Presidenten
[10:28:39 ]: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil
presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe
og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil det
– innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil
seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid,
får også en taletid på inntil 3 minutter.
Dagfinn Henrik Olsen (FrP) [10:29:08 ] (ordfører for saken):
Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i denne saken.
Forslagsstillerne
viser til at flere av velferdsytelsene i Norge avkortes mot inntekt.
Dette gjør at stønadsmottakerne i praksis trekkes i lønn når de
arbeider, og får mindre igjen for innsatsen enn kollegaene som mottar ytelser.
Avkortningsreglene begrenser muligheten for gruppen til å bedre
sin økonomiske livssituasjon ved å arbeide mer. Systemet kan også
være negativt for samfunnet som helhet dersom regelverket fører
til at menneskelige ressurser ikke blir fullt ut utnyttet fordi det
ikke lønner seg økonomisk for folk å jobbe. Forslagsstillerne mener
at velferdssystemet bør gjennomsyres av tillit til at befolkningen
ønsker å bidra så godt man kan. I praksis må det bety rausere regler
for når ytelser skal falle bort og avkortes, dersom brukeren skal
klare å øke sin yrkesdeltakelse og inntekt.
Komiteen mener
at den viktigste oppgaven til velferdssamfunnet er å hjelpe dem
som havner utenfor, eller ikke har mulighet til å ta del i, arbeidslivet,
og derfor er det viktig å ha ordninger som fanger opp disse menneskene.
Komiteens tilråding fremmes av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre,
Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Komiteens mindretall, SV og
Rødt, fremmer egne forslag i saken, og jeg regner med at de vil
ta opp disse.
Hvis jeg da får
lov, vil jeg fremme Fremskrittspartiets synspunkter i saken. Fremskrittspartiet
vil understreke viktigheten av at de som går på trygd, har rett
på ytelser som er gode nok til å dekke livsopphold. Ytelser fra
Nav har som prinsipp at de skal sikre brukeren inntekt ved tapt
arbeidsevne, enten arbeidsevnen er redusert helt eller delvis. Fremskrittspartiet
mener at arbeidslinjen må ligge fast, og at det også med dagens
regler lønner seg å jobbe for dem som er på trygd. Fremskrittspartiet
var imot en nedjustering av friinntektsbeløpet fra 1 G til 0,4 G.
Vi mener at friinntektsbeløpet bør økes, men en midlertidig økning
er ingen langsiktig løsning. Fremskrittspartiet har gjentatte ganger
det siste året fremmet forslag som raskt vil minske utgiftene til folk
flest, slik som bl.a. makspris på strøm, reduserte drivstoffavgifter
og reduserte skatter og avgifter. Det ville også føre til at personer
som mottar ytelser, raskt vil kunne få mer igjen for de ytelsene
de får.
Med dette regner
jeg saken som godt belyst og Fremskrittspartiets synspunkter som
fremmet.
Tuva Moflag (A) [10:31:43 ] : Regjeringspartiene legger arbeidslinjen
til grunn i arbeids- og velferdspolitikken. Det er lønnsomt for
både samfunnet og enkeltmennesket at folk er i jobb. Derfor må fellesskapet
stille opp med mer aktive tiltak for å hjelpe folk i arbeid. Arbeiderpartiet
jobber for et samfunn med et sterkt sikkerhetsnett med universelle
velferdsordninger, slik at de som trenger støtte fra samfunnet,
får hjelp, permanent eller i faser av livet. Folk skal ha en økonomi
som gjør at de kan leve et verdig liv på universelle velferdsordninger
uten at det går ut over arbeidslinjen.
Det er ulike årsaker
til at folk står utenfor arbeidslivet. Det kan være helseutfordringer,
mangel på kompetanse eller språkutfordringer. Arbeiderpartiet mener det
må stimuleres økonomisk for å få flere til å delta i opplæring og
kompetanseheving. Særlig viktig er det å få unge mennesker som i
dag mottar trygdeytelser, over i aktivitet. Den store økningen i
unge uføre er en trend vi er nødt til å snu. Derfor har også en
ungdomsgaranti, hvor man ser arbeid, utdanning og helse i sammenheng, vært
en av denne regjeringens største prioriteringer i budsjettet for
2023.
Arbeiderpartiet
mener det må bli lettere for personer som lever på trygd å kombinere
trygd med arbeid. Folk med nedsatt funksjonsevne og helsemessige
utfordringer skal møte et arbeidsliv som er åpent og inkluderende.
Her har vi fortsatt en vei å gå som samfunn. Dette er også en forutsetning
for at man skal kunne kombinere arbeid med gradert uføretrygd. Arbeiderpartiet
mener det er verdt å utforske flere muligheter for hvordan arbeid
og uføretrygd kan kombineres. I statsbudsjettet for 2023 følger
vi opp et av forslagene i sysselsettingsutvalget, og vi har satt
av penger til et forsøk med arbeidsorientert uføretrygd.
For en måneds
tid siden behandlet Stortinget et representantforslag om avkorting
av uføres inntekt ved retur til arbeidslivet. Gjennom ulike saker
i media kom det fram at folk som prøvde seg tilbake på jobb, fikk
tilbakebetalingskrav som opplevdes som både ulogiske og urettferdige.
I den saken samlet et enstemmig storting seg om følgende vedtak:
«Stortinget ber regjeringen komme
tilbake til Stortinget med forslag som sikrer at uføre som kommer
i arbeid, ikke skal få urimelige tilbakebetalingskrav for allerede
utbetalt uføretrygd. Endringen må ikke innebære at dagens fribeløp
svekkes eller fjernes.»
Det syntes jeg
var et godt vedtak. I tillegg understreket flertallet i komiteen
følgende den gangen:
«… uføretrygd skal sikre folk en
inntekt hvis inntektsevnen er varig redusert på grunn av sykdom
eller skade. Formålet med uførereformen var å gjøre det lettere
å kombinere uføretrygd med inntektsbringende arbeid for de som har
muligheten til det.»
Arbeiderpartiet
mener dette er et godt utgangspunkt, også i tematikken som Rødt
tar opp i dette representantforslaget.
Anna Molberg (H) [10:34:56 ] : Arbeid handler ikke bare om
å motta lønn. Det ligger også mye god helse i arbeid. Det gir sosial
inkludering, følelsen av å være en del av samfunnslivet og selvrespekt.
Dette er verdier som arbeidslinja i sosialpolitikken bygger på.
Vi skal ha et system som stimulerer folk til å velge arbeid framfor trygd,
og i de tilfellene man ikke kan velge å jobbe, skal man selvfølgelig
sikres et livsopphold.
For at det skal
være mulig å sikre alle i Norge universelle velferdsgoder i tillegg
til å hjelpe dem som ikke kan være i jobb, er vi nødt til å ha et
system som ikke legger opp til at man kan få mer i trygd enn man
kan ved å jobbe. Representantforslaget fra Rødt, som vi behandler
i dag, kan ikke tolkes som noe annet enn et totalt brudd med dette
prinsippet – et totalt brudd med arbeidslinja. Dersom mange av forslagene
vi behandler i dag, blir en realitet, vil man i flere tilfeller
få over 100 pst. mer av den inntekten man hadde før trygd. Man vil
altså gå ned i inntekt dersom man kommer tilbake i arbeidslivet.
Man skulle tro at det ga mening at det ikke kan være slik, men opptil
flere partier på venstresiden er i ferd med å gå bort fra arbeidslinja,
som alltid har vært en grunnplanke i sosialpolitikken.
At Høyre mener
det skal lønne seg å jobbe framfor å gå på trygd, betyr ikke at
man ikke kan gjøre endringer for å gjøre det lettere å kombinere
arbeid og trygd. Da vi satt i regjering, foreslo vi å erstatte inntektsgrensen
med en halv avkorting opp til 1,2 G. Det var i tråd med hva sysselsettingsutvalget
foreslo for å øke deltakelsen blant uføre i arbeidslivet, og det
sikret også at mange fikk beholde mer av inntekten sin ved siden
av trygden. Høyre var også nylig med på å sikre flertall for et
forslag i Stortinget om at uføre ikke skal motta urimelige tilbakebetalingskrav
fra Nav. Vi er for skattelettelser for dem med lavest inntekter
i samfunnet, vi vil øke barnetrygden med 3 000 kr per barn, og vi
støtter fullt ut forsøk med helsejustert lønn, slik at staten i
større grad tar regningen for arbeidstakere som ikke kan jobbe for
full kapasitet. Vi kan også vurdere andre insentiver for å kombinere
trygd og jobb. Men å bryte med arbeidslinja er ikke riktig retning
å gå, for vi mener at ingen skal tape penger på å komme tilbake
til arbeidslivet.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:38:05 ] : Vi står overfor en vanskelig
diskusjon framover når partiet Høyre nå introduserer et nytt begrep,
nemlig «helsejustert lønn». Jeg vil ta sterkt avstand fra at vi
skal justere folks betaling for arbeid etter ens helsesituasjon.
Det er et veldig
krevende tema vi drøfter. Det skal lønne seg å jobbe også når man
går på trygd. Det betyr at det skal lønne seg å bruke den arbeidsevnen
en har, når en er avhengig av trygdeytelser. For å få til det må
vi legge til rette for arbeid for dem som har en svak tilknytning
til arbeidslivet, og vi må se arbeidsbetaling og trygd som en helhet.
Det er avgjørende viktig at vi da forstår arbeidsmarkedet. Hvis
vi ikke arbeider for full sysselsetting, og dermed har en litt større
etterspørsel enn tilbud på arbeidskraft, får vi vanskelig tilrettelagt
for at de som har svak tilknytning til arbeidslivet, også får arbeid
med den evnen de har. Så det temaet vi nå diskuterer, henger nøye
sammen med hvordan vi organiserer arbeidsmarkedet, og ukontrollert
arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden vanskeliggjør muligheten
for å sikre arbeid til dem som er avhengig av trygd, men som har
en viss arbeidsevne.
For Senterpartiet
er lakmustesten for et velferdssamfunn at folk må ha en inntekt
som gjør at de kan leve et anstendig liv. Vi skal ha jevnbyrdige
forhold, inntektsutjevning, lavlønnstillegg og allmenngjorte tariffavtaler, samt
at de som er avhengig av trygd, skal kunne leve et verdig liv på
universelle velferdsordninger uten at det går ut over arbeidslinja
– altså et verdig liv på universelle velferdsordninger uten at det
går ut over at en skal inspirere til å delta i arbeidslivet med
den evnen en har.
Vi har hatt en
lang diskusjon over mange år når det gjelder uføretrygdede med omsorg
for flere barn som får behovsprøvd barnetillegg. Der kan de samlede
ytelsene bli høyere enn arbeidsinntekten fra et lavlønnsyrke. Dette
er en nødvendig korreksjon av arbeidslinja for å gi disse barna
et verdig liv – et verdig liv for barna.
Det å ha en gjennomgang
av minstesatsene på trygd og sosiale ytelser med kronetillegg er
en nødvendig gjennomgang nå for å sikre at vi får et verdig liv
for dem som er avhengig av den inntektssikringen. Det kan ikke understrekes
sterkt nok i den tida vi nå er i.
Kirsti Bergstø (SV) [10:41:23 ] (komiteens leder): Det skal
lønne seg å jobbe – det er et mantra. Ingen vet det bedre enn de
som ikke kan jobbe, de som går på trygd og ikke har arbeid som alternativ.
Når jeg hører
representanten Molberg fra Høyre si at det alltid skal lønne seg
å velge arbeid foran trygd, mener jeg vi er ved sakens kjerne, for
det presenteres som om vi velger helsen vår, som om vi velger livssituasjon
til enhver tid. Nettopp denne insentivtankegangen som har spist
seg inn i velferdssystemene våre og i hele forståelsen av arbeidslinja,
er det som har gjort at arbeidslinja har blitt en fattigdomsfelle.
For konsekvensen av en slik tankegang er at trygden alltid må være
lavere enn lavest mulig tenkt arbeidsinntekt. Det gjør at syke folk
ikke bare opplever en straff ved å tape sin helse, men også varig
tap av inntekt og å leve et liv i fattigdom.
Det er slik det
argumenteres for å opprettholde velferdsstaten, mens jeg mener det
er et alternativ til den tankegangen, og det er nettopp å skille
mellom vilje og evne. For vi kan ikke behandle syke folk som om
de var friske og tenke at bare med de rette insentiver skal man sprette
opp om morgenen, være klar for arbeid og ha helsen på plass. Da
må vi ha et velferdssystem som sørger for at uføre kan sikres økonomisk,
at sykdom er straff nok i seg selv, mens vi tar utgangspunkt i viljen
for alle som har mulighet til å jobbe, ved å invitere flere inn
i arbeid. I dag stenges veldig mange ute. Det er et paradoks i diskusjonen
som pågår nå, der man er livredd for at noen skal få litt for mye
i trygd, og mer redd for det enn at noen skal leve et helt liv i
fattigdom. Da bør vi heller sørge for at folk kan ha et anstendig
liv med den helsen de har, og jobbe for å inkludere enda flere –
mange med nedsatt funksjonsevne, mange som i dag stenges ute fra arbeidslivet
– inn i arbeidslivet, slik at man får bidratt.
Vi mener det bør
lønne seg å jobbe på den måten at trygden ikke avkortes. Vi mener
fribeløpsgrensen bør opp til 1 G, og at vi bør se på hvordan vi
kan legge til rette for at de som har en mulighet til å delta i
arbeidslivet, faktisk kan tjene på det.
Jeg tar opp forslaget
SV har sammen med Rødt.
Presidenten
[10:44:23 ]: Representanten Kirsti Bergstø har dermed tatt
opp det forslaget hun refererte til.
Mímir Kristjánsson (R) [10:44:32 ] : Dette representantforslaget
ble til etter oppfordring fra Høyre. Tidlig i år var Heidi Nordby
Lunde, stortingsrepresentant for Høyre, som satt i arbeids- og sosialkomiteen
i forrige periode, ute og påpekte at det ikke alltid lønner seg
å jobbe. Hun kritiserte oss på venstresiden – SV og Rødt – for det,
for hvis en jobbet litt ekstra ved siden av trygden, kunne en tape
penger. Det var kritikken fra Høyre. I den debatten jeg satt i med
Heidi Nordby Lunde, sa jeg at ja, da skal vi sette fram et forslag,
vi, om at det skal lønne seg å jobbe ved siden av trygden, om at
det skal lønne seg for en trygdet person som har mulighet til å jobbe
for mer enn 40 000 kr i året, å jobbe litt til, om at det skal lønne
seg for en familie med barnetillegg at den ene forsørgeren jobber
overtid uten at de taper penger på det, og om at det skal lønne
seg, selv om man ikke har en trygg jobb, å være delvis og ikke fulltids
ufør, bl.a. ved at man kan motta dagpenger som ikke trekkes fra uføretrygden.
Når vi nå fremmer
dette forslaget, når vi nå tar på alvor at det alltid skal lønne
seg å jobbe, når vi tar på alvor den arbeidslinja som Høyre har
pratet om til de har blitt blå i fjeset, stemmer Høyre mot det.
Da viser det seg at det likevel ikke er så viktig at det skal lønne
seg å jobbe, så lenge det straffer seg å gå på trygd. Her er vi
ved kjernen: Syke mennesker, gamle mennesker, fattige og arbeidsløse
mennesker i dette landet blir fortalt dag ut og dag inn at arbeidslinja
i dette landet sier at det skal lønne seg å jobbe, det skal alltid
lønne seg å jobbe, men så prøver de samme syke menneskene, de samme
gamle menneskene, de samme fattige og arbeidsløse menneskene å jobbe.
Hva skjer da? Jo, da blir de ikke bare skattlagt som vanlige folk
– ja, for de skal jo betale skatt, det skjønner alle – de får i
tillegg avkortet trygden, avkortet dagpengene og avkortet barnetillegget,
sånn at for mange av dem lønner det seg ikke å jobbe.
Vår velferdsstat
straffer i dag mange mennesker med reduserte ytelser hvis de prøver
å jobbe. Denne politikken er så urettferdig fordi den samme begrunnelsen som
høyresiden bruker for å holde ytelsene nede, plutselig er borte
som dugg for solen når det handler om at de menneskene skal kunne
tjene litt ved siden av trygden.
For oss er det
én eneste løsning på dette: Det er at trygdede folk må få beholde
mer av pengene de tjener, selv, og at trygdene og minsteytelsene
i Norge må opp, sånn at det går an å leve av dem, selv om man er
syk eller gammel.
Med det tar jeg
opp Rødts forslag.
Presidenten
[10:47:33 ]: Da har representanten Mímir Kristjánsson tatt
opp det forslaget han refererte til.
Statsråd Marte Mjøs Persen [10:47:50 ] : Det er bred politisk
oppslutning om at velferdssamfunnet skal stille opp for dem som
ikke kan forsørge seg selv gjennom arbeid. Uførereformen videreførte
en fundamental inntektssikringsordning for uføre. Reformen var en
nødvendig tilpasning til pensjonsreformen, men gjorde det også lettere
for personer med varierende helsetilstand å kombinere uføretrygden
med arbeid. Like skatteregler for uføretrygd som for lønn var et
viktig grep, og det gjorde de økonomiske konsekvensene av å jobbe
ved siden av trygden mer oversiktlige.
For å kompensere
for nye skatteregler ble brutto uføreytelser økt i 2015. Det ble
innført et fribeløp på 0,4 ganger grunnbeløpet til erstatning for
det gamle systemet, der inntekter over friinntekten bl.a. kunne medføre
revurdering av uføregraden. Nå vil inntekt under fribeløpet aldri
påvirke størrelsen på utbetalt trygd. Ved høyere arbeidsinntekt
blir uføretrygden redusert med en andel av den overskytende inntekten,
men uføregraden ligger fast. En ufør som i en periode har økt inntekten
sin og dermed fått redusert ytelsen, vil igjen få høyere utbetaling
dersom inntekten på et senere tidspunkt blir lavere eller faller
bort.
Jeg mener uførereformen
var godt begrunnet og er derfor enig med flertallet i komiteen i
at det ikke er behov for en større gjennomgang av uføreordningen
nå.
Selv om det er
forholdsvis bred enighet om hovedtrekkene i uføretrygden, registrerer
jeg at det er ulike synspunkter på hvordan reglene best kan utformes
for å legge til rette for at uføre som fortsatt har noe inntektsevne,
kan benytte denne. De aller fleste er enige om at det skal lønne
seg å jobbe. Jeg konstaterer at flertallet i komiteen, i likhet
med regjeringen, mener at samlet inntekt for personer som kombinerer
uføretrygd og arbeid, må ses i sammenheng med inntekt for personer som
arbeider uten å motta trygd. Jeg mener det er riktig å holde fast
ved prinsippet om at uføretrygd skal erstatte bortfalt inntekt.
Personer som klarer å stå helt eller delvis i arbeid til tross for
helseutfordringer, bør derfor ikke komme dårligere ut enn personer
som har fått full uføretrygd og deretter får arbeidsinntekt. Dagens
system, med et fribeløp og deretter en reduksjon med en andel av
overskytende inntekt, sikrer etter min mening en god balanse mellom
de ulike hensynene.
Uføre som klarer
å komme tilbake til arbeidslivet, skal ikke måtte betale tilbake
uføretrygden de mottok før de begynte å arbeide. Stortinget har
som kjent bedt regjeringen om å komme tilbake med forslag som skal sikre
at denne gruppen ikke skal få urimelige tilbakebetalingskrav, og
jeg er i gang med å følge opp saken.
Presidenten
[10:50:34 ]: Det blir replikkordskifte.
Mímir Kristjánsson (R) [10:50:49 ] : Vi har et såkalt fribeløp
ved siden av uføretrygden. Det er altså de pengene du kan tjene
før man begynner å trekke deg i trygd. Skatt betaler du som alle
andre av trygden, men i tillegg kan man altså bli trukket i trygd
hvis man tjener over 40 000 kr i året. I løpet av et år er det lov
for en trygdet person å tjene 40 000 kr. Etter det begynner man
– i tillegg til skatt – også å trekke av trygden. Det betyr at for
mange trygdede lønner det seg ikke å jobbe. Man trenger ikke mer
enn å kjøre bil til jobb, eller å betale bompenger eller parkering
på veien, før vinningen går opp i spinningen, når hver eneste krone
både skal beskattes og avkortes mot trygden.
Mitt spørsmål
er: Hva er det regjeringen egentlig er så redd for at skal skje
hvis man øker fribeløpet? Er det ikke i tråd med alle våre ambisjoner
at trygdede folk skal jobbe så mye de klarer ved siden av? Er det
noen vits i å være redd for at trygdede skal tjene mer enn 40 000
i året?
Statsråd Marte Mjøs Persen [10:51:54 ] : Det er viktig for
alle som har muligheten, å bruke sin restarbeidsevne til å arbeide,
både fordi det kan gi økt inntekt, og fordi det er viktig for sosialisering
og selvfølelse. Når vi spør om dette med fribeløpet, er det sånn
at bl.a. representanten mener at dagens fribeløp er for lavt. Jeg
har lyst å minne om at den tidligere grensen på 1 G hang sammen
med andre forhold i ordningen, som ventetid og revurdering av uføregrad,
som også er endret. Man kan derfor ikke uten videre sammenligne
dagens fribeløp med det som gjaldt før. En eventuell vurdering av
å endre fribeløpet må også ses i en større sammenheng.
Jeg mener at dagens
system – med et lavere fribeløp, men som alltid holdes utenfor inntektsprøvingen
og en uføregrad som ligger fast – sikrer fleksibilitet og oversiktlighet
også for brukerne.
Mímir Kristjánsson (R) [10:52:57 ] : Jeg opplever at statsråden
sier to forskjellige ting. Først sier hun noe som jeg tror alle
er enig i, og som iallfall jeg er veldig enig i, nemlig at det er
bra for folk å jobbe, og det er bra om uføre jobber. Men så forsvarer
hun en ordning som gjør at det ikke lønner seg for uføre å jobbe
for mer enn 40 000 kr i året. Hvis en person som er ufør, skulle
bli valgt inn i Stavanger kommunestyre og møte på alle 12 møtene,
er man over den grensen. Det skal ikke mer til enn at en bruker
12 kvelder i året på et folkevalgt verv, og så må plutselig Nav
avkorte trygden pga. honoraret – mens folk som er i full jobb, skal
få sitte på disse kveldsmøtene og beholde alle pengene ved siden
av jobbinntekten sin.
Spørsmålet er
hvorfor det er rettferdig at uføre mennesker som gjør det politikerne
ber dem om, som klarer å jobbe og vil jobbe, skal få avkortet trygden
sin i tillegg til at de skal betale skatt.
Statsråd Marte Mjøs Persen [10:53:57 ] : Uføretrygden skal
kompensere for inntekt den uføre ikke lenger kan skaffe seg. Hvis
inntektsevnen bedret seg, og man ikke reduserte uføretrygden, ville
den uføre fått erstattet inntekt som ikke lenger var tapt. I tillegg
til de – på en måte – prinsipielle betenkelighetene med å innføre eventuelle
særregler for personer som har politiske verv, og eventuelt for
flere grupper, sånn at de får utbetalt mer i uføretrygd enn andre,
vil det også være praktiske problemer med å skille pensjonsgivende
inntekt fra annen pensjonsgivende inntekt i et sånt tilfelle som representanten
her trekker fram.
Jeg mener det
er bedre med den ordningen vi har i dag, nettopp fordi tidligere,
da man hadde 1 G, ble uføregraden revurdert, inntekt fra første
krone ble medregnet – inkludert friinntekt – og det førte i de fleste
tilfeller til en varig lavere uføregrad og til dels store tilbakebetalingskrav.
Anna Molberg (H) [10:55:08 ] : Arbeidslinja er et prinsipp
som har vært helt grunnleggende i norsk sosialpolitikk. Det innebærer
at vi bruker mye ressurser på å få folk i arbeid, og at det skal
være mer lønnsomt å jobbe enn å leve på offentlige ytelser. Vi vil
ikke ha folk i jobb bare fordi samfunnet skal ha flest mulig hender
i arbeid og få mest mulig ut av det, men vi vil også ha folk i jobb
fordi det gir enkeltpersoner en grunn til å stå opp om morgenen,
et sosialt liv og selvrespekt. Er statsråden enig i at det fortsatt
skal lønne seg å jobbe?
Statsråd Marte Mjøs Persen [10:55:45 ] : Arbeidslinjen er helt
grunnleggende i sosialpolitikken, og jeg mener at det innebærer
en forpliktelse fra samfunnet til å stille opp med det som er nødvendig
for å sikre dem som ikke kan jobbe, gjennom bl.a. uføretrygd eller
andre ytelser som er helserelatert eller fordi man har bortfall
av arbeid, men også med hjelp og støtte. Det er derfor vi bl.a.
har innført ungdomsgarantien, som skal sørge for tett oppfølging,
tidlig oppfølging og ikke minst tverretatlig samarbeid mellom både
helse, utdanning og arbeid. Det er selvfølgelig aller, aller viktigst
for den enkelte, nettopp fordi det er viktig for både sosialisering
og selvfølelse, men det er også viktig for samfunnet at flest mulig
arbeider. Det er det som legger grunnlaget for at vi kan utvikle
velferdsstatens ordninger videre.
Anna Molberg (H) [10:56:41 ] : Tusen takk for svaret.
Flere lokallag
i Arbeiderpartiet har i forkant av landsmøtet signalisert at de
vil øke nivået på trygdeytelsene, og statsministeren var nylig ute
i NRK og åpnet for å gjøre dette. Samtidig tok statsministeren til
orde for at arbeidslinja må bestå, noe som kanskje etterlot en viss tvil
om hva som egentlig var det klare standpunktet. Det er ingen tvil
om at mange på minsteytelser sliter med dagens høye priser, og det
er mye vi kan gjøre for å hjelpe dem som rammes hardest, enten det
er ved å senke skattene eller f.eks. øke barnetrygden, slik Høyre
har foreslått. Men hva blir regjeringens politikk dersom Arbeiderpartiets
landsmøte velger å gå i retning av å bryte arbeidslinja?
Statsråd Marte Mjøs Persen [10:57:34 ] : Arbeiderpartiet står
veldig stødig på den linjen som handler nettopp om det jeg sa på
veldig kort tid i sted, at vi skal støtte opp under dem som står
utenfor arbeidslivet for å bistå slik at de kommer inn i kvalifisering
eller arbeid, og at vi har gode ordninger for dem som faller utenfor. Og
der er det ikke slik at alt ligger helt fast. Denne regjeringen
har i samarbeid med SV bl.a. gjeninnført barnetillegget, som er
veldig viktig for barnefamilier som lever på ytelser. Vi har økt
minsteytelsene. Vi har også gitt engangsutbetalinger til dette.
Vi har også fått gjennomslag for å endre ordningene knyttet til
trygdeoppgjøret, slik at det blir mer rettferdig, at man får et
gjennomsnitt av lønns- og prisvekst, noe som også fører til økte
trygder. Så dette ligger fast. Det går an å gjøre begge deler, både
sikre dem som har minst, og samtidig sørge for at flest mulig får
bistand til å komme ut i arbeid og utdanning.
Presidenten
[10:58:36 ]: Replikkordskiftet er slutt.
Flere har ikke
bedt om ordet til sak nr. 2.
Votering, se voteringskapittel