i innsatsfaktorene som vi er avhengige av å bruke for utviklingen av samfunnet vårt.

Produksjon og prosessering er i dag for mange mineraler og metaller konsentrert til noen få land utenfor Vesten, og i den vestlige verden, og spesielt Europa, er vi i stor grad avhengige av import for å dekke metallbehovet som vi har selv. Denne produksjonsstrukturen kan gi utfordringer for forsyningssikkerheten for vestlige land. Vi så hva som skjedde med energimarkedene da russisk gass falt bort: Europa hadde blitt for avhengig av én leverandør. Dagens geopolitiske situasjon gjør det derfor enda viktigere enn før at de globale forsyningskjedene for metaller er diversifiserte, at vi i den vestlige del av verden ikke blir sårbare ved bortfall av forsyninger fra enkeltland vi ikke ønsker å gjøre oss avhengige av.

Mineraler på havbunnen, inkludert fra Norge, kan på sikt spille en viktig rolle i framtidig forsyning av metaller. Norge har et ansvar for å forvalte også disse naturressursene ansvarlig og kunnskapsbasert. Derfor mener jeg vi skal undersøke mulighetene for å utvinne havbunnsmineraler i Norge, så lenge det kan gjøres bærekraftig, forsvarlig og lønnsomt. For å få den kunnskapen trenger vi at flere leter, og det krever at områder åpnes for slik virksomhet. Regjeringen har derfor foreslått å åpne et område på norsk kontinentalsokkel slik at også kommersielle selskaper kan bidra med å avklare hvorvidt ressursene er lønnsomme, og om utvinningen kan gjennomføres på en bærekraftig måte – og jeg understreker: på en bærekraftig måte.

Slik kommersiell virksomhet er i en svært tidlig fase. Det er fortsatt kunnskapshull som må fylles før utvinning eventuelt kan starte. Regjeringen legger derfor opp til en skrittvis tilnærming til havbunnsmineralvirksomheten og vil etter en åpning velge ut mindre avgrensede områder som gjøres tilgjengelige for leting og kartlegging i første omgang. Med tillatelsen vil det følge krav til kunnskapsinnhenting og datainnsamling.

En åpning av områder er ikke det samme som at det gis tillatelse til utvinning. Det er et betydelig arbeid som skal gjøres før det kan skje, og hele prosessen skal gjennomføres basert på en skrittvis og føre-var-tilnærming. Finner man at den konkrete foreslåtte utvinningen kan gjøres bærekraftig og forsvarlig, vil det også kunne bety arbeidsplasser og verdiskaping langs hele kysten og bidra til at leverandørindustrien kan få flere bein å stå på. Jeg har god tro på at næringen, kunnskapen og teknologiutviklingen vil vise at utvinning kan skje på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Norge har i dag en lang og stolt tradisjon for en helhetlig og god forvaltning av ressursene våre. Vi har lang erfaring med næringsvirksomhet, og vi har sterke forsknings- og teknologimiljøer knyttet til olje- og gassvirksomheten, havet og ressursene i havet. Dette er et godt utgangspunkt for å kunne utvikle lønnsom mineralvirksomhet på havbunnen, og det som kan bli en ny og viktig havnæring for Norge.

Irene Ojala (PF) [12:36:59]: Fire partier på Stortinget vil i dag gi flertall for å åpne et område på størrelse med Storbritannia for utvinning av havbunnsmineraler. Flertallet gjør det mot rådet til flere viktige fagetater, som Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet. Flere land går imot Norges planer. Blant disse er Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Årsaken til motstanden er at de mener vi har altfor lite kunnskap om miljøpåvirkningene denne typen gruvedrift vil ha. Det er også noe flere representanter har påpekt i dag. Flere store globale selskaper har også vendt tommelen ned for utvinning av havbunnsmineraler. Ja, listen over motstandere av Norges planer er svært lang.

For dem av oss som forstår at dagens vedtak vil gi Norge et omdømmeproblem, kan det likevel være håp i hengende snøre. Det er muligheter for at vedtaket Stortinget gjør i dag, kan bli kjent ugyldig. Advokat og ekspert på havrett Elise Johansen i advokatfirmaet Wikborg Rein har gjort en utredning om regjeringens konsekvensutredning for WWF, og hun konkluderer med at regjeringens konsekvensutredning ikke er grundig nok i henhold til lov om mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen, altså havbunnsmineralloven. Det kan bety at dagens stortingsvedtak vil være ugyldig fordi konsekvensutredningen ikke tilfredsstiller kravet i § 2 i havbunnsmineralloven.

Høsten 2021 tok Jonas Gahr Støre over som leder i det internasjonale havpanelet. Kort tid etter sendte Statsministerens kontor ut en pressemelding der Støre pekte på følgende:

«Norge er et foregangsland innen havforvaltning. Havpanelet representerer et viktig arbeid Norge har startet for bærekraftig havforvaltning globalt og som vi sammen med våre partnere må sørge for blir virkelighet.»

Hadde statsministeren vært her, skulle jeg ha spurt ham: Hvor bærekraftig er det med gruvedrift på havbunnen, der vi skal skrape av metallskorpen på bergveggene nede i dypet etter ostehøvelprinsippet?

Havforskningsinstituttet og mange andre mener, som nevnt tidligere, at åpning av gruvevirksomhet på havbunnen uten god nok kunnskap om miljøpåvirkningene vil svekke Norges omdømme. I sitt høringssvar skriver Havforskningsinstituttet bl.a.:

«Med en åpning av utredningsområdet for mineralvirksomhet som skissert i KU vil Norges omdømme som fiskerinasjon og pålitelig partner i havspørsmål svekkes.»

Noen ganger møter man seg selv i døren, og nå er det Norges tur til å møte seg selv i døren. Gjennom flere år har vi i Norge pøst ut hundretalls millioner til bevaring av regnskog og har hatt pekefingeren høyt hevet når det gjelder andre lands manglende omtanke for klima og miljø. Det er viktig at vi spør oss selv: Er Norge som havnasjon tjent med et omdømmetap i den skalaen vi nå ser komme? Det bør vi tenke nøye over.

Bård Ludvig Thorheim (H) [12:40:11]: Jeg vil kommentere debatten. Jeg setter særlig pris på representanten Ropstads innlegg. Han ser at her har man gjort et stort arbeid ved at det rammeverket som først var foreslått, er gjort bedre på akkurat de punktene som etterspørres fra opposisjonen. Så er spørsmålet om det er langt nok, om det er forsvarlig nok.

Også det representanten Ropstad kom inn på med petroleumsnæringen, synes jeg er et veldig relevant poeng, for det er jo slik at alle partiene her i salen synes det er greit at man leter etter olje og gass i områder som man ikke har full kunnskap om. Men vi har stor kunnskap om hvordan man kan forvalte den typen leting og utvinning, slik at vi får den kunnskapen innen man gir godkjennelse for utvinning. Det er den metodikken, den unike erfaringen Norge har, vi anvender på havbunnsmineraler, og som også gjør det naturlig at nettopp Norge er tidlig ute, fordi vi har den kunnskapen, sammen med kunnskapen om bærekraftig havforvaltning.

For å komme litt inn på det med den kunnskapen: Man er nødt til å ha kommersiell letevirksomhet for å få miljødata fra de områdene som er interessante, i tillegg til den forskningen i statlig regi som har foregått i mange år, og som Stortinget også har bevilget penger til å fortsette med. All den kunnskapen blir akkumulert, og Stortinget har veldig høye forventninger til det kunnskapsnivået man skal ha før man eventuelt gir grønt lys til at man kan gå videre med utvinning. Det med kunnskap, som virker å være et sentralt spørsmål for mange her, er derfor veldig godt ivaretatt gjennom både meldingen, havbunnsmineralloven og enigheten, og de kravene som kommer fram i den enigheten.

Marianne Sivertsen Næss (A) [12:43:03]: Jeg vil også kommentere noen av de påstandene som kommer fra talerstolen i dag. Den kanskje viktigste er at det er flere som sier at vi ikke vet konsekvensene av det vi gjør i dag. Jeg vil si at vi vet ganske godt hva vi gjør.

For det første vet vi at aktivitet knyttet til leting etter forekomster er funnet å gi små miljømessige virkninger. Vi vet ganske mye om det å lete og letefasen. Så setter vi i gang en akselerering av kunnskapsinnhentingen, nettopp for å dekke de kunnskapshullene som er avdekket. I tillegg til denne forsterkede kunnskapsinnhentingen i statlig regi skjer nå det at private aktører inviteres inn, og de vil da få et arbeidsprogram hvor det stilles strenge krav. Blant annet er det krav om at de dataene som de henter inn, skal deles med staten.

Så er det slik at man åpner et område for å kunne starte leting, men man starter ikke å lete i hele dette området. Det er et lite område som vil bli lyst ut, og hvor man kan søke om å få tillatelse til å lete. Dersom man i det lille området hvor man leter, skulle finne at det kan vurderes som lønnsomt å utvinne, skal man også komme med en prosjektspesifikk konsekvensutredning, og programmet for den konsekvensutredningen skal ut på høring. Det samme skal konsekvensutredningen når den er ferdig. Her skal man også kunne bevise, når man eventuelt kommer med en søknad, at det kan utvinnes på en bærekraftig og forsvarlig måte.

I tillegg har myndighetene fått på plass et oppdatert og sammenstilt kunnskapsgrunnlag som skal ligge til grunn for den eventuelle søknaden som kommer til Stortinget for behandling, noe som er det ekstra steget som er lagt inn i denne prosessen gjennom Stortingets behandling – og også det skal på høring. Det vil altså være en rekke anledninger for oss til å kunne få både tilgang til og åpenhet rundt hva som ligger til grunn for en eventuell behandling av en framtidig søknad om utvinning.

Jeg tenker at det er viktig å påpeke at retorikken her i dag er som om vi åpner for gruvedrift eller utvinning i morgen. Det er ikke det vi gjør, vi går i gang med leting for å dekke kunnskapshull. Vi skal hente kunnskap først.

Så vil jeg bare påpeke at utvinning kun vil tillates dersom den framtidige kunnskapen viser at ressursene kan utvinnes på en både bærekraftig og forsvarlig måte, og at man sikrer sameksistens med fiskeri og andre aktører til havs.

Irene Ojala (PF) [12:45:45]: Regjeringen skriver på sin hjemmeside at Norge har store forventede havbunnsmineralressurser i sikte. Når man forventer noe, kan det jo gå både i positiv og i negativ retning.

Helt siden Gro Harlem Brundtland i 1987 leverte sluttrapporten Vår felles framtid, har Norge skrevet under på samtlige internasjonale klima- og naturavtaler. En av avtalene er den globale havmiljøavtalen Norge underskrev så sent som i mars 2023. Avtalen styrker havretten og en internasjonal miljøforvaltning på en måte som er i tråd med Norges interesser som havnasjon.

Vi i Pasientfokus har lest høringssvarene, og vi har lest Meld. St. 25 for 2022–2023, om mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel, meget nøye. Og jeg lurer faktisk på: Hva i all verden er det regjeringen, sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, har forstått om gruvevirksomhet til havs som svært få andre i verden forstår?

I november skrev 119 europeiske parlamentarikere et brev til norske politikere og ba oss si nei til regjeringens forslag. Urfolk fra 34 ulike land og 54 urfolksgrupper har bedt om et forbud mot mineralleting til havs. Ti norske miljøorganisasjoner har krevd at regjeringen legger planene på is. Til og med det norske miljødirektoratet har slaktet konsekvensutredningen som stortingsmeldingen bygger på, og sier bl.a. at den viser vesentlig kunnskapsmangel om natur, teknologi og miljøpåvirkning, og at den ikke inneholder vurderinger av om og hvordan det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte. Vi er jo et land som mange ganger har sagt at vi skal være føre var i naturspørsmål. Er vi det?

Havforskningsinstituttet har også sett på områder som benevnes som «særlig verdifulle og sårbare områder». De går heller ikke god for regjeringens planer.

Det er flere land som ønsker et midlertidig forbud mot gruvevirksomhet til havs. Allikevel føler jeg meg ganske presset når vi i dag er her i denne sal og skal stemme over det som av regjeringen oppfattes som riktig. Er vi da umoralske, vi som sier at nei, vi vil ikke ha dette, og at vi vil ha mer kunnskap? Det er en liten undertone av at vi ikke er tøffe nok til å stå opp for videre utvikling av Norge.

Mineralutvinningen på norsk kontinentalsokkel stemmer vi derfor imot i dag. Det tar tid å skaffe seg ny kunnskap, og jeg er litt redd for at Norge som nasjon er på full fart mot en omdømmeavgrunn istedenfor at man sjekker havbunnen.

Finnmark er et havfylke, og jeg forstår at jeg sannsynligvis er den eneste fra finnmarksbenken som stemmer imot åpning av gruvevirksomhet til havs. Det vil nok mange finnmarkinger merke seg.

Lars Haltbrekken (SV) [12:48:51]: Verken jeg eller representanten Bastholm fikk svar fra statsråden på det vi spurte om. Hvilke ord skal Miljødirektoratet bruke? Hvor sterke advarsler skal Miljødirektoratet, Havforskningsinstituttet og andre komme med mot utvinningstillatelser for at regjeringen skal lytte til dem?

Statsråden sier at det ikke er sånn at etatene og regjeringen alltid er enige før regjeringen legger fram en sak. Nei, det skal være sikkert og visst. I miljøsaker er regelen snarere at regjeringen overkjører de klare miljøfaglige rådene som kommer.

Statsråden sier også at det er relevant å sammenligne med tillatelser til oljeutvinning. Ja, sier jeg, og kan legge til: Skrekk og gru! For hva skjer der? Jo, oljeselskapene får de områdene de peker på, til tross for sterke advarsler fra Miljødirektoratet, fra Havforskningsinstituttet og fra Polarinstituttet. Vi vet hva vi gjør, sier representanten Sivertsen Næss. Miljødirektoratet sier at vi ikke vet nok om å åpne for gruvevirksomhet på havbunnen. Men jeg tror nok at flertallet vet inderlig godt hva de gjør. De vet at de nok en gang overkjører natur og miljø og klare miljøfaglige advarsler.

Selv om flertallet i dag åpner for å spille hasard med livet i havet, har jeg mye større tro på næringslivet enn på stortingsflertallet – enten det gjelder de delene av næringslivet som skal komme med pengene og skulle ha finansiert dette, eller de som skulle ha kjøpt mineralene. Veldig mange av dem sier nei takk. Dette er ikke en type mineralvirksomhet som er forenlig med de krav vi setter til miljø. Det sier Samsung, det sier Google, det sier Volvo, det sier BMW, og det sier en rekke internasjonale finansforetak.

Ola Elvestuen (V) [12:51:55]: Statsråden sier i spørsmålsrunden, som han ofte gjør, at det egentlig er tidligere regjering som har ansvaret for det som skjer. Men det er nåværende regjering som legger fram en åpningssak og en åpningsmelding, og jeg er helt sikker på at med en åpningsmelding hvor de faglige rådene fra Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet er så tydelige på at vi ikke bør gjøre dette, ville denne saken aldri gått gjennom i en regjering som Venstre var en del av.

Så må jeg si at jeg synes stortingsflertallet har en slags selvpålagt naivitet og diskuterer og behandler denne saken som om dette bare omhandler den norske sokkelen. Det gjør det selvfølgelig ikke. Vi er først i verden med å åpne for gruvedrift på havbunnen. Det blir lagt merke til, og motstanden mot Norge vil øke. Det er også spesielt å ikke vite hva Norges standpunkt er innenfor den internasjonale havbunnsmyndigheten, ISA. Det er rådsmøte allerede i mars, og det er nytt møte igjen i juli. Hva er Norges standpunkt? Skal vi da være en pådriver for å åpne opp også i internasjonalt farvann, eller mener vi at dette er noe som bare skal være i Norge? Det vil selvfølgelig bli brukt internasjonalt som at vi er en pådriver for å åpne også i internasjonalt farvann.

Åpnes internasjonalt farvann for gruvedrift på havbunnen – det er enorme havområder, og vi kjenner lite eller ingenting til det biologiske mangfoldet som er der – er Kina i best posisjon til å sette i gang. Hvis ett land går, må alle følge etter, og Norge har ingen kontroll på hvilke miljøkrav som stilles, eller hva som er grunnlaget for det, for da er det en åpning.

Historien vil vise at dersom vi ikke klarer å stoppe dette med et moratorium, er Norge landet som tar det første steget og er døråpneren for utvinning, gruvedrift og næringsutvikling i de største ukjente naturområdene vi har i verden. Vi er også en døråpner for at den sikkerhetspolitiske risikoen vi har, med en avhengighet av Kina, vil bli forsterket, i henhold til dem som har greie på dette.

Sofie Marhaug (R) [12:55:01]: Nei, vi vet faktisk ikke konsekvensene av det vi kommer til å vedta i dag. Leting er første steg på vei til utvinning. Det har Kjell Ingolf Ropstad helt rett i når han peker på sammenligningen med norsk olje- og gassutvinning. Det begynner med leting, og så blir det utvinning og produksjon. Det er jo tanken her også. Det er hele hensikten til regjeringen, og det er det Høyre og Fremskrittspartiet er med på å sikre flertall for i dag.

Jeg må bare si at jeg egentlig ikke helt forstår hvorfor de partiene ønsker å gjøre dette. Én ting er at det er utrolig sterk kritikk av dette – faglig kritikk. Det har blitt nevnt mange ganger i løpet av dagen. Et argument for å gå imot sterk faglig kritikk kan jo være at det er stor folkelig oppslutning om dette, at det er et folkekrav å åpne for gruvedrift på havbunnen i Arktis, men det er det jo ikke. Det på ingen måte et folkekrav. Det ikke sånn at det er en masse folk som ønsker dette. Det er drevet fram av for så vidt smale interesser, vil jeg tro.

Ut fra debatten i dag tror jeg det også handler om en eller annen form for geopolitisk stormannsgalskap – at vi liksom skal forsyne verden med mineraler. Sammen med det resonnementet blir vi presentert for en slags dobbeltmoral: Hvis det er umoralsk med mineralutvinning i andre land, gjør det ingenting at vi går løs på sårbar natur i Arktis. Det er en type logikk som Rødt ikke kan gå med på å akseptere. Det er ikke sånn at vi kan gå løs på sårbar natur i ukjente farvann, for det er nettopp det det er, bare fordi mineralutvinning i andre land ikke foregår etter de standardene vi ønsker oss. Vi kan ikke senke våre standarder for natur og miljø fordi vi synes standardene er for dårlige i andre land. Den logikken går jo ikke opp.

Igjen vil jeg bare si at dette er en trist dag for naturen, og jeg forstår ikke hvorfor Stortinget og regjeringen er pådrivere for dette. Jeg forstår det bare ikke.

Per Ivar Lied (Sp) [12:58:12]: Dette er ei stor sak, og det er mange høyringsinnspel. Noreg har eit unikt utgangspunkt. Vi har maritime tradisjonar og kompetanse. Vi har olje- og gassteknologi. Vi har også teke omsyn til fiskeria i tiår på tiår, og vi legg vekt på ei berekraftig utvikling. Likevel er det stor mangel på kunnskap både om mineral, om forvaltning og om moglege konsekvensar.

Saka inneber nettopp ei trinnvis, kunnskapsbasert tilnærming. Opning betyr ikkje automatisk utvinning. Vi ønskjer private, kommersielle aktørar nettopp for å bidra med tilleggsinformasjon og meir kompetanse. Mineralutvinning kan bli ei ny og viktig næring. Det er stor etterspørsel, og det er avgjerande innsatsfaktorar både i det grøne skiftet og i meir vanlege produkt som kvar av oss brukar kvar dag.

Så til det strategiske: Mineralutvinning skjer i få land, som fleire har vore inne på. Når teknologi og utvikling blir meir og meir avhengig av mineral og spesialkomponentar, er det også meir og meir viktig at forsyningslinja er breiare. Auka forsyningssikkerheit er viktig når vi kan bidra innanfor ei berekraftig ramme.

Når det gjeld omsynet til fiskeri og berekraft, treng vi meir informasjon og kunnskap. Vi skal ikkje starte utvinning eller gje løyve utan at det skjer på ein berekraftig måte, og at vi har god kunnskap om det.

Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel er eit stort og viktig tema som krev grundig vurdering. Senterpartiet står for ei berekraftig og forsvarleg utnytting av ressursar til beste for både økonomien vår og miljøet vårt – det skal liggje til grunn.

Vi kan kanskje seie at kontinentalsokkelen vår er ei skattkiste av verdifulle mineral, og det er viktig å utnytte desse ressursane på ein måte som ikkje skadar miljøet eller svekkjer andre næringar, som f.eks. fiskeri. Samtidig må vi sikre at mineralverksemd skapar verdiar og arbeidsplassar i Noreg. Gjeve grundige utgreiingar, meir kunnskap og strenge miljøstandardar kan aktiviteten på kontinentalsokkelen gje ringverknader til norsk næringsliv og skape nettopp langsiktige og berekraftige arbeidsplassar.

Terje Halleland (FrP) [13:01:10]: Jeg har litt lyst til å spørre Lars Haltbrekken om hva som skal til av anbefalinger for at SV skal si ja til utvinning av havbunnsmineraler. Hvilket direktorat skal være positivt? Når vil han se helheten i samfunnsutviklingen – der det gjerne ikke bare er én enkeltsak som blir vurdert, men en ser en helhet? Alle vi i denne salen vet når det vil skje – det vil aldri skje. Jeg kan ta med meg Miljøpartiet De Grønne og Rødt også. De vil aldri gå for det, for de ønsker ikke en utvinning. De vil ikke risikere noen ting med miljøet.

Det er vi andre som har sagt ja til dette. Vi har i hvert fall vært ærlige på at vi ønsker utvinning. Vi ønsker det på grunn av at vi ser på det som helt nødvendig i den situasjonen vi står i – den geopolitiske – med behov for mineraler og etterspørsel etter ny teknologi. Vi gjør det under betingelsene om at vi vet at det er trygghet for konsekvenser, for miljø, for natur og for at dette kan gjøres i samspill med andre næringer – den risikoen skal være akseptabel.

Jeg tror nesten samtlige som har vært oppe på talerstolen, inkludert statsråden, har vært veldig tydelige på at hvis en ikke gjennom den prosessen som foreligger, får den tryggheten, ja, så vil en heller aldri får den tillatelsen som er nødvendig for å drive utvinning. Men hvis vi ikke gir lov til å gå inn og begynne å lete, vil vi heller aldri kunne få den kunnskapen som skal til for at vi skal få trygghet og visshet om at vi har kunnskap og kompetanse nok til å gi en lisens til å gå for utvinning.

Mener virkelig mindretallet i dag at vi ikke trenger mineraler? Mener de virkelig at vi ikke trenger ny teknologi? Mener de virkelig at vi ikke trenger å bytte ut den teknologien som vi bruker i dag, med noe nytt? Og mener en virkelig at Norge ikke har et ansvar i denne situasjonen? Jeg vil også gjerne ha svar om alle produktene som vi bruker i dag, som inneholder mineraler, som altså kommer fra forhold som verken har miljøkrav eller annet. De mineralene blir mange ganger utvunnet under helt umenneskelige forhold, men vi bruker dem med god samvittighet her.

Marianne Sivertsen Næss (A) [13:04:22]: Vi har hørt flere dra opp alle dem som er imot at vi skal gå i gang med å forsterke leting og få mer kunnskap, men jeg har lyst til å nevne noen som er for. Det er veldig mange av dem også, og det tenker jeg er viktig at blir sagt. Det er mange fylker, distrikter, byer og næringsparker som har gitt positive høringssvar, og jeg skal vise til noen.

Arctic Energy Partners, som er et leverandørnettverk fra Nord-Norge, legger vekt på at norske mineralressurser på havbunnen i hovedsak er lokalisert i havområdene utenfor Nord-Norge, og at det derfor vil være naturlig at OD i Harstad får en sentral og ledende rolle også for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Bergens Næringsråd uttaler at de ønsker den type aktivitet og, at vi har fasiliteter og kompetanse knyttet til offshorenæringen vi kan bygge videre på. Harstad kommune har likeså positivt høringssvar. Kristiansund kommune er veldig positiv og ønsker også mer aktivitet dersom dette kan gjøres bærekraftig og forsvarlig. Jeg kan også vise til Møre og Romsdal fylkeskommune, Næringsforeningen i Stavanger-regionen og Nordland fylkeskommune – for å nevne noen. Jeg tenker det er viktig å få fram at det er mange meninger i saken.

Lars Haltbrekken (SV) [13:05:42]: Jeg fikk et spørsmål fra representanten Halleland, utenfor denne salen kjent som kamerat Halleland, og jeg skal – i motsetning til statsråden, i hvert fall så langt – svare på spørsmålet. Spørsmålet var: Hva skal til for at SV går inn for mineralvirksomhet på havbunnen? Jo, det er at f.eks. Miljødirektoratet og Havforskningsinstituttet sier at dette kan skje innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

Det er en grunn til at jeg ikke har spurt Fremskrittspartiet hva som skal til for at de skal si nei til denne type utvinning, og det er at de kommer til å si ja uansett hvilke råd som måtte komme.

Representanten Halleland spør også om vi mener at vi ikke trenger disse mineralene. Vel, det spørsmålet kunne han også ha stilt til Samsung, Volvo og BMW, som har sagt at de ikke vil kjøpe disse mineralene.

Ola Elvestuen (V) [13:06:59]: Til Halleland fra Venstres side: Vi går ikke inn for å åpne for havbunnsmineraler, både fordi de faglige rådene er så tunge, og også fordi den internasjonale situasjonen er som den er. Dette handler om at vi er de første. Det mener jeg flertallet virkelig underkommuniserer og ikke tar med seg inn i diskusjonen. Vi er de første til å åpne disse områdene, og da blir spørsmålet: Hva mener Norge innenfor internasjonalt farvann? Det får vi ikke svar på.

Jeg mener det ville være helt uansvarlig å åpne internasjonalt farvann for havbunnsvirksomhet der vi er i dag. Dermed vil det også være helt feil å gjøre det i Norge, fordi det vil bli brukt for å drive fram en utvikling for gruvedrift i enorme havområder, med et kunnskapsgrunnlag som er langt mindre enn det vi har, og med et enormt biologisk og økologisk mangfold. Dette kan vi ikke risikere, og derfor er det feil av oss å gå først, som flertallet gjør.

Une Bastholm (MDG) [13:08:22]: Naturen er ikke en særinteresse. Naturen er menneskeheten en del av, og vi gjør oss nå derfor stor flid og legger ned mye arbeid globalt for å klare å stanse tapet av arter på planeten. Derfor skulle det ha vært sånn at vi, hver gang vi vurderer et nytt inngrep, og iallfall hver gang vi vurderer en ny type inngrep – en strukturelt, systemisk og institusjonelt, helt ny måte å gripe inn i naturens miljø på – er svært, svært forsiktige. Da begynner vi – før vi slipper til kommersielle interesser og legger på ekstra press for gjennomføring – med bare å hente inn kunnskap, folkens.

Det er det vi som er imot åpningen i dag, ønsker oss. Vi ønsker at kunnskap skulle ha vært det som fikk lov til å bestemme. Det betyr at vi for alle inngrep som menneskene gjør på planeten – for det gjør vi jo hele tiden – kan vurdere hvordan vi klarer å løse problemene våre ved å gjøre færrest mulig av dem.

Et hovedproblem i denne saken er også at hovedargumentet for å åpne opp for havbunnsmineralutvinning er at vi trenger mineraler. Det ligger ikke engang til vår komité å vurdere om det er nødvendig å åpne dette for å løse det problemet, for det ligger til næringskomiteen. Hadde jeg sittet i næringskomiteen, hadde jeg sagt at vi må iallfall begynne med å få planen for hvordan vi dekker Norges behov for mineraler på andre måter først. Når det gjelder sjeldne jordartsmetaller, er det bitte lite som er forventet funnet på havbunnen. Det er rundt 3 millioner tonn. Bare i Fensfeltet i Telemark alene, som jeg er sikker på at statsråden kjenner godt, forventer man at det er 30–50 millioner tonn av disse sjeldne jordartsmetallene.

Når det gjelder disse metallene: Debatten om dette i det hele tatt er nødvendig, er ikke edruelig. Det blir bare sagt at vi trenger disse metallene og mineralene, selv om vi i høringen vi hadde, hørte en forsker på mineralutvinning ved NTNU som sitter med historikken for hvordan menneskeheten og vi som samfunn tidligere har løst denne typen knapphet på mineraler. Han var veldig tydelig på at man sannsynligvis vil kunne finne ut av også dette problemet, at vi kan løse det med en blanding av teknologi og at man klarer å erstatte de metallene man har knapphet på, med andre komponenter i teknologien.

Det er altså en lite edruelig debatt her om nødvendigheten. Jeg tror også at denne debatten ville ha sett annerledes ut hvis alle sammen var sikre på at dette er vi nødt til å gjøre for å løse f.eks. klimaproblemet – vi er helt nødt. Da hadde kanskje noen av oss sett i hvert fall litt annerledes på det. Så jeg mener at dette er et eksempel på en ideologisk forføring av flertallet i salen (presidenten klubber), hvor man ønsker å se etter nye områder for å løse menneskets problemer istedenfor å se inn i seg selv og det samfunnet vi har rigget.

Statsråd Terje Aasland [13:11:43]: Debatten har vært veldig tydelig for og mot denne åpningen, og det var vel det vi antok alle sammen ut fra den innstillingen som forelå. Men det viktigste med det åpningsvedtaket som gjøres i dag, etter min vurdering, er at vi starter en prosess hvor vi kan invitere også private aktører inn i kunnskapsinnhentingen, og hvor vi kan definere hvilken kunnskap som skal hentes inn som grunnlag for å søke utvinningstillatelse, samtidig som vi også trapper opp statens engasjement for å hente inn kunnskap for disse områdene. Jeg synes det er av stor betydning ut fra den debatten som har vært nå.

Så er spørsmålet: Er vi føre var? Jeg vil mene at vi absolutt er det, for både havbunnsmineralloven, stortingsmeldingen og nå innstillingen er veldig tydelige på at en skal bruke føre-var-prinsippet i utviklingen, eventuelt, av havbunnsmineraler.

Det blir sagt at åpning er lik utvinning. Nei, det er ikke det. Det er veldig tydelige forankringer som skal gjøres. Det må jo være en trygghet for Stortinget at Stortinget selv skal være med og fatte en endelig beslutning om utvinning hvis det skal gis en utvinningstillatelse. Og hvis det er et flertall i Stortinget for det på det tidspunktet hvor en sånn søknad eventuelt foreligger – ja, så er det jo demokratiets rett til å bestemme som også gjelder i det. Men det vil jo skje etter forutgående både faglige og kvalitative vurderinger.

Så stiller representanten Elvestuen for så vidt et betimelig spørsmål: Er dette en døråpner for mineralvirksomhet i internasjonalt farvann? Jeg vil påstå: Nei, overhodet ikke. Dette er en åpning av et havområde Norge har suverenitet over, hvor vi bestemmer, fra A til Å, hvordan ting skal foregå. Det er nettopp det vi gjør nå, når vi også setter, synes jeg, veldig tydelige krav om hvordan prosessen videre skal være.

Det blir tatt opp at vi burde utforske hvilke mineralaktiviteter vi kan sette i gang på land før dette. Vi har lagt fram to mineralstrategier under en rød-grønn regjering – en i 2013 og en nå, men det er ikke mye mineralaktivitet av stor betydning for det grønne skiftet. Det er en sterk påminnelse om at dette er kompliserte og vanskelige saker, og høyst omdiskuterte saker, også om det er på land.

Og så er spørsmålet til slutt: Er det nødvendig å gjøre det vi gjør? Ja, for hvis alle avviste mineralaktivitet, og vi kun lente oss på det som er Russlands og Kinas aktivitet, hadde vi ikke fått til det grønne skiftet. Jeg mener at alle land må utforske sine muligheter for å bidra til trygge, solide verdikjeder med både bærekraft og arbeidstakerrettigheter som står seg ut fra det som burde være det grønne skiftets klare mål og forutsetning.