Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:55:03 ] : Vi diskuterer nå et
ganske sensitivt tema, men at noe er sensitivt og vanskelig å snakke
om, og at det kan være forhold som det ikke er nødvendig åpenhet
om, gjør det ikke mindre viktig – kanskje tvert imot.
Hva vi kaller
det, kan også være vanskelig. Jeg har kalt det kjønnslemlestelse
i interpellasjonsteksten. I forskning kalles det omskjæring av kvinner.
Til dem som eventuelt leser referatet eller hører på diskusjonen: Jeg
ber om at man har overbærenhet med de begrepene som brukes.
At mange kvinner
lever med store helseplager hver eneste dag på grunn av kvinnelig
omskjæring, er ikke noe vi diskuterer ofte her i Stortinget, men
konsekvensene av det og utfordringene som disse kvinnene har, er
et helsespørsmål som jeg synes fortjener større oppmerksomhet og
mer handling.
Det er veldig
positivt at Norske Kvinners Sanitetsforening, NKS, er en kraftig
stemme for å løfte debatten om behovet for mer helsehjelp til jenter
og kvinner som har vært utsatt for kjønnslemlestelse. Jeg deltok
i mai i fjor på en rundebordskonferanse hos NKS om dette. For å
være helt ærlig: For meg var det en øyeåpner. Jeg innrømmer at jeg
inntil da ikke hadde en så helhetlig oversikt over disse utfordringene.
Veldig mange kvinner
får ikke hjelp før de skal føde sitt første barn. Det ble pekt på
i den rundebordskonferansen jeg deltok i, og i oppsummeringen av
den, at det ikke er noen helhetlig, tverrfaglig tanke rundt helsehjelp
etter kjønnslemlestelse. Det er ingen strukturerte tilbud om samtale
i for- og etterkant av inngrep for å åpne. Det er ingen rutiner
for at sexolog og psykolog kobles på. Det er også i for liten grad
mulighet til å la prosessen modnes over tid. Kvinnen må gis mulighet
til å la tanken om å gjennomgå et åpningsinngrep modnes.
I en viktig studie
fra 2021 i Tidsskrift for Den norske legeforening presenteres symptomer,
funn og behandling for kvinner som ble undersøkt ved alle sykehus
som har poliklinikker for omskårne kvinner. 913 kvinner var inkludert
i studien. Median alder for når de hadde blitt omskåret, var sju
år, og ved konsultasjon var median alder 26 år. Nær halvparten av
dem var gravide ved konsultasjonen. Av disse kvinnene hadde 87 pst.
gynekologiske plager. Det sier litt om hvilke helsemessige konsekvenser
kvinnelig omskjæring har.
Som nevnt i interpellasjonsteksten,
er det grunn til å tro at mer enn 17 000 jenter og kvinner lever
med å være omskåret i Norge. Forskningen jeg henviste til i sted,
avdekket at omtrent 81 pst. av kvinnene hadde fått store deler av
det ytre kjønnsorganet fjernet, og det som var igjen av kjønnsleppene,
hadde blitt sydd sammen. Det er dette som kalles omskjæring type
3 av Verdens helseorganisasjon. Type 3 er definert som den mest
omfattende typen. At nesten ni av ti kvinner utsatt for dette har
store gynekologiske plager, viser alvoret.
Det er tre grunner
til at jeg tar opp denne utfordringen i en interpellasjon. For det
første mener jeg det er viktig med mye større åpenhet og bevissthet
om dette. Det kan forhåpentlig også bidra til at det er enklere
å be om hjelp for jentene og kvinnene som lever med disse alvorlige
plagene. For det andre mener jeg det er viktig at vi lytter når
forskning viser at det er mangelfull hjelp mot kjønnslemlestelse,
og at det ikke er god nok kunnskap om dette i den norske helsetjenesten.
For det tredje håper jeg også at vi kan snakke åpent og fordomsfritt om
hvordan vi bedre kan forebygge at flere unge jenter utsettes for
det overgrepet jeg mener omskjæring av kvinner er.
Jeg forventer
ikke at alt dette løses med en interpellasjonsdiskusjon her i Stortinget
i dag, med det er på tide at vi snakker om de store helserisikoene
og de store helseplagene kjønnslemlestede, omskårne kvinner har.
Statsråd Ingvild Kjerkol [12:00:18 ] : Representanten Tone
Wilhelmsen Trøen stiller viktige spørsmål. Kjønnslemlestelse er
et sensitivt tema, og det er viktig å møte foreldre og jenter som
kan være utsatt for det, med tålmodighet, respekt og forståelse
– samtidig som informasjon om forbudet, helsekonsekvenser og helsehjelp
formidles på en god og klar måte. Alle innvandrere som kommer fra
land hvor kjønnslemlestelse praktiseres, skal få informasjon om
at kjønnslemlestelse er straffbart i Norge, at det har helsekonsekvenser,
og at det er mulig å få behandling og hjelp.
Helsestasjon-
og skolehelsetjenesten kan ha en viktig rolle i å forebygge og avdekke
kjønnslemlestelse. I nasjonal faglig retningslinje for helsestasjons-
og skolehelsetjenesten er det en sterk faglig anbefaling om at foreldre
og jenter med bakgrunn fra land der omskjæring er vanlig, skal få
tilbud om samtale og underlivsundersøkelse ved skolestartundersøkelsen
i 5. trinn og på ungdomsskolen, når de er 14–16 år, med henvisning
til veilederen om forebygging av kjønnslemlestelse for helsestasjon-
og skolehelsetjenesten. I nasjonal faglig veileder for svangerskapsomsorgen
er det også en sterk anbefaling om at gravide skal spørres om de
har vært utsatt for kjønnslemlestelse, for å forebygge komplikasjoner
ved fødsel. Nyankomne innvandrere fra land som praktiserer kjønnslemlestelse,
skal få tilbud om samtale og frivillig underlivsundersøkelse innen
ett år. Helsestasjon- og skolehelsetjenesten skal sørge for tilbud
om dette til både kvoteflyktninger og familiegjenforente ved bosetting
i kommune.
Når det gjelder
helsehjelp til jenter og kvinner som er kjønnslemlestet før ankomst
til Norge, bør de informeres om mulige helsekonsekvenser og tilbys
helsehjelp ved helseplager. Det skal informeres om muligheten for
åpnende inngrep. Det ble for flere år siden utarbeidet informasjon
om helsekonsekvenser og helsehjelp på flere språk på befolkningsportalen
helsenorge.no. Informasjon som retter seg mot berørte personer, ble
oppdatert i fjor.
Åpnende inngrep
er ikke aktuelt for bare gravide og fødende, men kan også være aktuelt
for andre jenter og kvinner som er kjønnslemlestet og kan ha helseplager eller
seksuelle plager som følge av det. Helseforetakene i alle landets
regioner kan utføre åpnende inngrep – deinfibulasjon. Jentene og
kvinnene kan henvises av lege, helsesykepleier eller jordmor. Noen
steder kan den berørte selv ta direkte kontakt med sykehuset uten
henvisning.
Helsedirektoratet
vil igangsette oppfølging av tiltak om å videreutvikle behandlingstilbudet
til jenter og kvinner som er utsatt for kjønnslemlestelse. Kunnskapsgrunnlaget
er fortsatt noe begrenset når det gjelder oppfølging og behandling
av kjønnslemlestede kvinner og jenter i Norge. Det foreligger imidlertid
nyere forskning og kunnskap fra NKVTS, altså Nasjonalt kunnskapssenter
om vold og traumatisk stress, og fra Nasjonalt senter for kvinnehelseforskning
om erfaringer med og utfall av behandlingstilbudet til kjønnslemlestede
jenter og kvinner.
Det er bl.a. identifisert
barrierer for å nyttiggjøre seg behandlingstilbudet slik det er
i dag. Det er også identifisert udekkede behandlingsbehov for yngre
kvinner og jenter og kvinner med visse typer omskjæring. I tråd med
WHOs retningslinjer for håndtering av helsekomplikasjoner etter
kjønnslemlestelse etterlyses også seksuell og psykologisk rådgivning
for kjønnslemlestede jenter og kvinner.
Helsedirektoratet
vil se nærmere på de ulike funnene og anbefalingene og bl.a. vurdere
behov for oppdateringer i relevante retningslinjer, som nasjonal
retningslinje for helsestasjon- og skolehelsetjenesten og nasjonal
retningslinje for svangerskapsomsorgen.
Til slutt vil
jeg takke representanten Trøen for å løfte et viktig tema inn i
denne salen. Vi er alle nødt til å bidra til å bryte tabuer, fjerne
skam og å tørre å snakke høyt om kjønnslemlestelse.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:05:28 ] : Jeg vil takke helseministeren
for det grundige svaret som hun nå ga, og jeg er helt overbevist
om at hun også ser dette som et viktig spørsmål og et viktig kvinnehelsespørsmål.
Det som gjør det
så sårt, synes jeg, er at veldig mange kvinner lever med veldig
store helseplager som kan behandles relativt enkelt, og som de kan
ha hatt fra de var små jenter. Det er derfor det er så viktig at
vi for det første skaper større åpenhet om det, snakker mer om det, og
for det andre at vi har bevissthet om det i alle de møtene vi har
gjennom skolehelsetjenesten, helsetjenesten og gjennom andre som
kan fange opp dette.
Det som også er
interessant, er at det kan være at man er mer opptatt av dette,
eller tar det mer opp i forbindelse med svangerskap og fødsel, men
andelen som kontaktet poliklinikkene uten henvisning, var faktisk større
blant de ikke-gravide enn blant de gravide i den forskningsrapporten
jeg viste til i sted. Det kan egentlig reflektere at henvisningsinstansene
er mer bevisst på problemstillingen knyttet til fødsel, og mindre
bevisst på de store, veldig krevende helseutfordringene som disse
jentene og kvinnene lever med.
Derfor er jeg
glad for og veldig positiv til at helseministeren nå bekrefter at
Helsedirektoratet vil iverksette oppfølging av tiltak, at de vil
se nærmere på de faglige retningslinjene, og at de baserer det på
bakgrunn av nyere forskning. Det er mange kvinner i Norge som lever med
disse plagene. Jeg tror det er over 200 millioner kvinner i hele
verden som lever med det. Jeg er helt sikker på at det finnes internasjonal
forskning som ikke jeg har funnet frem til, som også kan være veiledende
for dette. Det viktige er at vi forstår at dette ikke bare er en oppgave
for spesialisthelsetjenesten, men at det er en viktig oppgave også
for primærhelsetjenesten, helt fra skolehelsetjenesten og helsestasjonstjenesten
og oppover, som helseministeren var inne på.
Statsråd Ingvild Kjerkol [12:08:40 ] : Jeg er helt enig med
representanten Wilhelmsen Trøen i at dette er vi nødt til å jobbe
mer med. Vi har en helsetjeneste som man må oppsøke for å få hjelp.
Det er vanskelig å tenke seg at helsetjenesten skulle ha vært bygd
noe annerledes enn det, men for denne typen helseproblem vet vi at
det er en barriere for nettopp å kunne få tilgang på god og spesialisert
helsehjelp for dem som trenger det. Vi vet at vi må jobbe annerledes.
Vi vet at man må være på de arenaene hvor man treffer alle jenter
og kvinner. Helsestasjonen er den lavterskelarenaen – det så vi
i den forrige debatten, der det ble framhevet veldig sterkt av alle
som deltok – der vi møter alle familiene. Skolehelsetjenesten skal
også være den lavterskeltjenesten hvor vi møter alle jenter. Når
det gjelder oppsøkende tjenester, har en del storbyer utviklet god
metodikk for dette.
Jeg vil også understreke
det som representanten Wilhelmsen Trøen sa: En ting er at helsetjenesten
må være oppdatert og basert på sist tilgjengelige kunnskap, men
det er også viktig at andre deler av samfunnet jobber for å fange
opp denne typen helseproblemer, som også er handlinger som bygger
opp under negativ sosial kontroll. Jeg har lyst til å nevne at handlingsplanen
Frihet fra negativ sosial kontroll og æresrelatert vold også har
tiltak for å oppdage, avdekke og forebygge kjønnslemlestelse. Både
Kunnskapsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og
Helse- og omsorgsdepartementet har tiltak i den planen. Det krever en
bred, tverrsektoriell tilnærming for å kunne bidra til at kvinner
som er kjønnslemlestet, eller som står i fare for å kunne bli det,
oppsøker hjelp og får god, tilgjengelig helsehjelp for å håndtere
de alvorlige konsekvensene det har for deres helse.
Sandra Bruflot (H) [12:11:26 ] : Først og fremst takk til representanten
Trøen som fremmer en viktig interpellasjon.
Kjønnslemlestelse
som tradisjon er eldre enn både islam og kristendommen. Det er knyttet
til veldig mange myter, til estetikk, seksualitet, men også veldig
sterkt til sosial kontroll, kultur og normer. Noen steder hevder man
at inngrepet roer ned jenter, sånn at de ikke blir utagerende eller
oppfører seg umoralsk eller mannlig. Noen steder er kjønnslemlestelse
det som innvier jenter i kvinners liv. Det hevdes at kjønnslemlestelse
beskytter mot seksuelle drifter, at det er nødvendig for å bli gift,
at det beskytter mot voldtekt og uønsket graviditet. Noen steder
er det faktisk helt nødvendig for å bli sosialt akseptert.
Det er mye skam
knyttet til kjønnslemlestelse, men også knyttet til å ikke være
omskåret eller å ha døtre som ikke er det. Det sier noe om hvorfor
dette er så vanskelig å ta opp og snakke om for mange. Kvinnene
som Sanitetskvinnene har snakket med, sier at helsepersonell spør
ikke selv om kvinner kan komme inn med urinveisinfeksjon gang på
gang på gang. Rundt graviditet og fødsel er det en del oppmerksomhet
om dette, men ofte kun rundt det fysiske inngrepet som må til, og
ikke knyttet til traumer, plager og psykisk uhelse på grunn av kjønnslemlestelse.
Alle former for
kjønnslemlestelse er forbudt. Personer som utfører eller medvirker
til at en jente blir omskåret, kan få fengsel i ti år. Det sier
noe om hvor alvorlig vi som samfunn ser på dette og på at noen blir
utsatt for omskjæring. Foreldre kan bli straffet hvis datteren deres blir
omskåret og det hadde vært mulig for dem å forhindre omskjæringen.
Det gjelder også hvis det skjer i et annet land. Men det er viktig
å si at det selvfølgelig ikke er ulovlig å være omskåret, og det
er hjelp å få hvis man er blitt omskåret eller er redd for å bli
det.
Man kan få en
trygg bolig på krisesenter, man kan få hjelp fra barnevernet, man
kan få veiledning, man kan få hjelp til den situasjonen man står
i, man kan få advokathjelp til å anmelde forholdet. Hvis man er
bekymret for at en selv eller datteren kan bli utsatt for kjønnslemlestelse
i utlandet, kan man søke asyl i Norge. Politiet kan beslaglegge
pass hvis man frykter for at noen skal bli sendt til utlandet for
å bli omskåret.
Det er mulig å
få god helsehjelp, og det er mulig å få god hjelp for å forhindre
omskjæring, men for at flere skal få god hjelp, for at færre skal
føle skam og oppleve å bli omskåret, må det snakkes om, og det må
diskuteres også politisk. Så takk nok en gang til representanten Trøen
for en veldig viktig interpellasjon.
Bård Hoksrud (FrP) [12:14:35 ] : Til tross for at kjønnslemlestelse
av kvinner er ulovlig i Norge, er det dessverre store mørketall
for kvinner som utsettes for denne groteske behandlingen. Kjønnslemlestelse
av kvinner er et overgrep vi ikke kan tolerere uansett om det er
religiøst eller kulturelt begrunnet. Vi vet om tilfeller der foreldre
tar med barna sine ut av landet for å praktisere denne ukulturen
uten at det blir oppdaget av norske myndigheter. Det er ingen tvil
om at kjønnslemlestelse av barn og unge jenter kan kategoriseres
som grov omsorgssvikt.
Denne behandlingen
av barn er uakseptabel, og vi må strekke oss langt for å avdekke
omfanget av kjønnslemlestelse. Derfor ønsker Fremskrittspartiet
full kroppsundersøkelse av jenter i skolen for å avdekke og hindre
omskjæring. Foreldre som ikke tar med barna på helsekontroll, må
oppsøkes, slik at barna følges opp.
Det er viktig
å avdekke tilfeller av kjønnslemlestelse slik at barna det gjelder,
kan få hjelp, og at foreldre som lar barna sine gå gjennom en slik
forferdelig behandling, kan stilles til ansvar. Obligatorisk helsesjekk
vil også virke avskrekkende og forebygge at flere blir utsatt for
lignende overgrep.
Det er viktig
å ta tak i negativ sosial kontroll. Som politikere har vi et ansvar
for å stå opp for dem som ikke selv tør å bruke stemmen sin. Å bli
utsatt for kjønnslemlestelse er en grusom, smertefull prosess, og
det gir også et konstant ubehag i hverdagen for dem det gjelder.
Vi vet dessverre at manglende kunnskap og informasjon i skolen kan
føre til at jenter som har blitt omskåret, ikke selv vet at de har
blitt utsatt for noe ulovlig, og man tror at det er vanlig å gå
rundt med store smerter. Derfor trengs det mer kunnskap og informasjon
i skolen.
Selv om kjønnslemlestelse
er et lovbrudd som i teorien kan gi opptil ti års fengsel, er det
per 2020 ingen som er dømt for et slikt lovbrudd. Det betyr at det
er mange foreldre som ikke må ta konsekvensen av sine handlinger.
Vi i Fremskrittspartiet mener det er uakseptabelt at mennesker som
begår så store overgrep mot egne barn, skal komme unna med det.
Vi mener at foreldre som sender døtrene sine ut av landet for å
omskjæres, må miste oppholdstillatelsen i Norge. Vi vet også at flere
kvinner som kommer til Norge, allerede er utsatt for kjønnslemlestelse.
Disse kvinnene trenger nødvendig helsehjelp og oppfølging. Siste
anslag fra 2014 over hvor mange kvinner som er kjønnslemlestet i
Norge, viser at det er snakk om 17 000 kvinner. Siden 2014 har det
kommet nærmere 25 000 kvinner til Norge fra land hvor kvinnelig
omskjæring er utbredt. Vi må derfor anta at tallene nå faktisk er
mye høyere.
Fremskrittspartiet
setter barns rettigheter først. Ved å innføre obligatorisk helsesjekk,
øke informasjonsflyten til elever på norske skoler og sørge for
at foreldre som utsetter sine egne barn for kjønnslemlestelse, blir straffet
og mister oppholdstillatelsen, kan vi sikre at flere barn i Norge
får en trygg og god oppvekst.
Tone Wilhelmsen Trøen (H) [12:17:45 ] : Jeg vil takke for debatten
og diskusjonen om dette viktige temaet.
Jeg vil også bare
legge vekt på at det er viktig at vi tilnærmer oss denne utfordringen
på en veldig bred måte. Det er også viktig at vi erkjenner at det
er mye stigma på dette området, og at det kan være veldig krevende
for kvinner – mødre – som selv er omskåret, dersom det at de skal
reise til utlandet eller til hjemlandet, automatisk innebærer en
mistanke om at de vil utsette sin datter eller sine døtre for dette.
Derfor tror jeg
svaret på dette rett og slett er åpenhet, at vi snakker om det,
og at unge jenter opplever at det er mulig å snakke om dette. Jeg
tror også at det med å være mer åpen om dette kan bidra til at kvinner
synes det er enklere å snakke med sin partner om dette. Det er mange
kvinner som lever med å være omskåret, som også har store utfordringer
knyttet til seksualitet, og det påvirker forholdet de har til sin
partner.
Det finnes ingen
enkle svar på dette spørsmålet, men jeg tror det at vi diskuterer
det her i dag, er viktig. Jeg tror også at de tiltakene og den oppfølgingen
som helseministeren pekte på i sine to innlegg, er viktig.
Jeg tror vi alle
må ta et ansvar for å snakke om dette på en måte som ikke bidrar
til mer stigma og mer mistenkeliggjøring, men som heller ikke skyver
under teppet hvor alvorlig dette er å leve med for kvinner, og i mange
tilfeller hvilke helt ekstreme plager dette innebærer i hverdagen
for kvinner – kvinner som vi står ved siden av når vi heier på barna
våre på håndballkamp, som vi sitter sammen med i klasserommet på
foreldremøte, som er kollegaene våre, men som lever med helseutfordringer
som kanskje er mer skjult enn veldig mange andre helseutfordringer
vi lever med.
Jeg vil bare si
tusen takk for en god debatt, og jeg er glad for at helseministeren
forplikter seg til å følge dette opp videre.
Statsråd Ingvild Kjerkol [12:20:52 ] : Jeg vil også takke for
debatten, og igjen takke representanten Tone Wilhelmsen Trøen for
å ha kommet med denne interpellasjonen og stilt disse viktige spørsmålene.
Dette temaet må være oppe i samfunnsdebatten med jevne mellomrom
for at vi skal kunne avskaffe stigma og skam og forebygge at det
skjer.
Kjønnslemlestelse
er et sensitivt tema, og det er viktig å møte foreldre og jenter
som kan være utsatt, med både tålmodighet, respekt og forståelse.
Samtidig må vi som fellesskap og samfunn, informere godt om at dette er
forbudt hos oss, og at helsekonsekvensene er store, men at hjelp
og behandling er tilgjengelig. Dette vil Helsedirektoratet følge
opp, og det vil jeg også ta personlig ansvar for at de gjør.
Jeg tror vi må
ha denne debatten med jevne mellomrom. Det berører mange. Det berører
også flere som ikke tør å fortelle det. Gjennom å være tydelige
fra denne sal, som landets politikere, kan vi gjøre noe med det. Så
takk for en god debatt.
Presidenten
[12:22:13 ]: Debatten i sak nr. 4 er omme.
Da tar Stortinget
pause fram til votering kl. 14.
Stortinget tok
pause i forhandlingene kl. 12.23.
-----
Stortinget tok opp att forhandlingane
kl. 14.
President: Nils T. Bjørke