Anne Kristine Linnestad (H) [12:50:35]: Bærekraftsmål nr. 6 er rent vann og gode sanitærforhold, og det er et livsviktig tema.

I verden i dag mangler tre av ti mennesker tilgang til rent vann, og nesten halvparten av verdens befolkning mangler tilgang til fungerende sanitæranlegg. Rent vann er ikke bare viktig internasjonalt, det er også svært viktig for oss nasjonalt. Rent vann kommer ikke av seg selv, og det er viktig at vi har gode rør for å beholde god vannkvalitet. Rørene har stor påvirkning på vannkvaliteten, og risikoen for sykdomsutbrudd øker med dårlige rør.

Sommeren 2019 ble 2 000 mennesker syke av drikkevannet i Asker kommune, og flere måtte på sykehus. Man tror årsaken sannsynligvis er at det kom avføring fra fugler og dyr inn i drikkevannet. Med andre ord kan vedlikeholdet og kvaliteten på rørene påvirke innbyggernes helse direkte. Det kritiske er at vi ser at veldig mange kommuner har betydelig vedlikeholdsetterslep på vann- og avløpsnettet sitt.

Renovering og oppgradering av ledningsnettet vil kreve store investeringer i tiden framover. Dette utgjør en helserisiko. Ifølge Rådgivende Ingeniørers Forening og deres rapport, State of the Nation – Norges tilstand 2021, har det norske ledningsnettet betydelige svakheter. Tilstanden i deler av nettet utgjør en risiko for forurensning med betydning for innbyggernes helse, og gamle og dårlige ledningsnett resulterer i store lekkasjer. Enkelte steder forsvinner opp mot 60 pst. av vannet ut i terrenget. Når vi samtidig vet at vann- og avløpsrør ofte ligger side om side i den samme grøften og er lagt samtidig, sier det seg selv at det også er stor fare for at avløpsvann kommer inn i vannledningen, noe som selvsagt øker risikoen for drikkevannsrelatert sykdom.

Vann og avløp er på det såkalte selvkostområdet. Derfor er det viktig at offentlig sektor gjør det som er mulig for å øke effektiviteten i vann- og avløpssektoren, og for å få mest mulig ut av gebyrene innbyggerne må betale. Jeg håper statsråden vil komme inn på konkrete tiltak for å øke eller utnytte handlingsrommet som innovative anskaffelser innenfor vannbransjen vil ha. Å lykkes med innovative anskaffelser kan være avgjørende for vannbransjens evne til å løse det enorme investeringsbehovet samfunnet står overfor, for å sikre fortsatt rent vann i springen og forsvarlig renset avløpsvann.

Det aller viktigste råstoffet vi har, er vann, og vi må sikre at innbyggerne våre har tilgang på rent drikkevann. Det er faktisk det som er kilden til alt liv. På den bakgrunn ønsker jeg å stille statsråden følgende spørsmål: Hvordan jobber regjeringen for å bidra til at kommunene følger opp vedlikeholdsetterslepet i vann- og avløpsnettet og på den måten redusere risikoen for sykdom?

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:53:41]: Representanten Anne Kristine Linnestad tar opp et veldig viktig tema. Tilgang på trygt drikkevann er helt grunnleggende for folkehelsen.

Selv om de fleste innbyggerne i Norge har tilgang på trygt drikkevann, er det kommunale ledningsnettet generelt i dårlig forfatning, og lekkasjegraden er høy. Det medfører fare for forurensing av drikkevannet dersom det oppstår situasjoner med lavt vanntrykk eller trykkbortfall. Det medfører også fare for leveringssvikt på grunn av ledningsbrudd.

I all hovedsak er det kommunene, som interpellanten påpeker, som eier hovedvannforsyningene i landet. Det er vannverkseierne, altså kommunene, som har ansvaret for å sikre at vannet er trygt, og at drikkevannsforskriftens krav følges. Drikkevannsforskriften stiller krav om at ledningsnettet og høydebassengene er i tilfredsstillende stand, og at de driftes på en tilfredsstillende måte. Dette er for å hindre at drikkevannet blir forurenset, og for å bidra til bærekraftig bruk av grunnvann og overflatevann.

Kommunenes vann- og avløpstjenester, inkludert vedlikeholdskostnader, finansieres gjennom vann- og avløpsgebyrer etter selvkostprinsippet. Kommunene står også fritt til eventuelt å bruke egne midler. Slik sett er ansvaret og finansieringsløsningen avklart og kjent. Mattilsynet fører tilsyn med vannverkene og har myndighet til å fatte nødvendige vedtak dersom regelverket ikke etterleves.

De gjeldende nasjonale mål for vann og helse fra 2014 medførte en rekke nye krav i drikkevannsforskriften. Kravene trådte i kraft fra 2017 og gjelder bl.a. drift og vedlikehold av vannledningsnettet. Det ble også gjennomført omfattende informasjons- og veiledningsarbeid i regi av Mattilsynet.

Til tross for dette erfarer vi, som representanten peker på, at arbeidet med rehabilitering av dårlig ledningsnett i kommunene går for sent. Den gjennomsnittlige lekkasjeprosenten går ikke ned. For å følge opp dette på en helhetlig måte har regjeringen igangsatt et arbeid for å revidere de nasjonale målene for vann og helse og utarbeide en tverrsektoriell gjennomføringsplan.

Dette arbeidet er forankret i et interdepartementalt samarbeid. Der inngår Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Klima- og miljødepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet og Olje- og energidepartementet. Det er også opprettet en direktoratsgruppe der Mattilsynet, Miljødirektoratet og Folkehelseinstituttet inngår.

Gruppen har dialog med KS og Norsk Vann, som er kommunenes interesseorganisasjon for vannbransjen. Målet er å få konkretisert tiltak og følge opp med eksempelvis informasjonsarbeid og eventuelle regelverksendringer. Dette arbeidet skal bidra til å redusere lekkasjer og øke fornyelsen av ledningsnettet. Jeg vil også bruke konsultasjonsordningen mellom stat og kommune for å følge opp dette.

Jeg vil også nevne at Program for teknologiutvikling i vannbransjen som forrige regjering iverksatte, er videreført både i 2022 og i 2023. Utprøving og bruk av ny teknologi kan være et viktig virkemiddel i kommunenes arbeid med å forbedre drikkevannssituasjonen. Programmet skal stimulere kommuner til utvikling og utprøving av ny teknologi. Målet er å oppnå helsemessig tryggere vannforsyning og større leveringssikkerhet av drikkevann på en kostnadseffektiv og bærekraftig måte.

Regjeringen har igangsatt et omfattende tverrsektorielt arbeid, og jeg er selv utålmodig etter å komme videre i arbeidet med å gjøre drikkevannsforsyningen sikrere. Det vil være god forebygging, det vil være god beredskap, og her må vi spille på lag med kommunene og bidra med det som kan være statens rolle i et slikt regime.

Anne Kristine Linnestad (H) [12:58:25]: Først vil jeg takke statsråden for et godt og grundig svar, og jeg er glad for at både statsråden selv og resten av regjeringen tar dette på stort alvor.

Men jeg vil nevne et annet aspekt som statsråden ikke kom innom, og det er muligheten for terror og digitale angrep på vannledninger og vannforsyning. Det er viktig med god beredskap, også innenfor vannforsyningen, for å sikre innbyggerne våre rent vann.

«Det er bare et tidsspørsmål før norsk vannforsyning stenges eller skades i et ondsinnet cyberangrep»,

sa Jørgen Dyrhaug, seniorrådgiver i Nasjonal sikkerhetsmyndighet, så sent som i januar i år. Cybersikkerhet, eller mangel på dette, blir viktigere og viktigere, og vannforsyningen er ofte digitalisert. Dersom man ikke sikrer seg tilstrekkelig, vil de som ikke vil oss vel, f.eks. kunne hacke seg inn og endre sammensetningen av tilsetningsstoffene som renser drikkevannet vårt. Hvordan sikrer statsråden seg at alle kommuner tar cybersikkerhet på alvor og gjør det de kan for å forhindre hacking og ulovlig inntrenging i vannsystemene sine?

Statsråd Ingvild Kjerkol [12:59:51]: Jeg takker representanten Linnestad for å ta opp viktige problemstillinger som vi også må se på i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Nå vil regjeringen først legge fram folkehelsemeldingen før påske og så legge fram helseberedskapsmeldingen etter sommeren, på tidlig høst, for Stortinget. Der vil vi tegne opp den nasjonale helseberedskapen og også samarbeidet internasjonalt, ettersom vi vet at vi vil oppleve grensekryssende helsekriser også i framtiden. Vi har de siste årene opplevd at den ene grensekryssende helsekrisen tar over for den andre – først pandemi og så krig. Det er klart at å ha god og sikker vannforsyning er noe som vi kontinuerlig må sikre.

Representanten Linnestad stiller meg et spørsmål om cybersikkerhet. Det er vanskelig for meg å svare på vegne av kommunene og om deres innsats for de digitaliserte overvåkningssystemene de har for egen vannforsyning. Det jeg kan si noe om, som går litt ut over vannforsyningen, er Norsk helsenetts HelseCERT, som påvirker og passer på at våre helsesystemer ikke utsettes for digitale angrep. Det har vi erfart nylig, det leser hver og en av oss om i avisen, ettersom ulike russiske grupperinger truer norske helsesystemer. Jeg kan gjerne følge opp og prøve å gi representanten en bedre tilbakemelding på akkurat hvordan kommunene sikrer seg, for det har jeg dessverre ikke oversikt over, når det gjelder den overvåkningen man har for den lokale vannforsyningen.

Aram Karim (SV) [13:02:12]: Etterslepet på vann- og avløpsnettet er som sagt helt enormt. Det er både et etterslep på vedlikehold og ikke minst også et stort behov for modernisering og oppgradering av eksisterende infrastruktur. Vann og avløp er livsviktige tjenester, og vi kan ikke risikere utfordringer med vanntilførselen hjemme hos folk, på arbeidsplasser osv. Disse nødvendige oppgraderingene estimeres til å koste som et minimum flere hundre milliarder kroner innen relativt få år. Derfor er det ingen tvil om at dette vil bli et område Stortinget kommer til å være nødt til å bevilge mer penger til i nær framtid.

Det store spørsmålet vil bli hvordan vi finansierer dette, for faren her er at innbyggerne sitter igjen med den store regningen som kommer av dette etterslepet. Vi kan ikke sende hele regningen av investeringer, vedlikehold og oppfølging av nye krav til innbyggerne. Økningen i kommunale utgifter som et resultat av dette estimeres til å innebære at de mer enn dobles på grunn av disse investeringene, og enkelte steder kan få enda større avgiftshopp enn det også. Aller verst er dette for kommuner og fylker hvor det bor få mennesker til å fordele denne regningen på.

Det er som sagt helt nødvendig å investere i vann- og avløpssystemene våre, men det er også helt nødvendig at vi får på plass en konkret handlingsplan som fordeler kostnadene, og som ikke sender hele regningen til innbyggerne, på toppen av det økte kostnadsnivået vi ser nå.

Anne Kristine Linnestad (H) [13:04:01]: Jeg vil igjen takke statsråden for et godt svar, og jeg har full forståelse for at hun ikke har full oversikt over cybersikkerheten og nivået i alle norske kommuner.

Jeg vil helt til slutt komme med en henstilling: Når kommunalkomiteen har vært på reise, har vi truffet ordførere både herfra og derfra over det ganske land. Det som bekymrer meg, er at kommunene forstår veldig godt at vannet skal være rent, og at det koster masse penger, men når man ikke klarer å opprettholde sine arealplaner, når man f.eks. ikke rullerer sin egen kommuneplan i den takt som er ment, er det ikke til å stikke under stol at faren for dårlig drikkevann øker. Enkelte kommuner har altså ikke revidert sin kommuneplan siden 1990-tallet. Med skam å melde har det skjedd mye innenlands siden 1990-tallet, også i kommuner som har få innbyggere og stort areal, eller store kommuner med mange innbyggere.

Jeg er selv et bevis på hva en listeriainfeksjon kan føre til. Det var en listeriainfeksjon de fikk gjennom drikkevannet på Askøy. Det kan man også få dersom man spiser grønnsaker som ikke er vasket godt nok, og som er gjødslet med husdyrgjødsel. Det vil jeg ikke anbefale noen. Jeg har prøvd, og det sliter jeg med fremdeles.

Min henstilling til regjeringen er at man tar også det med kommuneplaner på stort alvor. Så må jeg si at jeg vanligvis snakker til dem som er til stede, men denne gangen synes jeg det er dårlig at det ikke er flere partier som engasjerer seg i en debatt om noe av det aller viktigste vi har, nemlig rent drikkevann.

Statsråd Ingvild Kjerkol [13:06:08]: Jeg vil takke representanten Linnestad for å ha reist en viktig interpellasjon. Det er nok dessverre sånn at rent og trygt drikkevann er noe de fleste av oss tar for gitt, men det kan vi ikke gjøre. Det har krevd betydelig innsats å sikre den gode tilgangen vi har i dag, og det er en kontinuerlig jobb å sikre oss for den typen hendelser som representanten beskriver godt, når det kommer forurensning i drikkevannet eller det skjer brudd i forsyningen. Dette er en hverdagsjobb for kommunene, og det er ikke alle hverdagsjobbene som kommunene klarer å prioritere like høyt. Det er ingen tvil om at mange kommuner må øke innsatsen for å oppgradere ledningsnettet og redusere lekkasjeandelen. Mange kommuner vil ha mulighet til å kunne klare å løse dette selv med de virkemidlene de har. De av oss som har sittet i et kommunestyre, vet at å velge investeringer når man vet at det i neste omgang påvirker gebyrene til innbyggerne, ikke alltid er de letteste politiske beslutningene, men de er viktige, og ansvaret er lokalt.

Når vi ser på det teknologiutviklingsprogrammet i vannbransjen som ble satt i gang av forrige regjering, viser en mulighetsstudie som grunnlag til det programmet at mange kommuner melder tilbake om utfordringer med kompetanse – plankompetanse, riktig kompetanse for å kunne gjøre nødvendige investeringer. Det tok også representanten opp. Det er lite interkommunalt samarbeid på vann- og avløpsområdet. Det er også viktig at denne interdepartementale gruppen som vi nå har satt ned, i neste omgang kommer med konkrete tiltak som det vil være naturlig at regjeringen foreslår.

Jeg har lyst å takke for en viktig debatt. Jeg hadde også gjerne ønsket at flere engasjert seg i dette. Trygt vann er et gode vi er godt vant med i Norge, men det er ikke et gode vi kan ta for gitt. Vi må sikre det i dag og i morgen og fornye ledningsnettet for å forebygge hendelser med potensielt ganske store omkostninger. Så takk til interpellanten for et godt spørsmål og en god debatt.