Sveinung Stensland (H) [10:42:11]: Avdekking og etterforskning av mistenkelige dødsfall må ha høyeste prioritet for politi og påtalemyndighet. Det er viktig, ikke bare for pårørende og etterlatte, men også for samfunnet som helhet. Det var bl.a. årsaken til at Solberg-regjeringen endret loven slik at personer som dør i trafikkulykker, uten unntak skal obduseres.

Det er viktig at det gjennomføres rettslig obduksjon i alle tilfeller hvor det er grunn til å mistenke at et dødsfall skyldes en straffbar handling. Det følger av straffeprosessloven § 228 at det skal foretas obduksjon i slike tilfeller, og jeg forutsetter at regelverket praktiseres lojalt.

Politidirektoratet og Riksadvokaten opplyste i 2021 at de ikke hadde informasjon som tilsa at det ikke rekvireres sakkyndig likundersøkelse når forholdene rundt et dødsfall tilsier det. Samtidig indikerer nedgangen i antall rettslige obduksjoner at skjønnsutøvelsen etter § 228 er strammet inn.

Det er et mål å øke antallet medisinske obduksjoner, og det er viktig at obduksjon vurderes ved alle dødsfall. Det følger av straffeprosessloven § 228 at rettslig obduksjon skal foretas når det er «grunn til mistanke om at noens død er voldt ved en straffbar handling». I tillegg kan rettslig obduksjon gjennomføres når «dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse».

Påtaleinstruksen § 13-2 gir nærmere regler om når sakkyndig likundersøkelse skal gjennomføres. Der fremgår det bl.a. at politiet «i alminnelighet» bør sørge for sakkyndig likundersøkelse bl.a. ved «selvmord», «ulykkestilfelle», «når et barn under 18 år dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken er uviss», og når «dødsårsaken er uviss og dødsfallet har skjedd i fengsel».

I 1985 ble det utført over 6 000 medisinske obduksjoner. I 2000 var det tilsvarende tallet 3 000. I 2013 var det 2 181 av totalt 40 000 dødsfall. Det betyr at under 10 pst. av alle døde blir obdusert i Norge. I Sverige er det 8 000 rettslige obduksjoner av totalt 90 000 dødsfall.

Før 1992 ble kostnader knyttet til rettslige obduksjoner belastet av Delinkventfondet, underlagt Justisdepartementet. Etter at fondet ble avviklet, ble kostnadene lagt over på hvert enkelt politidistrikt. Tjenestene knyttet til rettsmedisinske obduksjoner er ikke rammefinansiert, men finansieres ved stykkprissatser for medisinsk sakkyndig.

Obduksjoner kan redde liv, i tillegg til å oppdage drap. Et eksempel vi kjenner fra media, er som følger: I 2002 ble en kvinnes far funnet død i et badekar i sitt hjem. Tolv år senere ble hennes tidligere samboer funnet død på et hotellrom i byen. Etter mistanke om at det siste dødsfallet var skjedd ved en kriminell handling, ble omstendighetene rundt dødsfallet fra 2002 hentet frem. Faren ble ikke obdusert etter at han ble funnet død. På en pressekonferanse medga fungerende påtaleleder at dette var noe som burde vært gjort. Politiet besluttet å gjenåpne graven, liket ble obdusert, og det ble funnet spor av forgiftning – samme dødsårsak som for samboeren. Kvinnen ble dømt for begge drapene.

Vi vet ikke om økonomi var årsak til at det ikke ble rettslig obduksjon i 2002, men hadde det vært gjort, kunne kanskje et liv vært spart. Når politiet må vurdere kostnader til begjæring om rettslig obduksjon, inkludert transport, opp mot andre presserende oppgaver, fører dette lett til at rettslige obduksjoner blir nedprioritert. Konsekvensen er at mange dødsfall ikke blir rettslig undersøkt. Konkret dødsårsak og mulig svar på om dette var en ulykke, et selvdrap eller et mord, forblir ubesvart. Det går også ut over rettsikkerheten. Så er det grunn til å legge til, som tidligere helsepolitiker, at obduksjon også er en veldig viktig del av medisinsk forskning. Det er i seg selv et poeng for å få opp antall obduksjoner i Norge.

Det utføres rettslige obduksjoner ved om lag 5 pst. av alle dødsfall i Norge hvert år. Og som sagt: Etter at kostnadene ble overført til politidistriktene, falt dette tallet markant. Så det jeg egentlig vil spørre statsråden om, er hva statsråden vil gjøre for å sikre at det blir gjennomført rettslig obduksjon i tilfeller der det foreligger mistanke om unaturlig og/eller mistenkelig dødsfall.

Statsråd Emilie Mehl [10:46:21]: Først vil jeg takke interpellanten for å reise problemstillingen.

Når noen dør, skal man være trygg på at det blir gjort undersøkelser av om det har skjedd noe straffbart, dersom det er grunnlag for det. Det å identifisere og undersøke mistenkelige dødsfall er svært viktig. Spørsmålet om det foretas for få rettslige obduksjoner har vært reist med jevne mellomrom etter at finansieringsmodellen ble lagt om i 1991. Det har kommet bekymringer fra ulike hold, og det har dels vært at obduksjonsfrekvensen generelt er for lav, dels at politidistriktene har ulik praksis for å beslutte sånne undersøkelser.

Reglene om sakkyndig likundersøkelse og rettslig obduksjon er gitt i straffeprosessloven § 228, med utfyllende regler i påtaleinstruksen kapittel 13. Det skilles mellom de sakene der det skal foretas obduksjon og de sakene der det kan foretas obduksjon. I saker hvor det er mistanke om en straffbar handling, skal det foretas obduksjon. Obduksjon kan også ellers besluttes når dødsårsaken er uviss og særlige forhold krever slik undersøkelse. Påtaleinstruksen § 13-2 gir nærmere føringer for sistnevnte vurdering. Blant annet skal det i alminnelighet utføres sakkyndig likundersøkelse når dødsårsaken er uviss og antas å kunne skyldes bl.a. selvmord, selvforskyldt skade, ulykkestilfelle eller når døden inntrådte plutselig og uventet, særlig dersom vedkommende antas å ha vært alene i dødsøyeblikket.

Det er også gitt særskilte føringer for at personer under 18 år skal obduseres når personen dør utenfor helseinstitusjon og dødsårsaken er uviss, «med mindre særlige grunner gjør det ubetenkelig å unnlate slik undersøkelse». Også personer som dør i fengsel, arrestlokale eller under administrativ frihetsberøvelse, skal som hovedregel obduseres dersom dødsårsaken er uviss.

Riksadvokatembetet har informert mitt departement om at embetet ikke har foretatt eller initiert noen systematisk undersøkelse av politidistriktenes praksis. Riksadvokatembetet har imidlertid grunn til å tro at det først og fremst er i tilfeller der det ikke er mistanke om at dødsfall skyldes straffbare forhold som kan ha potensial for økt obduksjonsfrekvens, og hvor praksis kan være noe ulik mellom politidistriktene.

Bestemmelsene om obduksjon i saker der det ikke er mistanke om noe straffbart, legger opp til en viss skjønnsutøvelse basert på forholdene i den enkelte sak. Riksadvokatembetet har ikke grunnlag for å konstatere at regelverket ikke praktiseres lojalt. Riksadvokatembetet kan ikke utelukke at finansieringsordningen kan påvirke skjønnsutøvelsen, men de mener at det i så fall ikke uten videre er ensbetydende med at det unnlates rettslige obduksjoner som ut fra regelverket burde vært foretatt. Jeg vil derfor i min videre dialog med påtalemyndigheten undersøke praktiseringen av regelverket samt kartlegge om det regelverket vi har i dag, er tilstrekkelig, eller om det bør gjøres justeringer.

Helsedirektoratet har i 2022 foretatt en spørreundersøkelse som bl.a. er sendt ut til landets politidistrikter, Kripos og den høyere påtalemyndighet. Spørreundersøkelsen er ment å innhente innspill til tiltak for å sikre kvalitet, rekruttering og tilgang til rettsmedisinsk kompetanse i Norge. Omfanget av rettsmedisinske obduksjoner er et av flere emner det spørres om. Når resultatet av denne undersøkelsen er ferdigstilt, vil den også gi viktig kunnskap til vurderingene av om vi bør justere dagens regelverk.

Sveinung Stensland (H) [10:50:07]: Jeg vil takke for et godt svar, som viser at statsråden tar problemet på alvor – i den grad det er et problem. Det er i alle fall oppsiktsvekkende at en har så lave obduksjonstall i Norge sammenlignet med våre naboland, og det er ingen grunn til å tro at det er så stor forskjell i disse sakene mellom de nordiske landene. Så jeg er veldig spent på hva disse undersøkelsene kommer frem til. Når det er såpass stor forskjell mellom politidistriktene, som statsråden selv inne på, er det grunn nok i seg selv til å gå nærmere inn på saken. Så lenge statsråden svarer som hun gjør, er jeg komfortabel med at dette er noe som er i prosess. Jeg ser frem til at vi får noen svar, for det må være et mål at alle drap som kan avdekkes, og selvfølgelig også kan hindres, blir nettopp det.

Statsråd Emilie Mehl [10:51:13]: Takk for fin oppfølging fra interpellanten.

Jeg ser fram til at vi får mer informasjon om dette, og det at problemstillingen har vært reist med jevne mellomrom over flere år, også av ulike partier og under ulike regjeringer, gir også grunn til å ta det på alvor og søke mer informasjon. Så vil resultatet av bl.a. undersøkelsen som Helsedirektoratet har sendt ut, og de vurderingene jeg mener at vi bør gjøre i Justis- og beredskapsdepartementet, vise om det er behov for å gjøre endringer, for det er for tidlig å konkludere med akkurat det. Men det er viktig at vi søker mer kunnskap, sånn at vi sikrer at regelverket er slik vi ønsker det, og at det praktiseres riktig.

Odd Harald Hovland (A) [10:52:22]: Eg vil rose interpellanten for å ta opp saka. Slik eg ser det, er dette ei viktig og aktuell problemstilling. Oppspelet var ein debatt i Arendalsveka, der det òg kom fram at Arbeidarpartiet og Høgre ikkje var veldig ueinige om problemstillinga, og at saka burde takast opp.

Så er det ikkje i alle saker at ein som politikar kan seie at ein er på heimebane eller har førstehands kjennskap til saka, men akkurat her – av alle saker – kan eg seie akkurat det. Eg gjekk ut frå Politihøgskolen i 1986 og har stått i mange av dei situasjonane der ein må vurdere om det er aktuelt å forlange rettsleg obduksjon, både før og etter 1992. Overføringa av belastninga av kostnadene frå Justisdepartementet til det enkelte politidistrikt for dei såkalla straffesaksutgiftene skjedde altså i 1992. Eg trur me kan seie at det i alle fall representerte ei klar endring i bevisstheita rundt praktiseringa av regelverket. Det at ein gjekk frå ei ordning der den som tok avgjerda, ikkje hadde ansvaret for rekninga – for å seie det slik – til ei ordning der den som tok avgjerda, faktisk måtte dekke rekninga av eige budsjett, førte nesten sjølvsagt til at ein vart meir restriktiv i tolkinga av regelverket. No har både interpellanten og statsråden gjort godt greie for gjeldande regelverk i straffeprosesslova, og dei har sitert påtaleinstruksen, så eg skal ikkje gjenta det. Men det er altså slik at når det ligg føre ein konkret mistanke, skal ein obdusere. Det er det ingen tvil om, og eg er heller ikkje i tvil om at det faktisk vert gjort.

Så er det dei andre sakene, der ein anten ikkje har ei spesifikk dødsårsak, eller at dette kjem av dei opplista situasjonane i § 13-2 i påtaleinstruksen. Der er altså ordlyden: «Politiet bør i alminnelighet sørge for» osv. Det gjev grunnlag for å utøve skjønn.

Då endringa skjedde på 1990-talet, var dette ein del av ei endring av styringa i offentleg sektor. Ein gjekk altså over til mål- og resultatstyring og rammebudsjettering på mange sektorar i det offentlege. Dette kan vere eit eksempel på det som me kan seie er ein målkonflikt eller ei målforskyving. Det er ingen tvil om at me skal halde offentlege budsjett, det er viktig at ein har budsjettdisiplin. Samtidig ønskjer me sjølvsagt kvalitet i tenestene, og at det vert skikkeleg offentleg utøving av det ansvaret ein har. Då er det heller ikkje uvesentleg kva som vert salderingspostane i dei enkelte budsjetta. Me er vel her einige om at dette området ikkje bør vere ein salderingspost.

Eg vil rose statsråden for at ho signaliserer at ein vil undersøkje praksis. Eg trur det er ei veldig fornuftig tilnærming at me no ser på korleis dette faktisk fungerer ute i politidistrikta, og at ein òg har kontakt med øvste påtalemyndigheit på dette feltet. Det trur eg er bra, og eg synest statsråden har gjort godt greie for si tilnærming og korleis ho vil ta dette vidare.

I vårt samfunn tenkjer eg at me skal vere rimeleg sikre på at straffbare forhold som fører til at nokon døyr, vert avdekka, etterforska og straffeforfølgt. Det skuldar me både offer og pårørande.

Sveinung Stensland (H) [10:56:44]: Basert på oppmøtet i salen og i presselosjen kan vi vel konstatere at obduksjoner ikke er noen kioskvelter, men vi vet at strafferett og straffesaker er noe som folk er veldig opptatt av. For å gi debatten et visst tabloid tilsnitt kan jeg fortelle at statistikken viser at vi – hvis vi sammenlikner norske obduksjonsdata med våre nordiske nabolands data – går glipp av to drap hvert år fordi vi obduserer for lite. Vi hadde altså, rent statistisk, hvis en bruker de sammen tallene, oppdaget to flere drap hvert år i Norge. Det er jo en sak i seg selv, hvis noen trenger en knagg å henge dette på.

Når det er sagt, er det stor enighet om dette. Men jeg synes representanten Hovlands poeng om rammefinansiering, budsjettstyring og alt det der, er godt, for obduksjoner kan like gjerne bli sett på som forskning. En leter etter dødsårsaker, og vi har Dødsårsaksregisteret, Gades Institutt og Rettsmedisinsk institutt, som er statlig finansierte nettopp for å ha et høyt trykk på å avdekke dødsårsaker. Derfor er det en naturlig forlengelse av det at kostnader ved rettslige likundersøkelser eller obduksjoner blir betalt av en sentral pott.

Med dette vil jeg takke for både oppmøtet og en god debatt. Jeg ser frem til oppfølgingen av dette, og jobben som allerede er gjort fra departementets side, med å innhente informasjon fra både påtalemyndighet og annet hold, lover godt. Så kommer vi sikkert til å følge med på hva som kommer ut av den prosessen.

Statsråd Emilie Mehl [10:58:45]: Jeg vil igjen takke interpellanten for å ta opp et viktig tema, og jeg vil også takke for et veldig godt innlegg, et fint tilskudd til debatten, fra representanten Hovland.

Hvis jeg ikke tar feil, var det en professor i rettsmedisin ved Universitetet i Tromsø som sa det representanten Stensland var inne på, at man bør regne med at det overses inntil to drap i året, hvis man skal sammenligne statistikken, uten at jeg skal ta stilling til akkurat det. Men jeg legger til grunn at Riksadvokatembetet ikke har holdepunkter for å tro at norsk politi ikke praktiserer regelverket om rettslig obduksjon på en lojal måte. Samtidig har jeg også merket meg at det kan være potensial for økt bruk av rettslig obduksjon, og at det trolig knytter seg til de tilfellene der det ikke er mistanke om straffbare forhold. I de samme sakene kan det også være potensial for å få en likere praksis av regelverket mellom de ulike politidistriktene.

Hvorvidt det er behov for tiltak for å få opp antallet rettsmedisinske obduksjoner i Norge, bør, som jeg var inne på i mitt første innlegg, ses i sammenheng med det arbeidet som nå gjøres av Helsedirektoratet, og den undersøkelsen vi har ute i forbindelse med at de skal se på hvordan man kan sikre kvalitet, rekruttering og tilgang på rettsmedisinsk kompetanse i Norge, som også er en viktig side av dette. Både politiet, Kripos og Den høyere påtalemyndighet har hatt anledning til å uttale seg til Helsedirektoratet, og jeg legger til grunn at de ansvarlige fagmyndighetene ved Helsedirektoratet og Riksadvokatembetet følger opp undersøkelsen på en god måte og foreslår egnede tiltak om nødvendig. Så vil vi komme tilbake til saken på et senere tidspunkt.