Stortinget - Møte mandag den 15. mai 2023

Dato: 15.05.2023
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 306 S (2022–2023), jf. Dokument 12:31 (2019–2020))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [15:09:06]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Grunnlovsforslag fra Michael Tetzschner om § 95 nytt tredje ledd (om at staten ikke skal kunne skatte- og avgiftsbelegge rettslige tjenester for saker som skal avgjøres av domstolene) (Innst. 306 S (2022–2023), jf. Dokument 12:31 (2019–2020))

Talere

Carl I. Hagen (FrP) [] (ordfører for saken): Dette forslaget er fremmet av Michael Tetzschner og gjelder Grunnloven § 95 og forslaget om et nytt tredje ledd om at staten ikke skal kunne skatte- og avgiftsbelegge rettslige tjenester for saker som skal avgjøres av domstolene.

Forslagsstilleren mener at man ved grunnlovsrevisjonen i 2014 ikke i tilstrekkelig grad overveide hensynet bak den opprinnelige bestemmelsen da man skrev den tidligere bestemmelsen i § 98, prinsippet om at staten ikke må avgiftsbelegge adgangen til rettshjelp, ut av Grunnloven.

Den gamle bestemmelsen i § 98 lød:

«Med Sportler, som erlægges til Rettens Betjente, bør ingen Afgifter til Statskassen være forbundne.»

Hensikten med forslaget fra Michael Tetzschner er for det første at folk ikke skal måtte betale merverdiavgift som legges på rettsgebyrene. De skal heller ikke risikere å måtte betale merverdiavgift på advokatenes salærer når disse er betaling for tjenester advokatene utfører i forbindelse med arbeidet med rettssaker. En person som henvender seg til en advokat og ber om advokatens bistand for å fremme f.eks. et erstatningskrav, må betale advokaten et honorar som i dag medfører et tillegg på 25 pst. merverdiavgift. Forslagsstilleren mener videre det ikke er rimelig at staten skal «tjene» på denne statlige virksomheten som rettspleien i realiteten utgjør.

Den gamle paragrafen som ble opphevet i 2014, hadde for øvrig stått uendret siden den ble vedtatt i 1814.

Komiteen har avgjort at den ikke tar stilling til realiteten i forslaget, som er å fjerne merverdiavgift på advokattjenester i forbindelse med rettssaker. Komiteen mener at det uansett ikke hører hjemme i Grunnloven, men heller eventuelt i merverdiavgiftsloven, og at dersom en mener at det kun skal være avgiftsfritak for spesielle rettstvister, kan det også fremmes forslag om det f.eks. i bestemmelsene om ordningen med fri rettshjelp. Derfor anbefaler komiteen at forslaget ikke bifalles.

Vi vil også nevne at nå, når det gjelder merverdiavgift på de aller fleste varer og tjenester, er situasjonen helt annerledes enn da denne bestemmelsen kom i 1814, da statens totale virksomhet var meget begrenset i forhold til den enorme virksomhet som staten i dag bedriver.

Lubna Boby Jaffery (A) []: Vi har, som det er blitt sagt tidligere i dag, mange grunnlovsforslag til behandling i denne perioden. De handler om mye forskjellig, både stort og smått. Det kan kanskje sies at dette forslaget er et av de mer kuriøse.

Forslagsstiller Michael Tetzschner er opptatt av å fremme rettssikkerheten, og det er et viktig hensyn. Det er helt umulig å være uenig i det. Det er i dag dyrt og krevende å få tilgang til domstolene og til god rettshjelp, og det finnes definitivt ulikheter i hvem som er best i stand til å få ivaretatt sin rettssikkerhet. Det er f.eks. Nav-saken et godt eksempel på.

Så er spørsmålet: Hva skal vi gjøre med det? Forslagsstilleren vil ha tilbake den såkalte sportel-bestemmelsen. Det innebærer bl.a. momsfritak på utgifter til advokat i saker ved domstolen.

Da er det nærliggende å stille seg spørsmålet: Hvem er det som i størst grad bruker penger på advokat? Jeg tror ikke det er de som dessverre kanskje har det største behovet, som har mulighet til å benytte seg av advokattjenester, sånn som det er i dag, og ei heller med en sportel-bestemmelse. Hva som er løsningen på dette, mener jeg og Arbeiderpartiet at det er andre komiteer på Stortinget enn kontroll- og konstitusjonskomiteen som må ta stilling til. Det er heller andre som må finne løsninger på dette, enn at vi skal bruke Grunnloven til å løse det.

For Arbeiderpartiet er det derfor ikke aktuelt å støtte forslaget og hente fram igjen sportel-bestemmelsen. Den ble fjernet i 2014 fordi Stortinget mente at den var utdatert.

Selv om vi i Arbeiderpartiet deler engasjementet for å fremme rettssikkerheten og tilgangen til rett, mener vi at vi ikke løser problemet ved å gjeninnføre denne bestemmelsen.

Michael Tetzschner (H) []: Jeg takker for komiteens arbeid med mitt forslag, og jeg må ta til etterretning at det ikke er flertall for det jeg mener kunne ha vært en styrking av rettssikkerheten, nettopp fordi det dreier seg om å fjerne noen av de økonomiske barrierene som folk møter for å forfølge sine rettigheter overfor domstolene. Da må jeg med respekt å melde si at om det skulle være ulikheter i den gruppen som søker rettslig assistanse, er egentlig det et lite relevant hensyn. Enten vi har store eller små saker, bør borgerne på et eller annet vis være stilt likt, ut fra prinsippet om adgang til våre domstoler.

De som var med i 2014, er mer enn noen klar over at det som var vektleggingen da, var den språklige moderniseringen av Grunnloven. Da var det naturlig å se på et så alderdommelig ord som «Sportler», som er at man tar betalt for å uleilige en offentlig embetsmann eller et kontor, noe som opprinnelig var en måte å få inntekter til statskassen på. Både den måten å beregne avgiften på og selve ordet var altså utdatert.

Det var derimot ikke prinsippet om at staten kommer helt ufortjent godt ut av det når folk prøver å få retten med på sine synspunkter, eller når man avgjør tvister. Det er særlig to sammenhenger hvor dette er viktig. Det ene er hvor staten selv er motpart. Vi vet jo at det er en voldsom asymmetri mellom ressursene her. En stor kommune som Oslo som har et advokatkontor, eller staten, kan rett og slett trette ut private som går til søksmål, fordi de har uendelig med ressurser. De har heller ingen personlig prosessrisiko. Advokatene er i tjeneste for noen som selv når de blir dømt, kan fordele det på det store fellesskapet, mens private tar en dobbel risiko og blir sittende med både sin egen regning og motpartens, og dermed også eventuell moms for begge.

Etter at dette forslaget ble skrevet, engasjerte jeg meg i en sak litt ut fra en annen synsvinkel. Det var en lektor ved Oslo Handelsgymnasium som ble overfalt av fem elever og slått helseløs. Så gikk han – etter at hovedmannen fikk et slags oppgjør med rettsvesenet, men ble dømt til å betale en symbolsk oppreisning, som han selvfølgelig ikke betalte – til sivilt søksmål mot sin arbeidsgiver fordi arbeidsgiveren var klar over at dette var en voldsparat elev som hadde en lang voldshistorikk og egentlig var en menneskelig bombe, men ingen hadde funnet ut at det var informasjon av interesse for arbeidstager.

Nå var lovverket slik at retten ikke kunne dømme annerledes, men de uttrykte selv stor forståelse for denne mannen, og de antydet også at selve lovverket på dette punktet var ufullstendig. Dette skjedde da gjennom behandling i flere rettsinstanser, og til slutt ble lektoren sittende igjen med en personlig gjeld. I tillegg til en ødelagt helse har han en regning på 1,7 mill. kr, og der er det altså 300 000 kr som er merverdiavgift. Da kan jeg også sette det litt på spissen og si at denne voldsepisoden var til stor ulykke for denne lektoren og til stor glede for statskassen, som uten å løfte en finger fikk 300 000 kr.

Det er nettopp dette prinsippet som man hev ut med badevannet i 2014, og som jeg mener at Stortinget bør gå inn i og drøfte nærmere. Jeg insisterer ikke på at det skal skje på denne måten, men den gamle sportel-bestemmelsen etterlot en ledig plass i Grunnloven, og jeg er aldeles ikke enig med dem som sier at dette ikke har noe i Grunnloven å gjøre, for dette prinsippet er et av de eldste prinsippene og har vært med oss siden 1814. Ikke vet jeg, men 200 års hjemstavnsrett skulle vel tilsi en noe annen holdning til bestemmelsen enn at dette ikke har noe i Grunnloven å gjøre.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at problemene vokser seg større. Jeg har nevnt dette med asymmetri når det gjelder ressursene mellom de private og de offentlige instanser. Vi bør også legge merke til at det i Norge er veldig liten tendens eller faktisk mulighet til å saksøke staten. Vi ligger på en tiendedel av slike saker sammenlignet med de andre nordiske landene.

Så kan man si at det er jo fordi vi har så mange andre fine klageinstanser. Vel, det har de andre landene også, men våre fungerer ikke spesielt imponerende. Forvaltningens egen klageordning, der forvaltningen selv i første instans behandler klager, fører hyppigst til at man avslår. Når det så er særklageorganer som har en større avstand til den forvaltningen som man klager på, har man også gjort observasjoner over tid av at disse får en gradvis identifikasjon med den forvaltningsgrenen som de forholder seg til.

Så har vi Sivilombudet, som slett ikke sikrer noen som helst rettssikkerhet, for det er Sivilombudet som velger hvilke saker Sivilombudet synes er spennende. Der har det også vært en tendens til at deres personlige prioriteringer ikke er uten betydning. Det er altså ikke et sted hvor man kan få sin sak avgjort, i motsetning til domstolene, som må ta de sakene som kommer.

Når det gjelder det som det kan argumenteres med, nemlig at dette vil føre til en rettsliggjøring, vil jeg minne om at de som bidrar til rettsliggjøringen i samfunnet, ikke er juristene, og det er heller ikke de som prøver å få sine interesser trygget gjennom håndhevelse – det er lovgiverne. Bedre kvalitet i lovgivningen kunne også kanskje ha avhjulpet en del behov for rettslige avklaringer, og ikke minst dette med at man har en stadig økende forvaltning som utøver makt overfor enkeltmenneskene.

Dette bør tilsi at vi finner frem til måter å gå inn i dette på. Det behøver ikke å være gjennom dette forslaget som faller i dag, men dette er en problemstilling som Stortinget gjør vel i virkelig å gå inn i, for det hjelper ikke å ha papirrettigheter hvis man de facto skremmes fra å forsøke å få dem prøvet. Det er også mitt siste poeng, siden Nav-saken var nevnt her, at hvis vi hadde hatt en større frekvens av rettslige prøvinger, er jeg sikker på at en domstol hadde vært raskere i stand til å identifisere det manglende hjemmelsgrunnlaget for de dommene som den gangen falt, rent administrativt.

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Votering, se voteringskapittel