Stortinget - Møte onsdag den 31. mai 2023

Dato: 31.05.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 16 [15:42:52]

Interpellasjon fra representanten Ingunn Foss til justis- og beredskapsministeren: «Det har gått over ett år siden høringsfristen for regjeringens forslag om å reversere hele domstolsreformen gikk ut, og to år siden reformen trådte i kraft. Erfaringene med reformen er at saksbehandlingstiden går ned, saksavviklingen er blitt mer fleksibel, og ressursene brukes mer effektivt. Det er vanskelig å se at valgløftet om å reversere strukturen kan oppfylles samtidig som effektene av reformen beholdes. Kan statsråden svare på hvordan en reversering av domstolsreformen skal skje uten at resultatene fra reformen forringes?»

Talere

Ingunn Foss (H) []: I 2019 la Riksrevisjonen fram en rapport om saksbehandlingstid og effektivitet i tingrettene og lagmannsrettene. Der ble det rettet svært alvorlig kritikk mot domstolene. Flere domstoler nådde ikke Stortingets mål for saksbehandlingstid i straffesaker, og utfordringene ble beskrevet som så alvorlig at det kunne gå ut over enkeltmenneskers rettssikkerhet, liv og helse. Riksrevisjonens effektivitetsanalyse av tingrettene viste også at domstolene hadde potensial til å behandle 8 pst. flere saker. Potensialet var størst ved de minste tingrettene

Lang saksbehandlingstid er utfordrende for alle brukere av domstolene, men det er særlig alvorlig for barn og sårbare grupper. For disse er livet ofte satt på vent i påvente av domstolenes avgjørelse.

Dette var bakteppet for at Solberg-regjeringen – på et svært omfattende grunnlag fra flere offentlige utvalg – gjennomførte en strukturreform av tingrettene og jordskifterettene i Norge. Det handlet om å endre på en struktur og en organisering som i verste fall kunne gå ut over enkeltmenneskers rettssikkerhet, liv og helse.

Det endelige resultatet ble et godt kompromiss mellom forslaget fra Domstolkommisjonen og den opprinnelige strukturen. Forslaget innebar å redusere antallet tingretter og samtidig beholde samtlige rettssteder, men at disse skulle inngå i en større rettskrets. Antallet tingretter ble redusert fra 60 til 23, og ingen av rettsstedene ble lagt ned. Antall jordskifteretter gikk fra 34 til 19. Heller ingen jordskifterettssteder ble lagt ned.

Reformen trådte i kraft i mai 2021. Det er nå to år siden, og resultatene er allerede veldig gode. I Domstoladministrasjonens årsmelding for 2022 kan vi lese følgende om effektene av reformen:

«Det overordna inntrykket av tilbakemeldingane er at domstolane i større grad enn tidlegare år arbeider systematisk med tiltak som gir betre ressursutnytting og styrkar fagmiljøa. Mykje av dette kjem av ny domstolsstruktur og moglegheitene det har gitt for etablering av faggrupper på tvers av rettsstadane, nye felles rutinar, bruk av ressursar på tvers, større fagmiljø og mindre sårbarheit.»

Domstoladministrasjonen er enda tydeligere i høringssvaret sitt fra mars i fjor. Der skriver de:

«Allerede nå er det klart at reformen virker etter sin hensikt. Gjennom bedre ressursutnyttelse har saksbehandlingstiden i domstolene gått ned, og i de nye og større rettskretsene er en rekke aktiviteter på gang for å utvikle fagmiljøene både for dommerne og andre medarbeidere i domstolene.»

Vi kan med andre ord trygt slå fast følgende:

  • Saksbehandlingstiden har gått ned.

  • Fagmiljøene er styrket.

  • Saksavviklingen er mer fleksibel.

  • Ressursene brukes mer effektivt.

Dette har vi oppnådd uten at en eneste arbeidsplass har forsvunnet fra distriktene.

Men dette vil altså regjeringen reversere. I Hurdalsplattformen slår Senterpartiet og Arbeiderpartiet fast at de vil gjeninnføre strukturen for domstolene som var før domstolsreformen av 2021, med begrunnelse om at det skal «vareta borgaranes rettstryggleik». Mer absurd er det ikke mulig å uttrykke det. Det er helt umulig å se logikken i at en reform som beviselig har styrket folks rettssikkerhet, skal reverseres for å ivareta folks rettssikkerhet.

Hurdalsplattformens formuleringer ble fulgt opp ved å sende et forslag om full reversering på høring i januar 2022. Høringsfristen gikk ut 26. april i fjor. Siden da har det vært helt stille fra regjeringen.

I mellomtiden går nesten 1 500 ansatte i tingrettene og jordskifterettene i uvisshet om hva som vil skje med arbeidsplassen deres. Dette tærer på de ansatte og tar fokus bort fra det de bør bruke all energi på: å sikre best mulig kvalitet på de tjenestene de skal tilby innbyggerne.

Her er et utdrag fra en e-post jeg fikk fra en tillitsvalgt i domstolene:

Vi ansatte i domstolen opplever tøffe tider med fullstendig ansettelsestopp. Vi må utføre vårt samfunnsoppdrag med en bemanning på sparebluss. Dette kombinert med en uavklart situasjon vedrørende domstolstrukturen gjør arbeidsdagen ekstra krevende.

Det er uverdig å behandle de ansatte i domstolene på denne måten. Det er uverdig å behandle folks rettssikkerhet på denne måten. Og det er i det hele tatt uverdig å behandle domstolene – vår tredje statsmakt – på denne måten.

Mitt spørsmål til statsråden i denne interpellasjonen er derfor følgende: Kan statsråden svare på hvordan en reversering av domstolsreformen skal skje uten at resultatene fra reformen forringes?

Statsråd Emilie Mehl []: Regjeringen er opptatt av å ta vare på de positive erfaringene ved domstolsreformen og samtidig imøtekomme lokale innspill. Vi vil ikke foreslå endringer i domstolstrukturen der hvor det er lokal enighet om å beholde dagens struktur, og det framgår også av høringsnotatet.

Samtidig vil jeg understreke at det er delte meninger blant høringsinstansene. Et ferskt eksempel er et oppdatert høringsinnspill fra dommere ved Vestre Innlandet tingrett, som ble omtalt på Rett24, og som var begrunnelsen for et skriftlig spørsmål fra Stortinget. I innspillet framgår det bl.a. at rekrutteringen er styrket. Departementet mottok på samme tid et innspill fra en femte dommer ved Vestre Innlandet tingrett, hvor det ble påpekt at det ikke entydig kan konkluderes med at saksbehandlingstiden i tingretten har gått ned som følge av ny domstolstruktur. Det illustrerer at det er ulike syn på denne saken, som jeg har påpekt ved flere anledninger. Regjeringen er opptatt av å lytte til alle som har kommet med innspill, og jeg vil også understreke at regjeringen ikke har foretatt en egen evaluering.

I overkant av 400 høringsinstanser avga innspill før høringsfristen utløp på våren i fjor, og departementet fortsetter å motta innspill knyttet til domstolstruktur. Dette er en sak som engasjerer bredt. Debatten om domstolenes organisering har pågått over lang tid. Derfor er jeg opptatt av at vi gjør en grundig jobb i regjeringen før vi kommer tilbake til Stortinget, og at endringene som regjeringen foreslår, vil gi en bærekraftig struktur som kan bidra til ro og forutberegnelighet etter mange år, særlig alle de årene Høyre truet med sentralisering av domstolene, som har preget domstolsdebatten i de siste årene. Dette er veldig viktig både av hensyn til rettssikkerheten og av hensyn til publikum, men også av hensyn til de ansatte i domstolene, som har stått i en krevende omstillingsprosess lenge.

Som nevnt innledningsvis er regjeringen opptatt av å videreføre de positive erfaringene med reformen der de finnes. Men så er vi også opptatt av å kompensere for det som trekkes fram av svakheter ved reformen, som f.eks. fraværet av selvstendig ledelse, som er en tilbakemelding vi har fått fra de domstolene som tidligere hadde egen sorenskriver, men som ikke lenger har det.

Det er for tidlig å svare ut konkret hvordan vi skal balansere de ulike og til dels motstridende hensynene, men vi vurderer flere tiltak. Målet er til syvende og sist å sikre innbyggerne i hele landet god rettssikkerhet, tilgjengelige tjenester og tilgang til domstolene.

Ingunn Foss (H) []: Det er egentlig ganske trist å registrere at statsråden ennå ikke har tatt inn over seg at et tilnærmet enstemmig fagmiljø ikke vil reversere reformen.

Domstolsreformen hadde en sterk faglig forankring i flere rapporter. Disse rapportene dokumenterte at større rettskretser var nødvendig for å sikre økt sakstilfang ved de minste tingrettene, mer fleksibel ressursbruk og større fagmiljøer. Noe tilsvarende faglig grunnlag for regjeringens reverseringsprosjekt er helt fraværende.

I Hurdalsplattformen er begrunnelsen for reverseringsforslaget at regjeringen vil «vareta borgaranes rettstryggleik og sikre sjølvstendige domstolar med stadleg leiing». Den beste måten å ivareta borgernes rettssikkerhet på er å videreføre dagens struktur. Det er faglig sett udiskutabelt.

Det eneste som gjenstår, ser ut til å være målet om å opprette flere statlige lederstillinger. Det er for meg helt uforståelig at det er viktigere å få flere domstolledere enn å redusere saksbehandlingstida og sikre mer effektiv ressursbruk i domstolene.

Å bevare kompetansearbeidsplasser i distriktene og sikre brukerne nærhet til domstolene var viktige hensyn bak Solberg-regjeringens reform. Forslaget innebar at det ville bli større fagmiljøer i alle tingrettene, slik at f.eks. barnesaker kunne behandles på alle dagens rettssteder. Det sikrer bedre rettssikkerhet for barn uten at noen får lengre reisevei. Det er ingen holdepunkter for å hevde at reformen har gitt lengre reisevei. Det har statsråden selv bekreftet i svar på et skriftlig spørsmål fra denne representanten.

I det hele tatt er regjeringens begrunnelse for å ville reversere reformen gjennomsyret av stråmannsargumentasjon og bakstreversk – og misforstått – distriktspolitikk. Det er kanskje noe av grunnen til at vi hører veldig lite fra Arbeiderpartiet i denne debatten. Det er heller ikke noe ønske om reversering å spore i vedtaket fra deres landsmøte, der vi kan lese følgende:

«Hensynet til enkeltmenneskets rettssikkerhet, faglig sterke miljøer i domstolene, samt at folk skal få behandlet sakene sine på en rask og effektiv måte er hensyn som Arbeiderpartiet legger til grunn for vår politikk, og som vi mener skal ligge til grunn for eventuelle endringer i domstolstruktur. Hensynet til nærhet til domstolene bør ivaretas.»

Her har en klar formulering i Hurdalsplattformen om reversering blitt til «eventuelle endringer i domstolstruktur».

Hvis ikke Arbeiderpartiet stopper Senterpartiet i denne saken, ser det ut til at domstolene, den tredje statsmakt, blir brukt i et distriktspolitisk spill, og at regjeringen her vil ofre borgernes rettsikkerhet for å levere på en formulering i Hurdalsplattformen. At domstolenes sentrale rolle i rettstaten blir brukt på denne måten, er uverdig og bekymringsfullt. Domstolene må behandles med den respekt de fortjener.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg har ikke så mye mer å tilføye enn det jeg sa i mitt første innlegg. Regjeringen ønsker å jobbe grundig med saken og legge fram et forslag til endringer som kan stå seg over tid.

Det er mange ulike oppfatninger av disse spørsmålene rundt om i landet. Det viser bl.a. høringsrunden. Jeg registrerer at Høyre i opposisjon – som i regjering – har sentralisering som svaret på det aller meste. De svartmaler distriktene ved enhver anledning og ser egentlig Norge veldig smalt. Jeg mener det er viktig at vi tar inn over oss faktiske innspill, fra f.eks. de ulike rettskretsene, tar oss tid til å lytte til hva de ulike kommunene, aktørene, domstolene selv og ansatte faktisk sier. Det er ikke en entydig løsning. Som jeg sa i mitt innlegg, er det noen steder ulike hensyn, til dels motstridende hensyn, så det er krevende å finne en løsning som alle vil være fornøyd med – det er kanskje heller ikke mulig – men vi skal i hvert fall gjøre en grundig jobb. Først og fremst skal vi legge til rette for domstoler som ivaretar rettssikkerheten til borgerne våre på en god måte, og som er tilgjengelig for folk uansett hvor hen i landet de bor.

Så håper jeg at vi slipper mer Høyre-sentralisering framover. Jeg mener vi bør gå den andre veien, at vi bør tenke på hele landet, og ikke bare se saker fra det ganske snevre perspektivet som Høyre forfekter, bl.a. fra denne talerstolen i denne saken.

Anna Molberg (H) []: Det er ingen tvil om at vi har en reverseringsglad regjering, og med reverseringer påløper det også kostnader. Det skal brukes 1 mrd. kr på å justere fylkes- og kommunegrenser i dette landet og et tosifret antall millioner på å gjenåpne noen få lensmannskontorer. Regjeringens utgangspunkt i saken om domstolstruktur er heller ikke noe unntak. Dersom justisministeren får det som hun ønsker, vil en endring av domstolstrukturen koste skattebetalerne 75 mill. kr pluss 35 mill. kr i årlige økte kostnader. Dette er tall fra Domstoladministrasjonens estimat fra 2021.

Jeg har forståelse for at nye regjeringer har behov for å justere kurs og markere avstand fra tidligere regjeringer, men det er noen reverseringer som koster mer enn de smaker, og som er rent symbolske, og som ødelegger noe som faktisk fungerer bra. Reversering av domstolsreformen er et eksempel på det.

Domstolsreformen var etterspurt, og den var godt utredet. Den hadde også en grundig behandling i Stortinget det året den ble vedtatt. Oppspillet til reformen var bl.a. Riksrevisjonens konklusjon om at tilstanden i norske domstoler var svært alvorlig med tanke på lang saksbehandlingstid. Domstolsreformen var et svar på denne diagnosen. Vi fikk større rettskretser, jevnere saksfordeling, og samtidig ble ikke et eneste rettssted lagt ned. Så justisministeren må, med all respekt, ikke kalle dette en sentralisering. Stortinget vedtok til og med en norm som sikrer minimumsbemanning på alle rettsstedene, og antallet administrative domstolledere ble redusert til fordel for flere dømmende årsverk.

Nå er det nærmest ingen i rettsvesenet som ønsker en reversering. Tvert imot har alt fra Barneombudet til Riksadvokaten advart mot det. Også Stine Sofies Stiftelse er kritiske og mener regjeringens høringsnotat «ikke har mer substans enn en ostepop».

Disse instansene har justisministeren for øvrig sagt at vi må lytte mindre til, ifølge et oppslag i VG i fjor.

Når det gjelder organiseringen av den tredje statsmakt, og hvordan vi ivaretar folks rettssikkerhet i Norge, mener jeg bestemt at det er klokt å lytte til fagfolk. Domstolene bør ikke og skal ikke være en brikke i et distriktspolitisk spill. Domstolene har én helt overordnet rolle og hensikt: De skal fremme rett og hindre urett.

Vi er enig i at domstolene skal være tilgjengelige for folk, og det har vi i aller høyeste grad ivaretatt da vi vedtok denne reformen. Dommere over hele landet mener reformen har fungert etter hensikten, og Domstoladministrasjonen rapporterer at saksbehandlingstiden går ned. Til og med små distriktsdomstoler har fått mer å gjøre, fordi sakene blir jevnere fordelt i den enkelte rettskrets.

La oss ta Østre Innlandet tingrett som et eksempel, der jeg og justisministeren tilfeldigvis er hjemmehørende: Her er 30 av 31 ansatte fornøyde med dagens struktur og ønsker ingen reversering, og sorenskriveren har selv uttalt at reformen har styrket alle rettsstedene. Tar vi turen over Mjøsa, til Vestre Innlandet tingrett, er domstolen også der helt klinkende klar i sitt høringssvar. De kan ikke se at en gjeninnføring av den tidligere domstolstrukturen vil styrke de lokale domstolene og gjøre dem mindre sårbare. Snarere tvert imot, skriver de.

Til tross for tilbakemeldinger som dette vil Senterpartiet i regjering aller helst reversere domstolsreformen, med mindre det er lokal enighet om å la være. Det hadde vært nyttig å få en avklaring på hva som menes med lokal enighet. Når er denne lokale enigheten oppnådd? Hvem og hvor mange må være mot dagens struktur for at fagfolkene kan overkjøres? Hva blir justisministerens kriterier når hun nå skal gjennomgå hundrevis av høringssvar og avgjøre om det foreligger lokal enighet i alle rettskretser?

Domstolsreformen har vært en suksess. Likevel har det vært en av de mest debatterte reformene de siste årene, og det er ikke så rart når Senterpartiet har forsøkt å skape et narrativ om at domstoler skal legges ned og sentraliseres. Da blir det debatt. Sannheten er at domstolene på Tynset, i Elverum og på Lofthus i Hardanger, de står alle der. De lever i beste velgående. Forskjellen er bare at domstolene leverer bedre tjenester i den korte tiden reformen har fått virke.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Jeg tror ikke forrige regjeringsflertall skal ta æren for at dagens rettssteder faktisk er der. Domstolsreformen var et kroneksempel på Solberg-regjeringens kaosreformer. I sene nattetimer i desember 2020 sørget et marginalt flertall på Stortinget for å legge ned over 40 tingretter på under et halvt år, helt uten å ta hensyn til at en rekke av de mest effektive domstolene i Norge, med kort avstand til parter og rask avklaring av saker, ble lagt ned. Det var stor motstand blant kommuneansatte og sorenskrivere, men det gjorde altså ikke inntrykk på den forrige regjeringen.

Vi skal være utrolig glade for at vi har dyktige folk som jobber i domstolene, og som gjør den beste jobben de kan gjøre, fullstendig uavhengig av hvordan den til enhver tid sittende regjering styrer og organiserer. Derfor ser man selvfølgelig gode resultater av en domstolsreform; det er fordi vi har ansatte som gjør en jobb, som gjør den beste jobben som er mulig å gjøre. Men det går ikke an å bedrive den type virkelighetsbeskrivelse som Høyre gjør og har gjort hele veien i denne saken. Man må tilbake til ostepop-metaforen: Den smaker godt, den er full av luft, og det er fort gjort å spise den opp.

Vi i Senterpartiet var imot sentraliseringen av domstolene og er glade for at vi nå har en regjering som er tydelig på at man jobber for å gjenopprette domstoler der det ikke er lokal enighet om at dagens struktur fungerer. Det er gjennomført en høring, og den tas på alvor. Jeg tror Høyre bør se seg tjent med at denne regjeringen tar høringsrunden på alvor og gjør en grundig og god jobb for å få et best mulig resultat.

Vi har sett at reformen har fått uønskede konsekvenser, som vi advarte mot, selv om det er vanskelig for Høyre å se det. Fra mange plasser i landet kommer det meldinger om at oppgaver som tidligere ble løst på mindre rettssteder, blir flyttet til hovedsetene. Et eksempel er hvordan dødsbo og andre lignende oppgaver gis til advokatselskaper i store byer, mens advokatselskaper rundt de mindre rettsstedene svekkes. Staten skal være til for alle i Norge, det må også gjelde de som har skapt arbeidsplasser og liv ute i distriktene.

Til slutt: Det er også viktig å huske på jordskifterettene, som gikk med i dragsuget da forrige regjering fikk det travelt med å sentralisere domstolene. Saker som går i jordskifterettene, har ofte en særdeles lokal forankring og krever både befaring og lokalkunnskap for å finne gode løsninger for partene. For oss i Senterpartiet er det viktig at vi nå får på plass en struktur som sørger for gode tingretter og jordskifteretter i hele Norge.

Det å endre noe til det bedre bør aldri bli oppfattet som noe annet, og det er det denne regjeringen har tenkt å gjøre.

Ingvild Wetrhus Thorsvik (V) []: Domstolsreformen har svart godt på de utfordringene som den var ment å adressere. Saksbehandlingstiden har gått ned de fleste stedene. Saksavviklingen har blitt mer fleksibel, og ressursene brukes mer effektivt. Flere av tingrettene og jordskifterettene beskriver at rekrutteringsprosessen har blitt bedre ved at flere dyktige jurister ønsker seg til et sted med et større fagmiljø. – Alt dette mens nærheten til domstolene er ivaretatt ved at rettsstedene har bestått.

Senterpartiet har brukt mye tid på å spre frykt om at de minste rettsstedene og denne nærheten ville forsvinne, men nærheten har ikke blitt svekket. Ingen fysiske rettssteder har blitt nedlagt. Saken din behandles på akkurat samme sted som før. Forskjellen er at det er dommerne i rettskretsene som flytter seg mellom rettsstedene.

Nå har vi altså fått bekreftet at Senterpartiets hovedfrykt, at nærheten skulle svekkes, ikke har skjedd. Så hvilke argumenter for reversering er det vi sitter igjen med da? Grunnene til å beholde dagens struktur vokser seg bare sterkere. Tilbakemeldingene på dagens struktur er gode. Til og med mange av dem som var mot reformen, har snudd, og flere av dem som var positive til en reversering da høringen ble foretatt for godt over et år siden, er nå positive til dagens struktur. Det viser også hvor utgått høringen fra 2022 nå er.

Det folk ikke er fornøyd med, er uforutsigbarheten og den manglende stabiliteten som regjeringen skaper for ansatte i domstolene. Tidligere har justisministeren signalisert at det var viktig at reversering skjedde tidlig i perioden, sånn at dagens struktur ikke får sette seg, men det har den altså gjort. Statsbudsjett har kommet og gått, og vi har heller ikke fått noe signal i revidert nasjonalbudsjett om hvorvidt og eventuelt når en sak om reversering vil komme.

Tilbakemeldingene vi oftest hører i møte med domstolene, er ønsket om en beslutning, om ro til å gjøre jobben sin, med det overordnede målet å sikre uavhengighet og tillitsskapende domstoler som sikrer rettssikkerheten og en best mulig rettspleie for befolkningen. Ikke minst er folk bekymret for kostnadene ved en reversering, både de umiddelbare og de framtidige kostnadene ved å gå tilbake til gammel struktur.

Reformer og omstrukturering fører til slitasje på organisasjonen og ansatte, og det bør derfor være en sabla god grunn bak sånne omveltninger. Det mener jeg at Riksrevisjonens beskrivelse av fare for rettssikkerhet, liv og helse var, men en reversering for reverseringens del er definitivt ikke en sånn god grunn. Regjeringen holder nå på å skape en uforutsigbar situasjon for domstolene: Ansatte vet ikke om de skal fortsette i de robuste fagmiljøene de nå har fått tilgang til, og om de må gjennom en ny runde med omstilling.

Domstolene er den tredje statsmakt og er garantisten for at vår rettssikkerhet ivaretas. Regjeringen kjører nå en prosess som er langt fra betryggende. Høringsnotatet i seg selv utgjorde et svakt grunnlag for en god høringsprosess. Det ble bl.a. ikke foretatt noen utredning eller evaluering av hvordan reformen så langt hadde fungert. Det ble heller ikke foretatt noen vurdering av hvordan en reversering vil gi bedre rettssikkerhet, noe som burde ha vært et minimum å forvente i et høringsnotat.

Et annet, konkret eksempel på høringsnotatets utilstrekkelighet var vurderingene knyttet til barns rettssikkerhet. Barneombudet har advart sterkt mot en reversering fordi dagens struktur er viktig for barns rettssikkerhet. Barnesaker krever spesiell kompetanse, barnefaglig kompetanse, og det er også i tråd med vurderingene i særdomstolsutvalgets utredning fra 2017. Regjeringens svar på dette i sitt høringsbrev er at dommerne i små domstoler har mengdetrening. Det tyder for meg på at de ikke har tatt denne problemstillingen, løftet av både særdomstolsutvalget og Barneombudet mfl., på alvor. Det er heller ikke foretatt noen barns beste-vurdering i høringsnotatet.

I høringsnotatet er det heller ikke foretatt noen prinsipiell vurdering av at kommunene per nå skal ha en ukjent grad av beslutningsrett i organiseringen av en av statsmaktene. Det kommunale selvstyret har ingenting med organisering av den tredje statsmakten å gjøre, og domstolene skal være uavhengige av politisk makt. Veldig mange av de sakene som går for domstolene, har en kommunal part, og det er viktig at domstolene kan opptre uavhengig av kommunal ledelse. Regjeringen skaper en prinsipielt uheldig situasjon ved å invitere kommunene inn i prosessen.

Da høringsnotatet kom, tenkte jeg at vi ville få klarhet i hva som menes i Hurdalsplattformen med at reformen skulle reverseres, med unntak for der domstolleder, kommunene i rettskretsen og de ansatte var enige om å opprettholde dagens struktur. Det svaret fikk vi dessverre ikke. Bevisstheten om hvordan denne reverseringen skal skje, har ikke blitt noe større. Det burde foretas en evaluering av reformen. Det vi sitter igjen med nå, etter regjeringens elendige prosess, er en hel haug med spørsmål, en utdatert høring og uforutsigbarhet for ansatte i domstolen. Den tredje statsmakt fortjener bedre.

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Mahmoud Farahmand (H) []: Jeg vil starte med å takke initiativtakeren til denne interpellasjonen. Det er en viktig sak for Telemark, det er en viktig sak for oss alle. Det handler om vår rettssikkerhet.

I perioden domstolsreformen har virket, har den allerede gitt positive effekter. Det er i alle fall tilbakemeldingene fra verden der ute. Så kan det hende at statsråden er uenig i det. Domstoladministrasjonen opplyser at reformen har gitt sterkere fagmiljøer og levert bedre ressursutnyttelse, altså styrket rettsikkerheten. Flere dommere under én domstolleder har gitt bedre mulighet til å fordele saker internt i domstolen, noe som har ført til en mer effektiv og fleksibel saksbehandling, og til at saksbehandlingstiden går ned. Man skulle tro at det var en fordel.

Domstolsreformen har bidratt til å ivareta og styrke rettssikkerheten. Man skulle også tro at statsråden fra et parti som brukte hele valgkampen til å snakke om vanlige folk i hele Norge, ville brydd seg om slikt. Men når man ikke bryr seg om de vanlige folkene i distriktene, burde man kanskje bry seg om de økonomiske konsekvensene av disse reverseringene. Tidligere i dag brukte vi hele 4–5 timer på å diskutere økte skatter til næringslivet. Da var mye av bakgrunnen for den økte beskatningen at man har hatt økte utgifter i samfunnet.

La meg bare oppsummere, slik som representanten Molberg gjorde: Reverseringen av denne reformen vil koste oss rundt 75 mill. kr, men driftskostnadene vil også øke. Tar man et enkelt regnestykke og legger til at det vil bli 37 nye domstolledere, vil man kunne forvente en økning på 55–60 mill. kr. Andre omkostninger kommer i tillegg. Vi snakker om flere titalls millioner kroner som går med til å reversere en reform som gir folk rettssikkerhet, som trygger folk i distriktene. Det kommer i en tid da regjeringen har maksimert oljepengebruken til 3 pst., altså brukt handlingsregelen, og økt skattene for næringslivet, som jeg sa, og alt dette har man begrunnet med en krig i Europa. Men det må jaggu sies at regjeringen er veldig villig til å bidra til de økte kostnadene ved hver eneste sving de kommer til.

Om man virkelig vil bidra til å redusere inflasjonstrykket vi ser i samfunnet, må man i alle fall stoppe meningsløse reverseringer, som denne reverseringen er et eksempel på. De pengene som nå brukes på å reversere domstolsreformen, og ikke minst de økende driftsutgiftene, kunne ha bidratt til å gi sektoren et nødvendig og viktig IKT-løft, som igjen ville bidratt til bedre rettssikkerhet. Det vil altså si at regjeringen øker kostnadene samtidig som de klarer det mesterstykket å redusere rettssikkerheten. Det er ganske interessant.

Denne reverseringen har det blitt advart mot av samtlige sorenskrivere og lagmenn. De skriver bl.a.: Dette vil kun innebære at det rettslige tilbudet til innbyggerne blir dårligere, saksbehandlingstiden øker, kvaliteten i våre avgjørelser blir svekket, og publikums tillit til domstolene som konfliktløser blir redusert. Altså: Publikums tillit til en av de viktigste institusjonene vi har i demokratiet, reduseres ved å gjennomføre denne reformen.

Telemark tingrett, der jeg kommer fra, består av tre rettssteder: Skien, Kviteseid og Notodden. I forbindelse med høringen i fjor rapporterte domstolen om at de brukte personellressursene på tvers av domstolene, og at de hadde etablert faggrupper for saksbehandlerne. Dette sikret bedre ressursutnyttelse, sa de. Det igjen bidro til å styrke rettssikkerheten.

Sorenskriverne melder videre at de har opplevd en til dels kraftig økning i antall innkomne saker sammenlignet med tidligere år. For ordinære straffesaker var økningen på 23 pst. fra 2021 til 2022, og for sivile saker var økningen på 8 pst. i samme tidsrom. Tilgjengeligheten har altså blitt større, og folk bruker domstolene oftere.

Tidligere ville det vært en utfordring for domstolene å ta unna en slik økning på grunn av manglende fleksibilitet ved behandling av sakene. Reformen har gitt tingrettene rom for å fordele saker bedre mellom rettsstedene og utnytte personellressurser bedre på tvers av rettsstedene. Dette er noe domstolen i Telemark sier, det er ikke noe jeg finner på.

Jeg må avslutningsvis si at det er usedvanlig underlig å se denne, beklager uttrykket, nærmest forakten man viser for mennesker og ekspertisen der ute. Dette er noe de kan, dette er noe de vet, dette er noe de kjenner på kroppen. Det ville ha vært klokt av et parti som gikk til valg på å ta vanlige folk på alvor og bry seg om distriktene, i alle fall å høre på det som kommer inn skriftlig.

Tor André Johnsen (FrP) []: Det er noe som heter «Why change a winning team?» Hvorfor forandre på noe som fungerer, og som det store flertallet av brukerne og de involverte, faktisk er godt fornøyd med?

Det er trist at Senterpartiet fortsatt driver med desinformasjon. Det er trist at Senterpartiet fortsatt prøver å skape et inntrykk av at domstolene har blitt sentralisert, og at de spekulativt og bevisst prøver å skape frykt for at domstoler fysisk skal legges ned. Den retorikken og det budskapet har for lengst gått ut på dato. Det var korrekt for flere år siden, men det var lenge før vi vedtok domstolsreformen, og det var lenge før Fremskrittspartiet inngikk en fantastisk god avtale, sammen med Solberg-regjeringen, hvor vi vedtok at vi ikke skulle legge ned en eneste domstol eller tingrett. Det var det som ble situasjonen.

Løsningen som ble vedtatt, innebærer at dersom det skal legges ned tingretter eller domstoler rundt omkring i landet, må Stortinget faktisk vedta det. Det er ikke noe domstolene selv kan gjøre. Dagens ordning er positiv, den fungerer, og det viser også det store flertallet av høringsinnspillene. Jeg har selv reist rundt og besøkt veldig mange domstoler. Jeg har snakket med dommere, sorenskrivere, ansatte og tillitsvalgte, og jeg har ennå ikke funnet noen som er ensidig negative eller ensidig tydelige på en full reversering. Selv de som var skeptiske til reformen, ser at det nå stort sett fungerer bra, og dersom noe skal endres, må ordningen først evalueres. Så kan man sette seg ned sammen med regjeringen, forhåpentligvis, og diskutere hva som må justeres, og hva som må korrigeres, dersom det eventuelt er noe som ikke fungerer. Det er den beste løsningen, ikke en full reversering.

En full reversering vil være et stort tilbakeslag. Det vil føre til en mer ineffektiv drift av domstolene, det vil føre til økte kostnader, og det vil føre til en svekket rettssikkerhet. Det bør regjeringen ta inn over seg. Det er absolutt ingen tjent med, i hvert fall ikke brukerne av domstolene.

Reformen har faktisk ført til at det er et økt samarbeid. Den har ført til at det er bedre utnyttelse av ressursene i domstolene. Den har ført til at saksbehandlingen blir mer effektiv og rasjonell, og slik sett går saksbehandlingstiden ned. Den har også ført til at det ikke er kundene som bruker domstolene, som må reise rundt, slik det ble sagt i skremselspropaganda som ble brukt en periode, det er dommerne som reiser rundt. De som bor ute i distriktet, får fortsatt sine saker opp i distriktet der de bor.

Dommerne har fått økt spesialisering, de har fått økt kompetanse, og det har ført til bedre rettssikkerhet. Det påpekte også min gode kollega fra Venstre tidligere i dag: Rettssikkerheten, spesielt for barn, blir styrket ved at en får økt kompetanse på barnesaker.

Dagens struktur fungerer meget bra. La den få leve videre. Men det er klokt med en evaluering, og det er det vel ingen som er imot, så vidt jeg kan se. Ut fra tilbakemeldingene i en slik evaluering kan det kanskje være behov for å justere enkelte forhold, men en reversering vil være ille, og det vil være ekstra ille sett i lys av at dagens regjering sultefôrer domstolene. Domstolene har fått ganske brutale, tøffe kutt – så tøffe kutt at de til og med må slutte å servere vann i rettssakene for å spare penger. Det sier litt om hvor krevende situasjonen er i norske domstoler.

Da å bruke tid, ressurser og skattepenger på en reversering som vil føre til en mer irrasjonell og ineffektiv drift, er rett og slett høl i huet. Det regjeringen burde fokusere på, er å bruke mer penger på domstolene og å sørge for å få innført lyd- og bildeopptak, slik Stortinget vedtok for mange år siden.

Presidenten []: Presidenten er i tvil om «høl i huet» er eit parlamentarisk uttrykk.

Sandra Bruflot (H) []: De aller fleste av oss er heldigvis ikke innom domstolene så ofte. Vi merker ikke på kroppen at saksbehandlingstiden blir kortere, eller at fagmiljøene blir større. Likevel er det ikke så vanskelig å forestille seg hva lange ventetider gjør med dem som har blitt utsatt for kriminalitet, eller med dem som venter på en dom. Verken samfunnet eller hver enkelt tjener noe på at tiltalte må sette livet sitt på vent, og for en fornærmet part er det også en tilleggsbelastning å måtte vente på at noen får dommen sin.

Likevel ønsker man å reversere domstolsreformen – selv om tilbakemeldingene er at det har ført til bedre fagmiljøer, mer effektiv saksflyt og bedre utnyttelse av ressursene – med mindre domstolleder, kommunene i rettskretsen og de ansatte, gjennom sine tillitsvalgte, er enige om å beholde dagens struktur. Da er det et betimelig spørsmål representanten Molberg stilte tidligere: Hva slags flertall eller hvor mange er det som skal til for å forhindre en slik reversering? Et annet spørsmål er om det burde være opp til kommunestyrene å bestemme hvordan domstolene våre skal organiseres.

Når Barneombudet og Stine Sofies Stiftelse advarer mot en reversering av domstolsreformen, er det fordi barn og sårbare grupper blir ekstra utsatt ved dårligere rettssikkerhet og lange ventetider. Disse gruppene trenger at domstolene har fagmiljøer som er gode på kriminalitet gjort mot barn – det er ikke en hyggelig tanke, men slik er det. Barn utsettes for kriminelle handlinger, og rettssikkerheten deres er ekstra viktig fordi de er mer sårbare enn oss andre – de er barn. I noen tilfeller har de heller ikke foreldre eller pårørende som kan snakke deres sak. Kanskje er det nettopp de ansvarspersonene som står tiltalt. Barnefordelingssaker er bare ett eksempel der saksbehandlingstid er viktig. Barneombudet mener at en reversering av domstolsreformen vil svekke barns rettssikkerhet.

Det skulle bare mangle at forslaget om reversering til slutt ble sendt på høring. Problemet er at det kan virke som at det bare var en skinnprosess, fordi regjeringen har bestemt seg for at reformen skal reverseres.

I tillegg til Barneombudet og Stine Sofies Stiftelse har bl.a. Høyesterett, Juristforbundet, Dommerforeningen, Domstoladministrasjonen, førstelagmenn, sorenskrivere, flere statsadvokater og Økokrim-sjefen gitt sin støtte til domstolsreformen. Blant dem som nå støtter reformen, er det også tidligere motstandere som ser at dagens organisering ble bedre enn det de trodde på forhånd.

Målet må være at vi har korte ventetider og god saksbehandling, og at rettssikkerheten vår er god. Det er en styrke med høy tillit til domstolene. Enda en reversering vil skape usikkerhet for både ansatte og innbyggere. Lange ventetider og mindre fagmiljøer går ut over rettssikkerheten vår, spesielt for noen av de mest sårbare gruppene i samfunnet. Når Barneombudet advarer mot dårligere rettssikkerhet for barn, bør det være veldig gode grunner for ikke å høre på hva de har å si.

Til slutt: Justisministeren sa at de skulle sørge for domstoler som gir god rettssikkerhet. Selv om «sentralisering» er et veldig godt innøvd talepunkt nå, kan det jo tenkes at det var nettopp god rettssikkerhet som var hele poenget med reformen.

Fredrik Holm (H) []: Vi diskuterer altså fortsatt domstolsreformen, flere år på overtid, etter at reformen er vedtatt i denne salen, er blitt implementert og har vært operativ i flere år. Heldigvis – kan man kanskje si – drar arbeidet med denne reverseringsideen lite grann ut i tid, og det gir anledning til å tenke seg om både tre og fem ganger.

I saken om domstolsreformen har man glatt sett bort fra alt som er av faginstanser og brukerrepresentanter fra domstolene. Dette har vært sagt flere ganger i debatten allerede, så jeg skal ikke bruke mye tid på å utbrodere det, men jeg har lyst til å gjenta Churchills bevingede ord om at en politikers verste fiende er ens egne uttalelser. Dette er ikke er den første ministeren som får dette visdomsordet fra meg. I denne kategorien kan vi kanskje finne justisministerens uttalelse i VG den 4. april 2022, hvor hun sier at man skal lytte mindre til ekspertene og mer til vanlige folk.

Jeg skal gi statsråden helt rett i at ingen instanser har vetorett når det gjelder nasjonale reformer, men det er vesentlig å spille på lag med det fagmiljøet som representerer en av de tre helt grunnleggende bærebjelkene i det fantastiske demokratiet vårt. Det er ikke bra at det embetet som har det øverste ansvaret for rettsstaten vår, gjør seg til uvenn med nær sagt hele justissektoren.

For å yte debatten respekt har jeg forsøkt å finne støtte for statsrådens syn på reversering av domstolsreformen. Jeg har forsøkt å finne uttalelser fra både fagfolk og vanlige folk som har en begrunnet og berettiget mening om problemstillingen. Jeg har ikke klart det. Så får jeg heller beklage til statsråden at jeg har konsentrert søket til Østfold, det er tross alt innbyggerne der jeg er valgt til å representere, men det har, så vidt jeg har klart å se, heller ikke kommet noe stort og bredt folkekrav fra andre kanter av landet. Vi vet egentlig nok om denne saken til å la hele debatten ligge.

Jeg har søkt bredt på internett, og jeg har søkt litt mer i detalj i lokalavisene hjemme i Østfold etter debattinnlegg som krever en fortgang i domstolsreformen, men når jeg søker, er det ingen store nyheter om reformen. Det er veldig få der ute som fortsatt diskuterer den. Det er ingen debattinnlegg som harmdirrende forteller om hvor mye dårligere ting har blitt etter at reformen ble innført og nå har fungert i to år. I Halden og Østfold for øvrig forteller de juristene jeg har pratet med, at rettssikkerheten er blitt betydelig bedre, og administrasjonen av domstolene er blitt mer effektiv. Alt dette vet jo justisministeren allerede.

Vi er selvfølgelig klar over at det finnes høringssvar som er positive til reverseringen, men de er få, og det er langt mellom dem. For å slenge enda flere argumenter og sitater fra høringene inn i debatten har jeg lyst til å sitere fra høringssvaret til Søndre Østfold tingrett:

«Domstolenes samfunnsoppdrag er å avgjøre tvister og straffesaker basert på rettferdige prosesser og til rett tid. Med dagens struktur har Søndre Østfold tingrett gode forutsetninger for å gi det rettssøkende publikum et fleksibelt, effektivt og godt domstoltilbud.»

Min litt lettvinte oppsummering av saken er at svært få ute i distriktene ber om en reversering, og at alle ber justisministeren om å la reverseringen ligge. Dette er bortkastet politisk kapital.

Helt til slutt: Debatten om reverseringen som regjeringen nå legger opp til, er egentlig ganske kunstig. Reverseringen svarer ikke opp en samfunnsutfordring. Den møter ikke et bredt folkekrav. Den vil ikke gjøre landet vårt nevneverdig bedre. Enkelte representanter har argumentert for at den faktisk kanskje vil gjøre landet vårt litt dårligere.

I det store og hele framstår dette som en debatt som er skapt av den politiske Oslo-eliten, som ikke har kontakt med verken fagmiljøer eller grasrota.

Mari Holm Lønseth (H) []: Dommerforeningen, Stiftelsen barnas rettigheter, Barneombudet, mange av tingrettene, Stine Sofies Stiftelse, Høyesterett, Advokatforeningen, Juristforbundet og politiet har en ting til felles: De er alle motstandere av regjeringens reverseringsiver når det gjelder domstolsreformen. Regjeringen burde lytte til disse aktørene. Representanten Prestbakmo ba i et tidligere innlegg Høyre om å lytte til høringsinstansene. Da kan det jo være fristende å si til representanten Prestbakmo at det også hadde vært klokt å lytte til disse tunge aktørene.

Nå har domstolsreformen virket i to år, og den har allerede vært vellykket. Ikke et eneste rettssted er lagt ned. Det er fortsatt aktiv tilstedeværelse fra domstolene på akkurat de samme stedene som det var før reformen. Justisministeren går opp på Stortingets talerstol og sier at dette er mer Høyre-sentralisering, men sannheten er at de samme domstolene er på samme sted. Da er det kanskje på tide at man oppdaterer retorikken sin og talepunktene til den virkeligheten som faktisk er der ute i landet vårt.

Reformen har gjort at ressursene kan brukes bedre innad i tingrettene. La meg ta noen eksempler fra mitt eget område, Trøndelag tingrett. Der har fagmiljøene blitt sterkere, saksbehandlerne er delt inn i team med spesialisering, det har blitt jevnere arbeidsbelastning på medarbeiderne, og det unngås bruk av dommerfullmektiger i barnelovsaker og barnevernssaker, som også er viktig for å ivareta hensynet til nettopp barn. For brukerne i norddelen av fylket er det nå også mulighet for økt bruk av mekling, noe som er bra for dem som bruker domstolene. Dommerne kan også brukes på andre rettssteder for å utnytte ledig kapasitet og ivareta partenes ønsker i domstolene.

Generelt sier Domstoladministrasjonen at reformen har gitt sterkere fagmiljø og levert bedre ressursutnyttelse. Flere dommere under én domstolleder gir bedre mulighet for å fordele saker internt i domstolen, og til å spesialisere og heve kompetansen til dommerne. Samtidig betyr ikke denne reformen at ledelsen av domstolene nødvendigvis er sentralisert. Ved mange av domstolene er ledelsen spredt på to eller flere rettssteder, flere har en sorenskriver plassert et annet sted enn ved det største rettsstedet, og i noen av tingrettene reiser sorenskriveren mellom de ulike rettsstedene. Oppsummert er altså domstolsreformen veldig vellykket.

Prosessen regjeringen nå har begynt å kjøre i gang, gir ikke trygghet og kan være med på å svekke de fagmiljøene som denne reformen har bidratt til å styrke de siste årene. Det er veldig uheldig, særlig for de ansatte som allerede har vært gjennom en omstillingsprosess. Det er også prinsipielt veldig betenkelig at det er en gruppe ansatte eller en kommune som kanskje aldri har hatt en egen domstol, som skal gis en slags vetorett i spørsmålet om hvordan organiseringen av vår tredje statsmakt skal gjøres. Dette er spørsmål som helt åpenbart bør være opp til Stortinget å avgjøre.

I høringsnotatet anslås kostnadene ved å reversere denne reformen til å være omtrent 75 mill. kr, hvor en del av det også er permanente utgifter til å lønne potensielt 37 nye domstolledere. Dette er tall fra 2021, og Domstoladministrasjonen har antydet at kostnadene kan bli betydelig høyere enn det. Domstolene har behov for at vi bruker pengene på andre ting, og at vi sørger for bedre digitalisering eller styrker rettssikkerheten. Senterpartiet vil med en slik reform prioritere å bruke ressursene på å ansette flere ledere. De pengene kunne vi ha brukt på bedre rettssikkerhet framfor å gå tilbake til det vi vet ikke har styrket rettssikkerheten.

Dette handler til syvende og sist om folks rettssikkerhet. Større rettskretser gir mulighet til å fordele sakene mellom domstolene, slik at saksbehandlingstiden går ned. En mer effektiv saksbehandling er viktig for sårbare grupper, f.eks. barn som trenger å få ivaretatt sine rettigheter, og mennesker i personlige kriser som har behov for avklaring i en domstol. Det er greit å understreke nok en gang at de kommer til å få avklaring ved akkurat den samme domstolen som de har fått tidligere, siden det ikke er noen rettssteder som er lagt ned gjennom denne reformen.

Nå er det på tide at vi konsentrerer oss om å gi bedre rettssikkerhet framfor å reversere en reform. Reverseringsiveren møter også stor motstand fra store og viktige fagmiljøer.

Sveinung Stensland (H) []: I sitt innlegg sa statsråden at Høyre truet med sentralisering. Det gjorde sikkert veldig godt å si det, men det ble aldri lagt frem noe slikt fra den forrige regjeringen. Domstolsreformutvalget hadde en grundig gjennomgang av dette og kom med en anbefaling som var grunnlag for en grundig debatt. Jeg var selv medlem av Stortinget da og satt i en annen komité. Jeg husker at på vårt gruppemøte ble dette nøye drøftet. Det ble diskutert prinsipper, det ble diskutert hvor grensen skulle gå, og hvordan dette skulle være. Det som ble lagt frem, ble vedtatt med et lovlig flertall. Det er ikke kaos, det er demokrati.

Det blir snakket mye om sentrale strøk versus distriktene. Når vi ser utover salen her, er det kanskje – med fare for å fornærme noen – ingen her som er spesielt urbane. Det er stort sett folk fra bygda som er med i denne debatten. Dette er ikke en diskusjon om sentralisering og sentrale strøk, dette er en diskusjon om hvilke prinsipper vi skal ha for styring av domstolene.

Jeg har vært justispolitiker i to år, og jeg har som de fleste politikere vært mye rundt. Vi har vært på komitéreiser, og vi har vært på andre reiser og møtt folk. Jeg har møtt én person som innstendig har bedt meg om å reversere denne reformen, og det var en ansatt på en tingrett. Så spurte jeg hvorfor. Jo, fordi hen var redd for at dette var starten på en nedleggelse. Da sa jeg at det er ikke det det er – det er ikke starten på en nedleggelse. Vi har gjort våre endringer, og dette ligger fast. Det er den ene personen jeg har møtt.

De mest intense forkjemperne for reversering er i salen her – jeg ser to av dem – og det er stort sett det. Det er de jeg møter – Senterparti-politikere som er opptatt av det de snakket om før valget. Det er vel og bra, men de må faktisk ta inn over seg det som kommer av innspill. Da hjelper det ikke å gå rundt og snakke om at Høyre truer med sentralisering. Det skal ikke legges ned et eneste rettssted, det har ikke blitt lagt ned et eneste rettssted. Ingen i Høyre stemte for å legge ned et eneste rettssted. Det var faktisk en helt normal prosess i Stortinget.

Representanten Prestbakmo var inne på at en skulle ha en grundig prosess, regjeringen skulle ha en grundig prosess. Jeg mistenker at den prosessen består i å lete etter noen som faktisk er enig i at her skal det reverseres. Det er det det handler om nå, for en finner ikke støtte noe annet sted enn i enkelte høringsinnspill fra diverse kommuner, som ser mistenkelig like ut. Det i seg selv er en debatt: Er det kommunestyrene i Norge som skal definere hvordan den tredje statsmakt skal være organisert? Den debatten burde vi egentlig ha i en helt egen runde.

Man impliserer at dette var en kaotisk prosess, som det ble sagt fra talerstolen her, og et kaosvedtak. Vel, jeg har sittet på Stortinget i ti år, og jeg har aldri opplevd maken til kaos som det vi har akkurat nå. Representanten Prestbakmo har vel nettopp stemt for et kaosskatteforslag som han selv var imot. Er det noen som vet hva kaos er, så er det vel Senterpartiet.

Her blir det sagt veldig mye rart. Sannheten om domstolsreformen er som følger: Det var et grundig arbeid som ble lagt frem, en grundig prosess i Stortinget, et lovlig valgt flertall stemte for det, og nå er det altså stor tilslutning til slik som det er der ute. Hvorfor skal vi da forandre det?

Det som er enda mer oppsiktsvekkende, er at det ikke er én representant fra Arbeiderpartiet som sier et eneste ord om dette. Jeg vet hvorfor: Justispolitikerne i Arbeiderpartiet vil heller ikke reversere dette. Dette er noe de har solgt seg på i forbindelse med Hurdalsplattformen. Dette er bare prestisje. Finn frem kaffekoppen, reis rundt og drikk kaffe – det er Senterpartiet gode på – og snakk med folk. Det driver vi med, og det er ingen som vil reversere.

Det skal gjøres en grundig jobb med reformen, sier Senterpartiet. Det å endre til det bedre skal de visst også gjøre i denne saken. Sannheten er at det var det forrige stortinget som endret domstolstrukturen til noe bedre. Senterpartiet vil endre det tilbake.

Ingunn Foss (H) []: Å kalle domstolsreformen for sentralisering faller rett og slett på sin egen urimelighet. Ikke en eneste arbeidsplass er forsvunnet. Og til Prestbakmo, som påstår at saker flyttes til de store domstolene: Det er faktisk det motsatte som skjer. Det er de små domstolene som har fått flere saker.

Mitt siste innlegg i denne debatten skal handle om økonomien. En reversering av reformen vil gjøre en allerede anstrengt økonomi vesentlig forverret. De siste tallene fra Domstoladministrasjonen forteller meg at det vil koste opp mot 115 mill. kr det første året og 50 mill. kr i årlige ekstrakostnader. Når vi ser dette opp mot dagens anstrengte økonomi, er det helt åpenbart at en reversering vil forringe resultatene av reformen og være et kraftig tilbakeskritt med tanke på både rettssikkerhet og effektivitet.

En rekke prosjekter for fornyelse av domstollokalene i distriktene er blitt satt på vent. Det gjelder f.eks. Sandnessjøen, Sortland, Vågåmo, Kviteseid, Lillestrøm, Fredrikstad og Leirvik på Stord. Grunnleggende forhold som rettssikkerhet og universell utforming blir ikke ivaretatt. Det er også innført ansettelsesstopp både for domstolene og Domstoladministrasjonen. Kun helt nødvendige, kritiske stillinger lyses nå ut.

Domstoladministrasjonen melder også om at de mangler midler til innkjøp og fornying av IT-utstyr for rettssaler, dommere og saksbehandlere, og at utviklingen av digitale løsninger har bremset opp. Dette er en utvikling som blir mer og mer prekær, med tanke på at domstolene har økt sin avhengighet av digitale løsninger uten at budsjettrammene er tilpasset den nye virkeligheten. Dette fører til at det fortsatt er store ulikheter i standard og utstyrsnivå mellom rettssteder, noe som er svært uheldig.

Avdelingsdirektør Jann Ola Berget i Domstoladministrasjonen sier i en pressemelding:

«Når de politiske myndigheter har bestemt at vi skal ha virksomhet i hele landet, må de også finansiere skikkelige lokaler for alle rettsstedene. Det er ikke akseptabelt at det er så stor forskjell i hva slags domstol man møter, alt ettersom hvor i landet man har en sak.»

Det er helt åpenbart at en reversering av domstolsreformen vil forringe kvaliteten på det arbeidet domstolene er satt til å utføre. Det kommer til å gå ut over rettssikkerheten til folk og sårbare grupper.

Jeg håper at Senterpartiet og Arbeiderpartiet tar til fornuft og lar en helt nødvendig reform, som virker, bestå. Takk for debatten.

Statsråd Emilie Mehl []: Jeg vil takke interpellanten og de andre deltakerne for debatten. Dette har vært en runde preget av kjente anførsler fra Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg har ikke så mye mer å tilføye på nåværende tidspunkt. Regjeringen vil komme tilbake med et endelig forslag til domstolstruktur når det er klart for det.

Jeg vil bare komme med en bemerkning knyttet til det som handler om budsjettet. Det har vært en krevende budsjettsituasjon for domstolene, og også for andre etater, for kriminalomsorgen og politiet, bl.a. på grunn av økt kostnadsvekst som følge av Ukraina-krigen og generell inflasjon i samfunnet. Derfor har det vært viktig for regjeringen å kompensere for det i revidert nasjonalbudsjett, som er lagt fram for Stortinget. Det er en bekymring som Senterpartiet og Arbeiderpartiet har vært opptatt av å imøtekomme, bl.a. slik at det er mindre risiko for at prosjekter som fornying av domstolen på Vågå eller andre steder blir utsatt på ubestemt tid.

Det er ikke åpenbart for meg, som det er for Høyre, at det er best for f.eks. domstolen på Mysen å bli fjernledet fra Ski, eller for domstolen i Steinkjer å bli fjernledet fra Trondheim, eller for domstolen på Lofthus å bli fjernledet fra Bergen. Vi har nok forskjellig syn på det. Som sagt har ikke regjeringen trukket noen konklusjoner, og vi vil komme tilbake med et helhetlig forslag når arbeidet er ferdig.

Presidenten []: Sak nr. 16 er dermed ferdighandsama.

Forrige kapittel
Neste kapittel