Stortinget - Møte torsdag den 2. februar 2023

Dato: 02.02.2023
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 5 [13:48:14]

Interpellasjon fra representanten Margret Hagerup til arbeids- og inkluderingsministeren: «Det er dessverre altfor mange mennesker med utviklingshemming som står utenfor arbeidslivet. En stor andel kan skyldes våre fordommer og manglende tro på at andre kan gjøre et arbeid. At under tre prosent av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid, viser at systemet er modent for en endring. Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at enda flere med behov for varig tilrettelagt arbeid får dette, også i ordinære virksomheter?»

Talere

Margret Hagerup (H) []: Den 15. januar 2019 var jeg invitert til Scandic i Stavanger for å feire den første HELT MED-stillingen i Stavanger. Da var jeg så heldig å få treffe Emily Riedel, som signerte arbeidskontrakten og ble en del av teamet i Scandic. Den dagen var det ingen presse til stede, selv om de fleste var invitert. Gleden og latteren satt allikevel løst, og det var en stor dag for hovedpersonen selv, som pekte ut av vinduet og kunne fortelle at hun skulle feire med å gå en tur rundt vannet, med musikken på full guffe. Jeg kan ennå kjenne på stoltheten og gleden som var i det rommet. Vi var mange som den dagen fikk kjenne på hva inkludering betyr for samfunnet.

Forrige uke var Emily gjest hos Lindmo, og mye har skjedd siden denne januardagen for fire år siden. Siden den gang har jeg blitt kjent med enda flere av dem som har fått en fot innenfor arbeidslivet, sammen med Emily. HELT MED fikk velfortjent Ferds pris for årets sosiale entreprenør på NHOs årskonferanse, og Emily kunne danse av scenen til stor applaus fra de frammøtte.

Ambassadørene som går foran i inkluderingsdugnaden sammen med Emily, er mange, og de inspirerer og motiverer. Det betyr noe at noen tror på dem og gir dem en sjanse. Det er dessverre for mange som står utenfor arbeidslivet i dag. En stor andel skyldes våre fordommer og manglende tro på at andre kan gjøre et arbeid. Det kan også skyldes misforstått snillhet, både fra foreldre og lærere. At under 3 pst. av voksne med lett utviklingshemming er i ordinært arbeid, viser at systemet er modent for endring.

Regjeringen Solberg gjennomførte en kraftfull opptrapping av antall varig tilrettelagte arbeidsplasser gjennom sine åtte år i regjering, men det er dessverre fortsatt for store køer. Det er rett og slett for mange hull i systemet og for lite skreddersøm, og det starter allerede i skolen.

For mange elever med utviklingshemming styres mot studiespesialiserende og opplever dermed å mislykkes nok en gang. Dette har de jobbet målrettet mot i Østfold og Vestfold, hvor de har funnet gode alternative modeller for at elever kan bli lærekandidater. Da får de et kompetansebevis og står bedre rustet til å møte arbeidslivet. Høyre har nå bedt kunnskapsministeren sørge for at enda flere får muligheten til å bli lærekandidater og se på hvordan en kan heve statusen til lærekandidatene og gi dem en plass i utdanningssystemet og arbeidslivet.

Organisasjonen HELT MED er et banebrytende prosjekt som regjeringen Solberg, i godt samarbeid med Fremskrittspartiet, ga solid støtte til gjennom flere statsbudsjett. Professor Karl Elling Ellingsen i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming omtaler HELT MED som det viktigste som har skjedd på området siden HVPU-reformen på 1990-tallet.

HELT MED jobber for at psykisk utviklingshemmede skal få jobb i ordinært arbeidsliv. De gjennomfører ordinære søknadsprosesser, flere intervjurunder og har god dialog med arbeidsgivere. Over 180 personer har så langt fått jobb gjennom HELT MED, og suksessen fortsetter inn i 2023. Aldri før har vel så mange arbeidsgivere stått i kø for å delta, etter at den ene suksesshistorien etter den andre er formidlet gjennom media.

Arbeidsgivere som Scandic, McDonalds, Avinor og Kiwi har allerede inngått samarbeid. Det er gledelig å se at kommuner også inngår samarbeid, hvor både skoler og sykehjem er populære arbeidsgivere.

Tilbakemeldingene fra arbeidsgiverne er unisone: Dette er en suksess. På sykehjemmene får de flere ansatte i uniform som kan delta i matservering og pleie. På Scandic får de flere hotellverter som deltar i daglig drift, og på McDonalds får de hjelp i en hektisk hverdag. Felles for alle arbeidsgiverne er at de får verdiskaping tilbake, de erfarer at mangfold lønner seg, og de møter personene bak diagnosene.

Arbeidsgiverne som samarbeider med HELT MED, er viktige ambassadører for å rekruttere enda flere arbeidsgivere. For dem er det avgjørende at de ansatte får god oppfølging, og at det er en person som følger hele ansettelsesforholdet. Jobbspesialistene hos HELT MED er derfor viktige, og de har et eget ansvar for å følge opp både de ansatte og arbeidsgivere for å sikre at arbeidsforholdet blir vellykket.

HELT MED har vist oss at potensialet er stort bare vi tror på folk og gir dem muligheten til å følge sine drømmer. Spørsmålet er: Hva vil statsråden gjøre for å sørge for at enda flere med behov for varig tilrettelagt arbeid får dette, også i ordinære virksomheter?

Presidenten []: Me tek pause i debatten for å gå til votering kl. 14, og held fram med sak nr. 5 etterpå.

Det ble tatt en pause i debatten for å votere. Debatten fortsatte etter voteringen.

Presidenten []: Stortinget går då tilbake til behandlinga av sak nr. 5, og neste talar er statsråd Marte Mjøs Persen.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg vil takke representanten Hagerup for at hun tar opp et viktig spørsmål. Arbeid til alle i et inkluderende arbeidsliv er en hovedoppgave for regjeringen, og dette gjennomsyrer alt vi gjør på arbeidslivsfeltet. Jeg har også lyst til å takke representanten Hagerup for at hun fra denne talerstolen viser gleden over å møte mange av deltakerne i varig tilrettelagt arbeid, VTA. Jeg deler den gleden, og jeg har også hatt gleden av å besøke flere av dem som jobber i varig tilrettelagt arbeid, både i tilrettelagt bedrift og også i ordinært arbeid.

Statistisk sentralbyrå har en årlig undersøkelse om funksjonshemmedes stilling på arbeidsmarkedet. Ifølge denne er bare 37 pst. av de funksjonshemmede mellom 18 og 66 år i arbeid. Til sammenligning gjelder det 78 pst. av hele befolkningen i denne aldersgruppen. Det er ikke tall som vi kan være fornøyd med. Når det gjelder gruppen utviklingshemmede, tyder de fleste undersøkelser på at bare én av fire er i arbeid. I de fleste tilfeller er det da snakk om tilrettelagt arbeid.

Jeg er enig i at det er behov for å øke antallet tilrettelagte arbeidsplasser. I regjeringens forslag til statsbudsjett ble det lagt fram anslag over behovet for VTA-plasser som klart viser at det er behov for å styrke tiltaket. Dette må bl.a. ses på bakgrunn av at antallet unge uføre vokser. Regjeringen tar dette på alvor, men samtidig må behovet for VTA-plasser også veies opp mot andre behov. I år har det vært særlig krevende å finne rom for nye tiltaksplasser. Norges Bank har økt styringsrenten for å bremse inflasjonen, og pengepolitikken og finanspolitikken må spille sammen. Gjennom budsjettforliket for 2023 er det likevel lagt opp til å øke antall plasser i VTA med 250 plasser. Så må vi komme tilbake til muligheten for flere VTA-plasser i senere budsjetter.

Jeg deler ønsket om at flere uføretrygdede kan være i arbeid i ordinære virksomheter. I dag er det ca. 3 000 som jobber i ordinære bedrifter i tilrettelagt arbeid gjennom Nav og ca. 180 gjennom HELT MED. Regjeringen følger opp Stortingets anmodningsvedtak om å sørge for bedre modeller for oppfølging av VTA i ordinær virksomhet. Arbeids- og inkluderingsdepartementet er i dialog med Arbeids- og velferdsdirektoratet om en forsøksordning med tettere oppfølging av deltakerne i VTA i ordinær virksomhet. Det tas sikte på både å styrke forberedelsene før brukeren blir tilsatt i VTA i ordinær virksomhet og å styrke oppfølgingen av deltakerne på arbeidsplassene etter tilsetting.

Arbeidet med å utvikle forsøkene pågår fremdeles. Stortinget har gitt en del føringer for forsøket. Arbeids- og velferdsdirektoratet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet vurderer nå hvordan disse signalene skal omsettes i praksis. Forsøket vil bli gjennomført i to til tre fylker og vare i tre til fire år. I tråd med anmodningsvedtaket vil andre aktører enn Nav kunne få ansvar for oppfølgingen, men forsøket tar også sikte på å utvikle denne typen oppfølgingskompetanse hos Navs egne ansatte. En slik kompetanse i Nav vil være særlig viktig der antall brukere er for få til at det er interessant for andre aktører å tilby en slik tjeneste.

Forsøket vil også gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å utvikle arbeidstilbudet til utviklingshemmede og andre med behov for tilrettelagt arbeid. Målet er at flere skal få bruke sin arbeidsevne gjennom god og riktig tilpasning og tilrettelegging.

Margret Hagerup (H) []: Jeg vil takke arbeidsministeren for engasjementet og at hun deler gleden ved å besøke dem som er i varig tilrettelagt arbeid, men noe av problemstillingen for disse menneskene er jo at det ikke hjelper at en deler gleden og synes det er flotte tiltak. Som arbeidsministeren selv sier, har en veid behovet for antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser opp mot andre behov, og det er en kjensgjerning og et faktum at det var takket være SV at en økte med 250 varig tilrettelagte arbeidsplasser. Jeg legger også merke til at ministeren ikke nevnte HELT MED i sitt innlegg, og det kan kanskje henge sammen med at det var takket være SV at HELT MED fikk støtte til å gjøre det arbeidet de har gjort.

Det jeg synes er litt påtakelig, er hvor mange av regjeringens representanter som reiser rundt i Norges land og skryter av hvor flott det er å se de personene som får seg jobb i ordinært arbeidsliv. Jonas Gahr Støre besøkte Adrian og Robert på Scandic. Da sa han:

«Det gjør rett og slett veldig inntrykk på meg. De har en arbeidsstolthet og innsats som er inspirerende.»

At Jonas Gahr Støre sier det, hjelper dessverre ikke disse personene til å komme seg ut i arbeidslivet.

Johannes Tveitnes og Adam Berge var i fjor på Slottet og hadde invitert seg selv til kongen for å snakke om viktigheten av inkludering og det å få en jobb. Jeg tror det var første gangen noen hadde fått audiens for å snakke om inkluderende arbeidsliv med kongen.

Det endte opp med at Jonas Gahr Støre nevnte HELT MED i nyttårstalen. Da sa han:

«Mange som står utenfor arbeid både vil og kan arbeide. Det skal vi hjelpe til med.»

Næringsministeren delte ut prisen for årets sosiale entreprenør til HELT MED, fordi det de driver med, er sosial innovasjon og en nytenkning som vi aldri har hatt på dette området. Under en debatt i Arendalsuka var Torbjørn Vereide, som selv sitter i arbeids- og sosialkomiteen, ganske tydelig på at han skulle ønske at ministeren så behovet for ikke å ha et prøveprosjekt, når en ser at det fungerer så godt som det gjør.

Prøveprosjektet er vel og bra, men det tar utgangspunkt i at Nav skal ha oppfølgingen, og HELT MED har allerede holdt på i en del år. Det er mange ting som tilsier at det de gjør, er sosial innovasjon som gjør at langt flere kommer seg ut i ordinært arbeidsliv. I dag er det sånn at Nav gir en sum til bedriftene for at de skal passe på dem som har varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, noe en har prøvd i veldig mange år, men som ikke fungerer. Litt av utfordringen for HELT MED nå er at selv om statsministeren, næringsministeren, arbeidsministeren, kunnskapsministeren og veldig mange går og skryter av dette, evner de ikke å endre systemet fordi de setter systemet foran menneskene.

Spørsmålet blir: Hvorfor insisterer arbeidsministeren på å ha et prøveprosjekt når alle regjeringens representanter skryter av hvor bra arbeidet til HELT MED er, og det trengs mer av det for å inkludere enda flere?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Først har jeg lyst til å understreke at det ikke er noen motsetning mellom inkludering og verdiskaping. Gleden ved å være en del av et større arbeidsfellesskap og føle seg inkludert og likestilt i samfunnet kan heller ikke måles i penger. At vi har varig tilrettelagt arbeid, bygger på en erkjennelse av at arbeidet og arbeidsplassen har flere sosiale funksjoner. Arbeid er viktig, bl.a. for å skape mening og identitet, tilby sosialt fellesskap og gi hverdagen rammer og kultur.

Det er også en forutsetning at arbeid gjennom VTA må og skal være reelt verdiskapende arbeid. Jeg tror at veldig mange flere uføretrygdede enn i dag kan være i arbeid og bidra til verdiskapingen i samfunnet. Utfordringen er at arbeidslivet i for liten grad er tilrettelagt for akkurat det. Jeg har besøkt flere mennesker med utviklingshemning på jobb, både i ordinær og i skjermet virksomhet, og det finnes ulike måter å drive med oppfølging og tilrettelegging på. Det er noe vi skal lære mer av gjennom forsøket med tettere oppfølging i VTA i ordinært arbeidsliv. Som jeg sa i mitt forrige innlegg, handler dette bl.a. om at det kan være steder i dette landet der det er for få deltakere til at det er hensiktsmessig med andre sosiale entreprenører som utfører denne tilretteleggingen, og at det da er Nav som må gjøre det og har den kompetansen.

For ordens skyld vil jeg si at jeg faktisk nevnte HELT MED i mitt forrige innlegg. Det er et viktig tilbud for de ca. 180 deltakerne som er der i dag. Jeg håper for all del at de kan være en viktig deltaker i dette i framtiden, men det er også andre og langt flere oppgaver som skal løses med tanke på å få alle disse menneskene i arbeid.

For ikke så lenge siden besøkte jeg en av dagens VTA-arrangører, nemlig Grønneviken i Bergen. Det var et flott møte med mange engasjerte og flinke ansatte, og jeg fikk bl.a. møte noen av dem som jobber på monteringsavdelingen i Grønneviken. De har ansvar for å sette sammen deler for Corvus Energy, som er en stor batterifabrikk i Bergen. De produserer batteripakker til skip med elektrisk drift rundt i hele verden. Det ble helt klart for meg under dette møtet at det er et komplisert arbeid med svært høy nytteverdi for samfunnet.

Andelen unge som mottar uføretrygd, er doblet i løpet av de siste ti årene. Det er en fallitterklæring og et tegn på at vi trenger å jobbe langt bedre og mer intensivt med å følge opp denne gruppen. Vi har ikke for mange i arbeid i Norge. Vi trenger flere, ikke minst med tanke på at andelen eldre øker og færre arbeidstakere dermed skal forsørge flere eldre. Da må vi legge til rette for at alle får mulighet til å jobbe.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til interpellanten for at hun setter et veldig viktig verdispørsmål på dagsordenen. Den største verdien vi har i samfunnet vårt, er verdien av menneskene som bor her. Norge er et rikt land. Vi har både penger på bok og store naturressurser. Det vi har for lite av, er folk. Folk er rett og slett en knapphetsressurs i dag, og den utfordringen vil bli mye større i årene som kommer. Utgangspunktet for oss som samfunn må være at vi til enhver tid forvalter ressursene våre klokt. Det betyr at vi må se verdien av menneskene – det er summen av alle innbyggere, men enda viktigere er det å ta utgangspunkt i at hvert enkelt menneske er verdifullt og viktig for oss som samfunn. Gjør vi det på en klok måte, øker vi kapitalen vi har å forvalte, og vi kan oppnå bedre resultater, både for hvert enkelt menneske og også for oss som samfunn.

Vi snakker ofte om å gi folk en sjanse i arbeidslivet. Jeg synes det er på tide å prate om at vi skal gi arbeidslivet en sjanse. Det finnes veldig mange gode eksempler på arbeidsgivere som har fått sine mest engasjerte, positive og ærekjære medarbeidere gjennom å se muligheter framfor begrensninger. Det sier litt når bare 3 pst. av voksne med lettere psykisk utviklingshemming har et arbeid å gå til. Bak tallet 97 pst., som er alle dem som ikke er inkludert i dagens arbeidsliv, gjemmer det seg mange positive, flinke, arbeidsvillige folk som drømmer om en plass i arbeidslivet, som ville gledet seg til å ha en jobb å gå til, og som ville bidratt positivt inn i arbeidsmiljøet på mange arbeidsplasser.

Jeg tror vi bare må erkjenne at det er mange fordommer i samfunnet, og at det ikke hjelper med tomme ord og floskler. Det må politisk vilje og gjennomføringskraft til. Når jeg snakker med bedrifter, er det gjennomgående et behov for mer arbeidskraft. Det er også vilje til å ansette et mangfold av mennesker. Det de sier, er at det vil være behov for en viss grad av oppfølging, og at den må komme utenfra.

I Høyre setter vi enkeltmennesket først – alltid. Vi mener mangfold er en stor verdi, og vi ser en mulighet. Vi mener at alle skal få like muligheter til å lykkes i vårt samfunn, og ikke minst mener vi at det er vi som politikere som må sørge for at mulighetene blir reelle. Høyre fremmet i fjor et forslag om videregående skole for voksne. Dersom fullføringsreformen skal bli en reell mulighet for å fullføre videregående skole, må skolegangen tilpasses ulike voksne i alle aldre og livssituasjoner. Dessverre fikk vi ikke flertall for forslaget vårt. Regjeringspartiene mener at voksne skal tilpasse seg skolen, og ikke det motsatte. Det er fullstendig feil tankegang. Dersom videregående skole blir bedre tilpasset voksnes hverdag, ville flere, også mennesker med lettere psykisk utviklingshemming, kunne fullføre et planlagt løp i videregående skole. Det ville åpnet dørene til arbeidslivet på en helt annen måte.

Vi Høyre-folk gir oss ikke så lett, så vi prøver igjen. Vi har nemlig klokkertro på mangfold og muligheter for alle. Derfor har vi nå fremmet et forslag om utvidelse av lærekandidatordningen. Vi er overbevist om at veldig mange voksne med lett psykisk utviklingshemming ville klart seg godt gjennom et planlagt løp i videregående skole. De ville gått ut med kompetansebevis og muligheter for innpass i arbeidslivet i ulike assistentstillinger. Som samfunn har vi ikke råd til ikke å investere i menneskers kunnskap og legge til rette for at flere får innpass i arbeidslivet.

Vi er helt nødt til å se på alle mennesker som en ressurs. Vi må se muligheter og ikke begrensninger. Vi må legge til rette for flere varig tilrettelagte arbeidsplasser. Vi må stille krav til offentlige arbeidsplasser om at de følger etter det private næringslivet og ser ethvert enkeltmenneske, hvilken kompetanse de har, og hva de kan bidra med på den enkelte arbeidsplass. Det er mangel på arbeidskraft i hele landet, i nesten alle bransjer, og jeg forventer at regjeringen nå ser hvilke muligheter det er for å gi flere arbeidsplasser muligheter til å ansette noen med lettere psykisk utviklingshemming.

Vi har en regjering som sier én ting og gjør noe annet. Regjeringen setter systemet foran enkeltmennesket. Statsråden sier én ting, og jeg opplever at både hun og hennes kollegaer gjør noe helt annet. Vi ønsker flere veier inn i arbeidslivet, og vi ønsker flere muligheter for flere mennesker. Det regjeringen gjør, er å lage færre veier inn i arbeidslivet, mindre mangfold i hvem som skal få tilby tjenester, og det betyr færre arbeidsplasser for folk som trenger tilrettelegging.

Ingrid Fiskaa hadde her teke over presidentplassen.

Cato Brunvand Ellingsen (SV) []: Vi er nok alle enige om at arbeid, meningsfulle aktiviteter og gode relasjoner er viktige faktorer for å ha et godt liv. Det er ingen grunn til å tro at utviklingshemmede mener noe annet. Likevel er det forskning som antyder, bl.a. gjengitt i regjeringens egen stortingsmelding som nå er til behandling i Stortinget, at kanskje så mange som halvparten av alle utviklingshemmede mangler jobb eller annet dagtilbud. Dette er dypt problematisk. Det er problematisk for den enkelte, for samfunnet og selvsagt for vår evne til å utnytte menneskelige ressurser til beste for oss alle.

Funksjonshemming oppstår når individuelle forutsetninger møter barrierer i samfunnet. Det er mange grunner til at utviklingshemmede står utenfor arbeidslivet. Én viktig grunn er våre holdninger og fordommer, som bygger funksjonshemmende barrierer – vår manglende tro på at utviklingshemmede kan gjøre en fullverdig jobb i ordinær virksomhet. Utviklingshemmede får ofte mangelfull skolegang og opplæring, og de får nesten automatisk uføretrygd. En annen viktig grunn er vår manglende evne til å bygge et inkluderende arbeidsliv – vår manglende evne til å sikre god nok oppfølging og tilrettelegging.

Varig tilrettelagt arbeid i både skjermet og ordinær virksomhet er svært viktig for mange. Regjeringen slår selv fast at det trengs nærmere 1 000 nye VTA-plasser hvert år for å imøtekomme behovet. Likevel var det kun gjennom budsjettforhandlinger med SV at det var mulig å få til en liten økning i antall plasser i 2023. Det kan ikke være sånn at utviklingshemmede skal stå til ansvar for presset i økonomien, sånn som det kan synes som om statsråden antyder.

De siste årene har stiftelsen HELT MED sikret at nesten 200 personer med utviklingshemming har fått jobb i ordinære virksomheter. Dette er en liten revolusjon på feltet. Arbeidet får stor oppmerksomhet fra fagfolk, forskere, folk som er opptatt av sosial innovasjon, og av utviklingshemmede selv. Regjeringen trekker fram ordningen i nevnte stortingsmelding, og i statsministerens nyttårstale ble HELT MED særskilt framhevet. Modellen de har utviklet, har stort potensial. Mange så det også i programmet Lindmo.

Jeg er glad for at representanten Hagerup har tatt opp dette temaet i dag, og jeg er også veldig glad for et storting som er opptatt av arbeid for utviklingshemmede. Vi står sammen med Høyre om et ønske om en forsterket innsats. Stortinget ba i fjor regjeringen om å utvikle nye modeller for varig tilrettelagt arbeid i ordinær virksomhet. Det er med undring vi ser at regjeringen til nå ikke har klart å følge opp dette vedtaket etter det vi mener er en god nok måte.

For mange er varig oppfølging viktig, og det er avgjørende viktig at vi politikere ikke nok en gang har for lave ambisjoner, og at vi ikke nok en gang bygger funksjonshemmende barrierer. Utviklingshemmede er lei av prøveprosjekter. Utviklingshemmede vil ha handling fra denne salen nå.

På ingen andre områder enn i diskusjonen om arbeid for utviklingshemmede får vi tydeligere fram hvor problematisk en brutal arbeidslinje er for mange. Utviklingshemmede har aktivt blitt stengt utenfor arbeid av holdninger og manglende politisk vilje til å finne gode ordninger. Hvordan står det seg å si i møte med Idil, som ikke har fått en god nok skolegang, ikke fått muligheten til å prøve seg i jobb, aldri fått den nødvendige oppfølgingen, at det skal lønne seg å jobbe?

Vi politikere kan mye bedre enn det vi har klart på dette feltet til nå, på samme måte som utviklingshemmede kan mye bedre enn det de har fått muligheten til å vise oss andre. Denne sal skal forhåpentligvis vedta neste år at CRPD, funksjonsevnekonvensjonen, skal inn i norsk menneskerettslov. Den setter forpliktelser: forpliktelser for at alle skal ha rett til arbeid på lik linje med alle andre, og forpliktelser til oss i denne sal og til myndighetene om at vi skal gjøre det vi kan for at folk skal få arbeid på lik linje med andre.

Torbjørn Vereide (A) []: Eg har fått gleda av å besøke ganske mange VTA-bedrifter etter kvart og òg nokon VTO-bedrifter. For å begynne med VTO og Helt Med, som har vore eit tema i denne debatten, og som eg er glad for at er eit tema i denne debatten, så trur eg det etter kvart er få personar eg har møtt oftare enn Adam og Johannes. For å seie det sånn: Dei har jo vore og møtt kongen, og eg trur òg det er mogleg å slå fast at Johannes kanskje er eit av dei arbeidarpartimedlemane som har møtt flest statsrådar i løpet av det siste året. Eg synest i alle fall det har vore ganske fint å sjå kor stor interesse det har vore frå veldig store delar av den norske offentlegheita for å lære av det dei har oppnådd, og det dei får til. Enn så utolmodig eg er, er eg faktisk optimistisk på at vi er på riktig veg, sjølv om det av og til kan følast som at ting ikkje går fort nok. Vi er gjerne litt sånn som menneske alle saman, vi skulle ønske at ting gjerne var på plass i går.

Satsinga på VTA har heller ikkje vore så utruleg gale som det nokon skal ha det til. Faktisk er kanskje det nivået vi har av VTA-plassar no, det høgaste nivået som har vore nokosinne, i heile historia. Betyr det at vi er fornøgde? Nei, vi er jo ikkje det. Vi skulle ønskje at vi hadde kome endå lenger, men la oss i alle fall vere glade for det vi har fått til så langt, på tvers av partifargane, og så heller jobbe litt for at vi skal få til endå meir i tida som kjem.

Eg er sjølv så heldig at eg får lov til å vere saksordførar på det som er Meld. St. 8 for 2022–2023, Menneskerettar for personar med utviklingshemming. Dette heng litt saman. Etter den høyringa vi hadde no, tek ein på ein måte inn ærefrykt over kor komplekst dette er, og kor mange område som heng saman. Ja, VTA og VTO er ei side av dette her, men utdanningsmoglegheiter, fridom i kvardagen, tvang, verje, økonomi, reisemoglegheiter – alle desse tinga heng òg saman med kva liv og kva framtidsmoglegheiter folk med utviklingshemming kan vente seg å ha.

Denne stortingsmeldinga er jo litt tufta på CRPD og implementeringa av den konvensjonen. Ein ting eg merka meg og synest er litt rart, er at Høgre, som bortimot einaste parti, allereie no har gjort ei prinsippvurdering om at han ikkje bør kome inn i menneskerettslova. La det vere sagt at vi sjølv framleis ikkje veit 100 pst. sikkert kvar dette landar, men det å avskrive ei plassering i menneskerettslova så tidleg, trur eg det er ganske mange i dei ulike funkismiljøa som stussar litt på.

Men la det vere. Eg er eigentleg begynt å bli ganske optimistisk. Eit sånt enkelteksempel som gjorde meg meir optimistisk, og som handlar om utdanning, var då eg til mi store forbanning – beklagar viss det er uparlamentarisk – las i VG at Ask, som har Downs, ikkje fekk vurdering. Berre ein og ein halv dag seinare blei det oppslag i VG, der Tonje Brenna, kunnskapsministeren vår, tok seg tid til å møte han og sa at dette er ikkje bra nok, dette må vi berre få ordna opp i, sånn at Ask og alle dei andre som er i den same situasjonen, får moglegheita til å få ei vurdering, eit slags bevis som dei kan ta med seg vidare i arbeidslivet.

Kvifor er dette viktig, og kvifor heng dette saman med VTA/VTO-debatten? Jo, det handlar om nettopp det som er utgangspunktet for denne interpellasjonen, nemleg at uansett om ein har noko bagasje med seg i livet eller er litt annleis, så har ein jo framleis utruleg masse å bidra med. Ein kan slite med sosiale ting, ein kan slite med motorikk, ein kan slite med kva enn det måtte vere, men folk blomstrar jo berre dei får den moglegheita til å delta, og av og til er det berre bitte litt tilrettelegging som skal til.

Det er eit alvorleg bakteppe at ingen parti har kome lenger, og at det har vore som det har vore i så mange år, men eg trur at vi no begynner å kome oss i riktig retning. Sjølv om vegen framleis er lang, skal vi få til dette saman.

Margret Hagerup (H) []: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne debatten. Det er ingen tvil om at det er en viktig debatt. Det er litt morsomt at representanten Vereide sier at det har vært stillstand på dette området, at det er godt at det begynner å skje noe. Ja, før vi kom i regjering, var det stillstand på dette området, og representanter fra ASVL har nylig sagt at det er stillstand igjen – hadde det ikke vært for at SV var med og økte varig tilrettelagte arbeidsplasser.

Vereide har også besøkt mange VTA-bedrifter og VTA-O-bedrifter. Det er egentlig ingen motsetning mellom det, for det er i dag slik at også tiltaksbedrifter kan ha varig tilrettelagt arbeid i ordinære virksomheter, men oppfølgingen slutter ganske fort når en kommer i de ordinære virksomhetene. Det er nettopp der vi har bedt arbeidsministeren om å ta grep, for VTA-O benyttes i liten grad til utviklingshemmede og i større grad til personer som har mindre oppfølgingsbehov.

Oxford Research har slått dette fast i en bestilling de har, og de har også slått fast i den samme rapporten at VTA-O har lav prioritet hos Nav, både når det gjelder rekruttering av arbeidsgivere og ønske om grad av oppfølging hos den enkelte VTA-O-arbeidstaker. Det er jo nettopp det vi nå ber om at en må endre i systemet.

Da statsministeren besøkte Adrian og Robert, var direktøren ved Scandic, Asle Prestegard, veldig tydelig på hva som var viktig. Han sa:

«Den solide oppfølgingen gjennom HELT MED-ordningen, gjennom hele yrkeskarrieren til den enkelte, har vært helt avgjørende for at Scandic ville inngå et slikt samarbeid.»

Det er egentlig den oppfølgingen regjeringen nå unnlater å ta grep for at de skal få også i ordinære virksomheter, og det gjør at mange av de arbeidsgiverne som nå står i kø for å være med i dette arbeidet, kanskje stopper opp, for de er prisgitt at SV klarer å forhandle inn mer penger til HELT MED gjennom budsjettvedtakene.

Hege Gjertsen, Line Melbøe og Hans A. Hauge har skrevet en bok om arbeidsinkludering for personer med utviklingshemming. Den anbefaler jeg både Vereide og arbeidsministeren å lese grundig, for der står det ganske mange viktige poeng om hvorfor HELT MED gjør noe som er bra. Det de sier, er at

«HELT MED har også en forretningsidé, basert på samfunnsøkonomisk lønnsomhet: Det koster mindre å etablere jobber i det ordinære arbeidslivet enn i skjermede virksomheter eller kommunale aktivitetstilbud, og som arbeidstakere bidrar personer med utviklingshemming til produktivitet for arbeidsgivere og skatteinntekter for staten. Dessuten kan arbeid gi bedre livskvalitet og redusere behovet for helse- og sosialtjenester».

HELT MED viser at sosiale entreprenører kan motivere maktsterke aktører til å samarbeide om å endre praksis for arbeidsinkludering. Det burde egentlig være nok ammunisjon for regjeringen til å gå i gang og sette dette arbeidet i verk. Det hjelper dessverre ikke Johannes, Adam og Emily at Vereide og andre snakker om hvor viktig dette er fra denne talerstolen, eller hvor ofte de møter en Arbeiderparti-politiker. Nå må jeg spørre for siste gang: Vil ministeren sette ord bak handling og sørge for at enda flere kan følge i Emilys fotspor, og sørge for en bedre inkludering også i ordinært arbeidsliv?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Først av alt vil jeg takke for en interpellasjonsdebatt som tar opp et veldig viktig tema. Jeg deler interpellantens ønske om bedre tilgang til tiltaksplasser, tilrettelagt arbeid for uføretrygdede og ikke minst flere plasser i ordinært arbeidsliv. Ikke minst gjelder det tilbudet til personer med utviklingshemming.

Nå har det blitt mye snakk om HELT MED her, og det er berettiget nettopp fordi det har blitt mye fokusert på det de driver med. Det stiftelsen HELT MED arbeider med, er å inkludere personer med utviklingshemming i ordinært arbeid. De inngår avtaler om opprettelse av arbeidsplasser for utviklingshemmede hos lokale aktører i både offentlig og privat sektor. De tar seg av stillingsutlysninger, intervjuer, referansesjekk og alt annet i rekrutteringsprosessen, og det er arbeidsgiverne som bestemmer hvilken kandidat de ønsker å gå videre med. Etter fire ukers arbeidspraksis er målet at kandidaten får tilbud om Fast Med. Så følges de opp på arbeidsplassen, og det er det som er hele nøkkelen her. HELT MED driver ikke oppfølgingen selv, men de kjøper oppfølging som en tjeneste fra andre aktører. Som regel kjøpes tjenesten fra vekst- eller attføringsbedrifter.

På 1990-tallet ble det gjennomført et forsøk med oppfølging av utviklingshemmede. Det forsøket var tidsavgrenset. Erfaringen fra den gang viser at mange falt ut av arbeid når oppfølgingen stoppet. Det er en viktig lærdom som vi må ta med oss når vi nå skal sette i gang forsøk med tettere oppfølging. Det skal bl.a. samle erfaring om hvordan en oppfølging som har varig karakter, kan organiseres i praksis, og hvor tett den oppfølgingen må være i ulike faser av arbeidsforholdet.

Selv om forsøkene legger opp til varig oppfølging, må det også tas høyde for at brukernes behov for oppfølging kan variere over tid. Generelle erfaringer med oppfølgingsmetodikk viser at behovet for tett oppfølging er størst i den første tiden etter ansettelse.

Jeg mener det er viktig at vi får fram at arbeidsgiver fremdeles skal ha ansvar for den daglige oppfølgingen gjennom en fadderordning slik som i dag, og oppfølging i forsøket skal ikke erstatte, men supplere og støtte fadderordningen gjennom veiledning og støtte til brukeren og bedriften.

HELT MED oppgir i dag at ett årsverks oppfølging skal kunne dekke oppfølgingsbehovet til opptil 30 deltakere. Det er vesentlig mindre enn for VTA i forhåndsgodkjente virksomheter. Det er imidlertid et gjennomsnitt, og i den første tiden etter ansettelse bruker HELT MED større oppfølgingsressurser enn dette.

Alt dette er viktige erfaringer som vi er nødt til å ta med, og jeg har bare lyst til å si at vi gjør mye mer. Vi satser på en ungdomsgaranti. Vi satser på varig tilrettelagt arbeid. Og vi satser også nå på en ny ordning med arbeidsorientert uføretrygd for uføre under 30 år, som en del av en aktivitetsreform for nye mottakere av arbeidsavklaringspenger og uføretrygd. Dette er viktig arbeid som jeg er glad vi står sammen om.

Presidenten []: Debatten i sak nr. 5 er dermed ferdig.

Sakene på dagens kart er òg ferdigbehandla. Forlangar nokon ordet før møtet vert heva? – Møtet er heva.